hits

april 2015

Når pappa får alenetid

- "Å herregud, jeg tror bare jeg må gå og legge meg jeg altså, øya går i krøss!"

... sa frua og vipps så satt jeg der. Helt uten planer, helt uten kjæreste eller selskap for kvelden. Med mange timer til disposisjon. Og lakenskrekk.

Skulle jeg se en film? Kanskje rydde litt på kjøkkenet? Kanskje endelig få tatt unna bunken med uleste mailer og det brysomme ryddearbeidet som regnskapsføreren min sitter og venter på? Hadde jo vært utrolig deilig da! Endelig få tid til å få gjort unna alt det jeg ellers aldri har tid til...

Hah, ja særlig!

Jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg plutselig får friminutt fra livet og litt tid for meg selv skjønner jeg fort at jeg mentalt er på nivå med Julius, apekatten altså. Og disponerer tiden min der etter.

Så derfor, mine damer og herrer, la meg herved presentere alt jeg klarte å produsere i løpet av en hel kveld full av god tid og veldig mange muligheter.

For hva valgte jeg til slutt å bruke tiden min på?

Dette.

 

 

 / God torsdag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Blind for en dag

/ Skrevet i samarbeid med Norges Blindeforbund

Tenk deg at du helt plutselig hadde blitt blind. Som i akkurat nå.

Du kan jo prøve neste gang du skal ut en tur. Lukk øynene og hold de lukket til du kommer tilbake. Tenk deg at alt du ser rundt deg hadde blitt borte og byttet ut med dette:

 



Hvor skulle du gått? Hva ville du gjort? Ikke stort.

Bare prøv å komme deg gjennom en helt vanlig dag uten å se og du vil i løpet av noen få sekunder innse hvor fortapt man er i blinde når man ellers avhenger så mye av synet.

Og dette kan jeg si fordi jeg faktisk har prøvd. I forrige uke fikk jeg nemlig den store gleden av å besøke Norges Blindeforbund i Oslo og ta en spasertur med en av deres førerhunder. Med bind for øynene (jeg altså, ikke hunden). Midt i Oslo. Blind. Jeg.

 




 

Det var en helt vanvittig sterk opplevelse som jeg aldri(!) kommer til å glemme. For Oslos gater kan være travle og skumle nok fra før, men med bind for øynene ... ja.

Jeg skal love deg at lyden fra Bogstadveien, bilene, trikkene, bussene og menneskene virker ganske fryktinngytende når du ikke lenger har synet å stole på. Hadde jeg ikke hatt den fantastiske førerhunden Pika med meg ville jeg ikke rikket meg av flekken.

 

Bare venter her litt jeg. Også litt til..

 

Denne lille spaserturen lærte meg så utrolig mye som jeg aldri egentlig har tenkt over. Ikke bare om hvor mye jeg faktisk bruker synet til, men kanskje aller mest om hvor fantastisk det er å kunne gå med en førerhund når synet mangler.

I videoen under kan du se hvordan det gikk da jeg fikk bryne meg på en tur i Oslos gater med førerhund og bind for øynene:

 

 

Som det kommer ganske tydelig frem av videoen: Uten Pika ville jeg ikke funnet veien ut av min egen bukselomme.

Det fikk meg også til å innse hvilken fantastisk forskjell disse hundene utgjør for blinde og synshemmede! Fra å begrense deres verden til kanskje bare det nærmeste kvartalet åpner de opp en verden full av nye muligheter. Nye kvartaler, nye bydeler, turer i skog og mark, trygghet langs veien, mulighetene er ufattelig mange.

Etter å ha blitt geleidet rundt av Pika er jeg bare stum av beundring over hvilken fantastisk jobb disse hundene gjør

 

Pika? Hvor eeer du?

 

Men livet med førerhund byr også på en annen stor utfordring som skaper store problemer; andres atferd. Og siden 29. april faktisk er Førerhundens dag ønsker jeg å be deg om en bitteliten tjeneste: Se filmsnutten under.

Det er ikke et billig triks for at jeg skal tjene penger eller noe, det er bare en oppfordring fra meg til deg om å avse 46 sekunder til en filmsnutt som kan utgjøre en stor forskjell i veldig mange menneskers liv.

 

 

Så vær så snill - husk dette:

Når du møter en førerhund i arbeid:

  • Førerhunden må ikke forstyrres.

  • Ikke klapp førerhunden uten å spørre brukeren først.

  • Ikke gi førerhunden mat eller andre godbiter.

  • Ta hensyn slik at du ikke er årsak til at det oppstår problemer.

  • Husk at: Sele på = på jobb.

 

Visste du forresten at førerhunder har lovpålagt rett til å ferdes nær sagt overalt?

Dette er nyttehunder som ikke skal hindres, men mange blinde og synshemmede opplever dessverre å bli nektet adgang fordi de har med hund. Men en førerhund har altså lovpålagt rett til å være med i butikker, spisesteder, treningssentre, taxier osv.

Her er det dessverre mange som ikke kjenner sine regler, men her kan DU være med å gjøre en forskjell!

Stikk innom Blindeforbundets sider og bestill gratis klistremerker som kan settes opp på arbeidsplassen, i nærbutikken etc for å vise at førerhunder er velkommen overalt. Dette vil være til stor hjelp og alle som gjør dette får en stoooor high five fra meg, en høy pote fra Pika og en massiv takk for hjelpen.

--> Bestill gratis klistremerker

 


 

Tusen takk :-)

/ Hilsen Pika og alle landets blinde og synshemmede med førerhund

Les mer på blindeforbundet.no

Kjære Fru Bang

Karma er ei forbanna bikkje.

For livet har en rar måte å rette ut alle ujevnheter på. Får man for mye på oppsiden blir man raskt trukket ned igjen. Og sånn er det for alle, så også for meg.

Så da jeg her for noen dager var kvalmende frisk og rask og la ut bilder som dette:

 

 

... og dagen etter klasket til på Snapchat med bilder der jeg setter ut båten og ser frem til en lang og god sommersesong på vannet:

 

(fra fjorårets knallsesong)

 

... så forstår jeg at det drev deg til å skrive denne kommentaren på min facebookvegg:

 

 

Jeg forstår deg, jeg gjør så absolutt det. Jeg ser din frustrasjon, men du må stole på prosessen. Universet balanserer alltid ut slike ujevnheter.

Kall det karma, kall det Gud, Allah, Tor med hammeren, Den store pingvinen eller bare tingenes evinnelige iboende faenskap, men det retter seg alltid ut. Blir man for kvikk og rask blir man raskt dratt ned på jorda igjen.

Noen ganger fortere enn man skulle håpe ...

For i går, to dager etter at båten var satt ut, var det duket for årets første båttur. Jeg hadde fortsatt i samme flyten og var langt på plussiden i livet. Og forholdene for en makaløs dag på havet kunne ikke vært bedre. En god kamerat hadde overnattet slik at vi skulle komme oss tidlig opp og ut på sjøen fra morgengry. Kaffen var varm, plutten var levert i barnehagen, bilen var fullpakket med fiskeutstyr og alt var bare perfekt.

Men da synes universet at nok fikk være nok.

Plutselig ringte telefonen.

Det var lederen for båtforeningen.

- "Ja hallo? Ja, morn du. Skulle bare si at jeg fikk en bildemelding her nå om atte.. ja.. nei, altså.. båten din har sunket."

Hive seg i bilen.

Ikke forstå noe.

Kjøre fort.

Ned på havna.

Og hva møter meg der? På den perfekte dagen med det perfekte været for en perfekt tur på bøljan blå?

 

Ja vel ...

 Såpass ja ...

 

I et sånt øyeblikk er det mye rart man kan si, tenke og føle, men det er bare ett ord som virkelig dekker det.

Ett ord som oppsummerer alt på en lettfattelig måte.

Ett ord som virkelig definerer selve essensen av en slik situasjon.

Faen.

 

 

Så bare vit det, kjære Fru Bang: Karma er ei forbanna bikkje ;-)

Håper dette gjør dagen din et lite hakk bedre.

 

/ Kast loss!

*Følg Båthjerte på Facebook *

Muffinmage og magemuskler

Det er sjeldent jeg tar med meg stelleveska når jeg er alene på tur med kidsa. Det er rett og slett altfor mye rart oppi der.

Jeg pakker i stedet det mest nødvendige i en pose, og krysser fingrene for at jeg har husket alt. Noe jeg sjeldent har, men det går som oftest bra for det.

Men her om dagen lette jeg etter en helt spesiell biteleke og måtte derfor endevende hele stelleveska. Og i en av de altfor mange lommene fant jeg dette arket:

 

... warum?

 

Dette var nytt for meg. En beskrivelse av mageøvelser man burde begynne med daglig, 4-6 uker etter fødselen. Signert fysioterapeuten på helsestasjonen. Jeg måtte raskt kvele en kjempestor LOL, for det var helt tydelig at dette arket hadde ligget der en stund. En god stund.

Jeg bestemte meg for å forhøre meg litt med frua, som stadig klager over både manglende rumpe og muffinmage..

Jeg finner henne på kjøkkenet der hun lager kveldsmat.

- "Du Christina.. Hvordan er det egentlig å ta mageøvelser etter en fødsel? Det må jo gjøre vondt?"

Hun kikker mistenksomt på meg, før hun svarer kontant:

- "Ja, nei det går ikke."

- "Nei, det gjør ikke det, sant?"

- "Nei, de sa i hvert fall det på sykehuset etter keisersnittet, at jeg måtte være veldig forsiktig. Veldig."

- "Etter keisersnittet ja. Men det er jo.. skal vi seee.. tre år siden nå?"

- "Ja, men jeg fødte jo igjen i oktober da."

- "Jo ja, det er sant. Men sist var det jo ikke keisersnitt, men vanlig føds.."

- "Magemusklene mine er jo helt strukket vet du", avbryter hun, "de må lissom få tid til å hente seg inn igjen. Og det tar nok ganske lang tid."

Jeg vet at hun vet at hun er på tynn is nå. Og det begynner å gå opp for meg at papirene med treningstips faktisk har ligget der en god stund. Uten å ha blitt lest.. Jeg vet jeg har henne på limpinnen og presser henne ytterligere opp i et hjørne:

- "Må alle vente like lenge etter en fødsel, hva med for eksempel fitnessfolk? Bør de også la magen hvile noen måneder før de begynner å trene igjen?"

- "Ja, det burde de nok. Men jeg tror mange av dem setter i gang for tidlig. Altfor tidlig. Det kan umulig være sunt."

- "Nei, du sier noe der.."

- "Ja, og mine magemuskler har jo delt seg på midten. Da blir det enda verre. Da magen var på sitt største, så spriket de jo til hver sin kant, og de har aldri funnet sammen igjen etter det."

- "Hvordan vet du det?"

- "Snakket med moren din. Hun jobber jo som operasjonssykepleier, og hun sa at det er mange som opereres for det."

- "Okei, såpass ja. Operasjon altså?"

- "Ja. Så kanskje jeg må det. Siden jeg har sånne muskler som fortsatt spriker."

Jeg sliter med å holde meg. Mageøvelsene på arket var spesielt tilpasset "separated stomach muscles" - og ikke bare skulle man begynne å trene igjen 4-6 uker etter fødselen, men øvelsene skulle gjentas 8-10 ganger! Daglig!

 

Klage kan a, men trene? Å nei du :-P


- "Eh.. Så vanlige mageøvelser.. Det er ikke veien å gå altså?"

- "Nei, det er det nok definitivt ikke."

Jeg lar stillheten henge i lufta litt før jeg fortsetter..

- "Hmm, interessant. Ja forresten, følger du Komikerfrue på Instagram?"

- "Ja..?", svarer hun nølende.

- "Dere fødte jo ganske samtidig, hvis jeg husker rett. Og hun legger ut ganske mange bilder fra treningsstudioet..."

Jeg kikker ned på mobilen, men kjenner det mistenksomme blikket hennes svi mot panna. Et kjapt søk på Google bekrefter selvsagt mine mistenksomme mistanker, det er selvfølgelig anbefalt å starte med forsiktig trening bare noen uker etter fødselen! Jeg kikker opp på frua igjen...

- "Ja, hun er vel like ubetenksom som de fitnessfolka, da!", kommer det kontant fra kjøkkenbenken.

- "Men hun fysioterapeuten på Helsestasjonen, var ikke hun med da dere var på sånn tremåneders-gruppe? I januar, må vel det ha vært..."

- "Hva med henne?", smeller det kjapt tilbake.

- "Ja, det er jo litt merkelig at ikke hun har gitt dere noe skriftlig informasjon om hvor forsiktig dere må være med magen etter fødselen? Jeg mener... Kanskje jeg rett og slett burde skrive et eget blogginnlegg for å advare andre nybakte mødre? Hvis de går rundt og tror at det er bra å trene seg i form igjen, jeg mener.. herregud, det kan jo bli ganske katastrofalt!?"

Jeg har henne i saksa nå og jeg nyter det. Nyyyter øyeblikket og gosser meg skikkelig!

- "Nei..", kommer det nølende, "Det er vel ikke din jobb å skrive sånt, er det vel? Nei, det syns jeg ikke du skal gjøre. Jeg syns du skal fortsette å skrive sånne koselige plutte-innlegg, jeg. Det er jo det folk liker. Ikke sant?"

Hun er ferdig med kveldsmaten, og småløper inn i stua. Det var den samtalen, tenker jeg, mens jeg smiler sleskt og bredt fra øre til øre.

Men likevel.. Jeg har ikke hjerte til å legge arket med øvelser "tilfeldig" på kjøkkenbordet.. Hun vet at jeg vet, men jeg kan jo late som ingenting bare litt til. Så jeg putter det tilbake i stelleveska.

Som en ekte gentleman gir jeg henne sjansen til å tilstå når hun har fått tenkt seg om litt.

Slik som nå.

Når hun har lest dette blogginnlegget...

 

 

/ Kom så, lille muffinmage

* Følg Pappahjerte på Facebook *

De beste øyeblikkene

Vi sitter i bilen på vei til butikken. Pappa er litt stressa igjen. Tiden som flyr og maten som ikke handler seg selv.

Så har nok en arbeidsdag gått unna og jeg henger etter på skjemaet. Prøver å være rolig som skjæra på tunet på overflaten, vil ikke at mitt lille stressehjerte skal smitte over på plutten som sitter i baksetet og titter ut på verden fra sin faste plass i setet.

Jeg tenker på alt vi skal handle, at vi må huske å hente en pakke, at vi må rekke å få ferdig maten før det blir for tett opp til leggetid, så skulle vi rukket å bade litt og gå en tur og slappe av litt og bygge litt lego og, nei herregud, jeg må jo få svart på den mailen også og ...

Så kommer det spakt fra baksetet:

- "Blomster små ...

gule, blå,

titter opp av marken nå.

Hilser til,

pappa vil,

han er så snill".

Så blir han stille igjen. Ville bare synge litt for pappa, da..

Å høre ham synge en søt liten sang han har lært i barnehagen, en sang jeg ikke har hørt på snart 30 år.. At han stotrer frem ordene så godt han kan og synger dem til meg, for meg, når jeg trenger det som aller mest ...

Sånne øyeblikk er det beste med å være pappa, å aldri vite når man plutselig blir overrasket med noe så søtt og uventet at det rører deg rett inn i hjerterota.

 

 

/ blomster små, rørt nå

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vinn jakke fra Helly Hansen

/ sponset konkurranse

Endelig er sommeren snart på vei og det er på høy tid å begynne å glede seg til grilling, strand, vannmelon og flass på nesa.

Men så er det også viktig å huske på en annen ting, for selv om man tror, håper og forventer at hver eneste sommerdag skal bli slik...

 

 

... så må man ikke glemme at sommeren også byr på veldig mange av disse:

 

 

Og til sånne dager kan det være greit å være godt kledd. For regn er jo egentlig ikke så ille bare man har skikkelig godt regntøy som tar brodden av det sure været.

Helly Hansen er en velkjent leverandør av kvalitetsklær utviklet for norske forhold og regnjakken Dubliner er intet unntak. Denne værføre jakken er vanntett, ventilerende, vindtett. Produsert med Helly Tech Protecion og helforseglede sømmer, er den helt perfekt for våte dager med kjipt ruskevær.

Og det kommer godt med, for enten man skal sykle til jobben eller gå en tur med hunden er det alltid deilig å komme tørr og god tilbake.

Les mer om Dubliner regnjakke

 

Den gamle mannen og havet ;)

 

KONKURRANSE - VINN REGNJAKKE FRA HELLY HANSEN!

I samarbeid med Helly Hansen og G-sport/G-MAX har jeg vært så heldig at jeg får dele ut en knallfin Dubliner-regnjakke, maken til den jeg har på bildene.

Alt du trenger å gjøre er å ta et bilde av deg selv utendørs, i regnværet, og legge det ut på Instagram med hashtaggene #weloverain og #gsport, så er du med i trekningen av en knallfin Dubliner-jakke fra Helly Hansen og G-Sport/G-MAX. Hver uke trekkes det flere heldige vinnere av knallbra regntøy.

Les gjerne gjennom reglene først og husk at du må ha åpen profil. Konkurranseregler, oversikt over bidrag og mer informasjon finner du her:

--> Delta i konkurransen - Vinn regntøy fra Helly Hansen

 

#norsksommer #weloverain #gsport

 

/ Lykke til!

Krevende kunde

I går skulle vi bare kose oss med en liten matbit nede i byen i forbindelse med svigerfatterns bursdag.

Men mens vi satt der, dukket det opp en skikkelig krevende kunde. Jeg har sjeldent sett makan til masekjerring!

Vi prøvde å nyte en liten matbit i ro og mak, men hun ødela stemningen helt. Slo i disken, ropte ut så hele lokalet hørte det og oppførte seg som et barn!

Jeg var først helt sjokkert og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, men så gikk det ikke så altfor lang tid før jeg innså hva som var galt.

Hun var sikkert bare skikkelig sulten og det kan jeg forstå. Hele bordet var jo fullt av deilige fristelser.

Og jeg mener: Før eller siden man jo bli lei av puppen.

 

 

/ God mandag! :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Meditere som Ravi

I går kveld så jeg på Lindmo mens jeg nøt en skål hjemmelaget banan-is. Fin lørdagskveld det. Men det som virkelig preget meg var å høre Ravi prate om å meditere.

Mens han ravet i vei om hvor åndelig han har blitt og at han helt plutselig har blitt buddhist, innså jeg at det er jo akkurat noe sånt jeg lengter etter. Indre fred.

Jeg stresser for mye, sover for lite, jobber til alle døgnets tider og har ikke egentlig dratt i nødbremsen på evigheter. Jeg trenger litt indre fred, litt tid til å bare være til, uten verken mac eller barn i fanget.

Jeg trenger å meditere.

Så jeg bestemmer meg for å prøve det.

 

Oooohm


I følge Herr Ravi skal det visstnok være vanskelig å lære seg til å mestre å sitte stille bare i 20 minutter.

20 minutter? Pøh! Easy peasy! Så jeg rigger meg til.

Jeg tenner en sirkel av lys. Setter på litt hvalsang. Puster dypt inn, blåser sakte ut. Jeg er i ett med verden.

Jeg er en statue. Jeg er buddha.

Sinnet er som vann og jeg er bare en fugl som danser på skyene.

 

Ah, dette var saker!

- Peter?

I distansen hører jeg en ulyd som forstyrrer balansen i universet. Men jeg er en fugl som basker seg i glansen fra sollyset som reflekterer fra havet. Jeg flyr høyere. Lyden blir fjern, helt til den veldig brått bryter lydmuren igjen.

- PETER?! 

Jeg prøver å holde meg i mitt lille buddhist-øyeblikk, men kjenner at jeg er i ferd med å miste øyeblikket. Fuglen er på vei ned.

Begynner å lure på hva det kan dreie seg om og hvorfor jeg sitter med beina i kors som en fjott. De er uansett i ferd med å sovne. Nei vent, sånn må jeg ikke tenke. Jeg er en fugl, jeg svever høyt over -

- "PETER, HVA DRIVER DU MED? ER DU PÅ RAMMA NÅ IGJEN?!"

Nei, jeg er ei, tenker jeg. Jeg er ikke på noen ramme, jeg er en fugl. Jeg-

Så aner jeg lyden av en liten jente som hikster og gråter. Så hører jeg raske lyder som tripper opp trappa, etterfulgt av bestemte drønn. Jeg vet hvem som kommer nå, vet hva som kommer.

Først stormer plutten inn. Han ser på meg med et overrasket blikk, før han roper ut det meget innlysende:

- Pappa! Pappa, lillesøster gråter!

Så kommer frua. Sparker inn døra som en illsint dørvakt. Forventer svar og har ikke et mikrosekund å avse til verken venting eller bortforklaringer.

- "Peter, hva i hulesete er det du holder på med, hører du ikke at -"

- "Jammen jammen..." prøver jeg meg. "Ser du ikke at jeg mediterer? Jeg ville jo bare.. Ja, Ivar sa det bare skulle ta 20 minutter."

- "20 minutter?! Skal du bare sitte her og løke i 20 minutter?! Ja, da kan du vær så god ta hu her", sier frua oppgitt og over-middels-irritert, før hun rekker meg en baby, tar plutten under armen og går.

I armene holder jeg en liten snuppelupp som ser på meg med røde øyne og et fortumlet ansiktsuttrykk. En mistenkelig eim jeg kjenner så altfor godt kommer snikende. Med de ekstra kiloene hennes på beina kjenner jeg nå hvor godt det virkelig verker. En skikkelig hestekrampe kan ikke være mange sekundene unna.

Jeg spretter opp, skrur av lullemusikken, blåser ut lysene og lukker døra. Jeg sjekker klokka.. Tja, kan det ha vært et snaut minutt da? Det er vel bare å innse det med det samme: Jeg er ingen buddhistmunk med sjelefred og Dalai Lama på hurtigtast. Jeg er ingen harmonisk hval eller rolig sky på himmelen. 20 minutter er altfor lenge.

Jeg er ingen fugl.

Jeg er tobarnsfattern.

 

 

/ Ha en middels rolig søndag

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Billig ballongmoro

Det er lørdag og det regner.

Ganske mye faktisk.

På sånne dager er det lett å holde seg innendørs og leke med stort sett alt man kan finne, men på grå dager blir liksom alle leker grå. Nye leker blir som gamle, gamle leker blir som søppel.

Og da er det fint å ha et ess i ermet.

Og det esset er både billig, tidløst og moro.

Ballonger!

 

 

Seriøst, ballonger er utrolig undervurdert. De kan lekes med som de er, kastes rundt og tegnes på. De kan blåses opp uten å knytes igjen og sendes i bane rundt stua mens de fiser i vei i turbofart. Og etter man har gjort det, først da kan man blåse dem opp, knyte dem igjen og sparke de rundt i rommet.

Man kan gnikke de i håret, feste de i taket og eventuelt stikke hull på dem om man er av den vågale typen (#yolo). Og alt dette for en skarve tjuekroning eller så.

Mye moro for en billig penge, så det er kort og godt ukens lille partytriks for regnværsdager. Ballonger :-)

 

 

 

/ Ha en fisefin lørra!

* Følg Pappahjete på Facebook *

Hva er det med taco?

Hvorfor blir jeg aldri lei? Jeg mener, alt annet blir man jo lei. Spagetti, laks og nye rariteter man prøver seg på. Men aldri taco, aldri!

Og nå har jeg vel spist taco på fredag hver fredag i .. tja.. mange år. Veldig mange år. Og ikke bare det, men jeg kaster gladelig i meg restetaco på lørdag og jubler hvis det plutselig skulle bli bonustaco midt i uka også. Uten at det skal gå utover fredagstacoen av den grunn selvfølgelig.

 

Åh Yosef, you keep me young.

 

Og her i huset har vi funnet ut at taco fortjener et slags ritual, for det blir bare ikke det samme å mumse taco kl. 15.30 med to misfornøyde barn som roper som om de står helt foran på en Rune Rudberg-konsert.

Ei heller skal man tufse for mye med tacoen. Laks for eksempel, laks har ingenting i taco å gjøre. Den kan menge seg med agurkskiver, potet og kokte gulrøtter eller bare holde seg i havet. Taco har den ikke peiling på.

 

Noen høyere? #tacotårn

 

Du vet du er glad i taco når buksa revner midt i måltidet! :-)
Stalltips: Følg frua på Snap og/eller Insta - @umulius82

 

Sikkert mange som er uenig med meg der, for som de sier på en eller annen reklame jeg har glemt hva var reklame for: Ingen lager taco likt, men alle lager taco.

Okei kanskje ikke alle, men veldig veldig mange. Tok en test tidligere i kveld og snappet et bilde mens jeg svingte meg på tacokjøkkenet og det tok ikke mange straksene før det haglet med bilder i retur av salsaglass og tacokjell og han vokalisten i Ole Ivars av en eller annen grunn. Hmm, kanskje det er han som har tatt over etter Knut Nærum?

Vel vel, rarere ting har skjedd. Slik som den gangen jeg trodde jeg fant en sjokoladebit på teppet og kastet den i munnen lenge før jeg innså at det var marsvinbæsj. Men det er en helt annen historie.

Nå har a mor funnet frem fotbadet og far har forspist seg på taco, så da blir det å innta fosterstilling og nyte mitt nye favorittprogram "Kan vi bli med" på opptak. Taco, tv og fotbad - da er det helga, si!

 

 

P.S. Nei, Ja det er ikke tull: Christina har funnet frem fotbadet. Helt seriøst. Fotbad. Men det fikk jeg ikke lov til å ta bilde av ;-)

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Bli nabolagets helt!

 

Hva ville jeg gjort med 1 000 000 kroner? Det har jeg tenkt på mange ganger, det.

Hvis det plutselig hadde kommet en telefon fra Hamar, hva skulle jeg brukt pengene på? Og her er det selvfølgelig ikke noe artig å være snusfornuftig, for noe av det kjedeligste jeg vet om er når de spør nybakte lottomillionærer på TV hva de skal bruke pengene til og de svarer med verdens roligste stemme "Tja.. nei, det blir vel å betale ned litt lån kanskje".

Hvis man ser bort fra fornuftige svar som; betale ned gjeld, gi til veldedighet, sette til sparing etc altså.

Jeg går jo hver eneste dag og gleder meg til plutten blir gammel nok til at jeg kan ta ham med på en skikkelig guttetur, så det ville jeg gjort. Jeg ville porsjonert ut pengene på storbyreiser med barna når de blir litt eldre.

Første tur ville vært å ta med plutten til Tokyo, for for jeg elsker og savner den byen!!

 

Under Hamani (japansk vårfeiring) er det fullt av folk i gata og god stemning!


Her skulle det være mulig å få ro i sjela til å gjøre unna litt Sudoku.

 

Akihabara "Electric town"

 

Og det må jeg si, er det noe jeg virkelig gleder meg til som ligger litt frem i tid, så er det å reise rundt og oppdage verden med barna og familien. Og da tenker jeg ikke to uker på en overbefolket strand med svenske kjøttboller på alle restauranter, for det kan man jo gjøre når som helst, men skikkelig ut og reise.

Jeg har med tiden innsett at jeg elsker å dra på oppdagelsesreise i spennende storbyer, så det ville nok blitt mest av det. Tokyo, New York, Istanbul, Dublin, Dubai, Bejing etc.

Og med en million kroner i reisekassa kunne jeg begynt å glede meg allerede.

 

En ikke helt ukjent moské i Istanbul.



Galatatårnet fint innkapslet av en dobbel regnbue (woow, double rainbow!)

 


Gutta på tur, midt i Movember ;-)

 

For pengene som ble igjen ville jeg kjøpt en hest. Ikke en travhest eller noe i den gata, bare en brukt gamle støver som jeg kan ha traskende rundt huset. Hvorfor? Fordi jeg kunne trent den opp til å gå over til naboene og skite i deres hage. Når de hadde kommet illsinte og hamret på døren, kunne jeg bare svart:

- "Aha, og hva med kattene dine som har bajset ned både hagen og gårdsplassen min de siste par årene da? Hmm, har du tenkt på det? Nei, nå kan du angre! Kom så Gampesvarten, jeg må en tur på Coopen" og sammen skulle vi ridd av sted i solnedgangen.

 

Jasså Johansen, nye tulipaner? Vi får se på det da..

Klart, da hadde jeg nok fort blitt han kjipe dusten i nabolaget. Og det vil jeg jo ikke. Nei, da vil jeg nok heller være en helt. En slags Robin Hood som tar fra de rike og gir til de fattige. Og DET er faktisk mulig.

For med spillet Nabolaget fra Norsk Tipping kan man faktisk bli den store helten i gata! Spillet fungerer slik at man kjøper lodd, så er det trekning hver fredag kl. 17.00. Vinner du hovedpremien blir du ikke bare millionær, men de nærmeste naboene dine stikker også av med 100 000 kroner hver!

I tillegg får alle som har spilt i ditt nærområde fordelt en stor premiepott seg i mellom.

Tenk å stille til dugnad dagen etter man har gjort halve nabolaget inntil hundre tusen kroner rikere. Da skulle det nok være muligheter for å stikke til seg en ekstra kjeks eller to. Kanskje også bli båret på gullstol. Det hadde vært noe det! 1 000 000 kroner på konto og bli båret på gullstol. Det kaller jeg en god helg!

Vil du også bli båret rundt på gullstol?

--> Prøv Nabolaget selv - klikk her


 

/Lykke til!

Ny rekord - stolt i dag!

Å skryte er noe av det verste du kan finne på som nordmann. Janteloven er like selvfølgelig og elsket som brunost, lusekofte og Odd Nordstoga.

Men jeg har jo blitt en sånn fyr som ikke er så glad i janteloven jeg da. Jeg mener den avler middelmådighet og holder oss tilbake fra de virkelig store prestasjonene.

Derfor elsker jeg at Petter Northug kaller seg @jantelov1 på Instagram. Bare for å virkelig gni det inn.

 

 

Og hvis det er godt nok for Petter er det godt nok for meg. Så i dag har jeg faktisk tenkt til å skryte litt.

For jeg klarte 100 kilo i markløft for aller første gang i dag og jeg er dritstolt. Rett og slett. Dritstolt er jeg!

Og siden jeg for tiden har et pågående ettårsprosjekt  for å komme meg i bedre form fikk jeg også filmet det hele slik at den historiske hendelsen ble fanget på tape (som man sier om man har en mental alder av 79 år).

Og den videoen, ja den får du her:

 

 

Og det var dagens snikskryt.

Jeg lærte av en sjef jeg hadde en gang at det er bra å skryte av seg selv i blant. Det føles godt og styrker selvtilliten. Og det må da værra lov.

En gang i blant må det faktisk være lov å rope ut til verden: "Yes, jeg er helt rå på å brette klær!", "Jeg synes faktisk jeg ser knallbra ut i disse buksene", "Jeg er stolt over oppgaven jeg leverte på skolen i dag" eller "Jeg er dronningen av amming!!" hvis man har en skikkelig god dag.

Så hvis du har en god dag og føler for å skryte litt, ja så sleng igjen litt selvskryt i kommentarfeltet så skal du få en klokkeklar high five fra meg, helt uten den kjipe bismaken av jantelov ;-)

 

Ja, jeg innrømmer det. Dette bildet er photoshoppet. Beklager. Legger meg flat.

 

/ Stolt five!

* Følg Jantehjerte på Facebook *

Når pappa pakker bilen

Når pappa pakker bilen kan det ofte gå litt for fort i svingene ...

Heldigvis har jeg en "elskverdig" kjæreste som selvfølgelig ikke somler bort et eneste sekund med å få slengt det rett ut på sosiale medier.. ;-)

 

 

Heldigvis både hang jeg opp en vask, tok ut av oppvaskmaskinen og lagde egen middag til plutten i går. Ellers hadde det vært rimelig skrapa på kontoen for bonuspoeng nå ;-)

... men bare for å være på den sikre siden kan jeg vel like gjerne gå og legge en dyne i garasjen med det samme ;-)

 

/ Pappa da ...

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Slik får du populære barn

En artikkel jeg leste i VG hevder å sitte på løsningen til hvordan man får de mest populære barna.

Dessverre er jeg uenig. Helt uenig.

For artikkelen tar for seg en stor studie som har sett på hvilke barn som er mest populære og hvorfor.

Jeg skulle så veldig gjerne likt å si at studien har knekt koden og at fasiten nå ligger på bordet, men jeg vil heller si at den utgjør et godt eksempel på forskjellen mellom teori og praksis.

For det er vanskelig å kvantifisere mellommenneskelig kommunikasjon, kultur og sosialt spill via tall og data. Jeg mener at tallenes tale i dette tilfellet er pene på ark, men feil i praksis.

Les: Stor studie: Disse barna er mest "populære"

 

 

Stikk i strid med hva man kanskje skulle anta så løftes empati frem som den viktigste egenskapen for at barn skal bli populære. Frode Thuen, professor ved Høgskolen i Bergen, uttaler blant annet:

- "Å være sosialt tilpasningsdyktig, kunne lese det sosiale spillet og ha empati er nødvendig for å bli populær og "passe inn"".

Han sier også:

- "På noen skoler kan det føles viktig å ha de riktige merkeklærne for å henge med, men alt i alt ser det ut til at det er sosiale ferdigheter og empati som fremmer popularitet".

Familieterapeut Thomas Winther har også uttalt seg i saken og sier blant annet dette:

- "De personene som er oppmerksomme på de små tingene, vil man også synes det er hyggelig å være sammen med. De blir derfor populære".


Sosialt samspill og empati, er det fasiten?

 

Jeg skulle så veldig gjerne vært enig med både Frode og Thomas her, for det de sier høres så fint ut, men vettu, dette stemmer dessverre ikke overens med min virkelighet i det hele tatt. Min erfaring er vel heller stikk motsatt.

Og la oss ikke blande smør og kanel her nå. For saken handler om hvilke barn som er mest populære. Det handler altså ikke om å være godt likt eller om voksne, men om å være et populært barn. Bare så vi har det helt klart for oss.

Av hva jeg har erfart og husker fra min egen barndom, så ville myke kvaliteter som empati og omtanke bli ansett som svakhet og heller dytte deg ut på sidelinjen, fremfor å løfte deg opp på kongestol.

For selv om vi lærer barna våre at de skal være snille og greie og følge Kardemommeloven, så er det ofte de som stikker seg ut, tenker på seg selv og klatrer på andres skuldre som kommer seg opp og frem.

Og når jeg ser tilbake på alle jeg har ansett som kule og populære fra min egen barndom, så var det konsekvent de mest uempatiske, hensynsløse og selvstendige. De som var litt uoppnåelige og eksklusive. Kanskje også litt slemme. Eller bare distansert på en nonchalant og avvisende måte. En måte som får deg til å føle deg underlegen. En slags hersketeknikk om du vil.

Så stikk i strid med konklusjonen fra studien vil jeg heller påstå at snarveien til popularitet går gjennom å heve seg over andre, skape et nivå av autoritet og få andre til å kjempe om din anerkjennelse. Være for god for andre, virke litt uoppnåelig og få dem til å knive om din respekt. Litt som å få audiens hos kongen eller en invitasjon til togaparty hos Stordalen.

Det finnes et fint ord for dette. Elitisme.

 

Mjøøøsh

 

Jeg liker egentlig ikke å kaste ut det gamle apekortet, men når det kommer til popularitet og det sosiale spillet, virker det naturlig å sammenligne med Alfahannen i en flokk; den ubestridte lederen som kontrollerer resten, den sterkestes rett og alt det der.

For jeg mener popularitet i stor grad er et spill om makt og posisjon, ikke om liking.

 

 

Personen som jobber for at alle skal ha det bra, prater med de som har det vondt, har omtanke for andre og utstråler empati er kanskje et bedre medmenneske og blir kanskje best likt av de få, men liking og popularitet går så absolutt ikke alltid hånd i hånd. Dessverre.

Jeg mener at å bli godt likt har veldig mye å gjøre med empati og sosiale ferdigheter, mens å være populær i langt større grad er et spill. Et tidvis skittent spill. Et spill som favoriserer de som virkelig ønsker å vinne, et spill som favoriserer de som jukser.

 

/ Hilsen livets skole

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fantastisk kommentar

Her en dag spratt det plutselig opp en kommentar på bloggens facebookside som gjorde meg glad langt inn i hjerterota!

For det er ganske nøyaktig ett år siden jeg satt jeg og skrev så svetten rant på det som skulle bli min debut som forfatter. Dag og natt skrev jeg i hver minste lille krik og krok av ledig tid. Før plutten sto opp, etter at frua sovnet på sofaen, i helgene, på toget til og fra jobb, ja stort sett hele tiden.

Jeg hadde helt fra starten dannet meg et bilde av hvem jeg skrev til, og når man skriver noe, det være seg bok eller blogg, er det veldig fint å ha en slags forestilling om hvem man skriver til eller for.

 

 

Og det hadde jeg altså gjort. Jeg ga ham aldri noe navn, men jeg hadde en klar forestilling om hvem han var. En mann i min alder, kanskje noen år yngre. Hardt ytre, men en myk kjerne. Kanskje litt klar for å bli fattern, kanskje litt ikke. Redd for å ta det store steget som så mange menn er, men nysgjerrig på familielivet. En som meg egentlig. En kul fyr, glad i livet og en god kjæreste, men litt redd for å bli pappa. Nysgjerrig, men redd.

Så da var det så rart da jeg logget meg inn på facebook her en dag, åpnet en kommentar på veggen og vipps: Der var han!

Geir, het han og ordene han skrev spratt rett inn i hjerterota.

- "Heisann! Har aldri fulgt med på bloggen din, bortsett fra ett og annet innlegg nå og da. Til jul fikk jeg boka di i julegave hos min kjære søster da jeg venter ei lita frøken til sommeren. Fikk omsider mannet meg opp til å lese gjennom boka, og for ei bok! Har aldri hatt så mye latter, en og annen tåre og glede fra ei bok.

Må si at vi deler et veldig likt syn på dette med oppdragelse og tilnærmelser til pedagogiske råd. Tok meg selv i å både nikke, dra på smilebåndet og le til krampa tok meg takket være boken du har tryllet fram.

Ville bare takke for et mesterverk av ei bok som uten tvil har hjulpet meg med å bli kvitt noe av frykten jeg har for det å bli pappa. Ser fram til tiden som kommer, og du har definitivt fått deg en ny fast leser på bloggen din! God natt :-)"


 

Det er kanskje vanskelig å få helt klart frem hvor mye sånne tilbakemeldinger betyr, så Geir, jeg får bare si: Tusen takk. Tusen hjertelig takk.

Det var deg jeg tenkte på da jeg skrev boka, for livet som fattern er så ufattelig mye mer enn du kanskje klarer å se for deg nå. Joda, det er masse arbeid, det er krevende, du blir garantert langt kjipere enn du er i dag og du får mindre tid til venner og selvrealisering, men så er det også givende og hjertevarmende på en måte du garantert ikke har opplevd før. Jeg vet det er litt kvalmende, men du vet det de sier om at man ikke vet hva ekte kjærlighet er før man får barn? Vel, det stemmer faktisk.

Mens jeg skrev boken hadde jeg en visjon om at jeg kanskje kunne hjelpe bare én kis der ute ned fra gjerdet og si "Øy, kompis, dette kommer til å gå bra. Når jeg klarte det, kan du klare det også. Jeg vet det virker skummelt, men du har så mye å glede seg til. Det ordner seg, det blir bra detta!" og Geir, det var deg. Så tusen takk for fantastisk kommentar, den kommer til å sitte i en stund :-)

 

 

P.S. Hvis du vil kjøpe boka mi finner du den her: Pappahjerte - Fra ungkar til far

 

/ Ha en strålende onsdag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Pinlig promp på avveie

I går kveld lå jeg og scrollet meg gjennom fruas instagramkonto, da jeg plutselig kom over et bilde som fikk meg til å le høyt. Men for å klare å forklare hva som gjør bildet så hysterisk morsomt, må jeg forklare forhistorien.

For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg innlegget "Er det greit å utlevere barna på nett?" om hvor grensa går på å utlevere barna på nettet. Underveis i teksten tok jeg opp det litt underfundige men underholdende fenomenet "Dog shaming", altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg og en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde nylig sluppet en smyger så fryktinngytende at den fortsatt kan måles med geigerteller og i den anledning la jeg ut dette bildet:

 

Tekst: "Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua"

 

Greit, sånn, da vet du hvor det bildet kommer fra. Så spoler vi et par uker frem i tid.

Det var en helt vanlig søndag og vi skulle ut på trilletur med plutten i det fine været. Her i området har vi en kjempetrivelig gutt som tasser rundt hver eneste søndag, sol eller regn, for å selge VG på døra. Vi synes han gjør en såpass tapper innsats at vi kjøper avisa hver eneste gang han dukker opp, agurksesong eller ikke.

Det er ganske trivelig faktisk, for hver gang han ringer på spretter plutten opp av sofaen, roper "VG-GUTTEN!" og løper til sparebøssa for å hente skillemynt. Avis og penger veksler hender og plutten kommer stormende inn i stua, stolt som en hane med avisen høyt hevet.

Men akkurat denne søndagen ringte det ikke på døra som normalt. Vi hadde lovet plutten en tur ut i det fine været og hele familien begynte å bli utålmodige. Derfor sæla vi på og  tenkte vi at vi heller fikk legge igjen pengene på dørmatta til ham.

Så da gjorde vi det. Men i frykt for at han ikke skulle se dem og forstå tegninga eller at noen andre skulle rappe dem, la vi igjen en lapp der vi skrev at pengene lå under arket og at han bare skulle slenge igjen en avis, ha en fin dag og alt det der.

 

 

Joda, turen var fin den, men så kom vi hjem igjen. Joda, avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da så vi det ...

For jeg hadde jo ikke tenkt på å bruke et nytt ark, men tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

 

Ehm... HÆ?!

 

Ha ha, det er så mye ved denne pinlige situasjonen jeg lurer på og som kan få meg til å le. Ansiktsuttrykket hans selvfølgelig, det må ha vært helt ubetalelig.

Men også: Hva kan den stakkars gutten ha tenkt?

- "Hvorfor skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag og nå skal folk liksom begynne å betale meg lusne 20 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!"

Jeg vet ikke om man må ha vært der eller ikke, men bare tanken på ansiktsuttrykket hans kan få meg til å le gang på gang.

Priceless.

 

 

/ Ha en super tirsdag!

* Følg Smygerhjerte på Facebook *

Endelig på Snapchat!

Hurra, bare å gratulere meg selv for å endelig ha klart å komme meg på Snapchat!

Og nå, bare noen dager uti, er jeg selvfølgelig helt pinlig avhengig! Etter å ha ventet i en liten evighet med å komme meg på snap, ble jeg selvfølgelig rekordraskt hektet. Så fort jeg får syv sekunder med alenetid er det rett inn på mobba for å slenge inn et bilde eller sjekke hva dere andre snapper om.

 


Et lite knippe fra dagens Story



For selv om jeg ikke har mulighet til å adde alle som følger meg, så har jeg selvfølgelig satt opp at jeg kan motta snapper fra alle, for det er litt artig å få være flue på veggen i deres liv også, til en forandring ;-)

Jeg svarer også direkte i ny og ne, så bare å sende over bilder av trøtte mårratryner, glade bebiser, rare fritidssysler og alt det man snapper om. Jeg lar mobilen gå varm helt til frua en vakker dag setter en stopp for det hele, hehe.

Jeg har til og med rukket å få meg en creepy stalker! :-) Også jeg som trodde at sånt bare var forbeholdt råflotte rosabloggere med store IKEA-hyller og trutmunn som en sulten mort. Hah! #livingthedream #littstolt #neida #joda

Så hvis du snapper, snapp meg opp, så snappes vi der :-)

 

 

/ Vi snappes!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vakre ord som varmer

Jeg skulle egentlig skrive noe helt annet i dag, jeg hadde side opp og side ned med notater jeg hadde planer om å klaske ut i en eneste lang raljering, men noen ganger leser man noe som bare stopper alle tankene i deres flukt ned på papiret.

I morges var et sånt øyeblikk. For mens jeg satt og koste meg med mårrakaffen kom jeg over et blogginnlegg fra en av de faste bloggerne jeg følger, og det var noe med dette innlegget som bare ... hva skal jeg si.. traff meg.

Som selverklært tekstnerd elsker jeg når jeg kommer over en tekst som kan treffe meg like hardt i gørra som en vakker sang eller et rørende øyeblikk med barna. Og dette var en sånn type tekst.

 

 

Derfor vil jeg faktisk råde deg til å svinge deg videre til fantastisk flinke Mammadamen og lese det aktuelle innlegget. Og når du har gjort det vil du få en god følelse i hjerterota og glede deg litt ekstra over at den nye uka er godt i gang og at mandag morgen ikke er så ille likevel :-)

Les innlegget: Hei fra baren der alle kjenner navnet mitt


/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vinn tidenes beste stellebag!

Det er sol, søndag og snaaart sommer og stemningen er på topp! Derfor kliner vi til med en konkurranse og denne premien, ja DEN vil du få med deg!

/ sponset innlegg

Før man får barn er det mye man ikke tenker på ved det å ha barn. Hvordan man skifter bleier, hvor mye som må pakkes hver gang man skal ut på tur og så videre. En annen ting man ikke tenker på er alle de praktiske tingene man plutselig får behov for. Ting man aldri har hørt om før. Som bleiebøtte. Eller stellebord.

Men så får man barn og vipps blir man kjempeopptatt av det. Man googler seg frem til testvinnere i alle slags kategorier, sjekker priser, årsmodeller, ekstrautstyr, kommentarer, mammaforumer, opp ned og i mente, før man til slutt tar en beslutning.

Stellebag er en sånn ting. Jeg ville kanskje ikke tenkt over det før, men nå vet jeg at en god stellebag er verdt sin vekt i gull! Stelleveske er én ting, men stellebag er hakket mer krevende, for her skal du plutselig ha plass til en del ting uten at det skal bli helt kaotisk for det.

Og kaotisk, det blir det ofte. Spesielt her i huset, for frua har sitt system når hun pakker bagen og når jeg begynner å rote rundt nedi der blir det fort kaos i alle rekker. Men nå har vi endelig fått tak i den perfekte stellebagen som byr på en drøss med smarte løsninger!

 

Masse oppbevaringsplass. Fin er den også.

 

Egen sjiraffparkering (kan også brukes til annet).

 

Godt med plass! Bleiestabel til referanse (stor størrelse, type 6).

 

Kushies My Bag er noe i nærheten av den ultimate stellebagen for når man skal ut på tur. Dette er ikke en liten stelleveske altså, men en bag til alt man trenger når man skal ut og farte med en baby. Og det blir fort en del. Da er det så genialt med en bag som har egne lommer og markerte områder for å gjøre organiseringen så mye lettere.

I tillegg kommer bagen med masse smart tilleggsutstyr, som et stelleteppe, pute og egne oppbevaringsbokser og poser for mat, rent tøy, skittentøy, søppel m.m. Perfekt for når to foreldre pakker litt om hverandre og alt går i hastig tempo.

 

Smarte poser for lettere organisering.

 

Slik som i dag da vi skulle på søndagsmiddag til svigers og alt måtte hives sammen i siste liten. Vipps så lå klærne i klesposen, lekene i siderommet, en matbit i matboksen og så videre. Sånt kommer veldig veldig godt med i en travel småbarnshverdag.

 

Ut på tur, aldri sur! (bare litt trøtt i trynet)

 

Men hey, jeg skal jo ikke være så ego at jeg sitter her og skryter av stellebagen uten å gi DEG muligheten til å sikre deg en selv.

Så derfor: Kjør konkurranse!

 

VINN TIDENES BESTE STELLEBAG!

Konkurransen avholdes i samarbeid med Kushies.no - en knallbra nettside som selger flotte babyklær og barneprodukter av beste kvalitet. Deriblant Kushies My Bag.

De har også masse flotte nyheter på klesfronten, slik som disse to antrekkene her vist frem av vår lille snupp som akkurat har fylt 6 måneder og derfor pyntet seg litt for anledningen.

 

Chillin´ :-)

 

Pretty in pink <3

 

Og er du ute etter prisvinnende leker og andre smarte produkter til barna, så har de det også:

 

Zolo Stacrobats - morsom magnetisk leke for barn i alle aldre

 

Men nå: Over til ...

Konkurranse: Vinn Kushies My Bag!

For nå har du sjansen til å vinne din helt egen Kushies My Bag! Én heldig vinner stikker av med en helt fantastisk stelleveske og her er alt som må til:

  1. Lik siden til Kushies.no på facebook.

  2. Legg igjen en kommentar her på bloggen der du skriver om du ønsker å vinne blå eller rosa bag. Bare skriv blå eller rosa, det holder.

  3. Men obs obs obs: Du må legge igjen en gyldig e-postadresse. Ellers blir det vanskelig for meg å få sendt deg gratulasjonsmelding hvis du vinner.

  4. Dett var dett, lett som en plett! På en sprett. Og en trampett.

Vinneren kontaktes direkte på e-post.

Lykke til!!

 

Blå eller rosa? Valget er ditt :-)

 

P.S. Etter at du har meldt deg på konkurransen, husk å ta turen innom Kushies.no, der du nå får 10 % rabatt på alt, siden du er så elskverdig og leser denne bloggen. Legg inn koden "Pappas Kushies" ved bestilling, så får du tilbakeført 10 % av handlebeløpet. Tilbudet gjelder frem til og med fredag 23. april.

--> Gå til Kushies.no

 

/ Lykke til!

Pappa jakter bonuspoeng

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

 

- "Jepp jepp, da var det gjort!"

Jeg satt på gulvet og lekte med Nora da Peter kom svinsende ned trappa.

- "Gjort hva da?", spurte jeg.

- "Nei æsj, ikke tenk på det..", fortsatte han.

- "Ikke tenk på hva da? Hallo? Si det da."

- "Okei da! Siden du maser.. Du husker da jeg dusjet i dag morges? Sluket vettu. Det var jo helt tett. Så vidt vannet ble borte til slutt."

- "Ja", mumlet jeg, "det stemmer, det.."

- "Nettopp. Ja, jeg kan ikke huske sist det var såå tett!"

- "Nei, jo, ja.."

- "Ja, og heldigvis for deg, så har du funnet deg en mann som bare gjør ting!", sprudlet han videre.

- "Å?!"

- "Jepp! Trenger ikke mase på denna karen for å få ting gjort lissom. Det ligger i min natur å fikse opp i ting."


Problemer på badet? I fix!

 

Jeg måtte humre av den gutteaktige iveren hans, til tross for at dette var helt ny informasjon for meg..

- "Ja, så da gjetter du vel hva jeg har gjort?", spurte han ivrig.

- "Hmm", smilte jeg, "kan det være noe med sluket, da?"

- "Oh y e s, my lady! Jeg har renset sluket! Tok det sånn på strak arm mens jeg kledde på guttungen, da vettu."

- "Eh, okei..", fortsatte jeg, "var det mye hår nedi der da, eller?"

- "Merkelig at du spør, for det var overraskende lite hår faktisk.. Jeg hadde jo forventet å finne et par kilo av manken din som vanlig, men ja.. Sluket var faktisk såpass rent at jeg måtte fram med Plumboen."

- "Plumboen? Jammen.. Sjekket du om sluket fortsatt var tett først, da?"

- "Hva mener du?"

- "Nei, jeg mener bare at hvis sluket var rent.."

- "Hallo", avbrøt Peter, "så du da jeg dusjet i morges eller? Det var tett! Helt tett!"

- "Det stemmer, men.."

Han lot meg ikke fullføre..

- "Ja, og siden det var så lite hår der, så tenkte jeg litt logisk. Håret må ha kommet seg lenger ned i rørene og har kladdet seg sammen der nede, så da gikk jeg på med plumbo. Brukte sånn plumbo-gel da vettu, så blir det ikke så mye skadelige gasser i lufta. Ikke verst, hva? Fattern tenker på alt."

Jeg rakk ikke si noe mer før han blåste seg opp igjen, kry som en hane.

- "Neida, så jeg bare rensa opp litt skikkelig da vettu. Kall meg Mr. Plumbo hvis du vil! Eller ja, det var kanskje litt å ta i.. Men handy man, eller? Hæ? Det har du jo alltid ønska deg!"


Peter når han renser sluket ...


Det var vel sånn cirka her jeg burde avbrutt ham og sagt at det ikke var spesielt rart at sluket var overraskende rent.. Jeg hadde allerede tatt det.

Jeg hadde renset og fjernet en halv parykk fra sluket før jeg hoppet inn i dusjen selv for over en time siden.. Ikke rart det var tett med andre ord, så den plumboen var sannsynligvis til liten nytte.

Så det han nå sto og skrøt av var altså hvordan han egenhendig hadde klart å rense et allerede rent sluk. Også så veldig stolt!

Jeg visste ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller rolig fortelle ham sannheten, men da jeg så ham stå der stolt og glad og fornøyd, hadde jeg liksom ikke hjerte til det. Og siden det var søndag og alt ...

- "Ja fy søren..", smilte jeg før jeg ga ham et kyss, "jeg er heldig som har deg."


 

/ ... men ikke akkurat Handyhjerte ;-)

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Kanskje litt i overkant?

Når man kaster ut åte i nettskogen er trollene aldri langt unna. Jeg fnyste først av usaklighetene, men så skjedde det noe som satt meg fem hakk tilbake.

For i går skrev jeg en tekst om en ikke helt ukjent munnrapp ungjente fra Harstad. Og når man kaster ut slikt potent åte i nettjungelen, ja da er det bare å sette seg på en stubbe og vente noen minutter, så kommer trollene løpende.

Og det er greit, jeg har ingen problemer med det. For all del, hvis det gjør dagen din et lite hakk bedre av å skrive f. eks: "Du tenker sikkert med kuken siden du digge hun" eller "Du snoker rundt på rosablogger som en gammel gris, altså?" så vær så god. Jeg er en voksen mann, sånt spik biter ikke på meg.

Men, i dag skjedde det noe som.. ja, det som absolutt ikke skulle skje ...

 

Å nåv!

 

For jeg kom meg av gårde på trening relativt tidlig og var i gang med markløft lenge før de fleste butikker åpner. I det store treningsrommet var det også en gjeng yngre jenter som trente sammen.

Jeg tenkte ikke egentlig noe spesielt over det, bortsett fra at jeg et lite sekund lurte på om de kanskje kunne ha lest artikkelen min fra dagen i forveien, siden de så ut til å være midt i Sophie Elises målgruppe.

Det hadde vært litt artig tenkte jeg, før jeg gikk tilbake til å være fullt fokusert på å løfte tungt uten å pipe som et marsvin.

 

Alley oop!

 

Og det ville fungert helt fint det, hadde det ikke vært for én liten ting ...

For musikken som gjallet i rommet var nemlig min egen spilleliste med treningsmusikk. Den lista inneholder alle slags rariteter fra svensk nintendo-pop til norsk satanistmetall, amerikansk hardrock og ... som det skulle vise seg ... Sophie Elise.

Og midt i et sett av skråbenk med manualer hopper selvfølgelig lista rett fra en tøff raplåt til Sophie Elises "Lionheart". Og jeg hadde allerede vært borte og byttet sang flere ganger, så det var ingen tvil om at det var min musikkliste som spilte.

Plutselig slo det meg:

"Jeg håper virkelig at de jentene IKKE har lest den saken", for det er helt greit å forsvare Sophie Elise i et blogginnlegg, noe helt annet blir det å trene til musikken hennes, svette som en idiot mens jeg stirrer meg selv i speilet som besatt og mimer ordene "I got a lionheart!". Det lukter stalker, gris og bacon lang vei.

Plutselig følte jeg veldig for å gå bort og forklare meg, men det hadde jo bare blitt feil det også. "Hei, dere kjenner meg sikkert igjen, så jeg ville bare si: Jeg er ikke besatt av Sophie Elise altså".

Om de hadde lest innlegget ville det vært ille å si noe sånt, men om de IKKE hadde lest det ville det vært enda verre.

Så da ble det å bite tenna sammen, stirre ut i lufta og vente på neste sang. Mens jeg lå der på benken og latet som ingenting, tenkte jeg på alle nettrollene: "Tenk om de hadde sett meg nå.." #stalker #forklaringsproblem

Så beklager Sophie Elise, men jeg må nok slette musikken din fra lista for en stund. Ikke fordi jeg ikke liker låta altså, men fasan heller, Larvik er et lite sted. Folk kan begynne å prate, jeg kan ikke ha det sånn. Det blir rett og slett litt i overkant.

 

´cause I´ve got a Liiiion heart!

 

Og P.S. Til deg som skrev: "Hennes blogg er teit og morsom. Din er kjedelig og litt gay... Stakkars kona di".

Det er helt sikkert litt gay å like låta til Sophie Elise, men vet du hva som er enda gayere? Eurovision. Og vet du hva? Jeg ELSKER Eurovision! Så da vet du det. Neste gang kan du heller skrive "Bloggen din er kjedelig og veldig gay". Det er helt greit, det.

 

/ litt gay, men ingen stalker

* Følg Løvehjerte på Facebook *

Jeg DIGGER Sophie Elise!

"Haha så jæææævlig du egentlig ser ut. På alle bildene som ikke du har tatt selv ser du helt ødelagt ut! Hva feiler det deg?!! Slutt med sminke, det der er umulig bra!!! Såklart elsker media å henge ut dumme jenter som deg"

Tenk deg å starte hver eneste dag med kommentarer som dette.. Hver eneste dag. Ikke spesielt kult? Det krever massive baller for å fortsette å stå bredbeint gjennom stormen når drittslenging er en del av hverdagen.

Og dette høres kanskje rart ut, siden jeg er en godt voksen mann på 33 år, men det er akkurat derfor jeg digger Sophie Elise!

 

 

Det er så rått å lese hvor ærlig og rett fra gørra hun tør å være. Fuck Janteloven, her kommer jeg.

Jeg prøver jo selv å snakke rett fra levra selv, men kjenner at jeg ofte holder tilbake på kruttet for å ikke tråkke rett i salaten. Men ikke Soph derimot! Og det er noe så utrolig beundringsverdig over det.

I hennes siste innlegg: "Dette tjener bloggere" tar hun et oppgjør med alle som spør henne om hvor mye hun tjener.

Og akkurat det aktuelle innlegget om penger og bloggere kjenner jeg meg så inn i hampesvarten igjen i! For jeg er jo også blogger, ikke på samme nivå som henne kanskje, men like fullt, og jeg får også det spørsmålet HELE. F*$&#*S. TIDEN!

Hvor mye tjener du?

Kom igjen a, si det da, hvor mye tjener du??

Det er altså så utrolig merkelig, for det kan ofte være det første spørsmålet noen stiller til meg når vi blir kjent. Ikke "Ååh, du blogger?", "Jøss, HVA blogger du om?", "Hvor får du inspirasjon fra?", "Hvor mange lesere har du?" eller "Hvorfor begynte du å blogge?", men: "Ååh, du blogger? Hvor mye tjener du a?!"

Og jeg svarer jo alltids et eller annet svada, for det mener jeg ikke at noen har noe med. Hvis man på død og liv må vite det, får man vel sjekke skattelistene som en hvilken som helst annen lat journalist med gravetrang og musenese.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mang en gang har hatt lyst til å kontre med et spørsmål tilbake på samme list, for å spørre noen rett ut om hva de tjener mener jeg ligger på samme intimitetsnivå som "Hvilken stilling foretrekker du i senga?" eller "Hva stemte du ved forrige valg?"

Og ikke bare det, men å stille et sånt spørsmål impliserer også at man ikke tar den andres jobb seriøst. Og jada, jeg vet at blogg er rart og ukjent for mange, men hadde det ikke vært litt rart om jeg sa: "Ååh, du er rørlegger? Hæ, hva tjener du på det da? Går det an å leve av det da?" med en tydelig undertone av at man ikke anerkjenner det som en seriøs jobb.

Jeg tenker alltid på Wayne Rooney jeg da. Eller Lionel Messi. Eller en hvilken som helst annen fotballspiller som tjener millioner av kroner i uka på å trene. De løper rundt på en gressmatte og trener. Og de tjener mill-i-oner. At en blogger som Sophie Elise da ikke skal få tjene sine kroner uten å bli stigmatisert, hengt ut eller sjikanert synes jeg bare viser hva slike egentlig mener og hvor lite de vet om blogging som arbeidsform.

 

Oy, det spørsmålet igjen ...

 

For det er jobb. Tro meg, det er jobb. Jeg har jobbet mange steder tidligere, men nå jobber jeg med dette. Jeg har pushet burgere på mækkærn, vasket gulv og flippet pølser på 7-11, levert reklame, solgt stekepanner, skrevet spillomtaler og mye mye mer. Senere i livet har jeg også hatt fulltidsjobber innen prosjektledelse, salg- og markedsføring og tekstforfatter. Men jobben som blogger er uten tvil den som krever mest, tar opp mest tid og forårsaker mest stressflass på hjernen.

Det virker kanskje som at alle ordene bare dukker opp på skjermen helt automatisk og at tekstene bare skriver seg selv som ved et trylleslag, men de gjør jo dessverre ikke det. Jeg skulle så gjerne hatt tusen apekatter på tusen skrivemaskiner som bare produserte innlegg på innlegg for meg, men jeg må nok dessverre komme opp med hver eneste idé selv og skrive hvert eneste ord. Slik som dette. Og dette.

Og det gjør Sophie Elise også. Bare at hun har hele landets øyne på seg hver eneste dag, hele tiden. Og hun har en langt mer fargerik personlighet enn meg og selvfølgelig får hun tilbakemeldinger på det. Hun kaster seg hodestups ut i felten hver eneste dag og for det tar jeg av meg hatten, for hvis du tar en titt på kommentarene hun får rundt om i sosiale medier, ja da kan vi gjerne ta en runde til på det der med mobbing hvis du vil.

Det mange ser ut til å reagere på er at hun tjener så bra. Litt usikker på om slike utspill grunner i misunnelse eller egen ulykke, men det mange kanskje ikke forstår er at en blogg av hennes kaliber ikke bare er en dagbok, men også en markedskanal. Det må den være, for ingen kan jobbe tilsvarende en fulltidsjobb eller mer for lommerusk og glansbilder.

At Soph gjør store penger reflekterer bare at hun gjør en god jobb og har en attraktiv markedsplass. Hun kommuniserer godt med sine lesere, som annonsørene igjen anser som en lukrativ målgruppe. Ingen magi bak dette, det blir litt som å annonsere i VG, bare at eierskapet bak produktet ikke er en gjeng med dresskledde kvinner og menn, men en munnrapp jente fra Harstad.

 


(Bilde: Sophieelise.blogg.no)


Og det er et eller annet utrolig kult og beundringsverdig over å ha en så kantete personlighet og stå for det 100 %. Det høres kanskje enkelt ut, men igjen, sjekk kommentarfeltet hennes og vit at hun får slengt sånn skit etter seg absolutt hele tiden. Også på julaften. Hver. Eneste. Dag. Du vet selv hvordan en liten slengbemerkning fra noen på skolen eller jobben kan gnage litt resten av kvelden. 100 sånne om dagen, det gjør jo noe med hodet.

Så skal jeg ikke si at jeg er enig i alt hun sier eller egentlig kan forstå meg på hennes verden, for i min verden er det veldig lite Hello Kitty, designervesker og utringinger som ikke tillates i familieparker, men jeg digger at hun står for den hun er, selv om den hun er kanskje ikke appellerer til alle. For å prate som hovedpersonen selv: Haters gonna hate.

Vi trenger folk som Sophie Elise, som tør å være seg selv, tross en konstant strøm av surmaga tilbakemeldinger. For janteloven er en gneldrete bikkje som virkelig trenger et tupp i ræva!

Så, Sophie Elise, hatten av for deg i dag. Som voksen mann med skjeggstubber i fjeset og hår på kassa smerter det meg å måtte innrømme dette, men jeg tror rett og slett at du har større baller enn meg.

Og som rett er ønsker jeg å avslutte med et sitat fra innlegget som sparket i gang hele denne teksten, så vær så god Sophie Elise, take it away:

"- Og kjære, VG, dagbladet etc ec, som er så utrolig glad i å henge ut bloggere på den måten dere gjør - neste gang de skriver en artikkel om hva som er "hot" i sommer, merk dere at de fleste avisene tjener godt på folk som klikker inn på linkene uten å merke det noe sted, samtidig som de prøver så godt de kan å rive ned bloggere. Jeg har holdt det inne så lenge, men om jeg får en mail angående temaet fra EN journalist igjen, så vil min respons være som følger - pass på deres egen jobb først, og merk deres egen jævla reklame."

 

 

/ Respekt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mobbeinflasjon

Jeg vet at vi er veldig opptatt av at alle skal ha det like bra her til lands og at ingen skal bli mobbet og alt det der, og det har jeg selvfølgelig ingen problemer med, MEN ...

Nå må vi rett og slett roe ned det mobbebegrepet litt altså. I altfor lang tid har det gått en inflasjon i bruken og i disse dager stemples stort sett alt som er en anelse negativt som mobbing.

Det er veldig bra at vi prøver å få bukt med problemet, men noen ganger føles det som en heksejakt som går litt over stokk og stein. Og med følgende kronikk om tv-programmer, konkurranser og mobbing rant begeret endelig over:

Les: Mobbingens nye og sanne mor

For da jeg leste denne kronikken var det nok. Jeg tror dette er bortimot det teiteste jeg har lest på veldig lenge. Og det må det være lov å si, det er ikke mobbing av den grunn. (Artikkelforfatter er sikkert en knakende flott person, men akkurat i denne saken er vi bare veldig uenige. Sånn, da var det sagt).

Hovedtesen her er altså at programmer som Anno, Mesternes Mester og Mitt Dansecrew har som hovedpoeng å finne fram til og stigmatisere TAPERNE (ja, det står skrevet i store bokstaver).

Dette understrekes med at hele prosessen om at noen blir stemt ut, kastet ut av gjengen og isolert fra det gode fellesskap er selve kjennetegnet på effektiv mobbing.

 

 

Hele kronikken faller vel egentlig på sin egen urimelighet, for det går vel ikke seriøst an å mene at hele konseptet bak en konkurranse er å stigmatisere taperne?

Eller er det slik at det er plagsomt mange som går rundt og spør: "Så du femmila på tv i går? Hvem tapte??"

I enhver konkurranse vil det være tapere, det er bare en helt naturlig del av livet det. Hva skulle vi ellers gjort?

Ville jo blitt veldig rart å se en fotballkamp der man ikke teller mål. Etter 90 minutter går begge lag av banen og ingen verken vet eller bryr seg om stillingen. På slutten av sesongen står alle lag oppført med like mange poeng, ingen kamper vunnet, ingen kamper tapt.

Og for å videreføre logikken fra kronikken, betyr dette at bedrifter kaller inn til jobbintervjuer ens ærend for å peke nese og le av alle som ikke når helt opp? Høres ut som en merkelig måte å jobbe på.

Men, vent nå litt ...  jeg tapte en håndballkamp i forrige uke jeg! Betyr det at jeg ble mobbet? Og hva med den jobben jeg ikke fikk her for noen år tilbake, var det trakassering?

Fra spøk til alvor, mobbing skal selvfølgelig tas seriøst, men det kan ikke bli slik at alt stemples som mobbing. Vi kan ikke bli et samfunn som er så redde for å sile ut tapere at vi ikke kan skape vinnere. Vi trenger vinnere like mye som vi trenger tapere.

Det er greit at vi prøver å skape et samfunn som løfter frem alle altså, men et eller annet sted må det være et tak for denne fordummende mobbeinflasjonen. Det er ikke gull alt som glimrer. Det er ikke mobbing alt som skurrer.

Jeg liker heller ikke trenden med at man tilsynelatende slenger ut m-ordet bare for å skape overskrifter. Det vanner ut begrepet og virker mot sin hensikt. Få det gjerne på banen, men for tiden fremstår det nærmest som et trendord og når alt som er negativt stemples som mobbing vil ordet med tiden miste sin kraft. Og det er synd, for vi trenger mobbedebatten, men på de rette premissene.

Å systematisk plage noen over tid, ja det er mobbing. Å si "Beklager, du røk ut av konkurransen, men takk for at du prøvde", nei det er ikke mobbing.

Det er heller ikke denne teksten. Den er bare en neve som hytter i luften i oppgitt frustrasjon.

 

 

/ Ikke all kritikk er mobbing

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Skru på TV-en i kveld

Er du på utkikk etter noe nytt, rart og annerledes å se på tv? Vel, da er det bare å skru på tv-en i kveld og få med deg andre episode av min nye favorittserie! :-)

Og jeg vet hva du tenker. Du tenker på Game of Thrones, House of cards, CSI eller noe i den gata. Men nei da. Vi skal veldig langt vekk fra det. Vi skal helt ned på bakkenivå, helt ned på grasrota faktisk.

Serien jeg snakker om er den joviale norske produksjonen "Kan vi bli med?".

 

(Bilde: Kampanje.com)

 

Det er ikke flashy, det er ingen biljakter, fancy effekter, proffe skuespillere eller noe i den gata, for dette er "flue på veggen"-tv av beste sort! Hele konseptet går rett og slett bare ut på å følge Alexander Nyhagen og Fridtjof Nilsen mens de reiser rundt og lar tilfeldighetene avgjøre hvor de ender opp.

De går helt enkelt opp til tilfeldige personer og spør hvor de skal og følger deretter opp med spørsmålet "Kan vi bli med?".

Plutselig sitter de på toget til Bergen eller besøker en plastfabrikk i Geilo eller blir med en gjeng pensjonerte damer på hyttefest. Alt styres av tilfeldigheter og sånt blir det fantastisk tv ut av.

Det er nesten litt som å se på Sofa, for plutselig befinner du deg midt oppi livet til helt vanlige mennesker og får være flue på veggen i deres liv.

Og det viser seg at jeg elsker sånn tv. Hvis du også liker å være en flue på veggen i andres liv, sleng på deg joggebuksa, kast deg i sofaen og sjekk ut "Kan vi bli med?" på TVNorge i kveld kl. 20.30. Anbefales på det varmeste :-)

 

(Bilde: Amazon cloudfront)

 

P.S. Var en tur i Oslo i dag og trodde jeg så Silvia fra NRK-serien "Sofa" på gata. Ble umiddelbart starstruck, men så var det ikke henne. Søren heller.


/ highfive!

* Følg TVhjerte på Facebook *

Borte bra ...

Til vanlig tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg er. Heldig som har to små fantastiske barn og en nydelig kjæreste attåt.

Det er vel bare sånt man egentlig innser når man er ute på reisefot og kjenner litt på hjemlengselen. Før hadde jeg det vel ikke sånn, men så får man barn og alt blir forandret.

Jeg rekker ikke å komme meg så langt av sted før jeg begynner å tenke på de to småttisene mine og kjenner at det stikker litt i magen.

 

 

Og det er først da man begynner å lure på hvordan man ellers kan ta noe så fint for gitt. Å få henge ut med dem, leke med dem og susse på dem. Man ser det for seg i hodet og det føles nesten uvirkelig.

Plutselig føles det helt ufattelig hvordan jeg noen ganger kan bli sur på dem, irritert og frustrert over gråting, roting, trass eller tull.

Hvorfor er jeg ikke mer tålmodig? Hvordan kan jeg la meg irritere over noe så fantastisk som mine egne barn? Alt smårusket føles plutselig så veldig ubetydelig.

Jeg ønsker å komme tilbake som en enda bedre versjon av meg selv og jeg tenker at jeg aldri skal ta dem for gitt igjen.

Jeg begynner å glede meg til å komme hjem til dem og når det endelig skjer føles det som å møte en kjendis. Jeg blir nesten litt starstruck og jeg innser hvor heldig jeg er.

Og sånn føles det å være borte fra barna, om enn bare for en dag.

 

 

/ ... men hjemme best <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den forbudte gleden

... når man etter en time på reisefot får melding hjemmefra om at alle griner og at det er kaos på alle fronter ...

 

 

For det ordner seg jo, det gjør det alltid. Og det er tross alt ingenting jeg kan gjøre med saken.

Om jeg skal bryte det ned i tall vil jeg si at følelsen består av:

  • 50 % dårlig samvittighet

  • 40 % medfølelse

  • 10 % forløsende nytelse

 

Det er bare snakk om en liten byge. Og når man tross alt ikke kan gjøre noe med saken er det litt deilig å slippe også.

Jeg vet at det egentlig ikke er lov til å si det, men det er sånn det er.

Vite at man bare kan legge ned telefonen, slå ned ryggen, synke godt ned i setet og bare nyte turen med et lite stikk av dårlig samvittighet.

Det er en merkverdig forløsende følelse, for det er ingenting man kan hjelpe til med og det kommer jo til å ordne seg, så da kan man like gjerne nyte øyeblikket, vite at man slapp billig unna og heller gjøre opp for det igjen senere.

Okei da.. 60 % dårlig samvittighet ;-)

 

 

/ YOLO

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smarte tips til førstegangsforeldre

/ sponset innlegg

Den første tiden som nybakte førstegangsforeldre er en kaotisk tid med veldig mange spørsmål og nye bekymringer.

Her skal du få noen råd som kan komme godt med på veien, for jeg husker veldig godt den forvirrende følelsen da vi kom hjem fra sykehuset som nybakte foreldre for aller første gang ...



Nybakt og livredd pappa med en nyfødt miniplutt på fanget.

 

Da døren lukket seg bak oss og vi trampet inn i stua var alt så merkverdig rart og stillet. Så veldig annerledes fra da vi hadde forlatt leiligheten noen dager tidligere. Det så jo veldig ut som det samme stedet vi bodde tidligere, men likevel var noe annerledes. Vi hadde med oss et nyfødt barn på slep. Vi var foreldre nå.

Leiligheten som hadde vært vår trygge lille hule var nå full av usikkerhet og uvitenhet. Vi vet da ingenting om å være foreldre, hva pokker gjør vi nå?!

 

Hva erre vi har stelt i stand?!

 

Heldigvis hadde vi både foreldre og venner vi kunne ringe, og selvfølgelig google; førstegangsforeldres beste venn. Men det kjipe med å lete etter nyttig informasjon på nettet er at man får så utrolig mye rare svar tilbake. Rare og tidvis motstridende.

Og det er jo så mye man lurer på!! Ikke bare det, men man ønsker jo ikke å gamble med rådene man får til å ta hånd om en liten baby. Derfor er det viktig å velge sine kilder med omhu. Så da passer det jo fint at jeg kan dele et par stalltips som kan komme godt med langs veien.

Først og fremst vil jeg anbefale alle vordende førstegangsforeldre å melde seg inn i Liberoklubben som gir deg mange fine fordeler, veldig nyttig informasjon om svangerskapet og barnets første leveår, og en knakende flott startboks attåt. Så hvis du venter barn og har lyst på noe fint og nyttig helt gratis: Sjekk ut Liberoklubben :-)

 

Knallfin startboks får du helt gratis ved innmelding!

 

Men Libero har også laget en helt genial side full av smarte tips til førstegangsforeldre!

Siden med tipsene er virkelig verdt å sjekke ut og lagre som fast bokmerke i nettleseren, for her finner man blant annet flere knallfine videoer med smarte tips til når man skal begynne med amming, hva man bør tenke på når barnet skal bades, hvordan man utfører babymassasje og så videre.

Denne siden fantes ikke da jeg ble fattern for første gang, men den hadde jeg jaggu hatt godt av. Det er jo ikke som at en liten baby kommer med noen slags instruksjonsmanual, mener jeg. Så et knippe videoer som gir gode råd om hvordan man går frem og hvilke produkter som kan være fine å bruke, er absolutt å anbefale.

En slik side med videoguider er helt genial for førstegangsforeldre, ikke bare fordi man får smarte tips som kommer veldig(!) godt med i starten, men også fordi det sparer tid på å tråle nettet etter råd i øst og vest.

 

Råd til Amming, babymassasje, trøsting og bleieskift - bare noen av de smarte videosnuttene :-)

 

Så enten du er nybakt, vordende, babysyk eller bare litt nysgjerrig på å lære mer om babystell:

--> Klikk her for å se alle de smarte videoguidene

 

/ Lykke til!

I mine sko

Jeg elsker at du hører på meg, for det er ikke noe jeg tar for gitt lenger.

Du har din egen vilje nå og noen ganger er du så uenig at det steiler helt. Vi kommer ikke til enighet og det hele ender i streik.

Derfor blir jeg så glad når du faktisk hører på meg, men du trenger ikke ta alt jeg sier for god fisk da.

Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men da jeg sa "En dag, min sønn, skal du gå i mine sko" mente jeg det ikke bokstavelig ...

 

92 i beina, 45 i sko

 

Men du får så absolutt for forsøket :-)

* Følg Skohjerte på Facebook *

Tanker til en sovende datter

Du er så rar der du ligger i armene mine og sover.

Så liten, men likevel så ufattelig stor.

 


Tenk at et så lite menneske kan ta så mye plass. For bare noen måneder siden var du ingenting, nå er du en viktig del av alt. Bare noen måneder gammel har du allerede sikret deg en pallplass over viktige personer i livet mitt. Du og broren din. Og mamma. Pappa kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.

Før deg, før broren din, før mamma, var det alltid meg på første. Meg først, deretter resten av verden. Universet spant rundt ett punkt og min egen egoisme var i sentrum av alt.

Kanskje er det noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lært etter at jeg fikk dere. Før var jeg alt, men nå ...

Uten dere er jeg ingenting.

 

rAZRKpRJdR
Mamma, plutten og Teo sitter og venter på lillesøster i magen

 

Når man er yngre har man liksom verden for sine føtter og ingen skal fortelle deg noe som helst. Du vet jo alt, står i sentrum av alt. Verden spinner rundt din akse. Å bli pappa gjør noe med hodet. Gjør deg ydmyk, takknemlig og bevisst.

Jeg trodde før at verden var laget kun for meg og at jeg var den viktigste personen i livet, men nå har jeg deg, storebror og mamma. Jeg kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.

Og tenk alt det står skrevet på nesetippen din der du ligger og sover trygt i armene mine. Så liten, men likevel så ufattelig stor.

Vi sees i morgen, lillesnupp.

 

 

/ Uten dere er jeg ingenting

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Full plasterkrise!

Det er grytidlig om morgenen. Jeg ligger og sover. Langt borte i drømmeland svever jeg og aner fred og ingen fare, da noen plutselig river opp døren til soverommet og roper ut:

- Pappa! Plasteret har falt av!

Jeg slenger dyna til side og i døråpningen står plutten med et ansiktet som vitner om sjokk og vantro. Plasteret har falt av!

Jeg spretter opp av senga, tar plutten under armen og haster ut på badet. Nå haster det, vi har ingen tid å miste!

Vi river opp skuffen, lesser ut alle plastrene vi finner og får klasket det på. Sånn. Krise avverget.

 

 

"Såret" er en liten prikk på størrelse med en tiendedels føflekk, men det har visst ikke så mye å si. Om man våkner klokken 05 om morgenen uten plaster på er det bare å dra i nødbremsen.

Helt greit det altså, det var ikke som om jeg lå i dyp søvn uansett.

Så kommer plutten på at pappa også fikk plaster kvelden i forveien. Han tar en titt på beinet mitt, men nei, ikke plaster der heller.

- Plasteret har falt av? spør han.

- Ja, søren heller, det må ha skjedd i løpet av natta det! svarer jeg "overrasket".

Og så kommer det.. En setning som selvfølgelig smelter fattern som en smørkladd i sommersola:

- Jeg er doktor, jeg skal hjelpe deg.

 

 

Og plutselig er det ikke så farlig om klokka er 05 likevel.

De små gullkornene altså, de kan opphøre tid og sted, og 3-årsalderen er et overflødighetshorn av slike fantastiske øyeblikk.

Sånn sett er jeg veldig fornøyd med den nye fastlegen, bare han kunne gjort noe med kontortiden.. ;-)

 

/ God ny uke!

* Følg Plasterhjerte på Facebook *

Kvalitetstid for foreldre

I en travel hverdag som småbarnsforeldre er det lett å glemme å sette av tid til seg selv. Altså rett og slett sette barn, mann/kone og resten av verden på pause og bare ta seg noen minutter for seg selv.

/ sponset innlegg

Jeg tror det er utrolig viktig for at kroppen skal klare å lade seg opp og fungere optimalt, for uten en liten restart en gang i blant kan det fort bli varmt under topplokket.

Så er det selvfølgelig opp til enhver å selv definere hva som kan kalles kvalitetstid. For noen er det kanskje å luke litt i hagen, slenge på seg truger og begi seg opp en snødekt fjelltopp eller kanskje strikke litt foran tv-en.

Jeg setter faktisk av tid til kvalitetstid alene en gang i blant, men her er det utrolig stor forskjell på teori og praksis i gjennomføringen.

For jeg skulle så gjerne likt å si at jeg selvfølgelig tar meg tid til lange avbrekk der jeg ligger og koser meg på sofaen med en kopp nytrukket te, et passende magasin og en forførende sjokoladebit. Jeg skulle veldig gjerne likt at det var slik:

 

Du och jag, min kloke ugle. Vi har det fint vi.

 

Eller at jeg smugleser litt mens jeg mediterer i en sirkel av aromalys og er i ett med verden, zen med universet og på hils med delfinene, litt sånn som dette:

 

Oooohmmmmmm

 

... men det er ikke sånn vettu. Med to små barn i hus er dette det beste jeg får til:

 

T´øyeblikk, kommer snart! Typ..


Men jeg tar det jeg får jeg. For doen er hellig, så mens frua er travelt opptatt med å holde begge barna i sjakk, unner jeg meg et par rolige minutter på potta for å lese med lave skuldre og god tid. Alle andre steder ville jeg blitt kjeppjaget ut for å bidra for lenge siden, men på tronen er jeg fredet.

For slike små avbrekk er det fint med litt lesestoff som byr på en god miks av smarte tips, underholdning og fine historier.

Foreldre & Barn er selvfølgelig en sikker vinner for oss småbarnsforeldre. Her får man alt man trenger for et lite hvileskjær i hverdagen: tips og triks, smakfulle oppskrifter, ny kunnskap, fine historier og gode produktanbefalinger. I det siste nummeret har de for eksempel en stor test av parkdresser og den kan være fin å få med seg før man legger ut på shopping.

 

Frosker & Barn. Nei jeg mener.. Foreldre & Barn. Og frosker.

 

EKSKLUSIVT KNALLTILBUD!

Jeg har også vært så heldig at jeg får dele et knalltilbud med dere lesere som også ønsker godt lesestoff til heimen.

Ønsker du å abonnere på bladet får du akkurat nå et knalltilbud på hele 6 utgaver av Foreldre & Barn + en raff velkomstgave til bare 269 kroner! (+ porto 29,-).

Som velkomstgave kan du enten velge en veldig praktisk lekesekk til oppbevaring av leker + en stilig vimpel i matchende farge (rosa eller blå), eller du kan velge 3 ekstra utgaver av bladet. Det er mye godt lesestoff for penga det!

 

Praktisk lekesekk og fiffige vimpler får du attåt!


Sekken alene har en verdi på 229 kr, så her er det vel egentlig bare å slå til og se frem til godt selskap til dine kvalitetstider det neste halvåret.

--> Les mer og slå til på knalltilbudet

 

/ God lesning :)

* Sjekk ut Foreldre & Barn på Facebook *

Hvitveis til mamma

Det er ikke så mye som skal til når en mamma er litt pjusk i formen.

En dør som lukkes, en sykkel som raller i vei, litt tid til stillhet og en sykkel som knatrer tilbake over grusen.

En andpusten gutt med roser i kinnene som tar mammas lykke med største alvor.

I ansiktet et stort smil av stolthet og glede, i hendene en gave han gleder seg til å gi.

Hvitveis til mamma.

 

Lastet og klar for levering.

 

Hold ut mamma, jeg kommer!

 

Hvitveis til mamma´n min <3

 

Og vipps ble dagen et lite hakk bedre.

 

/ God bedring, pus :-)

* Følg Hvitveishjerte på Facebook *

Dårlig far eller bare helt awesome?

Noen ganger blir jeg usikker på om jeg er en dårlig far eller bare helt awesome. Slik som da jeg her i forrige uke gikk til innkjøp av en trehjulssykkel til plutten. Sykkelen var fin og blå og kul og alt det der den altså, problemet er bare bruken.

For tanken var jo selvfølgelig at han skulle ralle rundt med den ute på gårdsplassen, ute i gata, ute i skogen og så videre. Legg merke til nøkkelordet: Ute.

For da sykkelen endelig kom i hus og var kliss ny og glinsende fikk han lov til å ta en liten snurr på den her inne før den skulle til pers ute på asfalten.

Men så rakk han ikke å prøve den ute før han måtte legge seg for kvelden. Så da vi sto opp dagen etter sto sykkelen fortsatt inne, fortsatt kliss ny og glinsende. Og da kastet han seg selvfølgelig over sykkelen igjen og spant rundt på gulvet med et stort smil.

Så stor glede hadde han av sykkelen at jeg ikke fikk meg til å ta den med ut for å snuske den til med grus og hundekabler og alt, så nå.. vel, nå har den blitt en innesykkel.

 

Wiiii!

 

Og ja, jeg vet at det helt sikkert ikke er riktig, at sykkel innendørs er helt uhørt, at det ikke er noe som heter "innesykkel" og at det er typisk noe sånt som kan få deg svartelistet i de fjonge pedagogers bok, men hey, han digger det. Han raller rundt, henter ting fra rundt om i huset og har blitt den beste budbilen Larvik har å tilby.

Jeg kan spørre ham om å hente telefonen min og under halvminuttet senere kommer han tilbake med mobilen på lasteplanet.

Litt verre er det selvfølgelig når han legger brødskiver bak på sykkelen og fiser rundt i stua med bikkja på slep. Det er som å se en lettere overvektig hvithai jakte en topptrent sel. Men det er god trim for begge, så da blir det jo plusspoeng også der.

Så da gjenstår spørsmålet: Er dette typisk dårlig foreldreskap eller snarere tvert imot?

Næh, vettu, jeg tror jeg lander på at dette er innafor. Han får trent opp sykkelferdighetene, bikkja får løpt av seg sexylubbet, vi får gratis budservice og lillesøster får noe å le av. Alt i alt er det faktisk bare god stemning. Alt takket være innesykkelen.

Det er jo bare et spørsmål om tid før den må ut av huset likevel, så om det får en ekspert eller to til å rive av seg håret får så være. Det funker for oss og det er tross alt det som er viktigst.

 

Godt forberedt med både musikk og niste på ferden :-)

 

/ They see me rollin´, they hatin´

* Følg Innesykkelhjerte på Facebook *

Hvem røyter mest?

Kjære dagbok,
I dag var det vaskefredag nok en gang. Helt greit det altså, det er ikke det. Jeg bare.. jeg bare ble så forvirret. Og nå vet jeg ikke hvem jeg skal spørre eller hvor jeg skal gå.

For i dag oppdaget jeg noe skremmende, noe jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg innså det ikke med det første, men det startet da jeg støvsugde teppet nede. Tanken slo meg: "Fy farken som den bikkja røyter!".

Det er jo ikke mange dagene siden sist vi dro over gulvene, men allerede nå hadde det rukket å jobbe seg opp hår tilsvarende en halv hund spredd utover bare det ene teppet i stua.

 

 

Men så var det badet sin tur. Jeg tenkte jeg skulle være lur da vet du, og ga meg i kast med den verste jobben først. Sluket. Uten hansker eller annet tullball kastet jeg meg over sluket og dro opp den tingen i bunnen av dusjkabinettet som skjuler slukets gjemte skatter.

Og det jeg så der.. Kjære dagbok, det fikk meg til å tenke. For det var først da det slo meg:

Hvem røyter egentlig mest av en hårete hund og en ammende kvinne?

Selv om jeg så veldig gjerne skulle likt å svare hunden, så har jeg bare en halvfull støvsugerpose med hundehår mens jeg har nok slukhår her til å strikke en lodden Skappelgenser.

Et bilde jeg så på fruas Instagram for en tid tilbake kan bekrefte mistanken ...

 

 

Jeg har jo lest at ammende kvinner visstnok kan røyte ganske heftig, men at det skulle være noe så vakent, nei det hadde jeg ikke forventet. Ironisk og bittert nok kompenserer jeg heldigvis med et hårfeste i stadig patetisk retrett og det ... ja, det er jo fint for sluket i hvert fall.

Så kjære dagbok, hva skal jeg gjøre? Kjøpe puddel eller be frua om å gå med hårnett? Jeg vet ikke hva som er verst; å fortelle bikkja at han må begynne å se seg om etter ny bopæl eller fortelle dama at hun er på god vei til å bli forvekslet med Kåre Willoch.

Å, kjære dagbok, hva skal jeg gjøre?



/ hilsen skremt og forvirret

* Følg Røytehjerte på Facebook *

Familien moteløve

I lang tid har jeg vært bekymret for at det har blitt litt for høy joggebukseføring her i huset og litt for lite freshe filler og mote. Jeg mener, fra tid til annen kan det jo være greit å se noenlunde ålreit ut også.

Men så, først i dag innså jeg at vi er jo moteriktig som bare det! Ikke bare meg heller, men hele familien.

For jeg har blant annet hørt at grått skal være hot i år, så da kom det som en gledelig overraskelse når jeg knipset dette bildet ved stellebordet i dag. Legg også merke til at jeg og lillesnupp har på matchende klær!

 

 

På God Morgen Norge for noen uker siden så jeg også moteekspert Marianne Jemtegård snakke om at noe av det aller aller heiteste i år er jeans på jeans. Og den moten tar plutten seg av:

 

#olaplutt

 

Og som om ikke det var nok så hørte jeg på radioen her en dag at, av alle rare ting, er kommunegrått hår siste stikk. Må være noe med den naturlig look-trenden som går for tiden. Og der er vi I HVERT FALL godt representert!

For etter at lillesnupp kom til verden har frua fått så lite tid og fokus på egenpleie at håret hennes er like grått, slapt og livløst som en polsk regnbue.

 

(bilde: WUMO)

 

Så hvis motebransjen nå kan svinge seg rundt og få gulpeflekker til å bli moteriktig også, ja da snakker vi catwalk, egen kolleksjon og moteshow i Pari´.


 

P.S. Bilde av kråkereiret til frua er ikke inkludert, grunnet frykt for liv og lemmer.

/ God, moteriktig hælj!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mørkt ute, lyst ute

I hele vinter har det vært grei skuring å legge plutten. Hver kveld, aldri noe problem. Og alt takket være ett uslåelig argument: Det er mørkt ute.

Uansett hvor oppjaget han har vært har vi alltid bare lagt jokeren på bordet og så var den saken avgjort.

- Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.

- Masha & Mishka, en til?

- Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men se ut vinduet: Det er mørkt ute. Og da er det kvelden vettu, alle de andre barna i barnehagen sover nå. 

Og det har fungert som Dan Børge i beste sendetid. Hver eneste kveld, hele vinteren gjennom.

 

Mørkt ute, sove nå

 

Men så kommer våren og da skjer jo selvfølgelig det uunngåelige, som jeg av en eller annen merkelig grunn ikke hadde klart å forutse. Hvordan jeg har klart å overse at dette kom til å skje er veldig snodig, for det var alltid bare et spørsmål om tid:

- Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.

- Masha & Mishka, en til?

- Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men nå er det kvelden. Bare se ut vinduet, det er..

- Lyst!

- Nei altså ...

- Det er solen! Ikke sove nå.

Og siden jeg ikke har klart å forberede meg på dette, har jeg heller ikke klart å komme opp med noe godt svar på tiltale. Prøv å komme opp med et overbevisende og forståelig svar på stående fot til en 3-åring som ikke vil legge seg, det er ikke så lett serru.

- Men altså... jo jo, det er for så vidt ganske lyst, men det er fortsatt kvelden.

- Ikke kvelden, lyst ute!

- Jo, men du forstår. Det er fordi vi går mot vår og da snur døgnet litt serru. Om vinteren er det mørkt og kaldt, men nå som vi da endelig går mot sommer og varmere ...

... og innen jeg har kommet så langt så har han falt ut for lenge siden og spretter triumferende rundt i sofaen som en fjellgeit.

 

 

Så hva skal man si?

Til nå har jeg ikke klart å komme opp med annet enn langstrakte forklaringer om tid og rom, forklaringer som er en Knut Jørgen Røed Ødegaard verdig og som naturligvis preller av ham som vann på ei gås kledd i gore-tex.

Eller så har jeg bare gått for den gode gamle klassikeren som slår inn når hjernen kapitulerer:

- Fordi ... fordi, sånn er det bare.

Pokker ta deg vår, nå som vi var så gode venner og alt.

 

/ Vår, fordi sånn er det bare

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et spørsmål om liv og død

- Pappa, hva skjer når man dør?

Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg skal håndtere slike spørsmål når de kommer, for de kommer jo en dag. Små barn har store spørsmål de også.

Og det tror jeg er viktig at vi voksne tar på alvor og ikke bare skyver under senga.

Selv har jeg alltid hatt veldig store og skremmende tanker om døden og ikke egentlig bearbeidet disse tankene på noen fornuftig måte før i voksen alder. Og det kan være skummelt det, for som barn er det vanskelig å forstå seg på slike ting på egen hånd. Kanskje vil man heller ikke spørre om det, kanskje får man heller ikke spesielt gode svar.

 

 

Derfor er det fint med bøker som belyser slike viktige temaer på en måte som åpner for en fin dialog mellom foreldre og barn, og som kanskje gjør det lettere for begge parter å prate om noe som kan være litt vanskelig.

I går var jeg på boklansering av Taki & Bestemor, skrevet og illustrert av Tooji Keshtkar, og allerede ved første gjennomlesning rørte den noe ved meg. For den tør å ta opp nettopp et veldig vanskelig tema og den gjør det med glans. Boka behandler døden med respekt på en måte som kan være vanskelig for et slikt skummelt tema.

Jeg liker ideologien om "livets sirkel", altså hele det naturlige livsløpet fra en liten spire blir til et gammelt tre som dør og gir rom for nye spirer igjen. Akkurat slik det er med alt. Og det er helt naturlig det.

 

 

Men boka er mer enn bare en enkelt utgivelse for forfatteren har gjort det til sin kampsak å få emosjonell kompetanse på banen også i skolen, og ikke bare tenke kategorisk fag og faglig kunnskap. Og det liker jeg godt, for vi må også lære barna våre om å takle følelser og ikke være redde for å prate med dem om den verden de lever i.

Selvfølgelig ønsker man å presentere verden som en evigvarende fornøyelsespark, men den er jo ikke det. Den er også fylt med urettferdighet, hat, misunnelse, krig, død og elendighet. Det kan ikke være sånn at vi skal skjerme barna for dette bare fordi vi synes det er litt vanskelig å prate om. Det blir ikke borte av den grunn, vi frarøver dem kanskje bare muligheten for å takle slike vanskelige ting på en god måte.

Og som Tooji så mesterlig viser med denne boka, så finnes det gode måter å håndtere vanskelige spørsmål.

Så er det også noe veldig fint og spirituelt over Bestemor i historien som gir barn noe å tanke over og smatte på. For som det heter i min favorittsetning i boka: "Kroppen er borte, mamma, ikke bestemor".

 

 

Taki & Bestemor er ikke bare en liten bok om et stort spørsmål, men en døråpner til et vanskelig tema. Den er nydelig illustrert og morsom, tross et dystert tematisk bakteppe.

Jeg kommer absolutt til å lese denne boken for barna fremover og håper både forfatteren og andre kan følge opp med flere slike bøker om andre store spørsmål.

Foruten at det er forfriskende å lese om noe annet enn bare bæsj, tiss og promp, er det også veldig velkomment med en bok som tar barns tanker og følelser på alvor og behandler de med en fin respekt og harmoni, for små barn har store spørsmål de også.

 

 

P.S. På lørdag skal jeg være med på en paneldebatt (i Oslo) om nettopp tematikken rundt denne boka. Hvis du har lyst til å være med på det, sjekk ut eventen her: Bok & Bolle eller les mer om boka og bestill den her.

P.P.S. Ikke sponset, bare personlig anbefaling fra en pappa som selv hadde mange store spørsmål som ung :-)

 

/ Små barn, store spørsmål

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lanseringsfest og selfieparty

I dag fikk jeg ENDELIG møtt mannen som nesten fikk meg kastet ut av fødestua ...

For da plutten sent en lørdag kveld for litt over 3 år siden fant ut at det var på tide å sparke ut dørene på magan til mor og komme seg ut for å hilse på, så gjorde han jo det midt under den norske finalen av Eurovision. Og jeg er uheldigvis en stor fan av Eurovision. Jeg vet ikke helt hva det er med Melodi grååån pri, men jeg elsker det.

Så da vi plutselig befant oss på et venterom uten at det tilsynelatende skjedde så veldig mye med magen til frua, tok jeg meg friheten til å stikke hodet bortom naboværelset og ta en titt på utvikling i tv-sendingen. Det skulle jeg selvfølgelig aldri gjort og det tok ikke mange sekunder før jeg fikk meget (!) klar beskjed fra frua om nøyaktig hvor landet lå.

Og det lå såvisst ikke i nærheten av Oslo spektrum.

Så da var det bare å kaste fra seg hele sangkonkurransen og fokusere på det som var viktig hvis jeg ikke ønsket å risikere å ende opp på fortauskanten for kvelden. Mine fåfengte unnskyldninger om at jeg bare heia litt på Tooji var selvfølgelig fånyttes.

Jeg har egentlig aldri trodd at jeg skulle få muligheten til å fortelle denne historien til hovedpersonen / syndebukken selv, men i dag fikk jeg endelig muligheten! For i dag var jeg invitert på eksklusiv lanseringsfest for boken "Taki & Bestemor" skrevet og illustrert av ingen ringere enn Mr. Tooji himself!

 

#Toojfie

 

Og det må jeg bare få si: Med tanke på at jeg i en veldig kort periode risikerte livet for å heie på ham (eller i hvert fall familiejuvelene), så var det utrolig kult å finne ut at han var så utrolig likandes! Viser seg at Tooji er en sånn fyr som det tar deg 2 sekunder å bli kjent med og 3 sekunder å bli glad i. En sånn som verden trenger så mange fler av.

Det var også utrolig spennende å høre om boka hans, tankene som ligger bak og tankene som ligger rundt at jeg tenker å skrive mer om dette i morgen, for jeg fikk med meg boken hjem i dag og den rørte faktisk noe inni meg som jeg ønsker å prate mer om.

Men det tar vi i morgen. For nå vil jeg bare avslutte med et selfie-galleri av de sjeldne, for selvfølgelig er det ikke bare yours truly som dukker opp på en slik spennende lanseringsfest, men flere andre kjente bloggefjes var også å se i publikum. Og hva gjør bloggere når de møtes? Jepp, de tar selfies! :-D

 

Komikerfrue




Superpapsen

 


MammatilMichelle

 

Den observante leser vil se at stakkars lille plutt er trøtt som en rumpepinne på disse bildene. Til det har jeg dette å si: Vel vel Kjell, sånn går det når man blir med fattern på bytur, forspiser seg på sushi og eplemost og blir oppe til langt etter Fantorangens leggetid. Da har vi lært det ;-)

 

/ But first, let me take a selfie

* Følg Selfiehjerte på Facebook *

En helt perfekt morgen

Jeg våkner opp uthvilt og helt i zen, i ett med universet og alle fugler i firstemt harmoni. Jeg må ha sovet hele natta. Sengetøyet knirker fortsatt, puta er myk som en isbjørn og rommet er helt perfekt temperert. Hmm, mystisk. Hva er dette for en merkelig verden?

- Pappa? Nå vi dra hjem!

Ah, sånn var det ja. Hotellseng. Bare oss to gutta boys på tur.

En kortvarig guttetur for å se noe annet enn bare nærbutikken og barnehagen. Og i dag fikk vi intet annet enn en helt perfekt morgen attåt.

En rask dusj, en slurk eplemost som sto igjen fra i går og så var det ned for det ultimate innen selvpleie: Hotellfrokost.

Hotellfrokost skiller seg fra vanlig frokost hjemme ved at det bugner av spennende mat man aldri ellers får spise så tidlig om morgenen og med bare ett barn å ta seg av får man også tid til å faktisk nyte den. Og drikke kaffen mens den enda er varm. Og spise så mye frisk frukt man bare vil. Og det gjorde vi.

Bare oss to gutta og all tid i verden.

 

 

Spurte for øvrig plutten om han ikke kunne ta et bilde der jeg satt med kaffekoppen og morgenavisa og nøt roen. Og jo da, han knipset i vei han, bare ikke helt det jeg hadde forventet ...

 

 

Akkurat i dag skjedde det også noe ekstra fint som tok hotellfrokosten til et helt nytt nivå. For ikke langt ut i måltidet kom det et trivelig tospann som satt seg ned ikke langt fra oss. En hvit, mager kvinne og en litt mer fyldig mann med et indisk utseende. Begge pratet de engelsk, hun snakket ganske ordinær engelsk egentlig, men han ...

Han hadde den mest trollbindende stemmen jeg noensinne har hørt. Han snakket med slik en nydelig aksent og flyt at han må ha vokst opp i den engelske kongefamilien. Ordene trillet som hos en sangfugl og uttalen var myk som fløyel.

Det er vel det de kaller "Oxford english" om jeg ikke husker feil. Den typen der man ikke sier "Yes", men "mjøøøsh". Han hørtes ut som Hugh Grant dynket i fløte og pakket inn i silke. Jeg kunne sittet og hørt på ham prate i timevis.

I tillegg kom den behagelige lyden av heismusikken i bakgrunnen, tallerkener fulle av frisk frukt, en utømmelig kanne med kaffe og god tid til å bare kose seg med plutten. Sånt kan gjøre en sliten småbarnsfattern lykkelig og jeg vet at jeg kommer til å sette pris på en stund som dette i lang lang tid.

 

 

P.S. Unnskyld for at du måtte lese dette, Christina. Men vi har kjøpt med en overraskelse til deg ;-)

Og ja, dette innlegget er egentlig bare løgn og fanteri. Det er bare så det skal høres bra ut på bloggen altså, jeg lover. Vi hadde en utrolig kjip morgen og jeg lå og spydde hele natta og maten var vond og all var bare helt forferdelig, så du skal være glad for at du ble igjen hjemme.

Neida.


 

/ Hilsen uthvilt

* Følg Hotellhjerte på Facebook *

Vinn sommerkroppen 2015

Klar for sol og sommer, men bikinien sitter ikke helt som den skal? Bli med på konkurranse og bli strandklar på bare 10 uker!

/sponset innlegg

Så var det den tiden av året igjen, den tiden da man enten må ta et valg om å kaste seg rundt og prøve å trimme på plass en slags sommerkropp eller bare la det skli et år til og heller fylle opp påskeegget igjen.

For nå som påsken er over og påskeegget er tomt, kan vi vel alle kjenne den kilende følelsen et sted bak i nakken. Du vet, den som sier at det går mot sommer. Sommer, strand og bikinisesong.

Og jeg er vel ikke alene om å ha prøvd mang en gang å ro i land en røddig sommerkropp, men endt opp med en skuffende badering rundt magen og et tomt løfte om at neste år skal man begynne tidligere og alt skal bli så mye bedre. Men så gjør det kanskje ikke det neste år heller.

 

Neste år kanskje.

 

For det er faktisk ikke så lett å komme seg i form på egen hånd.

Freske fristelser og deilige kaloribomber lurer bak hvert et hjørne og selv om man er topp motivert 1. januar, så ender man fort opp i den samme gamle tralten. Kake på jobben, litt ekstra kos til tacoen, litt kos her, litt kos der og vipps så har man kost seg rett ut av sommerkroppen. Igjen.

 

 

La dette året bli annerledes!

For selv om du kanskje er topp motivert, så er det ikke så lett å fikse alt på egen hånd, men nå kan DU få nøyaktig den drahjelpen du trenger!

 

KONKURRANSE - VINN SOMMERKROPPEN 2015 !

I samarbeid med Vektkonsulentene deler jeg ut to 6-måneders premium medlemskap og tilgang til absolutt alt ved deres kostprogram. Dette er et lettfattelig og ganske genialt opplegg som er veldig lett å komme i gang med og som byr på mange fristende retter, egne ukemenyer for ulike dietter og mye mer.

Med dette opplegget kan du fint gå ned opptil 1 kilo i uka på en sunn og forsvarlig måte og dermed være 10 kilo letter og strandklar om bare 10 uker.

For det dreier seg ikke om å bli kvitt mest mulig vekt raskest, men å legge om til en ny og sunnere livsstil. For vektnedgang skal ikke handle om å sulte seg radmager og deprimert, men å spise sunn og god mat full av energi og næring.

 

Grillet laks med brokkolisalat og melon


Curry med blomkål og kikerter

 

Selvfølgelig kan man også lage sin egen mat og ikke følge deres meny for hvert eneste måltid, så lenge man husker å få med seg hver eneste kalori. Et idiotsikkert system bare man gjør det skikkelig :-)

 

Omelett in the making. Her skal det veies!



Så lenge hver eneste kalori går i loggboka har man full kontroll på inntaket :-)

 

Vektkonsulentene gjør det superenkelt å komme i gang med et nytt og sunnere liv og legger opp hele uka for deg, hvert eneste måltid, slik at du slipper å bruke tid og energi på å sette sammen en sunnere meny for ditt nye liv.

Jeg digger spesielt at de har enkle og praktiske løsninger som at man kan skrive ut alle ingrediensene man trenger for hele uka med bare ett tastetrykk. Sånt gjør det så utrolig mye lettere.

 

Dagens meny på min diett. Yum!

 

* VINN MEDLEMSKAP *

Så hva skal til for å vinne 6-måneders premium medlemskap hos Vektkonsulentene?

Enkelt!

  • Legg igjen en kommentar der du rett og slett bare roper ut: SOMMERKROPPEN 2015!!

  • Husk å legge igjen e-postadresse!

  • Søndag 12. april trekkes to heldige vinnere.

Lykke til!

 

Ønsker du å ta en titt på kostprogrammet allerede i dag?

--> Les mer om Vektkonsulentene

 

/ Sommerkroppen2015, here we go :-)

* Sjekk ut Vektkonsulentene på Facebook *

Bjørn blir jente

For noen dager siden var jeg ute på tur med plutten og Teo. Vi pratet og trasket og koste oss. Plutselig, og ganske ut av det blå, utbryter plutten mens jeg bærer ham på armen:

- Pappa er jo bjørn!

- Hæ? Jaha, er jeg det? spør jeg litt forbauset.

- Jeg er ekorn, du er jo bjørn, svarer han med største selvfølgelighet.

- Hvorfor det? spør jeg nysgjerrig.

- Du er så sterk.

Stolt og kry og med helt ny selvtillit bærer jeg ham gladelig på armen resten av turen. For jeg er stor, sterk og tøff som en bjørn!

Det skal sies at valget av dyr kan ha hatt noe å gjøre med at ekorn er de yngste barna på avdelingen i barnehagen, mens bjørn er de eldste. Men samme det, jeg er jo bjørn!

 

- Halla, skjer a?

 

Men så går det noen dager ...

Vi sitter i sofaen og pludrer. Han fisker frem telefonen min og begynner å herje rundt på den slik han pleier. Alltid noe artig å oppdage, laste ned, slette eller ødelegge på pappas telefon.

Plutselig kommer han seg inn på Instagram og ser gjennom både bilder og filmer. Med ett blir han plutselig helt rolig, som frosset i tiden. Så sier han med en stemme som er både skuffet og bestemt.

- Du er ikke sterk ... du er jente.

- Hæ? Men men, jeg er jo en bjørn! Du sa jo det selv!

- Nei. Pappa ... Jente og lue.

Så legger han fra seg telefonen og går skuffet ut av stua. Så da sitter jeg der alene og degradert i godstolen.

Opp som en bjørn, ned som en jente med lue.. :-/

 

 

P.S. Bare så vi har alt på det tørre her: Det er selvfølgelig ikke noe galt med å være en jente med lue, men som tøff fattern er det ikke nødvendigvis det man går for ;-) Da vil man heller være bjørn. Eller politimann. Eller Lars Monsen. Kanskje aller helst Herr Monsen, men jeg tar til takke med bjørn også.


 

/ Pappa med lue

* Følg Luehjerte på Facebook *

Årets korteste påskekrim?

Rent hat som drypper, episode 1 av 1

I det dunkle lyset fra den eneste lampen som lyste opp rommet var det bare så vidt han så konturene av ansiktene. Arkene som lå foran ham, fjesene som smilte falskt tilbake.

Alle disse ansiktene han hatet. Han trengte ikke bildene, hver krumming, hver krik, hver kråketå, hver krok - alt var lagret på netthinnen. Og nå var de endelig samlet. Endelig var det hans tid.

 

 

Lynraskt skjøt kniven fart fra opp av sliren, endte i et fast grep og suste gjennom luften i en rask bevegelse før den smalt ned i bordet og ble stående og dirre halv begravd i bordplata. Under seg hadde den lagt 8 ansikter for sin egg. 8 ansikter markert for livet. Et liv som ikke ville vare særlig mye lenger.

Utgangsdøren knirket farvel i det han kastet på seg frakken og forsvant lydløst ut i mørket. I kveld var siste kveld for mange, første kveld for ham. Et nytt liv ville vokse frem fra ruinene av liv lagt i grus.

 

Willy Kaspersen hadde egentlig aldri vært noen einstøing, snarere tvert i mot. Han hadde alltid vært klassens duks, fremgangsrik og respektert. En seiler av rang, en mann å se opp til. Men siden ulykken hadde alt blit snudd på hodet.

Verden hadde vist sin stygge bakside og han hadde falt av den stadige eskalerende kappløpet som er livet. Og når man ligger der ensom og forsmådd og kaver i kjølvannet av et liv som passerer, blir det brått til en kamp om liv og død. Og hat. Rent hat som drypper.

 

 

Uheldigvis for Willy hadde han glemt bilnøklene nede i kjelleren og måtte tilbake for å lete etter dem. I alt for stor fart spurtet han stresset ned trappen, men etter bare to trinn tråkket han på en rebelsk skolisse, viklet den ene foten bak hælen på den andre og tok av som en Twin Otter.

I det lille sekundet han var luftbåren rakk han så vidt å se de første årene av livet passere i revy. Som 17.mai-feiringen i 1989 da han satt ny rekord i pølsespising og dermed endelig fikk den respekten han så lenge hadde higet etter fra resten av gutta i korpset.

Lenger enn det kom aldri revyen, for der trappen svingte av mot høyre, fortsatt Willy rett frem og dundret dermed rett inn i veggen som et fly med motorhavari.

Han rakk ikke en gang å fullføre fankerekken "Fae-" før et gnistrende hvitt lys visket vekk verden og nakken knakk som en ørret i grepet på Lars Monsen.

 

 

The end.

 

/ Jo Nesbø - ta deg en bolle ;-)

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Påskemorgen

Jeg våkner opp og gløtter på øynene. Rommet er lyst, øynene klager ikke og kroppen føles ok. Jeg må ha få sovet en hel natt i fred.

Før jeg rekker å sjekke klokka hører jeg at det tusler og tasler utenfor døra. Jeg blir liggende helt rolig og høre på lydene. Så knirker det i døra.

Så blir det stille. Helt stille. Noen står i døråpningen og ser på meg. Jeg holder øynene lukket, later som jeg sover, venter spent på hva som kommer.

Så kommer det.

- "Stå opp din gris, stå opp din gris!"

Og der står´n. Midt i døråpninga i sin lille løvepysj, bustesveis og verdens største smil. Da er det lett å stå opp med et hjerte som gliser.

 

 

Vi lager litt frokost, slurper litt te og starter dagen i rolig tempo. Men vent, det er søndag! Vi skulle ikke bare rett og slett bakt noen deilige paleoscones og fyrt opp et par kaffekopper da? Jo. Jo, det skal vi.

Det er søndag, det er påske, det er god tid og gooood stemning.

 

Kaffedoktor´n jobber heldigvis i påska også.


Jasså, du prøver å ta et oppstilt bilde av påskekos..? Photobomb!

 

/ Glad påsk!

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Ikke kødd med muttern

I dag så jeg noe skikkelig skremmende. Skummelt og skremmende faktisk, uvisst hvilken som veier tyngst.

 

 

For i løpet av en dag med påskekos i heimen rekker man jo å herje fra seg en del.

Det har blitt blåst såpebobler og malt og lekt og snudd stort sett hele huset på hodet. Og det er greit det, skal være sånn med en lekeglad 3-åring med masse spring i beina.

Men i løpet av en sånn dag skjer det selvfølgelig uforutsette ting..

Plutselig er utebordet fullt av såpeboblevann, men ingen skade skjedd, det er jo bare såpe, det lar seg vaske vekk.

Vipps så fyker en middagsbit ned til hunden, noe som absolutt ikke skal skje, men la gå, en liten bit kan vi vel la skli.

Saft utover hele kjøkkengulvet? Det er sånt som skjer.

Men du kødder IKKE med strikketøyet til mor!

Det har plutten lært i dag ...

For da plutten i sin ivre lek gjorde kjempetabben med å begynne å tukle med strikketøyet til a mor, se DA ble det månelyst! Hun kvakk til og pratet til ham med en stemme som kunne smeltet gråstein. Jeg satt kanskje 5-6 meter unna og selv jeg kunne kjenne varmen fra det illsinte blikket.

 

- Jasåå... si meg, er det ikke mitt strikketøy du sitter der og tafser med?


- MITT STRIKKETØY?!?!?!

 

Sjelden har jeg hørt så mye energi bli komprimert ned til så få ord og aldri har jeg hørt en så ektefølt respons. Det var som å se på en skrekkfilm der jeg satt på sidelinjen og gjemte meg bak en sofapute.

Heldigvis innså plutten like fort som meg at strikketøyet til mamma er hellig. Han slapp det med begge hender og rygget unna som om han hadde valset rett inn i hiet til en grinete, sulten og overtrøtt bjørn.

... og det hadde han jo, på et vis.

 

Mor sorterer pinner, klar for en real strikkepåske. Overtredelse medfører livsfare.

 

/ Lesson learned

* Følg Strikkehjerte på Facebook *

En tid for god tid

Det jeg kanskje liker aller best ved påsken er at det er høytiden for god tid. Butikkene stenger, arbeidsplasser står tomme og verden blir tvunget til å ta en pause.

Og det trenger vi. Hverdagen går unna i et forrykende tempo og det er lett å glemme å leve, men i påsken så må man. En tid for ettertanke, en tid for kos.

Ingenting annet skjer i påsken. Akkurat nå mens jeg sitter og skriver hører jeg faktisk at det ringer i kirkeklokker. Det tror jeg er det første og potensielt eneste som kommer til å skje i dag.

Her feires påsken med hjemmekoselige aktiviteter i rolig tempo, slik den bør og skal. Som å finne frem litt tradisjonell påskepynt og sette det sammen til en koselig liten påskeutstilling, selvfølgelig akkompagnert av barnas siste kunstverk fra barnehagen.

 

Knekt egg ingen hindring :)

 

 Eller å sitte på kjøkkenet og leke med vannmaling helt til barna går lei og fattern begynner å briljere med gamle kunster.

 

Når fattern fisker frem gamle skills for å imponere pjokken

 

Eller å endelig ta seg tid til å henge opp en nyinnkjøpt stueting som har stått på vent noen dager. Og selvfølgelig innrede den med sin flotteste pynt ;-)

 

 

For påsken er ikke tiden for å legge seg ut med store prosjekter og lafting av hytta, men en tid for å dra ut på skitur med krem på nasa eller slurpe en rolig kaffe i solveggen. Gå lange turer med barnevogn og bare prate. Stoppe litt på en lekeplass, spise en is og nyte livet med solbrillene på.

 

Helt topp å vippe med tante


 

/ God påske!

* Følg Påskehjerte på Facebook *

O hellige marsipanpølse

På en rolig påskedag som denne må det være lov å rydde plass for noen snodige påskeobservasjoner. For er det ikke rart hvordan vi nordmenn tilter helt på godtefronten i påsken?

Så f. eks dette tilbudet her en dag:

 

04_RMFRjqo
MAX 5 kilo? Hello diabetes!

 

Det er som om vi tror at butikkene skal holde påskestengt frem til St. Hans og derfor må hamstre absolutt alt.

Det skal værra lov å kose seg altså, jeg sier ikke det, men det er bare så rart at vi går mann av huse for å fylle opp handlevognene med snop og kos bare fordi det er påske og fordi butikkene holder stengt i to usler dager på rad. Alle hemninger kastes og for noen herlige dager lever vi som kjøpmenn til bukskinnet står som en pauke.

Mon tro hva Jesus hadde sagt om han kom ned til jorden for å gjøre sitt lenge etterlengtede comeback akkurat nå i påsken og fikk se at vi minnes hans død og lidelse ved å gåsestappe oss på marsipan og smågodt og gjemme påskeegg rundt huset med enda mer smågodt.

... kanskje er det nettopp derfor han ikke har giddet å ta turen enda ;-)

 

- Serr? Smågodt i år igjen?! Nei, da venter jeg et år tell. (bilde: redstate.com)

 

/ Blasfemisk godtehilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Påskekos i heimen

Du vet det går mot påske når frua bruker lunsjen på å sortere strikkepinner...

 

 

Selv har jeg store planer på gang for påsken. Jeg tenker å lese opptil flere sider i en bok, jeg skal fordype/fortape meg i kryssord, se minst én episode av en påskekrim der butleren har skylda og spise forbuden frukt (is rett fra bøtta) når ingen ser på.

For i år blir det påskekos i heimen på oss, så jeg kan love at det ikke blir et eneste snikskrytebilde av meg i kondomdress på vidda med appelsin i hånda og underteksten "Koser oss på hytta".

Og etter at plutten per i dag faktisk har begynt å kalle meg for Pappahjerte(!), har jeg også innført radikale planer om å ta litt fri fra både jobb og blogg og hele sulamitten. Kjenner jeg gleder meg til å tilbringe litt tid utendørs med familien uten verken kamera eller EDB-maskin i nærheten.

... men la oss starte med kryssordet og ta det derfra ;-)

 

Hus eller hytte, solvegg er solvegg ;-)

 

/ Påskelig hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vær et forbilde i trafikken

Først i dag slår påskeferien ut i full blomst og enda flere skibokser vil fylles til randen. Butikker vil ribbes for smågodt og salget av kvikk lunsj vil få en eksplosiv oppsving. For vi nordmenn elsker å kose oss i påsken, spesielt på påskefjellet.

Men før vi kommer så langt må vi komme oss dit, og det er ikke nødvendigvis alltid like kos. For det kan være stressende å reise på tur med familien. Bilen er fullstappet, altfor mye tid har gått med til å pakke altfor mye og stresset har begynt å piple i pannen.

 

 

I sånne stunder er det både lett og fristende å klemme litt ekstra på gassen, men husk: Fart går også i arv. Barna får med seg hvis mamma eller pappa er litt sjenerøs på gassen. Kjenner at det svinger litt ekstra og vender seg kanskje til tanken at litt fortere er litt bedre.

Kanskje kommer man frem til hytta hele 15 sekunder raskere, men hva med den dagen barna skal ta rattet? Det kan være greit å huske at barna tar etter våre vaner og en usikker 18-åring som er vant til at det går litt fort i svingene kan være en stor fare både for seg selv og andre. For fart er den vanligste dødsårsaken for unge i alderen 18 - 24 år i trafikken.

Det er så lett å kjøre bare litt for fort, spesielt når man er stresset og ofte stoler man nok litt for mye på egne ferdigheter, spesielt vi gutta. Derfor kan det være lurt å huske på, spesielt nå i påsketrafikken: Fart går også i arv.

 

 

Statens Vegvesen har laget en knallbra filmsnutt om akkurat dette og den traff meg rett i hjerterota. Vær så snill å ta en titt på den, for filmen kan potensielt utgjøre en stor forskjell for deg og familien på sikt. Husk at du er et forbilde for dine barn, også i trafikken.

 

 

Har du lyst til å gjøre en forskjell og samtidig være med på en kul greie?

Bli med å dele dette viktige budskapet enten via facebook, twitter eller tumblr, men med en twist!

For alle beskjeder, likes og delinger som støtter kampanjen blir satt på vent helt til 10. april kl. 12.00. Først da spres alt på sosiale medier på likt, for å skape en skikkelig slagside som vil skape stor blest. På denne måten håper man å få mest mulig oppmerksomhet rundt denne viktige saken. Og dette kan du bli med på!

Gå inn på kampanjesiden og klikk på en av disse:

 

 

--> Bli med på kampanjen - Vær et forbilde

P.S. Dette innlegget er overhodet ikke sponset eller noe sånt, kun et ønske om at så mange som mulig blir med på å gjøre det litt tryggere å ferdes på norske veier, både nå og i fremtiden :-)


/ Fart går også i arv

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere