juli 2015

På søndag skjer det!

Noe veldig stort er på gang og ENDELIG har dagen kommet for å lette litt på sløret!

 

 

I veldig lang tid har jeg båret på en stor hemmelighet som jeg gleder meg skikkelig til å røpe for dere og nå er tiden endelig kommet!

Jeg kan ikke si nøyaktig hva det er helt enda, men på søndag smeller det!

Da kan jeg endelig avsløre noe stort, skummelt, kult og rart.

Og det beste av alt: Jeg tror du kommer til å DIGGE det!

 

 

Det er en ting som vi har pratet om time etter time, gått runde på runde og diskutert. Vi har hatt lyst en veldig god stund og egentlig bestemt oss for en stund siden, men i går kom endelig det avgjørende håndtrykket. Vi går for det.

Men det er fortsatt lenge til søndag og frem til da jobbes det på spreng med de siste forberedelser.

Skjønner du hva det er snakk om? Jeg har lovet å ikke avsløre noe mer, så nå kan jeg ikke si mer.

Men jeg er veldig spent på hva dere tror det kan være for noe rart, så derfor klinker vi til med en god gammeldags gjettekonkurranse! :-)

 

GJETT RIKTIG - VINN SNOP!

Helt på impuls og siden det er tacofredag fyrer vi av en gjettekonkurranse som er like artig som den er enkel:

Hva tror du kommer til å skje på søndag??

  • Legg inn forslag i kommentarfeltet, sammen med ditt favorittgodteri og e-postadresse.

  • Vinneren av en gavepakke full av ditt favorittsnop trekkes ut blant alle med riktig svar.

  • Det er lov å gjette flere ganger ;-)

 

Og du: Husk å sjekke innom her på førstkommende søndag, for da blir det offisiell avdukning og stor fest! :-D

 

 

/ Sees på søndag ;-)

* Følg Hemmelighetshjerte på Facebook *

Den bitre, slappe mammakroppen

Her for noen dager siden skjedde det noe rart...

 

En klassisk mammakropp. Eller..? Følg med videre ;-)

 

Jeg sitter på hytta med hodet syltet ned i macen og jobber. På motsatt side av bordet sitter frua og søsteren hennes. De blar gjennom gamle bilder på pc-en og de storkoser seg. Minner, historier, latter og flauepute. Jeg innser raskt at det kommer til å bli en kaklete affære og popper i ørepropper. Med musikken på full watt kan jeg endelig få konsentrert meg litt.

Plutselig ser jeg frua vifte med armene som om hun prøver å vinke inn et jagerfly. Jeg demper musikken.

- Hva er´e?

Hun fortsetter bare å vinke meg inn.

Jeg napper ut øreproppene og tusler bort for å se hva som står på. Oppstemt, full av iver og med et merkelig smil ser hun på meg med stolthet i blikket før hun snur pc-skjermen rundt og viser frem et bilde.

- Se der!

Jeg ser. Det er et bilde av frua fra gudene vet hvor lenge siden. Lenge før vi møttes i hvert fall. Jeg rekker ikke se stort før hun avbryter meg:

- Ja, ser du? Hæ? Ser du?

- Ser hva da? spør jeg, forvirret.

- Pupper! Se da! Pupper! Jeg hadde pupper den gangen. Se de puppene da!

Hjernen min klasker umiddelbart på den store røde knappen og alarmen går i hele kroppen. Dette. Lukter. Felle.

 

Peter, dette er hjernen. Vi forstår ikke helt hva som foregår, men vær forsiktig. Noe er på ferde!

 

Jeg ser på henne og tilbake på bildet igjen. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Vi forstår hinanden ikke. Hva pokker svarer jeg? Jeg kommer ikke opp med noe. Hjernen får panikk og kaster ut noe bare for å bryte stillheten:

- Uhm... ja?

- Yes, ja men da er det greit. Da kan du gå og sette deg igjen.

Hjernen slår ut med begge armene i et oppgitt stønn og resten av kroppen gjør det samme. Hæ?

- Men eh.. correct me if I´m wrong, men atte, du har pupper nå også..?

- Jo, men ikke som det der! Se den utringningen da! Jeg så jo helt smashing ut.

- Åååh ja, så..

- Ja, jeg ville bare at du skulle se det. Så vet du hvordan jeg egentlig ser ut, eller så ut da, før.. ja, mammakroppen.

- Men jeg forstår ikke.. Du har jo pupper? De på bildet er jo ikke noe større, kanskje snarere tvert imot faktisk..

- Jo, men det er NÅ det. Bare vent til ammingen er over du, da er det goodbye til disse melkefylte herlighetene og hello slappe patter. Så jeg ville bare at du skulle se hvordan jeg egentlig ser ut.

Hyttegulvet er offisielt minebelagt og jeg kan ikke snu meg på en 5-øring uten å tråkke på 9 av dem...

 

Hjernen kaller Peter: Du er omringet. Jeg gjentar: Du er omringet. Trå varsomt!

 

Tross den store risikoen involvert, jeg må ha svar. Så jeg kniper igjen øynene og prøver meg på en slags konklusjon:

- Okei, så det du i klartekst sier er at.. ja.. Du hadde fin kropp før, men den kommer jeg aldri til å få se snurten av?

- Jepp!

- Og hvordan skal det hjelpe meg på noen som helst måte?

- Nei, jeg ville bare at du skulle se at jeg hadde fin kropp en gang, ja før alt dette. Før mammapattene og føderumpa. Bare sånn at da vet du det.

- Ja...

- Sånn, da kan du gå tilbake til å jobbe igjen, avsluttet hun med et smil og en mine som var smilende og rolig. Litt for rolig, vil noen si.

Dette skjedde altså for bare noen dager siden og jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal gå frem nå. Bør jeg ta det opp eller la det ligge? Er hun bitter? Er hun vonbroten? Eller ville hun bare minne meg om at hun egentlig hadde en smashing kropp før to tøffe fødsler herjet med den?



 

For atte.. Det trenger hun ikke. Det setter jeg allerede pris på hver eneste dag.

Arret på magen og de slappe ammepattene er det absolutt beste ved henne. Bevisene på hva hun har ofret for å sette våre to fantastiske barn til verden. Hun er et levende bevis på en kropp som har gått gjennom det tøffeste en kropp kan utsettes for. To ganger!

Og jeg vet at en fødsel ikke teknisk sett er et mirakel, men når man har vært med på to av dem og senere ligget i samme seng som de små nurkene og sett den lille kaninnesa som spretter opp og ned mens de sover og man vet at det er et helt liv som ligger i sengen ved siden av deg, et liv du har laget selv, et liv bestående av 50 % deg selv, 50 % kvinnen du elsker og 100 % kjærlighet.. da føles det veldig som et mirakel.

Og det tenker jeg på hver eneste dag, og det betyr veldig mye mer enn en mage man kan spille skarptromme på eller en rumpe man kan sprette en 20-kroning på.

For en fin kropp betyr kanskje noe, men barna våre betyr alt.

Og det elsker jeg deg for. Mer enn du aner.

 

 

/ Mammakroppen <3

P.S. Dette innlegget ble opprinnelig publisert sommeren 2015, men deles igjen som et motsvar til dere som mistolket teksten "Sykt sexy og digg kropp" ;-)

* Følg Mammakropphjerte på Facebook *

Gapestokk og lynsjemobb

"Å drite seg ut på nettet er blitt livsfarlig. For den digitale gapestokken er nådeløs. Og den kan vare evig", skriver Shazia Sarwar på VG.no i dag.

Les: "Vi, den digitale mobben" (VG.no)

Og det føler jeg på hver eneste dag. Hver. Eneste. Dag. Og jeg er bare en relativt mild pappablogger, men selv jeg får føle hvordan nettmobben ruller over deg hvis du skriver noe som behager trollets appetitt.

Slik som da jeg i en bisetning skrev at det finnes tider da man må ta barna litt hardt i armen. Det var alt som skulle til. En liten mistolkning av et lite øyeblikk og vipps så var jeg en forferdelig far og et hett tips for barnevernet.

Alt annet jeg tidligere hadde gjort eller skrevet var plutselig revnende likegyldig. Du gjorde en liten feil og nå skal du tas.

 

You came to the wrong neighborhood..

 

Det er som Shazia skriver: "Det er aldri den ene tweeten. Det er summen".

For det er selvfølgelig helt greit at noen påpeker noe, stiller spørsmålstegn og forventer svar, noe helt annet er det når en samlet nettmobb i blodtåke hisser opp til lynsjestemning og alle lar seg rive med av massesuggesjon. Senest denne helgen. Jeg sikter selvfølgelig til "Kjære, udugelige mamma! Jeg så deg!" av Mammadamen. Først ble den hyllet og elsket for sitt innhold, deretter uthengt som plagiat og tyveri. Og da.. Å gud bruttle, som det bordet ble endevendt!

Sist ut i rekken av kritikk mot Mammadamen var det jeg mener var en smålig tekst publisert av Sandefjords blad, som på ufint vis basket seg i skadefryd over andres ulykke.

(For å ikke bidra til lynsjemobbing av andre saker linker jeg ikke til nevnte tekst. Du vet hvem du er).

Bare så det er sagt: Jeg stiller meg absolutt ikke bak plagiering av andres materiale, men fasan heller, det får da være måte på. Prinsippet om å sparke noen som allerede ligger nede gjelder visst ikke på nettet.

 

Naughty naughty

 

"De har valgt å dele livet sitt på nett, da får de jaggu tåle å høre det!" leser jeg for øvrig ganske ofte i kommentarfelt. Igjen altså, det er summen som gjør det. Det er greit å bli irettesatt for feil og snusk, men et livsforbruk av illsinte pekefingre basert på én enkelthendelse er spurv med kanon.

Se for deg at du har bæsjet i skuffen på hjemmefronten. Du har glemt å se på klokka og hamret plank til langt etter kl. 23. Da er det helt greit at det tikker inn en melding fra en nabo som sier "Øy, din lakatarm, vi prøver å sove her".

Noe litt annet blir det om hele nabolaget stiller seg i kø for å skjelle deg ut, oppretter en sladregruppe mot deg på facebook og får lokalavisen til å lage en sak på det, som selvfølgelig mottar enda et par hundre hatkommentarer og slengbemerkninger på nettet. Du har gjort en liten feil og nå får du tåle steken.

Sånn er det på nettet og som blogger kjenner man på den frykten/trusselen stort sett hele tiden. Det er som et mantra. Bak hvert et word-dokument står det et lite troll som ser gjennom hver eneste linje jeg skriver. Bak seg har han en hel hær av småtroll, og han sier alltid det samme: "Skriv noe feil, bare én ting, så kommer vi og tar deg".

 

Vi følger med. Alltid.

 

Det kanskje skumleste med den digitale mobben er at den ofte forhåndsdømmer og kan legge hele liv og karrierer i ruiner basert på falske anklager og beskyldninger tatt rett ut av løse lufta.

Så sent som i går leste jeg en sak om et innbrudd, og kommentarfeltet var fullt av folk som allerede satt på fasiten. Polakker. Selvfølgelig er det polakker, sånn er det bare. Ikke noe poeng å kjøre det via en domstol, garantert polakker.

Konklusjoner som "De stjal ikke porselen, porselen er nemlig billig i Polen, så derfor er det polakker som står bak" er ikke bare fordummende, men også skadelige. Og nettet florerer av sånt. Man vet A, antar B og konkluderer med C.

Et par linjer med tekst, noen antakelser og gjerne en klype med fordommer så er dommen i boks. Intet behov for verken jury eller rettslokaler, vi tar det rett fra sofakroken. Og sånt kan fort skape store problemer.

Eller for å konkludere som Shazia Sarwar gjør: "Det er kanskje derfor vi har et rettssystem? For når vi samler oss til en mobb, mister vi hemninger".


 Ska gi ræ pappablogg jeg!

 

Selvfølgelig er det rett å påpeke noe galt, men å hive seg på en snøblind lynsjemobb er sjeldent bra. Det går fort massesuggesjon i sånt og hva er egentlig verst: En enkeltperson som har gjort en feil eller en mobb som rotter seg sammen og potensielt legger vedkommendes liv i ruiner?

For husk at enten man snakker om digitale mobber eller andre mobbere så er det snakk om oss, ikke dem. Det er vi. Vi er den digitale mobben. Det er vi som er problemet, det er vi som er løsningen.

Så vil jeg få avslutte med å minne om dette med A, B og C, for det er ikke nødvendigvis slik at Morlille er en stein bare fordi Erasmus sier at det er sant ;-)

 

 

/ Morlille kan ikke flyve

* Følg Lynsjehjerte på Facebook *

Gullkorn fra pluttemunn - Hesten

Det er avreisedag på hytta og fattern farer rundt med vaskekluten. Plutten har blitt bestukket med kinderegg og stasjonert foran tv-en for å kjøpe oss tid. Jeg kjenner ikke til lyden på programmet og tar en rask titt. Tegneserien Stallen på NRK Super. Ikke noe vi vanligvis ser på, men han ser ut til å like det.

Mens jeg svinser rundt på kjøkkenet hører jeg bruddstykker av programmet på TV-en. Hestevrinsk og misnøye. Teatralsk og overdreven gråting, samt tilfeldige utdrag fra dialogen.

- "... og Æ visst jo at ho Bella var tander".

Jeg går og humrer for meg selv over bruken av ordet tander, som på ingen måte har noe som helst å gjøre med vanlig dagligtale, men derimot alt å gjøre med et direkte oversatt manus. Jeg tar en ny titt ut i stua og blir overrasket over å se plutten se litt nedslått ut. Ikke veldig, bare litt. Spesielt med tanke på at det står et halvspist kinderegg foran ham.

Jeg ser fort på skjermen igjen. Å ja, så det er det som var greia med hesten Bella ja. Hun er dæv. Som en sild.

 

Trist pianomusikk. Bella er død.

 

Døden er ikke et tema vi har snakket så mye om og plutselig blir jeg usikker på hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Er dette tiden for den store samtalen altså? Hvor skal jeg starte? Skal jeg bruke metaforer og oppspinn? Skal jeg snakke om at Bella har reist til hestehimmelen og at vi alle skal dit for å klappe henne en dag? Hva skal jeg gjøre?!

Men før jeg rekker å komme opp med flere tanker og planer avbryter han tankerekken min. Han plukker opp siste rest av kinderegget, tar seg en bit og kommer med en rask konklusjon rundt hele den beklagelige hestesituasjonen på tv:

- "Hesten har blitt ødelagt".

Og vipps så var den saken ute av verden og den kjipe samtalen lagt på is. Hesten var så absolutt ikke død, drept eller noe i den gata.

Bare litt ødelagt :-)

 

R.I.P. Bella <3 (her fra før hun parkerte tøflene)

 

/ vrinsk

* Følg Hestehjerte på Facebook *

Dagens anbefaling: Boktips

I dag skal jeg komme med noe så sjeldent som en bokanbefaling!

 

 

Ikke fordi jeg ikke leser bøker så ofte, for jeg elsker å lese, men etter at jeg ble fattern har det gått heller sakte på bokfronten.

Jeg begynner på en bok med ungdommelig entusiasme og overmot, og i starten går det som en drøm, men så kommer det en periode med trøtte kvelder og vipper meg av pinnen og plutselig er boka glemt. Dager blir til uker og vipps er jeg helt ute av historien og må starte forfra igjen.

Men nå har jeg endelig lest ferdig en bok og det i seg selv er en stor stjerne i boka bare der!

... eller okei da, for å være dønn ærlig, så har jeg fortsatt et par sider igjen, men det er akkurat det som er så fantastisk med denne boka. Det er ikke så farlig hvordan den ender, for den er så utrolig velskrevet og gnistrende godt fortalt at jeg stortrives med hver eneste side uansett.

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal si om selve handlingen annet enn at det er en roman om to ulike menneskers skjebner under andre verdenskrig og hvordan deres liv krysser veier.

Men tross den spennende historien er det faktisk språket som først og fremst fanger meg. Mang en gang har jeg lest noe så fantastisk godt skrevet at jeg har måttet legge ned boka og bare smatte på setningen som en karamell.

"Alt lyset vi ikke ser" er noe så sjeldent som en bok så velskrevet at språket i seg nesten overskygger handlingen. Og det er i sann en sjelden perle, spesielt i en bok der handlingen er utrolig spennende, velkomponert og interessant. Og dette er bare den norske oversettelsen! Jeg tør nesten ikke tenke meg hvor godt denne må sitte på originalspråket.

Så hvis du ønsker deg en velskrevet, spennende og knallgod bok å gå inn i sensommeren med - dette er boken for deg.

 

Fisk frem noe godt fra godteskapet og kos deg!

 

P.S. Bak på boken står det samlet en drøss med sitater og innsalgsargumenter fra anmeldere verden over, men egentlig hadde det holdt om de bare skrev dette:

"Så god at selv en sliten småbarnsfar har lest den ferdig!"

 

/ God lesning :-)

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Den følelsen - bleieskift

Den følelsen...

Når du har gått rundt i 30 år og gruet deg til bleieskift.

Og så plutselig en dag er det over.

Og du merker at du savner det.

Jaggu godt vi har to <3

 

Mine to fininger

 

/ Bleieskift er kosestund

P.S. Hadde jeg for fem år siden hørt meg selv kalle bleieskift for kosestund ville jeg revet av meg ørene. Rart hvordan livet forandrer seg. Rart og fantastisk :-)

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Når hytta krymper

Noen dager ...

Du våkner opp til regn. Kjempemasse regn. Og med hver dråpe faller taket. En liten millimeter av gangen.

Veggene står spent i en nådeløs tvinge og presses stadig nærmere. Litt og litt hver eneste time. Luften blir så tykk at den kan kuttes med kniv. Alt krymper til en klaustrofobisk liten ball og verden holder ballen i et jerngrep.

Kabalen går ikke opp og du blir sittende i vinduskarmen og stirre nitrist og tomt ut på livet...

 

Livet... så mye regn.

 

Og kabalen bare: "Føkk ju".

 

I sånne stunder er det lett å få fnatt og aller helst vil man bare hoppe opp av stolen og stange hodet i veggen.

På sånne dager er det egentlig bare å fortest mulig dra i nødbremsen, komme seg opp og ut så fort som mulig, før huset knuser deg flat. Ta en kjøretur, gå ut med bikkja eller bare løp rett ut i skogen om du må. Bare kom deg ut før livet tar livet av deg.

I dag ble det en joggetur på oss gutta på hytta, regnvær og kuling ingen hindring. Og det var så fantastisk deilig! Luften ble lett og fin, og kroppen spratt som en fjellgeit selv med ørten kilo regnvann i klærne.

 

 

Brått var det som om hytta poppet ut igjen og livet var tilbake ved normalen.

Vel, nesten da, for på dager som dette gjør livet alt det kan for å holde deg igjen. Så når man først tar til motmæle og kommer seg ut på joggetur, kan du banne på at noe sånt som dette skjer. Og det skjedde. Etter to minutter. Selvfølgelig.

 

Å jammen så deilig da! Så kjempedeilig atte! #sokkehelvete

 

Why..?

 

Men det er akkurat da man bare skal gi en finger til dagen og løpe videre, for når hytta krymper er det bedre å løpe med en sokkeball i skoen enn å sitte inne til alt raser sammen ;-)

 

/ God sønda´n!

* Følg Sokkehelvetehjerte på Facebook *

Småbarnslivet i et nøtteskall

- "Den SKAL vi se på kino når den kommer!" sa jeg til frua, med kraftig, mørk og bestemt stemme. Overraskende bestemt faktisk. Men jeg mente det virkelig.

Det er så sjeldent vi drar på kino bare hun og jeg, og noen ganger må man bare bruke pappastemmen for å forsikre seg om at det blir som pappa vil. Og denne gangen gjaldt det en film jeg virkelig ønsket å se. Så snart den kom til Norge. På kino.

Det er noe spesielt med kino, og denne ville jeg se i kjempestort format med kjempehøy lyd og kjempemasse baconsnacks. Allerede før billettene var bestilt begynte jeg å glede meg mye. Kjempemye.

Og i dag så jeg den!

... til salgs.

... på DVD.

... på Rema 1000.

 

Å ja...

 

Og jeg bare...

 

/ Småbarnslivet

* Følg Filmhjerte på Facebook *

Sangkrise, trenger hjelp!

Jeg blir gæren!

De blir gærne!

Alle blir gærne!!

Og nå trenger vi akutt sanghjelp her på hytta før vi går helt fra forstanden!

Du vet når du går og nynner på en sang som du ikke husker navnet på? Vel, nå er vi fire stykker samlet på hytta og alle går og nynner på den samme sangen og INGEN husker hva den heter!

Ikke husker vi noe av teksten heller, så vi får ikke googlet oss frem til noe fornuftig.

Ikke er vi heller i nærheten av å vite hva sangen heter.

Derfor trenger vi hjelp fra DEG! Kan du hjelpe oss?

 



Her er det vi vet så langt:

Det var en skikkelig stor sommersang for noen år siden.

Stian Blipp sa visstnok i et tv-intervju at det var hans ultimate sommersang.

Vi tror muligens at den kan ha vært på en samle-cd med sommermusikk en gang i tiden.

... og vi tror at den kan ha spansk tekst.

Og siden vi har så utrolig lite å by på, skal jeg "bjuda på" og gjøre det kanskje aller kleineste jeg kan tenke meg:

Nynne etter hukommelsen.

Så, Peter, take it away:

 

 

Så please please me: Hvis du vet hva denne sangen heter, sleng igjen en linje og jeg vil være deg evig takknemlig :-)

/ Syng med den stemmen du har ;-)

* Følg Nynnehjerte på Facebook *

Min natt med Tone Damli

Det er så rart når man møter kjendiser man har sett på tv så utrolig mange ganger. Hjertet dunker litt hardere og man begynner automatisk å stamme. Plutselig blir man usikker på hva man heter og svett i håndflatene.

Sånn var det da jeg plutselig møtte på Tone Damli i natt. Så pen og samtidig så utrolig hyggelig. Jeg prøvde å late som ingenting, men inni meg hamret hjertet. Starstruck nå.

Hun tok meg inn til sitt rom på hotellet, ikke for noe snuskebusiness eller noe, bare for å prate tror jeg, men uansett kjente jeg noe presse på brystet. En merkelig følelse jeg ikke har kjent på lenge. Var det den uvanlige situasjonen eller var det kanskje kjendiseffekten? Eller var det kanskje... kjærlighet?

 

 

Midt i en setning stoppet vi begge opp og ble stående stumt og se på hverandre. Og jeg kjente presset i brystet hardere enn før og jeg visste at det var noe spesielt. Så plutselig skjedde det noe rart.

Helt uten forvarsel begynte jeg å skli ut av rommet og Tone ble mindre tydelig mens presset på brystet ble større. Jeg ble dratt opp og ut av taket og vipps så var hun borte. Presset på brystet var der fortsatt. Var det kanskje kjærlighet?

Så åpnet jeg forsiktig øynene og hun var borte. Alt jeg så var to langstrakte pysjebein som lå diagonalt over dobbeltsenga. I puteenden av den andre madrassen lå et bustete lite pluttehode og smattet søtt i søvne, på min banehalvdel av senga lå føttene. Begge to godt plantet rett i brystkassa til pappa.

Jeg så på den lille gutten der han lå så fredelig og vakker mens han pustet beroligende og harmonisk. Og jeg skjønte at jeg til dels var sanndrømt. Presset på brystet fra ti myke små pluttetotter var så definitivt kjærlighet.

 

Myke, små pluttetotter <3

 

/ Sorry Tone

* Følg Pluttehjerte på Facebook *

Gjesteinnlegg: Når et pappahjerte slutter å slå

Jeg har aldri latt andre enn frua skrive gjesteinnlegg på bloggen, men da jeg leste denne teksten rørte den meg langt inn i hjerterota og jeg innså med en gang at det var på høy tid med et unntak..

 

* Gjesteinnlegg av Mari *

Du ringte meg torsdag 11. juni, mens var jeg på jobb. Jeg svarte ikke, så du sendte meg en SMS;

"Hei jenta mi! Kan du ringe meg? Her er alt bra. Paps". Du visste at du måtte forsikre meg om at alt var bra, for du ringte meg ikke så ofte. Så fort jeg var ferdig på jobb ringte jeg opp igjen, og du skulle bare spørre om noe med hytta.

- "Snakker DU med Mari?" hørte jeg mamma si i bakgrunnen, halvveis spørrende, halvveis bebreidende. For det var alltid mamma jeg ringte på vei hjem fra jobb. Ikke deg. Ikke pappa.

Mamma og jeg skravler om alt og ingenting - det ble for kjedelig for deg. Men denne dagen ringte jeg deg, og vi skravla. Jeg fortalte om jobben, og planene for helga, du fortalte om hytta - der du og mamma var da, som så ofte. Hytta. Vårt fristed og paradis. Der vi alle tre fikk ro - selv om du bråkte fra tidlig morgen med sag, hammer, kvistkvern, eller øks. Alltid et prosjekt eller tre på gang.

Fredag 12. juni. 40 minutter igjen av skoledagen. Bare noen timer til sommerfest med gode kollegaer. Kjolen hang klar, og jeg skulle bare kose meg hele helga.
Det banket på klasserommet, og en av kollegaene kom inn.

- "Kan du gå til rommet ved siden av, det er noen som må snakke med deg", sa ho. Der satt svigerinna mi. Ansiktsuttrykket hennes glemmer jeg aldri.

- "Hva har skjedd?" sa jeg.

- "Pappan din er ikke mer, Mari".

Svart.

Pappan min. Den trygge, gode, snille pappan min!

 

 

Hjertet ditt stoppet, og ingen klarte å få det til å slå igjen. Ikke mamma, ikke ambulansepersonellet, ikke legen. Det hadde ikke flere slag igjen. Pappahjertet ditt.

Surrealistisk, urettferdig og utenkelig. Ikke pappan MIN. Jeg er snart 30, men like fullt veslejenta di.

Det er så mye som blir annerledes, feil og vondt. Mamman min blir alene. Alene i huset, alene om beslutninger, alene i hverdagen. Alle planene blir avlyst, omgjort og endret. Én billett for mye til sommershow. Hvem skal sitte på pappas plass ved spisebordet? Hvem skal grille? Hvem skal fyre i hytta en kald vintermorgen? Hvem skal sette fram søppeldunkene og hvem skal klippe gress?

Hvem skal jeg ringe når jeg trenger råd? Hvem skal gi meg et kyss på kinnet når jeg kommer hjem på helgebesøk? Hvem skal være med meg å overtale mamma til å finne på sprell?

Hvem skal være tryggheten vår nå?

 

 

Torsdag 25. juni. 13 dager siden pappahjertet sluttet å slå. Dagen etter begravelsen. Tom i hodet, kvalm og sliten.

Telefonen ringer.

- "Jeg vet du sikkert tenker at du ikke orker, og at det blir helt feil nå, men jeg kommer oppover i kveld, og så drar vi på konserten med Kurt, sånn som vi planla i mai ? OK?".

- "Bare dra!" sa mamma.

- "Dit skal du! Du må leve livet ditt, sånn du alltid har gjort", sa mormor.

En kjent og god, gammel sang ble som ny.

 

 

/ Takk for en sår og vakker tekst, og håper dette innlegget kan gi deg styrke i sorgen, Mari.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si enn kondolerer og lykke til videre i tiden fremover <3

Stor klem fra Peter.

Når det regner på hytta..

Det er vel ingen hemmelighet at en norsk sommer innebærer norske mengder med regn. Som gjerne kan bli litt.

Og når sommeren lukker bøkene for en dag på stranda, gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen og finne på artige innendørsaktiviteter.

Heldigvis byr hytta på en drøss av muligheter for innendørsaktiviteter på en regnværsdag: Bla i gamle fotoalbum, perle, spille kort og brettspill.

 

Fattern fisker etter bonuspoeng for kreativitet ;)



Og mens fattern skriver "tiss", bruker plutten tiden på å lære seg å skrive... #fatternfail


Veldig moro helt til noen dunker borti brettet... #toogfemtiplukkopp

 

Herr paprika tar seg ei litta kattevask.

 

Men ingenting slår selvfølgelig den ultimate hyttekosen: Ligge på sofaen i bare joggebuksa og se på gamle repriser av Saltkråkan.

 

Farbror meeeeelkeeeeer?!

 

Det er rart med det, men det jeg husker kanskje best fra da jeg så serien som ung er hvor utrolig pen Malin var. Selvfølgelig husker jeg jo den særs irriterende stemmen til Tjorven, det flisete håret til farbror Melker og gigantiske Båtsman, men først og fremst Malin.

Jeg var vel egentlig litt hemmelig forelsket i henne før, selv om hun må ha vært en anelse for gammel for meg. Et raskt søk på google bekrefter mistanken. Hun er på alder med muttern. Og vipps mistet Saltkråkan litt av sin gamle sjarm..

Øy plutten, skru av tv-en, vi finner på noe annet a. Fikk plutselig ikke så lyst til å se på Saltkråkan likevel ;-)

 

Løype!

 

/ Innekos er også hyttekos :-)

* Følg Malinhjerte på Facebook *

Godt humør på 3 minutter!

Det er en ny uke og selv om det er fellesferie, ligger mandagsfølelsen så dypt forankret i folkesjela at man fortsatt kjenner det litt på humøret.

Derfor tenker jeg å dra deg opp av søla, min venn, og få deg i knakende godt humør på bare 3 minutter!

Men det klarer jeg selvfølgelig ikke alene, så derfor har jeg kalt inn litt hjelp fra denne glade gjengen som nærmest garantert vil få i gang humøret med deres fantastiske a cappella-versjon av Bob Marleys "Could you be loved" i anledning det som ville vært hans 70-årsdag i år.

Skru opp lyden, fyr opp sangen og få på godfølelsen. Det er mandag, det er sommer og det er ganske fantastisk å leve :-)

 



/ Could you be loved?

* Følg Rastahjerte på Facebook *

Krabber, napp og sommerlykke

Jeg er veldig usikker på hvem som var statsminister sist jeg fisket krabber, men det kan ha vært Gro Harlem. Eller Jagland. Uansett er det lenge siden.

Derfor var jeg rimelig sikker på at min gamle barndomshobby, som har gitt meg så mye glede og sommerlykke, ville ha mistet både sjarm og interesse nå.

Men like fullt, jeg har barn nå og vi har fortalt plutten om krabbefisking et par ganger og han har helt tydelig vist en klar interesse for det, så i dag tok vi med oss krabbesnører, klesklyper og bøtter ned til brygga for å prøve lykken.

... og, hvis mulig, oppfylle fatterns hemmelige drøm om å ta et sommerbilde så fullt av helhjertet norsk sommerlykke at det vil lure seg med på NRKs sommerspesial ;)

 

´a mor på plass :)

 

Etter en lang jakt på blåskjell var vi endelig klar. Vi fant oss et egnet sted, nikket anerkjennende i stillhet og lirket snørene ned blant steinene. Mange års erfaring som garvede krabbefiskere skulle endelig settes på prøve.

Og jammen tok det ikke mange sekunder før det smalt på en krabbe. Da ble det jubel i leiren! To landkrabber hadde vist seg fangsten verdig og beviset lå nå og krafset i bøtta. Så smalt det på en til og en til. Stoltheten bruste i årene.

 

Svalestup!

 

Men i all vår iver var det én som derimot viste relativt laber interesse for den noble kunsten. For det viste seg nemlig ganske raskt at plutten ironisk nok var langt mer opptatt av.. hold deg fast.. tang. Jepp. Tang.

Så mens mor og far hoppet mellom steinene og dro i land den ene krabben etter den andre, var plutten mer giret på å jakte tang.

Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd han hadde vokst opp i en kompisgjeng bestående utelukkende av krabber, som en slags havets Mowgli. Men vi koste oss glugg, okke som, alle som en og sommerlykken var et faktum.

Jeg er dog litt usikker på om vi lyktes med å føre krabbefiskearven videre eller om våre barnebarn kommer til å ligge på brygga med snørene og jakte på tang, men det vil tiden vise. Vi har gjort så godt vi kan ;-)

 

Jeg fant en!
 

... og bildet til NRKs sommerspesial? Vi sender inn han sultne karen her, så er det bare å krysse fingrene ;-)

 

Øy, rolig nå kelner, jeg var ikke ferdig enda!

 

/ Når sommerlykken henger i et lite snøre :)

* Følg Krabbehjerte på Facebook *

Kortreist kos og bonderomantikk

En av de tingene jeg virkelig så frem til da jeg flyttet fra Oslogryta var å leve med lave skuldre i bonderomantiske omgivelser. Men i en travel hverdag er det lett å glemme å se seg om og sette pris på alt det man plutselig tar for gitt.

Men enda er det én i familien som verken har sett eller opplevd alle nærområdets gleder og derfor la vi her en dag ut på ekspedisjon, bare lillesnupp og meg.

Det er noe eget med å gå langs langstrakte landeveier, mens aksene strekker seg så lange de er og tar bølgen når vi knatrende triller forbi.

Så blir det selvfølgelig landsbyidyll helt på grensa til det komiske når man plutselig ruller forbi et skilt som skilter med nypoteter og jordbær og man stikker snuta innom og finner en hyggelig dame som selger egendyrket frukt og grønnsaker rett fra bakehuset.

Da snakker vi bonderomantikk, lave skuldre, indre glede og lukten av det gode liv.


Du veit det er bra når det ser sånn ut!

 

Sånt no liker vi utflytta byfolk vettu ;-)

 

De desidert beste jordbærene jeg noensinne har smakt!


Nypella pottiser og nystekt brød fra egen ovn - good times!

 

Det er noe utrolig folkelig over en røddig a-endelse :-) #usprøyta


Små poteeeee-e-teeeer (Barne-tv, anyone? Hehe. red anm)

 

/ Hipp hurra for kortreist kos og bonderomantikk #såntnohakkeviibyn

* Følg Bondehjerte på Facebook *

Føkk sommerkroppen

Etter en lang periode som pådriver for kroppspress og mas kom jeg en dag til en viktig beslutning: Føkk sommerkroppen.

For ett år siden startet jeg et ambisiøst prosjekt for å komme i mitt livs beste form og etter planen skulle jeg i dag ha sixpack, struttende muskler som en bodybuilder og generelt sett ut som en nygredd enhjørning i medvind.

Men så gikk det jo ikke sånn...

 

Godt på vei, men så plutselig en dag sa det stopp.

 

For året utviklet seg selvfølgelig i alle slags uventede retninger, slik et år ofte gjør. Alt i alt ser jeg vel egentlig ganske lik ut som i fjor, kanskje litt sterkere, kanskje litt slankere, men ikke stort å skrive hjem om.

Og jeg er kjempestolt!

Stolt over at jeg til slutt klarte å innse at jeg hele tiden jobbet mot mitt eget liv som småbarnsfattern.

Stolt fordi jeg er mer fornøyd enn skuffet over at jeg til slutt måtte gi opp drømmen om vaskebrettet og heller fokusere på familien.

Stolt fordi jeg ikke lot min egen stolthet stå i veien for å ta den rette beslutningen.

 

Disse to <3

 

Jeg prøvde lenge å jobbe mot et mål som lå milevis foran meg i horisonten, men følte hele tiden at jeg kjempet mot meg selv og min hverdag. Til slutt innså jeg at det en tid og sted for alt. Og dette var verken.

Året man setter et barn til verden skal være tiden for å fokusere på de nære, viktige ting, ikke ligge våken halve natten for å lese seg opp på benkpressteknikk.

Eller stå opp før hanen galer for å rekke å trene, og komme hjem trøtt, muggen og småsur ut dagen. Det blir for teit.

Selvfølgelig kan man vel klare å gjøre begge, men det funket vel aldri helt for meg og til slutt fikk det meg til å stille spørsmålet: Hvor mye er jeg egentlig villig til å betale for sommerkroppen?

Jeg trodde først jeg var klar for å betale en skyhøy pris, men så slo det meg at ofte var det jo faktisk barna som ble sittende igjen med regningen.

Og ikke bare det, men hva fasan skal jeg med å se så fordømt bra ut uansett? Jeg skal ikke på sjekkern med det første og har ingen planer om å ligge på stranda og flexe.

Jeg har en fantastisk kjæreste, to nydelige barn og føler meg frisk som en fisk. Er ikke det egentlig det viktigste? Hvilke behov av faktisk verdi dekker egentlig en sixpack for en familiemann som meg? Overhodet ingen.

Så da la jeg det brakk.

Og jeg er kjempestolt.

For i denne fasen av livet vil jeg heller nyte tiden med ungene og ikke få dårlig samvittighet hver gang jeg tar en is med guttungen.

 

Bare sånn middels fornøyd.. ;-)

 

Målet for en travel pappakropp burde vel uansett være å være frisk og aktiv nok til å kunne gjøre de tingene man ønsker å gjøre. Sammen med barna. Ikke slites halvt i hjel for å se ut som et forsidebilde, når man ingen som helst måte har tenkt seg på noen forsider.

Så enten du har en halvslapp pappakropp, ammepupper som går rett ned i sokkene eller en muffinsmage som hviler godt på beltespenna: Er det så farlig a?

Enten du sliter i motbakke mot en sommerkropp som nekter å lystre eller for lengst har gitt den opp: Føkk sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har! Hvis den fungerer fint, tar deg fra A til B, får deg opp om morgenen og i sengs om kvelden: Gi den en highfive! Og en is. Eller en brokkoli. Eller hva enn du måtte for å trives i din egen kropp.

 

Dette er veldig mye viktigere enn sixpack ;)

 

Og sånn i etterkant av mitt eget kroppsprosjekt har jeg vel også litt dårlig samvittighet for å ha vært en pådriver for det overdrevne kroppsfokuset og jaget etter sommerkroppen. For hva er egentlig sommerkroppen? Det er en utopisk fremstilling av en solbrun kropp uten fett og bare muskler. Det er en besnærende musikkvideo, ikke egentlig virkelighet.

Så dette er vel også en slags advarsel, for "Sommerkroppen" er et skummelt begrep å henge seg opp i. Det vet jeg nå.

Jeg skal ikke dra det helt ut i ostepop-land og si at det bare er å la det skure, for det er tross alt veldig deilig (og bra for kroppen) å føle seg trent og i form, men jakten på sommerkroppen kan fort bli en fanatisk kamp som går over stokk og stein.

Ta for all del vare på den, gi den sunn mat og trening, men drit i sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har. Det er sommer, du har kropp og det får da for fasan være sommerkropp godt nok ;-)

Selv skal jeg stille både til tennisturnering OG motbakkeløp denne helgen, men det hindrer meg ikke fra å mumse litt dessert til maten og nyte en alkoholfri øl i solveggen ;)

 

#sommerkos #cervezasinalcohol

 

/ Nyt livet, det er sommer!

* Følg Sommerkropphjerte på Facebook *

9 måneder med store smil

Tjolahopp tjolahej og hipp hipp hurra!

Jeg vet at det er utrolig irriterende med småbarnsforeldre som på spørsmål om barnas alder, lekser opp måneder, dager, timer og sekunder, og jeg ønsker ikke egentlig å være sånn, men i dag er det en liten fjær i hatten, sprett i champagnen og hei og hopp for lillesnupp som per i dag har tilbrakt akkurat like mye tid i friluft som inni magen til mamma.

Og det er så utrolig merkelig. Tenk hvor langt et svangerskap er! All denne tiden, helt fra den dagen i oktober i fjor da vi satt på Tønsberg sykehus og var litt redde og veldig spente og den første snøen falt for vinteren. Og nå, 9 måneder senere, vår lille bøtte med smil som lyser opp hver eneste dag.

Så utrolig rart å tenke på at hun har tilbrakt akkurat like mye tid inni magen til muttern, sperret inne bak lås og slå, buret inne i kasjotten med brev- og besøksforbud.

Men nå er du her og du er fantastisk, så gratulerer så mye med 9-månedersdagen, lillesnupp! :-)

 

Min lille blidfis :)

 

/ Pappa stolt <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Bruk. Hjelm!

Jeg har alltid vært han fyren som mener at hjelm er for pyser og kjipinger.

Hjelm får deg til å se utrolig døll ut og jeg mener, herregud, hvor ofte smeller man hodet i bakken uansett? Man klarer jo å ta seg for!

Tenkte jeg..

Før.

Og den idiotiske tankegangen er jeg sjeleglad for at jeg har lagt av meg, for i kveld smalt det!

 

Foslått liten plutt :-/

 

Jeg var ikke til stede da det skjedde, jeg har bare fått det gjenfortalt med grøss og gru.

Plutten i full fart på sparkesykkelen full av barnlig overmot og glede, som sekunder senere var blitt til redsel, skrik og hyl.

Christina stormet til, men heldigvis gikk det relativt bra denne gangen. Noen stygge kutt, sår og riper over stort sett hele kroppen, men ingenting som ikke lar seg trøste bort med rause mengder kos og en pære-is. Heldigvis.

Trodde jeg.

Det var inntil jeg sjekket hjelmen..

 

Å f...

 

Hvordan ville skaden sett ut om ikke hjelmen hadde tatt den verste støyten? Hadde vi sittet på sykehuset nå? Hull i hodet? Hjernerystelse? Kanskje enda verre?

Vanskelig å si, og heldigvis også unødvendig å spekulere i, for han hadde på seg hjelm og bare derfor fungerte pære-isen som doktor i kveld.

Og dette var bare fra et fall i en bitteliten bakke i relativt lav hastighet på en sparkesykkel. Hva da med større barn og større hastighet? Enkel logikk tilsier større skader.

 

Stoler du på flaksen?

 

Skader, knall og fall er selvfølgelig en helt naturlig del av oppveksten og ikke skal man kle barn i rustning heller, men å slå hodet er noe helt annet enn å skade armen. Hodet er så veldig utsatt og sårbart, og det er så utrolig unødvendig å risikere alvorlige hodeskader når løsningen er så rask, enkel og genial: Bruk hjelm!

Hodet er altfor viktig til å bli overlatt til flaks.

Venner barna seg til å ha på hjelm på hver eneste lille snurr, tenker de seg ikke om to ganger før de tar på hjelmen. La det bli like naturlig som å ta på seg sko. Det skal ikke være et spørsmål om man vil eller ikke vil. Bruk hjelm eller bli inne, ferdig arbeid.

Og den jobben gjøres veldig enkel ved å gå foran som et godt eksempel og bruke hjelm selv :-)

 

Eldre søsken er også rollemodeller :)

 

Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg ikke akkurat nå sitter på et sykehus og spekulerer i om vi kunne ha unngått en alvorlig hodeskade eller ikke, og det har jeg bare hjelmen å takke for.

Jeg liker egentlig ikke å være løpegutt for sikkerhetsbudskap du helt sikkert har hørt tusen ganger før, men nå som jeg har sett hjelmens effekt i praksis, sier jeg det gladelig ti ganger til om jeg må:

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

 

Hilsen tidligere hjelmskeptiker som nå har sett lyset.

 

Tommel opp for hjelm :) (pluttens aller første sykkeltur)

 

 

/ Lik og del for å hjelpe meg å spre det viktige budskapet!

VET DU HVEM av kvinner og menn som tar best vare på hodet? #sykkeltrygghet

Posted by Trygg Trafikk on Sunday, June 19, 2016

* Følg Hjelmhjerte på Facebook *

 

Gråtende barn i bil

I går mens vi var ute og fartet en tur, slo det meg plutselig:

Til deg som flyr rundt og sier at livet er så altfor kort...

Prøv bare 1 minutt i en varm bil, tissatrengt og sulten, i kø med to små barn som hyler misfornøyd, helhjertet og hjerteskjærende fra baksetet.

Da vil du se at livet, ja livet, det er faktisk ganske langt det.

Noen ganger veldig veldig langt ...

#gudhjelpemeg

#fnatt

 

 

/ God sommer a ;-)

* Følg Bilturhjerte på Facebook *

Pinlig gullkorn i butikken

Den som hvisker lyver, men den som brøler det ut foran hele butikken derimot ...

 

hviske tiske

 

Det er lett å holde på en hemmelighet, men med barn i nærheten blir det brått litt verre og i går skjedde det noe som var både hysterisk morsomt for meg og samtidig kjempepinlig for frua.

Vi var ute på ærender med begge barna på slep. En tur hit, en tur dit. Fylle opp bagasjerommet med poser og planter. Med bilen nesten full var det på tide med et siste stopp på Biltema.

Stemningen var spent mens vi sto i kø og ventet på tur. Vi hadde presset barnas tålmodighet helt til siste dråpe og nå var det bare et spørsmål om tid før noen slo seg vrang.  Bare ikke plutten begynner å mase om godteri nå..

Det er ikke lenge til middag, han er sulten og det er jo alltids et eller annet å finne i nærheten av kassa. La oss bare håpe at han overser det, så slipper vi den kampen.

Tross mange mennesker i butikken var det ganske stille og rolig. En respektabelt lang kø i begge kasser og godt med folk, men stille. Vi prøvde å gjøre så lite ut av oss som mulig og bevegde oss bare sakte fremover sammen med resten av saueflokken.

Da vi endelig kom frem til kassen la vi tingene på bordet og jeg la merke til at det selvfølgelig var godteri til salgs i kassaområdet. Og det gjorde plutten også..

Så snart vi kom frem, lusket han seg to skritt bakover og ble stående og se på godteriet med store øyne. Uten et ord fisket han forsiktig til seg en Toppris-sjokolade og tok den med seg bort til kassa.

"Å nei", tenkte jeg. Here we go. Nå blir det mas og krangel om godteri.

Men neida, for i det han løftet den opp så høyt han klarte ropte han ut med en stemme så stolt og klar at den kunne høres gjennom hele lokalet:

- "Mamma ELSKER sånn her!"

 

I et magisk lite øyeblikk stoppet tiden opp.

Alle slapp hva de hadde i hendene og snudde seg rundt. Og der sto hun. Rød som en nykokt hummer.

Ah, for et herlig øyeblikk.

Blikket hennes mens den lille pjokken sto der og viftet med sjokoladen.

Kinnene som raskt ble røde som en moden tomat.

Kleinheten fra stillheten.

Hodet som sakte senket seg i stille skam ...

Priceless.

Og Christina bare ...

 

/ Takk skarru ha, plutten!

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Dagens leketips - Lekesand!

Å dæven, tre uker med fri fra barnehagen ja. Uhm.. Hva søren skal vi finne på hele dagen?

For det slo meg plutselig at nå som plutten er hjemme på sommerferie, blir det ertt stykk veeeeldig lang helg som strekker seg over flere uker. Og med det melder det seg et preserende behov for nye leker og aktiviteter.

Derfor kommer jeg i ukene fremover til å dele tips til leker, aktiviteter og spill man kan fylle lange sommerdager med. Noe vil koste penger, andre ting er gratis, alt ettersom hva vi kommer over :-)

Og vi starter med en ganske genial oppfinnelse!

Lekesand!

 

Det er mulig det er en godt kjent leke blant erfarne småbarnsforeldre, men jeg har i hvert fall aldri sett det før.

Lekesanden fungerer litt som en krysning mellom sand og plastelina, med den merkverdige egenskapen at den kan formes som plastelina, men faller fra hverandre som våt sand. Jeg klarer ikke helt å forklare konsistensen på sanden, for det er altså noe av det aller rareste jeg har kjent noen gang.

 

 

Man skulle kanske tro at det blir mye søl og rot av å leke med sand inne, men nei da! Sanden fester seg verken til klær eller hud, er superenkelt å rydde vekk og er ikke farlig å spise. Sanden passer perfekt for å svi av en time eller to på kjøkkenbordet og er like lett å rydde vekk som plastelina. Den tørker heller ikke ut og kan brukes igjen og igjen.

Søk opp "kinetisk sand" eller les denne saken om du ønsker å vite mer om produktet.

Vi kjøpte en boks med 450 g lekesand + tre lekeformer for 99 kr (tilbud) og de pengene er det vel verdt! :-)

 

 

/ Have fun!

* Følg Sandhjerte på Facebook *

Forvist til gjesterommet

Endelig skulle jeg og frua dele seng igjen, men så skjedde det som absolutt ikke skulle skje ...

 

 

For det siste året har det blitt mang en natt alene på gjesterommet for far i huset. Ikke fordi vi har problemer eller noe, det er bare ... eller jo, vi har ett problem. Meg.

Det har seg nemlig slik at jeg sover veldig urolig om natta og det funker dårlig for frua. Jeg prater i søvne, spretter opp for å jage innbruddstyver inne i klesskapet etc. Og hver gang våkner frua med hjertet i halsen og får naturligvis ikke sove med det første. Og det funker dårlig når man er 100 % avhengig av kvalitetssøvn mellom ammeslagene.

Derfor har vi en periode hatt ganske mange netter hver for oss slik at frua skal slippe å våkne med harehjerte og det har egentlig fungert ganske bra. Litt stusselig, men ellers tipp topp.

Den siste uka har derimot vært særs dårlig på sovefronten, med barn som våkner og voksne som legger seg altfor sent, så i går gjaldt det. Nå måtte vi få oss en skikkelig god natts søvn ellers ville mor gå i bakken.

Men da jeg kom opp etter kveldsturen med Teo fant jeg både puta mi og dyna inne på gjesterommet. Hadde jeg lagt dem der selv eller var det et lite hint fra frua om at hun ville sove alene?

Forfordelt og snurt satt jeg meg på sengekanten. Ja ja, så får jeg sove alene da. Men så slo det meg:

- "Ikke f...! Jeg er en voksen mann og hvis jeg vil sove i samme seng som kjerringa, så gjør jeg da for pokker det!"

Med bestemte steg marsjerte jeg inn på soverommet der frua og lillesnuppa sov, og krøp ned i senga. Jeg gnikket meg ned i puta og trakk over dyna. Det siste jeg tenkte før jeg sovnet var: "Okei Pete, i natt.. I natt må det soves. Kom igjen nå hjerne, ikke noen sprell i natt, la oss bare ta det heeeeelt piano. Fliiiink gutt."

 

Detta blir så bra så :-)

 

Den natten hadde jeg en merkelig drøm ...

Jeg drømte at vi hadde filmet en videosnutt med et kamera festet på kroppen til Christina. Batteriet var i ferd med å gå tomt og jeg måtte ha tak i videofilmen før det var for sent.

Jeg saumfarte hele kroppen hennes, men uansett hvor mye jeg vridde og vendte på henne, fant jeg ikke kameraet. Jeg ransaket hele kroppen, løftet på armene, finkjemmet beina, men nei. Jeg skjønte ikke hvor kameraet kunne være, da jeg plutselig hørte en gneldrete stemme som kuttet rett gjennom drømmen som en kniv:

- "HERREGUD PETER, HVA ER DET DU HOLDER PÅ MED?!?!!!!?!?!"

Og da først våknet jeg. Med et godt grep rundt beinet til frua.

Og blikket som møtte meg ...

Vel, la oss bare forsiktig si at det blir gjesterommet i natt. Og i morgen. Og jeg har ingen planer om å klage på det ;-)

 

Rats!

 

/ Til helgen, kanskje...

* Følg Drømmehjerte på Facebook *

En kortreist liten sommerferie

Hvem har sagt at man trenger å dra til et dyrt badeland eller en fornøyelsespark med sjiraffer for å ha det moro i sommerferien?

Jeg skal ikke kimse av sjiraffer altså, men det går jo faktisk an å legge ut på små ekspedisjoner helt uten verken eksotiske dyr, morsomme attraksjoner eller sukkerspinn også.

Så i går sæla vi på hele familien og tok en kortreist sommerferie til..

Hold deg fast.. Rimi!

Det er kanskje ikke den heiteste destinasjonen for verken turister eller globetrottere, men overraskende trivelig for en liten familie på tur.

 

En verden full av oppdagelser rett utenfor døra :)

 

Vel fremme handlet vi inn noen rundstykker, litt godt pålegg, eplejuice og iskaffe og slo leir helt bakerst på parkeringsplassen. Et par ledige paller og noen smurte skiver senere var campen etablert.

Fattern prøvde å få lillesnuppa til å sove, men det ble selvfølgelig helt uaktuelt, så da ble det å ligge og dune i vogna mens resten spiste lunsj.

 

Standhaftig sovenekt er absolutt fnattemateriale ;-)

 

Man tenker ofte at man må gjøre så mye ut av hver eneste dag av sommerferien, reise hit, styre dit, orge, besøke og mase.

Man glemmer nesten at det faktisk går helt fint å få en helt makaløst bra dag ut av bare en liten trasketur med vogna bort på lokalbutikken og lage festivalcamp på parkeringsplassen.

 

Tyske turister? Neida, bare parkeringsplassparty på gang :)

 

På vei hjem ble det dessuten is på hele hurven og da steg stemningen til de høyder at selv ikke den lengste sjiraff kunne nådd oss til knærne ;-)

 

En is i hver hånd = Lykke!

 

I´m the king of the world!

 

/ Alt blir bedre med is ;-)

* Følg Parkeringsplasshjerte på Facebook *

Det spirer og gror

Med sommeren spretter blomster og bær frem som svensker langs norske bardisker.

Jeg glemmer helt å tenke på det resten av året, men når det spirer og gror i hagen vår, ja da gjør det noe med humøret. Noe veldig bra. Det er noe utrolig trivelig med å se blomster som strekker seg mot solen og urter, bær og bønner som springer frem fra vinterdvalen for å skape god stemning :-)

Men bare så det er sagt (og fordi frua tvinger meg til å skrive det): "Grunnen til at det spirer og gror hos oss er fordi DU ikke har vanningsansvar" - Christina, 2015.

Så da vet du det ;-)

 

Jollbæl!!

 

Tomatbaby

 

Hun elsker meg, hun elsker meg ikke..

 


Bønnebaby på gang

 

Tomat in ze making!

 


Whole lotta fotosyntese goin´ on

 


Spjåkete bønneblomst

 

Nydelig blomst, men husker ikke helt hva den heter..

 

..ikke denne heller.

 

..eller denne.

 

Men denne lille blomsten husker jeg <3

 

/ God sommerfreddan!

* Følg Blomsterhjerte på Facebook *

Solkremtips for rotehuer

/ skrevet i samarbeid med Cosmica

 

Endelig er solen og sommerværet kommet for i år, men med det melder det seg også et markant behov for solkrem. Ofte.

Og det er ikke alltid like lett å huske på, spesielt ikke for et rotehue som meg..

Derfor har jeg laget en liste med smarte solkremtips som kommer godt med enten man er et notorisk rotehue som trenger å få det inn med teskje, eller bare en døgnvill småbarnsforelder på jakt etter smarte tips :-)

Og vi starter med det første tipset, som kanskje også er det viktigste:

 

Husk å bruke solkrem!

Det høres kanskje innlysende ut, men det er fort gjort å glemme. Og det hjelper lite om du har kjøpt den raffeste solkremen i byen, hvis den blir stående ubrukt på hylla.

 

Husk å smøre hele familien og ikke bare deg selv ;)

 

Solkrem, ikke bare i Syden

Det er lett å tenke at solkrem bare er forbeholdt sydenvarme og soling på stranda, men det er veldig viktig å huske å bruke solkrem også her hjemme. Selv om man kanskje ikke blir like fort solbrent, trenger fortsatt huden den viktige beskyttelsen fra solkrem i varmen.

 

Smør barna!

Jeg lager et eget punkt for dette, for det er lett å glemme å smøre barna dersom man ikke smører seg selv. I hodet tenker man "lang dag på kontoret" og glemmer at barnas dag ser helt annerledes ut. Og det kan være veldig uheldig, spesielt hvis barna skal være lenge ute, for eksempel i barnehagen.

 

Lurt å smøre rikelig på små kropper.

 

Et solkrem-ess i ermet

I lys av forrige punkt: Ha alltid en ekstra solkrem stående i barnehagen!

Altfor ofte kommer jeg på at jeg skulle smurt plutten først når jeg kjører inn på parkeringsplassen. Det føles heller ikke riktig å snylte barnehagens solkrem hver eneste dag, men med egen solkrem på lur har man alltid en nødløsning tilgjengelig ;-)

 

La kremen få tid på seg

Husk at solkrem trenger tid for å bake seg skikkelig inn i huden, gjerne minst 30 minutter før man fyker ut i sola eller stuper ned i vannet.

 

Først solkrem og så.. 30 minutter og 2 sekunder senere :-)

 

Ta med nok!

Når du skal ut på tur, husk å ta med nok solkrem til hele familien for hele ferien. Man vet aldri om det er solkrem å få tak i dit man reiser og kvaliteten på solkremen man kjøper kan variere veldig.

 

Bruk nok!

Selv om du har nok solkrem, må du også bruke den godt og flittig. En god håndfull burde være et godt utgangspunkt. Her gjelder det å ikke spare seg til fant, for solbrente barn kan fort få ferien ødelagt. Vær heller raus, spesielt på barna!

 

OBS - Vannfast

Det virker kanskje innlysende, men husk å sjekke av solkremen er vannfast. Dette er det veldig fort gjort å brenne seg på (#badumtss), så husk alltid å dobbeltsjekke dette.

 

Vannfast solkrem med høy solfaktor og et ekstra beskyttende filter er en sikker vinner for barna.

 

Det skal ikke være overflødig solkrem til overs på huden, men gjerne helt på grensa ;)

 

Mitt beste produkttips!

Min personlige favoritt i sommer er Cosmica Kids Sun SPF 30 Spray, som gir god beskyttelse, har eget partikkelfilter og er rask i bruk. Solkremsprayen fordeler seg lett utover og lar seg enkelt smøre inn i huden.

 

Cosmica Kids Sun SPF 30 Spray - Et sikkerstikk for årets sommerferie!

 

Solkremserien til Cosmica inneholder alt du trenger av produkter for å ta vare på huden din i sommervarmen, enten du ønsker å stenge solen helt ute eller slippe gjennom nok til å nøttebrun og fin.

Cosmica har også en hel serie med solkremprodukter for barn. I tillegg til solkremsprayen er dette et par av produktene vi har brukt flittig i sommer og kan anbefale på det varmeste:

 

 

Kids Sun SPF 50 -Høy og effektiv beskyttelse for barn

Kids Sun SPF 50 leppepomade - Solstift for barn

Sun face 30 leppepomade - Effektiv beskyttelse for leppene

Sun face 30 - Høy beskyttelse spesielt utviklet for ansiktet

 

/ God sommer!

Les mer om produktene på Cosmica.no

Vi må prate sammen...

Det er få ting som kan skremme vannet av en mann mer enn disse fire ordene: Vi må prate sammen...

 



Det betyr stort sett alltid at man enten er i trøbbel, at noe må fikses eller at noe skal planlegges. Og det er i hvert fall ikke noe jeg hopper i taket for.

Det verste er nesten rammen rundt det hele. Alt skal bli så gravalvorlig helt plutselig, selv om man i utgangspunktet kanskje bare skal sette opp en handleliste for neste uke.

Jeg vet ikke helt hva det er, men altfor ofte føles en samtale om neste ukes matinnkjøp eller den pakkingen før helgen, som langt mindre en samtale enn et avhør.

 

"HVOR var du fredag 15. mai?!", "Ehm.. jeg var jo her med deg da, min kjære. Min lille harepus."

 

Det verste jeg vet er når frua skrur av tv-en, legger fjernkontrollen langt unna meg og krever min hele og fulle konsentrasjon. Stillheten gjør meg kjempestresset og hjernen gjør alt den kan for å flykte unna. Den begynner å tenke på alt den noensinne har opplevd og skrur opp lyden på musikken i hodet.

Før trodde bare det var jeg som hadde det sånn, men nå har jeg begynt å mistenke at det er en kjønnsmessig forskjell her. For jeg har lagt merke til at når frua har venninner på besøk kan de gjerne sitte rundt et bord med tv-en avslått og bare prate. I timevis! Det funker ikke for oss gutta, ikke i det hele tatt!

Vi må først og fremst gjøre noe, så kan heller praten komme som et lett krydderdryss oppå aktiviteten. Det kan gjerne være helt hjernedødt arbeid, men praten kan ikke være selve aktiviteten, da kollapser hele systemet.

 

"Åssen går det med kjerringa da?", "Næh, du vet.", "Mhm." (samtale slutt).

 

For i motsetning til kvinner tror jeg menn flest prater best når vi blir delvis avledet.

Jeg får i hvert fall helt fnatt av å skulle sitte helt stille og bare prate, men sett det i kombinasjon med noe så snakker vi. Fifa er helt perfekt, men jeg kan også ta et ratt å holde i og en motorvei å se på. Eller en kniv i hånda og noe mat å kutte opp.

Om jeg bare skal klamre meg til en lunken tekopp og stirre inn i veggen, eller enda verre, inn i det intense blikket til en pratesyk kjæreste med en agenda, da gjør hjernen alt den kan for å unnslippe. Blikket blir glassaktig og går over i evighetsmodus. Brått befinner jeg meg på en strand i Maldivene med en drink i hånden.

Helt til jeg blir revet tilbake av et stramt og høylydt: "Hallo, følger du med eller?!"

 

- "Ja hallo, er det noen hjemme?!"

 

Nei, la nå kroppen få jobbe mens hjernen lytter, det er i hvert fall mitt bud for den gode samtalen. Så kan det også være lurt å aldri bruke ordene "Vi må prate sammen", for i mitt hode har det pluss minus samme klang som verkebyll, eksamen og snerk.

Det er for øvrig ikke stort bedre å bryte isen med: "Du, jeg har tenkt på en ting..."

Så her skal du få et gratis stalltips: Neste gang du ønsker å lure gubben utpå en skikkelig alvorsprat, vær listig. Bygg bro rett fra start.

Vent til dere sitter i bilen eller mens han står på kjøkkenet og si noe sånt som: "Jeg synes det er så hyggelig å prate med deg når vi kjører bil jeg" eller "Du er jaggu flink på kjøkkenet du!", og da først kliner du til med:

- "...og nå som vi først er inne på det, vi skulle ikke invitert svigermor til å bo her i helgen da?"

Ingen garantier for utfallet, men da har du i hvert fall gitt samtalen de beste forutsetninger.

Resten er opp til skjebnen ;-)

 

"Så hyggelig at du ville bo hos oss hele helgen da!" (...dette skal du få svi for, konejævel)

 

Stemmer dette for dere også eller er det bare vi som har det sånn?

Er det en forskjell mellom menn og kvinner her eller er jeg helt ute på vidda?

/ Pip fra deg om dette høres kjent ut :-)

* Følg Pratehjerte på Facebook *

Sommerens søteste skattejakt

Jeg sitter på huk og freser av sinne.

Plutten nekter å høre på meg og nå løper han runder rundt meg inne i veksthuset. Han vet så utmerket godt hva han driver med og det er et farlig spill han har satt i gang. Han danser rundt katten med musehalen stadig nærmere, men alltid på armlengdes avstand.

Til slutt blir jeg lei og snapper ham til meg og forteller ham hvor skapet skal stå.

Han er selvfølgelig ikke helt enig. Det ender i en høylydt episode som jeg gjerne skulle vært foruten, men noen ganger må man bare ta den kjipe samtalen uavhengig av tid og sted.

For vi kan ikke bare løpe rundt som bavianer og stjele jordær fra jordbærplanter selv om det er veldig veldig fristende. Det går ikke og nå har pappa sagt nei mange nok ganger.

Ut i bilen med seg, showet er over.

 

 

Mens vi kjører hjemover ruller vi forbi et stort skilt med et stooort jordbær på. Selvplukk. Hmm...

Med på lasset har vi farmor og farfar og alle de voksne ser på hverandre. Jeg vrenger bilen rundt og vipps er vi ute og ruller blant åkre og enger.

Og så, noen minutter senere er plutten i paradis..

 

Første gang på selvplukk og han kan nesten ikke tro sine egne øyne :-D

 

Let the hunger games begin!

 

Jordbærparadis <3

 

Finnes det egentlig noen større sommerglede enn å pile rundt på en jordbæråker og pille med seg så mange jordbær man bare makter å bære? Det er sommerens absolutt søteste skattejakt og norsk sommer på sitt beste.

Og best av alt er selvfølgelig svinnet. Som det blir mye av ;-)

Ett jordbær i kurven, ett i magen. Ett i kurven, to i magen. Blir sulten av hardt arbeid, må vite.

Mens jeg satt på huk og fylte kurven og kjente livsgleden fyre av som fyrverkeri, kunne jeg ikke annet enn å le av den tragikomiske ironien i det hele og undres over hva plutten må tenke om det hele.

For først blir han kjeftet huden full for å stjele til seg et par små stakkarslige jordbær, for så bare minutter senere å få fritt leide til å gå amok i jordbæråkeren.

Aller helst håper jeg at han tenkte: "Okei dæven, det lønner seg å høre på fattern! Snakk om belønning!"

... men det er vel mest sannsynlig at hjernen hans gikk helt i streik og blokkerte ut absolutt all annen informasjon og bare tenkte som min:

"JORDBÆÆÆR!!!", i en eneste stor fantastisk jordbær-rus av ekstase.

 

Dagens fangst går et ublidt møte med fløte og spiseskje i møte ;-)

 

Stolt jordbærjeger ;-)

 

/ Jordbær og oppdragelse i skjønn forening

* Følg Jordbærhjerte på Facebook *

Skikkelig årntli bestevenner

Vi sitter ved bordet, jeg slurper i kaffe. Bak oss summer radioen, men for øvrig er verden stille. Bare oss to gutta, nystekte rundstykker og glede.

 

Rolig lunsj og kosestund :-)

 

Plutselig blir jeg grepet av stemningen og blir helt myk om hjertet. Det er noe med å se ham sitte der og ordne med sitt lille rundstykke, plukke ut innmaten, rulle den til små baller og spise de som en fugl.

Jeg kan ikke huske sist huset var så stille og harmonisk og jeg blir overrumplet av en merkelig lykkefølelse.

- Vi er bestevenner vi, sier jeg og ser på plutten med et stort smil i hjertet.

Han ser på meg med munnen stappet full av loffestoff og svarer som best han kan:

- Hivihifihufå.

 

..at det var?

 

 

Jeg skjønner selvfølgelig ikke bæret av hva han mener, men antar at det er noe koselig i retur. Ordene er ikke så viktige egentlig, jeg vet jo hva han prøver å si. Han prøver å si at han er enig. At han er glad i meg også, at vi er bestevenner og at fattern er en knallfin fyr.

 

En og annen matball ender opp hos fattern også..

 

Jeg bare nikker og smiler og legger hodet litt på skakke. Min aller beste venn. Men han gir seg ikke og prøver igjen:

- Jeg hihahuofå.

Å, så søt han er. Gir seg ikke vettu! Jeg smiler bare enda større, stryker ham over kinnet og rufser til håret.

- Ja, det er fint det gutten min, svarer jeg tilbake.

Han ser betenkt på meg. Så får han svelget unna loffestoffet som har hindret ham i å prate. Endelig skal han få svart tilbake med samme mynt.

Nå kommer gullkornet og jeg kjenner at jeg gleder meg. Så tar han seg en liten slurk med vann og ser på meg igjen. 

- Jeg vil ha brunost på.

 

Å ja.. okei da.. Ehm.. javel.

Glad i deg også, liksom.

#antiklimaks

 

Mest opptatt av mat, akkurat som far sin ;-)

 

* Følg Brunosthjerte på Facebook *

Skal vi løpe om kapp?

Har du noensinne lurt på om du er raskere enn en pappablogger? Vel, nå kan du endelig få svaret!

For da medblogger, superfriskus og kostholdsveileder Melissa Spania utfordret meg til å løpe om kapp, klarte jeg selvfølgelig ikke å takke nei. Selv om jeg kanskje burde..

Det første jeg tenkte var: "Jeg klarer ikke løpe fra hu der!". Det andre jeg tenkte var: "Hah! Klarer ikke jeg?! Challenge accepted!"

Utfordringen går av stabelen om under to uker og derfor tenkte jeg å spørre..

Har DU har lyst til å bli med å løpe om kapp?

 

Hei hvor det går!

 

For å være en ørliten smule av forberedt til løpet, prøvde jeg meg for noen dager siden på å løpe noen drag opp og ned en liten motbakke jeg fant ute i skogen, og.. vel.. slik gikk det:

 

 

Det blir en dag full av mye moro, lystbetont stemning og et motbakkeløp som ikke ligner grisen. Det blir på ingen måte noen hard konkurranse, men heller en eneste stor motiverende laginnsats for at alle som deltar skal komme seg i mål.

For utfordringen.. ja, den er massiv.

Vi snakker Ingierkollen opp! Og Ingierkollen.. ja, det er en slalombakke.

 

Kort og greit... typ.

 

Bakken er kort, men bratt som et vondt år, så estimert tid for hele løpet er ikke mer enn kanskje 5-10 minutter. Det blir noen tøffe minutter, men prisen for å komme i mål? Den er også massiv!

Ikke bare får du trampeklapp, high fives og vill jubel fra deltakere og tilskuere, men vi har også klart å samle et knippe sponsorer som leverer premier og alle som deltar er med i kampen om disse premiene:

 

GPS-klokke fra TomTom

Første mann og kvinne i mål får hver sin Multi-sport Cardio GPS-klokke fra TomTom!

Dette er en helt rå(!!) sportsklokke med GPS og innebygd pulsmåler. Den kan brukes til en rekke aktiviteter, er vanntett opptil 50 meter og byr på mange smarte moduser for å måle treningseffekt.

Jeg bruker klokken selv og den har gjort underverker for bestetiden på min faste runden, så dette er virkelig en premie verdt å kjenne blodsmaken for!


Les mer om GPS-klokken fra TomTom

 

Gavekort fra G-sport/G-Max!

G-sport/G-Max stiller med to stykk gavekort à 750 kroner! For å se hele det enorme sortimentet du har å velge i, klikk og kikk på gsport.no.

G-Sport arrangerer for øvrig i disse dager sin egen utfordring for alle som holder seg aktive i sommer, så sjekk ut konkurransen og bli med i trekningen om enda flere raffe premier!

 

Bli med på G-Sport Sommerchallenge!

 

Solbriller fra Shades of Norway

Hva er vel en sommer uten skikkelig fete solbriller?

Shades of Norway, SON, leverer noen av de aller kuleste solbrillene på markedet og har for anledningen hooket oss opp med to stykk av sin mest sportslige brille: Lofoten. Dette er en teknisk brille med fabelaktig passform og utskiftbare glass. Perfekt for aktive mennesker som liker å holde seg i form!

 

Sjekk ut hele sortimentet til Shades of Norway!

 

Strongr.com

Etter et hardt løp trenger kroppen næring og pleie, og det får den med en skikkelig gavepakke av herligheter fra sportsernæringsleverandør Strongr!

Strongr leverer norsk sportsernæring av høyeste kvalitet og har sendt oss en stooor gavepakke med sportsernæring, drikkeflasker, proteinbarer, t-skjorter og mye mer!

 

På jakt etter sportsernæring av beste kvalitet? Sjekk ut Strongr.com!

 

Praktisk info

Løpet er helt gratis og vil finne sted i Ingierkollen slalombakke på Kolbotn, 19. juli kl. 17.00.

Bare de første 200 som melder seg på er sikret plass, så hvis du har lyst til å bli med å løpe om kapp med Melissa Spania og meg, meld deg på i dag:

Påmelding til Ingierkollen Opp!

 

Så, hva sier du? Sees vi der? :-)

P.S. Innlegget er ikke sponset, sponsorene stiller kun med premier til deltakerne. Jeg får null og niks.

--> Følg "Ingierkollen Opp" på Facebook

Verdens søteste lille brilleslange

I forrige uke var jeg på filmpremiere og i den anledning fikk jeg med meg noen litt spesielle 3D-briller med hjem.

Etter endt film trodde jeg egentlig at brillene hadde utspilt sin rolle, men under frokosten i dag satt lillesnuppa og kjedet seg og da tenkte jeg som så:

- "Ja ja, shit au, lurer på hva som skjer om jeg tar på henne brillene?"

Og vipps hadde jeg skapt verdens søteste lille brilleslange <3

 

Erre du glor på, a? :-P

 

Plutten må forresten tilskrives en delt førsteplass fra da jeg knipset et bilde av ham på kinoen mens han satt konsentrert og halvveis surmulet fordi han måtte ha på seg de gigantiske solbrillene i mørket.. :-D

 

Den lille kaninnesa har aldri løftet tyngre x-)

 

Frua prøvde seg for øvrig på noe av det samme som lillesnupp her i forrige uke, og vel ...

Siden jeg er kjæresten hennes og husfreden tross alt står høyt i kurs, så får jeg vel være såpass raus at jeg tildeler henne en knepen pallplass.

Men da er jeg RAUS! ;-)

 

+30 på begge øya ;-)

 

/ Mine tre små brilleslanger <3

* Følg Brillehjerte på Facebook *

Du vet du er gammel når ...

Noen ganger glemmer jeg helt at jeg ikke er ungdom lenger. Jeg kan føle meg ung som en sel og kvikk og pigg som en 18-åring, men så får jeg plutselig virkeligheten slengt rett i fleisen.

I natt hadde jeg båtvakt hele natta med to hyggelige karer. Vi ble sittende og prate skit rundt kaffekoppen, om gamledager, fest og moro. Så kommer vi inn på temaet musikk og plutselig ble det spilt av en låt fra det året jeg var russ.

Björn Rosenström - Pojkarna. År 2000. Tiden vi trodde at årsskiftet ville føre med seg at alle minibanker skulle klikke i vinkel og at flyvende biler var rett rundt hjørnet. Det var en optimistisk tid, en futuristisk tid, en tid med spent forventning og en udefinert ærefrykt for fremtiden.

År 2000. Et nytt millennium. Alt kan skje nå.

Sangen bringer frem gamle minner og jeg sier lystig:

- Hah, det var jo russesangen vår det der! Oh man, good times altså. År 2000 dere, det var tider det, hæ? Gud hjælpes så mye rart man fant på den gangen, ey?

Begeistringen i rommet punkteres som med en nål.

Et klamt teppe legger seg om stemningen. En merkverdig stillhet oppstår, før en av guttene svarer spakt:

- Ehm.. ja, jeg ble jo faktisk født det året jeg da...

Brått føltes det som om jeg bare er en ørliten bit med fyrstekake unna å gå av med pensjon.

Foran meg hadde jeg en termos full av traktekaffe og en nistepakke med godt pålegg. De hadde Fanta Exotic og Pringles. Heldigvis var jeg rask på labben med å fiske opp mobilen og snappe litt for å skape et slags ungdommelig alibi.

 

Snapchat er snart det eneste som skiller meg fra gamlehjemmet

 

Det ble ikke noe bedre da vi fant en ødelagt gammel fasttelefon i et skap, en sånn med nummerplate og dreieskive. De skjønte ikke bæret av hva det var for noe og jeg måtte til med å forklare.

Det var først da jeg brukte ordene "Da jeg var ung ..." og la i vei med en lang forklaring om hvordan det var å vokse opp med fasttelefon og datamaskiner uten internett, at jeg innså at jeg faktisk var akkurat like gammel som begge de to andre.

Til sammen!

... da føler man seg brått litt gammel ;-)

 

Jeg utstår ikke han derre Elton John og dunk-dunk-musikken hans! #gæmlis

 

/ Men fyrstekake er sabla godt da ;-)

* Følg Gamlehjerte på Facebook *

Hva er greia med små barn og plaster?

Alle som har sett hvordan små barn reagerer på plaster vet hvor komisk og merkelig det kan være.

For Plutten kan spinne rundt som et småfly, ramle, få småsår, hoppe opp igjen og være like kvikk. Gang på gang på gang.

Helt til han får på seg et plaster... Da blir hele situasjonen snudd på hodet.

 

Medic!!

 

Umiddelbart mangedobles skadens omfang. Det som egentlig bare var en liten flekk på kneet blir plutselig et spørsmål om amputasjon. Armen slutter å fungere eller han halter så kraftig at han nesten ikke kommer seg fremover. Drar beinet etter seg som om han har fått en pil gjennom kneet.

Det trenger ikke være et sår der en gang. Bare klask på et plaster og se skaden utfolde seg. Jeg liker å kalle det plastereffekten. Som om hjernen hans tenker at han ikke er skadet før han får på seg et plaster.

Det får meg til å tenke på eksperimentet "Pavlovs hunder".

Kjapt fortalt var dette et eksperiment som gikk ut på at herr Pavlov hadde lagt merke til at hundene hans utskilte spytt hver gang de fikk mat. Eksperimentet gikk ut på at hver gang han skulle mate hundene, ringte han i en bjelle. I løpet av kort tid lærte hundene seg å forbinde lyden av den plingende bjellen med mat som ble servert.

Etter hvert kunne Pavlov bare ringe i bjellen uten å sette frem mat og hundene reagerte med glede, spyttproduksjon og iver.

Han hadde dermed skapt det man kaller en klassisk betinging, for bjellen i seg selv har jo egentlig ingenting med mat å gjøre, men setter man en sammenhengende respons mellom de to (bjelle ringer, mat kommer) så har man plutselig skapt en lært betinget respons mellom bjelle og mat. Morsomt.

Og det fikk meg til å tenke ...

Så derfor har jeg nå planer om å sette i gang eksperimentet "Peters barn". Hver gang plutten blir det minste skadet skal jeg rasle med plasterboksen og plastre ham sammen, før han igjen halter krigsskadet videre. Er jeg konsekvent med dette over tid håper jeg etter hvert på å skape en reaksjon som vil bli noe pluss minus som dette:

 

 

/ Du er ikke skikkelig skadet før du får på deg plaster ;-)

* Følg Plasterhjerte på Facebook *

Smaken av sommer

Å sitte på huk eller krype rundt på knærne. Jakte med blikket, snuse med fingerene. Lete litt til og søke som en hauk.

Kanskje miste håpet, men plutselig treffe en gullåre. Fylle håndflaten, kanskje hele hånda, kanskje hele koppen.

Noen hvite, noen røde, noen helt perfekte.

Smake på en liten en, men spare resten til senere. Grønske på knærne og små frø mellom tennene.

En smak så søt at den kiler i nesa. Okei da, smake på et til.

Søte små barndomsminner samlet i en kopp.

Det er smaken av markjordbærets fortryllende kraft.

Det er smaken av solskinn, smaken av sommer.

 



 / God sommer!

* Følg Markjordbærhjerte på Facebook *

Når sommerfattern feiler

Vi er ved bassengkanten på hytta til onkel Roar. Solen skinner, plutten jubler og livet nytes i store, dype drag. Dette er livskvalitet på sitt aller beste.

Plutten, pappa og bestefar. Bare oss gutta boys. Nede på den andre hytta ligger damene og tar seg en strekk. Telefonen ringer og bestefar stryker i vei. Ikke lenge etter er han tilbake med lillesnupp under armen. Så nå var vi fire.

En sovende jente og tre badende menn. Ikke noe problem det med en ekstra, bare husk å skru på innestemmen. Alle sammen. Plutten inkludert.

Og det gikk fint det, vi sjekket klokkene og noterte oss når lillesnuppa sovnet. Nå er det om å gjøre å gjøre alt vi kan for at hun ikke våkner. Sett henne i skyggen, liste oss stilt på tå og krysse fingerene for en lang formiddagslur.

Jo da, plutten var stille han, helt til fattern fikk overtenning, ble sommergira og ja.. tok bomba. Med rennafart og 150 % engasjement. Til vill jubel fra plutten selvfølgelig.

Og lillesnupp? Jo da, hun våknet hun. Kanskje ikke så rart når både sjøsprøyten og sommerjubelen står i taket.

Legger ved dagens MyStory fra Snapchat, så kan du bedømme selv. Og til informasjon: På bildet med teksten "Obligatorisk beinbilde" sover lillesnuppa søtt og godt. Etter videoklippet som følger ... not so much ;-)

 


Til mitt forsvar.. Vel, hva kan jeg si? Når solen skinner, livet leker og badebassenget ligger der og gjør seg deilig; hadde jeg egentlig noe valg?

 

Løype!

 

/ Hilsen sommerfattern

* Følg Badehjerte på Facebook *

Litt for tidlig, litt for trøtt

Jeg våkner av et dunk. Sovner igjen. Øynene lukkes raskere enn en racerbil i medvind.

Så dunker det i madrassen igjen. Den avbryter drømmen og nysgjerrigheten våkner til liv. Hva var det der for noe?

Jeg gløtter motvillig på et halvt øye. Og der står han. I sprinkelsenga ved siden av meg og gliser som en sol. Helt fånyttes å stritte i mot. Det er morgen. Jeg kan prøve å kjempe i mot det så mye jeg vil, men jeg vet det allerede. Det er morgen.

Vi er på hytta og selvfølgelig ble det litt for sent i går. Hvorfor i all verden ble jeg sittende og se på Camping på Öland til langt på natt? Jeg kjenner umiddelbart at jeg angrer.

Klokken er 06:10. Inni meg gråter sjelen.

 

Whyyy?

 

Men okei, jeg har da noen triks opp i ermet. Jeg heiser ham opp i senga, kjenner at han er litt kald på beina, så jeg dytter ham under dyna mi. Pakker meg rundt ham som et varmt omslag. Men han er lys våken og lar seg ikke lulle trøtt igjen. Jeg finner frem telefonen min og fyrer av favorittappen hans. Suksess.

De neste 10 minuttene blir en lang dragkamp mellom søvn og oppmerksomhet. Så fort jeg lukker øynene er det noe jeg må følge med på. Jeg svarer litt borti natta, sovner og blir vekket igjen. Og igjen.

Jeg tenker at denne dagen er tapt lenge før den egentlig burde startet, men pllutselig tar han seg en liten tenkepause. Så legger han ned telefonen, klemmer det myke kinnet sitt inntil mitt og så sier han, så ømt, søtt og ærlig som bare et barn kan:

- "Vi er besteguttevenner vi."

Inni meg smiler sjelen og stråler som en sol.

 

Og vipps så var man trøtt, glad og lykkelig :-)

 

/ Hilsen trøtt, men lykkelig

* Følg Hyttehjerte på Facebook *

Fantastisk overraskelse i posten!

I går skjedde det noe utrolig uventet og hyggelig.

For mens jeg satt med kaffekoppen og knatret i vei på tastaturet, ringte det plutselig på døra. Jeg åpnet og der sto postmannen. I armene holdt han en stooor pakke. Jaha, hva er nå dette?

Inni pakken var det mange små pakker til både meg og frua og plutten og fersken OG jaggu også til Teo!

 

Wiii, pakker!

 

Viser seg at frua, som etter hvert har fått en ganske stor fanskare både på Instagram og Snapchat, har chattet med en av sine snapfølgere om en saltpastill hun elsker som er på vei ut av produksjon.

Og vipps så sto det en hel drøss av dem på døra! Sammen med pastillene lå et knippe andre små gaver, sirlig pakket inn enkeltvis, surret sammen med bånd og håndlagde kort. Og jeg fikk sjokolade! Hosianna!

 

Daaaaaa <3

 

På sånne dager er det lett å elske jobben sin.

Selv om det jo teknisk sett var frua sin fortjeneste da.

Så, okei da, på en sånn dag er det vel ganske lett å elske frua også.

Jeg mener: Gratis sjokolade liksom, hva gir du meg? :-)

 

Cheers, Dan the man! :-)

 

/ High five til deg, kjære pastill- og sjokoladesender. Du vet hvem du er ;-)

* Følg Pakkehjerte på Facebook *

Papegøyen i baksetet

Vi sitter i bilen på vei til barnehagen. Forsinket. Igjen!

Pappa er stresset, glosene sitter løst. Så blir jeg stående og vente i det samme krysset igjen. Og. det. går. så. sakte.

Fingre trommer på rattet, bein tramper en rastløs rytme og noen "velvagte gloser" sendes ut i luften.

 

**** *** ***** !!

 

Så endelig løsner det! Jeg fiser ut på spinnende hjul og kommer meg ut på veien. Så prutter vi av gårde.

Vi rekker ikke å kjøre mange meterne før jeg hører noe fra baksetet. Lyden av plutten som former nye ord i munnen. Smaker på dem, kjenner litt hvordan de ruller over tunga, før han sender de ut i luften for aller første gang.

Å nei, hørte han fatterns stressede klage? Og hva sa jeg egentlig?

Så kommer det svakt fra den søte pipestemmen i baksetet:

- "Kjør da, ditt gamle ... øk?"

 

Hupps! Men okei, av alle tingene jeg sier i en bil i løpet av en dag, var det der absolutt noe av det bedre. Men uansett en fin påminnelse om at det kan være greit å tenke over hvordan man omtaler andre mennesker.

... spesielt med en papegøye i baksetet ;-)

 

 Skvaaaak, gamle øk, gamle øk!

 

/ Honk honk!

* Følg Bilhjerte på Facebook *

Naturlig prevensjon? Go for it!

De siste dagene har det florert med kritikk mot bloggere som Casa Kaos og Caroline Berg Eriksen som har anbefalt et omdiskutert prevensjonsmiddel.

Produktet som omtales er av typen naturlig prevensjon, som ved måling av kroppstemperatur kan fortelle deg om du har eggløsning eller ikke, og dermed hvorvidt det er trygt å ha sex eller ei, med tanke på graviditet.

Bloggerne har hevdet at prevensjonsmiddelet er inntil 99,9 % sikkert og debatten raser nå rundt hvordan man kan hevde dette, at dette er legemiddelreklame uten tilstrekkelig kompetanse også videre.

En blogger som derimot ingen har spurt og som faktisk både har jobbet med legemidler OG har bestått LMIs lov- og bransjekurs for legemiddelkonsulenter OG har personlig erfaring med et slikt produkt er ... meg!

Men neida, bare spørre damer om prevensjon ja. Rasister ass.

 

Tikk takk, ingen barn, takk

 

Men okei, nå skal du høre. Vi har nemlig hatt et slikt produkt her i hus i lang tid, da frua ikke tåler p-piller noe særlig. I starten var jeg selvfølgelig ganske skeptisk. Ikke bruke prevensjon, men stole på et apparat som måler kroppstemperatur? Er det trygt da? Høres ganske risky ut.

Å hevde at et slikt produkt er 99,9 % trygt høres helt spinnvilt ut, for produktet verken legger til eller trekker fra noe, den forteller deg bare, basert på temperatur, når den mener det er grønt lys for å kose litt uten at det blir barn av det. Men den kan jo ta feil. Og du kan ta feil.

For selv om produktet i seg hevdes å være ganske sikkert, kan du ikke stole 100 % på dets målinger. Både fordi ingen prevensjonsmidler kan gi deg en 100 % garanti, men også fordi brukeren selv utgjør en veldig stor del av brøken! Bruker du produktet noenlunde feil kan du nærmest banne på at det vil ta feil. Ofte.

Men selv ved riktig bruk, under optimale forhold, kan ikke produktet gi annet enn en god indikasjon. En god indikasjon riktignok, men det er jo ingen garanti. P-piller gir heller ingen garanti. Det eneste prevensjonsmiddelet du kan stole 100 % på er å sitte påkledd i hver sin ende av sofaen og se på Beat for Beat.

 

Æ vil pul, men æ vil ittj ha onga, ka skal´n bruuuk da?

 

Men hey, jeg har ikke tenkt til ramle ned i samme fallgruve som tidligere nevnte bloggere, så derfor gir jeg ingen ytterligere råd, vink og synsinger om det produktet.

Men som en generell hovedregel kan man vel si at når det kommer til ting som legemidler og prevensjon: Lytt gjerne til bloggere, men stol på legen ;-)

 

Decisions, decisions..

 

Så over til min personlige erfaring!

For vi har nemlig brukt et tilsvarende produkt og det fungerer slik: Etter måling av temperaturen lyser den enten rødt, gult eller grønt. Grønt betyr "Skru på no Marvin Gaye!", gult betyr "Njaaaa, usikkert, kanskje bare litt klining?" og rødt betyr "Fingra av fatet, Johnny!".

Og dette systemet har vi fulgt i en årrekke, med stort hell! Fargekodene har fungert helt utmerket og grønt har alltid vært å stole på.

Bare ved to anledninger har vi testet rød og gul dag.

Og slik gikk det ...

Rød dag:

 

Velkommen til verden, pluttis!

 

Gul dag:


Og der kom a lillesnupp :-)

 

Så hvis du har lyst på to stykk barn som forandrer livet ditt for alltid, stol på naturlig prevensjon. Spesielt på usikre dager. Hvis ikke, vurder sikrere alternativer. Eller forhør deg godt om bruken før du setter i gang ;-)

Selv vil jeg naturligvis sterkt anbefale naturlig prevensjon, for hadde det ikke vært for naturlig prevensjon ville jeg helt sikkert fortsatt vært den samme kjipe fyren jeg var før. Han som hatet barn.

Jeg ville ikke sittet her i dag med fanget fullt av de to mest fantastiske tingene som noensinne har hendt meg.

 

<3

 

/ Så sånn er det med den saken ;-)

* Følg Prevensjonshjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits