hits

januar 2017

Når det plutselig blir litt for stille

Med to små barn blir det ofte mye bråk, men det verste er selvfølgelig når det plutselig blir stille. Litt for stille.

 

 

For alle småbarnsforeldre vet at idet barna blir stille, ja da er det noe dævelskap på gang. Enten om de har sølt yoghurt utover gulvet, slengt et teppe over katten, smurt leppestift på tv-en eller stabler doruller i do - noe er på gang.

Og det skjedde i dag. Jeg sto på kjøkkenet og lagde mat mens magen klaget og jamret seg som en nedstemt Pavarotti. Det var den tiden etter barnehagen jeg liker å kalle "ulvetimen". Der alle er sultne, slitne og lave på energi.

Der potensialet for en sutrete og unødvendig krangel ligger og lusker bak hvert et hjørne. En sånn tid på dagen da pappa ofte synes det kan bli litt for mye prat. Når begge barna henger i beina på deg og bikkja bjeffer etter mat og frua skal oppdatere deg på det siste innen veggmalingstrender.

Men i dag, akkurat i det jeg flippet et parti overstekte hamburgere på ryggen, innså jeg noe langt verre enn lyden av alle som prater på likt. Lyden av ingenting. Stillhet. Med huset fullt av folk. Oh no, dette betyr trøbbel.

 

 

Umiddelbart kastet jeg fra meg stekespaden og løp ut i stua. Men der var det ingen. Bare tv-en som sto og summet seg alene. Jeg snudde meg og så Teo ligge på teppet sitt og snorke. Oppe hørte jeg lyden av Christina som tuslet rundt og holdt på med sitt.

Men barna, hvor er barna? Har de kastet fjernkontrollen i peisen? Har de malt rett på sofaen? Klippet håret sitt selv? Kjøpt katt på nettet?

 

 

Jeg begynte å bli mer og mer stresset, da jeg plutselig så en liten strime av lys komme ut av skapet. Så hørte jeg et lite knirk og lyden av noe kjent. Og der, i klesskapet i gangen, satt to små apekatter.

Ingen maling i fjeset, ingen snauklipte panner, bare to fornøyde smil som slappet av med en film på pappas gamle mobil, i hverandres selskap. Klemt sammen i sin egen lille kinosal :-)

 

 


Den gode typen stillhet :-)

 

/ Kvalitetstid og søskenkos <3

* Følg Hamburgerhjerte på Facebook *

Flere bilder fra Stockholm

Jeg innså i går at det er så utrolig mange bilder jeg ønsker å vise dere fra Stockholm, at det ikke holdt med bare én bildespesial. Så her kommer en til :-D

 

 


Kjedelig strømskap gjort litt morsommere :-)

 


La´n gå, la´n gå, jeg trenger ikke hans råd.

 


Så opptatt med å stirre på veggen at ingen legger merke til at den stirrer tilbake. Creepy.

 


Jeg både fordømmer og elsker denne humoren :-D

 


Beskjedent.

 


Gamla stan, perfekt for alle under 1,60.

 


Når barna er borte, danser pappabloggerne på bordet ;-)

 


Min brors umiddelbare svar på dette: "Nåja... vi får vel C på D", hehe.

 


Stockholm altså, de flotte fasaders by.

 


Bror / ninja (har for øvrig egen blogg: teamchrisa.blogg.no)

 


Når du har spist opp all sjokoladen og prøver å late som ingenting..

 

Og med det er vi gjennom bildebunken for denne gang. Hvis du ønsker mer blir du pent nødt til å reise dit selv, noe som for øvrig anbefales på det aller varmeste. Stockholm ligger bare en kort liten flytur unna, perfekt for storbyhelger der man ikke ønsker å bruke halve helgen på selve reisen :-)

 

/ God tur!

* Følg Köttbullehjerte på Facebook *

Stockholm i bilder

/ sponset innlegg

I helgen var jeg i fantastiske Stockholm med familien, og dette er en bildespesial av alt det rare og fine vi så der :-)

 


Nu kör vi!

 


Selv om det var lørdag, følte rulletrappa seg litt blå.

 


Se opp!

 


Hallå, hör ni gökorna?

 


Vilket fynd! Klassisk loppis med lampeskjerm, heklet blomst og mye annet snask.

 


Söder altså, der hipsterne står tettere enn bruktbutikkene.

 


Og jeg bare: "Hvorfor så sur?". Og han bare: "Jeg er skilt".

 


Hallå Emil, er ni hemma? Nordmänn här som vil ta en selfie med dejjj.

 


Det opprinnelige fødestedet til familien Von Trapp.

 


Godt fortøyd, godt fornøyd.

 


Fævler i solnedgang. Vakkert <3

 


Nattmat i sikte!

 


Klassisk Stockholm-smug i Gamla stan.

 


Han bare: "Tjenare". Og jeg bare: "Hei svann".

 


"Natural flavor", du liksom. Får jo leamus bare av å se på flasken.

 


Hvis Tex mex, alltid gå for tex mex ;)

 


When in Sweden.. #fika

 

Alle bildene er tatt i farten med min nye Huawei Mate 9 Pro.

Jeg har hatt denne telefonen en måneds tid nå og er helt forelsket! Den fungerer på samme måte som andre smarttelefoner, bare mye bedre.

Huawei Mate 9 Pro er Huaweis nye flaggskip og rett og slett en helt rå telefon. Kameraet er helt sinnssykt og uten tvil det aller beste jeg har prøvd på noen telefon noensinne. Kameraene er utviklet i samarbeid med Leica og har i tillegg til veldig god bildekvalitet, en rekke kule funksjoner, som: Promodus, svart/hvit-linse, dybdeskarphet, en drøss med kule filter, video i 4K-kvalitet og mye mer.

Batterikapasiteten er også helt ellevill. Med hele 4000 mAh (som til sammenligning er over dobbelt så mye som iPhone 7 (1960mAh), kan telefonen være i aktiv bruk i lang tid uten å gå tom for strøm.

Og når telefonen først må lades, bruker den en nyutviklet, rekordrask Supercharger som lader batteriet så raskt at du faktisk må se det for å tro det!

For ikke å glemme at den har innebygget lagringsplass på hele 128 GB, som ved normal bildekvalitet på 4 MB gjør at du kan lagre over 90 000 bilder. Nitti tusen, der altså. Burde jo holde en stund ;-)

 


Huawei Mate 9 Pro selges hos de aller fleste elektronikk-kjeder.

 

Les mer om telefonens mange fordeler her: Supertelefonen Huawei Mate 9 Pro

--> Sjekk ut Huawei på facebook <--

Når andres barn klikker på flyet

Og mens jeg satt der og kjente trommehinnen flerre opp, innså jeg noe rart:

 

 

Et viltert barn rett bak meg som brøler som en løpsk gorilla, og alt jeg kan tenke er: Dette plager meg faktisk ikke.

Før ville jeg hatet. Sittet i setet mitt og kjente barnehatet boble, mens jeg vurderte mine muligheter. Smatte høyt og oppgitt, si fra til de ansatte, kremte uforskammet høyt eller rett og slett bare snu meg rundt og sende slemmeblikket. For her har vi å gjøre med to småbarnsforeldre som virkelig ikke har gjort jobben sin. Uuuh, se på oss, vi skal på ferie, men å oppdra ungene deres klarer dere ikke, nei?! Fy f...

Men nå.. nei. Ingen irritasjon eller vonbrotne tanker. Snarere tvert i mot, for mens skrik og barnegråt tiltok i styrke, tenkte jeg mer på hvorfor den lille hadde det så vondt. Kanskje hun ikke fikk utlignet trykket i ørene? Det er jo kjempetidlig om morgenen, kanskje er hun bare trøtt? Litt sulten også, kanskje?

Burde jeg snu meg og prøve å muntre henne opp? Burde jeg i hvert fall gi foreldrene et lite vink som for å si at de ikke trenger å bli stresset for oss andre? For det er jo noe av det verste i en sånn situasjon. Man føler på at alle andre sitter og hater, og det gjør alt bare mye verre.

Men så, like brått som hun startet å skrike, ble hun musestille. Og da ble jeg sittende der og smile.

For jeg har mange ganger lurt på hvor dypt dette pappalivet stikker. Har jeg virkelig endret meg så mye som person? Er jeg egentlig mitt gamle, iskalde meg under den puddingmyke fasaden? Har jeg blitt en bedre fyr eller er det hele bare et spill for galleriet?

Og dette var på en måte det endelige beviset. Ildprøven, om du vil. Pappalivet må ha endret meg. Til det bedre :-)

 

Little boy in the pilot`s hat. Boy as an old style pilot holding a toy airplane

 

/ Ha en knallfin uke!

* Følg Flyhjerte på Facebook *

Ikke gå sulten på kafé

Her er dagens stalltips fra meg til deg, min venn: Ikke dra sulten på kafé. Det gjorde vi i dag, og nå sitter jeg her og angrer.

 

 

Jeg som har vært så flink med trening og mat i det siste, hva tenkte jeg med? Sto i disken og sa til meg selv: Æh, jeg dropper baguetten med brie og salami, jeg har jo bare lyst på noe godt til kaffen.

Den så god ut.

Og den også.

Også den.

Men jeg tar jo bare den. Eller, nei vent. Den da. Eller...?

Og akkurat da knurret magen, viljestyrken sviktet, impulsen tok over og brått så satt man der ved bordet og bare... hupps.

 

 

Heldigvis er det bare snakk om svenske kalorier, som selvfølgelig ikke er det samme som norske. For som alle vet: 1000 svenske kalorier tilsvarer noe sånt som 400 norske, så da får det være greit. Eh.. ;-)

 

/ Hilsen lille bullefjes

* Følg Fikahjerte på Facebook *

Tjena Stockholm!

Da klokken ringte kl. 04.30 i dag tidlig, føltes denne turen som en veldig dårlig idé. Men akkurat nå, her jeg ligger på hotellrommet og tar en liten pust i bakken mellom museumsbesøk og brune kneiper, føles det som en fantastisk idé!

 

 

For fattern fylte 70 år på nyttårsaften, og gaven fra oss barna var en booket, bestilt og betalt reise til Stockholm. Fattern bodde nemlig en periode i Stockholm for noen år siden, og har snakket mange ganger om at han kunne tenkt seg å reise tilbake for å guide oss rundt. Så da ble det sånn, og nå er vi her :-)

Bare mamma, pappa og oss fire barna. Ingen inngifte, ingen barnebarn, bare den gamle bjørnestammen, akkurat som i gamledager. Og vi koser oss glugg!

Selv om vi barna booket turen, har vi latt programmet stå åpent for pappa å fikse. Så i snart en måned har han planlagt, orget og kost seg, hvilket selvfølgelig har ført til et omfattende opplegg mye moro. Så langt har vi vært på to museer, besøkt noen gamle kneiper, gått i rare gater og sett så mye av Stockholm som overhodet mulig på en lang dag.

Og enda skal vi ut for å spise middag og se enda et par ting og tang før kvelden kommer snikende på. Og det kan den brått finne på å gjøre ganske tidlig, når dagen startet midt på natten og skrittelleren allerede viser 29156 skritt ;-)

 


Hekla blomster, anyone?

 


Hele gjengen på vift :-)

 

/ Ha en makaløs lørdag! (flere bilder kommer i senere)

P.S. Shoutout til frua som er hjemme med to syke barn og to syke barnevakter. Jeg har det ikke noe gøy, jeg lover. Typ ;)

* Følg Söta bror-hjerte på Facebook *

Se takketalen til Årets Stjerneskudd!

I forrige uke stakk Christina av med prisen som Årets Stjerneskudd under Vixen Blog Awards, og som mange av dere sikkert har fått med dere så var hun så vanvittig nervøs / redd / skrekkslagen for å gå på scenen at hun i utgangspunktet nektet å delta på prisutdelingen. Frem til jeg tvang henne ;-)

Det derimot ikke alle har fått med seg, er selve takketalen. For selv så livredd som hun var, så gikk det så utrolig bra da hun stiv av skrekk og overraskelse ble dratt opp på scenen for å møte sin verste frykt og motta pris i samme slengen ;-)

 


Årets Stjerneskudd / Årets Sceneskrekk

 

Talen gikk faktisk så bra at det har gått litt gjetord om den i etterkant, for tenk at en som var så nervøs at hun blånektet å reise, helt til gubben måtte true henne til å dra, kan levere en så fantastisk tale! Nå er jo jeg litt inhabil da, men jeg synes i hvert fall hun er helt herlig der hun står :-)

Men ta ikke mitt ord på det, se talen her og bedøm selv. Må innrømme at jeg ikke klarer å se dette klippet uten å få ei litta tåre i øyekroken. Vet ikke helt hvorfor, men tror det er stolthet <3

Enjoy :-)

 

 

 

/ Min lille sceneskrekk <3

--> Sjekk ut Årets Stjerneskudd på Facebook <--

Når pappa kommer hjem med tatovering

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men det var i hvert fall ikke dette :-D

 

Exotic vacation style boy portrait

 

For barna hadde en ganske uventet reaksjonen da pappa kom hjem med en tatovering av en liten dinosaur på armen tidligere denne uka. Det er jo aldri godt å vite hva man kan forvente seg og jeg skal innrømme at jeg var veldig spent. Ville de like den? Ville de hate den?

Man vet liksom aldri hva man får med sånne småttiser, men selv om barn er like direkte og usminket som fulle folk, så er de i hvert fall ærlige. Ofte litt for ærlig ;-)

 


Beastmode er ut, dinosaurmode er det nye ;-)

 

Heldigvis synes plutten at tatoveringen var ganske kul, men litt for lys. Jeg hadde jo fargelagt den etter hans maleri og den store kunstneren lot seg selvfølgelig ikke kopiere uten innsigelser. Jeg er faktisk enig med ham og har planlagt å etterfylle litt farger.

Lillesnuppa derimot. Hun tok én rask titt på den, før hun løp av gårde. Jeg skjønte selvfølgelig ingenting, før hun kom tilbake med en penn, pekte på sin egen hånd og ropte:

- "Mus!"

Og da ville storebror også ha. Så nå går vi rundt med "mus" på armen hele gjengen :-D

 

 

 

 

... først nå innser jeg at det blir helt umulig å nekte dem å ta tatovering når de blir 18.. Søren.

/ Ha en trivelig fredag!

* Følg Musehjerte på Facebook *

Egentid med to kåte homser

Jeg kan klare et par dager, gjerne en liten uke, men på et eller annet tidspunkt tar tålmodigheten slutt. Og etter tre sammenhengende uker med syke barn i hus har det nå endelig bikket over for fattern.

Selvfølgelig er det mest synd på småsyke barn, selvfølgelig er det det. Men...

Det er fasan meg ingen lek å være tjenerskapet deres heller. Gjøre som de befaler fra morgen til kveld, rydde opp, tørke snørr, lage mat, rydde mat og støvsuge alt som går i bakken. Som jo er en del. Hele tiden mens de ligger langflate på sofaen og spiser druer som romerske keisere.

De er liksom ikke alvorlig syke, men heller ikke friske nok for barnehagen. Og den irriterende gråsonen er et perfekt utgangspunkt for frustrasjon.

Hver dag tenker man: I morgen. I morgen blir det barnehage og da skal jeg endelig få gjort unna litt jobb igjen. Dagen går, formen stiger og man blir stadig mer optimistisk. Men så kommer kvelden og vips er man tilbake på hosting, 3 timer søvn og heisann sveisann sykedag.

Og etter tre uker med den samme runddansen, er jeg lei. Men heldigvis har det kommet noe utrolig godt ut av det også!

For i forkant av disse ukene, hadde jeg gruet meg litt til en travel periode med mange møter og kjøreturer til og fra Oslo. Reiseveien er lang og utrolig kjedelig, spesielt flere ganger på samme uke. Men nå, slik ting har blitt, når man først sitter der i bilen, så innser man jo en ting...

Det er stille! Ingen barn som hamrer på dodøra, knuser glass eller hoster deg rett opp i fleisen som en storrøyker uten intimsone. Og mens man sitter der i bilen og slapper av med en rolig kaffekopp og plutselig får bilder av dette hjemmefra:

 


"Se hva som ventet meg på kjøkkenet!"

 

... er det lov til å si at man koser seg litt da?

For livet langs veien, om enn ganske kjedelig, kan også være utrolig trivelig. Spesielt med "Harm og Hegseth podcast" på øret. Jeg har hørt minst 10 episoder denne uka og har blitt totalt hektet!

Sitte der i bilen og humre i kaffekoppen mens jeg blir oppdatert på kjendisfester, Kardashians, alle gutta de er litt kåte på, nachspiel-historier og saftige intriger. De har en perfekt kombinasjon av humor, varme og sjarme, og jeg bare digger dem!

Selvfølgelig får man litt dårlig samvittighet for frua som passer fortet hjemme, men om jeg ikke hadde kommet meg ut litt nå, hadde alternativet vært å låse seg inn på do, sitte og vugge på dolokket og synge vuggesanger til jeg sovnet.

Basiluskene til barna har jo faktisk også spart meg for et annet ærend jeg gruet meg til denne uka, nemlig den planlagte, obligatoriske: "Nei, vi skal ikke kjøpe pølser, vi er her for en bokhylle og jeg hadde satt pris på om du hadde giddet å bry deg litt du også" -turen med Christina til Ikea.

Så alt i alt: Heia sykdom, vi tar ei uke tell ;-)

PS: Send mail om du ønsker å booke møte med meg. Helst et stykke unna.

 

Bartenderkurs for barnehagebarn

På torsdag var Christina og jeg som kjent på fest i gamle hjemtrakter, og der, i nattens små timer på taket av Grand Hotel, fikk vi servert en aldeles nydelig drink.

Men man kan jo ikke dra til Oslo hver gang man skulle få lyst på noe godt i glasset, og derfor tenkte vi at det er på høy tid å lære seg å blande drinkene sine selv. Men har man først passert 30 med god margin, føles det litt i overkant sent å ta fatt på en ny og spennende karriere som bartender. Barna, derimot!

 

 

Derfor har vi denne uken holdt dem hjemme fra barnehagen et par dager, for å lære dem det grunnleggende. Tappe fra kran, renhold i baren, slå inn på kassa, den type ting. Så langt har det gått overraskende trått og barna nekter å mikse annet enn sine egne spesialiteter. Vi prøver å fortelle dem at kunden alltid har rett, men de ser ikke ut til å være enige.

Og det nærmeste vi har kommet så langt er en drink som plutten kaller: "Brun, frossen vanntull". Den består av følgende fristende godsaker: Kanel, gurkemeie, garam masala, proteinpulver, glutaminpulver, zalo, håndsåpe, sportsdrikke, sukker, salt, soyasaus og vann. Mmm!

 


Vask og gjør klar rene glass.

 


Start med vann og basisingredienser.

 


Litt krydder gjør alltid susen.

 


Ha i en god klunk soyasaus.

 


Miks skikkelig.

 


Hell i egnet glass..

 


Og servér! :-) (okei da, det er bare vann, hehe)

 

Ingen har så langt falt for fristelsen og smakt på herligheten, og det er kanskje like greit. Det viktigste er tross alt ikke smaken, men at man kan leke, søle, eksperimentere og brenne av en times tid på kjøkkenet :-)

/ I morgen: Sjonglere glassflasker. Eller ikke ;-)

* Følg Vanntullhjerte på Facebook *

Manikyr og en spennende nyhet

I går gjorde jeg noe veldig macho, så da tenkte jeg det var greit å veie det opp med noe femi i dag ;-)

 

 

For i dag hadde jeg et veldig spennende møte i Oslo, og i den anledning synes jeg det var på sin plass å dolle seg opp litt. Det er uansett altfor lenge siden jeg har freshet opp neglene, og sånn ble det at jeg plutselig befant meg i stolen til min faste stylist for en skikkelig manikyr før frokost. Såpass synes jeg en prisvinnende blogger fortjener ;-)

Men siden jeg ikke har noe særlig peiling på sånt, lot jeg negledama stå for både fargevalg og utførelse. Hun er heldigvis dreven og gikk for en småfrekk rosafarge, som til slutt endte opp like mye på neglene, som på fingrene, bordet og litt på pysjen hennes. Men det ble fint da :-)

 


En trent hånd i arbeid.

 


Her overlates ingenting til tilfeldighetene.

 


Bling bling - nails on fleek!

 


Hvem trenger vel fagbrev når man er født med en gudegave? Sjekk den presisjonen! :-D

 

Deretter var det rett av gårde til Oslo by for det veldig spennende møtet. Og jeg vet at jeg ikke burde si noe, men jeg klarer ikke å holde meg!

For jeg har lenge gått rundt med en artig idé i hodet og i dag fikk jeg endelig møtt to kule damer for å spille ball og tenke høyt. Tanken er rett og slett å skrive en slags interaktiv barnebok, altså at jeg skriver boka, men at dere er med i hele prosessen!

Jeg kan f. eks legge ut en skisse og litt info om en karakter i boka, så lar jeg det bli opp til dere å velge navnet. Eller det kan være en hendelse med flere potensielle utfall, der dere får velge hva som skal skje. Kanskje hovedpersonen trenger et kjæledyr og dere kan bestemme hva det blir? Hund, katt, bisonokse eller ilder, ikke vet jeg, men det høres så utrolig moro ut! Heldigvis kikket forlaget veldig på ideen og sammen har vi kommet opp med en grunntanke til noe jeg tror kan bli kjempekult!

Men som sagt, det er fortsatt langt igjen og altfor tidlig å si noe. Jeg burde egentlig ikke røpet et ord, for det er jo ikke spesielt heldig å selge skinnet mens bjørnen fortsatt er på laksefiske, men jeg klarer bare ikke å dy meg, for jeg er så utrolig gira! Enten det eller så er jeg bare rusa på neglelakk ;-)

 


Tenk deg å måtte støvsuge det stedet der. Eller vaske vinduer! Shiish.

 


Himmelens rotter, ute og slenger med leppa.

 


Aker Brygge, best om sommeren, men jækla fint om vinteren også.

 


Og ett stykk overgira/rusa pappablogger :-)

 

/ Lucy in the skaaai with diamonds!

* Følg Rosahjerte på Facebook *

Nytatovert og lykkelig

Det begynner å bli noen år siden sist jeg tok tatovering, men i helgen skjedde det noe helt spesielt som gjorde at det plutselig føltes helt riktig.

 

 

For jeg har lenge hatt lyst til å tatovere et slags minne fra denne delen av livet. For aldri i mine villeste drømmer hadde jeg tenkt at livet skulle se slik ut ved fylte 35. Jeg trodde lenge at russetiden skulle stå seg som selve indrefileten i livet, og at man innen midten av 30-årene var blitt en traust gammel mann med stresskoffert og hatt. Jeg har vel alltid hatt en slags frykt for å bli voksen. Ikke eldre, men voksen.

En god stund følte jeg at jeg var på god vei dit, men etter at jeg møtte Christina er det som om jeg har fått livet tilbake. Og med livet som huseier, småbarnsfar og pappablogger, har jeg virkelig funnet meg selv. Jeg har det helt fantastisk og kan ikke si annet enn at jeg rett og slett er lykkelig.

Og i helgen toppet det seg virkelig. For jeg hadde aldri trodd at mine rare skriblerier en dag skulle føre til at jeg skulle motta en pris i en prestisjefylt bloggkåring. Det er kanskje vanskelig å forstå hva en sånn pris betyr, men for meg var den en bekreftelse på at man kan gå sine egne veier i livet og bare være seg selv. Og det gjør meg så utrolig glad.

Men enda viktigere enn prisen, var alt som skjedde med Christina og meg midt oppi det hele. For ikke bare vant hun en pris, men hun vant også over frykten, og det skjedde noe med oss den kvelden. Når vi satt der på hotellrommet og var sinte, slitne, redde, frustrerte og forbannet. Det skjedde noe når vi endelig kom til enighet. Som om den siste brikken endelig falt på plass.

Vi har alltid hatt et bunnsolid og strålende forhold, men det var som om den kvelden bandt oss enda tettere sammen. Som et slags endelig bevis. Som om vi har kjempet oss gjennom den verste stormen havet kan hive over oss, og at vi nå kan stå gjennom alt. Det er litt vanskelig å forklare, men vi kjente det begge to. Kanskje var det også derfor vi plutselig ble helt nyforelsket.

Og dagen etter, mens vi lå på senga og pratet mens vi så på plakettene våre og prøvde å forstå hva som hadde skjedd, innså jeg det: Der er den. For midt imot meg fra bak en glassplate i lenestolen, sto den og stirret på meg: Min nye tatovering. Symbolet for denne tiden av livet, for oss, for barna, for bloggen, for livet, for alt. Min lille babydinosaur :-)

 


Tanken var egentlig å bare ha den i svart, men..

 


da jeg satt og malte med barna i helgen, lagde jeg en lik dinosaur...

 


og den malte plutten grønn, så da..

 


..gikk vi for det :-)

 


Ævve! (smerte til tross: Tusen takk til Tallatroll hos Bohemen Tattoo i Larvik) (ikke sponset) :-)

 


Hello! :-) (legg merke til at han ble oppgradert med et lite smilefjes, hihi)

 

/ Ha en makaløs mandag!

P.S. Ja forresten, de som sier at å ta tatovering ikke gjør vondt, de lyver. Det gjør dritvondt. Eventuelt er det bare jeg som er skikkelig pysete ;-)

* Følg Dinosaurhjerte på Facebook *

Bloggpris, tatovering og en liten avsløring

For en merkelig uke det har vært, og verre blir det i neste uke :-)

Det er søndag kveld og på tide å oppsummere en begivenhetsrik uke og se frem mot neste. For 2017 har så langt vist seg å være et knallbra år og fortsetter det i denne stilen, er det ikke godt å si hvor det kan ende.

Bare i forrige uke alene, rakk jeg å plukke med meg intet mindre enn to personlige rekorder i grisebingen (styrketrening), en pris i Norges største prisutdeling for bloggere(!), OG, kanskje viktigst av alt, ble nyforelsket i frua. Ikke verst for en uke med syke barn og utsatte planer over hele rekka :-)

 


#tattpåsenga

 


Er så stolt av hu her! <3

 


Dessuten har jeg fått oppleve høytlesning fra "Promp: En guide med lyd"

 

Og til uka er det enda flere rariteter på tapetet. Det starter friskt allerede i morgen, da jeg starter uka med å ta meg tatovering! En uoverveid beslutning tatt 100 % på impuls, slik alle gode beslutninger er ;-)

Så er det av gårde til Oslo på tirsdag for det hemmelige møtet mitt fra forrige uke som ble utsatt til denne. Hater å være sånn fyr som skriver "hemmelig møte" uten å si noe mer, det er bare så kjedelig hvis man avslører noe og så blir det aldri noe av, haha! Men jeg kan vel si så mye som at det handler om en veldig spennende mulighet hos et av Norges største forlag.

På onsdag kommer det en politiker hit for å ha live-chat på facebook og snakke om alt annet enn politikk. På torsdag skal jeg i et møte med en samarbeidspartner, og muligens prøve å rekke en tur innom IKEA med frua på hjemveien. Det er jo viden kjent at enhver tur til det svenske kjøttbollevarehuset har rundt 50 % sannsynlighet for å ende i skilsmisse, så det skal bli interessant.

Og til helgen suser jeg til Stockholm for å feire fatterns 70-årsdag med søsken og foreldre. Ingen barn eller barnebarn, bare den gamle bjørnestammen og det kommer til å bli supertrivelig. Og dere får selvfølgelig bli med på ferden.

Så takk for en knallfin uke og velkommen til en ny en :-)

 


Også har vi spist taco, og det er aldri feil ;-)

 

/ Good fight, good night

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Vi er nyforelsket!

Det er utrolig hva en god natts søvn, en varm frokost og litt tid til å bare være kjærester, kan gjøre <3

 

A happy couple in love with painted smiley and hugging

 

Jeg tror det var under frokosten på fredag. Mens vi satt der på et tomannsbord i et hjørne og nøt en varm kopp kaffe, fersk frukt og tid til å bare være sammen. Eller var det kvelden i forveien? Når Christina ga meg et lite nikk som for å si at hun kom til å tørre å gå på scenen hvis hun måtte.

Samme kan det være, for når enn det skjedde, så skjedde det for henne også. Og etter frokost på fredag, mens vi lå der på senga og pratet og lo om kvelden i forveien, gikk det plutselig opp for oss samtidig: Vi er faktisk forelsket! Kjempeforelsket, som om det var vår første date igjen!

 

Is it a bird? Is it a plane? No, it´s Årets Stjerneskudd :-)

 

Det høres kanskje rart ut, men i en travel hverdag er det lett å glemme alt det der. For si hva du vil om hverdagen som småbarnsforeldre, men en spesielt sexy periode i livet er det ikke. Man gjør det man må for å komme seg gjennom dagen og glemmer fort å tenke på finessene. Fine klær byttes ut for praktiske, og hensynet til barna trumfer alt.

Og midt oppi en hverdag preget av grøt og klesvask, er det lett å glemme hverandre. Glemme hvorfor man er sammen og se hverandre som mer enn bare vaskeroboter.

Derfor var det så fantastisk fint å få et lite avbrekk bare for å se hverandre igjen. Jeg tror ingen av oss hadde tenkt over det engang, det slo oss bare når vi plutselig så hverandre igjen. Å hei sann, der er jo du jo. Deg som jeg elsker.

Ikke bare en mor, en klesbrettemaskin, en barnehagetaxi og fredsmekler, men også en kjæreste. Min kjæreste. Og det er så altfor viktig til å bli begravet under et fjell av skittentøy og snørrfiller.

For i en travel hverdag er det lett å glemme sånt, og derfor tror jeg det kan være lurt å få seg en påminner en gang i blant. Ringe barnevakta, komme seg ut av huset og ta noen timer til å bare være kjærestepar i gamledar. Finne frem kjærligheten og la den skinne, bli litt nyforelsket og kjenne sommerfuglene blafre :-)

 

 

/ Hilsen nyforelska typen til :)

* Følg Sommerfuglhjerte på Facebook *

Etter den søte kløe..

Det har vært noen sinnssykt hektiske dager og i dag kom regningen :-)

 

 

For det er ikke til å stikke under en stol at den siste uken har vært en prøvelse for hodet. Samtidig som jeg har gledet meg så utrolig mye, har jeg også måttet hanskes med en panisk kjæreste som har gruet seg så mye at man skulle tro hun hadde mannen med ljåen i hælene.

Men på torsdag kom alle gleder, tanker, nervøsitet og bekymringer til et vanvittig klimaks og det som startet som en katastrofal kveld på hotellrommet, endte i en kjempefest vi aldri kommer til å glemme.

Men etter en sånn spent periode, vil kroppen ofte avreagere når det er over. For det er krevende for en spent kropp å bære rundt på adrenalin og sommerfugler. Legg på et par uker med syke unger i tillegg, så snakker vi et heftig behov for å avreagere. Og det kom i dag.

Så sett alle planer på pause, jeg blir her på gulvet. Med brettspill, bikkja, de to små apekattene og et slakt av et stjerneskudd :-D

 

 

 

 

/ I dag leves livet i froskeperspektiv :-)

* Følg Slækkehjerte på Facebook *

For alle oss med yoghurt på skjorta

Dette er en slags takketale. Til deg. Til oss. Til alle egentlig. Alle oss med yoghurt på skjorta.

 


(bilde: vixen.no)

 

For i går vant jeg prisen for Årets Livsstilsblogg på Vixen Blog Awards. En pris jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle vinne. Jeg trodde sånne priser gikk til dem med en livsstil som er både vampete og in. Moteriktig, sexy, freskt og aldri med et pepperkorn mellom tenna. Men så vant JEG! Og det gjør meg så utrolig stolt, fordi:

Livet som småbarnsforeldre er så absolutt en livsstil. Ikke en spesielt jet-set, lev i nuet, #onfleek, yolo type ting, men en livsstil. Som krever alt av deg. For det går ikke an å ta dette livet halvhjertet. Det er hvert våkne sekund av hver eneste dag og det er så utrolig mye mer krevende enn jeg synes småbarnsforeldre får credit for.

Kanskje synes andre at det er superenkelt, men jeg synes det er både krevende og skummelt å være foreldre. Det er et vanvittig ansvar og for en fyr som aldri har klart å holde en eneste plante levende i mer enn 3 dager, er det vanvittig skremmende. Jeg er ikke født den naturlige farstypen, jeg er yngst av fire søsken, jeg er utrolig selvsentrert, har nesten ikke empati og mesteparten av livet har jeg hatet barn. Og småbarnsforeldre.

Og det verste jeg kunne tenke meg før, var sånne folk som var en av gjengen, helt til de fikk barn og plutselig bare ble borte. Plutselig snakket om bleier på fest og nesten aldri ble på med på ting. Og så ble jeg den verste av dem alle. Og nå forstår jeg hvorfor.

Jeg sier ikke at det er for alle og jeg sier i hvert fall ikke at det er enkelt, men for meg er det meningen med livet, og det å kunne få dele av dette rare livet, fullt av gleder, bekymringer, frustrasjon og kjærlighet, med dere og i tillegg få anerkjennelse for det, det gjør meg bare så utrolig stolt. Og glad! Ikke bare for meg, men for alle oss.

For denne prisen mottar jeg så absolutt på vegne av alle oss med denne utrendy livsstilen. Vi som ofte må avlyse på grunn av syke barn. Vi som drar i butikken i joggebuksa, diskuterer bleiepriser på fest, lufter bikkja i crocs og alltid har minst én yoghurtflekk et eller annet sted på kroppen. Vi som står opp før utestedene stenger i helgene, vi som ikke kan være ute av huset mer enn to timer før vi begynner å savne barna, vi som har blitt de folka vi lovte å ikke bli.

Vi som plutselig har blitt anerkjent for å ha en livsstil som fortjener en pris. Vi småbarnsforeldre. Og det gjør meg så stolt, og det gjør meg så glad, og for det er jeg evig takknemlig.

Så tusen tusen takk <3

 

 

/ Med vennlig hilsen, ydmyk og lykkelig pappablogger (35)

* Følg Årets Livsstilshjerte på Facebook *

Lykkesokkene slo til!

Å herregud. Jeg har ikke ord. Om dere visste hvilken lykkerus vi lever i nå. Det er rett og slett helt... ja.

 

 

Å ligge her på en hotellseng med hun jeg elsker og er så vanvittig stolt av. Om dere visste hvor mye som skulle til for at Christina turte å dra i går. Det er seriøst den aller vanskeligste kvelden vi har hatt og lenge så det mørkt ut for hele kvelden. Derfor er jeg så utrolig stolt av Christina som til slutt vant over frykten, kom seg ut av sin lille borg av dyner og puter, og dro på fest.

Og tenk at hun vant! Og at jeg vant! Og at Christina klarte å holde tale uten å kaste opp, besvime eller omkomme på scenen.

Så tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. Dere aner ikke hvor mye dette betyr. Og nå ligger vi her og fniser begge to. Med hver vår pris. I en stor seng. Og er rett og slett litt nyforelska <3

 


Takk til plutten som kjøpte lykkebringende lykkesokker til pappa :-D

 


Jeg er i himmærn :-D

 

/ Ha en fantastisk fredag!!

* Følg Overlykkelighjerte på Facebook *

Mens de andre er på Spa..

Forskjell på folk, si!

 

 

Sitter her i sofakroken og ser på God Morgen Norge at de andre bloggerne lader opp til kveldens prisutdeling med å starte dagen på spa.

Selv sitter jeg ubarbert i joggebuksa med to syke barn, en tissatrengt hund og en småpjusk kone som knapt har sovet et sekund i natt.

Planen min om å ta et varmt bad og legge seg tidlig i går kveld, gikk selvfølgelig rett i vasken. Istedenfor var jeg hostevakt og løkhenter i stort sett hele natt. Og da jeg kom ned i dag tidlig, fant jeg frua som et slakt på sofaen. Selvfølgelig ventet hun helt til i dag med å bli smittet av barna, i tillegg sto lillesnuppa opp i 5-draget.

Samtidig sitter flere av de andre finalistene oppsminka langs bassengkanten på et luksus-spa og kiler tottelottene i vannet, mens de slurper smoothies og nyter massasje. Forskjell på folk, si ;-)

Men jeg skal ikke klage. Vi har tross alt fått barnevakt, så pris eller ei, vinn eller forsvinn: Hotell for 2 blir det okke som! Ingen hostende småttiser, ingen vekkerklokke, ingen hund som må tisse. Bare sove. Så lenge vi vil. Og akkurat nå føles det som den viktigste prisen av alle, haha!

 

 

/ Kryss fingrene - i kveld smeller det! (OBS: Vixen streames live på Nettavisen.no og vixen.no)

* Følg Mårratrynehjerte på Facebook *

Go´negl, Vixen og pappa-spa

Så var det endelig kvelden før kvelden! For i morgen er det på med finstasen og inn til hovedstaden for å prøve å vinne edelt metall i årets Vixen Blog Awards. Og jeg gleder meg. Skikkelig! Noe helt annet er det med Christina..

 


Herr og Fru øver seg på posing i presseveggen x-)

 

Jeg tror kanskje jeg gleder meg like mye som Christina gruer seg, og det er ikke rent lite! Stakkars jente, hun er så redd for å bli tatt opp på scenen at jeg synes oppriktig synd på henne. For jeg er en oppmerksomhetsvamp og har holdt nok taler og gjort nok tullball oppigjennom til å ikke bli så nervøs av slike ting lenger, men hun derimot.

Og det er så lite jeg kan si for å berolige henne. Min stemme teller liksom ikke når jeg selv ikke er nervøs. Jeg tror Christina må være den første finalisten som heier mer på sine konkurrenter enn seg selv, utelukkende i frykt for å bli dratt opp på scenen.

Bare én gang kan jeg huske å ha vært så nervøs selv. Det var første gang jeg skulle prøve meg på stand up. Å stå bak scenen og vite at man skal frem foran en fullstappet sal og prøve å overvinne dem med kjipe vitser man har skrevet selv.. å herregud. Jeg holdt på å dø og var bare millisekundet fra å stikke fra stedet i panikk, men så ble navnet mitt ropt opp.

Jeg tror kanskje det svartnet for meg, og da jeg kom til meg selv igjen, var det hele over. Og det hadde gått bra. Kjempebra! Gøy var det også, men jeg kommer aldri til å glemme hvor livredd jeg var på bakrommet. Og sånn har Christina det nå.

Og det eneste jeg kan si for å berolige henne er: "Æh, alle er redde" eller "De andre vinner sikkert uansett".

På så måte gleder jeg meg egentlig bare til å bli ferdig med hele greia, for det begynner å bli litt slitsomt å måtte liste seg rundt på tærne. Skal innrømme at det hadde vært helt sinnssykt å våkne på fredag med en gullpenn i lomma, men jeg forventer overhodet ingenting. Dette er mitt fjerde år på Vixen og så langt har jeg ikke vunnet mer enn gnagsår og parkeringsbøter, så jeg har vel realistiske forventninger.

Jeg håper og tror og krysser både fingre og tær, men vi pappabloggere har ikke sånn kjempegod historikk i en prisutdeling primært tiltenkt de usannsynlig vakre og velkledde i motebransjen ;-)

 


Fra i fjor. Vi snakker Jenny Skavlan, lissm.

 

Men med god hjelp fra frua, har jeg da i hvert fall fått kjøpt meg et raft antrekk! Det siste døgnet har jeg dessuten brukt rause doser go´negl for å prøve å redde de siste stumpene av hud og hår på fingrene. Jeg trodde jeg hadde sluttet å bite negler, men det viser seg at jeg lar min skjulte nervøsitet gå utover neglene ;-)

Og for å virkelig smiske med dommerne, har jeg hatt en plan om å sove lange netter frem mot morgendagen, slik at ansiktet formelig gløder på finaledagen. Men det har jo ikke skjedd. Ikke på langt nær. To hostende barn har derimot sørget for at jeg ser ut som et kjederøykende esel. Men ingen fare, for jeg har en plan B!

For så straks dette innlegget er postet, skal jeg hive meg i badet. Der skal jeg ligge og trekke i lavendelduft og høre på rolig musikk og bli i ett med universet. Så skal jeg sove, og med litt flaks, og hvis jeg forsover meg ganske kraftig og begge barna på mirakuløst vis klarer å lage sin egen frokost og kjøre seg selv til barnehagen i morgen, burde jeg klare å prikke inn 15-16 timers søvn.

Det burde være mer enn nok skjønnhetssøvn til å overbevise dommerne om at 2017 får bli året da en pappablogger for første gang i verdenshistorien stikker av med en pris. Eller kona hans. Hvis hun tør da. Eventuelt får hun ta takketalen over Skype fra dametoalettet ;-)

Men uansett hvordan det går: Det blir Oslo, det blir fest, det blir natt på hotell, det blir bacon til frokost og det blir haraball - og jeg gleder meg!!

Så vil jeg bare få si tusen takk til alle som har stemt! Bare det å komme til finalen i en slik kåring er vanvittig stort, så tusen takk for at dere har gjort det mulig. Jeg skal ikke legge skjul på at Christina akkurat nå fordømmer alle som har stemt på henne, men den pipa får nok en annen lyd på fredag ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Beste parbildet jeg fant.. x-)

 

/ Gullpenn og bacon til frokost? Ja takk, veldig gjerne begge deler ;-) <3

* Følg Lavendelhjerte på Facebook *

Hun er forelsket i en barnevogn

Jeg trodde det skulle bli enkelt å selge barnevogna. Men det var før jeg spurte Christina..

 

Wooden icon of baby carriage and little heart on purple striped background horizontal

 

For hvor glad kan man egentlig bli i en barnevogn? Jeg spør fordi det har utviklet seg en ganske merkelig situasjon her hjemme.

Her er saken: I huset vårt har vi et vaskerom. Bak vaskerommet, en bod. I boden har vi alt vi ikke har plass til andre steder. Puter til utemøbler, malingspann, verktøy, skøyter og mye mer. Dessuten står det en fryser der. Rommet er trangt nok i utgangspunktet, men i det siste har det blitt helt umulig. Jeg kommer ikke til noen steder, og den store synderen står midt på gulvet. Elefanten i rommet. Barnevogna.

En gang familiens stolthet. Vinter, sommer, sludd eller snø - den bar frem våre barn med stolthet og har vært en trofast tjener i årevis.

Men det var før. Nå er den mer som en leieboer som ikke betaler husleia. Den tar opp plass og jeg vil ha den ut. For den skulle jo egentlig ikke stå bak der, det var jo bare for en liten stund. Vi kom jo til å trenge den igjen straks. Men straks ble fort til i morgen, som ble til neste uke, og nå står den bare der. Dessuten er den god som ny, og dermed høyaktuell for å ende på finn.

Trodde jeg.

Men det var inntil jeg spurte Christina..

For det viser seg at barnevogna har vært så lenge i hus at noen har utviklet følelser for den. Så hver gang jeg begynner å snakke om å selge den, får jeg den samme reaksjonen. Et oppjaget blikk som fra en truet katt, deretter blir hun stille. Ikke stille, som i stille og rolig, men mer som en krokodille i vannskorpa.

Hvis jeg fortsatt ikke gir meg, begynner hun å finne på en hel masse unnskyldninger. "Men vi må jo finne alle delene og jeg vet i hvert fall ikke hvor alle tingene er. Ja, også må vi jo vaske den. Og rense trekket. Og pumpe opp dekkene. Og ta fine bilder. Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså"

Hvis ikke det hjelper, begynner hun å ty til hersketeknikker og bruker sine kunnskaper om barnevogner for å overbevise meg om at jeg ikke vet nok om dem til å forstå hvilken omfattende prosess det er å få solgt dem:

"Jeg skjønner at du ikke skjønner det her, men det er ikke bare å selge en barnevogn sånn helt uten videre. Det må være fine bilder og fullt av info. Om den er enkel å pakke sammen, enkel å sette opp igjen, hvor mye plass den tar i bilen, hvordan den er på vinterføre og mye mer. Man kan ikke bare slenge opp en annonse sånn over natta", så piler hun av gårde før jeg rekker å kontre.

 

A young mother with a baby carriage walking in a park
Ungen er kanskje for stor til å ligge oppi, men greit å få lufta vogna litt..

 

Det har faktisk gått så langt at da vi var på besøk hos hennes foreldre i dag, hørte jeg at hun fortalte til moren sin, i et ordelag som om vi skulle avlive et kjæledyr: "Jo mamma, vi... Vi har bestemt oss for å selge vogna".

Andre ganger prøver hun å manipulere meg med kvinnelig list og hjernevaske meg over på hennes lag. Spille på samvittigheten, få meg til å overbevise meg selv om at jeg vil ha den her. Men den er stor og i veien og jeg vil ha den ut.

Så, hva skal jeg gjøre? Skal jeg presse på eller bare la den stå?

Etter mange runder med overtalelser, har hun faktisk innsett at vi ikke trenger den lenger, men likevel kommer hun stadig opp med nye unnskyldninger: "Tenk hvis vi plutselig skal på tur og har glemt å ta med den andre vogna hjem fra barnehagen? Tenk om vi må sette igjen en vogn på hytta og trenger en til? Hva gjør vi da, liksom?".

Og jeg skjønner jo greia. Dette med å gi slipp. Innse at barna blir eldre og at livet går fremover. Jeg skjønner det, jeg respekterer det og jeg kjenner på det selv. Jeg er også glad i den vognen og den har gjort en fantastisk jobb fra start til slutt, men samtidig: Hvis minnene er det viktigste kan man vel heller velge noe annet? Noe litt mindre? Hvis man har lyst på et minne fra den gangen man var på jungelsafari, kan man vel nøye seg med et postkort på kjøleskapet? Man trenger vel ikke ha en fullvoksen gorilla i stua?

En del av meg har lyst til å bare legge den på nettet og selge den i smug, men samtidig: Jeg er jo litt glad i den jeg også. Dessuten må vi rense trekket og det kan jo bli vanskelig å finne alle delene, og -

Søren.

 

/ Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså :-/

* Følg Vognhjerte på Facebook *

Sykt barn, du liksom

Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før "sykt barn".

 

Adorable child dressed as doctor playing with toy over white

 

Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med "sykt barn" nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og "sykt barn" er deres måte snike seg unna?

Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..

På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.

Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.

Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.

For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.

Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.

Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!

 

/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter ;)

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Skammelig bra start på uka :-)

Det er mandag og på tide å starte uka med et smil!

 

 

Denne gangen skal vi til vårt naboland, Sverige. For den norske suksess-serien Skam har tatt resten av Skandinavia med storm, så til de grader at Hartvig Nissen (Skam-skolen) blir nedrent av danske fans og har sett seg nødt til å stenge dørene for overgira dansker :-)

Jeg synes det er utrolig kult at den norske serien har tatt helt av i utlandet og at det for første gang på evigheter er svensker og dansker som prøver å prate som oss, og ikke motsatt ;-)

Og et fantastisk eksempel på det, ser vi i dette klippet av en svensk mann som har blitt bitt av en ikke helt ukjent norsk basill ;-)

 

 

/ God ny uke! :-)

* Følg Skamhjerte på Facebook *

Søndag i solen og ny uk.. nei vent litt

I dag har vært en sånn dag der man bare kan være ute hele dagen, helt uten mål og mening :-)

Bare nyte været, livet og solen, for i dag har det vært så knallblått og fint at jeg var helt på nippet til å kalle det for årets første vårdag. Det var kanskje litt i tidligste laget, enda er det bare to uker siden god jul og godt nyttår ;-)

 

 


 

Vår eller ikke vår, uansett utrolig deilig å komme seg ut en tur! Spesielt siden lillesnuppa har vært syk hele uka. For i løpet av en sånn uke rekker man å bli ganske rastløs, romlei og klar for å komme seg ut litt.

Man kommer liksom helt ut av flyten og omrokkerer på alle planer. Mailer forblir ubesvart, huset står på hodet og alt går liksom litt i sirup. Derfor føltes det godt å endelig kunne ta med hele gjengen ned til brygga for å riste av seg siste rest av sykdom, kaste stein i vannet, se på fuglene og nyte en lompe med sukker og kanel og guds frie natur :-)

 

 

 

 

 

Og med søndagen i boks er det bare å gjøre seg klar for en kliss ny uke med mye spennende på tapetet!

Aller først ønsker jeg å hilse den nye uka velkommen med en tur i grisebingen for å kvitte seg med overskuddsenergi og brøle som en gorilla. På tirsdag er det shopping med kjerringa for å prøve å finne nye filler verdig en prisutdeling. Hun har selvfølgelig fikset sånt for lenge siden, men jeg har motesans som en vasstrukken pølse og trenger all den hjelpen jeg kan få.

På onsdag skal jeg til Oslo for et hemmelig møte om et nytt prosjekt og på torsdag er det endelig duket for Vixen Blog Awards! Jeg er selvfølgelig utrolig spent på hvrodan det går på Vixen, en pris eller ikke pris, Oslotur og hotellfrokost med frua blir det okke som, og det i seg selv er gull verdt!

Og ikke minst: En helt ny uke uten syke barn! Skal bli fint å endelig komme seg ajour igjen :-)

Trodde jeg..

Inntil for 1 minutt siden.

For tror du ikke at skjebnens fordømte ironi slo til akkurat nå! Seriøst, akkurat nå mens jeg satt her og skrev disse ord, knirket det plutselig i døra bak meg. Og der sto plutten. Med rødsprengte øyne, rufsete hår og en kennelhoste verdig en gråspraglet schæfer som røyker 20 om dagen.

Sånn atte...

faen.

 

 

/ På´n igjen ;-)

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Kunstutstilling i stua

Velkommen til kunstutstilling på lavt nivå :-)

 

 

I dag har vi hatt en skikkelig kosemorgen med lang frokost, sjokolademelk og pusling i heimen. Men hvis man skal ha til salt i maten, kan man jo ikke bare ligge på latsiden heller. Derfor tok vi ark, vann og pensler fatt for å skape vakker kunst for å åpne vårt eget galleri i stua :-D

Lillesnupp lot seg inspirere av det abstrakte, mens plutten tenkte mer kontemporært. Selv holdt jeg meg til det jeg kan best: Kunst på apenivå. For jeg er altså så pinlig dårlig på å både tegne og male, at det er helt rått. Helt greit det, jeg bare dropper å signere bildene våre, så er det ingen som vet hvem som har malt hva ;-)

Og med det ønsker jeg velkommen til "Galería de tres monos"

 

 


Oljemaling? Eeeeh nei. Kanskje om 10-12 år ;)

 


Lillesnupp er raus på vannet når hun er i sonen :)

 


Pluttisen fornøyd med eget kunstverk. Fun fact: Noen ser ut til å ha arvet fatterns haike-tommel :-D

 


En subliminal kritikk av bruk og kast-samfunnet? Næh, bare en sjiraff.

 


Lillesnupp holder stolt opp et ikke-navngitt kunstverk, men ord som Operasjon eller Dexter kommer jo i tankene x-)

 


11 år siden jeg bodde i Japan og alt jeg husker er hvordan jeg skriver mitt eget navn :-D

 


Sjekk den lystige marsboeren :-)

 


Ikke fullt så lystig, men viktig å bevise tosomheten. Yin og Yang, om du vil ;)

 


Ferdig med maling, det feires med en smoothie. Nå skal det stilles ut!

 


"Og her kan vi tydelig se at kunstneren lar seg påvirke av stormestere som Renoir og Monet".

 


Velger seg en favoritt og går tilfeldigvis for sin egen for å øke pris og etterspørsel ;-)

 

/ Ha en makaløst god søndag! :-)

Følg Kunsthjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (siste dag med stemming i dag!)

Hvem vant bildeduellen i Bøkeskogen?

Hupps! Norges mest distré blogger slår til igjen.. Jeg har jo helt glemt å kåre en vinner av bildeduellen jeg hadde med min svoger i Bøkeskogen!

 

 

For i desember hadde min svoger og jeg en bildeduell i Bøkeskogen, og distré som jeg er, har jeg selvfølgelig glemt å kåre en verdig vinner. Hadde det ikke vært for at en leser etterspurte resultatet er det meget mulig at jeg aldri ville husket det, haha!

Så la oss bare kåre en vinner med det samme, før jeg glemmer det igjen! Men først og fremst: Tusen tusen takk til de over 2000 stemmene som har kommet inn i konkurransen! Det er jo en helt fantastisk oppslutning, så tusen takk til alle som har stemt :-*


De 10 duellantene :)

 

Men nå, mine damer og herrer... Trommevirvel! * prrrrrrrrr *

Vinneren, med 38 % av stemmene, eeeeeeeer...

Bilde nummer 6 - Skogens blodårer!

Og bildet er tatt av: Meg!

Wohooooo!! :-)

 

 

Det betyr at undertegnede har fått sin etterlengtede revansj og at det nå står 1-1 i fotodueller. Svogeren kommer for øvrig på besøk igjen neste helg, så får vi se om det kanskje blir en ny duell snart ;-)

 

Fornøyd duellvinner soler seg i glansen :-)

 

Jeg innser at kåringen av en fotoduell er en ganske nisjete greie, så for å fete opp innlegget litt, her er en dagsaktuell fun fact:

Tidligere i var vi på middagsbesøk hos svigers. På vei dit tok vi med sushi, men akkurat i dag følte jeg for noe annet og overtalte svigerfar til at vi gutta heller prøvde den nyåpnede tyrkiske restauranten nedi gata for dem.

Som sagt så gjort og siden har jeg vært mett. Stappmett! Det var klokken 16, nå er den 22, og enda føles det som at vi spiste for bare 10 minutter siden. Så hvis du skulle være skikkelig sulten en dag, sving innom Side Antik i Larvik sentrum, så kan du spise deg stappmett frem til i overmorgen for bare 139 kroner. Så vet du det. Ikke sponset ;-)

Men nå skal jeg legge meg i strekkbenken på sofaen og håpe at jeg rekker å bli sulten til søndagstaco i morgen ;-)

 

/ Tjolahopp tjolahej!

Psssst: Har du 2 sekunder å avse? Stem på Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 5 dager igjen..)

Hvorfor så tidlig?

Kan noen vennligst forklare 4-åringen hvordan dette med soving fungerer?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For hvorfor er det sånn at når vi prøver å få ham opp i ukedagene, er det som om å prøve å vekke Snøhvit fra vinterdvalen. Men når det er helg, når vi endelig kan sove så lenge vi vil, ja nei da er han selvfølgelig lys våken lenge før hanen. Hvorfor? Hvorfooor?

Og hvorfor skal jeg aldri lære? Hvorfor tenker jeg alltid at helg er helg og i morgen skal det bli deilig å sove lenge? Så går jeg sent til sengs og leser gjerne ekstra lenge på sengekanten. Koster på seg et par sider ekstra, det er jo tross alt helg. Men nei da. Morgenen etter, lenge før fryktet og antatt, hører jeg fra en verden langt unna min egen bevissthet:

- Pappaaaaa?

Men pappa vil ikke stå opp, pappa vil sove. Jeg prøver å late som at jeg ikke er pappa. Bare en fyr i en drøm, ikke tenk på meg. Hør med faren deres i stedet. Men stemmen blir høyere og stadig mer bestemt, og før jeg vet ordet av det står jeg på badet med flomlys i fleisen og lurer på hva i all verden som skjedde.

Følelsen er ganske lik den å våkne etter et heidundranes nachspiel. Minus all panten. Det er i stunder som det, at det er fint å trøste seg med at barna en vakker dag skal bli tenåringer. Og da er det min tur. Når de tror de skal få sove til lenge etter kirkeklokkenes klingende klang, skal jeg vekke dem med pølser på termos og ferdigsmurte langrennsski.

- Opp og hopp din latsabb, nå skarre trenes!

For det gjorde mine foreldre med meg, og endelig begynner jeg å skjønne hvorfor ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God lørran!

Følg Kaffehjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 5 dager igjen) :-)

Når pappa leser på senga

Å lese for barna på sengekanten høres så nobelt og flott ut. Og det er det. I 15 sekunder, men så...

(Denne teksten ble første gang publisert for et år siden, men i kveld gikk jeg nok en gang på nøyaktig den samme smellen, og deler derfor innlegget som viser seg å være akkurat like relevant i dag, haha!)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Samme greia hver eneste gang. Vi legger oss ned for å lese, jeg er klar som et egg. Han velger ut en bok eller to, så spretter vi opp i senga. Jeg er klar, han er klar, nå skal det leses!

Og når pappa leser, ja da leses det med full entusiasme og glød! Karakterene får egne stemmer, det byttes mellom dialekter og det hele går meget teatralsk for seg. Små dyr med pipestemmer, store monstre med brølete monsterstemmer, her en trønder og der en bergenser.

Det ligger i det hele tatt an til en festforestilling av en høytlesning og entusiasmen er på topp!

Men så..

Etter kanskje to sider...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Okei, yes, here we go! Her skarre leses!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
*GJESP* Oisann.. Så fryktelig trøtt a gitt..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så bare....zzz... bukkene br.... brus. bruse. *GJESP!*

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA schmukkne.....bus.... zzz

 

Jeg skjønner ikke hva det er, men jeg blir så inn i hampesvarten trøtt! Det tar jo ikke 30 sekunder engang før jeg begynner å gjespe og vri meg ukomfortabelt i senga.

Og der de første sidene går unna i et forrykende tempo, halveres både tempo og innlevelse for hver nye side. Innen vi er på side 5 har jeg gått fra å høres ut som Bjarte Hjelmeland i medvind, til å høres ut som en vissen, trøtt og sidrumpa værdame i motbakke.

Og i ærlighetens navn: Ja, det har hendt at jeg har sovnet midt i en setning og våknet av en bok som treffer meg rett i fleisen. Stakkars plutten ligger på sidelinja og forstår selvfølgelig ikke et kvekk av hva som foregår, mens fattern kjemper mot trøttemonsteret.

Jeg har prøvd å drikke kaffe, jeg har virkelig prøvd å skjerpe meg, men det hjelper ikke enn hvor våken jeg er, for i det sekundet hodet treffer puta, er det som om det går av en automatisk sove-respons i hjernen, og den er sterk. Sterkere enn den største Bukkene Bruse, og det sier litt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Ogsåsådenmellomstebukkenebr... znork.

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Hvem har de arvet det av?

Ofte blir man sittende og se på barna og tenke: "Lurer på hvem de har arvet det der fra?"

 

father and son punching fists for agreement on beautiful christmas lights background.

 

Er det noe fint, tar man gjerne æren selv. Er det noe dårlig, skubber man det over på partneren eller deres side av slekta. Men noen ting blir man pent nødt til å ta på egen kappe. Som da lillesnupp enda var en liten bebis, men 100 ganger mer aktiv enn plutten noensinne var på den alderen. Jeg spurte min mor om jeg var så ille da jeg var liten, og hun svarte: "Peter, du var mye verre".

Inntil nylig har jeg også lurt på hvordan det er med barnas sovehjerte. Vil de være som frua eller meg? For Christina har alltid sovet som en stein. Da hun enda var bitteliten, ble hun oppgradert fra ribbeseng til stor seng, siden hun ikke rikket seg om natten uansett.

Jeg derimot... Jeg har hoppet fra en køyeseng, revet opp et vindu og vært på vei ut i snøen i 10 minusgrader før noen ropte og vekket meg. Jeg har gått inn på badet hos en venn, funnet frem et håndkle og brukt det som kappe, før jeg gikk inn på hans foreldres soverom. Jeg har gått fra ett hotellrom til et annet, og lagt meg i en annens seng. Ukentlig romsterer jeg i klesskapet etter innbruddstyver og snakker i søvne stort sett hver eneste natt.

Og lenge har jeg lurt på hvilke av disse to sovemønstrene barna vil følge. Håpet på det første og fryktet det andre. Inntil i går var det litt uavklart, men da jeg kom inn på rommet til plutten i går, en knapp time etter at jeg la ham, fant jeg ham slik...

 

 

Så sorry plutten, den der får jeg ta på min kappe. Men hey: Du kommer i hvert fall til å gå mange interessante netter i møte. Men hvis jeg skal gi deg ett råd for fremtiden: Husk å låse hotelldøra ;-)

/ God helg!

Følg Sovehjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 6 dager igjen) :-)

Jammen, så sov da

En vakker dag kommer jeg til å savne alt dette. Jeg vet det. Fra roen i rommet, til lyden av deg. Når nesa går i sakte harmoni med månen, og den kjølige luften seiler langsomt gjennom rommet som fløyel. Når alt vi har er meg og deg, her, akkurat nå. Ingenting annet i hele verden. Bare det vakreste jeg vet, og meg, din pappa.

Oss to i et rom og du er halvparten av alt som betyr noe. Og kroppen fylles av lykke bare jeg tenker på dere. Savner dere bare jeg går ut døra og drømmer om helt vanlige hverdager. Jeg vil ha flere. Alltid. For livet her og nå er rett og slett perfekt.

En vakker dag kommer jeg til å savne alt dette. Jeg vet det. Bare ikke akkurat nå, for akkurat nå er det akkurat nå som gjelder. Her vi sitter på sengekanten, bare du og meg. En forvirret boble av lykke og frustrasjon over tiden som renner av gårde og går så uendelig sakte.

For jeg lover å se tilbake på alt dette og savne det for alt i verden, men da må det vel for faen være mulig å sovne snart.

 

 

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Mandelkvern og fjåselever

Hva i all verden er det som gjemmer seg i kjøkkenskuffen?

 

 

La meg ta dere med til et av våre aller mest rotete områder i hele huset - den store kjøkkenskuffen. I bruk hver eneste dag og like ofte til stor irritasjon. For stekespaden gjemmer seg alltid bak ørten grillspyd og kakespadene ligger i veien helt til den dagen man trenger dem. Da har de på magisk vis "forsvunnet".

Så derfor, armert med min nye ryddehobby, gikk jeg løs på både den store og lille bruksskuffen på kjøkkenet, for å rydde, kaste og sortere. Og oppi der fant jeg så mye rart jeg ikke kan navnet på,at det er grunn til å lure på om dette kan være noen annens hus.. Bli med :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dagens fangst

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle kandidatene klare for audition :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mandelkvern? Kan ikke huske å ha brukt denne noensinne. Må være Christina sin.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne kjøpte jeg i 19-pil-og-bue fordi jeg syntes den så tøff ut. Fortsatt ikke brukt. Men man vet jo aldri ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette rare sugerøret overlevde sortering, men døde i vask. Viste seg at det ikke tålte 65 grader :´-( R.I.P. (2013-2017)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Melkeskummer som ikke har fungert på pluss minus 5 år. Kjekt å ha!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Verdens minste rivjern, for de gangene man har maur over på middag.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avocadobeholder som gjør 0 % nytte. Men den tar plass da :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En boksåpner fra fremtiden?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Verdens tristeste steketermometer :-/

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
8 slikkepotter, hvorav 3 identiske...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette lokket lagde jeg i forbindelse med en kampanje for å lage egne leverpostei-lokk. Sendte inn dette på tull, bare for å sjekke om det gikk gjennom systemet. Gjorde det, gitt :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva i all verden er dette? Tror ikke jeg vil vite.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og ikke minst: Et verktøysett for kvinner. Præ hæ :-D

 

Som dere kan se, lite av nytte, mye som brukes særs sjeldent på et kjøkken. Slik som en rosa skrutrekker. Men nå er det så rent og ryddig i skuffen at du kunne spist middag der, og da er´n far fornøyd :-)

 

/ Nå skal det lages mandelmel og marsipan ;-)

* Følg Fjåsehjerte på Facebook *

Min rare ryddehobby

Jeg har alltid vært ekstremt rotete, men i det siste har det skjedd noe veldig rart..

 

 

For jeg har alltid vært han fyren som bare slenger ting rundt meg og manøvrer meg rundt rotet. Tenk bever i en beverdam. Og når jeg først rydder, blir det mest til at jeg flytter og omorgansierer rotet. Jeg legger ting på langtidslagring på fryserrommet eller kaster det til vask, bare for å kjøpe meg tid.

Så egentlig rydder jeg aldri, men nå har plutselig skjedd noe! Jeg vet ikke om det er hjernen som har fått nok, om jeg har blitt voksen eller om jeg går gjennom en slags 35-årskrise, men jeg har plutselig blitt glad i å rydde!!

Jeg tror gleden springer ut av at jeg i bunn og grunn liker å kaste og kvitte meg med ting. Og når man får kastet og ryddet ser man plutselig at man har ledig plass likevel. Og det gjør godt for hjernen :-)

For i et hus fullt av ting, hoper det seg fort opp med ting og tang man aldri bruker, og det er bare lenge jeg kan kjempe med et fullt kjøkkenskap før jeg blir drittlei. Tidligere har jeg da bare kastet inn litermålet med makt, lukket døra og tenkt at det får jeg ta hånd om senere. Men det gjør jo alt bare verre!

Trikset er å ta bare ett lite område av gangen. Ikke tenke at man skal rydde hele kjøkkenet, men bare én skuff. Et helt rom er så uhåndgripelig, men en liten skuff er noe helt annet. Det blir mer enn nok jobb bare det ;-)

Og takket være den tankegangen har jeg, Norges største rotetryne, fått meg en ryddehobby! Den følger et enkelt system som er like sikkert som banken:

  1. Ta ut ALT
  2. Dra over skuff/hylle/skap med en klut.
  3. Gå gjennom hver eneste ting og sorter. Gi bort, selg eller kast det man ikke trenger.
  4. Sett det tilbake, gjerne sortert i et system eller bare tynnet ut.

Hemmeligheten er å sortere alt og ikke tenke "Æh, denne vet jeg ikke helt, så den legger vi bare på bakrommet så lenge".

Med min nye ryddehobby ad hende, gikk jeg derfor løs på en av de store kjøkkenskapene som har skapt mye hodebry det siste året. Skapet som inneholder alt fra lørdagsgodt til proteinpulver, kjeks, babygrøt og vannkarafler.

Slik gikk det :-)

 

Se i nåde!

 

Jobben blir selvfølgelig langt triveligere med en hemmelig hjelper på laget :-)

 

Warum? Hvor lenge har dere stått der inne og lurket i skyggene?

 

Såpass ja..

 

Dagens fangst :-) Nei-mat og tørrfisk, hånd i hånd.

 

Et lite drag med kluten, så er vi klar. (obs: Her har telefonen skrudd på et "skjønnhetsfilter". Jeg har absolutt ikke så glatt hud, haha!)

 

Visse ting går raskere tilbake i skapet enn andre ;-)

 

Boom!

 

Se den forskjellen! Og her er alt(!) ryddet tilbake (med unntak av det som er kastet).

 

Siden dette er 2017, får jeg vel legge til at jeg ikke oppfordrer til å kaste mat. Men dette systemet gjør faktisk at man har bedre kontroll og kaster mindre mat på sikt, da man vet bedre hva man har og ikke. På den måten slipper man å finne knekkebrød som gikk ut i 2014 ;-)

... ikke at jeg oppfordrer til å kaste 3 år gammelt knekkebrød, men det luktet seriøst som harsk plastelina. Da er det innafor.

... med mindre man liker harsk plastelina da ;-)

 

/ God rydding!

* Og du..? Det er bare 1 uke igjen til Vixen Blog Awards og jeg hadde blitt kjempeglad om du vil stemme på meg som Folkets Favoritt :-) Du kan stemme hver 12. time og hver stemme tilsvarer en massiv highfive fra meg ;-) *

--> Stem på Folkets Favoritt her

Årets rollemodell 2017

Hvis 2017 skulle vært en person, håper jeg det blir hu her :-)

 

 

I går leste jeg nemlig et fantastisk blogginnlegg som hele verden burde få med seg. For dette trenger vi å se, nå mer enn noensinne.

Innlegget heter "Naken for bukseseler" og handler om Julia (aka JuliAfrika) som har innsett at hun må vise mer kropp for å appellere til sponsorer. Deretter følger en herlig bildeserie som oser av selvironi og selvtillit. Men det tilsynelatende tøysete innlegget bærer også på et viktig budskap.

For vi lever i en syk verden som glorifiserer utstillingsdukker. Alt man ser i filmer og reklamer er perfekte kropper på perfekte fjes, ofte manipulert til det ugjenkjennelige med heftig bruk av smarte triks og photoshop. Et forvridd og uoppnåelig skjønnhetsideal som gjør skam på ekte kropper, et misledende skjønnhetsideal som kan føre til usikkerhet og spiseforstyrrelser.

Derfor er det så fantastisk å se en helt vanlig kropp igjen! En flott kropp som strutter av stolthet. Ikke fordi den ligger smurt utover panseret på en rådyr sportsbil eller snubler seg ned en catwalk med vinger på ryggen, men fordi kroppen trives i sin egen kropp, akkurat som den er.

At bildene er tunglastet med herlig humor og selvironi er selvfølgelig et kjempepluss, for i dagens samfunn kan dette ofte føles som mangelvare.

 


Et frieri til alle proteinpulverprodusenter x-)

 

Jeg håper at Julia blir sendt på Norgesturné til alle landets skoler for å snakke om kropp, selvironi og selvtillit, med obligatorisk oppmøte for alle. For alle trenger å se dette, spesielt lettpåvirkelig ungdom som takket være bloggere, media og reklamebransjen i sær, blir gåsefôret med inntrykk fra en virkelighet som ofte ikke er slik den utgir seg for å være.

Og kanskje nettopp fordi hun er blogger, liker jeg innlegget ekstra godt, for gudene vet at bloggosfæren trenger flere rollemodeller som ser ut som folk! For når man hører om tenåringer som sparer konfirmasjonspengene sine til kosmetiske neseoperasjoner eller plastisk kirurgi så snart de bikker 18 år, ja da har noe gått helt sinnssykt galt.

Jeg skylder selvfølgelig ikke utelukkende på bloggere og andre fremtredende profiler i sosiale medier, men det er et godt sted å starte. Og derfor, nettopp derfor, trenger vi folk som Julia. Folk som går i front med humor og selvtillit, og sier: Dette er meg og jeg er dritbra akkurat slik jeg er. Ikke at hun har sagt det ordrett, men det er sånn jeg tolker teksten og bildene ;-)

 


"Cubus jeans - veldig ålreite, men litt trange over skinka" x-)

 

Så, kjære Julia: Tusen takk for dette innlegget! I en mediehverdag preget av bilder så falske og forvrengte at de i utgangspunktet like gjerne kunne vært av en sel med parykk, er det så fantastisk å se deg.

Hvis jeg hadde vært den sigarrøykende sjefen for et av selskapene du skriver om, ville jeg signert deg på dagen, for verden trenger flere rollemodeller som deg. Nå mer enn noensinne.

Les hele innlegget og se flere bilder--> "Naken for bukseseler" (..og del innlegget hennes med resten av verden)

 

/ Mindre photoshop, mer virkelighet - ja til ekte kropper!

P.S. Dette handler ikke om tykk eller tynn, høy eller lav. Det handler om å være fornøyd med kroppen sin :-)

>> Sjekk ut Juliafrika på Facebook <<

Når frua får maling på hjernen

Kjære blogg, jeg tror det har klikket for Christina.

For det er greit å ønske å få det fint altså, men må man virkelig ha doktorgrad i oppussing for å kunne ta et valg om hvilke farge man skal ha på veggen?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nå skal du høre. I lang stund har vi planlagt å male stua oppe. Det var faktisk en av de første tingene vi ble enige om å ta tak i, da vi kom hjem fra visning her. Det er nå tre og et halvt år siden.

Jeg har lenge trodd at vi ikke har gjort noe med det fordi vi ikke har tid. Fordi vi er så travelt opptatte småbarnsforeldre at vi rett og slett ikke rekker det. Neida. Viser seg at det er Christina. Hun er malingsgal.

For man skulle jo tro, i mitt hode i hvert fall, at å male en stue er så enkelt som:

1. Velge farge.

2. Kjøpe maling.

3. Male stue.

 

Åååå nei da!

Jeg vet ikke hvor lenge hun har holdt på, og jeg tror egentlig det er best å ikke vite, men i altfor lang tid har hun bombardert meg med spørsmål og vurderinger som jeg ikke har den fjerneste anelse hva jeg skal svare på. Og hver kveld er det samme greia:

Skal vi kjøpe et stort spann med maling og håpe på det beste eller skal vi bare kjøpe en liten boks med prøvemaling først?

Kanskje vi heller skal kjøpe sånne A4-ark med fargeprøver, eller male et bittelite område av veggen og se hvordan det blir?

Ja, for man må jo se hvordan fargen ser ut både i dagslys og kveldslys før man kan ta et valg!

Ikke bare det, men hvordan fargen ser ut i ulikt lys vil igjen ha stor påvirkning på hva vi gjør med lampesituasjonen. Kan vi beholde de vi har eller må vi kjøpe nye?

Jeg har lenge etterspurt en sofa oppe, men det kommer visst ikke på tale før veggene er malt. Ikke fordi vi ikke kan flytte på den, men fordi... hold deg fast.. Sofaen må matche veggene. Har du hørt?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sånn kan hun stå i timevis og bare... se.

 

Du trodde kanskje det var alt? Å nei da!

Burde vi heller vente til våren, så vi kan lufte skikkelig mens vi maler? Skal vi gå for samme maling som sist eller burde vi gå for en sånn uten skadelig avdamping siden vi har barn i hus? Hvor forskjellig vil i så fall den bli fra de matte veggene nede?

Så er det dette med hvitfarge da. Vi har visst ikke vanlig klassisk hvit på vinduene, men mer som bomull eller eggeskall. Hva vil det ha å si for fargen på veggene? Vil det bli fullstendig kræsj? Sånt ser man nemlig ikke før man prøver den på veggen. Visstnok.

Og har "Minty Breeze" blitt litt for populær i det siste? Og er den egentlig for lys? Skal vi gå for noe sprekere når vi først skal male eller ta den vi har tenkt på så lenge?

Ja da, hun bruker begrepet "vi". Og alt dette pågår mens jeg ligger passiv og langflat som en mett hund på sofaen og stirrer i taket.

Jeg vurderer fortløpende å ringe fastlegen, men hun kommer sikkert til å si at det er lite som kan gjøres. At det muligens bare er en sak som er ganske vanlig for kvinner i 30-årene. Så alt jeg kan gjøre er egentlig bare å jatte med, kaste sjokolade på problemet og håpe at det løser seg.

Eller.. det er faktisk én ting jeg kan gjøre. Det innebærer en vanvittig risiko for ballespark, men er så godt som 100% effektivt.

For hvis jeg må sitte gjennom en eneste forelesning til om hvordan grått bryter mot klassisk hvit på en helt annen måte enn eggeskall, kommer jeg til å finne frem den tykkeste sprittusjen vi har og tegne en gigantisk penis på alle veggene oppe. Ja, da skal du se det blir fart på sakene!

 

Minner om hvordan det gikk sist gang.. Du er herved advart ;-)

 

/ Eggeskall meg i ræ.....

* Følg Malehjerte på Facebook *

Angrepet med sverd

En uke kan starte på mange ulike måter, men denne var ny.

 

 

Jeg hadde så vidt rukket å komme meg opp av senga og ut av døra, da det skjedde. Hun kom løpende mot meg med våpenet høyt hevet. En nysgjerrig solstråle snek seg gjennom en glipe i persiennene, traff sverdet og lyste det opp som om det hadde solgudens kraft. Og sånn kjentes det også.

For da jeg kjøpte disse to lekesverdene i Spania i sommer, var det bare for at plutten og jeg skulle ha noe å leke med på stranda. Vi hadde allerede knekt to sånne skumrør man skyter vann med, og trengte litt sterkere saker. Sverdene var kanskje en anelse hardere og skarpere enn jeg først hadde tenkt, men jeg forklarte pluttisen at hvis vi skulle leke med disse, måtte vi være forsiktige.

Greit nok det, men den talen hadde jeg helt glemt å gi lillesnupp, og det slo meg først da hun kom stormende mot meg som en rabiat viking rusa på mjød og fleinsopp. Jeg rakk akkurat å plukke opp det andre sverdet for å forsvare meg, men til ingen nytte.

 

 

Hun rappet til meg med all kraft og jeg gikk ned for telling. Kanskje en anelse teatralsk, men hun kjøpte det. Så rappet hun til meg igjen, denne gangen rett i skinkesteiken og feiret triumfen med å le så hardt at hun nesten gikk i bakken. Ikke sånn søt jentelatter heller, mer som en maktgal professor som akkurat har skutt månen med laser.

Mens jeg lå der og tenkte på om dette kunne være en hevnaksjon for at jeg sparket en ball i ansiktet hennes i forrige uke (les: "Ballspill inne og en pappa som feiler") skjedde heldigvis noe langt mer gledelig. Hun så på meg, la hodet på skakke, la ned våpenet, tasset bort til meg og ga meg en klem. En skikkelig varm en også, med armer og det hele. Så kastet hun seg over meg med knærne først, og var brått tilbake i professor-modus.

Men klemmen var god, da :-)

 

 

/ God ny uke, om den startet med væpnet angrep eller ei ;-)

* Følg Sverdhjerte på Facebook *

Livet uten Snapchat

For nøyaktig én måned siden logget jeg av Snapchat. Men hvordan har det egentlig gått?

 

 

I dag skjedde det igjen, på søndagstur med familien. Ikke noe stort, bare en tur opp på kirkegården, litt rundt omkring og hjem igjen. Men en søndagstur, okke som.

Så skjer det plutselig noe, det kan være noe artig eller fint. Plutten som sklir på isen, solen som treffer kirkespiret, solnedgangen mot trærne eller Teo som breakdancer i gresset. Og jeg tar meg i å tenke: "Åh, dette må jeg legge på Snapchat!". Men så, halvsekundet senere, slår det meg: Ja, sant det, jeg har jo ikke Snapchat lenger. Og det er så deilig!

Jeg tar fortsatt massevis av bilder, enten for meg selv eller bloggen. Den er jo tross alt en stor del av meg, men om jeg tar bilder på tur så er det fordi jeg vil, ikke fordi jeg føler at jeg må. Og det er en stor forskjell. På slutten av denne teksten følger et lite knippe bilder fra søndagsturen i dag. Tatt fordi jeg så noe artig eller fint, ikke for å holde storyen levende.

Mange har skrevet at det gjelder å finne en gylden middelvei, men å sende et par snaps til venner og familie, er noe ganske annet enn å holde en story gående for 11 000 følgere. Ikke at jeg klager, det bare ble for mye. For mye tid med trynet i telefonen. Jeg begynte å minne meg om en mann jeg så på en juletrefest en gang.

Han var så opptatt med å filme barna sine som danset rundt juletreet, at han selv gikk glipp av alt. Det virket viktig for ham, men han danset ikke et eneste trinn eller sang en eneste trall. Bare sto der og filmet mens barna måtte finne andre voksenhender å holde i. Trist.

Sånn føles Snapchat iblant. At man blir så opptatt av å dele øyeblikket med andre, at man ødelegger øyeblikket for seg selv og de man egentlig deler det med.

Som blogger er jeg jo ganske vant til å dele mye av hverdagen, men med Snapchat føltes ingenting lenger privat. Alt ble liksom et potensielt bilde til storyen, og for hvert bilde følger flere minutter med apatisk mobiltryne for å finne passende tekst og filter. Gjerne midt i middagen. Eller sammen med venner. Eller på søndagstur med barna.

Og det var vel først i dag det slo meg hvor lite jeg savner det, og hvor utrolig deilig det er å slippe. Ikke tenke på filter, tekster, tilbakemeldinger eller likes. Bare nyte øyeblikket for øyeblikkets skyld. Som en dansende mann rundt julegrana.

 

Bilder fra søndagsturen i dag. Fordi jeg vil, ikke fordi jeg må :-)

 

 

 

 

/ God søndag, med eller uten Snapchat :-)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Dagens gullkorn - Kua

Søndag formiddag og alt er bare lykke. Innendørs. Ute er det enda kaldt og tidlig, men her inne er det full rave. Marcus & Martinus dundrer som en russebuss og lekene dekker gulvet som et vegg-til-vegg teppe. Og i trappa, en ku i fritt fall.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi har kommet opp med en ny lek. Kast kua. Barna står på toppen av trappen og bytter på å dytte den forsvarsløse grønne hoppekua utfor stupet. Så raser den nedover i et voldsomt tempo og pådrar seg en rekke kompliserte brudd i prosessen, før den deiser i bakken og kommer til sitt endelikt på flisbelagte varmekabler. Kommer kua helt ned, har man vunnet, så nå jubler 4-åringen: "Jeg vant, jeg vant!"

Jeg plukker opp den stakkars kua og børster av litt sand. Det hoppes, det jubles og det ropes etter mer. Jeg gir den et siste klapp før jeg hiver den opp til de blodtørste ku-plagerne. Lykke til, kjære venn.

 

 

Denne gangen er det lillesnuppas tur, og på sitt særegne vis, dytter hun kua utfor kanten ved å skubbe den med rumpa. Stor jubel, men kua stopper halvveis. Skuffelse. Jeg hiver den opp igjen. Denne gangen pluttens tur og han skal gjenvinne søsterens ære. Så han hiver den utfor. Ikke skubber, men kaster med all sin kraft. Kua setter fart, mer fart enn noen ku noensinne har hatt.

Jeg rekker ikke flytte meg i tide, og før jeg vet ordet av det går kua til angrep. Tar sats fra et trappetrinn og stanger av all sin kraft rett i enhver manns svakeste punkt: Familiejuvelene.

Treffet er perfekt plassert og jeg knekker sammen som et trekkspill. Jeg gir fra meg et gorillabrøl og krymper meg sammen til en liten ball. La barn være barn og lek være lek, pappa trenger 5 minutter. Jeg ser mot toppen av trappa og forventer sympati. En slags unnskyldning, kanskje litt medfølelse?

Men der står bare 4-åringen og ser ettertenksomt på meg, før han smiler lurt, hopper i taket og jubler:

- "Nå vant kua!"

 

/ Ku 1 - Pappa 0

* Følg Kuhjerte på Facebook *

Klassisk pappa på kino

Med fire familiebilletter brennende i lomma, parkerte vi bilen. Pappa ut først, absolutt mest gira. Det er noe med kino, jeg bare elsker det. Folka, lukten, stemningen og gleden. Så må man jo selvfølgelig ha med seg noe godteri på veien. To poser med skumfisker og dumle-kjærligheter? Kjør på.

Jeg har gledet meg til denne filmen lenge. Dyrene i Hakkebakkeskogen. Boka vi har lest så mange ganger, boka vi alle har vokst opp med. Endelig finner vi plassene, sparker av oss pailabbene og drøvtygger oss gjennom reklamene. Lillesnuppa vifter med tærne mens plutten hopper i setet. Vår første kinotur sammen, alle 4. Er lillesnupp for liten? Blir filmen for lang? Har vi nok godteri? Bare tiden vil vise.

 

 

Det starter bra, men så blir lillesnupp utålmodig. Ikke veldig, bare nok til at pappa blir kjempestressa. Det skal ikke så mye til, for når man sitter i et trykkammer av en kino og føler at alle rundt deg er superkonsentrert og kjempeirritert, blir man fort litt svett i pappen selv. Vi bytter fra skumfisker til dumle, det funker.

Enda mer tid går med og jeg storkoser meg. Vi må jo være rundt halvveis nå, og filmen er helt fantastisk! Men nå begynner det for alvor å se skummelt ut på sidelinja. Lillesnupp er som en fisk i båten og plutten ser ut til å ha glemt innestemmen igjen i bilen. Og pappa blir stressa. Vil så gjerne at dette blir den harmoniske og flotte opplevelsen han hadde sett for seg. Nesten litt for harmonisk egentlig, mer som en slags amerikansk klisjé. Den perfekte kjernefamilien på tur, alle med press i buksa.

Til slutt ender lillesnupp på mammas fang. Der finner hun roen. Plutten blir opphengt i jakten på Brumlemann på lerretet, og brått blir han stille også. Alt blir stille.

Setet er mykt, rommet er mørkt. Det er varmt, lunt og mamma har full kontroll. Stresset gir slipp, hverdagen settes på pause og skuldrene senkes fra ørehøyde.

Og da... sovnet pappa.

 

/ En god film blir ikke dårligere av en liten power nap ;-)

* Følg Klatremushjerte på Facebook *

Ny pers, taco og isbading

Jeg er fortsatt i lykkerus etter gårsdagens nyhet om at frua og jeg er videre til finalen i Vixen Blog Awards, så i dag blir det feiring :-)

Men før det: Hele den siste uka har jeg sittet og knotet med regnskap, bilag og bankutskrifter hver eneste dag, så i dag måtte jeg avreagere med en skikkelig runde styrketrening. For jeg driver egentlig litt med det for tiden, men etter smellen med Sofagrisprosjektet for noen år siden, tenker jeg at det er greit å ikke mase så fælt om trening ;-)

Men i dag slipper dere ikke unna, for i dag satt jeg ny personlig rekord med 120 kilo i markløft! Og jeg er så stolt og fornøyd at jeg bare måtte fortelle det :-D

 


#apebrølfjes

 

Så for å feire både finaleplass i Vixen og ny personlig rekord, blir det et tacorama uten like i kveld! Men før den tid må jeg finne på noe sprell.

Jeg orker rett og slett ikke gå tilbake til bunken av omsetningsoppgaver og transaksjonsanalyser før jeg gjør noe komplett idiotisk. Og da jeg kjørte til trening i dag, tittet ut vinduet og så at det lå is på havet, slo det meg: Her skal det bades!

Du skjønner, da vi var hjemme på Kolbotn i helgen, snakket jeg med min 8 år gamle niese. Hun hadde sett videoen av brodern og meg som badet i starten av desember, og hun synes den var hysterisk. MEN, hun mente også at det ikke var noen tvil om hvem av oss som var tøffest og flinkest til å synge "Glade jul" mens vi badet. Og det var ikke meg..

Derfor ønsker jeg å gjenopprette noe av æren i dag, denne gangen riktignok alene. Planen er å gå ut fra stranden og dukke under, mens jeg hele veien synger klokkerent og vakkert på første vers av "Ja, vi elsker".

God plan! Jeg mener, hva kan gå galt? Ser man bort fra is, snø, kraftig vind og minusgrader, er det bare nok en deilig dag på stranden ;-)

 


Fra sist gang. Ikke spesielt macho ;-)

 

/ Video kommer i kveld :-)

Psssst: Mens jeg kjemper mot værguder og koldbrann, hadde jeg blitt fryktelig glad om du vil sette av 2 sekunder til å stemme på meg som Folkets Favoritt. Du kan stemme en gang hver 12. time, og som en soleklar underdog, trenger jeg sårt din stemme. Tusen takk! :-)

--> Stem på Folkets Favoritt

Vi er i finalen!!

Ved Odins skjegg, Dan Børges krøller og alt som er hellig - både frua og jeg er videre til finalen i Vixen Blog Awards!!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne fantastiske gla´nyheten ble publisert tidligere i dag, og siden den gang har jeg danset og hoppet og jublet av glede. Jeg er videre i alle tre kategorier jeg var nominert i (Årets Livsstilsblogg, Årets Gullpenn og Folkets Favoritt), og jeg er så overlykkelig at jeg kunne kysset alle hundene i Vestfold på truten :-D

Christina derimot... Ikke fullt så gira. Hun er selvfølgelig kjempeglad for å være 1 av 3 finalister igjen i kampen om Årets Stjerneskudd, men samtidig er hun livredd for å vinne. Det er ikke noe jeg bare sier, hun er helt seriøst livredd. Skulle hun mot formodning vinne hele sulamitten, er det ikke helt umulig at jeg må bære henne opp på scenen mens hun kjemper i mot som er fly forbanna vaskebjørn.

 

 

MEN... Selv om stemmelokalene er stengt for de andre 11 kategoriene, er det fortsatt én som står åpen: Folkets favoritt. Den kanskje gjeveste prisen av alle, og der er jeg med, så tusen tusen takk til alle som har stemt meg frem helt til finalen :-)

Finalen går av stabelen i Oslo om bare to uker og jeg kommer ikke til å klare å puste normalt før det er over. Jeg er overlykkelig uansett hvordan det går, men hvis du synes jeg fortjener å gå helt til topps, heve pokalen og flashe puppene:

--> Stem på Folkets Favoritt
(du kan stemme hver 12. time)

 

/ Dette lukter hotellfrokost og barnevakt :-D

* Følg Lykkehjerte på Facebook *

10 nyttårsforsett alle kan klare

Er du lei av alt maset om "Nytt år, ny meg?" Her er 10 nyttårsforsett absolutt alle kan klare. OBS: Kan føre til dårligere allmennhelse og/eller død.

 

1. Begynne å røyke
Røyking er kanskje helseskadelig, dyrt, upopulært og får deg til å lukte som en rusten fabrikk, men her handler det om å være målrettet. Å begynne å røyke skal ikke være lett, men du kan klare det!
 

2. Trene mindre
Hvis du er i markedet for nyttårsforsetter, er det en god mulighet for at du ikke trente stort i fjor heller. Men ved å montere en trappeheis hjemme, bruke segway når du går tur og ta bilen bort til naboen, er du ett steg nærmere å utlikne all den passive treningen som står i veien for nyttårsforsettene dine.
 

3. Spis mer usunt
Dette er absolutt avgjørende om du skal komme i mål i år. Du må gjerne fortsette å spise frukt og grønnsaker, men da må det tenkes kreativt. Bytt ut poteter og gulrøtter med potetskruer, så er du godt i gang. Kan brokkoli friteres? Helt sikkert og absolutt verdt et forsøk. Ved nærmere ettertanke bør nok all mat friteres, bare for å være på den sikre siden.
 

4. Gå opp 15 kilo
Følger du målene over til punkt og prikke, burde dette gå lett som en plett. 15 kilo høres kanskje mye ut, men husk at du skal jobbe målbevisst i 52 lange uker. Mot slutten kommer julen og den alene burde klare å prikke inn de siste 5 kiloene.

 

Diet battle and food fight nutrition concept as a fresh healthy broccoli fighting an unhealthy cheese burger with boxing gloves punching each other.

 

5. Sov mindre
Det er viden kjent at søvn er kraftig overvurdert og kan med fordel minkes betraktelig. Det er fysisk umulig å holde seg våken hele tiden, men hvis du klarer å knappe det ned til rundt 3-4 timer om dagen, er du godt på vei. Målet er å få så store blå poser under øynene, at hele ansiktet til slutt får et hint av azur. En bonus ved å sove mindre, er at det gir deg mer tid til å røyke.
 

6. Bruke mer penger
Målet er å virkelig blakke seg hver måned, slik at du sitter igjen med fint lite annet enn smuler og sneiper når sommerferien kommer. Dyre smålån, elektronikk på avbetaling og kjøkkenmaskiner i verdensklasse anbefales varmt. Og husk: Lav rente er for pyser.
 

7. Mer impulshandling
Dette kan virkelig hjelpe deg med pkt. 7, for det er viden kjent at impulshandling er dyrt og fører til mange unødvendige kjøp. Aller best er det om du drar i butikken på tom mage. Da kan du klare å gjøre noen skikkelige knallkjøp og vips har du både kinderegg og smågodt til middag.
 

8. Reise mindre
Å legge ut på en reise er det absolutt siste du må gjøre i 2017. Det finnes alle slags farer der ute, slik som nye kulturer og store opplevelser, dessuten kan du bli bitt av reisefeber. Det beste er å holde seg hjemme, helst innendørs, men hvis du absolutt må reise utenlands, la det bli Svinesund. Og da helst innom et kjøpesenter og tilbake.
 

9. Lese mindre
Mange vil si at det ligger mye glede i en god bok, men ikke hør på dem. Hvis du får abstinenser og absolutt må lese noe, ta for deg monteringsanvisningen til kjøkkenet eller baksiden av en sjampoflaske. Alt over 10 sider er for bok å regne, så følg med på fallgruver, slik som kontrakter, kjærlighetsbrev og lange blogginnlegg ;)
 

10. Bruke mer tid på sosiale medier
Det er mye snakk om å gå med snuta i mobilen hele tiden, men aldri så ille at det ikke kan bli verre. Om noe, vil jeg anbefale å kommunisere med venner og familie utelukkende via sosiale medier. Dette gir deg også den ekstra muligheten å "like" det sier sier og legge til morsomme gif-bilder, hvilket man ikke kan gjøre ansikt til ansikt. Rett og slett bare en smartere form for kommunikasjon, så la 2017 bli året der du kun forlater huset i nødstilfeller.

 

Unemployed middle aged man at home on the couch in his underwear, eating a hamburger, with a marijuana joing in the ashtray and beer bottles lying around.
2017 i et nøtteskall <3

 

Til inspirasjon:

Skulle du klare å komme i mål med alle disse nyttårsforsettene, kan du gratulere deg selv med en jobb godt utført! Og som en bonus: Dette gjør det veldig lett å sette opp nye nyttårsforsett for 2018. Bare snu alle forsettene på hodet og start fra starten igjen! Slutte å røyke, trene mer, spise sunnere etc.

Det kan muligens bli litt vanskelig når du når du står der blakk, nikotingul og rund som et hus, men det er ikke så farlig. Det viktigste er tross alt å vise resten av verden at man er målbevisst og har store planer for det kommende året ;-)

 

/ Go get ´em, Tiger!

* Følg Nyttårshjerte på Facebook *

Gjenforent med bestevenn etter 33 år

I helgen var vi hjemme i mitt gamle barndomshjem, og da vi var der kom jeg plutselig over et gammelt fjes jeg ikke har sett på lenge. Min gamle barndomsvenn og bestekompis: Ole Jakop!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bæstevænna <3

 

Han ser kanskje ut som en gammel og rufsete and, men han er en av mine beste bamser fra barndommen. Sammen har vi ledd, kost og sovet oss gjennom mang en natt. Navnet er langt fra tilfeldig, men regelrett stjålet fra min gamle favorittbok: Ole Jakop - på bytur. For meg har de to alltid vært samme anda :-)

Inni boka står det skrevet at jeg fikk den til jul av storesøsteren min i 1983. Da var jeg 2 år. Og det er så rart å tenke på! Da jeg først leste denne boka, var jeg altså akkurat like gammel som lillesnupp er nå. Bare 2 år og noen måneder, og enda et godt stykke unna kebabmage og skjeggstubber. Tenk det, bare en bitteliten pappablogger med myke bollekinn og en forkjærlighet for ender med matroshatt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det rare er at jeg har så sterke minner av den boka. Den betyr liksom så mye for meg og i mange år har jeg tenkt at det er en av mine absolutte favorittbøker. Men da jeg leste den for plutten i kveld, innså jeg raskt at jeg husker ikke et kløyva ord. Ikke så mye som en tøddel, men likevel har den brent seg fast som en viktig brikke i livet.

 

Plutten følger ivrig med :-)

 

Og det fikk meg også til å innse en annen ting: Fremtiden bygges nå. De tingene man fyller barna med nå, vil være med dem for alltid. Det er ikke bare å kaste tid ut av vinduet alt man gjør, det blir ved dem. Det synes jeg er en fin tanke å ta med seg, for selv om de kanskje ikke husker stort av detaljene, så vil helheten brenne seg fast. De gode minnene, de trygge rammene, alt det der.

Så får man bare håpe at de husker de gode tingene, og ikke den ene gangen man tilfeldigvis plantet en fotball rett i nesa på dem ;-) (ref gårsdagens innlegg: "Ballspill og en pappa som feiler").

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Jeg er ikke noen gås. Jeg er en and!". Der var du god, kompis.

 

/ I kveld får du sove på gjesterommet, Christina. Ole Jakop og jeg har masse catching up to do :-D

* Følg Andehjerte på Facebook *

Ballspill inne og en pappa som feiler

Sjeldent har ordtaket "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" passet bedre.. ;-)

 

 

Vi befinner oss i stua med hodet under julegrana for å lete etter nedfallspynt og fjøsnisser. Flytter på ditt, løfter på datt. Plutselig spretter det frem en ball fra bak en stol. En ball som har ligget bortgjemt siden vi begynte å pynte til jul. Jubel.

Barna hopper av glede mens pappa holder ballen høyt i luften som et trofé. De spretter utålmodige rundt og jeg setter ballen i spill. Skal bare dempe den på foten og rulle den bort til et ventende bein. Men i min iver, glemmer hjernen å spille på lag med kroppen, som straks gir ballen et lite løft. Ikke mye, men akkurat nok til at den tar fart. Flyr av sted. Og smeller rett i panna til lillesnupp.

Hun sperrer opp øynene i sjokk og vantro. Jeg kaster meg ned for å kose og beklage, men idet jeg slenger ut med armene, treffer en av dem noe mykt. Som et lite barnekinn.. Jeg oppdager at den ene håndflaten smalt rett i fleisen på 4-åringen, som hopper tilbake med det samme blikket av sjokk og vantro.

Alt dette skjer i løpet av brøkdelen av et sekund, og jeg vet at vi bare er et hårstrå unna tostemt, øredøvende skuffagråt. Og alt er min skyld.

Men rett før den første tåren rekker å gjøre entré, prøver jeg å redde siste rest av verdighet. Men hva skal man si? Jeg har jo regelrett driti på draget og har vel egentlig ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg føler meg bare ekstremt dum og ønsker å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg tross alt er en god pappa. Vel, midt oppi akkurat å ha skutt det ene barnet og rappet til det andre.

Så jeg retter meg opp, og sier med overraskende bestemt stemme:

- "Og derfor, kjære barn, skal man ikke sparke ball inne."

 

Da ser de bare dumt på meg før protestene begynner å hagle over dobbeltmoralen. Jeg er ganske sikker på at ingen lærte noe den dagen. Annet enn meg da, som i en alder av 35 endelig har lært at ballspill gjør seg best utendørs ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ - 10 pappapoeng i dag, vi prøver igjen i morgen :-)

* Følg Ballspillhjerte på Facebook *

Knipen slankekrise

Jeg hadde egentlig ingen planer om å starte nyåret med å slanke meg, men nå ser det ut til at jeg blir pent nødt, hvis ikke kan det fort koste meg dyrt, haha!

Viser seg nemlig at de nye kontorstolene vi har kjøpt til hjemmekontoret er såkalte barne/ungdomsstoler. De både ser og føles ut som helt vanlige kontorstoler, men har en makskapasitet på 95 kilo!

Jeg veier ca. 94...

 

Jælp!

 

Så da er jo den saken biff, eller ikke biff forresten, heller cottage cheese og brokkoli. Kutt noen kilo eller risiker å miste stolen. For jeg som egentlig ikke hadde planer om å slanke meg, kan altså være bare en biffmiddag unna å knekke stolen i to.

Det passer uansett fint, for Vixen Blog Awards er om bare to knappe uker og jeg har en dress jeg gjerne skulle kommet inn i.

Men da vet dere i hvert fall det. Hvis det plutselig skulle bli stille fra meg fremover, så er det ikke fordi jeg har mistet motivasjonen eller noe. Da har jeg bare gått på en skikkelig kebabsmell og ligger på bakken og angrer ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Prøver å holde pusten for å virke lettere ;-)

 

/ 2017 - slankestolens år :)

* Følg Lettsomlufthjerte på Facebook *

Fra Supermann til Ronkefrans

Rart hvordan ting forandrer seg...

 

 

I starten av et forhold er man nyforelsket til langt oppetter øra. Alt man ser er sin elskedes ansikt, gjerne svevende på en rosa sky. Og ganske raskt begynner man å prate irriterende søtt til hverandre. Du vet, sånn man prater til kaniner, valper og tigertøfler:

- "Åh søte lille søtenøte sæsten min, hvem er den fineste, koseligste kosemose-sæsten i hele verden? Det er du det, søteste beste koseklumpepusen."

I starten kalte Christina meg faktisk for Supermann. Jeg likte det. Et navn som ikke levner noen tvil om hvilket nivå det ligger på. Supermann. Han som kan løfte hus og redde verden. Det er meg, det.

Den første gaven jeg fikk av henne, var faktisk en bok om Radioresepsjonen med signert hilsen til "Supermann Peter":

 

 

Men så går det litt tid da..

Nyforelskelsen legger seg og går over til etablert kjærlighet. Ting faller på plass og man begynner å ta det litt mer med ro. Slutter å prøve å imponere hele tiden, senker guarden, finner frem joggebuksa og tisser med døra på gløtt.

Og så, en vakker dag mens man går der og føler seg som supermann, sjekker man telefonen, bare for å bli møtt av dette:

 

 

Men det er greit, det. Heller en godt etablert Ronkefrans, enn en nyforelsket Supermann, for selv så banalt det måtte virke, så liker jeg det bedre. For alle kan være supermann en uke eller to, men å gå på sitt sjette år som ronkefrans, da vet du at det kommer til å vare :-D

/ Hverdagskjærlighet <3

* Følg Fransehjerte på Facebook *

Start nyåret med et smil

Godt nytt år! Det er mandag, en ny uke, et kliss nytt år og muligheter på rekke og rad. Så enten du har lyst til å gå ned noen kilo, lære deg gresk eller strikke en genser - dette er tiden å begynne på. Men først, la oss starte året med et smil! :-)

Og den jobben lar jeg bli opp til denne helt fantastiske mammaen, som ikke er flau for å riste løs og vise frem danseferdighetene. Ikke bare det, men jeg synes også hun kan minne litt om en godt voksen Christina, som selvfølgelig gjør det hele 100 ganger bedre :-D

 

 

/ 2017 - here we go!

* Følg Dansehjerte på Facebook *

Et litt annerledes nyttårsforsett

Jeg hadde jo tenkt til å gå for den vanlige greia, du vet: Spise sunnere, trene mer, gå ned noen kilo, lese flere bøker og hele den suppa der. Men under festen i går, dukket det brått opp en helt ny målsetting.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For i går feiret vi fatterns 70-årsdag med hele familien. Tanken var at barna skulle få være med så lenge de holdt ut, men at de helt sikkert ville være i seng lenge før midnatt. Derfor hadde vi ganske tidlig en liten session med fyrverkeri for de ivrigste små. Bare noen små futter og snurrer for å la dem smake litt på hva det går i. Det var vel allerede da jeg la merke til det.

4-åringen ble så gira, så veldig veldig gira! Kanskje.. litt for gira. Hoppet og danset og jublet som om det regnet penger fra himmelen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etterpå var det tilbake for litt rolig nedtrapping frem mot kvelden, men barna ble liksom aldri trøtte. Først skjønte jeg liksom ikke helt hvorfor, men så kom jeg på det: Fyrverkeri. Vi hadde jo fortalt barna at de fikk sitt eget lille barnefyrverkeri, så kunne vi heller fyre av de skikkelig saftige sakene etter at de hadde lagt seg.

Viste seg at det var en kjempetabbe, for da ble jo barna bare overgira og slukte hver eneste gjesp i mils omkrets. Og det fungerte. Slik ble det at da klokka slo 00.00, var det bare lillesnuppa fra hele den store flokken som hadde lagt inn årene for kvelden.

Plutten og hans to jevngamle fettere utgjorde et fyrverkerielskende trekløver. De løp rundt og hoiet, jublet og hoppet rundt som om de hadde vunnet Champions League. Og da jeg så den entusiasmen, gleden og vanvittige kjærligheten de viste for ild, smell, krutt, røyk og store eksplosjoner, slo det meg..

Nyttårsforsett for 2017: Sørg for at 4-åringen ikke brenner ned barnehagen. Drit i om badeshortsen ikke passer, bare sørg for at ikke taket en dag plutselig blåser av huset og guttungen står der med hånda på avtrekkeren og gliser ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hilsen han hvis tidligere største drøm var å kjøpe alt fyrverkeri i hele verden og sette det av på likt ;-)

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere