hits

september 2018

Pinlig hendelse på hyttetur

I helgen var jeg på tur i Odalen med en gjeng med trivelige folk.

Turen var helt fantastisk, men på lørdag kveld hadde vi en litt uheldig episode.

I hvert fall når man prøver å være stor og tøff mann på tur..

hide
Licensed from: zittto / yayimages.com
 

For der lå vi. Godt plassert i hver vår sovepose, på det kjempeflotte leirstedet. I hytter og hus lå folk og snorket i alle etasjer. Selv lå jeg i hemsen av den ene hytta, med min gode venn og svoger, Steffen.

Dagen hadde vært lang og tøff, og jeg sovnet så fort hodet traff puta. Steffen ble derimot liggende og scrolle litt på telefonen, men det skulle raskt ta en dramatisk vending...

For det var ikke mange minuttene han rakk å scrolle, før jeg plutselig spratt opp av soveposen.

Han tenkte vel bare at jeg hadde glemt noe, men så skjedde det som skulle bli til morgendagens store snakkis...

For der satt jeg altså, rett opp og ned på knærne. Midt på natten, uten å si et ord.

Så lente jeg meg plutselig fremover,

plukket opp mobiltelefonen som lå på bakken bak puta,

løftet den med begge hendene,

og med en tilgjort babystemme, en sånn stemme man gjerne bruker for å snakke til kjæledyr,

så jeg ømt og kjærlig på telefonen og sa:

- "Nå skal du få en suss, fordi du er så god og tålmodig".

Så ga jeg telefonen et stort smask midt på skjermen, før jeg krøp tilbake i soveposen og snorket i vei.

 

Så...

Ja...

Lite skjønte jeg da jeg sekunder senere våknet forfjamset og trøtt til lyden av en svoger som brølte så voldsomt av latter at jeg tror han pådro seg ribbeinsbrudd x-)

horse
Licensed from: Daniel Marcus / yayimages.com
 

P.S. Om jeg fikk høre det til frokost dagen etter? Ja. Veldig ja.

/ Takk og farvel, O tynnslitte macho-image

Magisk helg i skogen

Sitte på en stubbe og kjenne på lukten. Lyng, blåbær, furu og myr.

Et friskt pust fra nord gjør luften forfriskende kjølig før den atter legger seg. I sekken ligger kaffen og venter med en varm klem om man trenger.

Solen kommer inn over tretoppene, en hakkespett spiller trommesolo mot et gammel trestamme. En dompap svinger forbi for å si hallo og langt inni skogen knekker en kvist. En elg?

Flere kvister knekker og noe stort nærmer seg. Tror jeg, før jeg ser at det er to små ekorn med brusete haler som hopper og danser i trærne.

Og her sitter jeg. På en stubbe og bare nyter. Lyden, stillheten, luktene og luften.

Etterpå skal vi samles rundt bålet på leirplassen igjen. Det blir kos. Ringe hjem til frua og høre hvordan det går hjemme. Men det blir først etterpå, for akkurat nå er jeg bare her. På min lille stubbe. Resten av verden står i flymodus.

Sniker en varsom hånd ned i sekken og knekker av en sjokoladebit. Smaken blander seg med skogslukten og skaper en fortryllende mix av natur og glede. Skuldrene senker seg og urmennesket får puste. Her blant trær og tjern og fugl.

Sitter jeg og bare nyter.

Norsk natur er Norge på sitt beste.


 

/ Takk for turen, Odalen - du var fantastisk :-)

En ny snekker i byen

Fy fasan, nå er jeg stolt!

For jeg har bygget noe!

Dette innlegget er for øvrig en fortsettelse fra "Peter gjør ting han ikke kan: Snekkerarbeid"

Ja vel, så er det ikke noe romskip. Ingen avanserte vinkler eller strømpunkt. Ikke innebygd kaffemaskin eller pølsekoker.

Men det ER en flyttbar vegg. En ferdig vegg. Laget av meg.

Og vet du hva, det gjør meg faktisk dritstolt.


De veldig ikke-flyttbare plankene er skåret ut og montert opp på flyttbare stolper :)
 


En ørliten malejobb gjenstår, så er vi i boks :)
 

Vegg/porten/døra jeg har laget er festet med to skruer til det opprinnelige reisverket, og de kan enkelt skrus ut når veggen må flyttes for å få tilgang til varmepumpas ytterdel (som er gjemt bak plankene).

Jeg er jo ikke spesielt handy, men i løpet av dette prosjektet har jeg innsett at det går an. Man må bare tenke litt, prøve litt og stå på litt.

For en erfaren snekker er dette sikkert en konstruksjon på apenivå, men for meg er det starten på noe stort. For vi har kjøpt et gammelt hus nå, et hus som krever litt omtanke og kjærlighet. Og det tenker jeg å gi det. Med snekkerbuksa på :-)

Så får man bare starte med noen enkle småjobber først, lære underveis og tørre å prøve, så blir det to-tom-fire og kompliserte påbygg om ei litta stund ;-)

Handylivet, here I come!

/ God helg!

Takk mamma og pappa ❤️

/ Til støtte for ettervernskampanjen for barnevernsbarn (sponset med gratis genser)
 

Takk for at jeg fortsatt kan være litt liten iblant.

Takk for at dere alltid vil være voksnere voksne som jeg kan stole på og spørre. Som kan så utrolig mye og byr på dere selv. Alltid.

Som ville løpt til Afrika og tilbake bare for å hjelpe. Som bruker hvert våkne sekund på å ta vare på familien, som har oppdratt en fantastisk søskenflokk og en skokk med herlige barnebarn.

Takk for at dere alltid er positive og på tilbydersiden. Det er aldri et nei å hente, selv om jeg vet at dere helt sikkert har lyst en gang i blant. Aldri nei, alltid ja. Ja, det fikser vi, det ordner seg. For dere ser alltid løsninger. Kanskje utfordringer, men aldri problemer.

Takk for at dere kan alt, i hvert fall i mine øyne. Jeg er voksen nå, men jeg tror fortsatt at dere kunne bygd et romskip hvis dere ville. Takk for at dere er de forbildene man bare hører om.

Takk for at dere aldri slutter å oppdra oss, takk for all tiden, alle årene, all kraft og energi dere har lagt ned i å skape et liv for oss barna.

Takk for at dere alltid vil være mamma og pappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne teksten er skrevet til støtte for "Takk mamma, takk pappa"-kampanjen i regi av Fellesorganisasjonen og Landsforeningen for barnevernsbarn.

For ikke alle har noen å takke. Ungdom i barnevernet har ingen rett på fortsatt hjelp etter fylte 18 år.

Barnevernet har kun plikt om å "vurdere ettervern", men i praksis betyr det at mange ungdommer må flytte ut av barnevernsinstitusjoner eller fra fosterforeldre når de fyller 18 år.

18 år! Da går de fra barnevern til ingen vern. Og det er (pardon my french) helt forjævlig.

Det ønsker Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) og Fellesorganisasjonen (FO) å gjøre noe med!

Regjeringen jobber nå med et forslag til ny barnevernslov, og LFB og FO ønsker å sette ettervern på dagsorden. De krever lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom fram til og med 25 år, men de trenger støtte fra folket.

Jeg ønsker derfor å oppfordre alle mine lesere til å signere oppropet "Takk Mamma" og vise deres støtte til denne viktige saken :-)

--> Si JA til å gi barnevernsbarn rett til hjelp etter fylte 18 år

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Peter gjør ting han ikke kan: Snekkerarbeid

Shit pommes frites, mitt aller første snekkerprosjekt! Kan dette gå bra da?

For i dag tidlig hadde vi besøk av en varmepumpemann som skulle installere varmepumper i det nye huset.

Men tidlig i prosessen kom vi over en utfordring: Hvor skal utedelen til varmepumpen i stua plasseres?

Den ville liksom henge litt i veien hvor enn vi plasserte den, men plutselig kom vi på en lur idé: Hvorfor ikke i det store tomrommet under terrassen?

På den måten får vi gjemt utedelen slik at den ikke synes eller er i veien på noen som helst måte. Topp stemning!

Og varmepumpemannen bare:
- Bra, der inne vil den stå fint. Men hvor er luka?

Og jeg bare:
- Ingen luke.

Og han bare:
- Nehei?

Og jeg bare:
- Æh, jeg kan jo bare kappe plankene og skjære til en port eller noe.

Og han bare:
- God plan, da kjører vi på det. Du gjør det mens jeg begynner på pumpene.

Og jeg bare:
- Ehm.. ja.. fint.

Og vips så var man snekker.

Først ble jeg selvfølgelig livredd, men så slo det meg at det er akkurat slike prosjekter jeg må tørre å hive meg over fremover. Nytter ikke å kjøpe et gammelt hus om man ikke klarer å slå i en spiker.

Så derfor, armert med store mengder overmot og verktøy som ligger igjen fra forrige eier, ga jeg meg i kast.

Enda aner jeg ikke hvordan det vil gå, for først må jeg skjære ned en haug med planker, så må jeg komme opp med et lurt design til en port eller luke, så må jeg kjøpe inn materialer og deretter bygge nevnte port. Og alt dette med 10 tommeltotter.

Jeg kan vel si såpass at da Christina fikk høre om denne planen, fikk hun så heftig bakoversveis at man må ha brekkjern for å få den på plass igjen x-)

Men jeg har trua.

Så på med snekkerbuksene - her skal det snekres!!


 

/ To be continued..

Asbjørnsen og Moe og keisernitt

Jeg elsket eventyr da jeg var yngre og ønsker selvfølgelig å videreføre den samme gleden og nysgjerrigheten til mine egne barn.

For det er noe mystisk og magisk over eventyr. Fantastiske fortellinger med tusser og troll.

Nå er det altfor lenge siden sist vi leste eventyr, og derfor fant jeg i kveld frem en tykk eventyrbok og gledet meg stort til å lese med overdreven innlevelse.

Vi hopper rett til "Askeladden som kappåt med trollet". Som jo selvfølgelig ikke ender utelukkende positivt for trollet...

Boken bruker et ganske gammeldags språk og da trollet til slutt blir lurt til å skjære opp sin egen mage, forklares det som at "han satte livet til".

- Hva betyr det? spør 6-åringen.

- Nei, altså.. at han døde, svarer jeg.

- Døde han? spør 6-åringen, lettere sjokkert.

- Ja, han gjorde visst det. For Askeladden lurte ham til å skjære opp magen sin, serru.

Men da kvekker 6-åringen til:

- Men hei, hva med sykehuset?!

- Hva da?

- Du sa jo at de skjærer opp magen når de må ta ut babyer av magen med sånn..

- Keisersnitt?

- Ja! Keisersnitt!

- Jommen.. øh.. asså.. ja.


Og så ramlet jeg ut i et langt og håpløst usammenhengende sammensurium av leger og smertestillende, bedøvelse og troll som verken har utstyr eller kompetanse til å sy igjen seg selv.

Men alt jeg egentlig klarte å tenke på var at jeg må ha hørt det eventyret 100 ganger før, men aldri i verden om jeg noensinne ville klart å trekke parallellen mellom kapp-eting og keisersnitt.

Og det fikk meg nok en gang til å innse at det surrer store tanker rundt i små hoder, og det er så herlig når man er der for å oppleve det :)

mde

mde

La oss pigge gulvet

Dette MÅ jo ende i katastrofe!

Må pigge gulvet, har jeg ofte hørt.

"Pusse opp badet? Ja, da er det bare å sette i gang å pigge gølvet da."

"Legge inn varmekabler? Går fint det, bare å pigge gølvet først"

Og det høres jo greit ut. Slå løs litt av gulvet for å få plass til nytt gulv oppå.

Siden jeg har hørt om det så mange ganger, har jeg liksom bare vendt meg til tanken om at det er noe man bare gjør. Litt som å male vegger. Ikke noe problem å få det fint, vi bare pigger litt gulv og maler litt vegg.

Og i det nye huset har vi store planer om å pusse opp vaskerommet i kjelleren. Planen er å la den ene halvparten forbli vaskerom, mens den andre halvparten blir et kliss nytt bad. Badekar, do, vask - hela paketet.

Men da må mye gjøres. Veldig mye. Og i dag kom en håndverker innom for befaring. Vi fortalte om alle våre store planer og han kunne glede oss med at alt var mulig. Det ville bli dyrt, vi måtte ha rørlegger, snekker, elektriker og hele sirkuset, men fullt gjennomførbart.

Dessuten var det jo en del penger å spare på ting man kan gjøre selv...

- "Ja, vi må jo pigge gulvet og greier" slang jeg inn for å late som jeg var en av gutta. For jeg ser kanskje ut som et ekte mannfolk, men jeg er helt ubrukelig på alt som innebærer hammer og sag. Derfor tenkte jeg at hvis jeg slang inn litt bransjepreik, ville jeg kanskje bli akseptert i gjengen.

Og akkurat dette med å pigge gulv har jeg hørt mye om. Men at han så til de grader skulle kjøpe min lille semi-bløff var jeg derimot IKKE forberedt på.

- "Ja, ikke sant, pigginga tar du jo enkelt sjøl"
 

At det var..?

Hva kalte du bikkja?!

Skal JEG pigge gulvet?!

Men men.. jeg aner jo ikke hva det er engang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er dette noe? x-)
 

Det var jeg selvfølgelig ikke klar for å innrømme for ham og prøvde å holde et stødig pokerfjes, men Christina klarte ikke å holde seg:

- "Hah! Han der? Skal han pigge gulvet?" sa hun og lo så hun hikstet.

Så da måtte jeg pent innrømme at jeg muuuuligens visste ganske lite om pigging.

Viser seg at det er langt mer enn å bare kutte en liten renne i gulvet for nye kabler. Man skal rett og slett hamre ut HELE betonggulvet til man kommer til grusen under huset!!

Har du hørt sånn galskap?! Og det skal liksom jeg klare alene?! Jeg kommer jo til å rive ned halve Larvik i prosessen!

Men nei da, selv om jeg forklarte at jeg var like handy som en full ape i et jagerfly, så mente han at det kom til å gå heeeelt fint. Han skulle vise meg hvordan det gjøres og det var visstnok veldig enkelt, samt mange penger å spare.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt til å rope ut at bare tanken på å pigge gulvet alene ga meg så panisk angst at jeg aller mest ønsket å hoppe opp i armene hans og gråte en skvett, men alt jeg klarte å presse frem var:

- "Fett"

Så... nå må jeg pigge gulvet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Be en bønn for huset ✌️

3 i senga og 1 på gulvet

Det måtte jo skje til slutt.. x-)

For du vet hvordan det er. Først så er man to, men i nattens mulm og mørke dukker det plutselig opp et bustete hode i døråpning. Så et til. Og vips så er man fire.

Som er kos. Kjempekoselig det! Bare atte, det skjer noe med plassen..

Der jeg før kunne ligge og breie meg som en sjøstjerne på havbunnen, er jeg nå presset opp i et hjørne som en voksen sild i tønne.

Så ligger man der og balanserer på kanten av stupet og later som man ligger godt, mens madrass-okkupantene grynter, snøfter og snorker som fornøyde griser.

Og som oftest går det bra. Merkelig nok. Søvnkvaliteten står til 1 på terningen, men det går alltid bra.

Vel, nesten alltid..

For i natt skjedde det.

Det jeg lenge har lurt på hvorfor aldri skjer.

Det unngåelige..

Nabolaget lå mørkt og stille, innkapslet i nattens stillhet. Månen gjemt bak en mørk sky, ikke en lyd i verden. Så stille at man kunne hørt en spissmus prompe. Så plutselig..

DUNK!!

Og vips så var det plutselig litt bedre plass i senga.. x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Video: Brødrister på MAX!

Hva skjer når man skrur brødristeren på full gass??

For noen dager siden oppdaget jeg noe rart.

For vi har en gammel brødrister, og på siden har den en knott som kan skrus fra 1 til 5.

På 1 blir brødskiven sprø og fin.

På 2 blir den brent.

Så hva i all verden skjer på 5??

Jeg har aldri beveget meg forbi nivå 2, så dette måtte jeg finne ut av.

Så armert med brødskiver, brødrister og brannslukkingsapparat, gikk jeg til verks.

Og slik gikk det:


/ Bon appétit :)

Sov nå, lille astronaut

Du og jeg på senga, og vi leser om verdensrommet.

Naboplaneter og stjerner som eksploderer.

Sorte hull og melkeveien, galakser langt langt borte.

Størrelser så vanvittige at de slår krøll på hjernen.

mde

Det du først tror er stort, viser seg å være bitte bitte lite.

Jeg trodde jorda var stor.

Det går 1 million jordkloder inni solen.

Jeg trodde solen var stor.

Det finnes stjerner som er 1 milliard ganger større enn vår sol.

1 milliard ganger større...

Da takker hjernen for seg.
 

Men det betyr jo ingenting. Jeg har all meningen jeg trenger her. Akkurat her og nå.

Ikke 10 millioner år tilbake i tid, ikke 650 lysår unna. Akkurat her. Varm, god og bare min. Med myke tottelotter som stikker opp fra under dyna og et trøtt smil som gnikker seg tett inntil meg.

Til vanlig blir jeg uvel av å tenke på det enorme verdensrommet og hvor bittesmå vi er oppi alt det store og ukjente, men dette er verken stort eller ukjent. Det er nært, nå og ekte. Og det er alt som betyr noe.

Sorte hull og supernovaer kan ikke skade oss nå, vi vil ha dette øyeblikket for alltid.

Universe - starfield planets and nebula
Licensed from: cobalt / yayimages.com

Min ukjente tvillingbror

Finnes det en Peter-klone i Jondalen?

Det sies at det skal være rundt 7 mennesker på planeten som er kliss lik deg selv. Lenge har jeg ønsket å finne disse og se om det faktisk stemmer, og nå kan det se ut til at jeg har funnet en av dem. I Jondalen!

For i dag fikk jeg tips om en gladsak i Laagendalsposten, der man kunne lese at: "Jondølene rundspilte naboene" (saken krever abonnement).

Jeg har ingen aning om hvor Jondalen er, men der driver tilsynelatende min ukjente tvillingbror å herjer med nabolagene på fotballbanen.


(faksimile: Laagendalsposten.no)

 

Jeg synes det er veldig vanskelig å se sånt selv, men jeg kommer vel ikke unna at denne mannen lett kunne stukket av med pakkene mine på julaften x-)

Så, kjære tvillingbror: Nå er vi to. Fem til så er hele gjengen samlet :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Boksen med det rare i

O mystiske boks, hvilke hemmeligheter skjuler du?!

Jeg husker ikke når det startet, men etter navnet å bedømme må det ha vært en gang etter 2002.

Jeg aner ikke engang hva det startet med eller hva som ligger nedi der, men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å fylle ting, tang, nips og gamle minner i en boks.

Boksen kalte jeg "Peters chamber of secrets" som er en ganske innlysende Harry Potter-referanse, for dere som fortsatt husker den bebrillede superhelten med lyn i panna.

Jeg tror kanskje det startet med at jeg samlet gamle barndomsminner og ting som har betydd mye for meg oppigjennom, og tanken var å aldri titte ned i boksen før det har gått mange mange år.

Og fra der har jeg bare fylt på med stort og smått etter hvert som jeg kommer over ting jeg ønsker å ha med meg som gode minner videre i livet.

Det er ikke mye som går nedi der, men et og annet bilde av barna, nips fra en ferietur som får en spesiell plass i hjertet, den type ting. Det rare er at jeg ikke husker. Så fort jeg sniker noe ned i boksen går det rett ut av hodet og forblir gjemt, låst og glemt i boksen.

Og der skal det ligge. Lenge.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nylig bestemte jeg meg for å sette en tidsfrist på det og kommer til å åpne boksen dagen jeg fyller 50. Det synes jeg er lenge nok. Da er barna gamle nok til at de kan få glede av det og jeg er ikke såpass gammel at jeg har glemt hva alt er.

Jeg trooor muligens min høyt elskede Gameboy fra gamledager ligger nedi der og ting som det vil jeg elske å finne når jeg en vakker dag spretter lokket av boksen.

Men hva annet ligger nedi der? Bilder av gamle ekskjærester? Godteri? Pengesedler? Jeg husker ikke! Og det gjør det selvfølgelig ekstra spennende :)

Det som derimot er en superstor nedtur er at jeg hele tiden har tenkt at boksen ikke skal åpnes før jeg blir 50 og at dette jo er laaaaaaaaaaaangt inn i fremtiden, mens det i realiteten bare er... 14 år igjen. 14 år! 50! Også jeg som føler at jeg kunne sklidd rett inn på en russebuss x-)

Men men, en får vel se positivt på det. For det betyr jo tross alt at det bare er knappe 14 år igjen til jeg kan kose meg med Tetris og gammel bugg :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Flyttemiddag med gjengen

Første middagen i nytt hus ble en kaotisk affære x-)

Å flytte er kaos. Småbarnslivet er jo i utgangspunktet ganske kaotisk, men en flytteprosess ganger alt med 5 10 100.

I dag var det en ny runde med visning og hurra meg rundt etter skole og barnehage, så da ble det å flytte både aper, hund og middag til det nye huset (som fortsatt bare okkuperes av malingsspann og verktøy).

Og det ble et utrolig koselig måltid, selv uten sølvbestikk og stettglass. Jeg digger egentlig å komme opp med spontane løsninger i rare situasjoner, og spør du meg spiser man uansett altfor få måltider sittende på et malingsspann med mat servert på et pappbord.

Og barna var strålende fornøyd, de! Ikke bare det, men de godkjente også blåfargen som mor og far hadde valgt i TV-stue, og da ble det ekstra god stemning.

For det kommer til å bli mange små og store forandringer der borte, og det er fint å ha barna om bord fra start. Det er jo tross alt deres barndomshjem vi prøver å bygge her :)

/ Rå fisk, flink bisk, takk for seg :)

Familien Klonk redder dagen

Shit pommes frites, i dag stanset vi en skogbrann!!

Det er jo sånt som bare skjer på film! Hele familien på tur i skogen og plutselig ser vi at det ryker. Midt uti skogen. Ingen folk, ingen lyder, ingen tegn til liv. Bare en plass som brenner.

Først trodde jeg det kanskje var et leirbål eller noe, og gikk rolig mot stedet mens jeg ropte hallo.

Ingen svar. Bare et stort hull på to ganger to meter, svartbrent i midten og rykende i kanten. Er det dette de kaller ulmebrann?

Først fikk vi litt panikk og merkelig nok var min aller første reaksjon at det kanskje ikke var så farlig. Jeg tror det er en iboende mannlig frykt for å be om hjelp. Man vil jo nødig ringe 1-1-0 hvis det ikke er virkelig alvorlig, på samme måte som at man ikke ringer fastlegen før beinet faller av.

Men før vi i det hele tatt rakk å komme bort til stedet, tok mosekanten spontanfyr!

Og dermed fikk far gleden av å ringe nødnummeret for første gang i sitt liv. 110. Én, én, null.

Fra der og ut var alt bare kaos. Jeg hadde ingen aning hvor vi kom fra og kartet på mobilen veivet retningsløst rundt som en fyllefant.

Christina ville få barna ut av skogen, men jeg kunne ikke forlate ulmebrannen som stadig brøt ut i små flammer jeg måtte slukke. Viser seg at det er veldig vanskelig å slukke branner i bakken uten vann, men tursko og en stokk fikk gjøre nytten.


(faksimile: op.no)
 

Jeg ville at vi skulle vente på brannmannskapet sammen, men Christina insisterte panisk på å få barna ut av skogen. Så jeg måtte bare sende dem av gårde på egen hånd. Christina er født uten et hint av retningssans, men heldigvis hadde 6-åringen fulgt med på veien og sørget for at det lille følget fant veien tilbake mot bilen.

Selv løp jeg til det som skulle være et vann i nærheten, bare for å oppdage at det var totalt gjengrodd. Så løp jeg tilbake for å sparke ut noen flammer, før jeg løp en annen retning for å finne vann. Sånn holdt jeg på helt til det endelig ringte, og brannmenn var på vei.

Så spurtet jeg tilbake mot parkeringsplassen for å møte brannmannskapene, og da hadde jeg ikke tid til å lete etter flotte stier. Jeg brøytet meg bare gjennom ulendt terreng som en illsint okse, banet vei og slo siv, kratt, busker og trær til side - før jeg plutselig ramlet ut på en sti. Og der sto Christina og barna forskremt og trodde de var i ferd med å bli angrepet av en løpsk elg x-)

Tilbake på parkeringsplassen stod brannbilene klare, og jeg viste dem vei ut i skogen igjen. En slagplan ble lagt og en haug med brannmenn løp ut i skogen. Og med et solid håndtrykk fra Innsatsleder forstod jeg at vår del av jobben var gjort.

Tilbake i bilen kollapset vi helt. Det var 7 års forbruk av adrenalin brent av på 30 minutter og plutselig føltes det som om vi hadde vært våkne i 17 dager i strekk.

Da passet det ekstra godt med et besøk til oldemor, der barna stolt kunne fortelle at de var dagens helter. Blir jo gjerne en ekstra vaffel av sånt ;-)

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

P.S. Bildene av ulmebrannen ble primært tatt for å sende til nødetaten for å vurdere skadeomfang og alvorsgrad. Det var ikke som at jeg unnlot å slukke branner fordi jeg trengte bilder til en sak, bare så det er sagt. #moralpolitiet

Hjernevasket av småbarnslivet

Før hadde jeg store tanker. Dype tanker. Flotte tanker.

Jeg kunne drømme meg vekk i tanker om fortid og fremtid, universets uforståelige uendelighet og meningen med livet.

Jeg kunne diskutere ting, voksne ting, smarte ting.

Nå spiser jeg frokost og stirrer ut i evigheten mens dårlige netter og barne-tv, barnelatter, barnegråt, barnegrøt, barne meg opp og ned i mente, har lagt seg som et klamt teppe rundt hjernen.

Og alt jeg klarer å produsere er tanker som ikke ville imponert selv den simpleste ape.

Tanker som:

"Det heter jo nybarbert,

nyfødt,

nyforelsket,

nygift,

nyskilt,

nymalt,

nybakt,

nystekt,

nyvasket,

nydusjet...
 

Så hvorfor sier man ikke nybæsjet?"

 

Monkey
Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

/ Bill. mrk: Trenger voksne impulser. Haster.

Å se Idol med barna

Å se på Idol på morgenkvisten er noe HELT annet enn å se det om kvelden...

Det føltes som en god idé.

For Idol er familie-TV av beste sort. Vi sparer det til frokosten og ser det sammen med barna. Ja, med rundstykker og sjokolademelk og hele pakka. Det blir kos.

Men det blir ikke det vettu.

For barn bråker de. Hele tiden. Det er skjeer som klirrer og ting som går i gulvet, det er synging på ukjente sanger og småprat om absolutt alt annet. Det er: "Kan jeg dra bort til Jonathan snart?" eller "Kommer farmor og farfar i dag? Hvorfor ikke? Hvem er han på TV-en? Hvem er hun? Hva er det?"

Og hele tiden prøver pappa å få med seg alt som blir sagt. For jeg elsker Idol. Spesielt audition-rundene. Så utrolig moro å bli overrasket over alle de flinke og rare folka som kommer.

Men det er et annet problem også..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Viser seg nemlig at dommerpanelet på TV er langt mindre kritiske enn dommerpanelet i sofaen. For helt uvitende har jeg i alle år vært langt mer dømmende enn jeg har trodd. Der har bare aldri slått meg før jeg så programmet med barn til stede.

For små gryter har store ører og det er akkurat sånn mobbing kan starte. Barn som hører foreldrene lange ut mot folk på TV-en. Og det trenger ikke være bevisst engang. Men når en fyr dukker opp på audition uten verken sko eller sokker, da ber man jo om at noen (for eksempel meg) roper ut:

- "Øy, ta på ræ sko a, din vattdott!"

Eller når noen synger surere enn en kråke med sår hals, og man sitter der i sofaen og sier:

- "Å dæven steike, det der var grusomt"

Ting man helt fint kan si til seg selv når ingen hører.

Det er ikke bra, jeg vet det, men jeg skal ikke være så skinnhellig å si at det ikke skjer når jeg sitter alene i sofaen. Men med barn til stede må alt vris om til det barnevennlige.

- "Oj, hun hadde.. en.. utrolig original stemme!"

- "Jøss, han hadde et skikkelig godt potensiale på gitar.."

- "For en.. morsom genser!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er ikke så farlig egentlig, for jeg hører ikke hva de sier eller synger uansett. Ikke over lyden av ting som går i bakken eller bikkja som bjeffer etter rundstykkesmuler.

Men kaffen var god.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Følg @pappahjerte på Instagram