februar 2016

Ikke verdens beste pappa

Noen ganger tenker jeg at jeg er en ganske god pappa.

Slik som i dag, da plutten satt seg til middagsbordet og jeg kom på at vi hadde glemt å vaske hendene hans etter barnehagen. Jeg spurte om han kunne gå og vaske dem, og på første forsøk svarte han ja og tasset inn på badet. Da klappet jeg meg stolt på skulderen og roste meg selv for å ha avlet opp slik en pliktoppfyllende og herlig gutt. Bra Peter, bra jobba! Du ER en flink pappa, du.

I sånne øyeblikk blir man stolt og kry, men så skulle det jo selvfølgelig ikke gå mange minuttene før det skjer noe som raskt får deg ned på jorda igjen...

Slik som i kveld. For noen kvelder tasser jeg fortsatt rundt med lillesnupp i armene for å få henne til å sovne. Runde på runde, frem og tilbake i et bekmørkt soverom. Det er jo ganske kjedelig, så for å få tiden til å gå mens hun hang slapt på armen som en sekk poteter, fisket jeg frem mobilen. Jeg skrudde ned lyset, satt i ørepropper og åpnet et skytespill jeg lastet ned tidligere på dagen. Og det var moro, kjempemoro! Såpass moro at jeg helt glemte å ta hensyn til retningssansen, og med et middels stort DUNK smalt hodet til lillesnuppa inn i et klesskap.

Da føler man seg plutselig som en litt-under-middels pappa igjen... ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#pappafail

 

P.S. Ingen dyr eller babyer ble nevneverdig skadet under innspillingen av dette blogginnlegget. Bare pappas stolthet ;-)

P.P.S. Ja da Christina, jeg har selvfølgelig slettet det spillet nå. (#jugekors)

 

/ Ække lett å værra far

* Følg Gjørsågodtjegkan-hjerte på Facebook *

Min hårete bestevenn

Det er stas å ha en storebror. Stor stas! En som viser vei og hvordan lekene virker. En som ramler ned fra stoler, danser rundt og skaper haraball. Men litt for ofte er han borte litt for lenge, for å leke med de andre barna i barnehagen. Da er det godt å ha en hårete bestevenn i reserve <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er utrolig morsomt å se hvordan Teo og lillesnupp går overens. For plutten har aldri vært noen stor lekekamerat for Teo, men med lillesnupp er historien en helt annen. Hun har vært nysgjerrig på den hårete tasseladden fra dag én og var tidlig borte i kurven hans for å leke og dra ham i halen. I starten tror jeg han synes det var irriterende å ha en baby etter seg hele tiden, men med tiden har også han blitt veldig glad i henne.

Men det er nok ikke helt tilfeldig heller, for de har nok på et eller annet tidspunkt inngått en hemmelig avtale der kos byttes mot mat. Lillesnupp får kose og herje så mye hun vil i bytte mot en matbit her og der. Ikke noe stort, helst noe de voksne ikke oppdager. En liten bit av brødskiva, en kladd leverpostei, den type ting.

I starten kastet hun mat ned på gulvet til ham mens vi spiste, så nå har vi måttet jage ham ut mens vi spiser. Det hjelper egentlig fint lite, for nå har hun begynt å ta med mat ut til ham isteden. Det skal hun ha, lojal til avtalen er hun. Og han lar henne kose, og gir henne lov til å gjøre ting vi andre ikke kan tillate oss. Hun kan klappe på ham og dra ham i ørene selv mens han spiser. Hvis vi andre hadde prøvd på noe sånt, hadde det blitt månelyst.

Kanskje er det maten, eller kanskje er det fordi lillesnupp nå endelig gir ham tilbake den oppmerksomheten han ble frarøvet da to små barn kom til verden. Hva enn det er, er det herlig å se et helt eget bånd mellom en liten snupp og hennes hårete bestevenn <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Ha en hårete uke! :-)

* Følg Hundehjerte på Facebook *

Vinn speilreflekskamera!

Har du lyst til å vinne et kliss nytt speilreflekskamera? Bli med på konkurranse!

/sponset konkurranse

** OBS OBS: KONKURRANSEN ER NÅ AVSLUTTET OG VINNER KÅRET! **


Oooh, baby!

 

Den siste tiden har jeg fått leke meg med et speilreflekskamera fra Nikon og når man først har begynt å bruke skikkelige saker, merker man fort hvilken enorm forskjell det er på et ekte speilreflekskamera, og kameraet på en mobiltelefon.

Mobiltelefonen funker jo greit til å ta bilder til Snapchat og den type ting, men skal du ha skikkelig gode bilder som står seg mye lenger enn knappe 24 timer, trenger du et skikkelig kamera.

Ikke bare for bildekvaliteten, for et ekte kamera gjør noe med deg. Får deg i fotografmodus. Plutselig går man ned på kne for å prøve en ny vinkel, eller tar bilder av et fly som flyter over himmelen. Det får frem kreativiteten i deg og gleden av å se verden som mer enn bare hverdag. Man leter etter motiver og kjenner kunstnersjelen fnise. Man opplever ting på en annen måte, og en liten tur i skogen kan fort bli en oppdagelsesferd.

 

 


 

 

Nikon D5500 er et knallbra speilreflekskamera som både tar knivskarpe bilder, men også er lett å bruke. Jeg trodde først at et slikt kamera kom til å føles stort og klumpete, men dette sitter derimot som limt i hånda og er overraskende lett å ha med seg ut på tur. Kameraet har også en rekke smarte funksjoner, slik som innebygget Wi-Fi og egen app, som gjør det raskt og enkelt å overføre bilder til mobiltelefon og dele med gode venner.

Kameraet har også en vinklet skjerm, som skaper helt nye muligheter for kreativitet og moro. Og når det kommer til bildekvalitet går et speilreflekskamera et mobilkamera en høy gang i alle ledd.

Og enda bedre: Nå kan det bli ditt!

 


 

 

 

KONKURRANSE: VINN NIKON D5500!

Vi topper like så greit en god uke med en knallbra konkurranse, og nå kan du bli den heldige vinneren som stikker av med et kliss nytt Nikon D5500 speilreflekskamera!

Så hva skal du gjøre for å vinne? Spiss ørene, her kommer oppgaven:

Legg igjen en kommentar og fortell meg hvorfor akkurat DU fortjener å vinne et Nikon D5500!

Leseren med den mest motiverende kommentaren vinner! Enkelt og greit :-)

OBS: Husk å legge ved e-postadresse!!

Vinneren trekkes i løpet av en uke.

Lykke til!

 

 

/ Vi knipses :-)

--> Les mer om Nikon

Dagens gullkorn - Dodøra

Det er lett å sette opp krav og husregler for barna, problemet er bare at reglene veldig fort snur seg rundt og dasker deg i fleisen. For andre gang på under en uke har vi blitt rundspilt av en 4-åring, og denne gangen var det mammas tur.

 

 

Jeg står på kjøkkenet og pisker sammen lunsj med lillesnupp på armen. Hele familien er hjemme og styrer med sitt. Litt usikker på hva de andre driver med, men sist jeg så dem var de ute i stua.

Plutten kommer tuslende ut på kjøkkenet og spør etter mamma. Jeg vet ikke hvor hun er, sikkert ute i stua eller i boden. Han roper etter henne og svaret kommer raskt fra bak en lukket dør. Hun er, som man sier, på toalettet.

Men som den 4-åringen han er, har ikke plutten noen planer om å respektere sånt, og går for å hente henne. Han trenger hennes hjelp og da får det ikke hjelpe at hun har gått for å... "pudre nesen".

Jeg hører han drar i dørhåndtaket. Låst. Da smeller det fort:

- Mamma, ikke lås døra!

- Jo, men...

- Det er ikke lov å låse døra!

- Nei, jeg vet det, men jeg bare -

Mamma tar seg et halvt sekunds tenkepause for å finne ut hva hun skal svare. Han gjør det samme. Problemet med en snartenkt 4-åring, er bare det at han ofte tenker irriterende fort...

- Mammaaa?

- Ja?

- Vil du at jeg skal låse når jeg er på do?

- Nei.

- Nei, da må ikke du låse heller.

 

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERA
Ha det, ja

 

/ Plutten 2 - Mamma / pappa 0.

Les også: Dagens gullkorn - Grøten

* Følg Pluttehjerte på Facebook *

Førsteinntrykk og terningkast

Elsk det eller hat det, i kveld er det duket for den norske finalen i Melodi Grand Prix. Og jeg ELSKER det! Så i kveld skal jeg sitte duket med skjemaer og full pakke, for å virkelig sette stemningen. Men allerede nå ønsker jeg å sparke i gang festen med en aldri så liten titt på årets finalister og rulle terningen på førsteinntrykket.

Teksten er basert på en forespørsel fra selveste ESCNorge, for på spørsmålet: "Kunne du tenkt deg å høre gjennom alle de 10 bidragene til den norske finalen og komme med en vurdering?" svarer jeg selvfølgelig et rungende JA, hiver på meg Bettan-kjolen og skrur musikken på fullt.

Så her kommer min vurdering av årets norske finalister, basert utelukkende på førsteinntrykk. Ingen dypere analyse eller saklige vurderinger er gjort i forbindelse med omtalen. Til info: Alle sangene står oppført i tilfeldig rekkefølge. Sånn, da er vi klare. La det swinge!

--> Alle sangene finner du her!

 

Happy young people having fun on rock concert in nightclub, colorful glowing lights, enjoying popular music, partying concept
I´m in lååååååv!

 

1. History - Elouiz

Fairy tales, happy ending og poetry - this love is gonna make history. Her spares det ikke på flosklene, men selv om det synges om et kjærlighetsforhold som kommer til å skrives inn i historiebøkene, kan nok ikke det samme sies om sangen. Dette lukter en litt intetsigende kopi av Taylor Swift, som i mine øyne er intetsigende nok fra før.



2. Icebreaker - Agnete

Dette låter umiddelbart som en MGP-låt, og jeg synes absolutt jeg aner en spire av MGP-greatness her. Det er passe svulstig, sangen har et budskap og den passer rett inn i Eurovision-sjargongen. Denne tror jeg kommer til å vokse ytterligere på meg.



3. Into the fire - Stage Dolls

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at dette var One Direction, og det er ikke verst for et band som startet opp da jeg var 2 år gammel! Et herlig sammensurium av puddelrock og dunbart, resulterer i en knallfin radiolåt som sikkert vil slå an i bilen på vei til hytta, men som dessverre mangler en god dose MGP-greatness.


 

4. Anyway - Pegasus

Jeg får vel bare innrømme det først som sist: Jeg har en svakhet for danseband. Kall det gjerne en guilty pleasure. Så for min del kunne Pegasus gjerne blitt ved sin lest her, for dette føles mer som en snill og utvannet Bon Jovi enn en fuktig kveld på Bøndenes Hus.



5. Traces - Stine Hole Ulla

Se for deg en Disney-tegnefilm. En time ut i filmen sitter den ensomme prinsessen ved en elv og synger sårt og lengtende etter drømmeprinsen. Du vet, han kjekke nabogutten som er så flink med hester. I refrenget stryker hun på et rådyr, koser en kanin og dingler med beina fra en bro. Og dette er sangen hun synger. Klokkerent og pent.


 

6. Anna-Lee - Suite 16

Rett fra startblokka høres dette litt ungt og uferdig ut. Etter hvert som sangen utvikler seg, føles det mer tidsriktig og fengende, ispedd en dæsj poppete, hoppete, pop-svulstigheter. Men jeg sitter igjen med følelsen av at dette ikke kommer helt fra hjertet, og føles mer tidsriktig enn oppriktig.


 

7. Laika - Hungry Hearts, Lisa Dillan

HVA. ER. DETTE?! Så veldig uventet! Det er utvilsomt konkurransens store overraskelse, og det høres ut som ABBA har ruset seg på absint og reist inn i fremtiden for å danse disko. Pluss minus. Det er et surrealistisk potpurri, og det er altfor rart til å ikke bli glad i. Gjett om jeg gleder meg til sceneshowet!


 

8. Stand up - Makeda

Finn frem dansesko og bli med på en herlig reise tilbake til det glade 50-tall. Dette kan jeg absolutt like og det svinger som i gamle dager. Dette smaker et hint av Meghan Trainor og det funker. Det er nesten, NESTEN, så jeg får lyst til å børste støvet av de gamle danseskoene og briljere med mine swingmoves fra ungdomsskolen.


 

9. Afterglow - Laila Samuels

Oj, dette var fint! Dramatisk ballade med et hint av melankoli i et slags brytningspunkt mellom Lana Del Rey og Marina & The Diamonds. Dette kan vi like. Passe pompøst, stort og annerledes, og med et definitivt hint av greatness.

 

10. Feel da rush - Freddy Kalas

Kast skjorta, sprett en flaske, pump opp volumet og ta deg sommerferie! Første gang jeg hørte denne sangen hadde jeg ingen anelse om at det var en MGP-låt, men jeg elsket den. Sangen sitter på første forsøk og er en gladlåt som får deg opp av stolen i klassisk Kalas-manøver. Dette lukter sommerens store landeplage fra Alta til Donetsk.

 

Takk for meg og lykke til i kveld! Og du: Offisielle stemmeskjemaer finner du her --> Stemmeskjema til finalen

OBS OBS: Hele MGP-kvelden kommer til å dokumenteres heftig på Snapchat, så følg Pappahjerte på Snapchat hvis du er i markedet for MGP-party :-)

 


Stemmeskjema finner du her
--> Alle sangene finner du her!

 

/ I´m gonna riiiiiiise, like a phoenix!

*Følg MGPhjerte på Facebook *

Det tikker og går mot vår

I dag skjedde det, endelig kom det - årets definitivt første sikre vårtegn!

Jeg var kanskje litt tidlig ute for noen uker siden, og ropte våren inn mens snøen fortsatt lavet ned og solen for det meste gjemte seg bak horisonten. Jeg blir så fort overgiret når januar blir til februar og solen begynner å flørte med nesetippen. Men i dag skjedde det, i dag kan vi offisielt fyre av raketten og sparke i gang festen: Nå går det mot vår!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hællæ!

 

Ja, ikke på grunn av hestehoven i bildet over altså. Jeg tok for øvrig det bildet i dag, som jo i og for seg er et knallsterkt vårtegn i seg selv, men blomster kan være villedende. Den kan ha blitt lurt av litt for gode forhold og dukket opp tidlig, og blomster har lurt meg før, så klok av skade stoler jeg ikke så altfor mye på blomster lenger. Det er derimot noe annet som er sikkert som banken, som et sveitsisk ur, som taco på en fredag og Dan Børge på lørdag:

Christina.

For hvert år på cirka denne tiden, skjer det. Det kommer like overraskende på meg hvert eneste år, og jeg blir like mengder glad som skuffet når det skjer. Og i år inntraff det mens vi hang ut i stua med ungene. Jeg fløy rundt etter lillesnupp med en skål grøt, plutten pluttet for seg selv og mor bladde i lokalavisa. Plutselig legger hun den ned i et voldsomt tempo, som om hun har fått tidenes beste idé. Så kom det, årets første vårtegn:

- "Å herregud, vi må jo snart stille klokka!"

Det første som slo meg, var glede. JA! Stille klokka mot sommer, varme, sand og vannmelon - hurra, livet er fantastisk! Men så kom jeg på hva dette også betyr. For det er enda lenge til vi skal stille klokka, en hel måned faktisk, men frem til da vet jeg hva som venter. Hver eneste dag. Christinas evinnelige gnål om å stille klokka.

Flere uker der hun vil kalkulere og justere og rable i vei som en gal vitenskapsmann. Om når vi må legge barna og hvor mye klokka egentlig er når de våkner, når vi selv må legge oss, hvor mange som vil komme en time for sent til legetimer, tog og fly. Hele verden vil visst potensielt kunne gå i oppløsning, høres det ut som.

Og slik kan hun holde på å finregne, tenke og kalkulere. Hun kan bare ikke innfinne seg med at hele denne klokkeforvirringen gjerne går over allerede før den slutter, men det er kanskje ikke så rart, siden hun går og grubler på det en hel uke. Og DET er årets første sikre vårtegn: De ukene der verden sakte sniker seg mot varmere og lysere tider mens Christina plaprer i vei om klokka som en papegøye på kokain.

 


Min lille (tidsforvirrede) blomst <3

 

P.S. Fint om ingen nevner for Christina at det faktisk er skuddår i år, for gudene vet hva det vil gjøre med finregningen hennes ;-)

 

/ Tikk takk, nå går det mot vår :-D

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Når virkeligheten sparker deg i balla

Jeg kjente det allerede da jeg våknet i går: Det kom til å bli en fantastisk dag! Jeg hadde klokket inn litt over 7 timers søvn, og da jeg i tillegg fikk lurt inn en dusj på morgenkvisten, var jeg klar som et egg for en skikkelig knalldag!

 

summer holidays, celebration, family, children and people concept - happy girl with colorful balloons
Det e miiiiin dag i dag!

 

Etter levering i barnehagen, startet jobbdagen på uvanlig og underholdende vis. Jeg suste rett av gårde til en optiker i Sandefjord, for å prøve briller og ta bilder i forbindelse med et samarbeid utover våren. Praten gikk lett, brillene satt fint og solen strålte som 7 rette i Lotto.

På vei hjem skrudde jeg musikken på fullt og sang med til sommerrytmer og festmusikk. Freddy Kalas - Feel da rush. Tankene gikk tilbake til russefester, sommerferier og gutteturer. Og jeg sang med av full hals! Jeg trommet på rattet, smilte og koste meg. Vinteren er på hell, våren er i anmarsj, livet er herlig og denne dagen kommer bare til å bli helt fantastisk!

På sånne dager føler man seg så ung og full av liv, at det er som om man plutselig har blitt 5 år igjen. Man nærmest sprudler over og tenker at man burde tatt seg en tur til Lekeland for å få ut litt energi. Og da jeg kom inn døra hjemme, møtte jeg frua som aldri har sett bedre ut. For en nydelig jente! Selv hunden fikk seg en ekstra kos. Hadde det kommet noen fra en religiøs sekt på døra akkurat da, hadde jeg sikkert meldt meg inn der også. Rett og slett en makaløs dag der hele verden heier deg frem.

Men så skjedde det som ikke skulle skje...

 

Jeg satt meg ved kjøkkenbordet, åpnet macen og sjekket mail. Få sekunder senere lukket jeg den igjen og sank sammen som et oppblåst pitabrød. For der, helt øverst i innboksen, ruvende over alle andre, lyste den mot meg.

Mailen som skulle rive det hele ned. Mailen som fikk livet til å dra i brekket. Jeg trengte bare lese én setning, før jeg kjente kollapsen komme.

 

En forespørsel om et samarbeid.

Med en klinikk.

For hårtransplantasjon.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og DER var vi tilbake på jorda igjen... :-/

 

/ Farvel lekeland, hallo fyrstekake :-P

* Følg Månehjerte på Facebook *

Månemoro

Har du sett den? Månen altså? Nå for tiden er den jo helt rå! Stor og feit og rund som en ball.

Så i går kveld snek jeg med meg jakke, tøfler og kamera ut på verandaen for å knipse et par bilder av den gigantiske osten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aooooooooo!
 

Men siden månen ikke gjør stort annet enn å bare henge der, måtte jeg også finne på noe sprell. For man får det ikke mer artig enn man gjør det til selv, i hvert fall ikke når man henger ut med månen. Så da ble det å skru litt på innstillingene, finne frem en lysdiode og ha det litt moro ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Glemte runding over A´en, men ellers rimelig fornøyd med pil på øyemål ;-)



OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ukjent dyr i rev/maursluker-familien :-P



OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skulle stå Pappa<3, men ble vel mer en slags Papparumpe.. ^_^
 

Og la meg bare si det: Ikke spesielt lett å skrive usynlige bokstaver i luften med en lysdiode når du ikke aner hvor teksten og tegningene dukker opp, i tillegg til at alt må skrives speilvendt. Men du verden så moro! :-D

... tanken slo meg selvfølgelig hva naboene ville trodd om de hadde gløttet på gardina og sett meg stå der med kamerastativ og lys og ta bilder mot soveromsvinduet deres. Det skjedde heldigvis ikke, for da kunne det potensielt blitt rimelig kleint og dårlig stemning på neste dugnad ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#high5


/ Søren også, nå ble jeg fysen på ost!

* Følg Ostehjerte på Facebook *

Dagens gullkorn - Grøten

Jeg hater når jeg blir overlistet av en 4-åring og i går kveld ble jeg spilt rett ut i pølsekiosken...

 

Vi sitter rundt middagsbordet og jeg klør meg oppgitt i hodet mens jeg skuler bort på 4-åringen. Han har knapt nok pirket i maten.

- Pappaaaaa?

- Mjaaa?

- Kan jeg få yoghurt?

- Nei, ikke før du har spist opp maten din.

- Jammen, jeg orker ikke.

- Nei vel, da orker du ikke yoghurt heller.

- Jooo...

- Så fint, men yoghurt er ikke mat, og du må spise skikkelig mat først, ellers kommer du bare til å våkne opp midt på natten og være kjempesulten.

 

Da blir det stille. Så spiser vi videre i stillhet. Vel, Christina og jeg i hvert fall. Plutten sitter bare og ser tomt rundt i luften og holder en armlengdes avstand til middagen. Han smaker så vidt på en bit og sier at han ikke liker maten. Og jeg tror ham, på en måte. Men vi blir enige om at han skal spise én bit til, for han må gi maten et oppriktig forsøk og smake på alt før han kan legge inn årene.

Men etter en stund må jeg innse at den utsøkte middagen ikke falt i smak, og jeg går slukøret mot grytene for å piske sammen et alternativ. Et kikk på klokken viser at det uansett begynner å nærme seg kveldsmat. Vi slår middag og kveldsmat sammen og går for grøt. Men så kommer det...

- Pappaaaa?

- Mjaaaa?

- Kan jeg få yoghurt nå?

- Hæ? Nei, absolutt ikke. Du har så vidt rørt maten og jeg sa at vi må spise mat før yoghurt.

- Jammen, jeg vil ha yoghurt.

- Ok, kanskje etter kveldsmaten.

- Jammen, jeg vil ha yoghurt nå.

- Ikke noe jammen, det blir ikke noe yoghurt nå.

- Jammen-

- Øøøy, Johnny Bob! Slutt å mase om yoghurt ellers blir det ikke noe grøt eller noe som helst, bare marsj rett i seng, skjønner du?

 

Han tenker seg om og parerer litt for raskt med et svar som treffer litt for bra:

- Men eh... vil du at jeg skal våkne midt på natten da?

 


Why you little..!

 

Klar for flere gullkorn? Les også:

- Dagens gullkorn - Godteri

- Dagens gullkorn - Flis

 

/ Et grøten din og klapp igjen :-P

* Følg Grøthjerte på Facebook *

For 4 år siden i dag <3

Helt frem til akkurat nå har jeg egentlig bare irritert meg over den nye "Your memories"-funksjonen på facebook. Joda, det kan kanskje være litt artig å se gamle bilder og statuser dukke opp, men litt for mange deler litt for mye av dette og facebook hadde allerede en ganske høy prosentandel unyttig innhold fra før.

Trodde jeg.

Frem til nå.

For da jeg logget meg på facebook i dag, dukket dette bildet opp:

 


Miniplutt!

 

... og da ble saken fort en annen.

For dette bildet betyr så mye, så fantastisk mye! Lille pluttis var bare halvannen uke gammel på dette bildet og fattern var fortsatt livredd. Altså virkelig: Livredd! Jeg visste jo verken opp eller ned på barn og inntil ganske nylig hadde jeg ikke engang hatt lyst på egne. Trodde jeg.

Men da han lille kisen her kom til verden, ble alt snudd på hodet over natten. Jeg ble myk som pudding og fikk et helt nytt syn på livet. Og dette bildet husker jeg som et veldig sterkt minne fra den tiden. Jeg kunne se på det om igjen og om igjen, og hver gang gjorde det meg både glad og trist, på en måte jeg ikke helt forsto. Det var som om hjertet kollapset av den lille bylten, der han ligger nybadet, nyfødt og forvirret og ser på verden med et spørrende blikk.

Så er det noe med med det underfundige blikket hans også. Jeg kunne se på det og umiddelbart falle sammen i en slags melankolsk lykkerus. Veldig merkelig. Jeg forsto jo ikke den gangen at det jeg kjente var en kjærlighet sterkere enn hva kroppen min var klar for å takle.

Men jeg skjønte derimot fort at med det lille livet var et helt nytt liv på gang. Et helt nytt liv med en helt ny mening.

Og det er hva dette bildet symboliserer for meg: Meningen med livet.

Og det skjedde for 4 år siden i dag.

 

/ Myk nå <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Er det lov å hoppe i sofaen?

I går snakket jeg med en journalist angående dette med å irettesette andres barn. Et vanskelig tema så absolutt, men også et veldig interessant tema. Meeeeen som alltid, når noen vil ha meg i prat, tok det ikke mange minuttene før gamle Pete hadde skravlet seg helt ut på nye jaktmarker.

Men det førte også til et interessant oppfølgingsspørsmål angående hvordan vi oppdrar våre barn. For midt i en lang passasje om roting på kjøkkenet og hopping i sofaen, avbrøt hun meg plutselig:

- "Lar dere barna hoppe i sofaen?"

- "Ja", svarte jeg.

- "Hvorfor det?" lurte hun.

Sant å si det rareste spørsmålet jeg har blitt spurt på en stund. For jeg mener, sier ikke det seg selv?

- "Fordi det er gøy."

 


Hopp, Karoline!
 

Det tok meg noen sekunder før det slo meg at hun helt sikkert lurte på om ikke vi har tenkt over hva dette vil føre til når barna er på besøk hos andre. Det er vel en ganske vanlig oppfatning at barn som får hoppe i sofaen hjemme vil hoppe i alle sofaer overalt, og at denne friheten gjør dem til ustyrlige apekatter. Det er vel også de som vil si at det er dårlig oppdragelse å oppdra barna til å hoppe i sofaen, men jeg tenker motsatt.

Jeg vil heller si at det er dårlig stil å frarøve dem gleden av å hoppe i sofaen fordi det muligens på sikt kan oppstå en situasjon der uønsket sofahopping kan forekomme. Men er det ikke dette man har oppdragelse til da? Å forklare samfunnets spilleregler for barna og hvordan alt henger sammen? Fortelle dem at her hjemme kan vi hoppe i sofaen, ikke hos tante Gunn. Her kan vi søle og grise og lage hjemmelaget cola på kjøkkenet, men ikke hos andre.

Det er jo liksom vår jobb som foreldre det da. Og siden man er hjemme stort sett 90 % av tiden, synes jeg det blir helt bak mål å skulle nekte dem å hoppe i sofaen her hjemme, fordi de kanskje, teoretisk sett, muligens kan finne på å gjøre det hos andre også.

Og da er vi tilbake på dette med å irettesette andres barn, noe jeg absolutt synes det må være høyde for, selvfølgelig innen rimelighetens grenser. Selvfølgelig må det være lov å si at det ikke er lov å hoppe i sofaen hvis sånt ikke er lov. Men min anbefaling er absolutt å la barna få hoppe rundt. Hvorfor? Fordi det er gøy! Prøv selv ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jump around!

 

Når jeg tenker over det, så er jeg litt usikker på hva som er de viktigste argumentene mot å hoppe i sofaen, men jeg antar at det er at sofaen kan bli ødelagt, barna kan skade seg og at det bare ikke tar seg ut. Til dette vil jeg si at sofaen for det aller meste er myk og full av puter, og sånn sett gjør seg utmerket som lekeplass. Dessuten vil jeg mye heller ha glade barn som leker og koser seg, enn to pertentlige fasadebarn som sitter preste-rett i stolen.

Jeg tror også at barn helt utmerkt godt forstår at det finnes ulike regler for ulike hus. Noen vil kanskje si at det virker forvirrende for ungene, men er det ikke sånn hele tiden uansett? I barnehagen gjør vi sånn, hos mormor og bestefar gjør vi sånn, her hjemme gjør vi sånn. Det gjelder for oss voksne også det. Her hjemme kan vi gå i joggebukse og tisse med døra åpen, men det funker derimot dårlig på kontoret.

Barna vil selvfølgelig prøve seg og drar gjerne strikken så langt det går, men de forstår seg på regler. Vel, ikke en 1-åring kanskje, men hvis hun vil hoppe i sofaen her hjemme, så skal hun da for pokker få lov til det.

Hvorfor? Fordi det er gøy.

 


Jump up, jump up and get down!

 

/ Er det lov å hoppe i sofaen?

* Følg Sofahjerte på Facebook *

Små små barn og lakenskrekk

Hva er vel vitsen med å sove når man bare kan stå opp?

 


Sove? Næh...
 

I dag har vi en viktig avtale hos tannlegen, så i går kveld var Christina småstresset og føre-var som alltid. Og på vei til sengs hadde vi denne lille samtalen:

- "Vi skulle ikke satt på en vekkerklokke da, bare sånn i tilfelle?"

- "Næh"

- "Sikker?"

- "Christina... Vi har to barn."

Jeg mente nemlig at det var helt unødvendig. Med to barn i hus er man nærmest dømt til å stå opp tidlig uansett. Tenkte jeg.

Og jeg hadde rett.

 


Neida så..

 


Sorry paps, hakke tid til å sove. Må vaske tannbørster og spise tannkrem.
 

Men til hennes forsvar, og i en slags bitter ironisk dobbelt negativ: Jeg vet jo hvem hun har arvet lakenskrekken fra...

 


#idiot
 

Jeg legger meg sent, lillesnupp står opp tidlig - perfekt kombinasjon. Men men, nå er vi da engang våkne og hvis vi prøver å se litt positivt på det, så kommer vi i hvert fall garantert til å rekke tannlegen. Og uansett hvor trøtt man måtte være, så er det jo ikke noe en kopp kaffe eller to ikke kan løse. Eller en liter. Minst ;-)

 


Bestevenner <3


P.S. For flere live-oppdateringer og galskap: Husk å følge Pappahjerte på Snapchat!

 

/ Ha en fin dag a, folkens :-)

* Følg Lakenskrekkhjerte på Facebook *

Slik lager du hjemmelaget "cola"

Har du noensinne lurt på hvordan du kan lage din egen cola? Vel, nå har du muligheten! For oppskriften har vært en godt bevart hemmelighet i mange år, men nå er koden endelig knekt. Av dette radarparet :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Time to cook!
 

I går startet vi nemlig dagen med å lage hjemmelaget cola! Det var faktisk ikke så vanskelig som man skulle tro, selv om det selvfølgelig ble veldig mye klin i prosessen. For du vet hva de sier om "flere kokker mer søl"? Prøv to, små, overgira kokker med et helt kjøkken til disposisjon... ;-)

Det tok meg litt tid å forstå hva som faktisk foregikk, men etter en stund begynte brygget å ta form. Det var mørkt, seigt og rart. Det luktet søtlig og litt kvalmende. Så jeg spurte plutten hva de lagde for noe rart.

- "Cola! Se pappa, det er cola!"

Og sannelig min hatt. Etter en liten halvtimes tid sto hele kjøkkenet på hodet, men hele to flasker med hjemmelaget cola var klar for det norske marked.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mmmmm!
 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tok nøyaktige mål underveis, men hvis noen der ute har lyst til å prøve å kopiere kunststykket med å lage en cola, er oppskriften noenlunde slik:

HJEMMELAGET COLA

Nok til ca. to flasker

Du trenger:

  • 10 ts O´boy-pulver
  • 1 klunk filterkaffe
  • Et par dråper øl
  • 4 doser håndsåpe
  • En spray Zalo
  • 2 ss hvetemel
  • ½ dl aloe vera-juice
  • Vann

Slik gjør du:

  1. Bland alt i et litermål. Det gjør ingenting om du søler litt. Eller mye.
  2. Fortsett å legge til ting helt til du blir fornøyd. La ingenting stå uprøvd.
  3. Når litermålet er fullt og hele kjøkkenet står på hodet, er du i mål.
  4. Hell så over på dertil egnede flasker. Prøv å få mer enn 50 % av mengden i flaske, ikke på gulv eller kjøkkenbenk.
  5. Etterpåfyll til du har nok.
  6. Legg i fryseren eller nyt med det samme.
  7. OBS: Anbefales å nytes på god avstand med korken på ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den pysjen kommer aldri til å tørke... :-P
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storebror heller med stødig-ish hånd.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp i læra hos storebror.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
På tide å gi seg for dagen. Og i morgen: Solo!

 

/ Skål!

* Følg Colahjerte på Facebook *

Trivelig skogstur for to

I helgen var jeg ute i skogen for å ta bilder, lunsje og henge ut med lillesnupp, og sånt blir det noen herlige blinkskudd av :-)

Og jeg må bare få si det igjen, spesielt til dere med barn: Ikke vent på de store anledningene for å ta bilder! Knips litt her, knips litt der og vips har det som bare skulle være en artig liten tur i skogen, blitt et knippe fine minner for alltid. Gjør de små anledningene store.

Slik som her. Disse bildene er tatt et par hundre meter fra huset på en helt vanlig luftetur i lunsjen :-)

 


Lille firkant <3

 


Hællæ!



Smoothie på innerlomma og en liten bit fruktstang til lyden av skogens ro. Good times.

 


Ute og fikler med duppedittene til fattern ^_^

 


Stor skog, liten snupp.

 


Du og meg, lille firkant <3

 

Det som er ganske morsomt, er at da vi var ute i skogen og tasset, kom vi plutselig over det stedet jeg i forrige uke spilte inn musikkvideoen til "Let it go", og enda lå det tett med mel på bakken etter det spektakulæret fallet i videoen, haha!

--> Klikk her for å se den ganske sære "musikkvideoen" ;-)

 

/ Takk for følget i uka som gikk, ser frem til en ny en i morgen :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mine 10 beste fototips

Ønsker du å ta bedre hverdagsbilder? Her er mine 10 beste tips!

/ samarbeid med Nikon



 

For tiden har jeg et samarbeid med Nikon og i den forbindelse er det flere som har spurt meg om mine beste fototips for å ta bedre hverdagsbilder. Og det er ganske mange, så derfor tenkte jeg å ramse opp de 10 viktigste.

OBS! Dette er absolutt ikke sertifiserte profftips eller noe sånt, bare mine selvopplevde tips til hvordan bildene med enkle grep går fra "tjaaa" til "Ooooh!"

 

1. Blenderåpning

Å være bevisst på blenderåpningen er faktisk mitt aller viktigste tips. Jeg er ikke helt skråsikker på teorien her, det viktigste for meg er at valg av blenderåpning har en avgjørende forskjell på sluttresultatet!

Valg av blenderåpning er en typisk ting som skiller skikkelige kameraer fra mobiler og andre enklere varianter, og er i tillegg til bra bildekvalitet, kanskje det viktigste argumentet for å kjøpe seg et ordentlig kamera.

Tenk portrettbilde. Du vil ha fokus på ansiktet, ikke det i bakgrunnen, og valg av blenderåpning avgjør hvor mye "dybde" du får i bildet. Mer enn det klarer ikke jeg å forklare, så la oss heller ta et praktisk eksempel. Her med noe så banalt som den tynne trekvisten i bildene under.

NB: Blenderåpning står gjerne under A/Av på kameraet og vises i tall med f-verdi, for eksempel f1,8 eller 1:1,8. Det høres komplisert ut, men er absolutt ikke det, bare prøv deg frem.

 


Bilde tatt med mobil.

 


Bilde tatt med Nikon D5500, middels blenderåpning.

 


Stor blenderåpning ;-)

 

Og når du først har kontroll på blenderåpningen, kan man jo gjøre ting som dette :-)

 


Liten snupp i skogen :-)

 

2. Gå tett på

Dette er så absolutt en personlig preferanse, men jeg synes ofte det blir mer interessante bilder av å gå tett på én ting, fremfor å ta et stort bilde av mye. Tenk lekende barn i et rom. Fokuser på det som betyr noe, ikke nødvendigvis hele rommet og alt rundt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hadouken!
 

3. Perspektiv

Det er lov å prøve å være litt kunstnerisk, selv om man ikke er proff. Det viktigste her er kanskje å tenke perspektiv. Skal du ta bilder av barn, kom deg ned på deres nivå. Bilder av barn tatt fra barnas egen høyde ofte mye mer levende enn fra foreldrehøyde. Et tips kan være å ta bilder av dyr/mennesker fra deres øyehøyde.

 

4. Lys

Nok lys er avgjørende for et godt resultat, enten man bruker naturlig dagslys, blits eller andre lyskilder. Den innebygde blitsen funker dessverre ofte dårlig for å ta gode bilder og ønsker man å ta gode bilder av barn innendørs, kan det være lurt å vurdere en ekstern blits eller dagslys ;-)

 


Takk skarru ha, sola!

 

5. Ta mange bilder

Knips! Siden vi ikke lenger trenger å tenke på kameraruller og fremkalling, er det egentlig bare å gå bananas når man først knipser bilder. I hvert fall når barn er involvert, for de beveger seg mye og bildene blir ikke alltid helt som man hadde trodd og håpet. Så knips som en villmann, så har du litt å velge i.

 

6. Gjør små anledninger store

Jeg har skrevet om dette tidligere også, men jeg opplever at det er veldig mye glede i å gjøre små anledninger store, slik som en tur med hunden eller bare en legosøndag i stua. Du trenger ikke vente til sommerferien eller bryllupsreisen, gode bilder finnes overalt.

 


This is my neighourhood.

 

7. Legg ut på fotosafari

Snør på deg skoene, ta med kamerabagen og tass en tur ut i skogen, stikk bort på kirkegården, ta en runde rundt lysløypa eller bare en titt i hagen. Å legge ut på en liten fotosafari for seg selv har faktisk blitt min nye favoritthobby og fører ofte til overraskende mange fine bilder, gjerne også rett utenfor døra.

 


Fra fotosafari på kirkegården.

 

8. Finn din stil

Enten du liker å ta bilder av fugler, tog eller mennesker - finn din stil! Du vet kanskje ikke hva din stil er enda, men det oppdager du fort om du tar med deg kameraet ut på tur og prøver deg frem litt. Jeg har ganske overraskende funnet ut at i tillegg til barna, så liker jeg å ta bilder av blomster, trær og natur. Ikke stort og spektakulært, men tett innpå og pekuliært.

 


Jeg har blitt fortalt at dette heter Trollhassel :-)
 

9. Mer gøy med mindre støy

Jeg mener ikke at man skal kunne spise mat rett fra gulvet, men litt mindre rot og støy i bildet gir ofte et bedre resultat. Man trenger jo ikke shine hele huset, bare rydde unna litt der man skal ta bilde. Utendørs kan dette bety å endre vinkel slik at man får en fin himmel i bakgrunnen, istedenfor en søppelcontainer. Bare som et lite tips for bedre hverdagsbilder, basert på noen års erfaring som blogger ;-)

Som eksempel, her er to bilder av Teo fra her jeg sitter akkurat nå. I kombinasjon med tipsene om å gå tett på og ta bilde i øyehøyde, får man da et resultat som dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Zzziesta.

Versus dette...

 


Nice!

 

10. Kjøp deg et skikkelig kamera!

Det er bare å innse det først som sist: For å ta skikkelige bilder, trenger man et skikkelig kamera. Mobiltelefonen funker kanskje til hverdagsbilder og snapchat, men om du ønsker bilder som kan være gode nok til å limes inn i et fotoalbum eller trykkes opp og henges på veggen, trenger du sterkere lut.

Nikon D5500 er et råbra speilreflekskamera som raskt og enkelt tar høykvalitetsbilder. Med smarte funksjoner som Wi-Fi og egen app, går det superraskt å overføre bilder til mobiltelefon for å dele med gode venner.

 


God turkamerat :-) #badumtss

 

LYST PÅ KLISS NYTT KAMERA??

Neste uke har jeg en skikkelig godbit på gang, for i samarbeid med Nikon har jeg gleden av å få dele ut et kliss nytt kamera til en av mine lesere! Så hvis du er fysen på et kliss nytt og råbra speilreflekskamera, er det bare å glede seg til neste søndag - da blir det konkurranse! :-)

 


Nikon D5500 har blant annet Wi-Fi-tilkobling, utløser via egen app og lynrask overføring til mobil.

 


Så lett at selv en 1-åring kan få det til ;-)
 

/ God søndag!

--> Les mer om kameraer fra Nikon

Hvor er Nora?

Trenger du en liten vitamininnsprøytning på en ellers grå og regntung lørdag?

Klikk på videoen under for å bli med på en rask runde "Hvor er Nora?" og se om ikke det kan hjelpe på humøret :-)

 


Og det beste med den populære selskapsleken "borte / tittei" er jo selvfølgelig at den aldri blir gammel, selv på hundreogtrettisyvende forsøk. Så hvis du trenger et tips for å brenne av noen timer på en ellers mollstemt lørdag - vær så god ;-)

 


Tittei!

 

/ God helg!

* Følg Bortehjerte på Facebook *

På date med verdens beste

I går var frua på lunsjdate med en venninne, så da synes jeg bare det var rett og rimelig at jeg gjorde det samme. For det er altfor lenge siden jeg har vært på date også! Og siden frua var opptatt, inviterte jeg selvfølgelig den fineste jenta jeg vet (for tiden på delt førsteplass med mor si): Lillesnupp.

Og så snart hun våknet fra formiddagsluren, satt vi oss ned for å gå over alternativene. Stikke en tur til byen, henge ut på kafé og slarve om gutter, livet og kronekursen? Næh. Kino? For mørkt. Spise ute? For dyrt. Men vi kjente begge et sug i magen og er det én ting vi begge digger til lunsj, er det mammas hjemmelagde smoothie!

Men i sterk manko på dertil egnet mamma, måtte pappa ta rattet og improvisere seg vei i vellingen. En beslutning ble tatt og så var vi i gang. Opp på kjøkkenbenken med seg, skru på litt passende musikk, finn frem ymse frukt og grønt fra kjøleskap og fryser - på tide å lage smoothie for to <3

 


Ikke så veldig opptatt av detaljer, så hele stilken og alt går med ;-)

 


Igjen... Detaljer, lillesnupp, detaljer!

 


Grønnkål, kokosmasse og kakaonibs - Nå snakker vi!

 


Det var da vakent til bråk!

 


Ta-daaa!

 


Og Teo bare: "Hei døh, gidder´u å søle et par dråper, ell?"

 


Det ser kanskje ikke så spenstig ut, men fy flate for en smak! #fruktoverdose #30omdagen

 

Og ikke for å skryte altså, men sjeldent har jeg smakt en bedre smoothie! Jeg kan jo selvfølgelig ta all æren selv, men jeg tror muligens det kan noe å gjøre med at hver gang jeg snudde meg rundt, kastet lillesnupp alt hun fant av frukt oppi blenderen. Resultatet ble et fruktkalas av dimensjoner, grønt gris over halve kjøkkenet og en vellykket lunsjdate med verdens beste jente :-)

P.S. Sorry Christina, du ble akkurat danket ned på andreplass :-P

 


Kanpai!

 

/ Ha en smooth fredag! :-)

*Følg Smoothiehjerte på Facebook *

Jeg hadde helt glemt...

Kaldt kaldt kaldt, også så veldig kaldt! Jeg hutrer meg rundt nabolaget på morgentur med vovsen, mens tennene klaprer og danser. Jeg drar glidelåsen på jakken helt opp og graver hodet så langt ned at bare øynene titter frem fra over kragen.

Brått stopper Teo og går ned i hockey. Endelig. Sekunder senere strener jeg hjemover med det trofeet dinglende i et fast grep.

Vi kommer hjem igjen og jeg stopper i gangen. Står og venter et sekund. Stille. Helt stille. Men så kommer den, lyden jeg ventet på, lyden jeg håpet på.

Fra ute i stua kommer den og den nærmer seg raskt. Lyden av små tassende totter og oppjaget pust. Noen som gleder seg, og nå kommer hun.

Det er ikke så lenge siden vi hadde en liten en i hus, men jeg hadde helt glemt hvor koselig det er å komme hjem til en liten tass i brytningspunktet mellom barn og baby. Den tiden da de gjør så mye rart for første gang, der nye oppdagelser og små overraskelser dukker opp daglig. Ting som dette.

Lyden av bittesmå totter som kommer trippende når du kommer hjem. En liten kropp som titter rundt klesskapet, smiler, hilser deg blygt velkommen og løper inn for en kos. Jeg setter meg ned på huk og slår ut med armene. Hun stormer så helhjertet inn i kosen at jeg nesten velter. Så smiler hun fornøyd, før hun stikker av med tøflene til pappa. Alt jeg hører er muntert prat og babbel før hun er borte igjen.

Jeg hadde helt glemt hvor godt det føles å komme hjem til dette. Når kaldt blir varmt veldig fort. Også så veldig varmt.

Varmt i hjertet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Spar på filttøfla, Solan!

* Følg Tøffelhjerte på Facebook *

En uke siden "Idas" historie - Hva nå?

Det har nå gått en uke siden jeg postet ”Evig arr på sjelen”, innlegget som fortalte ”Idas” historie og rørte en hel nasjon.

Responsen blåste av meg hatten og midt oppi alt det triste var det både rørende og fantastisk å se alt engasjementet og kjærligheten fra dere lesere. Rundt en halv million lesere har vært innom saken, og både på mail og facebook har det haglet inn så mange kommentarer og støtteerklæringer at macen nesten kræsjet. Men det var også mange som brukte Idas historie til å ta bladet for munnen og fortelle sin egen, hjerteskjærende historie. Og det var så utrolig trist å lese historie på historie som fortalte om ødelagte sjeler og istykkerreven barndom.

Nå har det gått en uke og jeg har endelig fått hodet over vannet igjen. Jeg har snakket med ”Ida”, jobbet meg gjennom henvendelser og svart på alle mailer. Stormen har lagt seg, og her står jeg med et hode fullt av store tanker og det uhåndgripelige spørsmålet: Hva gjør jeg nå?

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

 

For jeg må gjøre noe. I utgangspunktet tenkte jeg ikke så mye mer over saken da jeg postet Idas historie, annet enn at den historien måtte ut. Men i kjølvannet av alt som har skjedd, alle tankene jeg har gjort meg, all den hjertevarmende responsen og de hjerteskjærende historiene, har jeg innsett at det ikke lar seg gjøre å bare bevege seg videre fra dette. For ”Idas historie” er dessverre ikke unik, dette foregår over landet, hver eneste dag. Akkurat nå. Tenk på det! Fy faen!

Og ikke søren om jeg bare kan gå videre i livet uten å vite at jeg har gjort en skikkelig innsats for å gjøre en forskjell. Med ”Idas historie” vet jeg at vi allerede har gjort en slags forskjell, men det som egentlig bare var tenkt som et én-gangsinitiativ har så absolutt blitt starten på noe mye større.

Spørsmålet er bare: Hva og hvordan? Det har jeg tenkt mye på. Jeg ønsker å jobbe videre med denne tematikken, for dette med vold og seksuelle overgrep mot barn må vi faktisk få en slutt på. Jeg kan ikke stå passivt på sidelinjen og se bort i stillhet, vel vitende om at dette foregår hele tiden, over hele landet, uten at jeg i hvert fall har gjort mitt beste for å gjøre en forskjell.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg best kan bruke min stemme til dette. Jeg ønsker absolutt ikke at dette skal bli en overgrepsblogg, for denne bloggen skal og vil alltid først og fremst være en jovial kosekrok der de som vil, kan komme innom for et hvileskjær i hverdagen. Men nå som jeg har sett den mørke siden, kan jeg ikke heller bare late som ingenting. Og i denne sofakroken vår må vi også kunne prate om vanskelige ting. Det er vår jobb som foreldre og voksne – det er vårt samfunnsansvar å hjelpe.

Spørsmålet er bare hvordan. Hvordan skal jeg best angripe dette? Jeg ønsker ikke å gjøre det til politisk raljering eller starte kronerulling for et veldedig formål, men å bruke min stemme på best mulig måte.

Jeg kommer nok enda til å bruke litt tid på å finne riktig måte å angripe dette store og veldig vanskelige temaet på, men hvis noen av dere har tips eller råd som kan hjelpe meg med dette, så blir jeg VELDIG glad for innspill i kommentarfeltet!

Er det faktisk best å fri til politikerne eller kjøre i gang kronerulling? Bør jeg starte egen stiftelse? Dele flere historier? Oppsøke et krisesenter?

Kanskje du jobber med dette? Kanskje du har opplevd lignende og har tanker om hva man kan gjøre for å hjelpe andre? Jeg har som sagt ingen erfaring med dette, jeg har bare to små barn, en stor blogg og et intenst ønske om å hjelpe så mange som mulig på best mulig måte.

For med all kjærligheten dere har vist, kan ikke dette være slutten på historien - men starten.

 


 

/ På forhånd, tusen takk for all mulig hjelp! <3

Les også: Evig arr på sjelen (Idas historie)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En symfoni av bråkete leker

Som tobarnsfar må man bare slå seg til ro med at det kommer til å være mye lyd rundt en, stort sett hele tiden. Ikke bare fra barna, men alt som hører med. Og da i sær: Leker med lyd. Å herregud!

Noen dager kan det bli litt mye for det stakkars hodet å hanskes med, når de samme lekene har spilt de samme skrikete melodiene gang på gang, og gjerne også bare går av helt på egen hånd. Gjerne også midt på natten. I sånne stunder er det selvfølgelig både fristende og lov å drømme om å samle alle lekene i et eneste stort St. Hans-bål.

Men her en dag fikk jeg brått en besnærende tanke: Én er ille nok, men hva da hvis man samler ALLE og setter dem av på likt?

 

 

Denne tanken har kilt meg bak øret lenge nok, og i dag lot jeg endelig nysgjerrigheten ta overhånd.

Og slik gikk det... ;-)

--> Klikk på videoen under!

 

 

/ To stykk ørepropper, takk.

* Følg Lekehjerte på Facebook *

Hvor lenge lar du barna vinne?

To på gulvet og et hav av brikker. Hender som fomler og leter frenetisk. Klokker som tikker. Blikk som veksles, blikk som myser. Konkurransetid. Pusleduell.

 

 

Jeg har tapt to ganger på rad, men akter å vinne den tredje. Men han er rask, 4-åringen, det skal han ha. Gudene vet hvor han har plukket opp ferdighetene, men over natta har han gått fra å stable som et barn til å jobbe og kalkulere som en japansk regnskapsfører. Der jeg før kunne ta meg god tid, slurpe kaffe, klappe hunden og legge ut bilder på Snapchat underveis, må jeg nå henge i om jeg ikke skal bli parkert. Den lille skilpadden har blitt en hare.

 

 

Men så kom jeg plutselig over en interessant problemstilling, for under den tredje duellen slet han litt, og helt uten å tenke over det, lå fattern plutselig et hestehode foran. Og med bare få brikker igjen, lå han lenger bak enn selv Northug kunne hentet inn. Og da først slo det meg: Hva gjør jeg nå?

Skal jeg late som og la han vinne igjen? Eller skal jeg bare knuse på og danse seiersdans om få strakser? For det er jo hyggelig å la barna vinne i spill, men hvor lenge skal man egentlig holde på med det? Og er det egentlig sunt? Hvis man lar dem vinne hele tiden vil de jo bare bli helt bortskjemte og ikke i stand til å takle tap, men like fullt... han blir så glad når han vinner.

Men sånn kan vi jo ikke holde på, han er jo 4 år nå, er det kanskje på tide å stramme inn litt på regimet? Så som et slags eksperiment smalt jeg de siste brikkene på plass, jublet for meg selv og ventet på reaksjonen. Den lot ikke vente på seg. Nederlaget ble for mye å takle så tidlig om morgenen og utrøstelige tårer fant fort veien til stuegulvet.

Synet av tårene fikk selvfølgelig fart på samvittigheten, men jeg hentet meg raskt i det, og innså at det faktisk er vår fordømte plikt som foreldre å ikke sy puter under armene på ungene. Selv om det er fristende, så kan vi ikke lage en fantasiverden for dem, der man alltid vinner i alt og alle ligger på kne for dem hele tiden. Men selvfølgelig er det fristende, for latter er så mye hyggeligere enn tårer.

 

 

Men så tok det ikke mange straksene før han forsto at han ikke kunne vinne hver gang og at pappa verken gadd å spille puslespill eller stigespill hvis det skulle være sånn. Noen ganger vinner man, andre ganger taper man, det er ikke så farlig, det viktigste er at man koser seg sammen. Og at begge kommer i mål selvfølgelig, og med litt helhjertet heiing fra sidelinja kom den siste biten på plass.

Jeg vet ikke hva som er den anbefalte alderen for å begynne å gi barna mer motstand, jeg vet bare at hvis man venter for lenge blir de bare juksepaver og utrolig dårlige tapere. Og 4 år ser ut til å være en god alder å starte. Jeg trenger kanskje ikke å avdekke alle livets hemmeligheter riktig enda, slik som at julenissen bare er farfar i anorakk, at Drømmehagen gjør at pappa får lyst til å kaste tv-en ut av vinduet og hva sangene til Staysman egentlig handler om, men vi kan jo starte et sted. Som å tape i spill en gang i blant.

Og det tok han med knusende ro. Som jeg trodde. Krokodilletårer. Og det tar ikke lang tid før tårene er byttet ut med nytt pågangsmot. Kom igjen fattern, en runde til! Okei da, men denne gangen er det ingen nåde!

Sa jeg. Men klart, jeg tar jo ikke to på rad mot en 4-åring. Det får være måte på. Julenissen får leve en dag til ;-)

 

Etter en hard dag på slagmarken, smaker det godt med litt bursdagskakerester ;-)

 

Lar du barna vinne i spill?

/ 1-2-3, førstemann!

*Følg Puslehjerte på Facebook *

Smakebit fra Bloggerne!

Neste sesong av Bloggerne er rett rundt hjørnet og her kommer en liten smakebit!

Jeg ber dere legge spesielt merke til alle de vakre, flotte menneskene som pryder denne promo-videoen.

Og oss da... Haha!

--> Klikk på bildet under for å snurre film ;-)

 

Er ikke så mye vi har klart å snike oss med her, men fra det ene klippet der vi ligger som to stabler med wienerpølser i sofaen, og det andre klippet der jeg ligger og duner´n i et spa-basseng, er det grunn til å frykte høy føring av flaueputa utover våren.

Men det gledes! Det gledes stort, for å være med på Bloggerne har alltid vært en stor drøm! Enda kan jeg ikke helt forstå hvordan jeg klarte å overtale Christina til å bli med, men det gikk. Jeg ligger nok 200 000 bonuspoeng i minus, men det er det verdt ;-)

Det eneste jeg håper er at de har med ganske lite av er den superkleine spa-daten vi var på i høst. For jeg har sjeldent blitt mer uvel, klam og ukomfortabel som da jeg fant det forferdelige spa-undertøyet de ville at vi skulle gå med. En voksen mann som meg, sprade rundt i en svart tanga laget av gjennomsiktig papirstoff? Hva i all verden feiler det de spa-folka?! x-)

Men dette blir gøy, utrolig gøy! Galskapen starter på TV2 Livsstil i mars. Å herregud, det er jo om bare noen få uker!! Jeg håper dere gleder dere minst like mye som oss, men bare for å være på den sikre siden, kan det være greit å gå til innkjøp av en slik:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Sees i mars!

 

/ Som vist på TV ;-)

* Følg Bloggerne-hjerte på Facebook *

Sjokkerende start på dagen!

Lite visste jeg hva som ventet meg da jeg kom ned trappen i dag tidlig. Hvor er alt?!

 

 

Vi går ned trappen, lillesnupp og jeg. Oppe ligger plutten i den store senga og tuller med mobilen mens mamma prøver å luske til seg en ørliten ekstra høneblund. På vei ned trappen er lillesnupp og jeg. Hun henger ut på armen mens pappa har begynt å prate oppspilt om kaffekoppen som nå er bare få minutter unna.

Men da vi nærmer oss bunnen av trappen, treffer sjokket. Hvor er alle tingene våre?!

 

 

Gangen er helt renset for ting, ikke en vogn, ikke en støvel. Hvor er alle jakkene? Kjøkkenet er likedan, ikke en ting! Hvor er macen til pappa? Hvor er kameraet? Hvor er alle greiene? Jeg spretter ut i stua og resultatet er det samme. Hvor er lekene til barna? Tørkestativet? Hvor er alt?!

 




 

Det første som slår meg, som en istapp gjennom hjertet: Vi har hatt innbrudd! Noen har vært her og stjålet alt vi eier!!

Men så husker jeg det. Vi hadde jo bursdagsgjester her i går. Det er bare ryddig.

Puh.

 

 

/ Får begynne å feire bursdag litt oftere ;-)

* Følg Grønnsåpehjerte på Facebook *

Smilefjes og bursdag

En lang bursdagshelg med små og store øyeblikk går mot slutten, og her er noen bilder og høydepunkt. Men også et snedig lite fototips for de ikke fullt så store anledningene!

/ sponset innlegg

 

Før denne helgen var jeg nok ikke egentlig klar over hvor stor 4-årsdagen er. Altså virkelig! Om vi sier at det er som jul, nyttår og 17.mai på likt, tror jeg vi begynner å nærme oss.

Som om ikke det var nok, så skulle en serie med tilfeldigheter få det til at bursdagen til plutten falt på en fredag, men ble feiret også på lørdag. Og i dag! Tre dager til ende med feiring, pakker og nei-mat. Som et indisk bryllup, bare med pølser.

Toppen av kransekaka ble å toppe helgen med en barnebursdag på lekeland i dag. Jeg var litt usikker på hvordan det ville fortone seg, men fy flate for et smooooth opplegg! Først sender man ut barna i en nær sagt uendelig manndomsprøve av utfordringer og hinder, der de på en times tid rekker å forbrenne mer kalorier enn Petter Northug på treningsleir. Så samles de sammen som reinsdyr på vidda og loses inn på et trivelig temarom for å gåsestappes på pizza og snop. Og brått går stemningen fra "90-talls raveparty" til "Kl. 06.30 på gitarnachspiel".

Og da den nybakte 4-åringen gikk til sengs i kveld, traff han puta med et drønn, som en bleikslitt russ på 18. mai.

 

Stigespillet - Nytt favorittspill i hus! #oldiebutgoldie



Ingen bursdag uten kake, sånn er det bare.

 

"Vi drikker øl, øl, ølløløløl!" (ny favorittsang, hihi)

 

"Den store rumpeboka" - altså, hallo? Her snakker vi tidenes gave til en 4-åring! :-D

 

Hele feiringen gjennom har jeg knipset i vei med Nikon D5500 - et knallbra speilreflekskamera jeg for tiden har på utlån fra Nikon.

Det er utrolig artig å kunne dokumentere store anledninger med et kjempebra kamera, men man trenger absolutt ikke vente på store anledninger for å ta gode bilder! For det er så lett å låse seg til tanken om at man må vente på bursdager, bryllup og ferier, for å ta gode bilder. Men i sånne stunder burde man egentlig bare ta et par raske knips og heller konsentrere seg om å nyte tiden.

Jeg synes i hvert fall ofte at det er litt antiklimaks når man prøver å ta gode bilder når alt står på som verst. Når gjestene tramper rundt og pølsene flyr veggimellom. Da har man egentlig mer enn nok annet å tenke på, i hvert fall i en barnebursdag.

Og hvis man bare venter på store anledninger, ender man også veldig ofte med å la kameraet ligge. Og det er synd, for det er så utrolig mye moro man kan gjøre med det hverdagslige også! Jeg synes i hvert fall det er morsommere og mer utfordrende å ta gode bilder av små, hverdagslige ting, enn store anledninger. For alt blir fint på Mauritius, noe helt annet er å fange gode bilder på en tur rundt nabolaget med vovsen.

Og derfor gjorde jeg nettopp det i dag tidlig: Tok en runde med Teo, for å se om vi kunne komme opp med noen fine bilder i en ellers utrolig kjedelig setting. Og her ser du resultatet av det :-)

 

Nabolagets stolte vokter

 


Gutta på tur :-)

 


Time for siesta.

 

Hör ni gökorna?

 


Ukjent norsk snirkletre.

 


I´m in the mood for løv <3

 

Og som en liten bonus: En liten luftetur med vovsen blir utrolig mye kulere om du har et kamera på slep og leter etter motiver. Så dagens lille fototips fra meg: Ikke vent på store anledninger, gjør heller de små anledningene store :-)

Alle bildene er tatt med Nikon D5500, et knallbra speilreflekskamera med flere smarte funksjoner, som innebygget Wi-Fi og vinklet skjerm, som gjør det enkelt å ta kjempegode bilder - små anledninger som store.

 

Når bursdagsbarnet drar krona ned fra nøtta, er det på tide å avslutte kalaset ;-)

 

/ God kveld og en goood ny uke!

Les mer om Nikon D5500

Til min lille blomst

Jeg kunne skamrost deg med lovord, jeg kunnes skrytt deg opp i skyene.

For på en dag som denne, både Valentines OG morsdag, ligger det litt i kortene at jeg skal velte ut av meg alle de mest flatterende superlativer jeg kan grave opp for å belyse alt det fantastiske ved deg.

Men det er jo ikke noe morsomt, vi er ikke sånne folk. Jeg vil heller si litt om det rare, men som også er litt fint.

Som at jeg er utrolig stolt over at du på bloggen din kan skrive helt uten hemninger om hemoroider. Du er tøff sånn. Ingen andre gjør det, men til å være så søt og pitteliten, er du utrolig tøff. Og litt skummel. Når jeg stikker en våt finger i øret på deg, det blikket du sender meg da...

Og at du er så utrolig lite selvhøytidelig! Du er ikke flau for å legge ut om både ammepupper og flate rumper, og jeg mener at det gjør deg til et fantastisk forbilde. Du er deg selv på godt og vondt, og sånn er det bare. Sminket eller ikke, samma det, jeg er meg, og sånn er det. Den holdningen unner jeg deg. Det utstråler så utrolig mye mer selvtillit enn du aner. Og en slags naturlig kulhet som ikke lar seg kopiere.

Og jeg digger humoren din, altså virkelig! Noen ganger kan du si ting som er så grovt og avskyelig at jeg må gå meg en tur. Gjerne mens jeg ler så jeg tisser på meg.

Og du er en helt fantatisk mor for barna våre. Bedre mor enn jeg er far. Men dette skulle jo ikke være en sånn type innlegg, så la oss gå rett til gaven.

For jeg sa vel at jeg ikke hadde kjøpt noe til deg, men det er en sannhet med modifikasjoner.

For jeg vet at på en dag som denne kunne du kanskje mest av alt tenkt deg noen timer på sofaen alene med en liten tekopp og ro i huset. Kanskje et moteblad, kanskje et fotbad, men ikke så mye mer. Et sårt etterlengtet hvileskjær for en småbarnsmor på konstant stormende sjø.

Men som jeg sa, vi er jo ikke sånne folk.

Så derfor har jeg fikset gratis inngang til deg i dag.

For en 3-timers "behandling"...

På lekeland.

Kos deg ;-)

 

 

Også ja, sånn helt på tampen, siden det er valentines og morsdag og alt.

Og siden jeg faktisk mener det av hele mitt hjerte.

Jeg elsker deg, Christina <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Lykke til i ballrommet ;-)

Sjekk ut --> Kona til (bloggen til Christina)

* Og følg Fruas blogg på Fejsbukk *

Om dere bare hadde visst...

Lørdag ettermiddag og det ringer på døren.

Fire smil spretter opp og løper som søren.

 

I døren møtes smil av smil og massevis av klemmer.

Inn i varmen med seg, få av jakka, se om alt her stemmer.

 

For gulvet skinner som en solskinnsdag og lekene står pent på plass.

Hunden han er nygredd og det lukter frisk, selv inne på vår dass.

 

På kjøkkenet putrer det i gryter, mat til alle mann.

Og trappen dufter friskt av blomstereng og badevann.

 

For intet her er mas og jag, her finnes ikke stress.

Vi er nok bare sånn folk, ja vi har klær med press.

 

Men det er klart, det er godt dere kom nå og ikke litt før tiden.

Om dere bare hadde visst hvordan det så ut her for en drøy halvtime siden... ;-)

 

 

 

/ Takk og lov for faste avtaler ;-)

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Facebook-statusen som beit meg i ræva

Måtte bare dele en artig liten ting med dere, for i dag er som sagt pluttens 4-årsdag og i den anledning fant frua frem en status jeg la ut på facebook for akkurat fire år siden.

Og bare en rask liten forhistorie for å male hele bildet: Frem til denne dagen for akkurat fire år siden, var jeg, om mulig, Norges største barnehater. Altså virkelig: Jeg hatet barn. Hvis du ikke har lest den før, sjekk ut "Min historie" nå, der står hele sulamitten.

For jeg gjorde virkelig det, hatet barn. Kunne ikke se verken gleden, kjærligheten eller nytten - kun irritasjonen. Og enda verre var jo selvfølgelig disse langt-over-middels irriterende småbarnsforeldrene som la ut i de vide og brede om de fantastiske små englene sine, som vandret jorden som semi-guder og var som snytt ut av nesa på hele kongefamilien.

Og det var ikke som om jeg holdt denne irritasjonen for meg selv, må vite. Å langt derifra! Jeg kommenterte gjerne surmaget på andres statuser om barn, jeg glefset etter dem på bussen og jeg opprettet egne grupper på facebook utelukkende ment for å forene oss glade barnehatere.

I ettertid har jeg fått høre at dette visstnok var til stor irritasjon for ganske mange. Forståelig nok.

Og derfor, nettopp derfor, var det veldig mange som frydet seg stort og gnikket seg i hendene, da jeg, av alle, la ut denne statusen for fire år siden i dag:

 

 

Jeg skal love deg at det satt ekstremt langt inne å poste dette, men jeg skjønte allerede da at jeg like gjerne kunne krype til korset med det samme. Jeg hadde nylig sittet på et venterom og grått i strie strømmer med muttern på telefon. Ikke noe jeg hadde gjort på enda 30 år, så jeg forsto allerede da at noe stort var på vei. Jeg husker enda hvor livredd jeg var for det hele. En kliss ny baby også meg? Hvordan skulle dette gå?

Kanskje også derfor jeg elsker dette bildet, for det representerer så mye. Ikke bare for det vanvittige vendepunktet i mitt liv, men mest fordi det viser hvilken tøff start det ble for lille pluttis. Han ble trøkka og klemt ganske hardt inni der og kom ut seende ut som en proffbokser som akkurat hadde gått på en real trøkk 16. Sant å si, ligner han ikke på seg selv i det hele tatt. Sånn rent bortsett fra nesa. Pappanesa, den sitter som et skudd :-)

... og hva gjelder dette med fanatiske småbarnsforeldre som hele tiden legger ut statuser, bilder, info og alt om sine fantastiske små skapninger som er de beste i hele verden..?

Får vel bare innse at den beit meg i ræva den også ;-)

 

/ Gratulerer med dagen, lille snussebusselussefnuss :-P

Les også: Mitt aller første innlegg --> Min historie (slik det hele startet)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gratulerer med dagen, Plutten!

Tenk så rart! I dag er det fire år siden jeg satt og gomlet pizza og heiet på Tooji i den norske finalen av MGP, da frua plutselig begynte å lage lyder som en illsint okse.

Fire år siden hun vraltet seg ut i den ventende taxien og livredd for å ikke skulle få lov til å sitte på, prøvde å skjule en mage på størrelse med en liten buss under en jakke som bulet som en pauke. Fire år siden frua lå som en dopet elefant på Ullevål og far åpnet den store boksen med tårer.

Fire år siden far i nybakt ammetåke så på navnskiltet til en sykepleier og sa til sin kjære:

- "Hva med Gjertrud? Det er jo et fint navn da!"

Og hun svarte oppgitt:

- "Men Peter... vi har jo fått en sønn"

Fire år siden alt ble snudd på hodet. Fire år siden livet begynte.

 

Og sånt må feires med stil, så i dag startet dagen slik en skikkelig bursdag skal starte, med boller, pakker og sjokolademelk på senga. Tradisjon tro skulle det egentlig vært kakao, men plutten er så glad i sjokolademelk at vi gikk for et unntak. Dessuten forsov fattern seg litt... ;-)

Men for en fantastisk morgen det ble!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Hjemmelagde bursdagsboller, sjokomelk og pakker - dette må jo bare bli bra!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Bursdagsbarnets første møte med mutterns innbakte sjokoladeoverraskelse :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Ingen fest uten musikk. Favorittsangen akkurat nå? Øl - Linni Meister. Haha!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp svinger seg i valsen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt over middels klar for en beta ;-) (Sorry Teo, no bolle for you)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nye bøker og puslespill - stor stemning!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Party people og sjokoladetruter.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne har hengt over senga og endelig er det slutt på tålmodig venting, hihi.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne pianoboka ble en umiddelbart innertier :)

 

Og som en siste lille overraskelse... Hver eneste kveld leser plutten om Trollet i "Bukkene Bruse vender tilbake" som snur et kjøleskap på hodet og rister på det som milkshake. Og hver eneste kveld spør han mamma om hva milkshake er for noe rart. Og nå, endelig fikk han svaret.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Milkshake er som sjokolademelk, bare enda bedre! :-)

 

Men nå må jeg løpe, for bursdagsfeiringen ser ut til å forløpe seg som et indisk bryllup med feiring og selskap hele helgen gjennom, og da kan det være greit at huset ikke ser ut som et krigsherjet bomberom. Så da får fattern finne frem de gule hanskene, vaskebøtta og dertil egnet musikk på øret. Flaks at det ikke er så lenge siden vi la ut sjette episode av podcasten Gjesterommet ;-)

GRATULERER MED DAGEN, GUTTEN MIN! Du er en jæskla bra fyr og verdens beste storebror :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Skål for bursdagsbarnet!

 

/ Bukke nikke neie, snu oss omkring <3

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

En stor takk og hilsen fra "Ida"

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller hvordan jeg skal si det, for dette er aller første gang jeg starter på et innlegg med tårer i øynene. Jeg har akkurat lest gjennom de siste kommentarene deres på historien til "Ida" og det ble litt for mye for meg i dag.

Men jeg vil vel bare si takk. Tusen takk av hele mitt hjerte.

Da jeg publiserte historien til "Ida" visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg visste at jeg ikke kunne holde det inne. For første gang jeg leste ordene "Jeg var fire år. På dagen" knakk jeg helt sammen. Og jeg visste at jeg måtte dele det med verden, men jeg var vel litt redd for hva verden ville svare. Jeg var vel redd for at det skulle komme ut feil og på noen måte gjøre ting verre for "Ida" og andre som henne. Men responsen fra dere har vært helt overveldende.

Jeg hadde aldri trodd at så mange skulle tørre å lese denne historien, ei heller kommentere og dele den videre. Å vite at flere hundre tusen mennesker har engasjert seg i denne historien og brakt dette forferdelige temaet opp og ut av mørket, rører langt inn i hjerterota.

Å gjøre min blogg til en megafon for Idas historie er av de beste beslutningene jeg har tatt i mitt liv. For nå snakker folk om det. Og det er ikke bare vanskelig, men også utrolig viktig, for å snu seg bort og lukke øynene for realiteten, hjelper ingen. Snarere tvert imot.

 

Mange av dere har lurt på om overgriperen i historien fikk sin straff til slutt, og hvordan det går med Ida i dag. Til dere har jeg en personlig hilsen fra "Ida" som jeg fikk i dag:

- "Jeg leser hvert ord, hver kommentar og hver deling på facebook og jeg ser at det er mange som lurer på hvordan det gikk, om han fikk straff. Og det gjorde han, i mitt tilfelle seiret rettferdigheten til slutt (så klart, i en viss grad) og jeg er på vei inn i voksenlivet med godt mot og klar for å legge fortiden bak meg. Jeg er helt overveldet av det hele og ekstremt takknemlig. Du har noen fantastiske lesere, jeg har en slags reaksjon her - det ble såpass overveldende. Men på en veldig positiv måte!"

 

Jeg har blitt spurt hva jeg har tenkt til å gjøre med denne saken fremover. Som "Ida" skriver, er hun nå klar for å gå videre i livet, og det akter jeg å la henne gjøre uten min innblanding. Men tematikken kommer jeg ikke til å gi slipp på så lett, for det finnes dessverre så altfor mange små "Ida´er" der ute.

Men akkurat nå må jeg konsentrere meg om min egen 3-åring, som blir 4-åring i morgen. 4 år... Etter de sterke inntrykkene denne historien har etterlatt, har jeg store planer om å gjøre dette til den beste dagen i hans liv. Og jeg skal susse ham på kinnet, rufse ham i håret og klemme ham rundt 2-3000 ganger. Og jeg skal ikke gråte. Selv om jeg nok helt sikkert har lyst.

Og til deg, kjære "Ida": I din første mail til meg, kom du med en stille bønn om jeg kunne skrive et innlegg om vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner. Du tenkte ikke først og fremst på deg selv, men på vegne av alle de som får livene sine ødelagt. Jeg spurte om du ville dele din historie med verden, og det gjorde du. Og nå ser du resultatet.

Ditt eneste ønske var å nå ut til noen der ute, kanskje hjelpe bare én. Kjære "Ida", du har gjort en enorm forskjell. Fortiden kan ingen endre, men du har akkurat endret fremtiden for veldig veldig mange. Takk for at du turte. Takk for at brydde deg nok til å gjøre for andre det ingen gjorde for deg.

 

 

/ Stolt, rørt og trist <3

Les også:

Del 1: Advarsel - sterke ord på vei

Del 2: Evig arr på sjelen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Evig arr på sjelen

Jeg var fire år. På dagen. I barnehagen hadde jeg fått en rød bursdagskrone med navnet mitt skrevet med glitterbokstaver, de sang bursdagssangen og jeg var midtpunktet - akkurat slik jeg elsket det. Endelig fire år, jeg var så stolt! Lykkelig uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som et uskyldig, lykkelig barn...

(OBS! Hvis du ikke har lest forhistorien, anbefaler jeg sterkt å gjøre det før du fortsetter. Les: Advarsel - sterke ord på vei. Nedenfor følger livshistorien til "Ida", og den gjengis her i sin helhet.)

 

 

Den store dagen ble feiret hos bestemoren min. Han bodde fast hos bestemor gjennom hele oppveksten grunnet vanskelige oppvekstvilkår hjemme hos foreldrene. Men vår hjertegode bestemor åpnet både dør og armer og slapp ham inn i varmen allerede da han var bitteliten. På fireårsdagen min var han 14 år og en vanskeligstilt ungdom som stadig kom i trøbbel på skolen, han var innblandet i et rusmiljø og slet med å komme seg ut. Men jeg var liten, uvitende og glad til.

Uansett, på fireårsdagen min skulle jeg overnatte hos bestemor - det var nemlig det aller beste jeg visste! Hun var min beste venn. Og jeg digget han! Vi pleide å kle oss ut med gamle klær fra en eske på loftet. Noen ganger satte han meg på skuldrene sine, kledde på seg lange jakker - da ble jeg megahøy og lo så hele meg ristet. Jeg var ett lykkelig barn, ble skjermet for mye av verdens elendigheter fra foreldrene mine. Men på fireårsdagen min på slutten av nittitallet var de ikke der.

De var nemlig hjemme hver for seg og slappet av etter en lang dag fylt med forventninger og glede. De var ikke der for å skjerme den lille datteren sin der oppe i andreetasje på bestemors gjesterom. Noen ganger følte jeg at de lot det skje, at de lot meg bli torturert på det groveste, selvfølgelig gjorde de ikke det. Men det føles sånn.

Jeg hadde med meg den aller fineste pysjamasen min. Den var blåstripete og hadde små teddybjørner på seg. Den lignet på den Karsten hadde på seg i Karsten og Petra-bøkene. Det var mine favorittbøker. Hver gang jeg overnattet hos bestemor, sov jeg på gjesterommet hennes. Det lå mellom hennes rom, og fetteren min sitt rom. Sengen hadde ett sengeteppe med blonder på, heklet, og veggene var i en lavendelfarge.

På veggen hang det ett stort bilde med en hest på, og mot veggen som var parallelt med sengen min, stod det en stor bokhylle, fylt med leksikon, album, pocketbøker og gamle noveller ingen leste lenger. Senere fant jeg ut at det også fantes pornobladet innimellom alle pocketbøkene. De var hans.

På fireårsdagen min var jeg sent i seng, vi hadde lekt ute hele dagen og hatt det kjempegøy. Jeg var utslitt og sovnet fort, men ikke uten at bestemor først hadde sunget fadervår med meg på sengekanten og fortalt historier om kattepuser og hundevalper. Mine favorittdyr. Jeg sovnet fort, uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som ett uskyldig, lykkelig barn. Over natten ble jeg brått voksen.

 

Picture of pedophile standing at the child room entry

 

Jeg aner ikke hva klokken var, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet eller om jeg i det hele tatt hadde sovet - men jeg våknet av at han strøk meg på håret.

«Lille, nå skal vi leke en lek».

Jeg var trøtt og forvirra. Var det morgen alt? Hvorfor skulle vi leke midt på natten?

Han fikk meg til å utføre orale handlinger på ham. Jeg var redd, hikstet, skalv og gråt.

Han kledde av meg den fine, blåstripete pysjbuksa. Jeg ble motvillig med på det, skjønte ikke hva som skjedde og gråt enda mer.

«Lille, føles det ikke godt? Åh, huden din er så myk.»

Sytten år senere husker jeg enda den enorme smerten som sprengte i hele kroppen. Jeg kjenner det stadig på kroppen enda, jeg kjenner hvordan han tvang seg inn i meg. Jeg kjenner stadig lukten av deodoranten han hadde på seg, grepene han hadde rundt armen og munnen min.

Hviskingen hans i øret mitt og svetten som rant nedover tinningen hans og ned på meg. Jeg var fire år den gang, men bildene er like tydelige den dag i dag. Og jeg trodde på han, jeg trodde det var normalt. At det skulle være sånn.

Han gjorde seg ferdig, løftet meg opp på fanget sitt og ventet til jeg stoppet å gråte.

«Om du forteller dette til noen, kommer noen du er glad i til å dø».

Morgenen etter hadde den blåstripede pysjbuksa med teddybjørner flekker av blod på seg. Jeg var livredd. Mer enn livredd. Jeg vet at jeg gjemte den bort, men jeg kan ikke huske hvor og jeg er helt sikker på at verken jeg eller noen andre fant den igjen.

 

 

Tiden etterpå hadde jeg ofte mareritt om natten, det kom stadig blod i trusa og jeg tisset i sengen. Jeg kan ikke fatte eller begripe at ingen av de voksne så alle de tydelige faresignalene. Det var så tydelig. Så innmari åpenbart.

«Ikke gråt, det er normalt, det skal være sånn. Alle gjør det, det er vanlig.»

Noen uker senere, i sommerferien, skulle jeg tilbringe to hele uker sammen med pappa. Vi dro alltid på bilferie med bestemor og fetter, gjerne opp i nord. I forkant av ferien, gruet jeg meg så mye at jeg ikke bare tisset på meg om natten, men også om dagen. 

De ble to, jævlige uker. Tortur, trusler og tvang.

«Hvis ikke du stopper å gråte, stapper jeg en sokk ned i munnen din.»

Og slik fortsatte det. Annenhver lørdag i 9 år. Det utgjør ca. 230 ganger. Jeg var hos pappa annenhver helg, og vi tilbragte alltid lørdagskvelden hos bestemor og han. Der spiste vi kjøttkaker og selvplukkede poteter fra gården. Det som pleide å være favorittdagen min i uken - ble til min største frykt. Jeg tisset mye på meg, spesielt i forkant av pappahelgene.

Tiden gikk og jeg begynte i førsteklasse. Jeg var stille, sjenert og likte aller best å observere andres lek. Sitte for meg selv. Gjerne pusle litt med egne ting, som å tegne litt. Hatet sosiale sammenhenger. Enda tisset jeg mye på meg, og skjulte det ved å løpe vekk fra skolen. Jeg var annerledes og mobbingen begynte. Jeg var rar, stygg og feit sa de. Jeg var dum og de skulle banke meg med spader. Skolen slo alarm, men ingenting ble gjort.

Årene gikk, ingenting forandret seg. Overgrep annenhver helg, mobbing på skolen. Jeg skilte meg ut, hadde små raserianfall. Slo, sparket, skrek og lagde leven dersom jeg ble sint. Ville ikke være med andre elever og bet mannlige lærere dersom de rørte meg. Men jeg sa det aldri til noen, ville ikke at noen jeg var glad i skulle dø. Virkeligheten min var forvridd, alt som ble påført meg som gjorde vondt, var vanlig. Det skulle skje. Jeg fortjente det. Det skulle være sånn.

«Sett deg opp, slikk meg der, ta den inn i munnen. Ikke gråt, det skal være sånn.»

Jeg husker ikke når, kanskje jeg var omkring 9 år. Eller 8. Kanskje 7. Eller 10. Men jeg klaget mye på at jeg hadde vondt i magen, ville ikke på skolen. Ville ikke stå opp. Ville ikke til pappa. Ville ikke spise middag. Ville ikke ut. Magesmerter var unnskyldningen. Og sant var det, jeg hadde vondt i magen. Jeg var helt kvalm av bekymring, hadde vondt i hele kroppen av stress og traumer. Hodet spant og jeg var hele tiden redd.

En dag tok mamma meg med på legevakten, men selvfølgelig var alt fint. Magesmertene kunne være en strukket muskel, sa legen. Han var fra Cuba og snakket på et språk til og med jeg forstod. Jeg likte ham. Eller de kunne være tidlige menstruasjonssmerter. Jeg må da ha vært eldre enn 7 og 8, kanskje jeg var 10. Eller 11? Han rusket meg i håret og sa at alt ordnet seg. Jeg håpet på det.

«Du er spesiell, prinsessa mi, du burde takke meg. Ikke gråt, det er vanlig. »

Jeg begynte i femteklasse og ingenting hadde forandret seg. Vi hadde seksualundervisning for første gang på skolen. Jentene ble plassert på ett grupperom og guttene satt i klasserommet. Vi, jentene, fikk Trine. Den ene klasseforstanderen vår. Guttene derimot folk Beate. Den andre klasseforstanderen, Trine var alles favoritt, hun var ung og hadde bergensdialekt.

Jeg visste null, niks og nada om sex og seksualitet på forhånd. Jeg visste ikke at det som skjedde med meg, ikke var greit. Jeg visste ikke at det som skjedde mot meg, var ett lovbrudd. Jeg visste ikke hvordan barn ble til, jeg visste ikke hva mensen var. Jeg visste ingenting. Og jeg fikk sjokk. Jeg fikk frysninger i hele kroppen. Jeg fikk vondt dypt inn i hjertet. Jeg frosset i hele kroppen og klarte ikke bevege en muskel.

«Åh, kjære, du gjør meg glad»

 

 

Jeg skjønte ikke med en gang at det som skjedde mot meg var ett lovbrudd, men jeg skjønte at det VAR unormalt. Jeg forstod at jeg ikke var normal. Jeg gråt. Midt i timen. Ingen skjønte noe som helst. Alle så rart på meg, noen lo og andre hvisket seg i mellom. Jeg så ned i pulten og gråt. Trine ba meg vente ute på gangen mens hun fikk ro i klassen. På gangen spurte hun meg om hvorfor jeg gråt, hun spurte om det hadde skjedd noe. Jeg sa nei. Hun godtok svaret og gikk tilbake til de andre jentene. 

Brikkene begynte å falle på plass i hodet mitt, jeg skjønte at det ikke skulle være sånn, men jeg var livredd. Jeg var enda reddere enn noen gang før. Utageringen ble verre. Jeg slo andre elever, kastet ting rundt meg, dyttet stoler over ende og kjeftet høylytt om jeg ble sint. Beate sa til mamma at jeg hadde adferdsproblemer. Men i virkeligheten utagerte jeg ikke fordi jeg hadde adferdsproblemer, men jeg utagerte for å bli sett.

Jeg ville at noen skulle redde meg, hjelpe meg, redde meg og se hva som skjedde med meg. Jeg prøvde å utføre med handlinger, det jeg ikke kunne si med ord. Jeg trengte det så sårt, men jeg ble avvist. Gang på gang. Istedenfor å bli sett og tatt hånd om, fikk jeg kjeft og telefoner hjem. Så jeg sluttet og lukket meg inn i min egen, lille boble. Gjorde meg så usynlig som overhode mulig. 

Etterhvert som sjokket rundt seksualitet hadde lagt seg, begynte jeg å klandre meg selv. Selvhatet vokste, og følelsen av å være skitten ble uutholdelig. Jeg skrubbet underlivet til det ble blodig og fikk rifter, jeg klorte meg, skrapte huden opp med neglene. Ville rive av meg underlivet. Tenkte at den var grunnen til alt vondt. Forbannet meg selv, hatet meg selv for at jeg var jente. Jeg ville dø.

«Det er normalt, lille venn. Det er sånn det skal være. Ikke gråt, det er vanlig».

I syvendeklasse, omtrent rundt tiden jeg fikk mensen og en tid før 13 årsdagen min, stoppet overgrepene. Jeg husker ikke siste gangen det skjedde, tidsperspektiv finnes ikke i hodet mitt, jeg vet bare at det dabbet av. Skjedde mindre og mindre. Og til slutt var marerittet fullstendig over. Men det var bare det fysiske marerittet, for det mentale helvete hadde bare så vidt startet.

Det er grusomt å si det høyt, eller i det hele tatt tenke det, men det at det stoppet gjorde alt bare verre. Kanskje mest fordi det stoppet av... Naturlige grunner? At ingen tok tak, at ingen gjorde noe. For frykten ble mer intens, det å aldri vite om det kom til å skje noe eller ikke. Om det faktisk var over, eller om det skulle fortsette. Før det stoppet var jeg forberedt. Forberedt i den forstand at det var et mønster, jeg visste når det kom. Men da det forsvant, blåste angsten seg opp i hele meg. Det å ikke vite. Uforutsigbarheten. Redselen. Jeg knakk sammen på helsesøster sitt kontor.

Jeg gråt i mange timer, men sa aldri ett ord. Det turte jeg ikke. Aldri. Jeg glemte aldri truslene om at noen jeg var glad i kom til å dø om jeg sa det til noen. Den sitter enda som en fare inni meg, til tross for at jeg vet det bare er tomme ord og trusler. Men det forandrer ikke frykten jeg som liten følte på, frykten og det enorme ansvaret jeg satt på, som jeg egentlig ikke hadde.

«Husk at om du sier det til noen, vil noen du er glad i dø. Du vil vel ikke det, vil du? Nei, så ikke fortell det.»

Det er så mange ting jeg ikke forstår fra tiden på barneskolen. Alle signalene jeg sendte ut var så tydelige, så åpenbare og så veldig lett å se. Hvorfor ble ingenting gjort? Hvorfor tok ingen tak? Hvorfor skjønte INGEN at det måtte være noe mer bak min til tider merkelige oppførsel? Hvorfor var det ingen som brydde seg nok til å se meg? For det aller vondeste, den tanken som svir aller, aller mest - er å vite at ingen brydde seg nok til å ta tak og grave litt. For om noen hadde spurt, hadde jeg svart.

Signalene mine var så sterke at det er nærmest umulig at ingen av lærerne mine ikke mistenkte noe. Det gjør så innmari vondt, og jeg er så sint. Om jeg hadde fått hjelp for starten av, ville jeg nok sluppet alt jeg har gått igjennom psykisk i senere tid. Men ingen brydde seg.

Jeg er ikke unik, jeg er langt derifra det eneste barnet der ute. Det er hundretusenvis av dem. Barn som lever i samme frykt som jeg gjorde, som lever med samme ansvar hengende på skuldrene som jeg hadde. Det er så mange fler enn jeg tør å tenke på, men jeg må likevel tenke på det. Vi alle må det, for det skjer. Det skjer i huset på andre siden av gaten, det skjer hjemme hos venninna til sønnen din, det skjer med barnet foran deg i køen på matbutikken og det kan til og med skje med ditt barn. Uten at du er klar over det.

 

Portrait of little girl crying with tears rolling down her cheeks

 

Voksne misbruker sin autoritet, barn mishandler andre barn og de mest vennlige menneskene du vet om, de som gjerne byr på kaffe og nystekte vafler, de som alltid hilser og de som virker så ordentlige - de misbruker barna sine. Vi er blinde, vi er selvsentrerte og vi er egoistiske. Vi ser det vi vil se og tror det vi vil tro. Legger oss ikke bort i andres elendighet, velger å tro at noen andre tar tak dersom nabogutten har en merkelig oppførsel. 

Jeg måtte gå ni år på skole uten at så mye som en eneste lærer en gang mistenkte at noe kunne skje med meg hjemme, at det ikke var adferdsproblemer eller trass. I niendeklasse tok engelsklæreren min meg til side og spurte rett ut. Jeg svarte. Brutalt og ærlig, for jeg var sliten av å bære en så tung bør på mine skuldre. Da hadde overgrepene stoppet for to år siden og jeg hadde levd alene i kaoset i elleve år.

Vi må slutte å så relativt på alt, vi må slutte å se gjennom fingrene, vi må slutte å la ting skure. Jeg brenner for dette med hvert fiber i kroppen, for fenomenet rundt seksuelle overgrep er så innmari unødvendig. Det skal ikke skje, det er ikke normalt og det skal ikke være sånn. Det ødelegger liv og lager dype sår i små sjeler. Man må ikke være redd for å sende en bekymringsmelding for mye, for det viser at man bryr seg. Og dersom familien ikke har noe å skjule, er det jo ikke noe problem.

Livet mitt er ødelagt, og jeg har tilbragt omtrent alle tenåringsårene mine på psykiatriske avdelinger og diverse institusjoner. Jeg ville satt uendelig stor pris på om noen faktisk hadde brydd seg så mye om mitt barn, at de satte i gang hjelp fra andre instanser om det var grunn til bekymring. For barnets beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.

 

Concept photo of bused child break the silence of sexual and violence abuse by drawing.

 

/ Bry deg.

 

P.S. Legg gjerne igjen noen ord til "Ida", som turte å brette ut sitt liv i et håp om at det kanskje kan hjelpe andre.

P.P.S Hvis ingen prater om det, blir ingenting bedre. Del "Idas" budskap videre!

Les også --> "En stor takk og hilsen fra "Ida"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Advarsel - sterke ord på vei

Dette er ikke egentlig et blogginnlegg, men historien om et innlegg. Et forvarsel, en advarsel, en oppfordring.

For i kveld skal jeg poste det tøffeste og vanskeligste innlegget jeg sannsynligvis noensinne kommer til å poste. Og jeg vil at du skal lese det. Men jeg vil ikke at du skal bli tatt helt på senga, så derfor dette innlegget. Kall det en slags introduksjon.

For jeg får mailer støtt og stadig, hver eneste dag. Mailer om ditt, mailer om datt. Ting jeg må lese, ting jeg må kjøpe, ønsker om gratisreklame etc etc. Men i blant får jeg også ting som stikker dypere. Som skjærer rett gjennom klærne og angriper hjertet. Mailer som gjør noe med deg og rister deg i grunnvollene. En slik mail fikk jeg for noen dager siden, og med en gang jeg leste den, visste jeg at dette måtte ut til verden.

Jeg ønsker jo at bloggen min skal være en kosebasert skravlekrok der vi kan ta oss velfortjent hvileskjær fra hverdagen for å prate skit og ha det spas, men noen dager blir vi også nødt til å ta den tøffe samtalen. Og det skal vi i kveld.

For i kveld skal du få servert en livshistorie litt utenom det vanlige, servert rett fra levra. Skrevet av en jente som kontaktet meg direkte og brettet ut hele sin hjerteskjærende historie. Og jeg ønsker at alle som er innom denne bloggen, ja hele landet, skal lese dette og ta det innover seg. Dele det med alle de kjenner og snakke om det på jobben.

Ja, det er ubehagelig, men å snu seg bort, gjør det bare verre. Ved å snu seg bort og si "Jeg orker ikke å lese sånt, jeg" gjør man ingenting for å hjelpe, snarere tvert imot. For dette pågår overalt, hele tiden, akkurat nå og vi MÅ gjøre noe for å stoppe det. Og noe av det viktigste vi kan gjøre er å prate om det. For barnas beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.

Så derfor velger jeg å løfte denne historien opp og frem for å vise den brutale virkeligheten som gjelder så altfor mange der ute. Gjenfortalt ord for ord direkte fra en som har fått livet ødelagt.

Du er herved advart.

 

 

/ Sees i kveld.

OPPDATERT: LES HOVEDSAKEN --> EVIG ARR PÅ SJELEN

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig egen musikkvideo!

Endelig har jeg kommet med egen musikkvideo! Sjekk den ut og la deg imponere av de fete effektene og den vakre dansen.

 

Making movie and slate holding by a man on wet road

 

Men sånn seriøst, før du går videre: Jeg innser at min sære sans for humor er i ferd med å bli et slags kunstprosjekt. Jeg innser det. Og jeg beklager.

Men like fullt, her er resultatet av en hel dags arbeid.

For jeg innså nemlig tidligere i dag at det helt sikkert er mange av dere som ikke vet at jeg faktisk er ganske flink på piano, så da synes jeg det var passende å lage en video der jeg viser mine ferdigheter.

Problemet er bare at i prosessen, så ble jeg litt... ja... hva sier man? Revet med.

Enjoy :-)

 



/ La den gå!

* Følg Elsahjerte på Facebook *

Til skrekk og advarsel

Ingen liker å innrømme feil og mange vil helt sikkert kalle meg en idiot for dette, men det er det så absolutt verdt om jeg kan bidra til å spare bare én familie fra en grusom skjebne.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For i helgen satt jeg og spiste frokost med barna mens frua lå oppe og tok seg en cowboystrekk. Intet spennende å melde, bare småprat og kos. For å holde lillesnuppa opptatt ved bordet, ga jeg henne litt diverse å leke med. En skje, en rangle, en gammel telefon. Men hun hadde allerede fått tak i en eske med fyrstikker som lå på bordet og nå satt hun og ristet på boksen. Hun så ut til å like lyden og jeg tenkte ikke stort mer over det.

Med lillesnupp nedsyltet i leker og underholdning ble det endelig godt med albuerom for far å få i seg litt frokost og slurpe kaffe. God stemning. Men så skjer det.

Etter kanskje bare 30 sekunder. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan hun klarte det, men plutselig spraker og freser det fra lillesnupp og brått står en fyrstikk i lys lue. Hun kaster den overrasket fra seg i det jeg kaster meg over henne.

Heldigvis stopper historien der. Vi var så utrolig heldige at dette skjedde mens jeg var til stede og fikk kastet meg over det. For nå har jeg lært og kommer selvfølgelig aldri til å gjøre dette igjen, men andre er kanskje ikke like heldige. En liten fyrstikk er alt som skal til.

Og jeg vet, å la en liten baby leke med fyrstikker kvalifiserer nok til Norgesmesterskapet i idioti, men det virket så harmløst, for hun er jo bare en baby! Men en liten feil kan få fatale konsekvenser og det er så utrolig fort gjort! Så derfor setter jeg gladelig meg selv i gapestokken til offentlig spott og spe, for kanskje, bare kanskje, kan det avverge en grusom skjebne for en annen familie.

Ikke vær en idiot. Ikke la barn leke med fyrstikker.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hilsen en idiot

*Følg Fyrstikkhjerte på Facebook *

De 10 beste reklamene fra Super Bowl

Jeg ELSKER Super Bowl! Ikke selve kampen, for amerikansk fotball interesserer meg mindre enn belgisk jazz, men derimot reklamene! Og her har jeg kokt ned årets mange reklamesnutter til mine 10 personlige favoritter :-)

Young man sitting on the couch watching a football game on tv with arms up

 

For jeg har alltid vært en ihugget reklamenerd, helt siden jeg var liten og satt limt til skjermen for å se TV-shop og gomle brødskiver med honning og brunost.

Og reklamer blir bare ikke bedre enn de som sendes under Super Bowl. Det er viden kjent at denne reklametiden er den dyreste i hele verden, og i år lå visstnok prisen på en 30-sekunders reklamesnutt på ikke helt beskjedne 42 millioner norske kroner.

Og derfor er det ikke veldig overraskende at de som investerer i reklametid her, legger sjela si i å bruke tiden så godt som overhodet mulig. Og slik skapes noen av de beste reklamene som finnes. Og sånt får et nerdete reklamehjerte til å hoppe og sprette.

Dog watching a movie with popcorn and cokeSnurr film!

 

Jeg vet at mange har et negativt forhold til ordet reklame, men reklame kan så absolutt være bra.

For selv om avsenderen har helt innlysende kommersielle interesser, kan skikkelig god reklame være både rørende, underholdende og fantastisk. For enhver idiot kan lage reklame av typen "Salg på gulost, kom og kjøp", men å lage virkelig god reklame, så god at den vekker følelser i deg, det er en kunst.

Og Super Bowl-reklamene er de aller beste på dette. Så derfor har jeg sittet og kost med reklamesnutter i hele dag, og kokt ned rundt 50 reklamefilmer til mine 10 personlige favoritter. Jeg legger også ved en liten setning om hva/hvorfor jeg liker hver snutt.

(NB. Rekkefølgen på klippene har ingenting med rangering å gjøre, kun kronologisk etter når de dukket opp på skjermen.)

Sleng beina på sofaen, trykk play og kos deg :-)

 

1. Hyundai - First date

Kevin Hart er en av de morsomste komikere jeg vet om, og dette er ganske nøyaktig en sånn type far jeg kommer til å bli ;-)



2. Avocados from Mexico - #avosinspace

Denne er for rar til å ikke like, dessuten ble jeg raskt forelsket i den lille sangen på slutten.

 

3. Doritos - Ultrasound

Mange av Super Bowl-reklamene er skikkelig "guttete" og denne er intet unntak. Lett å kjenne seg igjen her ;-)

 

4. Audi - commander

Selv om jeg kanskje synes det er liiiitt tidlig å selge biler på David Bowie, synes jeg dette er både fint og rørende. Litt usikker på oppfordringen om å kjøpe sportsbil til en gammel mann, men det får Audi ta på egen kappe.



5. Hyundai - Ryanville

Tenker det er ganske mange damer der ute som kunne tenkt å kjøre seg vill i "Ryanvill", haha! ;-) Men humor til tross, reklamen leverer budskapet mesterlig.



6. Toyota Prius - Robbery

Liker hvordan Toyota prøver å gjøre Prius til en kul bil og ganske tydelig frir til en ny kundegruppe her. Og det gjør de med glans :-)



7. Text talk

Skal ikke avsløre noe her. Men denne... wow. MÅ sees!



8. Doritos - Dogs

Hihihi, dette er jo som en hel Disney-film kokt ned til bare 30 sekunder! Herlig :-)



9. Heinz - Wiener stampede

Å herreguuud! Den som ikke lar seg sjarmere av denne godbiten har enten et hjerte av stein, eller er en hardbarka katteperson ;-)



10. Colgate - Close the tap

Her viser Colgate at de er seg sitt samfunnsansvar bevisst og jeg har på følelsen at denne kan gjøre en forskjell. Fint budskap som spiller rett på samvittigheten på en fin måte.



/ Hvordan kampen gikk? Ingen aning.

* Følg Reklamehjerte på Facebook *

7 små doruller

Tenk så rart å være så viktig, så stor, men likevel så liten.

For du er blant de tre viktigste i livet mitt, som er ganske bra jobba på så kort tid. De andre har hatt over 30 års forsprang, men du har kjempet deg til en plass på pallen på bare litt over et år. Og det er ganske imponerende for en som er så liten, men likevel så stor.

For selv om du er en av de viktigste personene i mitt liv, så er det ganske rart å tenke på at sånn egentlig, teknisk sett og i fysisk form, så er du faktisk ikke større enn 7 små doruller.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God ny uke! :-)

* Følg 19doruller-hjerte på Facebook *

Trange bukser, kjipe minner og sex med Jakob Oftebro

Hvis ikke DET er den rareste tittelen jeg noensinne kommer til å diske opp med, skjønner jeg ingenting. Men fortvil ikke, kjære leser, alt som står i tittelen skal bli innfridd.

 

Overweight man trying to fasten too small clothes isolated on white background

 

For etter en laaaaaang pause, har Christina og jeg ENDELIG kommet oss tilbake på hesten og lagt ut vår sjette episode av podcasten Gjesterommet. Og i denne episoden kan vi by på en rekke saftige godbiter!

Slik som:

  • Historien om de grusomme buksene som til dags dato er det jeg husker aller beste fra jobben på McDonalds i 1997.

  • Den utrolig ekle historien om da Christina var på sykkeltur som liten og møtte en voksen mann med onde intensjoner.

  • Den kontroversielle selskapsleken: Kill Sex Marry!

 

For dere som ikke kjenner til "Kill Sex Marry", så er dette leken der man blir gitt navnet på tre kjendiser, så må man velge hvem man vil gifte seg med, ta livet av og... ja... det tredje. I min utfordring må jeg velge mellom tre veldig kjente bloggere, mens Christina må ta noen tøffe valg i en helt egen Oftebro-Spesial! For gitt valget mellom tre slag Oftebro; hvem vil hun ligge med, hvem vil hun ta til sin ektemann og hvem får kula?

Alt dette og mye mer får du svar på i den rykende ferske, sjette episoden av podcasten Gjesterommet! :-)

 

 

Og du? Legg gjerne igjen spørsmål eller lignende du ønsker at vi skal ta opp i neste episode av Gjesterommet :-)

 

/ Gooooood søndag!

--> Følg Gjesterommet på Facebook

Akkurat her og nå

Det er så lett å la tiden fly forbi. Bare få unna frokost nå, så skal vi ut på tur. Skal bare ut på tur nå, så er det hjem. Bare få unna middag nå, så er det kvelden. Bare få unna denne dagen, så er det snart helg. Snart vår nå, blir fint det, bare bli ferdig med vinteren først. Blir fint det.

Men det er jo dette som er livet. Det er dette som betyr noe - akkurat her og nå.

Du og meg og en kopp med kaffe. Barn som kaster ost på gulvet, sprø rundstykker som spruter smuler, en sulten hund på jakt. En rolig sang på radioen, et gullkorn fra 3-åringen, sjarmerende babbel fra 1-åringen, et blikk fra deg, et hei fra meg, snørrpapir og ting som går i bakken. Leverpostei på genseren og prim i håret.

Vannmaling, plastelina og leker overalt. Et hus fullt av liv. Støyende, konstant og voldsomt. Men også helt fantastisk, for det er nå det skjer. Dette er dagene vi kommer til å prate om, da huset sto på hodet og ingen fikk sove. Livets beste dager og den kaotiske lykken med småbarn i hus.

Det er dette som betyr noe - akkurat her og nå.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God søndag <3

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Endelig kosekveld

I kveld skal vi endelig kose oss, bare du og jeg <3

Altså virkelig kose oss, og det er evigheter siden sist! Ikke fordi vi ikke prøver, det bare skjer ikke. Aldri. Helt siden i august har vi sagt at vi godt kan stå på med blogger og barn og hele sulamitten hele uka, så lenge vi får minst én kveld i uka til å bare være to i en armkrok. Men så langt har det ikke skjedd.

Vanligvis ryker kveldene med til at vi kaster oss over hver vår blogg så fort begge barna er i seng, og innen vi er ferdig med alt som skal gjøres, er klokka så mye at mor serverer den klassiske kommentaren: "Jeg er så trøtt at øya går i kryss!"

Men ikke i kveld. I kveld skal alt settes på pause. I kveld er det bare oss.

På agendaen for kvelden står en flaske vin som har vært med meg på flyttelass etter flyttelass i over 10 år(!!) og et utvalg rare oster som har stinket opp kjøleskapet i hele dag. På boksen venter to episoder med Idol-auditions og i sofakroken et matchende sett grå joggebukser. Og bare for å være på den sikre siden, har jeg kastet inn en halv løk til hver av ungene ;-) Så i kveld, min kjære, er det bare du og meg.

Og Markus Bailey.

 

 

En makaløst goooood lørdag til alle dere godtfolk der ute :-)

/ No alarms and no surprises, please

* Følg Ostehjerte på Facebook *

Humor for småbarnsforeldre

Har du hatt, skal du ha eller har du småbarn i huset - må du sjekke ut @ab.bel på Instagram!

Denne dama lager hysterisk morsomme tegninger som til de grader tar livet som småbarnsforeldre på kornet! Jeg har lagt inn et par av mine favoritter, men på Instagram finner du over 100 herligheter å meske deg med. Det siste bildet viser jaggu at det nylig har blitt bok av dette også, så da var bursdagsgaven til Christina i boks gitt. Herlig!

OBS! Samtlige bilder og bildetekster hentet fra @ab.bel

Enjoy :-)

 

#wokeuplikethis

 

The rookie mistake

 

Me-time #zen #egentid

 

Søndagsmorgenen er ikke helt som den engang var...

 

Samsoving i praksis  #mammalivet #zzz

 

Og bærearmen bare... Resten av kroppen er helt pudding. #mommyworkout #carrybaby

 

/ Noen som kjenner seg igjen? ;-)

For mer --> Sjekk ut @ab.bel på Instagram

Skilt ved fødselen

I dag fikk jeg en melding på facebook som fikk meg til å brøle ute i hemningsløs latter. Og siden det er fredag kveld og alt det der - selvfølgelig deler jeg gladelig morsomheten med dere!

På min kjæres bekostning, naturligvis.

For i går la frua ut et bilde på Snapchat av seg selv, usminket og fæl. Og noen, ikke meg altså, men noooen, kunne jo vært så frekke å si at denne lille tuppa:

 

 

Er som snytt ut av nesa på Garth fra 90-tallsfilmen Waynes World:

 

 

Hahaha! Nei? Ikke? Jeg klarer i hvert fall ikke se forskjell, hihihi.

 

(bilder: snakkle - whichcdn - fotolog - privat)

 

Sånn, da går jeg og legger meg i garasjen... ;-)

 

/ God helg! Og takk til medblogger Geriatriks for et våkent øye :-)

P.S. Husk å følge umulius82 på Snapchat!

* Følg Gubben til på Facebook *

Mimretid og ungdomskjærlighet

Tidligere denne uken kom jeg over en kommentar fra en leser født i 1997. Det fikk hjernen min til å løpe løpsk i gamle minner..

"Tenk å være født i 1997! Herregud, lurer på hva jeg drev med på den tiden..?"

Og sakte men sikkert spratt de frem, små sprett av historier fra hele 19 år tilbake. Tiden jeg mange ganger har tenkt på som den beste tiden i livet. Ungdomsskolen og videregående. Det var en litt annen Peter som vandret kloden den gang. En ung og hyperaktiv villstyring som gjorde livet surt for lærerstanden, spilte håndball, sto på snowboard, fløy etter jentene og så vidt hadde begynt å snuse på voksenlivets gleder. Og selvfølgelig ungdomstidens store plageånd: kviser.

Bare sånn for å sette tonen, dette var altså tiden da man hadde gått fra dette:

 

 

Til dette...

 

 

Skoleåret 97-98 var også tiden da jeg endelig, etter mange års ungdommelig forelskelse, klarte å kapre min ungdoms store kjærlighet. Den er egentlig ganske vond den kjærligheten man opplever i ungdomsårene, for den er så sterk, uhemmet og uregjerlig. Blir du først skikkelig forelsket, er det plutselig ingenting annet som betyr noe. Du ser for deg ansiktet til den du har kjær og livet blir brått et eneste stort sjakkspill der hun er alle brikkene, og du en ussel bonde. Det er en følelse så rå og brutal at jeg ikke engang unner min verste fiende å ha ungdommelig kjærlighetssorg.

Man ville ofret sin høyre hånd bare for et blikk. Om kvelden ligger man på sengen og går gjennom alle dagens små episoder. Om da man helt uvitende dultet borti henne i trappen opp til heimkunnskapstimen. Hva tenkte hun om det? La hun merke til det? Vet hun egentlig hvem jeg er? Liker hun meg? Hun synes sikkert jeg er teit. Synes hun jeg er teit? Kanskje hun likte meg frem til den dulten? Ååååh!

Jeg var en merkelig blanding av to ulike poler den gang, som nå egentlig. Samtidig som jeg var lærernes skrekk og brukte unormalt mye tid på rektors kontor, kunne jeg også dukke opp på døra til jentene jeg var forelsket i, med brev og egenkomponerte dikt. Om roser og kjærlighet og det. Gjerne med forslag til musikk.

Mon tro hva hun tenkte, min ungdoms store kjærlighet, da jeg, skolens bøllefrø, dukket opp på døren hennes med et søtladent frierbrev som også inneholdt anbefalingen: "Leses best til tonene av Herborg Kråkevik - Klovnen".

 

-CXRXb75CyQ

Og det fungerte! For ikke så altfor lenge etterpå ble vi endelig sammen <3 Etter flere års distansert sjakkspill om kjærlighet fikk vi endelig fortalt hverandre alle historiene, og det viste seg at hun hadde vært forelsket i meg et par ganger også. Jeg var i himmelen.

Men det varte vel ikke så imponerende lenge, noen måneder kanskje. Kanskje mindre. Akkurat det husker jeg ikke så mye av, må ha fortrengt det. Men det er ikke så farlig, for som man sa på den tiden (takket være den store 90-tallspoeten i Scooter): "Ze chase is beddah than ze catch".

 

Ladies? ;-)

 

P.S. Dette var for øvrig også tiden da jeg først ble kjent med "De grusomme buksene", men det er en heeelt annen historie ;-)

/ How much is the fish?

* Følg Mimrehjerte på Facebook *

Årets første vårtegn!

Plutselig kom det et drag av vår i luften og da var´n far raskt ute med fotoapparatet! Og slik gikk det :-)

/ samarbeid med Nikon

Teo <3

 

Joda, det er selvfølgelig altfor tidlig å rope ut at våren er i anmarsj, men likevel er det lov å ta seg en biiiiiiitteliten jubel for årets første forsmak. For nå lukter det virkelig vår lang vei! Snøen smelter, solen steiker, hundekabler tiner og fuglene jubler. Så i dag tok jeg med meg kamera ut på tur for å knipse noen glimt av den gryende våren, og jeg ble ikke skuffet :-)

 

 

 

 

 

 

Jeg kan for øvrig meddele at jeg nylig har inngått et nytt og spennende samarbeid med Nikon, og utover våren kommer jeg til å knipse meg vei gjennom hverdagen med et nytt og spennende kamera. Og basert på de første testturene rundt blokka, er det all grunn til å glede seg!

For si hva du vil om å ta bilder med mobiltelefonen, men for å ta skikkelige bilder trengs et skikkelig kamera. Og da er det utrolig spennende å få lov til å prøve ut råskinnet Nikon D5500, et knallbra speilreflekskamera som tar hverdagsbilder til helt nye høyder.

 

 

Det fine med et moderne speilreflekskamera, er ikke bare at det tar utrolig gode bilder, men også at det kommer med smarte, nye funksjoner, slik som innbygget Wi-Fi. Det gjør at jeg raskt kan sende bilder rett til mobilen og poste på bloggen eller Instagram. Helt genial for en travel blogger på farten. Med kameraet følger også en egen app som gjør at man kan bruke telefonen som utløser, for å ta kule selfies på avstand og mye mer. I det hele tatt et knallbra kamera med mange spennende muligheter.

Kameraet har dessuten en vinklet skjerm som kan tilpasses under klønete forhold, slik som i dette bildet:

 

 

Som for øvrig resulterte i dette bildet:

 

 

Men alt dette kan vi prate mer om senere. For nå legger jeg bare ved et knippe bilder av min første prøvetur med kameraet, så håper jeg du kjenner at det allerede nå vokser frem en liten forsmak av vår :-)

 








 

 

 

Utover våren kommer jeg til å skrive flere innlegg med tips og triks for å ta bedre bilder. Jeg kommer spesielt til å prate om dette med å ta bilder av barn, for alle vet at å ta gode bilder av barn, kan være en massiv utfordring. Men et par enkle tips og triks kan være alt du trenger for å løfte bildene til helt nye høyder! :-)

... og aller helst et skikkelig kamera, selvfølgelig ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Knips knips!

Klikk og les mer om Nikon D5500

Test av magisk løk

Etter gårsdagens innlegg om den pågående løk-krangelen, ble jeg nødt til å prøve ut teorien om den magiske løken på egen hånd. For det hjelper ikke meg om 1000 mennesker sier at det står en rosa elefant bak husveggen, hvis jeg ikke har sett den selv.

Så i går kveld, en liten stund før leggetid og helt uten å si fra til Christina, gikk jeg til verks. Jeg kuttet en løk i to og dokumenterte det hele på Snapchat underveis.

 

 

Løken ble plassert på en stol inne på rommet til plutten, så tasset jeg ned igjen.

Resultatet etter noen få minutter var skuffende. Hostingen vedvarte.

Men noe må ha skjedd i hodet mitt, for jeg begynte umiddelbart å FORSVARE LØKEN!!

Kanskje den står for langt unna? Kanskje det var en gammel løk som har mistet litt av kraften? Vent nå litt, står vinduet oppe? Da kan jo den magiske løk..parfymen gå rett ut av vinduet! Nei nei nei, her må noe gjøres.

Så opp igjen med meg. Og når jeg først var i full overtroisk-modus, så jeg at det faktisk var ganske mye som ikke var optimalt. Både vinduet OG døra sto oppe, så muligheten for løken å etablere seg i rommet må ha vært tilnærmet null. Så jeg satt vinduet såvidt på gløtt og lukket døra bak meg.

 

Løken er plassert. Kryss fingrene!

 

Før jeg kom så langt, flyttet jeg løken fra stolen opp på kommoden ved senga.

Og tok med Husfreden som sto der. For i mitt hode ville den magiske løkluften fly rett bort til planta og bli spist opp av den. Det kan vi ikke ha noe av, så ut med seg, lille plante.

Så gikk jeg en tur med hunden, pusset tennene, og la meg inn til pluttis. Mens jeg lå der og koste meg med boka mi, tok det ikke lang tid før det kom et skikkelig host.

Jasså ja, så er alt dette løkpratet bare tullball likevel? Søren heller, også jeg som hadde begynt å tro. Og mens jeg lå der og tenkte på løk, mens jeg noterte meg at rommet begynte å lukte mer og mer som en kebabsjappe, sovnet jeg omsider med hodet fullt av løktanker. Hvor lenge jeg lå sånn vet jeg ikke, men ikke ett host var å høre.

Og da jeg våknet igjen var klokken nærmere halv åtte. Ikke en eneste hostekule hele natta!!! Og tro meg, jeg hadde våknet. Hvordaniallverdenerdetmulig?!

 

 

Kan noen vær så snill å forklare dette for meg?! Finnes det en løk-spesialist, en lege eller et eller annet som har en logisk forklaring på hvorfor dette funker??

For én ting er helt sikkert: Det funker. Bare det at jeg faktisk skriver at løk funker mot hoste sitter så langt inne at det i seg selv er bevis nok.

 

 

/ Ære være løk i det høyeste

OBS! Husk å følge løkdramatikk og annen moro på Snapchat --> Pappahjerte

* Følg Løkhjerte på Facebook *

Ukas krangel - løken

Den siste uka har vi hatt en pågående krangel her i huset, og nå må jeg bare få ut min frustrasjon, for jeg tror muligens det har klikket for Christina...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det startet med at plutten hostet litt for andre kveld på rad. Eller "litt"... Han hørtes ut som en illsint schäfer med kennelhoste. Og jeg vet ikke helt hvordan det oppsto eller hvor ideen kom fra, men plutselig kommer Christina inn til meg i stua med en løk i hånda. Jeg sitter i sofaen og jobber, og aner fred og ingen fare.

Hun forteller meg at hun har blitt tipset om å kutte en løk i to og sette den inn på rommet til et barn som hoster. Jeg gir henne et rart blikk.

Hun fortsetter med å si at hun er blitt tipset av en leser, hun har gjort research og flere kvinner i et forum på nettet er enige om at løk hjelper mot hoste. Passiv løk altså. Satt på en hylle. Blikket mitt har nå blitt så skjevt og rart at jeg er i ferd med å pådra meg strekk.

Løk? Mot hoste?

Jeg spør om hun ikke kan ha lest det feil, at man skal gi barna en løkbit til kvelds, blande det inn i grøten eller lignende, men neida. Sett en halv løk på hylla og se hosten mirakuløst forsvinne.

Jeg gir henne noen sekunder til å tenke over saken, og til min store forskrekkelse virker hun seriøs. Jeg bryter ut i gapskrattende hånlatter og må tørke tårer før jeg får hikstet frem et eneste ord.

- "Bahahaha! Christina, jeg vet at du er ganske godtroende, men seriøst? Løk på hylla? Fordi 5 damer i et forum sier at det funker?"

- "Ja."

- "Christinaaaaa... Du er bedre enn dette. Vær så snill a, si at du kødder!"

- "Nei. Jeg har lyst til å prøve. Hør på ham da!"

- "Ja, jeg hører det, men løk? Altså... du vet at jeg elsker deg og alt det der, men har det seriøst rablet for deg?"

- "Men de sier at det funker! De er like sjokkert som oss!"

- "De?! Hvem er de?! De kan være innsatte på et mentalsykehus eller korrupte løkbønder."

- "Men det kan jo ikke skade å prøve?"

- "Jo... Vær så snill a pus, dette blir for teit."

- "Dust. Jeg gjør det."

 

Så forsvinner hun opp trappen, stadig akkompagnert av lyden fra en babycall som lyser opp som nyttårsaften hver gang hostekulene går av som fyrverkeri. Det kommer til å bli en lang og kjip natt... Jeg skrur på musikken og jobber videre. Mens jeg sitter og skriver, rister jeg på hodet, oppgitt og litt bekymret for madammen. Altså, hvor overtroisk er det mulig å bli?

Tiden tikker av sted og etter en halvtimes tid kommer Christina inn i stua, slår ut med armene og ser på meg. Munnen på vidt gap.

- "Seriøst?!"

Det er alt hun sier. "Seriøst". Jeg ser på henne, hun ser på meg. Forvirringen er total.

- "Seriøst, hva?" spør jeg.

- "Hør da!", hun fortsetter å stirre måpende rett på meg som en idiot.

- "Hør hva da? Jeg hører ikke en dritt jeg.."

- "Nei, ikke sant? Han hoster ikke lenger!!"

- "Øøøøh..."

- "Seriøst, etter at jeg var inne med løken tok det kanskje 5 minutter og etter det har det vært HELT stille!"

- "Jammen asså, hallo... Kanskje det var det at du åpnet døren og fikk ut litt gammel luft, kanskje han hadde noe i halsen, det kan jo være en million ulike grunner!"

- "Nei! Det er løken! Seriøst, det virker!!"

Og slik gikk vi frem og tilbake som to sta esler. Til slutt måtte vi bare gi oss på at det kanskje var løken, kanskje ikke. Det viktigste var at hostingen tok slutt. Ferdig snakket.

 

24 timer senere.

Babycallen bryter ut i fullt raveparty igjen. Plutten har vært pjusk og hjemme hele dagen. Jeg går ut på kjøkkenet og finner Christina ved kjøkkenbenken. I det jeg kommer inn døra, snur hun seg rundt og i hendene holder hun... en løk.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

- "Å kom igjen a, seriøst? Jeg trodde vi var ferdige med dette nå."

- "Ja selvfølgelig! Andre kvelden på rad, så får vi se om løken gjør jobben eller ikke. Det kan uansett ikke skade å prøve."

- "Vel jo... for hvis du tror på alt mulig tullball, kommer hjernen din til å gi opp."

- "Dust. Jeg går opp."

 

Og like fordømt...

5 minutter senere. Stillhet.

Ikke lenge etter hører jeg de raske museskrittene til Christina komme pilende i oppglødd gange mot meg. Æsj, nå kommer det.

- "Hæ? Hva sa jeg? Det virker! Å herregud, det virker!!"

- "Men -"

- "Kan du ikke bare innse at det virker. Jeg vet da søren hvorfor, men det virker!!"

- "Sååå, hvorfor har jeg aldri hørt om det før da?"

- "Jeg vet ikke jeg vel, kanskje fordi verden er full av fordomsfulle mannfolk som deg? Uansett, det virker! 2 kvelder på rad, Peter, det kan du ikke nekte for."

- "Jeg skal innrømme at det var litt rart, men sånn er det med tilfeldigheter. Ikke noe mer enn det"

- "TO kvelder på rad, Peter. Dagen før hostet han jo halve natta gjennom, men nå har det vært helt stille begge nettene med løken."

- "Ja vel, så kanskje han er i ferd med å bli frisk da!"

- "Nei, det er løken!"

- "Nei, det er ikke løken.."

- "Jo!"

- "Nei, for satan, er du helt -"

Brått gikk vi hvert til vårt og samtalen fikk en muggen avslutning.

 

2 timer senere og Peter er på vei til sengs.

Vi møtes på badet og lar tannbørstene riste og danse i takt. Grunnet sykdom både her og der, skal jeg legge meg inn til plutten på den provisoriske ekstrasengen på gulvet. Vi gjør oss ferdige med kveldsstellet før vi møtes ute i gangen for en siste kos og et lite suss. Christina prøver seg en siste gang:

 

- "Men du? Du må jo innrømme at det er ganske sprøtt da. Ikke vært et eneste host i hele kveld..."

- "Joda... begynner vel å bli frisk da."

- "Men hørte du ikke hvor ille det var RETT før jeg gikk inn i stad?"

- "Jo jo, men så gikk det over."

- "Åh Peter, at du må være så teit. Kan du ikke i hvert fall si deg enig i at løken KAN ha en effekt?"

- "Beklager pus, men det er en løk.. Det blir for dumt, bare."

 

Vi enes om å være uenige og går mot hver vår dør, men akkurat i det jeg skal åpne døra hører jeg henne igjen:

- "Du?"

- "Ja?"

- "Du kan egentlig bare ta ut løken, altså. Det er ikke umulig at han blir liggende og hoste hele natta, men det er jo du som skal ligge der inne. Og siden du ikke tror på det uansett så..."

Det blir stille. Jeg blir nødt til å tenke meg om.

Så hvisker jeg tilbake, så utrolig lavt at det nesten ikke lar seg høre:

- "Assååå, når den først står der... kan jo ikke skade"

Så smetter jeg inn døra før hun rekker å svare, men jeg kan tydelig kjenne det triumferende gliset hennes brenne i ryggen.

For jeg må bare innrømme det, uansett hvor latterlig det høres ut: Løk... ser faktisk ut til å fungere! Jeg hater å innrømme det, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor, jeg vet bare at når det kommer en hostekule nå, er jeg førstemann ut på kjøkkenet ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Overtroisk, nyfrelst og forvirret - løk er magi.

P.S. Har det klikket for oss eller finnes det andre som sverger til løken??

* Følg Løkhjerte på Facebook *

Bør jenter og gutter oppdras likt?

Under spørsmålsrunden kom jeg i dag over et veldig interessant spørsmål:

"Jeg lurer på hvordan du som far ser på det å skulle oppdra en datter versus en sønn? Føler du det er en forskjell i måten å tilnærme seg det på"

 

Superhero kid wearing boxing gloves against blue sky background. Girl power and feminism concept

 

Tusen takk for et veldig interessant og tidsaktuelt spørsmål! Det er jo veldig mye fokus på dette, og uten å gå inn på hele den (idiotiske) debatten om prinsesser og superhelter, vil jeg bare få si at vi nok kommer til å oppdra først og fremst etter personlighet, ikke kjønn.

Jeg har ingen predisponert holdning til at lillesnupp må dras mot feminine valg og farger, mens plutten skal tøffes opp og knuse stein. Om noe, kan det faktisk virke som at barna våre blir stikk motsatt av dette, for plutten virker som en stille, ingeniør-aktig type, mens lillesnupp er utagerende og tøff som juling!

Jeg er jo selvfølgelig opptatt av likestilling og alt det der, men i disse dager må jo reklamekataloger inneholde gutter som leker med dukker for at ikke foreldre skal gå i fistel, og karneval avlyses fordi gutter kler seg som superhelter og jenter som prinsesser. Å snakke om at karnevalkostymer i barnehagen fremmer kjønnsstereotypiske holdninger, blir litt for mye for meg. De er barn.

Jeg synes det må være lov å si at vi har to ulike kjønn og at de kanskje muligens kan ha ulike interesser. Vi trenger kanskje ikke oppfordre til det, men vi trenger ikke gå helt bananas heller. Som sagt: De er barn. Jeg er ikke så hysterisk opptatt av at alt skal være likt og kjønnsnøytralt, så lenge man blir gitt de samme mulighetene.

Jeg tenker at vi kommer til å oppdra barna våre så likt som mulig, men med noen tilpasninger. Jenter og gutter funker ikke helt på samme måte, men først og fremst handler det vel om personlighet. Så vi kommer nok til å la personlighet være toneangivende, ikke kjønn. Om lillesnupp vil være med på fisketur, mens plutten vil være hjemme og leke med dukker, så må de få lov til det. Jeg er mest opptatt av at de får utvikle seg i tråd med deres personlighet.

Men én stor forskjell kommer det til å bli: Tenårene. Når lillesnupp bikker 13 gir jeg ansvaret for hennes videre oppdragelse fullt og helt til Christina. Jeg har ikke tenkt til å blande meg opp i intrigene og dramatikken som følger med en jente i tenårene, hehehe. Jeg er der bare for å kjøre politiavhør på de kvisete beilerne som kommer på døra her ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Sånn kommer fattern til å gjøre med alle de moped-fisende dunbartene, skjønner du?

 

/ Sving gjerne innom spørsmålsrunden hvis du har noe på hjertet :-)

* Følg Guttehjerte på Facebook *

Små barn gjør deg hjerneskadet!

Midt under et viktig jobbmøte i dag, innså jeg noe rart og ganske alvorlig: Små barn gjør deg hjerneskadet!

 

At jeg ikke har skjønt det før! Hvordan kan jeg ha unngått å se dette for lenge siden? Å få barn gjør deg hjerneskadet! Ikke veldig altså, bare litt. Ikke nok til at du bør oppsøke lege, bare såpass at du kan komme til å slite i sosiale settinger.

Og det innså jeg først i dag! Det var under et viktig jobbmøte at det slo meg. For mens vi satt der, slurpet kaffe og pratet om markedsplaner, bloggaktiviteter, Q1 og annen markedsjippo, kom vi plutselig over på dette med barn. Barn er fint, barn er herlige. Har dere barn?

Men bare to av tre i rommet hadde barn, og som alle vet: Å prate om barn med noen som ikke har barn er No No. Spesielt om man er 2 mot 1, for to småbarnsforeldre som begynner å prate om bleiepriser, omgangssyke, barnehagedekning og barne-tv kan være veldig veldig vanskelige å stoppe. Og det er nøyaktig det verste folk uten barn vet. Så da måtte vi droppe det.

Problemet var bare at da hadde jeg og madammen på den andre siden av bordet allerede satt i gang barneprat-maskineriet. Viste seg at vi hadde døtre på omtrent samme alder og jeg kunne se gløden i øynene hennes i det vi endelig så ut til å bevege oss over fra å prate fag til å prate bleier. Men så måtte vi kutte det ved roten, og derfra og ut hang det liksom en mørk skygge over møtet. Jeg ville prate om noro-virus og Poppeloppane!

 

Store Hu, Tuddelu, Pippeli og Pip.. :-)

 

Og plutselig begynte brikkene i puslespillet å falle på plass. Alle gangene jeg har sittet alene i bilen og hørt på spillelista til plutten (Du e eleeeeeekrisk!). All tiden jeg har blitt sittende igjen i stua for å se ferdig barne-tv mens barna har forflyttet seg til et annet rom. Grunnen til at jeg plutselig fyser på kinderegg hele tiden, og sist men ikke minst, den dagsferske hendelsen med min reduserte sosiale evne til å prate om noe som helst annet enn barneting...

Å herregud, det er som jeg fryktet: Livet som småbarnsfar er i ferd med å spise opp hjernen min!

 

portrait of young man with the finger in his nose against a wooden wall


 

Jeg trenger voksne impulser og jeg trenger det nå! For om man ikke tar grep tidsnok, er det bare et spørsmål om tid før det rabler helt og man kler på seg bart, frakk og trekant-hatt for å leke Kaptein Sabeltann selv etter barnas leketid.

Så i kveld skal jeg iverksette drastiske tiltak for å reversere prosessen. Jeg skal lese Kafka, drikke chablis og diskutere politikk med Christina. Så skal jeg sette meg i godstolen en times tid og høre på NRK P2.

(... håper de spiller noe Marcus & Martinus.)

 

 

/ Tuddeluuuu!

* Følg Poppeloppanehjerte på Facebook *

Spørsmålsrunde og nytt kommentarfelt

Hej hej hallå! I går kveld fikk jeg endelig på plass et kliss nytt kommentarfelt her på bloggen, for å gjøre det enklere for alle dere som ønsker å kommentere eller legge igjen et lite ord :-)

Sånn rent teknisk er det egentlig det gamle kommentarsystemet som har fått seg en liten fix, men samme det. Selv om Disqus-systemet var veldig fint og fjongt, så synes jeg det er litt klønete at man helst må ha egen profil, logge inn og alt det der.

Så fra nå av er ordet helt fritt! Ingen innlogging eller noe som helst. Og som en artig liten bonus vet jeg at denne typen kommentarfelt også funker som en åpen invitasjon til trollene som liker å kommentere anonymt, så jeg regner med at det blir litt flere av dem fremover også. Kan jo bli artig. Begynner uansett å bli altfor lenge siden sist jeg ble truet med barnevernet og den slags.

Og derfor, som en slags lanseringsfest, kjører vi spørsmålsrunde i dette innlegget! Sleng igjen en kommentar, et spørsmål eller hva som helst, og du vil få svar. Til vanlig prøver jeg å svare på det meste jeg får av kommentarer, snapper etc, men for akkurat dette innlegget garanterer jeg svar til alle.

Eller som man sier: Alle skal få ;-)

 

 

/ Prekas!

* Følg Spørsmålshjerte på Facebook *

Kjærlighet på et busstopp - min versjon

I forrige uke skrev Christina på bloggen sin om vårt aller første møte. Det var utrolig trivelig å se gamle minner komme til live igjen, og ganske rørende å lese om hvordan hun opplevde det. Men det var jo bare hennes side av saken... Hvordan opplevde jeg vårt aller første møte?

Jo, nå skal du høre.

 

Male and female legs during a date

Jeg husker veldig godt da utgangsdøra slo igjen bak meg og jeg begynte på de første skrittene mot bussholdeplassen. Vekk fra min trygge lille ungkarsbule i stødig marsj mot det usikre og skumle. Men også mot sommerfugler. For jeg var så spent. Så utrolig spent at jeg holdt på å kaste opp.

Helt siden den første lille facebook-meldingen tikket inn, hadde jeg... nei, vent nå litt. Det stemmer ikke. I starten var jeg jo ikke spesielt interessert. Vi var i hvert vårt forhold, bodde milevis fra hverandre og hadde verken kjennskap eller interesse for hverandre. Vi var som smør og genser på forskjellige planeter.

Men på et eller annet tidspunkt, noen måneder senere, ved en merkverdig tilfeldighet vi fortsatt klør oss i hodet over, så kom vi i kontakt. På facebook, av alle steder. Og det var bare gjennom et lite hint av et blikkfall, ikke en gang det. Som to blikk som møtes på en stappfull buss, og ingen tar notis av det. Som å si hei i kassa på butikken. Mindre enn det.

Men det var noe. Og en liten gnist trenger ikke stort mer for å bli en stor flamme.

Og brått var jeg på vei. Jeg hadde forsert hjørnet av den siste bygningen på vei opp, nå var det bare strake veien opp. For sent å snu nå. Hjertet holdt på å eksplodere og jeg visste ikke helt hvorfor. Eller.. det er tull. Jeg visste veldig godt hvorfor. Det var kjærlighet som banket på døren.

Og den banket hardt. Hvilket var ganske rart med tanke på at jeg bare hadde skrevet meldinger med denne lille spirrevippen av en jente så langt. Nesten ikke sett bilder og egentlig ikke pratet så mye på telefon heller. Mest tekst. Men det holdt lenge, hjertet forsto det lenge før meg.

Jeg begynte vel å skjønne at det måtte være noe stort på gang da jeg en kveld sendte henne et bilde av meg selv med Jif-flaska parat, som for å si: "Se for en ren og ryddig fyr jeg er. Liker å ha det rent og pent hjemme, jeg." Hadde hun bare visst hvilken slask jeg egentlig var.. Men hva gjør man ikke for kjærligheten? ;-)

 

How you doin´?

 

Kanskje allerede den gangen jeg var på tur med jobben, langt langt hjemmefra. Vi hadde så vidt begynt å sende meldinger til hverandre og enda var det ikke snakk om verken følelser eller forelskelse, det var bare meldinger. Trodde jeg, men hjertet kjente lusa på gangen. Det hamret hardt hver gang det tikket inn en melding, og jeg leste hver eneste linje med lupe. Sommerfuglene danset og pulsen steg. Det var et eller annet som bare føltes riktig, som om vi forsto hverandre fra første stund. Som å komme hjem.

Såpass oppslukt i meldingene ble jeg at jeg helt glemte tid og sted en dag på nevnte jobbtur. Jeg ble sittende limt til skjermen og jobbe meg halvt i hjel med et svar som ord for ord måtte være helt perfekt. Og sånt tar tid. Brått hadde tiden løpt fra meg, som igjen førte til at jeg dukket opp altfor sent på noe ganske viktig jobbopplegg. Og det var visst ikke så populært. Men samme det, jeg var forelsket. Forelsket! I tekst! Det var en rar følelse, men den lot seg ikke stoppe.

Jeg husker faktisk jeg skrev det til henne en kveld. Vi kommuniserte via MSN den gangen (dagens ungdom vil aldri forstå). Og jeg husker så godt da jeg skrev det. Hjertet hamret, svetten piplet og det føltes som å hoppe utfor et stup. Hva i all verden feilet det meg? Skulle jeg virkelig skrive til en jente jeg kun hadde kommunisert med via tekst, at jeg var blitt forelsket i henne? Jeg kunne ikke, jeg ville virke ravende gal!

Men jeg gjorde det.

Og hun svarte.

 

Og nå sto hun rundt hjørnet av den neste bygningen. Jeg var så nervøs. Men det kunne jeg jo ikke vise henne, så for å roe nervene spilte jeg høy og dundrende rock på øretrompeten. Mando Diao - Dance with somebody. Så høyt at ørene vibrerte. Men det var helt nødvendig. Og det funket til en viss grad. Nervene roet seg og jeg følte meg som Mr Cool der jeg gikk. Da jeg nærmet meg busstoppet var nervene i høyspenn og kroppen var sammenbitt som krokodillekjever. Det var som å gå inn døra på et jobbintervju. Jeg var så spent at jeg var livredd.

Da jeg rundet hjørnet av den siste bygningen før jeg skulle krysse gaten og møte henne for aller første gang, skjedde det som absolutt ikke skulle skje. For jeg skulle jo fortsette å være Mr Cool. Jeg skulle være han kule kisen som var helt rolig og urban hele veien, han som kunne sklidd rett inn i Hollywood. Men øretelefonene mine ville det annerledes...

Akkurat i det jeg tok dem ut, kastet de seg mot bakken. Jeg viftet etter dem og de skjøt ut til sidene i hver sin retning. Jeg veivet, viftet og herjet frenetisk, før jeg endelig fikk fanget dem og slengt dem i lomma. Jeg må ha sett ut som en pære dritings dirigent på ville veier. Jeg krysset fingrene for at hun ikke hadde sett det pinlige opptrinnet.

Men det hadde hun. Selvfølgelig. For der, på den andre siden av gaten, sto en liten kropp med et kjempesmil. Muligheten for å gjøre et imponerende førsteinntrykk var for lengst spolert, men det ektefølte smilet sa meg at det var dette hun kom for. Ikke Mr Cool, men Mr akkurat-sånn-som-du-er.

Og det var flaks, for jeg for min del trengte ikke å se på henne to ganger for å se at hun var kvinnen i mitt liv. Det bare var sånn. Som om det sto skrevet i stjernene. Som å komme hjem.

Det var kjærlighet på et busstopp.

... og resten er historie.

 

 

Les også: Christinas versjon --> Kjærlighet på et busstopp

/ I´m falling in love with your favorite song <3

* Følg Christinahjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits