hits

februar 2018

Kosebamsen klar for tur

Lillesnupp er en raring. Født selvstendig og klarer seg selv. Det er litt moro, for når hun turer i vei opp trappen uten å fortelle oss hva hun skal, er det aldri godt å vite hva hun finner på. Hun prater, synger og ordner, tasser rundt og fikser ting.

Og da vi kom opp for å ta tannpuss og legging i kveld, oppdaget vi en av hennes mange prosjekter for dagen.

Det var så herlig, for hun har liksom ikke klart å vente med å reise på vinterferie. Hun trodde vi skulle dra rett etter barnehagen på fredag og har gledet seg hele helgen til å komme seg av gårde. For i morgen tidlig reiser vi på vinterferie for å stå ski på fjellet, brune flesket i solveggen og kose oss med storfamilien.

Og da vi så på OL-sendingen tidligere i dag, ble vi minnet på en viktig ting: Solbriller! For når man skal opp på fjellet med skarp sol og snø overalt, er det viktig å beskytte øynene.

Så i hele dag har vi mast litt på barna. Vi må huske solbriller. Til alle! For det er lett å huske på seg selv, men lett å glemme barna. Derfor har vi sagt det flere ganger at alle må huske solbriller, for det er kjempeviktig.

Jeg har selvfølgelig skrevet det ned på min egen pakkeliste, for jeg følte meg ganske sikker på at de to apekattene verken fikk det med seg eller brydde seg nevneverdig.

Men da vi kom opp på rommet hennes i kveld, innså vi at noen muligens har fått med seg hva vi snakket om likevel :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kosebamsen klar for tur <3

Unna vei, her kommer Christina

OBS OBS: Advarsel til alle i fjellet x-)

Er det en danske? Er det et snøskred? Nei, det er Christina med ski på beina!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og da tenker du kanskje: "Hva er så stort med det da?" Jo, det er stort fordi sist gang Christina sto på langrenn var de færreste av dagens blogglesere født. Vi snakker midten av 90-tallet, OL i Lillehammer, Hanson, Rednex og Fruit of the loom.

De som ble født på den tiden, kan ha vært i arbeidslivet i mange år allerede. Ja, det er faktisk ikke umulig at sist Christina var ute på blå swix kan ha vært rundt 22. oktober 1996, dagen da gullgutten Johannes Høsflot Klæbo kom til verden.

Så når Christina nå endelig har tatt mot til seg og bestemt seg for å gjøre comeback på bortover-ski, er det all grunn til å applaudere innsatsen!

... og samtidig gjemme seg bak skogens største tre.

For hvordan i all verden skal dette gå?! I går brukte hun tre kvarter på å forstå hvordan bindingen fungerte og i tillegg har hun kjøpt seg felleski, som ingen av oss forstår.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at nordmenn faktisk er født med ski på beina, slik at hun verken braser rett gjennom en hyttevegg eller at jeg blir nødt til å hente ned Christina fra fjellet i pulk ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God vinterferri! :o)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Claudias kveld

Selv om muttern liker henne, må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om Claudia Scott før denne sesongen av Hver gang vi møtes. Men i kveld skal vi bli skikkelig godt kjent! Så velkommen til live-blogging, god stemning, Hver gang vi møtes og Claudias kveld!

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *


 

20.03: Kommer fortsatt ikke over at Claudia Scott er 60 år. Herregud, om jeg ser sånn ut når jeg er 60! Nei, vent litt..

20.06: Ikke meningen å være utseendefokusert altså, men Claudia er nok det man med rette kan kalle flott. En flott dame. Gleder meg til å se hvordan låtene hennes har blitt tolket. Låter jeg absolutt ikke kjenner fra før. Innser at kompetansen er på tynn is i dag, men vi går for det og satser på at kommentarfeltet gir gode/bedre analyser som vanlig ;)

20.13: Claudia Scott ligner på Marion Ravn. Sier ikke mer. Kliss lik faktisk. DNA-test ønskes pronto. Men nå, musikk!
 

20.19: Låt 1, Hans Petter - En uvanlig natt i Bergen
Hans Petter er tilbake! Litt mer nedpå og nakent enn vi pleier å se ham, og det viser seg å være en kjempeidé. Dette kjøper jeg! Også den trompeten a gitt. Et helt perfekt tilleggselement uten å dominere for mye. Nei, dette likte jeg godt. Spesielt trompeten.
Terningkast: 4.
 

20.37: Låt 2, Tone Damli - A picture of my dad and I
Jaha ja, så da var det bare å takke farvel til kommers pop og hoppe på country-hesten da, Tone. For dette må jo være perfekt sjanger for hennes stemme! Det kledde henne rett og slett perfekt! Må si at jeg ble utrolig overrasket nå og tenker det står mange country-managere og hopper i sofaen akkurat nå.
Terningkast: 5.

20.40: Dette var forvirrende. For Claudia Scott, aka Marion Ravn senior, lignet jo også veldig på Sissel Kyrkjebø da hun var yngre. Mon tro hvem hun likner på når hun blir noen år eldre? Morten Harket? Venter i spenning.
 

20.43: Låt 3, Tor Endresen - Heard you on my radio
Men hva i all verden er det som skjer i dag da?! Alle leverer jo som aldri før! Tor Endresen er intet unntak og dette liker jeg utrolig godt. Dæven, Tor er bra. Må være moro å være Tor og kunne være trygg i alle kategorier, i alle toneleier. Mon tro hva den mannen ikka kan synge? Joik? Opera? Ikke vet jeg, men én ting er sikkert: Dette kan han.
Terningkast: 5.

20.53: DEL 1 SLUTT. Skyhøyt nivå så langt i kveld! Gleder meg stort til å se Silya bjeffe etter pausen.

20.58: Men før vi kommer så langt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.43: DEL 2 snart i gang!

21.44: Noterer meg at pausen blir mye kortere hvis man spiller nettpoker mens man venter. Men det blir mye dyrere da. Tapte masse penger på kort tid, så klar for flere låter nå ;-)

21.51: Låt 4, Tshawe - Cool water
Det er kult, det er rått, det er bra - det bare treffer ikke meg helt. Jeg hører at det funker og det er en velskapt miks av rock og country og jeg vet ikke hva, men det er bare ikke helt meg. Hadde jeg vært objektiv og proff, ville jeg kanskje gitt denne en femmer, men jeg er subjektiv og uproff. Men Tshawe er en fantastisk showmann, det skal han ha.
Terningkast: 4.

21.58: Låt 5, Silya (og gubben) - The devil´s house
Silya ække god. Virkelig ikke. Musikken som foregår i hodet hennes er det ingen andre som hører. Denne låta føler jeg virkelig reflekterer hennes særhet i fulle drag, ispedd gode mengder Tom Waits´ brilliante rølpisme. Låta føles som en surrealistisk reise og trekkspillet til gubben bygger på herlig vis oppunder den snuskete-bar-for-sjørøvere stemningen x-)
Terningkast: 5.

22.03: Låt 6, Christel Alsos - All for you
Christel fortsetter å levere med magisk stemmeprakt, samtidig som hun klapper den usynlige katten som ligger foran henne et sted. Men denne gangen har hun jazzet det opp og trøkker mer til enn før. Jeg har savnet og etterspurt dette trøkket, men nå savner jeg plutselig det såre, trollbindende og særegne. Når Christel er over i litt mer allment terreng, blir det plutselig bare allment. Savner at hun synger gjennom hud og bein og rett til sjela.
Terningkast: 3.
 

KONKLUSJON: Fantastisk høyt nivå på mye i dag! Vanskelig å velge en favoritt, men når jeg tenker tilbake er det countryknekken til Tone og refrenget til Tor jeg savner mest, så delt seier til dem i dag.

Takk for følget nok en gang, godtfolk! :-)

/ Nå skal jeg ta meg en Dentastix x-) 

Heia den som vinner!

/ annonse for Freia

Noe av det beste jeg vet, er når vi gjør noe sammen. Alle 4. Ikke én på do, en i stua, en på loftet og en på rommet sitt, men alle fire samlet rundt ett bord for å gjøre én ting sammen.

Ikke frokost eller middag, men noe moro. Sammen. Når lillesnupp egentlig vil perle og storeplutt vil sjekke ipaden, mens mamma gjerne skulle bestilt en lampe på nettet og pappa klør etter å dra frem mobilfjeset for å svare på en mail.

Det er akkurat i sånne stunder det er så utrolig trivelig å legge vekk alt man har i hendene og samles om én felles ting. Gjerne brettspill. Oftest brettspill. Spesielt nå som vinterferien er i gang! For det er noe med å samles til lek og moro som funker som en slags møteplass for hele familien.

Alle legger fra seg det de egentlig holdt på med og enes om at seier nå plutselig er prioritet nummer 1. I hvert fall med en familie med godt over middels utviklet konkurranseinstinkt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjokoladesigar - klassisk pappahumor x-)
 

I sånne stunder melder det seg gjerne et behov for å kose seg litt ekstra. Spesielt nå i vinterferien. Når mor ser på far med et lunt smil og sier "Fy søren, nå koser vi oss", før hun knusekoser barna i en kjempeklem. Når kubbene knitrer i peisen og hyggen står høyt i kurs. På hytta, på fjellet eller bare hjemme i sofakroken.

Det er jo viden kjent at Freia Melkesjokolade er det beste i hele verden (faktisk bedre enn taco!) og helt perfekt til slike kosekvelder med gjengen. Og nå får man dessuten et brettspill med på kjøpet ved kjøp av utvalgte varianter av Freia Melkesjokolade!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På innsiden av utvalgte sorter Freia Melkesjokolade finner man nemlig for tiden et artig lite brettspill som familien kan kose seg med mens sjokoladen smelter i munnen.

Det finnes fire ulike spill og alle er vidt forskjellige, med hver sin spennende historie og ulike utfordringer:
Stork VS. Ninjastork, Redd Blånesæter, Reisen til fjellets indre og Kjempestorkene angriper!


 

Og plutselig har barna glemt at de var midt i Peppa Gris på ipaden, og blir heller sittende og spille Stork VS Ninjastork sammen med mamma og pappa :o)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Melkesjokoladene med brettspill på innsiden er tydelig markert på pakningen og finnes i fire utvalgte sorter:
♣︎ Vanlig melkesjokolade
♣︎ Firkløver
♣︎ Fruktnøtt
♣︎ Melkesjokolade Kvikk Lunsj
 

På innsiden av hver sjokoladepakning finner man dessuten en unik kode som kan registreres på freia.no for å vinne kule premier!

Så da er det bare å slenge en kubbe på peisen, finne frem sjokoladen, sette av litt tid og glede seg til familiekos og brettspill, sjokolade, kos og krangling. For rerien er til for å nytes, og den nytes best med brettspill og sjokolade i fleisen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Heia den som vinner, buksa full av sjokkis! :o)

P.S. Har du ikke en terning i nærheten, kan du søke opp "terning" på App store eller Google play og laste ned en valgfri terning-app ;-)

--> Les mer på freia.no

Advertisement

Dagens søteste sitat

Åh, denne traff meg midt i hjerterota <3

For det er noe med gullkorn fra små barn. Store tanker fra små hoder fulle av undring. De har så fine og annerledes perspektiv på ting. Kommer opp med ord og tanker som vi voksne gjerne ser rett forbi.

Det trenger ikke være om små ting heller, ofte faktisk motsatt. Man tror man er i selskap med et lite barn, men så plutselig lirer de av seg spørsmål om planeter, solsystemer, livet og evigheten. Så sitter man der svarskyldig og gaper som en karpefisk.

Og da denne dukket opp i facebook-feeden min i dag, fikk jeg bare så utrolig lyst til å dele den med dere. Både fordi jeg synes den var veldig søt, men også for å minne om at små barn har store tanker de også. Og det er gjerne på sengekanten om kvelden at man får de herligste tanker om de rareste ting.

Slik som dette <3


(Bilde fra facebook-gruppen: Livets skole)
 

/ God fredag til liten og stor :o)

Hipp hurra for hverdagskjærligheten ❤️

På en båt, med en kaffe og bare oss to - kan det være kjærlighet?

Det er egentlig ganske lenge siden jeg har skrevet om den enkle, rare hverdagskjærligheten, i hvert fall med tanke på hvor mye den betyr for meg.

For det er så fint å ha det bra, når det egentlig ikke skjer stort. Når man bare er sammen i stillhet. I en bil på vei et sted, i en sofa på vei mot ingenting. Bare kjenne på kroppen at det er godt å være sammen. Trenger ikke være mer enn det egentlig. Bare være nær.

Jeg merket det faktisk i går kveld da jeg sto på kjøkkenet for å rydde litt. Christina var oppe, jeg var nede og plutselig kjente jeg at jeg savnet det lille ospeløvet. Gledet meg til å se henne igjen.

Det er ikke verst når man ser hverandre stort sett dagen lang. Bor sammen, lever sammen, jobber sammen. Likevel blir det visst ikke nok. Det må være et godt tegn :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Misforstå meg rett, vi er ikke sånne klisjékvalme folk som kaller hverandre sussebass og tegner hjerter til hverandre dagen lang. Vi krangler og klager og tisser med døra åpen.

Noen ganger har jeg bare lyst til å kaste henne ut etter buksehempa, andre ganger kjenner jeg selv at jeg er en plagsomt irriterende drittfyr, men vi har noe ekte. Noe som stikker langt dypere enn tomme doruller og størknet grøt i kjelen.

Vi liker å være sammen. Sammen om barna, sammen om livet, sammen om å være sammen. Og det er fint det. Det er godt å være sammen. Trenger ikke være så mye mer enn det.

Må ikke hoppe hånd i hånd i fallskjerm eller gifte oss på toppen av Eiffeltårnet. Kan også bare være en stille stund uten en eneste baguette i sikte. En liten tur i skogen uten niste.

Et lunt smil, et kjærlig blikk, en felles forståelse. En varmende kopp, en liten vits, et kjærestepar i gamledager på vei over fjorden på Bastøyfergen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Det er fint det <3

Unnskyld for at jeg klikket

Det var ikke meningen å bli så sint på deg. Men du må forstå: Jeg har ting å gjøre. Jeg kan ikke stå her og krangle med deg hele dagen! Kan det være så vanskelig å forstå?

Over tretti minutter tok det, men du nektet å gi deg og rikket deg ikke så mye som en tomme! Er det rart man blir forbannet?!

An angry man yelling
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

For vi er faktisk to om dette og det handler om å møtes litt på midten. Jeg kjører barna i barnehagen hvis du måker snø. Er ikke det en grei deal? Eller vil du bytte kanskje? Nei, nemlig. Du kan ikke kjøre bil engang!

Men neeeei da, du skulle være såå fin på det. Gidder ikke måke snø nå.

- "Kan du se til h**** å måke den j**** snøen?!" sa jeg.

Måk sjæl, sa du.

Så må jeg bruke nærmere tre kvarter, mens kaffen blir kald og ungene rastløse, på å krangle med deg. Og du bare står der med hendene i kryss og henger med geipen. Gidder ikke starte. Gidder ikke prøve engang!

10 minutter er greit. 20 minutter er på grensen. 30 minutter uten så mye som et pip - er det rart at man klikker i vinkel til slutt? Det er tidlig morgen, det er bikkjekaldt og jeg vet vel for pokkern ikke hva som feiler deg!

Så jeg kalte deg ting. Stygge ting. Tror kanskje jeg sparket til deg også. Sorry for det.

Du har all rett til å være sur og i etterkant angrer jeg skikkelig. For til slutt så du jo faktisk min side av saken og ble med likevel. Og du var fantastisk!

Aldri har jeg sett noen måke snø så fort, og før jeg visste ordet av det var gårdsplassen som ny. Selv naboen ble så imponert at hun ville låne deg bort til seg. Og du takket velvillig ja.

Selvfølgelig gjorde du det, for det er bare sånn du er. Og det var først da jeg innså hvor fantastisk du er. Jeg som bare minutter tidligere truet med å kaste deg på dynga eller gi deg bort på finn. Plutselig var jeg som forelsket igjen.

Så unnskyld for at jeg klikket og kalte deg stygge ting, det skal aldri skje igjen.


Du och jag, kjære snøfreser ❤️

* Følg Måkehjerte på Facebook *

Gaven som varmer i hjertet

Litt sent ute til Valentines Day? Ingen fare, jeg har funnet den perfekte gaven ❤️

Og nå tenker du sikkert at dette lukter spons og produktplassering lang vei, men neida. Dette er bare et tips fra meg til deg for å sikre 10 av 10, terningkast 6, douze points og trampeklapp fra din kjære i dag.

For selv om Christina og jeg egentlig ikke er sånne Valentines-folk, så er det fint å bruke dagen til å gi noe fint likevel. Materialistiske goder er bra det altså, skal ikke kimse av en blomsterkvast og et kort med klisjéfylt påskrift av typen:

"Jeg bor på jorden, men du er min verden" eller "Æ er den viktigste bokstaven i kjærlighet, fordi Æ elske dÆ"

... men ingenting kan måle seg med ting som planter seg rett i hjertet. For hvem bryr seg om bamser og smykker når man kan gi noe som virkelig betyr noe?

Jeg har nemlig funnet den perfekte gaven å gi en frynsete småbarnsmor i år. En gave ikke bare til henne, men til noe langt langt større.

Til de der ute som trenger det mest.

Til de som kanskje aldri vil forstå kjærlighet.

Et lite bidrag til en veldig stor sak.

Et lite plaster på et stort sår i hjertet.

Et bidrag til Stine Sofies Stiftelse og deres arbeid for en barndom uten vold og overgrep.

close up of child hands holding red heart
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg hva som kan varme mer eller bety mer enn å gjøre noe stort for de minste. De som trenger det mest.

Send BARNDOM til 2160 og gi 200 kroner. Du kan også Vippse valgfritt beløp til 02349.

Deretter laster ned Valentinsbrevet du kan pakke inn og gi til din kjære--> Last ned Valentinsbrevet her

Og DET mener jeg er det aller fineste du kan gjøre for din hjertes utkårede i dag ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Legger du ved favorittsjokoladen i tillegg, er du sikret bonuspoeng herifra til månen ;-)

/ ❤️

Hvem drepte Pikachu?!

Bursdagskaken ble kanskje ikke helt som planlagt.. x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i helgen sto jeg på som fjott for å rekke å sette sammen den ultimate bursdagskaken til eldstemann.

Etter suksessen med Elsa-kaken til lillesnuppas bursdag i høst, tenkte jeg nemlig det var på høy tid å brette opp ermene igjen. Denne gangen ville jeg prøve noe nytt, og siden det var Pluttadorens tur gikk tankene raskt til Pokémon.

Jeg søkte litt på nett, fant en kake som virket perfekt og satt i gang. Jubilanten meldte ifra om at både jordbær og vanilje sto høyt i kurs, så valget falt på bløtkake. Men klarer jeg å lage en kake som ser minst like bra ut som den smaker? Utfordring akseptert.

Til kjøkkenet med seg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg hadde selvfølgelig glemt å tenke på at alt som ser enkelt ut på youtube, sjeldent er det. Ikke hadde jeg lagt inn nok tid til innkjøp av rare ingredienser heller, så da tuppa på youtube brukte både knallrød og ravnsvarte sukkerfondant, hadde jeg selvfølgelig ingen av disse tilgjengelig.

Men armert med blind optimisme og mye konditorfarge tenkte jeg at det ikke ville by på nevneverdige problemer. Det ville det..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kun hvit sukkerfondant? Null stress! I fix (sa den urutinerte kakebakeren)
 

Ikke bare det, men når Trine Sandberg sier "dynk sukkerbrødet i eplejuice"... Hva betyr det? Dynk? Hva er det for en måleenhet?! Snakker vi da om å senke hele sukkerbrødet i en bøtte med eplejuice eller er det mer som en prest som dypper en baby i et vievannskar?

Hadde ikke klokken vært 01.15 om natten, skulle jeg ringt henne og prompet i røret. Dette med å bake om natten, er noe jeg virkelig ikke kan anbefale forresten. For når man baker sent og med kniven på strupen, glemmer man ting. Som å faktisk huske å bruke det laget med vaniljekrem man har brukt en time på å lage fra scratch...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pappas hemmelige hjelper leverer :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kaken endelig ferdig montert! Vaniljekremen...? Å ja.. <valgfritt f-ord>
 

Også kan det være greit med litt ekstra tålmodighet når man jobber med sukkerfondant... Den sprekker opp, den tørker og den nekter å la seg farge. I mangel av rød sukkerfondant, prøvde jeg selvfølgelig å male den hvite fondanten etter at den var lagt på kaken. Det gikk kjempedårlig.

4 strøk og en halv liter med konditorfarge senere, så den røde halvdelen av kaken ut som et åsted.

Jeg skal innrømme: Det gikk med en ganske karslig mengde banneord i den prosessen. Ord som ikke tåler skriftlig gjengivning ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det startet så bra. Barna var med og alt var bare harmoni.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men bare vi holder den rød siden litt vekk fra kameraet, så går jo dette helt knall x-)
 

Med Pikachu-figuren som skulle på toppen, selve kakens pièce de résistance, gikk det faktisk overraskende bra. Det var nemlig her jeg lærte at det faktisk går an å farge hvit sukkerfondant! Men med store mengder konditorfarge og enda større mengder melis.

Å forme, kutte og male en tynn, sprø og porøs Pickahu-figur i ulike farger mens barna løper rundt beina dine og gjestene er 10 minutter unna, viste seg derimot å være en gedigen prøvelse. Men det gikk. Ja vel, så mistet figuren et øre og en fot i prosessen, men noen operasjoner senere var han så god som ny. Ish ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bare litt blod på snuten, ikke noe stress det x-)
 

At hele den røde halvdelen av kaken så ut som et blodbad var kanskje en ørliten strek i regninen, men alt i alt er jeg superfornøyd med å i det hele tatt komme i mål.

Og smaken? Det kanskje aller viktigste, tross alt? La oss bare si: Den smakte som velsignelser og enhjørning-pels, servert av harpespillende engler på en seng av fløyel. Bursdagsbarnet selv var dessuten strålende fornøyd med kaken vi hadde bakt, og da er all banning og baking ut i de små timer plutselig verdt det :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Halvt år til neste gang ;-)

Oppskrifter: Marsipanbløtkake fra Trines Matblogg - Vaniljekrem fra Matprat - Pikachue-kake fra youtube

For 6 år siden i dag

30 år uten en tåre, men så kom du...

30 år med tilbakeholdte tårer. 30 år med mannlig fasade. Filmer, begravelser, skader og kjærlighetssorg, aldri mer enn et par snufs og litt røde øyne. Trodde man skulle være sånn som mann, jeg. Ikke gråte. Tegn på svakhet, det. Så jeg prøvde å aldri gråte.

Ikke av Løvenes Konge, ikke under Schindler´s liste. Ikke i begravelser eller når kjæledyr ble borte. Jeg gråt litt en gang jeg fikk skikkelig kjærlighetssorg og et par ganger jeg slo hull i hodet. Men selv da, kun en kort byge for å ventilere systemet. Vis deg sterk, mann. Vis deg aldri svak.

Men så kom du.

Den dagen gråt jeg mer enn 30 menn på 30 år. Og det var så utrolig deilig. Jeg som alltid hadde tenkt at ingen måtte se meg vise følelser. Og det eneste jeg tenkte var: Jeg er pappa nå, se meg gråte. Se meg gjøre hva jeg vil.

Satt bare der på venterommet med deg i den lille plastkurven og lot tårene renne i strie strømmer, mens du klamret deg fast til hånden min med den glovarme, bittelille pølseklypa di.

Jeg så på deg og du var det vakreste jeg hadde sett. Jeg var livredd, jeg vet ikke om du noensinne vil forstå det, men jeg var virkelig det. Er du klar over hvordan det føles å få hele verden dumpet i fanget? Verden er ganske tung.

Men jeg visste at det ville gå. Det måtte bare gå. Ikke visste jeg hvordan, men jeg hadde deg, du hadde meg og begge hadde vi mamma. Men akkurat der og da, bak rødsprengte øyne og med din hånd i min, vet jeg ikke om det egentlig var du søkte trygghet hos meg eller jeg som klamret meg til deg.

Og det er 6 år siden i dag.

Jeg klamrer meg enda til deg som om vi sitter der fortsatt, men slipper din hånd i blant. For du må ut og fly på egne vinger, men selv når du blir blir en tykkmaget og skjeggete 50-åring med kaffeånde og crocs, vil en del av deg alltid være en bitteliten hånd i min.

I en plastboks.

På et sykehus.

Fullt av tårer.


 

/ Gratulerer med dagen, gutten min ❤️

For 6 år siden visste jeg alt

Tenk så deilig å ha alle svarene, ikke måtte lure på noe. Og sånn hadde jeg det for nøyaktig 6 år siden i dag. Jeg visste alt.

Trengte ikke noen skinnhellige småbarnsforeldre til å fortelle meg at jeg ikke visste hva kjærlighet var før jeg fikk egne barn. Joda, så skulle vi ha barn, Christina og jeg, men det ville jo ikke endre stort. Skulle fortsatt være samme fyren, bare med en liten person ved siden av meg. Ikke noen stor greie, det.

Å få barn skulle ikke endre meg, ikke et sekund. For var det én ting jeg ikke taklet, så var det tanken på å bli sånne folk. Du vet, sånne som én dag er kule, men så plutselig flytter de ut av byen, får seg hage, gjerde, hund og blir sånne folk. Som bruker Facebook til å spørre om de kan få låne en pulk i helgen.

Som snakker om barn slik andre prater om jobb, hobbyer og andre viktige ting. Som om barna liksom er en del av dem selv. Hallo, barn er selvstendige personer, du trenger ikke å omtale dem som smykker limt til kroppen din. Ta det helt rolig, det er bare barn.

Jeg gleder meg til å få mitt eget barn altså, tror jeg, men for nå er de bare brysomme desibel på bussen hjem. Og sånn vil det jo alltid være. Ingenting kommer til å endre seg bare fordi jeg får mitt eget barn som skal sitte og lage et helvete på bussen. Jeg endrer meg da ikke av den grunn. Jeg har mine holdninger og verdier, jeg vet hva jeg står for.

Det er bare et barn, jeg forblir den samme. For jeg skal ikke bli en sånn som flytter ut av byen og blir en småbarnsforelder. Noe så ekkelt. Skal bare ha barn, jeg. Endrer ingenting det.

Og sånn hadde jeg det for 6 år siden i dag.

For 6 år siden i morgen skulle jeg derimot innse at alle svarene jeg hadde...

Alt jeg trodde...

Og alt jeg visste...

Var feil.

/ 6 år i morgen.. ❤️ (hvor ble tiden av?!)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Christels kveld

Nok en gang er det duket for liveblogg og Hver gang vi møtes! Vel møtt :)

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

20.02: Vi er i gang!

20.09: Enig med Hans Petter. Jeg kunne også funnet på å gråte under en opera. Hvis jeg satt fast i tyggegummi og ikke kom meg ut døra fort nok... #jesuistrommehinne
 

20.17: Låt 1, Tone Damli - Come back to me
Næmmen jøss, er dette Tone? Synes verken stemmen eller komposisjonen minner stort om Tones komfortsone. Og jeg digger det! Dette funker skikkelig for meg, med akkurat passe countryknekk i stemmen på refrenget og med et umiskjennelig hint av "landeplage på radioen mens du kjører Norges på tvers i cabriolet"-faktoren som etter hvert har blitt Tones signaturtrekk.
Terningkast: 4.

20.18: En som ikke aner at en godbit er nært forestående:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.20: Må være rart for Christel å late som om alle disse tingene fra barndommen faktisk har skjedd, når alle vet at hun har vokst opp i et romskip. For den stemmen er utenomjordisk og helt klart ikke fra en liten plass i Nord-Norge. Nord-Mars, muligens.
 

20.24: Låt 2, Silya - Please say
Silyas stemme er faktisk helt på høyde med Christel i utenomjordisk-faktor, men på litt ulik måte. Kanskje bare ulike planeter. Men fy søren for en formidlingsevne. Det er så ektefølt at det kjennes rett gjennom skjermen. Når det er sagt... Må dessverre meddele at jeg synes det ble litt kjedelig i dag. Rørende stemme til tross, det gir meg liksom ikke så mye mer.
Terningkast: 3.

20.26: Lurer på hvor Silya kjøper klær hen.

20.31: Dentastix-party på gang :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.34: Noterer meg at selv i ung alder var Christel igang med å klappe den usynlige katten som til stadighet ligger foran henne x-)
 

20.42: Låt 3, Hans Petter - Come on
Sorry altså, men dette ble altfor nasalt og ugreit for øret. Liker ikke den skarpe soundet av skramlerock og føler at denne versjonen kunne trengt en Nei-mann i studio til å ta den tøffe samtalen med Hans Petter underveis. Ikke meningen å være surmus, men dette er med ganske god margin den sangen jeg liker dårligst så langt i år.
Terningkast: 1.

20.57: DEL 1 SLUTT. Synes det har vært lite å hoppe i taket for så langt, men håper del 2 inneholder like mange godbiter som en nystekt rosinbolle.

21:45: DEL 2 - endelig i gang! Herregud, man rekker jo å male to strøk på hele fasaden i løpet av den pausen der. Gud bedre. Men men, nå blir det show!
 

21.48: Låt 4, Claudia Scott - Finding gold
Jeg visste at det bare var snakk om tid før Claudia og jeg skulle klaffe som to hjerteklaffer, og den kvelden ble i kveld. Jeg kommer ikke til å gå fra Christina riktig enda, men dette er et godt steg i riktig retning for Claudia og meg. Mer trøkk og særpreg og uten den kjipe bismaken av samlebåndscountry som før. Hennes beste til nå for min del.
Terningkast: 4.
 

21.56: Låt 5, Tshawe - Milestone
En tydelig emosjonell Tshawe med afrikanske rytmer og hjerte på utsiden - dette er elsk. Altså virkelig. Ble bare sittende som Tor Endresen og riste anerkjennende på hodet med øynene igjen og nyte. Ingen tvil, dette var ekte. Jeg kjøper at han dedikerer dette til faren og det kjennes som et slags verdig farvel fra en sønn med en historie å fortelle. Nei Tshawe, du får ta denne hatten her - den er din.
Terningkast: 6.
 

22.04: Låt 6, Tor Endresen - Conquer
Ingen tvil: Det er bra stemme på den mannen! Og synes han er utrolig flink til å komme opp med nye, ulike versjoner hver gang. Litt sånn touch av 80-powerballade i dag og det er ikke feil. Absolutt ikke feil. Må være moro å være Tor og kunne dra låter akkurat dit han vil, mannen dekker jo hele spekteret med letthet. God rack, bra rock, flink Tor.
Terningkast: 4.
 

KONKLUSJON: Synes DEL 1 var litt treig i dag, men DEL 2 leverte. Likte faktisk alt i del 2, men ingen over og ingen ved siden, sant og si ingen egentlig i nærheten av Tshawe i dag. Fy flate.

Teo var mest fornøyd med Dentastix i dag og far må tilbake til å bake en bursdagskake som på ingen måte baker seg selv. Så håper jeg marispan og konditorfarge oppfører seg, ellers blir det å døgne på kjøkkenet ;-)

/ Tjolahopp tjolahei - takk for følget i kveld! :-)

Sovne alene, våkne sammen


 

Du smyger deg inntil meg og jeg kjenner du fryser. Du er kald, men jeg er varm, dette fikser vi.

Jeg drar deg inn i store, trygge armer og brer dyna over deg. Ruller oss sammen som to pølser i lompe. I tussmørket ser jeg du smiler.

Rommet er kaldt, mørkt og blålig, men under dyna er det trygt og varmt. Gnikker oss nærmere, som pingviner i en snøstorm. Og det virker.

Ganske snart tiner du og smilet går over i harmonisk snork. Jeg som smiler nå. Det koseligste jeg vet om.

Sovne alene, men våkne sammen.

Og sove litt til :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi to på TV og kakebake Pokémon

Pip ? pip ? pip ? pip! Alarmen uler som kåt katt i parringstiden. Vi sperrer opp øynene og ser på hverandre. To timer til sending!

En rask dusj, en økologisk frokost, en svipp gjennom Oslos gater og plutselig står man der. Ansikt til ansikt med Finn Schjøll. Fy flate for en pen mann.

Et venterom fullt av spennende mennesker og jeg tør ikke prate med noen av dem. Ikke i dag. Jeg har mer enn nok med ospeløvet ved min side. Rolig som gjedda i sivet på overflaten, men under topplokket er hun som gelé i stiv kuling.

Jeg hilser på Christel Alsos. Tør egentlig ikke, men hun la igjen en kommentar på Instagrammen min for noen uker siden, så tør litt likevel. Viser seg at hun er like hyggelig i levende live som stemmen er magisk.

Plutselig sitter jeg halvannet skjerf unna Lissie. Lissie! Jeg var på konserten hennes i går, har hørt så utrolig mye på musikk, har så veldig mye på hjertet. Tør ikke si et ord. Ikke så fryktelig glad i smalltalk, og enda mindre på engelsk. Så jeg kjedeslurper kaffe til vi blir vinket inn. Gjedda virker iskald.

Og det går så bra! Jeg babler i vei som vanlig og lar munnen gå mens hjernen tar en pause, men passer på å dytte Christina ut på glatta også. Hun får ikke lov til å gå fra studioet med bare énstavelses-svar. Ikke søren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pønta sæ!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ospeløvet rigger seg til med sin nye favoritt-Peter x-)
 

Og plutselig står man på gata igjen. Festen er slutt nesten før den er over, og ute er alt som vanlig. Folk sklir på glatta, prater med utestemme i telefonen, fyrer opp røyken før de kommer seg av bussen.

Det slår meg alltid hvor rart det er at livet går sin vante gang når man er midt oppi noe veldig spesielt selv. Som om hele verden burde stoppet opp og holdt pusten sammen med deg. Men de gjør ikke det. Ikke en fjert blir holdt igjen.

Og plutselig er man hjemme igjen. I sofaen. Med Paw Patrol på volum 12 og barna på volum 25 ;-)

Men men, det blir ikke akkurat noen vanlig helg uansett. Ikke på noen måte. Spesielt ikke fordi jeg selvfølgelig har tatt meg vann over hodet på kakefronten.

For på søndag er det voksenbursdag for El Pluttador og jeg har sett meg ut en Pokémon-kake som skal til pers. Problemet er bare at man selvfølgelig ikke har alle de kaketingene tilgjengelig som hun polske snuppa på youtube har, så her blir det å eksperimentere seg frem til et resultat som overlever en nybakt 6-årings kritiske sans.

Brett opp ermene, her skarre bakes!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Goooooood freddan!

* Følg Kakehjerte på Facebook *

"Bare på tur når jeg gruer meg"

På vei mot hotellet med hamburger i pose. Bare frua og jeg. Ingen barn. To hansker hånd i hånd. Det kunne vært så utrolig koselig, men jeg kjenner nervøsitet gjennom hanskeskinnet. Hun smiler ikke med øynene. Ikke enda.

Ikke før i morgen når alt er overstått og unnagjort.

For hun er nervøs, den lille. Veldig nervøs for morgendagen. God Morgen Norge i beste sendetid. Det er rart med det, for jeg tenker jo ikke stort over det. Hun tenker ikke på stort annet.

Kameraer og sminkesjekk, live-TV og sceneskrekk. For i morgen tidlig trosser hun frykten og drister seg frem fra under steinen og ut i lyset.

Og samtidig som jeg er veldig stolt av henne, så får jeg litt vondt av henne også. For jeg vet hvordan det er å grue seg. Som en tannlegetime for å trekke en visdomstann eller et sprøytestikk med litt sprøyteangst.

Du får liksom ikke konsentrert deg helt om andre ting før det er gjort. Bare går og gruer deg og kjenner på den ugne følelsen i magen som du ikke klarer å glemme.

Og jeg hadde vel egentlig glemt det litt, frem til vi stoppet opp for å ta et bilde. Snøen lavet ned i store kjerringer og plutselig var julestemningen tilbake. Og det var så fint og vi hadde et øyeblikk og vi kjente det, men så kom realiteten og nappet Christina i beinet igjen. Som for å si: Ikke stå der og kos deg, glem ikke hva du skal i morgen.

- "Ååh, vi reiser bare på tur når jeg gruer meg" sier hun. Litt sånn mollstemt.

Og det stemmer jo faktisk. Vixen, radio, TV eller eventer, vi reiser stort sett bare på tur når det er noe Christina gruer seg til.

Men neste gang, lille ospeløv, neste gang skal vi reise bare du og meg og ingen bekymringer i verden :-*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ ❤️

Spennende tider på gang!

Fra å gå fra en lang periode med mye sykdom og joggebukse, har livet nå plutselig eksplodert. Nå skal liksom alt skje på likt!

I skrivende stund sitter jeg på toget inn til Oslo for å møte en samarbeidspartner jeg gleder meg veldig til å spille ball med. Deretter skal jeg unne meg en time på kafé for å slurpe brygg og knatre på tastatur i urbane omgivelser, før jeg skal på date med lillesøsteren til Christina.

Hvorfor skal jeg det? Fordi Christina og jeg har blitt invitert til en eksklusiv minikonsert med Lissie i dag, men Christina kommer ikke til byen før litt senere på kvelden. Så da passer det jo perfekt å ta med en annen stor Lissie-fan :)

Og hvorfor kommer Christina til Oslo, sier du? Fordi vi skal på God Morgen Norge i morgen tidlig! Så da blir det jaggu meg hotellnatt og barnevakt igjen! Fy flate. Fænx, svigers :)

Jeg gleder meg veldig til kaffeslaberas i GMN-sofaen, men Christina er selvfølgelig livredd som dagen er lang. Jeg tror derimot hun kommer til å kjempeglad når sendingen er over og frykten er beseiret.

Så husk å svinge innom TV2 fra ca. 08.30 i morgen, hvis du vil se Christina kjempe mot panikkangsten x-)

Etter TV-opptreden skal jeg innom et forlag for å pitche en bokidé jeg har jobbet med og krysser fingrene for god stemning. Så blir det hjem til tacofredag med påfølgende bursdagshelg for El Pluttolini.

Han far lurer litt på om ikke han skal prøve å gjenta suksessen fra lillesnuppas bursdag i fjor og gi seg i kast med en overambisiøs kake. I så fall lukter det Pokemon-tema lang vei.

Men så, etter en bursdagshelg med tre-dagers fest til ende, skjer det..

Årets kanskje viktigste møte for årets viktigste sak med en av Norges viktigste stiftelser for barn: Stine Sofies Stiftelse ❤️

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til det møtet, som jeg håper blir startskuddet for et prosjekt jeg har tenkt på i lang tid. For hvis ting går slik jeg ønsker, kan det bli stort og bety mye for veldig veldig mange.

Men først: Kaffe, date og Lissie. Ingen dårlig forsmak på helgen det ;-)
 

/ 2018 - let´s do this!

Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg nå?

Det høres kanskje litt rart ut, men å motta juryprisen under søndagens prisutdeling var så stort for meg at jeg fortsatt sliter litt med å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg kan jo ikke bare ta prisen under armen og late som ingenting. Det er nå jeg må vise hva jeg er laget av.

For alt oppstyret rundt Vixen Influencer Awards, rundt bloggindustrien, rundt plastiske operasjoner og dårlige forbilder, om penger og påvirkning og medier og makt - jeg føler plutselig at det taler til meg på en helt ny måte.

Nå står jeg der plutselig selv. Jeg som har snakket så varmt om at blogg-Norge er fullt av gode forbilder, det er nå jeg må ta det ansvaret jeg ubevisst har lagt på meg selv. For juryprisen er ikke bare en fjær i hatten, men en tillitserklæring med et uuttalt ansvar. Det er nå jeg må vise meg tilliten verdig.

Og det ønsker jeg selvfølgelig å gjøre, det ble bare plutselig så mye. Jeg skulle jo skrive et innlegg til en hest, jeg! Det var mine planer for de nærmeste dagene. Ta et bilde av en hest i en snøstorm og skrive et artig innlegg som viser hestens tanker der den står og synes at livet er litt dritt.

Ikke vinne en av bransjens gjeveste priser, banne på scenen, grine på Snapchat og ikke klare å gjøre annet enn å stamme i 4 dager. Det sto liksom ikke på planen.

For aldri i verden om jeg hadde trodd at en pappablogg kunne stikke av med en slik pris. Aldri i verden! Men her vi. Og jeg skjelver fortsatt. Derfor føler jeg ekstra på det. Som om prisen bringer med seg et ansvar om å gå i front for de rollene jeg representerer som foreldreblogger, småbarnspappa og mann.

For Vixen i år viste meg at det er nye tider nå. Skjønnhetstyranniet er over, tiden er inne for at vi bloggere går foran som ledende eksempler. Og det gjelder ikke bare for tradisjonelle rosabloggere med en hærskare av lettpåvirkelige tenåringsjenter som blindt følger bloggerens eksempel.

Det gjelder for alle influencere i alle segmenter i alle kanaler. Også oss voksne. Kanskje spesielt vi som skal være gode forbilder for våre barn. Vi trenger gode forbilder, vi også. Og jeg skal prøve å være et av dem.

Jeg sier ikke at jeg alltid gjør ting riktig, mange vil sikkert si at jeg gjør det aller meste feil, jeg sier bare at jeg skal gjøre mitt aller beste for å ta det ansvaret som har blitt gitt meg. For denne prisen ser jeg i alle høyeste grad på som en tillitserklæring. Ikke en pris for det jeg har gjort til nå, men en pris for det som kommer.

Jeg sier ikke med det at ting fra nå skal bli blodig alvor hele tiden, for denne bloggen har alltid vært og skal alltid være et hyggelig sted der man plutselig kan få monologer fra en hest, men jeg skal tørre å innrømme overfor meg selv at jeg faktisk har en blogg med ganske stor påvirkningskraft. Og bruke den kraften til det beste for dem som trenger det mest.

Barna ❤️


 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjærlighet i en gjenbruksbutikk

Vi forventet ikke å lommene fylle, men fant kjærligheten ventende på en hylle :)

Det er ikke stort man forventer når man går inn dørene i gjenbruksbutikken på Kolbotn. En anonym fasade i et bortgjemt lager, kun tilkommelig for erfarne lokalfolk. Du må liksom kjenne noen som kjenner noen for å finne veien.

Men når man først kommer dit, er det en skattkiste av opplevelser og gleder. Og de ansatte gløder av stolthet!

Det er klart, er du en glatt og rynkefri milliardær i 50-årene med en bygård på Tjuvholmen og Porsche bakpå yachten, er ikke dette stedet for deg. Men for alle andre.. For deg og meg, for folk i gata, for de som sjekker bensinprisen før de fyller og panter flasker i helgene, er det en skattkiste.

Ja vel, så er det ikke alt som egner seg utenfor et sett for en NRK-serie satt til 70-tallet, men mellom slitte glass og grelle skåler, er det også juveler. Ting og tang som ikke lenger har et hjem, men som fortsatt har masse hjerte. Ting som noen før har vært glad i. Ting som noen kan bli glad i igjen.

Ting som denne grisen.

For mange kanskje bare søppel, men for meg en umiddelbar forelskelse. Bare se så tjukk og fornøyd han er! Kastet ut med badevannet, men fortsatt like blid. Og slik har han smilt til alle som har gått forbi i uanfektet optimisme om en ny fremtid, men bare grynt å få. Frem til nå.

For nå skal han stå på hylla her hjemme og spre glede, for jeg blir i litt bedre humør hver eneste gang jeg ser ham. Setter jeg ham for eksempel inne på kontoret, vil hver arbeidsdag bli fylt med mange fornøyde gledesgrynt. Det er mye gris for 20 kroner!
 

Eller hva med denne herlige familieforøkelsen?

En særs forvirret fuglegjeng på tur. Spør du meg, ser de nesten litt fyllesyke ut. Som om de akkurat har våknet opp og innsett at de forsov seg med 9 timer og skulle vært på jobb for lenge siden.

For ikke å snakke om denne herlige fisken, som fattern måtte vente med å kjøpe til vi kom tilbake til butikken uten fruene på besøk, da han veldig godt vet at mamma aldri ville godkjent kjøpet om hun var der selv.

Og hvordan vet han det..? Fordi han allerede har en fra før ;-)

Men den største kjærligheten av alle? Uten sidestykke og uten tvil, er hunden. En av lillesnuppas absolutte favorittbamser, etterlatt og glemt i butikken på lørdag. Det oppdaget vi ikke før ved leggetid...

Alle som noensinne har hatt et barn som har en favorittbamse, vet hva slags krise det da er snakk om. Den verste sorten. Der hele verden raser sammen i en episk erosjon av kjærlighetssorg.

Men da vi kom tilbake morgenen etter, sto den der og ventet. På øverste hylle, litt fortumlet, men i godt selskap med Ringeren fra Notre Dame. Og da farfar og pappa kom tilbake med både favorittbamse og nystekte vafler, fikk ordet gjensynsglede en helt ny dimensjon.

Og hunden? På en eller annen måte har lillesnupp fått med seg navnet på butikken og omdøpt hunden, som en slags stille hyllest til dem for å bringe henne sammen med favorittbamsen igjen.

Så nå heter hunden bare OMA ❤️

Så ta med barna og dra på oppdagelsesferd.

En gjenbruksbutikk gir nytt liv til gammel kjærlighet for bare noen skarver kroner :)

* Følg Gjenbrukshjerte på Facebook *

I sjokk

Hei, kjære blogg. Hvor skal jeg starte? Jeg er i sjokk. Rett og slett. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere alt som har skjedd det siste døgnet, men jeg håper at denne teksten kanskje kan gi meg noen svar.

For hva skjedde? I det ene øyeblikket sitter man i salen, det neste øyeblikket står man på scenen. Jeg husker veldig godt at jeg satt på setet mitt og ante fred og ingen fare. Juryens ærespris ja, uuuuh, spennende. Mon tro hvem som vinner den i år?

Jeg tenker Kristin Gjelsvik. Er det noen som fortjener det, så er det virkelig henne. Eller kanskje er det noen fra bransjen? Ingeborg Heldal, Thomas Moen eller kanskje Gunnar Stavrum? Jeg aner ikke, men jeg er spent.

Så begynner en tydelig rørt juryformann å lese fra arket sitt. Sier noe om at det har vært bare kvinnelige vinnere på scenen så langt. Legger ut et hint. Jaha, så det blir en mann i år? Spennende.

Så sier han litt til og så plutselig hører jeg ordet.

Pappablogger.

Jeg sitter på første rad og det er ingen andre pappabloggere i salen... Plutselig snur alle seg mot meg.

Etter det går alt i svart.


(foto: Astrid-Helen Holm)
 

Og for alle som har sett klippet av hva som skjedde på scenen, må jeg bare først få beklage all banningen. Det første mamma sa da jeg ringte foreldrene mine i dag var:

- "Ja.. der gikk det mye penger i bannekassa, gitt"

Og det beklager jeg. Men tro meg når jeg sier at jeg ble så sjokkert at jeg ikke visste verken opp eller ned på tid eller sted.

Plutselig står man der med lyskasterne i fleisen, hundrevis av folk i salen, mikrofonen i hånda og en forventning om å si noe lurt. Noe inspirerende, noe smart. Noe som rettferdiggjør at man akkurat har vunnet en av de gjeveste prisene man kan vinne som influencer. Og alt hjernen min klarte å si til meg var:

- "Øøøh... jeg... ehm... Jeg tar meg en fridag og den starter NÅ"

Men til slutt klarte jeg da å lire av meg noen ord og en viss prosent av disse ga til og med en slags mening. Ikke mye, men litt. Men det er ikke så farlig, for det endte ikke med den talen.

Det er nå det begynner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å motta denne prisen er på ingen måte en slags målstrek, snarere tvert i mot. Jeg ønsker å bruke denne prisen som en pådriver til å gjøre store ting i 2018. Jeg ønsker å vise meg prisen verdig og bevise overfor juryen, meg selv og alle at de gjorde et godt valg.

For Influencer-Norge er i endring. Det synes jeg vi fikk en god indikasjon på i går. For prisvinnerne var ikke disse "dårlige forbildene" mange dessverre tradisjonelt forbinder med blogg og influencere. Det var bare folk jeg ser på som veldig gode forbilder. Kristin Gjelsvik, Tale Maria Krohn Engvik (Helsesista), Camilla Aastorp Andersen (Treningsfrue), Marna Haugen Burøe (Komikerfrue) og mange flere.

Fantastiske mennesker med fantastiske verdier, og jeg ønsker å være en av dem.

Jeg ønsker i langt større grad enn tidligere å bruke bloggen til å ta det ansvaret som har blitt gitt meg med juryens ærespris. Jeg har brukt litt over 5 år på å gjøre meg fortjent til denne prisen, og nå ønsker jeg å bruke resten av året på å bevise at jeg fortjente den.

Tenk det. Juryens ærespris med en pappablogg. En pappablogg! Det er jo helt uhørt. Hmm, jeg ser på måten jeg skriver at jeg fortsatt er i sjokk. Og det er kanskje ikke så rart. Voksne, hårete småbarnsfedre på 35+ pleier liksom ikke å få så fryktelig mye tid i rampelyset på slike kvelder.


(Fra brorsans snapstory)
 

Så dette er ikke noe jeg tar lett på. Jeg er i sann så beæret at jeg sliter veldig med å få hjernen til å henge med på notene. Men jeg gleder meg.

For denne prisen har gitt dette året en helt ny retning. Kall det en åpenbaring. For plutselig føler jeg på et vanvittig ansvar. Både i rollen som mann, pappa og foreldreblogger. Alle de tre i ett, alle de tre hver for seg.

For med denne bloggen, som jeg inntil i går for det meste anså som en slags lystig sofakrok man kan svinge innom for litt skitprat og en kaffekopp, har jeg et langt større ansvar enn det. Bloggen vil og skal alltid være en jovial plass for hygge, men den må også være mer enn det.

For jeg kommer ikke unna hvilken vanvittig mulighet jeg har til å påvirke folks liv. Til å forme holdninger, endre holdninger og være den endringen jeg selv har etterspurt. Som pappa, mann og blogger.

Og det ansvaret ønsker jeg å ta.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Det er nå det begynner <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Nu jävlar, nu kör vi!

Endelig er dagen her. Barnefri, partydress, hotellrom og nerver i høyspenn - det er duket for Vixen og festkveld!

Jeg må ærlig innrømme at jeg er ekstremt spent. Man forventer selvfølgelig ikke å vinne noe på en sånn kveld, men det ble jo pris på både frua og sjølven i fjor, så det er lov å drømme og håpe og krysse fingre og tær. Uansett blir det en fantastisk kveld med fantastiske mennesker.

Og den starter om bare en halvtimes tid! For før selve festen har Vixen arrangert preparty på hotellet, der finalister og festfolk møtes. Men før det igjen, er det vors på rommet! :-)

Så nå gjelder det bare å få dusjet og barbert leggene i en fei, før rommet fylles av bobler og brus og en gjeng med feststemte bloggfolk.

Spillelisten er klar, boblene ligger til kjøl, frua står i dusjen og dressbuksa har fått seg en runde i buksepressa til mamma og pappa. Og mer klar for fest enn kan man ikke bli.

Nu jävlar, nu kör vi :-D


 

OBS! Følg kvelden på Snapchat --> Pappahjerte

/ P.S. Ikke ring meg før kl. 08.00 i morgen. Takk ;-)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Tones kveld

Det er lørdag, det er liveblogg, det er Tone sin kveld. Nu kör vi! :)

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

19.58: Blogginnlegg opprettet, på plass i joggebuksa i sofaen til mamma og pappa på Kolbotn. Har delegert min del av ansvaret for legging av barn til muttern. Det var lurt. Flink gutt, snill mamma ;)

20.01: Må innrømme at jeg ikke er veldig bevandret i Tones samlede verker. Kjenner bare til et par låter, men må innrømme at jeg er utrolig svak for "Di første jul". Den er nydelig. Helt nydelig. Håper noen synger den, selv om julesang kanskje er litt utenfor sesong x-)

20:05: Noterer meg at jeg aldri kunne vært venn med en gjeng artister. Stemmebånd, du liksom.. Når noen utfordrer til bading, så bader vi. Tone Damli, douze points!

20.15: Låt 1, Tshawe - Stuck in my head
Etter en tolkning som traff meg som en våt klut på en kald dag i forrige uke, er Tshawe tilbake! For en entertainer og herlig fyr. Dette liker jeg. Innslaget med Vinnie funker, jeg liker at Tshawe har klart å dra låta over på sin banehalvdel og gjøre den til sin egen. Dette føles som en perfekt radio-hit.
Terningkast: 4.

20.16: Klarer ikke bestemme meg for om Tshawe fortjener 4 eller 5 på terningen. Tar gjerne imot innspill i kommentarfeltet :-D

20.22: Låt 2, Christel - The bliss song
Går det an å overtolke en låt? Vet ikke om det er et begrep, men jeg føler liksom at det ble litt rart det her. Fra det litt mørke musikalske til det melankolsk vokale i en sang som egentlig bare er sukrete søt. Det er klart, det er jo fint da og veldig flinkt, men det treffer meg liksom ikke helt. Fint å se Christel dra tolkningene et hakk videre, men jeg må dessverre innrømme at jeg likte den påfølgende reklamen for epler fra Syd-Tirol bedre.
Terningkast: 3.

20.26: Etter mye om og men, oppjusteres Tshawe til 5 og Christel til 3. Får være måte på hvor streng man skal være.

20:30: Ekstremt fascinert over den reklamen der Carsten O. Five prater og plutselig blir til en magasinforside. At man kan gå på månen er én ting, men dette! #nåharjegsettalt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.38: Låt 3, Hans Petter  - Hello goodbye
Hans Petter, jeg må innrømme.. Jeg hadde mistet litt trua. Men dette.. Dette er saft på en glovarm dag. Dette er dritbra. Bedre enn originalen? Ja, det tror jeg faktisk. Sårt og litt køntripreget uten å bli for mye i noen retning. Innlevelsen virker veldig ekte og hele komposisjonen er perfekt balansert. Nei, Hans Petter, dette var bra. Enig med Tor: Hans Petter Gåsehud.
Terningkast: 5.

20.42: Stine fra kommentarfeltet setter ord på nøyaktig det jeg føler, så her kommer hennes kommentar, ord for ord:
"Noe jeg liker godt med denne programserien, er at vi liksom blir mer kjent med artister man ellers kanskje ikke hører på/ mener noe som. De er jo jammen meg folk, som oss. :) Tone virker som ei sympatisk dame, alle overskrifter til tross. Også får man jo høre kjente låter i ny forkledning. "

20.47: Bergliot minner meg på at det er tid for Teos ukentlige Hver gang vi møtes-snack. Han er helt gal etter å få spise snø på balkongen til muttern og fattern, så da blir det snø på menyen i kveld :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.49: Tredje program på rad jeg må google om han heter Tor eller Tore Endresen. Jeg er dum. Type stokk.

20.52: Låt 4, Tor Endresen - Tone (butterflies)
Hmm... La oss ta det kjempepositive først. Stemmen i refrenget sitter som Dan Børge i beste sendetid. Knall! Men jeg likte ikke helt den overgangen til å synge direkte til henne. Fikk sånn merkelig konfirmasjonsvibb / bryllupssang fra onkel følelse over det. Klarer ikke helt definere det, bare likte det ikke helt. Men stemmen var fin da. Tor er en sommerfugl.
Terningkast: 3.

* DEL 1 SLUTT - TISSEPAUSE *

21.18 (pauseblogging): Alle som måtte tro at hunder ikke kan se hva som foregår på TV, tar feil. Her følger bevis. Hver gang det kommer en hund på TV, spretter Teo ned fra sofaen og står og logrer foran skjermen :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.35 (pauseblogging): Den pausen mellom del 1 og 2 er så ulidelig lang når man bare sitter og tvinner tomler foran peisen. Men hey, det ansiktsuttrykket her blir aldri gammelt ass x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* START DEL 2 *

21.43: Endelig slutt på pausen. Seriøst TV2, den pausen mellom del 1 og 2 er altfor lang. Tenker dere ikke på oss som sitter her og stirrer i taket mens vi venter fortvilet og ser på sportssendinger fra idretter vi ikke bryr oss noe om? Hilsen mann som synes fotball er kjempekjedelig.

21.46: Samme det, nu kör vi!

20.52: Låt 5, Silya - Winner of a losing game
Dette gidder jeg ikke kommentere engang. Jeg grein. Endel, faktisk. Caller det bare allerede jeg: Årets TV-øyeblikk 2018 ❤️
Terningkast: 10.

22.04: Låt 6, Claudia Scott - Look back
Claudia fikk den kjipe jobben med å hoppe etter Wirkola på ryggen til en snøleopard i dag, og lander vel et sted rett over kulen, men godt bak den grønne streken for min del. Mulig det bare er Claudia og jeg som har litt dårlig kjemi, men jeg synes kanskje det blir litt tamt, jeg altså. Igjen. Kanskje bare sjangeren hun jobber i som ikke treffer meg helt i tarmtottene. Trodde egentlig jeg likte countrymusikk, men begynner å tvile litt. Litt antiklimatisk slutt i dag.
Terningkast: 3.

22.06: Konklusjon: Det er vel ikke vits å suse rundt grøten her: Silya var ni fullvoksne hestehoder foran de andre i dag. Synes Tone fremsto som en kjempesympatisk og herlig jente som tilsynelatende har ekstremt mye mer under topplokket enn tabloidene vil ha det til. Godt å ha Tshawe tilbake, ny toppnotering på Hans Petter og Silya fikk meg til å gå ned et par hundre gram i tårer. Som passer bra, for jeg har en dress å passe inn i til Vixen-festen i morgen ;-)

Fin kveld. Bra kveld. Og nå er det Gullfisken! :-D

Tusen takk til alle som har fulgt med og bidratt med kommentarer. You guys :-*

/ Sees om ei uke!

Lykkesokkene er klare!

Med bare én dag igjen, har jeg endelig tatt det viktigste valget en mann kan ta.

For når det virkelig gjelder, trenger man en lykkeamulett. En harefot, en firkløver, et tegn fra oven om at dette kommer til å gå veien.

Det er viden kjent at blant annet idrettsutøvere kan bli ganske overtroiske når det virkelig gjelder, og har for eksempel en lykketruse de aldri vasker før bortekamper.

Og i morgen gjelder det. Vixen Influencer Awards, finale i to kategorier, tre med Christina, og jeg er kjempenervøs. Spent, glad, gira og livredd.

Planen var egentlig å bære lykkeamuletten rundt halsen i form av et skikkelig gla´harry gullslips (i skinnende metall) jeg hadde bestilt på nett, men han jeg kjøpte det av glemte å nevne at det måtte sendes fra Litauen.. Så det slipset sitter nå fast et sted i Øst-Europa, der det spar kull på et gammelt damplokomotiv på sin lange ferd mot Larvik.

Men ingen fare, plan B er minst like god som plan A. Lykkesokker. Jeg vet ikke hvorfor, men dette er en ting jeg har hengt meg litt opp i de siste par årene. Spesielle sokker for spesielle anledninger. Aller helst nye og med en forfriskende duft av kjemisk fabrikk.

Jeg tror faktisk det var ingen ringere enn Espen Hilton himself som introduserte meg for konseptet på Se & Hørs kjendisgalla i 2016, og siden da har jeg trykket konseptet til mitt bryst. Eller tottelotter da, teknisk sett.

Pokerkveld, fifa-lag, håndballkamp og bryllup ? et nytt par med frekke sokker gir alltid litt ekstra piff i sakene. Så da Christinas lillesøster og gubben giftet seg i høst, stilte både brudgom og begge forloverne i matchende lykkesokker, og det ser ut til å ha fungert veldig bra så langt :)


99 problems, but a sock ain´t one.
 

Og nå, for den store, fantastiske festkvelden med hurra-meg-rundt, prisutdeling og påfølgende bacon-frokost har altså valget falt på disse røverne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så kryss fingre og tær og nesehår for at lykkeprikkesokkene tar det hele veien til gull og grønne skoger. Hvis ikke får jeg vel bare få meg en lykkeboxer og droppe å vaske den frem til prisutdelingen neste år x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Nu kör vi! :-)

P.S. Tusen tusen takk til alle som har stemt på oss og gjort alt dette mulig! Aj låv ju ❤️

Pappahumor til 0 på terningen

Jeg følte meg så ung, fresh og levende. Kjøpte meg nye sko i dag, fornøyd med håret, det er fredag, solen skinner og ting er bra. Elsker sånne dager! Dager der man føler seg ungdommelig og frisk, nysgjerrig på livet og kvikk som en fugl. Dager da man bare går og smiler.

Så da jeg var ute og luftet Teo i dagens siste livbringende solstråler, var jeg i strålende humør. Typisk sånt der man fyrer av pappahumor og morsomheter i øst og vest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Halvveis på runden kom vi over en flokk med unger. Jeg er ikke kjempegod på å anslå alder, så la oss si at de var rundt 10 år. 12, kanskje. Kan også ha vært 9.

Uansett. De fattet raskt interesse for Teo og kom stormende bort.

- "Kan vi få smeike hunden din??"

Som innflytter kvakk jeg til som jeg alltid gjør. Sleike hunden min, tenkte jeg. Hva for en syk jævel er det som- ååh? smeike ja. Smeike betyr klappe/stryke/kose på Larviksk.

- "Klabert!" svarte jeg raskt og kastet Teo inn i en flokk med ventende armer.

Han var i himmelen. Fingre som strøk gjennom pelsen, klødde ved øret og klappet på hodet. Jeg lot dem holde på en liten stund, før jeg nappet til meg Teo og signaliserte at vi måtte videre.

Barna ble stående som forelsket og se etter ham med store øyne.

- "Åååh, så søt han er!" sa de i samlet flokk.

Hvorpå jeg snudde meg og med et kjekt glis svarte:

- "Takk for det, men hva synes dere om hunden?"

Og la oss bare si: De var helt klart minst 10-15 år for unge for den type humor. Brått var smilet borte og man følte seg som en gammel, creepy fyr igjen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pappahumor er ikke for hvem som helst... x-)

Norges minste treningssenter

Viser seg at en sta mann med rare ideer er ganske vanskelig å vippe av pinnen x-)

For når jeg først hadde bestemt meg for at vi måtte klare å stappe et treningsrom inn i et allerede overstappet hus, var det ikke en direkte imponert Christina som sto med armene i kors og ga meg stinkeblikket tilbake.

Men med mine vidløftige visjoner og spekulative regnestykker om hvor mange tusen vi ville spare på sikt på avlyste medlemskap på treningssenter, bensinpenger og ikke minst tid, tenk på all den tiden(!), lettet hun etter hvert på øyebrynet.

Og da var ikke far snar å be. Et par raske klikk på nett, en svipptur inn til Oslo, ut med senga, og smækk bæng - Velkommen til Norges minste treningssenter :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Treningssenteret" er riktignok stuet sammen med hjemmekontor og gjesterom på bare noen få kvadratmeter. Dessuten var jeg selvfølgelig så sta at jeg måtte ha olympisk stang i full bredde, så hver gang jeg trener må jeg flytte litt på pulten for ikke å knuse skjermen og velte alt.

Og skulle det komme overnattingsgjester hit, må alt utstyret flyttes ut i gangen for natten...

Men det funker! x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også så grasiøs a gitt x)
 

For senteret har alt man måtte ønske av et fullgodt treningssenter, bare med litt færre folk.

Tredemølle og ergometersykkel er byttet ut med guds frie, så inntil videre mangler vi vel egentlig bare en sånn stor salgsautomat der man kan kjøpe sportsdrikke og overprisede proteinsjokolader. Men det kommer.

Må bare overbevise Christina om at vi kan slå ut veggen og kvitte oss med badet. En kattevask i vasken er sikkert bedre for miljøet uansett ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi svettes :)

Hva er vitsen med Vixen?

Som snart alle fra Karasjok til Pyeongchang har fått med seg: Vixen Influencer Awards er ute i hardt vær i år.

Det startet vel med diskingen av Anniken Jørgensen og Martine Lunde, som senere fikk komme tilbake igjen. Så ville mange at andre navngitte toppbloggere burde vært disket for gjentatte brudd på Forbrukertilsynets regler om merking og skjult reklame.

Så kom det frem at den populære bloggen Bloggomtoppbloggere var blitt disket for brudd på åndsverksloven og at juryformannen hadde svartelistet bloggen deres. Det var vel da det kokte over.

Anklager om juks og fanteri begynte å hagle, og juryformann Hans Petter Nygård-Hansen har hatt et såre strev med å holde skjoldet oppe. Så meldte Ulrikke Falch seg ut i protest, Sophie Elise kom med motsvar og nå har vel snart hver eneste blogger og influencer i landet uttalt seg om saken.

Jeg hadde egentlig tenkt til å la det ligge, men det er fortsatt altfor mye som ikke har blitt sagt.

Jeg husker første gang jeg ble nominert til pris i Vixen Blog Awards (som det het før). Det var så stort. Så vanvittig stort og jeg var så stolt! Samtidig følte jeg meg som en dråpe i havet, for når jeg kom inn døra så jeg stjerner og kjendiser og folk som var milevis over mitt nivå. Milevis!

Folk man bare leser om, men som man ikke tror eksisterer på ekte. Caroline Berg Eriksen, Sophie Elise, Kristin Gjelsvik.

Det krydde av kjendiser og sminkede jenter som elsket å stå i presseveggen og lage fiskemunn. Også meg da. Jeg husker jeg satt i salen og følte meg som tredje reservekeeper på benken. Jeg var der, men ingen sjanse i Arendal for at jeg skulle vinne. Da de ropte opp navnet mitt som finalist, trodde jeg ikke noen visste hvem jeg var engang. Jeg sank ned i setet. Ikke tenk på meg. Bare de store vinner.

Men så ropte de opp vinneren. Noen jeg ALDRI hadde hørt om før. Ikke Camilla Pihl? Ikke Caroline Berg Eriksen? Og dette skjedde i flere kategorier. Jeg dro hjem og søkte opp vinnerne, og ganske riktig: Flere av prisvinnerne var relativt ukjente med bittesmå nisjeblogger. Men der hadde de altså stått på scenen, og banket unna konkurrenter med mange tusen ganger flere lesere enn dem, ned i støvlene.

Og jeg husker at det tente et håp. Dæven steike, det er mulig for oss litt mindre også! Men er det håp for en mann? Neppe.

Det var frem til året da Gunnar Tjomlid vant prisen for Årets sterke mening. Ikke en oppsminket überhipster med lepper som en berggylt, men en ekte mann av skinn og skjegg. Noen år senere vant Ørjan Burøe Årets Stjerneskudd. Det var vel samme året som Marte Frimand-Anda (aka Casa Kaos) vant Årets gullpenn.

Og i fjor vant jeg Årets livsstil, samtidig som Christina vant Årets stjerneskudd foran to konkurrenter med kjente fjes. Vi var i himmelen. Jeg tatoverte til og med deler av vinnerplaketten på armen :-D

Så spør jeg: Ulrikke Falch mener at Vixen er et skjønnhetstyranni for bare de største og vakreste profilene. En prisutdeling som hyller de "dårlige" forbildene. Og jeg spør meg selv: Er dette skrevet med innsikt eller fordommer?

Greit nok at prisen ikke føles riktig for henne, men det betyr en helt vanvittig stor del for meg og mange andre i min situasjon. Og det burde det gjøre for henne også! Kanskje mest av alt henne, for hvis hun mener at Vixens verdier er så på hell: Ville det ikke vært langt bedre å si at man ønsker å gjøre noe med denne ukulturen, fremfor å trekke seg unna? Og er det i det hele tatt riktig det hun sier?

For Kristin Gjelsvik er i årets finale i hele seks kategorier. Hva har Kristin brukt hele 2017 på? Å fremme holdninger som "Føkk skjønnhetsoperasjoner, du er bra nok som du er!". Hun har til og med gikk ut bok om det, og nå er hun i finalen i flere kategorier enn noen annen. Er hun dermed det dårligste forbildet av alle? Nei, hun er selvfølgelig det beste og spør du meg ser det ut til at både leserne og Vixen har premiert henne for dette.

Hvor står det i nedsablingen til Ulrikke? Hvilken leser har skrevet om det? Ingen, så vidt jeg vet. Greit, mye av kritikken rundt årets Vixen er kanskje berettiget, men så lukter det også tidvis av én fjær som har blitt til 10 høns.

Mye av dette skyldes nok at Bloggomtoppbloggere ble disket, og deretter startet opp en svertekampanje i ettertid. Spør du meg, virker det ikke helt urimelig at de ble disket. Misforstå meg rett, vi trenger absolutt en vaktbikkje i Blogg-Norge 2018, men la oss ikke glemme at BOTB ble disket for brudd på åndsverksloven. Mange holder juryen ansvarlig for dette, men det er faktisk Vixen med ryggdekning fra en rekke advokater som er ansvarlig.

Jeg håper BOTB kommer sterkere tilbake neste år med en blogg som holder seg innenfor regelverket, for da fortjener de absolutt prisen for Folkets Favoritt hvis de har stemmene til det. Så håper jeg samtidig at de etter hvert tør å stå frem med navn og ansikt, slik alle bloggerne de daglig prater om og rapper bilder fra, gjør.

Business woman typing on keyboard
Licensed from: Gajus / yayimages.com
 

Som bringer oss over til juryformann Hans-Petter. Alt oppstusset rundt Vixen i år har vel avdekket at hans dobbeltrolle både som dommer og bøddel, ikke ser ut til å fungere spesielt godt. Med rette! I mine øyne burde ikke juryen sitte med ansvaret for hvem som skal diskes eller ikke.

Det burde være Forbrukertilsynets ansvar, gjerne med et par advokater på laget. Det er deres regler og føringer som gjelder, så de burde være ansvarlige for å kappe hodet av folk, så kan juryen konsentrere seg om å finne de beste på sitt felt i et hav av verdige kandidater.

Men midt oppi alt kaoset, la oss ikke glemme hva Hans-Petter og Vixen har gjort både for bransjen og for deg som leser de siste årene. Det var nemlig først da Hans-Petter kom inn som juryformann, at prisutdelingen gjorde et skikkelig hopp i seriøsitet og anseelse. Ikke bare prisutdelingen, men hele bransjen som sådan.

For Hans-Petter gikk rett i strupen på dårlig merking av reklame og begynte å svinge pisken etter de som ikke fulgte reglene. Plutselig måtte samtlige bloggere skjerpe inn egen praksis for hvordan de merket reklame og tette igjen smutthullene de hadde hatt til da. Utilsiktet eller ei.

Og dette ble starten på dagens praksis med langt strengere krav til merking av reklame enn før. Før var det hele ville tilstander, og snikreklame var dagligdags, men med økt fokus på dårlig merking og Forbrukertilsynets stadig strammere jerngrep, har dette endret seg markant de siste årene.

Mye av æren for dette tilskriver jeg Hans-Petter Nygård-Hansen, som har vært en ledende figur i arbeidet med å gjøre blogg til en langt mer ærlig og redelig bransje enn det var før.

En annen ting Hans-Petter og Vixen har bidratt med som jeg synes er (pardon mye french) jævlig bra, er å si rett ut at det trekker kraftig ned å bruke barna som gallionsfigurer for egen blogg. Jeg har selv gjort store endringer på den fronten de siste årene og synes det er både viktig og knallbra at Vixen går i front for å ivareta barnas personvern.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det som derimot har skurret litt for Vixen i år ser ut til å være at ballen de selv har sparket i gang har innhentet dem. For mange mener at flere navngitte toppbloggere burde vært disket på grunnlag av gjentatte tilfeller av dårlig merket reklame.

Akkurat det kan jeg ikke si noe sikkert om, men med alt oppstyret rundt årets pris tror jeg de ansvarlige har fått med seg budskapet og kommer til å skru til kriteriene for neste års pris. Og det er selvfølgelig bare rett og rimelig at de samme reglene skal gjelde for alle.

Og nettopp derfor er det så viktig at vi fortsetter å kjempe FOR Vixen! For vi trenger Vixen! Vi trenger en gulrot som influencere kan strekke seg etter, en prisutdeling som er så viktig for så mange at den kan være toneangivende for å endre en mediehverdag og et marked i vekst.

Ikke bare kaste den til side og si at det er korrupt og boikotte hele greia. Vi må heller kjempe for at de verdiene vi mener er relevante, skal være det som premieres. Ikke generalisere, fordømme og gi opp uten kamp. Det kaller jeg feighet. Å flykte fra slagmarken er ingen seier.

Hvis man er så uenig i hvordan bransjen fungerer, så gjør noe med det da! Vær Kristin Gjelsvik og stå opp for hva du mener. Vær endringen du etterspør.

change
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

Derfor har jeg ikke noe sans for Ulrikke Falchs beslutning om å boikotte prisutdelingen. For som hun selv skriver: "Hvis du ikke klarer å ta det ansvaret du er tildelt, fortjener du ikke plassen din. Gi plass til noen som kan gjøre en positiv forskjell". Her hadde hun jo en gylden anledning til å motbevise nøyaktig det hun selv kritiserer!

Ved at hun hadde vunnet en pris, ville hun vist at Vixen ikke er det skjønnhetstyranniet hun anklager dem for å være. Hun kunne gått i bresjen for å endre industrien, hun kunne bevist at det går an å vinne pris på sine egne premisser. Nå får vi aldri vite.

Ja forresten, dette med at Vixen er et skjønnhetstyranni: Har hun helt glemt meg? For jeg har vært i finalen mange år på rad, ja til og med vunnet pris. Ikke har jeg spesielt mange lesere sammenlignet med de aller største heller. Ei heller kan jeg huske en eneste pris til Årets smaleste midje eller Årets botox, men derimot oppløftende priser som Årets interiør, Årets trening og helse og Årets Gullpenn. Alle med kandidater som fremmer sunne, gode verdier.

Nettopp derfor har jeg ingen planer om å trekke meg, men derimot gå dit med stolthet.

Jeg vil vise at man kan vinne pris i Vixen selv om man er en rufsete pappablogger med poser under øynene og ikke et hint av skjønnhet i mils omkrets.

Jeg vil vise at man kan vinne en pris med en helt vanlig pappablogg uten de helt store tallene, ei heller plastpupper og hestehår. At skjønnhetstyranniet er en myte skapt på bakrommet, og at det finnes håp selv for bleke menn som pusher 40, med høyt hårfeste og kaffetryne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi sees på søndag!

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere