hits

januar 2018

Jeg har blitt bilmekaniker!

Det skjedde mens jeg sto parkert på en bensinstasjon for å sjekke dekktrykket. For det kan jeg. Sjekke dekktrykk, skifte dekk, peile olje og fylle på spylervæske. Alt over det trenger jeg eksperthjelp til.

Så når jeg forteller Christina at jeg skal ut i garasjen for å mekke litt på bilen, mener jeg egentlig å fylle på spylervæske, sparke litt på dekkene og rappe en gammel tyggis fra midtkonsollen.

Men tilbake til bensinstasjonen. Der sto jeg altså, med lufttrykksmåleren i hånda, og følte meg ganske proff. Skrudde av hettene på de dingsebomsene som luften kommer inn og ut av, koblet på luftmaskinen og målte trykket. Fylte på og sørget for at alt ble perfekt. 2,5 foran, 2,4 bak. Gutten sin, det.

Og akkurat mens jeg sto der og følte at jeg faktisk på en slags måte dugde til noe, hørte jeg plutselig en dame rope på meg. Hun kom bort med en spørrende mine. Kan du hjelpe meg, spurte hun.

Jeg? Hjelpe deg med bilen? Er du gal, kvinne? Jeg kunne ikke hjulpet deg om bilen din løp etter deg med en kjøttøks. Ser du ikke det? Oser jeg ikke klønete mann fra milevis unna? Tydeligvis ikke. Hun må ha følt det, hun også. Det samme jeg følte der jeg satt på huk og slåss med slangen til den luftpumpemaskin-greia. Han der kan et og annet om bil.

Normalt sett ville jeg kanskje bare sagt "Beklager, men jeg er født med 35 tommeltotter", men så kom jeg plutselig på en historie. En historie som strekker seg tilbake helt til det herrens år 2000. Året vi alle trodde vi skulle suse rundt i flyvende biler.

Jeg var en blåøyd unggutt som, via min kjæreste på den tiden, hadde fått meg jobb på Jernia. Tjene en ærlig slant og lære seg litt om verktøy, kjøkkenredskaper og støvsugere i samme slengen. Perfekt.

Det eneste som ikke var perfekt var at det var en stooor butikk med stort utvalg og alt det skulle jeg gjerne kunne en del om. På dag én. Jeg visste knapt nok foran og bak på en stekespade.

En dag ikke lenge etter at jeg begynte i jobben, kom det inn en gammel dame. Så litt streng ut rett fra startblokka faktisk. Vi var tre stykker på jobb, én av dem en kvinne som hadde jobbet i butikken i mange år. Hun gikk bort til den gamle damen og spurte om hun trengte hjelp. Kvinnen sendte henne et langt, mistenkelig blikk, før hun snerret:

- "Eh, nei takk du, jeg trenger hjelp av en mann!"

Grumpy Old Lady
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Den ansatte prøvde å ymte frempå at hun helt sikkert kunne hjelpe til, men nei. Mann skulle det være. Og mann fikk hun. Eller, rettere sagt, hun fikk meg.

Jeg ble skyflet bort og sto plutselig svarskyldig fremfor en noe kjønnsdiskriminerende gammel dame. Hun trengte noe. Det er alt jeg husker, for jeg aaaaante ikke hva hun snakket om. Hadde ikke den fjerneste anelse. Så hva gjorde jeg? Sa at jeg måtte spørre om hjelp fra en av de ansatte og hentet tilbake den kvinnelige ansatte.

Og selvfølgelig, hun visste nøyaktig hva damen skulle ha. Lekset opp råd og tips og hjelp, opp og ned i mente. Hun visste alt! In your face, gamle skinn.

Det var altså så gøy å se ansiktet til den gamle damen gå fra sur sviske til lun aprikos. Klart, spesielt imponert over meg var hun jo selvfølgelig ikke.

Derfor, akkurat derfor, på bakgrunn av det lille nederlaget hele 18 år tilbake i tid, rakk jeg i dag å tenke: Endelig noen som trenger en mann, og jeg skal være den mannen. Visst pokkern kan jeg hjelpe deg med bilen!

Og det gjorde jeg. Og det virket!! Hun skulle nemlig bytte skilt på bilen og lurte på hvordan hun fikk det løs. Vår skiltholder har vært litt løs i det siste, så dette vet jeg alt om. Fikk tak i en skrutrekker, røsket løs plastholderen og serverte henne skiltet på et sølvfat. BOOM!

Så gikk jeg min vei. Som en seiersherre! Hadde det gått av en eksplosjon rett bak meg, hadde jeg ikke snudd meg engang. Jeg hadde bare nytt øyeblikket og tatt på meg solbriller. Jeg følte meg som kongen av verden.

Så bare for virkelig å toppe hele greia, fylte jeg på spylervæske og peilet oljen også. Så nå er bilen så god som ny og jeg kan føre opp et helt nytt yrke på CV-en. Tidenes beste start på dagen :-D


 

Hilsen,
Bilmekaniker på lavt nivå

Det snør, det snør, hva faen skal vi gjøre?

Girl playing with snow
Licensed from: Grekov / yayimages.com
 

Så har det altså skjedd igjen. Uvanlig mye snø har falt på kort tid og landet går i stå. Togene stopper, bussene kræsjer og 99 av 100 på Facebook deler bilder av snø. Snø! Som om vi bodde i Atacama-ørkenen.

For er det bare meg eller snødde det også i fjor? Og året før der? Og året før der igjen helt tilbake til den første huleboeren som sa: "Hey, la oss flytte fra dette lune, varme stedet og begi oss opp til et matløst isøde."

For det snør i Norge. Hvert år, potensielt halve året! Så man skulle trodd at vi hadde vært litt bedre forberedt innen nå, men nei da. Biler går i grøfta, togene bryter sammen og tabloidene basker seg i klikk.

I går så jeg til og med at NRK var direkte inne fra snøkaoset i Oslo. Direktesendt snø! Si meg, har hele nasjonen gått bananer? Jeg forstår at de måtte sendt ut en reporter i hawaiiskjorte og flip flops hvis været slo om til 35 grader og tropenetter i januar, men snø på vinterstid..? Er ikke det litt som å bli overrasket over å finne kjøtt i kjøttdeigen?

Så kan man selvfølgelig skylde på uvanlig store snømengder og andre værfaktorer, men er jeg den eneste som ser den tilsynelatende ganske opplagte sannheten her? Nordmenn er rett og slett ikke bygd for norske værforhold. I hvert fall ikke byfolk her sørpå. Vi skjønner det bare ikke.

Togene våre takler det ikke, kroppene kollapser og alt vi har bygd blir som korthus i en snøstorm. Og alt dette mens alle nord for Sinsen-krysset nærmest ler seg i hjel. Men til gjengjeld takler jo ikke de sol da.

Så fort det dukker opp et lite glimt av sol, oppfører de seg som fulle charterturister og breier seg ut på forsiden av VG med en utepils i hånda og hopper i havet selv om det ligger is i indre havn. Alt for å gni det i trynet på søringene. Det er jo ikke noe bedre det. Kanskje de heller ikke er bygd for norske forhold.

Kanskje ingen av oss er det. Eller kan det være en helt annen og langt mer dyster forklaring? For kan det tenkes at dette gjentakende fenomenet skyldes en til nå ukjent sykdom som gjør at vi glemmer været fra år til år?

Kan det faktum at vi aldri ser ut til å være forberedt på snømengdene rett og slett være en mental forsvarsmekanisme for at vi ikke alle skal rømme landet og reise til Spania som vær-flyktninger? Kan det være at vi rett og slett lider av "Snø-demens?"

Man in snow storm close up
Licensed from: Mreco / yayimages.com
 

Det ville forklart hvorfor vi går på de samme smellene år etter år, og tilsynelatende aldri klarer å skifte vinterdekk før det er for sent.

For til å bo i et land der snø er nærmest garantert hver eneste vinter og basert på mediebildet akkurat nå, skulle man tro at Norge er et land fylt med folk som aldri har vært i Norge før.

Så la oss alle ta et felles ansvar for å huske dette til neste vinter. Det er bare noen måneder til. Det kommer til å komme snø. Ganske mye.

Og hvis det faktisk er sånn at teknologien ikke har kommet lenger enn at busser, biler, tog, fly og hus går rett i fosterstilling så fort det kommer et realt dryss, ja nei da er vel det bare et endelig bevis på det jeg hevdet tidligere i teksten: Norge er tilsynelatende ikke bygd for norske forhold.
 

/ Ta på deg jakka, ikke stol på toget: Det kan komme til å snø i natt ;-)

Idioten blir skoleoppgave!

Akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne bli stoltere!!

love for school on white board
Licensed from: manaemedia / yayimages.com
 

For to dager siden skrev jeg om min bakgrunn som udugelig bunnfisk i skolens basseng (Les: "Idioten på bakerste rad").

Innlegget fikk vanvittig god respons og det er utrolig hyggelig. Spesielt for et sånt type innlegg, der man har brettet ut sjelen og eksponert en sårbar del av rustningen. Men den beste tilbakemeldingen av alle, kom via en forespørsel på mail.

Det var fra en lærerinne som lurte på om jeg hadde et valgfritt blogginnlegg hun kunne vise for klassen sin på ungdomsskolen. Innlegget skulle brukes til å analysere innhold og språklige virkemidler. Gjerne et innlegg med et klart budskap, et innlegg egnet for 14-åringer.

Timingen kunne ikke vært bedre, så jeg sendte henne "Idioten på bakerste rad". Raskt kom svaret om at hun veldig gjerne ville bruke det som skoleoppgave!

Og det gjør meg så stolt. Så vanvittig stolt! Tenk at min tekst skal analyseres og dechiffreres av en hel gjeng med nysgjerrige elever. Tenk at mitt blogginnlegg, en tekst omhandlende min udugelighet fra skoledagene, skal dras frem som et godt eksempel i skolen. Er ikke det toppen av ironi?

Men det beste er at teksten tar for seg min situasjon i akkurat den alderen de er i nå. For det betyr kanskje at det sitter en 14-åring i akkurat den klassen og leser akkurat de ordene og har det akkurat sånn jeg hadde det. Kanskje han eller hun blir truffet av teksten og ser at det finnes håp, selv når man føler seg håpløs. Og kanskje, bare kanskje, kan dette være spiren som skal til for noe mer å vokse.

Kanskje sparer jeg den ene personen for ekstremt mange turer til rektors kontor, ekstraordinære foreldremøter om hvorvidt man bør sendes på spesialskole eller ei, bortkastede år og mange(!) tusen brukt på privatskole for å gjøre opp for alt man har sløst bort.

Kanskje eller kanskje ikke, det vet man jo aldri, men det er fantastisk å tenke at det faktisk kan skje.

I love school
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

/ Takk! ❤️

Gjett hvem som kom ut av skapet?!

Man vet aldri hvem som plutselig kommer ut av skapet, men DETTE var litt av en overraskelse!

For jeg elsker å kaste ting, mest av alt klær. Klesskapet er jo alltid fullt! Selv om man føler at man bare bruker de samme 3-4 plaggene om og om igjen, har man fortsatt en hel armada av plagg i konstant beredskap. Og så fort man gløtter litt på døra, kaster de seg over deg som en tissatrengt valp.

Og jeg hater sånt. Hater når man prøver å lukke en overstappet kjøkkenskuff og ender med å knekke tre plastskjeer i prosessen. Hater å måtte stable sko i høyden, helt til de før eller siden synker sammen i en eneste stor grøt av såler og lisser.

Derfor elsker jeg å kaste klær. Tynne ut i rekkene og få kontroll over massene. Ikke bare det, men alt jeg kaster av klær sender jeg rett til UFF. Så i realiteten kaster jeg dem ikke, men arver dem videre. Det føles bra og her en dag fikk jeg den ultimate belønning for min hederlige innsats.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Elle melle deg fortelle, skjorta går i posen i år
 

Det skjedde mens jeg gikk gjennom skjorter og jakker jeg aldri bruker. Spesielt blazere. Jeg tror alltid at jeg skal begynne å gå med blazer, men det kommer aldri til å skje. Det ser så fint ut i butikken, men i realiteten er jeg ikke en blazer-fyr. Aldri vært, kommer aldri til å bli.

Problemet med blazere er også at de ser ut som dyre dressjakker og derfor overlever de mye lenger i skapet enn en helt vanlig t-skjorte. Dessuten er jo blazeren som ny, kanskje til og med ubrukt, selv om den har hengt lojalt på knaggen sin i snart syv år.

Men det er bare lenge man kan klamre seg fast til gamle klær, før man ender opp på TV.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så denne uken bestemte jeg meg for endelig å kaste den svart-grå blazeren jeg muligens aldri har brukt. Jeg tror seriøst ikke den er min engang! Kanskje noen glemte den igjen på en fest en gang, ikke vet jeg, men ut skal den.

Jeg pleier ikke å sjekke lommene i særlig grad, men denne gangen føltes det som at det var noe inni fôret et sted. Derfor tok jeg en rask inspeksjon.

Og se hvem som kom ut av skapet!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Warum?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sweet baby Jesus!
 

Hundre flis!! Ett hundre blanke, deilige, norske krøner.

Ja vel, så er det kanskje ikke tilstrekkelig til å sparke i gang en amerikansk valgkamp, men du vet hva de sier om én fugl i hånda og 10 på taket? Vel, alle som noensinne har funnet kontanter kjenner følelsen, og akkurat der og da føler du deg som verdens rikeste menneske.

For 10 000 på konto kan ikke måle seg med 100 kroner i hånda x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adjø blazer og takk for penga.
 

/ Og velkommen ut av skapet, Kirsten Flagstad :-D

Idioten på bakerste rad

I går fikk jeg en kommentar som traff meg rett i hjertet. En kommentar som fortjener et skikkelig svar.

Anonym skriver: "Du er flink med ord. Hvordan gjorde du det på vgs? Hvor mange seksere fikk du?"

Boy looking up from class
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Du aner ikke hvor glad jeg er for at du stilte meg det spørsmålet, for jeg var helt ræva på skolen. Beklager ordbruken, men et forfinet ord ville ikke gjort samme nytten. Skolen interesserte meg midt i korsryggen og det eneste jeg brydde meg om var å være klassens klovn. Prate i timen, vippe på stolen, finne på bøll.

Etter endt skoledag var det venner og idrett på menyen. Lekser var heller ikke et tema og det viste seg ganske tydelig på karakterkortet..

Jeg gjorde det gjennomgående kjempedårlig i alle fag. På et historisk bunnivå fikk jeg 1 til 0 på tentamen i nynorsk og 0 til 1 på tentamen i norsk bokmål. Jeg står også oppført med en hel rekke NG og LG i orden og oppførsel.

Det var ikke det at jeg var dum, jeg var bare litt hyperaktiv, ikke interessert og passet ikke inn i malen. Jeg husker blant annet en gang jeg leverte en engelskstil utformet som en tegneserie, der hovedpersonen gikk tur med gullfisken sin i bånd. Oppgaven ble, ikke helt uventet, totalslaktet. Kunstnerisk sett var den rett så fiffig, men som skoleoppgave var den et takras.

Av grunner som dette gikk jeg ut av skolen som en soleklar bunnelev uten en eneste sekser. Jeg var ubrukelig.

Nå lever jeg av å skrive. Jeg som fikk 0-1 på norsktentamen. I bokmål. Jeg har gitt ut bok og er nominert til Årets Gullpenn i prestisjetunge Vixen Influencer Awards. Du aner ikke hvor stolt det gjør meg. Men hvordan er det mulig for en person med et karaktersnitt lavere enn den gjengse chihuahua?

Jo, det er mulig fordi noen ganger i livet er man bare ikke i sitt rette element.

Du vet, folk snakker så varmt om at delfiner er så smarte og fantastiske dyr, men sett Flipper på en tredemølle og du vil se at mye i livet handler om å gjøre det som er riktig for deg.

funny dolphin
Licensed from: adrenalina / yayimages.com
 

La oss spole mange år frem i tid og gå til lørdag for to dager siden.

Jeg satt og så på "Hver gang vi møtes" og hørte Tshawe Baqwa fortelle historien om sitt liv. Om hvordan han i perioder levde på gata, og ikke minst om at han og Josef jobbet med musikk i 12 år før de (Madcon) slo gjennom. Det var ikke før de ga ut låta "Beggin´" at ting endret seg over natta.

Tenk på det. 12 år! Det må ha vært mange stunder med tvil, men han må ha visst at han var i sitt rette element og fortsatte. Nå er han en suksessfull artist og en av landets beste entertainere.

Det fikk meg til å innse en ting: Vi kan alle være der i livet uten å vite det selv. Trenger ikke nødvendigvis være på feil spor, kanskje er vi helt på rett spor, avkjøringen vår har bare ikke kommet enda.

Kanskje har du laget rare treskjæringer i et tiår, men aldri solgt så mye som en flis. I morgen kan være dagen da verden endelig forstår ditt talent.

Eller kanskje er du helt på feil spor og at grunnen til at livet ikke går fremover, er fordi du kjører i feil retning. Kanskje trives du ikke i jobben som regnskapsfører fordi den er helt feil for deg. Kanskje skulle du heller spilt bongotrommer for aper i regnskogen, slik du drømte om da du var barn.

Så bare husk det: Hvis du noensinne føler deg som en delfin på en tredemølle; gå av og ta deg et bad. Finn ut hvor du hører hjemme og gjør din greie. Tro på deg selv og gå dine egne veier.

For du er som Tshawe. Du har bare ikke gitt ut Beggin´ enda.
 

Hilsen,
Idioten på bakerste rad

Adam er tilbake!

annonse

Herregud, som vi har savnet deg <3

Helt siden i sommer har vi nemlig tenkt at vi skal klare å komme oss inn i et skikkelig godt middagsspor. Lage alt fra scratch og selvfølgelig variert. Ting som alle liker og en regnbue av farger. Kortreist, økologisk, sunt og godt.

Sette seg ned på søndag kveld for å planlegge. Ukehandling og full kontroll. Én tur på butikken, middager lagt opp hele uka. Ikke bare kjipe pølser og spagetti, men masse rart. Spicy thaimat, norske favoritter, indiske gryter og franske fristelser. Jo da, dette kommer til å bli bra.

Men det blir ikke sånn, vettu. Det blir spagetti og kjipe pølser. Raske løsninger og en frossenpizza på 220. Og kjøttkaker da. Hjemmelaget? Neppe.

For når barna kommer hjem fra barnehagen handler det om å få middagen på bordet fortest mulig. Vi kaller det "Ulvetimen". Den famøse tiden mellom skole/barnehage og middag, der alle er slitne, sultne og ganske gretne.

Da passer det dårlig å dampe lammelår eller ovnsbake gresskar. Maksimalt 20 minutter på hele prosessen er optimalt. Alt over det risikerer å sette løs ulvene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og derfor, akkurat derfor, priser vi oss lykkelige for at Adam endelig er tilbake i vårt hjem. For vi sverget lenge til Adams Matkasse, men tok en pause for å se om vi klarte oss på egen hånd. Herregud, vi har jo menyene, vi har jo muligheten, bare å ta seg sammen, så fikser vi dette.

Det skjedde aldri.

Men nå har vi endelig innsett at tiden med småbarn i hus ikke er tiden for store kulinariske opplevelser, med mindre man får litt hjelp. Og der er ingen bedre enn Adams Matkasse!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kan rett og slett ikke snakke varmt nok om hvor fantastisk deilig det er å få en hel kasse med råvarer til middag levert rett på døra. Ingen handling, ingen planlegging, bare service i toppklasse.

Adams Matkasse har mange middagsløsninger tilpasset ulike livsstiler og behov. Det finnes kasser for de som ønsker å gjøre seg litt flid på kjøkkenet og kasser for sånne som oss. For de som ønsker å slanke vekk litt julespekk og for de med allergier.

1. Velg den kassen som passer deg
2. Velg antall middager (3-5)
3. Velg hvor mange munner du har å mette (2-6).

Det er alt. Noen dager senere plinger det på døren og der står den: Løsningen på alle dine problemer. En gigantisk boks fylt med utsøkte råvarer, friske grønnsaker og en spennende ukesmeny.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Middag? Nei, jeg bare smelte sammen en wok fra scratch. Ikke tenk på det ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når barna elsker maten <3
 

Så er det bare å følge menyen til punkt og prikke, og innen uken er omme har alle de deilige råvarene blitt til smaksrike middager. Måltidene er perfekt variert og hver uke er det noe nytt og spennende å se frem til.

Vi har forelsket oss helt i Ekspress Familie, som passer perfekt til småbarnsforeldre med dårlig tid. Måltidene skal ta maks 20 minutter å lage og menyen har blitt gjort enda sunnere enn den tidligere var, og inneholder nå masse grønnsaker og råvarer av ypperste sort.

Adjø gørrkjedelige planleggingsmøter, hallo du lystige pling på døren :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke handle middag på en uke, sier du..? Adam, Æ ælsk dæ.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alt man trenger til pizzaparty :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Smækk boom, nyyydelig!
 

SUPERTILBUD TIL MINE LESERE!

Har du lyst til å prøve Adams Matkasse? Akkurat nå får alle mine lesere 25 % på sine to første bestillinger. Rabattkoden gjelder hele handlekurven. Det er en bra deal, det! Men OBS OBS: Husk å legge inn rabattkode: * TAKKPAPPAHJERTE *.

* Rabattkoden er kun gyldig for nye kunder og kan kun brukes 1 gang per husstand.
 

Så klikk på linken under, velg din kasse og gjør deg klar for tidenes mest knirkefrie middagsopplevelse.

--> Klikk her og få supertilbud på matkasser!

For en machofemi helg!

Som mann må man av en eller annen grunn veie opp det feminine man gjør med noe maskulint. Det er bare sånn det er. En mannegreie.

Hvis man tar et varmt bad med hvalmusikk og badesalt, må man liksom kjøre en runde med bicepscurls og pushups etterpå. Skulle man komme til skade for å synge med til en ABBA-låt, er man nærmest mannsforpliktet til å spille litt gangster rap i løpet av halvtimen.

Det er ganske barnslig egentlig, men jeg tror det ligger i genene våre. Som menn. Som de hårete apene som beskytter familien. Disse machogreiene har jo alltid vært der, men de litt mykere verdiene er noe nytt som får kropp og hjerne til å kjempe mot seg selv.

Og denne helgen må det virkelig kompenseres. Drastisk. For på fredag hadde jeg en dag som fikk svigerfar til å rynke på nesa. Først brukte jeg opp gavekortet jeg fikk til bursdagen og nøt min aller første fotbehandling!

Én time med filing og klipping og fotbad og småprat. Jeg har aldri gjort noe annet for tærne enn å dusje dem i ny og ne, så dette trengte krokodilleføttene sårt. Nydelig!

Men ikke spesielt macho..

Rett etter det hoppet jeg likeså godt på en time med hudpleie!

Dette prøvde jeg første gang i fjor, da jeg fikk det i gavekort fra Christina. Skeptisk og med et murrende snerr fra urmannen i meg. Men det er 2018, vi lever ikke i huler lenger og det er bare å innrømme: Hudpleie er magisk!

Ligge på en benk og kjenne ansiktet blir skrubbet, massert, satt inn i yoghurt og andre remedier, mens rolig, meditativ musikk setter deg i en slags velvære-transe.. Den moderne mannen i meg jubler. Apemannen kan bare gå og legge seg ;)

Men TO slike aktiviteter på én dag, må selvfølgelig kompenseres for, så i dag skal jeg på skytebanen og være macho. Fyre av skudd etter skudd mot intetanende leirduer og brøle som en gorilla når jeg treffer. Krutt, brøl og våpen, nå snakker vi.

Og hvis det er noen der som har lyst til å prøve seg i håndbak, så skal de jaggu få smake, de også.

Sånn, da burde det være balanse i regnskapet ;)


(salongrifle, ikke hagle, kun til illustrasjon)
 

/ God søndag!
Hilsen det glatteste fjeset i skytebod 2 :o)

PS! Siste mulighet til å stemme i semifinalen av Vixen Influencer Awards i dag!

Perler og personlighet

Vis meg hva du perler og jeg skal si deg hvem du er.

Etter at den siste puslespillbrikken ble lagt tidlig på nyåret, har familien Klonk vært på jakt etter en ny dille. Ganske raskt ble det klart at valget falt på perling. Små plastrør i alle regnbuens farger som kan settes sammen til å bli stort sett hva som helst.

Og akkurat det er litt interessant, for man kan si mye om folk bare ved å gi kreativiteten fritt spillerom og la dem sysle i vei. Det er så moro at to barn gitt det nøyaktig samme utgangspunktet, vil ende opp med å lage to helt forskjellige ting.

I hvert fall her i huset, for her har vi for lengst etablert at vi har én av hver. Én systematiker og én rotefrans. En som mamma, en som pappa. Dette ser vi igjen og igjen om det så gjelder klær, mat eller leker. Den ene vil gjerne følge en slags mal og sette ting i system, den andre vil ha det hulter til bulter. Oppdratt helt likt. Fascinerende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så da er det kanskje ikke så overraskende at når perlebrettene kommer frem, følger den ene oppskriften slavisk, mens den andre improviserer mer og tar sine egne kunstneriske valg.

I går sto for eksempel rotefransen og lagde et brett med rette streker i den samme fargen. Én farge per linje, ny farge per linje. Så ut til å bli et overraskende ryddig system. Men så, halvveis ut i mønsteret, endret man plutselig taktikk og la en sløyfe rundt resten av brettet og og la de resterende linjene inni der. Kunstnerisk frihet.

Det morsomme er at systematikeren så dette og friket nesten ut. Nei, sånn skal det jo ikke være! Det er jo ikke systemet! Hallo, det der går jo ikke! Selv var systematikeren travelt opptatt med å følge en perleoppskrift til punkt og prikke, men tok seg en pause fra sin travle agenda for å prøve å redde verden fra det regelløse perle-anarkiet som var i ferd med å utfolde seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Perleanarki
 

Selv lager jeg for det meste is og pizza for tiden, som bare kan bety én ting: Januar, abstinenser og bort med julespekket ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pinsett, for proffer og folk med pølsefingre ;-)
 

Ved nærmere ettertanke burde jo store bedrifter benytte seg av dette ved jobbintervjuer. Dropp de teite tullespørsmålene om hvilket dyr man ville vært og hva vennene ville sagt om en selv. Gi dem en bøtte med perler og en time til disp, så skal du se at du rekker rett inn i sjela på vedkommende på rekordtid ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God hælj!

OBS! Bare to dager igjen å stemme frem dine favoritter til finalen i Vixen Influencer Awards. Plis plis plis :-* (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Sykt barn, du liksom

Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før "sykt barn".

* Dette innlegget ble først postet for nøyaktig ett år siden, men deles igjen fordi det er akkurat like aktuelt i dag :o)

Adorable child dressed as doctor playing with toy over white
 

Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med "sykt barn" nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og "sykt barn" er deres måte snike seg unna?

Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..

På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.

Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.

Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.

For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.

Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.

Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!
 

/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter ;)

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Tenk å vite.. 💔

Tenk å vite at det skjer, men ikke gjøre noe med det. Tro, ane og føle, men la det bli med det.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke tørre å gjøre noe med det. Bare leve med det i frykt for hva som kan skje. En uutholdelig sannhet, men en frykt for konsekvenser som overgår selv den verste smerte.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke vite at det er feil. Å tro det er normalt. Å vite innerst inne at noe er alvorlig galt, men være så redd at du lurer deg selv til å tro noe annet. Å bli truet, manipulert eller banket til stillhet.

Å leve med en smerte så intens, et sår så dypt at det ikke lar seg lege. Å aldri kunne stole på en voksen igjen, tenk å være redd hele tiden.

Tenk å vite at andre vet, uten at de gjør noe. Det må være det verste. Å skrike etter hjelp bak en lydtett glassvegg.

Sad little girl
Licensed from: annems / yayimages.com
 

Alt som skulle til var at noen hørte. At noen så. At noen reagerte.

Det jævligste er at dette er hverdagen for så utrolig mange. Nøyaktig hvor mange er litt vanskelig å si, men tall viser at inntil 10 % av norske barn lever i en hverdag preget av vold og overgrep. 10 prosent!

Et estimat sier også at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte i 2016 om en voldsom økning i saker med seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn!

Det er langt forbi ethvert dekkende ord for trist å vite at det skjer. Hver eneste dag.

Heldigvis er det noe vi kan gjøre.

man with family of paper men
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Vi kan åpne øynene til realiteten. Notere det bak øret og være våkne. Jeg sier ikke at man skal løpe rundt og lete etter overgripere, for de feige jævlene gjemmer seg i skyggene, men følg med på barna. Plukk opp signaler.

Hvis du har den minste tvil og noe i magen forteller deg at her er det noe som kanskje ikke er riktig: Si ifra. Det er faktisk din fordømte plikt å melde fra om forhold som kan være til skade for barnet.

Ring Politiet (tlf. 02800), Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) eller kontakt Stine Sofies Stiftelse. Dette er mennesker som jobber med vold og overgrep mot barn hver eneste dag og som garantert kan hjelpe deg med hva enn du måtte lure på.

For som voksne har vi et særegent ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne, men også andres. For vi vet, vi ser, vi kan. Vi må beskytte de små som ikke kan beskytte seg selv.

Kanskje har de ikke språk til å forklare seg, kanskje blir de truet til stillhet, kanskje vet de ikke engang at det som blir gjort mot dem er feil. De vet bare at det er vondt. Kanskje skylder de på seg selv. Kanskje blir de fortalt at hvis noen får vite det, så kommer pappa i fengsel og det vil vi vel ikke? Kanskje blir de truet på livet.

Sad Little Girl
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Og bare tenk... det skjer hver eneste dag. Hver eneste jævla dag. Det er ikke noe jeg sier for dramatisk effekt, det skjer. Akkurat nå mens du leser dette.

Så hvis du noensinne skulle befinne deg i en situasjon hvor du tenker at du muligens kan gjøre noe: Gjør det. Meld ifra, rop ut, ta ansvar. Alternativet er at et lite liv kan bli ødelagt for alltid. Et liv du kunne reddet.
 

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Politiet: 02800 / Nødtelefon: 112

--> Stine Sofies Stiftelse (tlf. 37 29 40 90)

Du og jeg og MeToo

Med fare for å få kuttet av meg hodet: Er det bare jeg som synes det har gått for langt?


Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
 

Det startet bra. Kjempebra! Dra et nedhysjet problem frem i lyset og eksponer monsteret ved sitt sanne navn. Kvinner som har blitt tvunget til stillhet, kvinner som ikke har blitt trodd, kvinner som har måttet leve med sannheter som ingen vil høre, endelig kom deres tid. Ut av skyggene og ned fra høye stoler ble de dratt frem en etter en.

Menn med fete barter som hadde misbrukt sin makt. Dra dem ned, spark dem ut. Bra! Men det handler selvfølgelig ikke bare om de spektakulære enkeltsakene. Dette er bare ledende eksempler som går i bresjen for kampanjens suksess.

Den virkelige suksessen er å bryte ned denne ukulturen i alle samfunnslag. På jobben, på julebord, på ferie, i hverdagen. Få slutt på den helvetes ukulturen der menn står nærmest fritt til å seksuelt trakassere kvinner slik det behager dem. Kvinnene blir sjeldent hørt eller trodd uansett.

Altfor lenge har det vært en slags stille aksept for at sånn er det, og selv om det ikke er greit, så er det vel bare sånn. Det mønsteret, som for alt jeg vet strekker seg tilbake til tidenes morgen, ser det nå endelig ut til at det kan bli en slutt på. Om ikke slutt, så i hvert fall begynnelsen på et kulturelt paradigmeskifte. Metoo, der har dere lykkes. Stort. Verden er i endring.

Men så bikker det over da. Når alt plutselig er Metoo. Når ei litta høne blir til ti høns. Når det nærmer seg hysteriske tilstander og alle ser spøkelser overalt. Plutselig er ingenting greit, alle skal tas og nyansene blir uklare i blodtåka. Menn er noen perverse svinelabber og kommer er stor nok til å gre over alle mann. Eller i hvert fall føles det sånn. Og det er da kontra-bevegelsen setter inn.

Man begynner å latterliggjøre Metoo-kampanjen fordi det har gått for langt. Begynner å komme med spekulative eksempler om hvordan dette vil ødelegge for forholdet mellom den almenne mann og kvinne. Det som først ble tatt alvorlig, har plutselig blitt en betent grobunn for spekulasjon. Og det hører jeg mye av for tiden.

- "Åssen skal det bli nå liksom? Må man ha med søknadspapirer på byen for å få lov til å prate med en dame?"

- "Tør nesten ikke hilse på Linda på kontoret lenger jeg, kan jo faen meg bli Metoo av sånt"

- "Kan ikke spørre kona om litt fredaskos lenger vettu, for da ender du plutselig opp på forsiden av VG"

Og plutselig har det som startet som et viktig initiativ for å få slutt på urettferdighet og ukultur, blitt til en slags middel for splid og distansering.

Woman Screaming On Telephone Conversation
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Men la oss ikke glemme hva denne saken egentlig handler om. Det handler ikke om at menn og kvinner plutselig skal leve på to forskjellige planeter og aldri ta på hverandre i frykt for overgrep og anklager. Det handler om rettferdighet og å få slutt på en jævla ukultur som skulle vært røsket opp med rota for lengst.

Det handler om menn (hovedsaklig) i høye posisjoner som misbruker sin makt, det handler om seksuell trakassering i alle samfunnslag og en kultur som har holdt ørene lukket for å høre kvinners rop om hjelp. La oss ikke gjøre dette til noe helt annet enn det det er. Har du intet å skjule, har du intet å frykte.

Men det er lett å miste fokus. Senest i dag leste jeg om franske kjendiskvinner som har skrevet under på et åpent brev der de forsvarer menns rett til å prøve å sjekke opp kvinner. Og da ser man at motkulturen faktisk har kommet et godt stykke på vei.

Det er da for faen ikke snakk om at menn ikke lenger skal kunne sjekke opp kvinner. Det er snakk om at seksuelle tilnærminger skal foregå på begges premisser med begges samtykke, og dersom det ikke gjør det skal det være en kultur for å si ifra. Ikke en kultur for å holde kjeft.

Men jeg synes det er greit å bite seg merke i at det foreligger et visst nivå av hysteri rundt dette akkurat nå. Om en kjendis dukker opp på forsiden av en nettavis anklaget for seksuell trakassering, er han forhåndsdømt på flekken. Men som det heter i god rettspraksis: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. La oss ikke glemme det. La ikke dette bli til en heksejakt der alle som pekes på umiddelbart blir kastet på bålet.

For kvinner og menn skal leve sammen enda en stund til, og da hadde det vært fint om vi hadde klart å se denne saken for hva den er og holde tunga rett i munnen. Og i rett munn. Til enhver tid.

woman and man hands showing heart shape
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Hvordan er det å være voksen?

Her en dag stilte 5-åringen meg et spørsmål som var utrolig mye større enn han kan ha hatt kapasitet til å forstå.

Det skjedde på badet, sånn helt uten videre, mens vi sto og pusset tenner:

- "Men pappa?"

- "Mjaa..?"

- "Hvordan er det å være voksen?"

Sjeldent har så mange tanker flokket til hodet samtidig. For hva i all verden svarer man til noe sånt?

Jeg husker det var en tid jeg var livredd for å bli voksen. Ikke noe dataspill, ikke barne-tv etter skolen med tre skiver brunost og honning. Ikke lekekamerater og håndballturer. Bare jobb. Også eksamen da. Og militæret. Også må man gifte seg og få regninger og sånn. Nei, voksenlivet hørtes ikke noe særlig ut.

Og helt ærlig, en lang stund synes jeg bare det var sånn midt på treet. Jobb, middag, venner, kjæreste, dra på byen, trene, se på TV og gjøre det samme neste uke. Og uka etter der. Litt repetitivt egentlig. Kanskje også litt kjedelig.

Hadde man hatt en slags Jesus å lene seg på, hadde man kanskje ikke hatt behov for noen dypere mening, men for meg som ikke-troende synes jeg rett og slett at ting var litt tamt og retningsløst.

Selvfølgelig fantastisk moro til tider, men uten en dypere mening klarte jeg ikke å rømme fra at jeg i det store og hele synes at voksenlivet som helhet smakte litt emment.

Men så fant man en å dele livet med.

Og så fikk man barn.

Og brått ble alt snudd på hodet.

Der livet før føltes litt tamt og ubestemt, hadde man plutselig meningen med livet rett i fanget. For det var sånn det føltes. Denne lille som ligger her og skriker, det er deg jeg har lett etter hele tiden. Du er meningen med livet.

Å være den beste mulige forelderen man kan. Bringe videre det ypperste man har av kunnskaper og egenskaper. Forberede de små tassene på livet som voksen. Lære dem å bli gode medmennesker, lære dem tall, farger og bokstaver. Lære dem om livet og forberede dem på det.

Brått hadde livet mer meningen enn jeg kunne håndtere alene. Enda godt vi var to ❤️

Men jeg sa jo ikke alt det til ham, der han sto med tannbørsten i munnen og ventet på svar. Jeg ga ham den tullete kortversjonen:

- "Vet du, det er et veldig godt spørsmål. Det er fint å være voksen. Man kan bestemme hva man vil spise til middag, når man vil legge seg og hva man vil se på TV. Jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil og ingen masete, sure pappaer kan fortelle meg at jeg ikke får lov. Man kan kjøre bil og reise hvor man vil, også må man jobbe litt så man har råd til mat og kule leker. Også kan man få barn! Og da kan man se på filmer sammen og spise taco og dra i akebakken og ha det kjempemoro. Det er det beste med å være voksen."

Han så på meg med stjerner i øynene, tydelig fornøyd med svaret. Så pusset vi ferdig, la oss på senga og leste bok. Den kvelden fikk han den lengste, varmeste kosen i norgeshistorien.

For livet som voksen er helt greit.

Helt til man får barn.

Da blir det fantastisk.


 

/ Fatternlivet ❤️

P.S. Siden 2018 helt sikkert fortsetter i samme krenkespor som 2017: Selvfølgelig kan livet ha mening uten barn også. Barnløse voksne kan leve fantastiske liv med sin helt egen mening. Kanskje elsker de å reise, kanskje elsker de Liverpool, hva vet jeg. Dette er bare hva voksenlivet er for meg.

--> Stem på Voksenhjerte i Vixen Influencer Awards

Kasper, savn og lykke på sengekanten

I romjulen sov vi noen netter hos foreldrene mine på Kolbotn, og med fire barn og ti barnebarn som har herjet, bodd og overnattet der de siste 30 årene, kan man trygt si at det er et greit utvalg av bøker og leker der.

Og når det går mot leggetid er det alltid like stas å fråtse i spennende bøker fra det massive biblioteket av barnebøker som strekker seg flere tiår tilbake.

Men sist vi var der ble El Pluttolini helt opphengt i spesielt én bok: Kasper scorer mål. Boken handler kort og godt om Kasper som elsker å spille fotball. Og Plutten ble helt frelst. Vi leste boka opp og ned og frem og tilbake hver eneste kveld.

Da vi kom hjem igjen, snakket han om den ustanselig og savnet den fælt, nå som den plutselig var 12 mil unna.

Men boken var gammel og jeg la helt vekk muligheten for at den var å oppdrive lenger. Ting går jo ut av hyllene før du rekker å blunke, så en barnebok som kan ha vært fra nitten pil-og-bue, er det nok ikke mye håp for.

Trodde jeg.

Men det var frem til vi stakk en tur innom biblioteket i helgen. Jeg hadde nesten glemt stakkars Kasper, helt til det plutselig slo meg: Biblioteket ja! Kanskje de har boka her..?

Spent gikk jeg til hylla. Jørn Jensen, skavvi seeeee... Je.. Jeeee.. Jensen. Og DER, helt ut av det blå, som en luftspeiling i ørkenen, spratt de opp. Ikke én, ikke to, ikke tre, men tjue!

20 bøker om Kasper som scorer mål, bruker hodet, filmer, bytter trener, blir skadet osv. En helt vanlig leksikon-serie av Kasper-bøker og Plutten ble i ekstase! Hvilken fantastisk lykke!


 

Og mens jeg sto der, med flere Kasper-bøker enn jeg kunne bære, slo det meg nok en gang hvilken fantastisk ressurs biblioteket er. Et gigantisk lager med bøker, kunnskap og glede som bare står og venter på deg. Helt gratis!

Så skal man selvfølgelig støtte favorittforfatterne sine ved å kjøpe bøker også, men små barn sluker bøker som rovdyr, og skulle man kjøpt alt nytt ville man endt opp på Luksusfellen innen månedsskiftet.

Så ta det fra meg: Bruk biblioteket. Plutselig går du fra en dramatisk manko på Kasper til å ha så mye Kasper at det tyter ut av øra.

Helt. Gratis.

Da blir det lykke på sengekanten :)


 

/ På med brillan - nå skarre leses! :-)

--> Stem på Kasperhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (bare én uke igjen!)

Ned med mobilen, bort med panikken

Bare én uke ut i nyttårsforsettet har det skjedd noe fantastisk!

For i år har jeg bare ett nyttårsforsett: Legg vekk den bedritne satans helsikes mobilen på sengekanten. Den stjeler nattesøvn som en rev i hønsehuset og burde vært anmeldt for lengst!

Verst er de kveldene jeg legger meg tidlig, for da har jeg jo ekstra mye tid til å scrolle. Bare halv elleve, tenker jeg. Nice, da snakker vi Youtube, Netflix OG Instagram. Så våkner man dagen etter og føler seg som en brukt festivaldass.

Det siste halvåret har det eskalert noe voldsomt, til det punkt der jeg rett og slett har fått litt angst av å skulle legge meg.

Jeg innser først nå at det må ha vært en slags mobil-avhengighet, men for meg føltes det som redsel for å bli liggende i stillhet med altfor store tanker. Hjertet som banker, evighetens uendelighet og universets uhåndgripelige størrelser. Du vet, ting som får hjernen til å gå bananer.

Derfor har jeg heller tafset på mobilen til det svir i øynene, for så å sovne med musikk på ørene. Som en slags avledningsmanøver for hjernen.

Men da kroppen til slutt knakk sammen på tampen av året, innså jeg at det måtte ta slutt. Derfor satt jeg meg bare ett nyttårsforsett for 2018:
Legg vekk mobilen, din kjøttløk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og allerede nå, bare én uke ut i prosjektet, kan jeg med hånden på hjertet si: Årre heite for en forskjell!!

Fra å hele tiden føle at jeg ligger et halvt skritt bak, begynner jeg endelig å finne rytmen. Fra å være konstant trøtt som en rumpepinne, begynner jeg å se et hint av farge i ansiktet igjen. Ennå står jeg i dyp gjeld til søvnregnskapet fra 2017, men så langt har ikke mobilen funnet veien til sengekanten i 2018 og det føles helt fantastisk!

Viser seg at store tanker ikke er så skummelt likevel. Det er frykten for frykten som er verst. Når man skaper seg illusjoner og frykter tigre som ikke er der. Oftest er man uansett så trøtt etter en lang dag med jobb, barn og et kjøkken som står på hodet, at man sovner før tankene rekker å komme særlig lenger enn til ozonlaget uansett ;)

Som en ekstra bonus har jeg 5 av 7 kvelder gjort noe jeg ikke har gjort på lenge: Lest bok! Og det føles altså så utrolig mye bedre for kropp og hjerne å gå til sengs med Ken Follett på papir, enn illsinte russere som slåss i trafikken på youtube.

Så 2018, jeg kjenner deg så vidt, men jeg liker deg allerede. I morgen er det slutt på penicillin-kuren og tilbake på trening, så får vi virkelig se hva du har å rutte med, men jeg har trua. På deg, på meg, på Ken Follett. Det blir bra, det her <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God ny uke til alle - heia 2018! 😄

--> Stem på Sovehjerte til Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Søndag Superfrokost

/ annonse /

Noe av det beste med helgen er å ha god tid om morgenen. Gooood tid. Ikke noe stress med kjøring og levering og klær som skal være klare. Bare tid til å ta det helt med ro.

Nyte lange gjesp i sofakroken, tusle ut på kjøkkenet og lage deilig frokost i rolig tempo. Og frokost på en søndag, det betyr hele pakka.

Godt brød, godt pålegg, noe godt i glasset og telys i lys lue. Dempet musikk, frukt & grønt, tid til å være sammen. Rolig, lunt og harmonisk, akkurat slik en god søndagsfrokost skal være.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Herr Paprikabart sier at det er lov å leke litt med maten på en søndag.
 


Men så snart pappa begynner å leke med skal liksom alle henge seg på x-)
 

Til slike superfrokoster bruker vi gjerne ferskt brød eller rundstykker, og barnas definitive favoritt er Polarbrød.

Ferskt, mykt og smakfullt brød som passer perfekt til alt. Brunost, leverpostei, gulost og salami, eller bare rett i klypa uten pålegg.

Så kan barna sitte og smøre sine egne skiver og kose seg med maten, mens mamma og pappa slurper kaffe, legger planer og venter på at den første koppen går i bakken ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Polarbrød "au naturel"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pluttens "Avocado surprise".
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fatterns "Polar deluxe"!
 

Polarbrød inneholder verken egg eller melk og bakes etter den såkalte Polarmetoden, som betyr at de bakes helt uten konserveringsmidler og fryses rett etter steking for å bevare ferskheten, smaken og næringsstoffene. Og det kjennes når man setter tennene i det ferske, deilige bakverket.

Polarbrød finnes i en rekke fine og grove varianter, med enten havre, rug eller hvete. Selv går vi ofte for fullkornsproduktene for en fiberrik frokost, mens de finere variantene passer perfekt som deilig turmat for store og små.

Brødene bakes forresten ved bruk av egen vindkraft! Det kan jo være fint å vite der man sitter og nyter en frokost som smaker like godt i munnen som for samvittigheten.

Polarbrød fås kjøpt i stort sett alle dagligvareforretninger og egner seg like godt til søndagens superfrokoster som på en helt vanlig mandag :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God søndag!

Finn deg en hverdagsjente ❤️

"Finn deg en hverdagsjente" har fattern alltid sagt. Og det gjorde jeg. Og vet du hva? Han hadde helt rett.

For en hverdagsjente er en sånn som er pen helt uten å mene det. En som ikke trenger dyre smykker for å føle seg vel. En som tør å være seg selv, akkurat sånn som hun er. Gjerne i joggebuksa. Eller i penklær. Ikke så farlig, egentlig.

Som er hverdagssmart og morsom uten egentlig å prøve. En med naturlig selvtillit. Ikke selvgod på noen måte, bare trygg i eget skinn.

En som kan ting. Ikke bare er en skjør porselensdukke som må stå i fred på peishylla, men som plutselig henger opp hyller i pysjbuksa når du ikke følger med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En sånn som gjerne kan gjerne skifte dekk eller gå i penkjole. Bare ikke begge på en gang. Kunne sikkert gjort det også. En som har en beundringsverdig tosidighet og flere lag enn en løk.

En som ser livets små gleder som livets ekte gleder. Som er helt perfekt som hun er, bare ved å være.

Kanskje det ikke er definisjonen på en hverdagsjente i det hele tatt, men bare min definisjon basert på hva jeg ser i Christina. Fordi for meg er hun den perfekte hverdagsjenta.

Bryr seg lite om overflatiske ting, men setter pris på de små tingene. Fire sett med totter i sofakroken, mens to små munner knusper og knaser i frokostblanding. En rolig kveld i armkroken. En fin sang på radioen. En knusekos på kjøkkenet. Lykken i hverdagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

--> Stem på hverdagsjenta Christina som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards ❤️

Gladtrist av barnebilder

Blir det bedre eller blir det bare verre? Å se på gamle bilder av barna, mener jeg. Å se de små valpene som stabber rundt på gulvet, lyse i håret og øyne som ser alt for første gang. Det er noe så utrolig nostalgisk over å se bilder fra den tiden som alltid får det til å snøre seg i magen.

Så blir jeg litt glad, så blir jeg litt trist, sånn det ofte er med fine minner. For selv om livet med barna egentlig bare blir bedre og bedre for hver dag som går, så er det liksom noe helt spesielt med den første tiden. Da de luktet som karamell og var hjemme hele tiden. Da alt var nytt og rart og spennende. Også er det jo sånn med nostalgi da, at man visker bort alt det negative og sitter bare igjen med det beste.

Man husker jo bare de gangene man var på stranden som liten. Alle dagene med regn er lengst visket ut av hukommelsen. Og sånn sett er det jo både litt fint og litt trist at man må tvinge seg selv til å huske alle bleiene, gulpeklutene og gråtenettene med barna for å ikke gå helt i kjelleren. For tiden med bittesmå barn er ikke bare en tur i parken heller.

Det er mange øyeblikk man definitivt ikke tar bilder av som faktisk kan være litt greit å huske på når man sitter nedsyltet i nostalgisk melankoli og lurer på hvor årene ble av ❤️


 

/ Ha en fantastisk fredag!

Mannen som hatet barn

I dag er det bare én måned igjen til Vixen Influencer Awards og det fikk meg plutselig til å tenke: Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg som for bare noen få år siden hatet barn, var lykkelig singel og synes pappablogging hørtes utrolig teit ut.

For jeg gjorde det i starten. Ideen om å starte en pappablogg kom faktisk fra mamma, slik mange gode ideer gjør. Du som elsker å skrive, sa hun, du burde jo skrive om livet som pappa. Pappablogg, sa jeg, hvem i all verden leser noe sånt?

Men det var før jeg skrev mine første ord til min sønn. Teksten som skulle forandre mitt liv for alltid. For da jeg skrev "Min Historie", en tekst som egentlig var ment som et innslag til en konkurranse for å vinne en kaffemaskin som Christina hadde siklet på, skjedde det noe. Noe stort.

Det høres kanskje veldig narsissistisk ut, men mens skrev den teksten satt jeg og gråt. Og da jeg leste over den etterpå, gråt jeg enda mer. Frem til da hadde jeg nesten aldri grått. Jeg var alltid en sånn fyr, skjønner du. En sånn som aldri gråt. Var litt stolt av det faktisk. Det var før jeg fikk barn.

Nå gråter jeg nesten hele tiden. Det er helt latterlig. Kan ikke se en rørende snutt på youtube uten at det begynner å dugge på brillene.

Men verst var det altså da jeg selv så hva jeg hadde skrevet om tiden da Plutten kom til verden, for frem til da hadde jeg ikke selv innsett hvor vanvittig sterke følelser jeg hadde for ham. Og siden den gang har jeg ikke sluttet å skrive. Til ham. For ham. For meg selv. For dere.

Og sånn ble bloggen født. Med et barn i armene og en pappablogg i vekst ble livet plutselig snudd på hodet. Brått gikk jeg fra å føle at livet var en anelse meningsløst til å innse at livet som fattern var meningen med livet. I hvert fall for meg. Drit i alt annet, vær den beste pappaen du kan være, nå og for alltid.

Og midt oppi alt dette en pappablogg som har hjulpet meg gjennom gleder og sorger. Som har latt meg dele mine historier og få deres tilbake. Som har gitt meg så uendelig mye inspirasjon, spesielt dere lesere som jeg ikke kan få takket nok for at dere deler deres historier og kommer tilbake dag etter dag for å lese mine rare skriblerier, og gjør det mulig for meg å leve dette rare livet jeg lever.

Som er fantastisk, men også helt surrealistisk. For å leve av blogg er én ting, noe helt annet er å få bloggen nominert til Vixen Influencer Awards. Det hadde jeg ikke trodd, der jeg satt på en hytte for seks og et halvt år siden og tøffet meg med at jeg absolutt ikke var klar for barn og hele den greia der.

Lykkelig uvitende om at Christina allerede var et par uker på vei <3


❤️
 

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Når hverdagslykken treffer

Det er rart det der, når det skjer altså. Man sitter i sofakroken og aner fred og ingen fare, når det plutselig treffer deg rett i kassa. Vet ikke helt hvorfor det skjer, det bare skjer. Og det gir deg frysninger. Som om alt i universet klikker på plass akkurat der og da.

bliss
Licensed from: Bekk2105 / yayimages.com
 

Det kan være midt i en episode av Dora the explorer, som du egentlig hater litt, når du plutselig får en pil av intens glede rett i hjertet. Som en slags nummende utavkroppen-opplevelse, ikke helt ulik en sånn jeg forventer at man får når man vinner i Lotto. Og du tenker: Wow, dette er ekte. Alt det her. Dette er mitt liv, disse er mine barn! Jeg lever, jeg kan kjenne sofastoffet mot huden på hendene, verden finnes og alt er bare fantastisk. Livet er fantastisk.

Så ser du bort på menneskene rundt deg, hiver deg kanskje rundt i en klem, og de forstår ingenting, selvfølgelig. For de kjenner bare smaken av frokostblanding og et felles elsk/hat-forhold til Dora. De sitter ikke sammen med deg i en kortlevd boble av livets intense lykke.

Men så, like brått som det dukket opp, er øyeblikket forbi. Pop og boblen er borte. Uansett hvor hardt du prøver, klarer du ikke å gjenskape et sånt øyeblikk på kommando. Jeg tror det er en mening med det, for ingen kunne gått rundt sånn, euforisk overlykkelig hele tiden. Blindet av lykke med skylapper for virkeligheten. Men i små drypp føles det fantastisk. Og du kan huske hvordan det føles. Og du kan glede deg til det skjer igjen.

Kanskje i butikken, kanskje midt i trafikken eller mens du står og måker snø. Så prikker livet deg på skulderen og gir deg en påminner om alt du kan være glad for, alt som er godt og alt det som gjør deg lykkelig. Du bare glemmer å tenke på det. Og plutselig glemmer du helt at du egentlig hater å måke snø, for snø er da tross alt like ekte som livet, og livet er fantastisk.

Sånn føles det når hverdagslykken treffer :)

businesswoman meditating
Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

/ Hilsen en som har sovet 8 timer i natt x-)

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influence Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (Stem gjerne på Christina som Folkets Favoritt isteden❤️)

Vinterdag på stranden

I dag våknet vi til strålende sol og planleggingsdag. Og etter en lang romjul i joggebuksa, var det på høy tid å komme seg ut på ekspedisjon. Så da ble det å smøre noen lefser, koke litt kakao og ta en tur på stranda! Og ikke overraskende: Vi var alene.

Det ble dårlig med bading, men en stranddag i minusgrader har fortsatt masse å by på for den som leter. Plaske i vannkanten og lete etter rare ting i fjæra. Samle skjell, kaste fiskesprett og drikke deilig, varm kakao i solveggen. Ingen dårlig dag på stranda, det.

Her kommer en liten bildespesial :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lykken er glovarm kakao på termos <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den buksa kommer til å trenge en liten runde i tørketrommelen..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stor lykke å finne skjell og klesklype!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sorry mate, kanskje om noen måneder.
 

--> Stem på Strandhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Vi har fått pusledilla!

Gjett hvem som har fått seg ny hobby i romjulen? x-)

Det startet egentlig med at vi skulle aktivisere 5-åringen. Finne frem noen gamle puslespill og trimme hjernen litt. Men puslespillene vi hadde ble raskt for enkle. Barnslige motiv og alt for store brikker. Over på neste nivå. Tøffere motiv, flere brikker, mindre brikker. Fortsatt litt for enkelt.

Det var vel rundt da det skjedde, for på 100 brikker trengte han litt hjelp for å komme i gang. Og det var da mamma og pappa gjenoppdaget gleden og den fantastiske følelsen av mestring på mikronivå når brikkene sakte men sikkert finner plassen sin.

Når vi først kom i mål med 100 brikker, hvorfor ikke 200? 300? 1000?! Plutselig var vi langt forbi en 5-årings pusleevner og -interesse. Mamma og pappa derimot..

Og sånn ble det at vi plutselig ble helt hektet på puslespill.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og vi ble ikke direkte skuffet da det tikket inn en melding i går med påminnelse om at det er planleggingsdag i barnehagen i dag, for vi vet jo begge hva det betyr: Mer tid til pusling!

For alle som noensinne har blitt hektet på puslespill vet at det er som opium for hjernen. Bare eeeen til. Og den følelsen når en standhaftig jævel av en brikke du har lett etter i 20 minutter endelig klikker på plass... magisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Romjulen kort oppsummert x-)

--> Stem på Puslehjerte til Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (OBS: Christina er også nominert til Folkets Favoritt. Stem gjerne på henne ❤️)

Mitt store mål for 2018

Jeg hadde ikke tenkt til å ha noen nyttårsforsett i år, men så innså jeg at det er to ting jeg virkelig ønsker for det nye året. Ikke en drøss med uoppnåelige visjoner, men TO enkle ting for et bedre liv. Én livsviktig livsforbedring og ett hårete mål.

 

Årets nyttårsforsett: 0 mobil på sengekanten!

Det høres kanskje banalt ut, men dette har faktisk blitt et reelt problem. Jeg lider av særs fremtredende lakenskrekk og vil bruke enhver unnskyldning til å ikke legge meg. Og når jeg først får lagt meg, blir jeg liggende og scrolle til langt på natt. Sjekker sosiale medier, ser på serier osv. Så våkner man dagen etter og i speilet på badet blir man møtt med et tryne så trøtt og gustent at man skulle trodd det hadde tapt en krig.

Og vet du, sånn orker jeg ikke å ha det lenger. Jeg vil lese bøker, jeg vil sove lenge, jeg vil våkne og føle meg kvikk! For når søvnen ryker, ryker alt og det har jeg faktisk begynt å kjenne på.

Så i hele 2018 er det 0 mobil på senga! Bare tid til å roe nøtta, lese bok og få kontroll på livet. Og jeg gleder meg allerede! :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#scrollehjerte
 

Årets hårete mål: 500 i 2018!

Jeg har blitt veldig glad i styrketrening. Ikke sikkert alle husker dette, men for noen år siden hadde jeg et prosjekt kalt "Sofagrisprosjektet" der jeg skulle gå fra sofagris til het potet i løpet av et år, men det prosjektet kræsjet totalt. Kanskje ikke så rart når man legger ut på en ambisiøs reise det året man får barn nr. 2 ;)

Det jeg lærte av det prosjektet er derimot at det er gøy å komme seg i form, men at endringer tar tid. Jeg trodde jeg skulle bli blodtrent over natta, men sånne ting tar altså tid.

I 2017 har jeg trent jevnt og trutt, men uten et spesifikt mål er det lett å ta ting litt på hælen og hoppe over en trening i ny og ne. Man jobber jo ikke mot noe spesielt uansett.

Derfor har jeg satt meg et stort og hårete mål for å pushe meg selv i 2018: 500 kg i de tre store!

For å si kjapt hva det innebærer, så betyr det altså totalvekten av hva man maksimalt klarer å løfte én gang i de tre store øvelsene: Markløft, knebøy og benkepress.


Markløft, kenbøy og benkepress.

Det er en lang vei å gå, men få søren så motiverende!!

Det beste er at disse to målene faktisk jobber sammen. For å kunne prestere på trening og bygge muskler, må kroppen ha masse søvn og hvile mellom øktene. Hard trening gjør deg dessuten trøtt som en rumpepinne, som igjen er god grunn til å gå og legge seg. Vinn-vinn med andre ord :)

Så skal ikke dette bli noen treningsblogg altså, jeg ville bare si at det føles supermotiverende å ha et godt forsett og et hårete mål for året som kommer :)

Godt nytt år!


Det trynet.. x-)
 

/ Bring it on, 2018!

P.S. Har du satt deg noen spennende nyttårsforsett?

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere