mars 2015

Trenger ikke barnevakt!

Jeg husker godt for ganske nøyaktig to år siden, da vi fant ut at tiden var moden for å flytte ut av Oslo.

Vi tok det gamle passertrikset og dro opp en stor sirkel utenfor bykjernen for å finne aktuelle steder å flytte til. Vi vurderte en drøss med steder og smakte litt på hver eneste karamell. Asker, Jessheim, Fredrikstad, Drammen, Lillestrøm etc.

Det måtte være et stykke unna Oslo, men ikke for langt unna. Det skulle være landlig, men ikke for landlig etc.

På et tidspunkt ramlet vi også innom argumentet med barnevakt, for et av stedene vi vurderte var selvfølgelig mine gamle barndomstrakter: Kolbotn.

Jeg husker at jeg i den prosessen brukte ordene:

 - "Æh, hva skal vi med nærhet til barnevakt egentlig? Vi er jo aldri på byen uansett".

Hadde jeg bare visst ... Nå ble det ikke Kolbotn, men grunnet et fjongt jobbtilbud og skjebnens mange flotte tilfeldigheter, endte vi opp med å flytte sørvestover til snittenes hovedstad, Larvik. Dermed fikk vi også umiddelbar nærhet til svigerforeldre og besteforeldre med på kjøpet.

 

rJk1fpxJbO
Oldefar aka Vaktmester'n

 

Jeg visste ikke den gangen hvor mye dette ville bety for oss, for inntil da hadde vi for det meste klart oss alene med innslag av sporadisk hjelp. Men fy fasan!

Det viser seg at det er ganske mye annet man trenger barnevakt til enn bare å dra på byen. Her en dag fikk vi for eksempel mulighet til å få ryddet skikkelig i boden uten å ha to små hengende i beina. Det hender også at oldeforeldrene stikker innom for en kopp kaffe og litt hyggelig småprat.

Men dette er ting man ikke nødvendigvis tenker på når man som nybakte foreldre kjenner redebygger-genet sparke inn og man føler for å flytte på seg.

Så ta det fra meg, hvis du akkurat nå sitter og tenker at dette enten gjelder deg eller kan gjelde deg en gang i fremtiden: Hvis du har mulighet til å flytte nær en potensiell barnevakt, gjør det! Det kommer du ikke til å angre på.

 

 

Så takk til alle barnevakter der ute, dere som tar dere tid ut av deres egen kalender for å hjelpe oss med poser under øynene og stressflass på skuldrene. Det er ikke sikkert vi er så flinke til å si takk alltid, kanskje er vi bare for trøtte til å huske å si det, men vi mener det. Takk.

P.S. Ja forresten, når jeg tenker meg om ... Håndballtreningen i morgen er flyttet fra 20.00 til 18.30. Søren heller, det er jo midt i leggetiden det... Usj, det var leit. Hmmm...

Who you gonna call? Barnevakta!


 

/ Takk for hjelpen, alle barnevakter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vuggedans

Med en liten småttis i hus går det med ganske mye tid til å vugge den lille tassen i søvn. Og det er unektelig ganske kjedelig. Så for å sprite opp opplevelsen har jeg i det siste begynt å høre på musikk når jeg går runde på runde inne på soverommet.

Og jeg har oppdaget at det funker som bare juling! Både for meg som får litt musikalsk avveksling og distraksjon fra den litt kjedelige arbeidsoppgaven, men også for lillesnupp som får en fin og jevn rytme i vuggingen.

Uten musikk er det lett å bli stresset og tenke på tiden som går, men med god musikk på øret blir man brått langt mer tålmodig.

Men, men men men ... det går en grense der. For litt rytme og vugging er ok, men det kan fort bli for mye også.

Det er jo ikke så mye som skal til, for det skal tross alt være søvndyssende og ikke russetreff.

Derfor har jeg snekret sammen en kort liten filmsnutt som viser hva som er ok, hva som er på grensa og hva som er et godt stykke utenfor.

Snurr film :)

 

 

/ Lik eller del hvis du liker :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Rundlurt igjen!

Lenge har vi slitt med å få i plutten noe særlig med mat og akkurat da vi trodde vi hadde vunnet kampen har han tatt det til et nytt nivå...

 

For selv om grøt lenge har vært en sikker vinner om kvelden, har det i det siste gått treigt også på grøtfronten. Derfor har vi blitt nødt til å gå nye veier.

For noen dager siden satt frua sammen en fristende kveldsmattallerken full av artige fristelser i et håp om at noe skulle fange hans oppmerksomhet. Noen biter oppskåret frukt, litt bananpannekake, en brødskive med leverpostei og sylteagurk, noen "nutter" med avocado, en klype mandler og et par rosiner.

I starten gikk det sakte. Han plukket varsomt ut noen kjente favoritter og smattet forsiktig i vei. På tv-en rullet Masha & Mishka i kjent stil.

Når man bare har ett barn har man både tid og anledning til å sitte stille og kose seg med kveldsmaten sammen med barnet, men med to barn prøver man som best man kan å multi-taske. Og vipps så er én forelder oppe for å re opp senger, mens den andre er på kjøkkenet for å hente tørkepapir når et glass velter, en gulp hilser på eller annet.

 

Eg tek saka!

 

Og da er plutten snar ...

Vi foreldrene merker jo ingenting og er bare sjeleglade for å komme tilbake til den gledelige overraskelsen av at plutten har spist opp all maten helt på egen hånd. Hurra! Kanskje vi endelig har knekt koden og funnet en vinnerkombinasjon!

Glad og fornøyd får vi plutten i seng, vel vitende om at han vil sove godt med mat i magen. Så var det bare vi som hadde servert feil mat eller så har det bare vært en fase. Vel vel, nå er det i hvert fall forhåpentligvis over.

... tenkte jeg.

Det var selvfølgelig inntil begge barna hadde sovnet og vi begynte å rydde i stua for kvelden. På bordet sto den tomme asjetten til plutten med koppen hans vendt opp-ned oppå. Frua skulle akkurat til å sette asjetten i oppvaskmaskinen, da hun løftet på den tomme koppen. Eller skal jeg si, den "tomme" koppen ...

 

 

For der, nennsomt organisert og kamuflert, lå stort sett all kveldsmaten i komprimerte stabler.

Ja vel ja, så vi er der. Utspilt og rundlurt, igjen!

Problemet nå er at jeg ikke vet om jeg skal være stolt eller bekymret. For på én måte er jeg jo stolt over at han tydeligvis er smartere enn begge foreldrene sine til sammen, samtidig er jeg også litt bekymret over at han allerede nå kan klekke ut planer så utspekulerte at de kunne passet inn i en episode av Prison Break.

Så er jeg vel også litt irritert over at jeg ikke kom på det trikset der gjennom alle mine år med mislykkede forsøk på å prøve å lure meg unna kokt torsk ...

 

 

/ Takk for maten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En merkelig mandag morgen

Som tobarnsfattern har jeg for lengst vendt meg til at jeg aldri helt vet hva jeg kan forvente å våkne til. Blir jeg plutselig kalt inn for bleieskift og spygulpassistanse, får jeg sove en hel natt eller blir det noe annet? I natt ble det noe annet ...

For rundt 05-tiden våknet jeg av en liten pjokk som sto i døråpningen og visket om yoghurt. Jeg skjønte straks at kveldsmaten ikke hadde holdt mål, at han hadde våknet urolig og trengte litt pappatid.

Så da var det ned på kjøkkenet for å lage litt nattmat, sitte på kjøkkenbenken, høre på radio og småprate. I natt ble det en fin kombinasjon av yoghurt, daddel og De Lillos.

 

 

Jeg var stygt redd for at han begynte å bli klar for å stå opp, men heldigvis nikket han anerkjennende da jeg spurte om vi skulle legge oss igjen. Mens jeg lå i sengen og ventet på sovelyder vurderte jeg å bare stå opp og starte påskemandagen noen timer tidligere enn planlagt for å jobbe litt og starte dagen før resten av familien står opp.

Men så sovnet jeg igjen. Selvfølgelig. Fullt påkledd og med mobilen på brystet.

Rundt kvart over syv våkner jeg av en alarm på brystet. Helt i halvsvime skrur jeg av klokka og sovner igjen. Et kvarter senere ringer det igjen. Jeg prøver å skru av den brysomme lyden, men den gir seg ikke. Jeg blir tvunget til å gløtte på halvannet øye og får dratt knappen til side.

Hei vent litt.. dra knappen til side? Men det er jo telefonen? Så hører jeg en lyd:

- "Ja hallo?"

Jeg spretter opp av senga og skjønner ikke det spøtt. Et ukjent nummer blinker mot meg og jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er våken eller ikke.

- "Øhhh, ja hei det er Peter ja" breker jeg forsiktig før jeg rekker å kremte og prøver å bløffe meg våken.

- "Ja, hei det er fra NRK, tenkte bare jeg skulle si at jeg står utenfor nå og vi skal på lufta om 10-15 minutter"

Å du hellige Tande P!! Jeg hadde selvfølgelig helt glemt at NRK skulle dukke opp på døra for en direktesendt radiosending om mitt hvite år!!

 

Så da jeg åpnet døren for den meget morgenkvikke reporteren hadde jeg selv vært våken i rundt regnet 16 sekunder.

Selvfølgelig prøvde jeg, som man alltid gjør, å late som at jeg var midt oppi noe og at jeg på ingen måte akkurat lå og sov. Jeg tror ikke hun kjøpte den. Stemmen knirket som en rusten stridsvogn og før hun rakk å komme inn døra hang jeg allerede over kaffemaskinen.

Men det gikk, på et vis. En snau halvtime senere var hun ute av døra igjen og far kunne synke ned i sofaen og prøve å roe harehjertet med rester av pluttens havregrøt fra i går, nok en kopp kaffe og litt skikkelig kvalitets-tv.

 

 

Så absolutt ikke min beste morgen, men jeg skal love deg at om man er litt trøtt på morgenkvisten er det få ting som vekker deg mer enn å få selve rikskringkastingen på døra.

Det er egentlig en knallidé for en ny lyd på vekkerklokka. Bare en alarm som sier: "Hei, det er fra NRK, vi står utenfor" eller hvorfor ikke "Ja, hei det er svigermor, jeg er fem minutter unna".

Det er kanskje ikke noen spesielt behagelig start på dagen, men du kommer i hvert fall ikke til å forsove deg med det første ;-)

 

#bestfriends

 

/ Plutselig våken. Veldig våken.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tikk takk, full forvirring, takk

Det startet allerede til morgenen i dag og jeg forsto at det kom til å bli en av de dagene. Du vet, de dagene der man aldri helt kommer i vater. Som når man våkner på en tirsdag og tror det er fredag. Men i dag var det tid for den kjipe dagen som kommer to ganger i året, dagen etter at klokka er stilt.

Det starter vel egentlig allerede dagen i forveien.

- "Når må vi legge oss for å stå opp til vanlig tid i morgen? Okei, så klokka er 21.30 nå, hvor mye er den egentlig og hvordan blir det her egentlig?"

Så legger man seg for seint eller for tidlig og våkner opp i full forvirring. Ting blir ikke det spøtt bedre utover dagen heller, i hvert fall ikke her i huset.

 

0zbPbdRJdP

 

Sånn som i dag. Plutten våknet selvfølgelig usedvanlig tidlig og i halvsvime var det helt umulig å vite hvor mye klokka egentlig var, om det var tid for å stå opp eller prøve å legge ham igjen.

- "Øøøh, klokka er 06.15. Ja, men.. er den kvart over fem eller seks? Eller syv? Hæ?"

Og før jeg hadde klart å regne meg frem til fasiten, rakk han selvfølgelig å våkne.

Ikke ble det noe særlig bedre utover dagen heller. Vi har en ganske tight leggerutine på lillesnupp og prøver å holde tidene som best det lar seg gjøre, men plutselig sitter man der: Skal vi legge henne nå eller er det først om en time? Eller var det for en time siden?

Og sånn har det gått hele dagen. Lunsj ble spist en time for sent, middag servert en snau time for tidlig.

 

Hæ, gikk jeg glipp av Fantorangen?

 

Det rare er at jeg i utgangspunktet ikke har noe stort problem med å vende meg til at klokken er stilt, det er Christina som roter til alt. Hun er så opphengt i hva klokka egentlig er at hun totalt rister meg ut av rytme. Det ender med at jeg blir gående å lure på hvor mye klokka egentlig er, om jeg egentlig har sovet lenge nok, om jeg egentlig burde spist snart og så videre.

Forvirringen blir selvfølgelig total når rundt halvparten av klokkene i huset stiller seg automatisk, mens de andre ikke gjør det. Tilfeldigvis stilte ingen av klokkene på kjøkkenet seg og en god stund der jobbet jeg etter helt feil skjema. Blir tidlig middag av sånt.

Men samme kan det være, nå er barna endelig i seng og denne snodige følelsen av jet-lag burde være over til i morgen.

Så gjenstår bare det store spørsmålet: Har vi egentlig lagt barna til tiden, en time for tidlig eller en time for sent? Med barn som pleier å legge seg til samme tidspunkt hver kveld kan konsekvensene av å bomme være store. Kjenner at jeg ikke er klar for å stå opp kvart over fire i natt med to uthvilte barn.

Så da gjelder det å få lagt seg tidlig i kveld! Bare litt rydding på kjøkkenet, en joggetur og en liten halvtime foran tv-en, så er det marsj rett i seng. I kveld skal vi jaggu klare å legge oss til halv elleve senest!

... som jo egentlig er halv ti. Eller halv tolv?

Æsj drittdag, jeg går og legger meg.

 

 

/ Ikke mer tikk nå, takk

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smartere enn en 3-åring?

Vi står på kjøkkenet, det er søndag morgen og på radioen spilles det beste fra 80-tallet. Ved grytene står far og kokkelerer, på kjøkkenbenken sitter plutten og assisterer, i vippestolen ligger fersken og ... ferskulererer. Hun sparker med beina, smiler og kakler i vei som en pratesyk nordlending.

- "Har du lyst på litt grøt?" spør jeg ham.

- "Nei" svarer han kontant.

- "Hva? Vil du ikke ha denne fantastiske grøten? Pappa står jo og lager sin beste frokostgrøt med masse godt oppi. Jeg lover deg, den er kjempegod! Vil du seriøst ikke ha grøt?"

- "Nei" gjentar han uten å nøle.

- "Nei? Hvorfor ikke? Hvorfor vil du ikke ha grøt?" spør jeg oppgitt.

- "Den er for varm ..."

 

Jammen... bah, tenker jeg oppgitt. Du skjønner hva jeg mener. Jeg tenkte jo liksom, jeg mente jo etterpå da, når den er ferdig liksom, skjønte du ikke det eller?

Han ser på meg med et lurt smil i munnviken.

Å ja.. så det er sånn det skal være?

Utspilt av en 3-åring altså, snakk om dårlig start på dagen ;-)

Er du smartere enn en 3-åring? Tydeligvis ikke.

 

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lørdagskos

Endelig er det lørdag og godværet er tilbake!

Det betyr at livet i solveggen kan gjenopptas og våren nytes til fulle. Men først må dagen sparkes i gang skikkelig og en god lørdag starter gjerne med en rolig kaffe og litt kryssord eller en god bok.

Selv har jeg kastet meg over kryssordet i lokalavisa og satser på å vinne hovedpotten denne uka, 10 flax-lodd, mens fersken har plukket opp en av sine favorittbøker som hun leser iherdig mens hun småler og nikker bifallende ...

 

 

Det eneste hun har å utsette på boka er, og la meg sitere:

- "Jo da, den er morsomt skrevet og alt det der, men det står jo ikke en dritt om meg i den!".

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

No more Mr. Hvitløkånde

/ sponset innlegg

Jeg er dårlig på navn. Og ansikter. Egentlig en ganske dårlig kombo når man prøver å bli kjent med nye mennesker, men det er ÉN ting jeg aldri glemmer: Dårlig ånde.

 

- Hhhei, jeg hhheter hhherr hhhest. Hhhyggelig!

 

For det er noe med en skikkelig stålånde som setter seg på hjernen. Og jeg har vært på begge sider av det bordet. Jeg har både vært han som har rygget lengst inn i hjørnet av heisen i full retrett fra en skikkelig stålånde, men jeg har også vært han som har skremt fanden på flatmark med en hvitløkånde av episke proporsjoner.

Spesielt ille var det under begge svangerskapene. Det er noe med å gå gravid som får kvinnekroppen til å utvikle rare superkrefter, spesielt på sansenivå. Frua her i huset fikk luktesans som en topptrent politihund og kunne sniffe meg opp på flere hundre meters avstand.

Noen dager rakk jeg så vidt å åpne døra før jeg hørte fra stua: "Å fysj, hva er det du har spist til lunsj?!".

 

 

Jeg prøvde å snikföre henne med hvitløk slik at vi skulle være på samme nivå, men det gikk aldri. Til slutt måtte jeg faktisk svarteliste alt i kantina på jobben som kunne inneholde selv det minste fnugg av hvitløk. Oliven, dressing, sauser, rubbel og bit.

Slike drastiske tiltak slipper heldigvis de fleste unna, men dårlig ånde kan være plagsomt også for vanlige neser.

Men selv om dårlig ånde kan forårsakes av så mangt, enten man har drukket kaffe, spist noe hissig indisk eller har en klassisk røykånde, er det relativt lett å gjøre noe med. Med generelt god munn- og tannhygiene er mye gjort og her kan det være greit med litt ekstra drahjelp.

 

Fire friske smaker klare til å bistå i kampen mot dårlig ånde

 

Läkerol DentaFresh er en ny tyggepastill i fire friske smaker som inneholder 50 % xylitol. Xylitol er et naturlig søtningsmiddel og innebærer en rekke fordeler for tennene; det forebygger karies, minimerer syreskader og reduserer plakkdannelse.

Daglig behov av xylitol er 5 gram som dekkes med kun 8 Läkerol DentaFresh-pastiller, altså ca. 2 etter hvert måltid. Og 8 pastiller, det er mye mindre enn det høres ut som, for disse pastillene er helt nyyydelige!

Jeg har prøvd alle fire smakene og kunne gjerne spist 80 om dagen. Favoritten er strawberry mint, men alle de tre andre smakene ligger bare en liten skitupp bak. Alt som skal til er to små pastiller rett etter maten så får man både en liten dessert, ånden tilbake og et strakstiltak for god munn- og tannhygiene. Smart og godt :-)

 

Litt munnhygiene, litt dessert

 

Følg med på @pappahjerte på Instagram om noen dager, da kommer jeg til å lodde ut en helt vanvittig mengde DentaFresh-pastiller til en heldig følger som kommer til å få gleden av å ha god ånde i laaang tid fremover.

Og du: Husk Läkerol DentaFresh etter tacoen da ;-)

 

 

/ God freddan!

--> Sjekk ut DentaFresh på Facebook

Dagen derpå

Jeg våkner av en lyd i det fjerne og øynene knirker seg motvillig opp. Hvor er jeg? Hva skjer?

Hva.. okei, okei, jeg er våken. Jeg er hjemme, klokka er ganske nøyaktig syv. Lyden er eldstemann som har våknet for dagen. Jeg tusler ut av soverommet og kjenner søvnen rive i øynene. Den som bare kunne fått sove litt til. Bare litt, bare en 12-13 timer til.

Jeg tenker tilbake på kvelden i går. Fest i Oslo, folk overalt, minglefest, drinker, fingermat, kjendiser, liveband, hele den smæla der. Musikken ringer fortsatt i ørene, drinkene sitter fortsatt i halsen. Når kom jeg meg egentlig i seng? Var det sånn i 2-draget?

 

Sofaparty med Speiltvillingene

Jeg subber ned på kjøkkenet, fortsatt i mitt flotteste nattøy. Skjelver som et ospeløv når jeg passerer badet, fortsatt litt kald og knusktørr i leddene.

Så kommer jeg ned. Fra stua hører jeg det knitrer i ved som brenner. Varmen pakker seg rundt meg som et ullpledd. Ute på kjøkkenet hører jeg vante lyder av kjente radiostemmer og bestikk og servise som klirrer.

Jeg kommer inn på kjøkkenet og det første som møter meg er min lille datter som ligger i vippestolen og ser på mamma som lager frokost. Fra sin lille stol i kroken får hun med seg alt og når hun ser meg lyser hun opp som en sol.

 



Lydene fra soverommet til eldstemann tiltar i styrke og mamma løper opp for å hente ham. Ikke lenge etter kommer de hun ned trappa med pjokken på armen, fortsatt i pysjen, blid og fornøyd som dagen er lang. Jeg spør om det er noen muligheter for en kaffe og han spretter ned fra armen, dytter krakken bort til kaffemaskinen, finner frem kofferten med kapslene og roper ut "Kaffedoktor!", før maskinen freser i gang.

 

 

På kjøkkenbenken står maten klar, mamma har laget frokosttallerkener til hele hurven og en stor kopp te til far. Jeg blir varm helt inn i hjerterota. På morgener som dette er det lett å bli lykkelig og takknemlig.

 

Mammahjerte, ten points. Coeur de maman, dix points.

 

Så kommer jeg på at ølen jeg drakk og champagnen som spratt var begge sterilisert. Ingen alkohol, ingen hodepine, ingen dårlig idé. Vipps er den korte natta glemt og humøret går til værs. Det blir ikke en dag i sofaen og ibuxens tegn.

Ja vel, så blir man kanskje ikke festens vinner uten et par drinker innabords, så danser man ikke med alt man har og river ned drinker og blir kastet ut og sovner på nachspiel, men hva har to tomler og er kulest kl. 07 om morgenen når klokka ringer og bamsepysjen takker for seg?

This guy ;-)

 

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fødetips-triks

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Ei venninne venter sitt første barn i disse dager, og i den anledning tok jeg meg selv i å sende henne meldingen: "Bare spør hvis det er noe du lurer på!"

Herregud.

 

Det var først da jeg hadde sendt meldingen at jeg innså hvor ufattelig tragikomisk det hørtes ut.. "Ja hei du, jeg har født TO barn og det gjør jo meg til en ekspert, det! " Jeg er litt flau over det enda, og har innsett at det må være vanskelig å bli en fødeekspert. Og godt er vel egentlig det.

Det er fem måneder siden fødselen allerede, og jeg har for lengst glemt alt det ubehagelige. (Nesten, da) Jeg husker bare da jeg fikk det lille nurket på brystet, og at all smerten forsvant på null komma niks. Siden Peter allerede har skrevet om fødselshistorien, så skal jeg heller gi deg noen korte tips og triks:

 

RIETELLING

Les deg litt opp om dette før riene starter. For når de først har startet, så er det liksom greit å ikke måtte kaste seg over ny informasjon. Da har du nok med riene i seg selv - og også kanskje en vordende pappa som spinner rundt i huset på glatte sokker mens han leter etter ting han plutselig får det for seg at han trenger på fødestua. Peter lette etter en egnet matboks. I en evighet. Og bilnøklene, da.

Hvis du har litt kontroll på hva som venter deg av rier, så er du også forberedt på spørsmålene du garantert får av jordmoren som tar telefonen når du eller den vordende far ringer fødeavdelingen.

Uansett hvor usannsynlig vondt det gjør, så ønsker ikke sykehuset at du kommer heseblesende før riene har et visst intervall og gir et visst pustebesvær. Det siste du ønsker når du ankommer sykehuset, er å få beskjed om at du kan reise hjem igjen.

 

Peter hadde full kontroll.. Og litt panikk

 

HER-OG-DER-BARBERING

Ja, da tenker jeg ikke først og fremst på barbering av leggene. Enten er du opptatt av sånt fra før, eller så er du det ikke. Dette punktet var mang en gang oppe til diskusjon i venninnegjengen, og vi ble vel enige om at det på en måte blir litt som å pusse tennene før man skal til tannlegen. Siden det liksom er et område av kroppen din som skal blottlegges for en hel verden (Ja, det føles i alle fall sånn når man ligger der med beina til alle kanter), så konkluderte vi med at det var greit å ta et lite røsk, sånn for selvfølelsens del. Selv om magen er så i veien på dette tidspunktet at det er helt umulig å se hvor man barberer, så kan det være greit å ta litt her og litt der og heller håpe på det beste.

 

KLYSTER

Dette punktet inkluderer det som bestandig har vært min største frykt. For når man skal gjennom sitt livs største pressejobb, så skal jeg love deg at kroppen ikke tenker: "Sånn ja, da presses det her, så da åpner vi der, også kniper vi igjen heeer.." Etter to fødsler, og som den selvutnevnte eksperten jeg er, har jeg bare to ting å si. Dersom du også har en liten frykt for dette punktet: Takk ja til klyster når jordmor spør om du ønsker det, og ofre det deretter ikke en tanke til. Du har annet å konsentrere deg om, og skulle du presse ut noe mer enn en baby, så gjør det ingen verdens ting - jordmødrene er vant til at sånt skjer.

 

Jada, jada, bare gi meg det du har!


SMERTER

Til dette har jeg bare en ting å si: ikke få panikk. Ja, det gjør vondt, det skal gjøre vondt å føde barn. Men får du panikk, så blir alt tusen ganger verre. Og det siste du vil, er at det skal bli tusen ganger verre (Tro meg). Pust, stol på jordmødrene, knus hånda til personen du har med deg som støtte, og tenk at kvinnekroppen er skapt for å føde barn. Det er heller ikke et nederlag å takke ja til epidural! Da får du i tillegg møtt anestesilegen, og du får helt sikkert lyst til å gifte deg med ham når epiduralen begynner å virke.

 

LYSTGASS

Min første fødsel var på Ullevål, og der hadde de ikke lystgass. Det hadde de derimot i Tønsberg, så nå er jeg jaggu ekspert på dette punktet også. Jeg var litt skeptisk til denne gassen fordi jeg hadde hørt at man kunne bli både kvalm og uvel, men dette hadde jeg helt glemt da fødselen var i gang. "Pust dyyyyypt inn!", sa jordmor, og etter et par innpust begynte jeg å få dreisen på det.

Fordelen med lystgass er at man har en maske man kan klamre seg fast i, og konsentrere seg om når riene herjer kroppen. Problemet med lystgass er at det liksom ikke gjør store nytten når man har så innmari vondt. Derfor skal jeg dele mitt aller beste tips med deg: Du må snike til deg noen dype inhaleringer når du IKKE har rier også. Da skal jeg love deg at det svinger godt i nøtta.

Jeg husker jeg tenkte at "Hei, DETTE fortjener jeg! Wohooo!!" etter hvert som jeg begynte å få dreisen på denne snik-inhaleringen. Selvfølgelig regnet jeg med at jordmødrene ikke fikk det med seg, men sånn i ettertid har jeg jo kommet på at jeg var koblet til en riemåler, og at til og med en humrende Peter forstod hva jeg drev med. Utsagn som "Ja, tenk! Jeg HAR faktisk en rie nå!" lurte sannsynligvis ingen.

 

"Jeg har en rie nå, jeg lover"

 

 GI-OPP-ØYEBLIKKET

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg om dette på forhånd. For når fødselen har kommet over i utdrivningsfasen, og barnet skal presses ut, da nådde jeg et punkt hvor jeg var 100% sikker på at nei, dette går bare ikke. Jeg klarer IKKE å presse hardere enn det jeg gjør nå (så hvorfor er ikke ungen allerede ute?), jeg har snart ikke flere krefter igjen, og nå kjenner jeg at jeg faktisk blir nødt til å gi opp helle dette fødeprosjektet.

Dere får hjelpe meg, dere får ta over hele dritten. Merkelig nok hadde jeg glemt at det trengs mer enn fire-fem runder med pressing for at en baby skal komme ut. Men da jeg hadde bestemt meg for å gi opp, ja da var det sannelig rett før babyen var ute.

 

MORKAKE

Denne kaken hadde jeg ikke ofret en tanke før fødselen. Ultralyden hadde vist meg at den var der, men jeg var ikke forberedt på at jordmor ville spørre om hun skulle holde den opp for oss etter at den var ute. Jeg er ikke spesielt skvetten når det gjelder sånne ting, og syns det var helt greit å se hvordan den så ut med konturer av "livets tre" og så videre. Peter derimot.. Mannen som ikke orker å se på "Småkryp" (animert serie) på barne-tv mens han spiser frokost.. Så hvis du med andre ord er litt skvetten når det gjelder sånt: takk enten nei til å se på morkaken, eller flytt blikket ditt fra morkaken og over på den nybakte far. Jeg skal love deg at du får deg en god latter.

Peters ansiktsfarge skiftet hvertfall til grønn, og smilet hans etter å ha blitt tobarnsfar hadde stivnet i takt med at øynene videt seg ut. Han så rett og slett gal ut der han satt. Og jeg lo som jeg aldri har gjort før. Etterpå stønnet han bare: "Det der var faktisk helt på kanten.."

 

POSTFØDSEL

Jeg hadde regnet med å være på beina igjen kort tid etter Ferskens ankomst. Jeg så jo alle de stolte nybakte mødrene som trillet på sine små nurk i sykehusets ganger, og tok det for gitt at det var sånn det skulle være rett etter fødselen. Det ble ikke sånn for meg. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med kroppen min (ja bortsett fra at den hadde vært gjennom en fødsel, da), men det siste den var interessert i var i alle fall å komme seg opp på to bein igjen.

Så fort jeg prøvde å karre meg ut av sykesenga, var jeg nær ved å besvime, derfor ble jeg liggende en god stund. Forbered deg derfor på at du kan bli sliten i noen dager, så blir du heller positivt overrasket dersom du orker å spinne rundt i sykehusgangene.

 

"Vi bare kuler'n litt her da, Mutter'n. Har'u no mjælk?"

 

DEN FØRSTE AMMINGEN

På Ullevål var det en fantastisk barnepleier som prentet følgende inn i hodet mitt: "Når babyen din vil ha pupp, si fra, så kommer vi og hjelper til!" Og dette tipset er bare superviktig. Bruk tiden på sykehuset godt, å få til riktig ammestilling er alfa omega før du reiser hjem. Dra i snora du har over sykehussenga, og blås en lang marsj i at du føler deg til bry. Ja, så er du kanskje litt til bry, men det er verdt det i ukene som kommer. Jeg tenkte at jeg hadde full kontroll på ammingen siden jeg hadde gjort det før, men det var virkelig å starte fra scratch igjen med barn nr to! Like rart i starten, og like vondt etter et par dager.. Men det går seg til etter noen uker, heldigvis.

 

BLIKKET

Dette er vel verken et tips eller et triks, men helt avslutningsvis vil jeg bare nevne en fin liten ting. For da jeg endelig kom meg opp på beina igjen, og kunne spise mat i kantina i stedet for på sengekanten, møtte jeg mange jenter med tre dagers-mage som subbet rundt i tøfler og slække joggebukser. Vi snakket ikke så mye sammen.. Men vi smilte. Og ga hverandre blikket. Blikket som sier: "jeg vet nøyaktig hva du har vært gjennom. Jeg vet hvilken smerte du har opplevd. Men her er vi altså. Ingenting er hva det var. Men vi klarte det!"

 


Stolt mamma <3



Og så kommer man hjem fra sykehuset, til en helt ny hverdag med baby i hus. Med seg i kofferten har man fått Dolly Parton-pupper, barseltårer og hemoroider. Men mine tips og triks om den tilværelsen får vi ta en annen gang :-)

 

/ Lykke til!

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Unnskyld

Jeg skjønner at det var dumt av meg. Jeg hadde jo ikke regnet med at du skulle bry deg, men jeg skjønner nå at jeg har dummet meg ut. Jeg tar selvkritikk og legger meg flat. Jeg mener skikkelig flat altså, helt der nede der hybelkaninene rår.

For her i går skrev jeg et innlegg om å nyte tiden i solveggen, jeg fabulerte og drømte om vårens mange gleder og jeg ga vel egentlig vinteren det glatte lag. Lite visste jeg at Kong Vinter brukte fritiden sin på å lese pappablogger ...

For han har svart, ved Odins skjegg som han har svart! Snøen angriper oss fra alle kanter, biler står langs veien, busser nekter å kjøre og verden går helt i stå. Det som for bare få timer siden var et lystig paradis for vårens mange gleder har blitt redusert til Kong Vinters kaotiske boltreplass.

Tirsdag:

 

 

Torsdag:


 

Tirsdag:


 

Torsdag:

 

 

Sånn atte, neida så ...

Men men, aldri så galt at dette ikke er godt for noe ;-)

 


/ Tiddelibom

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Nyt livet i solveggen

Finnes det egentlig noe bedre enn å sette resten av verden på pause og bare nyte livet i solveggen?

/ sponset innlegg

Endelig er våren her og med våren kommer så fantastisk mange fine stunder, for våren det er årets beste tid.

Kanskje aller best er disse stundene nå helt i starten når man aldri helt forventer dem. En dag kan det snø og være surt som et regnskapsår, men så slår det om og blir tidenes beste påskestemning.

 

En kaffekopp, en plutt og et rolig kvarter i solveggen #lykke

 

Og det er noe helt spesielt med vårsolen, man blir så utrolig takknemlig for å henge ut med den. Ikke som om sommeren, for da forventer man jo såpass, men om våren føles alt som en bonus. Man setter alltid like stor pris på en knalldag i solveggen med fregner på nesa og lyden av en gressklipper i det fjerne.

Så er det jo også noe visuelt vakkert og symbolsk flott over blomstene som hilser våren blidt velkommen. Opp fra vinterdvalen spretter de og strekker seg mot solen i et langt og fargesprakende gjesp.

 

 

Men så er det også så fort gjort å bare haste seg gjennom dagen uten å stoppe opp og ta seg tid til å nyte slike øyeblikk. Og det er synd, for på dager som dette er det grunn til å spørre seg: Finnes det egentlig noe bedre enn å sette resten av verden på pause og bare nyte livet i solveggen?

Legge hodet bakover, kjenne sola varme og ta inn livet i lange drag. Det er balsam for sjela det. Ekstra bra blir det selvfølgelig med en liten sjokoladebit, en skål med nøtter eller noe annet godt å bite i. Og selvfølgelig en god kopp kaffe.

 

 

Og det finnes en kaffe for enhver anledning. Små fyrrige espressoer for trøtte morgener, enorme kopper for kaffeslabberas med gode venner, bålkaffe med kvister og gruff etc. Men for lun og sval kvalitetstid i solveggen er det greit å gå for en sikker vinner.

Nespresso passer perfekt når livet skal nytes i lange drag. Med Lungo-variantene får du en stor kopp utsøkt kaffe i flere deilige smaker. Selv er jeg kanskje aller mest glad i Linizio Lungo som er en rund og mild kaffe med undertoner av malt og kornblanding.

Men klart, på morgener som starter noen timer tidligere enn planlagt er det ingenting som kan redde dagen som en smaksrik og fyldig Fortissio Lungo. Da er det fint at Nespresso har et stort sortiment og en kaffe for enhver anledning.

 

 

Sjekk sortimentet og finn din favoritt

P.S. Når du først er inne og bestiller kaffe, så MÅ du også sjekke ut "Caramelito" som er en spesialvariant med smak av karamell. Har akkurat bestilt en bråta av disse selv og den kan anbefales på det varmeste for når du ønsker å prøver noe litt annerledes.


/ skål!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Selvangivelsens høye beskytter

Med bare kort tid igjen til selvangivelsen skal leveres inn har jeg landet på en viktig beslutning: Jeg trenger en regnskapsfører!

Så var det den tiden av året igjen. Kvitteringsbunker høye som fjell velter over meg, bilag og tall hagler rundt ørene og hodet fylles av kaos. Jepp, det er tid for selvangivelse.

 

 

For de aller fleste har dette blitt en smidig prosess helt fri for noen form for smerte, bare et raskt overblikk og et klikk, så er det unnagjort, men som selvberget enkeltpersonforetaker blir biffen straks litt mer blodig.

Og her får jeg virkelig svi for at jeg er av den idiotiske rasen med folk som bare slenger alle kvitteringer i en skuff i løpet av året og tenker at det tar jeg i morgen. Og i morgen ja. Og plutselig har det blitt et helt år med morgendager og vipps så sitter man her med stressflass og harehjerte.

I tillegg til kvitteringspotpurriet som venter i skuffen, så er dette også første året jeg for alvor må føre regnskap selv. Etter et langt år med utlegg og inntekter og hva som ser ut til å være 9734 parkeringslapper skal jeg for første gang føre næringsoppgave, MVA-regnskap og gudene vet hva.

Heldigvis er jeg godt forberedt, for jeg hadde jo tross alt bed. øk. på BI for snart 10 år siden ... Var det E jeg fikk i bed. øk. til slutt da? Crap, først nå innser jeg at jeg burde fulgt bedre med og ikke bare tenkt på kaker hver gang noen snakket om moms.

 

#schkæptisk

 

Så med et kaotisk hav av papirlapper foran meg og en stormfulll sjø av tanker i hodet har jeg landet på beslutningen om å skaffe meg regnskapsfører. Jeg burde vel strengt tatt klart å gjøre dette selv, men jeg ser meg nødt til å kalle inn eksperthjelp akkurat i år. Og da henter jeg ikke inn en hvilken som helst heller.

Han er en notorisk kremmer som ikke er redd for å skvise kundene for penger, han har vist seg meget dyktig med tall i året som har gått og han viser mer økonomisk teft enn Hallgeir Kvadsheim. Jeg snakker selvfølgelig om daglig leder i Plutten Frukt & Tobakk, Mr. Plutt himself.

 

Alt linet opp og klart for revisjon.

 

Du vet du har valgt riktig regnskapsfører når han ikke engang tar seg tid til å hoppe ut av pysjen før han begynner på regnskapet. Så nå burde det endelig bli orden i sysakene!

Fullt mulig at jeg får en aldri så liten telefon fra Skatt Sør utover året, men det er ikke så farlig. Det tar vi i morgen ;-)

 

Ser ut til at jeg kommer til å stå oppført med 10 av det meste i år gitt

 

/ No regnskap, no cry

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et øyeblikk i skogen

Så satt vi plutselig der på en benk i en skog og kjente litt på kjærligheten.

Som travle småbarnsforeldre er det lett å la øyeblikk som dette skli med i dragsuget av arbeidsoppgaver og klesvask og smokkekoking, men når man endelig tar seg tid til å sette verden på pause, blir man fort som nyforelsket igjen.

For det er noe med å ta seg tid til å se hverandre. Uten barn, utenfor huset. Bare nyte hverandres selskap uten forstyrrelser, om enn for bare fem minutter.

Det gjorde vi i dag. Jeg vet ikke om det var den friske vårluften, en relativt grei natts søvn eller kjærligheten som oppstår når to hender møtes i et romantisk øyeblikk, men noe var det.

Vi ble sittende å prate om hvorfor vi ikke gjør dette oftere mens vi nøt varmen fra vårsolen og utsikten over Larviksfjorden fra toppen av Bøkeskogen.

Plutselig kom jeg på at det var jo ting som dette vi flyttet til Larvik for. Uten at jeg helt kan sette fingeren på det, så er det noe spesielt med Larvik. En lun atmosfære og en klokke som tikker bare litt saktere enn i Oslo.

Men sånt er lett å glemme når hverdagen fylles med gulpekluter og yoghurtflekker. Man glemmer at det også finnes en verden utenfor husets fire vegger, spesielt i det slapsete vinterhalvåret.

Men nå har våren meldt sin ankomst og optimismen kribler i magen som sommerfugler. Det er lett å bli forelsket på en dag som dette, når solen varmer i kinnene og fuglene jubler i kor.  Alt man trenger er litt tid. Og en benk, i en skog, i armene på den du har kjær.

 

 

Og en time med svigers som barnevakt ;-)

P.S. En ting sliter vi derimot med her i Larvik, og det er å få nok barn. Toppsaken i lokalavisa var nylig at det er alt for mange barnehageplasser til overs. Samtidig ligger leiligheten til barnevakten vår ute til salgs, så hvis du kunne tenke deg å flytte hit og hjelpe til med befolkningsveksten, eller bare er snusen på en fin leilighet, sjekk annonsen her.


/ Ja til mer sussing på benker

* Følg Vårhjerte på Facebook *

9 måneder som sofagris

Det er jo ikke så ofte jeg skriver om hva jeg driver med sånn utover blogging, tacomekking og bleieskifting.

Vel, som du kanskje vet eller ikke vet, så har det nå gå nøyaktig ni måneder siden startet jeg Sofagrisprosjektet, et ett-årig prosjekt for å komme meg i bedre form.

Prosjektet har hatt sine oppturer og nedturer, men det satt en støkk i meg da jeg plutselig innså at det har gått en periode med prøving og feiling tilsvarende et helt svangerskap! Det føles som en ørliten evighet siden jeg startet med dette prosjektet (23. juni), men så er det faktisk ikke lenger enn et helt normalt svangerskap.

Gjennom begge våre svangerskap har frua vært i tidvis dårlig form, deriblant kjempekvalm i flere uker (måneder?) i strekk, og først nå har det gått opp for meg hvor lenge det faktisk er. 9 måneder med forventning, bekymring, smerter og forandring. Det er lenge det!

I hvert fall når man legger til at man har en fødsel å "glede" seg til på slutten av det hele.

 

 

Det fikk meg også til å innse akkurat hvor tøffe damer er. For i løpet av mine ni måneder har jeg gått på flere smeller, lagt prosjektet på is under den verste julematbonanzaen, variert i både form og variasjon, men kvinner står løpet ut uten å mukke. Vel, for det meste da.

Noen ganger må det gråtes en skvett og andre ganger blir pappa kjeppjaget ut for å kjøpe sjokolade kl. 03 om natten, men det skulle egentlig bare mangle.

Men la oss ikke ta den sammenligningen noe særlig lenger, for det er bare et spørsmål om tid før jeg valser ut i noe som blir helt feil. Så da avslutter jeg heller bare med å si at det er tre måneder igjen av prosjektet og at det nå endelig begynner å ta litt form her og at det blir en liten bildespesial rundt 23. juni.

Spesielt spent på å se hvordan den åletrange t-skjorten jeg pakket ned for 9 måneder siden ser ut på kroppen ett år senere..

 

23.06.2014

 

Så blir det spennende å se hvor det hele ender, men for nå ser man altså slik ut:

 

 

12 uker igjen, det er nå det virkelig begynner :-)

Les mer på Sofagrisprosjektet

Skjelett i skoskapet

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Tidligere i dag postet Peter et innlegg om hva vi har drevet med i helgen; nemlig rydding. Les: "Ukas krangel - skoskapet".

Og jeg innrømmer gladelig at jeg storkoset meg i hele går, fordi det altså viser seg at etter år med klaging - år med grenseløs irritasjon over min beskjedne skopark, så er det altså min kjære mann som eier flest sko her i huset.

Hah!

Jeg må innrømme at det kom litt uventet, men jeg syns uansett det var på sin plass å hovere. I hele går. Deilig var det. Deilig!

I dag skulle jeg rydde bort vinterstøvlene mens lillesnuppa sov formiddagshvilen sin, og da jeg åpnet skapdøra på gjesterommet, oppdaget jeg tilfeldigvis en stor eske som tok opp hele plassen på nederste hylle. Den hadde liksom kilt seg helt fast, så jeg måtte røske den ut. Lokket spratt opp, det var tydelig at denne esken hadde vært sprekkeferdig over lengre tid. Og mot meg lyste sko. Drøssevis med sko. Esken var stappfull. Av mine sko.

En eske med minst tjue par, som jeg helt hadde glemt. Og min eneste tanke var ikke at det er flaut å eie tjue par som jeg ikke har savnet siden sist jeg så dem. Nei, det eneste jeg tenker er at dette må aldri Peter få se.

Jeg tenker meg om et øyeblikk.

Så henter jeg teip og sprittusj.

 

 

Sånn, da ordna det seg :-)

 

/ Christina 2 - Peter 0

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Ukas krangel - Skoskapet

Før helgen gikk vi løs på haugene med gamle arveklær og slitte filler. Det blir jo fort litt jobb ut av sånt, men fy søren så deilig når man er ferdig! Plutselig har man orden i sysakene og luften blir med ett litt deiligere å puste inn.

 

 

Med ny iver og ryddeglød fant vi derfor ut at vi skulle gyve løs på resten av huset også. Hvert eneste rom og skap skal endevendes for rydding, kasting og sortering.

Allerede i første hylle fant vi så utrolig mye rart som bare har ligget på vent helt siden vi flyttet og vi innså hvilket kaos som gjemmer seg bak mange skapdører.

Det vil jo selvfølgelig ta oss brorparten av 2015 å bli ferdig, men det kommer til å komme godt med, for rot i skap gir rot i hodet, og rot i hodet gir rot i alt. Man blir jo faktisk ubevisst irritert og grinete av å ha det rotete, spesielt andres rot og unødvendig rot som kunne vært unngått.

Lenge har jeg for eksempel irritert meg over skogarderoben til frua. Hvem trenger sååå mange par med sko? Hvor enn jeg snur meg ser jeg en av hennes minisko og selv om jeg har nevnt dette ved flere anledning ser jeg ingen bedring, men endelig var dagen kommet for å gjøre ord til handling.

Alle skoene ble lempet ut og linet opp for sortering, UFFing og kasting. Snart fylte de hele gulvplassen der ute.

 

 

- "Herregud, Christina. Hvor mange par med sko har du egentlig?" sa jeg oppgitt og begynte å telle over.

- "Jommen, man trenger jo-" skulle hun til å forsvare seg med.

- "...elleve og tolv. 12! 12 par sko har du, og det er bare her nede i gangen. Hva i all verden skal du med tolv par sko? Du har jo bare to bein eller?" sa jeg både litt oppgitt, triumferende og ertende siden jeg etter så lang tids frustrasjon endelig hadde fått bevist mine mistanker.

Hun sto helt stille og svarte ikke. Bare nikket hodet frem og tilbake mens hun så over haugen. Hun telte. Så var hun ferdig og så opp på meg med et blikk som alltid betyr trøbbel.

Det lure smilet, gnisten i øyet og den lille krøllen i munnviken - alle disse tegnene på at bordene plutselig har snudd.

- "Å ja... 5 par mindre enn deg altså?"

Jeg talte raskt over, det kunne ikke stemme. 17 par sko med mitt navn på. Det stemte. Sjokk. Vantro. Stillhet. Det er jo en uskreven regel at kvinner har flere par sko enn sin mann! To av parene var riktignok tøfler, men det gjør jo ikke saken det spøtt bedre.

Men min hevn kommer, for så snart vi er ferdige i første etasje står badet for tur, og der blir det andre boller. Min ene stusselige deodorant mot 98 håndkremer! Den kampen kan jeg ikke tape. Og da er det min tur til å være hovmodig og fæl, akkurat slik jeg hadde gledet meg til med skoene.

 

Muhahaha!

 

/ Mvh forfordelt tøflus

* Følg Skohjerte på Facebook *

Hei sveis

Altfor lenge har altfor langt hår gitt meg altfor mye hodebry, så i dag var det kroken på døra.

Før var alt så mye enklere. Da jeg var ung og lovende fikk jeg alltid høre at jeg hadde så tykt og mye hår at frisørene måtte bruke en egen saks for å tynne det ut.

I det siste har jeg derimot uroet meg litt for om de kanskje gikk på litt for hardt med den saksa, for nå synes jeg det begynner å glissent og tynt i hyssingen. Vikene er på tapende front selv om månen holder stand.

Jeg er kommet dit i livet der håret faktisk bare ser mer pistrete ut dess lengre det blir og ganske lenge har jeg lurt på hvordan det ville sett ut om jeg bare fjernet alt.

Jeg trenger ikke dra til frisøren en gang, for de siste årene har jeg vært min egen frisør etter at en søt frisørinne jeg en gang i tiden var litt småforelsket i knuste mitt hjerte da hun solgte meg et ekstrakt som skulle stimulere hårveksten ... #heartbreaksmiley #denfølelsen #georgecostanza

Så det ble aldri oss to.

Men nå har jeg akseptert min skjebne. Det vil bli en god stund til noen frisør klager over tykt hår på denne nøtta igjen.

Dessuten, og som et utmerket påskudd og/eller en fantastisk dårlig unnskyldning, så går det også lus i barnehagen til plutten for tiden, så da kan det jo være greit å gjøre en solidarisk innsats for fellesskapets beste.

Så derfor..

 

Før ...


Etter

 

Tja, det ble jo ikke så halvgæli, gjorde det vel? Hvor lenge jeg har tenkt til å ha håret slik vites ei, men det er i hvert fall ydderst usannsynlig at jeg kommer til å gå tilbake til denne med det første..

 

 

Det tror jeg 25 år med evolusjon har satt en stopper for ;-)

... så får jeg bare håpe at bolleklipp ikke blir på mote med det første, men at "serbisk dørvakt" blir siste skrik i vår.

 

/ P.S. Ingen lus oppdaget.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ulvebittet

Da jeg var ung, kul og hipp husker jeg vi gutta hadde et begrep også kjent som "Ulvebittet".

Altså at man våkner opp ved siden av en dame som har sovnet på armen din og dermed låser deg fast til senga. Målet er jo selvfølgelig å fortest mulig komme seg hjem, ubemerket som en ninja i natten, men i frykt for å vekke vedkommende vurderer man heller å gnage av seg armen enn å dra den ut og risikere å vekke henne. Ref. Ulvebittet.

 

 

Jeg har inntil ganske nylig trodd at jeg aldri ville møte en slik problemstilling igjen, for jeg trodde jo at jeg var lykkelig forlovet med frua i mitt liv og godt etablert i en lykkelig familie og alt. Men så da, i det siste har det nemlig skjedd litt ting på privaten.

Jeg har møtt en dame.

Og jeg må vel ærlig innrømme at jeg er nyforelsket igjen.

 

 

Problemet er bare at hun sovner på armen min stort sett hver eneste kveld, og når jeg legger henne ned blir armen låst fast under henne. Dette etterlater meg i en håpløs situasjon der jeg må velge mellom å risikere å vekke henne eller bli liggende der oppe resten av kvelden.

 

 

Problemstillingen er kanskje den samme, men situasjonen er ny og et nytt begrep er født.

"Lilleulv-bittet" <3

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Date med frua

I går hadde vi intet mindre enn TO historiske hendelser her til lands som begge inntreffer nesten like sjelden: Total solformørkelse og en lunsjdate for frua og meg.

Det har vært travle uker siden vi ble tobarnsforeldre i oktober, dagene har stort sett bestått av å få på plass rutiner for hvordan man sjonglerer to barn som på forskjellig vis har behov for like mye oppmerksomhet. Og når man i tillegg får servert en god dose sykdom på sølvfat stort sett hver uke siden nyttår, ja da sier det seg jo selv at gårsdagen var svært etterlengtet.

Svigerforeldre åpnet dørene på vidt gap for vogn og vippestol og stellebager og leker og tåteflaske og reservemelk og to små barnebarn, før de dyttet oss ut døra med ordre om å kose oss. Og mens vi stod og ventet på heisen kikket vi på hverandre, og innså at vi begge tenkte akkurat samme tanken:

- "Å herregud, vi skulle ikke bare...?", begynte jeg.

- "..fått tak i et ledig hotellrom?!", fortsatte frua.

Og så skrattlo vi gjennom hele heisturen fordi vi vurderte å ringe Farris Bad og høre om de hadde hotellrom på dagtid for timesutleie ... #goodtimes

Tenk så deilig! Kun søvn. Helt uforstyrret. Ingenting annet. Men vi fant fort ut at de sikkert ikke hadde trodd på oss uansett.

Men så plutselig satt vi der, på Hungry Heart Café, vårt yndlingssted over alle kafeer i mils omkrets. Nykvernet kaffe med kokosmelk (et must for trøtte tryner), leskende energi-smoothie (ingen forklaring nødvendig) og økologisk mat i verdensklasse. Vi pratet uten å bli avbrutt, ingen spyttet ut maten etter å ha tygd litt, ingen maset etter verken druer, aprikoser eller barne-tv.

 

Hungry Heart <3


Quinoaboller med råkostsalat. Yum!

 

Bare oss to, deilig mat og en tilsynelatende evighet av ledig tid. Vi var i himmelen. Vi var ikke lenger klokkas lakeier, snarere tvert i mot. Og det var helt magisk. Fargen kom tilbake i ansiktet og kjærlighet var i luften. Det er ikke mer som skal til for to slitne småbarnsforeldre.

 

Og en liten godbit til dessert ;-)

 

Neste stopp var den fiffige klesbutikken Andersen for å plukke ut raffe filler til far. Det har seg nemlig slik at jeg skal på fest med bloggfiffen i Side2 neste uke og da tenkte jeg å gjøre et seriøst forsøk på å ikke se ut som en boms. Jeg har alltid følt meg som en sel på trehjulssykkel i klesbutikker, spesielt når man blir tvunget til å prøve bukser så trange at de helt ubevisst får deg til å begynne å snakke som en svensk servitør.

Heldigvis hadde butikken en behjelpelig herremann å avse, så da ble det orden i sakene. Her er et lite knippe bilder fra catwalken.

 



 

 

 

Og to store handleposer senere var vi tilbake i heisen på vei opp til svigers. Denne gangen med glød i kinnene. To slitne småbarnsforeldre hadde forlatt leiligheten bare få timer tidligere, et kjærestepar var nå på vei opp igjen.

Jeg tror det er viktig at man tar seg tid til slike ting, gjerne oftere enn én gang per solformørkelse. Vi ble i hvert fall enige om å prøve å få til en slik date minst én gang i måneden. Vi skulle selvfølgelig gjerne gjort det hver eneste dag, men da tror jeg kanskje barnevakta hadde flyttet til varmere strøk ;-)

Men nå må jeg løpe, for etter vellykket date i går prøver vi å gjenta suksessen i kveld. Uten barnevakt riktignok. Så da blir det lunken/iskald biff til middag (som noen har sølt yoghurt på) og en romantisk kveld med bretting av klær foran tv-en.

 

 

/ Det er ikke så mye som skal til

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Guilty pleasure - er jeg alene?

Jeg har gått på en skikkelig identitessmell, så nå roper jeg ut over fjellene i et desperat håp om at noen vil svare.

Så ... hvordan skal jeg forklare dette? For jeg prøver jo så godt jeg kan å være en tøff, voksen mann.

Noen ganger lar jeg skjegge gro noen dager ekstra eller hører på satanisk dødsmetal bare for å bekrefte min identitet. Andre ganger drikker jeg melk rett fra kartongen (#yolo), men akkurat nå sitter jeg i en skikkelig skvis.

For i det siste har jeg blitt glad i å romstere rundt på Netflix på evig søken etter nye perler. Så langt har jeg kommet over mange snodige dokumentarer som jeg har trykket til mitt bryst. Om matindustrien i USA, om den japanske sushikokken Jiro, om legalisering av marijuana og mer. Og det er jo greit, ingen identitetskrise der. Men her en dag ramlet jeg tilfeldigvis over en tv-serie som egentlig ikke har fanget min interesse, men det var ingen snodige dokumentarer å oppdrive og i et svakt sekund lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd.

Så jeg så noen minutter.

Og så så jeg noen minutter til.

Og nå ELSKER jeg den!

Jeg snakker selvfølgelig om den meget jentete, rare, dustete og usannsynlige serien Unbreakable Kimmy Schmidt.

 

(bilde: couchtimewithjill.com)


Serien handler om en jente som flytter alene til New York etter å ha vært innesperret i en bunker i 15 år.

Serien er så teit! Så utrolig merkelig, søt og jentene at jeg får hull i tennene hvert femte minutt, men likevel har jeg blitt helt hektet og jeg elsker den! Og det er rart, for jeg tror denne serien er ment for ungjenter av veskegenerasjonen og oppover, men definitivt ikke voksne mannfolk med gressklipper og boliglån.

Like fullt tar jeg meg selv i å glede meg til hver eneste episode og ligger på sengekanten med mobilen hver kveld og småprater for meg selv:

"Kimmy, du Kimmy, hva for noe merkelig vil du finne på i dag da? Og Titus da, du elskverdige godgutt, jeg heier på deg!" Og sånn går no dagan.

 

(bilde: Netflix)

 

Så er spørsmålet: Finnes det andre menn der ute som har gått i samme fella? Ikke vær flau, kompis, vær solidarisk. Frihet, likhet, brorskap og de greiene der. Damer, har du en husbond som sniktitter litt når han tror du ikke følger med?

Det må da være fler enn meg..? Kom igjen a karer, en eller annen, jeg står med en åpen og utstrakt hånd her, help a brother out.

 

/ Bill. mrk. Forvirret og alene #chickflickdeluxe #guiltypleasure

* Følg Kimmyhjerte på Facebook *

Dingsen som gjør pappa litt gravid

Et svangerskap danner et sterkt bånd mellom mor og barn, men holder pappa litt på avstand. Nå finnes det endelig en dings som tar pappa ett steg nærmere barnet i magen!

/ sponset innlegg


 

Produktet heter BabyBuzz og er et spesialarmbånd utviklet av Libero. Hva det er snakk om her er rett og slett et sett armbånd som både den vordende mor og far har på seg. Hver gang babyen sparker mor i magen vil det kjennes som en vibrasjon i armbåndet til far.

På den måten vil pappa også føle en mer fysisk tilknytning til det lille barnet i magen til mor og dermed involveres i svangerskapet i større grad enn tidligere (dette gjelder selvfølgelig ikke kun for far, men hvem enn du ønsker å dele graviditeten med: partner, medmor, venninne, mamma etc).

 

 

Har man ikke vært gjennom et svangerskap tidligere kan det kanskje være vanskelig å helt forstå nytten av et produkt som dette, men som tobarnsfattern er jeg VELDIG positiv til konseptet.

For mens mor går med barn i magen skapes et helt spesielt bånd mellom de to. De er ett og utvikler seg sammen. Mor kjenner alt, mens far står på sidelinjen og heier. Det blir liksom ikke det samme. Selv om man gleder seg like mye er man liksom ikke en like stor del av det og det kan være vanskelig å virkelig føle "magien" på kroppen.

Derfor kan jeg så absolutt se for meg hvilken glede det ville gitt meg å f.eks sitte på jobb og plutselig kjenne det vibrere i armbåndet og vite hva det betyr. Det er liv. Det er en liten en der inne som vil ut og oppdage verden. En liten klump av kjærlighet som om ikke lenge vil bety alt for deg.

 

Lillesnupp, bare minutter gammel <3

 

Selv om jeg synes BabyBuzz høres helt fantastisk ut, så antar jeg at dette er typisk noe finansfiffen vil fnyse av, men nå er jo ikke jeg en sånn "menn skal ikke gå med barnevogn"- type fyr.

Jeg mener at den moderne mannen tør å være myk. Uten rustningen er vi menn overraskende sårbare og personlig synes jeg at det er mye tøffere å ha en klein BabyBuzz-svangerskapsvibratordings rundt armen enn en Breitlingklokke til 50 000 kroner.

Men, i ærlighetens navn: Jeg mener også at det går en grense et sted. Men den går ikke her. For min del går den ved å sette på meg sånne juksepupper med melk, slik at jeg som far også kan amme babyen. Det blir helt uaktuelt for meg, der går min grense.

Men et armbånd som ville tatt meg et lite steg nærmere mitt ufødte barn og føle på kroppen når den gir fra seg livstegn..? To store tomler opp :-)

Se video av armbåndet BabyBuzz her:

 

kNC2q1sRAxY

 

 

Hva tenker du? Kunne BabyBuzz vært noe for dere?

Spent på å høre hva dere mener om saken :-)

--> Les mer om BabyBuzz

 

/ God freddan!

** Følg Libero på Facebook **

Ekstremsport for pappaer

Jeg husker da jeg var yngre jeg. Var ikke redd for en pøkk!

Jeg var med i VM i døds, kjørte hardt på snowboard, hoppet i strikk, prøvde wakeboard, hoppet i fallskjerm og raftet i Akerselva. Jeg har også prøvd å kite på fjellvidda én uke etter en kneoperasjon, ruset på ganske tunge medikamenter. Det var en merkelig opplevelse.

 

Alley oop!

 

Det var tider det, den gangen jeg kastet meg ut i ekstremsport av alskens slag uten å blunke. Nå ... ikke så mye. Jeg har ikke lenger det jeg vil definere som et liv verdig å filmes med GoPro. Veldig langt derifra faktisk.

Jeg har tidligere harselert med at man blir litt kjipere av å få barn og det står jeg for. Det mest ekstreme jeg bryner meg på i disse dager er hvor lenge jeg tør å la laksen ligge i panna før jeg snur den (tenk om den blir helt tørr!!) og selvfølgelig hvor lenge etter utløpsdatoen jeg tør å kaste i meg servelat uten å lukte på den først (#yolo).

Livet mitt er med andre ord ganske i manko på dristige utfordringer ... MEN, det var inntil i dag!

For tidligere i dag var jeg på treningssenteret og løftet tungt metall som en gorilla og på vei hjem skulle jeg bare raskt innom butikken, da jeg plutselig fikk denne tekstmeldingen fra frua:

 

 

Og det fikk meg til å tenke..

For mens jeg sto og ventet på at den gamle mannen bak kyllingmonteret skulle bli ferdig med å maltraktere min nygrillede kylling, slo det meg:

"Jeg lever et trygt og godt liv. Nesten litt kjedelig, så trygt og godt er det. Jeg savner litt adrenalin, jeg trenger adrenalin. Man får det jo ikke mer moro enn man gjør det til selv, så hva om jeg bare sparker opp døra når jeg kommer hjem og brøler av full hals: JAAAAAAALLOOOOO!!! FATTERN ER HJEMME, HVOR ERRU BEJBE?!!"


Mens jeg parkerte bilen utenfor huset tenkte jeg mer over saken. Sugde på det som en karamell og veide for og i mot. Da ble det fort klart.

FOR: Det kan bli moro. For meg.

MOT: Testiklene mine vil garantert bli sparket så hardt opp i lufta at de kun vil bli synlig med røddig stjernekikkert.

 

Ska gi ræ nygrilla kylling. jeg!

 

For en kvinnes vrede er ikke noe å ta lett på og når vi i tillegg tar med i beregningen at det her er snakk om en utslitt, ammende småbarnsmor som er på 3 timers søvn og sitt siste strå av tålmodighet landet jeg på at det plutselig virket langt mer fristende å gjørmebryte med en sulten grizzlybjørn.

Så ... da droppet jeg det.

Men det var nesten da ;-) #nestenyolo

 

/ Ekstremsport? I morgen, kanskje

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sannheten om arveklær

Jeg sitter i et hav av klær jeg nok aldri vil klare å ro meg ut av. Det er bukser og gensere og gudene vet hva i alle slags størrelser og varianter.

Det er klær samlet sammen gjennom flere runder i arvekarusellens fascinerende runddans og det synes. Noen av plaggene må være minst 20 år gamle? Det er navn i nakken på folk jeg aldri har hørt om, folk som sikkert er pensjonert innen nå.

 

Lillesnupp følger ivrig med fra sidelinjen

 

Og nå har dagen kommet for å rulle inn på endestasjonen for mange av disse fillene. Skap er tømt, stua er fylt og en stor kopp kaffe er spedd ut med en mengde stå-på-vilje, for nå skal endelig gamle plagg sorteres og prosesseres. Små plagg som skal arves videre skal dit, opplagte kasteplagg skal i den haugen og plagg som fortsatt passer skal i den bunken.

Ganske tidlig i prosessen innser jeg litt av problemet med å brette vekk og kaste gamle klær: Det er skikkelig sårt.

Affeksjonsverdien og minnene som sitter i klærne er så mye større enn jeg hadde trodd. Slik som den gamle pysjen med de fargerike stripene. Den er slitt nå, gudene vet hvor mange barn den har bodd hos før den havnet hos oss, men jeg har så mange fine minner med den. Bilder og historier som gjør meg glad, og nå skal den bare kastes vekk som et gammel bananskall?

 

Det føles som i går..

 

..men dagen er kommet for å ta farvel.

 

Det er rart hvor mange følelser som gjemmer seg mellom fibrene på barneklær som ikke lenger passer. Med en gang man tar på dem våkner minnene til live og man får et nostalgisk tilbakeblikk i plaggets historie. Og det er vel også derfor man noen ganger får arveplagg fra andre som virkelig ikke tåler dagens lys.

Først tenker man: "Hva i all verden tenkte de på? Hvorfor kastet de ikke bare dette gamle rakkelet?". Så innser man at de ikke hadde hjerte til det. For det er så mye hyggeligere å sende noe videre og tenke at plagget får et nytt hjem fremfor at det skal sendes til de evige jaktmarker.

 

Og du da, gamle smurfecaps, hva skjedde?

 

Heldigvis er det ikke så mye som skal kastes. Noe UFFes og noe går videre til lillesnupps venteskap, men det aller meste pakkes inn i separate poser som igjen pakkes inn i enda større poser og skyfles vekk på loftet. Og så er det bare å vente ...

Vente på den dagen noen ringer og spør. Det kan skje i morgen, det kan skje til sommeren, det kan skje om noen år. Men når den dagen kommer skal vi være klare, og stakkars de som ringer. De bør være klar for et helt flyttelass med hvite bodyer, en elefants vekt i lodne ullgensere og et hav av fargerike sokker.

Vi har prøvd å sortere som best vi kan, men like fullt vet jeg at de vil pakke opp klærne, se på et par av plaggene og si: "Hva i all verden tenkte de på?!" Men vit at vi prøvde. Det er bare ikke så lett når det kommer til stykket.

Men det er livsviktig om arvekarusellen skal gå sin gang. Og det må den, ellers kollapser hele systemet. Og da må alle gjøre sin del av jobben.

Heldigvis vet man jo aldri hva man plutselig en dag kan finne på å få i retur og det er også noe av det som gjør arvekarusellen så spennende og fantastisk.

Men det kan være tøft når det står på som verst, for det skjærer godt i pappahjertet å pakke vekk plagg som dette:

 

#knustpappahjertesmiley

 

Les også: Arvekarusellen - et pyramidespill


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Uventede utfordringer på et hjemmekontor

Jeg har alltid tenkt at hjemmekontor skal være så fint. Disponere tiden selv, jobbe når man vil, være sin egen sjef.

Og jo da, hjemmekontor er ofte vel og bra, selv om det stort sett alltid fører til jobbing ut i de sene nattetimer, men det fører også med seg andre utfordringer man kanskje ikke hadde tenkt på tidligere. Små faktorer som fort kan ødelegge arbeidsflyten.

For hvor ofte skjer det egentlig på et vanlig kontor at en kollega kommer bort til deg mens du jobber, legger seg i armene dine og sovner der? Ikke spesielt ofte.

 

Regnskap? Næh, la oss kose.

 

Dessuten blir man asosial og sær av for mye hjemmekontor over tid. Det er ikke bra for hjernen å ikke møte andre folk, ikke kunne diskutere gårsdagens episode av ?The Biggest Loser? i lunsjen og venne seg til at det er helt greit å gå i joggebukse på jobb. Fordelen er selvfølgelig at man kan sitte med usminket steinansikt hele dagen lang uten at noen tror du er grinete og trenger en klem.

 

Hjemmekontor = Konstant steinansikt

 

Jeg har heller aldri i min erfaring fra alle mine tidligere jobber erfart at en kollega plutselig sparker inn døra til kontoret kun iført pysj, hopper opp i fanget mitt og begynner å hamre løs på tastaturet som en ruset bavian.

 

Så setter vi bare opp en enkel T-konto her...

 

Det fine med de dagene jeg har hjemmekontor er derimot at jeg jo faktisk har egen barista! Han lager kaffe til meg hver eneste morgen for tiden og kaller seg bare for "Kaffedoktor´n". Han har blitt helt rå på kapselmaskinen, selv om jeg aldri helt vet om jeg får en kruttsterk espresso eller en koffeinfri lungo. Men men: YOLO! ;-)

 

 

Den aller største utfordringen med hjemmekontor er selvfølgelig å faktisk gjøre det man skal og ikke bare sitte på youtube og se på morsomme katter hele dagen. Slik som i dag, så fort dette innlegget er postet skal jeg gå rett i gang med å få orden på selvangivelsen og regnskapet for 2014 i god tid før fristen.

Men det rare er at hver gang jeg skal begynne på den (pardon my french) drittjobben, så skjer det plutselig noe annet. Men ikke i dag, for nå skal jeg- ... nei, vent nå litt... Jeg er jo kjempesulten! Kan ikke begynne med regnskap da? Nei nei, det lar seg ikke gjøre. Uten mat og drikke etc. Her må jeg nok bare utsette gitt.

Skitt altså, nå som jeg var så klar og alt. Vel vel, kanskje i morgen da.

Eller fredag.

 

/ Ha en knakende fin onsdag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den kjipe tiden

Altfor lite sies om tiden rett etter man får barn og hvor tøff denne perioden faktisk kan være. På tide å ta bladet fra munnen.

 

 

For i dag var jeg på et veldig trivelig trilletreff i Oslo for å prate om boka og ha kaffeslabberas med dere leserne. Det var ikke så fryktelig mange som dukket opp, veldig få egentlig, men da ble det bare enda mer intimt og trivelig. I tillegg fikk jeg da tid til å virkelig prate med flere av de oppmøtte.

Gjennom kaffeslabberaset med Johanna Grønneberg Mesa og vårt lille publikum gikk det egentlig mer og mer opp for meg at det snakkes altfor lite om tiden etter man kommer hjem fra sykehuset med et nyfødt barn i armene. For jeg tror veldig mange treffer en hard vegg av tøff virkelighet når de kommer hjem fra sykehuset og møter en hverdag som er langt fra så rosenrød som de hadde sett for seg.

Johanna har jo faktisk skrevet en hel bok om dette tidligere og det var kanskje hennes innsikt, mine egne erfaringer og kommentarer fra publikum som fikk meg til å innse at alt for lite sies om forventinger versus plausibel virkelighet i tiden rett etter man har blitt nybakte foreldre. På tide å ta bladet fra munnen og den jobben tar jeg gladelig.

 

Sjekk ut boka her

 

For det er nemlig én ting ingen forteller deg: Det er drittøft. Det er ikke nødvendigvis bare rosa skyer og babylykke, det kan også være et nervepirrende kaos som nærmest tar knekken på deg. Nesten ingen forteller deg dette, enten fordi de vil skåne deg eller fordi de har fortrengt det, men den første tiden kan rett og slett være et lite helvete.

Ikke bare fordi man ikke har rutiner på noe som helst, men også fordi alt står på hodet, hele livet er fullt av nye og ukjente ting, hjernen mottar nye signaler den ikke helt klarer å prosessere, ammetåka fyller hodet med ull, man har ansvar for et helt nytt liv, og ikke minst, og dette vil jeg sette to streker under: Livet blir ikke nødvendigvis umiddelbart så fantastisk som du kanskje hadde sett for deg!

For det kan være litt tøft når forventninger og virkelighet barker sammen i en ufin affære. For å få barn er ikke som å se en artig komedie på kino og reise hjem igjen. Det er hardt arbeid, det er amming midt på natta, det er grining, gulping, bleier, kaos, overflod av følelser, mangel på rutiner, en total omveltning og alt dette kastet rett i fanget på deg på et blunk. Og INGEN prater om det!! Bortsett fra Johanna da.

Jeg vet at dette kanskje vil være en kalddusj for noen, men det vil være en bjørnetjeneste å ikke i hvert fall ha nevnt det. Jeg hater å måtte være han fyren som sprekker den rosenrøde bobla, men noen måtte jo si det.

 

 

Og jeg tror faktisk at det at ingen prater om dette bare gjør saken verre, for forventningen om at alt skal bli så flott og fint forverrer bare situasjonen når man blir kastet ut i det. Jeg tror sånt fører til fødselsdepresjon. Man føler man skuffer seg selv og babyen ved at man ikke klarer å leve opp til en urealistisk forventning og dermed føler man seg som en dårlig forelder. Så tror man at ingen andre har det sånn og det gjør jo saken bare verre. Jeg tror mange har det sånn. Veldig mange.

For man får jo nesten dårlig samvittighet bare av å kjenne litt på de kjipe følelsene og tenke for seg selv at man kanskje ikke umiddelbart synes det er så veldig moro. Og det er jo ikke det. Jeg brukte kjempelang tid på å komme meg inn i farsrollen og det første halvåret tror jeg ikke nødvendigvis jeg var så flink på det, men etter hvert kommer det sakte men sikkert, og det gjør det nok for de fleste, men den første tiden altså, de første par ukene, de er kjipe de.

Eller, de jo ikke være det, men det er like greit å forvente at de blir tøffe og kjipe, så kan man heller bli positivt overrasket. Jeg tror uansett man gjør klokt i å belage seg på at man som nybakte foreldre i en periode nok vil funke mest som kolleger og at det blir tøffe tak fremover, men at man vil komme tilbake til kjærlighet og romantikk senere.

Ikke stress med det i begynnelsen, ikke tenk på det når mor er på 3-timers søvn om natta og 145 ammeøkter i løpet av en dag eller når far har brukt halve kvelden på å vugge en skrikende baby i søvn. Dette er ikke tiden for lidenskap.

Det er en tid for alt og den første tiden som foreldre er definitivt ikke tiden for å pleie parforholdet. Ikke i mine øyne i hvertfall. Det er heller tiden for å fokusere på arbeidsoppgaver og overleve midt oppi alt kaoset.

Misforstå meg rett, det er jo en fantastisk tid på sin måte, men det kan også være en vanskelig tid. Å se ned på en baby som sover i armene dine og sniffe på et dunete lite babyhode som lukter karamell og babylykke er bare helt magisk, men det kommer også med en pris. Noen dager er det blod, svette og tårer, andre dager er det grei skuring fra morgen til kveld. Det kan bare være greit å være klar over det.

Jeg sier ikke at det være slik for alle altså, men jeg tror man gjør klokt i å forvente det. Og først når man er gjennom det verste kan man begynne å ta livet sitt tilbake, bit for bit. Og da begynner det virkelig å bli gøy.

 

 

P.S. til det hyggelige paret jeg ble sittende å prate med på slutten: Etter at dere dro kom jeg på hva jeg glemte å skrive i boka deres! Og det var: Stikk innom Bamboo på Sagene og bestill nr. 19, den er himmelsk.


/ Noen måtte jo si det

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lei av livet i siste liten

Nei, nå får det være nok. Jeg er så utrolig lei av å være en sånn kis som tar alt i siste liten og alltid legger inn minst mulig margin for å rekke ting.

Slik som i dag. I dag er endelig dagen kommet for Trilletreff/Kaffeslaberas hos Cappelen Damm. Ja, du er for øvrig hjertelig velkommen kl. 14.00. Det blir høytlesning fra bok, spørsmålsrunde og mye god stemning. Akersgata 47/49 kl. 14.00, der altså.

MEN dette er også dagen for et veldig veldig spennende møte med en ikke helt ukjent tv-kanal om et prosjekt som inntil videre er en anelse hemmelig, så denne dagen har jeg gledet meg stort til. Jeg hadde lovet meg selv å være ute i god tid i dag, for jeg er så utrolig lei av å være han fyren her:

 

 

Men det gikk jo selvfølgelig ikke det ... Jeg klarte faktisk å luske inn en treningsøkt på morgenkvisten (creds til meg) for å være i tipp topp form og ankomme byen nydusjet og herlig, men det hjelper jo lite når den siste timen før avreise løker seg totalt. Igjen. Som alltid. Jeg innser plutselig at jeg har utsatt aaaltfor mye og må jobbe i trippel tempo bare for å komme i mål.

Å søren, jeg må lage lunsj. Å fillern, jeg må gå tur med bikkja. Så må jeg jo dusje! Og den t-skjorta her må jo strykes! Og hvor er lommeboka mi? Og fasan heller, jeg må ha med lader til mobilen? Og pc-veska da, hvor ligger den?!

Kombinert med at jeg er et notoriske rotehue utgjør dette en kaotisk kombo som sjeldent ender helt godt. Og sånn er det ALLTID!

 

 

Slik som i dag. Måtte råkjøre til togstasjonen, kaste meg ut av bilen for å betale for parkering, laste ned NSB-appen på ny mobil, kjøpe billett, sile potene før avreise (tisse) og kjøpe kaffe på Narvesen. Jeg parkerte bilen, betalte for parkering og løp i vei.

Narvesen ble prioritert. Jeg satt på kaffen til kok, men akkurat i det jeg sto der innså jeg at bankkortet sto igjen i betalingsautomaten ved bilen. På andre siden av toglinja. Og nå ringte bjellene for at toget var på vei. Tid. For. Panikk!

Jeg stormet ut fra Narvesen uten kaffen, løp hele veien bort til bommen, bare for å innse at jeg ikke ville rekke det. Jeg ville verken rekke å hente bankkortet, tisse eller kjøpe kaffe. For første gang i mitt voksne liv ville det rett og slett ikke ordne seg. Og det er jo helt katastrofe for meg som har levd med en gjennomgående "Det ordner seg"-holdning til livet så lenge jeg kan huske.

Så da ble det å sette seg på toget og ringe banken for å sperre kortet. Intet kort, ingen kaffe og tissatrengt som en stut.

 

NSB: "Er det DU som har tissa på setet?", og jeg bare ...

 

På dager som dette innser jeg at det må bli slutt på dette. Jeg kan ikke holde på sånn her lenger, kan ikke leve i siste liten alltid. Skippertaksmetoden har kanskje reddet meg på et par eksamener og deadlines tidligere, men den har også ført til mye unødvendig stress og mange våkenetter med kaffe, pc, harehjerte og stressflass. Og nå er jeg faktisk lei. Kjempelei.

I dag skal jeg seriøst prøve å begynne et nytt og bedre liv. Ja, ikke mer siste liten, nå skal det bli orden i sysakene! For selv nå, akkurat i skrivende stund er det 23 minutter til jeg skal være i et møte og her sitter jeg et godt stykke unna med et uferdig blogginnlegg, en glovarm kaffe og en klokke som tikker urovekkende fort.

 

Neida så.. ordner seg detta... #harehjerte #neglbiting

 

Ironisk nok, akkurat i det jeg kom til denne konklusjonen da jeg satt på toget tidligere, så skjedde det som ikke skulle skje: Det ordnet seg. For takk ved alt som er hellig (Dan Børges hår, stemmen til Sissel Kyrkjebø og smilet til Stian Blipp) for NSB som kunne varte opp både med ledig toalett og en rykende varm og utsøkt kopp kaffe fra kaffeautomaten (kjøpt med familiens matkort...).

Og ikke bare det, men minutter senere ringte en kjempetrivelig dame og sa hun hadde funnet bankkortet mitt og kunne klippe det i to hvis jeg ønsket!

Søren heller, det var jo ikke dette som skulle skje. Det skulle jo ikke ordne seg denne gangen, jeg skulle jo lære meg en lekse. Kortet mitt skulle jo vært halvveis til Øst-Europa allerede, toget skulle kjørt i vei uten meg og jeg skulle sittet gråtkvalt på perrongen med en voksende tisseflekk på buksa.

Men, og jeg vet at du leser dette Christina og jeg vet at du hadde håpet at det ikke skulle ende slik og at jeg dermed kanskje endelig ville innse at det ikke alltid ordner seg, men ... og jeg hater å måtte si dette, men som denne historien er et utmerket eksempel på ...

Det ordner seg ;-)

 

 

/ livets ironi

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjentfolk i avisa

Skulle bare nyte en rolig lesestund i godstolen i går sammen med lillesnupp, men der vettu, brettet ut over to sider i svart hvitt og fine farger ...

 



Saken "Velg et hvitt år" handler altså om at jeg for litt over et år siden valgte å ta meg et hvitt år, altså et år uten alkohol, og viser det seg at det nå har blitt trendy å la alkoholen ligge!

Heeey, jeg? Trendy? Det var to ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle i samme setning, men nå kjenner jeg at jeg er stolt. Ikke nødvendigvis stolt over å være trendy altså, men av å gå i bresjen for en trend som dette, en trend som vel egentlig bare har positive sider.

For det er vel egentlig ikke så mye positivt ved alkohol annet enn kosen. Og kosen, nei den skal jeg ikke ta fra noen, gud forby, jeg går ikke i den fella igjen ;-) (ref. kommentarfeltbonanza rett før jul)

Men dette året har lært meg overraskende mye. Endel om meg selv, men overraskende nok mest om andre.

For som jeg uttaler meg i saken også så føles det å ikke drikke på fest i blant som man er en politimann på jobb. Folk gir deg mistenksomme blikk og spør rundt 3-400 ganger om hvorfor du ikke drikker og at det må være utrolig kjipt.

Og det er det jo. Ikke på grunn av mangelen på alkohol altså, men på grunn av alle de som hele tiden skal mase og gnage om hvorfor man ikke drikker.

Jeg hører hva du sier: "Det må da værra lov å kose seg" og det skal man få lov til, men vet du, det må da værra lov å kose seg uten alkohol også. Noen ganger virker det nesten ikke sånn.

Meeeeen klok av skade skal jeg klappe igjen brødsaksa nå, før det blir en ny brannfakkel i hele "alkohol og småbarnsforeldre"-debatten, for jeg vet hva det kan gjøre for det stakkars kommentarfeltet mitt.

Og egentlig ville jeg jo bare snikskryte litt av det massive oppslaget i VG og mitt nye liv som trendsetter. Stolt og glad både av meg selv og lillesnupp, som gjør en glitrende debut første gang på trykk, bare 5 måneder gammel.

Så la oss bare avslutte med dagens visdomsord:

Det må da værra lov å kose seg, med eller uten alkohol.

 

 

/ Hilsen trendsetter

* Følg Trendhjerte på Facebook *

Tidlig en mandag ...

Det er visse ting som bare kan skje på en mandag ...

/ sponset innlegg

I forrige uke for eksempel, startet mandagen med at jeg først tråkket rett i babygulp før jeg ikke lenge etter klarte å klaske en hel kopp sur traktekaffe utover hele kontorpulten. Tastaturet, viktige papirer, hele smella. Det gjør noe med humøret det. Hvorfor skjer sånt alltid på en mandag, men aldri på en fredag?

 

Mandag.. så veldig mandag.

 

... aldri på en fredag.

 

Og det er ikke bare jeg som føler det sånn, for folk lager sanger om mandag morgen. Mollstemte sanger. Manda´ morra blues. Det sier jo sitt, for ingen lager sånne sanger om fredager. Da er det bare party party og på fredag er jeg forelska. I sosiale medier er det kanskje aller verst. Der får man virkelig bekreftet mandagens begredelighet.

 

(bilder: instagram)

 

Bilder av kaffekopper og trøtte glugger renner ned Instagram og statuser om vekkerklokker som høres ut som kattejammer er ikke helt uvanlig. Sånn er det ikke på fredag. Å nei du. Da er det klisjéfylte slagord, spenstige musikkanbefalinger, videoer av morsomme katter og gjerne en treningsøkt før jobb. Med moteriktig treningstights og trutmunn selvfølgelig.

 

#fredagsfølelsen

 

Men hvorfor kan det ikke være litt fredag på mandag også? Alt man trenger er en skikkelig god start på dagen. Og som alle sosiale medier kan bekrefte: En god start på dagen starter ofte med en god kopp kaffe. Spesielt på en mandag, da trenger man eksperthjelp fra en kaffe som virkelig vet hva den prater om.

 

 

Nespressos Lungo-varianter er spesielt utviklet for å gi deg en litt bedre start på dagen. Lungo passer perfekt for oss nordmenn som gjerne liker litt størrelse på kaffekoppen.

Nespresso gir mandagen et velsmakende hint av fredag og det synes jeg mandagen fortjener, den har fått nok tyn i sosiale medier nå.

Livet er for kort for dårlig kaffe og med en kopp velsmakende og elegant kaffe servert på få strakser kan du med glede stå opp til en bedre morgen.

 

Alltid praktisk å ha en liten barista tilgjengelig ;-)

 

Nespressos Lungo-varianter finnes i flere velsmakende og spennende smaker, enten du ønsker en rolig, intens, myk eller oppkvikkende start på dagen. Så bare du kommer deg opp av senga, finner veien ned til kjøkkenet og får slått på maskinen, fikser Nespresso resten.

 

Kaffe! Kaffeeffekten!

 

 

Les mer om Nespressos Lungo-varianter og bestill en bedre start på dagen

 

/ God morgen!

*Følg Kaffehjerte på Facebook *

Babytiming

Det er aldri godt å vite når tiden er moden, men små babyer ser ut til å ha en medfødt gave til å time ting helt perfekt ...

Slik som i dag.

Når vi ligger på stellebordet og skifter fra gamle arveklær til litt finere stas fordi vi skal ut på besøk, passer det da? Neida.

Eller når pappa holder lillesnupp på armen og stresser rundt for å finne de siste tingene vi må ha med før vi kan reise? Nei, ikke helt da heller.

Hva med når pappa løper opp trappa, snur halvveis opp, løper ned, banner litt, snur igjen og sprinter opp igjen? Nei, ikke helt enda.

Hva med når vi kler på ulldressen og lua og pappa prøver å ikke bli stresset av tiden som tikker, mamma som jamrer og sokker som mangler? Nix.

Hva med når mamma stikker hodet inn døra og lurer på hvor vi blir av? Njææ, men det nærmer seg.

Hva med når alt er klappet og klart, alle finklærne er på, bagen er pakket, tiden er knapp, lua er snøret og hele familien er på vei ut døra og alt endelig ser ut til å gå etter planen? Jo, da er tiden moden.

Da passer det perfekt å gulpe litt.

 

It wasn´t me

 

/ Vi kommer når vi kommer

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 

Klagebrev til TV2

Kjære TV2,

Hva er det dere holder på med? I hvor mange år skal denne galskapen få fortsette før dere tar grep?

 

 

Jeg snakker selvfølgelig om sendetiden til Senkveld med Thomas & Harald. Skal ikke det være et slags hyggelig familieprogram som man kan kose seg med på tampen av en god arbeidsuke?

Er ikke tanken at man skal ligge på sofaen med magen full av taco og mumse ostepop mens man ler av Haralds mange påfunn og lar seg sjarmere av Thomas´ gutteaktige sjarm? Ønsker dere ikke at så mange som mulig skal bli kjent med nye gjester og glede seg over en spennende bukett kjendiser fra fjern og nær?

Jo?

Så hvorfor er det sånn at dere må sende programmet midt på natta? 22.20? Ti på halv elleve? Hva med oss småbarnsforeldre, tenker dere ikke på oss?

Hva med oss som begynner å se på klokka allerede halvveis ut i Beat for Beat? Vi som i en årrekke har måttet ha Senkveld på opptak fordi vi vet at frua sovner lenge før første reklamepause uansett. Hva med oss?

Er dere klar over hvor lei man blir av å bare se på barne-tv dagen lang? Har dere noensinne sett Drømmehagen? Ørten ganger på repeat? Makka pakka, makka pakka, MAKKA PAKKA! Man kan bli gal av sånt.

Hadde ikke vi voksne fortjent litt direktesendt underholdning når ungene endelig sover? Er det virkelig en mann i 30-årene verdig å måtte sette en vekkerklokke på stuebordet for å få sett ukas aktuelle gjester? Synes dere det? Neeei da, ikke tenk på oss.

Pøh, TV2, dere har herved mistet en seer. Da slår jeg heller over på trofaste NRK og koser meg med litt god gammeldags kvalitetsunderholdning: Detektimen.

Skal vi seee, når begynner det da? HÆ?

Men for f...

Jeg går og legger meg.

 

 

/ Senkveld til frokost. Igjen.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søskenkjærlighet

Mange har spurt meg om hva som er den største forskjellen på å ha ett og to barn.

Til nå har jeg vel egentlig ikke hatt noe godt svar annet enn at med to barn må man gå på do med døren åpen, men i det siste har det begynt å vokse frem en stor og gledelig forskjell:

Søskenkjærlighet.

 

 

Det er så fantastisk å se hvordan de allerede nå har så mye glede av hverandre. Ingen kan få lillesnupp til å smile som storebror og endelig har plutten fått et takknemlig publikum som elsker alle hans ablegøyer!

Han shower rundt til ferskens store begeistring og hun ler så hun hikster mens han kaster leker, ruller rundt på gulvet og oppfører seg som en brisen sirkusape.

Og det er kanskje den største og beste forskjellen på ett og to barn.

For én er en alene, men to er et team.

To er søskenkjærlighet.

 

 

/ søskenkjærlighet <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Treffes i Oslo til uka?

Hei du, ja du ja, vi skulle ikke funnet på noe til uka da?

Bare du og jeg, kanskje tatt en kaffe eller noe?

Og kanskje et par andre da.

For på tirsdag kommer jeg rekende hele veien til hovedstaden for å stille til "Trilletreff" med Johanna Grønneberg Mesa. Vi skal møtes til kaffeslaberas for å prate litt om foreldrerollen, mitt liv som fattern, reisen fra ungkar til far og boken jeg ga ut i høst.

 

 

Etter praten blir det spørsmålsrunde og selvfølgelig muligheter for en saftig high five og signering av bøker for de som skulle ønske det :-)

Ta med bok eller kjøp på stedet, arrangementet finner sted i Cappelen Damms lokaler (Akersgata 47/49) og går av stabelen kl. 14.00.

Har du ikke lest boka? Klikk her for å bestille "Pappahjerte - Fra ungkar til far"

 

Tommel opp!


Så, hva sier du, sees vi på tirsdag kl. 14.00? I så fall:

--> Meld deg på Trilletreffet på Facebook (gratis)

 

/Sjåast!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mens pappa er på jobb

Jeg ruller over den grusete parkeringsplassen og finner meg en ledig plass. Inne i barnehagen ser jeg barn, massevis av barn. De flakker omkring som ville fugler og latteren kan høres på en mils avstand.

Ute stråler solen og varmer godt i kinnene. Snøen har for lengst reist sin kos og de første optimistiske blomsterknoppene har begynt å titte frem.

 

 

Jeg går spent mot gjerdet og speider etter min lille plutt, spent på hvor han er i dag. Jeg vet aldri hvor jeg finner ham eller hva han driver med, men det er like spennende hver gang. Hvilke historier har han til meg i dag?

Mens jeg trasker innover spinner det barn på små trehjulssykler rundt beina på meg. Så ser jeg ham. Han sitter et stykke unna midt i oppoverbakken på en gul trehjulssykkel. Han sitter helt stille og speider utover.

Uff, stakkar, tenker jeg, en sånn må vi få kjøpt til ham. Vi kom jo såvidt i gang med sykkeltreningen før vinteren, men nå er vinterdvalen over og på tide å komme i gang igjen. Så dumt at vi ikke har vært litt flinkere til å øve på dette selv på litt kaldere dager, da kunne han også vært en av de barna som spinner rundt i full fart.

Men se på ham nå. Nå sitter han bare der oppe, stakkar. Sikkert blitt plassert på sykkelen av en behjelpelig voksen som lever i håpet. Og nå sitter han der og funderer på hvorfor han ikke får det til.

 


Klar til dyst


Så plukker han opp ferten av meg og snur seg for å høre hva all ståheien nede ved porten dreier seg om.

I det han ser meg hopper han fra setet av glede og klapper hendene sammen i et eneste stort overbegeistret smil.

Så kaster han seg på sykkelen og spinner i vei nedover bakken mens han gliser så helhjertet at jeg tror tennene skal ramle ut.

Han dundrer i vei i full galopp og stopper ikke før han deiser rett inn i meg.

Jeg hiver ham stolt opp i været og gir ham et stort smask på kinnet.

- Men i all verden, når har du lært deg det der?!

 

Så kommer jeg på hvor jeg er hen ...

Å ja, selvfølgelig.

Ting skjer mens pappa er på jobb.

Du har blitt en skikkelig barnehagegutt, du.

Og jeg er så utrolig stolt av deg.

 

 

/ Unna vei, her kommer jeg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ukas krangel - Snørr

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Denne uka har Peter og jeg sittet i hver vår ende av skalaen. Du vet, uenighetsskalaen. Vi har jo stort sett små, ubetydelige uenigheter gående hver dag, som at den ene mener det er greit å spise middag foran tv'en mens den andre foretrekker spisebordet. Den ene mener det er livsviktig med antibac, mens den andre mener det umulig kan være så nøye.

Og i helgen toppet det seg da lillefrøkna ble syk. Bare en forkjølelse heldigvis, men alle som har hatt syke barn vet at det ikke skal særlig mye snørr til før de små nesene tetter seg til og blir skikkelig surklete. Og sånne småttinger reagerer jo ikke akkurat, når mor tar fram tørkepapiret og sier "Blås ut! Hardt!".. De puster i stedet som best de kan gjennom surkelet, og spesielt ille er det under amming.

Derfor så mor seg nødt til å gå til innkjøp av en "neserenser". Det er en smart liten sak som man fører forsiktig opp i babyens nesebor, før man forsiktig suger ut plagsomt sekret. Snørr, altså.

 

Med denne lille anretningen skal snørr fordrives


Det var like før leggetid og jeg hadde den lille frøkna i armene, da Peter kom ned trappa.

- "Hei, kan du hjelpe meg litt, tror du? Hun er så innmari snørrete, og jeg skulle gjerne gitt henne litt mat", sa jeg.

- "Ja, så klart", svarte Peter, "what do you want me to do?"

- "Nei, kunne du tatt denne neserenseren mens jeg holder henne? Stakkars, hør på den tette nesa.."

- "Eh, ja, seff. Hvordan gjør jeg det da?", fortsatte Peter.

- "Nei du putter den delen der forsiktig inn i nesa hennes, også suger du i den andre enden."

- "Okei. Hvor er den som suger ut hen?"

- "Den som suger ut?"

- "Ja..?"

- "Ja, det er jo du som må gjøre det, da."

- "Hæ? Jeg som suger ut? Du tuller nå, sant?"

- "Jammen-"

 "Nei fy f... Æsj! Nei, glem det!"

Reaksjonen kom totalt uventet på meg, drømmen om en ren liten babynese hadde overskygget alt annet.

- "Hallo? Du får det ikke i inn i munnen, da! Det er et filter inni der. Og det er jo ikke akkurat mannesnørr du skal fjerne, det er liksom den søte lille kaninnesa til datteren din som er tett!", prøvde jeg.

- "Så du mener jeg skal suge ut snørr ... Med den der ... Yæk! Glem det!"

Han spant av gårde, og jeg visste ikke om han var seriøs eller ei. Det var ikke før senere på kvelden at jeg skjønte at han mente alvor.

- "Se her da Peter!", ropte jeg opprømt, "neserenseren er nesten full! Og hør på den nydelige pusten hennes! Ikke en dråpe snørr igjen inni der! Tjohooo!"

Peter spratt opp av sofaen, ansiktsfargen var i ferd med å gå grønn, og i det han passerte meg hørte jeg han mumle surt:

- "Nei, fytti h... Kom Teo, nå tror jeg du må ut og tisse..."

Idet han og bikkja forsvant ut døra, slo det meg: Hvem er det egentlig som sliter mest? Far som ikke takler slimete snørrjobber...

... eller mor som elsker det?

 

 

/ snørrete hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gullkorn fra pluttemunn #3

- Wiiiii, hahaha!

Plutten hyler av glede når pappa former munnen som en blåsefisk og spruter ut en søyle med vann som deiser rett i veggen på dusjkabinettet.

Så tar han slangen opp til ansiktet atter en gang,  fyller munnen med vann og vi gjør samme greia igjen. Og han hyler av latter og glede igjen.

 

 

Så er tiden kommet for å vaske håret. Mitt selvfølgelig, ikke hans. Han hater å vaske håret, da er det bedre å sørge for at pappa er ren og pen. Jeg fyller litt badeskum i en kopp, han fyller på med vann og heller såpeblandingen i håret mitt. Forsiktig og med stødig hånd fordeler han det utover som om han jobber med flytende metall. Så tar han vannslangen fatt og spyler det hele vekk.

Så skjer det noe ufattelig søtt.

Jeg vet hvor mye han hater å få vann i øynene og jeg tror han tror at pappa føler det på akkurat samme måte. For i det han spyler vekk vannet, kommer en god byge såpevann ned foran øynene mine. Han trekker strålen raskt unna, begynner å dra luggen min til side og tørker øynene mine.

Når jeg åpner dem er han bare få centimeter unna ansiktet mitt og med store, vakre blå øyne fulle av empati spør han bekymret:

- Går det bra, lille venn?

I sånne stunder nytter det ikke å skulle være tøff mann.

Fasaden faller og jeg smelter som såpeskum.


 

/ tøff som såpe, myk som såpeskum

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vår is in the air

Endelig er våren her og våren det er årets beste tid.

Det er noe helt spesielt med våren. Våren er selve potensen. Det er spenningen, gleden, forventningen. Om våren blir man som et barn igjen. Det er drømmen om sommeren, håpet for godt vær, turer til stranda med barna, is i solen og reker til solen går ned. Det er tiden da alt blomstrer: humøret, blomstene og gleden.

 

 

Der vinteren er en mørk tid pyntet med fine stunder, er våren et overflødighetshorn av lys og smil. Jorden våkner opp av dvalen, strekker seg mot himmelen og hilser deg blidt velkommen til hver eneste dag. En tid for optimisme, en tid for glede.

Men det er også tiden da solen gløtter nådeløst inn vinduet som en nysgjerrig svigermor på jakt etter rot og hybelkaniner. Den lave vårsolen lusker seg inn akkurat over thujahekken til naboen og avslører hvert eneste hundehår som ligger pent dandert på parketten. Plutselig gjenoppstår alle merkene etter kladdete hender på vinduet og får det til å se ut som frostet glass. Det er ikke bare naturen som våkner til live etter dvalen, men også huset og det roper desperat etter en dusj og en skrubb.

Så da er det frem med alt man har av bøtter og spann. For en mann som meg må jeg begynne på nytt hver eneste vår, fatter bare akkurat nok interesse til at jeg får jobben gjort uten å egentlig lære noe av det. Vasker man gulvene med salmiakk eller blir det helt feil? Kan man gnikke avispapir på vinduene? Og hva er egentlig best for et snuskete dusjkabinett? Sluket husker jeg fra sist. Der er det bare å lukke øynene, strekke ut en arm og tenke på noe annet.

 

Ta vårrengjøringen uten en skamløs selfie? Saklig.

 

Hva gjør man egentlig med gamle yoghurtflekker i sofaen og hva med alle strektegningene som pjokken har prydet tapetet med? Skal vi prøve å vaske de bort, la de stå eller rett og slett bare male om? Hva med gamle stearinflekker på duken, skal de inn i fryseskapet sammen med linskjorten til bunaden eller er det der egentlig bare sprøyt?

Heldigvis bruker jeg såpass lang tid på å løse alle disse flokene at innen jeg er ferdig har frua gjort mesteparten av jobben. Og med huset rent og vinteren parkert kan våren endelig starte. Og våren, det er årets beste tid. Et etterlengtet hamskifte fra den tunge vinterkåpa til den lette vårkjolen. Våren er leken og yr. Våren er tiden for å gjenerobre lekeplassen med barna fra vinterens jerngrep.

Og enda har man sommerens mange gleder, håp og savn foran seg et sted langt der fremme i horisonten, for våren er spenningen, forventningen og potensen.

 

 

Teksten "Våren" ble først publisert i gratismagasinet PlussTid.


 

/ hurra for årets beste tid

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Finfin motivasjon for ufin uvane

Ufine uvaner kan være vanskelig å bli kvitt. Man er liksom ikke helt villig til å gjøre noe med det og så er det så lett å gjemme seg bak unnskyldninger.

Men noen ganger er alt man trenger litt motivasjon ...

 

 

Slik som her i dag tidlig. Jeg hadde med Nora inn på badet, skiftet bleie, laget tullelyder som får henne til å smile, koset litt og gikk ned i stua igjen. Der slo vi oss ned sammen resten av familien og nøt litt rolig frokost-tv og en matbit.

I det siste har jeg vært ganske stresset med alt som skal gjøres og tiden som bare flyr forbi, og i sånne stunder har en gammel uvane en stygg uvane med å vende tilbake. Neglebiting.

Helt ubevisst sitter jeg og gomler på mine egne fingre og oppdager det ikke før noen sier fra eller jeg plutselig ser refleksjonen av meg selv i tv-en og ser bildet av en voksen mann med fingre i munnen. Det ser ikke så fryktelig smart ut.

Men likevel klarer jeg liksom ikke å slutte. Men først i dag innså jeg at det handler ikke om å prøve eller ikke prøve, men motivasjonen. En utløsende årsak som får deg til å se saken fra en helt ny side.

For mens jeg satt der i sofaen og mumset på en forsvarsløs tommelfingernegl kom jeg plutselig til å tenke på:

- "Husket jeg egentlig å vaske hendene etter at vi skiftet bleie?" 

... og sånn slutter man å bite negler.

På dagen.

 

 

/ blæh

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingenting varer evig

Jeg husker før jeg. Det var tider det. Du og jeg og ikke en bekymring i verden.

Dagene da vi kunne leke sammen på gulvet, time etter time. Jeg husker hvordan vi lo av alt det morsomme du sa og jeg trodde liksom aldri at det skulle endre seg.

Du lød som en fortryllende vårdag, tonene triller og lokket til glede.

Jeg var stolt av deg, tok deg inn under mine vinger som en av mine egne. Du var en av familien.

Hva skjedde?

Hvor ble tiden av?

For nå... nå er du bare skummel. Du er ikke noe gøyal lenger, du er bare ubehagelig og uforutsigbar.

Kjære okse, hva er det med deg? Du skremmer jo vettet av barna!

Du pleide å lage lystige lyder som behaget øret, men nå minner du mest om en fødende kvinne med pressrier.

 

Noterer meg også at sauen høres ut som en latterkule fra hu trivelige røykesnuppa fra NRK-serien Sofa.

 

Men men, det er vel bare sånn det går når en leke dør ...

Ingenting varer evig.

 

/ R.I.P, du skumle okse

* Følg Pappahjerte på Facebook *

... og Instagram selvfølgelig

Bare én om dagen

Plutten sitter på kjøkkenbenken og ser på meg med bedende øyne store som tekopper. Blå øyne som gnistrer og skinner, uskyldige og blå. Klarer jeg å stå i mot? Nei, selvfølgelig klarer jeg ikke det.

- Okei da, du skal få en sviske, men bare én.

- To?

- Du din lille luring, hva er det vi har sagt? Det er bare én om dagen.

 

Plutten ser ut til å ha hengt seg helt opp i partall for tiden og alt skal helst være i par. To svisker, to aprikoser, fire grønne druer, fire røde druer, åtte rosiner, ti ganger hoppe i sofaen før tannpussen.

Selv om han ofte får viljen sin, har vi også begynt å innføre en regel om at visse ting kun er én om dagen. Aprikoser og vitaminløver, for eksempel. "Det er bare én om dagen ellers får du vondt i magen", sier vi.

Det begynner å bli ganske mye på kjøkkenet man visstnok får vondt i magen av, men inntil videre aksepterer han det. Vel, ikke druer og rosiner da.

Men i dag var dagen endelig kommet for at planen skulle bite oss i rumpa. Selvfølgelig på en mandag.

 

Aldri på en fredag, alltid på en mandag ;-)

 

Han satt i sofaen og spiste frokost, fortsatt i pysjen og travelt opptatt med en Lego-app på nettbrettet.

Han var så søt der han satt og mumset på sin lille frokosttallerken som mamma hadde satt sammen at jeg bare måtte bort å suse litt på ham. Sånn er det bare i blant, man må susse litt.

Jeg snek meg bort til ham og kysset ham på kinnet, men da jeg skulle lene meg ut innså jeg at jeg ikke hadde fått nok av det rufsete lille hodet og gikk inn for et suss til.

Det var tydeligvis feil, jeg må ha avbrutt ham der han satt i dyp konsentrasjon. For akkurat da jeg nærmet meg igjen tittet han brydd opp fra nettbrettet, dyttet meg bort med en ledig hånd og sa:

- Det er bare én om dagen.

<3


 

/ Hilsen rørt, stolt og litt skuffet

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vinn gavekort fra Polarn O. Pyret!

Vi nærmer oss slutten på en fin uke og runder den av på best mulig vis!

/ sponset konkurranse

For helt på tampen av en hektisk søndag klasker vi til med en liten konkurranse og lodder ut to gavekort fra Polarn O. Pyret på 1000 kroner hver.

Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er jo ikke så lenge siden årets beste mamma- og pappablogg ble kåret. Der ble jeg slått knepent på målstreken, men i etterkant har jeg fått vite at min blogg hadde nærmere 80 % av lesernes stemmer i innledende runder, men at det til slutt var de fire i juryen som avgjorde konkurransen.

80%!! At det ikke holdt hele veien inn er ikke så farlig, for det gjør meg bare så utrolig glad, stolt og ydmyk at så mange ville stemme på min blogg. Og selvfølgelig ønsker jeg derfor å kunne gi noe tilbake.

En av premiene for andreplassen var blant annet et gavekort fra Polarn O. Pyret pålydende 1500 kroner, men siden det er DERE som har stemt meg frem til en andreplass, synes jeg bare det er rett og rimelig at den premien skal tilfalle nettopp dere.

Derfor har jeg snakket med Polarn O. Pyret og fått de til å sparke opp premien til to gavekort à 1000 kroner som jeg har fått tommel opp for å gi til to heldige vinnere som takk for at dere stemte på meg.

Er ikke det kult? :-)

 

Tommel opp :-)


Polarn O. Pyret er kanskje det aller kuleste klesmerket for små kids og nå som de akkurat har sluppet årets knallfine vårkolleksjon passer det jo som hånd i hanske å kunne lodde ut litt shoppepenger.

 

Mange fine nyheter!



Og mye søtt for søte små :-)


Så la oss bare hoppe rett i det!

Det er søndag kveld og jeg arrangerer denne konkurransen rett og slett bare fordi jeg er utrolig takknemlig for å ha nettopp DEG som leser, så vi gjør det enkelt:

  • Legg igjen en high five og e-postadresse i kommentarfelet, så er du med i trekningen. Lett som en plett!

To vinnere av gavekort på 1000 kroner trekkes ut på tirsdag og kontaktes direkte.


Bror og søster i matchende pysjær :)

 

--> Se årets vårkolleksjon fra Polarn O. Pyret

 

/ Lykke til, high five og gooood søndag!

Hvis jeg var en kvinne ...

Hvem ville jeg vært?

Jeg ville helt sikkert vært en sånn som har Hotel Cæsar på opptak. Jeg ville snikspist sjokolade og skyldt på barna. Jeg tror ikke jeg hadde vært så stor på sminke og noe sier meg at jeg ville hatt noen kosekilo til overs. Bare litt sexylubb.

 

 

Jeg tror jeg hadde vært en sånn big-in-box-vin-på-fredagen type dame. Kanskje litt som de to venninnene i sesong to av Sofa. De med bildet av et stupetårn i bakgrunnen. Likandes og folkelige.

Jeg tror jeg ville likt å reise på ferie til Tyrkia, lese 50 Shades of Grey og ikke innsett at sånne saronger man kjøper i utlandet kun funker på ferie. Så ville jeg garantert sett på Trinny & Susannah og tenkt at jeg gjerne kunne trengt deres hjelp. Jeg hadde hatt en greie for spa, men aldri tatt meg råd til det.

Jeg tror jeg hadde hatt en greie for menn i uniform og fått en sær fascinasjon for postmannen. Vel, her hos oss er hun en kvinne da. Ja ja, det har jo for så vidt ingenting å si. Jeg tror ikke jeg hadde vært så fisefin på om man kaller det "konebil", men jeg ville nok synes det var rart å bli kalt "politimann". Tross alt.

Jeg tror jeg hadde hatt klukkende latter og et smittende humør, og langt flinkere på empati enn jeg er nå. Kanskje hadde jeg jobbet i barnehage? Det hadde vært fint det. Men hadde jeg hatt energien til det? Så mange barn hele tiden? Nei, jeg hadde nok ikke det.

Jeg tror heller jeg ville blitt tannlegeassistent eller noe i den gata der. Eller hvorfor ikke tannlege? Nei, det blir litt for mye igjen. Et omsorgsyrke, kanskje? Nei, ikke helt det heller. Tannlegeassistent, tenker jeg. Kunne blitt bra det. Så ville jeg helt sikkert kjørt Golf. Og likt Jørn Hoel.

 

- Tannlegene Halvorsen & Børresen, du snakker med Peter. Nei altså.. Elisabeth. Typ.

 

Alt dette blir selvfølgelig bare spekulasjoner og vill gjetning, men det er uansett morsomt å se for seg. En ting jeg derimot er helt sikker på er at uansett hva jeg hadde jobbet med, hvem jeg hadde vært eller hvordan jeg hadde vært, så hadde jeg klikket i vinkel om jeg ikke fikk lik lønn for likt arbeid.

Hvis to personer gjør nøyaktig samme jobb, men den ene får mindre betalt bare fordi hun er en kvinne, er det noe fundamentalt galt.

Det er en helt utildekket diskriminering av kvinner generelt og en slags forståelse av at mannen tross alt er litt bedre på generell basis. Det hadde jeg ikke kunnet stå for.

Det kan jeg jo ikke som mann heller, jeg tenker bare ikke så ofte over det. Kjenner det ikke på huden. Det er kanskje fordi jeg sitter på den andre siden av bordet.

Det er først når man tenker over det på denne måten at man innser at vi trenger feminister. For noen ganger tenker jeg om vi egentlig trenger dem i betydningen, er ikke alle kvinner feminister? Det er vel ingen kvinner som mener de fortjener mindre enn menn? Men så innser jeg at feministene står på barrikadene, de er aktivistene som nekter å gi seg før rett er rett, likt er likt og rettferdigheten skinner gjennom.

Sånn sett er det jo egentlig synd at vi trenger feminister, men det viser jo bare at vi trenger dem. Og det gjør vi, i hvert fall inntil videre. For det burde ikke være forskjell på kvinne og mann, vel utenom det der med sjokolade da. Der er kvinner i en klasse for seg selv.

 

 

/ Gratulerer med dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Svar på spørsmål - del 3

Okei folkens, vi har kommet til siste etappe, så finn frem en kopp med Earl Grey, så kjører vi på :-)

 

 

Hilde:
"Hvilket forhold hadde du til skolen da du var elev? Har skolesynet ditt endret seg etter at du fikk barn?"

Helt ærlig: Et relativt dårlig forhold. Jeg har alltid vært en særs urolig sjel og var langt mer opptatt av å være klovn enn å faktisk lære noe. I etterkant har jeg funnet ut at jeg jo faktisk har en Mensahjerne, som går for å være relativt smart, men gjennom alle mine år på skolen har jeg egentlig trodd at jeg var stokk dum.

Mit skolehistorikk er preget av veldig mye ablegøyer, turer til rektors kontor, meldinger og anmerkninger. Men gud så mye moror jeg hadde det! Jeg har skrevet en egen sak om dette, en sak som er både ærlig, sår og kanskje kan gi litt innsikt. Les den om du vil få hele historien :-)

Les innlegget: Bare litt annerledes

 

Hønemamma:
"Lurte på hvordan dere gjør med soving med fersken? Sover mamma med baby, var det sånn? Og hvordan gjorde dere med plutten med soving rutiner og alle rådene dere sikkert fikk/får angående det? Har en 3 mnd gammel sønn selv og jeg får meg ikke til å kjøre skrikekur eller søvntrening når han helst bare vil ligge i senga med meg/oss. Hvor gammel var plutten når han sov på eget rom? Elsker bloggen din btw! :-) lunsjpupp kaffe og dagens pappahjerte :-D ;-)"

Svarte delvis på dette i går, men det jeg kan si, spesielt hva gjelder soving, skrikekur etc, er at vi stoler veldig på egen magefølelse og følger den fremfor trender og ekspertråd. Om noen mener at man skal la barn gråte seg i søvn så skal de få lov til å mene det, jeg synes det høres ut som idioti.

Alt i alt har det vel egentlig fungert fint å høre på gode råd fra andre, ta mye på intuisjon og lære seg å kjenne barnas adferd. Noen netter er det eneste riktige å ta opp plutten og la ham få spise brøskive med prim og se på tv midt på natta. Så gjør han kanskje det natta etter også, men så.. aldri igjen. Så lenge man finner noe som funker for både foreldre og barn - go to town ;-)

Husker ikke helt hvor gammel plutten var da han begynte å sove alene, men det var ikke så tidlig. Vi hadde ingen bråhast med å dytte ham inn på eget rom.

 

Tina:
"1: Hva tenker du rundt vaksinedebatten, har du vaksinert dine barn?"

Vi er for barnevaksinasjonsprogrammet, og det er jo takket være dette opplegget at vi nå er kvitt mange alvorlige barnesykdommer. Men jeg tror svineinfluensavaksinen har skapt et spillerom for vaksineskepsis samtidig som verden er mindre enn før og dette begynner vi nå å se konsekvensene av, i form av mangel på flokkimmunitet, meslinger på vei tilbake etc.

 

"2: Hvor lenge var du og Christina sammen før du fridde?"

Et års tid, gi eller ta noen dager. Hun var høygravid da jeg fridde og tiden føltes så absolutt moden :-)

 

"3: Hvilken betyding har tatoveringene dine?"

Ikke stort, Jeg er ikke en sånn type fyr som må ha en dypere mening med alt. Jeg synes bare de er artige og minner med om rockedagene. En tatovering har jeg delvis tegnet selv, den andre er helt random fordi jeg synes den sigarrøykende apen var kul og jeg føler at alle trenger litt monkey business i livet og samuraien på beinet er vel en slags homage til Japan, der jeg bodde i 2006. Tatoveringen på beinet skulle egentlig være en elefant med laaaange bein av Salvador Dali, men endret bestilling i siste liten ;-)

 

Pusekatt:
"Here goes: Har fått med meg at du ikke akkurat hadde barn på toppen av ønskelista tidligere i livet. Ser noen har spurt om plutten var planlagt, og hvis han var det så måtte dere sikkert gjennom en prosess som jeg er nyskjerrig på. Har selv en bedre halvdel som ikke er glad i barn, og foreløpig er jeg ikke klar for det uansett, men når dagen kommer så er jeg spent på hva som venter. Var det forhandlinger og fare for streik eller? :P"

Jeg kom hjem en lang dag med tullball og machovås på Frognerbadet med kompiser i forkant av VM i døds, da frua møtte jeg i gangen og sa: "Øøøøøh, vi må prate sammen". Sånn atte så planlagt var det ;-)

Jeg vet ikke om jeg noensinne hadde blitt klar om vi måtte bli enige om det, men det tok ikke mange dager med tenking så hardt at det knaste i topplokket før jeg fikk kabalen til å gå opp. Det virket som at timingen var helt uperfekt, men det kan man egentlig alltid si, for det vil alltid potensielt være ting i veien, men når man plutselig står der så få man kortene til å gå opp likevel og plutselig virker timingen helt perfekt ;-)

 

Marte:
"1: Vil du si 5 flotte ting om Christina?"

Klabert! Hun er utrolig morsom og det mener jeg faktisk. Hun er selvironisk, kul og søt. Dessuten er hun flink med penger, en utrolig god mor, flink til å sette pris på de små tingene i livet og en sånn person som gjerne sender en mail til sjefen i en butikk hvis hun opplever at en av de ansatte er skikkelig hyggelige og gir henne en god opplevelse. Sånt setter jeg pris på, verden trenger flere sånne folk.

Også holder hun ut alt mitt tullball da, plusspoeng for det også ;-)


"2: Er dere gift? Har forstått at dere kun er samboere, men ringen på fingeren sier noe annet, hehe ;-)"

Forlovet. Har ikke klart å somle oss til å gifte oss enda.

 

"3: Hvordan var ditt første "seriøse" forhold og hvor gammel var du?"

Det var kjempetrivelig det. Var vel 17-ish og det hele endte på klassisk vis med militæret vs folkehøyskole ;-)

 

AnnET
1. #thedress. Hvilken farge så du?

Hah! Først så jeg hvitt og gull, men neste gang svart og blå. Skjønte ikke greia før jeg så begge kombinasjonene. Det var helt sprøtt.


2. Hva vil du helst at folk skal huske om deg når du en gang ikke er her lenger? Altså, ikke i bloggverdenen, men når du er død.

Hmmm, det blir vel for cheezy å si "at jeg var en god far", så da svarer jeg kjent blogger. Vil vel egentlig bli husket for noe litt mer spektakulært, men har vel ikke utrettet det enda. Det står på min to-do list: Gjør noe som folk vil huske om 100 år. OBS: Ikke omkom, da blir frua sint.


3. Hvilke egenskaper ved Mammahjertet setter du mest pris på?

At hun er en perfekt kombinasjon av lite selvhøytidelig, morsom, smart og kul i en samme pakke. Og at hun har en magisk evne til å si de helt rette tingene noen ganger. Altså virkelig, vi snakker Gandhi-nivå her. Også er hun søt.

 

D.L:
Når du gikk fra å vere barnehater til å vere nyforelska i lille plutt, endret syn seg på barn generelt? Hvordan er ditt syn på/dine følelser for andre barn en dine egne? (Uten at det skal virke feil på noen måte). Har du fått større toleranse/annet syn, eller liker du egne barn og irriterer deg fortsatt over andres?

Meget godt spørsmål D.L. Mitt syn på unger generelt endret seg faktisk. Før kunne jeg ikke utstå noen av dem og i starten trodde jeg bare det var mine egne jeg tok inn under mine vinger, men jeg kjenner at jeg har langt større aksept for andres barn nå. Jeg kan tulle med dem og bli glad i dem også, jeg ser dem ikke bare som uromomenter. Men det er en forksjell selvfølgelig, ref. "egne barn andres unger".

Dessuten innser jeg nå at de aller fleste foreldre gjør så godt de kan. Før trodde jeg at en skrikende unge var et resultat av en foreldre som hadde tapt eller et uskikkelig barn. Nå har jeg fått et litt mer reflektert syn på saken ;-)

 

Helene:
"1: Hva og hvor studerte du? Hvordan syntes du det var?"

Markedsføring og kommunikasjons ved BI i Oslo. Det var helt knall, selv om jeg hoppet litt frem og tilbake. Hadde et merkelig år på Blindern og prøvde litt ulike retninger på BI før jeg falt til ro og gikk ut med en bachelor i markedskommunikasjon.

 

"2: Hva jobbet du som før du blogget?"

Tekstforfatter i et kommunikasjonsbyrå. Før det var jeg tekstforfatter i Ving Norge. Men før alt annet, før alle rare småjobber jeg har hatt, så syklet jeg rundt med ørten kilo reklamepost på sykkelen og hatet det, akkurat slik en første jobb skal være ;-) Har også jobbet på McDonaldrs og synes det var overraskende trivelig.

Om bloggkarrieren går dukken og jeg ikke finner meg noen "kontorjobb" igjen er det rett tilbake på Mækkærn for å flippe burgere :-D

 

"3: Regner med du og mammahjertet har snakket om dette, hva syntes dere barna dere har arvet fra far og hva har de arvet fra mor? Både når det kommer til personlighet og utseende :-)"

Plutten har uten tvil arvet mors empatiske trekk og endel utseendemessig fra hennes side, men en slags helhet fra meg (oppførsel og væremåte).. selv om han er langt roligere og snillere enn jeg noensinne har vært da. Fersken ligner min mamma på en prikk fra hennes babybilder, men også på Mammahjerte. Det er ganske snodig. Kommer bilder av det på bloggen ;-) Så langt er det litt vanskelig å si noe om hennes personlighet, men hun er blid og glad, men kanskje litt utålmodig. Akkurat som sin mor ;-)

 

Elsker bloggen din forresten! Er så herlig å lese om familielivets topper, bunner og vanlige dager, og spesielt når man får høre det fra flere sider; både din, mammahjertes og av til litt fra barnas synspunkt (slik du tolker deres synspunkt i alle fall). Håper mammahjerte fortsetter å skrive av og til også, hun virker helt fantastisk:D

Takk for det! Mammahjerte har karantene, da jeg legger merke til at folk begynner å like hennes tekster mer enn mine. Neida. Joda.

 

Eva Hansen:
1. Kan du vise bilde av deg selv fra da du veide 115kg?

 


2. Hvilke fokusområder har du bestemt deg for å ha som far, altså hvilke verdier setter du høyest og hvilke kamper kommer du til å velge?

Oj, det har jeg ikke tenkt nok over. Jeg ønsker å være treffe en god balanse mellom kompis og tyrann og kommer vel til å ta de kampene der jeg føler at barna er i ferd med å skli ut i feil retning. De skal få velge veien videre i livet selv, så lenge det ikke går helt over stokk og stein.


3. Hvilke navn hadde barna hatt dersom de hadde vært av motsatt kjønn, hvilke navn snakket dere om mens de lå i magen?

Skal vi se, har du fire timer å avse? Jeg aner ikke hvor lang tid jeg brukte og hvor mange lister jeg hadde med navn, men det var mange. I hvert fall med Fersken. Side opp og side ned med statistikk og alt. For plutten husker jeg ikke helt, men tror kanskje Ida lå på topp. Med Fersken var det flere kandidater, blant annet Jonas.

 

Marita:
Hei. Vil først si at jeg liker bloggen din veldig godt. Både jeg og mannen min ler så vi griner til tider. :-)  Her er et par spm.
1. Det virker som at du har ansvar for plutten og Christina for fersken. Gjør dere noe sammen alle 4?

Det stemmer, vi har liksom hver vår for det meste. Vi gjør masse sammen alle fire. Leker på gulvet, går turer, spiser måltider, drar på handleturer etc. Men sånn i hverdagen er det mye som løsere seg lettere ved at vi deler oss i to :-)


2. Hvordan reagerte du når dere skulle ha plutten? 

Med sjokk og vantro. Men så, når panikken la seg, ble jeg umiddelbart stolt og varm. Og nå sitter jeg her ;-)


3. Hva er den største forskjellen fra å ha et barn til to?

Vurderer å skrive en oppfølgerbok om akkurat dette, men om jeg skal koke det ned til én enkelt metaforisk beskrivende setning vil jeg si at forskjellen er å kunne gå på do med låst eller åpen dør. Med to er man alltid på jobb.

 

Cecily81:
"Vil dere komme på pannekakemiddag? 😝😂️"

Absolutt! Hvis vi er i området en dag kan vi svinge innom :-)

 

Mulius:
"Gitt mammahjerte sitt nick på instagram; hvor umulig er hun på en skala fra 7 til 23?"

Det kallenavnet er særs misvisende faktisk. Hun kan bli hissig som et lemen, men annet enn det er hun veldig mulius. Jeg vil gi henne en tynn sekser på umuliushet.

 

Skrue:
"1. Hvordan er det å ha fått både svigerforeldre og oldeforeldre så nært innpå seg ? Ser du mest positive ting eller begynner du å bli "dritlei" svigermor / svigerfar ?"

Det er fantastisk. Spesielt svigerfar, som går for å være en av fylkets kjekkeste menn.

 

"2. Larvik er jo en fantastisk kommune. Hva er det du liker best etter å ha bodd her i snart 2 år ? Og ikke liker."

Elsker den lune atmosfæren og den gode vestfoldstemningen. Savner vel litt utvalget i store "innvandrerbutikker" som vi ikke lenger har på hvert et hjørne, men så har vi også fått litt med kjøttkake-smaksløker etter at vi flyttet hit ;-)


"3. Hva er drømmebilde din ? Har jo observert deg både i Mercedeser, flere typer Peugeot og jeg har også sett deg i en gammel Porsche 911."

Hva enn jeg kan arve fra svigerfatters gamle bilpark er greit for meg. Men om jeg måtte velge én: Lancia Delta HF Integrale.

 

Lina:
"Jeg lurer litt på hvordan delingen "jeg tar Gustav og Christina tar Nora" hvordan fungerer dette i praksis? Bygger det ikke bare opp sjalusi fra Gustav? beskriv hvordan du er å være sammen med 😝 Hvordan er en typisk dag hjemme hos dere?"

Det er nok ikke så oppdelt, mer at vi har hovedansvar for én hver. Vi bytter på hele tiden, men Christina tar ofte Nora pga amming etc, så det er vel heller for at plutten ikke skal bli forfordelt.

Hvordan jeg er å være sammen med? Bare sørg for at jeg er mett, så er jeg en likandes og fin fyr. Blir jeg for sulten blir jeg skikkelig bitchy, Haha! Jeg tror jeg er en ok miks av kosete og bestemt, litt sta men mest upolitisk, uformell og uraffinert. Livsmotto: Det ordner seg ;-)

En typisk dag hjemme hos oss? Bah, det blir langt å legge i vei på, men som en generell hovedregel ser det ut til at den starter langt tidligere enn forventet og bygges opp med kaffe. Så fyrer vi i peisen, gjør det som gjøres må, lufter vovsen, lager mat, leker, gjør ærender og deiser ned i sofaen en liten halvtime etter legging og blogging er unnagjort og så begynner frua å gjespe ;-)

 

Linda Ibarra Ciriaco:
Hei! Er trofast leser av bloggen din hver dag! Den gir meg et fremtidsperspektiv, da jeg selv har en gutt på 11 mnd. Gøy å se hva jeg kan oppleve i årene fremover! Mine spørsmål er som følger:

1. Når fikk Plutten sine første tenner? (min sønn ble født med to stk som måtte trekkes og vi har enda ikke sett tegn til andre tenner)

Det var tidlig, han var 3 måneder, akkurat som hos Fersken nå :-)

 

2. Når tok Plutten sine første skritt?

Der var han litt treigere. Skjedde rundt 18 måneder.

 

3. Hva er den kjekkeste aktiviteten Plutten vet om?

Blåse såpebobler, hehe.

 

Marthe:
"Mitt spørsmål; Hvordan klarer du å kombinere to blogger, trening, frue, to små barn og det ellers hektiske livet? Supermann! 💪"

Overhodet ingen Supermann, men en avgjørende faktor er at jeg sa opp min vanlige fulltidsstilling i fjor for å satse fullt på blogg og freelancelivet. Dermed kan jeg jobbe hjemmefra, blogge i arbeidstiden og ha tid og overskudd til å gjøre resten av tingene utenom. Jeg hadde absolutt ikke hatt tid til alt dette om jeg måtte hatt en annen fulltidsjobb utenom, for tro meg: To blogger er minst en vanlig fulltidsjobb verdig ;-)

 

Janne:
"1. Hvordan vil du reagere om de i barnehagen forteller deg at ungen din plager andre barn? Vil du tro på de elle benekte det som dessverre noen foreldre gjør forresten."

Selvfølgelig vil jeg tro på dem. Jeg har stor tiltro til de ansatte i barnehagen og har en god dialog med dem, så hvis jeg hadde fått høre noe at mine barn plagde andre ville det fått konsekvenser. Jeg ville kanskje forhørt med med de ansatte hva de tenker om saken. Usikker på hvilke sanksjoner som ville blitt innført, men det ville ikke blitt speseilt god stemning hjemme en periode i hvert fall.

 

"2. Tre, fireåringer kan bli ganske utfordrende, hvordan vil du handtere sparking og svært sinte utbrudd, dundre til lillesøster for eksempel."

Jeg ville i hvert fall gjort det klinkende klart nøyaktig hvor uaktuelt det er med sånn type oppførsel, så hadde det vel blitt en tur i skammekroken, time-out eller noe annet som virker passende. Men sinte utbrudd kan jo skyldes så mangt, så kanskje hadde det hjulpet å bære ham vekk fra situasjonen, ventet til han hadde roet seg ned og fått en forklaring. Det blir litt vanskelig å spekulere i.

 

"3. Er du og kjæresten høyrøstet og ufine mot hverandre når ungene hører på?"

Næh, ikke veldig. Vi prøver å ikke krangle foran barna, men litt småkjekling blir det jo. Vi er ikke spesielt ufine mot hverandre på generell basis egentlig, men vi er vel begge enige om at det funker dårlig å være høyrøstet foran barna. Men klart, hvis fattern mister en stekepanne i gulvet eller noe, ja da kommer glosene frem ;-)

 

Nosy Nosersen:
"1: Hva er forholdet ditt til bloggen? Jeg hadde en blogg en gang og greide å produsere noe sånt som fem innlegg før jeg løfta henda i været og var drittlei hele bloggen. Spesielt det med reklameinnlegg ser veeeeldig smertefullt ut å måtte skrive, selv om jeg syns du lykkes veldig bra noen ganger (andre ganger har det riktignok blitt litt kleint, så da sitter jeg alltid og funderer på om det er deadlines eller manglende inspirasjon eller bare kunden som vil ha det sånn)."

Helt ærlig: Jeg elsker bloggen min! Den har blitt en stor del av mitt liv, min hverdag og min identitet. Jeg jobber jo først og fremst med å blogge nå og tar arbeidet mitt seriøst. Det er godt å kunne elske jobben sin, skal jeg si. Jeg synes det er fantastisk å kommunisere med dere lesere og få tilbakemeldinger på alt jeg gjør.

Samtidig er det veldig mye arbeid. Jeg jobber med bloggen på dagtid og stort sett et par timer hver eneste kveld, lørdag og søndag inkludert. Mange undervurderer hvor mye jobb det er med en aktiv blogg. De som ikke har blogget selv vet sjelden hvor mye som ligger bak.

Sponsede innlegg er til dels det jeg lever av og en naturlig del av bloggen. Jeg synes det er kjempefint å kunne tipse leserne om gode produkter, komme med kinoanbefalinger etc og kan for det aller meste skrive stort sett hva jeg vil og gjøre som jeg vil. Det er en fin frihet å ha, ellers ville det fort blitt oppfattet som "kjøpt og betalt".

Noen dager er det veldig fint å ha et sponset oppdrag, for da vet jeg allerede hva jeg skal skrive den kvelden, fremfor å måtte klekke ut en annen idé. For når man skriver rundt 12-13 innlegg i uka går det med endel ideer ;-)

 

"2: Hva tror du det blir av bloggen når Gustav og Nora ikke lenger stiller opp som innhold? Hva er trinn 2 for en pappablogg liksom? Ok forventer ikke noe svar på det akkurat, men det slår meg liksom at småbarnslivet er en fase og jeg har enda til gode å se en tenåringsforeldreblogg ;-)"

Det tenker jeg på stort sett hver dag, men har enda ikke kommet opp med et godt svar. Kanskje jeg endrer fokus til at jeg inntar mer en slags forstå-seg-på-oppdragelsesrolle eller som en slags ekspert, eller så kanskje jeg begynner å skrive om andre ting? Er jo mye man kan skrive om annet enn barna. Forholdet oss foreldrene i mellom for eksempel ;) Eller så legger jeg ned bloggen og søker jobb på McDonalds.

Usikker på dette med tenåringsblogg ja. Det er en fase av livet da de er sårbare nok som det er om ikke jeg skal komme og blande meg inn i deres liv i tillegg ;-)

 

Ingrid:
"Hei, Har du noen lure tips for å få småunger til å legge seg om kvelden, til å spise mat/smake nye ting og tips til barnehagestart?"

Vær ute i god tid. Hvis du vet at barnet vanligvis blir trøtt og helst skal søve rundt kl. 19, ikke gå på badet 18.55. Sett av god tid. Finn gode rutiner og hold på disse, for barn er ofte glad i rutiner som trygge ankerpunkter i hverdagen. Og sørg for at de har spist nok før leggetid ;-)

Tips for å prøve nye ting kan være så enkelt som å servere det på en ny måte eller gi det nye navn. Vi begynte å kutte opp avocado i biter og kalle det "avocadonutter" (etter tips fra tanta til Christina) og det funket som bare juling :-) Barn er elskverdig enkle sånn sett. Hei vent, det er jo vi voksne også. Ny etikett på en brusflaske så må vi jo prøve den ;-)

Tips til barnehagestart... usj, det er en tøff tid, men hold ut. Vit at barnet ditt slutter å gråte så snart du har gått. Ta deg god tid om morgenen i bhg og gjør ting i barnets tempo, så du ikke stresser ut døra før barnet er klar for å gi slipp. Du skal selvfølgelig ikke være der halve dagen, men i starten kan det være greit med litt ekstra tid for å vende seg til en ny tilværelse.

 

Silje:
Hvis du hadde tre ønsker, hva ville du ønske deg?

1: At man ikke la på seg et gram av melkesjokolade. 2: FIFA-kveld minst en gang i uka. 3: Hver gang jeg åpnet én spesiell skapdør på kjøkkenet ville det stå rykende varm taco og vente på meg.


Hvem var dine barndomshelter?

Morfar, Michael Jackson og Earthworm Jim.

 

Elise:
"Har forholdet ditt og Christina forandret seg veldig etter dere fikk barn? På hvilken måte? Hvordan har både du og henne taklet det å gå fra å være "alt" for hverandre til å nå komme etter barna? Haha ja du hører nok på spørsmålene at jeg ikke har barn! :P er vel litt bekymret for hvordan forholdet blir etter barn.."

Vet du, det der er egentlig ganske interessant, for vi hadde jo ikke vært sammen så lenge før hun ble gravid. Et halvt års tid eller noe. Derfor hadde vi heller ikke rukket å gjøre så mye sammen enda, ikke så mange fester, ingen lange ferieturer etc. I etterkant ser vi at for oss har det fungert utmerket, for da savner vi liksom ikke den tiden, for det er jo ikke til å stikke under en stol at hverdagen blir langt "kjedeligere" når man får barn.

Man er mye hjemme og vaser i joggebuksa og lite på heite turer til Paris. I hvert fall for oss da. Men vi setter stor pris på hverdagskjærligheten og kjenner hverandre mer som småbarnsforeldre enn som de folka vi var før vi ble sammen. For oss har det fungert supert, for da har vi liksom ingen stor historikk å se tilbake på fra dagene da livet var fritt for konsekvenser og fullt av ledig tid.

Er nok ikke unormalt at et parforhold endrer seg veldig etter at man får barn. Men det er greit å være klar over det. Blir lite 50 shades of grey noen år, kan man vel si. Blir vel heller 50 shades of grey joggebukse :-D Haha!

 

Og med det fremtidspeket tror jeg vi takker for oss for i kveld. Nå står Mesternes Mester på pause og snart skal jeg skrelle meg en appelsin og se hvem som stikker av med trofeet. Frua er på vei til sengs og minst en av to babycaller knirker konstant. Blir det å sove helt til sola står opp i morgen da? Tvilsomt. Haha!

 

/ God helg a folkens :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lei av stigmatisering

Som blogger opplever jeg ofte å bli forhåndsdømt som ung, blond og dum. Det sårer. Jeg er gammel, mørk og dum. Det er en forskjell.

Altfor ofte får jeg høre dømmende kommentarer som stinker av stigmatisering og fordommer.

Og nå har det skjedd igjen. Men denne gangen måtte jeg lage en video av det.

 


Sukk, haters gonna hate ass.

Ja ja, vi blogges!

 

Kooz oxo klemmz, XOXO <3

#pena #fina #finestebloggen #verdenspeneste #likeforlike #instacute #beautiful

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Svar på spørsmål - del 2

God freddan! Finn frem tekoppen og en tørr kjeksbit fra bakerst i skapet så ruller vi på med et nytt knippe med spørsmål og svar:

 

 

Meretheee:
"Kan du beskrive hvordan hverdagen er med en nyfødt? Som ventende førstegangsmamma greier jeg ikke å se for meg hvordan dagene blir etter man er kommet gjem fra sykehuset med den lille. Døgnrytme, ammerutiner, soving, hva slags utstyr trenger man og er kjekt å ha, hva er no no, hva er det beste tipset for disse dagene, osv..."

Å hei sann, snakk om å bite over to big macer i én jafs. Ååh Merete.. det er så mye jeg kunne sagt. Jeg har skrevet ganske mye om dette i boka mi og vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte for å gi deg kortversjonen her på bloggen. Det er så mye jeg kunne sagt og jeg har veldig lyst til å hjelpe deg som best jeg kan, for den første tiden er en kaotisk periode preget av en total mangel på rutiner og veldig mange spørsmål og bekymringer.

Så vettu hva..? Siden det er freddan, snart taco og stemningen er på topp: Send meg en mail på peterkihlman@gmail.com så skal jeg sende deg en signert kopi av boka mi, så kan du lese side opp og side ned om alt du trenger å vite om den første tiden :-) :-)

High five!


Mallabekk:
"Jeg lurer på hvordan du møtte din søte Umulius og hvordan det ble dere to? :)"

Hah, hele historien rundt da vi to møttes har jeg beskrevet ganske fyldig i boka, men for å gi deg kortversjonen: Vi hadde faktisk begge blogget tidligere og møttes litt tilfeldig via en felles bekjent på facebook og skrev noen kommentarer i en tråd der. Så kom vi etter hvert i prat, så ble det noen lange netter med chatting, så ble det en date og så ble det kjærlighet ved første blikk :-)

Det var nesten litt kjedelig da vi møttes, for med en gang jeg så henne så visste jeg det. Trengte ikke to minutter på å vurdere det engang, skjønte det egentlig lenge før vi møttes. Så da vi endelig så hverandre for første gang var det nesten et slags antiklimaks for min del, for jeg skjønte det med en gang. Der er hu jeg skal dele resten av livet med og sånn er det. Og sånn ble det :-)


Bodil Lefstad:
"1: Hva er ditt beste tips til hjemmelagde gaver laget av en plutt på 3ish år?"

Altså, er det bare jeg som er overtrøtt her eller mener du hva en 3-åring kan lage til andre? For i så fall: Julepynt. Vi fikk masse fin julepynt som plutten hadde laget i barnehagen i år og delte ut til flere i slekta. Det så ut til å falle i smak og selv hadde vi et "nydelig" pyntet rømmebeger hengende høyt i treet.


"2: Har dere mye kvalitetstid sammen, hvor det er rom for den gode samtalen mellom barn/forelder?"

Veldig godt spørsmål! Dette har jeg faktisk pratet med en journalist om en gang, for det viser seg at veldig mange ikke prater spesielt mye med barna. Hun viste faktisk til tall som kunne fortelle at det var en korrelasjon mellom grad av utdannelse og mengden tid brukt på å prate med barna. Rar sak. Uansett, ja vi prater faktisk endel med plutten. Gjerne rundt middagsbordet eller når vi leker sammen.

Har aldri brukt noe særlig babystemme egentlig, mest av alt fordi det ikke faller meg naturlig og ser ikke helt hvorfor man skal falle ned på barnas nivå når de jo skal kjempe seg opp mot vårt ;-) Så kort fortalt: Ja, jeg tror i hvert fall det. Vanskelig å vite sammenlignet med andre, men vi prater. Om det er en spesielt god samtale eller ikke vites ei :-P


"3: Hvor tidlig vil det være naturlig for deg som pappa å ta Fersken med på turer som du gjør med Plutt (tenker da overnatting, tog, Oslo etc, ikke trilleturer)?"

Det virker vel naturlig at det ville falle til samme tidspunkt som det gjorde med plutten, altså når jeg føler at hun er klar for det, gjerne rundt 2 1/2 - 3 år.


GroKarin Gifstad:
"1: Hva synes du om utfordringer fra andre pappabloggere? Eller lesere for den saks skyld.."

Kommer litt an på bloggeren og utfordringen ;-) Generelt sett er jeg veldig glad i utfordringer og takker aller helst ja til alt, men etter at jeg har fått samboer og barn har jeg blitt litt flinkere til å takke nei, dersom det er utfordringer som tar veldig lang tid eller potensielt kan koste livet.


"2: Hvordan har vennekretsen endret seg etter du ble pappa?"

Etter at jeg ble pappa har mye av fritiden gått med til å være fattern og etter at vi var over den verste babytiden med plutten flyttet vi oss 15 mil avgårde og det har jo gjort litt for hengetiden med gamlekompiser, men i min vennekrets er det så mange som får barn for tiden at det skjer nok endringer med alle som en. For min del har venner gått et steg ned på prioriteringslisten for en stund nå, så får de heller hoppe opp igjen når tiden blir litt bedre med årene.

Det blir mindre hverdagskameraderi og heller sammenkomster av litt større art. Men gode venner prater man jo med titt og ofte på telefon uansett.

Samtidig har jeg jo også begynt å etablere nye vennskapsbånd på nytt sted og det er gjerne med folk i samme situasjon innen armlengdes avstand, så ser at det kan bli fint på sikt. For man trenger tross alt noen å fiske makrell og spille poker med :-)


"3: Hva er den største blemmen du har gjort i forhold til svigerfamilien?"

Det må du nesten spørre dem om ;-) Tror jeg har klart meg relativt greit faktisk og jeg har vært såpass heldig å komme til en helt fantastisk svigerfamilie, så kan ikke klage. Om de klager er derimot en helt annen sak :-P


Mari:
"Har du lyst på flere barn?

Vanskelig formulering egentlig. For ja, man har jo lyst på flere barn, men nei jeg tror ikke vi kommer til å få flere barn. Vi tenker vel som så at vi er utrolig heldige og priveligerte som har fått to fantastiske barn og ønsker å vie dem full oppmerksomhet uten at vi må starte på nytt en gang til. Jeg tror vi funker best som tobarnsforeldre, for med tre blir man alltid en i undertall og må i større grad spørre om hjelp fra andre for å få ting til å gå rundt, så jeg tror vi er fornøyd med to. Men på den annen side.. ingen av de vi allerede har var planlagt ;-)

Hva slags vogn har du til minsten?"

Litt ymse fra pluttens barnevognpark, men de vi bruker mest for tiden er en Emmaljunga med dypvogn og en Baby Jogger City Elite med ekstra dypvognsdel. Hun er ikke spesielt glad i å ligge i vogn, så det går egentlig ganske lite i vogn ;-)


Monebjo:
"Bygger litt videre på en "samtale" vi hadde i kommentarfeltet for lenge siden, og spør herved om du har noen gode Kairosoft-spill å anbefale, som jeg kanskje ikke har prøvd enda? Og selvsagt, hva er din favoritt blant alle disse geniale spillene? ;)"

Vet du hva, siden sist vi preiket har jeg faktisk sluttet med mobilspill for en periode. Det ble så altfor mye og gikk plutselig med ganske mye tid, så tok meg en pause fra nyttår og det har faktisk vart frem til nå.

Men Venture Towns er kanskje favoritten. Har kjørt gjennom den flere ganger. Og Game Dev selvfølgelig. Og Mall story! Hvis du vil prøve noe helt annet, gå for Slingshot racing. Det er helt rått og totalt avhengighetsskapende. Godspeed!

 

Maria:
"Hvor tjenestegjorde du? Er selv jente i forsvaret idag og lurte på hvordan det var med jenter i troppen da du var inne til førstegangstjenste?"

Jeg tok syltappetappen på Værnes (luftforsvaret) og gikk deretter videre som Vakt- og sikringssoldat på Ørlandet Hovedflyplass.

I troppen vår var det flere jenter typ 1 av 10 og det var vel ikke så mye forskjell på de og oss andre, annet enn at de tjente marginalt bedre da ;-) Jentene fra troppen min har fortsatt på den karrierestigen som jeg har forstått, blitt politifolk og det er ikke måte på. Så all honnør til dem. De måtte også komme seg gjennom en hverdag omringet av pågående 18-åringer, så de må ha hatt det langt tøffere enn oss gutta ;-)

 

Line:
"Mulig jeg har misforstått et innlegg for en stund tilbake men sover ikke du og fruen sammen? Eller var dette bare på starten etter at nr 2 ble født? Hva jobber du med nå?"

Hah, nei du har ikke misforstått. Vi sov ikke sammen en periode da plutten var ung, rett og slett fordi det var bedre at jeg sov alene og kunne dra uthvilt på jobb og heller ta over skiftet når jeg kom tilbake. Deretter sov vi hver for oss en periode fordi jeg sover ekstremt urolig, går i søvne, løper inn i klesskapet i søvne, løper etter innbilte innbruddstyver etc. Men sånn til vanlig sover vi sammen ja.

Bare ikke akkurat nå mens frua ammer, for da sover hu og lillesnupp sammen og kan amme og kose seg i fred, uten at jeg våkner hver gang lillesnupp våkner og tror det er noen som bryter seg inn i huset. Frua får så hjerteproblemer av sånt ;-)

 

Christin:
"Oppdaget for ikke så lenge siden at du har jo skrevet en bok! Måtte le høyt da du skrev om at du i villrede om natten trodde fruen var babyen og prøvde å løfte på henne :) Haha. Du skriver så bra! Kommer det flere bøker?"

Hehe, takk for det. Det verste med den episoden er at den faktisk er helt sann. Har gjort ganske mye rart i søvne oppigjennom, blant annet tatt på meg et håndkle som kappe og troppet opp på soverommet til en kamerat for å skru av en tikkende bombe. Har også vært på vei ut vinduet i 2 meter snø og 20 minusgrader en gang. Så frua har egentlig sluppet ganske billig unna ;-)

Har veldig lyst til å skrive flere bøker, men akkurat nå har jeg egentlig nok med å sjonglere blogger, babyer og det lille som blir igjen av fritid. Kunne gjerne tenkt meg å skrive flere bøker, enten av samme typen eller innen en helt annen sjanger. Krim med ironisk distanse for eksempel, det kunne blitt bra.


Mie:
"1: Har fått med meg at plutten heter gustav, men hva er navnet til fersken?"

Nora.


"2: Hva er pluttens favorittmiddag?"

Sushi, uten tvil :-)


"3: Hva er dine tanker rundt det å melde barna på arrangert aktivitet som fotball, turn osv., hvor gamle bør de være, skal de selv velge hva de begynner på o.l.?"

Hmm, det vet jeg vel ikke så mye om før jeg kommer dit selv. Vi gleder oss veldig til plutten skal begynne på allidrett om ikke så altfor lenge, men i utgangspunktet tenker jeg at jeg ønsker å melde de på så mye som bare mulig, så lenge de ønsker det selv. Eller håndball skal de spille enten de vil eller ikke ;-)

Selv gikk jeg på turn lenge før jeg fikk velge selv, men sluttet på dagen da jeg innså hva for slags galskap det er å fly rundt i en stram trikot med en kropp som min, haha! (var kanskje 5-6 år da).


Maja:
"Du skrev et innlegg om dåp vs. navnefest. Hva valgte dere for Gustav? :)"

Vi gikk for dåp. Under tvil. Derfor velger vi det samme for Nora, slik at det blir likt for begge. Synes det er et røddig valg, så får de selv bestemme hvilken vei de ønsker å gå senere.


Anonym:
"Siden du sier du var "barnehater" før du fikk barn selv, var Gustav planlagt og hvordan reagerte du hvis ikke?"

Niet. Ingen av barna var planlagt faktisk. Med førstemann reagerte jeg med sjokk og vantro, men med fersken ble jeg egentlig bare glad, for da var jeg klar for nummer 2 selv om frua ikke var helt klar enda ;-) Men du, dette har jeg skrevet mer utfyllende om tidligere, hvis du ønsker å lese mer om det :-)

Les "Uplanlagte barn er vår tids bastarder"

 

Åååålreit, det for holde for i kveld, godtfolk.

Nå sitter jeg meg macen i fanget mens frua ser gamle repriser av Sofa og ler seg halvt i hjel og det ønsker jeg å værra med på. Så da logger vi av for i kveld og så sees vi igjen i morgen for flere spørsmål om mer moro.


 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dagens morsomste bilde!

Hahaha! Jeg må bare dele denne med dere. Mulig det er jeg som er overtrøtt altså, men dette må jo være det morsomste bildet på hele Instagram?

Det er noe uhyre morsomt over både tekst og bilde her som får meg til å le meg fillete :)

 

(Oversatt: Guttungen kom til verden seende ut som en administrerende direktør)

 

Hahaha, elsker hvordan luggen ser ut som den er frisset opp i forkant av et viktig møte, den lille snurpemunnen og det litt arrogante sjefsblikket.

#foreldrehumor

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Svar på spørsmål - del 1

Først av alt vil jeg bare si tusen hjertelig takk til alle dere som har sendt inn rare, gode, interessante og artige spørsmål. På grunn av mengen spørsmål har jeg delt opp svarene i tre ulike innlegg som jeg poster utover helgen, slik at dere skal få slippe ett langt innlegg som ville blitt langt som et vondt år i motvind.

Som lovet skal alle få et ærlig svar, så la oss bare kjøre i gang.

 

 

Og det er vel like greit å bare kjøre i gang med selve rosinen i pølsa. For hver gang jeg blir kjent med nye personer og sier at jeg blogger, starter de gjerne samtalen med følgende spørsmål:

 

Anonym:
"Hva tjener du på bloggen din i mnd?"

I en spørsmålsrunde synes jeg dette er et helt legitimt spørsmål, men for å bryte isen i en samtale med en person du akkurat har møtt synes jeg det er veldig rart. Sjeldent har jeg møtt noen og sagt: "Å, rørlegger, sier du? Jøsses, hva tjener du på det da? Du kan vel ikke leve av det?".

Jeg er jo ikke helt naiv og forstår at det er litt uvanlig å være blogger, men jeg synes fortsatt det er et sært spørsmål å starte en samtale med.

Mang en gang har jeg vært fristet til å svare: Joda, jeg har til salt i maten, men du da? Hva stemte du ved forrige stortingsvalg? Og hvilke sexstillinger liker du best?

Men okei, for å komme tilbake til svaret, så varierer det veldig, men det er i hvert fall nok til at jeg får lov til å fortsette av frua. Jeg er en voksen mann med voksne regninger, matbudsjett, strømregninger og hele sulamitten, så uten en viss inntekt hadde jeg ikke hatt mulighet til å blogge aktivt tilsvarende en fulltidsjobb, men så langt i bloggkarrieren har det da gått rundt.

 

20 år gammel jente:
"Hei, jeg leste på bloggen din at før du fikk barn, ville du egentlig ikke ha barn. Så jeg lurte på når, og hvordan du gikk fra å ikke ville ha barn i det hele tatt, til å være en så fantastisk pappa og elske tilværelsen som far?"

Det stemmer bra det. Selv om jeg alltid har tenkt at jeg har et indre ønske om å "en vakker dag" få barn, så har jeg aldri hatt spesielt lyst. Ikke har jeg likt barn heller. Jeg synes bare de var i veien og lagde uhorvelig mye lyd.

Nå skal ikke jeg påberope meg tittelen "fantastisk pappa", men jeg elsker i hvert fall tilværelsen som far. I starten synes jeg det var veldig vanskelig, men jeg har vel bare vokst inn i rollen etter hvert. Med et par år på baken begynner det å sitte litt i fingra også og da begynner det jo virkelig å bli gøy. Det skjedde et eller annet i hjernen min første gang jeg holdt plutten i armene. Blir det for drøyt å kalle det et kall? Noe i den gata i hvert fall.

 

Interiorgirl1:
"Blir du aldri stressa? Slår plutten seg aldri vrang? som mor til snuppeline på 3 år kjenner jeg at jeg har skuldre over hodet i blant. jeg vil gjerne høre en stressasom historie som har skjedd dere . for jeg vet det skjer med alle foreldre ;) du virker som superdaddy og er garantert det,men til og med du må da bli stresset og oppleve litt trass i mellom?"

Å joda, jeg blir stresset og alt er selvfølgelig ikke bare rosenrødt. Jeg skriver innlegg om trass og kjipe opplevelser også, slik som i innlegget "Kjære trassalder", men jeg velger å fokusere på de fine historiene og se det positive i ting. Jeg vil at denne bloggen først og fremst skal være et hvileskjær i hverdagen for travle småbarnsforeldre og ønsker derfor å formidle håp og glede, fremfor å dra det hele ned i søla. Synes heller ikke det passer seg å skrive så mye negativt for barnas del, da det fort føles utleverende.

Og helt ærlig... jeg synes ikke det er så mye negativt å skrive om heller. Kjipe bleier, litt trass og noe grining, disse tingene hører foreldrelivet til :-)

Jeg er absolutt ingen superdaddy, men jeg blir ikke så lett stresset. Frøkna derimot. Kunne skrevet om den gangen vi skulle på sydentur og ble forsinket på grunn av en påkjørt elg, men kjenner jeg bli stresset bare av å tenke på det ;-)

 

Elintr:
"Jeg lurte på om du kaller barna dine Plutten og Fersken til vanlig, eller er det bare på bloggen?"

Plutten bruker jeg nok privat også, eller pluttis kanskje mest, men fersken har gått over til å bli lillesnupp eller andre sukkersøte varianter ;-)
 

Truls:
"Hei. Jeg lurer på hvor mange penger dere bruker på mat i mnd?"

Alt for mye. Vi spiser ganske mye grønnsaker, gjerne økologisk, og kjøper ytterst lite ferdigmat. Sånt blir det fort penger av. Vi er veldig fornuftige og bruker nesten ikke noe på impulskjøp, men det går fortsatt ganske mye penger på avocado, mandelmel, hasselnøttsmør, sushi (pluttens livrett) etc. Hvis jeg skal ta fingern i været ville jeg sagt 7000 kr med en feilmargin på +/- 2000 kroner, haha!


Irene:
"Hvordan kom dere på kallenavnet plutten og gikk det bra med huet?"

Er vel en slags avart av hans egentlige navn. Tror det var sånn vi så for oss at han ville si navnet sitt etter hvert. Jepp, nøtta gikk det bra med.. Tåler en trøkk, akkurat som far sin :-)


Medisinstudent:
"Når mener du det passer det å få barn? Om det i hele tatt passer noen gang? Jeg er en av de (få?) gutta som har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske. Men er nå midt i studiet og tenker at det ikke passer. Man "skal" jo vente til det "passer". Og hva tenker du om surrogati og adopsjon?"

Det var et vanskelig spørsmål. Det spørs vel litt hvor man setter barn på rangstigen. Hvis man skal bli ferdig med studier, backpacke Sør-Amerika på langs, lære seg italiensk og hele den pakka der før man får barn, så vil det nødvendigvis ta litt tid. Er man klar så er man klar. For min del føltes det som at det aldri passet, men når det først skjedde så var det perfekt.

Og da snakker vi om at frua var midt i studier og at timingen egentlig var ganske uperfekt. Plutselig tok livet en ny vending og så ble det bare sånn. Om jeg hadde ventet til det passet ville det nok aldri passet. Just sayin´ ;-)

Surrogati og adopsjon du, det var ikke noe lite oppfølgerspørsmål. Jeg vet at dette er et litt kontroversielt tema, spesielt surrogati, og helt ærlig så har jeg ikke satt meg godt nok inn i det til å gi et politisk korrekt svar, men utifra de tilfellene jeg kjenner til ser det ut til å være ordninger som kan fungere bra hvis gjort riktig. Men man hører jo hjerteskjærende historier om fattige kvinner som blir "tvunget" inn i dette, så det blir litt naivt av meg å mene noe stort om dette uten tilstrekkelig kunnskap.


Helene:
"Hei! Planlegger dere å få flere barn en gang i framtiden?"

Morn du. Nei, vi tenker som så at vi er godt fornøyd med de to barna vi har. Men på den annen side, ingen av barna våre var planlagte da ;-)

 

Ellen:
"1: Hva er den største personlige likheten mellom deg og Gustav?"

Hmm, han ser ut til å være like glad i å være uforsiktig og herje i sofaen som meg. Også har han arvet min haiketommel :-)

 

"2: Kan du komme på noen gode/morsomme spørsmål Gustav har spurt deg eller frua om?"

Hah, å det er mange! Synes jeg skriver om dette hele tiden, men det kommer et eget blogginnlegg om dette snart :-)


"3: Hva er det kjedligste å få på matpakka?"

Her antar jeg at du mener plutten og får vel driste meg til å si middag, siden middag er det han er minst interessert i for tiden ;-)


Stine:
"Hvilke butikker i Larvik pleier dere å handle på? Bor ikke altfor langt unna dere, men aldri sett dere :-P"

Haha! Jeg liker meg godt på Elkjøp og Extra leker oppe ved Nordbyen, Rema på Skreppestad, Coopen borti gata, Havna Sushi, Slakter Abrahamsen, Hungy Heart og Meny på Øya. Så vet du det. Sees ;-)


Helly:
"Hvor gammel er Plutten? Fått inntrykk av at han klarer å si og gjøre ganske så mye, men så er ser han så liten ut? Bildet jeg har dannet meg av personligheten hans er liksom altfor "voksen" til hvordan han ser ut... Hvis du skjønner.. Han er veldig skjønn da :-)"

Oj, det blir vanskelig å svare på dette uten å tråkke over janteloven, men jeg prøver. Han har akkurat fylt 3 år, men han er nok ganske godt utviklet på et par områder. Vi lurer på om han rett og slett har klisterhjerne og arvet Mensahodet til pappaen sin. For han er helt spinnvill på å huske ting, spesielt tall og bokstaver.

Han kunne telle til 20 på norsk og engelsk for evigheter siden, lærte seg alfabetet på egen hånd og er i gang med å kunne lese ser det ut til. Det verste er at det ikke er vi som oppmuntrer ham en gang, han er bare utrolig lærenem og nysgjerrig.

Så ja, jeg forstår veldig godt hva du mener. Noen ganger skvetter jeg til når han sier ting som jeg aldri hadde forventet av en så liten pjokk :-)


Trine:
"Hei! Hva gjør du og Christina for å bevare forholdet nå som dere er tobarnsforeldre? Noen spesielle triks som "spriter opp" hverdagen deres sammen? :)"

Vet du, vi fokuserer heller på hverdagsromantikken enn å "sprite opp" forholdet for tiden. Vi aksepterer heller at den er litt "vannet ut" inntil videre og henter heller mye kjærlighet ut av en kjærestekveld i sofaen eller et suss sånn i forbifarten.

Men dette har jeg faktisk skrevet mer om tidligere.

Les mer i innlegget: Best av alt er hverdagskjærligheten

 

Jeg tror vi får si at det holder for i dag, ellers kommer du til å lese på deg firkantede øyne og skjeve hornhinner. Men det er mange artige spørsmål igjen, så nyt en kopp te og ta deg en sjokkisbeta til kvelds, så sees vi igjen i morgen :-)



/ Toodles!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Du vet du har bikket når ...

Du vet at du har bikket over på feil side når du hører deg selv iherdig prøve å overbevise to mennesker uten barn om at en tv-serie fra barne-tv faktisk er bra uansett alder, uavhengig om man har barn eller ikke.

"Jeg vet at det høres tvilsomt ut, men det er seriøst bra liksom. Det handler om Ivi og familien da, også reiser de til en øy i Stillehavet og der vettu, der er det jo helt annerledes enn her hjemme. Også må de bæsje i havet og klatre i palmer og ... ja, det er skikkelig kult!".


(skjermbilde: nrk.no)


Eller:

"Ja, jeg vet at det sikkert høres litt døvt ut, men Masha vettu, hun er jo bare så rar da og han Mishka ikke sant, han må jo alltid rydde opp. Og seriøst, de sangene der er knallfine altså, de må dere høre. Spesielt den "Syltetøy", den svinger skikkelig."


(skjermbilde: nrk.no)


Da ser jeg det i blikket deres.

Det ene øyebrynet som hever seg kritisk og spørrende mens det andre ligger flatt og uinteressert.

Det står tydelig skrevet i ansiktene deres: "Barne-tv? Kult? Du har bikket du. Du har blitt en av dem".

Og det verste er ...

De har helt rett.

 


Dette er meg, 31 år gammel og akkurat fått min første tegning vist på Fantorangen ...

Da vet du at du har bikket.

 

/ god bedring

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smart hjernetrim

Det er vel ikke til å stikke under en stol at noen dager blir det litt i overkant mye apper og barne-tv. Kanskje spesielt i tiden etter barnehagen, også kjent som "Ulvetimen", når barna gjerne er litt slappe i fisken i påvente av middag etter en lang dag med inntrykk og aktiviteter.

Selv om det noen dager bare er Masha & Mishka som gjelder kan det også passe fint med en liten avveksling og her i huset har vi fått en ny favoritt som er helt genial både som avkobling, utfordring og hjernetrim.

 

Godt i gang med å knekke koden.

 

Jeg blir ikke helt klok på hva det står på boksen, men jeg er rimelig sikker på at den heter Magnetic Mightymind. Det er et magnetspill som går ut på å legge opp magneter etter et mønster man finner på flere ulike kort som utgjør forskjellige former.

Magnetene har flere forskjellige farger og kortene kommer i varierende vanskelighetsgrad. De enkleste er på apenivå, men de vanskeligste kan skape seriøst hodebry selv for fattern.

 

På brett nr. 17 begynner det å bli interessant, men fortsatt mange nivåer over dette.

 

Så hvis du tenker at det kunne vært fint å aktivisert barna med noe annet enn bare apper en dag, sjekk ut utfordrende leker som gir dem litt hjernetrim. Leker trenger ikke bare være søte bamser på teselskap, det kan også være utfordringer som skaper en god mestringsfølelse.

...både for voksne og barn ;-)

 

Plutten bygger seg hus.

 

Jeg tror forresten muttern kjøpte spillet på Riktige Leker i Oslo, men det er helt sikkert å finne på nettet også.

Sjekk det ut, anbefales varmt :-)

 

/ Hjerne for meg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Spør meg om hva som helst

Jeg innser at det er lenge siden jeg har hatt en spørsmålsrunde nå og siden det stadig tikker inn spørsmål både her og der, er det vel bare rett og rimelig å arrangere en real spørsmålsrunde.

Så hvis det er noe du lurer på, uansett hva dette måtte være, dette er tiden for å rekke hånda i været.

 

 

Og denne gangen kan du spørre meg om hva som helst! Rett fra levra og helt uten filter. Jeg svarer på alt, rett fra levra og helt uten filter. Men klart, usaklige spørsmål får usaklige svar ;-)

Slik gjør vi det:

  • Legg igjen dine spørsmål (maks tre) som kommentar på dette innlegget eller send meg en mail på peterkihlman@gmail.com.
  • Anonymt eller med navn, fornavn, kallenavn - det velger du selv.
  • Send gjerne spørsmål med det samme, men absolutt siste frist for innsending er onsdag kveld (4. mars).
  • Alle får svar med mindre jeg allerede har svart på et annet spørsmål som gir samme svar.
  • Svarene kommer ikke i dette kommentarfeltet, men i et eget blogginnlegg utover uka. Eller to. Eller tre, alt ettersom hvor mange spørsmål som tikker inn.

 

Sånn atte, sånn er det. Easy peasy japanezy. Burde være grei skuring :-) Kjenner jeg både gleder og gruer meg i like store mengder.

NB! Nå har du sjansen til å få svar på noe du kanskje alltid har lurt på, så ta anledningen nå, for det kan bli lenge til neste gang.

 

Sitter i superundertøyet, klar for spørsmål og joggetur ;-)

 

/ Vi prekæs!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Så ringte telefonen

Helt siden dagen du ble født har jeg egentlig bare gått og ventet på dette. Lurt og tenkt på hvor lenge det ville gå og hvor ille det ville bli. Blir det i dag? I morgen? Kanskje neste år? Det eneste som har vært sikkert er at det ville skje.

Og i går skjedde det.

Telefonen fra barnehagen. Hull i hodet, blod, hele den pakka der.

 

Medic!

 

Misforstå meg rett lille plutt, men det var nesten litt betryggende å høre. Jeg visste at denne dagen ville komme, men så var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. En liten sjokoladebit, masse kos og spesialbehandling, så sto verden til påske likevel.

Mange ville kanskje tiltet i vinkel over noe slikt og bekymret på seg stressflass, men ikke pappa. Jeg har egentlig bare gått og ventet på denne dagen, for du er som meg og jeg har vært der selv. Mange ganger før.

 

Pappa har tråkket opp løypa.

 

Du er som meg du. Du er høyt, du er lavt og noen ganger går det ikke helt som planlagt. Og det vil skje igjen. Og igjen. For du er min sønn og jeg kjenner lusa på gangen.

Noen dager går alt på skinner, andre dager ligger man plutselig på bakken med et hull i hodet. Det er sånn det skal være det, gutten min.

På sett og vis så er jeg vel egentlig litt stolt. Jeg vil ikke nødvendigvis at du skal ville gå i mine fotspor, men av og til er det hyggelig å se at du ligner litt på din gamle paps.

 

/ livet er høl i hue

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En god start på livet

I starten er alt bare kaos og da kan det være greit med litt drahjelp.

/ sponset innlegg

Jeg husker hvordan det var første gang vi ble foreldre, jeg. For et kaos det var. Det er jo ingen som forteller deg hvilken vanvittig omveltning man går gjennom helt i starten av sitt nye liv som forelder, og den følelsen når man kommer hjem fra sykehuset er ikke nødvendigvis bare lystbetont.

Det er jo fantastisk, men på samme tid også helt utrolig skummelt på grensen til panisk. For plutselig står man der med ansvar for et lite menneske og null erfaring, kunnskap eller innsikt i hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det.

 

Bak det tapre smilet gjemmer det seg en livredd far ;-)

 

Og da kan det være greit med litt hjelp. Vi var så heldige at vi hadde familie og venner vi kunne spørre om råd, i tillegg til en tante som er ridder av høyeste rang hva gjelder ammehjelp. Det er vel ingen hemmelighet at man i starten er ganske i villrede, og prisen på gode råd skyter i været der man sitter kveld etter kveld og tråler gjennom utallige mammaforumer og google-søk.

For alle dere som går og gleder dere til den dagen dere skal bli mamma (eller pappa), la meg presentere: Liberoklubben!

Dette er en helt gratis fordelsklubb for deg som ønsker litt drahjelp i starten. Melder man seg inn i Liberoklubben mens man går gravid, mottar man en knallfin startboks rundt 2 måneder før termin. Denne inneholder prøver på flere av produktene du trenger i starten, som bleier, våtservietter m.m, men også en guide med gode råd for de første ukene.

 

Spennende boks med mye fint på lur

 

Masse gratis stæsj fra Libero Startboks


Og nyttig informasjon som kommer veldig(!) godt med i starten

 

Jeg husker veldig godt da vi gikk og ventet på vårt første barn og jeg gikk ned på min lokale ICA for å hente ut vår Libero Startboks. For meg ble det liksom starten på det hele.

På vei tilbake til leiligheten gikk jeg kry som en hane, og da jeg pakket opp bleier og babyolje innså jeg plutselig hva som var i vente. Det var en veldig spennende følelse. Kjempeskummel selvfølgelig, men veldig spennende.

Da var det godt å vite at man også kunne regne med litt ekstra drahjelp underveis. For som medlem i Liberoklubben får du også regelmessige e-poster med informasjon om svangerskapet, baby og smårollingen. I tillegg får du en personlig graviditetskalender, egne konkurranser og kampanjer og mye mer.

Liberoklubben er en klassisk vinn-vinn for vordende foreldre som ønsker praktisk informasjon og nyttige tips. Og det beste av alt: Det er som sagt helt gratis!

 

Ærre du glor på a? Trekk terræ øya, kompis.


Les mer og meld deg inn i Liberoklubben helt gratis!

/ Lykke til!

Smart frokost-triks!

Her i huset sliter vi for tiden litt med å få storebror til å spise den maten vi ønsker. Ikke vil han ha middag (med unntak av sushi) og sånn ellers håper han alltid på frukt, yoghurt eller brødskive med prim. Våre ønsker om avocado, middagsmat og sunnere alternativer har møtt uventet mye motstand i det siste.

Men så er han også i en alder der han tar veldig mye etter oss og kopierer det vi gjør.

Derfor kom frua på et genialt lite triks for å prøve å få ham over på vårt lag igjen: Lage helt lik frokost til både mamma og storebror. Og ikke bare det, men plutten fikk også selv være med å velge litt av det som skulle stå på menyen.

Og det fungerte som bare juling / hakka møkk / Dan Børge på en lørdagskveld:

 


Frokost som har vært en veldig traurig ting i det siste ble plutselig topp stemning!

Han kom løpende fra kjøkkenet og inn i stua til meg for å fortelle oppglødd om hva mamma kom bærende på. Like frokoster! Spesielt populært var det også at  plutten selv fikk velge hva de skulle spise i hvilken rekkefølge.

Han mumset i seg nesten alt med stor iver og glede, og mamsen fikk en bøtte med bonuspoeng av papsen.

Kan for øvrig melde om at froksten besto av avocado, bananpannekake, nøtter, gulrot, appelsin og paprika. Så da satser vi på å servere kveldens laksemiddag i barnslige apetallerkener og håper det blir stor suksess ;-)

Bare et lite stalltips til andre som sliter med samme problem, der altså.

 

/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Oslo, kino og NM i kundeservice

I helgen var vi på tur til Oslo igjen, plutten og fattern, bare oss gutta boys. Jentene ville heller holde fortet hjemme og kose seg i sofakroken, mens guttane utforsket verden.


Mamma kliner til med humorpoeng og husmorpoeng i én og samme (mat)pakke

 

Dagens ungdom... "Natur? Meh, sett det før"

 En liten hvilepause så er det på´an igjen

 

Siden vi har vært på flere Osloturer i det siste ønsker jeg egentlig bare å skrive om en søt liten ting som fant sted da vi ankom hotellet i går. Vi bodde på et fiffig lite boutique-hotell bak slottet for anledningen og siden vi aldri har bodd der før var jeg spent på hva vi hadde i vente.

 

Slott? Hvilket slott? Jeg trener yoga, hakke tid!



Godt nok for de svina ;-)

 

Joda, rommet var fint, frokosten full av bacon, sengene myke og alt det der, men det var en ørliten detalj som jeg bet meg merke i som gjorde besøket for min del. For det er jo ikke helt uvanlig å få en liten søtsak på senga når man ankommer og denne gangen ble det til pluttens store glede sjokolade på både far og sønn.

Men så sjekket vi sprinkelsenga...

 

 

Haha, sjokolade på puta i sprinkelsenga? Morsomste jeg har sett :-) Gjett om plutten ble gira! Personen som har gjort dette fortjener gull i NM i kundeservice.

Resten av visitten til storstaden gikk med til å spise pluttens livrett (sushi) sammen med onkel og tante, og besøke en av de tingene jeg savner mest ved Oslo: Colosseum kino. Det er noe spesielt med storsalen i Colosseum. Komme inn og føle takhøyden gjøre det sjøsyk, like herlig hver gang.

 

Sushi på høyt nivå. Itadakimasu!

 

Passende vær for en fotopause, fattern. Inne!

 

Filmen vi så var Bamse og Tyvenes by (for andre gang), denne gang i anledning et event i regi av Kiddly.no.

 

Nå er ikke jeg noen stor fan av klovner, men Mari Midtstigen og Bamse har jeg et langt bedre forhold til ;-)

 

Så var det rett hjem til verdens beste jenter for søndagsmys. Det er utrolig trivelig å være på tur, men å komme hjem til lukten av nystekte bananpakkekaker og en datter som er blid som en sol, ja, det er fasken ikke feil det heller :-D

 

Fersken <3

 

/ High five og gooood ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvor er lommeboka?!

- Christinaaaa?! Har du sett lommeboka mi?!

Sukk, så var det på´n igjen. På vei ut døra og lommeboka er vekk. Søkk vekk. Jeg fordømmer min egen ordenssans eller mangelen på en sånn en.

På ser på den faste plassen. Nei.

Jeg titter i jakka. Nei.

Den andre jakka. Nix.

Treningsbagen? Nope.

Jakka til Christina? Nada.

I bilen? Ie.

Buksene fra i går, treningsbagen igjen, pc-veska, skapet, jakka igjen, treningsbagen en gang til, litt her, litt der, litt overalt? Ikke så mye som en smule.

Jeg kjenner frustrasjonen raspe på brystet og irritasjonen stiger faretruende.

- Christina?! Hvor kan jeg ha lagt den sata... eh, den lommeboka da?

Christina var klok nok til å ikke svare stort, hun begynte bare å lete litt på måfå. Smart, for uansett hva hun hadde svart ville jeg kontret med "Det er vel ikke sånn at DU tilfeldigvis har ryddet den bort da?!"

Hissig som et lemen løp jeg opp og sjekket usannsynlige steder som senga. Hvorfor jeg skulle lagt lommeboka på senga vet jeg ikke, men desperate tider krever desperate tiltak. Ååååh, må jeg ringe og sperre kortene nå da eller?!

 

 

Da jeg kom ned igjen var jeg fly forbannet. På meg selv, på verden på alt. Men jeg måtte holde det inni meg, alt for mange barn i nærheten til å gå helt i fistel. Barna ja.. hei, vent nå litt! BARNA! Det var da jeg kom på at jeg hadde sett plutten fikle rundt med kortene mine i går mens jeg sto og laget middag.

Kunne han kanskje ha gjemt lommeboka noe sted? I så fall hvor? Hvor ville en treåring gjemt en lommebok hvis han skulle lagt den på et lurt sted?

Desperat som jeg var og nå egentlig ganske sikker på at jeg ikke kom til å rekke det jeg skulle uansett, gikk jeg til det aller siste, mest idiotiske tiltak. Men jeg hadde sjekket alle tenkelige steder to ganger minst, så nå var ingen ideer for dumme å prøve ut. Jeg gikk til kjøkkenet og åpnet kjøleskapsdøren.

Og der, klemt mellom en boks rødbeter og kjøleskapsdøra, lå lommeboka. Tilfeldigvis i samme høyde som hylla som er blitt fylt med halvtomme saftglass, legoklosser, halvspiste aprikoser og åpnede yoghurtbeger. Pluttens lille bankhvelv.

I det jeg hoppet i bilen og spant i vei kjente jeg en stolthetsfølelse i brystet. Ikke først og fremst av min lille tjuvradd av en sønn som allerede nå viser meget gledelige tendenser på sparefronten, men av meg selv.

Når du sjekker kjøleskapet i jakten på en lommebok, da er du rutinert. Da snakker vi livserfaring en ekte pappa verdig.

 

 

/ endelig sertifisert pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits