januar 2015

Terapi og egenpleie

Når enn jeg kjenner at kroppen kjemper mot meg eller jeg rett og slett bare føler meg litt ute av synk, er det én ting som alltid fikser biffen:

Et glovarmt bad.

 



Jeg vet ikke helt hva det er, men i det kroppen dyppes ned i lavabadet er det som om resten av verden flyr avsted i distansen. Plutselig er jeg bare meg og kan få en skikkelig god prat med meg selv. Kjenne litt på hva som plager meg, frydes over alt som går på skinner og peile inn kursen for tiden fremover.

Jeg tenker at det er dette rare mentale stedet vi mange går til enten i form av varme bad, turer i skogen, meditasjon eller yoga. Kanskje finner man det på langrennstur alene eller bak rattet på en racerbil. Men jeg tror det er viktig å finne denne lille lommen av tilværelsen der man bare er seg selv.

 



En ting jeg setter utrolig stor pris på er at frua forstår seg på ting som dette. De dagene da alt er bare bomgiring og formen ikke er på topp, trenger jeg bare si "I kveld må jeg ta meg et varmt bad" og da forstår hun. Trenger ikke si mer enn det, hun skjønner at selv en skjeggete mann kan trenge et fristed for seg og sine tanker.

Og det gjør vi. Kanskje i et badekar, kanskje på tur i skogen eller kanskje bak rattet på en lynrask bil.

 

P.S. Jeg vet noen mener at et varmt bad virker litt i overkant mykt og pysete for en mann av mitt kaliber. Til de vedlegges følgende bilde med en utfordring om å prøve dette selv ;-)

 

 

/hilsen mann med duft av lavendel

* Følg Lavendelhjerte på Facebook *

Guttas toastmekkeri

Vi våkner opp, det er kaldt i huset. Ute har snøen pakket seg rundt oss som en tung vinterdyne. Vi slenger noen kubber på peisen, jeg heiser deg opp på kjøkkenbenken, skrur på radioen og åpner kjøleskapet.

Det er lørdag, det er pysj og kosetid. Så hva skal vi lage? Kan jo ikke servere kald og kjedelig yoghurt nå, her trengs noe mer. Noe som virkelig sparker i gang dagen. Noe spesielt. Noe som varmer og metter, frister og gleder.

Så slår det meg. Toast! Jeg snur meg og spør:

- Toast?

- Ja, toast! roper du ut så høyt og helhjertet at du vekker halve nabolaget.

Tydeligvis litt over middels klar for toast. Da er vi to. Jeg fisker frem alt vi trenger og fordeler arbeidsoppgaver og vipps er Guttas Toastmekkeri i gang.

 

Plutten i rollen som Ketchupkoordinator

 
Fattern prøver å være litt flinkis

 


Med Ketchupkoordinatoren holder på sin stil

 

Smør her, smør der, ketchup her, ost der, skinke, pizzakrydder, smell det sammen, inn i grillen, klemme ned og slå på plass låsen. And now we wait.

Å vente på at toast skal bli ferdig er en grusom tidtrøyte. Kjøkkenet fylles med den karakteristiske lukten av stekt ost, boblende ketchup og pizzakrydder i skjønn forening. Jeg begynner å rydde litt, men holder hele tiden et øye på det grønne lyset. Venter på at lampen skal slå seg på.

Dampen stiger, men ikke noe toast. Magen skriker og tennene løpet i vann. Det er like før jeg gir opp alt håp idet jeg hører et lite klikk. Det lyser grønt. Halleluja.

 

Du vet det er bra når selv toastjernet smiler :-)

 

Så tar vi med oss hver vår toast ut i stua, slenger oss i sofaen og skrur på tv-en. Vi synker ned i putene og mumser på hver vår toast mens lørdagsmorgenen langsomt snegler seg avgårde. Peisen knitrer og varmer på huden mens toasten fyller magen med plystrende sommerfugler.

Jeg rufser deg i håret og du svarer med et smil mens du smatter videre på ditt selvkomponerte mesterverk.

Da er alt som det skal være en rolig lørdagsmorgen med fyr i peisen og toast i fleisen.

 

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Spennende nyhet om giveaway!

Hallois og god kveld. Akkurat nå er du helt sikkert er travelt opptatt med å spise taco med begge hendene mens sausen renner og maisen spretter veggimellom. Også du som bare ønsket en rolig kveld i sofakroken for å sikle litt på Blipp og co.

Vel vel, jeg skal ikke forstyrre deg så altfor lenge, jeg ville bare stikke innom for å gi deg en veldig spennende oppdatering på hvordan det går med den planlagte give-awayen.

For målet var jo å samle inn premier til en samlet verdi av ca. 25 000 kroner.

Vel ...

Hvordan smaker det da at jeg kan si at vi har samlet inn premier til en verdi av ... hold på hatten ...

50 000 kroner!!


Yeeeeah boi!


Responsen har tatt helt av fra fantastiske bedrifter av alle slag som ønsker å dele ut utrolig kule premier til dere leserne og jeg kan med hånden på hjertet si at dere har veldig mange godbiter å glede dere til! Noen lokale, noen spesielle, noen veldig nisjete og andre som jeg tror alle kan ønske seg. Vi har noe til mor, til far, til barna og faktisk også til hunden i huset! Slå den du.

Pågangen har faktisk vært såpass at jeg i kveld har måttet sette en strek for antall bidragsytere, rett og slett for at jeg ikke selv skal drukne i arbeidsmengden med å håndtere det hele.

Sånn atte det var alt for denne gang. Da er det bare å begynne å glede seg og gjøre seg klar for konkurranse!

Planen er å få ut konkurransen helst på søndag, men grunnet sykdom hos stort sett hele familien kan jeg ikke love noe. Det kan også gå noen dager over, men give-away det blir det. Såpass kan jeg love.

Og den vil bli episk :-D

 

???


/ High five!

* Følg Giveaway-hjerte på Facebook *

Noe er galt med nettet

Seriøst. Internett... hvorfor? Hvorfor kan du aldri oppføre deg som folk? Hvorfor må du alltid være han litt creepy "Onkel Kjell"-typen som benytter enhver anledning til å gjøre stemningen klam og klein?

For er det bare meg eller er det fysisk umulig å søke opp noe som helst på nett uten å ende opp med noe halvpornografisk og/eller helpornografisk som man på ingen måte var på utkikk etter? La meg ta et eksempel.

Tidligere i uken skrev jeg om min manglende motesans. I den anledning tenkte jeg på en annen type med litt samme motesans som meg. Marve Fleksnes. Så da tenkte jeg det ville være artig å ta et raskt bildesøk for å se hvordan han luringen der så ut igjen.

Og da slår gode gamle "Onkel Kjell" til igjen.

Forventning:

 

(Bilde: Norskhumor.net)

 

Virkelighet:


(bilde: Pondus.no)

 

(bilde: Gaysir.no)

 

Seriøst, Fleksnes liksom? Er ingenting hellig?

Sukk. Internett, du har gjort det igjen. Jeg husker da du kom jeg, var det rundt ´97 vi begynte å henge ut daglig da? Rett inn på startsiden og søke opp værmeldinger i Dubai. Stort mer var det vel ikke. Kanskje gå inn på Altavista og søke opp kjendiser. Okei da, så var det kanskje litt stusselig, men da slapp man i hvert fall å se bilder av en transseksuell Nicolas Cage hver gang man leter etter en enkel matoppskrift.

Men men, det kan ha vært en tilfeldighet. Bare for å dobbeltsjekke gjør jeg et nytt søk på et navn til. Må se om det bare var et engangstilfelle.

Forvetning:

 

(bilde: regjeringen.no)


Virkelighet:

 

(bilde: dagbladet.no)

 

Det rareste med det svette treningsbildet er ikke de utrolig snodige proporsjonene, den luftige 80-tallssvissa, klokka eller ...vel, alt egentlig. Det rare er at bildet ikke er photoshoppet! Men det skal han ha, Jens, at når han kommer seg ut av power-suiten så er han jo rett så kjekk. Om enn med en viss "kåt tyrkisk barender" vibb.

Men kom igjen da, internett, jeg vet du kan klare bedre enn det!?

 

(bilde: Universitas.no)

 

Der ja. Gode gamle Onkel Kjell skuffer aldri ;-)

Men atte, god helg a du! Nå skal jeg brygge meg nok en kopp med peppermynte-te, se på Ullared i joggebuksa og synes synd på meg selv.

 

/God bedring, god helg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dagen derpå

Så ble det altså ingen priser på meg under Vixen Blog Awards i går. Samme det vel, bryr meg ikke om sånt jeg.

 

 

Jeg mener, herregud, skulle jeg liksom ta på vei for noe sånt? Yeah right.

 

 

Vet du hva? Jeg bryr meg ikke ett sekund faktisk. Når jeg tenker over det, så er jeg faktisk glad for at jeg ikke vant noe. Ja, det er jeg. Noe så barnslig å henge seg opp i. Bloggpris liksom, hva er det for noe? Stakkars de som vant, sier jeg bare. Overfladisk tullball alt sammen, glad jeg slapp.

 

 

 / aaaall by myseeeelf

* Trøst et knust hjerte: Følg Pappahjerte på Facebook *

Vixen Blog Awards - Here I come!

Så er dagen endelig kommet. I dag skal slaget stå. I dag skal gamle Pete kysse kone og barn farvel for å suse avgårde og bryte håndbak med moteeliten. Kan det gå? Kan dette lille eventyret virkelig ende med edelt metall? Jeg vil så gjerne tro det, men jeg føler meg helt ærlig som tidenes "underdog" her. Litt som en veddeløpshest med tre bein. Eller trebein. Uansett, oddsene er litt mot meg.

Jeg kjenner jo at denne moteverdenen er helt ny for meg. I dag har jeg blant annet prøvd flere ulike outfits og til slutt fant jeg noe som til nød kan fungere. Landet på den eneste genseren jeg har som er av et respektabelt merke og ikke av typen "15 for 1" på en tyrkisk bazar.

Problemet er selvfølgelig bare at nevnte genser trengte en liten vask gitt. Så nå sitter jeg foran peisen med ørten vedkubber inni og har på meg en klissvåt genser i et håp om at kroppsvarme og en stue gjort om til sauna vil tørke genseren i tide. Jeg vet at det lyder veldig som trylleformelen for å bli garantert forkjølet, men hva gjør man ikke for å se smashing ut? Da snakker vi passion for fashion!

 

Tommel opp :-)

 

Så, kort oppsummert: Wish me luck! Tenk så utrolig kult om en rufsete pappablogger kunne tatt innersvingen på de usannsynlig vakre og velkledde. Da snakker vi skrell på linje med da Norge slo Brazil i ´98. Men de hadde Rekdal da. Okei, samme det, kjenner at jeg begynner å bable smånervøst her. Jeg mener... tenk hvis jeg vinner?! Ved Odins skjegg, jeg har ikke klekket ut noen takketale! Hvem skal jeg takke? Hva skal jeg si? Hvor skal jeg se? Skal jeg suge inn magen eller prøve å se naturlig ut?

Uff, det er tøft å være moteblogger gitt. Skal bli godt når det hele er over ;-)

 

/ Hilsen mann med plutselig eksamensmage

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Helgekos midt i uka

Litt usikker på hva dere skal ha til middag i dag? Da har jeg et knallbra tips for skikkelig helgekos midt i uka!

/ sponset innlegg

Onsdag er jo som kjent Lillelørdag og da må det være lov å kose seg litt. På tirsdager kan man spise kjedelig restemat, men på onsdager synes jeg man kan unne seg noe godt til middag som gir en forsmak på helgen.

Og her skal du få et smakfullt middagstips som burde passe hele familien: Findus Fish & Crisp!

 

Sprø på utsiden, saftig inni - yum!

 

Dette er en variant av engelskmennenes "Fish and chips" som også kan minne litt om fiskepinner, bare mye, mye bedre. Dette er veldig enkel og smakfull mat som burde falle i smak hos hele familien. Følg gjerne middagstipset på pakken og lag fisken sammen med potetbåter og ertemos eller lag din egen variant.

 

Ovnsbakte poteter - perfekt tilbehør!

 

Fish & Crisp inneholder over 50 % ren fisk som jo er betraktelig mer enn for eksempel en annen fiskerett som har vært mye kritisert i media i det siste. Nevner ikke navn ;-)

Om jeg skal være helt 100 % ærlig og si nøyaktig hva jeg mener om dette produktet så må jeg faktisk si at Findus Fish & Crisp er, pardon my french, helt sinnssykt godt!! Og det sier litt, for jeg har aldri vært spesielt glad i fisk. Jeg begynte først å spise fisk for bare noen få år siden. Men dette kunne jeg lett spist flere ganger i uken!

 

Snart mat!


Jeg har alltid vært skeptisk til britenes fish & chips og har derfor aldri turt å smake på det, men hvis det smaker noe i nærheten av Findus Fish & Crisp kjenner jeg at jeg fort kan få meg en ny favoritt fra det engelske kjøkken.

Så, hvis du ikke er helt sikker på hva dere skal ha til middag i dag, prøv Fish & Crisp. Finnes i to varianter: Fish & Crisp (vanlig) og Fish & Crisp - Spicy paprika. Er å finne i de fleste frysedisker og varmes i ovnen på bare 20 minutter. Anbefales på det aller varmeste!

 

Kongen av frysedisken :)

 

Stikk innom nærmeste butikk og fisk med deg Fish & Crisp, jeg lover at du kommer til å like det! Nei vent.. det kan jeg jo ikke love. Okei, jeg lover i hvert fall at jeg elsker kombinasjonen av sprø panering utenpå saftig fiskefileter og tror du kommer til å gjøre det samme. Prøv da vel, kjøttkaker kan dere ha i morgen ;-)

 

/ God middag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tidenes give-away?

Vi nærmer oss 25 000 følgere på fa.... vent nå litt. Tjuefem tusen?! Det er jo helt sykt! Det er like mye som en fullsatt Ullevål Stadion det! Selv om jeg selvfølgelig blir så glad at jeg får lyst til å hyle som en liten jente av dette, så blir jeg egentlig bare kvalm og uvel av tanken, så la oss bare bevege oss videre.

I den anledning ønsker jeg neml- TJUEFEM TUSEN!! Hahahaha, det er jo helt vilt!! Yiiiha!

 

Oh mama!

 

Ok, sorry, nå skal jeg hente meg inn, jeg lover. Som du sikkert skjønner er jeg veldig glad, stolt og giret over å ha så mange fintfolk i ryggen som stikker innom bloggen hver eneste dag for å slå av en prat, lese litt om stort og smått, og få seg en skikkelig high five. Derfor ønsker jeg nå å gi noe tilbake.

Og det ønsker jeg å gjøre i form av en ultrasuperdupergigamassiv give-away!!

Sist jeg arrangerte en slik give-away var for snart et år siden og da tok det helt av! Denne gangen ønsker jeg selvfølgelig å toppe det. Det eneste jeg trenger er raffe premier. Siden 25 000 er tallet vi feirer ønsker jeg å samle premier til en samlet verdi av minst, you guessed it, 25 000 kroner.

 

 

Og det er her DU kommer inn!

Jobber du i en bedrift som selger produkter, varer eller tjenester som kunne vært midt i smørøyet for denne give-awayen? Bli med da vel!

Sist ga jeg blant annet bort gavekort på reise, spa-opphold, årsforbruk av bleier, barneklær og mye mye mer.

Jeg tenker at alt i utgangspunktet er av interesse. Gavekort på jernvarehandel, salsakurs for to, helsekostprodukter, snekkerarbeid, klippekort på behandlinger etc etc.

Kanskje er det noe som passer far i huset? Eller mor? Eller barna? Eller hele familien? Hva enn det er, hvis dere ønsker å hoppe på denne unike muligheten for å få markedsført produktene deres ønsker jeg å høre fra deg!

 

Ring mæ

 

Jeg har ikke anledning til å ringe rundt til alle bedrifter i Norge, så derfor gir jeg heller muligheten til de som ønsker å være med på dette selv. Jeg kan ikke garantere en viss ROI etc, men jeg kan love deg god eksponsering og deltakelse på en give-away som kommer til å få bøttevis med oppmerksomhet. I tillegg har dere mulighet til å gjøre noe veldig fint for én (eller flere) heldige vinnere og det i seg selv er jo verdt en del.

Du som leser kan også påvirke dette. Send dette innlegget videre til noen du kjenner og oppfordre dem til å delta. Du kan tagge en venn på facebook og si "Øy Børre, kan ikke dere bli med på dette? Har alltid hatt lyst til å vinne såper fra dere". Eller send en mail til sjefen: "Øy Kjersti, sjekk ut denne linken, her har vi en gyllen mulighet til å få promotert det nye produktet vårt!". Den type ting.

 

Litt praktisk: 

Som sagt ønsker jeg at det skal være en totalverdi på minst 25 000 kroner på denne give-awayen. Minimumsverdi per bidrag ligger på ca. 1500 kroner, ellers blir det så altfor mange premier å distribuere. Alle som bidrar med premier får spalteplass i konkurransen med logo, bilde og en selgende tekst som vi utarbeider sammen.

Verdien på premien vil avgjøre mengden spalteplass. Større premie, større plass.

Jeg skal selvfølgelig ikke ha en krone for å arrangere dette, så her er det kun snakk om produkt i bytte mot prima annonseplass. Jeg minner om at konkurransen sist gang mottok tusenvis av likes, bidrag og delinger, så her er det muligheter for råbillig markedsføring av beste sort for de som ønsker å få løftet frem sitt produkt.

En siste notis: Jeg trenger svar ganske raskt siden vi nærmer oss 25 000 følgere med stormskritt. Aller helst så snart som mulig denne uka.

Høres dette interessant ut? Send meg en mail på: peterkihlman@gmail.com

 

 

Høres ut som en god idé? Lik og del med venner for å spre budskapet, så skal jeg gjøre mitt for å sørge for at dette blir en give-away det vil gå gjetord om i generasjoner ;-)

 

/ to be continued ...

* Gjør som snart 25 000 andre: Følg Pappahjerte på Facebook *

En ape i speilet

Har du noen gang tenkt over hvordan du ser ut når du barberer deg? Det har jeg og det ser ikke bra ut.

/ sponset innlegg

De kaller det #shaveface, altså det ansiktet du lager når du står på badet og strekker på maska for å komme til med høvelen i hver eneste krik og krok. Nå vet ikke jeg hvor stort problem dette er for mine kvinnelige lesere, men du har kanskje sett på mannen din og tenkt over at han ser ut som en bavian der han står og aper seg i speilet. Ikke? Gjør det. Garantert en god kilde til underholdning.

Ja forresten, sånn ser man ut i reklamer:

 



... men det er selvfølgelig bare sprøyt. Det er ingen som ser så normale ut når de tar skjegget.

Siden det er tirsdag morgen og skjegget skal tas i forkant av storfesten i morgen tenkte jeg derfor å by på et lite knippe dristige aktbilder av meg selv og mitt #shaveface. Har prøvd å se minst mulig ut som en ape i disse bildene, men det er jo simpelthen ikke mulig.

 

Kottisfjes.



Bartefjes med uglenebb

 

Og som en liten bonus: Mens jeg sto og prøvde å gjøre meg deilig foran kameraet, knirket det plutselig i baderomsdøra. Der sto en liten plutt i døråpningen og lurte fælt på hva pappa holdt på med. Og ikke minst hvorfor han så ut som han hadde fått et slags anfall.

Så da måtte jeg jo ta med han, selv om fjortisdunbarten fortsatt er et par år unna. Heldigvis. Okei plutten, show me your shaveface!

 

Gutta boys :)

 

Nei nei nei, det der er altfor søtt! Skjerpings plutten, et ekte shaveface skal se ut som en brisen bavian som holder på å kaste opp.

 

Sånn ja, det var bedre.


Med det unnagjort kan dagen endelig starte. I dag skal jeg for øvrig ned på treningssenteret for å pumpe jern i et desperat forsøk på å se ut som folk til Vixen Blog Awards i morgen. Litt kjipern å se ut som en anaconda som har slukt en antilope når man drar på seg konfdressen, men et par sit-ups nå så tenker jeg det blir saker.

Eventuelt kan jeg prøve å kamuflere min manglende sans for mote ved å gå rundt med et konstant shaveface. Det burde gi meg akkurat nok oppmerksomhet i fjesregionen til at ingen vil legge merke til at jeg har en teft for mote på linje med Marve Fleksnes. Genial plan, at jeg ikke har tenkt på det før.

 

/ Goodbye svinedyre moteklær, hello #shaveface

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mann VS shopping

I dag skulle jeg endelig få litt tid for meg selv til å kjøpe klær til Vixen Blog Awards på onsdag. Plutten ble levert til oldeforeldre, frua fikk et hadetsuss på truten og gamle Pete var på vei. Opp med musikken, frisse litt på luggen, nå skal det bli shopping her. Herregud, hvor vanskelig kan det være? Noen raffe sko, en snasen skjorte, litt matchende accessories og kanskje en hatt. Easy peasy japanesy.

Neida! Går ikke det vettu. Det første jeg ser er en skjorte med tilhørende genser som jeg liker. Men det er på Dressman. Ikke at det er noe galt med Dressman, men jeg føler at det blir som å servere big mac i et bryllup. Derfor går jeg videre. Så finner jeg en hettegenser/skjorte-kombo jeg liker. Men den genseren har jeg fra før, så da er det sikkert ikke riktig det heller. Blir for vanlig, trenger noe rart, noe sært, noe spesielt.

Til nå har jeg veid og målt om jeg enten skal gå for hverdagspakka og komme kledd som en fredagstacoboms, altså slik:

 

 

...eller gjøre et faktisk forsøk på å kle meg som mote-eliten. Med tanke på motekreasjoner som Lady Gagas kjøttkjole, Björks svanedrakt og Bård Tuftes kyllingmannen, tenker jeg at et reelt forsøk på å kle meg lit avant garde i dristig motetøy vil se ut litt slik som dette:

 


Men da blir det sikkert feil det også.

 

Men én ting er i hvert fall sikkert: Å sende en heterofil mann med motesans som en beruset snegle ut på shopping etter noe trendy blir som å sende en blind mann på soppjakt. Etter hvert som tiden gikk, steg frustrasjonsbarometeret. Etter hvert så jeg ikke på plaggene engang, jeg gikk bare inn og spant noen runder rundt hyllene før jeg freste ut igjen. Litt mer irritert og frustrert enn da jeg gikk inn.

Etter hva som føltes som syv evigheter tok jeg beina på nakken og dro hjem igjen. Illsint og sur satt jeg meg i bilen og forbannet hver eneste franske pipestælk som noensinne har satt seg bak en symaskin.

Det eneste jeg faktisk klarte å kjøpe med meg var et par sko. Ikke så verst det, tenker du? Jo da, for de var så å si identiske med skoene jeg allerede hadde på meg. Så hvorfor kjøpte jeg dem? Trass. Rett og slett. Trass.

Tilbake fra shoppingrunden stakk jeg innom oldeforeldrene til plutten. Der slo jeg meg ned i godstolen med en kopp kaffe og en pannekake for å prate litt om været. Da først sank pulsen og smilet kom luskende tilbake. Og det var da det slo meg: Jeg er faktisk mye flinkere til å være pensjonist enn moteguru. Det er litt skremmende.

Kanskje jeg burde stille på prisutdelingen i kordfløyel, rullator og røkejakke? En liten pose kamferdrops i lomma og gebisset på innerlomma, da snakker vi party.

 

How you doin´?


Vi får se hva det blir, men jeg vinner nok ingen motepris riktig ennå i hvert fall. Med mindre de har moteshow oppe på gamlehjemmet en dag da. Da burde det være muligheter.

Men én ting er sikkert: Det er siste gang jeg drar på shopping uten anstand!

 

/ Moteuriktig hilsen mann 87 år

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvorfor?

Hvorfor må du alltid gape når du gir meg grøt? Får du ikke mat? Håper du at skjeen skal bomme og treffe deg isteden? Nå har vi hatt samme opplegg gående i godt over to år, så hvorfor lager du ikke bare nok til begge?

Jeg skjønner det ikke helt, derfor later jeg bare som jeg ser på tv-skjermen og er så fascinert av Fantorangens ablegøyer at jeg ikke får med meg hva du driver med. Men det gjør jeg.

Hvis du er så sulten, hvorfor spiser du ikke? Eller er du rett og slett bare litt "kort"?

 



/ lik hvis du også gaper når du gir barna grøt

(...og irriterer deg grønn over at det ikke går an å slutte)

* Følg Gapehjerte på Facebook *

Verdens kjipeste fyr

I går kveld følte jeg meg som verdens kjipeste fyr. For etter en særs viktig hjemmeseier for håndballaget var det duket for fest på kvelden. Som det nyeste tilskuddet på laget var dette en gyllen anledning til å bli kjent med folk, skråle og fortelle røvere, bli oppe halve natta og feste som om det var 1999.

Og dette var virkelig kvelden å gjøre det på. Stemningen sto i taket og russemusikken pumpet. Alle koste seg glugg.

Vel, alle bortsett fra en da. For etter en uke med sykt barn i heimen var det også en gråspraglete far til stede som satt og drakk opp blandevannet mens han sjekket klokken og tenkte på hvordan natten ville bli. Jeg burde vel gjort en helhjertet innsats for å bli festens midtpunkt og komme meg helskinnet gjennom ilddåpen, men isteden satt jeg og følte meg som en lærer på et sokkeball.

Da kaffen tok slutt slang jeg på meg jakka, hoppet inn i konebilen og fartet hjemover. Akkurat der og da følte jeg meg som verdens kanskje kjedeligste fyr.

 

Der har du meg

 

Men så kom kvelden. Og natta. Og da var det på´n igjen. Opp klokken 02, opp klokken 05. Våkne til hyl, trøste litt, bære litt, vugge, stryke, lage mat og se på barne-tv. Midt på natta. Kose litt, leke litt, sove litt.

Og det var først mens jeg sto der i bare boksershortsen på kjøkkenflisene og hutret mens jeg vugget en febersyk plutt i armene og rufset ham i håret at det slo meg:

Jeg visste at dette kom til å skje. Ikke vet jeg hvordan, men jeg kjente det bare på kroppen. Derfor var jeg også klar da det skjedde. Og hadde det ikke vært for at jeg prioriterte inn plutten allerede lenge før jeg egentlig visste hvordan natten ville bli ville alt sett annerledes ut.

Hadde jeg vært ute halve natten ville jeg ikke hatt energien og tålmodigheten til å stå opp flere ganger midt på natta og gi ham akkurat det han trengte da han trengte meg som mest. Tid, nærhet, tålmodighet og kjærlighet til å bli bedre. I verste fall hadde jeg ikke vært hjemme i det hele tatt.

Og da smilte jeg for meg selv, fornøyd med egen beslutning. Ja vel, så får man bare være en kjip fyr til tider, det får så være, for akkurat der og da følte jeg meg som verdens beste pappa.

Og ingenting er bedre enn det.

 



/ kjip fyr, god pappa - helt greit det

* Følg Pappahjerte på Facebook *

God bedring, god natt

Jeg våkner brått til lyden av en tørrhoste som kommer og går, men aldri slipper taket. Klokken er, tja gudene vet. Må være rundt ... nei, jeg har ingen aning. Sist var den 02. Eller 04. Jeg husker ikke lenger.

Hele natten har vært slik. Sove litt, sprette bort til sprinkelsenga og stryke litt. Være der for den lille kroppen, søvn får vi ta en annen gang. Så sovner han og jeg drifter av sted.

- Pappa?

Jeg våkner igjen, denne gangen til stemmen fra en usikker liten kropp som roper på meg. Utslitt, syk og i halvsvime. Klokka er fortsatt midt på natta, men plutten har fått nok. Plutselig slenger han seg slapt over ripa på senga og står midt i rommet. Vaier i vinden som et halmstrå helt uten mål og mening, utilpass og usikker.

Så kvikner han plutselig til:

- Pappa? Det er morgen. Lage frokost. Ja! Grøt!

Jeg rekker en rask titt på klokka, den er ikke 05 enda. Og vi har ikke sovet en hel halvtime siden Kveldsnytt. Sorry plutten, men det er så absolutt ikke morgen.

Jeg er ikke helt sikker på om han faktisk er våken, men hvis han er det, ja da er det over og ut for fattern. Det finnes ingen mulighet for at dagen kan starte nå. Selv ikke kruttsterk pulverkaffe intravenøst rett i åra kan redde meg nå. Må prøve å få ham i seng. Vær så snill plutten, ikke morgen nå.

 

 

Jeg heiser ham opp i senga. Ingen massiv protest. Å herre, det er håp. Han ligger rolig på puta, jeg stryker ham forsiktig over pysjen. Fortsatt ingen protest. Et optimistisk gjesp forlater kroppen mens fingre og tær krysses alle som en. Så kommer det. Bristepunktet. Hans neste reaksjon vil avgjøre alt. Vil han kveile seg rundt og bysselalle eller vil han sprette opp som en hoppegnu og forlange grøt?

- Pappa? kommer det spakt.

- Ja..? svarer jeg tynt og spørrende.

- Smokk.

Jeg kaster meg ned i sprinkelsenga hans og finner den først og beste smokken jeg ser. Jeg gir den til ham, han kjenner på den og gir den et par gode smatt. Feil smokk. Jeg hiver meg ned i senga igjen og plukker opp to til. Han prøver begge, faller nesten til ro, men nei. Feil igjen.

- Den grønne, sier han i halvsøvne.

Opp i sprinkelsenga med meg atter igjen, men ingen smokker er å finne. Ikke svart, gul eller grønn. Jeg vet han har fem totalt, men de er rett og slett ikke der. Jeg hører at han begynner å vri seg urolig bak meg. Søren, tiden er i ferd med å fly ifra meg her. Våkner han til nå er det kjørt. Da blir hele dagen et evigvarende kaffemaraton med glugger på halv tolv og en gjespekjeve som vil gå av hver tredevte sekund.

Jeg rister i dyner, sjekker i kriker og kroker. Rister i dynene igjen og endelig faller det ut to plastsmokker. Jeg kaster de mot plutten som kjenner på dem. Han er ikke sikker. Så lyder dommen:

- Lys.

- Lys?

- Lys, pappa.

Det tar meg et sekund, men så skjønner jeg det. Han trenger lys i det mørke rommet for å se hvilken av smokkene som er den grønne. Jeg finner frem mobilen og holder lyset opp mot taket. Han stikker en og en smokk frem i lyset, analyser dem nøye og legger dem ned igjen. Så kommer endelig den grønne, "the chosen one".

- Ja, den var det! sier han fornøyd, stikker smokken i munnen og faller ned på puta. Et par smatt på smokken, et par lette pust for et veldig tungt og så er han i drømmeland. Jeg ser på klokka, men får ikke helt med meg hva den er. Rundt 05 kanskje. Øynene går i kryss og kroppen har dratt i nødbremsen.

Jeg treffer puta med et dunk og kjenner at rare tanker begynner å blande seg med virkelighet allerede før jeg treffer puta. Takk og lov. Nå skal det endelig soves.

 




/ god bedring, god natt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

10 shades of bleie

Det første du kjenner er stanken. Først bare et hint, men før du rekker å reagere smeller den i ansiktet på deg. Den varme lukten av døde grevlinger som dekker hele ansiktet ditt og får nesehårene til å visne. Bæsjebleie.

På vei inn til baderommet er man alltid spent på hva som venter en. Var det bare en vonbroten fjert eller er det en bleiesituasjon så ille at veggene må males om og stellebordet brennes?

Enten du er godt kjent med bleieskift eller er helt ny i gamet, her kommer en rask liste over de 10 vanligste bleiene du kan forvente i hverdagen. Vi starter på de milde og snille som man kan skifte med én hånd og et smil om munnen, og bygger oss sakte opp mot toppen av lista, der vi finner bleiene som kan slå ut en geigerteller.

 

Hold deg fast!

 

10. Tørrbleie

Dette er en tørr bleie som nesten bare kan legges tilbake i boksen. Her er det ikke egentlig noe behov for et bleieskift, men på vei ut døra finner man ut at det kan være greit å skifte til en helt ny bleie bare for å være sikker. Intet å frykte her, kun kos.

 

9. Tissebleie

En tissebleie er en sjarmerende liten sak helt uten skummelheter. Her er det bare å ta et raskt sveip med en våtserviett og skifte i en fei. Estimert skiftetid: Under halvminuttet.

 

8. Teskje-bløtt-bleie

Dette er nesten bare som en tissebleie "avec". Ikke mye å frykte her. Det telles teknisk sett som en bæsjebleie, men er hårfint på grensen. Nesten så man skulle tro at en liten fugl har stukket innom og lagt igjen et harmløst visittkort.

 

Lett som en plett, jeg er lite mække flink da!

 

7. Ertebleie

Fortsatt fullt mulig å puste normalt med nesa. En liten ertebleie er ikke noe å ta på vei for.Ikke noe å skrive hjem om verken negativt eller positivt. Bare en liten ert.

 

6. Vanlig bæsjebleie

Nå er vi over i bajsland ja. Gårsdagens middag har kommet i retur og klar for en tur til søpledynga. Det er i denne kategorien man vil finne de absolutt fleste bleiene, i hvert fall de første årene. Bajsen vokser i takt med barnets alder og siden mengdeforholdet vokser proporsjonalt blir ikke bleiene noe verre med tiden. En vanlig bæsjebleie avleveres gjerne tidlig på formiddagen til samme tidspunkt hver eneste dag. Rett og slett en rutinebleie.

 

5. Stor bæsjebleie / monsterbleie

Du lukter det, du ser det, du føler det ... her er det noe riv ruskende galt! En så liten unge kan ikke ha produsert sånn en elefantruke! Når bleia er tatt av vurderer du å ta den med ned på kjøkkenet for å veie den, men innser at sånt sikkert ikke er populært. Dessuten er det ikke sikkert kjøkkenvekten hadde klart oppgaven. Du vurderer å veie den på baderomvekten isteden, men ender med å bære ut bleia med begge hender og heller leve i uvisshet.

 

4. Mannsskit

Første gang du kommer over en slik bleie kan den ta pusten fra deg. Hadde du ikke visst bedre ville du trodd at du akkurat hadde funnet etterlatenskapene til en fullvoksen mann. Og det er ille. Ofte levert i en eneste stor klump som veier rundt regnet det samme som en liten hund.

 

Mmm, tasty!

 

3. Lekkasjebleie

Du løfter opp den lille bylten og kjenner umiddelbart at du blir våt på hånda. Lekkasjebleie. Du håper først at det bare er tiss, men det er aldri det, vet du. Lekkasjebleier forekommer for det aller meste hos babyer og kan ikke forhindres selv av den beste bleie. Det er som en hestehov som bryter gjennom asfalt. Man skulle ikke tro det var mulig, men det skjer. Ganske ofte. Her er det bare å kaste klærne rett til vask og hoppe i dusjen sammen med barnet. I denne kategorien finner man også underarter som sykdomsbleie ("Øøøøh kjære, er det vanlig at bajsen er grønn?") og bekbleie ("Øøøøh kjære, er det vanlig at bajsen er kølsvart?!")

 

2. Oppover-ryggen-bleie

Du vet det jeg akkurat skrev om lekkasjebleie? Ganger du skadeomfanget med 10-15 har du kommet til rette sted. En oppover-ryggen-bleie er en lekkasjebleie som trosser tyngdekraft og alle naturlover for å spre lekkasjen til alle tenkelige steder på den lille kroppen. Glem et raskt og enkelt skift, her må alt brennes, badet skures og vippestolen trekkes om. Barnet må skures, det samme må daghavende bleieskiftarbeider. Sett av en god time, til slutt vil det forhåpentligvis bli vei i vellinga.

 

1. Åfyfaenisvartehelvete-bleie

Trenger denne egentlig forklaring? Hvis du ikke vet hva jeg snakker om, så har du ikke vært utfor det. Her har man egentlig bare lyst til slippe alt man har i hendene og gi opp. Kanskje gå og sette seg i bilen og gråte en skvett eller ringe et rengjøringsfirma for hjelp, eventuelt også en eksorsist. En slik bleie er gjerne en kombinasjon av flere av bleietypene nevnt over, så da kan du jo bare tenke deg hvilken glede det er snakk om. Sett av resten av kvelden. Og lukten? Vel, hva enn du gjør: Ikke pust med nesa!

 

How you doin´?

 

Jeg innser jo nå at jeg med denne listen helt sikkert har forårsaket et dramatisk fall i fødselsstatistikken i kommende år, men fortvil ikke: Selv så horribelt det kanskje høres ut, så er det noe fint med å skifte bleier også. Det er kanskje vanskelig å tro etter en liste som dette, men et bleieskift er på sett og vis det ultimate innen personlig service. Snakk om å ofre seg for et annet menneske! Og det er fin tanke å ta med seg inn på stellebordet.

Og selv om det kan være tøffe tak til tider, så er det heller ingenting som er triveligere enn å komme ut av et baderom som ser ut som et åsted fra første verdenskrig med en nystelt, varm og glad unge som smiler takknemlig i nye klær som lukter friskt av blomstereng.

 

Jeg er lite mække søt da!

 

Og med det ønsker jeg deg en god helg. Måtte bleien være med deg.

 

/ lik hvis du liker :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Peter i et nøtteskall

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

- "Peter, har du husket å ringe barnehagen for å si fra om at Plutten er syk i dag også?", spør jeg.

Hverdagen med barnehagebasilusker er utvilsomt i gang igjen, og en kraftig forkjølelse med feber og full pakke har slått ut lillegutt på fjerde dagen.

 

 

1 teskje grøt til frokost og x antall snørrfiller

- "Ja, jeg har sagt fra. Eller altså, jeg sendte en melding i hvert fall", svarer Peter mens han danderer aprikoser og yoghurt og brødskive med leverpostei på hver sin tallerken, etter pasientens ordre.

- "Men de har ikke svart meg, da ?", mumler han videre.

- "Okei?"

- "Ja, jeg lurer litt på om de er lei av meldingene mine. Jeg sendte jo en i går også uten å få svar."

Jeg kikker på Peter, skjønner ikke hva han mener.

- "Ja men altså, når han ikke har dukket opp i barnehagen på morgenen, og jeg sender melding, så sier det seg jo selv at han er syk og ikke kommer ...", fortsetter han.

- "Jaha? Si meg, hva skrev du egentlig i meldingen?"

- "Nei, jeg skrev bare at han ikke kunne komme fordi han skulle bli hjemme for å se på trav og spille på hest."


 

/ Peter i et nøtteskall :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sykt barn, super far

For tredje dagen på rad våknet plutten i dag opp og så ut som en allergiker som har sovet på en seng av katter. Hovne øyne, kennelhoste og snørr fra nasa, joda denne dagen tror jeg blir fin.

Men det er på dager som dette man må legge inn ekstragiret på tilstedeværelsen. Det er ikke dagen for de store aktiviteter, men en dag for å holde peisen varm og kosen nær.

Ikke hadde han appetitt heller og gikk derfor hele dagen på tom tank og reservebatterier. Her og der synger han kanskje halvhjertet på et vers fra Mikkel Rev, men så blir han stille igjen og vandrer målløst videre som en zombie.

Derfor tenkte jeg at dagen var kommet for å trå til litt skikkelig på hjemmefronten. Lage noe jeg vet han er skikkelig glad i. Vafler! Og ikke hvilke vafler som helst heller, men fatterns hjemmelagde supervafler!

Opp på benken med seg og hjelpe fattern med å piske sammen ingrediensene. Det var bare et ørlite problem: I et forsøk på å behage hele husstanden tok jeg hensyn til mutterns ønske om glutenfri mat, mitt ønske om sukkerfritt og pluttens ønske om gode vafler. De tre tingene lot seg visst ikke kombinere.

Stakkars pluttis som satt sulten og spent på kjøkkenbenken og håpet på vafler, noe av det beste han vet.

- Har du lyst på vafler? Oh yes, da skal du få det! Gi meg to strakser, så er vi klar, sa jeg kjekt. Jeg pisket sammen en improvisert blanding ingredienser, men glemte at røra måtte svelle. Inn i kjøleskapet, kjøpe seg tid.

En liten halvtime senere var både røra og plutten klar.

- Nu jävlar blir det vafler her, ropte jeg entusiastisk. Plutten smilte trøtt, klar for mat.

 

Nå skal det bli vafler her!

 

Så var det bare et ørlite problem til. Når man bytter ut mel med finmalt kokos og mandel så skjer det noe med konsistensen. Vaffelrøra este ikke for to flate øre, men sørget heller for å brenne seg beint fast i jernet på første forsøk.

 

Neeein! / niet / non / nej / åforhelvedemand

 

Da gjaldt det å tenke raskt.

- Uhm ... hehe, vel ... oj, det vaffeljernet var visst ødelagt det. Du har ikke heller lyst på pannekaker da? spurte jeg til plutten som bare satt trøtt og nikket på benken. Mest klar for vafler, men pannekaker fikk gå det også.

I et desperat forsøk på å redde røra moste jeg en banan og mikset den inn i røra. Det hjalp overhodet ikke det spøtt. Snarere tvert i mot.

 

Oh yes, dette kan ikke feile!

 

5 minutter senere var de første pannekakene klare for prøvesmaking. Teksturen var porøs og ubrukelig, samtidig som den var både brent OG rå på samme tid. Ganske imponerende. God på smak? Veldig nei.

Noe må ha gått galt opptil flere steder. Men vi gir ikke opp, har jeg lovet plutten pannekaker så skal han for pokker få pannekaker.

- Ooookei pluttis, jeg vet du har ventet lenge, men NÅ kommer pannekakene her. Gjør deg klar, dette blir digg!

Opp på tallerken, kline på litt syltetøy, skjære i små firkanter og servere. Selv om runde nummer to ble hakket bedre rent utseendemessig, var de like begredelig på smak. Plutten tok en liten bit og skyldte på at den var for varm. Jeg prøvde å overbevise ham om at pannekaka ikke var varm i det hele tatt før jeg etter en stund innså problemet.

Den smakte dynge.

Så da var det bare én ting å gjøre.

 



Det gikk mot full kapitulasjon, men jeg hadde lovet ham en godbit. Til slutt måtte jeg ta en titt og se hva jeg fant i fryseren. Og der lå den. Redningen.

 

Å hosianna, takk du nesten-hjemmelagde bolle!

 

Ja vel, så ble det kanskje ingen vafler, men jeg prøvde i hvert fall. Det lille av vaffelskinn som brente seg fast i jernet faktisk ikke smakte så halvgærnt når jeg fikk skrapet det av med en gaffel og samlet alt flasset i en skål, men det telles ikke. Bare et lite plaster på såret.

Vel vel, man kan jo ikke lykkes hver gang. Jeg prøvde i hvert fall. Kanskje er jeg ikke så super likevel.


... men bollen var god da ;-)

 



/ bedre lykke neste gang

* Følg Vaffelhjerte på Facebook *

Årets pappablogg??

Oh yeeeeah, jeg har blitt nominert til Årets Pappablogg!

 

Yiiiiihaw!

 

Mammanett.no skal nemlig kåre årets beste norske mammablogg og pappablogg, og yours truly er nominert i sistnevnte kategori. Se alle nominerte her.

Det blir en hard kamp om edelt metall mot fem verdige konkurrenter og derfor trenger jeg akkurat DIN stemme.

Så hvorfor skal du stemme på meg?

Tja ... jeg ønsker ikke å snikskryte med en lang merittliste eller lekse side opp og side ned for hvorfor jeg synes du skal stemme på meg, jeg synes heller du skal stemme på meg hvis du liker denne bloggen og stikker innom her titt og ofte for litt latter eller et smil. Hvis du setter pris på å svinge innom min avkrok av nettet for å sjekke ut hva som foregår i det pappahjertenske hjem og få et lite innblikk i en hverdag full av bæsjebleier, store øyeblikk og stolte hjerter.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker å skrive for dere stort sett hver eneste dag og hopper i taket for hver eneste like og kommentar dere legger igjen. Jeg setter veldig pris på å kunne hjelpe alle som kontakter meg direkte med personlige problem og jeg rett og slett digger å ha over 10 000 fluer på veggen hver eneste dag.

Det er mange som skriver til meg at bloggen min betyr mye for dem, men vit at dere betyr så utrolig mye for meg også. Såpass mye faktisk at da jeg gikk og tenkte på denne konkurransen mens jeg gikk tur med Teo i går, ble jeg så hoppende glad at jeg fikk et impulsivt innfall om å base i snøen som et barn. I joggebuksa selvfølgelig.

Så da ble det sånn.

 

Wiii!

 

Wiiiiiiii!



What goes up ... ;-)

 

På grunn av juks og fanterier i mange konkurranser med gratis avstemming på nett, har Mammanett besluttet å avgjøre det hele med SMS-avstemming. Det tror jeg er lurt. Ulempen ved dette er at meldingen koster 3 kroner. Fordelen er at du som stemmer automatisk er med i trekningen av flotte premier til en verdi av rundt 10 000 kroner. Og alle som stemmer på min blogg og legger igjen en kommentar i kommentarfeltet her, skal få en stoooor high five!

Så, kjære leser, hvis du liker dette rare, åpne forholdet vi har på gang du og jeg, stem på meg. Jeg ville stemt på deg ;-) (tnåååh <3) (smisk)

 

pblogg3 til 2012, der altså.

 

pblogg3 til 2012.

pblogg3 til 2012, pliiis?

Takk. Og du; husk å legge igjen en kommentar for å motta din high five ;-)

 

/ High five!!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Rødbrus eller gul brus?

Saken om lille Alex som fikk 150 kroner i gebyr for å ikke stille til en barnebursdag går som ild i tørt gress for tiden. I går ble jeg kontaktet av Side2 og ga en kommentar om saken her:

Les: Har barnebursdagene blitt en kommersiell show-off?


I etterkant av praten med Side2 har jeg tenkt mer på dette med barnebursdager...

 

Illustrasjonsbilde. Ikke meg.

 

Da jeg var yngre hadde man i realiteten bare tre valg:

Pizza eller pølser?

Bløtkake eller sjokoladekake?

Rødbrus eller gul brus?

... resten ordnet muttern.

Og det var alt. Det var ikke snakk om å leie inn noen klovn, legge hele selskapet til et skianlegg eller kjøre fullt disney-tema. Det var pappatallerkener, hjemmelagde bursdagskort, striglet sidesleik, fisking i trappa og kanskje litt flasketuten peker på.

Hadde man skikkelig flaks fikk man med seg en lapp hjemmefra som gjorde at man kunne leie både moviebox og en VHS-film på tippekiosken, men da var det ofte et spleiselag som måtte til. 10 kroner hver og vipps så var man i mål. Og hvis det var slik at det var noen som ikke dukket opp, topp! Mer kake til oss andre! Jeg tror det var høyst uvanlig på den tiden å fakturere folk for brusutgifter og pølsemoms.

For all del, folk skal få lov til å styre med sitt, jeg tror bare at perfeksjonsjaget etter å ha bedre bursdag enn naboen kan virke mer belastende for foreldrene enn det er belønnende for barna. Blir ikke dette litt i samme gate som å kjøpe rådyre merkelær til barna og skylde på at man må holde tritt med naboen? Det er i det hele tatt grunn til å spørre seg om barnebursdager har blir et statusjag?

Hva er galt med litt god gammeldags flasketuten peker på? Når ble en lettere brent sjokoladekake i langpanne ikke lenger godt nok?

 

Barndomsminner

 

Det beste man kunne håpe på i min tide var at noen bestilte pizza til bursdagen, men det var sjeldent. Og når det skjedde var det virkelig toppen av kransekaka. Bestillingspizza, det var sånt man kunne snakke om i ukesvis.

En ytterst sjelden gang, tilnærmet aldri, hørte man om noen som hadde slått på stortromma og lagt bursdagen til McDonalds. Og det... ja det fantes ikke noe nivå over det. McDonalds-bursdag var automatisk den heiteste snakkisen ut året. Jeg fikk aldri æren av å delta på noe sånt, men gjetordene gikk. Det skulle visst være gjevt.

Men ingen fare egentlig, så lenge jeg fikk vannkjemme håret mitt en gang i blant og spise sjokoladekake med seigmenn var jeg blid som en lerke.

 


Ikke illustrasjonsbilde. Meg. Beklageligvis.

 

Jeg kjenner at jeg blir stresset bare av tanken på at det skal gå prestisje i å arrangere barnebursdager, så jeg kan allerede nå si at alle som vil komme i pluttens bursdager i fremtiden kommer til å bli skikkelig skuffet hvis de forventer at spider-man kommer dalende fra himmelen i fallskjerm, mens Langbein sjonglerer motorsager i hagen og Isaac Elliot spiller opp til dans.

Jeg gleder meg til å arrangere bursdager altså, det er ikke det, men om naboen leier inn One Direction så får det bli deres greie. Her i huset er alle velkommen så lenge de er belaget på å svare på tre enkle spørsmål:

Pizza eller pølser?

Bløtkake eller sjokoladekake?

Rødbrus eller gul brus?

... resten ordner fattern.

 

 

/ hipp hipp hurra

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Alltid med krem

Det rare med vinteren er at det er så mye man glemmer fra år til år.

Når høstværet rusker og det går mot snø er det de samme bildene som går igjen hvert eneste år. Romantiske forestillinger om en harmonisk familie som varmer seg i gløden fra peisen og hver sin kopp med bestemors hjemmelagde kakao. Med krem selvfølgelig. Alltid med krem.

 



Det neste man ser er bilder av utopisk vakker norsk natur, der snøen henger tungt på greinene i tykke lag. Gjennom trærne kommer et smilende kjærestepar kledd i matchende anorakker og sklir smilende gjennom skisporet som en varm kniv i smør. Ute på skøyteisen spinner en lykkelig ballerina mens alle skogens dyr står på sidelinjen og applauderer med poter og hover. Over alle de drømmende tankene høres den duse lyden av Sølvguttene. Vakkert.

Men hva glemmer man? Virkeligheten. Snøen som legger seg som et jernteppe over eiendommen og nekter å rikke på seg. Snøfreseren som graver seg ned i grusen og sender bølger av sylskarp småstein rett inn i lakken på bilen. Snørrete unger som danderer huset med slim, morgener så kalde at kaffetrakteren streiker og all tiden brukt på å vandre rundt i endeløst slaps til knærne. Da er det ikke mye idyll å spore i tankene, men det glemmer man så snart snøen er borte. Rart det der.

Jeg tror kanskje de overdrevent idylliske forestillingene av vinteren på sitt beste er en viktig overlevelsesmekanisme for at vi nordmenn skal komme oss gjennom denne kalde og mørke årstiden. For hvis man lar vinterens mørke ta overhånd kan man fort gli inn i en slags vinterdepresjon. Kanskje er det nettopp derfor vi søker det positive.

 

 

Heldigvis byr vinteren på mange gleder for den som søker det. Snøen for eksempel. Ser man snøen kun som en arbeidsoppgave kan den fort tynge ned på mer enn bare taket. For det er mye arbeid med snø. Den skal skrapes av, børstes bort og måkes vekk. I tillegg må man kjøre veldig forsiktig på den. Men den kan også lekes med!

Skyv ikke vinteren unna som en fiende, men omfavn den som en venn. Trykk vinteren til ditt bryst og kos med den. Vinter er mer enn bare snø og kulde, det er også en tid for lek og glede. Finn frem akebrettet, kast snøballer på naboen og bygg snømann i hagen. Vinteren er best for det lekne mennesket, så kom deg ut i snøen og bli som et barn igjen. Barn elsker vinteren. Og kakao. Med krem selvfølgelig. Alltid med krem.

 



/ alltid med krem

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Aking før frokost

Barnehagen er et fantastisk sted og jeg er evig takknemlig for dens eksistens, men å ha et barn i barnehagen betyr også at ingen uker er trygge. Jeg synes sjeldent det går to uker på rappen uten at plutten pådrar seg et eller annet.

Denne uken hadde jeg et naivt håp om at han skulle holde seg kvikk og pigg, men vi er ikke kommet lenger enn til tirsdag og allerede nå kan jeg kaste kupongen. For når pjokken ligger og bjeffer som en schæfer hele natten gjennom, vet man hva slags dag man har i møte. Ikke en dag for historiebøkene.

Men men, som det heter: når livet gir deg sitroner, lag limonade. Så her gjelder det å gjøre det beste ut av det man har. Fyre i peisen, lage litt kakao, dra på seg kosebuksa og finne på ablegøyer. Og vipps så blir ikke dagen så halvgæli likevel!

Slik som når en sulten, trøtt og småsur pappa må ut og gå morgentur med vovsen samtidig som plutten ønsker å komme seg ut for å se på den spennende nysnøen. På med dressen og lua, alle mann ut! Her skal det akes før frokost :-)

 

Når det har kommet så mye snø i løpet av natten er det bare én ting å gjøre ...

 

Vovsen i én hånd, akebrettet i den andre. Og så snart hunden er ferdig luftet ...

 

Wiii!


Og når man kommer hjem igjen er det opp i senga, vekk med dyner og puter, på tide å lage hoppeslott!

 

He´s flying!

... og det gjelder selvfølgelig ikke bare for småpjuske småtasser, men også for småtrøtte gammeltasser.

 

Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er fattern!

 

Men men, får vel være såpass ærlig å si at det blir ikke sent på oss i dag. Vi får se ferdig Der Untergang en annen dag. Har jo brukt halvannen uke på den allerede, så en kveld fra eller til spiller ikke så stor rolle ;-)

 

/ Tiddelibom

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gjør barna til en del av treningen

Tiden er en av tingene som endrer seg mest når man går fra ett til to barn. Tid til å kunne gjøre ting på egen hånd, til å gå på do i fred, tid til å være noe annet enn bare fattern. Med to barn i hus er det alltid noe å gjøre.

Hardest av alt har det kanskje gått utover fritiden. Jeg klager ikke altså, jeg bare konstaterer det. Fritid er ikke hva det en gang var. Så sent som i forrige uke måtte jeg le av meg selv der jeg satt på potta med døra åpen mens jeg vugget barnevogna med lillesnupp oppi. Har ikke bildebevis fra denne episoden, men alle >1-barnsforeldre vet at det stemmer.

 

Kvalitetstid

 

En av tingene jeg liker å bruke fritiden på er å trene. Før lille fersken kom til verden var jeg inne i en skikkelig god steam og sto opp før hanen for å trene. Jeg sto klar utenfor treningssenteret det minuttet nattlåsen ble skrudd av og jeg var tilbake før frokost.

Men så fikk man plutselig to små barn å sjonglere og da raste hele kabalen sammen og en stund har jeg kavet rundt i blinde uten å finne tilbake til rytmen. Derfor gjelder det å tanke nytt. For min del trenger jeg absolutt ikke å sette av en halv dag på treningssenteret for å føle at jeg får trent, det holder lenge med en joggetur, noen push-ups og et par spensthopp.

Og det var først nå i helgen at jeg endelig kom opp med en genial løsning: Gjør barna til en del av treningen!

Jeg hadde helt glemt joggevogna jeg kjøpte for rundt to år siden som bare har stått og støvet ned på bakrommet. Den passer jo helt perfekt for en liten pjokk som er glad i fart og spenning! Sitte foran mens pappa løper bak og er motor, det er jo topp stemning! Han får frisk luft og action, jeg får ekstra motstand og tid til å trene. Genialt!

 

Tommel opp :-)

 

For å gjøre treningsøkten komplett kan man alltids slenge på et par push-ups og sit-ups også. Nå tar ikke dette så fryktelig lang tid, men også her kan man selvfølgelig ta med barna for økt motstand og glede. Take it away, Fersken!

 

Push-ups med nesekos på hver repetisjon

 Sit-ups med "vektskive" for økt motstand og kos

 

Squats og baby på strak arm i én og samme øvelse

 

Tar man med seg et av barna i dusjen etterpå har man dessuten gjort unna dagens badeøkt også. Dermed har man på en liten time rukket å slå en hel haug med fluer i en smekk. Trening, tur og triveligheter i én pakke, det får bli dagens stalltips til alle småbarnsforeldre som kjenner tidsklemma kile i nakken :-)

 

/ God tur!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ukas krangel - Filmkveld og bråkehue

Vi synker sammen i sofaen. Endelig er det meste av dagens arbeidsoppgaver unnagjort, nå skal det endelig nytes film. Det er søndag kveld og i sofaen sitter to par slitne joggebukser. Lillesnupp dormer i fanget til mamma, bikkja snorker på teppet sitt og babycallen opp til eldstemann gir ikke fra seg et eneste knirk. Endelig tid for film.

For noen dager siden begynte vi å se på storfilmen Der Untergang og har nå, etter flere filmkvelder på rad, kommet oss rundt 45 minutter uti. Det er jo ikke ofte man får mange minutter sammenhengende med filmro med en liten ammebaby på slep, men i kveld ser ut til å være kvelden. Kanskje rekker vi faktisk å se ferdig hele?

 

Snurr film!

 

Vi smelter ned i sofaen og trykker på play. Plutselig, bare sekunder senere, så smeller det! Først skvetter jeg så jeg nesten ramler ut av sofaen. Først tror jeg det er filmen, men der er alt rolig. Ingenting på gang på babycallen heller. Så smeller det igjen! Da først kjenner jeg igjen lyden. Jeg ser bort på frua som sitter og knaprer på en gulrot.

- Kødder du?

- Hva da?

- Du kan ikke seriøst mene at du bråker så mye når du spiser?!

- Sorry da, jeg bare fikk så lyst på gulrot.

Jeg mumler surt, men snur meg tilbake til min faste plass i sofaen. Så trykker jeg på play.

Så smeller det igjen! Store knas som om en bulldoser valser over taket vårt.

- Øy, kom igjen da! Det er jo ikke mulig å høre filmen jo!

- Men hallo, det må da være lov å ta seg en gulrot eller?

- For alle andre ja, men tydeligvis ikke for deg. Vet du hva som er problemet? Du har bråkehue du!

- Bråkehue?

- Bråkehue, ja. Et sånt hode som bare forsterker lyden når du spiser. Å høre deg spise er som å være på rockekonsert.

- Seriøst Peter ... bråkehue?

- Ja. Hører du noensinne lyder fra meg når jeg spiser? Nei, nemlig. Kjevene dine bråker jo så fælt at du kommer til å vekke naboene!

- Vel sorry, men hva skal jeg gjøre da?

- Nei, det er jo ikke så mye å få gjort. Bare ... jeg vet ikke jeg. Tygg forsiktig eller noe

Så skrur vi på filmen igjen.

 

- Bråker det? Ble bare så fysen serru.

 

Så går det noen få strakser og hele debatten er glemt. Jeg synker inn i filmen og blir helt oppslukt av handlingen. Jeg kjenner det på kroppen når det smeller og knaser i bygningene når russerne gjør sitt inntog i Berlin.

Det smeller noe veldig faktisk! Wow, for noen lydeffekter på denne filmen, det føles nesten som at lyden kommer fra ... hei, vent nå litt. Jeg snur meg mot Christina og der sitter hun med en neve mandler og mumser i vei som et ekorn.

- Seriøst, deg igjen?

- Hva er det nå da?!

- Hører du ikke deg selv eller? Det er som om du har dyttet en mikrofon inn i munnen!

- Slutt å tull.

- Tull? Det børes ut som at vi er under angrep!

- Jaha, men hva skal jeg gjøre da?

- Spis svisker, yoghurt, bomull eller noe annet mykt. Nå som vi endelig skulle kose oss med litt film, kunne du ikke spist hva som helst annet? Sorry altså, men det funker faktisk ikke å se på film og høre på det bråkehuet ditt samtidig.

- Ok, jeg skal spise suuuperforsiktig. Du kommer ikke til å høre noe, jeg lover.

- Greit, du får én siste sjanse.

Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Nå er fattern litt småfysen også. Minutter senere kommer jeg tilbake med min egen lille tallerken med godsaker til filmen.

Ikke akkurat julemarsipan, men det får duge.

 

Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp er lei, trøtt og grinete. På tide å legge henne for kvelden. Christina forsvinner opp trappen og far i huset blir sittende og sjekke instagram mens minuttene snegler seg av gårde.

Frua kommer ned trappa uten lillesnupp på slep, gir tommel opp og med det er vi klar igjen. Ingen babyer i sikte, ingen høylytte bråkehuer, ingen flere problemer.

Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp knirker misfornøyd på babycallen og nå har vovsen våknet til også. Han stiller seg halvveis ute i gangen og stirrer forventningsfullt på oss mens halen logrer halvhjertet. Han er over middels klar for tur.

De to slitne joggebuksene ser på hverandre. Begge vet hva som kommer. En må opp, en må ut. Sjansen har passert, magien er brutt. Det blir ikke mer film i kveld.

Vi prøver igjen i morgen og da skal det endelig bli film!

Uten gulrøtter.

 

/ Er du også sammen med et bråkehue? Legg igjen din frustrasjon i kommentarfeltet ;-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

På tur med Odd-Bjørn

Gjenoppdag skigleden med Norges triveligste råskinn!

/ sponset innlegg

For en stund tilbake fikk jeg en forespørsel om jeg kunne tenke meg å være med på et teknikk-kurs i langrenn. Min første tanke var at nordmenn er født med ski på beina, så hva er poenget? Likevel kjente jeg at nysgjerrigheten pirret.

Jeg har aldri vært noen rev i langrennssporet, men hvis jeg først kommer meg opp av sofaen, smører skiene og kommer meg på tur så får det meg alltid i godt humør. Eller vel, kanskje ikke alltid. Ikke når man kaver rundt som en full elg på glattisen, men når man sklir over påskefjellet i solsteiken med sekken full av kakao og appelsiner, ja da er det godt å leve.

Da jeg var yngre var jeg visstnok et råskinn på langrenn, men det er mange år siden nå, og selv om jeg, som alle andre nordmenn, er født naturlig god på ski, skader det sikkert ikke å finslipe litt på teknikken. Derfor ga jeg tommel opp for å bli med på kurs.

Og så, for noen få dager siden fikk jeg en rar telefon. Det var Odd-Bjørn Hjelmeset. Ja, the one and only Odd-Bjørn Hjelmeset ja. Først fikk jeg hakeslipp, så løp jeg ned til frua og pekte på telefonen mens jeg hoppet opp og ned og mimet ordene "Å HERREGUD DET ER ODD-BJØRN HJELMESET!!". Til ham snakket jeg selvfølgelig bare rolig og nonchalant som skjæra på tunet, men på innsiden følte jeg meg som en Belieber.

Noen dager senere sto vi der, midt i skitraseen på Holmenkollen. Rundt oss beinfløy frenetiske Osloborgere som hadde gått mann av huse for å planke seg rundt i et veldig tempo med slim om munnen. Det første jeg gjorde, lenge før vi fikk ski på beina, var selvfølgelig å sikre meg en selfie. Ikke pokker om jeg skulle gå fra det møtet uten dokumentasjon.

 

#oddfie

 

Og så var jeg klar.

- Ålreit, så er det kanskje noen år siden sist, men nordmenn er født med ski på beina, så dette fikser jeg lett! tenkte jeg og hev meg over stavene.

7 sekunder senere vurderte jeg å søke om dansk pass, for borte var min medfødte intuisjon for å være god på langrenn og plutselig luktet det røde pølser av hele skidressen.Jeg innså raskt at god langrennsteknikk ikke kommer rekende på en fjøl.

 

Lookin´ good. Watch out, Petter Northug!

 

Brått gikk jeg fra løve til skinnfell og hadde vel mest lyst til å pakke ned skiene igjen, men heldigvis hadde jeg Odd-Bjørn der til å hjelpe meg. Med litt over middels peiling på langrenn var det ikke få ting han kunne lære meg og enda bedre ble det selvfølgelig med den fantastiske dialekten.

Nå er det ikke alle som er så heldige at de kan ha Odd-Bjørn ved sin side for å fortelle dem hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det, men det hadde jeg.

Og det kan du også!

 

Helt geniale teknikkfilmer!

For hvis du er litt snusen på å plukke opp langrennsskiene igjen, men ikke helt vet hvor du skal starte, har jeg en veldig god nyhet til deg!

G-Sport har i samarbeid med Odd-Bjørn Hjelmeset laget et sett med helt geniale filmsnutter som raskt og enkelt lærer deg grunnleggende skiteknikk for langrenn. I løpet av få minutter vil du få en lettfattelig og motiverende gjennomgang av flere teknikker innen både klassisk og skøyting.

Etter et par gjennomkjøringer er det bare å smøre skiene, hive på seg skidressen og komme seg ut i løypa for å prøve.

Se videosnuttene her!

 

Godt utstyr er også viktig for den virkelig store skigleden, så husk å stikke innom G-Sport enten på nett eller i butikk dersom det er noe du mangler i utstyrsskuffen. G-Sport har alt du trenger innen langrennutstyr og i kampanjeavisen finner du alltid en drøss med knallbra tilbud.

--> Sjekk ukens tilbud her!

 

Alt jeg venter på nå er at det skal komme litt snø til Larvik, så skal jeg ut og stå så ofte jeg kan, for nå har jeg endelig gjenoppdaget skigleden!

Takk skarru ha, Odd-Bjørn!

 

 

P.S. Beklager at jeg sa "Hæ?" så mange ganger, men det kan være litt vanskelig å forstå den trivelige dialekten din når man er sliten og andpusten. Jeg trodde du sa dobbelthake flapptak, men i etterkant innser jeg at det heter dobbelttak med fraspark.

 

/ Sees i sporet!

* Følg Langrennshjerte på Facebook *

Tips til Caroline

Det har vært noen tøffe uker for hele Norges fotballfrue. Først bilderetusjeringen, så kommentarfeltet.

Og nå vet jeg hva du tenker: "Å nei, ikke enda en bedrevitende blodsuger som skal kapre til seg lesere ved å fortelle hele verden hva hun gjorde galt, hvorfor og hvordan opp i mente".

Neida, jeg har ikke tenkt til det vettu. Jeg tenkte bare å komme med et vennligsinnet tips, fra én blogger til en annen.

 

Bildet skal liksom forestille oss to som prater sammen da. Jeg vet at det kanskje ikke ligner så veldig, men jeg har naturlig nok ikke et eneste bilde av oss to sammen. Men det var bedre enn alternativet i hvert fall...

 

- Hællæ!

 

Men uansett, here goes:

Kjære Caroline,

Med stor sannsynlighet leser du ikke denne bloggen spesielt ofte og kommer nok helt sikkert ikke til å gjøre det fremover heller. Vi har litt forskjellige interesser du og jeg. Du er kjempeflink på interiør og sånt, jeg er forferdelig dårlig. Du er råflink på å trene tidlig om morgenen og ta flotte bilder av joggesko, der skorter det litt for meg. Jeg er en kløpper på å lage kakao og der er jeg litt usikker på din kompetanse, men én ting har vi til felles: Vi har småbarn.

 

Sånn ser mine ut forresten.

 

Og i den anledning vil jeg bare komme med et tips til deg. Fra meg til deg, kun som en vennlig håndsutrekning, for det synes jeg du fortjener i disse dager.

For da jeg tidligere i dag leste artikkelen "Bak fasaden" i DN om noe av det du har gått gjennom de siste par årene, kjente jeg virkelig for å skrive dette tipset til deg. For nå synes jeg du har fått nok for en stund. Jeg unner deg ikke mer motvind og hull i asfalten fremover nå, for du er tross alt en stor inspirasjonskilde og en pionér som har gjort vei i vellinga for alle oss bloggere som har fulgt i ditt spor.

Så derfor ville jeg bare gi deg et stalltips som kan spare deg for den neste store katastrofen:

Nå som din datter etter hvert begynner å nærme seg barnehagealder og alt ...

fra en forelder til en annen:

Aldri ...

aldri aldri aldri,

ikke under noen omstendigheter,

aldri

si barnehagetante.

 

/ Bill. mrk: "Klok av skade"

* Men følg gjerne Pappahjerte på Facebook *

... eller Instagram.

Såpebobler og hakkespetter

Det er lørdag morgen og litt for tidlig for min smak. Jeg ligger halvveis gjemt under et pledd på sofaen og klinger meg fast til en kopp kaffe. Ikke enda helt våken. På tv-en surrer Dora Utforskeren, og stemmen hennes gjør ikke dagen spesielt mye bedre.

Plutselig hører jeg en velkjent lyd fra kjøkkenet. En stol som dras over flisene. I rykk og napp, akkurat så mye han klarer mellom hver pause. Så kommer jeg ut for å se hva som er på ferde og der står plutten klar og peker mot det høye overskapet han vet at inneholder de skjulte skattene han er på jakt etter.

- Såpebobler!

Jeg gnir meg i øynene, titter ut vinduet for bekreftelse. Ja, det er fortsatt vinter. Såpebobler er jo forbeholdt sommerhalvåret?

- Men plutten ... såpebobler?

- Ja! Såpebobler! roper han entusiastisk.

Så tenker jeg to sekunder over saken. Hvorfor skal man ikke kunne blåse såpebobler om vinteren egentlig? Jeg innser at jeg ikke kommer opp med noe godt svar og selv om jeg ikke egentlig er helt klar for å gå ut og leke, har jeg verken hjerte, samvittighet eller lyst til å plukke opp der vi slapp med Dora. Den stemmen er som en hakkespett.

 

- Hei, I´m Dora, skal jeg gjøre hjernen din til hakkemat?    (bilde: Viasat.no)

 

Så vi snører på oss, sæler på vovsen og sniker oss ut. Fortsatt sover det meste av nabolaget. Vel, kanskje ikke nå lenger, for både plutt og vovs boffer, hyler og jubler mens de viltert jager boblene som flyr av sted med vinden.

 

Klar som et hardkokt!


Angrip!

 

Teo i ferd med å gå helt bananer.


Førstemann!

 

Og vipps har man brent av en liten time med lek og moro. Hendene er fulle av såpekliss, plutten er andpusten og vovsen er utslitt. Fattern har fått seg noen vindkast i fleisen og våknet opp fra dvalen. Nå skal det bli godt å komme seg inn igjen, lage noe godt til lunsj og fyre litt i peisen.

Først da kan dagen starte :-)

 

Klar for mer? Alltid klar for mer.

 

/ God lørran!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvorfor jeg hater Snapchat

Det er samme greia hver eneste gang. Jeg ramler over noe artig å ta bilde av og tenker engasjert at jeg endelig har noe som er verdig en snap. Glad og entusiastisk fisker jeg opp mobilen, klar for å snappe i vei.

Mens jeg finner frem mobilen begynner jeg å tenke på om jeg skal legge til noe tekst, hvem jeg skal sende snappen til, om jeg skal tegne på noen artige detaljer eller bare sende den au naturel.

Så er jeg klar, nå skal hverdagen snappes. Dette blinkskuddet fra min hverdag, enten det er en artig person jeg ser på toget, et par nye sko, en fasan på et jorde eller fredagstacoen som står klar. Hva enn det er, nå er øyeblikket her. Nå skal det snappes!

Men så ...

Hver eneste gang ...

Hva skjer da..?

 

Samme sure trynet hver eneste gang!

 

Er det bare jeg som er gammel eller skjer dette med alle? Uansett ... det funker ikke lenger. Jeg orker ikke alltid måtte se det samme sure trynet hver gang jeg prøver å ta bilde av noe trivelig. Jeg orker rett og slett ikke å se mitt eget "fikle-med-mobilen-med-steinansikt"-uttrykk flere ganger. Sorry Snap, det er slutt.

For å gi dette innlegget en litt positiv avslutning og sparke i gang helgen på best mulig måte, legger jeg ved et rykende ferskt bilde av en smilende plutt som gir tommel opp :-)

 



/ Men for f...

* Følg Steinansikthjerte på Facebook *

... eller Instagram.

... bare ikke Snapchat :-P

Garantert fredagsstemning

Jeg sitter helt på enden av sofaen, forvist til det borteste hjørnet slik at plutten kan ha 99 % av sofaen for seg selv. Må ha tumleplass, må vite. Så klatrer han opp på sofaryggen. Mer tumleplass.

 

Ikke tenk på meg, jeg bare står her jeg. Skal ikke gjøre noe jeg..

 

Så står han der og ruver, rolig som skjæra på tunet. Jeg ser på ham og lar meg selvfølgelig ikke lure av det lure lille smilet. Jeg vet hva som kommer. Han står uskyldig i hjørnet og skuer utover sitt kongerike, en sofa uten hindringer, et gulv fullt av puter. Han står og vurderer forholdene litt, kjenner hvilken retning vinder blåser, måler avstander. Så hopper han.

 

Wiiii!


Han deiser ned i sofaen med et dunk og en trillende latter som smitter. Jeg elsker å se ham kaste seg ut i leken, bekymringsløst som bare et barn kan. Helhjertet og uten en eneste bekymring. Så ser han på meg, smiler stort og gjør det igjen. Og igjen.

 

Hoppla!


Skulle veldig gjerne likt å gjøre det samme, hoppe ut i livet, bekymringsløst som et barn og kjenne at jeg svever.

Men da hadde vel sofaen knekt.


 

 / God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lev vel med makrell

/ sponset innlegg

Helt siden jeg var liten har jeg hørt om alle fordelene ved å spise fisk. Man skulle visstnok bli både sunn, sterk og smart av å spise fisk. Likevel ble jeg aldri spesielt glad i fisk som barn, men så ble jeg jo ikke spesielt smart heller.

Plutten vil heldigvis aldri få det problemet, for han har på mirakuløst vis alltid vært veldig glad i fisk. Helt siden han var liten har han kost seg med fisk i mange varianter og en av hans store livretter er faktisk sushi!

  Itadakimasu!

 

Han er også en kløpper på å mumse røkelaks og fiskekaker. Og det er bra, for fisk inneholder veldig mange viktige næringsstoffer han kommer til å trenge videre i livet.

Hans siste tilskudd på fiskemenyen er makrell i tomat, og det er ganske ironisk, for selv har jeg fryktet fisk som pålegg i over 30 år. Det er først nå nylig at jeg har begynt å sette pris på en gammel klassiker fra det norske kjøkken: Makrell i tomat på en skive ristet brød noen striper majones og et lite dryss pepper på. Ja, da snakker vi!

 

Se, dette lukter fugl! Nei, jeg mener fisk.

 

Og det er bra, for jeg vil også få i meg alle næringsstoffene fra fet fisk som han gjør, spesielt nå i vinterhalvåret mens båten står på land. Ved nærmere ettertanke har jeg jo fisket min egen vekt i makrell i sommer, kanskje er det også derfor jeg endelig har fått smaken på makrell.

 

The good life.

 

Med Stabbur-Makrell på skiva til plutten er jeg ikke bare sikret at han vil være med meg på fisketur til sommeren for å fange sin egen makrell, men også at han får i seg alle de viktige næringsstoffene som fisken inneholder.

Visste du for eksempel at en skive med Stabbur-Makrell dekker dagsbehovet for omega 3? Fet fisk er også en meget god kilde for viktige næringsstoffer som blant annet Vitamin D, som er ekstra viktig nå i det mørke vinterhalvåret. Sånn sett kan man si at en skive med Stabbur-Makrell er en god investering i barnas helse.

 

Sjekk ut den snasne matboksen!


Ønsker du å gi barna en sunn start på livet eller trenger du bare litt påfyll i påleggsboksen? Da har jeg gode nyheter! Kjøper du tre bokser Stabbur-Makrell nå, får du nemlig med en raff matboks på kjøpet! Ikke bare er den raff, men den passer også utmerket for å ta med i barnehagen, ut på tur eller for oppbevaring av plastelina.

 

Litt uvanlig, men veldig praktisk oppbevaringsboks ;-)

 


Ut med seg, her skal det lekes!

 

Sliter du forresten med å få barna til å spise fisk? Sleng igjen en kommentar, så skal jeg sette sammen en liste med smarte tips i løpet av noen dager :-)

Les mer om barn, makrell og gode matvaner

 

/ Skitt fiske!

* Følg Fiskehjerte på Facebook *

En blidfis i bamsepysj

Jeg står på kjøkkenet med søvnen hengende tungt på øynene. Må ha kaffe, men orker liksom ikke helt starte i gang maskineriet. Kjenner fortsatt at det knekker i kroppen og gjespen sitter løst. Radioen i bakgrunn står på lavt volum, ikke helt klar for de store overraskelsene.

Foran meg ligger et par brødskiver og et assortert utvalg pålegg, men jeg kommer liksom ikke helt i gang. Smører prim på måfå, skjærer ost uten å helt vite hva jeg skal med den.

 

C´est moi (nesten)

 

Så hører jeg den knirker i babycallen. Jeg spisser ørene, så hører jeg det dunker i gulvet. Så et knirk i døra oppe og så en serie raske tasselyder over stuegulvet. Noe er på vei. Så dunker det nedover trappa. Ett og ett trappetrinn, taktfast og bestemt. Dunk, dunk, dunk.

Jeg kjenner smilet komme og solen stå opp, vet hva som kommer. Jeg holder blikket festet mot brødskivene og begynner å nynne høylydt for å gi lyd fra meg, later som jeg ikke får med meg hva som er i ferd med å skje.

Det knirker i grinda nederst i trappen og så hører jeg små sokker som tasser raskt mot kjøkkenet. Så hører jeg det:

- Hei hei!

Jeg snur meg og der står plutten og stråler som en sol med et smil som kan glede en hel verden. Jeg setter meg ned på huk og åpner armene. Han løper mot meg og kaster seg inn i klemmen. Så løfter jeg ham opp på armen, viser ham at frokosten allerede er på vei og gir ham et stort smask på kinnet.

Og vipps var solen oppe og behovet for kaffe forduftet. Ingenting starter dagen som en helhjertet blidfis i bamsepysj.

 

 

/ God morgen!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

... og Instagram :)

Hoppekua

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

"Okei Mr. Plutt, lillesøster sover, skal vi finne på noe bare du og jeg?"

Treåringen ser på meg med store øyne før han smiler med hele ansiktet:
"Ja! Mamma leke!"

"Yes! Hva med litt plastelina på kjøkkenbordet?"

Ingen respons. Papsen har allerede brukt opp plastelina-leken tidligere i dag.

"Skal vi tegne? Male? Klippe litt papir?"

Fortsatt intet engasjement å spore. Det er da jeg skjønner at han allerede har sett seg ut en aktivitet for lengst:

"Nei, mamma.. Hoppe på trampoline!"

"Trampoline?! Ja! Så moro, det gjør vi", ler jeg mot Plutten som ikke klarer å stå stille i sin iver etter å komme igang. I den innerste boden finner vi den lille trampolina, som ikke har sett dagslys på noen år.

 

Tjoho! Skal vi holde hender sånn at vi ikke faller av?

 

Mens guttungen spretter rundt og hyler høyt av lykke på trampolina, tar det nøyaktig to hopp for mor, før hun innser at hun ikke har lyst til å hoppe på trampoline likevel.

 

 Hæ? Hvor ble det av mutter'n? Skulle ikke vi hoppe, da..?

 

/ lik hvis du forstår...

* Følg Hoppekua og familien på Facebook *

Se hvem jeg møtte!

Ikke hver dag jeg blir starstruck altså, men når jeg drar hit:

 



for å møte han her:

 



ja nei da blir saken en helt annen. Herregud, for en jovial type! Også den trivelige dialekta a gitt!

Det er så fantastisk hyggelig når man møter profilerte kjendiser i ekte kjøtt og flesk, så viser det seg at de er nøyaktig like joviale som på tv. Kanskje til og med triveligere. Og man kan jo trygt si at jeg hadde høye forventninger allerede lenge før møtet. Her et utdrag fra boka mi:

 




Mer om hvorfor jeg møtte Odd-Bjørn Hjelmeset kommer senere i uka, men i stikkordsform kan jeg vel raskt si: langrennskurs, fisk på land, plutselig dansk, læringskurve, skiglede.

...men for nå ville jeg egentlig bare dele dette bildet for litt smakelig snikskryt ;-)

 

/ high five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

... eller Instagram ;-)

En hyllest til bollekinn

Jeg lener meg inn og kjenner nesa lande mykt. Deretter munnen. Så ligger de der en liten stund og varmer seg på en myk og deilig pute. Så veldig myk og god. Så kjenner jeg duften av karamell, en lukt som bare små bebiser har. En fortryllende lukt av nytt og nysgjerrig liv. Av kjærlighet og glede.

Jeg kysser deg på kinnet og du svarer med et smil. Jeg ser på deg og sier navnet ditt. Du ser meg inn i øynene og etter et sekunds betenkningstid svarer du med nok et smil og begynner å bable i vei. Jeg skjønner kanskje ikke hva du sier, men det er ikke så farlig, jeg skjønner hva du prøver å si. Du prøver å si at du er glad i meg. Jeg trenger ikke ord for å forstå sånt, jeg ser det i øynene dine.

Og du ser det i mine. Derfor lener jeg meg inn for nok et smask og lukten av karamell.

 

 

/ bollekinn <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sviskekake som smelter i fleisen

Det er ikke hver dag jeg kaster om meg med oppskrifter, men etter tilbakemeldinger fra innlegget om den uuuuuutsøkte sviskekaken plutten og jeg pisket sammen i helgen synes jeg det er på sin plass å gi deg muligheten til å gjenskape herligheten.

Les: Pappa og pluttens sviskekake.

 

Yum!

 

Sviskekake à la Pappahjerte

Dette trenger du:

4 egg

ca. 2 dl sukrin

60 gram dadler

2,5 dl kokosmasse

2 ss potetmel

1 ts bakepulver

3,5 dl fløte (et fløtehus)

1 pakke svisker

1/2 ts vaniljepulver

Kaken består av bunn, et gult lag, et sviskelag og et kremlag på toppen. Jeg beskriver alle hver for seg.

 

Kakebunn:

  • 4 eggehviter piskes stive med visp. Jeg bruker elektrisk fordi jeg er lat.
  • Bland inn 1 dl sukrin, 2,5 dl kokosmasse, 2 ss potetmel og 1 ts bakepulver.
  • Pappahjerte spesial: Du kan bruke 2 dl sukrin/sukker hvis du vil, men jeg bruker kun 1 dl sukrin og tilsetter heller 60 gram dadler som jeg kjører til en sirup sammen med ca. 40 gram vann i en liten blender før jeg heller det oppi sammen med resten. Mindre sukker, mer fruktsmak og litt mer klissete og digg.
  • Kakebunnen stekes på 180 grader i 30 min i vanlig kakeform. Etter ca. 15 min kan det være lurt å slenge et bakepapir over kaken for at den ikke skal brenne seg på toppen.

Gult lag:

  • 4 eggeplommer blandes med 1 dl fløte, 80 gram sukrin og 1/2 ts vaniljepulver. Dette skal kokes opp forsiktig til det tykner, men obs obs obs IKKE bruk for høy varme. Da får du eggerøre. Beregn ca. 10 minutter til denne prosessen.
  • Samtidig som du rører i den gule gugga lager du enkelt sviskelaget på likt.

Sviskelag:

  • 1 pakke svisker (ca 200+ gram) kokes på plate sammen med 1 ts sukrin og 1-2 dl med vann. Dette skal koke en god stund for at sviskene skal bli helt møre, gjerne inntil en halvtime, så begynn gjerne med dette likt som du setter inn kakebunnen i ovnen.

Kremlag:

  • 2,5 dl fløte piskes sammen med 1 ts sukker og gjerne 1/2 ts vaniljepulver for å gi den litt god smak av vanilje-is.

 

Montering:

  • Kakebunn i bunn (obviously..), så legger du på det gulelaget, deretter sviskelaget og til slutt kremlaget. Men, OBS! vent med å legge på kremen til kaken har fått kjølt seg ned! Sett den gjerne kaldt først om du må. Hvis du er for rask med kremen på en varm kake vil kremen smelte og bli til kjip melk. Det kan vi ikke ha noe av.
  • Hvis du vil være litt fiffig kan du pynte kaken med revet sjokolade eller noe annet. Jeg hadde ikke sjokolade for hånden sist og gikk derfor for å smelle på litt cappuccinodryss gjennom et dørslag. Funket bra det også.

 

Notis:

  • Kaken er min egen versjon av en oppskrift jeg fant på nett, så styrkeforholdet på søtning er tilpasset min gane. Du må gjerne justere dette selv ;-) Personlig synes jeg den ble litt for søt sist og kommer til å halvere mengden sukrin til neste gang, men de andre som spiste kaken synes den var fin som den var. Smak og behag :)
  • Og du:

 

Lykke til!

 

 

/ Omnomnom!

* Følg Kakehjerte på Facebook *

Lytt til magefølelsen

Med årene har jeg lært at man alltid bør lytte til magefølelsen. Dette gjelder kanskje ikke for alle, men i hvert fall meg. Jeg har tatt flere store og viktige valg i livet basert på magefølelsen og det har alltid vært riktig valg. Men noen ganger setter den meg på prøve.

Slik som i går kveld da jeg var ute og gikk tur med vovsen. Klokken var vel ganske nøyaktig midnatt.

Stormen "Nina" røsket og reiv i nabolaget og truet med å løfte hele Larvik opp i lufta og frua hadde allerede gitt meg beskjed om å ikke gå ut med musikk på ørene bare sånn i tilfelle noe skulle komme blåsende min vei. Som om det ville hjulpet der jeg tasset rundt i bekmørket. Noe sier meg at hvis først trampolinene i nabolaget har begynt å fly hjelper det lite å være forberedt.

På grunn av stormen ble det brått veldig brysomt å skulle fikle med telefonen med én hånd, mens den andre gikk med til å styre hunden. Og jeg hørte meg selv tenke noe så pinlig overflatisk som dette: "Åh, kan det ikke slutte å blåse snart, det er jo helt umulig å få sjekket Instagram i det været her!".

 

Hashtag regnvær, hashtag fåkkesjekkamobba

 

Så da la jeg ned telefonen og lot heller tankene vandre fritt. Om været og livet og alt det der. Jeg tenkte på stormen, på om det kom til å begynne å lyne. Og angående lyn, hvorfor er det sånn at melka blir sur i tordenvær? Er det noe form for elektromagnetisk prosess i luften eller hva er greia? Og når jeg tenker meg om, gjelder dette også for morsmelk?

Og akkurat DA slo magefølelsen inn. Det var så rart, for før jeg rakk å tenke tanke selv, så fortalte magefølelsen min at jeg ikke måtte finne på å gå hjem og spørre frua om det. Det kom bare til å by på trøbbel. Og det synes jeg var litt rart, for det er jo et helt uskyldig spørsmål.

Men så begynte jeg å spille ut scenarioet oppi hodet og da så jeg med en gang at magefølelsen selvfølgelig hadde rett, for den samtalen ville gått noe slikt som dette:

- Christina?

- Ja?

- Du vet at melka kan bli sur i tordenvær, sant?

- Har hørt det ja.

- Vel ... tror du det gjelder morsmelk også?

- Haha! Nei, si det. Det har jeg aldri tenkt over.

- Nei, ikke jeg heller, men så slo det meg plutselig. Det hadde jo vært litt artig. Jeg har tenkt på en annen ting også.

- Shoot!

- Tror du melka di kan bli sur hvis du er sur? Altså at det er noe med humøret ditt som kan påvirke melka liksom?

- Hæ? Peter, hva sikter du til nå?

- Hehe, nei bare ...Ja, tenk om mors negative vibber kan få melka til å surne på samme måten liksom

- Peter?

- Nei, hehe jeg tenkte bare på tull liksom. Siden ... ja, det hadde jo vært dumt da.

- Peeeter..?

- Ja nei, siden du er sur ... sånn ... ganske ofte liksom?

 

... og med det ville den kvelden vært ødelagt. Jeg har prøvd å se for meg flere ulike utfall av en slik samtale, men jeg ser liksom ingen måte for hvordan det ikke ender med at jeg tråkker rett i salaten og krangler på meg en døgnvill ammepupp eller to.

 

Ska gi ræ sur, jeg!

 

Nei, lytt til magefølelsen først som sist, det er alltid lurt. Og mye bedre for testiklene.

 

/ Følg magefølelsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ferskens moteshow

Nå som jeg har blitt nominert til priser i flere ulike kategorier under årets Vixen Blog Awards, synes jeg bare det er rett og rimelig at jeg også begynner å skrive litt mer om mote. Jeg driver jo tross alt en blogg og hva er vel en blogg uten litt smakelig fashion?

Så, here goes.

 



Dagens modell er altså lille Fersken og som vi kan se har, så har hun tatt på seg et stilig antrekk som bare roper ut "No e æ klar for å fæst!". Kombinasjonen brunt og gult er jo helt tidløst og går sammen som peanøttsmør og syltetøy. Buksen er sydd i et mykt og deilig buksestoff, mens genseren er av klassisk froté i en dus, pastellfarget og utvasket gulfarge vi gjerne kjenner som "arvegult".

Vi ser også her at hun ikke er redd for å bruke merkeklær, i dette tilfellet er det vel en tiger vi ser på brystet. Hår og sminke har hun faktisk gjort selv og går her for en klassisk naturell-look. Smoky eyes er ut i år og nå er det bustesveisen som virkelig kommer for fullt

Sokkene er hentet fra arvehylla og er laget i varmende ull. Kan også være bomull. Eller polyester.

En annen detalje her som man legger merke til er den pikante bruken av hette. Hette har jo lenge vært en utskjelt del av genseren, men en av årens heteste trender er absolutt å ta hetta tilbake.

 



/ Passion for fashion?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Husk å vanne forholdet

Med to små barn i huset er det fort gjort å sette alt annet på pause, men husk å vanne forholdet også.

/ sponset innlegg

Med barn i hus er det lett å bli så opphengt i foreldrelivet at man helt glemmer å tenke på alt annet. Hverandre for eksempel. Vi tuller ofte med at vi er mer som kolleger enn kjærester for tiden og jobber oss gjennom dagenes mange arbeidsoppgaver uten å tenke stort mer over det.

Det er ikke så mye glitter og glam, men det er bare sånn det er akkurat nå. Det blir jo en del bleieskift, matlaging, oppvask, klesbretting og støvsuging i løpet av en dag og med en aktiv snart-treåring som er travelt opptatt med å endevende hele huset hele tiden, og en bebis som krever mors oppmerksomhet 24 timer i døgnet, er det lett å leve i konstant arbeidsmodus og helt glemme andre ting. Hverandre for eksempel.

 

- Jeg lover, det har aldri skjedd før asså ..

 

Og det er helt greit for oss det. For nå. Men med tiden skal vi få mer tid og overskudd til hverandre. Flere lange kvelder krøllet sammen i armkroken med klissete romantiske komedier og sussing i mørket. I morgen, bare ikke akkurat i dag.

I hvert fall tenkte jeg at det var helt greit å la forholdet skure og gå litt sånn i bakgrunnen, helt frem til jeg var på førpremiere på den nye norske filmen Staying Alive tidligere denne uken sammen med to av Norges kuleste bloggere; Komikerfrue og Suzanne Aabel.

 


For den ga meg nemlig det man på godt norsk kaller en "eye opener". Staying Alive er en knallbra norsk dramakomedie som handler om nettopp ting som dette; to småbarnsforeldre som kanskje har mistet hverandre litt langs veien og livet som helt plutselig endrer seg dramatisk. Nå skal ikke jeg avsløre for mye av hva som skjer i filmen, annet at det er en meget bra film som passer veldig veldig godt for alle småbarnsforeldre som ønsker både humor, drama og litt ettertanke i en og samme pakke.

 

(skjermbilder fra trailer. Takk for lånet)

 

For det var det jeg satt igjen med etter filmen. Ettertanke og et sterkt ønske om å løpe hjem til frua, omfavne henne i en massiv knusekos og gi henne et stort smask på truten. For det er så viktig å ikke ta hverandre for gitt i en travel hverdag. Det er så lett å tenke, som vi gjør, at forholdet tar vi i morgen. Akkurat nå er det barna som gjelder, oss selv kan vi tenke på i morgen.

Og det kan være skummelt, for dager blir til uker og uker blir til år. Og når jobb, barn, husarbeid og tidsklemma har fått sitt er det ofte lite kake igjen til resten. Og da er det så lett å tenke at forholdet tar vi i morgen. Eller til helga, bare ikke akkurat nå. Det ordner seg.

Nå skal ikke jeg gå inn i en kvasi-ekspertrolle her, men jeg tror det er fint å bli minnet på at man ikke skal ta hverandre for gitt. Spesielt når man får barn! Man forandrer seg en god del når man blir foreldre og det kan være greit å passe på at man vokser i samme retning. Ikke la forholdet tørke helt ut mens man vanner alle andre steder og tar forholdet for gitt.

Forholdet trenger pleie det også, men det er så lett å glemme i en travel hverdag, så derfor minner jeg deg på det nå. Husk å vanne forholdet.

Det skal jeg gjøre nå. Så snart jeg har postet dette innlegget skal jeg gå rett ned til frua, gi henne en massiv knusekos, kysse henne rett i fleisen og si at jeg elsker henne. For det gjør jeg jo, men jeg sier det helt sikkert ikke ofte nok.

 


Kanskje du skal gjøre det samme med den du har kjær når du har lest ferdig teksten? En ektefølt knusekos eller to er aldri feil.

Men før du gjør det, sjekk ut traileren til Staying Alive, som har premiere 16. januar. En særdeles god norsk film som gir deg en god blanding av herlig humor og god ettertanke. Anbefales spesielt til alle småbarnsforeldre der ute.

 



/ God søndag, nå skal det smaskes!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fysj som tiden flyr

Tomt for pysjer på badet igjen. Ingen krise, skapet er fullt.

- Vent her et sekund, okei?

Jeg lar plutten ligge på stellematten mens jeg smetter inn på rommet hans for å finne en pysj. Skal vi seeee, pysj pysj pysj. Der ja! Nei vent, den er jo altfor stor.

Så jeg leter videre, finner ingenting. Bare stillongs og gensere. Det var da veldig så ulogisk det skulle vært organsiert her da, det er jo ingen av de plaggene her som passer! Hvor er alle pysjene jeg kjenner igjen? Den hvite helpysjen med små Ole Brumm-figurer på? Den stripete blå, den todelte løvepysjen og selvfølgelig den hvite med "I <3 mum & dad" på? Bah.

Alt jeg ser er en stripete mørk med dinosaurer på. Den har jeg aldri sett før. Den er jo aaaltfor stor, herregud, den kan jo passe på Christina! Jeg sjekker nakken. 98/104 ja. Hehe, yeah right. Men søren heller, jeg har visst ikke noe annet. Vi prøver.

På stellematten ligger plutten og prater for seg selv og gnikker seg trøtt i øynene, klar for senga og enda ikke overtrøtt, helt perfekt timing.

- Okei plutten, nå kan du glede deg, for i kveld har pappa med seg en helt nyyy pysj!

Jeg må liksom selge den inn litt ekstra som noe fint når jeg vet at den kommer til å sitte på ham som en nedarvet konfirmasjonsdress.

Men neida. Jeg smetter på ham både topp og bunn og de sitter som støpt. Hva skjedde?

Lille pjokken vår, du som en gang var så liten, du er ikke i ferd med å vokse fra oss? Jeg tar en ekstra titt på pysjen og ser at den jo faktisk er litt skrukkete her og der. Puh, så er det en arvepysj. Jeg puster lettet ut, for det betyr at den nok er vasket, tørket og vasket igjen i en årrekke og derfor har krympet minst 17-18 størrelser.

Så er ikke tiden helt moden for å hoppe opp nok en størrelse enda. Puh, det var bra, for jeg er ikke klar for å gi slipp på Ole Brumm-pysjen og gå over til hodeskaller og Lynet McQueen helt enda ;-)

Jeg vet at du vokser i rekordfart og kommer til å være høyere enn moren din i løpet av våren, men for nå vil jeg bare at du skal være vår lille plutt. Bare en liten stund til.

 

Fra liten baby til altfor stor for stellematta på null komma svisj. Fysj, som tiden flyr.

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Pappa & Pluttens sviskekake

Etter en lang morgen med lek og moro i sofaen, fant plutten og jeg ut at vi skulle piske sammen en kake til mormors bursdag i dag. Såpass fortjener man på den store dagen! Så derfor, opp på kjøkkenbenken, frem med slikepotten, her skarre bakes!

 

Klar for å bake :)


Ingrediensan


Prepare to die, kremfløte

 

Litt høyt når vispen går på full turbo

 

Og på 1-2-3 ...

 


Presto!

 

Dett var dett, lett som en plett. Kaken er for øvrig sukkerfri, enkel å snekre sammen og smaker helt nyyyyydelig!

Pappa & Pluttens sviskekake slo godt an i bursdagslauget også, spesielt hos plutten selv som var så stolt over eget håndverk at han forsynte seg både to og tre ganger ;-)

 

Få en påtår kaffe erru grei, må ha noe å skylle ned kaken med.

Vet ikke om det er interessant med oppskrift og den slags, men sleng igjen en like og/eller kommentar hvis du kjenner sviskesuget, så skal jeg selvfølgelig fikse det :-)


/ Hai fai!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Morgenkos

Det er en fantastisk ting å ha god tid om morgenen når man har småttiser i hus.

Tid til å leke, tid til å fjase, tid til å bare være sammen.

Det er rart med det, men før jeg fikk barn så var det å kunne sove så lenge man vil noe av det beste med helgen. Bare ligge og dorme, høre kirkeklokkene ringe i det fjerne og vite at det fortsatt en en stund til man trenger å stå opp.

Nå er det helt motsatt.

Det beste med helgen er å stå opp med plutten og vite at vi har all tid i verden til å bare fjase rundt og kose oss. Hoppe på trampoline, løpe naken rundt på sofaen mellom bleieskift (i hvert fall han da), spise yoghurt med hele ansiktet og finne nye bruksområder for kleskurven til mamma.

 




Og nå bærer det videre til kjøkkenet for å lage kake til mormors bursdag. Noe sier meg at det kommer til å bli masse kliss og søl, svisker og krem overalt. Og det er akkurat sånn det skal være :)

 

 

/ Ja til lange morgener

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Finalist i Vixen Blog Awards!!

Yiiiiiiiha!!! I dag ble finalistene i årets Vixen Blog Awards annonsert og ... hold deg fast ...

Pappahjerte er i finalen i TO ulike kategorier!!!!

Å herre min gode skaper, ved Odins skjegg, sveisen til Eli Hagen, Fantorangen og alt annet som er hellig, jeg er så hoppende glad at jeg bare ... jeg bare må ... Hoppe!

 

Hoppe on Make A Gif

 

Tusen hjertelig takk til alle dere fantastiske godtfolk som har stemt på denne bloggen og synes den fortjener prisen som Årets Nykommer OG Årets Livsstilsblogg. Det gjør meg så glad, stolt og rørt at jeg har nesten ikke ord. Så da sier jeg bare takk. Tusen tusen hjertelig takk!

Finalen i Vixen Blog Awards går av stabelen 28. januar og da vil altså yours truly være der, kledd i sin fjongeste fjas for å prøve så godt han kan å rappe til seg en pris eller to rett foran schnasen på de usannsynlige moteriktige og smellvakre bloggerne som forventer å finne. Tenk så gøy det hadde vært. Sett de sitte der og gape målløst som sultne fisker mens en uraffinert og skjeggete kis som meg tar hjem edelt metall.

Dette er ikke stort bare for meg, men for alle oss småbarnsforeldre. Jeg synes det er helt rått at vi sammen har klart å bygge opp dette og vise at blogging såvisst ikke bare er extensions, silikonpupper, lavkarbo og cup cakes. Det er også babygulp, joggebukser, bæsjebleier, rørte tårer og store øyeblikk fra små kropper. Å være småbarnsforeldre er så absolutt en livsstil og det håper jeg at vi har bevist en gang for alle nå.

 

Jaddaaaaa!!!

 

Så er spørsmålet hva man skal ha på seg. Joggebukse med gulpeflekker eller joggebukse med yoghurtflekker. Tøft valg. Vurderer også å kontakte Storm Pedersen og spørre om vi skal leke en dag og kjøre en "bli ny"-dag, slik at jeg i det hele tatt slipper inn dørene til prisutdelingen ;-). Kunne vært interessant. Lurer på hvordan jeg ville sett ut med klær tiltenkt de kule og überhippe. Sikkert som en fisk på taket..

Men samma kan det værra, mer om det senere, for nå er det meeeeer enn nok å bare hoppe av glede!!

We´re going to Oslo, baby!! :-) :-)

 

 

/ High five og tusen hjertelig takk til alle som har stemt!!!!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Snørrfiller og basilusker

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Som nevnt før, så har vi gjort det enkelt her i huset etter at Fersken kom til verden. Peter og jeg har ansvaret for et barn hver, og dette gjør det veldig praktisk på nattestid (i hvert fall for far i huset) siden Fersken og jeg ligger på eget rom. På den måten unngår vi å vekke gutta i huset når vi skal skifte bleie eller ta oss ei litta påtår.

I starten var jeg litt oppgitt og slang kanskje et lite banneord mot den lukkede soveromsdøra til Peter når klokka var halv tre midt på svarteste natta og Fersken og jeg fortsatt var våkne.. Men det fine med denne ordningen er at Fersken og jeg kan ligge lenge om morgenen, mens Plutten og Peter gjør seg klare for barnehagen. I tillegg får jeg masse kred fra Peter, som er veldig takknemlig for at jeg gjør jobben om natta. Kred er bra. Veldig bra.

Dette opplegget gikk knirkefritt helt til Plutten rett før nyttår dro på seg en stygg forkjølelse, og hostet seg våken på nattestid. Da måtte papsen skride til verket, og mangelen på søvn ble snart et faktum. Den fjerde natta hadde Plutten i tillegg klart å smitte sin stakkars far, så det var et hostekor av dimensjoner samtidig som snørrfillene fløt i alle rom.

 



Vi holdt Plutten hjemme fra barnehagen et par dager selv om han egentlig var på beina igjen, det eneste som hang igjen var en snørrete nese - hvilket jeg mistenker er en kronisk tilstand gjennom hele året hos barnehagebarn.. Formen ellers var tipp topp, noe fotballsparking innendørs og hoppekonkurranse i sofaen ofte er fine indikatorer på.

Men siden disse forkjølelsesvirusene har en tendens til å variere i intensitet fra dag til dag, spør jeg alltid om det samme hver morgen:

"Hvordan har morgenen gått da, gikk det greit å levere i barnehagen i dag?"




Jeg kom ned trappen med Fersken i armene rundt klokka 10 i morges, og Peter var godt i gang på sitt hjemmekontor. Med nesespray og snørrpapir innen rekkevidde så klart.

"Ååh, nei, jeg trodde ikke det skulle gå i dag asså", svarte Peter oppgitt.

"Hva skjedde?", spurte jeg bekymret, "Hadde han blitt verre i løpet av natta?"

"Ja, det var helt krise da alarmen ringte i morges. Helt krise."

"Åneeei! Ikke syk igjen?! Fortell da, hva skjedde?"

"Nei, da jeg lå i senga, så tenkte jeg først at han fikk bli hjemme i dag. Det kom bare ikke til å gå. No way lissom, det bare ..."

"Oi, var dere oppe i natt? Har han blitt sykere i løpet av natta?", avbrøt jeg.

"Nei, sykere ... Det tror jeg ikke."

"Klaget han over vondt i øret igjen? Kanskje han har ørebetennelse?"

"Nei.. Øret? Nei.. Ikke som jeg fikk med meg.."

"Eh okei?"

"Nei altså, jeg sovna igjen da jeg hadde skrudd av alarmen. Jeg var helt ødelagt lissom. Hadde seriøst ikke sjans i havet til å komme meg opp av senga, og.."

"Men hvordan gikk det med Gustav?! Burde han blitt hjemme fra barnehagen i dag da, eller? "

"Hæ? Neida.. Jeg har blitt så mye verre av forkjølelsen bare. Helt skutt. Som sagt, jeg tenkte at det ikke kom til å bli noe barnehage i dag heller. Men så var han så i farta i morges at jeg fant ut at jeg bare fikk kjøre ham likevel. Selv om jeg var altfor dårlig og sikkert burde holdt senga."

 

 

Det er ikke lett å bli tobarnspappa, i hvert fall ikke når det er sykdom i hus. Nå krysser både Plutten og jeg fingrene for at far blir frisk i en fei, og at det i hvert fall ikke er "Man Flu" han lider av.. Da tror jeg denne bloggen går en dyster tid i møte. For når pappa er (små)syk, ja da settes hele verden på pause ;-)

 

/ god bedring

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Kjære trassalder

Nå som plutten nærmer seg sin tredje bursdag har livet gått fra å være forfriskende enkelt til å bli et forvirrende virvar av nye rutiner. Kjære trassalder, hvorfor må du gjøre ting så komplisert?

 

Noen dager.. ;-)

 

- Kan jeg gå ned trappa nå?

- Nei, pappa vente.

- Nei? Okei ... hva med nå da?

- NEI! Vente.

- Nei nei, sorry, ikke rop da. Sukk ... hva med nå da?

- JA! Nå pappa komme.

- Supert, da kommer jeg!

Jeg vet ikke om det er ham eller alderen jeg skal skylde på, men noe er det. Nye rutiner dukker opp hver eneste dag og de virker like tilfeldig som de er blodig alvor. Hvis jeg skal stå og vente på toppen av trappa til han har kommet seg ned så må jeg gjøre det. Ellers faller hele verden sammen.

 

- Prrrim!

 

Så kan man jo selvfølgelig prøve å kjempe imot og si at sånn gjør vi det ikke her i huset, her er det fattern som bestemmer, men det er ofte så veldig lite verdt det. Som den dagen jeg kjørte ned bakken til venstre for huset, isteden for opp bakken til høyre som plutten ville. Raskt oppsummert: Da var den dagen ødelagt.

Jeg trodde bare han ville være muggen i noen få sekunder, men neida. Man skulle trodd jeg hadde kastet favorittbamsen hans på bålet. Hele veien til kjøpesenteret ble en veldig merkelig duett av ABBAs "Super trouper" på radioen og frustrert guttebråk i baksetet. Jeg tenkte det ville gå over, farlig kan det ikke være at jeg kjørte "feil". Joda. Det var helt krise faktisk.

Og den kampen er det vel egentlig ikke noe poeng å ta. Jeg vet at man ikke skal skjemme bort barna altså, men jeg vet også at det ikke lar seg gjøre å forklare en to-åring på en rasjonell måte at veien ned til venstre er akkurat like bra som veien opp til høyre. For det er den ikke. Ikke på noen som helst måte.

Det er i det hele tatt en ganske underholdende og noe frustrerende prosess å knekke disse kodene for nye rutiner. En dag er det plutselig helt feil å servere yoghurtbegeret på kjøkkenbenken og han har nye krav og ønsker. Men det er jo ikke alltid han helt vet hva han vil selv eller har ordene på plass som kreves. Så er man i gang med en skikkelig gjettelek for å finne ut hva som ønskes. Det blir en slags 20-spørsmål-prosess med en bestemt Knut Borge som nekter å gi fra seg et eneste hint.

Slik som her for noen dager siden. Jeg visste at han ville ha mat, men ikke hva. Så da lukket jeg bare opp kjøleskapet, pekte på en og en ting helt til jeg traff blink:

- Skal vi seee.. hva er det vi har for noe godt her inne da.. Hva vil du ha da?

- Den! sa han og pekte inn i kjøleskapet fra avstand.

- Jaha ja, sylte?

- Nei, den.

- Røkelaks?

- Nei, den.

- Seterrømme?

- Nei, den.

- Åååh, du mener yoghurten?

- Nei, den.

- Hva da, den?

- Den der.

- Primen?

- Ja, prim!

- Oookei prim ja. Vil du ha en brødskive med prim?

- Nei, ikke brødskive.

- Nehei nei ... knekkebrød?

- Ja, knekkebrød!

- Supert! Det var ikke så vanskelig. Kom da, så kan du få den på kjøkkenbenken.

- Nei, ikke.

- Men du sa jo ...

- Nei, ikke.

- Åååh, ikke kjøkkenbenken. Spisebordet?

- Nei, ikke.

- Stua?

- Ja! Prim i stua!

Og så løper han smilende i vei inn til stuebordet, klar for å bli servert sin nye rutine. Med prim denne gangen. Neste gang kan det bli røkelaks. Eller sylteagurk. Eller hva som helst annet, gjerne noe vi ikke har i kjøleskapet for å gjøre det ekstra utfordrende.

 

 
I går: Røkelaks i stua. I dag: Peanøttsmør, prim, syltetøy og banan på kjøkkenbenken.

 

Men så er det også ekstra gøy at han faktisk begynner å ta sine egne valg, få sine preferanser og stå for det. Og stå for det, ja det gjør han med brask og bram.

Som sagt så vet jeg ikke om dette er begynnende tegn på trassalder eller bare hans personlighet, men jeg liker å tro det er en god miks av begge. Spennende er det uansett, for jeg vet aldri når jeg tråkker rett ut i et minefelt. Det gir meg også muligheten til å få litt hjernetrim ved å knekke nye koder hver eneste dag.

Og det kommer godt med, for etter snart tre år med barne-tv, Drømmehagen og Lille Jack har hjernen min blitt til gugge og senket intellektet med minst tre-fire hakk. Før leste jeg sofistikerte bøker og var et oppegående menneske, nå ser jeg på Ullared og ler hjertelig av prompehumor. Så i takt med at plutten blir smartere for hver dag, blir jeg bare dummere.

Så takk, kjære trassalder, takk for at du drar meg opp av søla og tvinger meg til å tenke. Selv om jeg frykter at vi nå har kommet til krysningspunktet der plutten nå er smartere enn meg, så hjelper du til med å holde meg på et nivå der jeg i hvert fall slipper å leve i frykt for at jeg en dag låser meg inn på badet og må ha hjelp for å åpne opp døra igjen.

 

/ pappa dum

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Følelser på høygir

Nei vettu hva, nå er det faktisk nok! Jeg kan ikke ha det sånn her. Jeg er faktisk en mann, ikke en liten jente, men en voksen mann.

Det må da være mulig å være bare LITT tøff og cool bare en sjelden gang? Det skal da være mulig å være litt mandig i hverdagen selv etter man har fått barn også eller har det toget reist? Må jeg virkelig få tårer i øynene av absolutt ALT?!

 

 

Grunnen til min store frustrasjon er selvfølgelig at jeg satt på "kontoret" i går kveld og leste Pondus. Det var et spesialnummer der man følger Jokkes jakt på sin biologiske far. På et tidspunkt blir Jokke overrasket over at noen har ringt på døra og lagt igjen en julepakke uten avsender. Det er hans far som han ikke vet at lever.

Og DET var nok til at jeg fikk tårer i øynene! Hallo ... jeg er 33 år gammel og skjeggete. Da tar det seg ikke ut å sitte på potta og sippe.

Så derfor, kjære kropp, jeg krever å få følelsene mine tilbake på rett kjøl. Dette går ikke lenger.

 

/ Takk

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sprengt hjernekapasitet

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

I førjulstider er det fort gjort å bli litt stressa. Det er mye som skal tenkes på, mye som skal ordnes, gaver som skal kjøpes og planer for julen som skal legges. Det kan gå varmt i toppen hos selv den beste, men her i huset koker det faktisk fortsatt. Det fosskoker i topplokket til fatter'n.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det rett og slett ble litt mye med jul og nyttår og alt det der. Hjernen hans klarer liksom ikke lenger å ta imot ny informasjon, jeg ser det på blikket hans, det er som oftest helt fjernt. Stort sett svarer han på det jeg sier, han er jo et rutinert mannebein på firogtredve år. Men..

"Peter? Kan du skrive ned sitroner på handlelista?"

"Ja..."

"Peter? Gidder du å ta med søpla ut når du skal lufte hunden?"

"Ja.."

"Tar du med et glass vann til meg når du skal inn i stua?"

"Ja.."

.. han svarer, det går liksom bare ikke inn. Det kan kanskje virke som om jeg maser fælt på ham, men igjen; det er en del som liksom må gjøres når man prøver å drive en liten familie i en liten husstand. I tillegg til at det har vært jul, som Peter elsker høyere enn himmelen, så har han jo ganske nylig blitt tobarnsfar. Og overgangen fra en til to kan i mange tilfeller være størst for far, av den enkle grunn at mor i huset som oftest har gjort det meste av alt som gjøres må når man bare har hatt én unge å ta seg av.

Du kan vel trygt si at Peter har fått en god del mer ansvar siden Fersken kom til verden, og jeg mistenker at dette kan ha bidratt til at hjernekapasiteten hans nå er sprengt.

 

Dette bildet knipset jeg 1. juledag. Og la det rett ut på Instagram, såklart.


Men altså.. Det toppet seg i går kveld.

Peter skulle lufte hunden for kvelden, og jeg ba ham ta med babycallen og sette den i trappa. Der pleier jeg å sette ting jeg skal ha med opp for natten, slik at jeg ikke glemmer dem. Jeg tok runden og skrudde av lysene i stua og på kjøkkenet, før jeg på vei opp i 2. etasje med lille Fersken i armene får øye på babycallen. Hurra! Han hadde fått med seg beskjeden min!

Men.. ved siden av lå en pose med friterte rekechips.. Tidligere på kvelden så jeg at disse lå på kjøkkenbenken, derfor forstod jeg raskt at den stakkars hjernen til Peter nå måtte ha feilkoblet igjen. Jeg ble helt fnisete før jeg fikk fisket opp mobilen fra lomma og knipset et bildebevis:

 



Jeg tråkket forbi både babycallen og rekechipsen, veldig spent på om Peter kom til å oppdage hva han hadde lagt i trappen, og om han kom til å finne det like morsomt som meg.. Men da han noen minutter senere kom inn på badet mens jeg pusset tenner, nikket han bare trøtt til meg før han gikk bort til vasken og startet sin elektriske tannbørste. Innen han var ferdig med tannpussen hadde jeg glemt hele greia, og vi ble stående å prate om bleiestørrelser (...) mens jeg skiftet på lille Fersken.

Men så.. I det jeg entrer soverommet, ser jeg at babycallen lyser opp på nattbordet mitt. Og ved siden av..? Oh yes, der ligger posen med rekechips.

"Peter.. Seriøst.. Rekechips?!", spør jeg litt oppgitt.

"Eh hæ?", svarer han idet han kikker opp fra mobilen.

"Hvorfor har du tatt med en pose friterte rekechips opp, og hvorfor i alle dager har du lagt dem på nattbordet mitt?"

"Jammen hæ? De lå jo i trappa?! Alt som ligger i trappa om kvelden skal opp, det har du jo sagt mange ganger. Hah!"

"Ja, men det er jo DU som har lagt dem i trappa..", sukker jeg.

"Har jeg?!", humrer han før han legger til: "ja, jeg syns det virka littegranne tjukt av deg, skjønner du.. Rekechips som nattmat lissom..!"

Jeg må si jeg er litt bekymret for hvor lenge dette kommer til å vare.. Ikke nok med at jeg har to barn jeg må ta meg av, jeg har en stakkars mann som ikke virker lenger også.

  "Hæ? Jeg..? Ja, du ja.."

 

/ Hilsen Mammahjerte, mor til 2 ... 3.

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Store ord i liten skrift

Plutten har alltid vært glad i tall og bokstaver og her for noen dager siden kom det første virkelig store gjennombruddet.

Jeg satt litt tilbakelent i sofaen og dikterte mens jeg trodde han bare drodlet uforståelige kruseduller, men så kvakk han til når han innså hva han hadde gjort og så på meg med verdens stolteste smil.

Det er kanskje ikke så lett å se hva det står, s´en ser litt ut som et tre-tall og jeg ser han har arvet håndskriften til far sin, men den lille skriften er likevel så ufattelig stor. Det er en helt fantastisk følelse når man forventer å finne krusseduller, men innser at den lille pjokken har skrevet sitt eget navn for aller første gang.

 



Rettelse: Verdens nest stolteste smil ;-)

 

/ P.S. Ja, teksten er klippet ut og rammet inn.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fint sagt om nytt år

I jungelen av nyttårsforsetter og store ord er det forfriskende å se noen som setter det nye året på plass :-)

For nå som et nytt år har veltet seg over oss er det veldig mange som slenger om seg med lovnader og lovord. Endelig har året kommet da man skal bli en langt bedre person enn i fjor. 2014 var kanskje midt på treet, men nå skal alt bli så flott og fint. I år igjen, akkurat som i fjor. Og året før det.

 

 

Derfor er det så forfriskende å lese tankene til en som ser på det nye året med realistiske øyne.

I innlegget "Kjære 2015" tar Karianne Gamkinn, også kjent som Mammadamen, et oppgjør med det nye året allerede før det har startet. Hun setter det nye året på plass og gir det realistiske forventninger til hva det kan forvente av henne. I tillegg til å være gledelig velskrevet synes jeg hun gir en kjempefin og treffende beskrivelse av hvordan det føles å være småbarnsforelder.

Starten sier vel alt: - "Kjære 2015, jeg vet hva du prøver på akkurat nå! Jeg vet at du prøver å lure meg og få meg til å tro at du er annerledes".

Jeg digger at hun legger opp til et realistisk løp uten vidløftige visjoner som aldri kommer til å innfris, slik som at hun allerede nå vet at stresset noen dager vil bli for mye for henne til å ikke ende opp med "å ryke på en trepakning med kinderegg en hverdags kveld".

Anbefaler varmt å lese hele innlegget som sitter godt i magen for oss småbarnsforeldre :)

-> Les hele innlegget her - Kjære 2015

 

/ high five for et realistisk nytt år ;-)

Barnehagestart

Etter nesten to uker med juleferie kjente jeg at det skar litt i kroppen da vi sto opp i dag tidlig. Ikke tid til en lang kosefrokost helt uten rutiner eller lek i sofaen med pysjen på til langt utpå dagen. I dag var det opp og hoppe, inn i bilen og tilbake til hverdagen.

Jeg hadde lurt på hvordan han ville takle å komme tilbake til barnehagen etter en lang pause. Ville vi være tilbake på scratch med gråting og hjemmelengsel eller er han akklimatisert og tilvendt for godt nå?

Svaret meldte seg fort. Etter litt nøling og hodet begravet dypt inn i armkroken til pappa, begynte han å snuse nysgjerrig rundt seg og da jeg etter få minutter spurte så høflig om pappa kunne få lov til å dra på jobb løp han bort til vinduet for å si farvel med et smil om munnen.

Samme rutinen hver gang. Ingen av de voksne får være med, bare han som skal stå i vinduskarmen og vinke til pappa. Det er vår lille greie. Han pleier ikke si noe, bare stå der, smile og vinke, mens pappa småløper ned til bilen og snur seg for å vinke tre-fire ganger underveis. Mn i dag var det litt annerledes. Da jeg kom ut døra og passerte vinduet der han sto klar sa han fra gjennom glipa i vinduet:

- Pappa?

- Ja..? svarte jeg. Kanskje med et ørlite håp om at han ville si at han savnet meg allerede og var glad i meg og ikke egentlig ville at jeg skulle gå fra ham. Men neida.

- Løp!


Litt vanskelig å løpe fra  ^_^

 

Så da ble det å ta føttene på nakken og løpe mot bilen mens jeg hele tiden snudde meg for å se på den lille pjokken som sto i vinduet og strålte som en sol. Puh, så var han klar for barnehagestart likevel.

... men akkurat som i høst, hadde jeg helt glemt å tenke på at barnehagetilvenning ofte er kanskje verst for foreldrene. For nå har jeg jo blitt så vant til lange morgener med plastelina over hele bordet og prim til langt oppetter ørene at huset plutselig føltes veldig kaldt og tomt da jeg kom tilbake.

Da er det veldig koselig når det plutselig knirker i trappene og lillesnupp kommer ned i armene til mamma, klar for å starte dagen.

 

 

/ God ny start på et godt nytt år :)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vil du noensinne huske?

Den kvalmende følelsen kommer snikende og kryper inn under huden før jeg rekker å reagere. Og når jeg først har tenkt tanken, så blir jeg ikke kvitt den.

Jeg ser på deg og jeg hører deg. Ser det store smilet ditt der du ligger og babler i vei og ler av ting vi tuller med. Ler så helhjertet at det fyller hjertet med sommerfugler. Du snakker til meg, jeg svarer og vi forstår hverandre. Kjenner hverandre som bestevenner. Jeg forelsker meg i øynene dine og ser et blikk fylt av ren glede. Du smiler med hele ditt vesen, slik bare et barn kan. Ingen mørke skyer som skygger for solen. Og jeg smiler tilbake. Et smil som sprer seg fra langt nede i hjerterota.

Men så slår det meg. Treffer meg i brystet som en rambukk:

Du vil ikke huske noe av dette du.

Alt dette som betyr så mye for meg, alt dette som definerer hvem du er. Alle opplevelsene som gjør meg til verdens lykkeligste mann og de små øyeblikkene som får det til å blomstre i hjertet av glede. Alt dette jeg aldri vil glemme. Du vil ikke huske noe av dette du.

 

 

På et eller annet tidspunkt vil det kanskje falme for meg også, for du vil jo endre deg i takt med tiden og vokse til å bli noe annet enn du er nå. Fortsatt deg selv, men likevel ikke. Ikke dette. Og da vil jeg se på deg som den du er da, men akkurat nå er du den du er nå og den du er nå er helt perfekt.

Og jeg vil så gjerne at du skal huske disse fantastiske øyeblikkene vi har sammen. Jeg vil så gjerne at du skal kunne se deg selv fra mine øyne. Oppleve den fantastiske gleden som er deg. Ønsker så gjerne at vi kan prate om dette når du blir eldre, se tilbake på disse dagene og gjenoppleve dem sammen. Men det kommer aldri til å skje, ikke på den måten.

Vi kan se på bilder, jeg kan gjenfortelle hvordan det var, men for deg vil dette for alltid være som dugg for solen. Alt dette jeg aldri vil glemme. Jeg vil så gjerne at det ikke er sant, men samtidig så vet jeg det. Du vil ikke huske noe av dette du.

Og det skjærer meg i hjertet.

 

 

Men jeg klinger meg til et halmstrå av håp.

For alle disse tingene vi opplever nå, de er ikke bare opplevelser og kortlevde minner, de er jo også byggeklosser. Viktige deler av den du er og kommer til å bli. Din identitet, din fremtid og person bygger vi sammen her og nå, du og jeg. Den formes litt for hver dag som går, en liten bit av gangen. Og alle disse øyeblikkene av glede, latter og kjærlighet er små møbler i ditt hjertes settekasse som du vil bære med deg resten av livet.

Og det gjør meg atter glad og fyller meg med håp. For ingen kjærlighet går noensinne tapt, den lagres i hjertet og former deg som person. Du vet det kanskje ikke selv, du vil ikke huske noe av dette du, men lytt til hjertet ditt. Det vet.

Det beste jeg kan gjøre nå er å være her når det skjer, virkelig være her. Fange de små øyeblikkene som betyr så altfor mye. Ta det inn og lagre det. Og en vakker dag, når du er klar, vil jeg fortelle deg om det og du vil forstå at det var øyeblikk verdt å leve for.

Smilet du gir meg nå vil kanskje ikke vare evig, men båndet, gleden og kjærligheten vil være med deg for alltid.


 

/ hilsen pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Familien bartefrans

 

Det er ikke så mye som skal til for å underholde en hel familie. En klatt plastelina og litt god tid på morgenkvisten holder i bøtter og spann.

 

Plutten Bartefrans

 

Hvis det er godt nok for Charlie Chaplin er det godt nok for oss. Jeg vet ikke helt om vi skal kaste alle papirer og satse på en karriere innen stumfilm, men det er i hvert fall morsomt å se hvor mye man kan få ut av så lite.

I en verden full av elektroniske duppeditter, apper og 24-timers barne-tv frykter jeg iblant at vanlig lek skal bli for kjedelig og at barnas flyktige oppmerksomhet skal spises opp av elektronisk underholdning, men neida. Plastelina er en sikker vinner i minst en generasjon til og viser seg å være akkurat like morsomt for en 3-åring som en på 2 måneder :-)

 

Fersken Bartefrans

 

... og selvfølgelig en barnslig 33-åring ;-)

 

Fattern Bartefrans

 

Ønsker alle en strålende helg! Det er ikke så mye som skal til egentlig. En klatt plastelina og litt god til, så er mye gjort.

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vanndamp og kjærlighet

Et av de rareste fenomenene som oppsto i løpet av 2014 var den veldig overraskende trenden "Slow TV". Da NRK en gang i tiden startet med å filme Bergensbanen minutt for minutt, trodde jeg det hadde klikket i vinkel for godtfolket i krinken. Men neida, de var bare forut for sin tid og trendsettende, for plutselig ble slow-tv en kjempehit.

Siden den gang har vi fått gleden av å se hurtigruten minutt for minutt, hele landet filmet på langs fra helikopter, sjakk, enda mer sjakk, nordlysjakt, 24-timetimers dekning av en stein (Mannen) som kanskje ville rase ned (men som ikke gjorde det), strikking og sist men så absolutt ikke minst: Salmemaraton. Jeg mistet munn og mæle da jeg innså at NRK uten å tulle hadde planlagt et 60-timers salmeparty der samtlige 899 hits fra salmeboken skulle spilles gjennom.

 

Bare 867 salmer igjen, dette blir moro!

 

Og det fikk meg til å tenke: Hva blir det neste? Først tenkte jeg at det ville bli en 24-timers dekning av en nymalt vegg som tørker eller en dokumentarserie fra en gryte med makaroni som koker. Opplev spenningen hele veien fra pakken blir åpnet til makaronien serveres på bordet, fordelt utover en 13-timers makaronispesial!

Men nå har jeg endelig funnet ut hva det neste store kommer til å bli: Skyer! For jeg vet ikke hva det er med skyer som får folk til å gå helt bananas på sosiale medier, men noe er det. Vi ELSKER skyer!

 

- Jeg elsker skyer! ... og deg også da. Glemte nesten det.

 

Da perlemorsskyene dukket opp på himmelen noen dager før jul tok det i hvert fall helt av på instagrammen min. Jeg så et to-sifret antall skybilder på rappen før jeg forsto at skyer kanskje er noe av det som kanskje opptar oss nordmenn mest.

Noen dager før jul altså, ganske nøyaktig samme dag som jeg var ute og kjøpte juletre. Men hva får folk til å gå mann av huse? Ikke bilder av koselige julegater, julegløgg eller julekos. Neida, skyer. Skyer overalt.

 

SKYER!!!

 

Så derfor vil jeg bare si, kjære NRK eller VGTV, hvis dere kan høre meg, her skal dere få en idé til et program som kommer til å ta Norge med storm: Skyjegerne! Vi følger et team med eksperter som klatrer langs land og strand, svømmer over fjorder og går over fjell for å finne landets beste skyer. Jeg tenker 19 episoder, en for hvert fylke.

Hver episode kan lett dras ut i rundt 4 timer, der tre av timene består av et stillkamera som står helt stille og filmer himmelen. Den siste timen går med til å prate med en eller annen lokal krokrygg med en uforståelig dialekt som tatt rett ut av en episode av "der ingen kunne tru at nokon kunne bu". Han kan selvfølgelig prate ustanselig om ulike fun facts fra skyenes fascinerende verden.

Ikke legg inn for mye action i det forresten, sånt liker vi ikke. Om det ikke dukker opp en sky på en time eller tre, så gjør ikke det noe, for vi elsker å vente i spenning. Kanskje legg inn et par innklippsbilder her og der av Lars Monsen som drar seg i skjeggstubbene, men ikke så mye mer enn det.

Og hvis Monsen er opptatt har dere mailen min. For jeg er jo som alle nordmenn jeg, ser jeg en god sky så må jeg bare knipse i vei og fortelle alle vennene mine om det ;-)

 

Sky i solnedgang (foto: meg sjæl)

 

/ Skyjegerne - Gullruten 2015?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

For gammel for BSU

I dag våknet jeg opp til et sjokk. Jeg skulle bare en rask tur innom nettbanken for å se hvordan det sto til med finansene etter nyttårshoppet og det var da det slo meg ...

Jeg er nå offisielt blitt for gammel for BSU. Sånt noe er bare forbeholdt de som ikke enda har fylt 33 år. Det var et lite slag i nasan. Jeg husker godt da jeg startet å kaste mine første kroner ned i det bunnløse hullet som var BSU-kontoen. Hvor gammel kan jeg ha vært da? Ikke spesielt gammel. Bare en hårløs ungdom med pipestemme, kviser og drømmer for fremtiden. Og nå er det altså kroken på døra for sparingen. Sorry gamle Pete, men du kan ikke lenger kalles en ungdom. Voksen nå.

 

For ung til å være gammel, for gammel til å være ung

 

Det er alltid en "reality check" når man kommer over sånne ting, på samme måte som når man fyller inn spørreskjemaer og plutselig har falt en bolk lenger ned på lista. Det var tøft å forlate 16-25-gruppen, men nå er jeg altså godt inne i 26-35. Rart, men heldigvis er det lenge igjen til neste hamskifte.

Men det er selvfølgelig ikke det mest graverende. Jeg liker å se på meg selv som en ungdommelig og likandes fyr, men hvis jeg hadde troppet opp alene på et russetreff eller One Direction-konsert, ville det ikke tatt mange minutter før noen hadde tipset vaktene.

Dette innså jeg da jeg våknet i dag tidlig og det gikk opp for meg at de som går på videregående nå, lå i vugga med nyfødtbleier da jeg gikk på videregående. Coolio´s kjempehit "Gangsta´s paradise" som en lang periode var noe av det aller kuleste man kunne høre på ... kom ut for 20 år siden. Sånt setter ting i perspektiv.

... dessuten har jeg blitt for gammel for BSU.

 

Godt nyttår a ;-)


* Følg Norges tøffeste rosablogger på Facebook *

Tidenes feteste nyttårsaften

Det lå an til å bli en heller stusselig nyttårsaften. Gjestene meldte avbud på grunn av sykdom uka før, og vipps så sto vi der uten planer. Og uten mat. Men likevel skulle det vise seg å bli tidenes kanskje feteste nyttårsaften.

Jeg har alltid hatet nyttårsaften. Bare masse mas og pes for å komme seg til en eller annen klam fest med en drøss ukjente mennesker og venners venner, stivpyntet og striglet bare for å spise tørr kalkun og drikke overpriset champagne. Så må man ut en times tid for å fryse nøttene av seg mens man klemmer folk man aldri før har snakket med, for så å gå inn og snakke om hvor fort tiden går, at vi er blitt et år eldre og hva vi gjorde forrige nyttårsaften.

Det er en av de tingene som er så fint med å ha barn. Det gir deg en utmerket unnskyldning for å bli i sofaen om man ikke føler for å gå ut. I år hadde vi jo faktisk planer på nyttårsaften, men de gikk i knas i siste liten - og da er det så fint å kunne slå seg til ro med at det nok uansett er fint å slappe av hjemme med barna. Og bikkja, for han er jo dritredd for fyrverkeri.

 

Dritredd ... #badumtss

 

Så da ble det å ta seg en tidlig kveld, bare roe ned. Se litt på tv, ta det piano. Topp stemning.

Men ingen nyttårsaften uten et skikkelig nyttårsmåltid og når man plutselig må svinge seg i siste liten for nye matplaner, så finnes det ingen kalkuner tilgjengelig under 17 kilo. Og det blir litt mye for to voksne. Så, hva gjør man? Æsj, vi bare dropper det. Vi kjører egg og bacon eller noe.

Men så, som en reddende engel på en hvit hest, kom oldemor til unnsetning. En rask telefon og vipps så var det gjort. Noen timer senere sto oldefar på døra med kurven full av mat. Saftig kalkun, saus, stuffing, mandelpoteter (ferdig skrellet!) og waldorfsalat. Alt hjemmelaget, alt helt nydelig. Halleluja!

Resten av kvelden er det ikke egentlig stort å si om. Med middagen unnagjort, ett barn på babycall og ett barn dinglende sløvt fra puppen til mor slang vi oss ned i sofaen med et assortert utvalg nei-mat og 90-tallsslageren "Sleepless in Seattle".

 

Classic <3  (foto: Hellogiggles.com)

 

For å sette et skikkelig punktum for julens ufyselige matuvaner,gikk vi for et skikkelig kalas av snop, tykkskap og e-stoffer. Absolutt ikke noe å skrive hjem om og kanskje ikke den kuleste nyttårsfeiringen i byen, men så absolutt den feteste. Og jeg mener, det må da værra lov å kose seg litt.

Så tok fattern med seg kameraet ut for å ta bilder av fyrverkeriet, før vi traff puta rundt halv ett. Et suss rundt midnatt ble det jaggu også. Som nybakt tobarnsfar er det ikke hverdagskost med et skikkelig smask på truten, så da var jeg egentlig godt fornøyd med kvelden og kunne gå til sengs med et smil.

Det er klart, man føler seg jo litt som en pensjonist når man ligger og leser bok på sengekanten rett etter midnatt på nyttårsaften og lurer på om ikke fyrverkeriet skal gi seg snart, men hey.. Det føltes i alle fall veldig, veldig riktig ;-)

 



 

Ute og tester nye funksjoner, takk til Tore Hansen for tips :-)

 

/ Godt nytt og hipp hipp!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits