april 2017

Kjøp sjokolade - vinn heltestatus

/ sponset innlegg

 

Det er viden kjent at sjokolade er det beste som finnes i hele verden. Mange vil kanskje argumentere for at en vakker sommerdag, kjærlighet, forelskelse eller en elskers omfavnelse er hakket hvassere, men de folka tar feil.

For alle som noensinne har satt tennene i en bit sjokolade og kjent hvordan tennene begynner å løpe i vann og sommerfuglene begynner å blafre begeistret i magen, vet at god sjokolade er magisk. Spesielt med kaffe! For kaffe og sjokolade hører sammen som sol og sommer.

Og akkurat nå kan du faktisk bli en vaskekte hverdagshelt og vinne 25 000 kroner til noen som virkelig trenger det, neste gang du kjøper sjokolade!

 

 

KJØP SJOKOLADE - VINN HELTESTATUS
Freia har nemlig sparket i gang: "Vinn heltestatus" - en konkurranse der du kan støtte et prosjekt som mangler støtte med hele 25 000 kroner.

Dette har de gjort ved å gjemme åtte grønne vinnerbilletter i åtte ulike sjokolader. Finner du en billett, kan du bli en vinne heltestatus ved å støtte ett av åtte utvalgte prosjekter med 25 000 kroner!

De 8 prosjektene du kan velge mellom finner du på Freias nettsider, og inkluderer blant annet en forening for omplassering av katter, besøkshesten Liva som liver opp hverdagen til pensjonister og pleietrengende, et fotballag fra Honningsvåg som vil til Norway Cup og mye mer.

Skulle jeg vinne, er jeg derimot ikke i tvil om hvem jeg ville valgt: Pinnsvinhjelpen! For pinnsvin er noe av det triveligste jeg vet, men de søte små skapningene er faktisk utrydningstruet og trenger sårt vår hjelp. Og da synes jeg det er så fantastisk at det finnes noen som Pinnsvinhjelpen, som tar dyra på alvor og gjør alt de kan for å hjelpe så mange små svin som mulig.

Se en liten videosnutt av arbeidet deres her:

Alle som kjøper en sjokolade og finner en grønn vinnerbillett, vil dessuten få navnet sitt på en helt spesiell plakett hos dem de har støttet. Vinneren selv vil også motta en stooor pakke med masse, deilig sjokolade :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Selv er jeg utrolig svak for Smil, og det får meg til å smile litt ekstra når jeg tenker på at mitt neste kjøp kan føre til 25 000 kroner i støtte til Pinnsvinhjelpen, samt en herlig plakett over pinnsvin-innhegningen med mitt navn på.

Så er det jo også fint å ha en unnskyldning for å kjøpe sjokolade: "Jeg gjør det for pinnsvina. Ikke fordi jeg har lyst, men for pinnsvina.." ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De grønne vinnerbillettene som kan sikre deg heltestatus og en stor pose med sjokolade, finner du i følgende, utsøkte sjokolader:

  • Smil
  • Melkerull
  • Krokanrull
  • Monolit
  • Mandelstang
  • Peanøttkubbe
  • Japp
  • Toppris

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så husk det, neste gang du kjøper sjokolade: Kanskje kan du sende et guttelag på fotballturnering, gi pinnsvina litt drahjelp eller sørge for kliss nye uniformer til et helt ungdomskorps. Kan fort bli heltestatus av sånt ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Vær en helt - kjøp sjokolade ;-)

1 år siden rumpeglippen

I dag er det ganske nøyaktig ett år siden jeg skulle være morsom og legge ut en tekst om at det var natt til 01. mai og dermed duket for full fest og skumparty. Men det var noe ganske annet enn den fjasete teksten som fikk oppmerksomheten i innlegget...

 

 

Jeg kan fortsatt ikke fatte og begripe hvordan det er mulig. Å være så distré at man legger ut et sånt bilde uten å legge merke til den kjipe mannerumpa i bakgrunnen.. x-)

Jeg skjønner dem som trodde det var et stunt, jeg hadde tross alt lagt på tekst og redigert vekk logoen på flasken, men likevel har jeg altså klart klart å gå på en skikkelig sprekk.

Og uansett, hva i all verden skulle jeg hatt å tjene på et slikt organisert PR-stunt? Kanskje hvis jeg hadde vært Sophie Elise, Kylie Jenner, Kim Kardashian eller Beyoncé, men en naken papparumpe selger ingen forsider ;-)

 


(bilde: instagram.com/kyliejenner)

 


(bilde: instagram.com/kimkardashian)

 


(bilde: instagram.com/sophieeliseblogg)

 


(bilde: instagram.com/beyonce)

 


(bilde: instagram.com/pappahjerte)

 

/ Gooood søndag, med eller uten rumpe :)

Les også:
- "Natt til 01. mai - skumparty!" (originalinnlegget)
- "Spikern i kista" (Christinas reaksjon på rumpeglippen, haha!)

Lørdagstaco og gåte-satan

Det lå an til å bli en skikkelig fin dag, men så ødela fattern alt.. x-)

 

 

For i dag har vi hatt muttern og fattern på besøk. Og det var hyggelig det altså. Kjempehyggelig. Lørdagstaco, sommersol, is og greier.

Men det var frem til fattern gikk ut på kjøkkenet, skriblet noe på et ark og kom tilbake med dette:

 

 

Siden da har ikke hjernen min fått fred. For dette er selvfølgelig en gåte, ooooog jeg forstår den ikke. Ikke det spøtt. Jeg har vridd hjernen min som en klut, jeg har tenkt både høyt og lavt, men jeg er enten altfor dum eller så er gåten umulig. Men jeg har blitt fortalt at det skal være en logisk løsning, så da gjenstår bare alternativ #1 ;-)

Og siden jeg har vrengt hjernen min i flere timer nå, roper jeg desperat etter hjelp hos dere. Jææælp, er det noen som skjønner denne??

Gåten går altså slik:

Disse fire personene sitter med hodet vendt den veien du ser på tegningen. De kan ikke snu seg, bare stirre fremover. Person A sitter bak en vegg og kan ikke se de andre, og de kan heller ikke se ham. Person A og C har på seg svarte hatter, mens person B og D har hvite hatter. Personene vet at det til sammen er to hvite og to svarte hatter i rommet, men ikke hvem som har hvilken hatt. De kan ikke prate sammen og de kan heller ikke se sin egen hatt.

Så er spørsmålet: Hvilken av disse kan med sikkerhet si hvilken farge det er på sin egen hatt?

(NB: De kan ikke gjette vilkårlig, men må vite 100 % sikkert hvilken farge det er på hatten før de svarer. For hvis man svarer feil, vil alle dø. I følge fattern).

(EDIT: Det er førstemann til å svare riktig.. (viktig hint)).

 

 

Jeg vet at det skal være snakk om sannsynlighetsberegning i en eller annen form, og jeg tror jeg har fått en lignende gåte før, men etter flere timer med intens tenking, føles hjernen min som en råtten agurk.

Er det noen av dere som skjønner den? Jeg har så lite lyst til å gi fattern tilfredsstillelsen ved å ringe og si at jeg gir opp, så derfor velger jeg heller å spørre dere. Juks? Næh. Okei, litt da, men det må være lov, for nå MÅ jeg få et svar snart (hvis ikke kommer jeg til å rive hele arket i småbiter og spiser det til kveldsmat).

/ Sliten hjerne søker hjelp

Plutselig 100 bonuspoeng i minus

Tidligere i uka opparbeidet jeg meg en saftig pluss i bøkene til frua, da jeg helt uten forvarsel tok på meg oppgaven om å fikse sentralstøvsugeren som ikke har fungert siden Ålesund brant.

Viste seg raskt at reservedelene var feil og at alt gikk i dass likevel. Men jeg prøvde, dessuten ekspederte jeg en død blåmeis som dukket opp inni rørene, og for det fikk jeg en neve bonuspoeng av frua.

Og de hadde jeg gledet meg til å bruke. Kanskje på en pokerkveld med gutta. Eller som et påskudd til å kjøpe meg hagle? Skulle gjerne tatt fallskjermlappen også, men da trenger jeg i så fall myyyye mer bonuspoeng. Men ett sted får´n starte og frua var fornøyd, så da var jeg fornøyd.

Men det var inntil i dag...

 

 

For tidligere i kveld sto jeg på kjøkkenet og scrollet hjerneløst gjennom facebook-feeden, da jeg plutselig hørte et hyl. Eller et vræl egentlig. Fullt av vemmelse og avsky. Jeg kastet fra meg telefonen og løp etter lyden.

Men innen jeg kom frem, hadde lyden gått fra hyl til iskald stillhet og en enda kaldere skulder.

For der inne i boden sto frua med "blikket". Du vet, blikket som holder 50 minusgrader og kan borre seg gjennom betong. Og i hendene holdt hun en pose. Oppi posen... en ganske så død blåmeis.

Hupps.

Kan late til at noen glemte å kaste fuglen som nå har ligget og marinert i boden en snau ukes tid.

Jeg prøvde selvfølgelig å lette på stemningen og tenkte kanskje jeg ville klare å sno meg unna med en ørliten hvit løgn, så jeg slo overrasket ut med armene og utbrøt:

- "Næmmen jøss, én til?!"

Beklageligvis er Christina smartere enn som så. Så her sitter jeg da, uten så mye som et bonuspoeng i sikte.

Heldigvis har Christina spurt meg rundt 10-12 ganger om jeg kan fikse den slarkete sideveggen i dusjkabinettet snart, så der burde det være en røslig sekk med poeng i vente. Jeg må bare vente til jeg har noe å bruke poengene på. For akkurat nå har jeg ingen planer i sikte, så da får dusjkabinettet vente litt til. Jeg gidder jo ikke fikse det nå, bare for å gjøre noe idiotisk og dermed spolere poengene igjen.

Så inntil videre holder jeg det stakkars dusjkabinettet gissel i mitt djevelske lille spill. Så håper jeg bare ikke frua oppdager det, for da kommer det til å vanke så mange minuspoeng at jeg ikke ser plussiden før jeg har sydd matchende bunader til hele familien ;-)

 

/ Gooood freddan!

* Følg Bonushjerte på Facebook *

Hei, mitt navn er Frida

Hei.

Mitt navn er Frida og på lik linje med 1 av 7 andre barn, ble jeg seksuelt misbrukt.

Nå har jeg et ønske om å dele.

 


(tekst og bilde: Frida. Gjengitt med tillatelse)

 

Jeg vil dele så andre utsatte kanskje tør å prate mer. Tør å prate om et tema vi allerede snakker litt om men ikke på langt nær nok. Jeg vil ikke lenger tie. Små barn blir hver dag utsatt for fysisk og psykisk vold, seksuelt misbruk og andre overtramp. Det florerer av nyhetssaker om voksne som gjør helt ubegripelige ting mot små barn. Og bare ett av ti overgrep begås av en ukjent.

Jeg var bare 5 år første gang han tvingte hånda si ned i buksa mi. Og jeg husker skammen, usikkerheten og smerten som om det var i går. Hvordan kunne dette være riktig? Dette som var så vondt. Jeg gråt og ba han om å slutte. Dette skulle aldri snakkes om. På det som føltes som en evighet, men sikkert varte i 5 minutter, raste alle de trygge rammene rundt hjemmet mitt sammen.

Siden han var en nær venn av familien fikk jeg ikke fred fra de svette, ekle hendene hans i årene som kom. Selv om jeg gjemte meg så godt jeg kunne, fant han meg. Til og med under dyna mi, mange timer etter at jeg hadde lagt meg. Dette skulle aldri snakkes om. Det fulgte mange timer hos fastlege, helsesøster og på et tidspunkt ble jeg også lagt inn på St. Olavs med magesmerter og spisevegring. Men det var ingen som så hva det var jeg gikk igjennom. Jeg ble innesluttet og var syk hele tiden.

I legejournalen min står det "Det virker som om Frida har mye å tenke på". Hva i all verden kan ei 6 år gammel jente tenke så hardt på at hun blir innlagt. Hvorfor var det ingen som spurte? Hvorfor var det ingen som nevnte i forbifarten: "Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?". Fem år etter den første opplevelsen av å miste kontroll over kroppen min klarte jeg endelig å sette ord på det. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det ikke var så mye kunnskap rundt dette temaet i skolen.

For jeg fikk ikke noe ordentlig hjelp. Jeg fikk aldri prate med noen om hva som egentlig hadde skjedd og at jeg følte kroppen min var revet fra meg. Jeg har slitt i så mange år med dette, kanskje nettopp fordi jeg aldri fikk noe hjelp. Jeg har tatt så mange dårlige valg og angret på så mye jeg har gjort. Jeg har vært syk og angst og depresjon har spist meg helt opp til tider. Jeg har store vansker med å ha tilitt til mennesker jeg møter og de som allerede er i livet mitt. I 15 år har jeg følt at jeg har bært på verdens største og vondeste hemmelighet, først nå har jeg ENDELIG fått den hjelpen jeg så sårt trengte den gang.

Og da har jeg et spørsmål; er det virkelig nødvendig at det skal ta 15 år før man får riktig hjelp? Skal det ta 15 år før man får lov til å prøve å sette ord på det? Skal det ta 15 år før noen spør; er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt? Vi trenger at dette blir et tema. Alle små barn burde få vite hva det er som er riktig og hva som er feil. Hva det er lov til å gjøre med barn og hva som aldri skal skje. Kanskje da, kan barna fortelle.

Jeg vet at jeg hadde tatt mindre skade av rene fakta enn å bli utsatt for et misbruk i flere år av et menneske jeg hadde tillit til. Hvordan går det med deg, Frida? Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?

Nå har han små barn selv, og jeg lurer på om det har blitt sagt; "er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?". Eller sies det: "Dette skal aldri snakkes om".

Gjerne DEL og til dere foreldre #TaPraten

 

I kveld blir det tøft igjen

Hei, kjære bloggleser. Jeg pleier ikke å gjøre dette, men jeg vil bare advare deg om at i kveld kan det bli litt tøft å lese bloggen min igjen.

 

little girl is playing hide-and-seek hiding face

 

For i kveld deler jeg et innlegg fra en gjesteblogger som har opplevd noe som ingen noensinne burde oppleve. Men det har skjedd. Og det skjer hver eneste dag, og derfor må vi fortsette å kjempe.

Jeg har så umåtelig stor respekt for jenta som tør å stå frem med sin triste historie i kveld. Men den er ikke bare trist, den er også utrolig viktig. For hun har opplevd noe vi andre ikke tør tenke på engang, og hun stiller spørsmålene vi kanskje ikke kan forstå, men trenger å høre. Spørsmål som må frem i lyset om vi noensinne skal få bukt med problemet.

For om vi skal komme noen vei må mannen i gata få opp øynene, men det er ikke alltid så lett når man ikke vet hva man skal se etter. Derfor er historier fra virkeligheten så utrolig viktige. For som dere vil forstå etter å ha lest Fridas historie i kveld, så er det noe vi alle kan gjøre. Trenger ikke være lærer, lege eller ansatt i barnehagen, det kan også være hvem som helst. Deg. Meg. Vi har alle et felles ansvar for å åpne øynene og se.

Og jeg ville bare gi et lite varsko fordi jeg krever at historien behandles med respekt. Til vanlig aksepterer jeg stort sett alt av kommentarer og meninger, men når noen vrenger sjelen sin og deler brystkassen i to for å blottlegge sitt hjerte, blir saken brått en helt annen.

Jeg vet at mange synes det er vanskelig med slike tekster, og nettopp derfor må de leses og deles. Vi kan ikke gjemme det bakerst i hodet og late som at det ikke finnes. For det gjør det. 1 av 10 norske barn lever med dette hver eneste dag.

 

wounded heart in basket

 

* Følg Pappahjerte på Facbook *

Førstemann til avocadoplante vinner

Dette må være den rareste konkurransen noen noensinne har satt i gang.

 

 

Jeg vet jo ikke, men jeg tror kanskje Christina og jeg trenger litt mer spenning i hverdagen. Kanskje vi burde meldt oss på fallskjermkurs. Eller tatt jegerprøven. Eller kanskje kjøpt en levende ulv? Okei, kanskje ikke helt det da, men noe må vi gjøre, for jeg er redd vi er i ferd med å bli litt i overkant etablert.

For det er én ting å slutte å gå på byen for å holde seg hjemme og pjuske hverandre på armen en sen fredagskveld, men noe helt annet er det når man plutselig begynner å ha avocadoplante-kappløp!

Ja, du leste riktig. Avocadoplante-kappløp. Vi starter med hver vår avocadostein, så er det førstemann til å få den til å bli en plante. Høres enkelt ut? Å nei du, for avocadoen er en lunefull jævel og Christina har prøvd flere ganger tidligere uten suksess.

Ikke bare det, men det tar visstnok også kjempelang tid. Alt fra 2-8 uker før man ser noe som helst tegn til liv! Og i hele den perioden må avocadosteinen pleies og koses med. Den må ha de rette forholdene og vannet må skiftes helst annenhver dag.

 


Christinas ankermann ligger og basker seg

 

I starten tenkte jeg at dette høres ut som en hobby myntet på pensjonister og humret godt av Christinas mislykkede forsøk, men da hun utfordret meg til avocadoplante-kappløp, ble saken brått en annen. For konkurranse er konkurranse og nå skal jeg vinne!

Så i vinduskarmen på kjøkkenet vårt står det nå fire ulike avocadosteiner og jobber i det skjulte. To er hennes, to er mine. Jeg vurderer å bygge ut med flere steiner og kanskje skjule noen på hjemmekontoret. Hva enn som må til for å vinne, egentlig.

I følge flere nettsider skal man følge en viss fremgangsmåte, men jeg har kjørt to ulike løsninger. Stein A følger malen og Stein B improviseres underveis. Så Stein A er skrellet og stukket med fyrstikker og henger som korsfestet i vannskorpa, mens Stein B har fått spesialbygget en liten flåte som den koser seg på.

 

 

 

Jeg har også hørt at det skal hjelpe å prate til planter, så det har jeg selvfølgelig begynt med. Til Stein A får brøler jeg motiverende kamprop om at vi skal knuse fienden, mens Stein B får kos og lovord for hvilken utrolig fin stein den er.

 


A: "Kom igjen, du er et beist!"
B: "Du er meg en fin en, du. Få en kos a"

 

Konkurransen har så vidt sparket i gang og enda har det skjedd utrolig lite, men løpet er langt, vi venter i spenning og heier steinene videre.

Så hvis du er i beit for en ny hobby, kan jeg oppfordre andre (gjerne småbarnsforeldre som bruker mesteparten av fritiden sin innendørs som rydde- og vaskeroboter for sine barn) til å henge seg på ;-)

 


It´s aliiiive!

 

/ Førstemann til avocadoplante vinner! ;-)

Dæv fævvel og kokosbollær

 

Jeg står i boden i full planlegginsdag-uniform: Joggebukse, bustehår, tennissokker og t-skjorta fra i går. Foran meg står den kolossale sentralstøvsugerboksen som har okkupert et stort hjørne av boden i snart 4 år uten å løfte så mye som en finger. I dag er det på tide å gjøre opp regnskap. Gjør nytta di eller pell deg vekk!

Jeg prøver å skru den på, men allerede der møter jeg første problem. Ingen på-knapp. Hva søren? Jeg sjekker instruksjonsboken igjen. Jo da det skal finnes en på baksiden. Jeg går over hele kladden med lupe, men ingen knapp. Kan den være inni selve veggfestet da? I så fall må jeg løfte av hele skiten..

Virker jo unødvendig knotete, men la gå, jeg kan ikke bruke 20 nye minutter på å stå og vente på at på-knappen på magisk vis bare skal dukke opp.

 

 

Jeg løfter på den gigantiske støvsugerinnretningen og noterer meg at den er pluss minus like stor som Christina. Den er tung og klønete, og når jeg endelig får røsket den løs, kobles den fra røret som leder luften fra maskinen ut av huset og ut av røret spretter en død fugl!

Jeg brøler. Som en kvinne. Like greit å innrømme det først som sist. Jeg kan kanskje ta en liten elefants vekt i benkepress, men når jeg plutselig blir angrepet av en død blåmeis, går stemmen raskt i fistel.

 

 

Jeg holder pusten og håper ingen hørte meg, men ikke lenge etter kommer barna stormende til og lurer på hva i all verden som foregår. Jeg forklarer som sant er at pappa bare mekker litt på huset. Det høres bedre ut sånn.

Jeg kvitter meg med den stakkars lille meisen, men jeg kan fortsatt ikke finne noen på-knapp. Jeg går over boksen med løse deler igjen. Oppi der ligger det et modem og en internettkabel. Hva i all verden skal jeg med det? Men jeg er villig til å prøve alt og kobler den til veggen.

Så setter jeg sentralstøvsugerkabelen inn i vegghølet, holder power-knappen inne i 10 sekunder og venter. Ingenting. Kanskje ikke så rart. Jeg har et modem som ikke er koblet opp mot noe annet enn veggen og en støvsuger uten på-knapp.

 

 

Jeg prøver fremgangsmåten som står i manualen rundt 7-8 ganger, men det føles mest som å prøve å starte en bil ved å sparke på hjulene. Så jeg gjør noe overraskende, veldig overraskende til meg å være: Jeg ringer fabrikanten. For jeg kan mer om gresk lyrikk fra 700-tallet enn jeg kan om sentralstøvsugere, og tålmodigheten min har for lengst tatt slutt.

Jeg gidder ikke å late som og legger lista rett fra start:

- "Morn du! Jo nå skal du høre her.. Jeg prøver å få i gang sentralstøvsugeren, men jeg finner ikke på-knappen engang. Hvor skal jeg starte?!"

Og ved fela til Rybak og alt som er hellig, viste det seg faktisk at det var noe feil! For de som bodde her før oss hadde kjøpt feil slange! De skulle nemlig ha kjøpt utstyrspakken til den for lengst utgåtte CV200-serien, men hadde heller kjøpt slangesettet til den mye fjongere CVR-serien. Så maskinen har faktisk ikke på-knapp, det skal være på håndtaket på støvsugerslangen!

Men okei, uten å bli for tekniske på støvsugerfronten, la oss bare bli enige om at det faktisk ikke var min skyld. Glad og lykkelig samlet jeg alle delene i en boks og kastet den lengst inn i boden igjen. Så var det rett på nett og nå er ny slange bare 4-5 virkedager unna :-D

 

 

Så, teknisk sett har jeg fikset støvsugeren, men det kvalifiserer liksom ikke til bonuspoeng hos frua likevel. Og det var litt trist, for etter at jeg spøkte med at hun kunne representere oss på vel-møtet i kveld og i samme slengen få seg litt alenetid (...), var jeg plutselig i beit for litt bonuspoeng igjen ;-)

Så skulle tilfeldighetene ha det til at vel-møtet selvfølgelig var lagt til midt i barnas leggetid. Og det hadde ikke pappa regnet med. Og det høres kanskje rart ut, men jeg kan ikke huske sist jeg la dem alene. Vi har liksom vår faste rutine på at vi legger hver vår. Men plutselig sto jeg der med to kveldshyperaktive barn som skulle fôres, preppes, pusses, pysjes og legges for kvelden.

Det startet selvfølgelig dårlig med en særs uforberedt servering av kveldsmat på kjøkkenbenken. På menyen? 1 stykk pappa snurret rundt lillefingeren og servert på sølvfat. Med andre ord: Smågodt og kokosboller ;-)

 

 

Men så fikk jeg da endelig de to apekattene med meg opp og kveldsrutinene på badet, som til vanlig pleier å være en langtekkelig kamp mot naturkrefter og tålmodighet, ble en aldri så liten dans på roser. Og før jeg visste ordet av det, lå vi i senga på hver vår pute og leste fra et Anna & Elsa-magasin. Da kom endelig tidligere nevnte fistel-stemme til sin rett og jeg gjorde stor suksess ved å lese opp linjene til Anna og Elsa med tynn pipestemme som en ganske rusten sølvgutt.

Men jeg rakk ikke lese spesielt lenge, før det begynte å gå av gjesper i øst og vest, og plutselig hørte jeg den vakreste lyd jeg har hørt på lenge: Et tostemt snork fra to små kaninneser.

Ikke lenge etter hørte jeg det knirke i døra nede. For sent muttern, fattern har allerede tatt ansvar. Og han er ikke så rent lite stolt. Og han tar de 100 bonuspoengene sine nå, takk ;-)

 

 

/ Olaaaf, æ står under misteltein!

* Følg Støvsugerhjerte på Facebook *

Mr. Handyman himself

Året er 2013, vi er på visning i det som skal bli vårt nye hus. Vi går inn i den innerste boden og på veggen henger en sentralstøvsuger.

- "Sentralstøvsuger? Oj, så kjekt!" sier vi i kor.

- "Ja, altså den er ikke helt ferdigmontert enda, men det fikser dere fort. Alle rørene og alt er jo på plass", sier huseier.

Hun går videre og vi følger etter, men før vi forlater rommet skubber jeg borti Christina. Jeg nikker over skulderen, i retning sentralstøvsugeren, og sier kjekt:

- "Det der fikser jeg, vettu". Christina smiler fornøyd og litt forelsket. Hennes kjære handyman leverer.

 

 

Snart 4 år senere er fortsatt ingenting gjort. Jeg har riktignok sett på den, men aldri faktisk tatt i verken boksen med løse deler, støvsugeren eller i det hele tatt prøvd å skru den på. Sant å si så finner jeg ikke på-knappen.

Men det er frem til i dag! For i dag ble vi overrasket med planleggingsdag, men ute snør det og jeg har ikke tenkt til å finne frem termodressen for å ta en tur på lekeplassen, så i dag blir det å brette opp ermene og ferdigstille gamle prosjekter.

Og først på agendaen står den gamle mammuten som har stått og sett hånlig på oss hver gang vi går inn i boden for å hente hammer, spiker eller is fra fryseren.

Så med instruksjonsmanual, pågangsmot og et ønske om å score et sted mellom 50-100 bonuspoeng hos frua, går jeg på med dødsforakt. Nu jävlar skal det støvsuges her! :-)

 

 

/ Men seriøst: Hvor er på-knappen..? x-) (oppdatering kommer)

Når dama drar det for langt

Tidligere i dag var jeg på God Morgen Norge for å snakke litt om parforhold og forventninger. Om at det ikke er meningen at et forhold skal være fantastisk hver eneste dag, og at man heller gjør lurt i å ikke forvente gull og glitter. At ingen forhold er perfekte og at man må kjempe for kjærligheten, og ikke gjøre store problemer ut av små ting.

Etter at sendingen var ferdig, satte jeg meg i bilen og kjørte hjemover - glad og fornøyd til sinns. Jeg følte jeg hadde fått fram budskapet mitt på en tålelig bra måte og var klar for å ta fatt på den nye uka med ny giv.

Så kommer jeg hjem, setter på kaffemaskinen, og mens jeg står der og venter, titter jeg kjapt innom Instagram. Scroller meg nedover for å se hva som har skjedd i helgen. Og der lyser det mot meg. Et bilde som på få sekunder får hele min visjon til å rakne.

For jeg vet at jeg sa at de aller fleste forhold er verdt å kjempe for altså, men dette tror jeg rett og slett blir vanskelig. Det er bare mye en mann skal tåle.

På fredag kom nemlig min gode venn Bjarte hjem fra jobb og oppdaget dette:

 

 

/ Tenker på deg, kompis.

Finn din look-alike og vinn tur til USA!

/ sponset innlegg

Har du noen gang lurt på om det finnes noen der ute som ligner helt på deg? Nå har du mulighet til å finne den personen, og i tillegg vinne en tur for to til USA!

 

 

Det sies at det er minst 7 personer i verden som er prikk lik deg. Er ikke det rart? Selv har jeg blitt sagt å ligne på mange ulike folk.

Da jeg var yngre, tyngre og med fyldigere manke, lignet jeg en periode veldig på den amerikanske skuespilleren Jack Black. Jeg har også fått høre at jeg ligner på Winter i Snøfall, og det går ikke en eneste fredag uten at jeg får minst 20 snapper om hvor mye jeg ligner på programlederen i NRK-programmet "Hva feiler det deg?".

Men mest av alt ligner jeg nok på min nest eldste bror og det er kanskje ikke så rart, slektskapet tatt i betraktning ;-)

 


Brødrene bræddersh :-)

 

Men tilbake til de 7 personene i verden som er prikk lik deg. Tenk så rart å gå gatelangs og plutselig en dag dulte borti seg selv!

Og tenk om det viser seg at den personen er helt ulik deg selv? At han eller hun smører pålegget på feil side av knekkebrødet, og henger dorullen med papiret INN mot veggen?! Bare tanken gjør meg uvel ;-)

Sjansen for å plutselig møte seg selv på gata er riktignok ganske liten, men nå har du derimot muligheten til å delta i en konkurranse der du med få tastetrykk kan finne den personen i Norden som ligner mest på deg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når frua dukker opp midt i en fotoshoot og prøver å rappe sjokoladen x-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..men blir pent nødt til å vente ;-)

 

Finn din tvilling - Vinn tur til USA!

"Finn din tvilling"-konkurransen arrangeres av kjekssjokoladen TWIX. Myk og deilig karamell på en seng av sprø kjeksbunn, omsvøpt i et trekk av utsøkt sjokolade. Med to identiske sjokoladepinner per pakke er den perfekt å dele med en du er glad i. Eller enda bedre: Spise begge alene ;-)

 


Jeg og min gale sjokolade-tvilling :-P

 

Og fordi TWIX-sjokoladen trives så godt i selskap med sin egen tvilling, vil den nå gi deg muligheten til å gjøre det samme.

"Finn din TWIX-tvilling" er en konkurranse som arrangeres i alle de nordiske landene. Målet er at så mange som mulig skal finne sin ukjente tvilling/look-alike. Jeg skal selvfølgelig laste opp et bilde selv og kommer til å holde dere løpende oppdatert om resultatet. Er verden stor nok for to slaskete pappabloggere? Det vil tiden vise ;-)

 

 

Alt du trenger å gjøre for å delta er:

  • Klikk på linken under.
  • Last opp et bilde av deg selv og gå gjennom alle stegene på konkurransesidene
  • Tvilling-bilder vil lastes opp på TWIX Norges facebook-side etter hvert
  • Når du har lastet opp bilde og funnet din "tvilling" på facebook-sidene, er du automatisk med i trekningen om en tur for to til tvillingbyen Minneapolis i USA.

Premien kan du dele med en venn eller kjæreste, eller hvorfor ikke din nye tvilling? Dere har garantert masse å prate om ;-)

--> Klikk her for å finne din tvilling og delta i konkurransen!

 

 

P.S. Konkurransen avsluttes i begynnelsen av mai, så mens du venter: Ta deg en TWIX - perfekt å dele, dobbelt så god alene ;-)

Gooooood morning, parforhold!

 

I morgen skal jeg på God Morgen Norge for å snakke om parforhold. Dette basert på innlegget "Forhold skal være litt dritt iblant", som igjen var et svar på kommentaren til Stine i innlegget: "Dagen det nesten ble slutt".

Jeg skal visstnok møte en ekspert på området også. Hvordan man blir ekspert på parforhold vet jeg ikke. Er det en person som har vært i 100 forhold eller bare ett? Hva er egentlig best? Det høres kanskje ut som en banal problemstilling, men akkurat nå er jeg midt i sesong 3 av Dag på Netflix og der kom jeg over samme problemstilling i går.

For selv om Dag jobber som samlivsterapeut, har han bare vært i ett forhold og det selv det takler han ikke spesielt bra. Gjør det ham til ekspert bare fordi han har lest bøkene og tatt en grad?

Kjæresten Eva har derimot reist jorden rundt og hatt forhold i histen og pisten. Hun er ingen ekspert, men hun har tråklet seg gjennom en drøss med forhold. Så hvem av disse to stiller egentlig sterkest? Han med kompetansen eller hun med erfaringen?

En overraskende interessant og aktuell problemstilling, spørru meg. Så spørs det om jeg klarer å snike inn Dag-referanser på tv i morgen, men jeg skal saktens prøve ;-)

Dessuten skal jeg gå med favoritt-t-skjorten min for tiden. Den med et stort bilde fra et platecover fra favorittartisten min gjennom de siste fem åra; relativt ukjente, norske Philter. Jeg skylder den mannen så utrolig mye for alle timene jeg har elsket musikken hans. Men jeg føler at det blir litt creepy å sende ham en melding og si at jeg elsker ham og musikken hans, så da får jeg heller håpe han ser på God Morgen Norge i 09-draget i morgen tidlig.

Jeg må for øvrig stå opp lenge før hanen for å rekke inn til studio i tide, så det kan bli interessant å prøve å stokke ordene riktig, haha!

Så hvis du vil se en nybarbert, stuptrøtt og lettere sminket pappablogger battle en ekspert i prat om parforhold, forelskelse og virkelighetens realiteter - skru på TV2 fra ca. kl. 09 eller sett hele sulamitten på opptak :-)

Good morning. Funny cat with cups of coffee glasses, vector illustration.

/ Sees i mårra! :)

Frokost uten ost på hodet

 

Kan vi ikke bare ta det litt piano i dag? Pappa var på pokerlag i går og det ble kanskje litt sent. Også sov jeg dårlig og nå er det plutselig lørdag morgen. Bare gi meg litt tid til å våkne så skal jeg være verdens beste pappa, men ikke akkurat nå, okei?

Ikke noe "mamma, mamma, mamma", ikke en konstant vegg av lyder og sang. Ikke noe "Bæ bæ lille lam, har du tissebæsj", ikke 100 spørsmål om det samme.

Vi kan gjøre alle de greiene der etterpå og gjerne resten av helgen, men ikke akkurat nå, okei? Bare 5 minutter til å nyte en rolig kaffe uten "pappa, pappa, pappa, bæsjetissebæsj". Bare én bit av brødskiva uten at noen søler noe. Uten at noe er glemt. Ingen glass i bakken, ingen sjokolademelk på duken, ingen som trenger klut. Ingen brødskive på gulvet, ikke prim på klærne. Ingenting.

Jeg har gledet meg til denne frokosten hele uka og alt jeg ber om er 5 minutter uten at noen tar ost på hodet, kan vi klare det?

 

 

Ikke det, nei..

/ Prøver igjen i morgen ;-)

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Forhold skal være litt dritt iblant

 

I dag fikk jeg en kommentar jeg er så utrolig enig i.

Stine skriver:

- "Det er så sant det du sier, alle forhold kan ta slutt og må pleies. Det er vanlig at forhold har daler og topper, som livet generelt, og da må man bare ta det som det kommer og ikke la seg "lure" av at det til tider er dårlig stemning og begynne å tro at det alltid vil være sånn. I perioder hvor begge er slitne og trøtte er det ikke like lett å overbevise seg selv om at man er dødsforelska i kjæresten sin :p Tror nok skilsmissestatistikken hadde vært veldig annerledes om folk hadde akseptert at livet rett og slett er litt dritt i perioder, også i forhold."

 

Og det synes jeg er så fantastisk godt skrevet. For det er akkurat det jeg mener og akkurat det jeg tror mange glemmer. Det skal ikke være fantastisk hver eneste dag. Det skal være litt dritt iblant også, det er meningen det.

Så finnes det selvfølgelig nyanser og nivåer, men jeg tror man gir forholdet de absolutt beste forutsetninger om man har realistiske forventninger til det.

Kjæresten din kommer til å prompe foran deg. Kanskje ikke hver dag, men det kommer til å skje.

Dere kommer til å krangle. På et eller annet tidspunkt kommer du kanskje til å bli så forbannet på din hjertes kjær at du kaster et egg i veggen.

Dere kommer til å banne høyt og kalle hverandre forferdelige ting.

Du kommer til å himle oppgitt med øynene og føle at du er sammen med en idiot. Tidvis kanskje verdens største. Andre ganger er det du som er idioten.

Og vet du, det er kanskje bra, det. For som en venn av meg en gang sa: "Det er bedre med store følelser begge veier, enn ingen følelser i det hele tatt". Og som Stine skriver: "Et forhold har daler og topper". Noen dager er man stormende forelsket, andre dager er man som USA og Nord-Korea.

Det betyr ikke at man skal gjøre det slutt av den grunn, det betyr bare at man er i et forhold. Smak litt på det ordet: Forhold. Det er en forbindelse, en forståelse, en dans med to parter. Det er ikke "meg først og litt deg", det er en gjensidig forståelse med to likeverdige parter. To mennesker og to liv som skal bli til ett. Sier seg selv at det må slå litt gnister i blant.

Tenk bare når du er på ferie med venner eller familie. Det går jo ikke tre dager før du er drittlei hele gjengen og bare vil reise hjem igjen. Mens i et forhold er du mer eller mindre limt til den samme personen døgnet rundt i all anskuelig fremtid. Som erter i en vakuumpakket pose. Klart det må koke over iblant. Alt annet ville egentlig vært rart.

Det vil være krangler, det vil være banning, det vil være stunder med tvil. Det viktigste er ikke å være lykkelig hver eneste dag, men at det gode overskygger det dårlige.

Selvfølgelig finnes det dårlige forhold som man helt opplagt burde komme seg ut av, men noen forhold trenger kanskje bare litt jobb. Litt tid, omsorg, pleie og kjærlighet. Det trenger ikke å være som en romantisk komedie hver eneste dag, men jeg tenker som så:

Jeg har ett liv. Er dette personen jeg ønsker å dele dette ene livet med? Gjør denne personen meg lykkelig? Er dette personen som fortjener den aller øverste plassen i mitt livs rulletekst? Får den meg til å føle meg bra? Har vi det fint sammen? Er dette et menneske jeg ønsker å dele resten av livet med? Våkne opp med og være sammen med i alle de gode og dårlige stundene? Kan jeg være meg selv rundt denne personen og kan den være seg selv rundt meg? Drar vi hverandre opp eller trekker vi hverandre ned? Er dette en person som elsker og respekterer meg? Er det en person jeg elsker og respekterer tilbake?

Hvis ja, bli.

Så må man bare se forbi småkrangler og alt det der, det kommer til å skje uansett. Ingen forhold er 100 %, heller ikke vårt. Jeg klipper negler ved vasken og glemmer å fjerne avklippet. Christina tisser med døra åpen. Jeg kan klikke i vinkel hvis jeg er sulten nok, dessuten setter jeg aldri skoene tilbake i skohylla. Vi kan krangle så busta fyker og banne som sjømenn. Men de gode tidene, latteren og kjærligheten overskygger det negative 100 til 1. For vi har begge funnet en vi ønsker å dele livet vårt med, og det er vi villige til å kjempe for.

Jeg hører i blant folk snakke om den rette. For min del er jeg ikke så opptatt av den rette. Kanskje finnes det bare én der ute, kanskje finnes det 1000. Jeg tror det viktigste er å finne en man ønsker å dele livet sitt med, den rette eller ei. Det har egentlig ingenting å si. Er man så heldig å ha funnet en man elsker og som elsker deg tilbake, er det verdt å kjempe for. Trenger ikke være 100 % hele tiden. Gjør du meg lykkelig, gjør jeg deg lykkelig - da går vi for det.

 

 

* Følg Kjærestehjerte på Facebook *

Les også: "15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger"

Større enn hjertet kan forstå

Jeg må bare dele denne tegneseriestripen i dag, for den er så utrolig treffende! Så 100 % nøyaktig sånn jeg følte det før jeg fikk barn. For før man får barn vet man jo ikke hvordan det føles. Man kan tro man skjønner det, men man gjør jo ikke det.

Jeg hater egentlig å skrive det, for jeg vet hvor provoserende jeg synes det var å høre før jeg selv ble fattern, men det stemmer faktisk. Kjærligheten man får til sine egne barn er noe helt eget.

Det er ikke som en sjokolade du liker, en kjæreste du elsker eller en hund du koser med - det er en helt annen liga.

Ikke bare det, men vi følte det faktisk sånn mens vi gikk og ventet på nummer to også. Med så utrolig mye kjærlighet vi har for førstemann, hvordan i all verden skal det være plass til en til?

Viser seg at livet har en plan for det der, for hjertet blir aldri fullt av kjærlighet, det bygger bare ut :-)

 


(lånt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)

 

/ En kjærlighet større enn hjertet kan forstå <3

--> Følg Fowl Language Comics på Facebook

Sangen som reddet forholdet

 

Tidligere i dag skrev jeg om den gangen det holdt på å bli slutt mellom Christina og meg. Om den kvelden vi kom til et vendepunkt og om sangen som dro oss ut av sumpen.

Sangen som tente et lys og minnet oss på at det er noe som heter kjærlighetssorg. Etter den kvelden har vi aldri vært i tvil igjen, og derfor har det naturlig nok blitt vår sang. Og til sommeren har sangen vår fått æren av å være med på sommershowet: Spillelista!

Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg gleder meg til å se den bli fremført live av de fantastisk dyktige folka i Scenegal, men det kommer nok til å kreve store mengder snufsepapir.

Men du trenger ikke vente helt til sommeren for å oppleve det. Du trenger ikke engang reise helt til Larvik.

For akkurat her og nå skal du få en upolert og nydelig versjon spilt inn for bare noen uker siden. Videoklippet inkluderer også en ikke helt ukjent og rufsete fyr som forteller litt mer om hvorfor akkurat denne sangen betyr så utrolig mye.

Nå er jo jeg en smule inhabil, men dette smelter hjertet mitt i hvert fall. Se helt til slutten for å høre et lite lydklipp fra da jeg trodde kameraet var skrudd av ;-)

Men først: Nyt sangen vår ♥

 

 

Les også: "Dagen det nesten ble slutt" (innlegget som forteller hele historien)

--> Sjekk ut Scenegal på Facebook

Dagen det nesten ble slutt

Vi har vel aldri fortalt dette før, men det var faktisk en periode det nesten ble slutt mellom Christina og meg.

 

Broken heart and thread on wooden background

 

Det var vinteren 2011 og vi var nyforelsket. Jeg hadde akkurat møtt kvinnen i mitt liv og alt stemte. Vi holdt hender, vi snakket, vi lo og kjærlighetens flammer blusset opp ustanselig. Vi var sjelevenner og hele verden var bare oss.

Men så, midt oppi den euforiske, glovarme kjærlighetsrusen, skjedde det noe rart. Jeg ble kald. Det skjedde raskt men gradvis, og veldig mot min vilje. For midt oppi all gleden og lykken, fikk jeg plutselig en ape på ryggen som begynte å hviske meg i øret.

For noe av det beste ved å være nyforelsket er jo selve spenningen. Spillet som hele tiden endrer seg, jakten og uvissheten om at man aldri kan være helt sikker. Men fra første sekund vi møttes, var det liksom ingen tvil. Det ville alltid være oss. Og med det mistet spenningen litt av futten. All futten egentlig, for det var liksom ingen vits å være nyforelsket når man uansett var ment for hverandre.

Jeg som inntil nylig hadde vært rotløs ungkar, men så plutselig og nesten over natten, var vi som et gammelt ektepar. Hang opp tapet på kveldene og tok det rolig i helgene. Drinker og sene kvelder ble til pledd og te i sofakroken.

Og i den prosessen begynte jeg veldig tidlig å ta Christina for gitt. Vi kom jo til å være sammen for alltid, så hva er poenget med å være nyforelsket? Kanskje jeg følte meg litt fanget, jeg vet ikke, uansett så skrudde jeg av nyforelskelsen altfor tidlig og det satt selvfølgelig en støkk i stakkars Christina. Hun som løp rundt med sommerfugler i magen og ikke forsto hvorfor jeg plutselig var blitt kald som en fisk. Jeg var egentlig ikke det, jeg bare skjønte ikke hva som foregikk. Hva jeg tenkte og hvorfor. Og jeg var vel bare redd.

Selv om jeg ikke visste det da, så gikk det så langt at Christina sto på nippet til å gå fra meg. Det har hun fortalt først i etterkant. Jeg tenkte jo aldri i starten at det faktisk var en mulighet, og det var også det som nesten ødela for oss. Jeg tok Christina for gitt.

Men det var frem til en lørdag kveld vi lå på sofaen og så på tv. Kosekveld i heimen med hjemmelaget pizza og Det Store Korslaget på TV. Stemningen var nok litt så som så som den var på den tiden, for det var kommet til et punkt der vi plutselig ikke forsto hverandre. Vi som var nyforelsket, hvorfor føltes det som vi sto på hver vår side av en kløft?

Og da skjedde det.

Thom Hell. Over you.

 

"This is where we've come to
There was a time when it was me and you
Though it's hard to keep moving;
It's the only way to get over you my love."

 

Og vi så på hverandre og vi forsto. Ikke fordi sangen handler om kjærlighet, men fordi den handler om det motsatte. Kjærlighetssorg. Forhold som tar slutt. Det var som et lys som gnistret til liv. Dette må vi kjempe for. Jeg innså brått at alle forhold faktisk kan ta slutt, og jeg forsto at jeg var i ferd med å miste det beste som noensinne har hendt meg. Og det ble vendepunktet. Vi tok nyforelskelsen tilbake og har aldri sett oss tilbake.

For jeg har ikke lyst til å gå en eneste dag uten Christina ved min side. Siden den dagen har jeg aldri tatt henne for gitt og det skal jeg aldri gjøre igjen. For alle forhold kan ta slutt om de ikke vannes og pleies med kjærlighet. Og Thom Hell på TV.

 

 

 

/ Pledd og te i sofakroken <3

P.S. I kveld kommer video med intervju og urpremiere på Scenegals versjon :)

"Sangen vår" blir sommershow!

Dette er bare så utrolig kult!

For en liten stund siden ble jeg nemlig kontaktet av artistkollektivet Scenegal. Til sommeren skal de for andre år på rad arrangere sommershowet "Spillelista" her i Larvik. Showet består blant annet av fremføring av sanger som betyr mye for en rekke ulike folk, og i den forbindelse ønsket de i år å høre om jeg hadde én spesiell sang jeg ville dele med dem! En sang som betyr mye for meg, en sang som har en historie.

Og det har jeg. Så veldig også.

Jeg har riktignok mange sanger som betyr mye for meg, for jeg er en fyr som forbinder mange sanger til gode minner, men det er spesielt én som stikker seg ut mer enn noen annen. I hvert fall med tanke på hvor man er i livet akkurat nå. For det er sangen som kanskje, ikke 100 % sikkert, men kanskje, kan ha reddet forholdet til Christina og meg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det høres kanskje rart ut, men så var det også en veldig rar situasjon, og noen ganger skal det ikke mer til enn en liten tue for å velte et stort lass. Den historien skal dere selvfølgelig få!

... jeg må bare skrive den først. Jeg burde kanskje ventet med dette blogginnlegget til jeg hadde hele historien klar, jeg ble bare så utrolig gira da jeg fikk mail fra Scenegal med en smakebit på sangen vår i dag!

Vi har nemlig spilt inn en liten teaserfilm der jeg forteller litt av historien bak sangen, i tillegg til at gruppa gjør en upolert fremføring av sangen, og det er bare så utrolig fint! Og jeg gleder meg så vanvittig mye til å høre dette live i sommer med verdens beste kjæreste ved min side. Og, kjenner jeg Christina rett, et sted mellom 3-4 kilo med snufsepapir ;-)

Jeg har forresten mast og mast på stakkars Hedda i Scenegal, og har klart å grine meg til gratisbilletter til showet som jeg kan lodde ut her på bloggen :-)

Men det får bli senere, for nå må jeg hive meg over tastaturet og skrive ned hva som faktisk skjedde den ganske dramatiske dagen i 2011. Da forholdet vårt brått gikk fra sprudlende nyforelskelse til plutselig å være på nippet til å bli slutt nesten før det hadde startet.

 

Broken heart and thread on wooden background

 

/ Hele historien og urpremiere på sangen kommer på bloggen i morgen :-)

--> Sjekk ut Scenegal på Facebook

Ingen baker kaker som oldemor

Tenk så heldige barna er. Å få vokse opp med to oldeforeldre som elsker besøk. Som sitter klare med fyr i peisen og småkaker på bordet. Med saft i glasset, is i fryseren, tid til overs og kjærlighet i hopetall.

 

 

Alltid et fang å sitte på, alltid en historie på lur. Et sted som er helt ulikt her hjemme, men fortsatt litt hjemme. Et hus man kan leke i, et piano å spille på. Et takknemlig publikum som klapper for selv den sureste låt.

Show og apestreker i bytte mot vafler og is. En vinn-vinn situasjon som gagner begge parter. Oldemor som heier mens oldefar tar en trall på munnspillet. Og jeg er bare så utrolig glad for at barna er så heldige at de får kose seg med sine oldeforeldre. Og vice versa.

Men likevel, hver gang vi drar derfra kan jeg ikke dy meg fra å tenke over hvilket voldsomt taktskifte det må være for dem. En rolig stue som plutselig blir forvandlet til et veldig sirkus. Med ville aper og ramponerende elefanter. Føtter som løper, stemmer som gjaller og ting som går i bakken. Og så, like brått som det startet, så er det over igjen. Som en forbipasserende tornado av latter og sang.

Og jeg har en snikende mistanke om at så fort vi forsvinner ut døra, ser de på hverandre og smiler, og sier noe sånt som at det er hyggelig når vi kommer, men også helt greit når vi går, før de slenger seg på sofaen og tar en liten cowboystrekk mens støvet fra manesjen legger seg ;-)

 

 

 

 

/ Takk for kaffe, kos og kaker <3

Verdens søteste apekatt

Jeg har lenge trodd at jeg hadde funnet meg en relativt vanlig og sleivkjefta jente fra Larvik, men etter at jeg bladde i et gammelt fotoalbum i går viser det seg altså at jeg er sammen med den ukjente lillesøsteren til apekatten Julius:

 

 

Fy fasan, for ei søt litta jente! Men med det bustete håret og det herlige smilet, må det jo være lov å si at hun ikke ligner så rent lite på hele Norges nasjonal-sjimpanse.

Men det passer egentlig  helt perfekt, for til sommeren hadde vi uansett tenkt oss en tur til Kardemommeby og Dyreparken i Kristiansand, så da kan vi slå hele tre fluer i én smekk: Sukkerspinn, piratshow og familiegjenforening ;-)

 


<3 <3 <3

 

/ Her kommer Christina som alle vil se

Vaskekjerring på besøk

Noe så deilig! Bare ligge på sofaen og slurpe kaffe mens vaskekona tar vegger, gulv og tak.

Ikke er det spesielt dyrt heller. Vi tar det selvfølgelig svart og slipper da unna både skatter og avgifter. Men det skal sies, man får jo det man betaler for.

Hun er ikke spesielt grundig og langt unna utlært i faget. Hun glemmer å rengjøre store flater og roter egentlig mer enn hun rydder. Dessuten er hun unøyaktig og bruker kjempelang tid.

Men det er greit, for hun er også den eneste hushjelpen i området som gladelig jobber på søndager og tar seg betalt i gullpenger og bamsemums ;-)

 

 

 

 

/ God søndag!

Tidenes beste påskemorgen

Jeg trodde ikke voksne fikk sånt, men i dag startet dagen med en skikkelig overraskelse fra påskeharen!

 

Jeg våkner av barnehender som piller meg i øret.

Jeg titter på klokka, den er 06.30. Jeg hører unger, to av dem. Og Christina. Vi er visst i ferd med å stå opp. Å gud, hvorfor ble jeg sittende oppe til langt på natt?

Jeg tar mine første par blunk og det kjennes som sand under øyelokkene. Idiot. Denne dagen er ødelagt allerede før den starter.

- "Nei barn, nå tar vi en time til a", sier jeg spøkefullt og panisk før jeg kaster meg ned igjen og ruller meg inn i dyna.

Så myk, så varm, så deilig.

...

Jeg blunker igjen.

Det var da merkelig.. Helt stille?

Og øynene.. de føles bra!

Jeg kunne seriøst stått opp nå allikevel.

Jeg skjønner ingenting, hvordan er det mulig?

Jeg ser på klokka.

Den er 09.30.

...

Christina, jeg elsker deg.

 

baby Easter bunny on spring green grass

 

Med vennlig hilsen,
Endelig uthvilt småbarnsfar

Påske uten ski på beina

I dag, mens vi labbet langs brygga i Grebbestad og kjente lukten av sjø, så frem til å fika på en lokal kneipe og gledet oss til taco til kvelds, slo det meg: Påske uten ski på beina er faktisk ganske ålreit.

For langrenn på fjellet er fint det altså, bevare meg vel, jeg er da nordmann tross alt, men her vi sitter på en stuga, ikke langt fra havet, men kjempelangt fra fjell og appelsiner, må jeg bare innse at jeg lever ganske fint uten det også. Veldig fint faktisk.

Viser seg at det går an å ha det minst like fint rundt 6 meter over havet. Så her kommer en liten bildespesial fra den lengste fredagen i året, en dag som har vært fattig på høyfjell, men derimot rik på det som tross alt er langt viktigere: Familie.

 


Twist, folk og puslespill = vinnerkombo :-)

 


Ikke helt blå swix, men ikke helt feil.

 


Seems legit..

 


One small step for man, one giant leap for a legobrikke.

 


- "Han med den grå gensern er LP" (sitat LP, 2017).

 


Er man først i rånernes hjemland, må det jo rånes.

 


Brorsan tar tacotårn til et helt nytt nivå.

 

/ Glad påsk! :-)

Peters lille pakkekrise

I hele dag har jeg gått rundt og følt meg som en råtten agurk, uten helt å skjønne hvorfor. For jeg er jo frisk og fin, jeg har drukket kaffe, solen stråler og livet smiler, så hvorfor føler jeg meg så ræva?

Men så kom jeg på det...

 

 

Vi skal jo på ferie i morgen. Over hele kalenderen min står det skrevet: HUSK Å PAKKE BAGEN!!

Og der var det. Pakking. Det aller, aller verste jeg vet. Planlegge hvilke klær man skal ha med, finne frem toalettsaker, pakke ned mobil-lader og alt man trenger. Ha akkurat nok av alt, men ikke for mye. Og med to små barn er det mye man trenger. Skift til ditt, skift til datt og gjerne et reserveskift bare sånn i tilfelle.

Kanskje en vogn? Egen reiseseng? Niste til kjøreturen, mat og drikke, ja også må vi fylle kjøleskapet FØR vi reiser, fordi det er stengt i flere dager når vi kommer tilbake. Ja, også må vi ha med mac, kamera, eksterndisk, headset og ladere til alt.

Også sengetøy, må vite. Laken, dynetrekk og putevar til alle. Kanskje ta med et par barnedyner til småttisene også. Så da må vi ha dynetrekk til det også.

Og klær. Gud så mye klær. Inneklær, uteklær, penklær, slækkeklær, joggeklær, båtklær og klær meg i hue og ræva. Og regntøy! Og hvis vi først skal ta med regntøy, kan vi like gjerne ta med støvler også.

Og det verste er at når man endelig har fått pakket og forflyttet halvparten av alt man eier ned i fullstappede bager, så er det ikke mange dager før det hele skal pakkes ut og tilbake igjen. Og det er, om mulig, enda verre.

Og derfor, kjære Peter, føler du deg som en brukt sokk i dag. Godt å vite hvorfor, men det hjelper jo egentlig ikke. For bagen pakker ikke seg selv, og på blikket til Christina vet jeg hva som venter hvis jeg venter med å pakke til 5 minutter før avreise. Et saftig spark i nøttene og en skulder så kald at den kan fryse lava til is.

 


Blir her litt, jeg..

 

/ Noen som har en pakkerobot til salgs? Send meg en PM. Asap.

* Følg Pakkehjerte på Facebook *

Hva gjør du hvis barna har spist fluesopp?

Eller falt i iskaldt vann? Eller satt en drue i halsen? Eller brent seg kraftig? Eller får i seg et ukjent antall paracet? Hva gjør du?

 

 

Det er grusomt å måtte forholde seg til slike problemstillinger, men mye verre om det noensinne skulle skje og man ikke vet hva man skal gjøre.

For det er ting man kan gjøre. Viktige ting som kanskje kan redde liv! Dine egne barns eller andres. Men hva? Det er derimot ikke like godt å vite. Og akkurat derfor er det helt genialt å ta et førstehjelpskurs. Ikke fordi man skal lære å gassbinde en hval, men for å få en viss pekepinn på hva man faktisk kan gjøre om uhellet skulle være ute. Kunnskaper og ferdigheter som en dag kan redde liv.

I forrige uke var vi på et førstehjelpskurs arrangert av barnehagen, og i løpet av bare to små timer lærte vi så utrolig mye!

 


Vet du hvordan du utfører Hjerte-Lunge-redning? Det trodde jeg at jeg gjorde. Jeg tok feil.

 


30-2, 30-2 til ambulansen kommer.

 

Man blir ikke utlært lege over natten, men et førstehjelpskurs gir deg i hvert fall noen grunnleggende ferdigheter som en vakker dag kan redde liv. Og det er som sagt bare snakk om én kveld. Et par små timer med småprat og øvelser.

Hvordan man utfører hjerte-lunge-redning, hvordan man legger noen i sideleie, hva man gjør hvis noen setter noe i halsen og hva man gjør hvis barna plutselig har fått i seg noe fra medisinskapet.

 

Doctor showing first aid for choking infant

 

Selvfølgelig håper man at noe sånt aldri skal skje, men skulle uhellet først være ute tenker jeg man er glad for at man vet hvordan man skal reagere. For man lærer man overraskende mye på et par timer og det kan bety et hav av forskjell den dagen man plutselig stirrer en akutt nødssituasjon i øyet.

For med bare sekunder på seg til å reagere, kan en kveld med småprat, twist og kaffe plutselig bety forskjellen på liv og død.

 

Nurse with child patient in UK Accident and Emergency

 

/ Gi bedre odds til dem du er glad i - Ta et førstehjelpskurs :-)

Ta det første steget allerede --> Skriv ut denne plakaten

92 hele livet

Jeg vet at klesstørrelser kommer og går, men akkurat 92 har jeg et litt spesielt forhold til. For lenge så det ikke ut til at plutten noensinne skulle vokse forbi 92. Han spratt liksom så fort forbi 70 og 80-tallet, men så stoppet det. Stoppet på 92. Ble liksom ikke større rundt livet eller lengre i beina.

Og det var fint det, for 92 føltes stort. Mye større enn 86, som også er ganske stort. Trenger ikke større enn det, du kan være 92 hele livet, du :-)

 

 

Men så blir det vinter og så blir det vår, og plutselig så står man der. 92 er ikke engang i nærheten.

Kanskje har det ikke passet på flere år, det har bare ikke gått opp for meg. 92 har blitt til 98, som har blitt til 104, som igjen har blitt til 110/116. 116! Det er jo sånne størrelser som de store guttene bruker det, ikke vår lille plutt?!

Alle de gangene jeg har stått i klesbutikken og irritert meg over at de kuleste klærne bare lages i store størrelser, og nå er vi her selv. Ikke lenger bare søte dyr og tullete monstre, men batman og spiderman og engelske tekster med schwung. Ikke lenger klær for barn, men klær for bittesmå ungdom.

Det er nesten til å få litt panikk av, for selv så stolt man er, så klarer jeg ikke skru av panikken som surrer i bakgrunnen over tiden som går så altfor fort. For de som sier at årene med småbarn i hus går veldig fort, de har veldig rett. Tiden flyr og jeg vet ikke om jeg liker det.

Enda godt vi har to, så kan i hvert fall lillesnuppa arve klærne til storebror og bruke 92-plaggene en god stund til.

Tenkte jeg. Før jeg innså.. de passer ikke henne lenger heller. Størrelse 92 er et ferdigskrevet kapittel og på tide å ta farvel. Og det er noe fint, men samtidig nostalgisk urovekkende over det; tiden som går og klær som blir for små. Men om ikke annet: Det er nå de kule klærne begynner ;-)

 

 

 

 

/ På tide med et røsk i klesskapet

Les også: "Arveklær er for fattigfolk"

Tusen tusen takk <3

Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg har bare så veldig lyst til å takke dere. For mye egentlig, men først og fremst for den vanvittige responsen på innlegget jeg skrev i forrige uke om vold og overgrep mot barn.

Les: "Hver eneste jævla dag".

 

 

For det er et så utrolig vanskelig tema. Det er nærmest umulig å skrive om uten å tråkke i ørten fallgruver, og jeg har jo ingen kompetanse. Jeg har aldri opplevd noe sånt i min barndom og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg skriver om. Men jeg er pappa. Og jeg har et hjerte som knuser hver gang jeg hører historier om barn som går gjennom ting barn aldri skal måtte gå gjennom.

Og selv om jeg synes det er veldig skummelt å skulle gå i bresjen for noe jeg egentlig kan fint lite om, så kjenner jeg med hele mitt hjerte at det er riktig. Riktig og så vanvittig viktig! For noen må ta denne tyren ved hornene og hvis jeg kan gjøre bare en ørliten forskjell, er det verdt all innsats i verden.

Rettelse: Jeg kan ikke utrette stort alene, det er deres engasjement som gjør hele forskjellen. Alle dere som tør å lese, tør å kommentere, tør å dele. Alle dere som har gjenfortalt deres grusomme erfaringer og delt dem med verden. Alle dere som har engasjert dere i den vanskeligste og viktigste jeg kan tenke meg.

For det er lett å bare snu seg bort og håpe at problemet forsvinner av seg selv, men det gjør det jo ikke. Det gjør det bare verre. For enn så vanskelig det er så må dette snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Og derfor er jeg bare så vanvittig stolt, glad og takknemlig for alle dere tusenvis av folk som har engasjert dere i denne saken!

Hadde jeg kunnet invitere dere alle på pannekaker og is så skulle jeg gjort det, men så mange asjetter har vi ikke dessverre. Så da får jeg heller bare si takk. For at dere gir meg støtte og motivasjon til å snakke ut om dette, for at dere snakker selv, for at dere ønsker å gjøre en forskjell og for at vi sammen tenner lys der det før var bare mørke - takker jeg dere av hele mitt hjerte.

 

Watercolor heart, vector illustration

 

/ Dette er bare begynnelsen <3

Les også: "Evig arr på sjelen" (innlegget som startet det hele)

Humor for småbarnsforeldre #2

Jeg har helt dilla på denne tegneserien for tiden og her kommer et knippe godbiter jeg vet du kommer til å like :-)

 


(collage: Fowl Language Comics )

 

For hvis jeg trenger å komme i godt humør for tiden, er Fowl Language Comics en sikker vinner. Det er noe helt fantastisk med den artige anda som lever et liv jeg så til de grader kan kjenne meg igjen i. Et par striper er alt som skal til og vips så er smilet på plass :-)

Så derfor sparker vi i gang også denne uken med et lite knippe godbiter fra verdens kanskje mest gjenkjennelige tegneserie for oss småbarnsforeldre ;-)

 


(alle bilder: Fowllanguagecomics.com)

 

/ Start uka med et smil :-)

--> Se forrige ukes godbiter her

--> Sjekk ut Fowl Language comics på Facebook

Søndagen over alle søndager

Denne dagen kunne ikke vært bedre om den så hadde vært dyppet i honning :-)

 

 

Ikke alle dager går på skinner, men det gjorde denne. Fra start til slutt har den vært en eneste stor parademarsj i god stemning. Fra en lang søndagsfrokost med knasende baguetter og sjokolademelk, til fotball i hagen, lunsj og is i solen, en tur på stranden, hvitveisjakt og middag hos mormor og bestefar.

Og enda bedre ble det selvfølgelig da jeg oppdaget at det endelig har kommet en restaurant i Larvik som byr på skikkelig god og skikkelig sterk thaimat! For jeg elsker thaimat og jeg elsker sterk mat, sett dem sammen og du har en vinnerkombinasjon. Når jeg tenker meg om, så kan det faktisk ikke bli sterkt nok!

Eller... jo forresten. Det var jo den ene gangen i Thailand. På en indisk restaurant i strandkanten på Koh Samui. Der jeg med føttene i sanden bestilte stedets sterkeste suppe, tross kelnerens mange advarsler. Hverdagsrasisme, tenkte jeg og bestemte meg for å vise dem at vi melkehvite nordmenn også kan være noe hardhauser på matfronten. Og jeg tok feil.

For jeg mener, jeg elsker sterk mat, men den suppa der... Jeg burde kanskje skjønt tegningen da flere fra personalet sto og fulgte med i smug da jeg tok mitt første slurp. For de visste hva som kom. Fra første skje rant det svette i strie strømmer. Tungen hovnet opp, leppene ble som en hoven bavianrumpe og hele kroppen sto i flammer. Etter hvert gjorde det til og med vondt å drikke vann. Det måltidet tok noe fra meg. En bit av sjelen, 7-8 leveår og 23 kilo i svette og forbrente smaksløker.

Ja, også var det jo den gangen vi hadde fått vår første kebabsjappe på Kolbotn, og jeg skulle tøffe meg og bestilte en "litt sterkere enn sterk"-kebab. Joda, baben gikk ned den, men så lå jeg også rett ut i tre dager etterpå med feberfantasier og magesjau. Noe sier meg at det kjøttet ikke sto til gullstjerne på EU-kravene ;-)

Men det gjorde maten i dag. Hele dagen faktisk. Fra ende til annen. Fra jeg våknet av en overraskende ryggmassasje, til vi sovnet med et Pokemon-blad på sengen. Ja vel, så rakk vi ikke å støvsuge bilen, men vi fikk hengt opp et par kroker i garasjen og ryddet litt i gammelt rot. Vi fikk oss en tur på stranda, kastet fiskesprett mot solen og spist thaimat til det dugget på brillene. Og mer enn det kan ingen søndag levere :)

 


Til minne om vitamin-bamsefar (2016-2017).

 


En som står klar for å overraske mamma :-)

 


Smoothie i solveggen, da begynner det å lukte sommer! :)

 


Noen synes det gjerne kunne gått litt raskere.. ;-)

 


Dager som dette.. <3

 

/ Takk søndag, vi sees igjen om en uke :-)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Merkelig start på dagen

Jeg er langt, langt borte i drømmeland. Midt i en drøm der jeg prøver å finne veien ut av en slags futuristisk borg fra fremtiden. Alt er opp-ned og jeg skjønner ikke hvordan dørene fungerer.

Så plutselig kjenner jeg en prikking i ryggen. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra og det passer ikke inn i drømmen. Så prikker det igjen. Drømmen begynner å falme og så går den i hvitt.

Jeg våkner til, og mens kroppen enda er på vei ut av drømmeland, kjenner jeg det. Prikkingen er der fortsatt. Små, masserende trykk over hele ryggen. Jeg er enda for trøtt til å forstå akkurat hva det er, det er bare så utrolig behagelig. Som om noen skulle gitt meg en massasje.

Så snur jeg meg rundt og der ligger 5-åringen og smiler. Og masserer ryggen til pappa. Akkurat sånn vi gjør på ham hver eneste kveld. Jeg smiler og sier takk og blir overrasket med en kjempestor klem.

Sååå... nå er jeg egentlig bare forvirret. Hva i all verden har gjort meg fortjent til en sånn start på dagen? Hva skjedde med å måtte stå opp midt på natta eller våkne med tær i nesa? Og hvordan i all verden har han blitt så flink til å massere?

Ikke vet jeg, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg vet om én som skal få sjokolademelk til frokost ;)

 

 

/ Goooood søndag, folkens! :-)

* Følg Pluttehjerte på Facebook *

Oslo, savn og bacon overalt

 

Så rart å våkne i en kjempestor seng alene. Langt hjemmefra og helt helt stille. Sånne ting man savner mest når livet hjemme går på repeat. Bare sove så lenge man vil uten noen som må tisse midt på natten. Ikke en eneste tå i fleisen eller en hund som plutselig hopper opp i senga. Bare meg. Og det er så stille. Og deilig. For en natt på hotell alene er verdt mer enn 78 tacofredager og en tur til dyreparken.

Spesielt etter en kveld som i går, der jeg opplevde Oslo på sitt aller beste. For i går var jeg ute på den velkjente galeien med gamle kompiser, for å sprette korken av utesesongen, spise ett stykk bedre middag, fortelle røvere og ha det spas. Det var så sinnssykt trivelig g når det attpåtil plutselig blir sommervarme og full vigør, ja da er det lov å forelske seg litt i Oslo <3

 

 

Men det var i går. Nå ligger jeg her. I sengetøy som knitrer og kjærtegner kroppen. En frokostsal full av bacon så langt øyet kan se og kaffe som fortsatt er varm. Og stillhet. Ikke en bekymring i verden, bare bacon. Det er balsam for sjelen.

Men så går det også overraskende kort tid til man savner livet der hjemme. Til kopper som går i bakken, til høylytt roping, til barn som ler og løper rundt bordet, til mårraklemmen fra frua. Rusk i øyet, altfor lite søvn og flekker på klærne man ikke aner hva er, men håper og antar at er yoghurt. Hverdagen og livet - det beste jeg vet.

Men det var godt med et hvileskjær. Dæven steike det var godt med et hvileskjær! Møte gamle venner, spise god mat, sove i en seng laget av englevinger, leve med senkede skuldre og bare være seg selv for noen timer. Fint å få hverdagen litt på avstand for å kjenne på savnet. Og jeg innser at det holder med én kveld.

Jeg trenger ikke to uker i en tropisk regnskog med barna flere kontinenter unna. Bare noen timer for å kjenne på savnet, er mye mer enn godt nok. Nå vil jeg hjem. Gleder meg til klemmer og latter og susser på kinnet. Og jeg har sjokolade i sekken ;-)

 

 

 

 

/ Neste gang er det din tur, Christina <3

* Følg Oslohjerte på Facebook *

Hver eneste jævla dag

Jeg forstår det bare ikke. Hvordan noen kan se et lite barn og tenke sex? Vold? Overgrep? Hvordan i svarte helvete er det mulig å utsette barn, små uskyldige barn for noe sånt? Hvem er det som gjør sånt?! Bare tanken får neven til å knyttes og blodet til å fosskoke.

Det er bare så ufattelig. Barn som står på første trappetrinn i livet, men får det ødelagt allerede før de er i gang. Av voksne mennesker. Kanskje en de holder kjær. Kanskje sin aller nærmeste.

 

Powerful Low Key Shot of a Young Child Looking Sad

 

Jeg får panikk av å tenke på det. Tanken på hva de små barna må tenke. Hva de må tro om livet. Tror de det er normalt? Klarer de å se glede mellom slagene? Kan de noensinne komme seg opp og forbi? Hvordan må det føles inni sjelen til et lite barn å få verden revet i fillebiter av en voksen de stoler på, kanskje en de elsker?

Jeg skal innrømme en ting: Jeg er ganske feig. Jeg orker ikke tanken på dette i så altfor store doser, derfor dytter jeg det ofte unna. Later som at verden er fin og flott og at alt er bare sommerfugler. Undertrykker sannheten som gjelder så altfor altfor mange av oss. For det er oss, det er ikke dem. Det er våre barn. 10 % av dem. 10 % av norske barn utsettes for vold og overgrep. Barn! Vold! O-V-E-R-G-R-E-P!

Jeg klarer ikke å tenke på det, hjernen min klarer ikke håndtere det på noen konstruktiv måte, så jeg prøver å la være. Og det er kanskje det aller verste vi kan gjøre. Hysje det vekk og skyve det under teppet. Det er det absolutt beste vi kan gjøre for overgriperne, men det verste vi kan gjøre for barna.

 

Kid crying, focus on his tear, added a bit of grain, black and white

 

For dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Det må snakkes om hver eneste dag! Det må trekkes frem i lyset og ikke gi de jævlene et hint av skygge å gjemme sine perverse synder i.

Men vi må hjelpe barna, vi må hjelpe hverandre. Vi må snakke om det, vi må se hverandre, vi må vite hva vi skal se etter, vi må snakke med barna og hjelpe barna å vite hva de skal se etter. For hvis ingen prater om det og alle går rundt med øynene lukket - hvordan skal vi da se sannheten som stirrer oss rett i øynene?

 

Studio People Kid Shoot Childhood Natural

 

Jeg har skrevet litt om dette før, men jeg lover å skrive så utrolig mye mer om det. Jeg ønsker å jobbe tettere med Stine Sofie Stiftelsen, få mer kompetanse på området og dele det med dere. Jeg skal være mitt ansvar bevisst og jeg skal bruke stemmen min på det jeg mener er den viktigste saken i verden.

For tenk deg da: Du og jeg. Du som leser dette akkurat nå og jeg som skriver det. Vi klarer nesten ikke lese om vold og overgrep mot barn. Magen vrenger seg bare ved tanken og vi snur oss bort fra skjermen bare vi leser om det... Så hvordan må det føles å være det barnet? Det barnet som lever i en hverdag så jævlig at voksne mennesker feller en tåre bare ved tanken?

Og enda verre: Hvordan må det føles å bli utsatt for seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, tortur og trusler - og vite at du er helt alene? Ingen som prater om det, ingen som ser deg. Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.

Sånn kan vi ikke ha det. For som sagt: 10 % av norske barn lever med vold og overgrep, og sånn kan vi faen ikke ha det.

 

Teen with taped mouth, begging for help. Sad, abuse boy. Violence, despair.

 

/ Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys

P.S. Del gjerne med gode venner - la vår stemme bli hørt <3

#bloggbarna

Vi har lenge tenkt at barna ikke tar skade av vårt rare bloggliv, men etter i dag er vi ikke så sikre lenger.. x-)

 

 

For under frokosten i dag sto jeg og kuttet gulrøtter, da jeg plutselig hørte et knips. Så føtter som tasset av gårde. Jeg tenkte ikke så mye mer over det, før lyden av tassende føtter returnerte med nok et påfølgende knips.

Jeg tok en pause i kuttingen og der var det igjen. Knips. Som på et kamera.

Jeg snudde meg og der sto han. Med kamerastroppen rundt halsen og pappa i fokus.

Og innen jeg rakk å få frem et ord, hadde han fått det han var ute etter og gikk videre til kaffemaskinen. Et par raske blinkskudd, så bar det videre til Teo, lillesøster og mamma. Knips, knips, knips, og så kunne han endelig legge kameraet til side og spise litt velfortjent frokost.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Live fra kaffemaskinen :)

 

Men når storebror plutselig har blitt pressefotograf, så kan jo ikke lillesøster være noe dårligere..

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Live fra kaffemaskinen :)

 

Så ja.. Vi sier jo alltid at vi ikke tror barna tar skade av vår litt rare livsstil, men nå vet jeg sannelig ikke lenger.

Men bildene ble bra da og det er jo tross alt det viktigste ;-)

 

 

/ 5 år og yrkesskadet.. x-)

* Følg Blogghjerte på Facebook *

Når lokalavisen går til angrep

Det går visst ikke an å skrive noe lenger uten at noen blir fornærmet. Jeg vet at det å la seg fornærme av nær sagt hva som helst er i tidens ånd, men et eller annet sted må grensa gå. Og jeg setter den her.

 

Vintage Woman shouting into telephone

 

For i går postet jeg et innlysende harselerende innlegg om tilstanden i barnas barnehage. Om hvordan det noen dager er så mye kaos, bråk og bleielukt at jeg ikke holder ut mer enn noen minutter før jeg må løpe ut døra. Les: "7 millioner og 100 sykedager i året".

Teksten fikk en vanvittig respons med utelukkende positive kommentarer, 150 delinger på facebook og over 1600 likes! Og da jeg snakket med de ansatte i barnas barnehage var det bare jubelstemning å hente der også.

Jeg ble så utrolig glad for denne responsen og at alle forsto at dette først og fremst var en hyllest til de ansatte, dernest et selvironisk spark til meg selv for å være en inkompetent pingle. Og i hvert fall på ingen måte en skjult kritikk til barnehagen.

For er det én ting jeg har innsett etter å hatt barn i barnehage i snart tre år, så er det at den jobben fortjener en vanvittig respekt! Og jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Barnehageansatte fortjener så vanvittig mye mer enn de får. Men frem til de lønnes høyere enn statsministeren, kan vi i hvert fall bli flinkere til å takke dem for jobben de gjør.

Ikke at de ber om det, men jeg har manet til at vi som småbarnsforeldre kan bli flinkere til å vise litt takknemlighet i blant. Ikke fordi vi , men tenk bare hvor mye man takker besteforeldre som har passet barna en kveld. De ansatte i en barnehage som passer barna 6-7 timer hver eneste dag får sjeldent mer enn et halvhjertet ha det.

Derfor har jeg også i årenes løp skrevet flerfoldige tekster for å løfte frem hverdagens store helter, og jeg tør faktisk påstå at jeg muligens er den enkeltpersonen i Vestfold (Norge?) som i løpet av et år skriver mest positivt om barnehager.

 

Colorful painted hands over the wooden background

 

Og da er det så trist når noen må bruke anledningen til å prøve å vri dette om til noe negativt. Bestemme seg for å la seg provosere og gjøre det hele til en skittkastingskampanje, fremfor å prøve å se det positive budskapet mellom linjene. For når så godt som samtlige(!) barnehageansatte har klart å se dette som en hyllest, burde det også være mulig for en journalist.

Men lokalavisen i Larvik så dette som en mulighet for å skape litt blest, og fikk derfor en journalist til å skrive en surmaget sak om hvilket hån min tekst var mot barnehagene, og barnas barnehage i sær. Les: "Unner du barna dine det du selv ikke hadde holdt ut?".

Teksten handler om hva slags dårlig fyr jeg er som setter igjen barna i en barnehage jeg ikke selv orker å være i, dessuten benyttet de anledningen til å så tvil om tilstanden i barnas barnehage spesifikt. Om at hvis det er så ille i norske barnehager, så står det virkelig ille til. Hvor skremmende det er at så mange gir en positiv respons på teksten osv.

Saken er skrevet som en ytring fra en av avisens journalister og de har videre valgt å spre saken for alle vinder ved å dele på facebook, legge ned betalingsmuren, åpne kommentarfeltet og saken kommer helt sikkert også på trykk om den ikke allerede er det.

Og jeg synes bare det er så trist. Trist at det har blitt en kultur der folk prøver så godt det lar seg gjøre å provosere. Kan man ikke heller lese noe og prøve så godt man kan å anse innlysende overdrevent tekster som humor, fremfor å vri sjelen sin for å tolke alt i verste mulige potens?

Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor? Hvorfor skal man gjøre sitt ytterste for å starte en heksejakt, når man så utmerket godt kunne tatt en skjønnsmessig vurdering av tekstens ganske innlysende harselerende karakter?

Selvfølgelig er det gøy å provosere, men jeg hadde trodd og håpet at en lokalavis skulle jobbe litt hardere for å heie frem lokale personligheter som prøver å gjøre noe fint, skrive en artig tekst og hylle en yrkesgruppe som altfor sjeldent får den rosen de fortjener, fremfor å prøve å gjøre folk til syndebukk.

Jeg vet ikke helt hva slags motiver de har, ikke har jeg tenkt til å spekulere stort i det heller, jeg synes bare det er trist. Trist at folk tar bevisste valg om å la seg provosere når de så innlysende heller kan se flasken som halvfull. Trist med lokalaviser som prøver å bryte ned, fremfor å bygge opp. Spesielt når det er en journalist som jeg frem til nå har hatt en god relasjon til.

Samtidig blir jeg litt lei meg på vegne av de leserne som faktisk blir lurt til å tro at jeg håner barnehagen basert på én tekst som én person bevisst eller ubevisst har mistolket. Spesielt med tanke på at jeg helt sikkert gjør mer for å løfte frem barnehagene i løpet av et år enn lokalavisen gjør.

Så derfor velger jeg heller å avslutte med et lite knippe lenker til saker som har blitt skrevet, delt, likt og hyllet for sitt forsøk på å snakke barnehager opp og frem.

- Takk til deg som sjeldent får det

- Takk til dere som ser

- Årets stolteste øyeblikk

- 7 millioner og 100 sykedager i året

- Pappablogger inntar barnehage

 

Fluffy hearts. Valentine's day

 

/ Hilsen en som elsker barnehagen, men er litt skeptisk til sladrepresse ;-)

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Barnehageansatt for en dag

I 2014 skrev jeg et innlegg der jeg kom til skade for å bruke begrepet "Barnehagetante". Jeg visste ikke den gang hvor provoserende dette var for mange, og valset derfor helt uvitende ut i et minefelt av hat og kritikk. Jeg forsto raskt at barnehageansatte i mange år har kjempet hardt for å bli tatt på alvor, fremfor å bli sett på som bare en gjeng med "tanter".

Som et resultat av den heftige debatten som fulgte, tok jeg en praksisdag i en barnehage for å prøve å forstå hva jobben faktisk innebar. Den dagen lærte jeg mer om meg selv, barn og hva det faktisk krever å være barnehageansatt enn jeg noensinne ville trodd.

Og slik gikk det:

(Repost av en gammel klassiker til glede for nye lesere og gamle ringrever)

 

kids eating healthy food in kindergarten or at home

 

Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?

- "Lukas, vil du sitte her oppe hos meg?" sier Monica med største selvfølgelighet.

Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.

Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.

 

Du skakke komme her og tro du er viktigere enn et spennende eventyr.

 

- "Hei hei" roper jeg, men responsen er heller dårlig.

Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.

I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.

Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.

 

Så tar vi lissen gjennom løkka og så... nei, hvordan var dette igjen?

 

Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt.

Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.

 

Slike ting gjør tøffe menn myke.

 

Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?

Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger.

Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!

 

Ja vel, så kostet kaken flesk, men smaken var himmelsk!

 

Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør.

Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.

 

God pedagogikk å geipe til barna, det står i lærebøkene...
 

I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også.

Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.

 

Bjørnen sover, bjør- Shit, han er våken! Løøøp!

 

På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin.

- "Sterkere enn Eirik også?" prøver jeg meg.

Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.

 

/ Lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake

Les også:
- Mer enn bare pappa
- Min historie

* Følg Pappahjerte på Facebook *

7 millioner og 100 sykedager i året

Cute little girl listens to music in headphones at home. Leisure. Family at home.

 

Noen ganger tenker jeg at jeg kunne jobbet i barnehage. Bare leke dagen lang og lese bøker, lage brødskiver, gå på tur i skogen og ha det gjevt - det høres jo ut som drømmejobbben!

Men da jeg leverte barna i dag, litt sliten og groggy, og ble møtt av lydnivået fra et tosifret antall unger som alle tror de er på rave party... Med leking, slåssing, hyling, roping, gråting, krangling, latter, maling, tegning, ting som går i bakken, trommehinner som vrenger seg i sorg og den konstante bakgrunnslukten av bleier med innhold. Da tenkte jeg..

De folka som jobber der, dag ut og dag inn, på trøtte dager, på kvikke dager, i regn, snø og solskinn, og alltid med et smil om munnen - fortjener seriøst 7 millioner i lønn og 100 sykedager i året! Jeg hadde ikke vart i 10 minutter før jeg hadde løpt hylende ut av porten og aldri kommet tilbake.

 

Colorful painted hands over the wooden background

 

/ Barnehageansatte for president :-)

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Gullkorn fra barnerommet

Two children, happy laughing boy and cute curly little girl having fun at pillow fight with feathers in the air jumping, laughing and giggling in a white bedroom with colorful bedding

 

Vi står på badet, bare Christina og jeg. Med hver vår altfor lille tannbørste og tannkrem med smak av bringebær, men ingen små tenner.

På naborommet hoppes og herjes det siste ut av dagen. Begge har fått hver sin advarsel, men ingen ser ut til å bry seg stort. Leken er for god til å gi seg nå. Det hoppes i senger, det kastes puter, det løpes, det lekes, det leves stort.

Søskenkjærlighet og rivalisering i skjønn forening, en sånn type lek som før eller siden ender med at en eller annen får vondt. Og det går ikke lang tid fra oppjagede jubelrop blir til plutselig klaging. Det er lillesnupp som begynner å bli lei, men storebror er for gira til å slutte å hoppe.

Hun prøver å si nei, men han fortsetter å tulle. Og hun er jo ikke helt fast bestemt og vil kanskje leke litt likevel, så da fortsetter han. Og hun ler, men så blir hun plutselig muggen igjen.

Inne på badet står vi og lytter, og innser at en av oss får steppe inn og ta affære før det utvikler seg til å bli dårlig stemning.

Vi tenker spesielt på å redde den slitne lillesnuppa fra den overivrige storebroren, for hun er jo bare en liten jente tross alt.

Men da hadde vi visst glemt å tenke på at hun er en jente laget av jern og har snart ett års erfaring med leking og herjing fra barnehagen. For plutselig og ut av intet, hører vi en morsk og bestemt jentestemme som kutter gjennom støyen som en tåkelur:

- Nok! Jeg dra hjem.

 

Watercolor heart, vector illustration

 

/ Sånne øyeblikk.. <3

Klar for flere gullkorn? Les: "Smittsom" (pluttens lille gullkorn fra nøyaktig ett år tilbake)

* Følg Lillesnupphjerte på Facebook *

Vi er på verandaen

Det finnes mange fine vårtegn, men dette er så absolutt det beste.

 

 

For helt siden i høst har jeg gått og gledet meg, og i dag var dagen endelig her! Dagen da vi stikker bortom Christinas besteforeldre for kaffe og kaker, men blir møtt med skiltet på døra. Skiltet som bare sier: "Vi er på verandaen". For da vet jeg hva som venter.

To lune sjeler som møter oss der de sitter bak huset og nyter livet i solveggen. Isolert fra verden i en liten boble av paradis. Årets første utekaffe og sitronkake i bare t-skjorta. Barn som løper rundt og leker med planter. Saftstasjon og iskrem i klypa.

Den første varme vårdagen som kommer som sommerens sendebud. Den første anledningen til å synke ned i en oppvarmet stolrygg og kjenne solen massere sjelen. Sovne i stolen til lyden av bokfink, svarttrost og alle skogens fugler som jubler høyt om at sommeren er på vei.

Livet som leker, påfyll med kaffe og et stykke sitronkake til.

Vi er tross alt på verandaen.

 

 

 

 

 

 

 

/ Hverdagslykke <3

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Mitt hemmelige våpen

 

Sent i går kveld ble vi ferdige med å male stua oppe, og det ble utrolig fint! Men allerede før siste strøk var tatt, begynte Christina å gnåle om nye rom og farger hun var keen på. Og det fikk meg til å innse en ting: Hun kommer til å få oss til å male hele huset. Kanskje ikke i morgen, men de kommende ukene og månedene.

For en målrettet Christina er ikke så lett å stoppe, men basert på hvor lang tid det tar henne å bestemme seg for farge på malingen, kan det fort ta lang tid til vi får malt de rommene jeg faktisk ønsker å male.

For først vil hun helst ta gangen nede. Så har hun mumlet noe om å male om stua nede, før vi skal opp på gjesterommet og deretter til kontoret som skal bli til soverom. Men før det vil hun også male om rommet til lillesnupp og den lille doen nede.

Som også fikk meg til å innse en annen ting: Det eneste rommet jeg faktisk bryr meg litt om, er kontoret som skal bli til soverom. For der inne har jeg sittet så vanvittig mange timer og skrevet og skrevet og irritert meg over den grusomme fargen på tapetet. Den er liksom blass babyblå med innslag av kjipe striper.

 


Men jeg elsker bildet som mormor har malt <3

 

Jeg har gledet meg så veldig lenge til å bli kvitt de babyblå veggene og få på noe freshe farger, men med Christinas mange prosjekter og beslutningsvegring hva gjelder fargevalg, kan det jo ta en evighet før vi kommer så langt!

Hvis ikke...

Hmm...

Oh yes. Jeg har det!

For Christina er kanskje sta og bestemt. Hun er kanskje ambisiøs og malelysten. Hun har kanskje en plan for hvordan ting skal gjøres og i hvilken rekkefølge, men det er én ting hun ikke har...

Noe jeg derimot har.

Et hemmelig våpen.

Et ess i ermet.

Et skittent, men høyst effektivt triks...

Så derfor:

 


Sorry Christina, men jeg må bare..

 


Ei litta klatt testmaling, takk skarru ha.

 


Skal me sjååå..

 


Ferdig! Også så fint som det ble :)

 

/ Tenker vi tar kontoret først, jeg ;-)

Les også --> "Se min penis" (om sist gang trikset ble tatt i bruk med stor suksess)

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits