mars 2016

Livet som student i Japan

For 10 år siden reiste jeg altså til Japan for å tilbringe et halvt år der som utvekslingsstudent. Etter noen dager alene i Tokyo, reiste jeg lengre sør i landet for å gå på skole ved en liten by som heter Beppu.

 

 

Beppu! <3 (sett fra skolen)

 

Jeg visste absolutt ikke hva jeg bega meg ut på, men det halvåret vil nok for alltid stå seg som noe av det beste, rareste og mest fantastiske jeg noensinne har gjort. Og nå som jeg sitter her og blar gjennom bilder og vekker til live gamle minner, blir jeg så glad, rar og uvel.

Og det må jeg bare si: Hvis du eller noen du kjenner noensinne får muligheten til å reise utenlands for å studere eller lignende: Go for it! Hvor enn reisen går, bare gjør det. Hvis tiden passer og du tenker at det kan løse seg, bare hiv deg på. Slike sjanser kommer ikke så altfor ofte i livet, og når de kommer, må man bare hive seg rundt.

Og det kjenner jeg vel mer på nå enn noensinne, her jeg sitter med to små kids, hund, hus, ring på finger, regninger og hele den sulamitten der. Det er selvfølgelig ikke umulig å reise senere i livet heller, det er bare så utrolig mye lettere når man er ung og bundet av færre tråder.

For å kunne sitte her 10 år senere og se tilbake på bilder fra den glade studenttilværelsen i Japan, gjør meg glad i sjela. Og ikke bare de fine minnene, men også de ikke fullt så fine. Slik som den gangen vi drakk sake og sang karaoke 8 timer i strekk, for deretter å valse rett ut i morgenrushet, nakenbade midt i byen og gå rett på forelesning.

 

 

Men aller mest det fine og alle de fantastiske menneskene jeg møtte langs veien.

Slik som den gangen jeg satt på et lyntog fra Tokyo til Beppu og "pratet" med en voksen mann fra Hiroshima i flere timer utelukkende ved å tegne på en blokk.

Og den søte japanske jenta som jeg tror ble litt forelsket i meg da det viste seg at jeg var flinkere til å spille håndball enn resten av gutta på skolen, og hun fortalte meg historien om bestefaren hennes som bare én gang i livet hadde tatt én dag fri fra jobben sin i Hiroshima. Dagen da en amerikansk atombombe jevnet hele byen med jorden, 06. August 1945.

Og den gangen vi samlet sammen en gjeng og dro på safari ut i fjellene bak skolen og endte opp med å bade i et gigantisk fossefall.

 

 

Eller da Mario fra Sveits tok meg med til en ukjent bakgårdsrestaurant i et helt ukjent strøk av en helt ukjent liten landsby, og jeg fikk servert den kanskje beste maten jeg noensinne har smakt.

Og den kvelden jeg for første og siste gang fikk et ublidt møte med mongolsk vodka. For i kjent norsk stil skulle jeg vise dem at mongolsk vodka ikke var noen match for en hardbarket student fra Norge. Viste seg at jeg tok feil. Kjempefeil.

 

 

Eller den gangen vi var på en karaoke, da døren plutselig ble revet opp og den gigantiske rektoren fra skolen (et fjell av en mann fra Samoa med gulltenner) kom inn og sang en Sinatra-låt vakrere enn Sinatra selv kunne drømt om.

Og selvfølgelig vår søte lille Sensei i japansk språk, som ganske innlysende hatet min mangel på japansk arbeidsmoral, men som nok likevel var litt glad i meg uansett. For jeg husker godt smilet hennes da jeg klarte tråkle meg gjennom hele denne teksten under eksamen i japansk muntlig:

 

 

 

Eller da jeg reiste rundt i landet og så byer og øyer jeg aldri før har hørt om, der muligens ingen annen nordmann har satt sin fot!

Og selvfølgelig alle de gangene jeg lot kroppen marinere i glovarmt vann fra varme kilder som lå i fjellene bak skolen, og sørget for at jeg aldri var mer enn noen meter fra et skåldende varmt bad.

 

 

Jeg savner alt det der. Skikkelig! Men jeg er så utrolig glad for at jeg fikk være en del av det. Til og med de rare kveldene vi koblet alle pc-ene våre sammen og spilte dataspill med en gjeng datanerder fra Sør-Korea, som viste seg å være helt uslåelige i alt.

Så er det også et par enkeltepisoder jeg husker spesielt godt. Slik som den gangen jeg fant ut hva de egentlig lagde på den mystiske fabrikken jeg så fra vinduet på rommet mitt, og ikke minst den hysteriske seansen fra da vi var på skolens obligatoriske helsesjekk.

Men det er en heeelt annen historie. Og de to historiene får du i morgen ;-)

Og du, hvis du kan: Reis.

 

 

/ Og ja, jeg leste faktisk ALT på den lappen over der. Og besto ;-)

For flere historier og japanske røvere --> Følg Japanhjerte på Facebook

Rare skilt i Japan - del 2

Grunnet overfylt arkiv av morsomme rariteter, følger vi i dag opp med runde 2 av rare skilt og morsom engelsk i Japan. Enjoy! :-)

OBS: Dette er del 2. Første runde finner du her --> "Rare skilt og merkelig engelsk - del 1"

 


Hunden litt sliten i påsan? Ta den med på hundehealing og øremassasje!

 


Nordisk gla´ost? Må vel i så fall være snakk om pult ost... #badumtss

 


Når det romler i magen, du sjekker klokka og den viser 24:30 (...), ta en tur på McDonalds i Tokyo ^_^

 

For dere som ikke vet hva Bukkake er: Det har ingenting med kake å gjøre. La oss bare si at det er en slags nakenlek med litt for mange deltakere...

 

Etter en tøff treningsøkt er det lite som smaker bedre enn et stort glass svette. Nam!

 

Ikke bare er de åpne til kl. 25, men de har også et "hjerte" i butikken. Hva betyr det? Like greit å ikke vite.

 


ELSKER bruken av ordet "slap". Vennligst ikke dask vanntanken.. x-)

 


Ikke bare høres det suspekt ut, men dette kvalifiserer vel også til ny japansk rekord i floskler og skrivefeil :-P

 


Ref. forrige innlegg og veldig grafiske advarsler :-)

 


Kondomdress? Ballespark? Seriøst, hva smaker det av dette potetgullet?

 

/ Please do not slap the water tank

Les også: "På villspor i Tokyo - del 1"

For mer moro og japanske røverhistorier --> Følg Pappahjerte på Facebook

Rare skilt og merkelig engelsk - del 1

En ting du garantert vil finne i Japan, er rare skilt med herlige skrivefeil og rare oversettelser.

Her er et lite knippe :-)

 


På smilet å bedømme, tviler jeg ikke på at dette stemmer på en pikk. Prikk, jeg mente prikk.

 

"Vennligst sørg for at all suppe har blitt rengjort for noen..."

 

Rask notis: Fenomenet med rare oversettelser til engelsk er ikke en ukjent sak, det har til og med fått sitt eget navn: "Engrish". Dette kommer av måten språket er bygd opp på, som gjør at L og R lett kan forveksles. Mer enn det klarer jeg ikke å forklare uten at det fort blir kjedelig å høre på, men resultatet av det hele er alt annet enn kjedelig :-)


Kaffe og klepp?

 

Stengt?! Fader asså, jeg som var på jakt etter både kofte og skaller!

 

Vennligst ikke prøv å gjøre to ting på én gang.

 

Kjøp brennevin, få en bamse på kjøpet! (Men sånn seriøst... why?)

 

De skal i hvert fall ha for at advarselsplakatene er grafiske nok... #CRASH!

 


Den følelsen når du plutselig dytter en gammel bestemor av bussen.

 

Uventet valg av nettadresse for et dataspill x-)

 

Redd for å føle deg litt for kvikk og rask en morgen? Ta en forfriskende slurk deeppresso og se om ikke det kan få lagt en skikkelig demper på humøret!

 

/ Sprit og kosebamse, takk!

P.S. I morgen kommer del 2 ;-)

Les også: "Dagens gullkorn - Smittsom"

For mer moro og rare skilt --> * Følg Japanhjerte på Facebook *

Vårblomstring i Tokyo

Når Tokyo kler seg i sin vakreste vårkjole, er det lett å bli forelsket <3

 

 

Hanami er en viktig japansk vårfeiring som finner sted i det de japanske kirsebærtrærne blomstrer. Dette skjer til ulike tidspunkter over hele landet og varierer fra år til år, men i Tokyo treffer den rundt slutten av mars. Og når det skjer er det gatefest på høyt nivå. Se for deg Norge på en vanlig dag kontra Norge på 17. mai.

Den storstilte folkefesten foregår over en veldig kort periode og feires ved at man samler venner, mat og drikke, og setter seg ut under de blomstrende trærne for å feire den fantastisk vakre blomstringen og den kommende våren.

 

Tidlig på´n for å sikre plass, men ser jo litt Viggo ut å være først ^_^

 

Hanami alene er grunn nok til å reise til Japan, for det er så utrolig vakkert når hele landet blir malt i lyserosa toner fra de nydelige blomstene. Spesielt flott blir det midt inne i en massiv storby som plutselig eksploderer i pastellfargede blomster som gir byen en malerisk skjønnhet.

 

 

 

 

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig, men jeg hadde altså klart å valse rett inn i en av årets største begivenheter ved en ren tilfeldighet! Jeg visste vel ikke at det var Hanami, jeg bare dukket opp på nøyaktig rett sted til nøyaktig rett tid. Snakk om flaks!

I ettertid har jeg ikke ord for hvor glad jeg er over at jeg fikk oppleve dette, for å være i Tokyo under Hanami er noe helt ulikt alt annet. Og kanskje var det også derfor jeg umiddelbart ble forelsket i denne fantastiske byen.

 

 

Jeg hadde ingen planer for mine dager i Tokyo, og brukte for det meste tiden på å tasse rundt uten mål og mening, se på folk, besøke spennende severdigheter, spise mais, nyte livet

Siden den gang har jeg hatt en stor forkjærlighet for Tokyo og jeg gleder meg så utrolig mye til den dagen jeg endelig kan ta med barna på tur for å vise dem byen i mitt hjerte. Men til da får bilder duge, så her følger noen knips fra mine første timer i Tokyo, som jeg brukte på å tasse rundt og se på folk, blomster og severdigheter, og kjenne kjærligheten vokse for den fantastiske byen og de forunderlige folkene som bor der <3

 

 

Fisk på pinne, anyone?

 

Hund i pose, anyone? :-P

 

 

 

 

 

/ Sugoi!

Les også: "Da kofferten forsvant, del 1"

For flere bilder og røverhistorier fra Japan --> Følg Tokyohjerte på Facebook

På villspor i Tokyo - del 2

Så der sto jeg. På et stappfullt lokaltog, midt i Tokyo, omringet av 15 millioner japanere og kofferten min var vekk.

OBS: Dette er den andre og avsluttende delen av historien. Del 1 finner du her: "På villspor i Tokyo - del 1"

 

Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Det var som en rambukk av en følelse som sparket meg rett i kronjuvelene. Umiddelbart fikk jeg totalt panikk. Hva? Hvem? Jammen? Hvor? Åherregudhvaiallverdengjørjegnå?! Mamma! Pappa?! JÆLP!!

Helt uten evne til å tenke, hoppet jeg av toget i ren panikk og befant meg plutselig på en liten lokalstasjon langt utenfor allfarvei. Nishi-Nippori, tror jeg kanskje den het. Og bare sånn for å sette tonen, her er et kart over toglinjer og stasjoner i Tokyo...

 

 

Og det er vel egentlig bare indre by. Hvis vi tar med hele Tokyo, så ja... Vær så god.

 

40 millioner passasjerer hver dag. Også meg da.

 

Og midt inni der et sted, på én av disse befant jeg meg. Uvisst hvilken. Alene. På den eneste stasjonen som på mirakuløst vis var helt folketom. Uten koffert. Uten peiling.

Hadde jeg i det minste vært såpass smart at jeg hadde pakket alt det viktigste i reiseveska jeg hadde på ryggen? Nix! Jeg er jo et notorisk kjøtthue, så foruten mp3-spiller, pass, et par bøker og en halvspist sjokolade, lå ALT av verdi og viktighet i kofferten. Alt. Jeg var det man på fagspråket kaller: Fucked.

Først fikk jeg panikk og løp bort til den eneste personen jeg fant på stasjonen, men han forsto ikke det spøtt og gikk videre. Men akkurat i det jeg kjente at det var på høy tid med et altoppslukende panikkanfall, skjedde det noe rart. Kroppen gikk inn i overlevelsesmodus. Jeg innså at jeg kunne legge meg ned og gi opp så mye jeg ville, men det ville jo ikke hjelpe en dritt. Jeg måtte tenke logisk, jeg måtte skjerpe sansene, jeg MÅTTE finne ut av det, ellers... Vel... Ellers ville jeg i løpet av få timer få inngående innsikt i hvordan det var å være uteligger i Tokyo.

 

 

Jeg begynte å tenke tilbake steg for steg, og veldig raskt skjønte jeg hva som hadde skjedd. Da jeg gikk av det første toget, var jeg så giret, stolt og oppspilt at jeg helt glemte å ta med kofferten! I.D.I.O.T. Men okei, da var det i hvert fall håp, da var den i hvert fall ikke stjålet. Enda. Kanskje. Kanskje ikke.

Akkurat der og da hadde jeg mitt kanskje smarteste logiske resonnement noensinne. For kofferten min sto parkert i kofferthylla på toget og der ville den etter all sannsynlighet ligge helt til toget nådde endestasjonen. Og der antar jeg at de går gjennom toget for å se etter gjenglemte gjenstander, søppel og sovende passasjerer. Ja, selvfølgelig gjør de det. DER må kofferten være. Hvis den ikke er stjålet. Et håp var tent! Mitt eneste håp...

Så jeg hoppet på et nytt lokaltog og tok det i motsatt retning tilbake der jeg kom fra. Der ventet jeg på et nytt ekspresstog og kjørte det hele veien til endeholdeplassen. Vel fremme labbet jeg ut og fra å ha forlatt en liten lokalstasjon befant jeg meg nå plutselig MIDT i det tykkeste Tokyo. Og det var folk overalt. På 10 sekunder så jeg flere folk enn det finnes nordmenn, og midt blant alle disse skulle det altså finnes en bortkommen koffert. Lykke til.

 

 

Først gikk jeg inn på togstasjonen og spurte rundt. Ingen forsto hva jeg mente. Jeg spurte og spurte, helt til en bevæpnet politimann forklarte at dette var stasjonen for lokaltog. Stasjonen for ekspresstog lå 200 meter unna. Jeg småløp hikstende, men fokusert. Selv om jeg var ute på gaten, nektet jeg å se opp og ta det hele inn. Nektet å la meg selv bade i nye inntrykk før jeg hadde løst dette.

Ny stasjon, nye muligheter, men mest av alt: Nye frustrasjoner. Tokyo skal visstnok være en by der mange snakker engelsk, men jeg fant ingen. Alle så derimot ut til å besvare mine paniske spørsmål på akkurat samme vis: Nikke febrilsk, le og smile som idioter, mens de viste meg en vilkårlig sum på en kalkulator. Jeg skjønte ingenting, frem til mannen i suvenirbutikken klarte å stotre frem at jeg burde kjøpe en billett og reise tilbake til flyplassen.

Til denne dag må jeg fortsatt takke daværende svigermor for rådet om at hvis man vil få viljen sin, må man stå på sitt, være kritisk og spille dum. Og det gjorde jeg til gagns, for enn hvor mange kalkulatorer og dumme smil jeg møtte, nektet jeg å betvile mitt eget resonnement: Kofferten måtte være på endestasjonen og endestasjonen var her. Jeg gjorde meg dum, spurte, forklarte og oppsøkte de samme folka gang på gang.

"Yes, no, but you see my luggage, my bag, my suitcase or you know, my coffert, it has to be here! I forgot it on the train and then the man probably found it and took it off before the train went back to the airport, you know? Help? Please?"

 

 

Jeg var desperat. Tiden tikket fra meg i ekspressfart og ingen, virkelig ingen, forsto et kvekk av hva jeg sa. Men da... Akkurat i det ting var på sitt mørkeste. Da jeg hadde spilt dum så altfor lenge og plaget livet av alle som jobbet på stasjonen, da plutselig.

Fra bak en lukket dør, kom en mann. Han vek ikke med blikket, men strenet rett mot meg. Jeg så ham på 50 meters hold og han holdt laserblikket i meg som en sulten hai. Han gikk rett mot meg, pekte på meg og ga tegn om at jeg skulle følge etter ham. Ikke et smil, ikke et ord. Jeg fulgte etter den dresskledde herren som en sau.

Han åpnet en dør og tok meg gjennom en lang korridor. Så kom vi til nok en dør. På døren et metallskilt med påskriften: Stationmaster´s office. Han banket på og en brysk stemme lød fra innsiden. Han åpnet døren og jeg gikk inn.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde vært så utrolig masete så utrolig lenge eller om vekten av den prekære situasjonen tynget ned på meg, men noe ved det hele fikk meg til å tenke:

- "Nå, kjære Peter, nå er du ferdig."

Langs veggene var det stablet bager, bokser og snurrepiperier i hulter til bulter fra gulv til tak, men midt på gulvet som en nypusset gullkalv i ensom majestet, sto den. Kofferten.

Jeg vet ikke om jeg brølte, jublet, bannet eller gråt. Jeg vet ikke om jeg snakket norsk eller engelsk eller bare i tunger. Men jeg tror jeg gjorde alt. På likt. Så kastet jeg meg på kne og omfavnet kofferten, og jeg takket høyere makter for at jeg hadde klart å spille dum lenge nok til å bli tatt seriøst.

Senere samme kveld, inne på mitt knøttlille rom med et gulv av tatamimatter og vegger av rispapir og sponplater, mens jeg satt på en millimeter-tykk madrass og leste Donald-pocket, spiste japanske bakervarer og drakk en merkelig lilla brus, slo det meg at jeg faktisk hadde bestått ildprøven. Jeg var fortsatt en million mil hjemmefra, men jeg hadde blitt testet, bestått og overlevd. Verden var offisielt min østers.

 

 

/ I will survive!

P.S. I morgen blir det flere bilder og mindre tekst ;-)

For flere historier fra verdens rareste land --> * Følg Japanhjerte på Facebook *

På villspor i Tokyo - del 1

Der sto jeg, midt i en ukjent by og følte meg som kongen av verden. Men bare sekunder senere raste korthuset, og hele verden gikk i tusen knas.

 

 

Det er mange rare ting jeg helt sikkert kommer til å glemme i løpet av livet. Alt jeg tror betyr så mye for meg. Min første forelskelse, det første kysset, den gangen jeg vant 10 000 kroner på skrapelodd. Men det er én ting jeg aldri kommer til å glemme uansett. Og det skjedde søndag 27. mars 2005, på et lokaltog i Tokyo, Japan.

Men før vi kommer så langt...

Jeg hadde forlatt Norge dagen før og var ikke så rent lite livredd. Jeg hadde akkurat vinket farvel til daværende kjæreste og hund og gått gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Da jeg rundet hjørnet ved tax-free-butikken var jeg brått alene. Panikken angrep meg fra alle kanter. Det føltes som om jeg var alene i hele verden og et halvt år med uhåndgripelig mørke lå foran meg.

Hva i svarte svingende var det jeg hadde begitt meg ut på? Reise til Japan alene, hva i all verden er det jeg driver med?! Jeg kjente at jeg nesten ikke fikk puste og mest av alt ville jeg bare løpe tilbake. Men jeg klarte å bite det i meg, knipset dette bildet som et slags farvel og satt snuten mot nye horisonter:

 


#livredd

 

Som seg hør og bør var ikke planene helt spikret før avreise. Jeg skulle tilbringe det neste halve året på en skole helt sør i Japan, men først hadde jeg lagt inn en liten uke for å henge ut i Tokyo på egen hånd. Uten noen klar plan. Alt jeg hadde somlet meg til, var å bestille et rom på et lite ryokan, som er et slags motell i tradisjonell japansk stil. Stedet var som et bittelite hotell midt i byen, med plass til bare noen få rom. Jeg hadde også lastet ned et slags kart, som viste hvordan jeg skulle komme meg dit. Sånn cirka i hvert fall. Jeg måtte bare bytte noen tog og gå litt sikksakk hit og dit, så skulle jeg visstnok finne det. Null problem, det fikser jeg lett.

Her er det kanskje greit å skyte inn at Tokyo er en by med, hold deg fast, 15 millioner innbyggere. Altså 14,5 millioner flere enn Oslo. Og de aller fleste snakker japansk. Noen snakker engelsk. Ingen snakker norsk. Og skiltene? Jo, de er jo for det aller meste på japansk. Og å prøve å forstå seg på japansk uten noen forkunnskaper, blir som å balansere et egg på en teskje mens man sitter på ryggen til en løpsk veddeløpshest i vill galopp ned unnarennet i Holmenkollen. Pluss minus.

Men enda var jeg langt i fra å komme så langt, for før det, hadde verden flere prøver på lur. Den første kom allerede da vi stoppet i London for en rask mellomlanding. Mens jeg tasset ut av flyet følte jeg meg allerede bedre. Kom til å gå bra dette her. Men mens jeg gikk der og tenkte på Japan ("Er det i det hele tatt ekte? Hele bydeler fulle av neonlys, døgnåpne karaokebarer, jenter i skoleuniform, folk som tror de er tegneseriefigurer, og samuraier i flip flops?") hørte jeg plutselig over callinganlegget:

- "LAST CALL FOR PASSENGERS GOING TO NARITA AIRPORT, TOKYO, JAPAN!".

Og da var panikken plutselig VELDIG tilstede igjen. Viser seg at da jeg booket billetter, hadde jeg lagt inn komfortable halvannen time for overgang. Men hva hadde jeg ikke tenkt på? Man stiller jo klokka den dagen der... Så halvannen time var blitt til 30 minutter, som nå var blitt til last call. Og jeg løp. Uten noen form for oppvarming. Jeg løp mot første sikkerhetssjekk mens jeg brølte: LET ME THROUGH!!! Vaktene sendte meg videre og jeg løp. Og løp. Og det var så veldig mye lengre enn jeg hadde tenkt. Men til slutt så jeg gaten og som sistemann inn ble jeg kastet inn på flyet med mistroiske blikk og sure miner.

Jeg kastet meg ned på stolen mens hjertet hamret som på tidligere nevnte veddeløpshest. Svetten eksploderte og jeg kastet etter pusten. Viste seg at de skulle ta seg goooooood tid med å faktisk reise, og plutselig føltes både stressflass og svetteringer veldig urettferdig. Men jeg rakk det. Nå var jeg på vei. Jeg var på vei!

 

High as a kite!

 

12 timer senere traff vi japansk jord. Og det var ikke et sekund for tidlig, for jeg hadde sittet innerst på en rekke med sovende japanere, og han ved siden av meg hadde med stor sannsynlighet ALDRI hørt om tyggis.

Japan. Det var ekte. Jeg hadde sett det fra flyet og nå lå det foran meg. Japanske skilter, jenter i skoleuniform, menn i dress på sykkel, alt var her, allerede på flyplassen! Og da jeg satt på toget på vei inn mot Tokyo, kjente jeg stoltheten bruse i blodet.

 

Først var utsikten sånn

 

Og så ble den sånn

 

Og jeg bare: Oh yeeeeah!

 

Etter en times tid, byttet jeg fra det toppmoderne ekspresstoget til et mindre lokaltog. Plutselig var alt det trygge borte og jeg ble kastet rett inn i den japanske hverdagen. Bare meg, alene på et fullstappet lokaltog, midt i Tokyo, omringet av 15 millioner japansktalende japanere. På øret hamret lyden av 50 Cents "Outta Control". Success is my drug of choice, I´m high off life.

Jeg følte meg som kongen av verden. Jeg hadde klart det! Jeg hadde kommet meg til Tokyo på egen hånd!

Alt som gjensto nå var å ta med seg kofferten, gå av toget og... ehm... kofferten?

Og DA frøs blodet til is.

Kofferten var vekk!

 

 

Les fortsettelsen --> "På villspor i Tokyo - del 2"

 

For flere historier fra verdens rareste land --> Følg Japanhjerte på Facebook

10 år siden Japan!

I dag er det faktisk nøyaktig 10 år siden jeg kastet meg på et fly og flyttet alene til Japan! DET er rart å tenke på, det. 10 år!

Jeg husker så sinnssykt godt den dagen brevet først dukket opp i postkassen. Det var høsten 2005 og jeg gikk på Handelshøyskolen BI. Jeg hadde helt tilfeldigvis lest et sted at det fortsatt var mulig å søke seg til skoler i utlandet for neste semester. Det hadde egentlig aldri slått meg før, men like fullt var det noe ved tanken som pirret nysgjerrigheten. Tenk så spennende å reise av gårde og finne på noe helt nytt! Jeg kunne da i hvert fall søke, mest for moro skyld egentlig. Flytte til utlandet, sånt skjer jo ikke uansett...

Men så, noen uker senere, kom brevet. Jeg hadde fått plass! På en skole i... Japan? Drar man ikke bare til USA eller Australia da? Japan? Først slo det meg bare som en uvirkelig drøm, men like fullt, jeg hadde jo brevet. Kunne det virkelig være mulig? Lite visste jeg da at det skulle bli starten på et fantastisk eventyr som vil være en stor del av meg for resten av livet. Og den reisen ønsker jeg å ta deg med på!

Og derfor tenker jeg rett og slett å kjøre japanske dager her på bloggen den neste uka! Jeg vil gjenfortelle mine rareste historier og triveligste minner fra det eventyrlige halvåret jeg bodde i verdens rareste land; Japan. Og tro meg, der borte skjedde det litt av hvert. Alt fra fuktige karaokekvelder til rare utflukter, nakenbading på offentlig bad, små landsbyer utelukkende befolket av aper, og livet som forvirret nordmann i en by med rundt 15 millioner japanere.

Det blir selvfølgelig også nyttige reisetips, bildebonanza og ørten grunner til hvorfor du absolutt MÅ reise til Japan. For selv om det er 10 år siden jeg var der sist, så merker jeg fortsatt hver eneste dag at en bit av hjertet mitt ligger igjen i Tokyo. Og det startet allerede den aller første dagen, med en historie jeg ALDRI kommer til å glemme, uansett hvor dement jeg måtte bli senere i livet. Altså virkelig: Aldri! Øyeblikket da blodet frøs til is og hele verden stoppet opp. Historien om kofferten...

Men den historien fortjener sitt eget innlegg og kommer først i morgen tidlig, så inntil da vil jeg bare si "Irasshaimase!" og ønske deg velkommen japanske dager her på bloggen ^_^

 

28. mars 2006 - første møte med Tokyo!

 

...og dette var ikke rushtid engang.

 

Mann i dress tenker: "Hmm, mer karaoke eller hjem og få på seg joggisen?"

 

Herlig mismatch på mann og hund! Haha :-)

 

Store høvding har kommet for å erobre!

 

Ooooog karaoke x-)

 

/ To be continued...

Bli med på moro --> Følg Japanhjerte på Facebook

No solvegg, no problem

I blant føles det som om påsken er forbeholdt sporty familier i flotte hytter og matchende kondomdresser, men påskelykken finnes faktisk her hjemme også :-)

 

 

For i år har vi gått for en god gammeldags hjemmepåske, og tro det eller ei, vi koser oss glugg i hjel! Viser seg at det går helt utmerket fint å være rette påskefolk, selv uten verken langrennsski, jacuzzi eller fuglehund.

Dagene går med til å henge ut på lekeplassen, lete etter påskeegg, dra på besøk, få besøk, spise lange frokoster, sene middager og nyte livet i lange drag.

 

På fredag var min nest eldste bror på besøk, og da ble det både påskelam, joggetur, hopp i havet og en lang kveld med røverhistorier. I går kom tante Tess og onkel Stette på overnattingsbesøk, og nok en kveld ble fylt med godlukt fra kjøkkenet og røverhistorier til litt etter leggetid. Og det er så utrolig trivelig!

I dag blir det en tur ut i regnværet for å plaske i søledammer, i morgen et kaffeslaberas hos oldeforeldre. Hver dag får ungene et lite påskeegg med diverse godsaker og får dermed gleden av å jakte litt hver dag, fremfor kun ett stort egg én gang, for som den store 90-tallspoeten i det tyske poptechno-bandet Scooter så fint sa det: "Ze chase is better zhan ze catch"

 

 

Og i går fant vi helt plutselig den eldgamle Nintendo 8-bits-maskinen fra nitten pil og bue, og etter å ha blåst støv, tunet tv og bedt til høyere makter, fikk vi jaggu liv i den! Så nå er det fullt retroparty i stua og megagod mimrestemning, selv uten verken heiskort eller skismøring ;-)

 

 

/ God påske, hvor enn du er :-)

Les også: "Påsketips - faceswap!"

For mer påskekos og moro --> Følg Påskehjerte på Facebook

Dagens gullkorn - Smittsom

Jeg skulle bare sjekke hva plutten holdt på med på telefonen, og da fikk jeg meg en real overraskelse! :-)

 

 

Rolig formiddag og plutten sitter og slapper av i sofaen. Pjusk, stille og ganske syk. Hele uka har han gledet seg til å reise til mormor og bestefar for å henge ut med tante og onkel som har kommet på påskebesøk, men nå står hele besøket i fare for å bli avlyst. Men det er tross alt onkel og tante det er snakk om, så han er ikke klar for å gi seg helt uten videre.

Derfor ligger han til lading og slapper av. Varm i panna, slapp i fisken og snufs i nesa. Jeg er på kjøkkenet og lager mat, mens Christina flyr rundt med lillesøster. I sofaen sitter storebror og piller på mammas gamle telefon. Etter en liten stund slår det meg at jeg kanskje burde ta en titt på hva han holder på med, så han ikke plutselig har brent av en halv årslønn på smurfebær eller lignende.

Heldigvis satt han bare bare og sendte meldinger med onkel. Ikke uvanlig det. Når han får låne telefonen, pleier han å sende lange remser med smilefjes og bruke ordbok-funksjonen til å stable sammen vilkårlig tullball. Trodde jeg. Men da jeg tok en nærmere titt, holdt haken min seriøst på å treffe gulvet.

Og jeg blir bare nødt til å dele hele dialogen med dere, for dette er rett og slett bare så søtt, rart og herlig :-)

 

 

Ikke bare har han tilsynelatende lært seg å skrive fulle setninger(!), men det var spesielt ett ord som fikk hjertet mitt til å knuse av både stolthet og medfølelse...

 

 

/ "Kan jeg komme for det?" Pappahjertet smelter <3

 

Klar for flere gullkorn? Da må du også lese: "Dagens gullkorn - Lukten"

For flere gullkorn og fanterier --> Følg Pluttehjerte på Facebook

Det beste med påsken

Det er mye fint med påsken, men noe av det jeg liker best er det tydelige temposkiftet.

For vi er så vant til alt skal gå så fort og at hverdagen fiser forbi i dobbel fart, men i påsken drar verden i brekket. Butikker stenger, skuldre senkes og livet får en ny dimensjon. En slags mollstemt glede. Det er lunt, det er kaldt, det er sol, det er snø. Det er litt av hvert kastet sammen i et knippe rolige dager med tid til overs. Tid til familien.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Swing it, baby!

 

For påsken nærmest tvinger deg til å roe ned, finne krabbegiret og ta deg tid til de nære ting. Lange frokoster, rolige formiddager og ting man ikke nødvendigvis tar seg tid til til vanlig. Blåse egg, bygge lego eller lese en god bok. Påskepålegg og kokte egg dukker opp på frokostbordet, mens gule høner og kaniner stikker frem hodene fra bokhyller og vinduskarmer.

Selv merker jeg det veldig på stemningen her i huset. I år har vi gått for en rolig hjemmepåske uten verken ski eller pulk, bare slaraffenliv og kos. Og da får man plutselig tid til overs. Og med barnehagen lukket og låst for påsken, starter vi gjerne dagen med en tur ut for hele gjengen, så får barna løpt fra seg litt mens mor og far prater skit.

Lufte hunden, rusle en tur på kirkegården, se til krokusen eller bare henge ut på lekeplassen - er ikke så mye som skal til. Ikke skal det gå spesielt fort heller. Og det er kanskje også det beste med påsken :-)

Stolt av frua som fikser ting som dette og tar med barna på det <3

 

Gutta på tur :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En nysgjerrig krokus hilser hallois.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bestevenner <3

 

/ God påske :)

Les også: Små barn og nye tepper

For mer påskekos og moro --> Følg Påskehjerte på Facebook

15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

Til glede for gamle kjennere og nye lesere, her er en ønskereprise av et av mine mest populære innlegg noensinne! :-)

 

Image of woman getting bored, while her partner watching sports
I am the author of image on TV screen

 

I starten av et forhold er alt bare rosenrødt og stjerner i øya. Men så.. på et eller annet tidspunkt endres det, uten at noen egentlig får det med seg, litt på samme måte som med stemmeskiftet. Har dere krysset grensen? Her er 15 ørsmå hint på at dere muligens ikke kan defineres som nyforelsket lenger.

1. Tekstmeldinger
Har gått fra dette...

Til dette...
 

 

2. Sengekos
"Sengekos" går fra å bety intense netter som i en fransk film som får det til å dugge på brillene, til å nå bety utelukkende hvor deilig det er å krype under dyna etter en lang dag. For å sove. Så lenge som mulig.

3. Man slutter å late som
Før eller senere må man bare stikke fingeren i jorda og innrømme at man muligens oversolgte på et par punkter helt i starten. Man slutter å kle seg som om man skal på prisutdeling og bryter ned fasaden bit for bit, til bare joggebuksa står igjen. Man blir nødt til å fortelle at man ikke har truger i kjelleren, elsker spennende toppturer eller drømmer om å bo på et italiensk vinslott.

Først skammer man seg, men så viser det seg heldigvis at partneren er like ille. Hun har på ingen måte tenkt til å gjennomføre det kveldskurset i klassisk massasje, eller lage egen kleskolleksjon.

 

("Yes, jeg digger å vaske" - løgn fra nyforelsket mann, 2011)

 

4. De små tingene
Alle de små tingene som var så sjarmerende, søte og nusselige i starten begynner å irritere vettet av deg. Som måten han sutter på pistasjenøttskallet på eller det at han tar av seg sokkene sine overalt. Det kan være måten hun kremter på når hun ser på tv, eller at hun aldri finner nøklene sine i den altfor store veska si. Hvordan kunne noe så irriterende noensinne ha vært søtt og nusselig?!

5. Middag
Da dere først møttes var det retter så flotte at Hellstrøm applauderte, laget på råvarer med eksotiske navn som ingen klarte å uttale. Det var appetittlige desserter til hverdags og gallamiddag i helgene.  Du vet dere har kommet et steg videre når det er spaghetti. Igjen. Fordi det er så praktisk. Og fordi alle i husstanden liker det.

6. Hjemlengsel
Du gleder deg til å komme hjem fra jobb for å møte kjæresten din igjen, mest av alt fordi du har kommet opp med et argument som kan sørge for at du vinner den krangelen som du så godt som tapte i går kveld.

 

 

7. Tid
Som nyforelsket ligger man gjerne oppe halve natten og småfniser mens man prater om livet, kjærligheten, alt og ingenting. Man stryker hverandre på ryggen og kan ikke få nok av hverandre. Etter en stund nøyer man seg med et lite godnattkyss, før man snur seg til hver sin side og kjemper om å få mest mulig dyne.

8. Kommunikasjon
Man fortsetter heldigvis å sende søte meldinger og tulle med hverandre, men gjerne over sosiale medier mens begge sitter i samme sofa.

9. Det lille under
Fransk åpning, blonder, frekke detaljer og Victorias hemmeligheter er sånt man bare bryr seg om i starten. I et godt etablert parforhold blir man fornøyd bare man får en kveld uten posete t-skjorter, hullete pansertruser eller den fryktede Sparetrusa. Og for ikke å snakke om barberingssituasjonen, som går fra glatte legger til at dama kryper inntil deg i senga og sier: "Å så deilig... Nå er det så lenge siden jeg har barbert leggene at det ikke stikker lenger..."

 


En klassisk sparetruse i aksjon (@pappahjerte på Instagram)

 

10. Kyss
Romantiske, våte kyss fulle av fyrrig lidenskap og fyrverkeri er erstattet med to kalde nebb som raskt gnisser inntil hverandre i forbifarten.

11. Romantikk blir logistikk
Det koselige ved å holde rundt hverandre når man legger seg for kvelden, blir overskygget av alle problemene. Det blir for varmt, man får hår i øynene, det klør, hvor skal man gjøre av den ekstra hånden som blir liggende i klem etc. Romantikk har blitt til logistikk og kjærligheten har forlatt senga.

12. Date night
Dere dropper kinoturer med småkyssing på bakerste rad for å sitte hjemme i sofakroken og se på Hellstrøm rydder opp. Og dere elsker det.

 

 

13. Nå koser vi oss
Kvalitetstid for et nyforelsket par er å tilbringe en time i armkroken med fyr i peisen og litt rolig Celine Dion i bakgrunnen. Etter noen år setter man enormt mye mer pris på litt alenetid på ramma så man får gjort unna noen brett med Angry Birds.

14. Pikante gleder
Lekne tanker om hva man kunne gjort på kjøkkenbenken lever fortsatt i beste velgående. Han kunne tenke seg en matbit og hun skulle gjerne få ryddet litt. At det derimot skulle foregå noe seksuelt på nevnte kjøkkenbenk er derimot altfor uhygienisk, upassende, upraktisk og uaktuelt.

15. Det prompes
Det trenger ikke være i dag, det er ikke nødvendigvis i morgen, kanskje ikke heller i år. Men en eller annen gang vil en av dere bryte stillheten og forholdet vil aldri bli det samme igjen. Det er som en klok kamerat av meg en gang sa det så flott: Det kommer et punkt i et hvert forhold der man slutter å ha sex og begynner å prompe.

 

 

Men til tross for alt dette...
Den største forskjellen på å være nyforelsket og å være i et etablert forhold, er at man holder sammen til tross for alt dette... For det er først når den stormende nyforelskelsen har lagt seg og all sminken er fjernet, at man kan finne ut om det er liv laga. Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet.

/ Lik eller del hvis du er enig i minst 5 punkter :-)

 

Les også:
- Ukas krangel - Nyttårsforsetter
- Ukas krangel - På sengekanten

For mer fjas og moro --> *Følg Pappahjerte på Facebook*

Te, kos og tid til overs

For litt over en uke siden, sverget jeg på at jeg skulle gå offline hver eneste kveld kl. 22.00, enn hvor tøft det ville bli. Så hvordan har det egentlig gått?

/ annonse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

#offlineoclock er et eksperiment igangsatt av If forsikring, som går ut på at man hver kveld i to uker skal koble ut og gå offline fra klokken 22.00 til 06.00. Helt offline. Ikke mobil, ikke nettbrett, ingenting.

Det høres kanskje enkelt ut, men tro meg: Det er tøft. Overraskende tøft! Kanskje ekstra ille siden jeg er en yrkesskadet blogger som stort sett alltid sitter limt til enten mac eller mobil. Men kanskje er det nettopp derfor eksperimentet også har vist seg å ha en vanvittig stor innvirkning på livet mitt!

Og det startet allerede på den aller første kvelden. Jeg var ute og gikk kveldstur med hunden uten mobil i hånda for første gang siden Bondevik satt i ledersetet. Det føltes rart. Stille, kjedelig og rart. Jeg begynte å få kalde føtter til hele opplegget, men så plutselig oppdaget jeg noe. Stjerner! Og lukten av peis. Og månen. Ting jeg ikke har sett på flere måneder! Og da innså jeg kjapt at det var mer til dette prosjektet enn å bare skru av mobilen.

For det handler faktisk om å koble ut verden og gi hjernen hvile. Den er ikke skapt for å være online absolutt hele tiden, den trenger også å koble ut, akkurat som oss. Og det er ikke bare noe jeg sier, for sterkt lys fra mobiler og nettbrett hindrer faktisk produksjon av kroppens eget søvnhormon (melatonin) og narrer hjernen til å tro at det er dag.

I tillegg til tapt nattesøvn fører dette også til dårligere søvnkvalitet, som igjen fører til at man gjerne våkner opp med trøttetryne og føler seg som en råtten agurk. Og det er ikke bare kjedelig, men også helseskadelig og potensielt livsfarlig.

 

transportation and vehicle concept - tired businessman or taxi car driver

 

Men heldigvis finnes det en ganske enkel løsning: Logg av!

På bare en ukes tid føles det seriøst som at jeg har fått deler av livet tilbake. Jeg sier ikke at jeg har blitt helt nyfrelst eller noe, men det er først nå jeg innser hvor mye tid som går med til tv og mobil på kveldstid. Tv-en spiser timer som chips og mobilen på sengekanten forsyner seg grovt av både sovetid og søvnkvalitet.

Jeg skjønte ikke før hvor alle kveldene ble av, men det vet jeg nå. Og all tiden jeg sparer på å ikke ligge foran tv-en som en våt genser til tørk, har jeg blant annet brukt på å lese bok. Hver eneste kveld. Enten på soverommet eller i sofakroken. Gjerne med en kopp te og noe å bite i. Og jeg elsker det!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg hadde helt glemt hvor mye jeg har savnet å få tid til å lese om kvelden! Og nå som jeg endelig har fått kveldene tilbake, har jeg ingen planer om å gå tilbake til å kaste dem bort igjen. Men men, jeg skal ikke love meg bort heller, jeg er nok bare litt rusa og overgira på søvn, krim og peppermynte-te ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Er du også er lei av å føle deg som en råtten agurk og er klar for å ta kveldene tilbake? Se videoen under og heng deg med på #offlineoclock

 

 

/ Nå skarre leses!

Les mer om Offline O´ Clock

Endelig er vi på lufta igjen!

Endelig er det på tide med en ny episode av Gjesterommet, og denne gangen har vi mye rart å by på! :-)

 

 

Det er ikke til å stikke under en stol at Team Gjesterommet er rimelig elendig på å få ut podcasten vår så ofte som vi både håper og drømmer, men nå er endelig en ny episode klar for å lage goood stemning i øretrompeten din :-)

Podcast er faktisk helt genialt når man har en halvtimes tid å svi av og man ønsker litt selskap på reisen. Enten man skal brette klær, ta bussen, kjøre bil, gå tur med hunden eller hva det måtte være - alt blir triveligere med litt lettbeint prat på øret.

Denne episoden skulle vel egentlig være en slags Bloggerne-spesial, men så avstedkom praten, slik den ofte gjør i gode venners lag. Og vårt trivelige lille kaffeslaberas for to er ikke noe annerledes. Plutselig dukket det opp alt fra artige historier om ungdommelig kjærlighet til rare visdomsord og desperate forsøk på å holde seg ungdommelig. Og ikke minst: Christinas veldig overraskende krimhistorie fra virkeligheten!

Mye å glede seg til denne gangen, så hvis du er klar: Finn frem vaskekosten, løp til bussen eller rop på bikkja - plugg oss i øret, så sees vi der :-)

--> Klikk på bildet under for å høre episoden

 

 

OBS: Følg Gjesterommet på Facebook eller SoundCloud for alle episoder og faste oppdateringer :-)

/ Enjoy!
 

Påsketips - Faceswap!

Altså seriøst, faceswap må jo være det beste som noensinne har hendt menneskeheten!

Her i huset har vi i hvert fall fått helt dilla på å bytte ansikter på alt fra barn og hunder til folk på tv og i avisa. Hele tiden mens vi ler oss så fillete at tårene spruter!

 

 

Og derfor seiler dette opp som årets første påsketips, for jeg kan love dere at det blir god stemning på hytta når barnebarn og besteforeldre bytter ansikt ;-)

Bare skru på Snapchat, finn "fjesbytte"-filteret og gjør deg klar til å skifte undertøy ^_^

 

 

 

 

Vi kommer sikkert til å gå lei av dette før eller siden, men det blir nok ikke før laaangt uti 2017 en gang ;-)

 

 

/ Ha en latterlig påske! :-)

OBS: For flere faceswaps og mer moro ---> Følg Pappahjerte & Umulius82 på Snapchat :-)

Les også: "Min første gang!"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Video: Lekeplassen kurerer fnatt

Noen dager kan man få helt fnatt av å gå rundt hjemme. Veggene presser seg på deg og får deg til å føle deg som en makrell i tomat. Spesielt i disse glade påsketider! I et halvt år har man sittet inne og glodd ut på det iskalde drittværet, men plutselig har været blitt så uforskammet bra at man ikke lenger har samvittighet til å sitte inne og slurpe kaffe bak lukkede gardiner.

Men det er ikke alltid så lett, når kaffekoppen kaller og joggebuksa sender flørtende blikk fra sofaen. Dessuten har man ingen plan, man bare vet at man burde komme seg ut før man går på veggen. På sånne dager er det egentlig bare å spenne på seg skoene og komme seg ut før fnatten tar en. Helt uten mål og mening om du må, bare kom deg ut, det finnes alltids ting å finne på utendørs.

 

 

Vi hadde en sånn dag i helgen. Lillesnuppa var rastløs og lei allerede rett etter frokost, og selv om jeg egentlig ikke var supergira selv, handler det i blant bare om å spenne på seg skoa og få brent av litt krutt. For ingenting kurerer nært forestående fnatt bedre enn å komme seg ut en tur.

Vips så var det som utvilsomt ville blitt en traurig formiddag med rastløshet og fnatt, blitt til en jovial oppdagelsestur for to :-)

Og siden far var så rutinert at han filmet det hele med mobiltelefonen: Her er en liten videosnupp fra da lillesnupp og jeg la i vei mot lekeplassen for å slå i hjel en time og kurere fnatt :-)

 


 

P.S. Abonner gjerne på youtube-kanalen min hvis du har lyst på flere videoer og mer moro :-)

Klar for mer blogg og videomoro? Sjekk ut: "Romantisk kosemorgen"

* Følg Lekeplasshjerte på Facebook *

Slik blir du slank med vafler!

I går kom jeg helt tilfeldigvis over tidenes kanskje beste tips for å bli kvitt søtsuget!

 

waffles with blueberries

 

Det skjedde mens jeg var ute for å lufte både unger og hund. Vi suste rundt i nabolaget og prøvde å brenne av så mye tid som mulig. Og etter en stund kjente jeg et sug i magen. Og akkurat da, på det verst tenkelige tidspunktet kjente jeg en lukt. En lukt jeg kjenner så altfor godt, en lukt som kan trollbinde selv den sureste nese: Lukten av nystekte vafler.

Og jeg snudde meg etter lukten og prøvde å finne ut hvor den kom fra, men da fikk jeg bare solen i ansiktet, og det gjorde det bare enda verre! Sol, vafler og påskestemning - tennene løp i vann!

Jeg er inne i en ganske sunn periode akkurat nå og hadde ingen planer om å la de gode vanene ryke i dag, men når vaffellukten først har inntatt nesen er det lite man kan gjøre. Gode minner kommer dansende foran øynene og hårene i nakken reiser seg for stående ovasjoner.

Det er noe nærmest nasjonalromantisk over lukten av nystekte vafler. Plutselig ser man for seg både fjord og fjell og budeier som serverer vafler rett fra solveggen på en gård høyt oppi en fjellside der man ikke skulle tru at nokon kunne bu. En klatt rømme, en sleiv med syltetøy, kanskje et par drag med brunosthøvelen. Himmel.

Jeg skjønte fort at dette kom til å gå ut over kaloriinntaket for dagen, for så snart vi kom hjem skulle far finne frem vaffelpressa!

Mens jeg sto der og dro nedpå med orgasmiske sniff, fant Teo ut at tiden var moden for å gjøre sitt fornødne i veikanten. Men da jeg gikk for å plukke opp "visittkortet", ble jeg litt stresset over å ha kontroll på både sykler og unger og hunder og alt. Én unge her, en annen der og brått måtte jeg organisere både sparkesykler og barn som en løvetemmer.

Og det ble litt for mye for den stakkars hjernen, som ganske raskt glemte hva den holdt på med og heller fokuserte på barna. Men det tok ikke mange sekunder før den atter igjen ønsket å kjenne den fortryllende lukten av vafler, bare én siste gang før vi gikk videre.

Så med et voldsomt magedrag dro jeg inn alt jeg maktet.

Helt uten å tenke på at bare 20 centimeter under nesen fiklet hendene med en vidåpen hundepose...

Og sånn blir man raskt og effektivt kvitt søtsuget.

Og lysten på vafler.

Kanskje for alltid.

 

Is it too late now to say sorry?

 

/ Takk skarru ha, Teo! (# sommerkroppen2016)

Les også: "Allergisk mot alt som er rørende"

For mer fjas og moro --> * Følg Vaffelhjerte på Facebook *

Vår første uke på Bloggerne

Vår første uke som TV-tryner er i boks! På tide med ei litta oppsummering :-)

 

 

Det begynner å bli snart et år siden TV2 ringte og spurte om vi kunne tenke oss å være med på Bloggerne. Jeg husker godt at hjertet gjorde et kjempehopp og at svaret mitt kom fortere enn en løpsk veddeløpshest:

- "Å herregud, JA!!"

Men da da jeg skulle fortelle de fantastiske nyhetene til frua, kom svaret hennes både overraskende og raskere enn en enda raskere hest med kompresjonstights og joggesko:

- "Å herregud, NEI!!"

Og dermed startet forhandlingene, for det viste seg raskt at frua ikke var like klar som meg for å brette ut livet sitt på TV. Men til slutt, på en eller annen merkelig måte, klarte jeg å overtale henne om at det var en god idé. Herregud, det er jo Bloggerne på TV2, i mine øyne noe av det største man kan oppnå som blogger.

 

 

Og jeg er så utrolig glad for at hun ble med, for nå som serien endelig har kommet på TV er jeg så superfornøyd med vår første uke på Bloggerne!

Det har vært så utrolig morsomt å se igjen alle de rare situasjonene fra i høst, slik som når vi fisker krabber og plutten finner tang og spør: "Er det salat?".

Og når frua publiserer sitt første innlegg på ny blogg (konatil.blogg.no) og får sin aller første kommentar: "Hva skal jeg svare? Jeg elsker deg og?!".

Og når far valser ut av huset i grusomt stygge tøfler og hvite tennissokker, og finner en møllspist, gammel brødskive i lomma x-)

Og den kleine par-daten... Får vel kanskje beklage at det gikk på banneordene løs da frua presenterte undertøyet på spa-behandlingen, men en sånn beklemt situasjon er bortimot det aller verste og mest ubekvemme jeg kan komme opp i, og det blir jo ikke noe særlig bedre med kamerateam på slep ;-)

Og selvfølgelig det fantastiske øyeblikket da lillesnupp sa sitt aller første ord!

 

 

 

 

Men det kanskje morsomste av alt, er alle de fantastiske tilbakemeldingene fra dere! Det hagler med koselige kommentarer, mailer, snapper og brev, og det er så utrolig hyggelig, for vi har ventet spent og gruet og gledet oss og ikke visst hva vi kunne forvente.

Og da er det så berusende å få så gode tilbakemeldinger! Jeg har blant annet lest flere steder at forholdet vårt er #goals for mange, og et større kompliment tror jeg ikke man kan få i 2016 ;-)

 

 

Men la oss ikke sprette champagnen helt enda, for vi er med på minst én uke til av Bloggerne, så enda er det godt med tid til å rote til hele det fine førsteinntrykket. Gudene vet hva som venter i neste runde, men kjenner jeg meg selv rett blir det mye moro, stygge tøfler, kos, kaos og hverdagsromantikk.

Og jeg sitter klar med mobilen i hånda for å livesnappe hvert eneste øyeblikk! (følg oss: Pappahjerte & umulius82 på Snapchat).

Så tusen tusen takk for vår første uke på skjermen!! Neste uke er det mye annet å glede seg til på Bloggerne, slik som verdens råeste bergenser StyleConnection og mange andre. Men stygge tøfler og dobbelthaker kommer ikke på igjen før om en uke eller to ;-)

God påske!!

NB: Se Bloggerne når du vil på TV2 Sumo, eller sikt deg inn på reprisene på TV2 Livsstil.

 

BONUS! Se hele klippet fra den gang lillesnupp sa sitt aller første ord :-)

 

/ Nyt påsken, kos deg og gooood helg!

Les også: "Dagens gullkorn - Fleece"

Sjekk ut bloggen til frua --> konatil.blogg.no

Mannlig toppblogger legger seg under kniven!

Det har blitt helt normalt for kjendiser og toppbloggere å legge seg under kniven for å rette litt på utseendet, og denne gangen er det min tur!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Silikonpupper, rumpeløft, restylane, botox og en drøss andre operasjoner, alt dette har blitt helt normalt blant både toppbloggere og kjendiser. Klippe litt her, stramme litt der, hva gjør man ikke for å rette litt på utseendet?

Det virker kanskje rart å normalisere risikable operasjoner og inngrep for å korrigere rynker og andre sjenerende alderdomstegn til en leserskare dominert av lett-påvirkelige ungjenter, men dere aner ikke hvilket press vi bloggere er under! Man tar bilder av seg selv hver eneste dag og leserne forventer intet mindre enn perfeksjon. De vil ha noen å se opp til, de vil ha inspirasjon, de vil ha et forbilde. Og da gjør man det som trengs for å blidgjøre massene.

Til nå har jeg tatt sterk avstand fra slike inngrep, men jeg kan liksom ikke se hvordan jeg skal henge med i bloggtoppen hvis ikke jeg også legger meg under kniven og fikser litt. Det har rett og slett blitt så normalt blant oss toppbloggere at jeg merker at for å henge med i rotteracet, er jeg nødt til å ta grep jeg også.

Og derfor er det med litt... ehm... flause i stemmen jeg blir nødt til å innrømme at jeg nå også har bestemt meg for å gjøre det samme. Kall meg gjerne et dårlig forbilde, men det er faktisk MIN kropp og jeg må få lov til å gjøre akkurat som jeg selv vil med den.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å angre på denne beslutningen, men jeg har lest så utrolig mye bra om hvordan det føles etterpå, at jeg er villig til å gi det et forsøk. Og derfor har jeg nå bestemt meg for å legge meg under kniven!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tja, vetta søren jeg. Føler meg egentlig ganske lik som før egentlig...

 

Selvfølgelig har jeg ikke tenkt til å kaste meg på operasjonstoget.

Vær deg selv 100 % - drit i alle andre.

 

/ God hælj, med eller uten rynker. Helst med.

Les også: "Av med hatten for ammepatten"

For mer fjas og moro --> * Følg Silikonhjerte på Facebook *

Drømmehagen for nybegynnere

Dette innlegget ble første gang publisert i 2012(!), men til glede for gamle kjennere og nye lesere, her er en ønskereprise av et av mine mest populære innlegg noensinne!

(...bare med nye bilder, siden frua har klart å få lillesnupp hektet på serien).

Enjoy! :-)

 

(skjermbilde: youtube.com)

 

Du lurer kanskje på om Drømmehagen er noe for deg? Vel, her kommer en rask innføring og et lite skråblikk på dette særdeles psykedeliske barne-TV-konseptet som utvilsomt vil gi varige mén til en hel generasjon.

Før jeg fikk barn selv hadde jeg hørt mye rart om Drømmehagen. Jeg visste at det ble en så massiv seerstorm da NRK tok Drømmehagen av tapetet at de måtte sette det opp igjen. Jeg har dessuten blitt tipset av noen kompiser om at du aldri aldri må se på programmet i ruset tilstand, men det var også stort sett alt. Er Drømmehagen egentlig noe for meg og min lille tass?

Historien er alltid den samme: Vi ser et lite barn som ikke får sove og for å få barnet til å sovne så dikter man opp historier om det merksnodige stedet Drømmeland og alle de rare karakterene som bor der. Det er noe greier med en godnattsang, en båt og en himmel, men det er ikke så farlig. Introen kommer du til å spole over uansett. Stopp når du kommer til den grønne busken. (Kjapp notis: Hvis du ikke har sett ett sekund av serien, se for deg Teletubbies).

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvem bor så i denne Drømmehagen?

Drømmehagen er et overflødighetshorn av særdeles tvilsomme karakterer. Hinkelpinkel kan sies å være en slags hovedperson. Ulikt alle andre, nekter han å legge seg på slutten av hver episode. Han er en blåfarget pikenes Jens som har den tøsete Hopsi Deisi rundt lillefingeren. De kliner i stort sett hver eneste episode og kommer alltid hånd i hånd ut fra skogen når man møter dem. Jeg skal ikke si det ene eller andre her, men øy, vi har alle vært russ, vi skjønner greia. Hopsi Deisi vil fra tid til annen danse som den ballerinaen hun tydeligvis aldri ble eller prøve å gjøre sagspon av hjernen din når hun setter igang med å gaule i roperten sin.

Min favorittkarakter i Drømmehagen er Makka Pakka (eller Maddafakka som jeg liker å kalle ham). Makka Pakka er en bifil vaktmester som gladelig kliner med hvem det måtte være. Han bruker stort sett hele arbeidsuka på å vaske steiner og blåse i hornet sitt (ikke det hornet?). Han bor i en steinrøys under en bru og har urovekkende mørke ringer rundt øynene.

 

"Hei døh, har du en tier til kaffe eller?"  (skjermbilde: youtube.com)

 

Tomlingene er en gjeng med meget irriterende partysvensker som bor i et løent kollektiv ute i skogen. De bedriver tiden med å spille instrumenter og flørte med hverandre. Siden det er tre av dem, vil de pipete stemmene deres bore seg inn i hjernen din som en hakkespett, det er bare et spørsmål om tid.

Konglene er en elskverdig innvandrerfamilie med åtte barn. Siden de er knøttsmå blir de ofte oversett og kanskje er det også derfor de stadig står og rister som om de har epileptiske anfall. De er rett og slett rasende. Konglene har røde klær og ved kun ett tilfelle har jeg sett deres rivaler, de blåkledde Vottene, så man får bare anta at Konglene tok innersvingen på dem i en blodig familieaffære.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Titteiene bør du holde deg langt unna hvis du er litt uttafor en dag. Dette er en ansamling fargerike fugler som dukker opp helt uten forvarsel og byr på ustemte sanger som får tankene til å gå tilbake til den LSD-innsvøpte musikken fra 70-tallet. Hahoene minner sterkt om det narkomane fintfolket man finner susende rundt på Karl Johan. De beveger seg sakte, alltid i flokk og de gjør stort sett aldri noe annet enn å stirre dødt fremfor seg. Fra tid til annen sovner de også stående. Likheten er med andre ord slående.

 

"Hei hei, vi har kommet for å spise opp hjernen din." (skjermbilde: youtube.com)

 

I hver eneste episode blir vi loset rundt av én av to fremkomstmidler... Ninky Nonk er et vogntog som råkjøres hensynsløst rundt på plenen. Sjåføren av Ninky Nonken kjører som om han skulle være en av Solberg-brødrene men han jobber nok til daglig som bussjåfør i Oslo, for bussen stopper sjeldent lenge nok til at passasjerene kommer seg på og den følger ikke rutetidene for shit.

Med Plinky Plonk er situasjonen enda mer alarmerende og denne flyvende hasarden minner mest om partybåtene man finner vrimlende utenfor Ayia Napa i høysesongen. På dette prompende(...) luftskipet serveres drinker til alle passasjerene mens piloten selv er travelt opptatt med å kræsje i hvert eneste tre han kjører forbi, uten at noen ser ut til å sette spørsmålstegn ved dette. Kanskje ikke så rart, siden de har blitt servert Plinky Plonk juice (les: billig vodka og Red bull), helt siden de gikk om bord.

 

"Vi tar en bon, bon, bon, bon, bonski!"  (skjermbilde: youtube.com)

 

Moralen som forsvant

Fyllekjøring, meget løssluppen holdning til valg av seksualpartnere og stigmatisering av narkomane... Heldigvis er ikke jeg noen moralens vokter og kan med mitt storsinn se forbi denne lemfeldige behandlingen av det som må kunne anses som en moralsk gråsone. I følge skaperne bak serien er serien ment for å være avslappende og underholdende. Og det er løgn.

Serien kan tidvis være så enerverende at du får lyst til å rive av deg ørene, slik som når nevnte tomlinger går i gang med å spille instrumenter. Men den kan også være avslappende, det skal serien ha, om enn på helt feil vis. Jeg vet ikke om det fordi serien er søvndyssende eller hypnotisk, men i løpet av gårsdagens avsnitt klarte jeg helt seriøst å sovne med øynene åpne!

Det varte bare noen sekunder, men hjernen min hadde rett og slett bare ikke kapasitet til å utstå et eneste sekund til av Makka Pakka og den evinnelige vaskingen hans, så den bare skrudde seg av. Skremmende, men også litt kult. Det fikk meg til å innse at jeg helt sikkert kunne ha blitt hypnotisert av Paul McKenna. Husker dere det programmet? Alltid lurt på om det var ekte vare eller falskere enn wrestling og silikonpupper...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

En slags konklusjon

Man kan si hva man vil om Drømmehagen, men det funker. Når den lille tassen ikke er spesielt interessert i grøt, er det en like sikker vinner som Dan Børge Akerø på lørdagskvelden å sette seg ned med Drømmehagen. Det tar vekk oppmerksomheten fra maten og får ham til å spise på måfå. Veldig fint triks å ha i lomma når han far er på siste skanse, for Drømmehagen er en skikkelig sansefanger for små hoder.

Det er skarpe lyder, mange farger og ikke så altfor mye som skjer i løpet av en episode, så det passer perfekt for barn fra ca. 1-3 år. Dessuten varer det bare en liten halvtime og etter én episode innser du at det er mer enn nok for én dag. Jeg er rimelig sikker på at hvis du ser to episoder av Drømmehagen etter hverandre, så vil hjernen til forvandles til ihjelkokt velling.

Sånn, da er du offisielt informert/advart.

/high-five

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

P.S. Drømmehagen kan du for øvrig sjekke ut på statskanalens egne nettsider HER

Les også --> "Endelig egen musikkvideo (m/ video!)"

For mer moro og foreldrefjas --> * Følg Drømmehagehjerte på Facebook *

Tidenes beste kommentar!

I kveld fikk jeg det som muligenst vil bli min favoritt-kommentar gjennom tidene!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg mener... som blogger får man høre ganske mye rart i løpet av en dag, men dette, kjære Nina, tar kaka.

Kommentaren er for øvrig skrevet til Christina og tikket inn på bloggen hennes under innlegget "Hyttetur og Tøffelhelt".

Here goes:

 

 

Du Nina, du Nina... Du har så rett! Med denne kommentaren treffer du spikeren rett på nøtta og jeg blir helt varm i hjertet. Siden jeg er sammen med en sur nerd er det lite med lovord å hente i hverdagen, og derfor fikk jeg både roser i kinnene og sommerfugler i magen av komplimentene dine.

Helt ærlig, det aller første jeg tenkte da jeg leste det var:

- "Å herregud, endelig en som har skjønt det! Å kjære Nina, vil du gifte deg med meg?!"

... men så kom jeg på at jeg beklageligvis er forlovet med muttern.

/ Pokkern ass!

 

Les et av mine favorittinnlegg på bloggen til muttern --> "Krampelatter og flauepute"

* Følg Sønnen til på Facebook *

Da "Kona til" ble til

I går var det endelig duket for episoden av Bloggerne der Christina publiserte sitt aller første innlegg på egen blogg. Det var så utrolig morsomt å se igjen de gamle klippene fra i høst og gleden hennes da hun fikk sin første like og kommentar. Jeg digger den ektefølte reaksjonen hennes på den aller første kommentaren på bloggen, der en leser skriver at hun elsker bloggen til Christina:

- "Hva skal jeg svare? Jeg elsker deg og?!"

 

 

 

Bak kulissene kan jeg fortelle at dette var en veldig travel, hektisk og kaotisk periode. Altså, veldig veldig. Det var fullt kjør med filming av Bloggerne og det viste seg raskt at det ikke var noen liten oppgave å skulle starte en ny blogg. Vi gikk flere runder på om vi virkelig skulle gå for dette eller ikke, men Christina elsker å skrive, og alle de fantastiske tilbakemeldingene hun fikk på de populære gjesteinnleggene hennes på min blogg, hadde tent en flamme som ikke lot seg slukke.

Så da kjørte vi på, og responsen lot ikke vente på seg. Jeg kan ikke si at jeg er veldig overrasket, for selv om jeg er ganske inhabil, må jeg få si at jeg synes Christina skriver helt fantastisk bra og har noen historier å by på som får meg til å dævve av latter.

Samtidig er hun en veldig jordnær og lite selvhøytidelig dame som ikke er redd for å "bjuda på" og drite ut både meg og seg selv. Og sånt blir det bra blogg av.

Men fytti katta så kaotisk det var i starten. Jeg vet at det kan være vanskelig å forstå, men å skrive blogg er faktisk veldig mye mer omfattende enn mange tror. Og brått gikk vi fra én aktiv blogg til to, og den økte arbeidsmengden tok oss nok litt på senga.

Men når jeg så klippene på Bloggerne i går, er jeg så utrolig glad for at vi gikk for dette, for du kan virkelig se lykken og gleden stråle ut av øynene hennes! Det er jo selvfølgelig mye jobb og stress, men fy flate så moro!

Les mer på: konatil.blogg.no

 

 

Samtidig må jeg også få takke alle dere som har sendt oss tilbakemeldinger på vår deltakelse i Bloggerne så langt :-) Snapchatten min tok helt av under gårsdagens episode og det er så fantastisk hyggelig å høre fra dere!

Så tusen takk for det! Og fortsett å se på Bloggerne ;-) I kveld kjører vi i gang igjen med livesnapping underveis og masse moro, så husk å følge både Pappahjerte og Umulius82 på Snap!

P.S. Ser du på Bloggerne? Hva synes du om årets sesong så langt?

 

Snipp snapp snute, så var det første blogginnlegget ute :-)

 

Nysgjerrig på mer? Les det aller første innlegget til Kona Til

For faste oppdatering og mer moro fra frua --> Følg Kona til på Facebook

"Din jævla hore!"

Tenk at du har en venninne, en datter, en kollega, en søster eller en god venn. En jente på rundt 20 år. En dag kommer hun bort til deg og forteller at det har skjedd noe fantastisk! Hun har sommerfugler i magen og det gløder i kinnene. Hun klarer nesten ikke å stå stille, for den gode nyheten bobler inni henne. Til slutt klarer hun ikke å holde på hemmeligheten lenger og i det hun kaster armene i været og jubler ut, får hun endelig fortalt deg det hun har gledet seg til å fortelle deg i mange, lange uker: Jeg er gravid!

Et nytt barn skal komme til verden og hun er verdens lykkeligste. Hun har endelig funnet mannen i sitt liv, og nå skal de ha et kjærlighetsbarn sammen. Barnet var planlagt og hun gleder seg så mye at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg. Lykken smiler og skinner sterkere enn solen.

Og du ser på henne.

Og du tenker.

Og etter en god stund svarer du:

- "Din jævla hore!"

 

 

Er ikke det litt spesielt? Jeg mener, ville ikke noe sånt som "Gratulerer" vært mer naturlig?

Burde man ikke være glad på andres vegne når kjærligheten vinner frem, fremfor å gå rett til spekulasjoner, fordømmelse, misunnelse og hat?

Jeg tenker selvfølgelig på bloggeren Anna Rasmussen, aka Mamma til Michelle, som nylig delte nyheten om at barn nummer 3 er på vei. Blir det egentlig noe annerledes når det er snakk om en kjent person? Er det plutselig greit å si nøyaktig hva man vil om kjendiser?

I flere kommentarfelt var dette langt fra unntaket, heller regelen. Og når ondsinnet drittslenging blir toneangivende for et helt kommentarfelt, kan man begynne å lure på hvor vi som rase er på vei. Jeg gidder ikke engang å begynne å snakke om hva som får voksne mennesker til å slenge om seg med slike drittkommentarer, men jeg vil si dette: Er det rart at mobbing har blitt et monsterproblem?!

Når alt man trenger å gjøre er å lese ett kommentarfelt for å se mer jævelskap enn man vil høre på tribunen av en hatkamp mellom to bitre byrivaler.

Jeg mener... seriøst?

Hva faen?

 

Er det blitt slik her til lands at det ikke er lov til å stikke frem hodet sitt så mye som en centimeter før det står en bataljon av forsmådde drittfolk klare for å hugge det av? Kall det jantelov eller misunnelse eller hva søren du vil, men det er så patetisk og det er i ferd med å bli metodisk. Det gjennomsyrer jo hver eneste sak av denne typen. Er det greit? Nei, det er det faktisk ikke! En stakkar kan ikke engang få lov til å dele sitt lykkeligste øyeblikk med verden uten å få en utedass av dritt tømt over seg. Og man snakker om at mange bloggere er dårlige forbilder?

Om noe, vil jeg si at Anna Rasmussen ved å fortelle dette til verden, fremstår som et fantastisk forbilde! Hun er bare 19 år gammel, men allerede har hun fått til mer enn mange av oss vil få til innen vi når fyrstekake-alder.

Når barn nummer tre kommer til verden vil hun ha tre barn med tre ulike menn, og det ser ut til å være ankerpunktet for kritikken. Til det har jeg dette å si: Hun ble mor i veldig ung alder og det skar seg med barnefar. Det samme skjedde med nestemann. Men nå prøver hun igjen, og denne gangen ser det virkelig ut til at hun har funnet kjærligheten. Vi skal ikke heller ta også heie frem en hardtarbeidende ungjente som har klart å oppdra to nydelige barn i en alder av bare 19 år?

Vi skal ikke heller se for oss hvor flinke 2-barnsforeldre vi selv hadde vært rett etter russetiden? Vi skal ikke heller tenke at her har vi å gjøre med en nevenyttig mor som i tillegg er helsikes flink og suksessrik i jobben sin? Mange bruker ung alder som er argument mot henne, jeg synes så absolutt det er et argument for.

Herregud, om du hadde gitt MEG ansvaret for 2 barn da jeg var 19 år gammel, er det veldig usannsynlig at vi alle tre ville overlevd en hel dag. Og nå går hun på et barn til? Jeg bøyer meg i støvet!

 

 

Frua og jeg er to godt voksne mennesker på 30+ og vi har for lengst funnet ut at to barn ser ut til å være mer enn nok for oss. Vi synes det er tøft nok som det er og vi har samarbeidet godt siden dag én. Anna har for det meste hatt barna alene, og nå er hun klar for én til.

Om noe burde hun lagt ut på en landsdekkende foredragsturné for å dele sine triks til hvordan i all videste verden hun får det til.

Og ja, jeg vet at mange reagerer på at hun blogger og bruker det som noe negativt. Men tro meg; blogging er så utrolig mye mer jobb enn det ser ut til. Og hvis du ikke tror meg: Prøv selv. Å nå bloggtoppen og ha rundt 100 000 visninger hver eneste dag, er ikke gjort over natta. Så langt er det vel bare Anna Rasmussen som har klart det mesterstykket over tid, og hun har gjort det med to små barn på fanget. Og en hærskare av drittkastende rævhuer i kulissene. Jeg synes det fortjener en massiv klapp på skulderen, ikke et slag i trynet.

Og ja forresten, kjære Anna og Jan: GRATULERER!!

 

(foto: Geir Egil Skog/TV2)

/ Hilsen sliten 2-barnsfar som bøyer seg i støvet

 

Sulten på mer? Les: "Vi har fått MM-virus!"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mååå være online?

I går startet #offlineoclock, et eksperiment som enkelt og greit går ut på å skru av, koble ut og gå offline fra kl. 22-06. Ikke en eneste snap, ikke en ørliten scroll på Instagram.

Jeg skal prøve dette i minst to uker og i går var min første kveld, så hvordan gikk det egentlig å gå offline for en pinlig mobilavhengig bloggnerd?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En dachs kledd ut som en pølse i brød? Jeg dævver! Like!

 

Vel, jeg skal ikke lyve: Det var tøft! Veldig mye tøffere enn jeg hadde trodd. Spesielt siden vi var med i vår første episode av Bloggerne på TV2 Livsstil i går! Episoden sluttet rett før klokken 22 og da haglet det med snapper, kommentarer og mailer, men jeg kunne ikke sjekke noen.

Dette hadde jeg gledet meg til helt siden i sommer, men jeg rakk såvidt å svare på et par, før det var dags. Så med mobilen full av ubesvarte meldinger, gikk jeg offline ganske nøyaktig klokken 22. Så gikk jeg kveldstur med Teo. Uten mobil. Det tok meg noen runder med hjernesurr før jeg klarte å slutte å tenke: "Å shit, så rart å ikke skulle bruke telefonen, det må jeg legge ut en snap om!".

Men, det tok ikke mange minutter før jeg forsto hvilken effekt dette faktisk hadde. Skuldrene senket seg og jeg ble bare pent nødt til å sette resten av verden på pause frem til i dag. Og det har jeg ikke klart å gjøre på gudene vet hvor mange år. Og det føltes faktisk helt fantastisk!

Etter kveldsturen med Teo fant vi frem to skrapelodd som vi skrapte i ro og mak (frua vant 75 flis) før vi tasset i seng rundt halv elleve-ish. Litt pensjonist-aktig, men like fullt ganske digg. Vel fremme i loppekassa fant jeg frem et telys som jeg brukte som lyskilde for å lese noen sider i en spennende krimbok jeg akkurat har begynt på. En bok jeg har skikkelig lyst til å lese, men som kveld etter kveld har måttet vike for mobilscrolling og altfor sene leggetider.

 

 

Endelig fikk jeg tid til å både lese og sovne med senkede skuldre uten at klokka tikket løpsk! Det første stresset og uvanen med å ikke ha mobilen tilgjengelig i klypa heeele tiden, ble raskt erstattet av en følelse av underlig velbehag. Og selv om det var opp mange ganger i natt på grunn av syke barn og hurra meg rundt, har det aldri vært så lett å stå opp klokken halv syv som i dag.

MEN: Dette kan være tilfeldig. Det kan være oppstarts-iver, det kan være nybegynnerflaks. Jeg skal ikke etter bare én natt rope halleluja, jeg noterer meg bare en enorm stjerne i taket for eksperimentet og går spent inn i de neste to ukene.

Og kanskje, bare kanskje, kan de blå posene under øynene nå endelig gå fra IKEA-størrelse til vanlig Rema-pose. For der har de ikke vært siden februar 2012 ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

64 uker siden @ukjentperson var på Kypros..? Interessant.

 

/ God morgen, god natt :-)

Les også: Genialt triks for bråkete leker!

For mer moro --> Følg Offline-hjerte på Facebook

Nå skarre soves!

Etter altfor mange år med avbrutt søvn og korte netter, er det endelig på tide å ta tak. Bli med på en 2-ukers soveutfordring!

/ samarbeid med If forsikring

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Høres dette kjent ut? Du går til sengs til vanlig tid, kanskje litt senere enn du egentlig ønsker. Du skal akkurat til å legge inn årene for kvelden, men først tar du en rask sjekk på mobilen. Ikke noe stort, bare svare på et par Snaps. Så svinger du innom Instagram og scroller deg ned et stykke, før du titter innom Facebook. Brått har klokken blitt... Å herregud, er den så mye alt?!

Så hiver du fra deg telefonen og kaster deg ned på puta, vel vitende om at du burde lagt deg for lenge siden. Så våkner du trøtt og muggen neste dag og forbanner at du ikke la deg tidligere. Høres det kjent ut?

Da er du ikke alene, for dette har faktisk gått så langt at det har blitt et samfunnsproblem! Bruken av nettbrett og mobiltelefon på sengen fører til mindre søvn og dårligere søvnkvalitet, og dette skjer blant annet fordi lyset fra skjermene reduserer produksjonen av kroppens eget søvnhormon (melatonin). Dette fører til økt trøtthet, som igjen øker risikoen for sykdom og ulykker (20 % av alle trafikkulykker kan kobles til trøtthet, og for lite søvn øker sannsynligheten for tidligere død med 12 %).

Det er jo egentlig bare logisk. Selvfølgelig blir hjernen stresset av å fylle hodet med nye tanker og ideer, når den egentlig skal koble ut og forberede seg på en real cowboystrekk. Ikke bare det, men det stjeler også masse tid! Tid man egentlig skulle brukt på å sove, går med på å flikke gjennom bilder og se videosnutter halve natten lang.

Og det, kjære leser, begynner jeg faktisk å bli skikkelig drittlei. Jeg sover dårlig nok fra før, om ikke jeg skal gjøre det ekstra ille for meg selv ved å ligge på mobilen og fjase.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hmmm, lurer på hva han la ut på Instagram i fjor...

 

Derfor har jeg takket JA til utfordringen fra IF forsikring, om å delta i eksperimentet Offline O´Clock! Dette går rett og slett ut på å koble ut og gå offline fra kl. 22.00 til 06.00. Ingen sosiale media, ingen internett, ingen mobil, ingen skjermer.

På én måte høres det latterlig enkelt ut, men samtidig er jeg jo helt avhengig av både mac og mobil og mac, og tyvlåner veldig ofte noen timer av natten. For å jobbe. Eller scrolle bilder. Hvordan skal dette gå? Kommer hele mitt system til å kræsje eller er det faktisk dette som gjør at jeg alltid henger bakpå?!

I førsteomgang skal jeg gi dette alt jeg har i to uker, for å se om det har noen merkbar forandring. Så tar vi det derfra. Det kommer til å bli vanskelig, men jeg vet jeg kan klare det. Og jeg er ikke alene, for flere kjente profiler og bloggere har nå tatt utfordringen og er klar for å prøve seg på et nytt og bedre liv.

Så gjenstår bare det store spørsmålet: Er du med?

Heng deg på hvis du også er lei av dårlig søvn og er klar for å ta natten tilbake og gå #offlineoclock

 

 

/ Blir du med å gå Offline O´Clock?

Lese mer om eksperimentet? Klikk her

God morgen Norge!

I dag var det opp og hoppe før hanen brøler, for å hilse en ny uke velkommen og si Gooood morgen Norge!

 

 

I den anledning fikk vi lurt inn en liten guttetur fra søndag til mandag for pluttisen og meg. God Morgen Norge begynner tidlig nok, som om ikke man må ta nattog fra Larvik for å rekke det, så da ble det inn i går kveld og natt på hotell.

Og vet du, det er så fantastisk hyggelig å være bare oss to gutta på tur! Vi surrer rundt og koser oss, og tar livet helt som det faller seg. Siden vi drar fra to små tuppelurer der hjemme, pleier vi ikke å være borte stort mer enn et døgn, men det er ganske mye man rekker på 24 timer om det ikke er så mye man skal rekke.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bare "litt" spennende å bo i 24. etage da! :-D (både for far og sønn)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Røddig utsikt fra rommet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den alltid populære "Tråkke på hodet til pappa"-leken.

 

Ta en titt på Rådhuset, kjøre trikk, kjøpe et nytt puslespill, kanskje en liten bolle. Trenger ikke være så mye mer, for det viktigste med en skikkelig guttetur er tross alt å kose seg underveis. Men et par faste tradisjoner må man ha på plass, så i går ble det take-away sushi på senga, et varmt bad og litt godteri til barne-tv. Er man på tur, så er man på tur.

Selvfølgelig litt viktig å rekke det man faktisk er på tur for å rekke også da ;-) Skal ikke si at jeg var helt enig da alarmen ringte klokken 06.15 og jeg innså at den lange hotellfrokosten jeg hadde drømt om, ble degradert til en rask skive på fjøla, men sånn kan det gå. Greit å ikke kose seg for mye heller, når frua sitter hjemme og følger med på snapchat ;-) (hei til deg)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Livretten til pluttis ^_^

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kortreist, økologisk og sukkerfritt til lunsj i dag. Eller... okei da, det ble en kanelbolle på pluttis :-P

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stor by, liten plutt.

 

Men nå er snutene vendt hjemover og vi ser frem til en ny og spennende uke. I den anledning må jeg bare minne om en liiiiiten ting...

Husk Bloggerne kl. 21.30 på TV2 Livsstil i kveld!

I dag er det nemlig endelig tid for en rotete småbarnsfamilie fra Larvik å gjøre sin entré, og det kan potensielt bli både kleint, rart, fjasete og gøy. Vet ikke om jeg gleder eller gruer meg mest, men det får bare gå som det går, så er jeg uansett kjempestolt over å få være med på moroa :-)

 

 

 

/ God morgen Norge! :-)

Les også: Små barn gjør deg hjerneskadet!

For mer fjas og moro --> Følg Gutteturhjerte på Facebook

Så trøtt at øya går i kryss

Det er først når man er skikkelig underernært på søvn at man innser hvor utrolig viktig søvn faktisk er. Det har jeg for alvor fått kjenne på i dag. For er man trøtt nok, blir alt annet helt ubetydelig. Alt man tenker på er søvn.

Og helt ærlig: Nå begynner jeg å bli skikkelig lei.

For jeg synes det er den samme slitte regla hver eneste dag: "I kveld må vi legge oss tidlig" sier vi og ser på hverandre. Men hver eneste kveld tikker takkene fra oss, og mens vi står og pusser tenner, sjekker en av oss klokka og utbryter: "Aaargh, nå ble det seint i kveld også!! Skal det aldri være mulig å legge seg tidlig?!"

Derfor er det med stor iver og glede jeg ser frem til de neste to ukene, når frua og jeg nå skal duellere i en skikkelig sleep challenge! Der målet ikke bare er å sove godt, men også lenge, og akkurat nå høres det ut som et stort stykke himmel.

Men det får jeg skrive mer om i morgen, for hvis jeg holder meg våken stort lenger nå, kommer noe til å kollapse. Antakeligvis hjernen, og den er allerede utrydningstruet nok fra før ;-)

 

Full length view of a tired man. Fish-eye lens used. High resolution image taken in studio. Isolated on pure white background.

 

/ God natt, min skatt. Til uka blir det rock n roll, men først en date med sovetroll :)

Les også --> "Mann på shopping omkom i ventestol"

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Tidenes trøtteste TV-tryne

Alt jeg trengte var én god natt, men da slo selvfølgelig tingenes iboende faenskap til for fullt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For en stor og spennende uke venter og i morgen fyres den av med en pangstart! Rett før helgen fikk jeg nemlig gleden av å bli invitert til God Morgen Norge! Der skal jeg sparke i gang mandagen sammen med ingen ringere enn den fantastiske Jannecke Weeden for å snakke om reiser med barn og pakketips.

Men God Morgen Norge filmes jo helt ukristelig tidlig, og derfor tenkte jeg å prøve å klokke inn minst én god natts søvn i løpet av helgen i håp om å kanskje kunne dukke opp på skjermen uten å se ut som man har tapt en krig med god margin. Men neida. Selvfølgelig ikke. For akkurat da jeg trengte det som mest, slo tingenes iboende faenskap til som verst.

Det startet selvfølgelig friskt med at jeg la meg altfor sent, fortsatt angremett på tacorester. Greit, jeg tar den på min kappe. Og etter et par timer måtte 4-åringen på do, så da ble jeg med på det. So far, so good. Men så, klokken 04.00, etter imponerende tre og en halv times søvn, var natten brått over!

Da bestemte lillesnupp seg for å ha et kortvarig illebefinnende som raskt og brutalt vekte hele familien. Opptil flere ganger. Og 4-åringen, som allerede sov dårlig nok fordi han gledet seg så fælt til å skulle få bli med pappa på jobb på mandag, synes absolutt ikke det var noe poeng å gå å legge seg igjen. Selv ikke da resten av familien omsider hadde fått orden på alt. Så da... Ja, da var dagen i gang da.

 

Våkner man kl. 04 er det lov å sutre litt på snapchat ;-) (Pappahjerte)

 

Og det som skulle bli min store skjønnhetssøvn, har blitt et langdrygt gjesp med et påfølgende kaffekappløp av dimensjoner. For når dagen først er i gang, er det ingen fred å få for far. Så nå sitter jeg her, trøtt som en rumpepinne og med blå poser under øynene så mørke at det ser ut som om jeg har falt ned fra styggetreet og truffet alle greinene på veien.

Du vet det er tidlig når alt som går på tv er pausebilder og tv-shop. Så sitter man der og klør seg i hodet, mens man sjekker innkommende snaps fra folk som fortsatt er på nachspiel. Og man tenker tilbake på den tiden man kunne sove til klokken 11 uten å engang sette pris på det. Og man føler seg litt lurt.

 

 

Men men, litt mer kaffe nå, kanskje et par egg og en god dose bacon, så tenker jeg vi er oppe og flyr igjen. Så får jeg bare legge meg etter barne-tv i kveld og håpe at alle barn vet å respektere natten. Hvis ikke synes jeg synd på personen i sminken som skal gå løs på dette krigsherjede fjeset i morgen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

P.S. Se God Morgen Norge i morgen ca. kl. 08.15 for å se Norges nye radarpar i aksjon ;-)

Sulten på mer? Les: "Fysemys og skammelys" (om å stjele godteri fra barna)

 

For flere trøtte tryner og tullball --> * Følg Pappahjerte på Facebook *

Hurra for helg!

I dag har vi hatt en sånn dag da alt har gått på skinner. Du vet det er en bra dag når en yrkesskadet blogger ikke har lagt ut et eneste bilde på Snapchat ;-) Vi har rett og slett vært for travle med å kose oss.

Etter en lang frokost og en liten jobbøkt for far, kom farmor og farfar rekende på dagsvisitt for kaffeslaberas og kos. Og når helgen virkelig skal nytes, legger man turen til Nevlunghavn Bakeri & Konditori, for høye smørbrød og kaffe med påfyll. Og is for de minste, selvfølgelig.

Burde selvfølgelig tatt noen bilder derfra, men som sagt: Vi koste oss for mye.

Og det rareste var at plutten har hygget seg så fælt i dag, at da kvelden endelig begynte å nærme seg, synes han for første gang i historien at det var greit å kubbe en time før tiden. Vi prøvde til og med å si at det var lørdag, muligheter for lørdagsgodteri, mer kos og lek i stua, kanskje en yoghurt, kanskje en pizzabit - men nei. Han var servert for dagen og klar for senga. Haha, det har ALDRI skjedd før!

... men det kan nok komme til å skje igjen, for da jeg hadde lagt lillesnupp og stakk hodet innom plutten for å si natta, lå han og mamsen på senga og leste. Han så på meg med store øyne og sa:

- "Vi skal lese 10 BØKER!"

- "Hehe, ja det skal dere vel", svarte jeg nonchalant, for han prøver seg alltid på den der. Han elsker å avslutte dagen med et skikkelig bokbad, men vi pleier å sette en grense på 3 bøker, for å ikke bli liggende der oppe hele kvelden.

Men så tittet jeg bort på frua og så hva som gjemte seg bak boken hun holdt i hendene...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sånn atte, noe sier meg at det bare blir én til middag i kveld... Jeg pleier i hvert fall å gjespe kjeven ut av ledd etter bare et par sider av den første, og jeg nekter å tro at Christina kan klare å komme seg gjennom 10 bøker uten å sovne midt i en setning ;-)

Men uansett om det blir tacorester og armkrok for to eller dobbelt så mye taco for én, er det all grunn til å rope: Hurra for helg! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Goood helg!

Sulten på mer? Les: "Facebook-statusen som beit meg i ræva"

For mer fjas og helgekos --> * Følg Pappahjerte på Facebook *

Sprettrumpe og mattetips

Jeg skulle akkurat til å poste en skikkelig hissig tirade, men så skjedde det noe fantastisk :-)

 

 

Lørdag morgen og jeg ligger på sofaen. Scroller hjernedødt gjennom facebook og slurper til en kaffe. Så ser jeg noe som får meg til å kvekke til og sette kaffen i halsen. Sekunder senere står jeg utenfor huset, full av irritasjon og blod på tann. Så stamper jeg i vei til nærbutikken i regelrett krigsmarsj. Nå skal det f... meg bli månelyst!!

I min scrolling kom jeg nemlig over en magasinforside som fikk meg til å fyre på alle plugger:

 

Men hva f...?!

 

Jeg ble rett og slett så forbannet av å se hvordan et magasin løfter frem så mange usunne idealer på en og samme forside, at jeg tenkte at nå får det f.... meg være nok. Derfor la jeg i vei for å se hva annet jeg kunne finne i magasinhylla, for hvis forsiden av bare ett magasin kunne være teppebombet med så mye drit og usunne idealer, hvor ille ville det bli med 10?!

Men så skjedde det noe ganske fantastisk. For i min ivrige overtenning, fikk jeg nemlig ikke med meg at bladet var over to år gammelt.

Og akkurat i det jeg var i ferd med å nedskrive håpene for menneskenes fremtid, ankom jeg butikken og møtte et helt annet syn enn forventet. Jeg skjønte det ikke først, for det som møtte gikk så absolutt ikke overens med det jeg hadde sett for meg. Jeg tenkte rad på rad med snuskete oppfordringer om livsfarlige behandlinger og Hollywood-opererte botox-fjes så langt øyet kunne se. Men hva fant jeg? Ingenting!

Ikke et eneste andenebb, rumpeløft eller anti-rynke-tryne. Tvert i mot! Magasin på magasin frontet sunne artikler med strikketips, treningstips, vårens trender, fine kakeoppskrifter og den slags. Og best av alt: Foran de andre, fremhevet fra mengden og markert som "Aktuelt" i butikkens absolutt mest salgsutløsende plassering, fant jeg dette:

 

 

Tjora! Et magasin som utelukkende tar for seg å hjelpe norske småbarnsforeldre med å få barna til å lykkes på skolen og takle flere av livets mange utfordringer. Ikke Botox, ikke Restylane, ikke rumpeløft, ikke "Du er ikke god nok, operer deg vakker".

Jeg kan ha vært heldig, jeg vet ikke om nærbutikken min er representativ for landet, men at vi på bare to år har gått fra botox-guide til sunn mat-guide ga meg brått nytt håp for menneskeheten. Ikke et eneste magasin hadde en eneste nedbrytende artikkel som frontet usunne idealer eller saker som implisitt forteller deg hvorfor du ikke er god nok som du er.

Derimot fant jeg at "Anti age-spesial" var byttet ut med "Sporty-spesial". Og Henne, som var selve ankerpunktet for min irritasjon, bød på gratis godis!

Nå sier jeg ikke at gratis godteri er veien å gå, men å gå fra "Kroppen er som en bil uten bremser i bratt nedoverbakke, på tide å få panikk" til "Her, ta deg en sjokoladebit, vær deg selv, les litt og kos deg", er et stort steg i riktig retning. For når skoletips og strikk trumfer botox og restylane, da er vi faktisk på vei et sted.

 

 

 

 

P.S. Takk til COOP for å fronte Tjora! :-)

Klar for en liten latterkule? Les: "Humor for småbarnsforeldre"

 

/ Faith in humanity restored!

For mer moro og gladsaker --> * Følg Magasinhjerte på Facebook *

Mine teite gener

Noen ganger har man veldig lyst til å skylde på barna, mens man egentlig bare kan skylde seg selv...

 

Farmor og farfar på besøk, kaffe i koppen, latter i luften, stemningen er god. Vi sitter i sofaen, eller rettere sagt, de andre sitter i sofaen. Jeg jager lillesnuppa rundt på gulvet, prøver å få henne til å spise. Eller drikke. Eller bare sitte stille et eneste sekund. Sjanseløst. Den lille jenta er født med en blodtrimmet påhengsmotor som aldri går tom for bensin. Det er høyt og lavt og rundt og rundt hele dagen. Absolutt hele dagen!

For det meste er det gøy, men noen dager kan det bli litt mye. Når far er sliten eller sulten eller bare litt drittlei. For det blir man, det må være lov å innrømme. Noen ganger vil man bare få sitte stille i noen minutter for å drikke kaffen sin i fred, uten at noen river ned alt du eier eller tar et karatespark rett i kaffekoppen.

Ofte er det for mye å be om, for hun er som en stor mark med superkrefter og på sånne dager kan man bli litt matt. Spesielt når man har gjester på besøk som man veldig gjerne skulle pratet litt med. Men den lille tuppa har maur i rompa og sitter ikke stille et sekund. Det er en av de dagene man skulle tro hun hadde sniffet sukker til frokost. Hun kaster seg rundt og er overalt hele tiden.

Jeg prøver å løfte henne opp, men hun vrir seg bare løs som en kvelerslange og løper av sted som en rev. Jeg blir litt oppgitt og irritert, sliten etter en lang dag med et tempo høyere enn jeg kan holde. Jeg begynner å tenke på hvor dette kan komme fra, for plutten var jo aldri sånn, han var alltid rolig som skjæra på tunet. Hvor kommer all denne turboenergien til lillesnuppa fra??

Og mens jeg atter igjen prøver å plukke henne opp og står der med en kampklar krokodille i hendene, ser jeg meg over skulderen og spør mot sofaen der mamma sitter og slurper på en kaffekopp:

- "Bah, hun roer seg jo aldri! Jeg skjønner ikke hvor hun har det fra?"

- "Hvor hun har det fra? Det er vel ingenting å lure på..", humrer mamma.

- "Hæ? Hva mener du?", spør jeg oppriktig

- "Lurer du virkelig på hvem hun har arvet dette tempoet fra?", svarer mamma med et hint av skadefryd.

- "Du tuller nå? Seriøst, var jeg sånn her da jeg var yngre?!"

Hun ser på meg med et underlig lurt smil og svarer med en lattermild stemme som etterlater liten tvil og få ubesvarte spørsmål:

- "Peter... du var mye, mye verre."

 

Opphav og arving, ikke heeelt ulikt eller? :-)

 

/ Teite gener :-P

Lese mer? Sjekk ut -->  "Når virkeligheten sparker deg i balla"

* Følg Krokodillehjerte på Facebook *

Hva tenkte du på?

Hva tenkte du på?

Når du lå der og så?

Gjennom et halvåpent øye mot evigheten. Så stille og rolig, så fredfullt smilende i snøen.

For du er som meg, jeg kjenner deg så mye bedre enn du kan forstå. Du er som meg. Du klarer heller aldri sitte stille, ting må skje, helst nå, helst hele tiden. Men når du først stopper, stopper alt. Da går verden i pause og tankene opphøyes i noe langt større enn deg. Noe høyere, noe du knapt kan forstå. Tankene tar fart og skyter mot himmelen mens verden forsvinner under føttene. Da føles hodet lett og svimlende.

Har du virkelig sånne tanker? Jeg trodde du var liten, så altfor liten for sånne tanker. Men jeg så deg nok, der du lå halvt smilende i snøen og tok et øyeblikk for deg selv, bare deg og dine tanker. Du nøt livet, du.

Man skulle jo ikke tro det var mulig, man skulle tro du var for liten. Men plutselig lå du bare der og jeg forsto: Du er nok ikke så liten likevel. Du har tanker større enn du kan uttrykke, men du uttrykker helt fint. Du trenger ikke ord, du trenger bare å se mot himmelen, la tankene fly og en som ser.

Jeg ser deg, jenta mi. Jeg ser deg.

 

 

Les også:

- Noen ganger kommer tårene (en rørende episode fra da lillesnupp var bare én uke gammel)

For mer moro og hverdagskos --> * Følg Pappahjerte på Facebook *

Allergisk mot alt som er rørende

Jeg som pleide å være så tøff...

Jeg kunne se de mest grusomme scener uten å blunke. Jeg var helt fri for bekymring og svikt i rustningen. Jeg kunne holde et rolig steinansikt i enhver situasjon, følelser hadde ingen effekt på meg.

Hva skjedde?

Nå kan jeg ikke se en Idol-audition uten at det dugger på brillene. Jeg må gjemme ansiktet i puter hver gang det kommer noe som i det hele tatt minner om rørende på tv-en. Klarer ikke å lese en fin tekst om noe fint uten at det begynner å riste faretruende i underleppa.

Noen som har fått pusset opp stua? En person som synger litt fint? Skru på tårekrana!

Det er som en dame sa i et klipp her en dag: "Sometimes, what´s in your heart, pours out into the world and you don´t care who´s around to see it."

 

 

Jeg vet jo hva som skjedde. Barn skjedde. Og da de kom, ødela de signalbanene i hjernen min for alltid. Jeg har rett og slett blitt allergisk mot alt som er rørende. Spesielt ille er det selvfølgelig med overraskelser og ting som er ment for å være rørende. Slik som når foreldre og barn gjenforenes. Nå for tiden har jeg en greie med videoer av amerikanske offiserer som kommer tilbake fra krigen for å gjenforenes med barna. Sånne ting kan jeg bare se alene, bak lukkede dører med lyset av.

Har det skjedd med deg? Test deg selv med videoen(e) under. Klarer du å se dem uten å blunke eller føle for å gjemme bort ansiktet i putene, har du ganske sikkert ikke enda fått barn ;-)

 

 

 

 

 

/ I´ll do my crying in the rain ;-)

* Følg Sippehjerte på Facebook *

Blir du med å lage snømann?

Først forbannet jeg snøen for å gjøre et uønsket comeback midt oppi all min fremskutte vårglede, men du vet hva de sier: Når livet gir deg sitroner, lag limonade.

Så når livet gir deg snø, lag snømann! Og siden solen skinte, snøen glinset og forholdene var helt perfekte, var det akkurat det vi gjorde :-)

 

 

Yrkesskadet som jeg jo er, fisket jeg frem mobilen og lot den stå og snurre mens vi lekte rundt og koste oss. Glemte helt å ta den frem før snømannen faktisk var ferdigstilt, men rakk akkurat å få med meg hans siste timer og transformasjon fra snømann til lekeapparat ;-)

Viser seg at å lage snømann også er ganske genial gratistrening for en småbarnsfar som prøver å kvitte seg med et par kosekilo. For det tok ikke lang tid etter at vi kom tilbake, før fattern sovnet i sofaen med grøtskåla i hånda ;-)

Det er kanskje ikke stor videokunst, men det var heller ikke planlagt. Mer som en liten bonus fra en koselig dag.

Klikk, se og kos deg :-)

 

 

/ God (snart) påske ;-)

For mer fjas og familiemoro --> * Følg Snømannhjerte på Facebook *

Jeg har fått sparken!

Endelig begynte jeg å få dreisen på sakene og følte faktisk at jeg var i ferd med å bli ganske flink, men i helgen kom sjokkbeskjeden...

 

Jeg burde kanskje skjønt det tidligere. Da jeg så på barnehagebildene av guttungen og så at noe ikke var riktig. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, men det var noe med hodet hans. Han så litt ut som en sjakkbrikke.

Og det kunne vel kanskje gått opp et lys for meg da nakkeragget til lilletuppa vokste seg langt og fyldig som hockeysveisen til Billy Ray Cyrus.

Og hva gjelder mitt eget hår, det har blitt etterlatt til seg selv. Da jeg sist tok en titt i speilet så det ut som en påkjørt kråke. Så da fant jeg frem saksa. Og sluttresultatet ble, om mulig, enda verre. Nå ser jeg vel mest ut som en amerikansk militæroffiser fra 80-tallet.

Men det endelige beviset fikk jeg ikke før Christina i forrige uke hadde en venninne på besøk. Mens de lekte og pratet ute i stua, sto jeg på kjøkkenet og hørte at hun på høflig og diskret vis tilbød seg å ta med saksa ved neste visitt og gi barna en liten klipp.

Og det var først da jeg forsto det. Mitt 4 år lange engasjement som familiens frisør er over :-(

Jeg kunne blitt sur, jeg kunne blitt fornærmet, men faktum er at jeg skjønner greia. Det er meg. Jeg passer ikke inn i denne jobben, jeg ser det nå. Jeg kan én sveis, og den er ikke spesielt fin. Bare én gang har jeg fått prøve meg på å klippe et annet voksent menneske, og allerede den gang burde jeg skjønt det. Da jeg samlet hestehalen i et fast grep og klipte hele sulamitten i et eneste stort jafs, og etterlot et hode som så ut som noe fra en utstilling for moderne og nytenkende kunst.

Men jeg har kloret meg fast til jobben, men nå er det altså over. Etter 4 år som familiens faste frisør må jeg se meg om etter noe annet. For i helgen kalte Christina inn svigermor til dyst og hun stilte velvillig opp med frisørsaks og teft. Jeg fulgte klippen med argusøyne og var klar for å dømme det hele nord og ned, men ganske raskt måtte jeg motvillig innrømme at det ble fint. Jeg ville aldri fått til noe sånt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så jeg sier opp. Eller... jeg går med på å gå. Eller... okei da. Jeg har fått sparken. Men én ting skal dere vite: Hvis hakkete bolleklipp med ujevnt kort rundt ørene, småkutt i ørene og pjuskete nakke noensinne skulle bli populært, er det for sent å angre. Da kan dere bare takke dere sjæl. Så det så!

 

/ Mvh, Den forsmådde frisøren

* Følg Klippehjerte på Facebook *

Små endringer for et stort resultat

For litt over en uke siden sparket jeg i gang mitt 12-ukers program for å gjøre noe med de ekstra kosekiloene som har sneket seg på meg i løpet av høsten. Og nå er det på tide med en oppdatering :-)

Jeg er så utrolig glad for at jeg klok av skade satt i gang med dette prosjektet med realistisk lave forventninger, for ting går aldri helt som planlagt. Når man bestemmer seg for å gjøre en endring som dette, er det lett å se for seg bare oppturene. Hvor lett det vil bli å få tid til å trene og hvor greit alt vil gå. Men så blir det jo aldri helt sånn. Man lover dyrt og hellig at man SKAL rekke å trene minst så og så mange ganger, og man skal ikke spise en eneste kakebit.

Så plutselig rekker man ikke en trening, så blir man syk. Så blir barna syke, så må man jobbe overtid noen dager og brått har fire planlagte treninger blitt til 0 treninger og en kakebit. Så får man dårlig samvittighet og tenker på hvor flink man skulle være, hvor langt man er bak skjema og plutselig er man fanget i en slags negativ spiral av selvforakt. Og da er det lett å falle av. Tro meg, jeg har vært der før ;-)

Jeg har alltid tenkt at store, hårete mål og vanvittige ambisjoner er veien å gå, men legger man lista for høyt kan det også være en god oppskrift på nederlag. Derfor satt jeg i gang dette prosjektet med realistiske forventninger. Jeg skal ikke delta i triatlon, få kroppen til Brad Pitt eller løfte en hest. Jeg vil bare ned noen kilo, bli litt kvikkere og føle meg bedre. That´s it. Joda, jeg har et vektmål for motivasjon, men det er ikke noen krise om jeg ikke når det, for har man for store mål og tanker er det så lett å falle av!

Akkurat derfor har jeg ikke satt meg noe stort hårete mål på slutten av disse 12 ukene. Dette er ikke en slankekur eller kortvarig tortur, det er egentlig bare en god start på noe langvarig. Jeg ønsker ikke egentlig å prikke inn sommerkroppen 2016, men kvitte meg med noen kosekilo og finne en livsstil jeg kan leve godt med lenge, så kommer resultatene på sikt. Planen er egentlig bare å ikke se gravid ut til sommeren, så peiler vi ny kurs da ;-)

Planen for disse ukene er å trene 4 økter à 15 minutter hjemme + 2 joggeturer pr uke, samt spise mindre og kutte drastisk ned på sukker og den slags. Men fortsatt ingen slankekur, bare en fornuftskur ;-)

Men det krever disiplin og jobben må tross alt gjøres, så derfor er det på høy tid å takke for i kveld og komme seg ned i stua for å kjøre gjennom dagens øvelse: Statisk kvarter! 5 øvelser som trener statisk styrke, og ut ifra hva jeg har lest, kan det komme til å bli et helvete. Takk og lov for at det bare er 15 minutter.

Skulle gjerne skrevet mer om hjemmetrening og kakebiter og alt det der, men skriver jeg mer nå, er det bare en unnskyldning for å slippe å trene ;-) Så da setter jeg heller strek nå, finner frem shortsen og gjør meg klar for 15 minutter med blodslit, 90-tallstechno og svettebonanza.

OBS! Følg hele treningsøkten der en voksen mann pines til det patetiske på Snapchat --> Pappahjerte

 

 

Les også:

- Kom i form på 12 uker

- Hjemmetrening - første video!

- Sunn, asiatisk gryte

 

/ Up up and away!

* Følg Svettehjerte på Facebook *

Trenger vi egentlig kvinnedagen?

Menn er større og sterkere enn kvinner. På alt egentlig. Det er vi som er tøffest og løfter tyngst. Det er vi som går med buksene i familien, det er vi som er det sterke kjønn.

Selvfølgelig må kvinner forvente å stå litt i skyggen av alfahanner som oss. Selvfølgelig skal kvinner få delta, men de kan ikke forvente stort når de kniver mot oss. Oss store, staute karer. Kvinnekamp er sikkert fint og flott, bare dere ikke tråkker inn på vårt domene. Da har dere gått for langt. Det har vi bestemt.

 

man and woman holding screaming faces. concept photo over grey background

 

Og slik tror jeg mange tenker fortsatt, og derfor trenger vi kvinnedagen. Nå kanskje mer enn noensinne, for stagnerer det nå vil man aldri bli helt like. Enda er kvinner på mange felt bare en god nummer to, og det er rett og slett ikke bra nok.

Hadde det vært en logisk grunn til det, så kanskje. Men det finnes jo ikke, annet enn godt befestet skjevfordeling. Og det hadde sikkert vært greit det altså, hvis det nå engang hadde vært slik at vi menn var større, smartere, tøffere og flinkere.

Men vi er ikke smartere, vi er ikke bedre. Og hva gjelder denne tanken om at menn skal være tøffere og sterkere enn kvinner, har jeg bare dette å si:

Jeg har sett en kvinne føde.

Og nå vet jeg ikke lenger hvem som er det sterke kjønn.

Men jeg er ganske sikker på at det ikke er oss.

 

 

 

/ Gratulerer med dagen <3

 

Les også:

- Da Lillesnupp kom til verden

- Da plutten kom til verden (gjesteinnlegg av Christina)

* Følg Kvinnehjerte på Facebook *

Herr og fru på Oslotur

I dag er det ENDELIG premiere på Bloggerne! :-)

I den anledning har frua og jeg vært på tur til Oslo for å preike med pressen, high five John Arne Riise, mumse lunsj, svinge innom Nettavisen, susse på Karl Johan, dukke opp på Nyhetskanalen, møte verdens kuleste bergenser, og selvfølgelig, drikke smooooothie i bilen på vei hjem.

Og alt dette i en eneste stor kladd uten pusterom i mellom. En rar dag med mange høydepunkter. Ikke hver dag vi får så mange timer til oss selv uten barn, er jo nesten så man kan bli litt nyforelsket midt oppi det hele! For jeg må si, når alt kommer til alt, det er jo lett å drukne litt i denne småbarnstilværelsen, men når man først kommer seg ut av huset og møter hverandre uten barn og grøt og bleier - så ser man hverandre plutsselig i et nytt lys.

Og jeg liker det jeg ser <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

... kan også ha vært spraytanen, for jeg har aldri så mye som rørt en sminkekost, så da jeg fikk både sminke og spraytan(!!) før jeg skulle inn på teppet for å si noen ord på direkten, kan det være at det ble for mye for kroppen og at den rett og slett ble ruset på alle stoffene ;-) Hva enn det var, fint var det.

Nå har det akkurat vært premiere på Bloggerne og jeg gleder meg skikkelig til hele sesongen!! Tror ikke frua og jeg er med så mye i starten, men vi dukker opp etter hvert ;-) Uansett blir det artig å følge med på alle de herlige folka som er med i årets sesong.

Og en av dem må jeg bare få gi en stor high five til her og nå: John Arne Riise. Det er ikke så lett å vite hva man skal tro om folk man aldri har møtt, men som har hørt veldig mye om i media. Og da er det bare så utrolig gøy når de viser seg å være verdens triveligste folk! For det tok meg ikke mange sekunder å forstå at John Arne er en tvers igjennom supertrivelig, kul og morsom fyr :-)

 

 

Og StyleConnection, herved erklært som verdens kuleste bergenser! Den dama får meg ALLTID i godt humør og jeg elsker å møte henne for litt sladder, high fives og god stemning.

 

 

Og selvfølgelig: Kona Til ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og alle de andre som dukker opp i den kliss nye sesongen av Bloggerene, som har hatt premiere nå i kveld :-)

 

 

#squadgoals

 

/ Husk Bloggerne, TV2 Livsstil, mandag-torsdag kl.21.30

For mer moro --> Følg Spraytanhjerte på Facebook

Små barn og nye tepper

Jeg sa det jo, jeg skjønner ikke hvorfor du gidder?

Og nå står du her. 5 dager senere med et kliss nytt teppe som allerede stinker kaffe og yoghurt. Skulle bare hørt på meg. Vi har to små barn nå, det er ikke meningen at vi skal eie noe nytt eller fint før om pluss minus 14 år.

Men for all del, fortsett å kjøpe, du. Tepper, lamper og kopper. Jeg sier bare at de ikke er ment for oss. De kommer til å bli ødelagt før du har gått lei dem.

Så vet du det.

 

cleaning and home concept - close up of male cleaning stain on carpet with cloth

 

Hilsen han med ny mobil.

Med knust skjerm.

For mer moro og foreldrefjas --> * Følg Pappahjerte på Facebook *

Dagens gullkorn: Idol-dommeren

Nå som plutten har bikket 4 år, har han blitt et ustanselig maskineri av herlige gullkorn, og i dag var intet unntak :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag startet dagen på best tenkelig vis. Stor frokost, god tid og fire glade bustehoder i sofaen. Rundstykker, grønnsaker, peanøttsmør og kaffe. Perfekt. Til vanlig pleier vi å spise på kjøkkenet, men akkurat i dag ble det sofakroken. Og da det viste seg at vi jaggu hadde en usett episode av Idol på boksen, steg stemningen til takhøyde.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det har blitt en artig greie det der, å se Idol sammen. Vi hører på sangene, og så stemmer vi. Tommel opp eller tommel ned. Plutten er overraskende nok den strengeste av oss, og ytterst få kan forvente en himmelvendt tommel fra ham. Da må det i så fall være tempo, for han like bare sanger som går fort. Går det for sakte eller skrikes for mye, er det umiddelbart stryk i boka.

Et ganske lettfattelig system, men i dag tok han det plutselig til et helt nytt nivå!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi sitter i sofaen og glaner. En ivrig semifinalist synger for fulle mugger og dommerne sitter nølende og vurderer. Jeg gjør det selv, klarer ikke helt å bestemme meg hva jeg synes. Så jeg spør vår egen hoveddommer. Jeg ønsker ikke å legge noen føringer, så jeg holder frem armen og tar tommelen vekselsvis opp og ned, før jeg spør hva han tror.

- "Tommel opp eller tommel ned? Hva tror du?"

Han tenker seg om et lite øyeblikk, før han svarer helt alvorlig og uten å fortrekke en mine:

- "Hmm... liker stemmen, ikke sangen."

Tommel ned.

Litt usikker på hva jeg selv ville stemt, for resten av sangen gikk med til høylytt gapskratt :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Les også:

Dagens gullkorn - Godteri

Dagens gullkorn - Grøten

For flere gullkorn og mer moro --> * Følg Idolhjerte på Facebook *

Lørdagskveld og kosemat

Når trollfar har lagt sine to små troll, er det på med kokkehatten for en lørdag kveld med kosemat og koseprat :-)

/ sponset middag

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Livet som småbarnsforeldre er en evig runddans av klesvask og ting som går i bakken. Det er kos, kaos, lek og gråt i skjønn forening. Og det er hele tiden. Dagen går i ett fra man blir vekket tidlig om morgenen, til barna snorker seg inn i natten med harmoniske puff fra kaninnesa.

Og kanskje derfor setter man også ekstra pris på de rolige kveldene. De kveldene ingen hoster og alt er ryddet. Når man rekker å komme dit at man faktisk kan se seg fornøyd med dagens mange arbeidsoppgaver og skru av verden for noen timer.

Og her i huset betyr det tv-tid i sofakroken. Med to små barn og to aktive blogger, blir det jobbing gjerne morgen og kveld, og litt for ofte ryker tv-kvelden. Men minst én kveld i uka MÅ far i huset få på seg joggebuksa, koble ut verden og nyte hjernedød underholdning på boksen. Aller helst Idol.

Men viktigst av alt er å få nyte en bedre middag i ro og mak. Mat som fortsatt er varm. Ingen unger som kaster maten rundt eller snikfôrer hunden. Ingen telefoner eller folk på døra. Bare frua, meg, en bedre middag og Gunnar Greve på opptak.

I går fikk vi endelig tid til en sånn kveld og lagde noe jeg aldri har smakt før: Kjøttfylt squash gratinert med ost og ovnsbakte cherrytomater.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#Omnomnom

 

Å gå du hjem, dette smakte jo helt himmelsk! Morsom variant å bruke squashen som et slags tacoskjell, og med litt couscous attåt ble det et perfekt og annerledes måltid. Sammen med en rekke flotte sangprestasjoner og et "godt jobba, gutten min" fra frua, var lørdagskvelden i boks :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjøttfyll in the making.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Squash-kano på gang.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Servert på en seng av økologisk couscous.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Servert med en stor dose Idol!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Da er det lørran :-)
 

Middagen fikk vi levert i denne ukens "Sunn&Lett-kasse" fra Adams Matkasse. Sammen med soyaglasert ørret og kyllingbryst med økologisk byggotto, utgjorde den treenigheten som har blidgjort våre ganer denne uken.

Middager som dette er noe av det jeg liker aller best ved Adams Matkasse. Råvarene og oppskriftshefte kommer pakket og klart på døra, og alt man selv trenger å gjøre er å stå klar for nye smaksopplevelser. Det er noe nytt og spennende hver eneste uke, og plutselig dukker det opp retter man aldri ville tenkt over å lage selv, men som smaker helt fantastisk. Og brått har man fått seg en ny favoritt!

 

PRØV NYHETEN FAVORITTKASSEN, FÅ KNALLTILBUD!

Adams Matkasse har mange ulike matkasser, tilpasset ulike ganer og behov. Ekspressen for de med dårlig tid, Barnekassen for de med barn, Sunn&Lett for de med krympende bukser med mer. Men nyheten Favorittkassen er kanskje ekstra spennende, fordi den er stemt frem av fornøyde kunder, slik som meg. Dette er altså en kasse fylt med deres mest populære retter og oppi der finner du MANGE godbiter!

Og akkurat nå har Adams Matkasse et knalltilbud på Favorittkassen! Bestill nå, så får du 50 % rabatt på den første kassen OG en gratis fruktkasse! Anbefales varmt til alle som ønsker å prøve en uke med kosekvelder, utsøkt mat og Gunnar Greve på opptak ;-)

--> Bestill Favorittkassen nå, få 50 % rabatt + gratis fruktkasse!

 

/ Vett du ka? Det var rrrrren magi!

Les mer om Adams Matasse

Hvorfor skal man gidde å få barn?

Sett fra utsiden skjønner jeg at det virker som en dårlig idé å få barn, jeg sier ikke det.

Plutselig en dag få ansvaret for et bittelite menneske som ikke klarer å ta vare på seg selv. Sette sitt eget liv på pause i flere år for å løpe rundt med yoghurt og bæsj på genseren mens du stort sett aldri får sove en natt i fred. Stå opp tidlig hver eneste dag og snakke med babystemme, som om du var en halvt tilbakestående apekatt.

Dessuten koster barn en formue i både penger og fritid. Livet blir aldri det samme igjen. Og de roper og de kjefter og de har deg rundt lillefingeren. Også blir du en sånn som du selv alltid har hatet, en som hele tiden skal prøve å lure andre til å få barn. Og du gir deg ikke, for du blir som en innbitt støvsugerselger. Og det kan jo være fint, men kanskje ikke alltid. Spesielt ikke på fest, men du klarer ikke stoppe.

Jeg sier ikke at det bare er lek og moro å være foreldre. Det er et helvetes slit også. Du går fra å bli blå under øynene til å bli blå i hele ansiktet. Og du har aldri pause. Altså virkelig aldri helt pause. Sover med ett øye åpent og bekymrer deg alltid for noe. Hva som helst egentlig. Krig, eller at taket faller ned. Eller at de faller i trappen. Eller at de faller og slår seg når du ikke er der, og de blir redd og lei seg og skuffet over at du ikke er der. Du blir hjernevasket rett og slett. Sånne ting.

Jeg sier ikke at hver dag er bare enhjørninger og blomster, jeg sier ikke det. Sett fra utsiden virker det helt ulogisk. Jeg skjønner det.

Jeg sier bare at når det plutselig blir litt for stille ute i stua og du går ut for å sjekke, fordi du ikke har hørt lyden av stillhet siden 2011.. Og synet som møter deg er dette:

 

 

Da er det lett å bli forelsket.

Når du finner dine to barn sittende side om side i sofaen og kose seg sammen, og all jobben og nattevåk og bekymringer og rynker plutselig kulminerer i en eksplosiv lykkefølelse av ubeskrivelig kjærlighet og du føler at hele verden er her og nå og dette er meningen med alt...

Da er det lett å bli forelsket.

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hjemmetrening - første video!

Vel vel, kjære leser, jeg antar at det siste du ville trodd at du skulle se i dag, var meg i treningstights, men nå er du bare ett lite klikk unna å se hvordan det gikk da undertegnede prøvde seg på 15 minutters hjemmetrening i dag. I ført herlig frekk treningstights. Jeg er ganske sikker på at det vil få meg i form fortere ;-)

Og det må jeg bare få si: Jeg har alltid vært skeptisk til hjemmetrening, det føles jo liksom ikke nok. Trening må foregå i et rådyrt treningsstudio med jernstenger og scooter og folk som brøler: "KOM IGJEN, GI MEG EN TIL!!!!". Det skal da ikke være mulig å komme seg i form i sin egen stue? Eller?



 

Jeg la merke til en som kommenterte her på bloggen at hun slet så veldig med den klassiske dørstokkmila, og det tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Det er SÅ vanskelig å komme seg over dørstokken og ut på trening, og det er jo nettopp det som gjør hjemmetrening så genialt! Ingen dørstokk, bare på med treningstøy, så er du i gang. Ingen tid brukt på å kjøre til treningssenter eller stå og vente på apparater. Easy, peasy, japanesy! :-)

I dag trente jeg i stua mens lillesnupp lå oppe og sov. Jeg startet ca. 12.30 og 12.45 var jeg ferdig.

Og resultatet? Vel, la oss bare si at videoen under ganske effektivt besvarer spørsmålet: "Hvor svett rekker en pappablogger å bli på 15 minutter?"

 

 

/ God helg! :-)

For mer treningsgalskap --> * Følg Svettehjerte på Facebook *

Lekedag med verdens beste!

I dag har frua en lang rekke ærender på tapetet, blant annet en tur til frisøren. I følge mine kalkulasjoner vil det ta et sted mellom 3 til 48 timer, og derfor har jeg satt av dagen til å henge ut med tuppelupp.
 

Jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre enda, men jeg ser for meg en dag full av dans, fjas og haraball. Det som derimot er helt sikkert er at fattern nå skal legge fra seg macen et par timer og kose seg på lekedag med verdens beste lillesnupp.

 

 

P.S. Dette lukter Snapchat lang vei, så bli med på lekedagen der (Pappahjerte) :-)

 

/ Let the games begin!

* Følg Ferskenhjerte på Facebook *

Plutselig påske!

I dag våknet vi plutselig til påske! Hva skjedde? Ørten meter snø, blå himmel, varm luft og kald snø - perfekte forhold for basing og lek!

Så da er det bare én ting å gjøre: Snøre på seg vinterklærne, fise inn i termodressen, hoppe ut i snøen og nyte påsken et par uker på forskudd ;-)

 


Lillesnupp poser som Ronaldo.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan livet bli bedre? <3

 


Far i arbeid.




Lyden av snøfreser. Plutten hater det, lillesnupp derimot... :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så lenge den ikke er gul, er det helt innafor ;-)



OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Omringet av snø, nyter livet i lange drag :-)


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To stykk snøengler /-rabagaster



En som er litt over middels fornøyd med snø og utedag :-)


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Is it a bird? Is it a plane? No, it´s a pappablogger!

 

Hoppeplutt!Life is good <3

 

/ God "påske" :-)

For mer snøfjas og påskemoro --> * Følg Snøhjerte på Facebook *

Bare 5 dager igjen!

Oh lord, nå er det bare 5 dager igjen til premieren på Bloggerne!!

 

 

Førstkommende mandag kl. 21.30 fyres første episode av på TV2Livsstil og sesongen kommer til å gå mandag til torsdag (kl. 21.30) i 5 uker. Jeg troooor ikke jeg er med fra første episode, men ikke helt sikker hvordan de har lagt opp den kabalen der, men med 12 bloggere er det mange om beinet.

Jeg kan ikke si så mye om hva som kommer til å dukke opp på skjermen, men dere kan glede dere til mye haraball og moro. Og selvfølgelig endel dramatikk. Vel, ikke fra oss da, her er det bare kos og kaos :-D

Allerede nå kan du sjekke ut dette lille klippet fra et intervju jeg gjorde i forbindelse med en fotoshoot for Bloggerne :-)
 

Virker ikke videoen? Klikk på denne linken!

 

Vet ikke om jeg gruer eller gleder meg mest, men jeg er uansett helt sykt gira, for å få være med på Bloggerne har alltid vært en stor drøm og nå som det bare er NOEN FÅ DAGER IGJEN, gleder jeg meg skikkelig!

Og gruer meg.

Kanskje mest ;-)

 


 

/ Se Bloggerne, mandag - torsdag, kl. 21.30 på TV2Livsstil

* Følg Bloggernehjerte på Facebook *

Sleipe, lille snik!

I går fikk jeg det endelige beviset på at lillesnupp ikke lenger bare er en baby, men en utspekulert liten luring.

 

 

Vi er på butikken, bare lillesnupp og jeg. Med en handleliste fra mor og godt med tid til å romstere rundt. Hun digger å trippe rundt som en frittgående høne og plukke på alt det spennende de har der. Kjenne på kalde ting og knitre i poser.

I blant går det for langt og da må pappa kjøpe. Såpass synes jeg er røddig. Har ungen først klådd på et eple, legger man det ikke tilbake.

Og det prinsippet er det visst noen som har fått med seg...

For etter at vi er ferdige med frukt og grønt, pleier det å roe seg ned med bonusgjenstander i kurven. Bare pappa og emballasje så langt øyet kan se. Kjedelig for lillesnupp, men fint for pappa som brått får friere tøyler til å handle uten å ende opp med ørten grønne epler med bitemerker.

Men da vi var kommet halvveis gjennom runden, stoppet jeg for å sjekke handlelisten. Tilfeldigvis rett ved kjekshylla. Det gikk ikke ubemerket for lillesnupp, som umiddelbart strenet rett mot kjeksen og ropte "Oj!" mens hun dyttet, ristet og stampet entusiastisk. Men vi skulle ikke ha noe kjeks, så jeg dro henne unna. Men hun labbet rett tilbake, langt over middels fysen på kjeks. Jeg dro henne bort igjen.

Tilbake ved handlevognen innså jeg at vi hadde glemt nøkkelost. Bah! Det er jo nesten tilbake til start igjen, det! Lillesnupp vridde og kastet på seg som en sommerfrisk makrell i grepet til fattern, og blikket var fast rettet mot kjekshylla.

Så jeg slapp henne løs, mens jeg hastet tilbake for å hente osten. Hun kan fint klare seg selv et par sekunder, det er ikke stort hun får utrettet i en hylle full av pappesker uansett. Så jeg feis av gårde, fant osten og vendte tilbake mot kjeksland.

Kan det ha tatt rundt 10 sekunder da? Ikke stort mer i hvert fall, men det var visst nok... For på den tiden hadde det sleipe lille svinet gjort det mest utspekulerte trikset jeg har sett på lenge.

I det jeg nærmet meg henne kom hun gående mot meg. I hånden holdt hun en kjekspakke. Jeg skulle akkurat til å legge den tilbake i hylla, da jeg oppdaget at "noen" hadde gjort dette...

 

 

Og akkurat i det jeg så det, snudde hun seg mot meg og tittet på meg med et blikk som sa:

- "Oj, ser her da pappa, denne er visst åpnet. Kan jo ikke legge den tilbake da..?"

Først tenkte jeg at hun ikke var klar over det inntrufne, men da jeg prøvde å ta fra henne kjekspakken, snudde hun seg raskt og løp av sted. Og dette skjedde hver gang jeg nærmet meg henne. Helt til jeg fikk tak i kjeksen. Da ga hun meg dette blikket...

 

 

Så da måtte jeg velge: Kjeks eller flyalarm. Selvfølgelig kunne jeg ta kampen, men hun visste og jeg visste at jeg ikke kunne sette den tilbake, det hadde hun allerede sikret seg mot. Og jeg kunne jo ikke ta med en åpnet kjekspakke uten at noen får smake... Like mye som jeg egentlig ønsket å stå på prinsippene, måtte jeg nesten berømme henne for å ta utspekulert til et helt nytt nivå. Jeg innså at slaget var tapt. Kjekspresset ble for stort. Det sleipe lille svinet vant denne runden.

 


Victory!

 

Jeg tok motvillig en kjeks ut av pakken, og hun lyste opp og smilte fra øre til øre i det hun løp i vei med en sjokoladekjeks i klypa, vel vitende om at hun hadde fattern trygt snurret rundt lillefingeren ;-)

 


That´s how you know you fcuked up.. ;)

 


I win!

 

/ Lillesnupp 1 - Fattern 0

* Følg Kjekshjerte på Facebook *

Asiatisk gryte à la Pappahjerte

Klar for en spicy middagsrett med freske smaker fra det orientalske kjøkken? Da må du prøve denne oppskriften!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er det brukt villris og kylling, men retten smaker og helt uuuutsøkt med f.eks laks og jasminris.

 

Tidligere i dag skrev jeg om mitt nye opplegg der 12 uker med hjemmetrening og kosthold forhåpentligvis skal resultere i en kropp som tåler dagens lys. Jeg har valgt å kalle prosjektet #krympendebukser

Men uten mat og drikke duger helten ikke, og derfor tenkte jeg å by dere på en helt fantastisk oppskrift på en av mine store favorittretter.

Opprinnelsen til retten stammer faktisk fra tiden da Christina og jeg var nyforelskede turtelduer i hovedstaden. Vi bodde på Sagene og når vi skulle kose oss skikkelig, bestilte vi mat fra favorittrestauranten: Bamboo! De hadde en rett vi ble helt forelsket i, og den går fortsatt bare under navnet "Nummer 19".

Etter hvert begynte vi å eksperimentere på kjøkkenet for å prøve å kopiere retten så godt som mulig, for så glad var vi i den at vi gjerne kunne spist den hele tiden. Så vi prøvde og kokkelerte, la til og trakk fra. Etter mange forsøk med prøving og feiling, kom vi frem til noe som smakte overraskende likt. Og helt nyyyyydelig!

Og den oppskriften ønsker jeg å dele med dere :-) Det beste med retten er kanskje at den funker akkurat like bra med kylling som med laks, og den kan varieres i det uendelige, så da kan man prøve seg frem, mikse og trikse så mye man vil.

Retten kan lages med masse grønnsaker og serveres som gryte, eller gjøres litt enklere og heller serveres som suppe. Mulighetene er mange, men smaken er uansett helt magisk.

Planen var egentlig å legge ut oppskriften her, men så fant jeg tilfeldigvis ut at jeg faktisk la ut nøyaktig samme oppskrift på bloggen allerede for to år siden, så da kan jeg jo like gjerne dele det innlegget :-)

--> Klikk her og gå til oppskriften på "Nr. 19 à la Pappahjerte"

 

/ Itadakimasu!

* Følg Mathjerte på Facebook *

Kom i form på 12 uker!

Det er vel like greit å bare kalle en spade for en spade: Jeg har lagt på meg. Ganske mye. Så nå starter kampen mot krympende bukser!

For jeg hadde egentlig tenkt til å ta det ganske piano i år, men for en ukes tid siden fikk jeg en skikkelig "reality check". Det kom da jeg så et promoklipp fra den kommende sesongen av Bloggerne. For der så jeg et klipp av meg selv fra i sommer. Solbrun, trent og glisende.

 

 

For problemet var at han kisen på skjermen ligner veldig lite på han fyren i speilet. Og da jeg senere på dagen hoppet opp på baderomsvekta, lyste det horrible tallet mot meg.

Jeg har rett og slett lagt på meg 7 kilo siden i sommer! What. Da. Fudgecake?!

Jeg burde vel kanskje skjønt det da en etter en av buksene krympet i skapet. Brått gikk tankene tilbake høsten, med stress, jobbing og mat. Joggeturene som ble nedprioritert og erstattet med en liten godbit for ekstra energi. Og nå har det altså kommet til det kritiske punktet der buksa som i fjor var litt for stor, har blitt litt for liten.

Da er det på høy tid å stikke fingern i jorda og derfor har jeg bestemt meg for at nå må noe gjøres. Jeg sjekket kalenderen og ved en herlig tilfeldighet er det nøyaktig tre måneder til vi reiser til Spania. 12 uker til avreise!

12 uker er ikke så altfor lenge. Lenge nok til å gjøre en forskjell, lenge nok til å prøve noe nytt, men ikke for lenge til at det går på dunken. Og det var da det slo meg: 12 uker er jo helt perfekt! Det gir meg akkurat nok tid til å piske kroppen i form til sommeren, det er lenge nok til at nye rutiner for resten av året kan jobbes på plass, men ikke så lenge at jeg ikke ser målet i distansen. Så derfor: Spania, Peter, 12 uker - Here we go!

 

Dog with male hand and high five
#high5

 

Og planen er enkel, for klok av skade skal jeg ikke hive meg over noe overambisiøst. Mange av dere vil kanskje huske "Sofagrisprosjektet", mitt treningsprosjekt fra i fjor som var dømt til å gå på dunken ;-)

Jeg har egentlig bare tenkt til å fokusere på TO nøkkelord: Kosthold og hjemmetrening. Kosthold sier seg selv, det blir mindre snop og mindre mengder mat (jeg spiser som en hest). Og hva gjelder trening har jeg altså tenkt til å prøve meg på hjemmetrening! Jeg har vel aldri hatt stor tro på det før, men nå har jeg fått tak i en bok jeg har ståltrua på!

Paolos treningsbibel inneholder korte, eksplosive økter på 15 minutter, og det skal bli min bibel de neste 12 ukene. Jeg innser nemlig at jeg ikke har tid til å henge ut på et treningssenter flere timer i uka, men et lite kvarter fire ganger i uka, det skal jeg få til. For som Paolo skriver:

-" Hvis du ikke har en time å bruke på å ta vare på kroppen din i løpet av en uke, lurer jeg på hvordan du prioriterer"

 


Kloke ord, Paolo. Kloke ord.

 

I tillegg til dette blir det to joggeturer per uke, og i kombinasjon med et skjerpet kosthold, håper jeg dette holder for å gi kroppen et sårt etterlengtet løft før ferien i Spania. Og bare så det er sagt: Dette er ikke noe slankekur eller hysterisk fokus på å slanke seg til sommerkroppen. Jeg kommer til å spise vanlig, bare kutte ned på sukker og tullball, og holde meg til treningsopplegget. Så får vi se.

Jeg ønsker ikke å bidra til kroppspresset der ute, bare skrive om mitt eget opplegg et par ganger i uka, for å holde dere oppdatert og kanskje få med noen på lasset. For dette skal være enkelt og hyggelig, ikke noe kjipt naziopplegg. Jeg gidder ikke å stå opp kl. 05.00 for å jogge eller leve på tunfisk, jeg ønsker bare å gi meg selv en liten boost før sommeren og få litt mer rumleplass i buksene ;-)

Hvis du også sliter med bukser som krymper, er du hjertelig velkommen til å henge deg på. Jeg kommer til å legge ut bilder/videoer av øvelser i blant, samt oppskrifter på god mat som ikke nødvendigvis er kjempeusunn. Allerede i kveld kommer første oppskrift på en improvisert asiatisk gryte som som smaker helt magisk og funker like bra med laks som med kylling, og den anbefales varmt å sjekke ut.

Men nå må jeg løpe, 15 minutter med intens trening venter og i dag skal det trenes overkropp og kjerne :-)

 


Here we go - første hjemmetrening unnagjort!

 

Så håper jeg dette er noe dere kan tenke dere å følge med på, for nå er det slutt på moroa. Nei, vent, det er nå det begynner. Æsj, stryk det, jeg skal ikke begynne med sånne cheezy sitater, for det er det første tegnet på at man er i ferd med å miste bakkekontakten. Og der er jeg ikke nå, jeg så bare et halvt år gammelt bilde av meg selv og ingenting kunne inspirert meg mer ;-)

 


 

/ Go go gorilla!

* Følg Krympendebuksehjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits