hits

september 2018

De stakkars speilflisene

Dommen er klar.

Og jeg burde jo skjønt det. For alt jeg synes er fint, er harry.

Jeg kan finne noe jeg synes er skikkelig stilig og moderne, bare for å få rynkefjes og tommel ned fra frua.

Så da jeg umiddelbart forelsket meg i speilflisene på det nye kjøkkenet, burde jeg umiddelbart skjønt at det var ugler i mosen. Det burde gått av en bjelle. De var ikke den nye dillen fra en motemesse i Paris, men en rottehale i forkledning.

Så var jeg attpåtil så dum å spørre leserne i desperat jakt etter støtte, men det burde jeg selvfølgelig ikke gjort.

Ca. 30 av 225 mener det er Hot, men av disse er de fleste ironiske. Som etterlater meg og et liiite knippe andre, som helt sikkert består utelukkende av deltakere fra Norske Rednecks.

Så.. farvel kjære speilfliser. Jeg vet ikke enda hva som vil skje med dere. Om dere vil bli malt over, revet ned eller flyttet til et nytt og bedre sted, men på kjøkkenet er det nok takk og farvel.

Men..

Det er kanskje like greit. Disco-tiden tok vel egentlig slutt på 70-tallet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fint eller harry??

Vi trenger din hjelp til å avgjøre!

For på det nye kjøkkenet har vi noen fliser. Bittesmå speilfliser mellom kjøkkenbenk og overskap. Og jeg digger dem. Synes de er helt rå! Speilfliser liksom, hvorfor har ingen tenkt på det før?!

De skinner og speiler seg og får hele rommet til å virke 17 ganger større. Love it!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men alle andre, og da mener jeg absolutt alle andre, synes det er harry.

Snekkern, Christina, mamma og pappa - alle ser ut å mene at speilflisene har like mye klasse som en formiddag på Ullared.

Som for meg er helt uforståelig. De er jo helt rå!

Om jeg skal være ærlig, så var de noe av det første jeg falt for da vi var på visning. Gikk der og nikket bifallende mens jeg tenkte:

- Jeg liker huset, jeg liker hagen og sjekk ut de snasne speilflisene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jeg har visst alle mot meg..

Derfor spør jeg dere, mine kjære lesere:

Har hele verden gått koko eller er det bare jeg som har smak som en wunderbaum?
 

Speilfliser på kjøkkenet - Hot or Not?

  • Skriv Hot hvis du er enig med meg
  • Skriv Not hvis du er enig med resten av verden x-)

Lykken er en hage

I det siste har jeg vært så stresset at skuldrene har trukket seg helt forbi ørene. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles som at hodet er iferd med å sprenge!

Men nylig har jeg funnet noe som fungerer mot dette. Som senker stressnivået og bringer frem lykken.

Hagearbeid!

cof

sdr

Det høres kanskje ut som tull, men å sysle rundt i hagen senker seriøst stressnivået med minst 80%.

Det er noe med kontakten med det grønne, lukten av natur, trimme busker, stelle med gresset, få det fint, få ting gjort. Det er jo fantastisk!

Jeg husker jeg hørte på radioen en gang at man visstnok blir lykkeligere av å jobbe i hagen, og et raskt søk på nettet bekrefter dette. For det er angivelig et kinesisk ordtak som går slik:

Vil du være lykkelig en dag, så drikk deg full.
Vil du være lykkelig et år, så gift deg.
Vil du være lykkelig resten av ditt liv, så få deg en hage.

 

Betyr det at den ultimate lykken er å kombinere disse tre? Først gifte seg, så drikke seg full og deretter komme seg ut i hagen? Usikker på om det er noen kjempeidé å rave rundt pære drita i smoking og trimme thujaen, så inntil videre er jeg mer enn godt nok fornøyd med dette.

Podcast på øret, kaffe i koppen, verktøy i boden og en stor hageflekk som trenger litt kjærlighet :-)

cof

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Voksenlivet :-)

Når husfar blir husmor

Christina er ute på vift sånn cirka én gang per lysår. Men i kveld skulle hun på show med venninnene, så da får pappa endelig barna for seg selv. Og det betyr pappatid!

I dag var planen klar: Film, is og godteri. Også på en onsdag a gitt!

Bare ligge i sofaen og nyte roen, mens barna koser seg med godteri til filmen. Good times.

Men først må eldstemann ha en dusj etter trening. Og med vannlek og kaos og to barn på badet, tikker tiden brått av sted.

Tomt for klær oppe, så jeg løper ned for å sjekke. I stua møtes jeg av to store klesstativ fylt til bristepunktet med klær. Jeg kjenner på et plagg. Tørt.

Okei, da bretter jeg klærne først. Barna får bare smøre seg med tålmodighet og trøste seg med at de slipper å brette klær (viden kjent for å være det aller kjedeligste et menneske kan gjøre).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En liten evighet senere og alle klærne er brettet. På tide med pappatid. Nei vent. Mat. Litt kveldsmat kommer godt med nå.

Ut på kjøkkenet.. oooog jeg har glemt å rydde vekk middagen. Søren. Ok, da lager jeg litt kveldsmat og rydder kjøkkenet mens barna spiser.

Som tar tid.

Men jeg vet at det vanker en liten gullmynt av et bonuspoeng hvis frua kommer hjem til et glitrende rent kjøkken, så jeg hiver meg over grytene med glede.

Sånn, kjøkkenet i boks, da er det p- *DING DONG*.

Det ringer på. Kompisen fra borti gata. Gutta blir som apekatter og henger i lampene. Når jeg endelig får dem ned, stuer jeg dem sammen i sofaen, slenger meg nedpå og skrur på en film.

Boss Baby. Denne har jeg gledet meg til. Endelig skal jeg få sett en heeeel fi-

- Pappa? Du lovte oss godteri til filmen..

Bah!

Okei, opp igjen.

Leter etter raske løsninger, finner bare godt, gammeldags gryte-popcorn. Det funker. Pop poppeti pop, tre små skåler ut i stua går.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stålull og såpe, på tide å få popcorn-gryta ren igjen. Brenner seg hver gang, det der.

Sånn! Nå kan jeg endelig.. Teohår? Plutselig slår det meg hvor mye hår og støv det ligger på gulvet. Mørke fliser avslører raskt sånt. Svarte svingende, jeg kan jo ikke sette meg ned med god samvittighet nå. Til støvsugeren!

Jeg sveiper fort over kjøkkenet og gangen, kaster støvsugeren tilbake på vaskerommet og... vaskerommet ja. Skulle ha vasket olabukser, jeg. Og da kan jeg vel egentlig ta en rask runde for å finne flere klær som kan fylle opp en mørk 40-vask.

Så da gjør jeg det. Og kjører dobbel dose av husets mest velduftende tøymykner. Fordi jeg fortjener det.

Så må jeg sende hjem kameraten i sofaen, også midt i filmen a gitt. Sorry, mate.

Men nå! Nu jävlar! Nå er det pappatid med kidsa!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så jeg spretter lystig ut i stua, kaster meg ned i sofakroken og får hendene bak hodet, akkurat i tide til at rulleteksten begynner..

Og det er allerede langt forbi leggetid.

Og jeg har ikke sett et sekund av filmen.

Og kadaveret av kveldsmaten står fortsatt fremme...

Nå vet jeg hvordan Christina har det når jeg er borte x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Pappatid slutt.

Skolebarn i politiavhør

To stoler trekkes tilbake og beina skraper mot gulvet. Det gnisser stygt i øret.

Vi setter oss ned. Han ser på meg med et fast blikk, som om han ikke har noe å skjule.

Men jeg lar meg ikke lure.

Picture of policeman, young suspect and female police agent
 

- "Spiller du poker" spør jeg. Litt for å bryte isen, litt for å ham til å prate.

- "Tja.. litt?" svarer han.

- "Fint"

Jeg tar opp en kortstokk og begynner å stokke. Prøver å få ham nysgjerrig og usikker på hvor jeg vil med dette.

- "Vet du hvordan du vet at motstanderen din bløffer?"

- "Nei?" svarer han usikkert og blunker.

- "Du lærer deg å lese ham. Noen spiller overdrevent selvsikre, mens andre begynner å prate unormalt mye eller snurper seg sammen som et piggsvin. Så du studerer motstanderen din og hans/hennes tendenser. Hvor mye pleier han å raise pre-flop, hva slags kort spiller han ute av posisjon, er han passiv, aggressiv, også videre. Etter hvert vil klare klare å få en god indikasjon på hva han eller hun har på hånden når dere endelig sitter ansikt til ansikt og vedkommende prøver å stjele pengene dine med bare dopapir på hånda."

*fnis*

- "Du sa dopapir"

- "Å jasså, så du synes det var morsomt? Poenget er: Jeg har studert deg. Jeg kjenner alle dine vaner og uvaner, jeg kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Jeg vet at du har noe å fortelle.

- "Fortelle?"

Den påtatte fornærmelsen i stemmen og måten han vrir seg ukomfortabelt i stolen, viser at jeg er på rett spor.

- "Spar det til juryen, kameraten din har allerede fortalt oss alt. La oss bare gå rett på sak: Hvor var du i dag mellom klokken null åtte null null og femten tredve?"

- "Ehm.. på skolen og SFO?"

- "Ja, og hva skjedde der?"

- "Ehm.. ingenting?"

- "Det skjedde overhodet ingenting i løpet av syv og en halv time?"

- "Nei"

- "Jeg kan kjøre fra Oslo til Trondheim og fortsatt ha god tid til kjøttkaker og en tissepause, og du prøver å fortelle meg at heeeele den tiden har du opplevd ingenting?"

- "Ehm.. jeg tror det?"

- "Ikke én eneste ting som er verdt å fortelle om?"

- "Vet ikke. Husker ikke"

...

Og sånn er det hver eneste dag.

Uansett hvilken innfallsvinkel jeg går for.

Jeg kan være så supertrivelig jeg bare vil eller kjøre på med et godt gammeldags politiavhør - svaret blir det samme.

Hva har du gjort? Hva har du lært? Hvem har du lekt med?

Samme svar. Hver eneste dag.

Vet ikke. Husker ikke. Ingenting.

Men så lenge han ikke klager eller ser ut til å skjule noe viktig, så er det vel et godt tegn. Det har vel bare blitt så dagligdags alt sammen, at han tenker at det ikke er noe å prate om.

Fotball, pokemon, venner, skole - det er jo bare livet hans på en måte.

Lite vet han at jeg kunne sittet i timesvis og hørt om alt han har opplevd i løpet av en dag, og ikke kjedet meg et sekund. Men jeg får vel bare sitte på gjerdet og vente.

En vakker dag skal jeg nok klare å finne ut av hva du gjør i løpet av en dag på skolen, men ikke i dag. Heller.

Composite image of school supplies
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Den kule faddergutten

Vi kommer kjørende inn på gårdsplassen, og rett utenfor huset holder to gutter på å trikse på syklene sine. Hopper ned fra fortauskanter og drar på bakhjulet. Kult kledd og tøffe gutter.

Happy boys with skateboards
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
 

young boy with dirtbike in halfpipe
Licensed from: Jorg Hackemann / yayimages.com
 

6-åringen kjenner igjen han ene. Det er fadderen hans fra skolen. Vi snakker altså om en gutt som er minst 2 hoder høyere enn min sønn og nærmest på størrelse med meg.

Min storelille 1.klassing gleder seg til å hoppe ut av bilen og hilse på ham. Å søren, tenker jeg. Hvordan skal dette gå?

For jeg husker godt hvordan det var da jeg var på den alderen. Man hadde en slags gjensidig respekt for alle på sitt eget trinn, men de som var yngre var jo bare snørrvalper.

Det trengte kun å skille ett år for at man følte seg 10 år eldre enn småtassene på trinnet under. Ikke søren om vi gadd å prate med sånne små babyer, det var vi for tøffe for.

Så det var med klump i halsen jeg så at min store gutt, som plutselig ikke var så stor lenger, tasset ut på gaten for å hilse på guttene. Jeg sto halvveis gjemt bak bilen og krysset fingrene.

- "Hei" ropte han med tydelig iver i stemmen.

De suste forbi i høy fart. Plutselig synes jeg de virket 2 meter høye og fryktinngytende som en streng rektor på en dårlig dag.

Så snudde faddergutten seg mot det lille fadderbarnet, viftet luggen bakover, nikket med hodet, fant frem sitt største smil og ropte helhjertet:

- "Halla!"

Så trikset de videre og viste seg frem, mens 1.klassingen sto og så på med store øyne. De store gutta. De er kule, de.

Og det slo meg: Dette er fremtidens forbilder for ham. Ikke pappa som klipper gress og løser kryssord, men de kule gutta som kan dra på bakhjulet.

Og det var bare så fantastisk hyggelig å se. At de store barna tar litt ansvar for de små, og ikke er for tøffe for å si hei. Også når læreren ikke følger med.

Det fyller meg med håp og glede. For som småbarnsforelder, nå med skolebarn, henger mobbespøkelset alltid og truer i horisonten.

Spesielt med tanke på hvor mye man hører i media om mobbing. Men ting som dette viser at verden ikke er fortapt.

Så lenge det finnes tøffe barn som tør å være en venn.

Alt som skal til er et lite hei. Eller et kjempestort halla.

Happy boys watching movie
Licensed from: Anna Om / yayimages.com

❤️

Lille frøken baconost

Hørt om jenta som har pappa rundt lillefingern?

For Christina mener at jeg skjemmer bort lillesnuppa hver gang hun er med meg på butikken.

Som selvfølgelig er helt feil. Jeg er ikke så lett å lure at jeg lar meg manipulere av en liten tuppe som vet nøyaktig hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil. Hjelper ikke å skru på skjermen her i gården, pappa er en klippe.

Har jeg en handleliste så følger jeg den slavisk. Men så hender det jo en gang i blant at vi har glemt å skrive noe på lista og hvis det er sånn at lillesnupp har fått med seg at det er noe vi trenger, men som ikke står på lista, ja da kjøper jeg selvfølgelig det.

For her i familien har vi litt dilla på baconost for tiden. Kanskje spesielt lillesnupp. Derfor tenker jeg det er greit at vi alltid har det i kjøleskapet. Og det fine er at hun har oversikt over når vi går tomme og minner meg ofte på det i butikken.

I det siste har jeg riktignok stusset over at jeg synes det går veldig(!) mye baconost, men samtidig har jeg stolt på at snuppeluppa har kontroll på sakene, og kjøpt så snart vi angivelig er tomme.

Og det var ikke før Christina tok en skikkelig rydderunde i kjøleskapet til frokosten i dag, at jeg innså at jeg muuuuuligens har blitt ført bak lyset av en søt, liten manipulator...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Lille frøken baconost <3

JA til retusjering av barnehagebilder

På tide å sette en stopper for galskapen.

For du har garantert lest saken. En fotograf tilbød å fjerne sår/kviser på barnehagebilder, og dette fikk en mamma til å se rødt. Saken tok fyr i sosiale medier og en av konsekvensene var at fotografen mistet oppdraget for Ullensaker kommune.

Saken har splittet det norske folk, som når står på hver sin klippe og roper.

Pardon my french, men hva faen?

Picking nose
Licensed from: ia_64 / yayimages.com
 

22. desember 2017 skrev jeg saken "Fornærma 2017". Teksten var et håp og en bønn for fremtiden, om at krenkebevegelsen ville dø ut og at den sunne fornuft atter ville gjenoppstå.

Men som denne saken så veldig tydelig illustrerer: Krenkebevegelsen lever i beste velgående.

For det er selvfølgelig ikke annet å forvente i 2018 at man får et spørsmål om en liten justering av snørr og sår til å dreie seg om skjønnhetsidealer og retusjering.

Er det virkelig ikke mulig å skille mellom å kutte seg under barbering og å skjære av seg hodet?! Må alt tolkes og overdramatiseres noe så inn i hampesvarten til enhver tid?

Hadde fotografen skrevet "Ønsker du at jeg skal gjøre leppene større, legge på smokey eyes og ta av 5 kilo rundt midjen?", ja da hadde jeg forstått reaksjonen.

Men det er snakk om å fikse på sår og snørr! Hvis det er så jævlig farlig: Hva da med deg, kjære overdramatiske mamma, som i denne saken fremstår sminket og velfrisert; er ikke det juks? Kanskje har du kviser og sår i hele ansiktet, men du har sminket deg, fikset håret og freshet deg opp, slik absolutt alle andre gjør for bilder.

Hvorfor skal du få lov og ikke barna? Skal jeg begynne å anklage deg for å skape et urealistisk skjønnhetsideal som sender et budskap til verden om at du ikke er god nok som du er fordi du bruker sminke? Nei.

Og en annen ting: Hvem er du til å bestemme at mine barn skal ha blåmerker på et bilde, fordi DU mener at det er naturlig? Hva om blåmerket ble forårsaket av en som plager barnet ditt hver eneste dag. Vil du at barnet skal bli minnet på dette hver gang de ser på bildet for resten av livet? Kanskje, kanskje ikke, men la nå meg få ta det valget for MIN familie!

Det er ikke snakk om å gjøre nesa tynnere og pannen rynkefri, det er snakk om å få et bilde som barnet selv og foreldrene kan være fornøyde med. Det er MINE barn, det er bilder JEG skal betale for! Kan ikke jeg få muligheten til å fjerne et sår dersom jeg mener at det er best for mine barn?

girl picking nose
Licensed from: olga_sweet / yayimages.com
 

For som far må jeg få si at jeg er drittlei av den moraliserende krenkebevegelsen som til stadighet skal frarøve meg muligheten for å ta valg for min familie.

Og hva er det man er redd for, egentlig? At noe så uskyldig som dette sender signal til barna om at de ikke er gode nok? Er vi der nå? At å tørke bort en buse regnes som en skjønnhetsoperasjon? Galskap. Helvetes galskap.

Ja, hva med hårgelé forresten? Da endrer man jo hårets naturlige fasong. Fysj! Boikott produsentene av hårgelé!

Og hva med ungdomsskolebilder som ender i årboka? Hadde det ikke vært fint å kunne fjerne den store salatbiten som sitter fast i reguleringen eller gjøre små justeringer hvis man er veldig plaget med kviser? Eller MÅ man tvinges til å bli definert av kviser, sår og snørr i nesa?

Jeg synes det sender et signal i feil retning hvis man lar krenkemoralistene få sette agendaen for hele landet. Og det er kanskje det som irriterer meg mest i denne saken. Dette at Ullensaker kommune sa opp avtalen med fotografen på grunn av dette. Det at frykten for å krenke noen og bli hengt ut i sosiale medier blir så stor at de politisk korrekte moralistene alltid vinner.

I etterkant har fotografen riktignok fått oppdraget tilbake, men ikke før de fjernet punktet om å fjerne sår og snørr fra bildene. Som er ett skritt frem og to tilbake..

Så jeg sier nei. Stå opp mot galskapen. La folk få ta egne valg. Nei til krenk i hver eneste krok.

Og du? Husk å la sminkekosten ligge neste gang du skal ta bilder da. Juksefant.

Norges største edderkopp??

Når edderkoppen er så stor at den får barna til å se små ut.

Etter gårsdagens knusende nederlag, der jeg snublet stygt i leksene til 1.klassingen, følte jeg det var på høy tid å gjøre et skikkelig comeback.

Så da passet det egentlig bare bra at lillesnuppa våknet opp litt snufsete i nasan i dag, klar for en rolig pusledag i heimen.

Jeg tenkte først at vi kunne se på litt TV og legge rolige 12-biters puslespill, men da vi rotet rundt i skapene fant vi plutselig noe rart.

En leke jeg helt hadde glemt.

En leke vi fikk av farmor til pluttens 6-årsdag, men som var for kompleks for eldstemann og altfor skummel for lillesnupp.

Den gigantiske saltvannsedderkoppen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Første gangen jeg pakket opp boksen for en tid tilbake, tok det meg bare 2 sekunder å se at jeg aldri i verden kom til å klare å bygge noe så pirkete og omfattende, men i dag har jeg noe å bevise. I dag må jeg tilbake på hesten etter pungsparket fra leksene i går.

Derfor kastet vi oss over edderkoppen med skrekkblandet iver, og gjett om vi koste oss!

Ja vel, så tok det nærmere 2,5 timer å bli ferdig, men sjekk ut denna bad boyen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det verste av alt er at den virker!

Saltvannet reagerer med en magnesiumplate som igjen får elektrodene til å... aner ikke. Noe skjer, men jeg har verken kunnskap eller intelligens nok til å forklare hva. Men det er noe motorgreier og det får edderkoppen til å fise over gulvet i en vanvittig fart.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gregory har tatt sitt første bytte.
R.I.P. pipemus (2018-2018).

 

Stolt? Ja.

Å skru sammen denne kompliserte kladden av tannhjul og plast anser jeg som ingeniørarbeid av ypperste sort, og velger derfor å ta tilbake selvtilliten jeg tapte i går ;-)

Så nå: La jakten på et lettskremt offer begynne! ;-)
 

/ Venner og familie er herved advart

Løa? Hva pokker er Løa?

Så har det altså skjedd: Jeg henger ikke lenger med på leksene til 1.klassingen..

For jeg hadde jo håpet at jeg skulle klare å hjelpe barna med lekser i hvert fall frem til videregående, men så skulle det altså bare gå 4 uker og 2 dager før jeg snublet i første hinder.

For i dag tidlig satt 6-åringen på kjøkkenet med leksen han skulle lese inn på ipad. Jeg oppholdt meg i stua og da det ble stille, snek jeg meg inn igjen.

Der satt han og plottet inn navn og nummer og la filen inn i skolens system.

- Gikk det bra? spurte jeg.

- Ja da, svarte han.

Litt nysgjerrig på hva han hadde lest, plukket jeg opp boken. Leksene kan gjøres på nivå 1, 2 eller 3, alt ettersom hvor stødig man er på lesefronten.

Og jeg mener, etter 36 tøffe vintre er jeg rimelig selvsikker på leseferdighetene mine. Så jeg hoppet rett til nivå 3 og begynte å lese høyt, bare for å kjekke meg:

- Jan og June har egg i en kurv. Farfar koker egg til Jan og June. Hva har farfar i løø.. laa.. løøaaa? Laø? La-ø? Lø-a? LØA?! Hva søren er Løa?

Superstresset for at jeg hadde stått fast på en leselekse for førsteklassinger, gikk jeg for det eneste riktige: Skyld på fasit.

- Æh, må være skrivefeil det der. Skrivefeil i læreboka liksom, det er proft..

Men da pekte 6-åringen på neste side:

- Se her da pappa, her står det også løa.

cof
Jan hører en lyd fra løa. Mø-ø. Mø-ø.
 

Så ser han tilbake på forrige side og legger to og to sammen før pappa rekker å si noe.

- Det er jo en låve bak farfar. Kanskje løa betyr låve?


 

Jeg innser raskt at han har rett, men jeg kan jo ikke trekke meg nå.

- Tja, kanskje det, men jeg har i hvert fall ALDRI hørt om det før.

Da ser han på meg med et lunt smil og sier:

- Kanskje du også skal begynne å gjøre lekser?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hilsen frustrert far som må ta opp fag fra barnehagen x-)

Pinlig hendelse på hyttetur

I helgen var jeg på tur i Odalen med en gjeng med trivelige folk.

Turen var helt fantastisk, men på lørdag kveld hadde vi en litt uheldig episode.

I hvert fall når man prøver å være stor og tøff mann på tur..

hide
Licensed from: zittto / yayimages.com
 

For der lå vi. Godt plassert i hver vår sovepose, på det kjempeflotte leirstedet. I hytter og hus lå folk og snorket i alle etasjer. Selv lå jeg i hemsen av den ene hytta, med min gode venn og svoger, Steffen.

Dagen hadde vært lang og tøff, og jeg sovnet så fort hodet traff puta. Steffen ble derimot liggende og scrolle litt på telefonen, men det skulle raskt ta en dramatisk vending...

For det var ikke mange minuttene han rakk å scrolle, før jeg plutselig spratt opp av soveposen.

Han tenkte vel bare at jeg hadde glemt noe, men så skjedde det som skulle bli til morgendagens store snakkis...

For der satt jeg altså, rett opp og ned på knærne. Midt på natten, uten å si et ord.

Så lente jeg meg plutselig fremover,

plukket opp mobiltelefonen som lå på bakken bak puta,

løftet den med begge hendene,

og med en tilgjort babystemme, en sånn stemme man gjerne bruker for å snakke til kjæledyr,

så jeg ømt og kjærlig på telefonen og sa:

- "Nå skal du få en suss, fordi du er så god og tålmodig".

Så ga jeg telefonen et stort smask midt på skjermen, før jeg krøp tilbake i soveposen og snorket i vei.

 

Så...

Ja...

Lite skjønte jeg da jeg sekunder senere våknet forfjamset og trøtt til lyden av en svoger som brølte så voldsomt av latter at jeg tror han pådro seg ribbeinsbrudd x-)

horse
Licensed from: Daniel Marcus / yayimages.com
 

P.S. Om jeg fikk høre det til frokost dagen etter? Ja. Veldig ja.

/ Takk og farvel, O tynnslitte macho-image

Magisk helg i skogen

Sitte på en stubbe og kjenne på lukten. Lyng, blåbær, furu og myr.

Et friskt pust fra nord gjør luften forfriskende kjølig før den atter legger seg. I sekken ligger kaffen og venter med en varm klem om man trenger.

Solen kommer inn over tretoppene, en hakkespett spiller trommesolo mot et gammel trestamme. En dompap svinger forbi for å si hallo og langt inni skogen knekker en kvist. En elg?

Flere kvister knekker og noe stort nærmer seg. Tror jeg, før jeg ser at det er to små ekorn med brusete haler som hopper og danser i trærne.

Og her sitter jeg. På en stubbe og bare nyter. Lyden, stillheten, luktene og luften.

Etterpå skal vi samles rundt bålet på leirplassen igjen. Det blir kos. Ringe hjem til frua og høre hvordan det går hjemme. Men det blir først etterpå, for akkurat nå er jeg bare her. På min lille stubbe. Resten av verden står i flymodus.

Sniker en varsom hånd ned i sekken og knekker av en sjokoladebit. Smaken blander seg med skogslukten og skaper en fortryllende mix av natur og glede. Skuldrene senker seg og urmennesket får puste. Her blant trær og tjern og fugl.

Sitter jeg og bare nyter.

Norsk natur er Norge på sitt beste.


 

/ Takk for turen, Odalen - du var fantastisk :-)

En ny snekker i byen

Fy fasan, nå er jeg stolt!

For jeg har bygget noe!

Dette innlegget er for øvrig en fortsettelse fra "Peter gjør ting han ikke kan: Snekkerarbeid"

Ja vel, så er det ikke noe romskip. Ingen avanserte vinkler eller strømpunkt. Ikke innebygd kaffemaskin eller pølsekoker.

Men det ER en flyttbar vegg. En ferdig vegg. Laget av meg.

Og vet du hva, det gjør meg faktisk dritstolt.


De veldig ikke-flyttbare plankene er skåret ut og montert opp på flyttbare stolper :)
 


En ørliten malejobb gjenstår, så er vi i boks :)
 

Vegg/porten/døra jeg har laget er festet med to skruer til det opprinnelige reisverket, og de kan enkelt skrus ut når veggen må flyttes for å få tilgang til varmepumpas ytterdel (som er gjemt bak plankene).

Jeg er jo ikke spesielt handy, men i løpet av dette prosjektet har jeg innsett at det går an. Man må bare tenke litt, prøve litt og stå på litt.

For en erfaren snekker er dette sikkert en konstruksjon på apenivå, men for meg er det starten på noe stort. For vi har kjøpt et gammelt hus nå, et hus som krever litt omtanke og kjærlighet. Og det tenker jeg å gi det. Med snekkerbuksa på :-)

Så får man bare starte med noen enkle småjobber først, lære underveis og tørre å prøve, så blir det to-tom-fire og kompliserte påbygg om ei litta stund ;-)

Handylivet, here I come!

/ God helg!

Takk mamma og pappa ❤️

/ Til støtte for ettervernskampanjen for barnevernsbarn (sponset med gratis genser)
 

Takk for at jeg fortsatt kan være litt liten iblant.

Takk for at dere alltid vil være voksnere voksne som jeg kan stole på og spørre. Som kan så utrolig mye og byr på dere selv. Alltid.

Som ville løpt til Afrika og tilbake bare for å hjelpe. Som bruker hvert våkne sekund på å ta vare på familien, som har oppdratt en fantastisk søskenflokk og en skokk med herlige barnebarn.

Takk for at dere alltid er positive og på tilbydersiden. Det er aldri et nei å hente, selv om jeg vet at dere helt sikkert har lyst en gang i blant. Aldri nei, alltid ja. Ja, det fikser vi, det ordner seg. For dere ser alltid løsninger. Kanskje utfordringer, men aldri problemer.

Takk for at dere kan alt, i hvert fall i mine øyne. Jeg er voksen nå, men jeg tror fortsatt at dere kunne bygd et romskip hvis dere ville. Takk for at dere er de forbildene man bare hører om.

Takk for at dere aldri slutter å oppdra oss, takk for all tiden, alle årene, all kraft og energi dere har lagt ned i å skape et liv for oss barna.

Takk for at dere alltid vil være mamma og pappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne teksten er skrevet til støtte for "Takk mamma, takk pappa"-kampanjen i regi av Fellesorganisasjonen og Landsforeningen for barnevernsbarn.

For ikke alle har noen å takke. Ungdom i barnevernet har ingen rett på fortsatt hjelp etter fylte 18 år.

Barnevernet har kun plikt om å "vurdere ettervern", men i praksis betyr det at mange ungdommer må flytte ut av barnevernsinstitusjoner eller fra fosterforeldre når de fyller 18 år.

18 år! Da går de fra barnevern til ingen vern. Og det er (pardon my french) helt forjævlig.

Det ønsker Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) og Fellesorganisasjonen (FO) å gjøre noe med!

Regjeringen jobber nå med et forslag til ny barnevernslov, og LFB og FO ønsker å sette ettervern på dagsorden. De krever lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom fram til og med 25 år, men de trenger støtte fra folket.

Jeg ønsker derfor å oppfordre alle mine lesere til å signere oppropet "Takk Mamma" og vise deres støtte til denne viktige saken :-)

--> Si JA til å gi barnevernsbarn rett til hjelp etter fylte 18 år

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Peter gjør ting han ikke kan: Snekkerarbeid

Shit pommes frites, mitt aller første snekkerprosjekt! Kan dette gå bra da?

For i dag tidlig hadde vi besøk av en varmepumpemann som skulle installere varmepumper i det nye huset.

Men tidlig i prosessen kom vi over en utfordring: Hvor skal utedelen til varmepumpen i stua plasseres?

Den ville liksom henge litt i veien hvor enn vi plasserte den, men plutselig kom vi på en lur idé: Hvorfor ikke i det store tomrommet under terrassen?

På den måten får vi gjemt utedelen slik at den ikke synes eller er i veien på noen som helst måte. Topp stemning!

Og varmepumpemannen bare:
- Bra, der inne vil den stå fint. Men hvor er luka?

Og jeg bare:
- Ingen luke.

Og han bare:
- Nehei?

Og jeg bare:
- Æh, jeg kan jo bare kappe plankene og skjære til en port eller noe.

Og han bare:
- God plan, da kjører vi på det. Du gjør det mens jeg begynner på pumpene.

Og jeg bare:
- Ehm.. ja.. fint.

Og vips så var man snekker.

Først ble jeg selvfølgelig livredd, men så slo det meg at det er akkurat slike prosjekter jeg må tørre å hive meg over fremover. Nytter ikke å kjøpe et gammelt hus om man ikke klarer å slå i en spiker.

Så derfor, armert med store mengder overmot og verktøy som ligger igjen fra forrige eier, ga jeg meg i kast.

Enda aner jeg ikke hvordan det vil gå, for først må jeg skjære ned en haug med planker, så må jeg komme opp med et lurt design til en port eller luke, så må jeg kjøpe inn materialer og deretter bygge nevnte port. Og alt dette med 10 tommeltotter.

Jeg kan vel si såpass at da Christina fikk høre om denne planen, fikk hun så heftig bakoversveis at man må ha brekkjern for å få den på plass igjen x-)

Men jeg har trua.

Så på med snekkerbuksene - her skal det snekres!!


 

/ To be continued..

Asbjørnsen og Moe og keisernitt

Jeg elsket eventyr da jeg var yngre og ønsker selvfølgelig å videreføre den samme gleden og nysgjerrigheten til mine egne barn.

For det er noe mystisk og magisk over eventyr. Fantastiske fortellinger med tusser og troll.

Nå er det altfor lenge siden sist vi leste eventyr, og derfor fant jeg i kveld frem en tykk eventyrbok og gledet meg stort til å lese med overdreven innlevelse.

Vi hopper rett til "Askeladden som kappåt med trollet". Som jo selvfølgelig ikke ender utelukkende positivt for trollet...

Boken bruker et ganske gammeldags språk og da trollet til slutt blir lurt til å skjære opp sin egen mage, forklares det som at "han satte livet til".

- Hva betyr det? spør 6-åringen.

- Nei, altså.. at han døde, svarer jeg.

- Døde han? spør 6-åringen, lettere sjokkert.

- Ja, han gjorde visst det. For Askeladden lurte ham til å skjære opp magen sin, serru.

Men da kvekker 6-åringen til:

- Men hei, hva med sykehuset?!

- Hva da?

- Du sa jo at de skjærer opp magen når de må ta ut babyer av magen med sånn..

- Keisersnitt?

- Ja! Keisersnitt!

- Jommen.. øh.. asså.. ja.


Og så ramlet jeg ut i et langt og håpløst usammenhengende sammensurium av leger og smertestillende, bedøvelse og troll som verken har utstyr eller kompetanse til å sy igjen seg selv.

Men alt jeg egentlig klarte å tenke på var at jeg må ha hørt det eventyret 100 ganger før, men aldri i verden om jeg noensinne ville klart å trekke parallellen mellom kapp-eting og keisersnitt.

Og det fikk meg nok en gang til å innse at det surrer store tanker rundt i små hoder, og det er så herlig når man er der for å oppleve det :)

mde

mde

La oss pigge gulvet

Dette MÅ jo ende i katastrofe!

Må pigge gulvet, har jeg ofte hørt.

"Pusse opp badet? Ja, da er det bare å sette i gang å pigge gølvet da."

"Legge inn varmekabler? Går fint det, bare å pigge gølvet først"

Og det høres jo greit ut. Slå løs litt av gulvet for å få plass til nytt gulv oppå.

Siden jeg har hørt om det så mange ganger, har jeg liksom bare vendt meg til tanken om at det er noe man bare gjør. Litt som å male vegger. Ikke noe problem å få det fint, vi bare pigger litt gulv og maler litt vegg.

Og i det nye huset har vi store planer om å pusse opp vaskerommet i kjelleren. Planen er å la den ene halvparten forbli vaskerom, mens den andre halvparten blir et kliss nytt bad. Badekar, do, vask - hela paketet.

Men da må mye gjøres. Veldig mye. Og i dag kom en håndverker innom for befaring. Vi fortalte om alle våre store planer og han kunne glede oss med at alt var mulig. Det ville bli dyrt, vi måtte ha rørlegger, snekker, elektriker og hele sirkuset, men fullt gjennomførbart.

Dessuten var det jo en del penger å spare på ting man kan gjøre selv...

- "Ja, vi må jo pigge gulvet og greier" slang jeg inn for å late som jeg var en av gutta. For jeg ser kanskje ut som et ekte mannfolk, men jeg er helt ubrukelig på alt som innebærer hammer og sag. Derfor tenkte jeg at hvis jeg slang inn litt bransjepreik, ville jeg kanskje bli akseptert i gjengen.

Og akkurat dette med å pigge gulv har jeg hørt mye om. Men at han så til de grader skulle kjøpe min lille semi-bløff var jeg derimot IKKE forberedt på.

- "Ja, ikke sant, pigginga tar du jo enkelt sjøl"
 

At det var..?

Hva kalte du bikkja?!

Skal JEG pigge gulvet?!

Men men.. jeg aner jo ikke hva det er engang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er dette noe? x-)
 

Det var jeg selvfølgelig ikke klar for å innrømme for ham og prøvde å holde et stødig pokerfjes, men Christina klarte ikke å holde seg:

- "Hah! Han der? Skal han pigge gulvet?" sa hun og lo så hun hikstet.

Så da måtte jeg pent innrømme at jeg muuuuligens visste ganske lite om pigging.

Viser seg at det er langt mer enn å bare kutte en liten renne i gulvet for nye kabler. Man skal rett og slett hamre ut HELE betonggulvet til man kommer til grusen under huset!!

Har du hørt sånn galskap?! Og det skal liksom jeg klare alene?! Jeg kommer jo til å rive ned halve Larvik i prosessen!

Men nei da, selv om jeg forklarte at jeg var like handy som en full ape i et jagerfly, så mente han at det kom til å gå heeeelt fint. Han skulle vise meg hvordan det gjøres og det var visstnok veldig enkelt, samt mange penger å spare.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt til å rope ut at bare tanken på å pigge gulvet alene ga meg så panisk angst at jeg aller mest ønsket å hoppe opp i armene hans og gråte en skvett, men alt jeg klarte å presse frem var:

- "Fett"

Så... nå må jeg pigge gulvet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Be en bønn for huset ✌️

3 i senga og 1 på gulvet

Det måtte jo skje til slutt.. x-)

For du vet hvordan det er. Først så er man to, men i nattens mulm og mørke dukker det plutselig opp et bustete hode i døråpning. Så et til. Og vips så er man fire.

Som er kos. Kjempekoselig det! Bare atte, det skjer noe med plassen..

Der jeg før kunne ligge og breie meg som en sjøstjerne på havbunnen, er jeg nå presset opp i et hjørne som en voksen sild i tønne.

Så ligger man der og balanserer på kanten av stupet og later som man ligger godt, mens madrass-okkupantene grynter, snøfter og snorker som fornøyde griser.

Og som oftest går det bra. Merkelig nok. Søvnkvaliteten står til 1 på terningen, men det går alltid bra.

Vel, nesten alltid..

For i natt skjedde det.

Det jeg lenge har lurt på hvorfor aldri skjer.

Det unngåelige..

Nabolaget lå mørkt og stille, innkapslet i nattens stillhet. Månen gjemt bak en mørk sky, ikke en lyd i verden. Så stille at man kunne hørt en spissmus prompe. Så plutselig..

DUNK!!

Og vips så var det plutselig litt bedre plass i senga.. x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Video: Brødrister på MAX!

Hva skjer når man skrur brødristeren på full gass??

For noen dager siden oppdaget jeg noe rart.

For vi har en gammel brødrister, og på siden har den en knott som kan skrus fra 1 til 5.

På 1 blir brødskiven sprø og fin.

På 2 blir den brent.

Så hva i all verden skjer på 5??

Jeg har aldri beveget meg forbi nivå 2, så dette måtte jeg finne ut av.

Så armert med brødskiver, brødrister og brannslukkingsapparat, gikk jeg til verks.

Og slik gikk det:


/ Bon appétit :)

Sov nå, lille astronaut

Du og jeg på senga, og vi leser om verdensrommet.

Naboplaneter og stjerner som eksploderer.

Sorte hull og melkeveien, galakser langt langt borte.

Størrelser så vanvittige at de slår krøll på hjernen.

mde

Det du først tror er stort, viser seg å være bitte bitte lite.

Jeg trodde jorda var stor.

Det går 1 million jordkloder inni solen.

Jeg trodde solen var stor.

Det finnes stjerner som er 1 milliard ganger større enn vår sol.

1 milliard ganger større...

Da takker hjernen for seg.
 

Men det betyr jo ingenting. Jeg har all meningen jeg trenger her. Akkurat her og nå.

Ikke 10 millioner år tilbake i tid, ikke 650 lysår unna. Akkurat her. Varm, god og bare min. Med myke tottelotter som stikker opp fra under dyna og et trøtt smil som gnikker seg tett inntil meg.

Til vanlig blir jeg uvel av å tenke på det enorme verdensrommet og hvor bittesmå vi er oppi alt det store og ukjente, men dette er verken stort eller ukjent. Det er nært, nå og ekte. Og det er alt som betyr noe.

Sorte hull og supernovaer kan ikke skade oss nå, vi vil ha dette øyeblikket for alltid.

Universe - starfield planets and nebula
Licensed from: cobalt / yayimages.com

Min ukjente tvillingbror

Finnes det en Peter-klone i Jondalen?

Det sies at det skal være rundt 7 mennesker på planeten som er kliss lik deg selv. Lenge har jeg ønsket å finne disse og se om det faktisk stemmer, og nå kan det se ut til at jeg har funnet en av dem. I Jondalen!

For i dag fikk jeg tips om en gladsak i Laagendalsposten, der man kunne lese at: "Jondølene rundspilte naboene" (saken krever abonnement).

Jeg har ingen aning om hvor Jondalen er, men der driver tilsynelatende min ukjente tvillingbror å herjer med nabolagene på fotballbanen.


(faksimile: Laagendalsposten.no)

 

Jeg synes det er veldig vanskelig å se sånt selv, men jeg kommer vel ikke unna at denne mannen lett kunne stukket av med pakkene mine på julaften x-)

Så, kjære tvillingbror: Nå er vi to. Fem til så er hele gjengen samlet :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Boksen med det rare i

O mystiske boks, hvilke hemmeligheter skjuler du?!

Jeg husker ikke når det startet, men etter navnet å bedømme må det ha vært en gang etter 2002.

Jeg aner ikke engang hva det startet med eller hva som ligger nedi der, men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å fylle ting, tang, nips og gamle minner i en boks.

Boksen kalte jeg "Peters chamber of secrets" som er en ganske innlysende Harry Potter-referanse, for dere som fortsatt husker den bebrillede superhelten med lyn i panna.

Jeg tror kanskje det startet med at jeg samlet gamle barndomsminner og ting som har betydd mye for meg oppigjennom, og tanken var å aldri titte ned i boksen før det har gått mange mange år.

Og fra der har jeg bare fylt på med stort og smått etter hvert som jeg kommer over ting jeg ønsker å ha med meg som gode minner videre i livet.

Det er ikke mye som går nedi der, men et og annet bilde av barna, nips fra en ferietur som får en spesiell plass i hjertet, den type ting. Det rare er at jeg ikke husker. Så fort jeg sniker noe ned i boksen går det rett ut av hodet og forblir gjemt, låst og glemt i boksen.

Og der skal det ligge. Lenge.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nylig bestemte jeg meg for å sette en tidsfrist på det og kommer til å åpne boksen dagen jeg fyller 50. Det synes jeg er lenge nok. Da er barna gamle nok til at de kan få glede av det og jeg er ikke såpass gammel at jeg har glemt hva alt er.

Jeg trooor muligens min høyt elskede Gameboy fra gamledager ligger nedi der og ting som det vil jeg elske å finne når jeg en vakker dag spretter lokket av boksen.

Men hva annet ligger nedi der? Bilder av gamle ekskjærester? Godteri? Pengesedler? Jeg husker ikke! Og det gjør det selvfølgelig ekstra spennende :)

Det som derimot er en superstor nedtur er at jeg hele tiden har tenkt at boksen ikke skal åpnes før jeg blir 50 og at dette jo er laaaaaaaaaaaangt inn i fremtiden, mens det i realiteten bare er... 14 år igjen. 14 år! 50! Også jeg som føler at jeg kunne sklidd rett inn på en russebuss x-)

Men men, en får vel se positivt på det. For det betyr jo tross alt at det bare er knappe 14 år igjen til jeg kan kose meg med Tetris og gammel bugg :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Flyttemiddag med gjengen

Første middagen i nytt hus ble en kaotisk affære x-)

Å flytte er kaos. Småbarnslivet er jo i utgangspunktet ganske kaotisk, men en flytteprosess ganger alt med 5 10 100.

I dag var det en ny runde med visning og hurra meg rundt etter skole og barnehage, så da ble det å flytte både aper, hund og middag til det nye huset (som fortsatt bare okkuperes av malingsspann og verktøy).

Og det ble et utrolig koselig måltid, selv uten sølvbestikk og stettglass. Jeg digger egentlig å komme opp med spontane løsninger i rare situasjoner, og spør du meg spiser man uansett altfor få måltider sittende på et malingsspann med mat servert på et pappbord.

Og barna var strålende fornøyd, de! Ikke bare det, men de godkjente også blåfargen som mor og far hadde valgt i TV-stue, og da ble det ekstra god stemning.

For det kommer til å bli mange små og store forandringer der borte, og det er fint å ha barna om bord fra start. Det er jo tross alt deres barndomshjem vi prøver å bygge her :)

/ Rå fisk, flink bisk, takk for seg :)

Familien Klonk redder dagen

Shit pommes frites, i dag stanset vi en skogbrann!!

Det er jo sånt som bare skjer på film! Hele familien på tur i skogen og plutselig ser vi at det ryker. Midt uti skogen. Ingen folk, ingen lyder, ingen tegn til liv. Bare en plass som brenner.

Først trodde jeg det kanskje var et leirbål eller noe, og gikk rolig mot stedet mens jeg ropte hallo.

Ingen svar. Bare et stort hull på to ganger to meter, svartbrent i midten og rykende i kanten. Er det dette de kaller ulmebrann?

Først fikk vi litt panikk og merkelig nok var min aller første reaksjon at det kanskje ikke var så farlig. Jeg tror det er en iboende mannlig frykt for å be om hjelp. Man vil jo nødig ringe 1-1-0 hvis det ikke er virkelig alvorlig, på samme måte som at man ikke ringer fastlegen før beinet faller av.

Men før vi i det hele tatt rakk å komme bort til stedet, tok mosekanten spontanfyr!

Og dermed fikk far gleden av å ringe nødnummeret for første gang i sitt liv. 110. Én, én, null.

Fra der og ut var alt bare kaos. Jeg hadde ingen aning hvor vi kom fra og kartet på mobilen veivet retningsløst rundt som en fyllefant.

Christina ville få barna ut av skogen, men jeg kunne ikke forlate ulmebrannen som stadig brøt ut i små flammer jeg måtte slukke. Viser seg at det er veldig vanskelig å slukke branner i bakken uten vann, men tursko og en stokk fikk gjøre nytten.


(faksimile: op.no)
 

Jeg ville at vi skulle vente på brannmannskapet sammen, men Christina insisterte panisk på å få barna ut av skogen. Så jeg måtte bare sende dem av gårde på egen hånd. Christina er født uten et hint av retningssans, men heldigvis hadde 6-åringen fulgt med på veien og sørget for at det lille følget fant veien tilbake mot bilen.

Selv løp jeg til det som skulle være et vann i nærheten, bare for å oppdage at det var totalt gjengrodd. Så løp jeg tilbake for å sparke ut noen flammer, før jeg løp en annen retning for å finne vann. Sånn holdt jeg på helt til det endelig ringte, og brannmenn var på vei.

Så spurtet jeg tilbake mot parkeringsplassen for å møte brannmannskapene, og da hadde jeg ikke tid til å lete etter flotte stier. Jeg brøytet meg bare gjennom ulendt terreng som en illsint okse, banet vei og slo siv, kratt, busker og trær til side - før jeg plutselig ramlet ut på en sti. Og der sto Christina og barna forskremt og trodde de var i ferd med å bli angrepet av en løpsk elg x-)

Tilbake på parkeringsplassen stod brannbilene klare, og jeg viste dem vei ut i skogen igjen. En slagplan ble lagt og en haug med brannmenn løp ut i skogen. Og med et solid håndtrykk fra Innsatsleder forstod jeg at vår del av jobben var gjort.

Tilbake i bilen kollapset vi helt. Det var 7 års forbruk av adrenalin brent av på 30 minutter og plutselig føltes det som om vi hadde vært våkne i 17 dager i strekk.

Da passet det ekstra godt med et besøk til oldemor, der barna stolt kunne fortelle at de var dagens helter. Blir jo gjerne en ekstra vaffel av sånt ;-)

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

P.S. Bildene av ulmebrannen ble primært tatt for å sende til nødetaten for å vurdere skadeomfang og alvorsgrad. Det var ikke som at jeg unnlot å slukke branner fordi jeg trengte bilder til en sak, bare så det er sagt. #moralpolitiet

Hjernevasket av småbarnslivet

Før hadde jeg store tanker. Dype tanker. Flotte tanker.

Jeg kunne drømme meg vekk i tanker om fortid og fremtid, universets uforståelige uendelighet og meningen med livet.

Jeg kunne diskutere ting, voksne ting, smarte ting.

Nå spiser jeg frokost og stirrer ut i evigheten mens dårlige netter og barne-tv, barnelatter, barnegråt, barnegrøt, barne meg opp og ned i mente, har lagt seg som et klamt teppe rundt hjernen.

Og alt jeg klarer å produsere er tanker som ikke ville imponert selv den simpleste ape.

Tanker som:

"Det heter jo nybarbert,

nyfødt,

nyforelsket,

nygift,

nyskilt,

nymalt,

nybakt,

nystekt,

nyvasket,

nydusjet...
 

Så hvorfor sier man ikke nybæsjet?"

 

Monkey
Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

/ Bill. mrk: Trenger voksne impulser. Haster.

Å se Idol med barna

Å se på Idol på morgenkvisten er noe HELT annet enn å se det om kvelden...

Det føltes som en god idé.

For Idol er familie-TV av beste sort. Vi sparer det til frokosten og ser det sammen med barna. Ja, med rundstykker og sjokolademelk og hele pakka. Det blir kos.

Men det blir ikke det vettu.

For barn bråker de. Hele tiden. Det er skjeer som klirrer og ting som går i gulvet, det er synging på ukjente sanger og småprat om absolutt alt annet. Det er: "Kan jeg dra bort til Jonathan snart?" eller "Kommer farmor og farfar i dag? Hvorfor ikke? Hvem er han på TV-en? Hvem er hun? Hva er det?"

Og hele tiden prøver pappa å få med seg alt som blir sagt. For jeg elsker Idol. Spesielt audition-rundene. Så utrolig moro å bli overrasket over alle de flinke og rare folka som kommer.

Men det er et annet problem også..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Viser seg nemlig at dommerpanelet på TV er langt mindre kritiske enn dommerpanelet i sofaen. For helt uvitende har jeg i alle år vært langt mer dømmende enn jeg har trodd. Der har bare aldri slått meg før jeg så programmet med barn til stede.

For små gryter har store ører og det er akkurat sånn mobbing kan starte. Barn som hører foreldrene lange ut mot folk på TV-en. Og det trenger ikke være bevisst engang. Men når en fyr dukker opp på audition uten verken sko eller sokker, da ber man jo om at noen (for eksempel meg) roper ut:

- "Øy, ta på ræ sko a, din vattdott!"

Eller når noen synger surere enn en kråke med sår hals, og man sitter der i sofaen og sier:

- "Å dæven steike, det der var grusomt"

Ting man helt fint kan si til seg selv når ingen hører.

Det er ikke bra, jeg vet det, men jeg skal ikke være så skinnhellig å si at det ikke skjer når jeg sitter alene i sofaen. Men med barn til stede må alt vris om til det barnevennlige.

- "Oj, hun hadde.. en.. utrolig original stemme!"

- "Jøss, han hadde et skikkelig godt potensiale på gitar.."

- "For en.. morsom genser!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er ikke så farlig egentlig, for jeg hører ikke hva de sier eller synger uansett. Ikke over lyden av ting som går i bakken eller bikkja som bjeffer etter rundstykkesmuler.

Men kaffen var god.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Følg @pappahjerte på Instagram