hits

januar 2018

Den fantastiske gjestesenga

Det startet som en rar idé. For kontoret mitt er også gjesterommet. Og det er trangt. Spesielt på grunn av den massive sengen som bare står der og støver. En sjelden gang sover noen på den, men for det aller meste er den som en pausefisk som ingen lenger ser på.

Alltid i veien og bare nok et sted å legge rot på. Trist, tom og massiv. Men noe må man jo legge gjestene på. Det er bare det at hver gang vi må hente noe fra kryploftet som ligger gjemt bak den surmaga dørvakta, må vi flytte halve huset rundt.

Dessuten har pappa lyst på eget treningsrom. Det høres kanskje ulogisk ut, men etter at vi solgte båten for noen år siden, da det viste seg at jeg har like mye båttekke som en gibbon-ape, har jeg vært i dramatisk manko på en man cave.

Problemet er bare at vi ikke har én kvadratmeter å avse til noe sånt. Ikke en halv engang. Med mindre...

Tanken var først å kjøpe en sovesofa og slå den ut ved behov, men det ville fortsatt ikke frigjort nok plass til å realisere drømmen om eget gym. Men så smalt det plutselig en dag fra frua: "Hva med oppblåsbar gjesteseng?"

Først fnøs jeg av ideen. Skal vi liksom ha foreldrene mine liggende på en plastkrokodille hver gang de kommer nedover? Neppe!

Men et raskt søk på nett viste at det faktisk finnes oppblåsbare senger. Skikkelige senger! Ikke bare palmer og delfiner, men dobbeltseng med høy madrass og innebygd pute. Ikke bare så den komfortabel ut, men den kom også med innebygd elektrisk pumpe som blåser opp sengen på få minutter.

I slapp tilstand (hvis det er lov å si..) tar den ikke mer plass enn en stor pute, så når vi først får gjester, flytter vi bare på litt treningsutstyr, blåser opp madrassen og smækk bæng, vær så god et gjesterom.

GENN. I. ALT!

Jeg kunne ikke komme meg raskt nok til butikken og legge ut den gamle sengen på finn. Og plutselig sto vi der. Ingen gjesteseng, bare en badeleke med ambisjoner. Hva er det vi har gjort?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men ingen grunn til kalde totter, viser seg nemlig at vi har gjort tidenes kanskje beste kjøp! For sengen er ikke bare en gjesteseng - å nei! For da vi blåste den opp i stua for å teste, forelsket barna seg umiddelbart i sitt nye hoppeslott! Så nå hopper de rundt og ler seg halvt i hjel.

Når barna ikke hopper, funker den dessuten som loungeområde for voksne. Ta med en god bok, sleng deg nedpå og nyt. Den er også helt super som bonus-sofa foran tv-en og til sommeren kan vi ta den med ut på plenen og bruke den til tæning i solen.

Og skulle det bli riktig varmt, ja da kan vi jo bare kaste den på havet og surfe ut på bøljan blå. Det er jo en luftmadrass, tross alt!

... og gjesteseng, visstnok ;)

6 i 1 til prisen av et dynetrekk er hva jeg kaller en jækla god deal, så nå smiler far fra øre til øre. Og treningsrommet..? Joda, det er på plass! Norges minste treningsrom riktignok, men akkurat nok til å huse alt man trenger.

Ikke at jeg har fått trent så veldig mye enda, var så fryktelig komfortabelt her på den senga x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis det blir litt dårlig stemning med frua fremover, vet jeg hvor jeg skal sove i hvert fall ;-)
 

/ Hepp og hei, fortsatt god onsdag til deg!

Legging, frykt og supermann

Jeg husker jeg fryktet det som pesten. Legge begge barna alene mens Christina var på vift. Plutselig var det som om jeg aldri hadde holdt i et barn før. Alt jeg visste var glemt. Hvor skal jeg begynne, hva skal jeg gjøre? Når spiser de kveldsmat, når skal de legge seg, hvem, hva, hvor, hjælp!

Spesielt i ammeperioden, da mannen lever i puppens skyggedal. Om du så gjør alle dine artigste grimaser og treffer hver eneste note av nattasangen, vil du fortsatt bare være et sørgelig substitutt uten brystvorte.

Men år har passert siden den gang og nå er det en helt annen historie. Fortsatt blir jeg litt nervøs hver gang jeg skal ta det alene i lys av manglende erfaring, litt som hvis man bare lukeparkerer én gang hvert 5. år.

Men fy søren. Her sitter jeg altså og føler meg som supermann! Leggingen kunne ikke gått bedre og barna kunne ikke vært snillere. Spesielt moro var det å legge lillesnupp, for det er vanligvis Christinas ansvar mens vi gutta henger ut på gutterommet.

Enda husker jeg hvordan jeg kveld etter kveld gikk og bar den lille bylten av en jente i armene mens hun gråt og jeg sang og ting var sånn midt-på-treet. Runde på runde i det lille rommet, hvert eneste skritt så innøvd at jeg kunne gå hele runden på 30 skritt i blinde. Tre skritt mot veggen, snu høyre, to skritt mot skapet, snu høyre etc.

Og i dag leste hun for meg! Jeg ble så sjokkert at jeg tror jeg mistet en tann. Vi la oss til rette for å lese hennes faste bok og plutselig rev hun den til seg og begynte å bable i vei om grisen og ulven og "da blåser jeg" og "aldri i verden!" og kvister og murstein. Det gikk litt hulter til bulter, men det er uten tvil den beste godnatthistorien jeg noensinne har hørt :o)

Så var det plutselig av med lyset og syng for meg. Jeg har ikke sunget for storebroren før. Aldri, tror jeg. Plutselig fikk jeg helt jernteppe. Hva i all verden synger man?

Ut av hjernen ramlet en sang vi sang på en kristenleir jeg var på for.. tja.. 22 år siden? Også jeg som ikke er kristen engang! Men den sang jeg. Så fint og rolig jeg kunne. "Fall til ro" heter den. Husket teksten gjorde jeg også. Og det funket. I løpet av minuttet var det snorkepust.

Så snek jeg meg inn til eldstemann som lå og ventet. Smilende fornøyd, for han hadde fått lov til å spille på nettbrettet mens han ventet på pappa og var vel ikke direkte misfornøyd med det ;-)

Ned med brett, opp med bok og kjøre gjennom den faste rutinen. Endelig på hjemmebane, dette kan jeg.
 

Og nå sitter jeg altså her på kjøkkenet og føler meg som supermann. Jeg hadde egentlig tenkt til å spille litt nettpoker eller se på noe ræl på TV, men nå tror jeg jaggu jeg skal ta et par strøk med malekosten isteden.

Ikke bare kommer jeg til å bade i bonuspoeng til jeg nesten drukner i dem, men når man først kommer i gang med maling, så er det jo faktisk ganske ålreit. Skli på seg en snuskete t-skjorte, skru på litt festlig musikk og male uten en tanke i hodet. Det er noe sjelepleiende over det, nesten som terapi.

Kan også bare være løsemidler ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sorry Ullared, men nå skal fattern bli ferdig med gangen!

Perledag og Noro-karantene

Vi er blitt hysteriske, jeg innser det nå. Vi har blitt akkurat sånne foreldre som jeg alltid har lovet meg selv å ikke bli. Sånne som holder barna hjemme fra barnehagen fordi de er friske!

Men du skjønner, vi må. Det går nemlig et hissig Noro-virus i barnehagen for tiden, men til helgen MÅ vi være friske. For førstkommende søndag er det Vixen Influencer Awards og den dagen nekter jeg å henge over doskåla som en russ i russetiden.

For Vixen er årets desidert største høydepunkt for oss influencere, og en sjelden anledning til å møte andre likesinnede for å prate skit og ha det moro. Spesielt når man klart å karre seg hele veien til finalen!

For to rustne småbarnsforeldre er det dessuten en enda sjeldnere anledning til å dra på road trip, bo på hotell og bare være kjærester.

Så derfor ble det bonusdag hjemme med perler og Noro-karantene i dag. Får vel innrømme at det er en av fordelene ved å ha hjemmekontor. Vi har ingen sykedager å lene oss på, men så kan man heller være litt fleksibel når hysteriet inntreffer. Og det gjorde det i dag.

For etter helgen var det plutselig enda en ny runde med Noro og oppkast i barnehagen, så i dag ble det å vifte med det hvite flagget og ta seg en Gro-dag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Derfor passet det ekstra bra at det dukket opp en mystisk pakke i posten i går. For i forrige uke fant vi nemlig ut at det var på høy tid å fylle på perleinventaret, og et raskt søk på nettet viste at det fantes mange spennende varianter å velge mellom.

Selvlysende, gull, sølv, glitter m.m. Tenkte egentlig bare å prøve en pose eller to, men 29 kroner per pose og fri frakt fra 150 kroner... Vips så var man 6000 perler rikere :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lys-test godkjent! Selvlysende perler er det nye :-D
 

Og barna klager ikke på det. Ikke i det hele tatt, faktisk. Ikke jeg heller, her jeg sitter og slurper kaffe, leser meg opp på pokerstrategi og myser ut vinduet på evig leting etter mistenkelige smittebærere som kommer og banker på døra x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 5 dager igjen, kan det virkelig holde?! #jesuisnoro

OBS! Fortsatt mulig å stemme på Christina "Kona Til" som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards! Stem her :)

Menn som heier på kvinner (de ikke ønsker å ligge med)

Det føles jo ganske banalt å måtte si dette, men likevel føler jeg en slags plikt for å ta til orde for denne saken. For ja, det er mulig for menn å heie på kvinner de ikke ønsker å ligge med.

Couple of Dutch soccer supporters cheer
Licensed from: Sandra van der Steen / yayimages.com
 

For noen av dere kommer nok dette helt sikkert som et sjokk, men det er altså mulig.

For det tar aldri feil. Hver gang jeg skriver oppløftende ord om en kvinne, det være seg Sophie Elise, Anna Rasmussen eller lignende, er det bare et spørsmål om tid før det tikker inn en mail, melding eller kommentar av typen:

- "Fy faen så patetisk, dette skriver du bare for å prøve å komme i buksa på hu!".

Å heie på kvinner betyr heller ikke at man er en tøffelhelt. Noen av mine mannlige lesere burde kanskje lese den setningen en gang til, for noen menn har en gudegave for alltid å måtte lire av seg gullkorn á la:

- "Haha, din latterlige unnskyldning av en mann. Få deg baller a, pappapyse!"

Så derfor tenkte jeg å være mitt samfunnsansvar bevisst og informere om at menn kan heie på kvinner. Også dem de ikke ønsker å ligge med.

Jeg forstår ikke hvordan det skulle fungert uansett, forresten. Skulle jeg først skrevet et blogginnlegg som jeg deretter sender til agenten til vedkommende og sier:

- "Hei, kan du tipse Anna om dette innlegget og spørre om hun vil ligge med meg?"

Nå er jeg riktignok ganske rusten i sjekkegamet, men jeg er rimelig sikker på at det ikke er sånn det funker.

Flirting
"Vil du bli med hjem og se på blogginnlegget mitt?"
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

Men ikke alle tror at jeg skriver støttende ord til kvinner for å ligge med dem. Noen "vet" også at jeg bare gjør det for klikk og penger. For som blogger er jo det det eneste jeg bryr meg om.

Som ironisk nok er både helt 100 % riktig og feil på samme tid. For som blogger lever jeg jo faktisk av klikk og trafikk. Når det er sagt, så vet jeg også at jeg vil dø raskere enn en korianderplante i minusgrader hvis jeg begynner å la jakten på klikk diktere det jeg skriver. Derfor gjør jeg ikke det.

Jeg skriver nøyaktig hva rakkern pokkern jeg vil, så får det bare gå som det går. Oftest skriver jeg om helt dagligdagse ting, men andre ganger kommenterer jeg dagsaktuelle saker med viralt potensiale. Det betyr ikke dermed at jeg aktivt jakter etter klikk og lar det styre meg. Til det har jeg altfor stor respekt for leserne.

Men det er rart da. Å anklage noen for å gjøre jobben sin, mener jeg. Du sier jo ikke til en rørlegger:

- "Jaha ja, så du sitter der og skrur?! Latterlig ass, det gjør du BARE for å tjene penger".

Men men, som den gamle kroken jeg hadde båtvakt med for noen år tilbake sa: "Hva skal´n gjørra med folk?"
 

Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Nei vent, det er én ting til.

Til dere menn som mener at man er en balleløs pysegutt hvis man tør å støtte kvinner: Det er 2018. Er det ikke på tide å droppe den fantastisk utdaterte stereotypen om at menn er store og hårete alfa-gorillaer som bare bryr seg om tunge ting og motorolje?

Det er gøy med tunge ting altså, men tøffe karer har myke rumper, de også. Det å tørre å vise seg svak er ikke en svakhet, men en styrke. Å gjemme seg bak et tastatur og late som man er syv meter høy, har ingenting med maskulinitet å gjøre, snarere tvert imot.

Men det henger vel sammen med den gamle "sannheten" om at ekte menn ikke gråter. Det var kanskje sant i 1960, men tidene har forandret seg. Menn kan heie på kvinner nå. Selv menn med baller, men uten uærlige intensjoner. Rart det der.

I løpet av uken har jeg for øvrig tenkt til å skrive et innlegg om en hest jeg kjører forbi hver eneste dag. Ikke fordi jeg tror veldig mange kommer til å klikke seg inn på et innlegg om en hest, men fordi jeg føler for det. Den ser så trist ut der den står og kjeder seg i snøføyka.

Det er ikke med det sagt at jeg ønsker å ligge med den. Bare sånn til info.

Takk for meg.

Horse
Licensed from: visualpanic / yayimages.com

 

* Følg Hestehjerte på Facebook *

Hvorfor jeg IKKE kunne vært med på Farmen kjendis

I det siste er det overraskende mange som har spurt meg om jeg kunne tenkt meg å være med på "Farmen kjendis" hvis jeg hadde blitt spurt.

Først tenkte jeg bare: JA! Dæven, det hadde vært moro.

For jeg elsker en god utfordring og det høres jo bare moro ut å vase rundt på en gård og løse utfordringer. Snekre, hamre og bygge. Jeg er jo ikke en superhandy fyr, men jeg er flinkere med øks og hammer enn ting med tennplugger og registerreim, så det tror jeg faktisk kunne passet meg helt fint.

Her er et bilde fra da fattern og jeg felte et tre på hytta i sommer, bare for å bevise at jeg kan mer enn å lage grøt og ta varme bad:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dessuten får man jo jobbe i fred på den gården. Ingen unger som velter yoghurten hver gang du snur deg, ingen Christina som ber meg slutte å sparke av meg skoene midt i gangen. Bare hardt arbeid og husmannskost. Høres ikke feil ut, det!

Men... det hadde aldri gått. Dessverre. Ikke fordi jeg ikke har lyst altså, men det finnes én avgjørende faktor som gjør at det aldri ville fungert:

Jeg hadde klikket i vinkel!

Og det er ikke bare en tullete ting jeg sier altså, jeg hadde gått helt bananer og kastet folk på havet. For sånn bitching og sutring som de holder på med, folk som rotter seg sammen, spiller et spill og blir til diabolske diktatorer bare de får et hint av makt, hadde drevet meg til vanvidd.

Helt seriøst så skjønner jeg ikke hvorfor ikke det tilter hvert 9. sekund for de folka der inne. Hadde jeg fått samme behandling som Mira Craig som eksempel, med hviskete tiskete rotter overalt og en maktsyk Erlend Elias på topp, hadde jeg blitt så forbannet og bannet i så intense mengder at klipperne i studio ville måttet jobbe så mye overtid med alt de måtte sensurere vekk at de til slutt ville gått ut i streik.

Kan ikke se for meg at det hadde vært spesielt god reklame for bloggen, ei heller noen knallgod søknad for senere deltakelse på Skal vi danse x-)

Selvfølgelig hadde jeg savnet Christina og barna så mye at savnet i seg selv ville vært nok til å knekke meg, men først og fremst det hersens spillet. Kjenner jeg blir provosert bare av å tenke på det, haha!

Også får de vel ikke plagsomt mye å spise der inne heller, som passer meg kjempedårlig, da jeg blir skikkelig hangry når jeg blir sulten. Det ordet passer meg helt perfekt forresten: Hungry + Angry ;-)

Så kan man vel også diskutere om jeg i det hele tatt er kjendis. Jeg ville diskutert imot, men hun som var her og kjøpte barnevogn av oss i helgen, sendte selfie til venninnene og ble helt rød i kinnene, ville kanskje sagt noe annet (hei til deg, Maren).

Men altså, hvis klipperne hadde klart å jobbe seg forbi all banningen, hadde det nok unektelig blitt bra TV, men spørs hvor lenge jeg hadde overlevd på gården uansett. Folk har generelt sett en litt ambivalent holdning til å bli kastet i sjøen x-)

Så derfor tror jeg det er lurt at jeg holder meg unna TV-konsepter med skjulte allianser og begrenset med mat. På samme måte som at jeg antakeligvis bare hadde brent ned hele øya hvis jeg kom meg på med på Robinson. Og det er jo ikke bra for noe. Men takk til dere som spør :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God søndag! :)

Perfekt uperfekt søndagsfrokost

Søndag morgen og alt er bare kaffe. Joggebukse og rundstykker, rolig og harmonisk. Ute skinner solen, på radioen synger dePresno. Akkurat sånn en god dag skal starte. I dag blir det sjokolademelk til frokost.

Å lage litt av alt til alle tar overraskende lang tid. Dele noen gulrøtter, kutte opp litt frukt, trakte kaffe, steke bacon og egg. Også rundstykker da.

Endelig på plass i sofaen med den lille gjengen samlet i pysjer og joggebukser. Nå skal det bli deilig med mat. Til nå har alt vært bare innestemme og ingen har laget så mye som en bitteliten krøll i universets harmoni. Påfallende perfekt og rolig, om noe.

Tar frokosten foran TV-en i dag. Det er lov. Deilig mat og barne-TV, så blir det litt matro på mor og far også. Heller oppi kaffen, topper den med litt kokosfett, eggene er fortsatt varme.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillesnupp og store plutt tar hvert sitt glass og begynner å ordne med sjokolademelken. Skal gjøre alt selv nå. Ta melk og pulver og blande det sammen i den rekkefølgen og mengden som føles riktig. Helt greit det, mamma og pappa holder et lite øye med sjokolademengden.

Her kommer den. Dagens første slurp av kaffe. Kroppen begynner å glede seg, som en publikummer som reiser seg halvveis opp fra setet når laget hans går i angrep.

SPLOSJ! Plask. Klirr. Renn. Sildre. Drypp.

Og med det var halve melka på asjetten, bordet, gulvet og i skuffen under bordet.

I glasset? Ikke en dråpe.

Så... ja. Jeg sa jo at det var mistenkelig perfekt. Nesten litt beroligende at ting rettet seg opp igjen.

Farvel varme kaffe, hallo tørkerull og teppevask ;)


 

/ Ha en perfekt uperfekt søndag! :)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Silyas kveld

Ny lørdag, ny artist, nye muligheter! Her er "Hver gang vi møtes" live-blogg edition 😃
 

* Innlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden - oppdater for mer *
* legg gjerne igjen kommentarer med deres meninger*


 

19.50: Macen nektet å starte, heldigvis bare flatt batteri. Fikk panikk. Rakk å tenke at jeg bryr meg mer om macen enn mange jeg kjenner. Det er ikke bra.

19.53: Jeg elsker den Kvikk Lunsj-reklamen og får umiddelbart lyst til å løpe rett ut i naturen. Men det regner ute, så.... næh.

20.00: Det er seriøst 18 år siden "Not for the dough" ble gitt ut. Aldri følt meg så gammel som akkurat nå. Kort depresjon. Kanskje på tide å fiske frem noe lørdagsgodt... ;-)

20.03: Det der er sjukt mye kanel.

20.07: Husker min første kjøretime med fattern på en parkeringsplass i Ski. Sykt skummelt, men lo den samme "gal professor"-latteren som Silya. Fun fact: Jeg strøk på første oppkjøring på LILLE JULAFTEN! Snakk om tidenes antiklimaks. Ble mye banning den julen..
 

20:15: Låt 1, Tone Damli - Heart
Dæven steike! Hva skjedde med Tone Damli? De første to låtene hennes synes jeg har vært direkte kjedelige, men her føler jeg at hun har møtt en perfekt krysning av nytolkning og respekt for originalen. Digger den lille knekken i stemmen og at hun prøver å kopiere Silyas energi på scenen og synes det funker, om enn i en litt søtere makron-forkledning. Men dette likte jeg overraskende godt. Lukter på femmern, men bare et hint for tamt.
Terningkast: 4.

20.18: Silya må være den personen i verden som kler rødt hår best. Mon tro om det er naturlig farge? Nei, kan ikke være det. Eller..? Uansett dritkult.
 

20.22: Låt 2, Claudia Scott - Sucka
Sorry altså, men jeg synes kanskje dette blir litt kjedelig jeg. Spesielt når originalen er så frekk og trøkkete. Savner det trøkket, selv om Claudia synger nydelig. Men digger det Dylanske munnspillet ("tannregulering" i følge Silya) da. Mulig det treffer Silya, men jeg synes plutselig en sang med veldig mye særpreg låt som 90 % av låtene fra countrysjangeren.
Terningkast: 2.

20.26: Bergljot i kommentarfeltet etterspør godbit til Teo. Snakker vi ny fast tradisjon på lørdager? Greit for meg. "Hver gang vi møtes" og Dentastix. God deal x-)

20.29: Første pause brukes flittig. Teo har alliert seg med folk i kommentarfeltet. Dentastix satt på saken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.36: Låt 3, Tshawe - Not for the dough
Usj, andre låt på rad der jeg føler meg som party poooper, men... jeg liker originalen så veldig godt. Også er jeg født helt uten soul i kroppen, så sånn åleglatt "Ligg med meg"-groove er liksom ikke helt min greie. Det er jo glatt som smør og får sikkert mange damer til å rødme langt ut i neste uke, men det blir litt for mye smør på skiva for meg. Okei, jeg får kanskje litt lyst til å ligge med Tshawe, men ikke sånn veldig.
Terningkast: 3.

20.42: Leste akkurat i kommentarfeltet at Claudia Scott er 60 år?! Jeg ville gjettet på 42. Hun må spise 1 kilo grønnkål om dagen. Sånn vil jeg se ut når jeg er 60 også..
 

20.50: Låt 4, Hans Petter - No us in runnin´
Denne sangen er fast på joggelista mi og er fryktelig glad i den, så her må Hans Petter trå til. Også oversatt til norsk a gitt! Men... søren heller... det funker ikke dette heller. Er det bare meg? Kanskje jeg skal gå på kjøkkenet og spise en pose med seigmenn i pausen? Synes liksom alt mangler litt sprut i dag, bortsett fra Tone da. Liker "Rotte i en runding"-twisten, men sånn bortsett fra det så synes jeg låta drukner litt i seg selv. Fint rockepreg, men savner særpreget i låta.
Terningkast: 3.

20.58: Bruker pausen på å dele en av ukens desidert største høydepunkt. Tidligere denne uken la jeg ut en liten morsomhet på Instagram og SE hvem som har kommentert. Holdt på å stryke med da jeg så det. Ble så starstruck at jeg hylte som en hund som blir tråkket på halen.

21:15: Innser at live-blogging er kjempegøy. Må finne flere programmer å live-blogge fra. MGP-finalen har blitt foreslått og det er selvfølgelig bænkers, men vurderer å begynne å følge med på Paradise Hotel, hvis det begynner igjen. Det hadde jo vært perfekt! Farmen Kjendis også egentlig, men det har holdt på for lenge.

Men live-blogging fra Pærra fra en 36 år gammel mann hadde vært nydelig x-)

* PAUSE *

21.38 Den pausen er lang ass..

21: 40: Hvis jeg skal sitte og spise potetgull og dipp i pausen hver lørdag fremover, tror jeg vi må utsette sommerkroppen en 3-4 år til..

21:46: Som MGP-nerd må jeg bare si at jeg ELSKER "Eurphoria"-låta til Silya. Husker jeg stemte på den. Ganske mange ganger.

21:48: Pysjbuksa er på plass :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.54: Låt 5, Christel Alsos - Hellfire
Jeg vet ikke hva det er, men hver gang Christel synger, stopper alt. Ingen beveger seg og alt blir bare... magisk. Den stemmen, de strykerne, den innlevelsen - Christel er på et helt annet nivå. Tror kanskje jeg er litt forelsket i Christel Alsos. Og det passer egentlig bra, for det er Christina også x-)
Terningkast: 5.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.59: Låt 6, Tor Endresen - Become my dream
Du vet det lover bra når hovedgjesten begynner å gråte før du kommer deg på scenen. Og Tor LEVERER! Fy. Ti. Katta. Fra den såre, litt Freddie Mercury-aktige starten, til å eksplodere i full Tom Jones og rive rett over i Eddie Vedders kontrollerte brøle-landskap. Fra 0 kraft til 150 % kraft - nei dette... dette var fantastisk. Sinnssykt overrasket og vanvittig imponert. Det var så mye kraft og trøkk at jeg tror muligens han blåste av halve hårpynte til Silya.
Terningkast: 5.

22.10 - Konklusjon: Kvelden startet ganske tamt og emment, som en indisk rett med altfor lite salt. Men så gikk det opp mot magisk og full trøkk, som et tacotårn nedlesset i jalapeno. Christel Alsos er min nye favorittperson i verden og kan trollbinde en sekk med jord. Tone gjorde sin beste låt på lenge og Tor Endresen overrasket stort og blåste sokkene av meg.

Best i dag: Christel Alsos og Tor Endresen på delt 1. plass.
 

/ Tusen takk for følget folkens!! Sees vi neste lørdag? ;-)

VI ER I FINALEN!!

Jaddaaaa!!!!!

Gledens dag! Lykkens dag! Ved Odins skjegg og fiolinen til Rybak - endelig er finalistene til Vixen Influencer Awards kåret, og både Christina og jeg er i finalen!!

Christina er videre i den prestisjetunge prisen Folkets Favoritt, mens undertegnede har karret til seg finaleplass i Årets Gullpenn og Årets Livsstil.

Det er kanskje vanskelig for andre å forstå hvor stort dette er, men det er stort. Kjempestort! Spesielt i år, for Vixen har gått fra å være en prisutdeling kun for bloggere til også å inkludere influencere fra andre kanaler. Det betyr youtubere, instagrammere, podcastere etc.

Feltet har dermed blitt fylt med nye utfordrere av Petter Northug-kaliber og antall stemmer har mangedoblet seg siden i fjor. Derfor er det ekstra stort å komme seg hele veien til finalen i år.

At Christina er videre som Folkets Favoritt er helt rått! Den prisen avgjøres av antall stemmer og hun er i finalen med folk som har mange ganger flere lesere enn henne, så jeg tror det kan bli tøft, men jeg heier og jubler til stemmebåndet ryker :-D

Årets Livsstil vant jeg faktisk i fjor, så jeg tenker at det er ekstremt usannsynlig at jeg klarer å vinne den to år på rad, men jeg lever i håpet!

Og Årets Gullpenn... den henger høyt. Ekstremt høyt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde håpet at mine konkurrenter var en gjeng med paddehuer, men det er så mye flinke folk der at jeg blir helt uvel. Men for å sitere en ikke helt ukjent norsk filosof (og fotballtrener): "It´s hope in a hanging snore".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

At man skal klare å stikke av med en pris er sånt man ikke egentlig tenker over, for konkurransen er beinhard og alle er verdige vinnere, men at jeg kommer til å sove ekstremt dårlig frem til 04. februar, det kan jeg love deg ;-)

Men uansett hvordan det går, så vet dere hva dette betyr? Hotellopphold og bacon-frokost for Herr og Fru Klonk. Og det i seg selv er verdt å juble for :-D

Så tusen tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. I LOVE JU!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hipp hurra og goooood hælj!!

Forbilder og rumpeløft

"Du som digger Sophie Elise, hva gjør du den dagen datteren din sier at hun vil operere rumpa og ta botox?!"

Det måtte jo komme. For i forrige uke skrev jeg innlegget "Sophie Elise og drittkjerringene" og når man uttaler seg positivt om Sophie Elise, og attpåtil sier at det finnes sider ved henne som kvalifiserer til å være et godt forbilde, ja da må man jo regne med å få på pukkelen.

For vi støtter vel ikke en person som har gjort skjønnhetsoperasjoner, gjør vi vel?

Jo, det gjør jeg.

surgeons finish the operation and thumb up
Licensed from: tomwang / yayimages.com
 

Men la oss skille sak og person først. Saken handlet om at jeg ønsket å rette en illsint pekefinger opp i nesegrevet på folk som slenger dritt i sosiale medier. Et innlegg myntet på en generalisert forsamling som sikter seg inn på én person. Trenger ikke være Sophie Elise, hun var bare målet deres denne gangen. Kan være hvem som helst. Kunne også vært Olav Thon. Eller Maj Britt Andersen. Poenget er det samme: Ikke mobb, din skabbelars.

For å belyse poenget om at det er veldig mye mer ved Sophie Elise enn bare operasjoner og "plastic fantastic", dro jeg frem et par forbilledlige eksempler av hva hun har fått til så langt i karrieren. Denne delen av teksten møtte en del kritikk.

Spesielt var det mange som lurte på hvordan jeg som far kunne mene at en person assosiert med skjønnhetsoperasjoner, kunne trekkes frem som et forbilde for dagens unge.

Greit, jeg ser den. Her burde jeg nok vært tydeligere på hva jeg mener om slike operasjoner, selv om saken i utgangspunktet ikke handlet om det. Det handlet mest om dem som slenger med leppa, ikke hun som har fått fylt dem.

Men greit, la oss ta den praten nå.

Plastic surgeon marking face
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For som far, hva ville jeg gjort den dagen datteren min kommer til meg og sier at hun ønsker et rumpeløft, slik hun har sett på alle disse fantastiske bloggene?

Helt ærlig, jeg ville blitt forbannet. Selvfølgelig ville jeg blitt det. Det er tross alt ikke snakk om litt leppestift på nesa, men kompliserte operasjoner og kirurgiske inngrep. Det er ikke en sannhet man burde sminke over eller uskadeliggjøre, ei heller selge som 3 for 2-boller på Shell.

MEN jeg synes heller ikke man skal være så rask på fingeren med å kaste alle som har tatt skjønnhetsoperasjoner til hundene. For hva vet man egentlig om deres grunner for å ha tatt det valget?

I boken skriver Sophie Elise blant annet om operasjoner hun trodde at skulle ordne alle hennes problemer, men som i realiteten endret absolutt ingenting. For det er vanskelig å lege et sår på innsiden med et plaster på utsiden.

På bloggen har hun også vist medaljens bakside, slik som i dette innlegget der hun forteller om neseoperasjonen som ikke gikk slik som planlagt, rikelig illustrert med ganske avskrekkende bilder.

Nå skal ikke jeg sitte her og forsvare Sophie Elise opp og ned i mente, men om noe synes jeg dette vitner om et godt forbilde. Ikke fordi hun har tatt operasjonene, men for at hun i hvert fall forteller om den indre kampen som har ført til disse operasjonene og viser begge sider av saken. Og for å gjenta meg selv fra forrige innlegg: Ingen er bare det du ser.

At hun angivelig har løyet om visse operasjoner og ført leserne bak lyset, er derimot ikke bra. Selvfølgelig har jeg ikke tenkt til å forsvare det, men jeg tror og håper at hun er seg sitt ansvar bevisst og bruker dette til å skape noe positivt i fremtiden.

Men for å gå tilbake til det opprinnelige poenget: Hva ville jeg sagt til en datter som plutselig ønsket en tilsynelatende overfladisk skjønnhetsoperasjon?

Vel, jeg ville satt meg ned med henne og pratet. Masse. Spurt, svart og lyttet. Funnet ut hvor dette ønsket kom fra, hvorfor og hva hun tror det vil løse. Og for hvem. Springer det ut av en indre konflikt eller et ytre press?

Jeg ville lest meg opp, jeg ville ringt folk, jeg ville gjort det som sto i min makt for å finne ut hvorfor hun ønsket et slikt inngrep. Jeg ville ikke blankt avfeid henne, men prøvd å forstå. For jeg tror at mange slike operasjoner kunne vært løst med masse kommunikasjon og kjærlighet, fremfor en sylskarp kniv.

Så ville jeg gitt henne boka til Sophie Elise og sagt: Les denne. Da ville hun kanskje forstått litt mer av hva som ligger bak operasjonene, enn alle de som slenger med leppa og tror de vet alt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Så det så.

Vi skulle jo på kino!

Lenge hadde vi gledet oss til kinodate, det var bare et bittelite problem...


Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

For som småbarnsforeldre er det viktig å ikke glemme seg selv i hverdagen. Komme seg opp av sofaen, se andre ansikter, gjøre andre ting. For med små barn i hus blir man fort veldig knyttet opp til hjemmet. Det er her vi spiser, det er her vi slapper av, det er her vi er sammen. Bare vi.

Men man trenger andre impulser også. Kan ikke bare vasse i bleier og skittentøy dagen lang, må komme seg ut og se andre mennesker. Gjøre andre ting. Gå på konsert, spise på restaurant, ta en kaffe eller reise. Kan være hva som helst egentlig, så lenge man gjør det uten barna. Må ikke være hver uke, trenger ikke være så ofte egentlig, men oftere enn aldri.

Og der er vi dårlige. For som småbarnsforeldre blir man husvarme vanedyr. Holder seg helst hjemme, gjerne krøllet sammen på sofaen som en murrende innekatt. Komfortabelt, trygt og deilig. Litt for mye perling, litt for lite kjærestetid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og for noen dager siden fikk vi en påminner om at vi kanskje har dratt den strikken litt for langt.

Fordi: For ikke altfor lenge siden kom det en film på kino som jeg virkelig gledet meg til å se. Jeg hadde først tenkt til å spørre en kamerat om vi skulle se den sammen, men mitt helhjertede engasjement smittet over på Christina, som plutselig ville være med. Perfekt anledning for en date night.

Men filmen hadde ikke premiere riktig enda, så vi måtte smøre oss med tålmodighet. Kult med premierebilletter da!

Men premieren kom og gikk.

Så var det over på vanlig visning, men fortsatt fikk vi ikke somlet oss til bacongull og gode plasser.

Så ble den satt opp litt færre steder, men ingen fare: Denne skal vi se. På kino. Det er i hvert fall helt bænkers!

Men så gikk det litt tid.

Også gikk det litt til.

Og i forrige uke gikk den på TV!!!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ærr. E. Muli?!

Filmen kom altså ut for 4 år siden og vi har enda ikke sett den! Dette kan bare bety én ting: Vi har blitt altfor komfortable i tøflene, på tide å ta seg i nakken. Så når Vixen Influencer Awards går av stabelen om bare halvannen uke, skal vi reise begge to. Uten barn. Og sove på hotell. Og det skal bli magisk.

Så får vi heller bare sikte oss inn på Love Actually rundt juletider, fremfor å være først i kinokøen. Men til sommeren er det premiere på Mamma Mia 2 og DEN skal vi se.

Før den kommer på TV... ;-)

* Følg Kinohjerte på Facebook *

Googlet meg syk jeg også, gitt

I går skrev Christina et innlegg om at hun nærmest hadde googlet seg til kreft da hun skulle finne ut hva som var galt med føflekken sin. Som viste seg å være en gammelmannsflekk.. Haha! (les: "Kona til - Jeg leste på google, skjønner du")

Men jeg kan jo skjønne hennes uro, for jeg har gjort nesten akkurat det samme. Bare at mine symptomer var langt mer fremtredende!

For i en lang periode nå har jeg lagt merke til en ganske markant endring som har bekymret meg en del. Og det er ikke som at det er en liten føflekk på et bortgjemt sted heller, nei det gjelder nesten hele ansiktet.

Jeg begynte å legge merke til det for en god stund siden, kanskje allerede 3-4 år tilbake, men jeg ville liksom ikke si noe. Tenkte at hvis jeg bare lukker øynene og fortsetter som vanlig, så ville det gå over.

Men det gjorde jo ikke det, vettu. Så i forrige uke så jeg meg nødt til å google litt. For der jeg før så et ansikt så friskt og fullt at liv av man skulle tro jeg var en nyfødt valp, ser jeg nå et gustent fjes med blå IKEA-poser under øynene.

Hudfargen har gått fra en glødende flamme til et slukket bål. Grålig og trist som en polsk regnbue.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er ikke bare ansiktet, jeg merker det på hele meg. Jeg er trøtt hele tiden, jeg sover dårlig, er oppe om natten og sovner midt på dagen. Gjerne med grøtskåla i hånda.

Også psykisk har ting endret seg. Jeg som før så så lett på livet, er nå blitt så bekymret for alt. Mikroplast i vannet, antibiotika i fisk, muggsopp i rosiner og biler som kjører for fort. Også all den banningen på TV da.

Også er jeg stresset! Superstresset hele tiden, ofte helt uten å forstå hvorfor.

Frem til nå har jeg mistenkt at det må være en sammensatt sykdom som drenerer meg for energi. Kanskje en slags mangelsykdom eller noe i den gata.

Men så googlet jeg.

Og så kjente jeg litt på det.

Og så leste jeg meg opp...
 

Viser seg at jeg bare er en helt vanlig småbarnsfar ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pappa om natta, pappa om dagen ;-)

Les også: Kona til - "Jeg leste på google, skjønner du"

Nå står ikke verden til påske

Sent i går kveld tikket det inn en melding. Fra pappa. Med en tromme på slutten.. Hva i all verden skal det bety?

Senior man looking on phone
Licensed from: ALotOfPeople / yayimages.com
 

Jeg ringte opp og allerede i det han plukket opp, forsto jeg at noe var i gjerde. For du vet den stemmen man får når man er litt stolt og gira? Der nesevingene flagrer og stemmen blir utilsiktet nasal? Du vet, den stemmen som høres litt ut som en opprømt Wenche Myhre i julemodus.

Den stemmen hadde han. Og ganske riktig: Det var noe. Noe stort. For han hadde fått seg smarttelefon!

Alle årene med intens lobbyvirksomhet fra muttern hadde til slutt brutt ned den gamle dinosauren. Ikke det at han er utdatert altså, langt derifra. For fattern har vært IT-mann i alle år og er en kløpper på sånt, men akkurat på telefonfronten har han liksom lagt seg litt bak i feltet.

Klamret seg fast til den gamle Nokia-en og nektet å ta steget. Skrytt så fælt av de TO tingene som hans gamle murstein kan slå de fleste smarttelefoner på: FM-radio og batteritid. Men nå som FM-båndet er i ferd med å slukkes, var tiden inne. Viser seg også at den antennepluggen ikke har virket på mange år uansett, så radioen forsvant fra den telefonen for evigheter siden. Det har han visst "glemt" å fortelle oss ;)

Så velkommen til fremtiden skal du være. Du vil se at det er mye en telefon kan brukes til i disse dager. Ta bilder er bare én ting, du kan også bruke den som nettbank, GPS, kalkulator, radio, til e-post, nett-TV, lære spansk, sjekke aksjer, skru på alarmen, lese avisa og mye mye mer.

Jeg skjønner at steget har vært stort og samtidig husker jeg den gufne følelsen første gang jeg kjøpte smarttelefon. Satt bare og stirret på den som en apekatt og forsto ikke hvor jeg skulle begynne. Men pappa kan allerede melde om at han streamet Kveldsnytt fra godstolen, med tøfler og kaffe og hele pakka, så dette skal nok gå bra :)


Kødder ikke med den barten der x-)
 

/ Farvel gamle Nokia, god dag flyvende biler.

5-åringen og solsystemet

4 minutter med 5-åringen lærte meg mer enn 12 år på skolen!

For i forrige uke var avdelingen til eldstemann på besøk på et kjempekult læresenter for barnehagebarn, med fokus på realfag. Der får barna lære nye og fantastiske ting som kombinerer verdifull kunnskap med lek og moro. Før helgen kom han blant annet hjem med en utrolig søt sang om solsystemet som du kan se nederst i innlegg.

Hver gang de er på læresenteret har de et nytt tema på agendaen og i år har de blant annet lært om syrer og baser, kroppen, miljøvern, planeter og mye mer. De får utforske kjemiske reaksjoner og gjøre spennende eksperimenter. Du vet, typisk sånne ting som man ikke får lov til å gjøre på kontoret. Ting som gjør deg litt misunnelig.

Og hver gang El Pluttolini kommer hjem derfra har han lært noe nytt og fascinerende som ikke mamma og pappa nødvendigvis er veldig stødige på. Eller, man tror jo man kan en del, men det er frem til barna spør deg om hvilken planet som kommer etter Uranus i solsystemet. Eller på hvilken planet man finner solsystemets høyeste fjell. Eller hvor mange av planetene som er gassplaneter.

Da innser man plutselig: Å søren. Jeg har blitt fraseilt av en 5-åring.

Thinking boy business man with chalk universe planet solar system on blackboard imagining space travel
Licensed from: alistaircotton / yayimages.com
 

Men det er vel bare å venne seg til følelsen, for det vil jo bare bli verre når han begynner på skolen. Tør ikke tenke tanken på videregående en gang. Men men, hvis han blir for kjepphøy kan jeg alltids slå ham i håndbak, så det så. Det vil jo ta slutt en vakker dag det også, men innen da skal jeg sørge for å ha lest meg opp noe voldsomt på temaer han aldri i verden kan vite noe om.

Deretter må jeg bare sørge for å alltid pense samtalen over på det. Så når han kvisete og utakknemlig kommer slentrende hjem fra trening og bare:

- "Øy fattern, er middagen klar snart ell?"

Så skal jeg svare:

- "Tja, like klar som general Maximillian von Prittwitz i Slaget ved Tannenberg, så hva tror du? Og hvilket år snakker vi om da, hmmm?"

Heldigvis ligger slike smålige hersketeknikker mange år frem i tid. Inntil da kan jeg bare glede meg over at jeg har en lærelysten astronom i hus, som kan fortelle meg at vi har fire gassplaneter i solsystemet og at det høyeste fjellet ligger på Mars :-D


 

OBS! Hvis du vil lære mer om solsystemet enn du kunne fra før på bare 4 minutter: Se den fantastisk søte sangen under. Husk lyd!

Anbefales varmt for store og små :)


/ Jeg er sola, jeg er en glovarm ball av ild <3

Ukas krangel - Fredag kveld og snøskuffa

Det er fredag kveld og Peter kommer sprettende ned trappen. Begge barna sover, joggebuksa er på. Endelig fredag kveld - ukens indrefilet! Da man kan ligge rett ut i sofaen og bare kose seg med god samvittighet. Kanskje noe godt i skåla, kanskje noe godt i glasset. Fyr i peisen? Ja, hvorfor ikke.

Kom fredag kveld og lull meg av sted!

Feet warming at fireplace with hands holding coffee
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com
 

Bare en rask tur innom kjøkkenet og der står ting i skuffende stor grad på hodet. Plastglass i alle regnbuens farger og rester av middagen som var så god. Istad. Nå står bare arbeidet igjen. Valgfritt f-ord.

Men med litt musikk og lovnad om sofa i det fjerne, går jobben lekende lett. En gryte her, litt gladpack der og vips så var man på vei mot sofakroken igjen. Nå skal det koses maks!

Utover zappefingern på fjernkontrollen skal det ikke forbrennes en kalori de nærmeste to timene.

Så kommer det...

- Peter?

- Yes!

- Se ut a..

- Hmm?

- Har du sett ut eller? Brøytekanten står rett til værs! Det må ha falt en halvmeter bare i kveld.

Jeg kjenner et stikk i hjertet. Jeg skjønner hva hun sikter til. Hun vil måke nå, hun. For Christina er sånn. Har ingen respekt for urasjonelle valg, men lar alltid fornuften seire. Og nå har hun oppdaget meterhøy snø. Og jeg vet hva hun tenker: Vi tar det nå.

Jeg derimot, tenker nøyaktig det motsatte. Det er fredag kveld, endelig fredag kveld, vi lar den dritten ligge til i morgen. Da har vi tid. Ikke nå. Alle vet at fredag kveld er joggebukse og slaraffenliv.

Så jeg strener videre mot sofaen. Later som ingenting og sender i vei et nonchalant svar jeg håper får henne av sine rebelske tanker:

- Sprøtt. Ja ja, blir fin treningsøkt i morgen det der, hehe.

... før jeg deiser ned i sofaen. Men armen kommer ikke lenger enn at den akkurat får grepet tak i fjernkontrollen og løftet til halv høyde, før det smeller tilbake:

- Vi tar det nå da.

Valgfritt f-ord igjen. Med utropstegn! Kødder du? Nå?! Akkurat nå som jeg endelig har blitt i ett med sofatrekket? Jeg som akkurat skulle til å finne frem ei litta pose med snacks jeg kommer til å angre på at jeg har spist i morgen?

Så jeg prøver meg. Ikke lenger troverdig nonchalant, men bak sammenbitte tenner.

- Næh.

Christina er som en sporhund, plukker opp hver minste nyanse. Hodet spretter ut fra bak gardinen og jeg mistenker at hun ser kjevemuskelen min stramme seg helt fra andre siden av rommet.

- Det skjer ikke, vet du. Vi skal opp tidlig i morgen og være i trampolineparken til kvart på ni. Eller har du tenkt deg opp klokken halv syv for å måke?

Fingrene strammer seg til en knyttet neve. Dobbelt f-ord. Jeg innser med én gang at hun har rett. All fornuft tilsier å ta det nå. Men jeg er ikke klar! Jeg vil slappe av! Jeg hadde jo gledet meg til å ligge her i putehaugen som en pølse i brød, ikke skuffe snø til svetten siler.

Men jeg har jo ingen argumenter, jeg har bare ikke lyst. Jeg vet at hun har rett, men det er ikke det som irriterer meg. Det er den helsikes egenskapen til å alltid prioritere fornuftige valg uten å blunke. Kan vi ikke bare droppe det og heller angre i morgen? Slappe av på sofaen, mumse potetgull og dobbeltangre når bilen i morgen vil fremstå som en gravhaug fra vikingtiden.

Så fremfor å svare noe lurt, går jeg for:

- Men for faen da.

Og da var det gjort. Resten av samtalen trenger jeg ikke gjengi i ord, men la oss bare si at det ble en episk kamp mellom mitt temperament og forkjærlighet for ufornuftige valg, og Christinas ganske forståelige mangel på forståelse.

Angry Couple
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Etter rundt 5 minutter var det over. Innen da var begge blitt pottesure og jeg innså at jeg hadde valgt et utrolig dårlig tidspunkt for å ta sette ned foten. Burde valgt en viktigere sak for å ta et standpunkt.

For mine argumenter besto ikke av stort mer enn å forsvare min rett til å ønske å ikke gjøre det spøtt, samt passivt-aggressive angrep på hennes arbeidsmoral, som stort sett alltid overgår min med et avlangt hestehode.

Hun mente derimot at sånn er voksenlivet og hvis jeg ikke er klar for det, får vi heller kjøpe oss leilighet. Dessuten mente hun at det til og med kunne bli litt koselig å måke sammen. Koselig? Hørt sånt tøys?!

Like harm og bister som man var på 50-tallet, tok jeg lua på snei og marsjerte ut i snøkaoset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sutretryne.
 

Jeg måkte med sinne. Angrep snømassene som om de hadde sagt noe stygt om moren min. Som viste seg å være en overraskende effektiv teknikk, for innen Christina rakk å komme ut (å ja da, hun tok seg ekstra god tid på å komme ut, bare på dritt selvfølgelig) var jeg halvveis ferdig.

De første minuttene måkte vi i stillhet på hver vår side av bilen og jeg var sånn drittunge-sur som man var på ungdomsskolen. Egentlig ikke lenger i dårlig humør, bare for sta til å innrømme det.

Men jeg er jo like langsint som et barn på bursdagen sin, så når hun så bort på meg med et lite smil og spurte hvordan det gikk, innså jeg at det var på tide å kaste hånda. Jeg hadde tviholdt på en kortstokk av banalt udugelige argumenter og her var det vel egentlig bare å komme luskende tilbake med halen mellom beina.

Så jeg gikk for klemmen. Og sa unnskyld. Så fikk jeg unnskyld tilbake. Og en liten suss. Og så ble alt plutselig veldig bra igjen. For vi er litt sånn. Ting stikker ikke dypere enn at det lar seg løse med en klem og en suss når begge er klar for det.

Det verste av alt, og det tok meg enda en halvtime før jeg kunne det innrømme for Christina, men det var faktisk ganske koselig. Stå der ute og måke snø. Sammen. På en fredag kveld.

For det er tross alt bedre å være ute i kulda sammen enn å sitte inne i varmen og kjenne på en kald skulder. Happy wife, happy life og alt det der ;-)

Og... til hennes forsvar: Hun hadde selvfølgelig rett. Vi hadde aldri i verden rukket det morgenen etter x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Christina 1 - Peter 0.

Live fra "Hver gang vi møtes" - Hans Petters kveld

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

Så var det endelig duket for andre kveld i ny sesong av Hver gang vi møtes. Jeg har faktisk aldri fulgt med før, men etter Tshawes dag sist uke, ble jeg hektet :)

Og i kveld er det Hans Petters tur. Så, hvem er denne mystiske, litt ukjente Hans Petter foruten frontfigur og vokalist i Trang Fødsel?

Jeg gleder meg til historier, låter, latter og tårer!

Okei folkens, da kjører vi på :-D

Notis: Legger inn klokkeslett foran hver oppdatering, bare sånn for å holde det oversiktlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Fy flate. Her man sitter og ser ut på 98 centimeter med snø i timen, ser det ikke helt feil ut med boule og øl i sommerværet. Note to self: Husk å nyte sommern 2018.

* Mens vi venter på at syngingen skal begynne, må jeg springløpe for å hente babycall. Christina er fortsatt litt opptatt, far alene i sofa. Svinger raskt innom Spotify for å gjøre litt research på Trang Fødsel før vi sparker i gang.

Fy søren så mange hits de har! Kan jo halvparten av låtene deres på rams. Det var overraskende. Lover godt for kvelden. Så lenge batteriet på babycallen holder. Aner ikke hvor laderen er.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Noterer meg at de sier "effen" i låta Drømmedame. Det er det ingen som sier lenger. Men nå, Tshawe! Det gledes i sofakroken.

* Låt 1, Tshawe - Drømmedame
Oj, shit dette var vanskelig. Nå innser jeg hva de plateanmelderne i VG har å slite med. På den ene siden elsker jeg Tshawe og energien, men samtidig synes jeg ikke det er så mye nytt her. Det er mer trøkk og rytme enn i originalen, men samtidig hadde jeg kanskje håpet på noe mer. Litt X-faktor. Men likevel, det er Tshawe, det er bunnsolid.
Terningkast: 4.

* Hey, 18 minuter ut i programmet og den første tåren er et faktum. Skjønner jo det når man vrenger sjela sånn. Skal slutte å harselere med "Hver gang vi grines".

20.26: Låt 2, Silya - Ryktet
Jeg ELSKER Silya. Forrige uke var jeg ikke sånn superimponert, men dette smaker fugl. Så veldig! Gås, and og due i én stor sandwich. Har ikke hørt originalen, må innrømme såpass, men elsket trøkket. Den røffe stemmen og ska-beaten som gir låta et lystig preg. Dette føltes rett og slett bare riktig. Love it. Men altfor tidlig å rulle seksern og jeg ble jo ikke bergtatt, så her skal vi høyt, men skjorta forblir på.
Terningkast: 5.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.27: Innser at leser "Amanda" har et kjempepoeng og endrer fra stjerne foran hvert punkt til klokkeslett. Folk er så smarte.

20.29: Pause. Bra. Holder på å tisse på meg. Tenkte for øvrig å være sånn sunn og fin fyr, men behovet for potetgull ble for stort. Ikke spist så langt i 2018, på tide å bryte noen nyttårsforsetter. La det skje.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.34: Pausen over, rakk ikke tisse. Viser seg at live-blogging er veldig gøy, men kjempestressende. Måtte kaste gensern. Svett x-)

20.36: Elsker moralen til Hans Petter i innledningen til låta "Fredag". Sitat: "Selv om det ser ordentlig dystert ut på mandag, så ordner det seg på fredagen vøtt".

20.39: Låt 3, Claudia Scott - Fredag
Hmm.. Synes det var litt kjedelig, jeg. Fin stemme og liker den lille countryknekken, men med tanke på gitt introduksjon og tekstens innhold, synes jeg liksom sangen fortjener litt lystigere tonelag. Joda, man skal selvfølgelig tolke låta som man vil, men savner optimismen i låta. Ikke helt min kopp te dette, flott stemme til tross.
Terningkast: 3.

20.45: Maria i kommentarfeltet spør om Teo har fått godis, siden det er lørdag og alt. Har ikke fått det. Han fikk en godbit i går og tenkte å spare på kaloriene i dag. Men ålreit, hvem er jeg til å være skinnhellig, her jeg sitter med den ene labben dypt nedi potetgullpåsan. Godbit innvilget :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.48: Innser at historien til Trang Fødsel er ganske mye mindre gripende enn Tshawes historie. Og at Hans Petter ligner ganske mye på Jo Nesbø.

20.54: Låt 4, Tone Damli - Kursiv
Æsj, nå kommer jeg til å fremstå som en gammel surfis, men jeg synes kanskje dette ble litt tamt. En fin vibb av road trip og jeg fikk umiddelbart lyst til å fise langs landeveien i en sprek cabriolet på en lun og herlig sommerdag med taket nede, men det mangler liksom litt fyrverkeri. Kanskje jeg som har urealistisk høye krav. Jeg vil liksom bli blåst av sofaen av en ny og personlig vri på en gammel klassiker. Føler at dette blir litt plankekjøring. Ikke feil, bare litt for lite salt i maten.
Terningkast: 3.

20.58: Pause! Dette var overraskende stressende. Tror jeg må ta meg en dusj i pausen, haha! Men herregud så moro. Gleder meg til del 2 :)

21.01: Christina har endelig kommet ned etter at hun sovnet under legging av barna, haha! Nå skal hun spole seg gjennom del 1 mens jeg tisser. Gleder meg veldig til Christel Alsos i dag, tror det kan bli skjelvete i underleppa.

* DEL 1 SLUTT *

21:20 (pauseblogging): Christina skumtitter gjennom del 1. Noterer meg at det ikke er så rart han ikke blir gjenkjent i noe særlig grad. Mannen er jo ikke til å kjenne igjen fra 90-tallet. Spørr´u meg så er Hans Petter som en fin vin som bare blir bedre med årene :)

21.24 (pauseblogging): Christina sitter og titter på Tone Damli. Utbryter ganske innlysende misunnelig: "Åssen klarer´a å gå på de skoa?! Se på de hælene a!!"
 

* DEL 2 *

21.50: Låt 5, Tor Endresen - Hippie
Har aldri hatt noen dragning mot Las Vegas og fikk det ikke i kveld heller, dessverre. Sorry Tor, men dette funker ikke for meg. Elsker energien og Tor leverer så det svinger, det er bare ikke min kopp te. Du kan servere meg verdens beste lutefisk, men det er fortsatt lutefisk. Om noe, fikk jeg litt lyst til å spille på enarmet-banditt. Vant 100 kroner på danskebåten da jeg var ung en dag. Brukte pengene på å kjøpe kosebamse til søsteren min og meg. Stor dag. Men sånn bortsett fra det..
Terningkast: 2.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.57: Dette var sterkt. Ingen er bare det du ser. Hans Petter har gått gjennom en eksistensiell kamp og skjønner at det må ha føltes rart å lage joviale sanger når noe sånt skjer med broren din.

21.58: Klar for Christel. Spent nå.

22.05: Låt 6, Christel Alsos - Hei, her er jeg
Det. Var. Magisk. Den stemmen, den innlevelsen - det der er seriøst det mest ekte jeg har følt så langt i 2018. Rett og slett magisk. Aldri har jeg sett noen synge med så ektefølt innlevelse. Fy flate. Måtte gi frua en klem i sofaen. Trodde det måtte en sang med masse trøkk til, men neida. Sokkene er herved blåst av.
Terningkast: 6.

22.07: Hæ? Er det ferdig allerede?! Trodde det skulle være flere låter og vare minst en halvtime til. Okei, tiden flyr når man blogger og ser på TV. Men i så fall, over til indrefileten:

* Dagens beste *

Christel Alsos. Uten tvil. Det var magi langt inn i hjerterota.
 

22.08, Post Bloggum: Digger den kjeksreklamen.

22.10: Men okei, da får vel jeg pakke sammen for kvelden. Tusen takk til alle som fulgte med på galskapen og TUSEN TAKK for alle kommentarer :-D Dette var gøy! Mer live-blogging neste uke? Ikke helt umulig ;)

Ha det a!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ha en fortsatt tipp topp lørdag!

Live-blogging fra "Hver gang vi møtes"

I kveld tenkte jeg å prøve noe som aldri har blitt gjort før: Live-blogging fra sofakroken!

For i forrige uke begynte vi å følge med på "Hver gang vi møtes" (for første gang) og det er jo så fantastisk trivelig!

Men alle som noensinne har sett det programmet, vet at man får et vanvittig behov for å prate med andre underveis. Hva man synes om artistenes versjoner av gamle låter, hva som var bra, hva som ikke var fullt så bra, hva man lærer om hovedpersonen underveis og selvfølgelig: Hvilken sang man likte best!

Sist uke hadde vi lillesøsteren til Christina og gubben hennes på konstant gruppechat, men denne uka er de borte og derfor tenkte jeg å prøve noe helt nytt: Live-blogging gjennom hele programmet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Barne-TV på skjermen inntil videre, men rigget og klar for i kveld :D
 

Tanken er altså at vi, du og jeg, ser på Hver gang vi møtes sammen. På en måte. Du ser på TV, jeg blogger om alt som skjer underveis og så stikker du innom her for å lese oppdateringer og legge igjen kommentarer underveis. Ta det i en pause, når ting eller litt kjedelig eller når det måtte passe.

Jeg har jo ingen aning om dette kommer til å funke eller ikke, men det hadde vært helt KONGE om noen ville følge med og legge igjen kommentarer underveis. Jeg lover å svare fortløpende på så mange kommentarer jeg klarer og tror dette kan bli kjempegøy for alle som er glad i "Hver gang vi møtes" og gleder seg til å se det med tøflene høyt i kveld :)

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å bedømme sanger, rulle terning og diskutere med dere underveis.

Så bli med på moroa fra kl. 20.00 i kveld, både på TV2 og her på bloggen. Nytt innlegg kommer :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Teo er ikke sånn supergira..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men jeg sitter klar allerede x-)
 

/ Hver gang vi blogges :)

OBS! Hvis du har lyst på en latter underveis: Følg Christina (Umulius82) på Snapchat! Der kommer hun til å ha sitt eget lille "Hver gang vi møtes"-party ;)

Sophie Elise og drittkjerringene

Man snakker om at ungdommer er så fæle på nett, men det er jo faktisk de gamle drittkjerringene som er verst.


Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Jeg sier ikke at man skal elske Sophie Elise. Jeg sier heller ikke at man skal like Sophie Elise, jeg vil bare at man skal ta seg en lang titt i speilet og si: Er dette alt jeg får til? Er jeg virkelig så patetisk?

For i går rullet VG terningen for det nye TV-programmet "Sophie Elises Verden", og kommentarfeltet lot ikke vente på seg. Jeg fryktet hva jeg hadde i vente, men full av ungdommelig overmot håpet jeg at 2018 skulle bli året der vi alle hadde lært å oppføre oss på nett.

Dette er noe av det jeg fant:


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Og hvem er verst? Disse grusomme ungdommene man til stadighet hører om? Som mobber og er så slemme og unge og uvitende? Nei. Hva er det derimot flust av? Sure, gamle drittkjerringer.

Noen yngre damer og noen menn også, men for det aller aller meste: Damer 60+. Mødre. Bestemødre. Forbilder for kommende generasjoner.

Akkurat det er faktisk et ord som går igjen: Forbilde.

Så la oss snakke litt om forbilde. Hvis du kunne velge et forbilde for barna dine, hvem ville du valgt? En ung jente som via hardt arbeid over mange år har klart å etablere en karriere vi andre bare kan drømme om? Ikke en karriere basert på en fancy stilling i et stort firma, altså. Nei, en karriere basert på seg selv. Om seg selv selv, rundt seg selv, av seg selv.

En jente som har sitt eget tv-program, som har gitt ut flere låter, en bestselgende bok og blitt kårets til årets mektigste kvinne i norske medier? Hva med en jente som har stått på barrikadene for å rive ned palmeoljebruken vi alle har hengt oss på i etterkant? En jente som har gått i bresjen for en rekke vanskelige saker, som har levd med trusler og mobbing i mange år, men som nekter å gi seg uansett hvor mange harde slag hun får?


Skjermbilde: sophieelise.blogg.no
 

Eller synes du barna dine skulle valgt... deg? Som sitter på nett og slenger med drittkjeften om en person du vet ingenting om.

Har du lest boka hennes? Har du i det hele tatt lest bloggen? Ja vel, så har hun kanskje operert ditt og datt og tatt andre valg enn du ville tatt, men aner du egentlig hva du snakker om utover det du klarer å koke sammen i ditt eget trollhode? Et hode fullt av fordommer og hat for en person du aldri har møtt? Ja vel, nei men det høres jo ut som et bra forbilde...

Her synes jeg det passer å minne om ordtaket: Ingen er bare det du ser. Tenk litt over det.

For du har sikkert også ditt, hva vet jeg om det, men noe må det jo være. Hvorfor ellers skulle du brukt fritiden din på å spre hat om en person du ikke kjenner? Det føles sikkert godt. Digg å vite at man har tatt et bittelite kakestykke av en annen persons sjel? Det må det jo være. Godt å ha noe inntil kaffen, si.

Så kan du jo spørre deg selv: Hvor kommer all den forferdelige mobbingen man hører så mye om ifra? Jo, den kommer fra deg. Din jævla dritt.

Så kjære Solveig, Vivi, Mette, Kjersti, Hans, Karoline, Gerd og alle dere andre: Skam dere! På vegne av familien deres og alle som prøver å bekjempe mobbing. Skam dere for at dere river ned det vi andre prøver å bygge opp.

Hadde dere vært tante, onkel eller bestemor til mine barn, hadde jeg holdt dem milevis unna dere. For mine barn skal vokse opp rundt positive mennesker med sunne holdninger, i et samfunn der vi prøver å spille hverandre gode.

Ikke i en innrøyka bingohall med snerpekjeften på bånn drite.

Serious Man and Woman Indoors
(Licensed from: Creatista / yayimages.com)

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg har blitt bilmekaniker!

Det skjedde mens jeg sto parkert på en bensinstasjon for å sjekke dekktrykket. For det kan jeg. Sjekke dekktrykk, skifte dekk, peile olje og fylle på spylervæske. Alt over det trenger jeg eksperthjelp til.

Så når jeg forteller Christina at jeg skal ut i garasjen for å mekke litt på bilen, mener jeg egentlig å fylle på spylervæske, sparke litt på dekkene og rappe en gammel tyggis fra midtkonsollen.

Men tilbake til bensinstasjonen. Der sto jeg altså, med lufttrykksmåleren i hånda, og følte meg ganske proff. Skrudde av hettene på de dingsebomsene som luften kommer inn og ut av, koblet på luftmaskinen og målte trykket. Fylte på og sørget for at alt ble perfekt. 2,5 foran, 2,4 bak. Gutten sin, det.

Og akkurat mens jeg sto der og følte at jeg faktisk på en slags måte dugde til noe, hørte jeg plutselig en dame rope på meg. Hun kom bort med en spørrende mine. Kan du hjelpe meg, spurte hun.

Jeg? Hjelpe deg med bilen? Er du gal, kvinne? Jeg kunne ikke hjulpet deg om bilen din løp etter deg med en kjøttøks. Ser du ikke det? Oser jeg ikke klønete mann fra milevis unna? Tydeligvis ikke. Hun må ha følt det, hun også. Det samme jeg følte der jeg satt på huk og slåss med slangen til den luftpumpemaskin-greia. Han der kan et og annet om bil.

Normalt sett ville jeg kanskje bare sagt "Beklager, men jeg er født med 35 tommeltotter", men så kom jeg plutselig på en historie. En historie som strekker seg tilbake helt til det herrens år 2000. Året vi alle trodde vi skulle suse rundt i flyvende biler.

Jeg var en blåøyd unggutt som, via min kjæreste på den tiden, hadde fått meg jobb på Jernia. Tjene en ærlig slant og lære seg litt om verktøy, kjøkkenredskaper og støvsugere i samme slengen. Perfekt.

Det eneste som ikke var perfekt var at det var en stooor butikk med stort utvalg og alt det skulle jeg gjerne kunne en del om. På dag én. Jeg visste knapt nok foran og bak på en stekespade.

En dag ikke lenge etter at jeg begynte i jobben, kom det inn en gammel dame. Så litt streng ut rett fra startblokka faktisk. Vi var tre stykker på jobb, én av dem en kvinne som hadde jobbet i butikken i mange år. Hun gikk bort til den gamle damen og spurte om hun trengte hjelp. Kvinnen sendte henne et langt, mistenkelig blikk, før hun snerret:

- "Eh, nei takk du, jeg trenger hjelp av en mann!"

Grumpy Old Lady
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Den ansatte prøvde å ymte frempå at hun helt sikkert kunne hjelpe til, men nei. Mann skulle det være. Og mann fikk hun. Eller, rettere sagt, hun fikk meg.

Jeg ble skyflet bort og sto plutselig svarskyldig fremfor en noe kjønnsdiskriminerende gammel dame. Hun trengte noe. Det er alt jeg husker, for jeg aaaaante ikke hva hun snakket om. Hadde ikke den fjerneste anelse. Så hva gjorde jeg? Sa at jeg måtte spørre om hjelp fra en av de ansatte og hentet tilbake den kvinnelige ansatte.

Og selvfølgelig, hun visste nøyaktig hva damen skulle ha. Lekset opp råd og tips og hjelp, opp og ned i mente. Hun visste alt! In your face, gamle skinn.

Det var altså så gøy å se ansiktet til den gamle damen gå fra sur sviske til lun aprikos. Klart, spesielt imponert over meg var hun jo selvfølgelig ikke.

Derfor, akkurat derfor, på bakgrunn av det lille nederlaget hele 18 år tilbake i tid, rakk jeg i dag å tenke: Endelig noen som trenger en mann, og jeg skal være den mannen. Visst pokkern kan jeg hjelpe deg med bilen!

Og det gjorde jeg. Og det virket!! Hun skulle nemlig bytte skilt på bilen og lurte på hvordan hun fikk det løs. Vår skiltholder har vært litt løs i det siste, så dette vet jeg alt om. Fikk tak i en skrutrekker, røsket løs plastholderen og serverte henne skiltet på et sølvfat. BOOM!

Så gikk jeg min vei. Som en seiersherre! Hadde det gått av en eksplosjon rett bak meg, hadde jeg ikke snudd meg engang. Jeg hadde bare nytt øyeblikket og tatt på meg solbriller. Jeg følte meg som kongen av verden.

Så bare for virkelig å toppe hele greia, fylte jeg på spylervæske og peilet oljen også. Så nå er bilen så god som ny og jeg kan føre opp et helt nytt yrke på CV-en. Tidenes beste start på dagen :-D


 

Hilsen,
Bilmekaniker på lavt nivå

Det snør, det snør, hva faen skal vi gjøre?

Girl playing with snow
Licensed from: Grekov / yayimages.com
 

Så har det altså skjedd igjen. Uvanlig mye snø har falt på kort tid og landet går i stå. Togene stopper, bussene kræsjer og 99 av 100 på Facebook deler bilder av snø. Snø! Som om vi bodde i Atacama-ørkenen.

For er det bare meg eller snødde det også i fjor? Og året før der? Og året før der igjen helt tilbake til den første huleboeren som sa: "Hey, la oss flytte fra dette lune, varme stedet og begi oss opp til et matløst isøde."

For det snør i Norge. Hvert år, potensielt halve året! Så man skulle trodd at vi hadde vært litt bedre forberedt innen nå, men nei da. Biler går i grøfta, togene bryter sammen og tabloidene basker seg i klikk.

I går så jeg til og med at NRK var direkte inne fra snøkaoset i Oslo. Direktesendt snø! Si meg, har hele nasjonen gått bananer? Jeg forstår at de måtte sendt ut en reporter i hawaiiskjorte og flip flops hvis været slo om til 35 grader og tropenetter i januar, men snø på vinterstid..? Er ikke det litt som å bli overrasket over å finne kjøtt i kjøttdeigen?

Så kan man selvfølgelig skylde på uvanlig store snømengder og andre værfaktorer, men er jeg den eneste som ser den tilsynelatende ganske opplagte sannheten her? Nordmenn er rett og slett ikke bygd for norske værforhold. I hvert fall ikke byfolk her sørpå. Vi skjønner det bare ikke.

Togene våre takler det ikke, kroppene kollapser og alt vi har bygd blir som korthus i en snøstorm. Og alt dette mens alle nord for Sinsen-krysset nærmest ler seg i hjel. Men til gjengjeld takler jo ikke de sol da.

Så fort det dukker opp et lite glimt av sol, oppfører de seg som fulle charterturister og breier seg ut på forsiden av VG med en utepils i hånda og hopper i havet selv om det ligger is i indre havn. Alt for å gni det i trynet på søringene. Det er jo ikke noe bedre det. Kanskje de heller ikke er bygd for norske forhold.

Kanskje ingen av oss er det. Eller kan det være en helt annen og langt mer dyster forklaring? For kan det tenkes at dette gjentakende fenomenet skyldes en til nå ukjent sykdom som gjør at vi glemmer været fra år til år?

Kan det faktum at vi aldri ser ut til å være forberedt på snømengdene rett og slett være en mental forsvarsmekanisme for at vi ikke alle skal rømme landet og reise til Spania som vær-flyktninger? Kan det være at vi rett og slett lider av "Snø-demens?"

Man in snow storm close up
Licensed from: Mreco / yayimages.com
 

Det ville forklart hvorfor vi går på de samme smellene år etter år, og tilsynelatende aldri klarer å skifte vinterdekk før det er for sent.

For til å bo i et land der snø er nærmest garantert hver eneste vinter og basert på mediebildet akkurat nå, skulle man tro at Norge er et land fylt med folk som aldri har vært i Norge før.

Så la oss alle ta et felles ansvar for å huske dette til neste vinter. Det er bare noen måneder til. Det kommer til å komme snø. Ganske mye.

Og hvis det faktisk er sånn at teknologien ikke har kommet lenger enn at busser, biler, tog, fly og hus går rett i fosterstilling så fort det kommer et realt dryss, ja nei da er vel det bare et endelig bevis på det jeg hevdet tidligere i teksten: Norge er tilsynelatende ikke bygd for norske forhold.
 

/ Ta på deg jakka, ikke stol på toget: Det kan komme til å snø i natt ;-)

Idioten blir skoleoppgave!

Akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne bli stoltere!!

love for school on white board
Licensed from: manaemedia / yayimages.com
 

For to dager siden skrev jeg om min bakgrunn som udugelig bunnfisk i skolens basseng (Les: "Idioten på bakerste rad").

Innlegget fikk vanvittig god respons og det er utrolig hyggelig. Spesielt for et sånt type innlegg, der man har brettet ut sjelen og eksponert en sårbar del av rustningen. Men den beste tilbakemeldingen av alle, kom via en forespørsel på mail.

Det var fra en lærerinne som lurte på om jeg hadde et valgfritt blogginnlegg hun kunne vise for klassen sin på ungdomsskolen. Innlegget skulle brukes til å analysere innhold og språklige virkemidler. Gjerne et innlegg med et klart budskap, et innlegg egnet for 14-åringer.

Timingen kunne ikke vært bedre, så jeg sendte henne "Idioten på bakerste rad". Raskt kom svaret om at hun veldig gjerne ville bruke det som skoleoppgave!

Og det gjør meg så stolt. Så vanvittig stolt! Tenk at min tekst skal analyseres og dechiffreres av en hel gjeng med nysgjerrige elever. Tenk at mitt blogginnlegg, en tekst omhandlende min udugelighet fra skoledagene, skal dras frem som et godt eksempel i skolen. Er ikke det toppen av ironi?

Men det beste er at teksten tar for seg min situasjon i akkurat den alderen de er i nå. For det betyr kanskje at det sitter en 14-åring i akkurat den klassen og leser akkurat de ordene og har det akkurat sånn jeg hadde det. Kanskje han eller hun blir truffet av teksten og ser at det finnes håp, selv når man føler seg håpløs. Og kanskje, bare kanskje, kan dette være spiren som skal til for noe mer å vokse.

Kanskje sparer jeg den ene personen for ekstremt mange turer til rektors kontor, ekstraordinære foreldremøter om hvorvidt man bør sendes på spesialskole eller ei, bortkastede år og mange(!) tusen brukt på privatskole for å gjøre opp for alt man har sløst bort.

Kanskje eller kanskje ikke, det vet man jo aldri, men det er fantastisk å tenke at det faktisk kan skje.

I love school
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

/ Takk! ❤️

Gjett hvem som kom ut av skapet?!

Man vet aldri hvem som plutselig kommer ut av skapet, men DETTE var litt av en overraskelse!

For jeg elsker å kaste ting, mest av alt klær. Klesskapet er jo alltid fullt! Selv om man føler at man bare bruker de samme 3-4 plaggene om og om igjen, har man fortsatt en hel armada av plagg i konstant beredskap. Og så fort man gløtter litt på døra, kaster de seg over deg som en tissatrengt valp.

Og jeg hater sånt. Hater når man prøver å lukke en overstappet kjøkkenskuff og ender med å knekke tre plastskjeer i prosessen. Hater å måtte stable sko i høyden, helt til de før eller siden synker sammen i en eneste stor grøt av såler og lisser.

Derfor elsker jeg å kaste klær. Tynne ut i rekkene og få kontroll over massene. Ikke bare det, men alt jeg kaster av klær sender jeg rett til UFF. Så i realiteten kaster jeg dem ikke, men arver dem videre. Det føles bra og her en dag fikk jeg den ultimate belønning for min hederlige innsats.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Elle melle deg fortelle, skjorta går i posen i år
 

Det skjedde mens jeg gikk gjennom skjorter og jakker jeg aldri bruker. Spesielt blazere. Jeg tror alltid at jeg skal begynne å gå med blazer, men det kommer aldri til å skje. Det ser så fint ut i butikken, men i realiteten er jeg ikke en blazer-fyr. Aldri vært, kommer aldri til å bli.

Problemet med blazere er også at de ser ut som dyre dressjakker og derfor overlever de mye lenger i skapet enn en helt vanlig t-skjorte. Dessuten er jo blazeren som ny, kanskje til og med ubrukt, selv om den har hengt lojalt på knaggen sin i snart syv år.

Men det er bare lenge man kan klamre seg fast til gamle klær, før man ender opp på TV.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så denne uken bestemte jeg meg for endelig å kaste den svart-grå blazeren jeg muligens aldri har brukt. Jeg tror seriøst ikke den er min engang! Kanskje noen glemte den igjen på en fest en gang, ikke vet jeg, men ut skal den.

Jeg pleier ikke å sjekke lommene i særlig grad, men denne gangen føltes det som at det var noe inni fôret et sted. Derfor tok jeg en rask inspeksjon.

Og se hvem som kom ut av skapet!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Warum?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sweet baby Jesus!
 

Hundre flis!! Ett hundre blanke, deilige, norske krøner.

Ja vel, så er det kanskje ikke tilstrekkelig til å sparke i gang en amerikansk valgkamp, men du vet hva de sier om én fugl i hånda og 10 på taket? Vel, alle som noensinne har funnet kontanter kjenner følelsen, og akkurat der og da føler du deg som verdens rikeste menneske.

For 10 000 på konto kan ikke måle seg med 100 kroner i hånda x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adjø blazer og takk for penga.
 

/ Og velkommen ut av skapet, Kirsten Flagstad :-D

Idioten på bakerste rad

I går fikk jeg en kommentar som traff meg rett i hjertet. En kommentar som fortjener et skikkelig svar.

Anonym skriver: "Du er flink med ord. Hvordan gjorde du det på vgs? Hvor mange seksere fikk du?"

Boy looking up from class
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Du aner ikke hvor glad jeg er for at du stilte meg det spørsmålet, for jeg var helt ræva på skolen. Beklager ordbruken, men et forfinet ord ville ikke gjort samme nytten. Skolen interesserte meg midt i korsryggen og det eneste jeg brydde meg om var å være klassens klovn. Prate i timen, vippe på stolen, finne på bøll.

Etter endt skoledag var det venner og idrett på menyen. Lekser var heller ikke et tema og det viste seg ganske tydelig på karakterkortet..

Jeg gjorde det gjennomgående kjempedårlig i alle fag. På et historisk bunnivå fikk jeg 1 til 0 på tentamen i nynorsk og 0 til 1 på tentamen i norsk bokmål. Jeg står også oppført med en hel rekke NG og LG i orden og oppførsel.

Det var ikke det at jeg var dum, jeg var bare litt hyperaktiv, ikke interessert og passet ikke inn i malen. Jeg husker blant annet en gang jeg leverte en engelskstil utformet som en tegneserie, der hovedpersonen gikk tur med gullfisken sin i bånd. Oppgaven ble, ikke helt uventet, totalslaktet. Kunstnerisk sett var den rett så fiffig, men som skoleoppgave var den et takras.

Av grunner som dette gikk jeg ut av skolen som en soleklar bunnelev uten en eneste sekser. Jeg var ubrukelig.

Nå lever jeg av å skrive. Jeg som fikk 0-1 på norsktentamen. I bokmål. Jeg har gitt ut bok og er nominert til Årets Gullpenn i prestisjetunge Vixen Influencer Awards. Du aner ikke hvor stolt det gjør meg. Men hvordan er det mulig for en person med et karaktersnitt lavere enn den gjengse chihuahua?

Jo, det er mulig fordi noen ganger i livet er man bare ikke i sitt rette element.

Du vet, folk snakker så varmt om at delfiner er så smarte og fantastiske dyr, men sett Flipper på en tredemølle og du vil se at mye i livet handler om å gjøre det som er riktig for deg.

funny dolphin
Licensed from: adrenalina / yayimages.com
 

La oss spole mange år frem i tid og gå til lørdag for to dager siden.

Jeg satt og så på "Hver gang vi møtes" og hørte Tshawe Baqwa fortelle historien om sitt liv. Om hvordan han i perioder levde på gata, og ikke minst om at han og Josef jobbet med musikk i 12 år før de (Madcon) slo gjennom. Det var ikke før de ga ut låta "Beggin´" at ting endret seg over natta.

Tenk på det. 12 år! Det må ha vært mange stunder med tvil, men han må ha visst at han var i sitt rette element og fortsatte. Nå er han en suksessfull artist og en av landets beste entertainere.

Det fikk meg til å innse en ting: Vi kan alle være der i livet uten å vite det selv. Trenger ikke nødvendigvis være på feil spor, kanskje er vi helt på rett spor, avkjøringen vår har bare ikke kommet enda.

Kanskje har du laget rare treskjæringer i et tiår, men aldri solgt så mye som en flis. I morgen kan være dagen da verden endelig forstår ditt talent.

Eller kanskje er du helt på feil spor og at grunnen til at livet ikke går fremover, er fordi du kjører i feil retning. Kanskje trives du ikke i jobben som regnskapsfører fordi den er helt feil for deg. Kanskje skulle du heller spilt bongotrommer for aper i regnskogen, slik du drømte om da du var barn.

Så bare husk det: Hvis du noensinne føler deg som en delfin på en tredemølle; gå av og ta deg et bad. Finn ut hvor du hører hjemme og gjør din greie. Tro på deg selv og gå dine egne veier.

For du er som Tshawe. Du har bare ikke gitt ut Beggin´ enda.
 

Hilsen,
Idioten på bakerste rad

Adam er tilbake!

annonse

Herregud, som vi har savnet deg <3

Helt siden i sommer har vi nemlig tenkt at vi skal klare å komme oss inn i et skikkelig godt middagsspor. Lage alt fra scratch og selvfølgelig variert. Ting som alle liker og en regnbue av farger. Kortreist, økologisk, sunt og godt.

Sette seg ned på søndag kveld for å planlegge. Ukehandling og full kontroll. Én tur på butikken, middager lagt opp hele uka. Ikke bare kjipe pølser og spagetti, men masse rart. Spicy thaimat, norske favoritter, indiske gryter og franske fristelser. Jo da, dette kommer til å bli bra.

Men det blir ikke sånn, vettu. Det blir spagetti og kjipe pølser. Raske løsninger og en frossenpizza på 220. Og kjøttkaker da. Hjemmelaget? Neppe.

For når barna kommer hjem fra barnehagen handler det om å få middagen på bordet fortest mulig. Vi kaller det "Ulvetimen". Den famøse tiden mellom skole/barnehage og middag, der alle er slitne, sultne og ganske gretne.

Da passer det dårlig å dampe lammelår eller ovnsbake gresskar. Maksimalt 20 minutter på hele prosessen er optimalt. Alt over det risikerer å sette løs ulvene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og derfor, akkurat derfor, priser vi oss lykkelige for at Adam endelig er tilbake i vårt hjem. For vi sverget lenge til Adams Matkasse, men tok en pause for å se om vi klarte oss på egen hånd. Herregud, vi har jo menyene, vi har jo muligheten, bare å ta seg sammen, så fikser vi dette.

Det skjedde aldri.

Men nå har vi endelig innsett at tiden med småbarn i hus ikke er tiden for store kulinariske opplevelser, med mindre man får litt hjelp. Og der er ingen bedre enn Adams Matkasse!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kan rett og slett ikke snakke varmt nok om hvor fantastisk deilig det er å få en hel kasse med råvarer til middag levert rett på døra. Ingen handling, ingen planlegging, bare service i toppklasse.

Adams Matkasse har mange middagsløsninger tilpasset ulike livsstiler og behov. Det finnes kasser for de som ønsker å gjøre seg litt flid på kjøkkenet og kasser for sånne som oss. For de som ønsker å slanke vekk litt julespekk og for de med allergier.

1. Velg den kassen som passer deg
2. Velg antall middager (3-5)
3. Velg hvor mange munner du har å mette (2-6).

Det er alt. Noen dager senere plinger det på døren og der står den: Løsningen på alle dine problemer. En gigantisk boks fylt med utsøkte råvarer, friske grønnsaker og en spennende ukesmeny.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Middag? Nei, jeg bare smelte sammen en wok fra scratch. Ikke tenk på det ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når barna elsker maten <3
 

Så er det bare å følge menyen til punkt og prikke, og innen uken er omme har alle de deilige råvarene blitt til smaksrike middager. Måltidene er perfekt variert og hver uke er det noe nytt og spennende å se frem til.

Vi har forelsket oss helt i Ekspress Familie, som passer perfekt til småbarnsforeldre med dårlig tid. Måltidene skal ta maks 20 minutter å lage og menyen har blitt gjort enda sunnere enn den tidligere var, og inneholder nå masse grønnsaker og råvarer av ypperste sort.

Adjø gørrkjedelige planleggingsmøter, hallo du lystige pling på døren :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke handle middag på en uke, sier du..? Adam, Æ ælsk dæ.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alt man trenger til pizzaparty :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Smækk boom, nyyydelig!
 

SUPERTILBUD TIL MINE LESERE!

Har du lyst til å prøve Adams Matkasse? Akkurat nå får alle mine lesere 25 % på sine to første bestillinger. Rabattkoden gjelder hele handlekurven. Det er en bra deal, det! Men OBS OBS: Husk å legge inn rabattkode: * TAKKPAPPAHJERTE *.

* Rabattkoden er kun gyldig for nye kunder og kan kun brukes 1 gang per husstand.
 

Så klikk på linken under, velg din kasse og gjør deg klar for tidenes mest knirkefrie middagsopplevelse.

--> Klikk her og få supertilbud på matkasser!

For en machofemi helg!

Som mann må man av en eller annen grunn veie opp det feminine man gjør med noe maskulint. Det er bare sånn det er. En mannegreie.

Hvis man tar et varmt bad med hvalmusikk og badesalt, må man liksom kjøre en runde med bicepscurls og pushups etterpå. Skulle man komme til skade for å synge med til en ABBA-låt, er man nærmest mannsforpliktet til å spille litt gangster rap i løpet av halvtimen.

Det er ganske barnslig egentlig, men jeg tror det ligger i genene våre. Som menn. Som de hårete apene som beskytter familien. Disse machogreiene har jo alltid vært der, men de litt mykere verdiene er noe nytt som får kropp og hjerne til å kjempe mot seg selv.

Og denne helgen må det virkelig kompenseres. Drastisk. For på fredag hadde jeg en dag som fikk svigerfar til å rynke på nesa. Først brukte jeg opp gavekortet jeg fikk til bursdagen og nøt min aller første fotbehandling!

Én time med filing og klipping og fotbad og småprat. Jeg har aldri gjort noe annet for tærne enn å dusje dem i ny og ne, så dette trengte krokodilleføttene sårt. Nydelig!

Men ikke spesielt macho..

Rett etter det hoppet jeg likeså godt på en time med hudpleie!

Dette prøvde jeg første gang i fjor, da jeg fikk det i gavekort fra Christina. Skeptisk og med et murrende snerr fra urmannen i meg. Men det er 2018, vi lever ikke i huler lenger og det er bare å innrømme: Hudpleie er magisk!

Ligge på en benk og kjenne ansiktet blir skrubbet, massert, satt inn i yoghurt og andre remedier, mens rolig, meditativ musikk setter deg i en slags velvære-transe.. Den moderne mannen i meg jubler. Apemannen kan bare gå og legge seg ;)

Men TO slike aktiviteter på én dag, må selvfølgelig kompenseres for, så i dag skal jeg på skytebanen og være macho. Fyre av skudd etter skudd mot intetanende leirduer og brøle som en gorilla når jeg treffer. Krutt, brøl og våpen, nå snakker vi.

Og hvis det er noen der som har lyst til å prøve seg i håndbak, så skal de jaggu få smake, de også.

Sånn, da burde det være balanse i regnskapet ;)


(salongrifle, ikke hagle, kun til illustrasjon)
 

/ God søndag!
Hilsen det glatteste fjeset i skytebod 2 :o)

PS! Siste mulighet til å stemme i semifinalen av Vixen Influencer Awards i dag!

Perler og personlighet

Vis meg hva du perler og jeg skal si deg hvem du er.

Etter at den siste puslespillbrikken ble lagt tidlig på nyåret, har familien Klonk vært på jakt etter en ny dille. Ganske raskt ble det klart at valget falt på perling. Små plastrør i alle regnbuens farger som kan settes sammen til å bli stort sett hva som helst.

Og akkurat det er litt interessant, for man kan si mye om folk bare ved å gi kreativiteten fritt spillerom og la dem sysle i vei. Det er så moro at to barn gitt det nøyaktig samme utgangspunktet, vil ende opp med å lage to helt forskjellige ting.

I hvert fall her i huset, for her har vi for lengst etablert at vi har én av hver. Én systematiker og én rotefrans. En som mamma, en som pappa. Dette ser vi igjen og igjen om det så gjelder klær, mat eller leker. Den ene vil gjerne følge en slags mal og sette ting i system, den andre vil ha det hulter til bulter. Oppdratt helt likt. Fascinerende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så da er det kanskje ikke så overraskende at når perlebrettene kommer frem, følger den ene oppskriften slavisk, mens den andre improviserer mer og tar sine egne kunstneriske valg.

I går sto for eksempel rotefransen og lagde et brett med rette streker i den samme fargen. Én farge per linje, ny farge per linje. Så ut til å bli et overraskende ryddig system. Men så, halvveis ut i mønsteret, endret man plutselig taktikk og la en sløyfe rundt resten av brettet og og la de resterende linjene inni der. Kunstnerisk frihet.

Det morsomme er at systematikeren så dette og friket nesten ut. Nei, sånn skal det jo ikke være! Det er jo ikke systemet! Hallo, det der går jo ikke! Selv var systematikeren travelt opptatt med å følge en perleoppskrift til punkt og prikke, men tok seg en pause fra sin travle agenda for å prøve å redde verden fra det regelløse perle-anarkiet som var i ferd med å utfolde seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Perleanarki
 

Selv lager jeg for det meste is og pizza for tiden, som bare kan bety én ting: Januar, abstinenser og bort med julespekket ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pinsett, for proffer og folk med pølsefingre ;-)
 

Ved nærmere ettertanke burde jo store bedrifter benytte seg av dette ved jobbintervjuer. Dropp de teite tullespørsmålene om hvilket dyr man ville vært og hva vennene ville sagt om en selv. Gi dem en bøtte med perler og en time til disp, så skal du se at du rekker rett inn i sjela på vedkommende på rekordtid ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God hælj!

OBS! Bare to dager igjen å stemme frem dine favoritter til finalen i Vixen Influencer Awards. Plis plis plis :-* (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Sykt barn, du liksom

Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før "sykt barn".

* Dette innlegget ble først postet for nøyaktig ett år siden, men deles igjen fordi det er akkurat like aktuelt i dag :o)

Adorable child dressed as doctor playing with toy over white
 

Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med "sykt barn" nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og "sykt barn" er deres måte snike seg unna?

Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..

På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.

Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.

Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.

For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.

Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.

Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!
 

/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter ;)

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Tenk å vite.. 💔

Tenk å vite at det skjer, men ikke gjøre noe med det. Tro, ane og føle, men la det bli med det.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke tørre å gjøre noe med det. Bare leve med det i frykt for hva som kan skje. En uutholdelig sannhet, men en frykt for konsekvenser som overgår selv den verste smerte.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke vite at det er feil. Å tro det er normalt. Å vite innerst inne at noe er alvorlig galt, men være så redd at du lurer deg selv til å tro noe annet. Å bli truet, manipulert eller banket til stillhet.

Å leve med en smerte så intens, et sår så dypt at det ikke lar seg lege. Å aldri kunne stole på en voksen igjen, tenk å være redd hele tiden.

Tenk å vite at andre vet, uten at de gjør noe. Det må være det verste. Å skrike etter hjelp bak en lydtett glassvegg.

Sad little girl
Licensed from: annems / yayimages.com
 

Alt som skulle til var at noen hørte. At noen så. At noen reagerte.

Det jævligste er at dette er hverdagen for så utrolig mange. Nøyaktig hvor mange er litt vanskelig å si, men tall viser at inntil 10 % av norske barn lever i en hverdag preget av vold og overgrep. 10 prosent!

Et estimat sier også at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte i 2016 om en voldsom økning i saker med seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn!

Det er langt forbi ethvert dekkende ord for trist å vite at det skjer. Hver eneste dag.

Heldigvis er det noe vi kan gjøre.

man with family of paper men
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Vi kan åpne øynene til realiteten. Notere det bak øret og være våkne. Jeg sier ikke at man skal løpe rundt og lete etter overgripere, for de feige jævlene gjemmer seg i skyggene, men følg med på barna. Plukk opp signaler.

Hvis du har den minste tvil og noe i magen forteller deg at her er det noe som kanskje ikke er riktig: Si ifra. Det er faktisk din fordømte plikt å melde fra om forhold som kan være til skade for barnet.

Ring Politiet (tlf. 02800), Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) eller kontakt Stine Sofies Stiftelse. Dette er mennesker som jobber med vold og overgrep mot barn hver eneste dag og som garantert kan hjelpe deg med hva enn du måtte lure på.

For som voksne har vi et særegent ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne, men også andres. For vi vet, vi ser, vi kan. Vi må beskytte de små som ikke kan beskytte seg selv.

Kanskje har de ikke språk til å forklare seg, kanskje blir de truet til stillhet, kanskje vet de ikke engang at det som blir gjort mot dem er feil. De vet bare at det er vondt. Kanskje skylder de på seg selv. Kanskje blir de fortalt at hvis noen får vite det, så kommer pappa i fengsel og det vil vi vel ikke? Kanskje blir de truet på livet.

Sad Little Girl
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Og bare tenk... det skjer hver eneste dag. Hver eneste jævla dag. Det er ikke noe jeg sier for dramatisk effekt, det skjer. Akkurat nå mens du leser dette.

Så hvis du noensinne skulle befinne deg i en situasjon hvor du tenker at du muligens kan gjøre noe: Gjør det. Meld ifra, rop ut, ta ansvar. Alternativet er at et lite liv kan bli ødelagt for alltid. Et liv du kunne reddet.
 

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Politiet: 02800 / Nødtelefon: 112

--> Stine Sofies Stiftelse (tlf. 37 29 40 90)

Du og jeg og MeToo

Med fare for å få kuttet av meg hodet: Er det bare jeg som synes det har gått for langt?


Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
 

Det startet bra. Kjempebra! Dra et nedhysjet problem frem i lyset og eksponer monsteret ved sitt sanne navn. Kvinner som har blitt tvunget til stillhet, kvinner som ikke har blitt trodd, kvinner som har måttet leve med sannheter som ingen vil høre, endelig kom deres tid. Ut av skyggene og ned fra høye stoler ble de dratt frem en etter en.

Menn med fete barter som hadde misbrukt sin makt. Dra dem ned, spark dem ut. Bra! Men det handler selvfølgelig ikke bare om de spektakulære enkeltsakene. Dette er bare ledende eksempler som går i bresjen for kampanjens suksess.

Den virkelige suksessen er å bryte ned denne ukulturen i alle samfunnslag. På jobben, på julebord, på ferie, i hverdagen. Få slutt på den helvetes ukulturen der menn står nærmest fritt til å seksuelt trakassere kvinner slik det behager dem. Kvinnene blir sjeldent hørt eller trodd uansett.

Altfor lenge har det vært en slags stille aksept for at sånn er det, og selv om det ikke er greit, så er det vel bare sånn. Det mønsteret, som for alt jeg vet strekker seg tilbake til tidenes morgen, ser det nå endelig ut til at det kan bli en slutt på. Om ikke slutt, så i hvert fall begynnelsen på et kulturelt paradigmeskifte. Metoo, der har dere lykkes. Stort. Verden er i endring.

Men så bikker det over da. Når alt plutselig er Metoo. Når ei litta høne blir til ti høns. Når det nærmer seg hysteriske tilstander og alle ser spøkelser overalt. Plutselig er ingenting greit, alle skal tas og nyansene blir uklare i blodtåka. Menn er noen perverse svinelabber og kommer er stor nok til å gre over alle mann. Eller i hvert fall føles det sånn. Og det er da kontra-bevegelsen setter inn.

Man begynner å latterliggjøre Metoo-kampanjen fordi det har gått for langt. Begynner å komme med spekulative eksempler om hvordan dette vil ødelegge for forholdet mellom den almenne mann og kvinne. Det som først ble tatt alvorlig, har plutselig blitt en betent grobunn for spekulasjon. Og det hører jeg mye av for tiden.

- "Åssen skal det bli nå liksom? Må man ha med søknadspapirer på byen for å få lov til å prate med en dame?"

- "Tør nesten ikke hilse på Linda på kontoret lenger jeg, kan jo faen meg bli Metoo av sånt"

- "Kan ikke spørre kona om litt fredaskos lenger vettu, for da ender du plutselig opp på forsiden av VG"

Og plutselig har det som startet som et viktig initiativ for å få slutt på urettferdighet og ukultur, blitt til en slags middel for splid og distansering.

Woman Screaming On Telephone Conversation
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Men la oss ikke glemme hva denne saken egentlig handler om. Det handler ikke om at menn og kvinner plutselig skal leve på to forskjellige planeter og aldri ta på hverandre i frykt for overgrep og anklager. Det handler om rettferdighet og å få slutt på en jævla ukultur som skulle vært røsket opp med rota for lengst.

Det handler om menn (hovedsaklig) i høye posisjoner som misbruker sin makt, det handler om seksuell trakassering i alle samfunnslag og en kultur som har holdt ørene lukket for å høre kvinners rop om hjelp. La oss ikke gjøre dette til noe helt annet enn det det er. Har du intet å skjule, har du intet å frykte.

Men det er lett å miste fokus. Senest i dag leste jeg om franske kjendiskvinner som har skrevet under på et åpent brev der de forsvarer menns rett til å prøve å sjekke opp kvinner. Og da ser man at motkulturen faktisk har kommet et godt stykke på vei.

Det er da for faen ikke snakk om at menn ikke lenger skal kunne sjekke opp kvinner. Det er snakk om at seksuelle tilnærminger skal foregå på begges premisser med begges samtykke, og dersom det ikke gjør det skal det være en kultur for å si ifra. Ikke en kultur for å holde kjeft.

Men jeg synes det er greit å bite seg merke i at det foreligger et visst nivå av hysteri rundt dette akkurat nå. Om en kjendis dukker opp på forsiden av en nettavis anklaget for seksuell trakassering, er han forhåndsdømt på flekken. Men som det heter i god rettspraksis: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. La oss ikke glemme det. La ikke dette bli til en heksejakt der alle som pekes på umiddelbart blir kastet på bålet.

For kvinner og menn skal leve sammen enda en stund til, og da hadde det vært fint om vi hadde klart å se denne saken for hva den er og holde tunga rett i munnen. Og i rett munn. Til enhver tid.

woman and man hands showing heart shape
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Hvordan er det å være voksen?

Her en dag stilte 5-åringen meg et spørsmål som var utrolig mye større enn han kan ha hatt kapasitet til å forstå.

Det skjedde på badet, sånn helt uten videre, mens vi sto og pusset tenner:

- "Men pappa?"

- "Mjaa..?"

- "Hvordan er det å være voksen?"

Sjeldent har så mange tanker flokket til hodet samtidig. For hva i all verden svarer man til noe sånt?

Jeg husker det var en tid jeg var livredd for å bli voksen. Ikke noe dataspill, ikke barne-tv etter skolen med tre skiver brunost og honning. Ikke lekekamerater og håndballturer. Bare jobb. Også eksamen da. Og militæret. Også må man gifte seg og få regninger og sånn. Nei, voksenlivet hørtes ikke noe særlig ut.

Og helt ærlig, en lang stund synes jeg bare det var sånn midt på treet. Jobb, middag, venner, kjæreste, dra på byen, trene, se på TV og gjøre det samme neste uke. Og uka etter der. Litt repetitivt egentlig. Kanskje også litt kjedelig.

Hadde man hatt en slags Jesus å lene seg på, hadde man kanskje ikke hatt behov for noen dypere mening, men for meg som ikke-troende synes jeg rett og slett at ting var litt tamt og retningsløst.

Selvfølgelig fantastisk moro til tider, men uten en dypere mening klarte jeg ikke å rømme fra at jeg i det store og hele synes at voksenlivet som helhet smakte litt emment.

Men så fant man en å dele livet med.

Og så fikk man barn.

Og brått ble alt snudd på hodet.

Der livet før føltes litt tamt og ubestemt, hadde man plutselig meningen med livet rett i fanget. For det var sånn det føltes. Denne lille som ligger her og skriker, det er deg jeg har lett etter hele tiden. Du er meningen med livet.

Å være den beste mulige forelderen man kan. Bringe videre det ypperste man har av kunnskaper og egenskaper. Forberede de små tassene på livet som voksen. Lære dem å bli gode medmennesker, lære dem tall, farger og bokstaver. Lære dem om livet og forberede dem på det.

Brått hadde livet mer meningen enn jeg kunne håndtere alene. Enda godt vi var to ❤️

Men jeg sa jo ikke alt det til ham, der han sto med tannbørsten i munnen og ventet på svar. Jeg ga ham den tullete kortversjonen:

- "Vet du, det er et veldig godt spørsmål. Det er fint å være voksen. Man kan bestemme hva man vil spise til middag, når man vil legge seg og hva man vil se på TV. Jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil og ingen masete, sure pappaer kan fortelle meg at jeg ikke får lov. Man kan kjøre bil og reise hvor man vil, også må man jobbe litt så man har råd til mat og kule leker. Også kan man få barn! Og da kan man se på filmer sammen og spise taco og dra i akebakken og ha det kjempemoro. Det er det beste med å være voksen."

Han så på meg med stjerner i øynene, tydelig fornøyd med svaret. Så pusset vi ferdig, la oss på senga og leste bok. Den kvelden fikk han den lengste, varmeste kosen i norgeshistorien.

For livet som voksen er helt greit.

Helt til man får barn.

Da blir det fantastisk.


 

/ Fatternlivet ❤️

P.S. Siden 2018 helt sikkert fortsetter i samme krenkespor som 2017: Selvfølgelig kan livet ha mening uten barn også. Barnløse voksne kan leve fantastiske liv med sin helt egen mening. Kanskje elsker de å reise, kanskje elsker de Liverpool, hva vet jeg. Dette er bare hva voksenlivet er for meg.

--> Stem på Voksenhjerte i Vixen Influencer Awards

Kasper, savn og lykke på sengekanten

I romjulen sov vi noen netter hos foreldrene mine på Kolbotn, og med fire barn og ti barnebarn som har herjet, bodd og overnattet der de siste 30 årene, kan man trygt si at det er et greit utvalg av bøker og leker der.

Og når det går mot leggetid er det alltid like stas å fråtse i spennende bøker fra det massive biblioteket av barnebøker som strekker seg flere tiår tilbake.

Men sist vi var der ble El Pluttolini helt opphengt i spesielt én bok: Kasper scorer mål. Boken handler kort og godt om Kasper som elsker å spille fotball. Og Plutten ble helt frelst. Vi leste boka opp og ned og frem og tilbake hver eneste kveld.

Da vi kom hjem igjen, snakket han om den ustanselig og savnet den fælt, nå som den plutselig var 12 mil unna.

Men boken var gammel og jeg la helt vekk muligheten for at den var å oppdrive lenger. Ting går jo ut av hyllene før du rekker å blunke, så en barnebok som kan ha vært fra nitten pil-og-bue, er det nok ikke mye håp for.

Trodde jeg.

Men det var frem til vi stakk en tur innom biblioteket i helgen. Jeg hadde nesten glemt stakkars Kasper, helt til det plutselig slo meg: Biblioteket ja! Kanskje de har boka her..?

Spent gikk jeg til hylla. Jørn Jensen, skavvi seeeee... Je.. Jeeee.. Jensen. Og DER, helt ut av det blå, som en luftspeiling i ørkenen, spratt de opp. Ikke én, ikke to, ikke tre, men tjue!

20 bøker om Kasper som scorer mål, bruker hodet, filmer, bytter trener, blir skadet osv. En helt vanlig leksikon-serie av Kasper-bøker og Plutten ble i ekstase! Hvilken fantastisk lykke!


 

Og mens jeg sto der, med flere Kasper-bøker enn jeg kunne bære, slo det meg nok en gang hvilken fantastisk ressurs biblioteket er. Et gigantisk lager med bøker, kunnskap og glede som bare står og venter på deg. Helt gratis!

Så skal man selvfølgelig støtte favorittforfatterne sine ved å kjøpe bøker også, men små barn sluker bøker som rovdyr, og skulle man kjøpt alt nytt ville man endt opp på Luksusfellen innen månedsskiftet.

Så ta det fra meg: Bruk biblioteket. Plutselig går du fra en dramatisk manko på Kasper til å ha så mye Kasper at det tyter ut av øra.

Helt. Gratis.

Da blir det lykke på sengekanten :)


 

/ På med brillan - nå skarre leses! :-)

--> Stem på Kasperhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (bare én uke igjen!)

Ned med mobilen, bort med panikken

Bare én uke ut i nyttårsforsettet har det skjedd noe fantastisk!

For i år har jeg bare ett nyttårsforsett: Legg vekk den bedritne satans helsikes mobilen på sengekanten. Den stjeler nattesøvn som en rev i hønsehuset og burde vært anmeldt for lengst!

Verst er de kveldene jeg legger meg tidlig, for da har jeg jo ekstra mye tid til å scrolle. Bare halv elleve, tenker jeg. Nice, da snakker vi Youtube, Netflix OG Instagram. Så våkner man dagen etter og føler seg som en brukt festivaldass.

Det siste halvåret har det eskalert noe voldsomt, til det punkt der jeg rett og slett har fått litt angst av å skulle legge meg.

Jeg innser først nå at det må ha vært en slags mobil-avhengighet, men for meg føltes det som redsel for å bli liggende i stillhet med altfor store tanker. Hjertet som banker, evighetens uendelighet og universets uhåndgripelige størrelser. Du vet, ting som får hjernen til å gå bananer.

Derfor har jeg heller tafset på mobilen til det svir i øynene, for så å sovne med musikk på ørene. Som en slags avledningsmanøver for hjernen.

Men da kroppen til slutt knakk sammen på tampen av året, innså jeg at det måtte ta slutt. Derfor satt jeg meg bare ett nyttårsforsett for 2018:
Legg vekk mobilen, din kjøttløk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og allerede nå, bare én uke ut i prosjektet, kan jeg med hånden på hjertet si: Årre heite for en forskjell!!

Fra å hele tiden føle at jeg ligger et halvt skritt bak, begynner jeg endelig å finne rytmen. Fra å være konstant trøtt som en rumpepinne, begynner jeg å se et hint av farge i ansiktet igjen. Ennå står jeg i dyp gjeld til søvnregnskapet fra 2017, men så langt har ikke mobilen funnet veien til sengekanten i 2018 og det føles helt fantastisk!

Viser seg at store tanker ikke er så skummelt likevel. Det er frykten for frykten som er verst. Når man skaper seg illusjoner og frykter tigre som ikke er der. Oftest er man uansett så trøtt etter en lang dag med jobb, barn og et kjøkken som står på hodet, at man sovner før tankene rekker å komme særlig lenger enn til ozonlaget uansett ;)

Som en ekstra bonus har jeg 5 av 7 kvelder gjort noe jeg ikke har gjort på lenge: Lest bok! Og det føles altså så utrolig mye bedre for kropp og hjerne å gå til sengs med Ken Follett på papir, enn illsinte russere som slåss i trafikken på youtube.

Så 2018, jeg kjenner deg så vidt, men jeg liker deg allerede. I morgen er det slutt på penicillin-kuren og tilbake på trening, så får vi virkelig se hva du har å rutte med, men jeg har trua. På deg, på meg, på Ken Follett. Det blir bra, det her <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God ny uke til alle - heia 2018! 😄

--> Stem på Sovehjerte til Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Søndag Superfrokost

/ annonse /

Noe av det beste med helgen er å ha god tid om morgenen. Gooood tid. Ikke noe stress med kjøring og levering og klær som skal være klare. Bare tid til å ta det helt med ro.

Nyte lange gjesp i sofakroken, tusle ut på kjøkkenet og lage deilig frokost i rolig tempo. Og frokost på en søndag, det betyr hele pakka.

Godt brød, godt pålegg, noe godt i glasset og telys i lys lue. Dempet musikk, frukt & grønt, tid til å være sammen. Rolig, lunt og harmonisk, akkurat slik en god søndagsfrokost skal være.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Herr Paprikabart sier at det er lov å leke litt med maten på en søndag.
 


Men så snart pappa begynner å leke med skal liksom alle henge seg på x-)
 

Til slike superfrokoster bruker vi gjerne ferskt brød eller rundstykker, og barnas definitive favoritt er Polarbrød.

Ferskt, mykt og smakfullt brød som passer perfekt til alt. Brunost, leverpostei, gulost og salami, eller bare rett i klypa uten pålegg.

Så kan barna sitte og smøre sine egne skiver og kose seg med maten, mens mamma og pappa slurper kaffe, legger planer og venter på at den første koppen går i bakken ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Polarbrød "au naturel"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pluttens "Avocado surprise".
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fatterns "Polar deluxe"!
 

Polarbrød inneholder verken egg eller melk og bakes etter den såkalte Polarmetoden, som betyr at de bakes helt uten konserveringsmidler og fryses rett etter steking for å bevare ferskheten, smaken og næringsstoffene. Og det kjennes når man setter tennene i det ferske, deilige bakverket.

Polarbrød finnes i en rekke fine og grove varianter, med enten havre, rug eller hvete. Selv går vi ofte for fullkornsproduktene for en fiberrik frokost, mens de finere variantene passer perfekt som deilig turmat for store og små.

Brødene bakes forresten ved bruk av egen vindkraft! Det kan jo være fint å vite der man sitter og nyter en frokost som smaker like godt i munnen som for samvittigheten.

Polarbrød fås kjøpt i stort sett alle dagligvareforretninger og egner seg like godt til søndagens superfrokoster som på en helt vanlig mandag :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God søndag!

Finn deg en hverdagsjente ❤️

"Finn deg en hverdagsjente" har fattern alltid sagt. Og det gjorde jeg. Og vet du hva? Han hadde helt rett.

For en hverdagsjente er en sånn som er pen helt uten å mene det. En som ikke trenger dyre smykker for å føle seg vel. En som tør å være seg selv, akkurat sånn som hun er. Gjerne i joggebuksa. Eller i penklær. Ikke så farlig, egentlig.

Som er hverdagssmart og morsom uten egentlig å prøve. En med naturlig selvtillit. Ikke selvgod på noen måte, bare trygg i eget skinn.

En som kan ting. Ikke bare er en skjør porselensdukke som må stå i fred på peishylla, men som plutselig henger opp hyller i pysjbuksa når du ikke følger med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En sånn som gjerne kan gjerne skifte dekk eller gå i penkjole. Bare ikke begge på en gang. Kunne sikkert gjort det også. En som har en beundringsverdig tosidighet og flere lag enn en løk.

En som ser livets små gleder som livets ekte gleder. Som er helt perfekt som hun er, bare ved å være.

Kanskje det ikke er definisjonen på en hverdagsjente i det hele tatt, men bare min definisjon basert på hva jeg ser i Christina. Fordi for meg er hun den perfekte hverdagsjenta.

Bryr seg lite om overflatiske ting, men setter pris på de små tingene. Fire sett med totter i sofakroken, mens to små munner knusper og knaser i frokostblanding. En rolig kveld i armkroken. En fin sang på radioen. En knusekos på kjøkkenet. Lykken i hverdagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

--> Stem på hverdagsjenta Christina som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards ❤️

Gladtrist av barnebilder

Blir det bedre eller blir det bare verre? Å se på gamle bilder av barna, mener jeg. Å se de små valpene som stabber rundt på gulvet, lyse i håret og øyne som ser alt for første gang. Det er noe så utrolig nostalgisk over å se bilder fra den tiden som alltid får det til å snøre seg i magen.

Så blir jeg litt glad, så blir jeg litt trist, sånn det ofte er med fine minner. For selv om livet med barna egentlig bare blir bedre og bedre for hver dag som går, så er det liksom noe helt spesielt med den første tiden. Da de luktet som karamell og var hjemme hele tiden. Da alt var nytt og rart og spennende. Også er det jo sånn med nostalgi da, at man visker bort alt det negative og sitter bare igjen med det beste.

Man husker jo bare de gangene man var på stranden som liten. Alle dagene med regn er lengst visket ut av hukommelsen. Og sånn sett er det jo både litt fint og litt trist at man må tvinge seg selv til å huske alle bleiene, gulpeklutene og gråtenettene med barna for å ikke gå helt i kjelleren. For tiden med bittesmå barn er ikke bare en tur i parken heller.

Det er mange øyeblikk man definitivt ikke tar bilder av som faktisk kan være litt greit å huske på når man sitter nedsyltet i nostalgisk melankoli og lurer på hvor årene ble av ❤️


 

/ Ha en fantastisk fredag!

Mannen som hatet barn

I dag er det bare én måned igjen til Vixen Influencer Awards og det fikk meg plutselig til å tenke: Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg som for bare noen få år siden hatet barn, var lykkelig singel og synes pappablogging hørtes utrolig teit ut.

For jeg gjorde det i starten. Ideen om å starte en pappablogg kom faktisk fra mamma, slik mange gode ideer gjør. Du som elsker å skrive, sa hun, du burde jo skrive om livet som pappa. Pappablogg, sa jeg, hvem i all verden leser noe sånt?

Men det var før jeg skrev mine første ord til min sønn. Teksten som skulle forandre mitt liv for alltid. For da jeg skrev "Min Historie", en tekst som egentlig var ment som et innslag til en konkurranse for å vinne en kaffemaskin som Christina hadde siklet på, skjedde det noe. Noe stort.

Det høres kanskje veldig narsissistisk ut, men mens skrev den teksten satt jeg og gråt. Og da jeg leste over den etterpå, gråt jeg enda mer. Frem til da hadde jeg nesten aldri grått. Jeg var alltid en sånn fyr, skjønner du. En sånn som aldri gråt. Var litt stolt av det faktisk. Det var før jeg fikk barn.

Nå gråter jeg nesten hele tiden. Det er helt latterlig. Kan ikke se en rørende snutt på youtube uten at det begynner å dugge på brillene.

Men verst var det altså da jeg selv så hva jeg hadde skrevet om tiden da Plutten kom til verden, for frem til da hadde jeg ikke selv innsett hvor vanvittig sterke følelser jeg hadde for ham. Og siden den gang har jeg ikke sluttet å skrive. Til ham. For ham. For meg selv. For dere.

Og sånn ble bloggen født. Med et barn i armene og en pappablogg i vekst ble livet plutselig snudd på hodet. Brått gikk jeg fra å føle at livet var en anelse meningsløst til å innse at livet som fattern var meningen med livet. I hvert fall for meg. Drit i alt annet, vær den beste pappaen du kan være, nå og for alltid.

Og midt oppi alt dette en pappablogg som har hjulpet meg gjennom gleder og sorger. Som har latt meg dele mine historier og få deres tilbake. Som har gitt meg så uendelig mye inspirasjon, spesielt dere lesere som jeg ikke kan få takket nok for at dere deler deres historier og kommer tilbake dag etter dag for å lese mine rare skriblerier, og gjør det mulig for meg å leve dette rare livet jeg lever.

Som er fantastisk, men også helt surrealistisk. For å leve av blogg er én ting, noe helt annet er å få bloggen nominert til Vixen Influencer Awards. Det hadde jeg ikke trodd, der jeg satt på en hytte for seks og et halvt år siden og tøffet meg med at jeg absolutt ikke var klar for barn og hele den greia der.

Lykkelig uvitende om at Christina allerede var et par uker på vei <3


❤️
 

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Når hverdagslykken treffer

Det er rart det der, når det skjer altså. Man sitter i sofakroken og aner fred og ingen fare, når det plutselig treffer deg rett i kassa. Vet ikke helt hvorfor det skjer, det bare skjer. Og det gir deg frysninger. Som om alt i universet klikker på plass akkurat der og da.

bliss
Licensed from: Bekk2105 / yayimages.com
 

Det kan være midt i en episode av Dora the explorer, som du egentlig hater litt, når du plutselig får en pil av intens glede rett i hjertet. Som en slags nummende utavkroppen-opplevelse, ikke helt ulik en sånn jeg forventer at man får når man vinner i Lotto. Og du tenker: Wow, dette er ekte. Alt det her. Dette er mitt liv, disse er mine barn! Jeg lever, jeg kan kjenne sofastoffet mot huden på hendene, verden finnes og alt er bare fantastisk. Livet er fantastisk.

Så ser du bort på menneskene rundt deg, hiver deg kanskje rundt i en klem, og de forstår ingenting, selvfølgelig. For de kjenner bare smaken av frokostblanding og et felles elsk/hat-forhold til Dora. De sitter ikke sammen med deg i en kortlevd boble av livets intense lykke.

Men så, like brått som det dukket opp, er øyeblikket forbi. Pop og boblen er borte. Uansett hvor hardt du prøver, klarer du ikke å gjenskape et sånt øyeblikk på kommando. Jeg tror det er en mening med det, for ingen kunne gått rundt sånn, euforisk overlykkelig hele tiden. Blindet av lykke med skylapper for virkeligheten. Men i små drypp føles det fantastisk. Og du kan huske hvordan det føles. Og du kan glede deg til det skjer igjen.

Kanskje i butikken, kanskje midt i trafikken eller mens du står og måker snø. Så prikker livet deg på skulderen og gir deg en påminner om alt du kan være glad for, alt som er godt og alt det som gjør deg lykkelig. Du bare glemmer å tenke på det. Og plutselig glemmer du helt at du egentlig hater å måke snø, for snø er da tross alt like ekte som livet, og livet er fantastisk.

Sånn føles det når hverdagslykken treffer :)

businesswoman meditating
Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

/ Hilsen en som har sovet 8 timer i natt x-)

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influence Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (Stem gjerne på Christina som Folkets Favoritt isteden❤️)

Vinterdag på stranden

I dag våknet vi til strålende sol og planleggingsdag. Og etter en lang romjul i joggebuksa, var det på høy tid å komme seg ut på ekspedisjon. Så da ble det å smøre noen lefser, koke litt kakao og ta en tur på stranda! Og ikke overraskende: Vi var alene.

Det ble dårlig med bading, men en stranddag i minusgrader har fortsatt masse å by på for den som leter. Plaske i vannkanten og lete etter rare ting i fjæra. Samle skjell, kaste fiskesprett og drikke deilig, varm kakao i solveggen. Ingen dårlig dag på stranda, det.

Her kommer en liten bildespesial :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lykken er glovarm kakao på termos <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den buksa kommer til å trenge en liten runde i tørketrommelen..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stor lykke å finne skjell og klesklype!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sorry mate, kanskje om noen måneder.
 

--> Stem på Strandhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Vi har fått pusledilla!

Gjett hvem som har fått seg ny hobby i romjulen? x-)

Det startet egentlig med at vi skulle aktivisere 5-åringen. Finne frem noen gamle puslespill og trimme hjernen litt. Men puslespillene vi hadde ble raskt for enkle. Barnslige motiv og alt for store brikker. Over på neste nivå. Tøffere motiv, flere brikker, mindre brikker. Fortsatt litt for enkelt.

Det var vel rundt da det skjedde, for på 100 brikker trengte han litt hjelp for å komme i gang. Og det var da mamma og pappa gjenoppdaget gleden og den fantastiske følelsen av mestring på mikronivå når brikkene sakte men sikkert finner plassen sin.

Når vi først kom i mål med 100 brikker, hvorfor ikke 200? 300? 1000?! Plutselig var vi langt forbi en 5-årings pusleevner og -interesse. Mamma og pappa derimot..

Og sånn ble det at vi plutselig ble helt hektet på puslespill.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og vi ble ikke direkte skuffet da det tikket inn en melding i går med påminnelse om at det er planleggingsdag i barnehagen i dag, for vi vet jo begge hva det betyr: Mer tid til pusling!

For alle som noensinne har blitt hektet på puslespill vet at det er som opium for hjernen. Bare eeeen til. Og den følelsen når en standhaftig jævel av en brikke du har lett etter i 20 minutter endelig klikker på plass... magisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Romjulen kort oppsummert x-)

--> Stem på Puslehjerte til Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (OBS: Christina er også nominert til Folkets Favoritt. Stem gjerne på henne ❤️)

Mitt store mål for 2018

Jeg hadde ikke tenkt til å ha noen nyttårsforsett i år, men så innså jeg at det er to ting jeg virkelig ønsker for det nye året. Ikke en drøss med uoppnåelige visjoner, men TO enkle ting for et bedre liv. Én livsviktig livsforbedring og ett hårete mål.

 

Årets nyttårsforsett: 0 mobil på sengekanten!

Det høres kanskje banalt ut, men dette har faktisk blitt et reelt problem. Jeg lider av særs fremtredende lakenskrekk og vil bruke enhver unnskyldning til å ikke legge meg. Og når jeg først får lagt meg, blir jeg liggende og scrolle til langt på natt. Sjekker sosiale medier, ser på serier osv. Så våkner man dagen etter og i speilet på badet blir man møtt med et tryne så trøtt og gustent at man skulle trodd det hadde tapt en krig.

Og vet du, sånn orker jeg ikke å ha det lenger. Jeg vil lese bøker, jeg vil sove lenge, jeg vil våkne og føle meg kvikk! For når søvnen ryker, ryker alt og det har jeg faktisk begynt å kjenne på.

Så i hele 2018 er det 0 mobil på senga! Bare tid til å roe nøtta, lese bok og få kontroll på livet. Og jeg gleder meg allerede! :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#scrollehjerte
 

Årets hårete mål: 500 i 2018!

Jeg har blitt veldig glad i styrketrening. Ikke sikkert alle husker dette, men for noen år siden hadde jeg et prosjekt kalt "Sofagrisprosjektet" der jeg skulle gå fra sofagris til het potet i løpet av et år, men det prosjektet kræsjet totalt. Kanskje ikke så rart når man legger ut på en ambisiøs reise det året man får barn nr. 2 ;)

Det jeg lærte av det prosjektet er derimot at det er gøy å komme seg i form, men at endringer tar tid. Jeg trodde jeg skulle bli blodtrent over natta, men sånne ting tar altså tid.

I 2017 har jeg trent jevnt og trutt, men uten et spesifikt mål er det lett å ta ting litt på hælen og hoppe over en trening i ny og ne. Man jobber jo ikke mot noe spesielt uansett.

Derfor har jeg satt meg et stort og hårete mål for å pushe meg selv i 2018: 500 kg i de tre store!

For å si kjapt hva det innebærer, så betyr det altså totalvekten av hva man maksimalt klarer å løfte én gang i de tre store øvelsene: Markløft, knebøy og benkepress.


Markløft, kenbøy og benkepress.

Det er en lang vei å gå, men få søren så motiverende!!

Det beste er at disse to målene faktisk jobber sammen. For å kunne prestere på trening og bygge muskler, må kroppen ha masse søvn og hvile mellom øktene. Hard trening gjør deg dessuten trøtt som en rumpepinne, som igjen er god grunn til å gå og legge seg. Vinn-vinn med andre ord :)

Så skal ikke dette bli noen treningsblogg altså, jeg ville bare si at det føles supermotiverende å ha et godt forsett og et hårete mål for året som kommer :)

Godt nytt år!


Det trynet.. x-)
 

/ Bring it on, 2018!

P.S. Har du satt deg noen spennende nyttårsforsett?

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere