hits

juni 2014

Bli ukens Liberobaby (konkurranse)

/ skrevet i samarbeid med Libero

Bleiepriser er et hett tema for oss småbarnsforeldre. Selv har jeg nylig vært på ferie og fylte jeg halve kofferten full av bleier i frykt for de spanske bleieprisene, som visstnok skulle være stivere enn skjortekragen til Stein Erik Hagen.

Det er ingen tvil om at bleier er et nødvendig onde som koster en god slump med penger, så hadde det ikke vært deilig å slippe å kjøpe en eneste bleie til det neste halvåret? Spesielt hvis du tenker over hvor mange bleier det går i løpet av en dag og hvor mange dager det er i et halvt år. Det er mange bleier der! Og mange penger spart. Hadde ikke det vært fint? Vel, nå har du muligheten!

Og hvordan skal du få tak i et halvt års forbruk av bleier? Enkelt!

Libero har nemlig en konkurranse kalt "Ukens Liberobaby". Hver uke kårer en jury det beste bildet og vinneren går videre i konkurransen om bleiene. Enkelt og greit! Bildene de er ute etter er typiske "hverdagsbilder", hvilket betyr at du ikke trenger å sende det vakreste bildet fra den gangen dere var hos en proff fotograf, men heller et hverdagsbilde der barnet viser sitt sanne jeg.

 

Hverdagsbilde av en ekte bokstavjeger i aksjon


Regler og alt du trenger å vite for å delta finner du ved å klikke på bildet under eller denne linken: Bli ukens Liberobaby. Lykke til! Og gi meg et pip hvis du vinner, det er alltid stas å høre fra vinnerne av konkurranser :)

 

 

Lykke til!

Les også:
-Seks ord du aldri vil glemme

* Følg Pappahjerte på Facebook for flere konkurranser og mye annet gøy *

Vinner av reklamefilmkonkurransen

God kveld og velkommen til kåring av konkurransen om et halvt års forbruk av oppvasktabletter OG en riff raff tripptrappstol!

Jeg hadde egentlig tenkt til å dra inn den eminente hoveddommer Mr. Plutt i denne kåringen, men han hadde allerede kubbet inn for kvelden, så da måtte jeg ta ansvar og gjørra det sjæl :)

Kåringen ser du i denne videoen:

 


Gratulerer til Marte med oppvaskgetabs og tripptrappstol! :) :D

Og til dere andre: Ny konkurranse kommer snart. Veldig snart. Kanskje allerede i morgen ;-)

/ High five!

Klare selv

Det er utrolig hva en liten 2-åring kan få til. Det må han nok synes selv også, for nå for tiden trenger han ikke oss foreldrene lenger. Tittelen taler vel egentlig for seg, for med sine snart to og et halvt år på klokka har pjokken nå entret den velkjente "klare selv"-fasen.

 

Dette går jo strålende. Ish.

Det føles som i går at han lå i vippestolen og var helt hjelpesløst avhengig av mamma og pappa. Han klarte ingenting selv og vi måtte jobbe døgnet rundt for å sørge for å gjøre den lille prinsen til lags. Vi måtte ha koll på når han var tørst, når han var sulten, når han var kald, når han var varm osv. Han klarte ingenting selv og vi som foreldre hadde hele ansvaret. Slik hadde jeg sett for meg at vi skulle holde det gående i rundt 16-17 år til. Den gang ei.

Plutten har nå tilsynelatende blitt fullvoksen over natta. Alt er klare selv. "Sjøl!" roper han. Og vi lystrer. "Ha det" sier han da og vifter oss elegant vekk. Slik som hvis vi skal vaske hendene før maten.

 

Sjøl!

 

Før måtte jeg holde ham over vasken og styre noe forferdelig med både vann og såpe for at hendene skulle bli rene uten at vannet ga ham verken brannsår eller koldbrann. Nå ber han pent om å få ta saken i egne hender og løper inn på badet for... hei vent, det var løgn. 1 av 10 kvelder løper han velvillig inn på badet. De resterende 9 må jeg dra ham med nebb og klør unna lekene sine. Og med leker mener jeg for tiden min egen mobiltelefon.

Kjapp notis: Til alle dere som står på kontaktlisten min: Beklager. Det er ikke meningen å ringe dere i tide og utide for så å bare legge på igjen etter et sekund. Jeg er ikke rar, gal eller pervers. Det er bare plutten og han ELSKER å ringe. Jeg har rett og slett ikke hjerte til å ta fra ham telefonen når han sitter der og styrer. Legger ved et bilde som jeg håper gir meg litt forståelse. Her har han lurt seg ned mellom sofaen og bordet slik at han får ligge i fred og ro for å ringe stort sett alle han finner på kontaktlista.

 

Ah, fatterns gamle kollega han ikke har snakket med på 10 år.
La oss ringe ham. 17 ganger.

Hei vent, det ga meg en idé. Jeg skal gi ham en nøyaktig lik telefon, slik at han tror den er min, men så lagrer jeg KUN nummeret til telefonselgere. Så kan han ringe og plage livsskiten ut av dem tilbake, så får de smake sin egen medisin og se hvordan det føles. Dæsken, jeg skulle jo egentlig bare skrive et innlegg om alt som plutten får til på egenhånd for tiden, men det var jo faktisk en god idé!

Så til alle dere partysvensker med kveldsjobb som telemarketer: Watch out, Plutten is coming!

 

Ja hej, jag heter Plutten. Vilken strömförsörjing använder du?
Vil bu byte? Ah ån, kom igen grabben!

/ God søndag!

Les også:
- Kok ikke barnet som sover

* Følg Plutten (og faren hans) på Facebook *

Hverdagsnevroser

Inspirert av innlegget Hverdagsnevroser av Casa Kaos ble jeg nødt til å saumfare mitt eget hode og se etter feilkoblinger som fører til hverdagsnevroser. Jeg trodde først at jeg ikke hadde noe å melde, men innså raskt at det var opptil flere skruer som var litt slarkete. Her er mine hverdagsnevroser:

Volum på tv
Jeg må ikke bare ha lyden på tv-en på partall, men volumet jeg lander på må alltid være skrudd opp, ikke ned. Slik at jeg kan ikke gå 16-15-14, men 12-13-14. Hvis jeg skal skru lavere må jeg gå omveien slik 16-15-14-13-14.

Dopapir
Papiret skal henge ut fra veggen. Her finnes det intet rom for diskusjon. Snur rullen hvis jeg er på besøk.

Bilskilt
Regner sammen tallene på bilskiltet og vil aller helst at det skal gå opp i et partall eller evt. 9 (av ukjent grunn). F.eks LX 36254 = 3+6+2+5+5 = 21 = 2+1 = 3 = Dagen er ødelagt.

Like fingre
Hvis jeg tar på noe med én hånd, så vil jeg gjerne ta på det samme med den andre for å skape symmetri. Dette gjelder spesielt for riller eller andre ting som sitter igjen litt i fingrene. Dette gjelder for øvrig også hvis jeg biter meg i kinnet. Da må jeg bite det andre også for å skape likevekt.

To av alt
Jeg er litt besatt av partall, spesielt på matfronten. Jeg spiser aldri en pastill eller tyggis alene. Aldri. Brødskiver kan jeg akseptere i oddetall, men rundstykker må være partall. Jeg prøver også å porsjonere ut f. eks biff slik at den siste biten er et herlig stykke partall.

 

Hmmm.... singeltyggis. Skeptisk.

Søvntyv
Jeg tror alltid at noen skal bryte seg inn hos oss om natten og derfor har jeg ikke sovet en skikkelig natt uten en eneste bekymring siden jeg var typ 10 år. Bare hvis jeg er på hotell kan jeg sove trygt, men selv da sover jeg med ett øye åpent. Så er jeg uansett så giret på hotellfrokosten at jeg sover urolig okke som.

Tissatrengt
Jeg utstår ikke tanken av å måtte bare litt på do når jeg skal legge meg og derfor må jeg ofte gå for å tisse opptil flere ganger før jeg kan bysse lalle. Dette må jeg også ta med i beregningen hvis jeg tenker å lese bok eller lignende. "Mjaa, jeg kan jo lese 3-4 sider i boka nå, men da må jeg opp på do etterpå og det gidder jeg ikke, så da dropper jeg det". Kanskje er det faktisk derfor jeg får lest så lite?! Har sittet fast i den samme boka i snart et halvt år.

Bildøra
Jeg må alltid dobbel-/trippelsjekke at bildøren er låst. Jeg har lagt meg til en rutine at jeg sier et kjendisnavn sånn halvhøyt til meg selv når jeg lukker døren, slik at jeg skal huske at jeg har gjort det. Sånn at når jeg etter 20 sekunder tenker at jeg ikke låste døren, kan jeg si til meg selv: Hei Peter, husk: Davy Wathne. Du låste døra

Hygiene
Det er tre ting jeg MÅ ha tilgjengelig til enhver tid; rene sokker, deodorant og tannbørste. Hvis jeg mangler en av disse går jeg konstant og tenker på det. Hvis jeg hadde blitt sendt på en øde øy og kunne tatt med meg én ting, ville det blitt en tannbørste. Ikke en kniv, pil og bue eller noe sånt tull. Tannbørste.

 

Hyttebørsta står alltid klar til tjeneste :)

Dødsangst
Dette er vel mer en reell frykt enn en triviell nevrose. Når jeg tenker på døden kan jeg frike helt ut, altså virkelig. Det er noe med tanken på en uendelig evighet i mørke som virker så utrivelig. For å balansere ut dette må jeg ofte "snappe" ut av det, enten ved å snakke med noen eller f. eks. slå i veggen for å avlede tankene. Problemet er at denne angsten ofte inntreffer f. eks. når jeg står i dusjen og det hender i blant at jeg kommer løpende klissvåt og kliss naken ned til frua for å bare si hei. I starten virket nok det veldig rart.

Okei, her må jeg faktisk dele en historie til. For dette skjedde nemlig en gang da jeg var i militæret. Jeg kjente den stille panikken komme krypende ved tanken på solen som brenner ut og alt det der. Jeg prøvde å lese på en shampooflaske, men det hjalp ikke. Så helt ut av det blå gikk jeg bort til en av gutta i dusjen og ga ham en skikkelig high five. Han forsto selvfølgelig ingenting og jeg hadde ikke noen god forklaring å gi ham heller. Vi sov på samme rom også, så stemningen den kvelden ble litt beklemt. Jeg tror kanskje han fryktet at jeg satt fast i skapet og akkurat hadde lagt an på ham. Så Tore, hvis du leser dette, jeg var ikke hypp på deg eller bare skikkelig creepy altså, bare litt redd for å dø.

Tenke på at man tenker
Har du noen gang tenkt over at du tenker? Altså, at man sier til seg selv: "Så rart at jeg tenkte på akkurat det og så rart at jeg tenkte på at jeg tenkte det". Så begynner du å tenke over at du tenker og deretter tenker du over at du tenker over at du tenker. Så begynner du å tenke at du... Ja, du forstår greia. Det er en klassisk "mindfuck" som kan gå i loop og holde det gående helt til man blir sprø.

 

Aj, slike tanker gir meg strekk i hjernemuskelen

Bank i bordet
Jeg er på ingen måte en troende mann, ei heller overtroisk, men jeg klarer ikke slutte å banke i bordet! Jeg tenker at jeg skal slutte neste gang det kommer en situasjon som ikke er alvorlig at jeg strengt tatt ikke trenger å banke, men så langt har alt vært bankeverdig. Det føles på en måte som en bønn og det virker så strengt og urettferdig å droppe det. Det er noe med å si at: "Ok, jeg har banket for alt frem til nå, men seriøst... den turen din til India der du håper å ikke bli overfalt og drept, nei det kan jeg ikke banke for".

Puh, det var heldigvis alt. Tror jeg. Det er sikkert mer også, men det får holde. Og nå er jeg kjempespent: Nå som jeg har lagt ut om mine hverdagsnevroser, hva er DINE?

Massiv respekt og en enorm high five til alle som deler av sine rariteter i kommentarfeltet :)

Les også:
- Hverdagsnevroser av Casa Kaos

* Følg Nevrosepappa på Facebook *

Vinneren av beste grilltips er kåret

Aj aj aj, jeg beklager på det grøvste, men jeg har helt glemt å kåre en vinner i konkurransen "Ditt beste grilltips" Halvannen uke på overtid nå, så er vel på tide å levere som avtalt. Jeg tar selvkritikk og legger meg flatere enn Nederland.

 

Innskutt bilde av biff, bare fordi jeg er sulten og har lyst på grillmat :)

 

Men først av alt TUSEN TAKK til alle som tipset! Det innlegget vil for alltid stå som et oppslagsverk for fristende frekkaser man kan slenge på grillen. Men jeg har endelig kåret en vinner og det blir ingen ringere enn...

Geriatriks! Han klasket til med dette praktiske og fiffige tipset: "Du tar fersk sopp og napper ut stilken.. Dette tomrommet fylles med hvitløkssmør. Settes på øvre hylle og er ferdig når smøret er smeltet. Nytes gjerne sammen med biff, maiskolbe, bakt potet og seff en Duggfrisk".

Det var utrolig vanskelig å kåre en vinner, men Geriatriks stikker av med premien fordi hans tips var det første jeg selv tok til anvendelse etter at konkurransen var avsluttet. Og soppen smakte uuutsøkt! Så derfor, gratulerer med et helt års forbruk av praktiske tørkeark! :D Keep it in the kitchen, sier jeg bare.

OBS: Jeg har en ny konkurranse gående nå der du kan vinne en tripptrappstol og et halvt års forbruk av oppvasktabletter. Klikk her for å rett til konkurransen.

/High five!

En dag skal vi fiske

Båten, det er pappas sted. Det er her jeg finner min etterlengtede pappatid og smaker på livet utenfor husets fire vegger. Her ute rufser vinden i håret og jeg kan være bare meg selv. Her er luften forfriskende skarp i lungene og nasjonalromantikken strutter blant måkeskrik. Her kan jeg mette jaktinstinktet og leve som en urmann. Med påhengsmotor.

 

 



Men om noen år, lille plutt, om noen år er det din tur. Da skal du bli med pappa ut og fiske. Da skal jeg lære deg det jeg kan. Forhåpentligvis blir du like glad i å fiske som meg. Kanskje synes du det er teit, kanskje vil du ikke være med i det hele tatt. Jeg skal ikke tvinge deg, men jeg håper så inderlig at du som meg vil kjenne adrenalinet i kroppen når det napper i snøret.

 

 

Føle gleden og spenningen når du ser det glinsende skjæret i vannet av en sprelsk makrell som nærmer seg overflaten. Da kan vi sprette mellom bølgetoppene og sammen gjøre livet utrygt for alle havets fisker. Vi kan liste oss ut en tidlig morgen og koke kaffe på brygga før vi legger i vei. Vi kan ta med oss niste og bli i båten til solen går ned. Bare du og jeg, lille plutt, bare du og jeg.

 

 



Men ikke i dag, for i dag er båten bare pappas sted. Mitt lille fristed der jeg kan leve som en mann. Men en dag, lille plutt.

En dag skal vi fiske.

 

 

* Følg Pappa Fiskehjerte på Facebook *

Norges fineste pakke

/ Skrevet i samarbeid med Posten

Har du Norges fineste kjæreste, nabo eller frisør? Fortell verden om det, så kanskje det blir akkurat din datter, mamma eller postmann som får en spennende overraskelse i posten.

"Norges fineste pakke" går ut på å nominere noen du kjenner i en eller flere artige kategorier og skrive hvorfor vedkommende fortjener pakken. Den beste begrunnelsen i hver kategori stikker av med en spennende overraskelsespremie. Pakken leveres på døren av Posten. Enkelt og greit.

 

 

Selv har jeg gått for å nominere min egen sønn plutten i kategorien: Norges fineste sønn, rett og slett fordi jeg blir så utrolig glad bare av å tenke på ham og det store smilet hans. Her er min nominasjon:

 

 

Har du noen du synes fortjener en pakke, for eksempel Norges fineste bonuspappa eller Norges fineste bestemor? Hva med Norges fineste blogger (hint hint)?

 


Stikk innom Norgesfinestepakke.no og nominer en du er glad i som fortjener en spennende overraskelse fra Posten i posten.

Lykke til!

Seks ord du aldri vil glemme

Man trenger ikke et massivt oppslagsverk fordelt over 7 bind for å formidle en sterk historie. Den skarpeste penn trenger ikke mer enn seks ord. Seks ord du aldri vil glemme.

Historien skal ha det til at Hemingway i et selskap med gode venner sa at han kunne skrive en novelle på kun seks ord. Dette var det selvfølgelig ingen som trodde på, så de veddet i mot. Alle la 10 dollar hver på bordet. Hemingway trakk seg tilbake, skrev seks ord på en serviett og kom tilbake. Han hadde klart det utenkelige og vant dermed veddemålet.

Jeg er ikke av typen som kan stå og se på et abstrakt maleri i timevis og finne skjulte meninger og følelser bak hver fargeklatt. Jeg prøver heller aldri å fremstå som en dekadent forstå-seg-påer som overtolker kunst for å virke sofistikert og belært. Jeg kan selvfølgelig finne sterke følelser i kunst og musikk, men det er ikke hver dag det påvirker meg i særlig stor grad. Men der er jeg nå, for ordene han skrev har brent seg fast. De fikk meg til å innse hvilken enorm kraft det bor i ord. Å kunne fortelle en hel historie kun ved bruk av seks små ord, det er sann fortellerkunst.

Disse ordene ønsker jeg å dele med dere og jeg håper du tar deg et stille minutt til å bearbeide dem selv også. Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har noe på hjertet. Kanskje ser du for deg samme historie som meg?

Jeg skal ikke si hvilke tanker og historier jeg danner meg av å lese disse ordene, for det vil legge føringer for dine tanker. Men det jeg kan si er at som småbarnsfar treffer dette meg rett i hjertet.

 

 

For sale:

 

 

Baby shoes,

 

 

never worn.

 

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Slik tar du bedre bilder i ferien

/ skrevet i samarbeid med Olympus

Å ta gode bilder av solglade sommerbarn kan være overraskende vanskelig. Her skal du få et par enkle tips som sørger for at årets feriebilder blir bedre enn i fjor :)

Tips 1: Solen er en luring. Det er lett å tenke at mye sol gir gode lysforhold, men det er ikke alltid tilfellet. Knallblå himmel og en sommersol som står høyt på himmelen kan derimot skape mørke skygger for alt som ikke står rett i solsteiken og dermed vil for eksempel øynene til barna fort kunne bli gjemt bak mørke skygger.

 

Se her ja... det ble mye skygge gitt

Tips 2: Bruk blits! Ja, det høres helt banalt ut, for blits er vanligvis forbeholdt mørke rom, men bruk blits utendørs i lyssterke forhold for å nøytralisere mørke skygger.

 

Blits i fullt dagslys funker som bare juling

Tips 3: Siden solen er en luring, ta gjerne bilder av barna i skyggen, hvis mulig. På en solrik dag er det mer enn nok lys i skyggen og sollyset skaper forrædersk vanskelige arbeidsforhold. Hvis du har et kamera som tillater det, sett lyssettingen på ?sol?, det vil ta litt av brodden av det skarpe lyset.

 

Liten plutt i skyggen, men blits fikser biffen

 Alltid greit med litt drahjelp

Tips 4: Ha solen i ryggen! Solens posisjon i forhold til kameraet er helt avgjørende for kvaliteten på bildet. Får du for mye sollys inn i kameraet vil alt annet bli mørkt. Veldig mørkt. Så sørg for at solen varmer godt i ryggen eller i det minste er langt utenfor bildet om du skal ta gode bilder utendørs. Men med solen i ryggen så kan det fort oppstå mysing på personen du tar bilde av, så ta en avveining på hva som fungerer best (Takk til Frida for innspill i kommentarfeltet).

Hvis du absolutt må ha med solen i bildet, sørg for å være litt finurlig. La enten objektet i bildet stå i veien for solen eller knips solen litt fra siden. Eller en solnedgang, solen er ofte litt mer medgjørlig når den er i ferd med å legge seg for kvelden (stikk i strid med små barn, ironisk nok).

Tips 5: Forberedelser: De aller fleste bilder krever ikke at man gjør forarbeid, men hvis man er ute etter et skikkelig vinnerbildet til å henge opp på veggen kan det være lurt å planlegge. Det kan jo være en idé å tenke over at klærne til barna helst ikke skal se snuskete ut hvis bildet skal på et julekort til svigermor. Dette tipset gjelder også hvis man har sin egen pappablogg og ikke vil at mor i huset skal hisse på seg stressflass og fistelstemme.

 

Hupps

 

Tips 6: Perspektiv. Hvis du skal ta bilder av barn, ta bilde fra deres perspektiv. Sett deg på kne, legg deg ned om du må. Ta bildet fra barnets eget øyenivå slik av bildet ser verden fra deres ståsted. Ikke vær redd for å prøve uventede perspektiv og vinkler. Det er mye bedre å ta ørten dårlige bilder og ett knallbra, enn et lass med kjedelige.

Tips 7: Knips knips knips! Dagens barn vil aldri forstå hvordan det var å måtte forholde seg til en rull med enten 24 eller 36 bilder. Da var hvert eneste bilde viktig og å fremkalle dem var svindyrt. Sånn er det ikke lenger, så bare knips i vei! Ta gjerne bilder i serier med kontinuerlig bildetakning og velg det beste bildet senere. Barn løper mye rundt og det er kjedelig å oppdage at det ene bildet man tok faktisk er uskarpt. Ta heller 30 bilder og slett 29 av dem senere.

 


Bildene blir mer levende på barnets øyenivå

 

Tips 8: Fotofikling. Du trenger ikke være noen photoshop-guru for å forbedre bildene dine, men litt enkel fikling med bildene kan gjøre mye for sluttresultatet. Både pc og mac kommer med standardprogrammer som tillatter enkel justering av nivåer for farge, kontrast, eksponering etc. Lek litt med dette og se et ellers platt bilde våkne til live.

Tips 9: Ha det gøy! Så lett kan det sies: Ha det gøy. Oppsøk nye muligheter, prøv nye vinkler, legg deg på gresset, still deg på bordet, prøv å finne nye måter å ta vanlige bilder på.

Bonustips fra kommentarfeltet, Ida (trønderen): "Ellers vil jeg bare legge til: gå nært nok. Har sett alt for mange barne-/feriebilder der alt for mye uvesentlig er med. Hvis motivet er ungen som spiser is, trenger vi ikke se søppelbøtta og den parkerte bilen i bakgrunnen. I tillegg står fotografen ofte så langt unna at det er vanskelig å se hvilken unge som faktisk er fotografert. Slår også et slag for analog zoom (les: strake armer). Hvorfor bruke zoomen hvis du kan reise deg og gå et skritt? :)". Takk for knallbra tips, Ida :D

Tips 10: Kjøp deg kamera. Det høres kanskje ut som et banalt tips, men mange holder seg til mobiltelefonen og det gir rett og slett ikke gode nok bilder. Joda, smarttelefoner tar kurante bilder for det aller meste, men hvis du ønsker virkelig gode bilder du faktisk kan henge opp på veggen, trenger du skikkelig utstyr. Det trenger absolutt ikke være dyrt.

Selv har prøvd dyre speilreflekskameraer, lette digitalkameraer og diverse mobiltelefoner. Her er selvfølgelig smaken delt, men for min del ønsker jeg mye valuta for pengene og et allsidig kamera som ikke tar altfor mye plass. Speilreflekskameraer tar ofte knallbra bilder, men blir upraktiske å ha med på tur på grunn av størrelsen. De billigste digitalkameraene gir ofte midt-på-treet-bilder i alle kategorier og takler ikke bilder av barn i bevegelse uansett hva selgeren i butikken sier.

Og når du først har kjøpt deg et kamera: bli kjent med det! Ikke nøy deg bare med standardinnstillingene. Du trenger ikke å bruke timevis på å lære hver minste finjustering, men et par raske søk på nettet og en titt i instruksjonsmanualen.

 

My precious :)

 

Selv kjører jeg Olympus OM-D E-M10 og er knallfornøyd med det. Tenkte jeg skulle være lur å kjøpe et enkelt kamera som fungerte til alt, men har allerede gått på en smell og bestilt ekstra linser og stæsj. Sånn går det når fotobasillen setter seg og nekter å slippe taket. Legger ved et lite knippe bilder som egentlig ikke har noe med bilder av barn å gjøre, men som viser litt hva fritiden min har gått med til de siste par dagene.

 

Fævvel i solnedgang

 

Trapp i trappeoppgang

 

Humle på pollenslang

 

For å ikke overøse dere med tekst har jeg bare valgt et par enkle tips her, men legg gjerne igjen ditt beste tips selv i kommentarfeltet. Og for all del: Rop ut hvis du lurer på noe :)

/ High five og gooood sommer!


Les også:
- Yoga for 2-åringer

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kok ikke barnet som sover

Det er så utrolig fort gjort. Man tar med seg barnevogna ut på tur for å nyte varmen og det deilige sommerværet, men den lille tassen i vogna får solen i øynene og finner ikke roen. Man ønsker jo også å beskytte barnets sarte hud mot den skarpe solen og derfor slenger man et helseteppe over vogna. Sånn, da var det problemet løst. Slikt kan man fort finne på å gjøre, lykkelig uvitende om at dette kan få fatale følger.

Tønsbergs Blad testet for noen uker siden effekten av å henge et teppe foran barnevogna (les: Så varm ble vogna på 10 minutter). I løpet av 10 minutter hadde temperaturen inne i barnevogna steget til 30 grader! Hva da med en times trilletur på en veldig varm dag?

Det er så skremmende lite som skal til! Og på varme sommerdager kan en liten glipp som dette få fatale følger. Derfor, følg nøye med nå:

 
 

Jeg ønsker i det lengste å unngå skremselspropaganda, men i dette tilfellet er jeg villig til å gjøre et unntak. Derfor vil jeg bare minne alle mine lesere om å ikke henge tepper over barnevogna for å beskytte barnet mot solen. Et teppe for å beskytte mot solen kan fort gjøre barnevogna om til en badstue og konsekvensene av dette... ja, det vil vi helst ikke prate om.

Jeg ønsker ikke å bruke groteske bilder a la røykepakkekampanjer for å få dette budskapet til å sitte, så derfor går vi heller for en enkel huskeregel som jeg håper setter spor.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

 

Og her er noe for underbevisstheten:

 

Barnevogn on Make A GifTussi klar for en power nap (uten teppe og med vogna vendt bort fra sola).

 

Ha en fin og trygg sommer :)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ditt beste grilltips - konkurranse!

/ skrevet i samarbeid med Serla

Det er sommer, det er sol og det er grilling! Få ting føles bedre på en varm sommerdag enn å klaske litt velegnet kjøtt og grønt på grillen og kjenne den herrrlige grillukta. Enda bedre er det selvfølgelig hvis naboen ikke griller, slik at man kan gni seg i hendene og gosse seg litt ekstra. Jeg har selv smertelig fått erfare hvor nitrist det er å skulle ha fiskegrateng til middag når lukten av grillmat kommer sivende gjennom thujahekken.

Med grilling blir det selvfølgelig gode muligheter for grising og uforutsett klin. Mais, marinader, saftig kjøtt, pølser med diverse tilbehør og ivrige fingre som gjerne skal tafse på all maten hele tiden. Derfor kan det være lurt å stille forberedt når man skal grille og ha tørkepapiret klart. Sett frem en boks Serla tørkepapir med enkelttørk så kan du enkelt nappe til deg et ark når du trenger å frigi fingrene for kliss eller tørke av bordet for ketchup. Igjen.

 

Gi tennene en flytevest!

 

MEN, jeg synes så ofte jeg ender opp med å grille de samme to-tre tingene. Altfor ofte ender jeg opp med gamle vinnerrekka med hamburgere og ventepølser. Nå vil jeg prøve noe nytt! Derfor tenkte jeg at tiden var moden for å kjøre i gang en konkurranse for å hente ny grillinspirasjon blant mine kjære pappaliebers.

Mitt beste grilltips er utvilsomt grillet Halloumi-ost. Halloumi er en fast, gummiaktig og salt ost som hovedsakelig forbindes med Kypros og smaker heeeeeelt himmelsk på grillen! Men jeg trenger mer og derfor, kjør konkurranse:

 

Grillet Halloumi - så utrolig enkelt, så fantastisk godt!

 

HVA ER DITT BESTE GRILLTIPS?

Har du et supertriks for å få biffen helt perfekt? Lager du en heftig marinade etter mormors hemmelige oppskrift? Har du et praktisk tips som hele verden burde vite om? Kanskje har du kommet opp med verdens beste potetsalat? Hva enn ditt beste grilltips måtte være: Jeg vil vite det!

Og reglene er forfriskende enkle:

  • Skriv inn ditt beste grilltips som en kommentar til innlegget her på bloggen (ikke facebook).
  • Husk å legge igjen e-postadresse. Denne blir ikke misbrukt altså, jeg lover. På serr.
  • Husk å LIKE innlegget nederst i teksten.
  • Ferdig :)

Vinneren av konkurransen stikker av med ett års forbruk av Serla tørkeark og en raff dispenser, som vist på bildet under.

 

Grillmat med tilbehør til klissete fingre


Praktiske tørkeark er greit å ha på lur med en 2-åring i hus ;-)


Vinner av konkurransen kåres på onsdag og vinneren utropes på facebook. Så hvis du ikke allerede følger Pappahjerte på facebook, er dette en god tid å ta steget ;-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

LYKKE TIL, LET THERE BE GRILL :D

Yoga for 2-åringer

Det er utrolig hvordan et lite barn kan gå fra å være trøtt som en rumpepinne til å bli kaffevåken på bare to sekunder. Alt man trenger å gjøre er å si: "Pusse tennene?". Vipps så forvandles barnet til en overenergisk akrobat.

 

Trøtt som en dritt, men bare gi det et sekund... #spirrevipp

I det siste har plutten begynte å vise frem det siste innen yoga når han blir overtrøtt. Jeg la ut et bilde av dette på Instagram for noen dager siden og fordi det ble så populært byr vi her på hele bildeserien, samt forklarende undertekster. Så velkommen skal du være til Pluttens yogaskole!

Og vi starter selvfølgelig rolig med et par enkle tøys and bøys

 

Heeelt opp til nesetippen og rolig ned igjen

 


Strekk rumpa mot sola, kjenn at du lever

 

Mange foretrekker å gjøre disse øvelsene i bare sokkelesten

 


Vi fortsetter med "Broen" og her er det viktig å puste med magen

 


Deretter slår vi over til "Den tissende hunden"

 
Før vi går over til et par helhjertede kast i putene



Dette kalles "Døds" på fagspråket og dette har pjokken lært av fattern. Videobevis

 


Etter endt økt er det viktig å ta et rolig minutt for å hente inn pusten igjen


Så klapper vi for oss selv, dere! :)



Og så er det din tur, pappa

 

Pluttens yogaskole kan kjøpes på DVD for 1499,-. Bestill i dag ;-)

God helg folkens!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Følelsen av å gå gravid

Det har nå gått to dager siden jeg for første gang kjente vår lille bebis nummer 2 sparke meg rett i hånden (les: Utsatt for personangrep).

Siden den gang har jeg tenkt. Og tenkt. Det var nemlig en situasjon som oppsto den kvelden som har gnagd seg fast i hjernebarken. La meg prøve å gjenskape scenarioet: Vi ligger i senga på hytta med lyden av elven som klukker forsiktig forbi utenfor. Jeg ligger med hånden på min kjæres mage og har akkurat kjent det første sparket fra det lille kjærlighetsbarnet vårt som ligger og duner´n inne i magen til mor. Stemningen er mildt sagt god og far prøver å forstå hva som akkurat har skjedd.

 

Hyttesenga egner seg også utmerket til basing

Fascinasjonen rundt hele svangerskapet hadde tatt meg med storm, men likevel prøvde jeg å bryte stillheten ved å si noe halvveis vettugt:

- Det er bare... det er så sjukt. Å kjenne den lille kroppen som sparker. Å vite at det ligger et lite menneske der inne som allerede har begynt å fungere. Det er så vilt! For en følelse! Det er jo bare... sjukt.

Til dette svarte min kjære:

- Hvordan tror du det føles for meg da?


Et vandrende popcornstativ

 

Nei du, det... Det har jeg faktisk ingen anelse om! Hvordan føles det egentlig for en kvinne å gå gravid? Det ble jeg liggende å tenke på helt til jeg sovnet. Jeg kom ikke frem til noe klokt, men jeg vil fortsatt ha svar!

Hvordan føles det egentlig å gå rundt i 9 måneder med et annet menneske voksende inne i magen? Det er jo helt galskap når man tenker over det. Som mann klarer jeg ikke å forestille meg hvordan det må være. Jeg mener, jeg har forspist meg skikkelig på taco et par ganger, er det noe i den gata? Eller er det mer som når man har spist en dårlig forrett og sitter innesperret i en trang dress i en formell middag og ikke tør å slippe fri en liten smyger? Føles det som en skikkelig nervøs eksamensmage fullt av luft og kaffe som vil ut? Dette skulle jeg gjerne hatt svar på.

Derfor stemmer jeg for at Mammahjerte tar saken! Jeg har ikke spurt henne om dette enda for da kommer hun bare til å svare nei og si at ingen synes sånt er interessant. Men jeg synes det er interessant! Jeg skulle gjerne lest en åpenhjertig, dønn ærlig skildring av hvordan det føles å gå gravid.

Kunne du også tenkt deg å lese noe sånt?

Gi i så fall dette innlegget en tommel opp og legg igjen en kommentar, så kan jeg bruke det som en slags underskriftskampanje for å overtale frua til å ta pennen fatt :)

 

Hjelp denne mannen - Trykk tommel opp


P.S. Håper ikke du blir muggen for at jeg legger opp til gruppepress Christina. Jeg ble bare så fryktelig nysgjerrig og du er så gnien på ordene for tiden, så derfor denne underskriftskampanjen for å røyke deg ut av hulen. Love ju :P

/ lik hvis du stemmer for at Mammahjerte tar saken


Les også:
- Utsatt for personangrep

* Følg saken videre på Facebook *

Utsatt for personangrep

Det var bare et spørsmål om tid før jeg skulle bli utsatt for et personangrep. I går kveld skjedde det.

Vi hadde akkurat lagt oss for kvelden og lå på senga og småpratet. Selv om jeg har fått streng beskjed om å ikke stikke innom verken blogg eller sosiale medier på sengekanten, så hender det at jeg stikker innom. Det skjedde også i går. Et par kommentarer hadde dukket opp helt på tampen av dagen og jeg måtte jo sjekke hva det sto. Lite visste jeg da at jeg bare var få minutter unna et regelrett personangrep av verste sort.

 

 

Tidligere på dagen hadde jeg publisert et såkalt "sponset innlegg" og det kan ofte få folk til å tenne litt på pluggene. Selv om sponsede innlegg er en nødvendighet for at bloggen kan drives videre, er det alltid en viss spenning rundt det å sjekke lesernes tilbakemeldinger. Inne på bloggen var det derimot bare god stemning. Men så skjedde det.

 

 

Jeg skrudde mobilen på lydløs, la den på nattbordet og snudde meg rundt. Jeg kastet på meg dyna og la hånden på den store magen til min kjære og da skjedde det. Nesten umiddelbart kjente jeg det. Det føltes som om noen sparket meg. Hei vent, det var jo akkurat det som skjedde, det var noen som sparket meg! Det lille nurket inne i magen kjente fars hånd som banket på sin bru og svarte kontant. Det ble en karateoppvisning verden sjeldent har sett maken til og hvert eneste spark traff rett i håndflaten.

Dette var ingen tilfeldighet, men et direkte personangrep! Rettet mot meg! Jeg ble så varm om hjertet at jeg nesten smeltet rett ned på gulvet. Jeg er ingen troende mann, men det at en sædcelle og en eggcelle kan bli til et fullt funksjonelt menneske inne i magen til en kvinne kan ikke kalles for noe annet enn et mirakel. Har du noen gang tenkt over hvor spinnvilt det egentlig er? Gi to celler litt tid til å bli kjent og noen måneder senere så har du et spill levende menneske! Det er jo galskap!

Men det er kanskje sånt man først innser når man ligger på sengekanten en kveld og holder hånden på magen til sin kjære. Å kjenne livskraften fra sitt eget barn som presser seg mot hånden din fra innsiden av magen til kvinnen man elsker... Er det verdens beste følelse? Ikke umulig. Er det galskap? Heller ikke umulig. Hva enn det er så er det i hvert fall én ting:

Magisk.

 

Velkommen skal du være, lille plutt / pluttinne! Vi gleder oss :-)

 

Les også:
- Tanker om å bli tobarnsfar

* Følg bloggen på Facebook *

Smart tips, smarte bleier

 / skrevet i samarbeid med Libero

Som nybakt forelder er det veldig mye nytt som skal læres. Når skal den lille småtten ha mat og hvor ofte spiser en baby? Hvorfor så mye gråting og hvorfor kan det ikke være mulig å sove en eneste hel natt sammenhengende? Og hvor ofte burde man egentlig skifte bleie?

Jeg husker i hvert fall at det var veldig mye jeg lurte på da jeg gikk fra å være en bekymringsfri ungkar til å plutselig sitte med en liten pjokk i hendene. Verst av alt var nok bleieskiftene.


"Kom så fattern, denne bleia skifter ikke seg selv."


I over 30 år hadde jeg fryktet bleier og alt de sto for. Da jeg var yngre var jeg faktisk så pinglete på avføringsfronten at jeg ofte ikke klarte å plukke opp etter hunden vår hvis den gjorde fra seg da vi var på tur. Beklager til alle gamle naboer for det.

Heldigvis har ting endret seg med årene. Nå plukker jeg opp hundens alle etterlatenskaper og skifter bleier som en fagkyndig. I starten måtte jeg manne meg opp i 5 minutter før jeg kunne ta en bleie og skiftet kun med tung rockemusikk spillende på badet. Og det hjalp faktisk. Ved å gjøre det hele til en mannegreie overvant jeg den verste frykten. Etter hvert gikk drittjobben som en lek (pun intended). Nå har jeg over to års erfaring som bleieskiftarbeider og har opparbeidet meg et trent øye som kan se en skifteklar bleie på en mils avstand.

Men det var jo ikke alltid sånn og i starten kunne det faktisk være kjekt med litt drahjelp. Som en mann som fryktet bleieskift mer enn Dodraugen ønsket jeg i hvert fall ikke å skifte bleier oftere enn nødvendig, men uten å helt vite hvor ofte en liten bebis tisser kan det være vanskelig å vite.

Libero har nå kommet med "våtindikator" på alle bleier til nyfødte barn. Det virker egentlig ganske genialt, for når bleien blir våt vil en gul linje langs bleien endre farge til blå og da kan du fort se om bleien bør skiftes.

 

Ser man det. Blå linje, på tide å skifte. Grei skuring.

På den måten slipper man at barnet går rundt med våt bleie unødvendig lenge OG man unngår overflødige bleieskift av tørre bleier. To fluer i en smekk, der altså. Selvfølgelig kan man fint klare seg uten en slik "våtindiikator", men i starten har man 100 ting å stri med og selv om dette produktet ikke løser alle verdensproblemer, så kan det i hvert fall hjelpe deg til å si: Jeg har 99 problemer, men en bleie er ikke en ;-)

 

Billig humorpoeng, men jeg kjøper´n :P

Ønsker du å lese mer om babyer og hudpleie? Hudpleietips og nyttige produkter finner du her: Hvordan pleier jeg huden til min nyfødte?

 

Les også:
- Vær litt forsiktig, da

Så mye på hjertet, men så altfor få ord

Noen ganger virker det utrolig frustrerende å være to år. Som når mormor ringer. Du har så utrolig mye på hjertet, men så få ord å dekke det med.

 

Ja, hvor blir du av? Du har jo vært bort minst en evighet!


Jeg vet hva du prøver å si og jeg hører at ordene som kommer ut bare stokker seg helt. Du prøver å fortelle at vi har stekt pannekaker, at vi har vært på butikken og at du fikk lure en pose ostepop ned i kurven selv om jeg sa at du ikke fikk lov. Du prøver å si at det regner så fælt at det nesten ikke er til å tro og at du savner mamma som har vært bort i flere timer allerede.

 

Mollstemt regnværsdag


Og du forteller med største iver. Ordene bare fosser over og du roper nærmest der du går runde etter rundt stuebordet med telefonen min som du har stjålet. Men alt som kommer ut er malplasserte ord som ikke egentlig hører hjemme. Eirik, yoghurt, ringe, bringebær. Du gjør så godt du klarer med de få ordene du kan.

Når jeg hører deg bable så overentusiastisk og ektefølt kjenner jeg det rykke litt i øyekroken. Jeg skjønner ikke hvorfor det knaser i hjertet av noe så dagligdags som dette. Det er noe med entusiasmen din og fortellergleden. Her går jeg dagen lang og har kjempedårlig samvittighet fordi vi ikke har gjort stort i løpet av dagen. Med en nyoperert hånd og et konstant regnskyll begrenser det seg litt med muligheter.

 

Ta en tur på lekeplassen? Gløym da!

 

I hele dag har jeg tenkt at du må bli helt vanvittig understimulert av å henge ut her hjemme med meg hele dagen. Jeg har kjent på klumpen i magen som sier at jeg må finne på mer, gjøre mer, yte mer. Det holder ikke å være sånn passe god på å steke pannekaker, du krever mer enn som så.

 

Norsk sushi = pannekaker

 

Men så hører jeg deg prate med mormor. Mellom den konstante, overivrige bablingen hører jeg ord jeg kjenner igjen, slik som pannekake og bringebær. Du forteller om alt du har opplevd og jeg innser at livet hjemme med fattern på en regnværsdag kanskje ikke er så verst likevel. For når pappa er hjemme får du tross alt spise så mange pannekaker du vil. Du får manipulert deg til både blåbær OG bringebær, og du får leke med perler helt på egen hånd.

 

Hupps!

Den tabben tar jeg på min kappe. Men selv om jeg sikkert gjør mange feil, kanskje er det akkurat det som blir så riktig for deg? Kanskje er det faktisk det du prøver å fortelle til mormor? Hvor mye moro det er når ting ikke går helt etter planen, som når pappa brenner en pannekake og kardemommeboksen går i bakken? Kanskje holder det faktisk at man gjør så godt man kan.

...selv om du ikke lot deg imponere over fatterns kunstverk "Thelma & Louise - avslutningsscenen" på tegnetavla tidligere i dag. Vi prøver igjen i morgen og da bør jeg best få stående ovasjoner, ellers kan du bare glemme pannekaker.

 

Skal vi starte budrunden på 50 000 kr?

 

Men hvem er det jeg prøver å lure... Jeg vet at hvis du først setter øya dine i meg og spør om "p... pa... kake?", så får du pannekake.

 

"Pannekakeblikket" vinner alltid. Fattern er svak.

 

Kanskje er det også det du liker aller best med å være hjemme med fattern: Han er så grei å snurre rundt lillefingeren.

 

Les også:
- Frykten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vemodig foreldremøte

I kveld er det vårt aller første foreldremøte i barnehagen, så hvorfor henger jeg med leppa?

Pjokken har endelig fått plass i barnehagen til høsten. I kveld skal vi opp for å hilse på de andre foreldrene, de ansatte og snakke om hvordan hele opplegget funker. Vi skal bli sånne folk som sier "bhg" istedenfor barnehage. Egentlig burde jeg være glad og udelt positiv. Etter å ha gått hjemme i to år med mams og paps skal pjokken endelig ut og oppdage den store verden.

Han vil knytte nye vennskapsbånd og få bekjentskaper som kanskje varer livet ut. Han vil få en eksplosiv fremgang i sosiale ferdigheter, språk, kommunikasjon, medmenneskelig forståelse og alt det som hører til. For alt dette burde jeg være intet annet enn strålende fornøyd, så hvorfor rynker jeg på pannen?

 

 

Jeg tror kanskje det er frykten for det ukjente. Gutten vår blir eldre og det gir meg ambivalente følelser. Fra å være bare vår vil han nå bli en av mange, inngå i en vennegjeng og få et forhold til de ansatte i barnehagen. Mamma og pappa vil ikke bli hans alt lenger, bare to av flere omsorgspersoner.

Jeg har så absolutt ingen mistillit til de ansatte i barnehagen, snarere tvert i mot. Jeg gleder meg så veldig på hans vegne, på alt han vil oppleve og alle de nye fjesene han vil bli kjent med. Ekskursjoner ut i skogen, eventyrstund, lek og moro. Men mamma og pappa vil ikke være der. Det er nok det jeg sliter litt med.

Til nå har vi vært der for alle de fantastiske øyeblikkene og alle de såre stundene. Det har alltid vært oss han har snudd seg til for et strålende smil eller en trøstende klem. Nå må vi dele på den oppmerksomheten og det gir meg en klump i magen.

 



Man hører jo om barn som våkner av mareritt midt på natten og roper etter "Tonje" fra barnehagen. Sånt høres bare morsomt ut når det ikke gjelder ens eget barn, men jeg vet at det ville bristet mitt hjerte om det en dag skjer med meg. Når pappas armer ikke lenger varmer og alt han lengter etter er klemmen fra "Tonje".

Jeg vet at han ikke kan være en fomlete liten valp for alltid og det er jo heller ikke det jeg ønsker, det bare... Jeg vil bare være der for alt, men jeg vet at det ikke går. Det er ikke bra for ham, det er ikke bra for oss. Og det kan være litt kjipt å anerkjenne.

Men så gleder jeg meg også veldig til å hente ham i barnehagen og høre ham oppglødd fortelle om alt det spennende han har opplevd. Se ham sovne i sofaen en time tidligere enn vanlig fordi han er totalt utslitt etter en dag med lek og moro. Det er jo det jeg vil for ham, men som småbarnsfar er det også litt sårt å sette mine egoistiske behov til side. Jeg er nok litt redd for at pappa plutselig ikke rekker "Tonje" til knærne.

 




Så tenker jeg på alle stundene vi har hatt til nå. Tiden da han var bare vår. Var vi flinke nok til å sette pris på den? De vokser opp så fort og det er så lett å ta ting for gitt. Det slår meg nesten alltid etter at pjokken har lagt seg for kvelden. Når han fredfullt ligger og smatter seg gjennom natten. Tar jeg deg for gitt?

Med første dag i barnehagen starter for alvor den delen av oppdragelsen der mamma og pappas rolle blir mer fragmentert. Det er bare så mye vi kan lære deg innenfor husets fire vegger. Du trenger mer.

Vår lille fugl er i ferd med å ta sine første kast på ustødige vinger og det gjør meg både glad, stolt og litt trist. Er det bare jeg som er teit eller har alle det sånn?

Jeg er vel bare redd for å sitte igjen i redet og savne tiden da han var bare min.

 

Pappas lille alt <3


Les også:

- Kan vi stoppe tiden?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vær litt forsiktig, da!

Da jeg var yngre sa mamma alltid at jeg måtte være forsiktig. Uansett om jeg skulle på stranden eller bare ut en tur. Kjør forsiktig. Vær forsiktig. Pass på deg selv. Det prellet bare av som vann på gåsa. Jeg forsto aldri hvorfor hun gadd å si det gang på gang, men nå har jeg innsett at det er en slags foreldrerefleks.

For jeg har bestandig tenkt at jeg skal være en kul far som tar ting som det kommer. Jeg har alltid sagt at det er meningen at unger skal falle og slå seg, de skal ikke sys puter under armene på. Men så får man egne barn...

 

Forsiktig nå, pluttis!


Det er stor forskjell på teori og praksis når det er ens egen lille pjokk som står og balanserer høyt oppe på toppen av sklia. Først prøver jeg selvfølgelig å være kul og rolig.

"Ja ja kompis, hvis du faller ned nå får du skylde deg selv!"

Men han gir seg jo ikke av den grunn. Han er 2 år og har en hel verden å utforske. Så han griper tak i gelenderet og strekker seg enda høyere opp på tå. Igjen prøver jeg å ikke gripe inn. Jeg minner meg selv på at barn som får blåmerker og skrubbsår under oppveksten lærer seg å respektere farer når de blir eldre. Men...

"Hvor har du tenkt deg egentlig? Ut på plenen? Kom så pluttis, bare bruk sklia som vanlige folk. Ikke tull mer nå"

Men så begynner jeg å trippe utålmodig. Sklia som tidligere så stødig og robust ut begynner å se mer ut som en vaklevoren plastleke. Pjokken kan jo umulig ha kontroll? Vet han hva han driver med eller har han egentlig balanse som en full apekatt på et skip? Dette kan jo aldri gå bra, han kommer til å falle. Og hva da? Tenk om han får hull i hodet, slår ut en tann, brekker en arm, eller enda verre; knekker nakken? Skal jeg virkelig bare stå her og la det skje? Er jeg virkelig så uansvarlig? Neppe! Så da løper jeg til:

"Øy, Johnny-Bob, kan du ikke være littegrann forsiktig da?!"

Men han hører jo så klart ikke. Smiler heller utfordrende til meg, som om han vet at hjertet mitt allerede befinner seg langt oppe i halsen. Til slutt klarer jeg ikke mer:

"Hei! Forsiktig, sa jeg!"


Men for...

Idet jeg tar tak i pjokken spør jeg meg selv en siste gang: "Men Peter, du har jo sagt 1000 ganger at det er viktig at barn får falle og slå seg, hva skjedde med å være litt prinsippfast?"

Og til det svarer jeg enkelt og greit: Glem det! Prinsippfast får vi være i morgen. Pjokken nekter jo plent å være forsiktig. At han ikke bare kan være mer forsiktig? Jeg skjønner ikke hvor han har det fra?!

Moren hans har vel stort sett aldri brukket mer enn en negl, mens jeg blant mye annet har slått hull i hodet 10 ganger oppigjennom. Jeg skulle vel ha hørt mer på muttern. Ikke bare fordi det ville spart meg mang en tur på sykehuset, men jeg hørte jo ikke på henne, hvorfor skal plutten høre på meg? I sånne stunder får man bare krysse fingrene og håpe at visse ting ikke går i arv...

 



...men det ser ikke spesielt lovende ut.

 

Les også:
- Frykten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere