august 2017

Sannheten om Fantorangen, del 2

Tidligere i dag fortalte jeg om den gangen jeg møtte Fantorangen på en brun bule i en av Oslos mørkeste avkroker. Her kommer andre og siste del av interjvuet.

Ikke lest første del enda? Klikk her

---

Fantorangen har kommet til et mørkt kapittel i boken om sitt liv. Han spytter i bakken, selv om vi sitter inne og han smeller hånda i bordet.

- "Og der sto de. Hele elefantmannskapet. De ønsket en grådig andel av pengene for å ikke vekke direktøren. Og da jeg nektet..." han vrir litt på seg og et arr kommer til syne. Deretter fisker han frem en ny røyk og tenner den med enden av den forrige.

- "To knivstikk rett i siden og så ble jeg kastet av mens toget gikk for full maskin. Blakk, livstruende skadet og ingen anelse om hvor jeg var i verden. For å være helt ærlig med deg... Jeg var helt sikker på at det var slutten.

Siste gang jeg hadde gått stolt i manesjen og kjent lukten av nypoppet popcorn fylle den allerede tettpakkede luften inne i sirkusteltet. Jeg segnet om i et kratt like ved togsporet. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg tenkte at drømmen var blitt et mareritt og at det kanskje var like greit at det var slutt.

Roxanne hadde dolket meg i ryggen, jeg blødde kraftig og jeg tenkte egentlig bare at jeg var glad for at teppet var i ferd med å gå ned over denne tristessen av et liv."

Small Town Train Tracks
Licensed from: tammykayphoto / yayimages.com
 

Mens han tar seg en kunstpause for å hente seg inn, ser jeg meg om i lokalet. Støvet ligger i tykke lag på alt fra stolrygger til den ødelagte jukeboksen, og den dunkle jazzmusikken som så vidt kan høres i bakgrunnen later til å sive rett ut av veggene. Han avbryter tankerekken min.

- "Du har sett Reisen til Julestjernen? Den litt bleike filmen som går etter Askepott på julaften, vet du? Vel, det viser seg at den omreisende vogna fra filmen faktisk var ekte. De reiste rundt i hele Europa med den skranglekassa for å gjøre det hele mer autentisk og filme på spennende lokasjoner. De var på vei til nok en liten landsby, da en av regissørene hadde sett meg ligge langs toglinja. De hadde sett alt blodet og kom stormende til.

Senere samme dag våknet jeg til lukten av kammomille-te og brødskiver med brunost som de hadde tatt med fra Norge. Det var første gang jeg hørte om landet. Jeg hadde bare hørt at det var et kaldt og trist sted blant upraktiske fjell, men de fylte landet med varme. De fortalte om de glinsende fjordene, om den trollbindende fjellheimen, om Kåre Willoch og bunader.

Det hørtes ut som et eventyrland og jeg ble umiddelbart hekta. Jeg ville med, jeg måtte med. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville leve. Dagene bak i vogna var et helvete, men jeg overlevde på drømmen. Drømmen om Norge. Sårene leget seg sakte men sikkert og jeg fikk gradvis tilbake fargen i snabelen.

Men da vi endelig, etter flere uker på veien, kom til den norske grensa, ble vi selvfølgelig stoppet i tollen. Kanskje ikke så rart, for det var en veldig merkelig farkost å komme rekende med. Og stemningen om bord minnet veldig om Oktoberfest i München. Joda, de andre kom seg fint gjennom de, ingen problemer der. Faens tollbetjenter glemmer fort et par ekstra kasser med øl så snart de får litt skillemynt i lanken. Men med meg var saken en annen. Jeg mener, se på meg."

- "Nå henger jeg ikke med," sier jeg og løfter blikket fra notatblokka.

- "Jammen herregud a gutt, er du helt nepe? Jeg snakket jo kun tysk på den tiden, jeg hadde ikke penger til å bestikke en brødsmule og la oss si at norske tollbetjenter ikke akkurat er vennligsinnede når det kommer til dyrearter de aldri har hørt om.

Skulle trodd jeg var laget av kokain på alt oppstusset som oppsto. Jeg forsto jo lite av hva som foregikk, jeg snakket jo bare sirkustysk på den tiden, men i alle tumultene og ståheien, så forsto jeg at de mente det kunne være en fare for rikets sikkerhet å ta med sånne som meg over landegrensa... Jeg, en fare for rikets sikkerhet?! Piss meg i øret."

Passport
Licensed from: unikpix / yayimages.com

 

- "Og hvordan kom dere så frem til en løsning på denne litt trøblete floken?" spurte jeg som en ivrig journalist.

- "Enkelt. Floken, det var meg. Så da fikk jeg et klapp på skulderen, et "lykke til kompis", en siste bit brunost og så ble jeg sparket av kjerra. Igjen. Ingen knivstikking denne gangen da, så ting så jo bedre ut.

Så jeg begynte på nytt da. Karret meg til Stockholm og tok hver eneste snuskete bijobb jeg kunne få. Fyf... de tingene jeg gjorde for penger den gangen, bare for en slant, bare for å kjenne lukten av noen stakkars svenske kroner i lanken, bare nok til å kjøpe polarbrød og Pucko sjokolademelk. Gjør meg kvalm."

Jeg ser på Fantorangen at historien er i ferd med å ta knekken på ham, så jeg prøver å vende samtalen over på noe positivt før han bruker snabelen som en renneløkke.

- "Men så, fortell meg litt om gjennombruddet, når det endelig løsnet!"

- "Det var aldri meningen, vet du. Hadde bare sinnssykt flaks. Møtte på en kar som kalte seg Svante, som kjente en fyr som kjente en fyr. Vipps så var jeg tilbake i showbiz. Svenskene elsket meg, kunne ikke få nok av denne lille "Röda halvan" som de kalte meg.

Jeg ble først castet for hovedrollen i Redda Joppe "död eller levande", eller Redda Fanten, som de skulle kalle det. Men den jobben gikk jo fort dukken. De ønsket seg en kosebamse som var villig til å gjøre alle stuntene sine selv, kaste seg ned i søppelsjakter femten ganger om dagen og den type ting. I tillegg måtte jeg lære meg svensk, så de innrullerte meg i førsteklasse på en svensk barneskole.

Det ble mer enn jeg kunne takle, jeg var jo allerede nådd voksen alder for lenge siden. Sitte der med en haug dritt-, jeg mener... småunger?! Det ble dråpen. Jeg har kanskje jobbet mange år på sirkus, men det var første gangen jeg virkelig følte meg som en klovn."

- "Så fort den første lønningsposen fra prøveinnspillingen var på plass, var jeg tilbake på flaska. Hele lønna ble som dugg for solen i en eneste stor rotbløyte, og før jeg visste ordet av det våknet jeg opp i bunnen av en søppelsjakt og husker ikke det spøtt.

Det viser seg at jeg hadde kommet ravende pære på filmsettet og krevd å vise hva jeg var god for. Så jeg hadde kastet meg ned i sjakta, kastet opp på meg selv og sovnet i containeren. De kalte meg en natterangler, en fyllefant og ba meg stikke før det ble trøbbel. Det var der navnet kom fra. Fantorangen, en skjemmende betegnelse jeg ga meg selv for å begrave meg i selvmedlidenhet og ynkelige unnskyldninger."

- "Jaha, men solskinnshistorien her da? La oss fokusere litt på den."

- "Hei kompis, er du litt enkel eller? Det er ingen solskinnshistorie her. Hvorfor tror du jeg sitter her da? Eneste grunnen til at jeg ble sendt til NRK er fordi, ja la oss bare si, husker du Sesam Stasjon? Norges kanskje mest populære serie noensinne? Vel, det skar seg. Big time. De ble gærne vet du. Sitte der oppe innelåst på en nedlagt togstasjon og jobbe for knapper og glansbilder dag ut og dag inn.

Du ser sjokkert ut, men husker du Max Mekker? Hvor stor var ikke han da? Han var Norges svar på Justin Bieber i sin tid, men så plutselig var han vekk. Ingen spin-off serie, ingen lekedukker, ikke en dritt. Åh gutt, jeg kunne fortalt deg et par historier om hva som skjedde på den stasjonen der, men jeg tror ikke du har det i deg. Det vil få magen din til å vrenge seg."

Plutselig reiser han seg opp for å gå, midt i praten, nå som alt begynte å falle på plass.

Smoker
Licensed from: friday / yayimages.com
 

- "Nei gutt, det var nok bare flaks for meg at de trengte et nytt ansikt utad, og det brennkvikt. Jeg ble kjøpt opp for noen aksjer i statskanalen og sendt rett på Tyrili. Hadde noen helt fantastiske dager sammen med Jokke, og kom meg på beina. Ble kvitt alle uvanene og fikk gløden tilbake. NRK er et bra sted å jobbe mann, de respekterer deg, lar deg bruke ideene dine. Og jeg kommer aldri til å vende dem ryggen etter hva de gjorde for Eddie."

- "Eddie? Hva gjorde de for Eddie?"

- "La oss bare si at min historie... Min historie er ingenting sammenlignet med det helvete Eddie har vært gjennom. Du tror du har sett skrekkfilmer, men det er ingenting."

- "Oj, det skulle jeg likt å hørt. Men så fint, altså... Jeg mener... aldri så vondt at det ikke er godt for noe eller hva?"

- "Smella på ræ. Se rundt deg gutt, har du sett noen andre Fantoranger noe sted? Nei. Har du noensinne hørt om noen andre som meg? Nei. Jeg er et voksent dyr nå, jeg er den siste av mitt folk. Mine forfedre og hele vår historie vil dø med meg. Før var vi mange, stolte og folk elsket oss. Nå er vi bare meg, og jeg, jeg er en løgn."

- "Men okei, t- takk for praten da Herr Fantorang. Og og... og ja, jeg håper du får en snibel snabel sn-"

Døren smeller i ansiktet på meg før jeg rekker å avslutte min meget pinlige smiskeregle. Utenfor passerer han vinduet som en vind og med ett er han borte. Ikke til å se snurten av noe sted.

Så ble det ikke helt som jeg trodde, dette intervjuet. Så var han ikke det søte lille kosedyret med den pipete stemmen som vi alle elsker så høyt, han var så ufattelig mye mer. Så rik på livskunnskap, så værbitt av motvind og tynget ned av livets urettferdigheter.

Han var i sann en mann å respektere, et dyr blant dyr og en overlever av rang. Han var uten tvil verdens beste Fantorang.


(skjermbilde: nrksuper.no)
 

/ Likte du dette? Kom gjerne med forslag til andre jeg kan intervjue :)

Sannheten om Fantorangen, del 1

Jeg har skrevet mye rart på bloggen oppigjennom, men denne teksten er nok noe av det rareste. Og da jeg våknet i dag tidlig, følte jeg at det var på høy tid med en ønskereprise til glede for nye lesere og gamle kjenninger :-)

---

Jeg befinner meg utenfor et lokale jeg aldri har hørt om før. "Stedet" blir det kalt. I hvert fall tror jeg det er her, jeg ble bare fortalt å møte opp her i dag kl. 14.00. Det var i det hele tatt en veldig rar melding. Jeg lå på sofaen og så på tv, da det plutselig tikket inn en melding på telefonen.

 

 

Lite skjønte jeg da jeg prøvde å ringe tilbake. Fikk bare en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. Så her står jeg. Klokken er 13.58, jeg burde vært på jobb, men har tatt toget helt inn til Oslo for å møte noen jeg ikke kjenner, på et sted som angivelig ikke finnes.

Det tok meg nemlig flere timer i går kveld for å spore opp dette "Stedet". Jeg hadde egentlig tenkt til å avlyse hele avtalen, helt til jeg så at "Stedet" hadde vært en fasjonabel møteplass for fintfolk en gang i tiden, men som nå tilsynelatende skulle være stengt. Jeg prøvde å ringe nummeret som sto på nettsidene, men heller ikke der var det svar å få. Ingen anbefalinger, ingen oppdaterte kart, ingenting. Det trigget nysgjerrigheten min.

Jeg åpner opp de knirkete dobbeltdørene og en støysky treffer meg i ansiktet idet den flykter ut i dagslyset. På innsiden er det mørkt, kaldt og rått. Et hint av mugg ligger i luften. Alle stolene står stablet på bordene med beina i været. Stedet er utvilsomt stengt, men likevel ser jeg til min forskrekkelse at det står en mann i baren.

Baren er like storslått som den er usannsynlig, med gamle jakttrofeer på veggene og askebeger i marmor langs disken. Det føles plutselig som om jeg har spasert rett inn i en gammel western-film.

- "Hei, jeg har blitt fortalt -"

Bartenderen løfter blikket uinteressert og nikker i retning av lokalets mørkeste hjørne. Og der ser jeg ham. Halvveis skjult av skyggene sitter han rolig som en statue. Det eneste tegnet til liv er den oransje gloen fra sigaretten han balanserer mellom leppene.

 

(Depositphotos/NRK)
 

- "Jeg vet hvem du er, sett deg ned." Med ett blir jeg plutselig veldig nervøs. Det er noe med hele settingen.

- "Jaha, så du er Pappahjerte ja. "Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?"", han leser sitater hentet fra bloggen min på en lapp.

- "Altså, jeg skjønner jo at det høres litt ille ut når du tar det sånn helt ut av sammenhengen da, det var jo aldri meningen å-"

- "Slapp av kompis, jeg er ikke her for å ta deg, jeg ønsker å utfordre deg. Du sier du skriver ærlige tekster, men tør du å fortelle hele sannheten? Ta et blikk bak kulissene, åpne en lukket dør og beskrive hva du ser?"

- "Nå henger jeg ikke helt med.." svarer jeg.

Akkurat da kommer bartenderen bort til oss og setter frem to glass. Jeg kjenner igjen formen på glassene, men blir litt overrasket. Jeg trodde ikke... Jeg ser bort på min mystiske bordkavaler og han svarer med å heve et øyebryn, ta et trekk av sigaretten og sakte blåse røyken ut av snabelen i en jevn stråle.

- "On the rocks, takk."

 

 

Han starter å prate før jeg rekker å ta frem notatblokka, er ikke så opptatt av detaljene.

- "Der kleine, rote elefant. Det var det de kalte meg, hadde ikke et navn en gang. Jeg skal si deg det Peter, at de årene der.. wow. Jobbe rundt klokka dag inn og dag ut, konstant være på reisefot, aldri vite hvilket land du våknet i, se livet passere som en togtur. Det var litt av et liv. Selve jobben var et helvete, aldri la noen innbille deg noe annet, et rent helvete, men festene, damene, rusen av å kjenne når alt stemte. Wow. Det var litt av et liv."

Han fortsetter å fortelle meg om sin bakgrunn som en liten, rød elefant som herjet Europa med en tysk sirkustrupp på starten av 90-tallet. Han forteller meg om hardkjøret som nesten tok knekken på ham, om den usunne livsstilen og sirkusdirektøren som strakk strikken så langt at den en dag røyk.

- "Til slutt gikk det ikke mer, jeg var tom. Etter 15 år på veien med show og fester hver eneste dag, møtte jeg veggen. Jeg prøvde å si det til Hans, den kladdfete sirkusdirektøren som tjente seg stinn både her og der på vårt harde arbeid. Han ga meg en lusing og sa at han aldri ville høre fra meg igjen, at jeg hadde en jobb å gjøre og at jeg aldri kom til å bli noe mer enn en ubetydelig, liten elefant.

Han spyttet etter meg, fikk meg til å føle meg som dritt under skoa. Jeg hadde tenkt til å slå tilbake, men jeg hadde ikke krefter. Orket ikke løfte hendene for å forsvare meg, enda mindre å rette et slag tilbake. Det var da jeg bestemte meg for å bryte med "familien".

En kveld mens vi turet på toget oppover mot Rotterdam, lå jeg med øynene lukket men sinnet åpent. Jeg hadde forlatt festen tidlig og sa jeg hadde spist noe dårlig rosenkål, men egentlig hadde jeg bare brukt tiden til å gjøre meg klar. Jeg kunne aldri klart det uten Roxanne. Hun var en av damene på sminken og en av mine jenter. Heldigvis hadde hun også et godt forhold til sirkusdirektøren.

En liten brusetablett i drinken hans den kvelden var alt som skulle til for at han sovnet litt tidligere enn vanlig, slik at jeg fikk smettet inn takluka og hentet en liten slant med penger fra kassa. Det var ikke mye, for de store kronene var låst inne i safen, men det var alt vi hadde solgt av sukkerspinn på en helg og det var nok til å holde meg levende en god stund. Trodde jeg.."

Han tar seg en kunstpause for å rette litt på stemmebåndet. Så skyller han ned en voksen klunk med whiskey, før han tenner den ene røyken med en annen og med et hint av nervøs vibrato i stemmen fortsetter han på historien.

- "Roxanne, den troløse hora, hadde hatt et godt øye til ganske mange viste det seg, for da jeg kom ut fra Hans´ private kupé..."

 

 

/ Lik hvis du vil lese fortsettelsen...

Den rare sviskedebatten

I helgen skjedde det noe rart på bloggen. For mens jeg var ute og feiret bryllup, var jeg lykkelig uvitende om den rare debatten som tok form i kommentarfeltet på bloggen. For på fredag skrev jeg et innlegg om at jeg hadde bakt en utsøkt sviskekake til bryllupet. Dette på brudeparets bestilling.

Jeg synes det var litt rart da den første negative kommentaren kom inn, for noen skrev at de synes det hørtes rart ut med en sviskekake i et bryllup. Jeg tenkte ikke stort mer over det, men så kommer jeg tilbake etter helgen og ser at det er flere som har hengt seg på. Frem og tilbake i kommentarfeltet, og jaggu har jeg ikke fått et par snapper om det også.

For som noen skriver: "Alle vet jo at svisker er lakserende! Hvordan går det an å servere noe sånt i et bryllup?!"

Woman using toilet in morning

Jeg vet ikke om det egentlig er verdig et eget innlegg, jeg synes bare det var så utrolig festlig at jeg må kommentere det. Ja, svisker er lakserende. Det er de aller fleste sukkerfrie pastiller også. Og tyggis. Og kaffe. Og rosiner. Og ganske mye annet.

Det er visstnok spesielt sukkeralkoholer som ersatter sukker i sukkerfrie produkter som gir lakserende effekt, men også svisker og kaffe er kjent for å lage party i magen.

Men som med veldig mye annet er det her snakk om et mengdespørsmål. For som det heter: "The dose makes the poison" eller "Mengden skaper giften" på norsk (fritt oversatt av yours truly). Hvis du drikker 1 liter kaffe på styrten vil du ganske sikkert bli litt ufin i magen, på samme måte som hvis du spiser en dunk med svisker eller en boks med pastiller.

Grunnen til at jeg tok en råsjanse på å bake en kake som inneholdt svisker, var fordi jeg regner med at folk flest ikke glefser i seg en hel kake alene når de ankommer kakebordet i et bryllup. Om man derimot skulle gjøre det, er man en grådig kakeslamp og er velfortjent en mage i ulage utover kvelden ;-)

Så min spådom er at du trygt kan forsyne deg av et utsøkt stykke sviskekake om du noensinne skulle komme over det. Sviskekake bakt med ekte sukker fremfor sukkererstatninger burde ikke være spesielt mer lakserende enn en kake bakt med sukrin for eksempel. Dessuten smaker den helt fantastisk!

Nå er jo jeg en kakesmule inhabil, men jeg synes i hvert fall den er helt nyyyydelig :)


 

/ Make sviskekake, not war

Det fineste bildet jeg har sett

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å poste flere innlegg om bryllupet i helgen, men det var frem til jeg så dette bildet.

Det er noe med lykken, gleden og kjærligheten i smilene deres som får hele bildet til å gløde, og jeg synes det er så fantastisk fint! ♥
 


(Foto: Mona Moe Machava)

 

/ Er det rart man blir litt forelsket i brudeparet på den store dagen? ♥

"The trappegrind"

Hvem har sagt at det bare er barn som har behov for en trappegrind? ;-)

For i dag tidlig sto jeg nede i gangen og ventet på at lillesnuppa skulle komme ned. Hun hadde vært oppe for å hente en strømpebukse til å ha med i barnehagen og pappa sto nede og trippet med bilnøklene i hånden.

Og mens hun stabbet seg nedover stolt og kry med strømpebuksa i den ene hånda, ble jeg stående og studere henne for første gang på en stund. Hvordan hun jobbet seg nedover helt uten problemer og tok de siste trappetrinnene uten engang å holde seg i rekkverket.

Denne lille skapningen som for inntil bare noen dager siden ikke var stort mer enn en liten bylt av en baby, allerede en stor skapning som kommer seg opp og ned og frem i livet. Brått innså jeg også noe annet: Trappegrinda. Hvorfor i all verden har vi den fortsatt? Ikke bare den forsåvidt, men de, for vi har jo trappegrind både oppe og nede.

Hvor lenge har de egentlig stått der og støvet ned helt uten å tjene sitt egentlige formål? De ble raskt montert da vi flyttet hit for rundt 4 år siden og har siden da tjent sin plikt som utkastere fra det farlige trappeområdet.

Men lillesnuppa er snart tre og storebrorsan er fem og et halvt, vi trenger virkelig ikke doble trappegrinder lenger!

Tenkte jeg..

Og skulle akkurat til å finne frem skrutrekker, da det slo meg: Barna trenger dem kanskje ikke lenger, men de voksne derimot.. For de er jo veldig kjekke å henge klær på, da!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har tidligere skrevet om "The Chair", altså den stolen vi alle har i huset som ikke tjener noe annet formål enn å samle på seg mest mulig klær. Gjerne "nesten-rene" klær man tenker å bruke senere. Eller bare rot.

Det er ikke bare snakk om stoler forresten, for takket være kommentarer fra dere vet jeg at det er flere enn oss som blant annet opererer med "The badekar", "The treningsbag", "The sofa", "The varmtvannsbereder" og noen har også gått for full fallitterklæring og påberopt seg "The hus".

barna kan kanskje klare å komme seg opp og ned trappa alene, men jeg er ikke villig til å sparke ut "The trappegrind" riktig enda, for bedre garderobeskap skal du lete lenge etter ;-)


The chair
 


The badekar
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
The trappegrind
 

* Følg Trappegrindhjerte på Facebook *

Les også: "The Chair"
.. og oppfølgingsinnlegget: "The humor"

Barne-tv og smuler i senga

God idé med TV på soverommet? I dag fikk vi endelig svar!

Det er snart gått en måned siden Christina spurte sine lesere om det var en god eller dårlig idé å sette en TV på det nyoppsuddede soverommet. For vi tenkte det kunne passe bra når man vil se en tv-serie om kvelden, eller for å kjøpe seg tid ved å fyre av en film til barna om morgenen mens mamma og pappa sniker til seg en ekstra halvtime på puta.

Men til nå har den bare stått der og samlet støv. Når vi endelig får somlet oss til å se Game of Thrones gjør vi det nede i stua, og når barna våkner litt før oss sniker de heller til seg en mobil eller nettbrett.

Nå er ikke en liten måned veldig lang tid, men det begynte å føles som at tv-en ikke kom til å gjøre nytte for seg likevel. Men det var frem til i kveld!

For mens jeg var inne på badet med barna for å bade vekk sand og yoghurt, kom Christina plutselig opp med en idé. Kanskje vi skulle tatt kveldsmaten på senga? Nistepakkene barna egentlig skulle fått tidligere i dag hadde vi glemt hjemme, så hvorfor ikke bare bære dem med seg opp på senga og servere som kveldsmat på senga?

Først var jeg skeptisk. Barn er noen rare rutinedyr, så jeg tenkte de kom til å ønske å spise nede i stua som vanlig. Men oh no: De elsket det! Sitte lent mot veggen med en varm dyne over seg og en stor pute i ryggen, mens man nyter en matbit og ser på barne-tv. Dette ga også oss voksne en gylden anledning til å strekke på beina, nyte tiden sammen med dem og bare være sammen.

4 komplette sett med tottelotter som lå og dunet mens kveldsmaten sakte ble knasket vekk.

Vi har ikke lagt opp for tv-signaler på rommet, så mamma styrte showet fra mobilen (via chromecast) og valgte programmer etter barnas befaling. Og det var så utrolig koselig! Til vanlig kan kveldsmat være litt så som så mens barna flyr rundt og helst vil gjøre andre ting, men i kveld lå de bare og storkoste seg helt til det var tid for bysselalle.

Og da hadde pappa innerst i kroken vært merkverdig stille og sovet en god stund allerede ;-)

/ Hipp hurra for nye rutiner!

Jubelbrus og Macarena

For en helg. For en helt fantastisk helg!

For i helgen var det endelig duket for bryllupet til Christinas lillesøster og kjæresten mannen.

Den eneste baksiden er at akkurat nå er jeg helt tom. Christina og jeg har et ord for det der: "Leirskolefølelsen". Når alle har dratt hjem og festen er slutt. Når du sitter alene i sofaen med et falmende ekko av en stormende fest i hodet og du kjenner på et ubeskrivelig savn som gjør deg litt trist og rar. Da vet du at du har hatt det fantastisk. For helgens bryllupsfest var en berusende gledesrus fra ende til annen.

Helt fra vi reiste fra den stivpyntede låven på fredag kveld i hver vår forloverbil for å tilbringe kvelden med vår respektive halvpart av brudeparet, til den fantastiske feiringen på lørdag. Det har vært så gøy og en magisk reise.

Og jeg vet ikke om det er alle følelsene som leder opp til en sånn dag, følelseseksplosjonen som er et bryllup eller de påfølgende konsekvensene av å danse macarena klokken tre om natten, men i dag, som i går, er jeg bare så ubeskrivelig mollstemt. Dessuten har jeg mistet stemmen. Jeg tror Jahn Teigen får ta på seg skylden for den der. Hvem hadde visst at "Optimist" skulle vise seg å være verdens beste sang!

Og en annen ting, selv om det sikkert kommer til å høres ganske rart ut, så savner jeg brudeparet. For i prosessen med å være deres forlovere har vi liksom kommet dem så nære. Vi har blitt kjent med deres venner og kommet under huden på dem. Og nå som de har reist til den andre siden av kloden for å tilbringe noen uker i paradis, kjenner jeg at jeg savner dem. Ikke for å skryte eller noe, men det må da i hvert fall bety at de valgte rett forlover ;-)

Selv om jeg vet at det sikkert hadde vært fint å legge ut endel bilder, så har jeg ikke så veldig lyst, for jeg vil ikke prege andres oppfatning av deres store dag med bare et lite knippe bilder som ikke viser helheten. Litt som å prøve å gjenfortelle en vits man har hørt på et stand-up-show eller beskrive plottet i en fantastisk film.

Men her er et bilde av brudgommen som "dabber" på vei inn i kirken og jeg synes vel egentlig det sier mer enn nok :-D


 

Tusen takk for en fantastisk helg ♥

/ Jeg vet det går braaaaa til sist :-)

Kakekaos og bryllupskalas

Jeg beklager allerede nært forestående pappahumor, men denne kaka tar virkelig kaka!

For i morgen er det bryllup, så i dag har jeg bakt min verdensberømte sviskekake!

Ok da, så er den vel egentlig ikke min.

Ikke er den verdensberømt heller..

Men den er sinnssykt god og har blitt vanvittig populær ved tidligere anledninger. Dessuten har jeg tweaket litt på oppskriften, så på sett og vis er den liksom litt min. Så da brudeparet ydmykt spurte om ikke yours truly kunne tenke seg å bake litt til bryllupsdagen, kunne jeg ikke være gladere for å sveive igang sviskemaskineriet som har rørt en nasjon og blitt hyllet fra Linköping til Laos.

Men det tar tid, så akkurat nå sitter jeg og svetter i en vaskehall med fattern, med macen på fanget og minst en time bak skjema. Eller to. Kaken er klar, men skjorta henger ustrøket på kleshenger´n, bagen er upakket, kort er uskrevet og alt er egentlig ganske kaotisk i det pappahjertenske hjem. Som vanlig. Men det ordner seg. Fortsatt tid å gjøre det på.

Og hey, hvem bryr seg vel om en skrukkete skjorte så lenge kaka smaker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når far kokkelerer står kjøkkenet på hodet.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hold for ørene når fattern skiller plommer og hvitte ;-) #tålmodighetsprøve
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ekte proffer bruker ekte vanilje ;-)
 


Eggedosistest bestått!
 

Psssssst! Har du lyst til å lage tidenes kanskje beste kake?

Oppskriften finner du her --> "Sviskekake som smelter i fleisen"

/ I morgen smeller det :-D

Det begynner å lukte bryllup!

Med bare to dager igjen til den store festen, begynner det virkelig å kile i magen!

For lillesøsteren til Christina skal giftes bort til en slubbert fra Oslo, og jeg gleder meg så vanvittig! Og det er rart egentlig, for jeg pleier ikke å bli så veldig engasjert i slike ting, men med dette bryllupet er det noe helt annet.

Kanskje fordi det er snakk om familie og gode venner i samme slengen, og fordi Christina og jeg i tillegg har fått æren av å være forlovere. Uansett hva det er, sommerfuglene har for alvor gjort sitt inntog.

I over et år har vi gått og gledet oss, men bare bare timer igjen begynner det for alvor å lukte bryllup. I dag har jeg blant annet vært med til lokalet for å bære, flytte, rydde og fikse. Og som en uorganisert og generelt ganske rotete type, må jeg bare ta av meg hatten for folk som klarer å organisere noe så stort helt uten å svette.

Et gigantisk lokale som skal pimpes fra topp til bunn, mat, drikke, bord, stoler, pynt, tjafs og kake til 80 stykker! Alt må være planlagt, timet og tilrettelagt. Alt må være tenkt på, alt må være klart. Og det er det! Ned til hver minste skrue og jeg blir bare så sykt imponert. Selv blir jeg svimmel hvis jeg trenger to ulike skrutrekkere for å sette sammen ett IKEA-skap.

Og mens jeg sto der i dag og flyttet brus og øl fra A til B, slo det meg: Hva med et OL? Bare tenk hvilke vanvittige forberedelser som må til for å organisere noe sånt?!

- "Tjaaa, skal vi see. Vi kommer til å trenge 900 000 kneippbrød, 3 millioner liter melk og dessuten en skøytebane. Åh, vi har ikke noen skøytebane? Vel vel, så får vi bare bygge et gigantisk vikingskip, snu det opp ned og stå på skøyter inni der da".

Altså, det er helt vilt. Bare tanken gjør meg uvel.

Men nå må jeg legge vekk macen og jobbe med talen, for jeg er selvfølgelig langt ifra ferdig. Dessuten sitter jeg i stram beredksap og bare venter på telefonen om at jeg må fise ut til lokalet for å løfte, fikse, skru eller dytte, slik at alt kommer på plass i tide. Som det selvfølgelig kommer til å gjøre når man har et brudepar som har tatt høyde for alt fra lett bris til syndeflod.

Godt det ikke er jeg som skal gifte meg. Da hadde ikke lokalene vært klare før en god stund etter at takkekortene skulle vært sendt ut ;-)


Ett stykk ukomfortabel pappablogger i kliss nye filler ;)
 


Vi starter med det viktigste når lokalet skal pimpes ;-)
 

/ Hipp hurra for kjærligheten! :-)

Bein i nesa og store baller

Jeg sitter i sofaen og går gjennom bilder på kameraet. Blar meg forbi barn og trampoline, hund og mat. Så stopper jeg plutselig ved et bilde og bryter ut i latter.

Et grusomt nærbilde av Christina med halve ansiktet oppi et tacoskjell. Kameralinsa helt oppi nesa og øynene i vidvinkel.

Det er uten tvil det dårligste, minst flatterende bildet jeg har sett av henne på en god stund. Typisk et sånt bilde man sletter uten å tenke seg om.

Men hun spiser taco da. Og jeg sitter og skriver på en sak om å spise taco. Så jeg spør, bare på tull og for å se reaksjonen hennes:

- "Er det greit at jeg bruker dette som toppbildet i en sak på bloggen?"

Hun ser på bildet og vrir seg vekk i avsky. Så humrer hun og ler, mens hun rister oppgitt på hodet. Så ser hun tilbake på skjermen, løfter raskt på skuldrene og sier:

- "Æh, hvorfor ikke. Kjør på."

Jeg blir bare sittende og blunke. Hæ? Skal du bare løfte nonchalant på skuldrene og gi tommel opp for dette?!

Hvor mange damer kunne gjort det egentlig? Gladelig la deg poste det absolutt dårligste bilde du har tatt av dem på en 4-5 år?

Og det var da jeg innså det: Den dama der har baller. Bein i nesa og store baller. Ikke bokstavelig talt heldigvis, men i overført betydning har hun steiner på størrelse med et lite fylke. Og det synes jeg er så kult! For det er en sjelden egenskap det å ikke være redd for å by på seg selv og være selvironisk. Tørre å være usminket, bare være seg selv.

Det høres jo banalt enkelt ut, men i en mediehverdag preget av kropper operert og retusjert herfra til månen og tilbake, er det helt naturlige, det ekte, det uperfekte, en mangelvare.

Sjelden du ser folk legge ut det desidert dårligste bilde av seg selv på facebook. For man vil jo gjerne fremstå best mulig. Gjerne litt bedre enn man egentlig er. I hvert fall ikke dårligere. I hvert fall ikke med halve fjeset begravd i et tacoskjell. Folk flest gjør ikke sånt. Christina gjør sånt.

Og derfor digger jeg den dama :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/  Bein i nesa og store baller

Den store tacoskrekken

Så har det altså skjedd. Det aller verste som kunne skjedd: Barna har blitt drittlei taco!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynte å se tendenser allerede for noen uker siden. Lefsene ble fylt opp saktere, innholdet var skrantent og maten gikk ned i snegletempo. Unnskyldningene endret seg fra gang til gang. Ikke sulten, kjøttet er for sterkt, liker ikke sånn, sånn eller sånn.

Vi har prøvd å endre på alt. Byttet ut det ene med det andre og testet alle variasjoner av krydder, sauser, skjell og tortillalefser som finnes. Resultatet forlir det samme. Barna som før spiste taco som sultefôrede ulver, pirker knapt i maten.

I går kom den endelige spikern. For på fredag ble det ikke taco og til helgen er det full galopp med bryllupshelg, så da blir det ikke taco da heller.

Derfor klinte vi til og kjørte mandagstaco i går. Tenkte jo selvfølgelig at barna kom til å hoppe i stolen av glede, men snarere tvert imot. På reaksjonen å bedømme skulle man heller trodd vi akkurat hadde fortalt dem at deres hus og hotell brenner.

Null glede, bare skuffelse. Over taco!

Og det var da vi innså det: De er lei.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det har rett og slett bikket over. Litt som når du i førjulstiden spiser så mye julesnop at du til slutt går lei. Det høres jo usannsynlig ut, her jeg sitter og dagdrømmer om skumnisser og julemarsipan, men det kommer et punkt til slutt. Og der er vi altså nå.. Nesten så jeg vurderer å spørre om kirken kan senke flaggene litt.

Men men, en vakker dag vil de nok ta til fornuften igjen. Inntil da får vi rett og slett vurdere å lage noe annet til barna på fredager, for de får mene hva de vil, men jeg bader heller i et basseng fullt av sultne haier enn å spise fiskegrateng på en fredag. Og noe sier meg at Christina er enig med meg.. ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Les også --> "Det geniale trikset med Tacoklypa" (for alle dere som har barn som fortsatt spiser taco... sukk.)

Bønn fra en fotballmamma

* Gjesteinnlegg fra leser & fotballmamma*

Kjære alle fotballforeldre,

Han er 12 år. Han sitter i bilen sammen med sin mamma. De er på vei til fotballbanen. Han er kledd i svart. Han skal dømme sin aller første fotballkamp. En seriekamp med gutter som er 9 år. Han skal endelig få lov å være fotballdommer! Han gleder seg!

I bilen gjennomgår og diskuterer han reglene med mamma. Dommerkurset noen uker tidligere repeteres. Han er tydelig nervøs. Og spent. Og glad. Det er mye han skal huske, men han tror han har kontroll. Mamma er enig. 12 år og nybakt fotballdommer. En tøff kombinasjon. Han gleder seg!

Før kampen får han pratet med trenerne på begge lag. De er støttende og sier at dette kommer til å gå helt fint. Han blir 10 kilo lettere, og smilet kommer fram. Verdien av den støtten er ubetalelig. Like før det starter går han bort til mamma. Han spør forsiktig om hun også kan følge med tida, sånn at han ikke glemmer den. Han vil så gjerne ha kontroll. Vil gjøre alt riktig. Han gleder seg!

Kampen er i gang, og han dømmer bra. Kanskje litt forsiktig, men bra. Kanskje skulle det vært et par frispark til, kanskje en straffe, men han vil være sikker. Han har fokus på riktig kast. Det har han lært. Og han forklarer alltid hvorfor han blåser. Det har han også lært. Han føler han mestrer. Han er glad!

På sidelinja står det mange foreldre. Flere av dem har sikkert spilt fotball selv. Et par av dem kan i alle fall reglene. Godt. Det passer de på å fortelle. Høyt. En 12 år gammel dommer, i sin aller første kamp, får også med seg disse negative kommentarene. Han blir fortvilet. Han gjør så godt han kan. Mer kan man ikke forlange. Trodde han. Han hadde gledet seg...

Fathers watching their sons playing soccer game
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

Kampen er ferdig. Den 12 år gamle dommeren går bort til mamma. Han får skryt, men han er lei seg. Mamma klarer ikke svare på spørsmålene han stiller:

- "Hva gjorde jeg feil mamma? Når dømte jeg galt? Hvorfor er de så sinte?".

Han har ikke gjort noe galt. Han har bare vært forsiktig. Og nervøs. I sin aller første kamp som dommer. Han er lei seg. Han hadde gledet seg...

Mens han sitter der skjer det noe. Han får skryt. Fra andre enn mamma. Først kommer hjemmelagets trener bort. Nevner spesifikke situasjoner hvor han dømte veldig bra. Bortelagets trener skryter av han som dommer, sier ord som «bra dømt» og «du hadde kontroll».

Han vokser for hver setning. Han går fra blanke øyne til smil på kort tid. To pappaer kommer og sier de håper å se han igjen som dommer i neste kamp. Han stråler! Ser fram til neste kamp. Han gleder seg!

Det skal så lite til for å bryte ned. Knuse drømmen. Det er så unødvendig. Kanskje er det nettopp du som møter denne 12-åringen som dømmer sin aller første kamp neste gang. Ikke la din kommentar være det som ødelegger gleden han har. Ingen blir verdensmester uten å øve.

Vær heller med og bygg opp! Fokuser på det positive. Det skal ikke så mye til, og det vil gjøre en stor forskjell. Han er bare 12 år. Og han gjør så godt han kan. Ta vare på ham.

For én ting er sikkert: Han gleder seg!

Boy with soccer ball
Licensed from: maxoliki / yayimages.com

/ Del gjerne med engasjerte foreldre :)

Magisk dag blant killinger og softis

Helt siden vi flyttet til Larvik har jeg hørt én ting: Dere MÅ komme dere til Foldvik familiepark. Har dere ikke vært på Foldvik? Herregud, dere må dra til Foldvik! Barna kommer til å elske det! Dra nå! Kjøp sesongkort! Kom dere på Foldvik!!

Og som innflytter har jeg liksom ikke følt meg som en av lokalbefolkningen uten å ha vært der, litt på samme måte som at man ikke er ekte Oslofolk hvis man ikke vet om minst ett utested som ingen andre har hørt om.

Men i dag ble dagen. Endelig skulle vi besøke parken og finne ut hva alt ståket dreide seg om. Og vi ble ikke skuffet!


Lillesnupp ute og viser frem barnehageskills.
 


Gøy å være bonde for en dag :)
 


Rosa neglelakk og anleggsmaskiner - slike jenter vil gamle Norge ha.
 


Når ungene kaster seg utfor og foreldrene biter negler på sidelinja.
 


Akkurat vært ved fugleburet og ble så frøktelig inspirert.

 


Når a mor drar frem høyreslegga vet du at det er stemning.
 

Parken ligger så avsidesliggende, ruralt og bortgjemt til, at du lett bommer på avkjøringen hvis du blunker et halvt sekund for lenge der du kjører fra jorde til jorde til jorde i Vestfolds flotte bondenatur. Et bittelite skilt og et stort jorde til parkeringsplass, gjør heller ikke underverker for førsteinntrykket. Men så kommer man inn, og barna er i himmelen.

Parken er en særegen blanding av dyr, aktiviteter, leker, læring og moro. Det er som en gedigen lekeplass der barna kan boltre seg i time etter time. Det føles ikke som en tematisk familiepark egentlig, mer som en enorm og påkostet lekeplass.

Det er en fin miks av norske tradisjoner og artige aktiviteter. Det er norske og unorske gårdsdyr, man kan for eksempel sitte på med traktor, hoppe i høyet, og kaste hestesko, samtidig som man også kan spille minigolf, prøve hinderløyper, kjøre elektriske biler og mye mye mer.

Parken er i det hele tatt et overflødighetshorn av muligheter og jeg kan helt utmerket se for meg hvordan man kan brenne av en hel sommerferie her uten å bli lei.

En annen ting jeg likte var at prisene på innsiden ikke var spesielt stive. 10 flis for en kaffe, sånt kan vi like. Og da frua bestilte seg en softis, var den så stor og ruvende at den fikk barna til å se små ut. Sånt liker vi.


"Å herregud så stor den er!!" (sa brur´a)
 

Da vi hadde vært der fra åpning til slutt og forlot parken helt pumpet for energi, så plutten seg om med stjerner i øynene og sa: "Tenk om jeg kunne gått i barnehage her". Og det er egentlig en perfekt oppsummering av hvordan parken oppleves.

Så Foldvik, hvis dere leser dette, vurder å bytte slagord til "Foldvik Familiepark - barnehagen du drømmer om" eller noe i den gata.

Takk for oss og takk for i dag, nå skal en utslitt pappa sove ;-)


Når kroppen bare: Sånn, da var du ferdig for dagen. Barn, kjør meg hjem!
 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sommerfest med pappas briller på grillen

I dag var vi bedt på sommerfest i skikkelig bondestil. Et helt gårdstun fylt med leker, aktiviteter, hesteskokasting og hoppeslott (!) for barna, med påfølgende rebusløp og fest i partytelt til langt uti de små timer.

Geiter var det også. Hvis noen lurer kan jeg for øvrig informere om at geitemat smaker som ganske traust frokostblanding. Ikke spør ;)


Øy! Slutt å spise maten min, din hårløse fjomp.
 


Sekkeløp!
 


"Norsk kjempeedderkopp", mitt lags bidrag til en oppgave i rebusløpet. Ser du nøye på munnen, ser du at den har spist en baby. Makan.
 


Hoppeslott, hva gir du meg?!
 

Jeg blir altså så vanvittig imponert når folk klarer å stille i stand sånne store greier for venner og bekjente! Selv får jeg stressflass bare vi blir to mer enn vanlig til middag, så å skulle stelle i stand heldagsfest for 100 folk med alt som hører til hadde vært helt sjanseløst.

Det fikk vi faktisk ganske raskt bevist tidligere i dag. For i timene før avreise fløy vi litt rundt og styret med vårt her hjemme. Jeg skrev ned noen bloggnotater, sendte en mail, drakk kaffe, scrollet instagram, den type ting. Hva Christina drev med visste jeg ikke. Sikkert mye av det samme.

Til slutt ble jeg litt irritert, for ikke bare tok det en evighet før hun ble ferdig, men da hun endelig var klar for å dra kom hun dessuten rekende på masse ting vi skulle ha med oss. To svære poser og en frysebag! Jeg rullet ut en lang tirade om at det er så typisk damer å pakke nok for en 2-ukers på Kreta selv om de bare skal på Rema for å kjøpe egg. Selv hadde jeg klærne jeg gikk i, bilnøkler og solbriller. Mer enn nok. Kunne også droppet brillene.

Men da vi kom frem tok det ikke lang tid før det begynte å blåse opp. Barna hadde på seg tynne, korte sommerklær og begynte raskt å fryse.

- "Å søren", sa jeg.

- "Det ligger klær i bilen", sa Christina.

Så lå det an til å begynne å regne.

- "Å dæven", sa jeg.

- "Støvler og jakker i bilen", sa Christina.

Etter en stund begynte det å bli småkjølig selv for en hardbarket far i t-skjorte.

- "Æsj, begynner egentlig å bli litt småkald", sa jeg.

- "Tok med en genser til deg også", sa Christina.

Så begynte det plutselig å lukte grill. Kull, flammer, kjøtt og grønnsaker i skjønn forening.

- "Ah shit, vi burde jo hatt med oss mat, for pokker", sa jeg.

- "Hva tror du frysebagen er til?" sa Christina.

Og sånn ble det at vi hadde en fantastisk hagefest hele dagen, med nok klær og mat til alle. I sånne øyeblikk, mens jeg sitter der og fråtser i brokkolisalat og grillmat, slår det meg at livet uten Christina hadde blitt kaldt og magert.

For selv om hun av og til er litt treigere enn meg ved avreise, er det jo fint å ha med seg mer enn bare pappas solbriller når hele familien skal være borte hele dagen ;-)


 

/ Flinke folk! Også meg da ;)

Vi som aldri blir lei...

Jeg vet at sommeren er over

og jeg vet at jeg har hørt den en million ganger

og at resten av verden begynner å bli skikkelig lei

og jeg prøver så godt jeg kan å bli lei jeg også.

Men likevel..

Hver gang den kommer på radioen..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
- "DEEE SPA CITO! " Quiero respirararara jito. Ejakekikaki lala lito. Dubidubidubi ditooo.. DESPACITO!"
 

Og jeg blir aldri lei! Alså, virkelig! Om noe, synes jeg bare den blir bedre og bedre. Hvordan er det mulig? Har jeg fått Bieber feber? Burde jeg oppsøke fastlege?

Jeg vurderer seriøst å lære meg spansk bare for å forstå hva i all verden jeg flyr rundt og synger halve dagen, dessuten vurderer jeg å stemme på Bieber i valget til høsten. Det er ikke bra, men jeg klarer ikke å stoppe det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
- "Sobe sobe sobe, sobe sobeee!"
 

Så er spørsmålet: Er det bare meg? Er alle andre lei og jeg er sistemann som står igjen på dansegulvet alene og vrikker på norske-hofta med slipset rundt hodet mens barlysene blinker?

/ You can be des tva pegidåå! Deee spa cito.

Lytt til svigerfar

Jeg hadde gitt opp. Innsett at slaget var tapt. Ny mac må kjøpes inn, minst 15 papp mindre på konto. Sukk. Dobbeltsukk.

Jeg hadde selvsagt stilt diagnosen selv. Slik som da jeg stakk innom apoteket i forrige uke og kjøpte en miks med piller jeg mente burde ta knekken på senebetennelsen i armen. Damen bak kassa var mildt sagt mistroisk, men det er sånn vi menn gjør det. Jeg kan være min egen fastlege fra tid til annen, akkurat slik jeg plutselig kan være ekspert på data og mac-problemer.

Og denne maskinen var dødsens. Bare å få på Tir n´a Noir og bli ferdig med det. Men det var frem til svigerfar fikk nyss i saken...

For han er en sånn seig stayer-type som ikke gir seg så lett. Og ikke lenge etter at han hørte om mac-problemene sto han på døra her med et telefonnummer i hånda. Ring han her.

Ja, sa jeg og la lappen til side. Ikke noe vits å ringe en fyr som liksom har peiling på mac. Jeg har jo allerede fastsatt at løpet er kjørt. Lest litt på nettet, sett noen youtube-videoer og ikke klart å fikse det selv. Så da er det jo kjørt da. Dessuten hater jeg å ringe folk sånn helt uten videre.

Men svigerfar gir seg ikke så lett. Plutselig dukket det opp en mail: Send mail til han her. Eller ring. Han venter på deg. For jaggu hadde svigerfar allerede sendt ham blogginnlegget mitt der jeg klager over at macen var på dødsleiet. Mac-eksperten var ikke enig og mente det var håp i enden av tunnelen.

Ok da, én mail kan vel ikke skade.

To dager senere...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Back in business, så god som ny!! For vi e værdns bæste bæste bæstevenna!
 

/ Lytt til svigerfar. Ikke alltid, men ganske ofte ;-)

Mens vi venter på bryllup...

... må skoene vies ut og jobbes til.

For når det kommer til nye pensko må man sørge for å være på G med skoene i god tid før den store dagen, hvis ikke vil man ende opp med såre tær og gnagsår på størrelse med Østlandet.

Så nå, bare halvannen uke unna den store dagen til tante Tess og onkel Stette, går det i pensko i tide og utide. Mest utide egentlig, for kliss nye pensko passer til overraksende lite annet enn dress.

Men samme det: Tur med Teo, rydding på kjøkkenet og vasking av badet - på med penskoa! I denne prosessen har det selvfølgelig gått sport i å snik-knipse bilder av hverandre og sende til venner og bekjente.

Så mens vi venter på bryllup og at skoene skal begynne å spille på lag, her er en liten sniktitt på det som ganske garantert blir den store høstmoten i år x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hello, Oslo fashion show!

4 i senga og 1 på gulvet

Helt siden eldstemann kom til verden har soverutinene her i huset vært et endeløst kaos. Nattevåk og amming med en liten baby er én ting, men far i huset har også holdt det gående med prating i søvne og jaging av tyver. Og når Christina først har blir vekket med en lommelykt i fleisen, sovner hun ikke så lett igjen.

Derfor har far i huset til tider blitt forvist til gjesterommet, for uavbrutt søvn er selve gullkalven i et småbarnshjem og alle tiltak som kan bidra med å øke søvnmengde og -kvalitet må straks iverksettes.

Så fikk man barn nummer to, da. På´n igjen. Og etter hvert som barna blir eldre, blir det stadig nye ting. Vi er forbi bleieskift, ammepupp og tisselekkasjer, men er over på kjipe drømmer, diverse basilusker og altfor altfor tidlige morgener. Det trenger ikke være alt på én gang, men det er alltid noe.

Og for at alle skal få sove så mye som mulig, har vi prøvd det meste. Sove på hvert sitt rom, sove på barnas rom, på skift eller hva det måtte være. Praktisk går foran romantisk, for hvis nattesøvnen ryker faller hele korthuset.

Derfor gledet vi oss veldig nå som vi endelig har fått pusset opp "The master bedroom". Endelig skal det bli orden på soverutinene. Ferdig med nattevåk og kaos nå.

Trodde vi.

Men neida.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For selv om bare to store kryper til køys i den store senga, er vi alltid fire par med totter når vi våkner. Barna sniker seg inn i løpet av natten, én etter én helt til Christina og jeg ligger på hver vår side og balanserer på kanten av madrassen som linedansere. Mitt eneste håp er at jeg ikke skal lande oppå Teo som ligger og snorker med potene rett til værs.

For den ene vekker den andre som vekker den tredje og den fjerde, og så har vi det gående til vekkerklokka gjaller. Det er en løsning som funker ganske midt-på-treet og jeg har tenkt at vi burde bli litt strengere på hvem som sover hvor og hvorfor.

Men samtidig.. Det er så utrolig trivelig! Når man våkner opp og ser rett inn i ansiktet til et barn som ligger fredfullt og sover, gjerne med en liten hånd stukket inn i armhulen din. Trygg, varm og kontaktsøkende.

Så ligger vi og småprater og tuller helt til alle er våkne og klare for en ny dag. Ja vel, så er ikke natten stort å skryte av, men hva gjør vel det når man får sånne fantastiske stunder sammen? Og hvor lenge vil det egentlig vare?

For dagen vil komme da det plutselig er slutt. Da først kan vi sove så godt vi bare vil og se tilbake på tiden da barna kom krypende opp i senga i løpet av natten. Tiden da man plutselig kjente en kald hånd mot kroppen og et lite bustehode som stjal til seg store deler av puta. Og jeg vet vi kommer til å savne det sårt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 4 i senga og 1 på gulvet, akkurat sånn det skal være :)

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Nytt pass nå igjen??

Hva skjer med passreglene her til lands? Små barn må jo ha nytt pass før du rekker å komme ut døra på politistasjonen!

For her har vi akkurat gått gjennom hele den kukete prosessen med å dra til fotograf for å ta bilder, bestille tid på passkontoret, ta barnet ut av barnehagen, kjøre til passkontoret, trippe på venterommet mens kølappsystemet lever sitt eget liv, måle høyde, sjekke øyenfarge, skrive under, betale, kjøre hjem og vente på nytt pass i postkassa.

Og når passet endelig kommer, har det holdbarhet som en åpnet melk i solsteika. Så er det på'n igjen med samme tralten. Igjen.

Herregud, det kan jo ikke være mer enn et par uker siden sist vi maste oss gjennom hele denne bøtteballetten!

Tenkte jeg.

Men så tok jeg en titt på bildet i det gamle passet..

Å ja... Kanskje ikke forrige uke likevel da ;-)


/ Baby i går, konfirmert i mårra. Tiden flyr!

Tusen takk, du ukjente venn

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg vet at du er et godt menneske og at du akkurat reddet dagen til en liten jente.

For i dag oppdaget vi at vi hadde mistet den fine, hvite lommeboka som lillesnupp akkurat har fått seg. Hun er en liten diva og denne saken er den nyeste dillen. Hun har båret den med seg overalt i det siste, senest i går da vi skulle på piknik.

For en liten diva kan jo aldri vite når man trenger en veske, må vite. Clutch, tror jeg det heter forresten. Egentlig en lommebok, men ikke sånn lillesnuppa bærer den. Som om hun skal rett på gallafest med fiffen.

Men i dag var den plutselig sporløst forsvunnet. Ikke i sofaen, ikke på badet, ikke i senga. Borte vekk. Og sånt er ikke noe man skal tulle med for en liten jente som elsker tingene sine. Spesielt ikke den nyinnkjøpte favoritten!

Men borte var den. Hvor enn vi lette, ingen veske. Så i hele dag har vi gått på tærne, snudd hver pute og holdt pusten. Avledet, funnet på ting og gjort alt for at lillesnupp ikke skulle legge merke til at noe manglet.

Men da Christina gikk for å legge henne, var det bare å innse at slaget var tapt for nå. Bare å gjøre seg klar for hjertesorg fra mini-divaen i morgen tidlig.

Men plutten var ikke klar for senga og hadde masse sprell igjen i beina, så vi tok oss en liten guttetur opp til kirken for å fange pokemons. Han har blitt så hektet på det og lever godt på pappas gamle konto.

Da vi kom opp til kirken skulle vi akkurat til å kapre gymmet fra det blå laget, da plutten plutselig peker på en stein og utbryter:
- "Er ikke det lillesøster sin?"

Og der lå den. Pent dandert på en stein. Som en kald kropp på en varm dag lå den og basket seg i den lune sensommersolen.

Først tenkte jeg at vi måtte ha mistet den der i går. Men så slo det meg at vi ikke var akkurat her i går. Rett i nærheten, men ikke akkurat her. Noen må ha funnet den og lagt den der for at den skulle være lett å finne.

Jeg vet ikke hvem som gjorde det og det virker kanskje ikke som en stor ting sånn sett fra månen, men det er det. For det er akkurat sånne små, medmenneskelige handlinger som er så viktige! For samholdet, for menneskeheten.

Det er ikke meningen å høres ut som en vekkelsespredikant altså, jeg blir bare så utrolig glad av å tenke på at noen der ute har funnet veska og forstått hva den må ha betydd for noen. Og det gjør den. Du har gjort en liten jente helt ufattelig glad i dag, og jeg skulle bare ønske at du fikk vite det.

Så hvem enn du er, hvor enn du er: Tusen takk. Ikke bare for veska, men for at du er et bra menneske som bryr deg. Verden trenger flere som deg :)

/ Hilsen takknemlig pappa

Vår søte, rare piknik-greie

Ikke langt unna der vi bor ligger det et laaangt gammelt steingjerde. Ikke lange veien å gå, men helt perfekt for en liten formiddagstur. Spesielt når far i huset er alene på jobb og må slå ihjel et par timer med barna.

Da er det fint å ha et magisk steingjerde som er kjent for å vokte skjulte skatter.. Og heldig er den som blir med pappa opp dit for å lete etter gods, gull og godis. For hvem vet hva som kan ligge gjemt mellom steiner og mose i det massive steinbeltet...


Jekkpott!
 

Jeg tror vi gjorde dette første gang for flere år siden som en impulsiv greie for å lokke med oss eldstemann ut på tur, men nå har det liksom blitt vår lille greie. Dra på skattejakt for å se om man ikke skulle være så heldig å finne noen godsaker gjemt blant stein og mose.

Så slår vi oss ned på gresset og har piknik etterpå. Og på en fantastisk sensommerdag som denne kan man virkelig ikke be om mer. Bare ligge og slange seg i gresset mens barna jakter, jubler og gomler i seg de godbitene de fant.

Mistenker at 5-åringen begynner å fatte en viss mistanke for hvordan tingene ender opp der, men det er ikke så farlig. Skattejakt er det uansett. Og når utbyttet er skumnisser, kjeks og appelsinjuice, er det bare å la kritiske spørsmål fare, legge seg ned i gresset og nyte livet i t-skjorta mens fattern tar seg en velfortjent cowboystrekk.


Når bare pappa er med, blir det gjerne litt ekstra.
 


Utbyttet nytes over en liten mini-piknik rett på gresset.
 


Lille diva har selvfølgelig med seg lommebok/clutch på tur.
 


Bare ligge og nyte varmen i fleisen. Helt til..
 


Koser som dette ♥
 

/ Thank you, steingjerde!

Lei av bananfluer?

Lag verdens mest effektive bananfluefelle på få sekunder :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det skjer hver eneste høst/sensommer. Du kjøper bananer og tenker ikke noe mer over saken. Men plutselig stiger en lysegul liten jævel til værs. Så en til. Så to til, og plutselig er hele bananflueslekta på besøk.

Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og ikke minst: Hvordan tar man knekken på dem?

Detaljert kunnskap om bananfluenes gjøren og laden kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, men det jeg derimot kan gjøre er å gi deg tidenes mest effektive triks for hvordan du blir kvitt dem.

Du trenger bare 4 ting, hvorav 3 du nærmest garantert har allerede:

  • Et glass
  • Gladpack / plastfolie
  • Zalo
  • Eplecidereddik

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slik gjør du:

1. Ta et glass, fyll på med en klunk eplecidereddik. Bare et par centimeter nederst i glasset.

2. Drypp noen dråper zalo oppi.

3. Ta plastfolie på toppen av glasset og prikk et par hull med en kniv.

4. Sett glasset i nærheten av bananer.

5. Gratulerer, du har nå laget tidenes beste bananfluefelle.

Bananfluene går nemlig helt bananas av lukten av eplecidereddik. Lukten overgår til og med deres forkjærlighet for bananer, men så fort de har sneket seg ned gjennom plastfolien kommer de aldri opp igjen. Litt uvisst hvorfor, men det funker. 100 av 100 ganger.

Så da vet du det. Aldri mer klaging over de irriterende små fluene, bare bygg en enkel felle på 30 sekunder og si adios muchachos til bananfluene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det sinnssykt ukule foreldrelivet

Denne uka har jeg blitt hektet på en ny tv-serie: Ballers. Den handler om stjernene i amerikansk fotball og det vanvittige livet de lever. De feteste festene, de heiteste damene, de dyreste bilene, de villeste historiene.

Jeg elsker den serien og det er veldig lett å drømme seg bort til et sånt liv. Man begynner å tenke: Hvis jeg kunne spolt tiden 20 år tilbake, begynt å trene seriøst, flyttet til USA og satset alt, kanskje jeg kunne vært der. Tjene titalls millioner i året, kjøpe Lamborghini på impuls og være på hils med de største kjendisene. Tenk for et vanvittig liv.

Samtidig tenker jeg over mitt eget liv og hva vi har gjort i dag. Før jeg ble fattern var nemlig min største frykt at jeg skulle bli sånn kjip småbarnsforelder som var fornøyd med sånt kjipt småbarnsforeldreliv. Ikke lenger være opptatt av de kule tingene, men bare kjipe barneting.

Som å bruke lørdagen på å spise ekstra lang frokost med nystekte rundstykker og sjokolademelk. Eller finne oppriktig glede i å dra på Europris for å hanke inn kaffebønner på tilbud. Eller hoppe i taket for en impulsiv runde bowling midt på dagen. Eller leke med plastelina og søle müsli over hele gulvet. Deretter perler. Eller ta lørdagsgodteriet mens man trasker en tur med hunden og leter etter pokemons. Og se på regnbuen. Som er akkurat det vi har gjort i dag. Og jeg elsker det.

Og i kveld skal Christina faktisk på fest for første gang på lenge. Så hvordan planlegger jeg å bruke kvelden? Dra i gang en fest selv, invitere over noen kompiser, kalle inn barnevakt og stikke en tur på byen? Næh. Jeg skal sparke av meg skoene, slenge meg på sofaen, se på Ballers, spise fjordlands og gosse meg alene. Og jeg gleder meg!

For på tross av sin vedvarende mangel på luksusbiler og glamourmodeller, så digger jeg det helt ordinære foreldrelivet i all sin glansløse ukulhet. Tiden med barna og vår lille familie. Og jeg ville ikke byttet det ut for alt i verden.

 

/ 3 minutter i mikroen, så erre lørran! ;-)

Vil du være med og sparke ball?

Det er så lett å si nei.

Når man burde si ja.

Når man sitter dypt i stolen og tenker: "Tja, tjo, men nei, i morgen".

Når man egentlig burde svare: "Selvfølgelig skal vi gå og sparke ball".

Ikke: "I morgen".

Ikke: "Kanskje, jeg skal bare drikke opp kaffen. Nei vent, se på klokka, vi tar det i morgen".

Ikke: "Er i morgen i dag allerede? Usj. Ok, i morgen da. Jeg lover".

For i morgen er en luftspeiling, et spøkelse, et skrømt. En hvilepute fylt med falske håp. I morgen er ingenting, alt er i dag.

Høsten er rett rundt hjørnet, plutselig kan i morgen være for sent.

"Ikke mens det regner"

"Nei, se på det regnet"

"Det er så kaldt"

"Det snør"

Og vips er i morgen forbi.

Så si ja i blant når du egentlig vil si nei. La et skuffende nei bli et overraskende ja, for et gledens ja er verdt sin vekt i gull :)


 

/ Livet er akkurat her og nå - Kom, så spiller vi.

Min kjære mac takker for seg ♥

Så har det altså skjedd. Min kjære mac, som har vært med meg fra starten av dette fantastiske eventyret og frem til nå, har begynt å slite. Veldig. Den kommer opp med rare feil, den er treig, den sier at disken er full, den slår seg av, den oppfører seg rart.

Det er rart, men det går faktisk an å bli følelsesmessig knyttet til ting. Det vet jeg nå. En metallboks helt uten følelser og sjel. Men likevel en del. For den har vært med på så mye. Det var min første mac og i starten var vi uvenner. Jeg skjønte ikke menyen og synes den var en klønete maskin. Så begynte jeg å forstå. Så forelsket jeg meg i hvor raskt den startet opp. Så hvor lett og fin den var å ta med på tur. Og ganske snart var jeg hektet.

Koser oss med Modern Family i godstolen <3

Første gang vi møttes var i min forrige fulltidsjobb, den jeg sa opp etter et års tid for å satse fulltid på det utrolig merkverdige livet som pappablogger. Mitt kanskje beste valg noensinne. Jeg klarte ikke løsrive meg fra macen jeg var blitt så glad i, og kjøpte den ut fra dens forrige eier. Siden da har det vært oss to. Dag og natt i tykt og tynt. Fra starten av denne rare bloggreisen, frem til nå. I Spania, på hytta, på julaften, på bryllupsdagen og de kveldene Christina lå på sykehuset med lillesnupp og jeg satt hjemme og ventet. Med deg.

Hvor mange timer har jeg ikke sittet og tastet på deg? Vi har skrevet snart 2000 blogginnlegg sammen, vi har skrevet en bok, vi har laget videofilmer, redigert bilder og tatt tøysete bilder av barna med photo booth. Du bærer fortsatt klistremerkene plutten limte på for godt og vel 2 år siden. Du er som et ekstra familiemedlem, du min kjære mac, men nå ser det altså ut til at det er over. Og jeg vet at det er sært og jeg vet at det er rart, men det gjør meg faktisk litt trist.

Men også litt glad, for et eller annet sted står din arvtaker og venter, klar for nye eventyr. Og jeg har så mye moro på trappene fremover! Prosjekter, videoer, bilder, innlegg og mye mye mer. Det er sikkert greit med litt nye krefter nå.

Men å kaste deg på dynga? Aldri i livet! Du blir med videre, bare i en litt annen form. Du kan sitte øverst i skapet og fungere som den kloke gamle rådgiveren. Du vet, litt som den syvende far i huset eller han gamle duden som bor inni det treet i Game of Thrones. Det blir bra, det.

Så hvil deg nå min gode venn og takk for alle de fantastiske stundene.


 

/ Æ kan væra en venn, ser at du falleeeher ♥

Bilder av en blomst

Her en dag fikk jeg plutselig en rar idé: Jeg lager et innlegg om en blomst. Ikke noe mer enn bare bilder egentlig. Så fikk jeg kalde føtter og tenkte at det kanskje ble litt dumt. Men så ble jeg sittende og se på bildene. Og tenke. Og høre på litt avslappende musikk.

Skuldrene senket seg, roen begynte å pjuske meg på ryggen og jeg innså: Av og til føles det utrolig godt å bare legge alt annet til side og bare se på en blomst. Det høres kanskje rart ut, spesielt hvis du akkurat nå sitter på jobb, på bussen eller har en skrikende baby på armen.

Men vi lever livene vår i så vanvittig tempo, det skal skje noe hele tiden, at vi ofte glemmer å stoppe opp, puste og bare være. Eller se på en blomst. Noe så fantastisk vakkert skapt av naturen for oss å nyte som et malerisk kunstverk. Farger så sterke at de kan gjøre deg glad.

Og i sånne øyeblikk blir jeg ofte sittende å tenke på gud. Jeg tror ikke på gud, men ingen kan si noe helt sikkert. Mange begrunner troen på gud med at noe så vanvittig som verden, menneskene, naturen og alt som finnes mellom himmel og jord og utenfor er så vanvittig komplekst at det må stå en intelligent skaper bak. Og det er selvfølgelig utrolig fascinerende å tenke over, men hva hvis det er motsatt?

Hva hvis alt dette bare har blitt til av seg selv? Er ikke det om mulig enda mer fascinerende? At blomstene strekker seg mot solen fordi de vil ha lys, ikke fordi en gud har programmert dem til det, men fordi blomstene selv vet det, tenker det og gjør det? Jeg synes i hvert fall det.

Rare tanker som dette er sånt som plutselig kan boble opp til overflaten hvis man bare tar seg tid til å senke skuldrene, legge vekk verden og se på en blomst. Om enn for bare et minutt. Livet er ikke et kappløp, livet er en reise. Så nyt tiden mens du har den og husk å se ut av vinduet en gang i blant.

Kanskje du ser en blomst :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Blomsterhjerte på Facebook *

Peter svarer leserne #6: Hvordan bevare kjærligheten?

Tidligere denne uka fikk jeg en kjempehyggelig kommentar fra Nina, som også spurte om noe utrolig viktig: - "Småbarnstiden kan være både koselig og fin, men samtidig stressende og slitsom for parforholdet. Så hvordan bevarer man kjærligheten midt oppi alt?"

Det synes jeg var så utrolig bra og ærlig spurt av Nina! For ja, småbarnstiden er fin og koselig, men den er også tidvis veldig utfordrende og en sann prøvelse for parforholdet. Christina og jeg har blant annet sagt at det ikke burde være lov å gifte seg før man har vært småbarnsforeldre i 2 år sammen.

For det er lett å være sammen når man bare er to og nyforelsket og livet er bare kafébesøk og klining på bakerst kinorad. Noe helt annet er det med den 25. natten på rad med babyskrik, bleielekkasje, trassalder og underskudd på alt fra søvn til egentid. Da først blir man virkelig kjent med seg selv og sin partner på godt og vondt ;-)

Så hvordan bevarer man egentlig kjærligheten midt oppi alt dette? Jeg har absolutt ikke fasit, men vi har i hvert fall kommet oss gjennom fem og et halvt år som småbarnsforeldre, og dette er mine beste tips for hvordan man kan ta vare på kjærligheten i en hverdag preget av babygulp og ting som knuser :-)

 

1. Lite biff og dyr champagne - senk forventningene
Livet som småbarnsforeldre er lite glitter og glam, det er mindre tid til fester og kanskje ikke tur til Bahamas med det første, men hva gjør vel det? Det viktigste i livet har man rett i fanget. Så senk forventningene til alt annet og konsentrer deg om det som er viktig.

Åge Aleksandersen sa det allerede i 1984: "Lite biff og dyr champagne, men ka gjør no´ det?". Jeg elsker for øvrig "Fire pils og en pizza" og skal skrive et eget innlegg om den en dag :)

 

2. Sett pris på de små tingene
I tråd med forrige punkt, bli glad i små gleder. Hvis gleden er to uker alene på en strand i Maldivene, er sannsynligheten stor for at du vil bli skuffet. Hvis du derimot kan slå deg til ro med at lykken kan være en rolig tacokveld med kjæresten mens begge ungene sover, har dere de beste forutsetninger for å lykkes :)

 

3. Tider vil komme, tider vil henrulle
Husk at det kommer tider etter dette. Ungen vil ikke skrike seg i søvn eller gulpe på alt du eier hver eneste dag de neste 50 årene. Det kommer en dag, kan plutselig bli i morgen, da barnet runder et hjørne og ting er endret for alltid. Det kan være en fin trøst å ha når du er oppe midt på natta for å brenne sengetøyet etter en historisk lekkasjebleie.

 

4. Sett av tid til hverandre
Det er lett å glemme hverandre midt oppi alt, men sørg for å ha en bit av livet som er bare deres. Bli f.eks enige om at fredag kveld er hellig. Da skal vi kose oss. Sammen. Enten det betyr joggebukse, ostepop og Ullared på opptak, eller om det innebærer barnevakt og natt på hotell, så gjør det. Sett av tid til å bare være sammen.

 

5. Jobb som et team
Å være småbarnsforeldre er helt magisk, men det er også en jobb. Like greit å innse det først som sist. Det er 1000 ting som må gjøres hver dag og jobber dere ikke sammen som en velsmurt maskin, kommer systemet til å bryte sammen. Snakk sammen, hjelp hverandre og gjør hverandre gode.

 

6. Snakk sammen
Det høres utrolig kjedelig ut, men det er faktisk viktig. Snakk sammen og si ifra før det smeller. Om det er noe som plager deg, ta det med en gang. Kanskje ikke rundt middagsbordet med barna til stede, men snakk om det, få det ut, bli enige og jobb med hverandre fremfor mot hverandre før det går for langt. Selv en liten misforståelse kan få enorme ringvirkninger hvis den får jobbe i det skjulte.

 

7. Pass deg for tikkende bomber
Noen dager er alt bra, andre dager kan partneren være en tikkende bombe. For lite søvn og mye stress over tid kan gjøre hvem som helst til en særs mørk utgave av seg selv. Det kan være greit å være klar over dette. Ikke grunn til å gjøre det slutt, bare en dårlig dag. Smør på doble doser med tålmodighet og hold en armlengdes avstand til stormen blåser over.

 

8. Bli enige om husarbeid
Med unger i hus blir det også mer husarbeid og ingen liker husarbeid. Derfor kan det være greit å være enige om hvem som gjør hva, pluss minus i hvert fall. Jeg hater å vaske klær, Christina synes ikke det er fullt så ille, derfor tar hun det. Jeg lager derimot stort sett alt av mat og renser sluket på badet ;-) Uansett hvordan brøken blir, sparer man seg for veldig mange kjipe krangler om man har et godt system på husarbeid.

 

9. Hybelkaniner er ok
Det trenger ikke være plettfritt hele tiden. Det er ikke meningen det. Barn roter og søler, og et småbarnshjem trenger ikke se ut som et laboratorium så lenge det er rent nok. Ingen skal spise mat rett fra gulvet uansett.

 

10. Gjør deres greie
Det er lett å bli opphengt i hva man tror alle andre gjør. Ikke tenk så mye på det. Folk har gjerne helt perfekte liv og gjør alt perfekt. På facebook.. Selv om naboen reiser til Hawaii med barna og lærer dem fransk før de kan gå, betyr ikke det at dere må følge i deres fotspor. Snarere tvert imot. Gjør deres greie. Lek med maten, dans på bordet - glade barn gir glade foreldre ;)

 

11. Husk hvorfor dere fikk barn sammen
Å få barn endrer deg, men ikke så mye at du ikke er deg selv. Iblant kan det føles som at partneren din er en helt annen enn da dere ble sammen, men husk at dere er midt oppi en tøff periode. Husk hvorfor dere fikk barn sammen, hvorfor du elsker den andre, hvorfor dere skal klare dette. Sammen. Ingen er helt seg selv etter 20 netter uten skikkelig søvn ;-)

 

12. Sex på bestilling
Drit i spontaniteten, avtal når dere skal møtes for en runde i halmen. Det høres kanskje sinnssykt usexy ut, men heller det enn å få begynne å krangle om mangel på sex midt oppi alt. For tiden som småbarnsforeldre kan effektivt ta knekken på sexlivet om dere ikke tar litt ansvar.

Det er den uheldige kombinasjonen av å ha født et barn med påfølgende mangel på nattesøvn, overskudd, amming og øredøvende babybrøl som gjerne tar litt piffen av gnisten, så ikke forvent så fryktelig mye spontanitet. Sett heller av tid til "P-dates" (som Komikerfrue og Ørjan kaller det). Og gjerne oftere enn én gang i kvartalet. Sex gjør underverker for teamspiriten :)

 

13. Le
Det høres kanskje banalt ut, men husk å ha det moro sammen! Det er den beste form for parterapi og det er helt gratis. Det kan være vanskelig til tider, men ikke glem å tulle med hverandre, le og ha det gøy.

 

14. Husk hvorfor
Ikke mens barna er våkne, ikke mens du står og lager middag, men en rolig kveld når du sitter i sofaen og skuldrene senker seg, husk på hvorfor dere går gjennom dette hver eneste dag. List deg gjerne inn på rommet til barnet og ta en titt på det lille nurket som ligger der og sover. På den lille kaninnesa som stille puffer seg gjennom natten. Kjenn varmen stige og kjærligheten blomstre.

Det er hvorfor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Noe å tilføye? Legg gjerne igjen ditt beste råd i kommentarfeltet :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det stooore spørsmålet

Jeg elsker deg, det vet du, men det er så mye jeg lurer på. Når jeg ser på deg og du ser på meg og det er bare oss to i hele verden.

Hva drømte du om da du var liten? Hva drømmer du om nå?

Hva tenker du om fremtiden og blir du redd når du ser opp på himmelen og tenker på universets uendelighet?

Føler du deg ensom eller er egentlig alt helt perfekt? Hva ser du i meg og hva ser du i oss?

Ting som dette og mer til lurer jeg på hver eneste gang jeg ser deg. Men mest av alt, mer enn alt dette og enda litt til, lurer jeg på:

Hvor i all verden blir øynene dine av når du smiler??

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Borte vekk! ^_^
 


 

/ Bill. mrk: Forelsket, men forvirret <3

* Følg Smilehjerte på Facebook *

Dronningens nye klær

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har alltid tenkt at vi ikke skal ha en sånn liten dollejente. Vi skal ikke være sånne folk som bare kler datteren vår i spjåkete kjoler, ballsko og topper med paljetter. Vi skal være sånne folk som etterstreber å nøytralisere kjønnsforskjellene så mye som mulig. Blått til jente, neglelakk til gutt, brunt til alle, det er fint det.

Men så hadde vi jo helt glemt at små jenter har bestemte meninger, de også. Veldig bestemte meninger. Og hvis de vil gå i prinsessekjole, ja så skal de gå i prinsessekjole. Nytter ikke at pappa kommer rekende med en møllspist, brun arvebukse med fire overstrøkne navn på lappen. Hvis lillesnupp har bestemt seg for å gå med den rosa kjolen i dag igjen, så gjør hun det. Henter den ut av skittentøyskurven om hun vil.

Eldstemann var aldri sånn og kunne sikkert gått med en utstoppet grevling på hodet hvis vi satt den der, men med lillesnupp er det noe annet. Hun er visst en liten diva.

Selvfølgelig kunne vi trumfet gjennom og tatt styringen på klesvalget, men det er noe fint over at hun får ta sine egne valg også. Det er selvstendighet i utvikling, om enn litt mer rosapreget enn jeg først hadde trodd.

For lillesnupp har alltid vært en tøffing og jeg hadde nesten trodd hun kom til å velge flanell fremfor tiara. Mmen dronningen befaler og hvis hun vil pynte seg for å ta toget til Tønsberg eller en tur til legen, ja nei da er det bare å finne frem paljettene og adlyde da. Hvis ikke vil hoder rulle ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Lille diva <3

* Følg Tiarahjerte på Facebook *

Til Tønsberg med sukker på

En av tingene vi har gledet oss til i hele sommer er å ta med barna på togtur til Tønsberg.

For hver eneste gang vi kjører over en togovergang, ser et tog, hører et tog eller så mye som enser et hint av tog i horisonten, rykker hun til og stråler som en sol. "TOG!" brøler hun helhjertet, selv om hun aldri faktisk har sittet på et tog før.

Og derfor var det så utrolig moro å overraske barna med en spontant dagstur til Tønsberg i dag. Målet for turen var ikke stort mer enn selve reisen for kos og glede. Og det er så fint med sånne turer, for når planen er ingen plan blir man liksom fornøyd uansett.

Spesielt på en dag som denne, når regnværet blåser rett forbi og etterlater seg et Tønsberg baskende i sol og glovarmt sommervær. Ikke bare det, men det var også et båtrace langs brygga som sørget for masse folk, lyd, liv og røre. Ikke at barna brydde seg så mye om det. De var mest opphengt i at de fikk drikke cola på en søndag, spise is på torget og selvfølgelig den fantastiske togreisen.

Å se reaksjonen til lillesnupp da hun gikk inn på toget, fant setet sitt og kjente det rykke når toget forlot perrongen, er en opplevelse jeg kommer til å leve lenge på. At lillesnuppa krevde å ha på seg pyntekjole og tiara hele veien, gjorde det hele selvfølgelig enda triveligere :-)

Alt etter det var egentlig bare en bonus og når dagen attpåtil ble et overflødighetshorn av opplevelser og gleder, er det bare på sin plass at fattern sovnet på toget hjemover :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En som venter spent på perrongen. Pynta seg og greier :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Høyeste jenta i Tønsberg og ikke så rent lite stolt av det.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nye Moss-Horten-ferga er ikke veldig praktisk, men jækla rask.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hmmm.. et glass hvitt til fisken, mon tro?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke feil på en sommerdag :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alt jeg hørte var bacon og cheddar ost, så var jeg solgt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Christina sliter med "Finn 10 feil" x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens lillesnuppa jobber innbitt med kunstkarrieren.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
A mor går og sniker til seg isrester fra ungene ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og fattern bare: Færdi´.
 

/ Takk for besøket! På tide å tøffe inn i en ny uke :-D

Potetgull til middag

Som hardbarket bygutt er det visse ting som aldri slutter å fascinere meg ved å bo litt lenger ut på landet. Og i går kom plutten hjem fra barnehagen med en sekk poteter. Poteter! Hva gir du meg?

Jeg digger at de gjør sånne ting i barnehagen. Tar med barna for å rote i jorda, plukke poteter, nappe opp gulrøtter og lære at det finnes mer til livet enn bare ipad og frossenpizza.

Og når man først har fått overrekt en sekk poteter av en gutt stoltere enn en særdeles stolt hane, må man jo gjøre noe moro med det. Kan ikke by på laks og kokte poteter da ;-) Så derfor prøvde vi oss for første gang som potetgullmakere!

Litt rask googling viste at det ikke var mer til det enn å rifle potetene med en ostehøvel, olje, krydre og steke. Ostehøvel som kutteredskap viste seg for øvrig å være ganske upraktisk, så vi prøvde lykken med en mandolin, men de skivene ble altfor tykke. Så da ble det å høvle løs og heller spare litt flere poteter enn først planlagt til noe annet.

Som sagt så gjort og plutselig sto det grillpølser med hjemmelaget potetgull på menyen. Å dæffen det ble godt, ja! Selv om halvparten ble litt for godt stekt, den andre halvparten litt for lite stekt og absolutt alle altfor salte. Ikke noe et to små store glass med vann ikke kan løse ;-)

Viste seg også at de tykke mandolin-skivene passet utmerket til å steke i panna og servere som "voksenpotetgull". Myke i midten, brent i kanten, men gode som (potet)gull.

For det er ikke så farlig om det ikke blir helt perfekt, det viktigste er å ha det moro. Hjemmelaget potetgull av "egne" poteter er utrolig stas uansett, selv for de over 30 som fortsatt synes det er fascinerende at man bare kan dra mat rett opp av bakken :-D


Stolt plutt med full arbeidsinnsats på vaskefronten.
 


Sjekk de pottisene! Ikke et fnugg av jord noe sted. Gutten sin, det :)
 


Prøver å lage chips av potet og ikke bare huden på fingrene.. (ævv).
 


Overstekt og understekt hånd i hånd.
 


Pølser og potetgull til middag, da er det helg x-)
 

/ When life gives you poteter, make potetgull

Videosnutten alle må se ♥


(skjermbilde: youtube)
 

Jeg elsker små videosnutter som på få minutter kan gjøre noe med deg. Som kan få deg til å føle noe ekte. Glede, sorg eller kjærlighet. Og denne lille videosnutten er akkurat sånn. Rørende, vakker og helt fantastisk, men mest av alt: Viktig.

For jeg tenkte først at vi har kommet så langt i 2017 at slike filmer kanskje ikke er så viktige lenger, men så sjekket jeg kommentarfeltet... Dette er viktigere enn noen gang.

Så sett deg godt i stolen, skru på lyd og kos deg ♥

 

 

/ Størst av alt er kjærligheten ♥ Del med gode venner

Ukas krangel: Du forstår meg ikke

Angry couple mad at each other in their living room

Tidligere denne uka satt vi i bilen på vei hjem fra en litt ugrei handletur med ungene. Fulle av overmot hadde vi dratt på et kjøpesenter etter barnehagen for å handle mat og klær til dem begge. Etter en lang dag i barnehagen mens alle fire var slitne, sultne og tomme for energi.. Også kjent som oppskriften på katastrofe ;)

Og det gikk som det måtte gå: Hele turen endte i et stressmaraton og Christina gikk til slutt på veggen. Jeg husker spesielt da jeg spurte om hun kunne stikke bort og bestille sushi til hele familien, og hun så på meg med desperasjon i blikket, gliste med et påklistret smil og svarte bak et fengsel av tenner: "Jeg.. Jeg er helt ferdig, jeg".

Det var rundt da jeg forsto at hun faktisk mente det. Vi hadde ikke fått kjøpt halvparten av det vi skulle, men når frua vifter med det hvite flagget, kan det være greit å begynne å se etter bilen ;-)

I bilen på vei hjem var det sånn passe god stemning. Helt til jeg begynte å mase om ikke Christina kunne hjelpe meg med noe på mobilen...

Jeg hadde nemlig bedt følgerne mine på Snapchat om å sende inn sine tørreste vitser og jeg hadde håpet at Christina kanskje kunne lese opp et par av dem og legge ut på snapstoryen min. Noe hun egentlig takket motvillig ja til, men hver gang hun løftet på telefonen begynte minst ett av barna å prate og avbryte slik at hun aldri kom i gang. Til slutt la hun irritert fra seg telefonen og sa hun ikke orket.

Og da skjedde det.

man having idea, business concept

For aller helst ville jeg mase på henne og si at hun bare fikk ta seg i nakken og slutte å klage. Herregud, det er bare å be ungene være stille og spille inn et par snapper, ingenting å ta sånn på vei for det vel?!

Men så husket jeg noe jeg hadde sett tidligere på dagen, i en episode av tv-serien: "En Moderne Familie". Familiefaren Phil drar nemlig alene på Spa og blir sittende og prate med de andre damene på spa-et. Kona hans ringer og er sur for noe han har sagt, og alle damene på spa-et overhører samtalen via høyttaler.

Etterpå diskuterer Phil hva som har skjedd på hjemmefronten med spa-damene, og de lærer ham hvordan kvinner fungerer.

Hvordan de tenker og hva de egentlig mener når de sier noe. Hva han burde si, hva han absolutt ikke burde si, hva han kan ha sagt for å irritere henne og hvordan han best kan løse det.

Phil hører på rådene, kommer hjem til kona, bruker teknikken han har lært av spa-damene og det funker som juling. En situasjon som kunne endte i en surmaget krangel, ender med kos, kyss og en stor takk for at han forstår henne.

Men dette er bare på tv, vil det fungere i virkeligheten?

For jeg tenkte ikke over at dette var noe jeg kunne bruke først, men da vi satt der i bilen og alt var bare stress og Christina var sliten og jeg akkurat skulle til å mase på henne igjen, slo det meg: Jeg prøver "spa-dame-trikset". Jeg sier det jeg tror hun vil høre, så ser vi om det funker.

Så istedenfor å si:

- "Æh, kom igjen a, det er bare to-tre snapper, det klarer du! Herregud, det tar deg bare 2 minutter liksom. Kom igjen, chop chop!"

... noe som helt garantert hadde ført til en iskald skulder og en flammende tirade for historiebøkene, sa jeg:

- "Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma."

Om det fungerte?

happy young man wink sign

Jeg tror aldri jeg har sett Christina mer innlysende lykkelig, lettet og nyforelsket! Fremfor en kjip situasjon og dårlig stemning, fikk jeg en stor takk og en kjæreste som så på meg med helt nye øyne. Det var som natt og dag. Mitt lille eksperiment kunne ikke drømt om en større suksess!

Og det rare var at der og da var det liksom noe som klikket på plass. Hvorfor i all verden kan man ikke heller berømme hverandre oftere? Hvorfor ikke gi hverandre litt credit for en jobb godt utført og prøve å forstå hverandre, fremfor å bare kjøre på og ta ting for gitt?

Plutselig var mitt lille eksperiment blitt min nye virkelighet, og det føles overraskende bra. Ikke bare fordi frua ble fornøyd, men siden jeg prøvde å tenke som henne, forsto jeg henne også bedre. Det vil igjen gjøre ting langt enklere for meg, i tillegg til å få meg til å fremstå som en bedre mann. Og det er aldri feil ;)

Og jeg vet at dette helt sikkert får meg til å fremstå som tidenes største tøffel, men det er helt greit, for Jacob Oftebro er fortsatt singel og jeg trenger alle de bonuspoengene jeg kan få ;-)


 

/ Thank you, Phil Dunphy <3

* Følg Kvinnehviskerhjerte på Facebook *

Lesernes verste vitser

I går spurte jeg om deres dårligste vitser på Snapchat, og gjett om dere svarte! x-D

Hundrevis av tørre, blaute, teite, morsomme og elendige vitser tikket inn, og jeg har humret meg gjennom stort sett alt. Og her kommer de beste jeg fant. Eller verste, om du vil.

OBS! Advarer allerede om høy pappahumor-føring, så finn frem en pute å gjemme deg bak eller en skikkelig god fuktighetskrem, for dette kommer til å bli tørt ;-)

Screaming woman holding coffee mug next to laughing friend
 

★ Hørt om han som skulle opptre, men så forsov han seg og kom ikke opp før halv fire?
 

★ Hva spiser spøkelser til frokost? Bøskiver.
 

★ Hva får du hvis du putter en hund i en badstue? En hot dog.
 

★ Hva heter det når en dame har forskjellig størrelse på brystene? Titsforskjell!
 

★ Hva har en svidd pizza og en gravid kvinne til felles? En mann har glemt å ta den ut i tide.
 

★ Hva heter muslimenes favorittkomiker? Halal Eia.
 

★ Så var det det narkomane trollet som gikk ut i sola for å bli stein...
 

★ Hvorfor liker ikke Knerten å sove på magen? Han liker ikke å våkne opp på mårrakvisten.
 

★ Vet du hva det står på utgangsdøra til Sædbanken? Takk for at du kom.
 

★ Hva sa den ene snømannen til den andre? "Er det bare meg eller lukter det litt gulrot her?"
 

★ Har du hørt om de to eplene som ble stoppet i døra av en eplenektar?
 

★ Hva slags musikk hører osten på? Ostepop.
 

★ Hørt om selen som var så fryktelig selopptatt?
 

★ Hvilken hunderase drikker mest vann? Olden Retriever.
 

★ Hva heter gynekologen på Island? Fittur tittur.
 

★ Vet du hva man kaller en hund med falske tenner? Gebissevov.
 

★ What do gay horses eat? Haaaaaay.
 

★ Vet du hvorfor Michael Jackson handler alle buksene sine på HM? For der har de billige jeans.

Young handsome businessman feeling upset, kneel down and holding his forehead, full body isolated on white background

/ Jeg advarte på forhånd ;-)

Alt du trenger til skolestart

/ Annonse

Jeg husker så godt den følelsen. Komme tilbake til skolen etter ferien og møte alle vennene igjen. Snakke om hvor man hadde vært, hva man hadde spist, hvem som falt i vannet etc. Og det er rart med det, men jeg husker skolestart som noe fantastisk trivelig!

Man skulle jo tro at barn ikke gleder seg til skolestart, men på tampen av en laaang sommerferie kan man faktisk bli litt mett og savne tilbake til hverdagen. Lære nye ting og tegne på pennalet, kaste papirfly når læreren snur seg og fly etter jentene i storefri ;-)

Men én ting jeg aldri tenkte over da jeg var liten pjokk, var alt man trengte til skolestart. Det var jo sånt som bare ordnet seg selv. Sekk, pennal, penner, tusjer, bokbind, alt sånt sto jo bare klart når det nye skoleåret ringte inn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nytt pennal, klar til dyst :)
 

Sånn er det ikke lenger, nå som det er jeg som er fattern. Nå er det jeg som jobber i kulissene og klør meg i hodet over alt barna trenger. Til nå har det vært grei skuring i barnehagen, men nå som 5-åringen går inn i sitt siste barnehageår, er det plutselig mer som skal til. Egne uker med skoletilvenning, ekskursjoner og aktiviteter. Fortsatt ikke skolegutt, men faretruende nær ;)

Du har kanskje barn som begynner på skolen for første gang eller som skal tilbake for endte år på rad, og trenger ny sekk og nye greier? Da er det fint å vite at det er ett sted du kan stikke innom for å kjøpe alt du trenger til skolestart: Staples!

Staples har nemlig samlet alt du trenger til skolestart, slik at du slipper å besøke ørten butikker og nettbutikker for å finne alt. Én nettbutikk er mer enn nok, så sparer du både tid og penger på det du trenger stil skolestart :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fyll pennalet og gjør barna klare for skolestart :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp lager hanemaske til hanefar (fått litt starthjelp, hehe).
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ingen kommentar x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Disse blåsetusjene er så kule at...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
...selv mamma måtte prøve :-D
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Se så kult! En drøss med tusjer og sjablonger følger med og er en sikker vinner i skolesekken.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snakker vi årets kuleste pennal?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hold på hatten, sakseopplæring pågår!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og viktigst av alt: En kul sekk å ha det i!
 

Staples har for øvrig ikke bare ting til skolestart, men stort sett alt til huset, kontoret og mye mer. Det er i det hele tatt ikke godt å si hva de ikke har. Rengjøringsprodukter, møbler, flyttebokser, puslespill, førstehjelpsskrin, kakepynt og veldig mye mer.

Men først og fremst et enormt utvalg til skolestart. Så hva enn barna måtte trenge for et nytt år med lek og læring bak skolebenken: Du finner det hos Staples :)

--> Klikk her og finn alt du trenger til skolestart

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Psssst! Akkurat nå kan du vinne et gavekort på 1000,- fra Staples. Klikk her og/eller følg med på Instagram om noen dager ;-)

> Følg Staples på Facebook <

Til deg som skjelver av barnehagepanikk

Dette innlegget er til deg som akkurat nå sitter og skjelver av barnehagepanikk. Du som kanskje akkurat har levert barnet ditt i barnehagen for aller første gang eller som gruer deg til neste uke. Du som plutselig er livredd for alt og ikke klarer å roe den paniske stemmen i bakhodet som angrer, gråter og synes alt er skummelt.

Jeg lover deg, det kommer til å gå bra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har alle vært der, eller vi er der nå. Det gjelder ikke bare det første året i barnehagen, men alle årene. Det er klart det blir bedre, men det første året er helt balle. Like greit å si det rett ut. Jeg husker Christina gråt hver dag i ukevis. Det var langt verre for henne enn det var for barna, men det var ille for dem også. Jeg kunne selvfølgelig skrevet at det går helt smertefritt, men det gir jo ingen trøst, dessuten er det ikke helt riktig. I hvert fall ikke for oss. Det var tøft.

Man har vært sammen barnet sitt hver eneste dag i hele dets liv og plutselig skal man bare si adjøss og ha det på badet, kos deg hele dagen med en haug med folk du ikke aner hvem er. Ikke bare det, men det skrider mot ethvert instinkt i kroppen å forlate et gråtende barn i armene til en helt ukjent voksen. Borte er den tryggheten man har hatt hjemme og plutselig er hele verden åpnet opp. Ikke lenger bare forelder og barn, nå en del av noe mye større.

Og det kan være skummelt, det. Kjempeskummelt! Bare vit at det er helt normalt å føle det sånn og at det kommer til å gå bra. For det er selvfølgelig tøft for barna, men det er ikke noen dans på roser for oss foreldrene heller.

Men ikke ha dårlig samvittighet, ikke sitt hjemme og gråt eller ta deg fri fra jobben fordi du føler deg som verdens verste forelder. Vi har alle vært der og det kommer til å gå bra, jeg lover.

Kanskje tar det en dag, kanskje to, kanskje en uke, kanskje mer. For oss tok det veldig lang tid med førstemann, men bare vær sterk og vit at barnehagen er et fantastisk sted som barnet ditt kommer til å elske helhjertet. Om ikke mange dager kommer barnet ditt til å gråte når han/hun blir hentet på ettermiddagen og da kan du se tilbake på denne tiden og le. Men akkurat nå må du bare stå i det.

Det kommer til å gå bra. Jeg lover.


 

/ Barnehagestart er nesten verst for foreldrene <3

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits