hits

august 2015

Åpent brev til en far som sliter

OBS: Denne teksten er veldig lang, ikke spesielt velskrevet og utilslørt ærlig. Den er kanskje ikke spesielt leservennlig, men den er helt nødvendig.

 

Hei du,

Tusen takk for mailen din.

Så leit å lese at du synes papparollen er vanskelig og at det første året ikke har gått helt som forventet så langt. Jeg vet det er vanskelig og jeg vet det er et slit, tro meg, jeg har vært der selv. Og det slo meg først da jeg fikk mailen fra deg at jeg jo faktisk aldri har fortalt noen om dette før. Jeg har kanskje snakket om hvordan ting kan gå litt i rykk og napp de første par årene, men jeg har vel egentlig aldri fortalt fullt ut hvor vanskelig jeg synes den første tiden var.

For jeg er som deg, jeg synes det var veldig tøft i starten. Selv om jeg umiddelbart følte et bånd mellom meg og min sønn, så tok det meg lang tid før jeg kom dit at jeg følte at jeg faktisk behersket rollen som far. Jeg hatet bleieskift, synes tiden hjemme gikk uutholdelig sakte og jeg slet med å finne min plass. Jeg visste jo ikke om jeg ville ha barn eller om jeg i det hele tatt ville klare å mestre oppgaven som far, og spesielt det første halvåret tvilte jeg veldig mye på meg selv.

Jeg bar på mye dårlig samvittighet og ofte trakk jeg meg unna, fremfor å trå til. Og jeg synes det var vanskelig. Følte ikke at jeg klarte å være sammen med småtten uten at tankene fløy andre steder og rastløsheten grafset meg i nakken.

Akkurat som deg så prøvde jeg, men det gikk liksom ikke. Jeg følte ikke at jeg fikk så mye tilbake og tiden hjemme kunne gå meg på nervene. Veggene krympet seg rundt meg og jeg fikk tilløp til panikk, akkurat som deg. Hadde bare lyst til å løpe fra alt, leve fritt et sted i verden der verken tid eller sted fantes, følte at jeg ikke klarte å ta på meg ansvaret jeg var blitt gitt. Følte ikke at jeg klarte å utfylle rollen som far og usikkerheten spiste meg opp fra innsiden. Det var en tid preget av mye dårlig samvittighet.

Men så, en dag skjer det noe. Kanskje bare en bitteliten ting, kanskje så liten at du ikke engang legger merke til det, men noe sier knepp, om enn veldig veldig lavt. Du føler at du mestrer noe, du får litt kontakt. Kanskje er det et blikk, kanskje er det en varm følelse i nakken. Noe er det.

Barnet ditt er bare rundt halvåret enda og selv om ingen andre sier dette, så kan jeg si det, mann til mann: Det første året er desidert det kjipeste. Selv om det er fullt av store, rørende øyeblikk, så er det også som mann et år man for det meste står i skyggen og prøver å bidra som best man kan. Men mamma tar stor plass og pappa blir ofte stående på sidelinjen. Selvfølgelig kan det bidra til å gjøre at du kanskje ikke føler det helt store for barnet enda. Ikke få panikk, det kommer. Jeg lover deg, det kommer. For meg har hver bursdag vært en milepæl. Nye ting å glede seg over, nye store skritt på ferden gjennom livet. Og for hvert skritt kommer barnet nærmere deg, pappa.

Det kan virke som det hele ligger veldig langt frem i horisonten, men din tid kommer, du må bare holde ut gjennom de kjipe periodene som føles tøffe. Jeg synes heller ikke det første året er spesielt artig, jeg tror ikke det er spesielt populært å si det, men jeg snakker rett fra levra her. Det er en tid med lite søvn, veldig mye kaos, nye rutiner, huske på ditt, huske på datt, ikke gjør det, pass på det hele døgnet gjennom. Forholdet til barnets mor er også sjeldent mer utsatt enn barnets første par leveår. Spesielt det første. Man er konstant trøtt og alt av energi og overskudd går med til den lille. Romantiske dater, helgeturer til Paris, lange middager, sexliv? Næh. Senere.

Som sagt er vårt andre barn snart 10 måneder og først nå begynner vi å komme oss opp av den første "søla". Det høres kanskje litt røft ut, men spesielt det første halvåret er jo for det meste mye arbeid for lite avkastning. Men så blir det bedre, stol på meg mann, det blir så mye bedre! Og dette vet jeg, for jeg har gått gjennom akkurat det samme som deg med førstemann, jeg vet hva som venter.

Ligge på sengekanten om kvelden og småprate og høre barnet lire av seg gullkorn som kan få deg til å tisse på deg av latter. Barn er ærlige vet du, de sier og gjør akkurat som de vil. Om de plutselig vil si "Vi er bestevenner vi, pappa" og gi deg et helhjertet smask på kinnet, så gjør de det. Og ingenting føles bedre. Spille fotball på gresset, sitte på brygga og dingle med beina mens man spiser is, spise middag og leke med maten, se på barne-tv med et barn i armkroken som holder rundt deg og veldig mye mer.

Du må bare holde ut og huske hvorfor du gjør dette. Du gjør det for å gå gjennom resten av livet hånd i hånd med et barn som ser på deg som kongen av alt. Men barnet er bare halve løsningen, ditt forhold til barnets mor er resten. Dette må fungere for at ikke hele korthuset skal rase. Jeg anbefaler faktisk at du tar et litt tøft grep her. Sett deg ned med frua og fortell henne det du har fortalt meg. Si det som det er: Du synes det er vanskelig, du føler at du sklir vekk fra barnet, at forholdet deres på sikt kan rakne og at du ikke lenger vet hva du vil. Og det river deg i hjertet. Du trenger rett og slett litt hjelp, så strekk ut en hånd og be henne om det. Kanskje viser det seg at hun har problemer du kan hjelpe henne med? Kanskje vet hun ikke hvor mye du sliter og hvor inderlig du bryr deg?

Det som er så synd er at jeg tror det er mange som har det som deg. Veldig mange. Men ikke alle ser sannheten i hvitøyet før det er for sent. Jeg kjenner at jeg faktisk er stolt av deg som mannet deg opp til å sende meg melding og be om hjelp. Det er et stort steg i riktig retning.

Men... Slik du beskriver det har frua tatt full kontroll i heimen og du har blitt dyttet ut på sidelinjen. Det har resultert i mye krangling og du føler deg maktesløs. Pssst, her skal jeg si en annen ting du sikker heller ikke leser i noen bøker: Sånn tror jeg det er for mange! Det er et eller annet som skjer oppi hodene deres som gjør dem til bestemte hønemødre med en nærmest sykelig appetitt for kontroll. Og de fôrer seg på din usikkerhet. Det er en ond sirkel som stadig gjør deg mer usikker og strammer hennes grep rundt barnet.

Jeg følte på den der selv jeg. Husker jeg etter hvert ble irritert på puppen og anså den som både syndebukk og rival for oppmerksomheten til barna, for en ammepupp er en fantastisk ting å ha, men den kaster også en lang skygge. Hvordan du best skal gå frem for å hevde din rett vet jeg dessverre ikke, til det har jeg ikke den rette kompetansen til å komme med en smørbrødliste av argumenter, men jeg vet én ting: Du vil. Ellers hadde du aldri sendt meg den meldingen og spurt om råd fra en far til en annen. Mann til mann, akkurat slik vi menn er så dårlige på. Men du gjorde det og det er jeg så glad for. Du vil og du er desperat etter å få dette til å funke, selv om det ser mørkt ut akkurat nå.

Snakk med henne, legg det frem på en rolig måte når dere begge er rolige, ikke ta det opp midt i en krangel, vent til barnet sover. Sett dere ned i sofaen og si med rolig stemme at du ønsker å snakke sammen før dere sklir for langt fra hverandre. Hvis hun ikke ønsker å møte deg med åpne armer da og prøve å komme frem til en løsning, er jeg redd problemet stikker dypere enn jeg kan hjelpe deg.

Jeg kunne selvfølgelig strødd sukker på situasjonen, men realiteten er at mange par går fra hverandre de første kritiske årene av barnets levetid, rett og slett fordi det er så tøft og belastende for forholdet. Funker ikke kommunikasjonen og samspillet er det et smertelig langt lerret å bleke. Snakk med henne, riv ned muren mellom dere og prøv å bygge den opp igjen med forståelse og kjærlighet. Fra dere begge. Ikke bare for hverandres del, men først og fremst for barnet. Barnet burde være hovedpersonen i livet deres nå.

Her i huset har vi egentlig bare bestemt oss for at de første par årene nå så fungerer vi som et team og vår jobb er å holde sammen og få barna opp og stå. Kall det en jobb. Det er ikke spesielt romantisk kanskje, men dette er ikke tiden for romantikk, ikke for vår del i hvert fall. Å lykkes med å oppdra barn er langt viktigere og gjør mye mer for hjertet enn en koselig middag i ny og ne. Når man står sammen i hverdagen og får ting til å gli, får man mer enn nok kjærlighet ut av hverdagsromantikken og finner kjærlighet i det.

Dette vil jo selvfølgelig ikke være likt for alle, men la oss i hvert fall starte der. Ikke ha så høye ambisjoner for livet utenfor husets fire vegger for en liten stund, så tror jeg ting vil falle fortere på plass. Like greit å akseptere at man setter alt annet på pause en liten stund, så kan man heller glede seg til alt man kan gjøre senere og ta med barna på. Jeg skal love deg at en dagstur i en ny by med en 2-åring på slep er som å være på jungelsafari. Å få være med et lite barn som blir helt fra seg av begeistring første gang han ser en trikk, er for meg langt mer givende enn å ta bilder av en gorilla i et tre. Sånt kan man gjøre senere ;-)

Jeg skriver dette lange svaret til deg fordi jeg har tro på deg. Ikke bare deg, men alle landets fedre som er som deg. Kastet ut i en situasjon du ikke helt har kontroll på og som plutselig befinner deg kastet ut på livets sidelinje, fortumlet og usikker, famlende etter svar.

Skulle ønsker jeg kunne avsluttet med en slags cheezy Paulo Coelho-moral om at "Svaret er inni deg", "Livet er veien og kjærligheten er stien du går på" eller noe i den retningen, men jeg har nok ikke det dessverre. Jeg har ingen mirakelkur som vil fikse forholdet ditt til din kjæreste og ditt nyfødte barn på et blunk. Jeg vet bare at jeg har gått opp denne løypa før og jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Og for meg har det bare blitt bedre og bedre for hver eneste dag, men det er tøft til tider. Kjempetøft, på grensen til bristepunktet. Men det blir bedre, tro meg, det blir så utrolig mye bedre. Og jeg er så glad for at du viser at du er villig til å kjempe for dette, for ingenting er viktigere, ingenting er mer givende. Jeg er ingen troende mann og jeg er ikke så opphengt i tro, men om det finnes en mening med livet så må det være å kunne gå gjennom livet hånd i hånd med ens eget barn, for ingenting føles viktigere, bedre eller mer givende. Bare hold ut, du kommer dit en dag.

Det ble jo ikke så verst moral likevel.

Lykke til, pappa.

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søndag VS mandag

Noen dager er det nesten ikke til å tro hvor mye forskjell 24 timer kan gjøre...

I går var en sånn dag. Du vet, en av de dagene man våkner opp til smil overalt og sangfugler i hjertet. Da vi gikk ut på vår første trilletur og rullet over grusen, var vi den eneste lyden på kloden. Vinden sov og den eneste som holdt oss med selskap var solen som søvnig sendte stråler av glede ned på oss. Det ble faktisk såpass kvalmende perfekt at jeg halvveis på runden måtte stoppe opp, ta et dypt åndedrag, lukke øynene og bare nyte perfeksjonen i øyeblikket.

 

Godt å levva, si! :)

 

Ikke en nabo var våken og verden sto stille. Foruten den beroligende summingen av et fly som hadde våknet i det fjerne og det hjertevarmende trallet fra en fugl i nærheten, var det ingenting annet. Bare lillesnuppa, meg, Teo og øyeblikket. Et sånt øyeblikk der man tenker: "Dæven steike, det er godt å leve!"

Da vi kom hjem fra trilleturen nøt vi en frokost så harmonisk og fin at den ble til innlegget: Kaffe, mat og kjærlighet. En perfekt morgen i ordets rette forstand.

 

Lykke <3

 

Spol 24 timer frem i tid...

Mandag.

Våknet opp grytidlig i dag av at noen gråt. Vet ikke helt hvem det var. Kan ha vært meg.

Ytterligere detaljer om morgenen er egentlig overflødig, for dette bildet knipset på vei til barnehagen i dag sier egentlig mer enn nok og danner på mange måter et veldig godt bilde på hvordan en typisk mandagsmorgen oppfører seg...

 

 

/ Nå skal det bli godt med kaffe! ;-)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Endelig tid til middag!

Like greit å innrømme det først som sist: Middag midt i uka med to barn rundt beina er helt balle. Men nå har vi endelig funnet en løsning!

/ sponset innlegg

Yum!

 

Før vi fikk barn disket jeg ofte opp eksotiske middager med ingredienser jeg knapt nok kjente navnet på. Men det var før. Nå føles det som om vi kjører spagetti med kjøttdeig annenhver dag.

Man har liksom verken tid, lyst eller gidd til å kokkelere når plutten kommer hjem fra barnehagen og ulvetimen slår til for fullt. Ulvetimen? Jo, det er den tiden mellom barnehage og middag når alle i familien er sultne, slitne og varierende grader av drittlei.

Det verste er når man bommer helt med planleggingen og plutselig står i butikken med et barn tomt for energi, et hode tomt for ideer og en mage tom for tålmodighet. Da går det gjerne en kule varmt og man kommer svett og irritert inn døra hjemme med en frossenpizza under armen. Eller spagetti. Igjen.

Jeg liker jo å tro at vi spiser variert, men når jeg ser for meg en vanlig uke ser jeg jo at det er overraskende mye kjøttdeig og skuffende lite variasjon. Blir ikke mange vaktelegg og tapirlår, for å si det sånn.

Men den siste uka har vi endelig hatt en helt eksepsjonelt bra matuke! Vi har laget utsøkt mat, vært i rute med tiden, spist variert og senket skuldrene minst 6-8 hakk. Vi har prøvd mange nye retter og mumset godt hver eneste dag.

For vi har endelig tatt steget og prøvd Adams Matkasse, og jeg er så glad, for det har rett og slett bare vært helt fantastisk!

 

Julaften én gang i uka - også jeg som elsker harde pakker!

 

Wiii, så mye godt!

 


Og dette + mer lå på lur i fruktkassen. Me gusta!

 

Adams Matkasse har fire ulike varianter å velge mellom: Originalkassen, Barnekassen, Ekspresskassen og Fri-for-kassen. Maten kommer levert på døra, ferdig satt sammen i smakfulle kombinasjoner, pakket og klart sammen med et oppskriftshefte, for å gjøre hverdagen litt enklere, mindre stressende, mer variert og smaksrik.

Man kan velge å få mat for 3 eller 5 dager, så styrer man showet selv de resterende dagene til å lage taco eller pinnekjøtt eller hva enn hjertet måtte begjære.

Vi gikk for Barnekassen med en meny satt sammen for å passe både store og små, og det har vært en klokkeren innertier! Vi har kost oss med kyllingspyd, kremet stroganoff, fiskeburger og mye mer. Allerede første dagen skjønte vi at dette var en god idé, da lillesnuppa mumset laks i karrisaus til den store gullmedaljen.

 

Med gode råvarer er mye gjort :-)

 

Middag in the making!

 

Jeg har alltid tenkt at dette kan virke dyrt, men jeg har jo helt glemt å tenke på alt en slik løsning gjør for oss. Den sparer oss for turer i butikken, færre poser å drasse på, mindre tid til å planlegge middager (som er det verste jeg vet), samt at den gir oss mer variert kost og spennende nye retter. Maten kommer ferdig levert sammen med oppskriftshefte. Raskt, enkelt, genialt.

Og her kommer et kjempetips! Vi valgte en kasse ment for 4 personer selv om vi bare er 2 personer og en plutt. Det koster ikke så veldig mye mer, men gir oss mer enn nok mat til at 5 middager plutselig ble til 5 middager OG 5 lunsjer! Vipps har man 10 supre måltider til prisen av 5. Ka-ching!

 

Høres ut som en jæskla bra deal, spørru meg.

 

Vi har testet Adams Matkasse i en ukes tid nå og jeg må bare si at jeg ELSKER det! Jeg kommer garantert til å fortsette å bestille matkasser, for til nå har vi jo bare prøvd barnekassen og jeg er spent på hva som venter i Originalkassen, Ekspresskassen og Fri-for-kassen.

Så hvis du er som meg og har gått lenge og vurdert om du skal prøve dette eller ikke, er dette tiden å slå til. Jeg holder en knapp på at Adam kommer til å overgå dine forventninger og gjøre deg både mett, glad og overbevist. Det ble i hvert fall vi!

Og her skal du få en knallbra deal for å hjelpe deg med beslutningen ;-)

 

Klappet og klart med råvarer og oppskrift - let´s do this!

 

Høstkampanje - 25 % rabatt OG gratis fruktkasse!

Akkurat nå får du 25 % rabatt på din første levering og en gratis fruktkasse med 4-5 kg frukt ved andre levering, når du bestiller Adams Matkasse via linken under. Gjør hverdagen lettere, mindre stressende og mer smakfull - prøv Adams Matkasse :-)

--> Bestill høstpakken fra Adams Matkasse!

 

Hamburger er jo aldri feil til 3 / 33-åringer ;-)

 

P.S. Kunne du tenkt deg å være med i trekningen om en gratis matkasse + fruktkasse? Følg @adamsmatkasse på Instagram og legg igjen en kommentar med "#adamsmatkasse" på deres siste bilde, så er du med i konkurransen! :-)

/ Mer smak, mindre stress - Peter likes this

Les mer på Adams Matkasse

Kaffe, mat og kjærlighet

I dag hadde jeg endelig gleden av å dra på romantisk date med en helt ny dame :-)

Jeg skjønte det tidlig, som om det lå litt i luften. Roen i rommet, stemningen rundt bordet - dette kom til å bli bra. Mens vi satt der og småpratet ble jeg sittende og tenke, drømme meg vekk i kosen.

 

Jeg ser på deg, du ser på meg.

Jeg smiler med hjertet og du smiler tilbake.

Vi vet det begge - det er kjærlighet det her.

 

Og det er da du vet at du er på en bra date. Når alt går bedre enn forventet. Maten er god, kaffen er varm og stemningen står i taket. Praten flyter, blikkene veksles og magen fylles av sommerfugler.

Det begynner å bli noen år siden jeg var på min forrige date med en dame, men denne skriver seg rett inn i historiebøkene som en av de beste.

Og da Christina kom tassende ned en drøy times tid senere hadde vi hatt vår beste frokost noensinne.

Bare lillesnupp og meg :-)

 


Mums og mys.

 

Tittei! :-)

 

/ Takk for maten <3

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Bonuspoeng fra svigerfar

Endelig har jeg kommet opp med en genial plan for å score store bonuspoeng hos svigerfattern!

 

Én stor lykkelig familie, der har du oss. Snart.

 

Jeg og svigers har et godt forhold. Jeg er nok ikke så strukturert og ryddig en fyr som de hadde håpet på for sin eldste datter, men jeg er okei. Klarer å ta meg på sokkene om morgenen og en ganske ålreit far. Jeg ler alltid av vitsene deres og tar på meg skjorte i fine lag, men på de tekniske ferdighetene scorer jeg lavt.

Jeg kan fylle på bensin på både bil, båt og gressklipper, men der stopper det. Om noe går galt er jeg ute og sykler. Og det faktum at jeg knapt nok klarer å skifte dekk på bilen uten å ødelegge noe tror jeg irriterer svigerfattern en smule, for han er en skikkelig manns mann kan snekre sammen en bil av skrapmetall og gaffateip om han vil.

 

Tennplugger? Kjølevæske? Viftereim? Snakk norsk, mann!

 

Men nå har jeg endelig kommet opp med en genial plan for å score store bonuspoeng hos svigerfattern! For selv om jeg er født med ti klønete venstretomler så har jeg jo barn! Og for dem er det fortsatt håp, for den som tidlig krøkes og alt det der.. Så nå har jeg lastet ned en helt genial app på nettbrettet og sørget for å gjøre den til pluttens favoritt. Og hva går den ut på, mon tro? Å være bilmekaniker!

 

Auto repair - spillet for små bilmekanikere :-)

Hele spillet går ut på at man jobber på et bilverksted og gjennom en rekke spennende, varierte, fargerike og morsomme oppgaver får man skrudd og mekket på fire ulike biler til alle er i tipp topp stand. Og plutten elsker det! Han skifter dekk på og skrur fast muttere, bytter eksosanlegg, reparerer slanger, bytter ut motorblokka, skifter olje og mye mye mer. Alt med et gedigent smil om munnen. Han digger det(!) og i kulissene kan jeg se konturene av et svigershjerte som smelter.

 

 


3,5 år gammel og allerede kan han langt mer om bilmekking enn far sin. Og ikke bare det, men jeg har passet på å snakke i store, oppjagede ord om garasjen til onkel der vi kan løfte bilen til bestefar helt opp til taket og se hvordan den ser ut på undersiden. Hver gang gjør han store øyne og setter opp et uttrykk som tydelig uttrykker "Er det virkelig mulig?".

Og nå har jeg holdt på med dette en liten stund, snakket varmt om garasjen, fått ham til å øve seg på spillet og lære seg navn på ting jeg knapt nok kan selv. Og alt dette skal endelig kulminere i at han senere i dag egenhendig spør svigerfattern om ikke de to kan ta en tur i garasjen og mekke litt på bilen til beste.

Hvis ikke DET tar meg rett til bonuspoenghimmelen kan jeg like gjerne gi opp hele greia og gifte meg med frua i smug, for da kommer jeg aldri til å få hans velsignelse ;-)

 

Her må jeg nok ta en titt under panseret. Dette kan bli dyrt.

 

P.S. Trenger du også bonuspoeng fra svigerfar? Last ned auto repair og la sankingen begynne ;-) (ikke sponset)

/ En dag vil alt dette bli ditt, kjære svigersønn.

* Følg Svigershjerte på Facebook *

Idiotens klagesang

Jeg ser ned på deg der du ligger så fredelig og stille på armen min. Det skal du ha, til å være så liten og søt er du fryktelig tung.

Jeg kjenner det begynner å verke i armen. Ingen fare, dette er ikke min første kveld på vakt, pappa kan gå slik i lange tider. Men så plutselig, endelig sovner du.

Hvor lenge har vi gått slik, runde på runde inne i det mørke soverommet der alt er grått? Hvor mange runder ble det i kveld? Etter at vi flyttet litt på sengen din tar det meg 33 skritt å komme rundt. Et halvt minutt på runden, hvor mange runder ble det i kveld? 20? 50? 100? Hvor mange ganger irriterte jeg meg over den ene planken som knirker så infernalsk? Umulig å gå rundt, og knirket blir bare verre for hver gang. Kanskje er det bare i mitt hode. Men samme kan det være, nå sover du og alt er bra. God natt, min skatt.

Jeg skal akkurat til å legge deg fra meg, ned på sengen, ned for kvelden, men så ser jeg på deg igjen. På den søte lille nesa som sender luften ut på sin vante ferd i rommet, munnen som beveger seg bare bittelitt og det dunete håret som vaier i vinden når jeg fører deg med meg i en rolig vals for to. Jeg skal akkurat til å legge deg fra meg og takke for i dag, men så kommer jeg på noe. Bare en siste lille ting før vi pakker sammen for i dag. Et lite kyss på nesa.

Jeg klarer ikke takke nei. Jeg lener meg inn og susser deg varsomt på den myke lille nesetippen. Du kvekker til og bråvåkner. Slår øynene opp, våken og klar, like lite trøtt som en stor kopp kaffe. Du ser på meg, jeg ser på deg, jeg ser på meg selv i refleksjonen fra vinduet.

Idiot.

På´n igjen.

Hodet inn i armkroken, beina sånn og kroppen sånn. Bra.

I det jeg går over den knirkete planken for femtende gang på runde nummer to kan jeg ikke annet enn å fordømme min egen dumhet. At jeg ikke kunne vente bare et lite sekund til, bare så du hadde sovnet skikkelig. Men samtidig, hvem er det jeg prøver å lure. Et lite nurk som sover trygt i armene dine med et smil om munnen som får hjertet ditt til å galoppere. Jeg var sjanseløs

Og jeg ville gladelig gjort det igjen.

Men armen min holder på å falle av.

Seriøst, vi må få fikset den planken.

 

 

/ Runde på runde for kjærligheten

* Følg Nattahjerte på Facebook *

Ull på kropp er topp

Ull altså, for et makaløst materiale!

/sponset innlegg

Hmm, sjiraffen passer på sjiraffplassen? Meget interessant.

 

Christina har alltid mast noe vakent om at vi må kjøpe ullundertøy til barna. Jeg har alltid vært litt sånn "Jada masa, de har jo klær". Ull, fleece, polyester eller bomull - det er jo samme ulla uansett. Har jeg tenkt. Viser seg jo at det  ikke stemmer i det hele tatt, og det er kanskje sånt man virkelig innser først etter at man har fått barn.

Eller hvis man drar på fisketur i villmarken da, og tenker at klær er klær og dropper å ta med skikkelig superundertøy i ull... Om jeg har gjort det? Ja. Om jeg kommer til å gjøre det igjen? Nei. Skikkelig nei.

For ull må jo være tidenes mest geniale materiale? Varmt om vinteren, kaldt om sommeren, frakter fuktighet vekk fra kroppen, sørger for naturlig ventilasjon og regulering av kroppstemperaturen. Sauene har virkelig forstått det!

 

... også prompa nordmannen og da stakk grisen!

 

Og ikke bare det, men ull brenner ikke spesielt bra og er derfor mye bedre å kle på små kropper enn mye annet. Dessuten er det myyykt og godt på kroppen. Og for oss med småttiser er det dessuten kjempepraktisk at ullundertøy funker akkurat like bra som komfortable klær for lek og moro, som myk og deilig pysj. Ull er dessuten veldig fleksibelt, samtidig som det har både selvrensende og bakteriehemmende egenskaper. Og det er relativt enkelt å holde rent. Og glemte jeg å si mykt og deilig?

Og nå som vi er på vei inn i vinterhalvåret, med høst og regn og snø og kulde, kan det være greit å fylle skapene med ullundertøy til barna, slik at de er godt forberedt på alt som kommer.

 

Okei brodern, klar for å spille høl i huet på fattern?


Det er ulla si, det!

 

Pierre Robert har nå lansert en hel kolleksjon fantastisk ullundertøy til barn. Klærne er laget av 100 % myk, mulesingfri* merinoull som ikke klør. Klærne kommer i kule farger og føles myke og lette på huden. Kolleksjonen inneholder longs, langermede trøyer, tubehals, luer, sokker og mye mer. Kort og godt alt du trenger for å dekke barnas ullbehov!

Pierre Roberts ulltrøye til barn fikk faktisk terningkast seks, kom best ut på alle parametere og ble kåret til Best i Test i Foreldre og Barns store ulltest i nr. 10 (2014).

Tøyet er selvfølgelig tynt nok til å kunne brukes under andre plagg og passer både for bruk  og innendørs og utendørs. Ulltrøye og longs passer dermed like godt under regntøy på plaskete dager i barnehagen, som myk og god pysj på tampen av en lang dag.

Høstens kolleksjon av ullundertøy fra Pierre Roberts er nå tilgjengelig i dagligvarebutikker over hele landet eller på: pierrerobert.no.

 

Først litt spill, så den famøse bæsjeboka - sånn gjør vi det når fattern får bestemme.

 

Vinn ullundertøy til barn fra Pierre Robert!

Kunne du tenkt deg å vinne et par ullundertøyplagg til barna?

Stikk innom Pierre Roberts facebook-side og delta i konkurransen om 2 sett ullundertøy til barn! Svar på et par raske spørsmål, så er du med i trekningen :-)

--> Delta i konkurransen her!

 Se hele kolleksjonen på pierrerobert.no.

 

* Pierre Robert Group (PRG) tolerer ikke uetisk og inhuman behandling av dyr. Alle leverandører forplikter seg til å overholde PRGs etiske retningslinjer, som inkluderer krav til godt dyrehold. Kravene til dyrevelferd omfatter gårdsdrift, transport av dyr, sikkerhet, bærekraftig generell velferd og mulesing. Mulesing er et smertefullt inngrep som skal forhindre at fluelarver setter seg i huden på merinosauen. Metoden er mye brukt i Australia. Infeksjoner som følge av fluelarver er livstruende og forårsaker store smerter for dyret, men det finnes alternative metoder for å unngå angrep. Pierre Robert Group kjøper kun sertifisert mulesingfri merinoull, eller ull fra land som ikke praktiserer mulesing. Alle ullplagg fra Pierre Robert er merket med opprinnelsesland for ullen, samt at ullen er produsert uten bruk av mulesing.

/ Lykke til og husk: Ull er gull!

Les mer, se hele kolleksjonen og bestill

Gullkorn fra pluttemunn - Mobiltelefon

Med en 3-åring i hus er et sjarmerende lite gullkorn heldigvis aldri langt unna :-)

 

 

Vi sitter rett opp og ned på stuegulvet og leker. Han med en radiostyrt bil, jeg med litt forskjellig. En falsk hundebæsj, noen alfabetkort, en artig prompepute.

Plutselig slår det meg at det er lenge siden jeg har sjekket telefonen. Hvor er den egentlig? Jeg venter på et par viktige mailer og det kan være greit å vite hvor den er.

Problemet er at jeg har skrudd den av og nå er den borte. Ikke ligger den på noen av sine faste plasser heller. Lommeboka fant jeg akkurat i kjøleskapet, så noe sier meg at noen kanskje kan vite hvor telefonen til pappa er, men han er stille som en østers.

Full av frustrasjon og uviten snakker jeg høyt for meg selv:

- "Hvor kan mobiltelefonen være? Jeg vet ikke hvor den er."

Plutten, som sitter og mekker litt på den radiostyrte bilen i hjørnet, svarer med en overraskende selvfølgelighet i stemmen:

- "Den ligger jo under vogna."

Hva? Jeg spretter ut i gangen og sjekker under vogna. Ingen telefon. Jeg kommer tilbake og setter meg på gulvet.

- "Hvor kan den mobiltelefonen være da?" gjentar jeg oppgitt.

- "Men.. den ligger jo under vogna?" gjentar han, litt spørrende.

- "Njææ" svarer jeg. "Jeg har allerede sjekket der, skjønner du. Den lå ikke der heller."

Til hvilket han svarer, med en stemme som er både rolig og resignert:

- "Okei.. Da vet ikke jeg hvor den er heller."

 

Så tenker han seg om en liten stund før han svarer ut i løse luften, uten så mye som å se på meg engang, med en stemme som er full av medfølende empati og en slags faderlig viten:

- "Det er sånn det er i blant det, pappa."

 

Og vipps så var det ikke så farlig med den telefonen likevel.. #smelt

 

 

/ P.S. Den lå i garasjen ;-)

* Følg Rotehjerte på Facebook *

Leker som bråker til ørene klikker

Hva er greia? Går det ikke an å ha litt fornuft i nøtta når man lager leker med lyd? de på død og liv lage leker som kan sprenge trommehinnene til et helt nabolag?

Slik som denne synthesizer-greia...

De som lagde denne synes ikke det var noe poeng med en volumknapp. Nei da, så.. Takk for den. Også så fint den spiller a gitt!

Kunne den ikke i hvert fall bare produsert vanlige lyder? Hvorfor må den henge seg opp hver gang man ser på den og vræle som 78 katter på swingerstreff?!

Æh, bedøm selv, kanskje er det bare jeg som har blitt gammel og sær.

Snurr film.

 

 

/ Seriøst Kina - søksmål er på vei

* Følg Trommehinnehjerte på Facebook *

Det beste med regnet

Det beste med regn er at det gjør hele verden til en fornøyelsespark. Plutselig blir den kjedelige, gamle veien til et eldorado av vanndammer og sølepytter. Det er plask og splæsj og muligheter overalt!

 

Bombeee!!

 

I hvert fall hvis man er 3 år da. Eller en hund. Selv lillesnuppa smiler stort der hun sitter i vognen, stuet inn under et regntrekk og lurer på hva som foregår. Men hun er fornøyd så lenge vi er fornøyd, og smiler helhjertet mens storebror jubler.

 

Wiiiii!

 

Pappa? Hvorfor har det klikket for storebror?

 

Er man 33 år sitter det litt lenger inne, men når jeg ser den oppriktige gleden til pjokken der han løper rundt og hoier som om han er på champagnefylla, klarer jeg ikke annet enn å la meg rive med. Brått står jeg der og hopper i vanndammer selv og glemmer helt at jeg absolutt på ingen måte er kledd for sånt. Men det er ikke så farlig, for vi skal snart inn igjen.

Kle av oss det våte tøyet, tulle oss inn i noen varme, myke filler, kanskje fyre i gang kakaokjelen og synke ned i den deilige hjørnestolen og jakte på bikkja med en radiostyrt bil.

 

Muhahaha!

<3

 

Selv om det kan være brysomt til tider, har regnet også en elskverdig evne til å få frem barnet i oss som har glemt å tenke som barn. Kreativt og lekende. La seg rive med og se hele verden som en fornøyelsespark. I hvert fall helt til man plumper og får støvelen full av froskevann. Da er man plutseligg 33 igjen ;-)

 

Husk å følg gamlefattern på Snap ;-) (Pappahjerte)

 

/ Plutselig kakao

* Følg Sølepytthjerte på Facebook *

Plutselig brilleslange

Hele livet har jeg hatt perfekt syn. Helt siden jeg fikk det påvist på de fysiske testene på sesjonen på vei inn i militæret for .. uhm.. et par år siden har jeg vært godt fornøyd med at jeg har syn som en jaktfalk.

Og jeg har vært skikkelig usportslig med det også. Frua fikk briller i ung alder, 18 tror jeg, og jeg har mang en gang godtet meg med at mine øyne vil fungere like godt på gamlehjemmet som på barneskolen. Brilleslange har jeg kalt henne. Brillejesus, four eyes, glassfjes. Mulighetene er mange.

 

 

Det rare er at ganske lenge har hun ment at jeg trenger briller. Jeg! Jeg som kan se et skabbete ekorn på to mils avstand. Med latterlige påstander om at jeg sparker borti ting og skubber ting over ende med hendene fordi jeg sliter med hånd-øye-koordinasjon har hun skapt en splid mellom oss. For jeg mener, det faller på sin egen urimelighet å komme her og anklage meg for dårlig syn.

Om noe, vil jeg si, og har alltid sagt, at synet kanskje er noe av det på min kropp som faktisk funker best. Jeg har aldri vært veldig god i fotball og jeg har håndskrift som en dyslektisk ape med leddgikt, men synet kan ingen ta fra meg.

Lenge har hun innstendig mast om at jeg burde ta en synstest. Ertet og terget, satt opp barnslige veddemål og kommet med små stikk. Uke etter uke, gudene vet hvor lenge, men jeg har selvfølgelig nektet.

Frem til nå.

Det er bare mye mas en mann kan tåle før han må sette kjerringa si på plass, så her for noen dager siden overrasket jeg henne plutselig med at jeg hadde bestilt en synstest og hele familien skulle få være med for å bevitne det hele.

 

Ålreit pluttis, gjør deg klar til å bli imponert.

 

Jeg mente at jeg hadde perfekt syn, hun mente jeg kom til å gå ut derfra med briller. Latterlig påstand selvfølgelig, så derfor synes jeg det var på sin plass å gjøre det interessant. Vinneren spanderer kaffe. Stor dobbel latte MED en liten godbit attåt.

 

Let´s do this! Kjenner jeg er litt kaffesugen uansett ;-)

 

Full av selvtillit og ungdommelig overmot ankom vi optiker og jeg ga meg rett i kast med testene. På med sånn rar maske som så aller mest ut som et torturapparat fra 1700-tallet og noen minutter uti satt jeg smilte godt for meg selv og tenkte at det var akkurat som jeg hadde trodd. Jeg hadde ikke trengt å ta med lommebok en gang.

 

 

Men så.. ja, så viste det seg at synstesten var litt lenger enn de 2 minuttene jeg hadde styr på ting, for de resterende 20 minuttene eller hvor lenge det nå var, føltes som en laaaang evighet. Test etter test ble stadig vanskeligere og for hver plansje og innstilling ble det vanskeligere og vanskeligere å kamuflere kaldsvette i panna.

Jeg begynte å vri meg i stolen. Bokstavene begynte å oppføre seg dårlig, optikeren var i ferd med å bli skikkelig urettferdig. Jeg svarte som best jeg kunne, A E F ooog ..Z? men i sidesynet kunne jeg se konturene av frua som satt og smilte sleskt fra øre til øre. Det var ikke en Z. Ikke var det en F heller..

Jeg har alltid fryktet briller. Hele livet har jeg tenkt at den dagen jeg må begynne med briller kan jeg like gjerne få på voksenbleiene og rullatoren med det samme. Og mens jeg satt der i stolen kjente jeg frykten pirke meg i nakken. Jeg begynte å miste taket på det hele. Livet hadde innhentet meg, helt uten min viten.

Og da resultatet var klart hadde påspanderte kaffe latte vandret langt ut av øyesyn. Alt som var igjen var en skråsikker optiker med en knusende dom og en kjæreste med NM i fårete glis.

Det var som f.

Jeg så på optikeren, jeg på på frua. Jeg så på bokstavene nok en gang. Med de foreslåtte pc-brillene, mest for moro skyld. A E F Z. Lett. Det der kunne jeg klart like lett uten briller! A F... nei E, så.. Z? N? Uhm.. F? Nei. Faen.

Slaget var tapt.

 

Opp som en løve, plutselig brilleslange.

 

Det rare var at med en gang jeg fikk prøvd noen briller og innsett at det faktisk var veldig fint å kunne se på en pc-skjerm uten å måtte myse som om jeg akkurat hadde spist et snes sitroner, så var det egentlig ganske ålreit. Det var bare selve erkjennelsen som smakte surt. Frykten for brille var langt verre enn brille. Men likevel, så selvsikker, blærete og oppblåst jeg har vært for mitt perfekte syn. Og nå.. ingen kaffe latte.

Det er vel det man kaller...

 

/ Livets bitre ironi ;-)

* Følg Brillehjerte på Facebook *

Vinn et prikkfritt fjes!

Kunne du tenkt deg et makaløst fjes, fritt for svarte prikker? I så fall, heng med på konkurranse!

/ sponset konkurranse

 

La meg først bare hoppe rett ut i det og innrømme at når det kommer til sminke og skjønnhetsprodukter er jeg på dypt vann. Jeg har aldri brukt annet enn kanskje en bodylotion i ansiktet, spenol i håret og aftersun på skuldrene, men der går grensa. Mer enn det blir litt i overkant for en mann som meg, for på akkurat sånt er jeg ganske gammeldags.

Jeg bruker ikke sminke, selv ikke på den mest festete fest. Det lengste jeg kan strekke meg er å dra frem den virkelig dyre hårvoksen, men da bør best noen ha stått fremfor en prest.

Men veldig lenge har jeg hatt et oppriktig ønske om å prøve noe som normalt sett ligger et lite stykke utenfor komfortsonen til en mann med hår på kassa, nemlig ansiktsmaske. Spesifikt en som går løs på sånne svarte prikker. Jeg vet at man egentlig kaller det hu... huuuu...dormer (yæk!), men jeg får meg liksom ikke til å si det ;-) #fisefin

Så da jeg fikk mulighet til å prøve Jolie Visage Blackhead Remover fra LuxusHair kastet jeg meg umiddelbart over muligheten. For selv om jeg ikke er spesielt forfengelig, begynner det å bli noen år jeg har gått og irritert meg over de svarte prikkene på nesa, så endelig fikk jeg unnskyldningen jeg trengte for å gå til anskaffelse av en peel-of-ansiktsmaske og gi det et forsøk.

Så med ungdommelig overmot gikk jeg løs på oppgaven, som skulle vise seg å være enkel som 1-2-3-4.

 

Slik virker Jolie Visage Blackhead Remover:

  1. Rens huden med lunkent/varmt vann.

 

  1. Påfør passende mengde av masken til det området du ønsker å fjerne hudormer, kviser eller rense porer. (wiii, føles som å smøre seg inn med sjokoladesaus!)

 

(P.S. Det holder med utsatte områder, f.eks nesa og panna, men det tok av litt et sekund der.. hehe)

 

  1. La masken være på i 15-20 minutter. Når masken er tørket, start nederst og dra den forsiktig av.

 

 

  1. Skyll området med rent lunkent/varmt vann og avslutt gjerne med en mild fuktighetskrem.

 



Og vipps har du et prikkfritt og vakkert ansikt, akkurat som meg ;-)

Har prøvd denne masken et par ganger nå og må bare at jeg er superfornøyd! Og det kan du bli også, for nå kjører vi i gang med konkurranse!

 

VINN JOLIE VISAGE BLACKHEAD REMOVER

Er du også over middels lei svarte prikker på næsa, kviser eller uren hud? Bli med i trekningen av et prikkfritt fjes! Tre vinnere stikker av med hver sin flaske Jolie Visage Blackhead Remover til en verdi av 299,-

Alt du trenger er å svare riktig på følgende spørsmål:

Hvilken farge er det på ansiktsmasken Jolie Visage Blackhead Remover?

  1. Signalrød
  2. Gusjegrønn
  3. Laksrosa
  4. Svart

 

Legg igjen svar og e-postadresse(!) i kommentarfeltet, så er du med i trekningen. Tre heldige vinnere trekkes i løpet av uken.

Inntil da: Stay prikkfri, stay fab ;-)

 

 

 

/ Lykke til!

Gjør som 42 000 andre --> sjekk ut LuxusHair på Facebook

Kysse barna sine? Fysj!

I helgen leste jeg en sak om en amerikansk psykolog som advarer foreldre mot å kysse barna sine på munnen, blant annet fordi det kan virke stimulerende og forvirrende på en seksuell måte. Hun sier ting som:

"- Hvis mamma kysser pappa på munnen, hva betyr det da når jeg, som er en liten jente eller gutt, kysser foreldrene mine på munnen? Det blir forvirrende.."

Les hele saken - Side2: "Advarer foreldre mot å kysse barn på leppene"

 

 

Jeg kysser ikke mine barn på munnen. Mine foreldre har aldri gjort det med meg og jeg ser det ikke som naturlig å begynne med det nå. Men andre foreldre kysser sine barn på munnen og har kanskje vokst opp med det. Eller ikke. Hva pokker bryr det meg? Hva med å si at vi lar hver familie få styre med sine ting nøyaktig som de vil selv?

Noen liker isbading, andre ikke. Noen liker hester, andre ikke fullt så glad i hest. Noen kysser barna på munnen, andre ikke. Hvem pokker andre enn familien selv skal bestemme hva de gjør og vil? Et uskyldig lite kyss i ny og ne for å vise hvor glad man er i barna, er det virkelig noe å ta på vei for? Hvorfor, ved Dan Børges krøller og alt som er hellig, MÅ vi blande sex, lyst og begjær inn i alt som har med kropp å gjøre? Kan vi ikke få lov til å kysse barna i fred uten at det blir noe seksuelt og ekkelt over det?

Hvis et kyss sender blandede seksuelle signaler, hva da med en kos? Mamma koser jo pappa..? Eller hva med å være nakne sammen på badet? Eller dans? Mange anser jo dansing som stående samleie, skal vi ikke danse med barna da? Hvis vi skal begynne å gjøre oss fordummende tanker og resonnement som dette vil det aldri ta slutt.

 

 

En annen ting hun sier er at å kysse barna på leppene har en utløpsdato, så det er ikke noe poeng å begynne i utgangspunktet... Ja vel. Jeg sover ofte i senga med 3-åringen min, han sitter ofte på fanget mitt, vi dusjer sammen og i løpet av en dag susser jeg ham sikkert 100 ganger på kinnet. Alt dette regner jeg med at kommer til å opphøre når han bikker 16. Så burde jeg derfor aldri har gjort det? For noe sjøsprøyt!

La nå for pokker foreldre få vise affeksjon og følelser for sine barn på den måten de ønsker, innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. Det er klart, hvis barna ikke liker det, er jo saken en annen, men det blir jo en helt annen debatt. Dette handler kun om prinsippet. Ikke gjør noe seksuelt og ekkelt ut av alt, din ugne bedreviter.

Hvorfor kunne ikke saken heller handlet om at kyssing kan være dumt med tanke på overføring av bakterier og smittefare? Det hadde jo faktisk vært interessant! Hvorfor må alt handle om sex? Klarer vi ikke å se forskjell på kropp og sex? Bare tanken på å finne noe seksuelt i et uskyldig suss sier veldig mye om øyet som ser.

For hvis du ser en mamma kysse sitt lille barn på munnen og det første du tenker på er noe seksuelt, vel, beklager å måtte si dette, men da trenger du seriøst en psykolog.

Og jeg vet i hvert fall én du IKKE skal oppsøke ;-)

 

 

/ Kjøss mæ

* Følg Sussehjerte på Facebook *

Om kvinner og google

Jeg sier ikke at kvinner er vanskelige altså, og jeg mener, jeg var jo egentlig bare på leting etter noe helt annet, så ikke skyld på meg liksom, jeg er bare en stakkars liten blogger, jeg sier ikke det ene eller det andre her, jeg sier bare at jeg foretok et lite søk på nettet, og... vel... Jeg tror kanskje disse forslagene snakker for seg selv:

 

 

Jeg sier ikke det ene eller andre her altså, jeg sier bare at google tilsynelatende har forstått det vi menn har lurt på i millioner av år...

(... og Google tar jo sjeldent feil ) ;-)

 

/ God søndag!

* Følg Kvinnehjerte på Facebook *

Tenk om det hadde vært deg

Det er ikke ofte jeg ringer venner for å spørre om jeg kan publisere facebook-statusen deres som innlegg på bloggen, men da jeg så dette dukke opp i news feeden min i dag innså jeg umiddelbart at dette måtte deles med et større publikum.

Det er min gode venn Ørjan som har skrevet denne flotte teksten, som rett og slett er en vakker symfoni av følelser og takknemlighet, medmenneskelighet og kjærlighet, sorg og ettertanke. Politikk eller ikke - dette er fantastisk skrevet.

 

"Se på dette bildet.

Det rett under reklamen med billig industrikjøtt- og fisk.

 

(skjermbilde: vg.no)

 

Det ser ut som en pappa som holder en sønn. En sånn pappa som like gjerne kunne vært meg, om jeg ikke hadde vunnet førstepremien i livets lotteri og havnet her i trygge, fantastiske Norge. En pappa som er desperat.

Med barnet sitt i armene, holdt igjen av en maktperson. Holdt utenfor av andre maktpersoner - de med batonger og skjold og karbon-knebeskyttere og tåregass. Sånn i tilfelle en desperat pappa skulle prøve å presse seg forbi. Eller bite, eller klore eller slå eller sparke, eller hvafaensomhelst - bare guttungen kom seg i sikkerhet. En sånn som kunne ha vært hvem som helst av oss. Kunne vært meg.

Dette bildet kommer til å prege fredagskvelden min i hvert fall. Jeg skal hente gutta mine i barnehage og SFO om ikke så lenge. Så skal vi spise taco sammen med Mimmi og Bess. Lese litt videre i Hakkebakkeskogen når vi legger oss, ta en mosekos og en suss midt på huet, sånn som vi pleier - og så har jeg en innmari god Ocarsborg-IPA i kjøleskapet som jeg skal kose meg med når resten av huset sover. Trygt, i sengene sine. Mens pappa passer på.

Mens en annen pappa, bare noen timers flyreise unna, bokstavelig talt kjemper for livet. Med barnet sitt i armene. I kveld, og i morgen, og hver dag - helt til han knekker eller klarer det. Akkurat som jeg ville ha gjort.

Hvis ikke vi, et av verdens tryggeste, rikeste og mest stappmette land, kan hjelpe - da er vi så gjennomført råtne og jævlige at jeg skammer meg over å være Norsk.

Se på det bildet. Og tenk om det hadde vært deg.

Det er valg snart, forresten."

 

(skjermbilde: vg.no - les hele saken)

---

P.S. Jeg synes dette er en utrolig fin tekst til ettertanke, på vei inn i nok en helg her i et av verdens rikeste og beste land å bo i, men jeg ønsker ikke å gjøre det til en politisk debatt. Bare tenk litt på det.

 

/ Tenk om det hadde vært deg

* Følg Ørjanhjerte på Facebook *

Samtalen som reddet helgen!

Det er ikke hver dag jeg blir tatt skikkelig på senga (no jokes), men her i går skjedde det noe veldig overraskende og fantastisk hyggelig!

For her satt jeg og skrev i bare joggebuksa, da det plutselig ringte på Instagram-maskinen.

- Mja, hallo?

- Ja hei, er det du som er han der pappabloggeren?

- Ehm.. ja?

Spent nå..

 

"Ukjent nummer? Iiiik!"

 

Den siste tiden har jeg rotet meg opp i mye rart. Jeg har skrevet rett fra levra om offentlig amming, menns holdning til ammepupper, hvordan i all verden vi har kommet dit at det er større aksept for porno enn vanlig kropp i sosiale medier, jeg har delt et kontroversielt keisersnittbilde og uttalt meg til NRK om kaféalbuene til norske småbarnsforeldre og mye mer.

Så.. Jeg er spent hver gang det ringer fra ukjent nummer, men kanskje ekstra spent denne gangen. Til vanlig antar jeg som oftest at det bare er en svensk 17-åring som enten vil selge meg sokker eller ringer fra TNS Gallup for å ha meg til å svare på spørsmål om mine røykevaner eller lignende. Enten det, eller så er det en journalist som vil ha en kommentar til en sak.

Men denne gangen var annerledes og en liten del av meg tenkte derfor at nå kommer det en drittstorm her.

Dette var verken.

Det var en voksen dame som ringte bare for å takke for at jeg sier akkurat det jeg mener og at jeg deler så åpent og ærlig fra min hverdag på bloggen. Spesielt glad var hun for å høre meg gå i strupen på de spisse kaféalbuene til norske småbarnsforeldre som hun mang en gang hadde irritert seg over. Sjeldent har jeg blitt mer genuint overrasket og oppriktig glad som da hun med glød og iver i stemmen fortalte at hun synes det var flott at Norge hadde gutter som meg. Gutter! Det i seg selv var kompliment nok ;-) Og det takker jeg deg for.

Men så innså jeg noe mer...

Det er noen andre som også fortjener takk, så til deg og alle dere som leser, liker, kommenterer her på bloggen og henger med på reisen: Tusen tusen hjertelig takk!

Jeg skal ærlig innrømme at det er ikke småsaker å legge ut om seg selv, sine meninger og sine holdninger hver eneste dag, spesielt ikke når man eksponerer sin egen familie i prosessen og tidvis skriver om ting som en en anelse kontroversielt ( f.eks homofilt ekteskap og prester som kan dra til h..., blodårebefente ammepupper, små barn og skarpe kniver, barselgrupper med spisse albuer, porno og keisersnitt), men da er det så fantastisk å vite at man har folk som dere i ryggen, at man faktisk kan gjøre en forskjell og gå i bresjen for meninger og holdninger som representerer så mange flere enn bare en selv. Og det må jeg få lov til å si at er litt av en ære.

Vi ere en nasjon vi med, så tusen takk for at dere er med på reisen og lar meg gå i front og veive med flagget :-)

 

 

/ God helg!

* Følg Fredagshjerte på Facebook *

Kledd for barnehagehøsten?

Høsten byr på all slags vær - er barna klare for barnehagehøsten?

/ annonse

 

"Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær", sies det. Typisk et sånt irriterende slagord de verste friskusene lirer av seg rett før de legger ut på fjelltur i 25 blå og motvind fra alle kanter. Men så er det faktisk noe i det også, for skikkelig godt tøy kan få dårlig vær til å blekne.

Og det trenger man i barnehagen! Mang en morgen har jeg levert plutten i barnehagen i et vær som ikke likner grisen og tenkt som så at da får de i hvert fall en fin og rolig dag inne. Å, nei du! For i barnehagen er det ut i all slags vær og for en ussel kontorkropp som meg virker det som galskap, men er man godt kledd er det virkelig ikke noe problem.

 

Og husk for guds skyld å markere tøyet - ellers er det borte før du får sagt Ibsens ripsb... hvem tok jakka mi?!

 

I hvert fall ikke for barn, for høstvær betyr at naturen brått blir forvandlet til et overflødighetshorn av gleder og muligheter. Høstløv å base i, sølepytter å plaske i, søle til leking, kvister til fekting osv. Mulighetene er mange, men det fordrer godt tøy, for er man ikke riktig kledd for anledningen vil ruskete høstvær spise seg gjennom klærne som en pirayaflokk på en wiener i lompe.

 

Enkel, men smart liste over alt man trenger til barnehagestart - og markeringspenn selvfølgelig.

 

Klart, det er jo ikke alle dager der høstværet er like utakknemlig. Ta i dag for eksempel. Med nytt regntøy i boks var jeg klar for en tur på lekeplassen med plask og sprut, men da jeg tittet ut viste gradestokken sydentendenser og solen danset macarena på himmelen. Så da ble det å sæle på hund og sykkel og fise bort på nærmeste lekeplass og finne på hyss. Og slik gikk det...

Se video og bilder under :-)

 

Lekeplassen er så i lende. Sykkel: fremad!



Fattern var godt forberedt, men jakka traff bakken allerede før vi rakk å treffe huska.

 

Og lillesnuppa bare: "Dude, lue? Det er 25 grader, mann!" #pappafail

 

Sol, regn, tropevarmt eller bikkjekaldt - er det én ting som er sikkert så er det at høsten byr på mye variert og gode klær er viktig i all slags vær.

Polarn O. Pyret har spesialisert seg på å lage barneklær av høy kvalitet og med over 40 års erfaring har de blitt særs gode på det. Enten du trenger ullundertøy av beste merinoull, fargesprakende støvler eller en skalljakke så vannsikker at den kan brukes som regnjakke(!) - Polarn O. Pyret har alt du trenger for å bli klar for barnehagehøsten.

 

Smarte hansker til en lang dag med barnehageherjing (men igjen: ikke fullt så nyttig i 25 grader.. #pappafail)

 

Akkurat nå får du 3 for 2 på alle bukser, alt du trenger til barnehagestart og mye spennende i den nye høstkolleksjonen!

 

Shop till ju dråpp!

 

Psssst...! Visste du at du kan kjøpe og selge brukte POP-klær på polarnopyret.no? Det er jo helt genialt hvis man ønsker å selge unna klær som har blitt for små eller trenger å kjøpe noe nytt, men ikke helt har råd til noe nytt-nytt. Så sjekk ut: Polarn O. Pyret - brukte klær

 

/ Klar for barnehagehøsten!

Les mer og bestill på polarnopyret.no

Årets Gullpenn?

Nomineringen til årets Vixen Blog Awards er i gang og i år hadde jeg eeeeegentlig bare tenkt til å la det skli.

For jeg har innsett at jeg aldri kommer til å skrive meg inn i juryens hjerter hva gjelder mote, sminke, skjønnhet og fashion.

Jeg mener, herregødd, se på meg:

 

Utslitt gammel favorittskjorte og hårlinje på tapende front #maybehesbornwithit

 

Blir jo ikke pris fra den überhippe Oslohippen av sånt.

MEN! *trommevirvel*

I år er det nemlig en helt ny kategori på gang. Årets Gullpenn! Om kategorien skrives dette:

Årets Gullpenn går til bloggeren som utmerker seg med sin unike, kreative, inspirerende, underholdende og engasjerende bruk av språk. Her vektlegges tekst og bruk av språket, og det er skrivekunsten som veier aller tyngst. Denne kategorien er ny.

For selv om jeg kanskje har motesans og fashion zazz som en senil bever, så har jeg i hvert fall et brennende, lidenskapelig forhold til tekst og jeg elsker å skrive! Det gjør meg varm og klam i hjerterota å kunne skrive til / for / med dere hver eneste dag, dele følelser som kommer rett fra hjertet, meninger rett fra levra og kreative oppspinn fra gudene vet hvor.

Og selv om du aldri vil se meg med noe Michael Kors eller Vera Wang, så legger jeg sjela mi i tastaturet hver eneste dag, og det må jo telle for noe!

Joda, de andre kan sikktert skinne på catwalken med moteriktig alt og matchende hund, men jeg har noe de ikke har...

 

En sånn..

 

..og en sånn, og en lidenskapelig penn som elsker å skrive <3

 

Så hvis du synes jeg fortjener prisen Årets Gullpenn eller en annen pris under årets Vixen Blog Awards, please vær en engel og hopp innom nominasjonssiden og legg igjen en stemme eller to.

Hvis du kommer tilbake hit etterpå og legger igjen en hilsen i kommentarfeltet (skriv gjerne hvilke kategorier du stemte i), så skal du selvfølgelig få en klaskende høy highfive! :-D

--> Nominer Pappahjerte til Vixen Blog Awards her!

 

P.S. En liten ting til: I kategoriene "Årets nykommer" og "Årets Snapchat" - hørte jeg noen si Kona til? ;-)

/ High five!

*Følg Gullpennhjerte på Facebook *

Pappa forklarer - andre episode

Hvordan forklarer man egentlig helt dagligdagse ting til en 3-åring?

Og hva er et drivhus egentlig?

... og hva med ting som egentlig er ganske så.. ekkelt?

Dette er Pappa forklarer - andre episode ;-)

 

 

Hvordan synes du det gikk? Hadde du klart det bedre? ;-)

Legg gjerne igjen ord du synes fortjener å være med i neste avsnitt, så skriver frua det ned og legger dem i hatten :-)

Se også: Pappa forklarer - første episode

 

/ Eeeeeehm

* Følg Eeeehmhjerte på Facebook *

Bomber og brystvorter

Video av terrorister som skyter gisler i hodet så blodet spurter? Ja!

Bilder av et maltraktert nesehorn som ligger og blør i hjel etter at snikskyttere har skåret av hornet? Yes!

En barnevogn som triller rett ut fra perrongen og ned på togskinnene? Selvsagt!

Hva med en mann som blir skutt av politiet og dør på flekken? Jippi!

Og et fallskjermhopp som går fryktelig galt da? Hurra!

Hva med en asiatisk dame som kommer opp en rulletrapp som plutselig kollapser slik at hun blir slukt levende? Johooo!

En video av en bombe som tar livet av 50 mennesker og setter halve byen i flammer? Selvsagt!

Alt dette er ting jeg nylig har sett i sosiale medier. Alt dette.

Så... hva med et bilde av et nyfødt barn som ligger og sover fredelig på sin mors bein og toppen av bildet kan man se det ferske arret etter et keisersnitt? HVA? NEI!!! ER DU GAL, MANN?! ÆSJ! FYSJ! FÅ DET VEKK, JEG VIL IKKE SE DEN DRITTEN DER!

 

(foto: Helen Carmina Photography)

 

Jeg snakker selvfølgelig om saken om Helen Allers og bildet hun la ut på facebook, bildet som bryter "det store tabuet"

Les hele saken: "TV2 - Baby går verden rundt: Her bryter Helen det store tabuet"

For da dette bildet ble delt på facebook lot ikke reaksjonene vente på seg og mange har rapportert inn bildet som upassende og krevd at det blir fjernet fra facebook.

Hvilket leder meg til å spørre...

 

Hva er det som feiler oss egentlig?!

Hvorfor er det ingen som reagerer på at vi blir fôret de jævligste ting hver eneste dag i media; blod, drap, frykt, terrorisme, lik, overgrep, død og flere drap, men det man reagerer på er en helt vanlig kropp?

Og hva annet får vi i media? Porno, sex, mer porno, mer sex og faens så mye sex heeeele tiden! ... men litt vanlig kropp? Nei æsj! Få høre mer om blåsejobber i Paradise Hotel, kroppen til Kim Kardashian og andre helt vanlige ting, ikke kom her med støtende bilder av en normal kvinnekropp. Det får da være måte på hva man skal tåle!

Jeg har lenge tenkt at dette var en amerikansk greie. Man fyller hodene til ungdom med actionfilmer, biljakter og skytescener, og hver eneste film eller serie har jo selvfølgelig sexscener på pornonivå, men en helt vanlig pupp? Nei nei nei! Få det vekk!

Er det drittunger som har laget reglene her eller hva slags samfunn er det vi skaper egentlig?

 

Puh, bomber og død, det var bedre. (skjermbilde: vg.no)

 

Det mest irriterende her er jo selvfølgelig at det er amerikanske selskaper som i større og større grad blir toneangivende, gjennom tjenester som Instagram og Facebook, og da får man banale paradokser som at man fint kan vise frem store silikonpupper på klassisk pornovis, så lenge man ikke viser brystvortene. Ja nei for brystvorter er jo, som alle vet, ganske farlige.

Og hva fører det til? Klarer man da å drukne den skumle nakenheten og lage plattformer helt blottet for upassende bilder? Vel, man slipper jo i hvert fall den livsfarlige brystvorten, men hva sitter man igjen med, som selvfølgelig er helt innafor? La oss se...

 

Trykk på bildet over for å se video...

 

Vent nå litt? Ååh, ingen brystvorter. Puh. Godkjent!

 

Se her ja, kan ikke se noe seksuelt over dette.. Godkjent!

 

Alle disse bildene er altså heeelt innafor på Instagram, ingen som tenker noe mer over det. Flere eksempler enn det gidder jeg ikke å finne frem, men la oss bare forsiktig anta at det finnes millioner av dem. Brystvorter? Null.

Så, nakenhet er altså ikke noe problem, så lenger vi holder det på et smakelig pornonivå. Ikke kom rekende med vanlige brystvorter eller arr etter keisersnitt, sånt har INGENTING med nakenhet å gjøre. Få det vekk! Æsj!

Og bare et lite apropos, sånn i forbifarten: I disse likestillingstider, hva gjør bilder som dette med synet på kvinnekroppen? Hvordan bidrar dette til å bryte ned seksualiseringen av kvinner? Vel, det gjør vel ikke akkurat noen kjempejobb..

Men klart, jeg skjønner jo hvorfor det har blitt slik, for hvis våre barn får se både keisersnittarr og brystvorter i sosiale medier, hvem vet hvordan det vil gå med dem?!

Nei, gi barna litt smakelig fordekt porno og hold vanlige kropper ute av ligningen. Bare slik kan vi sikre at de får et sunt syn på menneskekroppen..

 

 

#freethenipple #freethescar

* Følg Keisersnitthjerte på Facebook *

Gi barna skarpe kniver

Å frata er ikke det samme som å oppdra - gi barna skarpe kniver.

 

 

Jeg leste en artikkel på Mammanett.no for noen dager siden om barn og husarbeid, og hva man kan forvente at barna kan og vil være med på i ulike aldre.

Les artikkelen: "Husarbeid - Dette kan du forvente at barnet klarer i ulike aldre"

Artikkelen tar for seg at barn mer enn gjerne kan iverksettes med husarbeid, selv fra de er veldig små, og det er jeg absolutt helt enig i. Det jeg derimot reagerer på er følgende avsnitt om hva 2-3-åringer kan hjelpe til med:

"Barnet kan hjelpe til med å tømme bestikkholderen i oppvaskmaskinen (selvsagt etter at du har fjernet eventuelle skarpe kniver)".

Selvsagt? Hvorfor det? Er det virkelig selvsagt? Gitt fullt oppsyn fra foreldrene, hvorfor skal ikke små barn lære seg å hanskes skarpe kniver med omhu?

Jeg er jo ikke helt kjøttløk så jeg skjønner tanken bak, men hvorfor må vi "selvsagt" skjerme barna våre for skarpe gjenstander? 2-åringer kan ikke forventes å forstå en instruks om skarpe kniver og andre kniver, men 3-åringer er langt mer tilsnakkenes og kan jo faktisk læres opp fremfor å bare skjermes mot.

Det er noe med den retorikken jeg ikke liker, dette at vi selvsagt skal skåne barna våre for alt som kan være potensielt farlig.

 

OBS OBS: Skarpe kanter! Denne skal du være jæsklig forsiktig med!

 

Noe av det beste jeg vet er dager som i dag, når plutten kommer hjem fra barnehagen og forteller at de har vært på tur i skogen. For da hender det i blant at de får lov til å spikke litt. Spikke! Med kniv!

Jeg har ingen anelse hvor skarpe kniver det er snakk om, men jeg vet at det er voksne til stede og jeg vet at det har hjulpet med å få plutten til å lære å respektere kniver.

Og det er jeg veldig glad for, for hvis man kun lærer barn å bruke sløve plastkniver som nærmest ikke kutter gjennom smør, vil de ikke da potensielt kunne lære seg at kniver ikke er så veldig farlig og dermed behandle dem med manglende respekt?

For kniver er farlige, men de er også nyttige! Hvorfor ikke oppdra fremfor å frata?

Da jeg var ung lærte jeg masse om kniver, om deres bruksområder og farer. Jeg kuttet meg mang en gang, men jeg lærte litt for hver gang og i dag kan jeg kutte mine egne brødskiver. Er ikke det en del av oppveksten da?

For hvis vi selvsagt gjemmer bort alle de skarpe knivene for å skape et sikrere hjem, blir ikke dette som å skjære ned alle trærne i barnehagen i frykt for at barna skal falle ned?

Er det virkelig god oppdragelse? Å oppdra en generasjon med barn som verken kan klatre i trær eller bruke annet enn skje og gaffel?

Sist helg satt jeg meg ned med plutten for å lage tørket frukt. Først kutte, så tørke i maskin. Det gledet meg å se at han tok oppgaven seriøst og behandlet kniven med største mulige respekt. Selv med klønete små hender jobbet han fokusert og skar frukten som en sushikokk.

 

De blir kanskje ikke perfekt, men fortsatt helt perfekt.

 

I all ærlighet skal det sies at han i et uoppmerksomt øyeblikk kuttet seg i fingeren. Men fordi han var varsom i bruken, ble det bare et lite kutt som raskt lot seg kurere med en rask blåse-på, et fargefullt plaster og en klapp på skulderen. Vipps så var han tilbake på jobb.

Og sånn synes jeg det skal være. Vi må oppdra barn til å bli folk, ikke blankpolerte nikkedukker som frykter alt annet enn kosebamser. La nå barna få lære seg at kniv er kniv, trær er trær og at verden er et sted som ikke utelukkende er laget av bobleplast.

For hvis vi filer vekk alle skarpe kanter, sitter vi til slutt igjen med verdens tryggeste bjørnetjeneste.

 

Lite dramatikk, mye frukt :-)

 

/ Oppdra, ikke frata

* Følg Knivhjerte på Facebook *

Barnehagestart og store følelser

Jeg husker så godt din siste dag i barnehagen før sommeren. Den samme gamle rutinen hver eneste morgen. Når du er på plass, og jeg skal til å dra, teller du til 10, mens jeg løper i vei, vinker hele veien ned til bilen, vinker fra bilen, tuter kanskje på gode dager og kjører i vei. Men ikke den dagen.

Det var første gangen jeg satt meg inn i bilen og så opp mot et tomt vindu.

Jeg så bare ryggen av deg når du løp av gårde med et stort smil og armer som viftet viltert. For travel med gleden til å vente på pappa, for opptatt med leken til å bry deg om rutiner. Og jeg husker jeg ble litt glad, men også litt trist. Veldig glad for deg, som endelig var blitt for stor for pappa, men også litt vemodig for meg, fordi du endelig var blitt for stor for pappa.

Men i dag var den første ordentlige høstdagen igjen. Alle barna tilbake, tempoet høyt, stemningen høyere. Men du var liksom ikke helt der. Vi hadde brukt så lang tid på å sykle til barnehagen, kost oss hele veien, ledd og tatt oss god tid. Såpass god tid at vi ble litt for sene. 

 

 

Og da vi endelig kom frem til barnehagen var det rett ut på tur. Det kom nok litt for brått på og plutselig var det litt skummelt med barnehagen likevel. Pappa derimot, pappa var god å ha. En trygg arm å sitte på, en kjent kropp å kose med.

Og da jeg dro fra deg hørte jeg et halvkvalt lite hikst og øyne som lengtet tilbake til pappa. Men jeg vet jo at du har det som plommen i egget så snart jeg har gått og så bruker du resten av dagen på å fortelle om alt det spennende dere har gjort, men likevel er det jo litt trist akkurat der og da.

... men også litt godt for pappa som endelig får føle seg litt som helten igjen :-)

 

 

/ Barnehagestart og store følelser

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Lek gjemsel med telefonen!

Lei av å lete etter telefonen din? Nå kan du leke gjemsel med den!

/sponset innlegg

Aha, fant deg!

 

Jeg har akkurat oppdaget verdens kuleste og kanskje mest nyttige ekstrafunksjon på telefonen min. Spesielt for meg som har en 3-åring i hus som elsker å gjemme bort telefonen til pappa.

For jeg er ganske lei av å lete etter telefonen dagen lang og finne den først etter en lang og kjedsommelig jakt, men nå kan det hele være over. For jeg har gjort en utrolig kul oppdagelse!

Er du også lei av å lete etter telefonen din? Sjekk videoen under :-)

 



 

Så nå trenger jeg aldri å lete etter telefonen min igjen! Bare et lite "Helloooo Kittyyyy?", så kommer den løpende. Typ. Kjenner at jeg skulle hatt samme ordning på bilnøklene, solbrillene og lommeboka.. ;-)

Denne geniale funksjonen heter for øvrig HiVoice og er bare en av mange smarte og innovative funksjoner på den helt nye smarttelefonen Huawei P8.

 

Huawei P8

 

Jeg har vært så heldig å få lov til å være ambassadør for Huawei og fronte deres nye flaggskip P8 og kampanjen "Oppdrag Oppdag", som går ut på å prøve noe nytt, finne på nye ting, komme seg ut på oppdrag og oppdage noe nytt.

Denne gangen oppdaget jeg en helt ny funksjon på telefonen min (HiVoice) og dro ut på oppdrag for å finne den i skogen. Vi hadde det kjempegøy med oppdraget og neste gang er det din tur!

Da kommer jeg nemlig til å arrangere en konkurranse i regi av Huawei og kampanjen #oppdragoppdag. Vinneren i konkurransen vil stikke av med en kliss ny, steike heit og helt rå Huawei P8!

P8 er det nye flaggskipet til Huawei og kanskje den smarteste smarttelefonen der ute. Hvis du ikke kjenner til Huawei, så produserer de smarttelefoner som er like bra, ofte bedre enn sine konkurrenter, men til en langt billigere penge. Med P8 får du så mye smarttelefon for pengene at det er helt rått!

Og det er ikke noe å kimse av, for telefonen har blant annet høstet trampeklapp og terningkast 6 fra VG, som blant annet skrev: "Det er vanskelig å finne argumenter for å kjøpe en dyrere mobiltelefon enn Huawei P8".

Les hele testen her: "VG - Huaweis nye flaggskip har funksjoner du ikke har sett før"

 

... slik ser en bloggers hovedmeny ut ;-)

 

Og det er kanskje ikke så rart, siden Huawei P8 oppfører seg ganske likt som andre smarttelefoner i samme klasse, men i tillegg har flere smarte funksjoner de andre mangler og dessuten er den langt billigere. Sånt blir det terningkast 6 av.

Selv har jeg hatt både iPhone og Galaxy tidligere, men nå har jeg P8 og her blir jeg. Før denne hadde jeg Huawei Honor 6 og var egentlig godt fornøyd med den, men P8 tar det hele til et nytt nivå.

Telefonen kjører på Android, er lynrask, har stor skjerm, innebygd app for rask optimering av hastighet, imponerende batterikapasitet, heftig lysmalingsfunksjon og et selfie-kamera som sveiper konkurrentene av banen. Dessuten har den en helt unik videoregissørmodus der du kan spille inn video fra fire ulike mobilkameraer på likt og bytte mellom dem som på en tv-sending. Ganske heftig!

... men det skal jeg utforske og oppdage mer om på neste #oppdragoppdag ;-)

 

På ca. 10 sekunder er telefonen ryddet, optimert og i tipp topp stand :-)

 

Så hvis du er i markedet for en kliss ny smarttelefon, men ikke ønsker å betale det hvite ut av øyet:

--> Les mer om Huawei P8

 

"Å Peeeeter - hvor eeeer du?" #Oppdragoppdag

 

/ Hello Kitty - where aaaare you?

Dårlig natt og dårlig vibb

Våknet opp med en dårlig vibb i dag, tror nemlig det har vært en tøff natt for ammepuppen og hennes eneste kunde. Og ganske riktig, etter bare få minutter smalt det...

Du vet at frua har sovet dårlig når du rett etter frokost hører henne rope i fullt alvor fra kjøkkenet:

- "Jaha... Nå har DU satt inn begge(!) ostehøvlene i oppvaskmaskinen, bare så du veit det, så da blir det ikke mer ost i dag!"

På sånne dager er det egentlig bare å dra på seg sitt peneste smil,

rygge bakover til man treffer utgangsdøra,

åpne den og løpe så fort man kan mot skogen.

... og bli der over natta ;-)

 

 

/ Gleder meg til lunsj :-P

* Følg Ostehjerte på Facebook *

Blomster og likestilling

I går skjedde det meg noe rart. Forståelig og hyggelig, men også potensielt provoserende. Hvordan ville du reagert i denne situasjonen?

For i går var jeg ute og gjorde ærender med lillesnuppa. Armert med både bæresele og handleliste svisjet vi innom den ene butikken etter den andre inntil lista var tom.

 

Henger ut med fattern :-)

 

På hjemveien bestemte vi oss for å ta et raskt bonusstopp innom en blomsterforretning for å kjøpe roser til a mor. Det har hun fortjent.

Men denne gangen tok jeg ikke med bæreselen og der oppsto problemet. For det var selvbetjening på innpakking av blomster og det hadde jo ikke jeg regnet med. Jeg hadde latt bæresælen ligge i bilen, og vips var jeg minst én hånd i manko. What to do? Legge fra meg lillesnuppa rett på det snuskete betonggulvet, balansere henne på selvbetjeningsbenken eller bare droppe hele greia?

Og mens jeg sto der og vurderte situasjonen, hørte jeg plutselig:

- "Trenger du hjelp?"

Bak meg sto to godt voksne damer og før jeg visste ordet av det kom selv hun som jobbet i kassa bort til meg, strøk meg på skulderen og sa:

- "Det er noe med en enslig mann og en baby, vet du ..."

Stakkarslig pappa i nød, garvede kvinner kommer til unnsetning - hvordan skulle jeg reagere?

Jeg kunne gått for den nærtagende, hårsåre varianten - jeg kunne latt meg provosere.

For jeg er tross alt en erfaren tobarnsfar, jeg trenger for pokker ingen hjelp! Hvis jeg har klart å komme meg på butikken med en baby i armene, så har jeg vel sannsynligvis klart å iberegne hvordan jeg skal klare å frakte blomstene ut av butikken? Ikke snakk til meg som om jeg har et handikapp bare fordi jeg er mann! Hva skjedde med likestilling, hæ? Tror dere ikke pappa klarer like bra som mamma, er det det som er saken? Sier dere at kvinner er bedre skikket for foreldrerollen enn menn? Skal dere liksom komme her og lære meg, stakkars mannen, hvordan det skal gjøres? Fuck dere! Skam på seg for å dytte pappa ned i søla som en undersått!

 

"Jeg kan bære mine egne fordømte blomster!"

 

... eller jeg kunne gjøre som jeg gjorde. Jeg sa ja. Med et stort smil.

Og responsen lot ikke vente på seg, for de klarte rett og slett ikke styre seg for hvor mye de ønsket å hjelpe til. Alle tre kom stormende til og hjalp til som best de kunne. Blomsterstilkene fikk et omslag av vått papir, deretter ble de pakket inn i plast, surret inn med mer plast og sirlig pakket sammen for min bekvemmelighet. Det var som å ha en egen tjenerstab. Hele veien gjennom ble jeg ødslet med lovord, lillesnuppa likeså. Smilene ville ingen enda ta, hjelpsomheten okke som.

Og alt, fordi jeg takket ja til litt hjelp. Som jeg trengte. Dessuten fikk de gleden av å få hjelpe til. Jeg kunne sikkert klart meg på egen hånd, jeg trenger ingen gamle damer til å hjelpe meg for å komme gjennom dagen, men akkurat der og da var det kjærkomment.

Ja vel, så fikk jeg ikke avkreftet deres stereotypiske holdninger om at pappa er litt klønete, men akkurat der og da så var jo pappa litt klønete. Ingen skam i det, ingen grunn til å dra på seg rustningen. Mamma er også klønete iblant.

Det gjør meg ikke til noen dårlig pappa, det gjør ikke dem til dømmende beist. Det gjør oss bare til medmennesker som gjør hverandre gode.

Og når både blomster og takksigelser hadde vekslet hender var vi klare for hjemreisen. De gamle damene kunne gå hjem med et pulserende morsinstinkt i beste velgående og jeg kunne glede meg over flotte blomster, en smilende datter og en finfin påminnelse om at det fortsatt finnes håp for menneskeheten.

 

...og frua? Jo, hun ble fornøyd hun også :-)

 

/ God helg!

* Følg Blomsterhjerte på Facebook *

Ta din blodårebefengte pupp og gjør det hjemme!

Innlegget om norske småbarnsforeldres kafévaner engasjerte kanskje litt mer enn jeg tenkte da jeg skrev innlegget "Kafeen som hater barn". Aldri har jeg sett maken til engasjement!

Men midt blant alt det morsomme, rare og konstruktive, begynte det etter hvert å skli ut og dreie seg om en fellesnevner som innlegget ikke på noen måte egentlig handlet om.

Offentlig amming. Nærmere bestemt menns holdning til offentlig amming.

Så slo det meg: Hei, vent nå litt, jeg er mann. Jeg har også en holdning til offentlig amming. Og dette virker som det perfekte tidspunktet for å si nøyaktig hva jeg mener:

 

 

Kjære menn,

Hva skjer a?!

Jeg vet at alt likestillingspratet kan gå litt til hodet på oss til tider, men jeg trodde virkelig at holdninger som "Ta din blodårebefengte pupp og gjør det hjemme!" hørte det forrige århundret til. Eller det forrige før det igjen.

Men okei, i all ærlighet var ikke jeg spesielt glad i offentlig amming jeg heller. Inntil jeg fikk egne barn. Det gjør noe med perspektivet. Jeg ser jo nå at den "blodårebefengte puppen" ikke er noe man slenger ut og vifter med i all offentlighet bare som en slags gallionsfigur på den stadig fremadstormende kvinnekampen og et emblem på triumferende feminisme. Det er mat og livsnødvendig næring. Det er ikke noe de gjør på dritt, bare for å plage deg.

Ikke bare det, men for de kvinnene som faktisk får til å amme så er det den absolutt BESTE næringen barnet kan få. Og du vet hva det betyr? God mat gir glade barn og glade barn skriker mindre. Så ved å åpne opp for litt smakelig amming, kanskje det faktisk er bedre odds for at du får nyte din kanelbolle i fred.

Og vær så snill, ikke kontre kvinners argument om at det er helt naturlig med "Øøøh ja, det er helt naturlig å drite også, jeg gjør det ikke midt i kafeen for det!". Det blir bare spekulativt og teit. Det er en viss forskjell mellom å barbere seg og å skjære av seg hodet. La oss ikke late som at det er helt det samme. Eller.. for all del, hvis du føler det er helt på sin plass å legge en kabel midt i kafeen, vær så god. Men da tror jeg at jeg ville bedt om kaffen "to go" ;-)

Det er dessuten vanvittig hyklersk å være glad i puppen som leketøy for egen glede, men kalle den stygg, frastøtende og motbydelig når den er på jobb! For puppen er ikke der først og fremst for å glede deg, men for å avle opp kommende generasjoner. Amming er pupp i sitt naturlige habitat, det er pupp i aksjon, pupp som brukes til det den egentlig skal brukes til. Så ikke vær en kødd, la puppen få jobbe i fred.

Men hvis ammingen plager deg så fælt: Se bort da vel! Kom så, ikke vær så vanskelig. Det er ørten andre ting du kan se på på en kafé (telefonen din, en avis, en bok etc), men hvis ikke det heller er godt nok er det ingen som tvinger deg til å bli.

Men for all del.. La oss prøve å se ting fra begge sider før vi gjør oss opp en mening. Så derfor..

 

 

Kjære kvinner,

Hvis dere skjærer bort all mannssjåvinismen, den kjipe retorikken, den fordømmende holdningen og de latterlige sammenligningene ("like naturlig å bæsje" etc): Dere kan vel se en liten spire av et poeng her?

Jeg er helt enig i at det er fullstendig naturlig med amming og jeg mener ikke at man skal gjemme seg bort, men jeg synes, gitt de holdningene man vet at mange har til offentlig amming, at det burde være mulig å møtes litt på midten. Bare en gang i blant?

La oss si at 9 av 10 ganger er det topp stemning for full pupp, ingen diskresjon, gjør som du vil og føl deg som hjemme. Men den siste gangen, når dere føler at stemningen for amming midt i kafeen er bare sånn midt-på-treet, kan dere gå med på et hint av forståelse og dekke til puppen bare litt? Kanskje til og med finne et rolig hjørne der barnet vil få litt matro?

Jeg synes på ingen måte dere skal måtte akseptere drittslenging og stygge kommentarer, for amming er kanskje det aller beste dere kan gjøre for våre barn og vi burde takke dere og mange av oss gjør også det, men noen sliter litt med det. Og jeg mener: Det må jo være lov det også.

Jeg tror kanskje det er holdningen om at alle plutselig må akseptere utildekket offentlig amming til fulle alltid som kan virke irriterende. For man kan jo ikke bare endre holdning over natta heller, noen trenger visst litt mer tid. Det blir heldigvis bedre og bedre for hvert år som går, men inntil videre er vi ikke helt i mål. Og inntil da, kan vi ikke møtes et sted på halvveien?

For selv om jeg er 100 % for offentlig amming, synes jeg også at det kan foreligge en viss forståelse fra deres side om at noen kanskje synes det er litt.. rart. Selv om det er naturlig. Du skjønner hva jeg mener. Man trenger ikke å like det, men så lenge man kan akseptere at andre har slike holdninger, men at det antakeligvis er en holdning i endring, tror jeg det blir et langt bedre klima rundt det hele hvis man kan prøve å file litt på krava og finne alternative løsninger der det lar seg gjøre. 1 av 10 ganger altså.

 

Så... en slags konklusjon:

Noen menn misliker offentlig amming, noen damer har ingen forståelse for det. Jeg tror at hvis begge parter prøver å gi hverandre litt mer slækk og ikke bare dra i hver sin ende av tauet som to sta esler, vil vi raskere få aksept for hverandres syn og prøve å finne en løsning som funker for begge parter, slik at vi alle kan gå tilbake til å drikke vår kaffe latte akkurat slik vi vil ha den.

Med eller uten brystmelk.

 



/ Skål ;-)

* Følg Ammehjerte på Facebook *

Når menn møtes

Spill, snacks og småprat om kvinnfolk - kan det bli bedre?

/ sponset av Polly

 

Som travel småbarnsfattern er det ikke ofte jeg verken har tid eller tar meg tid til å ta fri fra familien. Men en kveld i blant må man bare. Kan jo ikke bare sitte hjemme og prate med frua om bleiepriser heller. Må komme seg ut og gjøre andre ting, se andre folk og prate om noe annet. Ellers blir man romlei, gal og huggærn.

Og til sånne kvelder passer det perfekt å benke seg ned i en sofa og se en film, spille poker eller fiske frem et videospill. Det kan være hva som helst egentlig, så lenge det er noe karslig som kan oppta kroppen mens praten går.

Gjerne noe hjernedødt som kan holde kroppen opptatt mens kjeften går på lavt turtall. Det handler mest om å henge ut, ikke sette verdensrekord i antall ord vekslet.

Og til dette er det få ting som passer bedre enn FIFA. Jeg elsker FIFA!

 

Cracovia mot City? Fritt for å velge først ;-)

 

Min kjærlighet til FIFA er egentlig litt underlig, med tanke på at jeg synes fotball er gørrkjedelig! Mange ganger har jeg prøvd å se en hel kamp, men etter ca. 14 minutter ser jeg på klokken og tenker:

- "Å herregud, skal jeg sitte her i godt over en time til? Pluss pause?! Hjælp!"

Nei, da går jeg mye heller for videospillvarianten i kombinasjon med småprat om kvinnfolk, tilbygg og fiskeplasser.

Og til slike kvelder passer det perfekt med dertil egnet snacks i bollen.

 

Spill, snacks og småprat - perfekt.

 

Polly Ovnsristet er utsøkte, smakfulle nøtter, ristet i ovn, helt uten olje. Dette gir sunnere og sprøere nøtter som smaker helt nydelig! Polly Ovnsristet kommer i fire ulike varianter: Mandler, Nøttemiks, Cashew og Nøttemiks med frukt.

Alle de fire variantene er kjempegode og perfekte snacks når man er fysen og småsulten. Men jeg må få lov til å trekke frem Ovnsristet Mandler som en personlig favoritt. Det er noe med smaken på mandlene i kombinasjon med krydderet. De er helt magiske!

Har du først åpnet posen er det helt 100 % umulig å stoppe før du sitter og slikker saltet fra innsiden av posen. Prøv selv, jeg lover.

 

Seriøst, disse mandlene er farlig gode! #omnomnom

 

Og vipps var det tomt, gitt!

 

Polly Ovnsristet fås kjøpt i de aller fleste butikker og anbefales varmt til neste gang du er litt småsulten eller fyser på en sprø og smakfull snack.

Eller får juling i FIFA...

 

Gjett hvem som akkurat har sluppet inn en avgjørende straffe...

 

Polly Ovnsristet - for smakens skyld

 

P.S. Bare så det er sagt: Alle Polly-produkter er fri for palmeolje.

 

/ Løp og kjøp, lille ekorn!

* Sjekk ut Polly på nett*

De skulle bare visst

Det er lett å si at man ikke liker barn og at man ikke vil ha egne. Jeg har vært der selv.

Men før man får egne barn vet man jo ikke egentlig hva man snakker om. Man bare antar.

De skulle bare visst.

Visst hvordan det føles å ligge ved siden av en trøtt, liten 3-åring som er like ved å sovne, før han plutselig snur seg rundt i senga, ser på deg med store, ærlige øyne og sier "Du er god du, pappa" og gir deg et helhjertet kyss på kinnet, før han snur seg tilbake og sovner.

For har man først gjort det, er det ingen vei tilbake.

Da er man forelsket for alltid.

 

 

/ Fattern and luvin´ it

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kafeen som hater barn

I går skrev Mammanett følgende sak: "Denne lappen provoserer barselgrupper".

Saken handler i korte trekk om at Miso Kafe Mat og Vinhus på Røa har hengt opp en lapp som provoserer mange barselgrupper.

Lappen er denne:

 

(foto: privat)

 

En kafé som henger opp en lapp der man ber om at barselgrupper sier fra før de kommer på besøk? Noe så provoserende! Det er det frekkeste!

Eller, nei vent nå litt, selvfølgelig er det ikke det.

 

For det første:

Skal man dra 13 stykker på restaurant, så ringer man først. Det er bare helt vanlig høflighet. Det samme burde gjelde kafébesøk, spesielt når man skal besøke en liten kafé. Såpass forståelse må vi ha folkens.

Jeg vet at det har gått inflasjon i mobbebegrepet og at hårsår er den nye trenden, men kom igjen da, vi er voksne mennesker, vi må da kunne klare å se to sider av en sak og ikke alltid tolke alt i verste mulige potens.

 

For det andre:

Småbarnsforeldre - la oss nå ha litt forståelse for at små barn kan være til bryderi for andre. Det kan være lett å glemme det når man blir oppslukt i hverdagen med småbarn, men litt forståelse og en klype aksept burde ikke være for mye å be om. Selvfølgelig har vi småbarnsforeldre like mye rett til å dra på kafé eller sitte på fly som alle andre, men la oss ikke late som at vi ikke forstår at barn kan være til sjenanse for andre. Såpass ærlige kan vi vel være.

Jeg vet at vi gjerne ser på barna våre som det beste som har skjedd verden siden vannklosettet, men la oss ikke glemme at mange drar på kafé uten barn for å slappe av med en rolig rosinbolle og en kopp roiboos. På det meste rapporterte kaféeieren i saken om at han hadde talt opp 13 barnevogner utenfor.

At de andre gjestene muligens kan finne det en anelse irriterende å måtte høre på 13 småbarnsforeldre som roper over hverandre om sine 13 barn som alle roper med 13 stemmer og skiter i 13-26 bleier, burde vi ta høyde for. Jeg sier ikke med det at man ikke skal ta med barselgruppa på kafé, men det sier vel seg selv at vedkommende kanskje heller besøker en kafé som er betraktelig mindre stappet av bleier og bleieprat. Som igjen betyr tapt fortjeneste for kafeen.

Selvfølgelig legger barselgrupper igjen penger også, men er man i barselgruppe har man goooood tid, tar opp mye plass og dessuten har man med en hylende gratispassasjer. Det må være lov for en hardtarbeidende kaféeier å regne på dette og se at han heller vil legge noen føringer fremfor å måtte stenge på sikt. Hvis så er tilfelle. Det vet jeg selvsagt ikke, men la oss igjen ta høyde for at det kan være det. Som leder oss til...

 

For det tredje:

Dette fant sted på Røa. Det skal være mulig å finne andre kafeer i området Oslo og omegn. Hvis denne lappen provoserer deg, forlat stedet i stille verdighet og finn en annen kafé. Det er ikke Finnmarksvidda.

Er det SÅ vanskelig å forstå at kafeen kanskje ønsker en liten forvarsel slik at de rekker å dekke etterspørselen? Hva er så galt med det? Vil man ikke heller komme til en kafé som er forberedt på å ta dere i mot og kanskje til og med har holdt av bord, fremfor å buse inn og kanskje komme til fulle bord? Igjen: Hvis man etter kafébesøket hadde bestemt seg for å dra på restaurant, hadde man ikke ringt og bestilt bord først? Akkurat samme greia.

At man kan se denne lappen og umiddelbart la seg provosere, synes jeg sier veldig mye mer om norske småbarnsforeldre enn om kafeen. Det får da være måte på. En gang i blant må det være vel være mulig å ta frem forståelsespipen, ta et par puff og gi det hele 10 sekunder til å se begge sider av saken, før man går i taket. Som igjen tar oss videre til..

 

For det fjerde:

Barseltreff avtales ofte god tid i forveien, gjerne på slutten av et treff. Kunne det da ikke være mulig å si fra når man betaler at man planlegger å komme tilbake neste uke til samme tid? Og uansett, kan man ikke la tvilen komme tiltalte til gode her og tenke at han helt sikkert har sine grunner før man lar seg provosere?

 

For det femte:

Sist, men absolutt ikke minst: Kan ikke eieren av kafeen få lov til å gjøre hva pokker han vil? Ja vel, så er lappen kanskje ikke spesielt heldig formulert, men det skal være mulig å forstå hva som menes her uten å piske opp til storm i vannglasset. Hadde de skrevet noe litt mindre tvetydig og litt mer direkte, utilslørt provoserende hadde selvfølgelig saken vært en annen.

Slik som for eksempel:

 

 

Eller hvorfor ikke:

 

 

... men det gjorde de altså ikke. De ønsket bare et forvarsel. For å både kunne betjene barselgruppene på best mulig vis, samtidig som de tar vare på sine øvrige kunder. Er det for mye å be om? Nei. Er det grunn til å la seg provosere? Ikke i mine øyne. Har vi virkelig blitt så hårsåre at det ikke lenger er lov til å prikke noen på skulderen uten at det blir sett på som et personangrep? Jeg håper virkelig ikke det, men noen ganger kan man lure..

Jeg mener: Hva med deg selv? Vil ikke du ha et lite forvarsel før du får besøk? Slik at du rekker å sette over kaffen og kanskje rydde bort frokosten? Litt søkt eksempel kanskje, men du skjønner hva jeg mener. Et forvarsel er aldri feil.

 

Konklusjon:

Så, mine damer og herrer, for å konkludere: La oss se begge sider av en sak før vi går i taket. La oss ha litt forståelse og se verden med andres øyne, og ikke la oss provosere av alt. Spesielt vi småbarnsforeldre ;-)

Verden blir et så utrolig mye triveligere sted å være hvis vi alle kan gi hverandre litt slækk og prøve å forstå hverandres situasjon :-)

 

 

/ Ta deg en bolle ;-)

*Følg Kaféhjerte på Facebook *

Snarveien til en kvinnes hjerte

At jeg ikke har skjønt dette før!

Tidligere i livet har jeg nemlig alltid prøvd å sjekke opp damer med de vanlige kjipe tingene. Sleskete sjekkereplikker, påklistret smil, et jobbintervju av spørsmål om hennes liv, gratis drinker, tur på kino, prøve å være morsommere enn alle andre, bruse med fjøra, flexe med kassa, du vet, alle de standardgreiene.

 

"Faren din var en tyv, for han.. æh.. et eller annet med no stjerner. Samme det, kjøss mæ på truten!"

 

Men så skulle det altså gå hele 33 år før jeg oppdaget det ULTIMATE sjekketrikset og snarveien til en kvinnes hjerte!

Det slo meg nemlig først i går, da jeg var oppe på badet en tur.

Det var tidlig morgen og jeg hadde akkurat skiftet en bleie på lillesnuppa og tatt meg en dusj, da jeg innså at det var på høy tid å rense sluket. Du vet det er på tide når du står i dusjkabinettet med vann til knærne..

Fort gjort, ikke noen stor affære. Deretter plukket jeg med meg snuppa og tasset ned i stua igjen.

Ikke lenge etter hørte jeg det knirke fra overetasjen i det frua våknet til, forlot senga og tasset ut på badet.

Så tok det.. tja.. 10 sekunder før jeg hørte en brølende stemme fra inne på badet:

- "Å HERREGUD, JEG ELSKER DEG!!"

 

Ingenting jeg har gjort så langt i livet har på så kort tid og med så liten innsats gitt så vanvittig høy uttelling.

Og det var først da jeg innså det:

Snarveien til en kvinnes hjerte går gjennom uoppfordret husarbeid.

 

"Nå skarre endelig bli no på´n far"

 

/ Til alle mine mannlige lesere: You´re welcome ;-)

* Følg Slukhjerte på Facebook *

Ripe i lakken

I går skjedde det noe som for alvor satt mitt nære vennskap til plutten på prøve.

Det var lørdag formiddag og vi hadde ingenting fore. Vi hadde vært en tur på kirkegården og en sveip innom lekeplassen, hva skal vi finne på nå? Jeg vet! Vi skal til svigers om få timer og i morgen kommer mine foreldre på besøk, la oss vaske bilen så kliner vi inn bonuspoeng både øst og vest.

Så da gjorde vi det. Høytrykksspyler, svamper, bøtter og såpe. Og det gikk fint, En stund. Men så ...

Jeg hadde vært på baksiden av bilen og var på vei rundt da jeg så det. Han sto og tegnet sirkler på bilen og i hånden holdt han noe svart ... Hjertet frøs til is og ramlet rett ned i tykktarmen.

Jeg vet at det pedagogisk korrekte her helt sikkert er å trekke pusten dypt, telle til 10, tenke som så at barn er barn og pytt sann, det er jo bare materielle ting, han vet jo ikke hva han gjør og alt det der ...

Men når du står der, tissatrengt, sulten, varm og sliten, med en bil som er så ny at den fortsatt lukter salgstriks og du ser din sønn stå foran den med en stor stein i hånda og et lurt smil om munnen mens han ser ned på fire store hvite sirkler ripet inn i lakken på panseret og sier med en stemme som er både stolt og kry:

- "Se pappa, jeg klussa litt på bilen!"

...

... da har man tanker.

Tanker som ikke nødvendigvis går i retning av sommerfugler og enhjørninger.

For i en sådan stund tror jeg ikke det er teknisk umulig for hjernen å tenke noe annet enn følgende:

Å ... fyyyyy ... f ...

 

Nooooooooooooooo!!!!

 

De siste skrittene bort til ham husker jeg nesten ikke. Det eneste jeg klarte å se for meg var bilmekanikeren og det sleske smilet hans som vokste seg større og større til det blokkerte hele synsfeltet.

Men, som ved et himmelens mirakel viste det seg at han faktisk hadde hørt på meg sist vi vasket bilen. Steiner og biler ska ikke(!) leke sammen. For steinen var ikke en stein, men en skitten svampbit og ripene var bare striper av harmløst såpeskum.

Og jeg bare..

 

 

Og det var flaks, for i et lite sekund der kjente jeg at jeg hadde fryktelig lyst til å unfriende plutten på facebook.

Ja da, jo da, jeg hadde vel landet på å tenke som så at barn er barn og pytt sann, det er jo bare materielle ting, han vet jo ikke hva han gjør og alt det der, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Det hadde ikke blitt noen rosiner i grøten den kvelden! ;-)

 

/ Værdens bæste bæstevænna

* Følg Panserhjerte på Facebook *

Nytt toppbilde for nye tider

Det er altfor lenge siden jeg har gjort endringer her på bloggen, så i går fikk jeg endelig tatt en skikkelig fotoshooot med ungene. Og etter en time med ablegøyer og instrukser og kaos var vi alle passe fornøyd og passe lei.

Deretter var det å finne frem kaffetrakteren på kvelden og brenne av noen timer på fotofikling, og vipps var nytt bilde i boks!

Kan jo ikke fortsette å ha et toppbilde med bare ett barn på når man tross alt er tobarnsfattern ;-)

Håper dere liker det :-)

 

mine to små apekatter <3

 

/ God søndag!

* Følg Tobarnsfattern på Facebook *

Sett tisselaken på saken

Noen ganger drar man av en liten morsomhet som sitter rett i sikringsboksen. Andre ganger derimot ... #flauepute

 

 

Med små barn i hus trenger man i blant produkter som kanskje er litt utenom det vanlige, og i dag var en sånn dag. Jeg hadde aldri kjøpt noe sånt før, dessuten var det litt intimt og jeg er dårlig på sånt, så da var det også ganske kleint.

Derfor var jeg litt skjelven der jeg sto, sommersvett og stresset, og ventet på ekspeditøren. Da hun endelig kom bort til meg stotret jeg allerede på første ordet, litt usikker på hvordan jeg skulle ordlegge meg:

- "Ja, hei du! Jo altså, jeg skal ha.. altså, jeg vet liksom ikke hva man kaller det på fagspråket da, men.. atte.. harru tisselaken?"

- "Klart det! Bli med her."

Puh, så heter det faktisk tisselaken. Kunne blitt potensielt kleint å måtte forklare. Pinlig situasjon avverget.

Eller i hvert fall nesten da, for i en slags euforisk lykkerus over at jeg slapp så billig unna klarte jeg å lire av meg en frase som.. vel, kanskje ikke landet helt riktig.

For da hun ga meg posen med lakenene og takket for handelen, dro jeg på mitt kjekkeste glis og svarte med entusiastisk glede i stemmen:

- "Takk skal du ha, nå skal det tisses!"

Blikket hun sendte meg...

Jeg måtte bare snu meg og gå. Fort.

Og jeg innså at jeg ganske sikkert hadde glemt å fortelle henne at jeg har barn...

 

#tisselaken #voksenmann #bilderihodet

 

/ God helg!

* Følg Tissehjerte på Facebook *

Spis frokost som en blogger

Mens jeg satt der og klamret meg til dagens første kaffekopp, brukte jeg en ledig hånd til å scrolle meg gjennom Instagram.

Og der dukket det opp et bilde tatt av ikke helt ukjente Caroline Berg Eriksen. Hun hadde bare knipset et raskt lite blinkskudd av dagens frokosttallerken og den så slik ut..

 

(foto: Caroline Berg Eriksen)

I mitt stille sinn tenkte jeg:

- "Oj dæven steike, det der så fæncy ut! Ikke rart at folk lar seg inspirere av hu der."

Og så slo det meg:

- "Hei, vent nå litt. Hun er blogger, jeg er blogger. Hun spiser frokost, jeg spiser frokost. Hun har lagt ut bilde av frokosten sin, jeg vil legge ut et bilde av frokosten min!"

Det kan jo være artig for folk å se hvordan vi bloggere spiser frokost, for det er jo ikke bare Caroline som liker å ordne til litt ekstra til frokost.

Så da gjorde jeg det.

Og slik ble det...

 

#livingthedream

 

Etter at jeg satt de to bildene ved siden av hverandre kunne jeg ikke unngå å legge merke til at hennes bilde så en anelse bedre ut enn mitt.

En rask evaluering viste hvor det kan ha gått galt, bare sånn til neste gang.

 

 

Ok, så ser det kanskje ikke så fæncy ut, men det er #nofilter da ;-)

 

/ Forskjell på folk, si.

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Språkproblemene fortsetter

Tidligere denne uka skrev frua om sine heller brokete engelskferdigheter og jeg hadde ikke egentlig tenkt til å kommentere det, men så sa hun noe som ikke lar seg passere i stillhet...

For etter at hun skrev innlegget "Hemmelig kodespråk" på tirsdag, har hun gått rundt og småpratet litt på engelsk. Sikkert fått seg en liten støkk og bestemt seg for å pusse støvet av ferdighetene.

For det meste har det gått relativt greit. Men så har hun også for det meste pratet til materielle ting, slik som telefonen sin ("Come here, phone") eller handlelista ("Skavvi seee.. Kjuu-kumbaaah").

Og jeg trodde vi skulle komme oss helskinnet gjennom dagen i går, men akkurat i det hun skulle bære lillesnupp til sengs for kvelden, skjedde det..

 

 

Jeg sto på kjøkkenet og vasket en kjele mens vi småpratet. Vi snakket om den varme sommeren som var i fjor og at vi ikke har vært ute på terrassen en eneste sommerkveld i år:

- Tenk i fjor, da satt vi ute nesten hver kveld.

- Yes.. Men da hadde vi bare ett barn.

- Jo, det er sant. Tror du -

Men før jeg rakk å si mer plukket hun opp lillesnuppa og la om til trekvart babystemme:

- Think about that! One year ago, you were inside my belly button!

Jeg stivnet til. Hun sa vel ikke belly.. button?

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Påpeke at lillesnuppa teknisk sett ikke lå inni navelen eller la det skli? Jeg lot det skli.

Angret selvfølgelig umiddelbart på det, da jeg hørte de to jentene tasse opp trappen mens mor gladelig travet videre med sitt småprat:

- Yes, so strange. Little you inside my belly button. Look at you now!

Jeg burde bare sagt fra. Nå er det for sent. Men én ting er i hvert fall sikkert:

Neste gang vi skal til Syden får jeg bestille maten ;-)

 

/ Lost in translation

* Følg Språkhjerte på Facebook *

Pappa forklarer - første episode

I det siste har jeg innsett at en viktig ting ved det å være foreldre er å sørge for at barna kan litt om alt når de blir eldre.

For det hjelper lite om barna kan telle til 10 hvis de ikke kan skjelne en øgle fra en kaffekopp.

En del ting kommer jo mer eller mindre av seg selv, slik som forskjellen på venstre og høyre. Men det er også ganske mye som må fortelles og forklares av oss voksne, og derfor har jeg startet videospalten "Pappa forklarer".

Konseptet er enkelt: Christina skriver ned ting hun mener vi burde lære barna litt om, så trekker jeg tilfeldige lapper og prøver som best jeg kan å forklare plutten hva de betyr.

God idé, Peter!

 

"Æææhm.. asså.. det der er lissom.. Ja."

 

Det er bare ett lite problem...

Jeg er helt hensynsløst dårlig på å forklare ting! Spesielt mye bedre blir det ikke når man får 0 sekunder på å forberede seg. Dessuten er jeg middels kunnskapsløs..

Og etter å ha sett gjennom første episode har jeg bare dette å si: Stakkars barn.

Rull film!

 

 

/ Stakkars barn

* Følg Lærerhjerte på Facebook *

Typen til..

Den følelsen når dama di har blogget i 2 dager og har flere lesere enn deg..

 

 

Og blir kontaktet av lokalavisa for en hjemme-hos-reportasje.

OG, selvfølgelig, blir invitert av NRK for å prate om blogging på radio!

... og i en halvhjertet bisetning blir fortalt at hun sikkert kan ta med seg mannen sin hvis hun vil.

Neida så..

 

Og frua er selvfølgelig ikke nådig på snapstoryen, hehe.

 

Bitter? Næææh. Jeg er jo typen til ;-)

/ highfive

* Følg Typen til på Facebook *

Full rulle på søppeldynga

Det er så lett å tenke at barn hele tiden trenger nye leker for å ha det gøy, men i dag fikk jeg meg en stor overraskelse!

Nye leker som glinser i sola, lager artige lyder og koster det hvite ut av øyet. Heldigvis stemmer jo ikke det, for barn er fortreffelig lekelystne og nysgjerrige.

De har en elskverdig evne til å se lek og moro der vi bare ser arbeid, og deres kreativitet har ingen minstemål.

Hvis man tenker over det, er det utrolig fascinerende å se verden gjennom deres øyne, for de opplever stadig nye ting for aller første gang. Og første gang er jo ALT interessant! Ting vi voksne ser som dagligdags og uhorvelig kjedelig kan være et nytt og kjempespennende eventyr for dem.

Slik som en tur på søppeldynga!

For i lang tid har garasjen huset intet annet enn gammelt skrot og i dag fikk vi endelig lesset bilen full. Noen møllspiste tepper, en ødelagt lampe, en gammel hundekurv og litt ymse restavfall. Først tenkte jeg å ta med plutten bare som en slags leksjon i livet nå som sommeren er på hell, men da jeg løftet ham ut av bilen skjedde det noe veldig uventet.

 

Snikende plutt, skjult søppel

 

Øynene hans lyste opp som om vi var på Disneyland og han ble umiddelbart kjempegiret over alt det spennende som var å se. Den enorme haugen med planker, den store samlingen hvitevarer, containeren full av gamle dekk og selvfølgelig kurven med gamle tv-skjermer.

 

"Er kjøkkenet ødelagt?"

 

For et overflødighetshorn av skatter! Han løp rundt som en sulten valp og ropte ut spørsmål. Hva er det? Hvorfor står de der? Se så mange dekk! Hvorfor er det dekk der? Er det en radio? Hva gjør den radioen der da?

Opplevelsen ble selvfølgelig ikke noe mindre fantastisk av at stedet myldret av store, spennende anleggsmaskiner.

- "Pappa, se på den gravemaskinen! Kult!"

 

#starstruck

 

Og brått viste det seg at det jeg trodde skulle bli en praktisk ekspedisjon til den litt kjedelige baksiden av voksenlivet, viste seg å bli en tur til en fornøyelsespark helt uten sidestykke. Sjelden har jeg sett gutten mer oppglødd og i så helhjertet godt humør.

Og da en av damene som jobbet der kom bort og sa at plutten så så glad ut at hun gjerne kunne tenkt seg at han ble igjen der sammen med henne resten av dagen, var det like før jeg slo til. Gjerne et par dager i uken.

For jeg mener, barnehagen er vel og bra altså, men den når ikke et utopisk eventyrland av spennende søppel og kjempestore anleggsmaskiner til knærne ;-)

 

 

/ Dagens tips for billig moro: Ta med barna på dynga :-)

* Følg Søplehjerte på Facebook *

Mammahjerte har startet egen blogg!

Yiiiiihaw, endelig kan vi sprette korken og rope ut den store nyheten: Mammahjerte har startet egen blogg!

Etter flere gjesteinnlegg på min blogg som gikk rett til topps, fikk frua blod på tann og har i lang tid snakket om hvor utrolig spennende det hadde vært å starte sin egen blogg. Og nå, etter mange måneders neglebitende vurdering, har hun endelig kastet seg ut i det!

Og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å følge bloggen hennes, for den tror jeg helt seriøst at kommer til å bli knallbra.

Christina er viden kjent for å være raus på selvironien, dreven bak tastaturet og raskere i kjeften enn pistusen til Lucky Luke, så dette MÅ jo bare bli bra!

Og i kveld har hun publisert sitt aller første innlegg på egen blogg, så fis over til henne og bli med fra første støvlespark.

Sjekk ut den kliss nye, rykende ferske og meget spennende bloggen: Kona til!

 

Konatil.blogg.no

 

/ Heia Mammahjerte!

OBS! OBS! * Følg Kona til på Facebook *

Ny måned og en helt ny start

Etter en lang sommer med nei-mat og kos var dagen endelig kommet for å få livet tilbake på rett kjøl igjen. 01. august. En ny måned, en ny start.

Nå blir det å rulle dessertvogna ut på vaskerommet og plukke opp nye rutiner. Ikke en godtebit skal lure seg forbi tanngarden på minst en måned. Og joggeskoa? Ja, de skal få kjørt seg. Nu jävlar!

Og det gikk helt strålende det, helt til vi pakket med oss barna og dro på kaffeslaberas til lystige oldeforeldre.

 

Aks og blomster står langs veien og heier på en helt ny start :-)

 

Teo på smulejakt.

Og så mange moreller man bare orker! (red. anm. buu til regnet som får dem til å sprekke)

 

Bare noen minutter uti og vipps så var kaffen i koppen og hjemmebaksten servert. Hupps, hva gjør vi nå? Fryktelig uhøflig å avslå da. Og stakkars sitronkake, stå her ute i sola og svette seg tørr?

 

 

Jeg så på frua, hun så på meg. Jeg sjekket klokka igjen. Puh, det var flaks, jeg hadde bare sett feil.

Det er jo ikke august enda, bare 32. juli...

 

/ Ny start i morgen ;-)

* Følg Jerndisiplinhjerte på Facebook *

Krabber i stua!

- "CHRISTINA!! KOM OG SE!!"

Det er så rart med de store øyeblikkene. Man går og venter hver eneste dag på at det skal skje, men så skjer det liksom aldri. Og for hver dag vokser spenningen. Vil i dag være dagen? Nei vel, okei da. Kanskje i morgen da.

Kanskje neste uke.

Kanskje aldri..

Men så, akkurat i det man er like ved å gi opp, plutselig og helt uten forvarsel, så skjer det!

I går var en sånn dag. Plutselig og egentlig ganske ut av det blå fikk lillesnuppa endelig kroppen ut av konstant revers og inn i første krabbegir!

 

Ok, bein, kom igjen nå. Let´s do this!

 


Jaddaaa! I´m flying!

 

Å jasså, du tror gitaren ligger trygt? Ikke nå lenger ;-)

 

Takk for opplæringen brodern, nå kan du gå vekk.

 

... eneste problemet nå er selvfølgelig at ingenting står trygt lenger og må flyttes opp i voksenhøyde ;-)

 

/ Sett. Alt. Høyt.

*Følg Krabbehjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere