februar 2013

Jeg sier opp!

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Etter at jeg ble mamma, har jeg begynt å si opp ting. Lokalavisa. Aftenposten. Nyhetsbrev. Før i tida hadde jeg utrolig nok tid til å besvare kundeundersøkelser!

Nå ønsker jeg overhode ikke å motta noe som kan stjele av min dyrebare tid. Jeg har til og med sett meg nødt til å klistre et "reklame nei takk!"-merke på postkassa til tross for at hamstring av tilbudsvarer er en fetisj jeg har hatt siden ungdomsskolen. Jeg har rett og slett ikke tid eller energi til å lese, undersøke eller krysse av noe som helst lenger. Det meste av alt jeg har sagt opp til nå har ikke blitt savnet, men i dag var det på tide å melde meg ut av noe jeg har utsatt i det lengste: bokklubben.

Jeg som elsker å lese bøker! Lukten av bibliotek er et av mine beste barndomsminner. Ganske sært og nerdete, jeg vet det. Glem skiturer og appelsiner og Kvikk Lunsjer i sola; påskeferie på hytta med en stabel uleste bøker i sofakroken det var lykke det! Men nå er denne stabelen plassert i bokhylla og har blitt til en verkebyll. Sofakroken er fylt med rangler, byggeklosser, kosebamser og klesklyper. Det eneste stedet jeg kan få sitte i fred med mitt lesestoff, er på do. Og doen må man for guds skyld ikke okkupere for lenge. For går det lang nok tid, ja da må plutselig Papsen veldig på do også, så fint hvis jeg bare kan skynde meg litt.

Da månedens hovedbok igjen dumpet ned i postkassa fordi jeg nok en gang hadde glemt å avbestille, skjønte jeg at noe måtte gjøres. Returportoen er dyr, men enda dyrere er det å betale for en bok man ikke vil ha. Jeg logget meg på bokklubbens nettsider og regnet med at et enkelt tastetrykk kunne løse utmeldingsproblemet. Å neida! Utmelding på nett? Ring kundeservice du! Det var like før taktikken fungerte, for jeg måtte faktisk ta meg selv i nakken for å få tastet telefonnummeret.

Jeg: Ja hei, jeg skulle hatt litt hjelp til å melde meg ut av bokklubben...

Mann: Ja, den er grei. Har du medlemsnummeret ditt tilgjengelig?

Jeg: *ramser opp nummeret*

Mann: Ja, akkurat. Jeg ser at du har vært medlem i seks år? Kan jeg spørre hvorfor du ikke ønsker å være medlem lenger?

Humre humre, tid for salgspjatt. Here we go.

Jeg: Ja det kan du gjerne spørre om, svaret er at jeg har blitt mamma og jeg har overhode ikke tid eller energi til å lese lenger!

Mann: Åååja, haha, nei det skjønner jeg. Men, nå skal du høre her. Hva hvis jeg kommer med et meget godt tilbud til deg. Kan det friste, tror du?

Jeg visste det!

Jeg: Tja, hvis tilbudet er at jeg får sove hele natten og litt ekstra fritid på dagtid, så tror jeg at jeg takker ja, altså!

Mann: Eh, hahahaha... Ehmm... Ja, akkurat... Jo nå skal du høre her. Hvis du godtar å være medlem i ett år til... Så skal du få en gavepakke av meg! I tillegg skal du slippe å avbestille hovedboka i fire måneder! Høres ikke det meget bra ut?

Jeg: Hva er det nå du mener... Ikke avbestille hovedboka i fire måneder? Men medlem et helt år? Må jeg plutselig begynne å avbestille igjen?

Mann: Ja, etter fire måneder må du avbestille som vanlig. Men da kan jeg tilby en engangs-påminnelse, sånn at du ikke glemmer det!

Jeg: Hva? Men altså Dette hjelper jo ikke meg noenting... Jeg ønsker bare å melde meg ut av bokklubben!

Mann: Ja, men dette er et veldig godt tilbud.

Jeg: Eh ja, det forstår jeg.. Men hva med min rolle som mor? Som er årsaken til at jeg nå ønsker å melde meg ut? Jeg får vel ikke mindre å gjøre etterhvert som sønnen min vokser seg større og mer aktiv?

Mann: Nei... Men... Som jeg sa, du slipper å avbestille i fire måneder. Og den fine gavepakka jeg snakket om har en verdi på 600 kroner!

Jeg: Bare meld meg ut du okei?

Mann: Ok, da. Det skal jeg selvsagt ordne. Ha en fin dag!

Kjære bokklubb:

Dere synes kanskje ikke det er en gyldig utmeldingsgrunn at jeg som mor ikke rekker å lese bøker, men da hjelper det i hvert fall ikke å prøve og prakke på meg en gavepakke full av enda mer lesestoff! Ring meg gjerne opp igjen når vi forstår hverandre. Alt jeg ber om er 20 minutter med lesetid på dass hver dag.

- Christina

(Liker du Christina Mammahjerte sine tekster? Legg igjen en kommentar :))

(For mer moro: sjekk ut Pappahjerte på facebook)

Drømmen om voksenferie

Livet som småbarnsforeldre byr på lange dager, lite søvn og høyt støynivå. Da er det godt at det er lov å dagdrømme litt mellom slagene.

Han ser på meg, et lurt smil venter i munnviken. Han vet at jeg vet, men han bryr seg ikke. Før jeg rekker å stoppe ham så har han løftet hele grøtskålen og sendt den gjennom rommet. Mens vi voksne gjør store øyne, slår han om til et enormt smil. Hunden, som til nå har ligget uberørt på bakken og halvhjertet fulgt med, sveiver i gang halen og spretter opp. Middagen er servert! Grøt på bakken, brokkoli på bordet, vann på klærne, grøt i fjeset, brokkoli i luften, vann på bordet. Kjøkkenet er fullt av oppvask og den rolige middagen har blitt en grisefest. Alt vi har servert så langt har blitt underkjent og selv leverposteien ble sendt tilbake. Det vi står igjen med er en stor bøtte spørsmålstegn og et sultent barn som er tøffere å blidgjøre enn Hellstrøm. I stua ligger bråkete leker som et minefelt og bare venter på å bli utløst. Guttungen blir merkverdig stille i noen sekunder og en velkjent duft av fordervelse fyller rommet.

Jeg ser på min kjære, hun ser tilbake. Fire slitne øyne møtes og i et stjålet sekund er vi langt, langt borte. Vi drømmer oss vekk til et hotell der alt er snudd på hodet. Et hotell der flekkete joggebukser byttes ut med myke morgenkåper. Der bleier har blitt til badetøy og smokker til solkrem. Der vi kan våkne etter en lang natt og være mettet på søvn. Der frokost serveres blant svaiende palmer og vi kan sitte i timevis og blafre i hver vår bok, kanskje akkompagnert av et glass rødvin. Eller to. Der havbrisen flørter lett med håret og tiden sakte passerer mens man bare er til. Når kroppen blir for varm og svetten pipler, senker vi oss ned i bassenget for et forfriskende bad. Når magen knurrer, blir vi servert de lekreste retter av en smilende kelner som kjenner oss og vet hva vi liker. Der batteriene lades og sjelen masseres. Et sted der ferie er ferie og roen kan nytes i lange drag.

[gallery = 8]

 

Så våkner vi til og blir slengt tilbake til krigssonen på kjøkkenet. Vi smiler til hverandre og tenker det samme: En vakker dag, en gang når lillemann har blitt eldre, da blir det voksenferie. Et hvileskjær i hverdagen for bare oss to, men ikke nå. Vi ser på vår lille tyrann, smiler fornøyd, bretter opp ermene, tar på oss hjelmene og stuper ut i felten igjen.

/

Ønsker du å nyte noen dager med total avslapping på et stilfullt hotell i rolige omgivelser? Sjekk ut Vings voksenhotell!

Notiser:

- Denne teksten ble skrevet for min arbeidsgiver Ving, men jeg synes den passet bra for mine lesere og har fått tillatelse til å bruke den på bloggen.

-Rettighetene til bildene tilhører Ving Norge, en del av Thomas Cook-gruppen).

Om varme bad og kvalitetstid

Jeg har elsket å ta varme bad helt siden jeg var ung. Jeg kan enda huske at søsteren min og jeg satt i badekaret sammen med pappa og brukte barberkosten hans til å ta barberskum på knærne og late som vi barberte dem.

Bare tanken på det glovarme vannet gir meg frysninger. Den første totten stikkes ned i vannet og i et lite øyeblikk føler man seg som en hummer i sin siste time. Med begge føttene godt plantet i flytende lava, senkes hele legemet og det går kaldt nedover ryggen. Et øyeblikks panikk og man tenker at det kanskje er for varmt, men så vender man seg til det og da er man der. I noen hellige minutter slipper alle bekymringer taket og man er ett med seg selv. Det er nok det nærmeste jeg noensinne vil komme en slags religiøs åpenbaring. Tanker som okkuperer hjernen som myldrende sommerfugler, slippes fri og hodet fylles av ingenting. Store tanker blir som dugg for solen og alt man føler er ro. Det er meg, meg selv og fint lite annet.

Så blir man far.

Jeg og mine egeninteresser befinner oss nå et sted mellom hundens kveldsturer og klesvasken, på rangstigen. Jeg rekker sjeldent  aldri å bade alene lenger, men hvis jeg gjør det så finner jeg ikke roen. Det er ikke lenger et fristed. Roen har forlatt badet og det føles travelt, selv når guttungen sover og eimen av bleie har senket seg. Men som med alt her i livet, så kan man velge å kjempe i mot eller svinge med. Derfor har jeg og dutten kommet opp med en ny hobby! Og der er pappa helten. I blant føles det nemlig som om mamsen gjør 90 % av arbeidet her i huset. Mens jeg er på jobb så forsvinner klesvasken og dukker opp nyvasket og brettet i skapet. Gulvet lukter plutselig grønnsåpe og leker finner veien tilbake til standplass helt av seg selv. Men det er én ting papsen gjør best og det er å bade. Kontrasten er stor til tidligere sjelepleie med feminint mangoskum på overflaten og Enya i øretrompeten, men gleden er den samme, om ikke større.

I det store badekaret sitter store pappa som holder kontroll på skuta, og i sin lille plastbalje sitter guttungen og har kontroll på badelekene. Min jobb er egentlig bare å være badekarets Mitch Buchannon og sørge for at alle sammen snart får feire jul igjen. Jeg får kanskje æren av å låne en av badelekene en gang i blant, men for det meste så sitter jeg og leker med tærne hans. Det er sikkert fryktelig irriterende, men de er så små og søte. Er vi riktig heldige så får vi inn en ønskelåt på P3 mens vi sitter der og plasker, leker og småprater. Det er så fantastisk å se den lille kroppen sitte med vann til brystet og ha det som plommen i egget. Titt og ofte snur han seg rundt og ser på meg med et stort smil. Det er vår greie og da er det bare oss to i hele verden.

Etter et varmt bad er det ingenting som kan slå en runde med hårføneren (takk for tipset, onkel Thomas)! Lille dutten ler og holder pusten om hverandre, mens hårføneren blåser ham tørr på null komma svisj. Etter dette er det på med pysjen og opp på skuldrene til pappa. Jeg elsker å se i speilet på vei ut fra badet; en nydusjet gutt som sitter på skuldrene mine med en dunete hanekam på hodet og et enormt smil om munnen.

to fornøyde karer!

en liten dutt som er riiimelig slækk i puddingen etter et varmt bad

Så tasser vi ut til mamsen, nybadet og klar for kvelden. Hun blir alltid fornøyd når hun får en smørblid liten rakker i armene og hun tar i mot ham som en konge. Han smiler, hun smiler, jeg smiler. Når det kommer til vasking av gulv og bretting av klær så er jeg kanskje ikke best i klassen, men akkurat der og da, når dutten er nyvasket og mamma fornøyd, da føler jeg meg som verdens beste pappa.

Lik hvis du liker myke badepapser :)

For mer moro, sjekk ut Pappahjerte på facebook

Mitt første år som far

I dag fyller sønnen min ett år og derfor tenkte jeg det var en god anledning til å oppsummere mitt første år som far.

Stolt, nybakt og livredd

Året startet relativt brutalt. Det jeg mistenkte at kun var en enorm promp som hadde bygd seg opp over tid i magen til frøkna, viste seg å være et vaskekte barn. Etter få dager på et meget uvanlig hotell ble vi dyttet ut i kulda og hele verden forventet at vi var klare til å være foreldre. Jeg er jo ikke engang i stand til å holde liv i en livsglad korianderplante hele veien hjem fra butikken, og nå skulle man liksom livnære et menneske?! De første par dagene var helt idiotisk kaotiske og tilværelsen bar tydelig preg av en graverende mangel på rutiner. Men så begynte ting å ramle på plass, en etter en: Bleier tas på slik, den gryntinga betyr at han er sulten, når han gråter sånn er han trøtt som en dritt, den kremen bør ligge der og fast føde var han ikke klar for enda nei.

Men så da, når man først har fått i gang en bra rutine, ja nei da blir alt snudd på hodet igjen. En lang periode kunne vi bare legge minstemann i vogna og rulle litt, så sovnet han tvert. Jeg husker jeg la ut kosteskaft og ulike hindre rundt om i leiligheten på regnværsdager, så rullet jeg bare frem og tilbake over disse til nurket sovnet. Det trikset var en sikker vinner i noen uker, men så var det plutselig like ubrukelig som gårsdagens tabloider. Sånn er det egentlig hele tiden og på starten blir man tatt på senga av alle nye endringer, men med tiden lærer man seg å "roll with the punches" som det så fint heter.

Med unntak av mørket, døden og atomkrig, så har nok bæsjebleier tidligere vært min største frykt i livet. Jeg har fryktet bleier slik en "pappa-betaler"-student på BI frykter eksamen, men noe forandret seg i det sekundet jeg ble far. Nå skifter jeg bleier som en superhelt og kan helhjertet si at jeg er kurert for frykten. Hvis du sliter med samme problem, kan jeg anbefale deg å lese innlegget Bleieskift for menn.

Jeg har innsett at man ikke skal tro man vet alt. Jeg blant annet fått et helt annet syn på andre mennesker og tenker at folk gjør oftest så godt de kan. Jeg skal ikke være helt skinnhellig her, for jeg tuter fortsatt og gir fingern til idioter som kjører som apekatter, men jeg dømmer ikke folk på samme måte som før. De har sikkert sine grunner til å gjøre som de gjør og i blant er man best tjent med å være tålmodig. Folk lar ikke ungene skrike på flyet i et bevisst forsøk på å plage andre og det er lett å si at andres unger er kresne når man ikke har barn selv. Folk har ulike vaner på absolutt alt når det kommer til barn, enten det er hva barna spiser, når de spiser, hva de ikke skal spise, når de skal sove, når de ikke skal sove etc etc opp i mente. Derfor får en bare holde seg til sitt eget program og la andre gjøre det samme. Det er med andre ord god grunn til å fremme forslag om å få skrevet Kardemommebyloven inn i grunnloven.

Jeg har lært at det finnes kvaliteter i meg som jeg aldri trodde fantes. Jeg har aldri hatt lyst på barn og det kan du for øvrig lese mer om i Min Historie, men da jeg ble far så våknet et urinstinkt til live. En fyr jeg aldri har møtt, steg til overflaten og tok tak i spakene. Det finnes til og med ganger da jeg klarer å overliste Christina Mammahjerte, selv om jeg alltid har tenkt at en mor nødvendigvis alltid vet best. Mer om "Når pappa vet best" kan du lese her.

Jeg har lært at penger ikke er alt. Uansett hvor dyr en gave måtte være, så vil man aldri kunne klare å overgå emballasjen den kom innpakket i ;) Og hva gjelder gaver til nybakte mødre, så er det faktisk samme saken. Ingen gave kjøpt for penger, kan overgå lykken over en hel natts ubrutt søvn.

Jeg har alltid tenkt at livet alltid var bedre da man var yngre. Akk, den som bare var 16 igjen. Akk, den som bare var 24 igjen. Jeg har også alltid vært redd for at hvis jeg fikk barn, så ville jeg bli en bleiestinkende nikkedukke uten egeninteresser eller et eget liv utenom barna. Men så fikk man barn da, og nå ser jeg bare fremover! Jeg har innsett at å få barn ikke er slutten, men starten. Det ble kanskje slutten på det livet jeg førte før, men starten på et nytt liv som er så uendelig mange ganger mer givende. Jeg er fortsatt meg selv, jeg gjør fortsatt idiotiske ting og er barnslig slik jeg alltid har vært, men livet har fått en helt ny mening.

Men kanskje viktigst av alt, så har jeg lært at jeg ikke er hovedpersonen personen i mitt liv. Jeg har nemlig alltid levd med den oppfatningen om at alle planetene går i bane rundt meg og at historiebøkene skrives for hvert skritt jeg tar. Men nå har jeg møtt en som er viktigere. Venner, familie og kjæreste betyr selvfølgelig uendelig mye de også, men den kjærligheten man føler for sitt eget barn, det er en særegen kjærlighet som opphever alle regler. Han er ikke store karen min sønn, men han betyr alt for meg.

Gratulerer med dagen gutten min, pappa er så ekstremt stolt av deg.

(Lik hvis du liker og sjekk ut Pappahjerte på facebook)

Gullkorn fra en gravid kvinnes munn

Det er ingen hemmelighet at gravide kvinner kan få de merkeligste gastronomiske lyster. Har du en kjæreste som er fysen på nyrøkte bjørnebær eller murpuss? Mitt tips til far: Skriv det ned! Dette kan nemlig være en god kilde til mye moro. Dessuten er det fullt mulig at din kjære kan ha glemt det aller meste. Presenter notatene dine ved en festlig anledning, slik som i en bursdag eller i et bryllup. Eeeeller... Du kan legge det ut på en blogg slik at hele verden får se det :D

Stakkars popcornskål var sjanseløs

På Starbucks i Tyrkia, med en frappuccino:

Peter: ”Sitter du der og sleiker lokket?”

Christina: ”Nei nei, ikke jeg… babyen.”

I bilen på vei hjem fra Larvik:

”Hva er det med den derre potetstappa a? Jeg har så sjuukt lyst på potetstappe!!”

I Tyrkia, hver eneste gang regningen kom i en liten boks:

”Godteri? Godteri? Buuu, ikke godteri!”

22 juni, helt ut av det blå:

”Nå fikk jeg lyst på en skikkelig stor burger! Med bacon på! Jeg liker burgere med bacon jeg”

På restaurant i Tyrkia:

Peter: ”Gå på badet du, pus”

Christina: ”Jeg vil spise blåskjell!”

På hotellrommet i Tyrkia:

Peter: ”Godt med potetgull?”

*Christina nikker, smiler lurt og mumler*

Christina: ”Pappaboo skal kjøpe mer etterpå”

Tekstmelding, 17. juni:

Peter: ”Wasabi! Du skakke ha no kebab! Btw: Spist kylling og salat til lunsj og er på min andre supergreens. Det var kaker til frokost, spiste grove skiver OG nå var det kake her, men jeg tok bare to kjipe skorper som second lunch! :D Ny uke og denna skal bli bra!”

Christina: ”Herregud, hva skjer a?? Du er flink!! Jeg.. Sulten.. Har sykt lyst på potetstappe!! Haha!! Får ikke sove.. Kebab.. Vi orker jo ikke lage noe i kveld? Peeliiis…? o_O”

Tekstmelding, 01. august kl 15.40:

Christina: Skjønner ikke hvorfor jeg kaster opp så fort vi er tilbake i byen igjen, men nå tror jeg det er karma… Åpnet smashen i stad, for jeg bare måtte :-/ Og nå kom alt opp igjen, blandet med frokosten som i dag bestod av peppermakrell.. Aldri mer smash! Aldri mer peppermakrell!! Syk jeg :`( Og søt.

E-post, 17. august kl. 14.03:

Åj, nå fikk jeg lyst på riskake med gulost! Da får jeg gå. Hihi.

Ny e-post, 17. august kl. 14.03:

Må innrømme at jeg nettopp gikk på den første felleskort-smellen! Helt ubevisst... Men det var sånn derre tikronæærs på ICA, og da slang jeg med to sjokolader som var på tilbud.. Tenkte jeg skulle gjemme dem i en skuff eller noe til det ble krise, men nå må vi pent dele isteden, hahaha :) Og en pose med potetskruer, jeg MÅTTE ha noe salt lissom. Der har'u meg, lissom!!

Sorry, skal skjerpe meg...

 

Hvis DU har opplevd noe lignende, hadde det vært utrolig morsomt hvis du la igjen ei litta kommentar og fortalte om det :)

(Lik hvis du liker og sjekk ut Pappahjerte på facebook)

Mamma vet alltid best!

Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte

Jeg satt på venterommet en tidlig morgen på helsestasjonen. Min tre måneder gamle baby sov søtt i armene mine, og alt var nøye planlagt i forkant. Stelleveska hadde jeg pakket kvelden i forveien, samtidig som jeg la fram klærne som lillemann skulle ha på seg. En body som var lett å ta av og på, matchende bukse, søte små sokker. Vi hadde stått opp tidlig for å unngå stress, hadde gått en god omvei for å rekke en liten hvil i vogna og mor hadde drukket sin kopp med te. Nå lå lillemann der, veid og målt, nyskiftet, mett og god etter en ammerunde på stellerommet, og det var fortsatt mer enn nok tid for en liten cowboystrekk før det var vår tur.

Da kom plutselig en heseblesende pappa løpende opp trappen; med en unge under den ene armen, stelleveska flagrende i den andre. Han flerret av seg skoene og løp rett bort til skranken.

"Ja hei, jeg er pappa'n til Martin, vi skal til sånn ettårskontroll nå klokka ni! Eller vent, nei, klokka er jo kvart over - vi er litt forsinka!" Lille Martin hang og dinglet som en potetsekk mens han kikket seg rundt. Damen i skranken sa at det var i orden, at han bare kunne velge seg en ledig plass og gjøre Martin klar for veiing og måling. Og så kunne hun gjerne ta imot helsekortet nå med en gang. Faren ristet flau på hodet; nei helsekortet, det lå på kjøkkenbordet hjemme... Han tørket den svette pannen sin med en tydelig stresset hånd da han hadde satt fra seg sønnen sin på en stellematte. Brukte han et helseteppe eller engangsunderlag som helsestasjonene oppfordrer foreldre til å ha med? Selvfølgelig ikke.

Lille Martin satt så pent, og da han fikk øye på meg og lillemann inne i hjørnet, gliste han stort og blottla en rad med små tenner. Og en real melkebart, samt matrester i munnvikene. Faren dro av ham lua:

"Jøss, haha! Du har yoghurt i håret! Og hvor har det blitt av en den andre sokken din?" Gutten skrattet høyt idet han nappet av seg den som fortsatt satt på.

Jeg sukket oppgitt inni meg. Dette var så typisk. Menn i pappaperm, det kan da umulig være forsvarlig! Mor må da helt klart være best egnet til å ta seg av småtrolla?

Sent i går kveld gryntet det i babycallen. Vi hadde akkurat skrudd av tv'en for kvelden og Peter stod på badet og pusset tennene. Det hender iblant at smokken er det som skal til, så jeg listet meg inn og stappet den i før jeg smøg meg ut igjen. Det fungerte. Jeg gjorde meg ferdig på badet og hadde nettopp lagt meg under dyna, da gryntingen startet igjen. Jeg kikket på Peter. Han kikket tilbake. Ingen av oss sa et ord, vi bare lå sånn og kikket på hverandre - grav alvorlige - mens vi tenkte de samme tankene:

"La ham sovne igjen... Jeg er trøtt.. La ham sovne igjen!"

Men lydene eskalerte gradvis og snart grenset det til smågråt fra barnerommet. Peter spratt ut av sengen og var inne hos ham før jeg rakk å protestere. Skulle vi ikke bare ventet et par minutter og sett om han fant kosebamsen sin, da..? De siste nettene hadde jeg nemlig fått en gryende mistanke om at han verken var sulten eller tørst, men kun hadde lyst på ammekos. Den onde sirkelen ønsket jeg å bryte før den ble rutine. Etter et par minutter ble det stille der inne og jeg kjente søvnen komme sigende.. Så søvnig..

"Han ser ikke akkurat trøtt ut", hørte jeg fra døråpningen. Jeg slo opp øynene, og der stod Peter med hendene i siden, ganske oppgitt.

"Men han er jo stille nå, kom og legg deg - så ser vi hvordan det går", mumlet jeg. Etter flere måneders erfaring med soving både på dagtid og kveldstid, vet jeg jo at å ta ham opp for tidlig som oftest gjør vondt verre. Peter lukket døra inntil og da hørtes et høyt vræl fra barnerommet. I mine ører var dette trassgråt, men det samme gjaldt tydeligvis ikke for ørene til Peter.

"Vi kan ikke la ham ligge sånn!", sa han anklagende. Nei.. Vi kan jo ikke det.. "Men hva hvis han bare gråter fordi han er trøtt, da blir det jo bare verre hvis vi tar ham opp?"

Mer rakk jeg ikke tenke, før Peter trampet ut av soverommet med et "nei, vettu hva!" Noen sekunder senere stod de der i døråpningen, lillemann fortsatt gråtende på armen til papsen og ingen av dem var i særlig humør.

"Hmm, hva med litt pupp da, mamma?", foreslo far. Jeg sukket stille, klart lillemann kunne få en påtår. Peter la den lille bylten ved siden av meg, men det skulle vise seg å være svært upopulært. Den lille kroppen stod i bro og hylte av fulle lunger. Ikke sulten, ikke tørst. Flott. Han var sikkert kjempetrøtt, også ble han dratt opp av senga, stakkar..

"Jaja, hva gjør vi nå da?", sa jeg oppgitt. Peter løftet opp gutten, prøvde å trøste uten hell. "Vi går på kjøkkenet og prøver et glass vann". Jeg snudde meg rundt i senga, lysvåken nå. Hadde jeg satt pris på å være uthvilt før jeg ble mor? Nei. Jeg hadde tatt det som en selvfølge. Å, den som kunne skru tilbake tida - bare for en stakkars natt!

Jeg hørte fortsatt gråten på kjøkkenet og følte meg litt som en dårlig mor som ble liggende - samtidig visste jeg at papsen hadde godt av å ordne opp uten meg hengende over skuldra. Hulkingen nærmet seg igjen. "Kanskje vi skal skifte bleia di, lille venn", hørte jeg før lyden av tospannet forsvant inn på badet. En liten kamp utspant seg der inne, nei - ligg stille, ikke vri deg rundt, du kan falle ned, vent litt, vent litt, ikke gråt sånn da, se her, se her, se på denne badeanda! - før de var tilbake på soverommet vårt igjen.

"Var det full bleie?", ropte jeg over larmen av gråt.

"Nei, men skiftet den uansett", sukket pappahjerte.

"Skal jeg prøve å legge ham igjen, eller?" Han begynte å bli sliten nå, papsen.

"Ja, prøv det. Sett i smokken og stryk ham på ryggen".

Et høyt hyl og massiv hulking, og vips så var de tilbake i døråpningen igjen.

"Kan han være sulten tror du?", lurte papsen. Jeg tvilte på det. Da ville han sannsynligvis kastet seg over puppen. I tillegg hadde han jo spist bra til kvelds?

"Nei, han er garantert ikke sulten", svarte jeg. "Det må være noe annet. Kanskje han hadde mareritt?"

Sammen tuslet de ut i stua, den slukørede faren og flyalarmen hans. Jeg kunne høre at de romsterte rundt på kjøkkenet, stadig akkompagnert av gråting. Men så ble det stille.

Merkelig stille.

Jeg ble liggende og lytte. Hva i all verden hadde skjedd? Et par minutter gikk uten at jeg hørte en eneste lyd. Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg stakk føttene ned i tøflene, dro på meg morgenkåpa, ruslet ut i stua og der i sofaen satt de. Mine to gutter, trøtte som østers begge to. Drømmehagen rullet og gikk på skjermen, og på kneet til papsen balanserte en skål med grøt. En toppet skje ble ført inn i en gapende barnemunn.

"Han var kjempesulten", hvisket Peter. Jeg smilte trett.

Det var da jeg innså at det kanskje ikke alltid er slik at mamma vet best. Selv om vi mødre ofte har laget våre egne rutiner etter mange måneder med mammaperm, så må jeg innrømme at mitt system ikke alltid er prikkfritt. Jeg lager kjedelig, sunn grøt. Pappa jazzer den opp med banan. Mamma nynner ved stellebordet, mens pappa jodler, hopper og spretter. Kanskje må vi rett og slett bli flinkere til å la fedrene få ordne opp, la dem ta kontrollen iblant og gjøre sin greie. Det er jo som oftest snakk om bagateller uansett. Den grå lua funker kanskje like bra som den blå. En pære til middag er kanskje bedre enn ikke noe middag i det hele tatt. Trassgråting i mammas ører, kan være sultengråting i pappas.

Og verden går ikke under selv om man møter på ettårskontroll med yoghurt i håret og bare én sokk på tottelotten.

(Lik hvis du liker og legg gjerne igjen en kommentar til Mammahjerte)

(...og sjekk ut Pappahjerte på facebook)

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits