januar 2014

15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

I starten av et forhold er alt bare rosenrødt og stjerner i øya. Men så.. på et eller annet tidspunkt endres det, uten at noen egentlig får det med seg, litt på samme måte som med stemmeskiftet. Har dere krysset grensen? Her er 15 ørsmå hint på at dere muligens ikke kan defineres som nyforelsket lenger.

1. Tekstmeldinger
Har gått fra dette...

 


Til dette...


 

2. Sengekos
"Sengekos" går fra å bety intense netter som i en fransk film som får det til å dugge på brillene, til å nå bety utelukkende hvor deilig det er å krype under dyna etter en lang dag. For å sove. Så lenge som mulig.

3. Man slutter å late som
Før eller senere må man bare stikke fingeren i jorda og innrømme at man muligens oversolgte på et par punkter helt i starten. Man slutter å kle seg som om man skal på prisutdeling og bryter ned fasaden bit for bit, til bare joggebuksa står igjen. Man blir nødt til å fortelle at man ikke har truger i kjelleren, elsker spennende toppturer eller drømmer om å bo på et italiensk vinslott. Først skammer man seg, men så viser det seg heldigvis at partneren er like ille. Hun har på ingen måte tenkt til å gjennomføre det kveldskurset i klassisk massasje, eller lage egen kleskolleksjon.


("Yes, jeg digger å vaske" - løgn fra nyforelsket mann, 2011)

 

4. De små tingene
Alle de små tingene som var så sjarmerende, søte og nusselige i starten begynner å irritere vettet av deg. Som måten han sutter på pistasjenøttskallet på eller det at han tar av seg sokkene sine overalt. Det kan være måten hun kremter på når hun ser på tv, eller at hun aldri finner nøklene sine i den altfor store veska si. Hvordan kunne noe så irriterende noensinne ha vært søtt og nusselig?!

5. Middag
Da dere først møttes var det retter så flotte at Hellstrøm applauderte, laget på råvarer med eksotiske navn som ingen klarte å uttale. Det var appetittlige desserter til hverdags og gallamiddag i helgene.  Du vet dere har kommet et steg videre når det er spaghetti. Igjen. Fordi det er så praktisk. Og fordi alle i husstanden liker det.

6. Hjemlengsel
Du gleder deg til å komme hjem fra jobb for å møte kjæresten din igjen, mest av alt fordi du har kommet opp med et argument som kan sørge for at du vinner den krangelen som du så godt som tapte i går kveld.


 

7. Tid
Som nyforelsket ligger man gjerne oppe halve natten og småfniser mens man prater om livet, kjærligheten, alt og ingenting. Man stryker hverandre på ryggen og kan ikke få nok av hverandre. Etter en stund nøyer man seg med et lite godnattkyss, før man snur seg til hver sin side og kjemper om å få mest mulig dyne.

8. Kommunikasjon
Man fortsetter heldigvis å sende søte meldinger og tulle med hverandre, men gjerne over sosiale medier mens begge sitter i samme sofa.

9. Det lille under
Fransk åpning, blonder, frekke detaljer og Victorias hemmeligheter er sånt man bare bryr seg om i starten. I et godt etablert parforhold blir man fornøyd bare man får en kveld uten posete t-skjorter, hullete pansertruser eller den fryktede Sparetrusa. Og for ikke å snakke om barberingssituasjonen, som går fra glatte legger til at dama kryper inntil deg i senga og sier: "Å så deilig... Nå er det så lenge siden jeg har barbert leggene at det ikke stikker lenger..."

 


En klassisk sparetruse i aksjon (@pappahjerte på Instagram)


10. Kyss
Romantiske, våte kyss fulle av fyrrig lidenskap og fyrverkeri er erstattet med to kalde nebb som raskt gnisser inntil hverandre i forbifarten.

11. Romantikk blir logistikk
Det koselige ved å holde rundt hverandre når man legger seg for kvelden, blir overskygget av alle problemene. Det blir for varmt, man får hår i øynene, det klør, hvor skal man gjøre av den ekstra hånden som blir liggende i klem etc. Romantikk har blitt til logistikk og kjærligheten har forlatt senga.

12. Date night
Dere dropper kinoturer med småkyssing på bakerste rad for å sitte hjemme i sofakroken og se på Hellstrøm rydder opp. Og dere elsker det.

 


13. Nå koser vi oss
Kvalitetstid for et nyforelsket par er å tilbringe en time i armkroken med fyr i peisen og litt rolig Celine Dion i bakgrunnen. Etter noen år setter man enormt mye mer pris på litt alenetid på ramma så man får gjort unna noen brett med Angry Birds.

14. Pikante gleder
Lekne tanker om hva man kunne gjort på kjøkkenbenken lever fortsatt i beste velgående. Han kunne tenke seg en matbit og hun skulle gjerne få ryddet litt. At det derimot skulle foregå noe seksuelt på nevnte kjøkkenbenk er derimot altfor uhygienisk, upassende, upraktisk og uaktuelt.

15. Det prompes
Det trenger ikke være i dag, det er ikke nødvendigvis i morgen, kanskje ikke heller i år. Men en eller annen gang vil en av dere bryte stillheten og forholdet vil aldri bli det samme igjen. Det er som en klok kamerat av meg en gang sa det så flott: Det kommer et punkt i et hvert forhold der man slutter å ha sex og begynner å prompe.

 


Men til tross for alt dette...
Den største forskjellen på å være nyforelsket og å være i et etablert forhold, er at man holder sammen til tross for alt dette... For det er først når den stormende nyforelskelsen har lagt seg og all sminken er fjernet, at man kan finne ut om det er liv laga. Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet.

/ lik hvis du er enig i minst 5 punkter

Les også:
- Ukas krangel - Nyttårsforsetter
- Ukas krangel - På sengekanten

*Følg Pappahjerte på Facebook*

Gassen og Bremsen

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

"I de aller fleste forhold er det jo sånn", sa venninnen min en dag vi spiste lønsj, "at enten er det dama som er gassen i forholdet, eller så er det mannen".
Jeg måtte tenke litt, for jeg skjønte bare halvveis hva hun mente. Hun så det nok, for hun fortsatte kjapt: "Hvis dama er gassen, så har ofte partneren en slags bremsende, litt mer pessimistisk rolle. Ja, eller så er det stikk motsatt, så klart".

"Mener du at det er sånn i alle forhold?", spurte jeg.

"Nja, nesten i hvert fall... Men det kan være vanskelig å definere rollene iblant. Men hos dere er det lissom ikke tvil, da", humret hun videre, "Ja, Peter er gassen, og du er definitivt bremsen!"

Jeg kikket fornærmet på henne og skulle til å lire av meg all motstanden som var i ferd med å boble over inni meg. Men så... Innså jeg at hun hadde helt rett.

Noen vil nok kalle meg en pessimistisk brems. Selv mener jeg at jeg bare "liker-å-være-forberedt-i-tilfelle-noe-man-håper-ikke-skal-skje-faktisk-skjer-og-dermed-kanskje-kunne-vært-unngått-dersom-man-bare-hadde-bekymret-seg-litt-på-forhånd". Med årene har jeg blitt god på å bekymre meg, og da jeg ble kjent med Peter var ironisk nok noe av det som tiltalte meg mest; hans sprudlende energi og positive holdning. Med mottoet "alt ordner seg!" stjal han hjertet mitt med storm.

 

Dette var faktisk bildet han sendte over for å "close the deal" en gang i tiden.
Bildet viste seg senere å være meget misvisende.

 

Jeg hadde for eksempel helt panikk for å kjøre bil i Oslo. "Null stress med bil i Oslogryta!", sa Peter, og pisket meg ut på kveldstid, sånn at jeg fikk øvelseskjørt med ham ved siden av. Gassen og Bremsen på tur! Jeg skalv som et aspeløv, men etter ti-tjue turer var jeg litt tryggere.

Eller den gangen jeg skulle flytte inn til Peter. "Huff, hvordan skal jeg ordne med flyttebil, da? Hvor leier jeg inn noen som kan kjøre for meg?", spurte jeg. Peter kikket dumt på meg: "LEIE? Hallo! Jeg kjører flyttebil, jeg! Null stress!"

Og dette var jo helt herlig for meg. Det ordnet seg jo alltid! Men så... begynte den herligste nyforelskelsen å roe seg ned. Da begynte det plutselig å bli littegranne irriterende. "Hæ, har vi glemt igjen stelleveska hjemme? Null stress det, da. Skal jo hjem igjen om fem-seks timer uansett!", sa Gassen. Bremsen fikk umiddelbar panikk og så for seg bæsjebleier med lekkasje og krisestemning før hun ropte: "Vi må SNUUU!!"

Eller den gangen vi skulle rekke et fly, og ble stående to timer i kø på motorveien fordi noen hadde kjørt på en elg. Vi rakk så vidt å sjekke inn bagasjen før det stod «Gate closing» på skjermen ved utgangen vår. Da vi deiset ned i hvert vårt flysete, var jeg gjennomvåt av svette og tårene sprutet fordi jeg var totalt utslitt. "Jammen jenta mi", sa Gassen, "hva er det? Vi rakk det jo?"

Innerst inne skulle jeg selvsagt ønske at jeg hadde denne egenskapen selv. Og jeg jobber jo så klart med å bli mer positiv. Men jeg må innrømme at jeg iblant drømmer om å pælme Peter ut i sandkassa i hagen og dra presenningen over ham etterpå. Så han kan ligge nedi der en stund og tenke på hvor positiv han er.

 


Pessimisten til venstre og Optimisten til høyre - hvis det skulle være noen tvil

 

Èn gang var imidlertid rollene våre byttet om. Kvelden jeg forstod at det var på tide å reise til fødestua.
"NÅ MÅ VI DRA!", skrek jeg til Peter i sofaen. Jeg hadde en kraftig rie, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. "Jeg vet du hater ordet, så jeg skal ikke nevne det, men det begynner på s-l-i-m og det slutter på PROPP, og nå har den definitivt gått!"
Det måpende fjeset som stirret tilbake på meg var ikke til å ta feil av: det tilhørte en mann som ikke, under noen omstendighet, forstod hva som nå var i ferd med å skje. "Jammen?", mumlet han med munnen full av hjemmelaget pizza, "det er jo Grand Prix..? Delfinale? Tooji skal snart synge, og.."

Jeg trodde ikke mine egne ører. Hvordan skulle dette gå? Hvilket nek hadde jeg valgt ut som min utkårede, mannen som skulle bli far til mine barn? Jeg angret. Å fy som jeg angret. "Peter! Det ordner seg! Helt sikkert! Både for deg og for Tooji! Kom deg opp av sofaen! NÅ!"
Han må ha sett sinnet i øynene mine, for plutselig spratt han opp, spant rundt på gulvet som en valp med glatte poter. "Mobilen! Ringe! Taxi!"

Når alt dette er sagt, så er det jo helt åpenbart at jeg trenger en gass i livet mitt. Hvis ikke hadde jeg aldri blitt sparket ut av comfort-sonen min. Og det trenger jeg. Også vet jeg at Peter trenger en brems. Hvis ikke hadde han kjøpt aksjer for alle sparepengene sine. Han hadde meldt seg på triatlon, enda han sverget at han aldri skulle delta noensinne igjen. Han hadde kjøpt tilbake barndomshytta mi som ble lagt ut for salg i fjor, og han hadde gjerne vært både to- og trebarnsfar nå. I sånne tilfeller er det fint at Mamma-bremsen setter ned foten, sånn at gassen får tenkt gjennom ting. Så går det litt tid, også takker han meg.

Men det er jo litt trist å tenke på da. At den ene gangen jeg var gassen, var da jeg skulle presse ut en unge - og var mer enn klar for å komme meg på sykehuset etter tre døgn med modningsrier. Trøsten er at Peter var bremsen fordi han ville se Tooji synge seg til topps i Grand Prix. Det er faktisk mye, mye verre.

 

How u doin' Pete? (Foto: Guro Holmene / Nettavisen)

 

Hva med deg, er du Gassen eller Bremsen? :)

 

Les flere gjesteinnlegg:
- Innerst i skapet
- Julefrokosten

*Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook*

På hyttetur med Nissan Leaf?

/inneholder miljøvennlig reklame

Enten du har vurdert å kjøpe elbil eller er en hardbarket skeptiker, så er det store spørsmålet stort sett alltid det samme: Kan jeg kjøre elbilen til hytta?

 



Jeg har fått gleden av å låne en småsexy Nissan Leaf (Norges mest solgte bil i oktober i fjor) for å prøve å leve livet på den grønne siden og finne ut hvordan elbilen gjør seg som familiebil. Derfor gir jeg meg i kast med å sette den første og største elbilmyten på prøve. Er det én ting som alltid går igjen når man snakker om elbil, så er det følgende spørsmål: Kan jeg kjøre elbilen til hytta?

Jeg har lest at rundt 75 % av alle kjøreturer man foretar seg er på under 4 mil og til dette er jo elbilen uslåelig. Null utslipp, ingen behov for tanking, bare miljøvennlig kjøreglede. Dette betyr at elbilen passer som pølse i vaffel når det kommer til pendling, kjøring til barnehagen, til butikken etc. Og hvor langt kommer du på fullt batteri? Her kan du lese mer om Lading og rekkevidde.

 

 

Men så over til spørsmålet om hyttetur. Her har jeg ikke tenkt til å gå rundt grøten eller pakke svaret inn i flatterende bomull: Til hytteturer trenger man tøffere lut. Det er absolutt teknisk mulig for mange, men som en generell hovedregel vil jeg heller anbefale en "vanlig" bensinbil, tog eller buss. Rett og slett fordi det per dags dato ikke er mange nok ladestasjoner rundt om i det ganske land. Men det kommer! I mellomtiden: Hvorfor ikke benytte anledningen til å sitte på i noen annens bil? Da vil du også få tid til å strikke eller spille Sudoku underveis. Smart!

 

 

Og hvor ofte kjører egentlig gjennomsnittsmannen til hytta? Det er som når man kjøper nye stoler eller bestikk, så tenker man alltid at man må ha nok til alle de gangene man har 12 middagsgjester på besøk? Den ene gangen det skjer i løpet av et tiår kan gjestene fint finne seg i at bestikket ikke nødvendigvis matcher, på samme måte som at man kan finne utmerkede alternativer til elbil når man først skal på hytta.

Så, rask konklusjon: Elbilen er på ingen måte noen reservebil, men vil gjøre nytten for absolutt alt annet enn turer som strekker seg over en viss distanse. Jeg ser ingen grunn til at man ikke kan ha elbil som førstebil og heller ha en løen bensinbil i bakhånd for lengre turer. Du kan selvfølgelig reise på hytta med elbilen, men jeg ville ikke anbefalt det med mindre du bor i Oslo sentrum og hytta di ligger i Oslo sentrum.

Noe du lurer på angående elbil? Sleng meg en kommentar eller spør Nissan på Facebook.

Neste uke skal jeg ta for meg kjøreegenskapene og da skal jeg leke Top Gear med videokamera, råning og tipp topp stemning :D

 

/ Vroom Vroom, følg med neste uke for mer elbil

Rydder med glede

Så var kveldsprogrammet i gang. Jeg har funnet frem finstasen (les: nasjonaldrakten) og gjør meg klar til en lang kveld i ro og mak. Men først rydding. Og etter en hel dag med bare oss gutta i heimen og ingen mor i sikte, ja så blir det rydding. Mye rydding.

 

Av plast er du kommet, til rosin skal du bli

 

Men så er det noe merkverdig koselig over å rydde etter en sånn dag. Mens man rasker sammen alle leker og rot, ser man minnene fra alle dagens hendelser snurre gjennom hodet som en film. Det er nesten litt som å samle tomflasker dagen etter en real fest, men bare nesten. I stua finner jeg legoklossene fra da vi tullet rundt på gulvet og bygde imponerende konstruksjoner. Her og der ligger biter av puslespillet som har blitt kastet i alle himmelretninger. I bunnen av trappa ligger alle skoene våre i en haug fra da plutten kastet dem over ripa på trappegrinden.

 

 

På sånne dager trenger man egentlig ikke rydde inn støvsugeren, for den kommer tidsnok i bruk igjen. Man har akkurat rensket gulvet for kakaopulver og spaghettiskruer når man plutselig hører lyden av en pose som revner...

 

Et lite kryddertårn og rosmarin. Rosmarin overalt.


Det høres kanskje usannsynlig ut, men slik rydding er faktisk bare koselig. Man får liksom oppleve dagens høydepunkter en ekstra gang. Slik som i dag tidlig da jeg spurte: "Plutten, kan du hente de to lekeklossene til meg?". Han så på meg, så seg om, fant klossene, plukket dem opp og kom bærende på dem med verdens største smil. Det er vanskelig å forklare hvor fantastisk stolt man blir av sånne små ting. Han har jo liksom ikke noe tydelig språk enda, men han forstår og han har følelser. Han føler mestring, stolthet og glede - akkurat som meg. Sånt kan gjøre deg varm i hjerterota.

 

 

Tenk om man kunne funnet samme glede i å brette sine egne klær? "Ah, dette sokkeparet minner meg om da jeg satt i bilen på vei hjem fra jobb på tirsdag og sang med til Garry garry garry garry garry Speed". Da ville husarbeidet gått som en lek, men akk, det finnes ingen glede i å brette klær. Kun sorg. Dette derimot, dette er ekte glede.

 

 

Takk for en knallfin dag, plutten. You the man!

 

 

God kveld i stuggu!

/ Lik hvis du også rydder leker med glede (men gråter når du må brette sokker)

Les også:
- Papparutiner (av Christina Mammahjerte)
- De perfekte start på dagen

Taco for én

For første gang på ... noensinne, så har frøkna tatt seg en velfortjent frihelg borte, mens fattern er hjemme og representerer. Plutten (Odin og Tor velsigne ham) sovnet i det hodet traff puta, og dermed ble det plutselig skikkelig fredagskveld på fattern.

Jeg hadde egentlig tenkt til å nyte en helt bloggfri aften foran tv'n, men akkurat i det jeg satt meg ned i sofaen så slo det meg plutselig: Jeg satt helt uten å vite det midt oppi... *trommevirvel*...

Norges norskeste bilde!

 

 

Alle elementene er på plass:

  • Nasjonalretten (taco) er delikat anrettet på bordet
  • Nasjonalsporten (søppel-tv) skal akkurat til å sparke i gang
  • Og jaggu har jeg ikke også på meg selve nasjonaldrakten (grå joggebukse)!

Hele ensemblet er frekt dandert med norske flagg, saueskinnsføfler og gooood gullrekke-stemning. Det eneste jeg kan tenke meg som er norskere enn dette, må være Odd Nordstoga i en lusekofte, som leser norsk pensum på nynorsk mens han gnager på en grandiosabit.

Det er forresten noe litt søtt, men også litt stusselig, over å lage taco for én. Det er liksom så mye å glede seg over, så fantastisk en kulinariske opplevelse som noen, men ingen å dele den med. Ingen å high five og si "Sånn skarre låte! DET var gutten sin som kan lage guacamole det!" Men men, det er vel bare et tegn på at jeg jo faktisk savner kjerringa, så da er det vel greit. Ja forresten, når vi er inne på ting som er litt stusselig, men også litt søtt... voksne menn som gråter...

Før kunne jeg se på de mest grusomme ting på tv og lese de mest mangevrengende bøker uten å bry meg så mye som en drue. Jeg var en iskald kis som ikke lot meg vippe av pinnen. Men nå... Oh lord. Jeg gråter nok ikke, jeg bare... blir rørt. Det trenger ikke være noe rørende en gang. Selv det halte blikket fra de bedende dådyrøynene til herr Skavlan kan få meg ut på glattisen.

Og Norske Talenter er kanskje det verste. Før X-et jeg hver eneste deltaker og ropte lite flatterende kommentarer til tv-en, men nå henger pappahjerte på utsiden i hver eneste episode. Spesielt når det gjelder barn. Eller egentlig ikke barna, men foreldrene deres. Jeg kjenner stoltheten deres, jeg ER stoltheten deres. Og jeg blir så puddingmyk av de søte tingene de kan lire av seg. Slik som disse to.

 


(Tilhører TV2. Ikke barna altså, bare bildene på skjermen)

"Vi er kjærester", sa de.

Og det synes jeg var så fint at jeg umiddelbart svarte med å slite litt med noe støv på øyet..

...Og da er det egentlig litt godt å spise taco for én allikevel. For hvis frøkna hadde vært her nå, så måtte jeg tatt meg sammen og skyldt på at det var trekk fra vinduet eller at jeg hadde fått noe rusk på kontaktlinsa (bruker ikke linser).

Men men men, det er jo ikke bare ille. Nå skal jeg manne meg opp, finne fram en pose med nøtter (mannemat) og se på zombiefilm (mannemat). Så, pøh, jeg er da fortsatt en tøff mann uten skrupler. Så håper jeg bare at zombiefilmen er full av blod og gørr, og ikke fullt så mange stolte foreldre, for da brister demningen igjen ;)

 

God helg, folkens!

/ lik hvis du liker sjokolade ;-)

Vinnerne av giveawayen er kåret!

Hurra! Endelig er dagen her og vinnerne er kåret!

 

 

Men først av alt:

8000 følgere!!!! :D Wohoooooo!!!! Tusen tusen tusen takk til alle som følger pappabloggen :D

Om dere visste hvor glad jeg blir for hver eneste nye følger som dukker opp og for hver eneste kommentar som skrives. High five og goood stemning!

Nok om det, over til kåringen! Vinnerne ble trukket på 100 % rettferdig, tilfeldig og veldig uproft vis og resultatet ser du i videoen under :) Vinnerne vil bli kontaktet pr. e-post. Hvis du ikke vil bli med meg på sengekanten og se alle vinnerne bli trukket live, i en meget uproff men trivelig video, så skriver jeg selvfølgelig ned alle navnene i tekstformat under videosnutten. Enjoy!

OBS: Noen av vinnerne har kun oppgitt fornavn og det kan finnes flere "Jan" i bunken. Derfor må du leve i spenning om du er en av flere som kun har oppgitt "Jan" som navn. Vinnerne blir kontaktet pr. mail i løpet av kvelden. Heter en av vinnerne "Jan" og du heter "Jan", men ikke får mail av meg i kveld, så har du altså ikke vunnet. Da heter du bare "Jan". Takk for meg. Snurr film!

 

 

OG VINNEREN EEEER......

 

1: Reisegavekort på 5000 kroner

VINNER: Bente Lill Salamonsen
Premien leveres av Ving - Norges største reisearrangør

 

2: Luksusopphold på eksklusivt Spa-hotell

VINNER: Inger
Premien leveres av Farris Bad - Nordens største spahotell

 

 

3: Ett års forbruk av bleier


VINNER: Anette
Premien leveres av Rema 1000

 

4: Vongpose i dun

VINNER: Cecilie Deinboll
Premien leveres av Babybanden.no - Fri frakt i hele Norge

 

5: Fete solbriller


VINNER: Ida Lind
Premien leveres av Shades of Norway

 

6: Gavekort på klær - 1000 kr


VINNER: Mikal (Mikaaal, Mikael, Miiikal)
Premien leveres av Virrevapp.no - litt finere barneklær

 

7: Gavekort på kake - 1500 kr


VINNER: Nina
Premien leveres av Drømmekake - Designkaker til enhver anledning

 

8: Trillekoffert

VINNER: Pia
Premien leveres av Genius Perfect

 

9: Barnevader / Regnbukse

VINNER: Maren Bratberg
Premien leveres av Barnevaderen

 

10: Multifunksjonsskriver


VINNER: Jan-Erik
Premien leveres av mine svigerforeldre! :D

 

11: Statoilkoppen

VINNER: Maria Benedicte Marthinsen
Premien leveres av meg!


Dett var dett.
TUSEN TAKK TIL ALLE SOM DELTOK!!!


/ Lik hvis du vil en grådig raff giveaway ved 10 000 følgere /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Bare litt annerledes

Jeg har alltid trodd at jeg var dum. Det var først i voksen alder at jeg fant ut at jeg faktisk var ganske smart. Det var veldig vanskelig å forstå.

Jeg har alltid slitt veldig på skolen. Ikke fordi jeg synes det var vanskelig, det har bare aldri interessert meg. Dagene var så lenge, så endeløst lange og uutholdelig kjedelige. Jeg klarte aldri å forstå hvordan alle andre kunne sitte der time etter time uten å vri seg i stolen som fersk fisk i stekepanna. Det er jo allmenn viten at barn ikke nødvendigvis elsker skolen, men i mitt tilfelle var det ikke snakk om noen form for stille ungdomsopprør. Dette fortsatte hele veien gjennom høyere utdannelse og bachelorgrad.

Selv nå, etter passerte 32 år, sliter jeg fortsatt med å holde på konsentrasjonen i mer enn noen få minutter før øynene går litt i kryss og stirrer tomt ut i evigheten, mens tankene farer av sted. I løpet av mine første 12 år på grunnskolen brukte jeg rundt dobbelt så mye tid på å tegne kruseduller som å gjøre noen lekser av faktisk verdi. Det er vel ingen stor overraskelse at karakterene ble deretter. Dermed røyk selvtilliten på det intellektuelle plan relativt raskt. I den grad jeg noensinne fikk en form for bekreftelse på skolen, var de gangene jeg gjorde ablegøyer og fikk dratt oppmerksomheten vekk fra det faglige. Og slik blir man klassens klovn.

 

 

Den eneste grunnen til at jeg ikke falt ut av skolesystemet og ble sendt på spesialskole var at de få gangene jeg faktisk gjorde en innsats, så sto det til trampeklapp. Det skjedde vel ca. en gang hvert OL, slik som da jeg fikk min første og eneste S på hele ungdomsskolen med særoppgaven om profeten Jesaja. Ikke verst for en ateist.

Dette med spesialskole er forresten ikke noe jeg bare sier. Foreldrene mine måtte flere ganger møte på skolen for å forsvare meg fra å bli kastet ut og sendt på en skole med barn for spesielle behov. Jeg har egentlig aldri tenkt over hvor alvorlig den situasjonen var og hvor annerledes livet ville vært hvis det faktisk hadde skjedd. Det er skremmende hvor fort man tas av samlebåndet hvis man har en ripe i lakken. Jeg brukte mye tid den gangen på å bekymre meg for fremtiden. Om jeg noensinne ville få en jobb eller om jeg var dømt til å snylte på mams og paps resten av livet. Jeg mener, hvem ville vel ansette en idiot som meg?

 

Velkommen hjem
Men så, over 10 år etter at jeg haltet meg ut av videregående, skjedde det en dag noe nært sagt magisk. Det snudde hele verden på hodet og ga meg svarene jeg så desperat hadde søkt. Svaret kom i form av et brev. Som ved et trylleslag ble en hel verden full av forknytte spørsmål og uløste gåter som dugg for solen. Det jeg hadde mistenkt, håpet og ønsket hele livet, viste seg å stemme. Jeg var ikke som alle andre.

Jeg føler meg nok fortsatt ikke spesielt smart. Jeg har aldri vært god i matematikk, kan ikke huske en eneste pekuliær hovedstad, vet ikke høyden på noen fjell utenfor Norges grenser og jeg kan i hvert fall ikke det spøtt om kvantefysikk. I den grad jeg er smart, så er det innen det kreative og skapende. Selv mine kreative evner kan det stilles spørsmålstegn ved...

 


Brevet ligger trygt oppbevart i mappen for viktige papirer, men likevel forteller jeg aldri noen om medlemskortet i lommeboka, redd for å bli testet og veid. Så er det jo også dette evinnelige Jantelovsprinsippet. Du skal ikke tro du er smartere enn oss. Kanskje er det også alle årene med falske bekreftelser og vrangforestillinger som har gitt meg intellektuell megareksi.

Nå som jeg har blitt far, har jeg fått et helt nytt perspektiv på det hele. Jeg ser ham sitte der og stable sine lekeklosser og løse puslespillenes mange mysterier, og jeg tenker at jeg ikke riktig vet hva jeg ønsker for ham.

 

 

Som fedre flest så har jeg jo et skjult ønske om at han skal bli litt som meg, men også ikke. Hvis han har et hode som mitt, så vil jeg i hvert fall vite det så tidlig som mulig, for å gå rundt i 30 år og ikke vite at man faktisk bare er en smakelig sjattering utenom det vanlige, kan være en tung bør å bære. Helt til man får et brev i posten.

 

 

/Opprinnelig skrevet for medlemsbladet MensaNytt

Les også:
- Små øyeblikk av intens kjærlighet
- Dagens høydepunkt 

Verdien av god kundeservice

/ sponset innlegg

For noen uker siden skrev jeg et innlegg om Smarte sparetips for småbarnsforeldre. Jeg var egentlig ganske fornøyd med listen, men så ringte plutselig telefonen her for noen dager siden.

"Hei, det er Marte fra Nordea".

"Å nei" tenkte jeg, nå kommer det en lang tirade med argumenter om hvorfor jeg burde bytte bank, hvorfor Nordea er så utrolig mye bedre enn konkurrerende banker etc etc. Her er det bare å sette over kaffen, for dette vil ta tid.

Men neida, Marte ville bare takke for en fin sak om et viktig tema, men hun ville også få komme med sitt eget sparetips. Så ble vi sittende og prate da. Om sparing og renter, om risiko og avkastning. Og hva var supertipset?

 

 

Spar barnetrygden i fond!

Barnetrygden er på nærmere 1000 kroner per måned per barn. Det er mye penger det. Mange trenger disse pengene for å få hjulene til å gå rundt, men det er også veldig mange som ikke egentlig er avhengig av denne pengestøtten. Hvis du er i denne situasjonen, bør du seriøst vurdere å sette av så mye som mulig til sparing hver måned.

 

 

Sett av halvparten til forbruk (bleier, leker, mat etc) og halvparten til sparing, så får du det beste av begge verdener. Tenk hvilken fantastisk start på voksenlivet du kan gi til ditt barn ved å sette av 500 kroner av det som teknisk sett er deres penger hver måned. 500 kr x 12 måneder x 18 år = 108 000 + renter. Og rentene kan virkelig beløpe seg til stoore penger. Det er her sparing i fond kommer inn.

Sparing i fond gir deg muligheten til å få langt høyere avkastning på sparekronene enn ved vanlig sparing i bank. Ja, det er litt høyere risiko og det er kanskje også litt mer ukjent territorium. Det er her bankene kommer inn.

Bankene vet alt om penger, renter og prosenter. De kan komme med de beste råd for hva du kan gjøre med sparepengene dine og de kan hjelpe deg med å komme i gang.

Det er her god kundeservice kommer inn. Velg en bank som har gode vilkår, men også god kundeservice. Det er helt greit med lunken service når du skal kjøpe en grillpølse, men når det gjelder store penger og familiens fremtid, så blir saken en helt annen.

Det er her Marte kommer inn. Rådgivere som Marte gir deg akkurat den gode magefølelsen du trenger for å la noen andre ta roret på ditt eget pengeskip. Og det er litt av en tillitserklæring, for når det kommer til pluttens fremtid, så leker vi ikke bank.

 

 

Peters stalltips - Gjør deg kostbar!

Vurderer du å bytte bank? Det burde du. Vurdere det, altså. For når det gjelder norske banker, så er det ikke akkurat ost eller ullgenser. Du får +/- de samme tjenestene og vilkårene hos alle. Derfor er det stor konkurranse om kundene og det kan du gjøre god butikk ut av. Enkelt er det også. Banken fikser alt det praktiske med noen raske tastetrykk, så kan du spise ostepop og se på Norske Talenter mens du venter.

  • Ta kontakt med flere banker og be om et tilbud.
  • Gjør deg kostbar og la dem få konkurrere og kjempe om din gunst.
  • Passiv lojalitet til din gamle bank kan koste deg penger. La dem få bevise at de bryr seg om deg tilbake.
  • Om din gamle bank ikke kan ikke matche konkurrentens tilbud, er det kanskje på tide å si adieu?
  • Klysete rådgivere som tror de eier verden, sender du på dør.
  • Hyggelige rådgivere som byr på gode råd og store smil, inviterer du inn på kaffe.
  • Deretter plukker du bare den som gir deg best kundeservice og vilkår.
  • Ikke vær bekymret for alt det praktiske, det tar banken seg av.

 

Nordea - Skal vi danse?

Jeg har alltid vært passivt lojal til en annen bank, men etter praten med Marte i Nordea så er jeg blitt litt nyfiken... Så Marte: Ring meg til uka, så får vi se. Jeg er en hyggelig kis på 32 år, som liker turer i skog og mark, fisking, taco og god musikk. Jeg er eeeegentlig i et fast forhold med en annen bank, men la oss ta en dans og prate litt, så kanskje det blir te.

 

Vurderer du også å bytte bank eller ønsker info om sparing i fond? Sjekk ut Nordea.no eller ring 06001 (døgnåpen kundeservice!). Det har du alt å tjene på.

 

Les også:
Ukas krangel - Det ordner seg

/ Lik hvis du kunne tenke deg å se to banker slåss med nebb og klør for din hånd

Ultramega superduper giveaway!

-- KONKURRANSEN ER AVSLUTTET --

Først av alt: 7000 følgere?!? Fytti fløyta! Jeg blir helt småkvalm bare av tanken. Tusen tusen takk! :) 

 

 

Tenk hvis jeg skulle invitert alle dere til middag, det hadde blitt litt av en pølsefest. "Ja hallo, er det slakter Abrahamsen? Jeg skulle gjerne hatt 25 000 wienerpølser, en elefants vekt i tilbehør og to favner pølsebrød. Pronto!"

Okei, nok om det. Jeg lovte dere en heidundranes give-away og pappa leverer som lovet. Jeg har ringt litt rundt, dratt i noen tråder og smisket uhemmet. Resultatet? Vel folkens... Hold dere fast, nu kör vi!

 

1: Reisegavekort på 5000 kroner

Premien leveres av Ving - Norges største reisearrangør. Med over 170 reisemål i over 40 land burde det være muligheter for å finne det perfekte reisemålet å bruke gavekortet på. Dere ba om reisepremie og Ving leverte varene :)

 

2: Luksusopphold på eksklusivt Spa-hotell

Premien leveres av Farris Bad - Nordens største spahotell og inkluderer: Overnatting for 2 personer i deLux-rom, frokost, tre-retters middag, inngang til spa OG behandlingen Flyt & Massasje for 2! For en gavepakke!! Premien har en verdi på 5500 kr! Overnattingen gjelder søndag-mandag, så ta en fridag til å nyte det virkelig søte liv med din kjære på fantastiske Farris Bad.

 

3: Ett års forbruk av bleier


Premien leveres av Rema 1000. Flere av dere ønsket dette på Facebook, og Rema 1000 har besvart deres bønner. Bleiene er Rema 1000s eget merke, som ikke bare er billigere, men også bedre enn konkurrentene (synes jeg, da). Genial premie for alle småbarnsforeldre, kan det bli bedre? 

4: Vongpose i dun

Premien leveres av Babybanden.no - Fri frakt i hele Norge. Odenwälder Holly Dunpose er en deilig, myk og varm dunpose for kalde dager. Dunposen leveres i mange ulike farger og vinneren velger selv farge. Babybanen har fri frakt i hele Norge!

 

5: Fete solbriller


Premien leveres av Shades of Norway. Premien inkluderer to fete par med HOVEN solbriller, ett til mor, ett til far. Eller to til far. Eller mor. Hovenvision - For fete folk som vet å se ut som folk. Big up!

 

6: Gavekort på klær - 1000 kr


Premien leveres av Virrevapp.no - litt finere barneklær. Virrevapp selger stilige barneklær til staselige anledninger. Dette er norsk design på høyt nivå, from Drøbak with love! Følg Virrevapp på Facebook for nyheter og oppdateringer.

 

7: Gavekort på kake - 1500 kr


Premien leveres av Drømmekake - Designkaker til enhver anledning. Drømmekake drives av bakemester Tonje som har svart belte i kakebaking. OBS: Drømmekake holder til i Drammen, så det kan være greit å bo innen kjøreavstand slik at du kan få hentet premien. Sjekk ut Drømmekake på Facebook.

 

8: Trillekoffert

Premien leveres av Genius Perfect. Cuties and pals er utrolig søte trillekofferter som leveres i flere artige varianter, utformet som ulike dyr. I nettbutikken til Genius Perfect finner du alt fra flotte smykker til genialt praktiske ting til barna.

 

9: Barnevader / Regnbukse

Premien leveres av Barnevaderen. Dette er intet annet enn den ultimate regnbuksen til aktive barn som elsker å leke utendørs i all slags vær! Barnevaderen leveres i mange farger og varianter for barn i alle aldre. Vinneren velger fritt den varianten som best passer sitt barn :) Sjekk ut Barnevaderen på Facebook

 

10: Multifunksjonsskriver


Premien leveres av mine svigerforeldre!! :D Da svigers hørte om konkurransen, så var de ikke snauere enn at de ønsket å bidra med en kliss ny HP multifunksjonsskriver til en heldig vinner. Hvorfor? Fordi svigers er rå! :) (NB. Bildet er muligens manipulert en smule)

 

11: Statoilkoppen

Premien leveres av meg! Selvfølgelig kunne jeg ikke arrangere denne konkurransen uten å ha med den mye omdiskuterte Statoilkoppen. Regner med at det blir rift om denne, så lykke til!

 

KONKURRANSEREGLER:

  • Alle i hele verden kan delta (bortsett fra meg) (...og deg Christina).
  • Delta ved å legge igjen en kommentar med hva du ønsker å vinne.
  • Slik gjør du: Kopier lista under og fjern de som evt. er uinteressante. Hvis du ikke har små barn, er det bare å fjerne bleier/regnbukse etc.
  • OBS: Alle som deler konkurransen med gode venner på facebook, får et ekstra lodd :) Dobbelt vinnersjanse!
  • NB: Skriv gjerne "Delt" på facebookstatusen, så vet jeg det. Pga. innstillinger kan det nemlig være noen jeg ikke ser.
  • Husk å legge igjen e-postadresse, slik at jeg får kontaktet deg.
  • Konkurransen avsluttes torsdag 23. januar kl. 16.00.
  • Vinnere utropes samme kveld.
  • Lykke til!

 

Hele lista (kopier og evt. stryk)
1. Ving - Reisegavekort 5000 kr
2. Farris bad - Luksusopphold (verdien på premien er 5500 kr)
3. Rema 1000 - Årsforbruk på bleier
4. Virrevapp - Gavekort 1000 kr (klær)
5. Hoven/SON - Solbriller til mor og far
6. Babybanden - vognpose
7. Drømmekake - gavekort (1500 kr)
8. Genius perfect - Trillekoffert
9. Barnevader - Barnevader
10. Svigermor & Svigerfar - HP Multifunksjonsskriver
11. Pappahjerte - Statoilkopp!

 

/ Lik hvis du liker gavebordet og husk å dele innlegget på facebook for et ekstra lodd.

LYKKE TIL!!!! 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Boikott Statoil

Noen ganger tenker jeg at vi har det tøft her i Norge. Vinteren er kald og lang, og prisnivået er helt ute av proporsjoner. Andre ganger tenker jeg: Velkommen til verdens metteste land!

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta bloggfri i kveld, men etter en rask titt gjennom landets ymse rikspresse ser jeg meg nødt til å kalle dere alle inn til kaffeslaberas.

Så la meg bare få starte med å si: Du vet du lever i et land som har forspist seg på dessert når noe så hinsides meningsløst som en kaffekopp kan bli en landsdekkende kampsak. Jeg snakker selvfølgelig om boikottet av Statoil-koppen.

 

(Bildet er lånt av Side3/Nettavisen)

 

Ok, så skjønner jeg at en dårlig utformet kopp kan være en smule irriterende. Ingenting å grine over, bare en litt kjip kopp. Spilt melk, pytt sann. Men neida. Å NEI DA, så langt derifra! For dette har fått folk til å tenne på alle plugger. Og hvor mange sier du? 10-12 stykker? 50? Ikke så mange som 200 vel? Joda. Over 14 000 faktisk. 14 000! I skrivende stund har 14 031 mennesker satt ned foten og sagt:

"NEI, dette aksepterer jeg rett og slett ikke. Til nå har alt vært knirkefritt, men nå, nei NÅ får det for effen være nok! Ja vel, så er Statoil det norske flaggskipet i en bransje som sakte men sikkert kveler jordkloden og alt som lever her. Jo da, å potensielt ødelegge verdenshavene ved å røske opp havbunnen for å lete etter penger under hver eneste stein, det virker helt greit det. Tja tjo, fremtidige generasjoner har helt sikkert ikke noe problem med at vi voldtar verden og det delikate økosystemet som finnes her, for å slippe å måtte gå til butikken. Men jeg mener: ærlig talt. Ær-Lig TALT, mener du at jeg bare skal sitte her og akseptere at jeg må drikke kaffe fra en kaffekopp som er skikkelig skikkelig teit?! Nei, her setter jeg ned foten, DETTE kan jeg ikke stå for!"

 

 

Det er skremmende på grensa til hårreisende og kvalmende at over 14 000 mennesker har latt seg provosere så til de grader at de faktisk har engasjert seg nok til å gå inn på facebook og blitt medlem av denne siden. De har til og med fått en talsperson som tør å stå frem med både fullt navn og bilde i riksdekkende medier. Har vi virkelig ingenting annet å klage på? Har vi nordmenn blitt så gåsestappet med velstand at vi helt har mistet kontakt med virkeligheten?

Og hvis vi først skal ta ting ut av proporsjoner, hvorfor ikke boikotte hvalfangst fordi båtene har så kjedelige navn? Eller hva med å utslette ulven fordi den ikke leveres i moteriktige farger? Skal vi virkelig akseptere at antibiotika ikke kommer med kirsebærsmak?

Jada, jeg vet hva du tenker: "Men hallo, mange av disse er jo med i gruppa bare på tull", men like fullt ble den startet av minst én person som virkelig mente det, og selv det er én person for mye. For å være rettferdig: Jeg synes det må være lov å aksjonere mot Statoil hvis man ønsker det, slik som da ulike artister nektet å motta Statoil-stipendet i forbindelse med Bylarm. Jeg har stor respekt for f. eks Sjur Lyseid fra bandet The little hands of asphalt som sa: "Det å fronte et stort oljeselskap vil jeg ikke være med på. Det er forskjell på å være en del av et samfunn som er avhengig av oljepenger, og det å være plakatgutt for et selskap som driver med oljeutvinning." (Kilde: Dagsavisen).

 

 

Hvis det er det du mener og virkelig står for, så hatten av for deg. Folk med bein i nesa, det vil gamle Norge ha. Facebookgruppa "Vi vil ha en ny Statoil-kopp og ikke en udugelig motekopp" derimot... Jeg har ikke en gang tenkt til å kjøre "Statoil setter kaker på bordet ditt hver eneste kveld, din utakknemlige lakatarm"-argumentet, for den slags fornuftig argumentasjon føler jeg ikke at dette boikottet fortjener.

Jeg krever derimot mer av mine med-nordmenn enn å gå mann av huse for noe som er så uviktig at selv hullet jeg fant i favorittsokken min i dag tidlig fortjener mer spalteplass.

 

 

Ja, det er faktisk helt sant. Som dere kan se av bildet, så var dette den grusomme virkeligheten som møtte meg i dag. Jeg skulle ta på meg skoene og dra på jobb, men der vettu, midt på hælen så finner jeg DET hullet. Det var favorittsokken, for pokker! Og da spør jeg: Hvor er VG? Hvor er Dagbladet? Dette finner jeg meg rett og slett ikke i! Dette krever faktisk strakstiltak. Til aksjon!

 


* Klikk på bildet for å følge gruppa *

 

Takk for meg. Nå må jeg logge av for å skrive brev til Erna. Dette skal helt til topps, for dette finner jeg meg rett og slett ikke i. Jeg elsket de sokkene.


Med vennlig hilsen,
Peter Sokkehjerte
 

/ lik hvis du synes "Vi vil ha en ny favorittsokk og ikke en udugelig hullesokk"
er langt viktigere enn "Vi vil ha ny Statoil-kopp og ikke en udugelig motekopp"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Joggeturen

Jeg står på kjøkkenet og vasker opp, ser på snøstormen utenfor. Av en eller annen merkelig grunn så kunne jeg faktisk tenke meg å jogge i dag. Men hvorfor? Kong vinter er i harnisk og bryter håndbak med vindgudene. Det er såpass ugjestmildt og usannsynlig å skulle jogge nå at det... nesten kan anses som en utfordring?

Bring it!

 

Jeg gidder jo ikke løpe ut i snøstormen,
uten å ta et skamløst skrytebilde #snøfie

 

En ting du skal vite om jogging, er at det er helt utrolig kjedelig. "De første syv gangene er pyton", har fattern alltid sagt. Og han har rett. Det er blodsmak i munnen, betong i beina, rytme som en kjepp og underholdningsverdi som en tørr potet. Det er hode mot kropp, mann mot natur og nasjonalromantikkens begravelse. Men det blir bedre. Det er meningen at du skal hate det de første gangene.

Hvis du bare klarer å karre deg gjennom de første rundene. Hvis du klarer å overgå en kropp som verker, et hode som skriker etter sofaen og en mage som spiller triste jazzlåter om potetgull. Da blir det bedre. Og før du vet ordet av det, så elsker du det. Plutselig er du ute og løper i snøstormen og gir tommel opp til vilt ukjent forbipasserende på gaten.

Men så kommer man hjem igjen. Kald, blåfrossen, svett og uggen. Hele kroppen kollapser inn døra og man hiver etter pusten som en trekkhund.

Etter å ligget som et slakt på kjøkkengulvet begynner jeg den lange ferden opp trappa mot dusjen. Må. Tine. Kroppen. "Kan du stikke hodet innom plutten"? roper frøkna fra stua. Så venter kunststykket å liste seg på kattepoter inn til plutten for å sjekke ståa uten å vekke ham. Jeg hopper listig rundt på parketten for å unngå de knirkete partiene og føler meg frem som en tyv i natten. Jeg prøver å holde munn og nese lukket, men er fortsatt andpusten og det føles som å drukne.

Jeg nærmer meg senga, men jeg verken ser eller hører noe. Jeg knirker meg et hakk nærmere, bare så jeg akkurat ser over ripa på sprinkelsenga og der ligger han. Den lille kroppen ligger med rumpa i været og sover uten en eneste bekymring i verden. Det lille ansiktet er fylt med ro og han har ingen bekymring i verden der han fredfullt ligger og smatter på sin smokk.

 

Og så kommer lyden jeg har ventet på, den mest fantastiske lyden som finnes.

 

Hush

 

Det er en lyd så rolig og fredfull, så betryggende og varmende.

 

Hush

Den lille lyden fra den lille kaninnesa som forteller meg at alt er bra. Det er ikke rare lyden egentlig, bare et lite hush, men likevel så er den alt som betyr noe.


 

/ lik hvis du liker

Følg Pappahjerte på Facebook

Alvorsprat med sjefen

Jeg hadde en alvorsprat prat med sjefen i dag og jeg er egentlig litt usikker på hvordan det gikk. Planen var å være dønn ærlig rett fra start, men nå har jeg en uggen klump i magen. Jeg gjengir derfor hele samtalen etter beste evne, så kan du bedømme selv.

 

 

- Okei Peter, vi trenger å prate sammen. Du har vært hos oss en god stund nå og... ja, hvordan synes du egentlig at det går selv?

- Ehm.. nei altså, jeg er kjempefornøyd jeg. På starten var det ganske tøft, jeg skal innrømme det. Det var mye nytt å sette seg inn i og jeg har jo aldri jobbet med noe liknende før. Flere av arbeidsoppgavene var jo faktisk ganske kjedelige i starten.

- Ja, det er godt du sier det selv Peter, for det er vel det jeg har følt også.

- Jaha, altså er du misfornøyd?

- Nei, på ingen måte, men du har kanskje virket litt umotivert til tider. I et så lite miljø så er vi avhengige av at alle drar i samme retning og noen ganger så har jeg vel stilt spørsmålstegn ved motivasjonen din.

- Jaha, men er det så rart da? Timelønna er latterlig dårlig, arbeidstidene er helt uvirkelige og du som sjef kan av og til være en kravstor k-...

- Kravstor hva da?

- Ehm... Ok, kan jeg snakke rett fra levra her?

- Selvfølgelig.

- Nei altså, noen ganger så synes jeg at du er en skikkelig kødd. Du tvinger meg til å jobbe midt på natta og forventer at jeg skal gjøre alt du ber meg om med et smil. Du kaster kaffekopper rundt og du roper meg midt opp i trynet når jeg så absolutt ikke har fortjent det. Alt skal skje nøyaktig når det passer deg og du forventer at jeg skal gjøre alle mulige drittjobber uten å blunke. Du tar aldri selvkritikk og noen ganger så lurer jeg på om du i det hele tatt vet hva jeg heter.

- Wow... ok, det... wow. Du har tæl Kihlman, jeg skal gi deg det. Men allikevel, til tross for alt dette, så skriver du til alle vennene dine på facebook at det er verdens beste jobb?

- Ja, men det er jo klart! Selv om arbeidsforholdene er ganske kummerlige, så er det jo ingen andre steder jeg heller vil være enn her. Jeg lever for denne jobben, jeg er født for denne jobben, helsike heller mann, denne jobben er jo selve meningen med livet!

- Jaha ja, så du sier ikke opp altså?

- Hva, sier opp? Nei! Hallo, du vet da at jeg er villig til å gjøre alt for deg. Jeg har jo sagt det gang på gang på gang, må jeg virkelig si det én gang til for at du skal forstå?

- Si hva?

- Greit... Du skal virkelig ha meg til å si det du? Ja vel, her kommer det: Jeg elsker deg, mann. Jeg har elsket deg siden dag én. Du betyr alt for meg og jeg kommer til å stå ved din side og støtte deg gjennom hele livet, uansett hva som skjer til den dagen jeg dør.

- Den er grei Kihlman, da sier vi det. Nå tar vi oss litt lunsj, hva? Smør ei skive til meg, er du grei.

 

 

/ lik hvis du også har en kravstor sjef i heimen, men verdens beste jobb

Følg Pappahjerte på Facebook (og takk til Lone Olsen for ideen)

Innerst i skapet...

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Da Peter skrev sitt innlegg om Fotballfrue, la han ved et bilde av seg selv iført kun en bokser. Jeg kan bekrefte at han ikke hadde regnet med at hverken saken eller bildet skulle bli lest og sett av nesten 500 000 mennesker.


 

Hans største bekymring var at det var litt trist at han ikke hadde fått trent noe særlig i høst. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var; takk og lov for at mannen hadde rent undertøy i skapet.

Her i huset er det nemlig jeg som har ansvaret for tøyvasken. Jeg sorterer, jeg vasker, jeg henger opp, jeg bretter, og jeg legger det pent inn i skapet. Dette er ikke ment som sutring, Peter vet utmerket godt hvordan man setter på en vaskemaskin, men han syns det er så dørgende kjedelig. Og siden jeg syns det er forferdelig å gå tur med hunden rett før leggetid om kvelden, så har vi gjort det enkelt: Jeg vasker tøy, Peter lufter bikkja. På den måten vinner begge to; han syns det er godt med en luftetur før tannpussen, og jeg er i overkant opptatt av duftende tøymyknere...

 

 

Kall det gjerne en fetisj. En fetisj som altså har medført at jeg er ganske glad i å vaske tøy. Når jeg bruker lang tid på butikken, er det ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal lage til middag. Eller fordi jeg ikke finner boksen med hakkede tomater eller pakken med lettkokte havregryn. Jeg koser meg ved hylla med vaskemidler... Der står jeg, lenge lenge og lukter på de forskjellige flaskene. Det er jo helt fantastisk; etter en vask kan tøyet lukte sommer! Eller vår! Eller vanilje! Eller jojoba! Eller flower power!!

Men jeg har ikke alltid hatt det sånn.

For da jeg gikk gravid for to år siden, gjorde kroppen min en helomvending. Over natten gikk de tingene som stod øverst på lista over det jeg elsket høyest her i verden, plutselig over til å bli ting jeg ikke kunne utstå. Tacoen smakte aldeles forferdelig, og lukten av stekt mat kunne sidestilles med brekningsmiddel ( ...og det faktum at Peter plutselig ble den mest irriterende fyren på kloden, ja det er muligens verdt et eget innlegg).

I takt med at magen min vokste, brakk jeg meg hver gang jeg nærmet meg vaskemaskinen. Først trodde jeg at jeg var blitt allergisk mot å vaske tøy, men innså raskt at det var den kvalme parfymelukten fra vaskemiddelet som forårsaket problemet. For en sorg! Dette medførte at jeg måtte kutte drastisk ned på tøyvaskingen, jeg vasket kun da det nærmet seg krisetilstander i klesskapet, og fylte maskinen til randen når jeg først satte den på. Jeg ble faktisk nødt til å gi bort alle tøymykner-favorittene til min lillesøster. De stinket - og det holdt ikke å sette dem bort, jeg ble kvalm bare av tanken på at de var i huset.

 

 

I dag er jeg rimelig flink til å sette på vaskemaskiner jevnlig, men én ting henger igjen fra graviditeten: jeg setter aldri på halve maskiner. Derfor hender det en gang i blant at jeg må «spare» på skittentøyet, helt til jeg får fylt maskinen. Økonomisk korrekt så klart, men aberet med dette er at far iblant går tom for boksere...

Og nettopp av denne grunn, har far en forferdelig sparebokser liggende i skapet. Denne bør ikke se dagens lys, men innimellom hender det at den gjør det likevel. Når han glemmer å si fra til mor om at nå, ja nå begynner det å bli skralt i rekkene i undertøysskuffen, så drar han på seg dette slaskete, hullete plagget. Helt nederst, innerst i skuffen, ligger den:

 

 

Jeg vet det er krise når mannen i huset tasser rundt i en hvit, hullete, utvaska bokser som i tillegg er tre nummer for stor. Når jeg oppdager hva han har på seg, så ser jeg blikket hans som sier: «Huff, jeg har på meg sparebokseren min, jeg... Skulle så gjerne hatt noe rent undertøy... Men jeg tør ikke kommandere deg til vaskerommet heller...» Istedet kikker han bare ned og rødmer litt. Dette syns jeg er så usannsynlig søtt. Så da løper jeg sporenstreks til vaskerommet og setter på en vask.

Sannsynligvis må jeg ha fem ganger så mye undertøy som Peter, for jeg når aldri bunnen av undertøysskuffen min. Men hvis jeg en gang kommer til å gå tom for rene truser... Ja da er det faktisk ganske krise. For selv mor har en skikkelig sparetruse liggende. Den har aldri sett dagens lys. Peter vet ikke at den eksisterer.

 

 

Så kjære Peter. Den dagen du oppdager din samboer i denne lekre doningen, ja da håper jeg virkelig det skyldes at du har smelt meg på tjukka igjen, at jeg lider av seriøs svangerskapskvalme og ikke klarer å nærme meg vaskerommet. Hvis det ikke er tilfellet... Da er det på tide å skaffe barnevakt og booke en helg på spahotell, for da trenger forholdet vårt seriøst all den hjelpen det kan få!

/ lik hvis du tør å innrømme at du også har en...

Mer fra Mammahjerte:
- Julefrokosten
- Papparutiner

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dagens høydepunkt

Etter en lang dag på jobb står jeg atter igjen utenfor den hvite døra og pakker bilnøklene ned i jakkelomma. Så åpner jeg døra med et knirk.

Den første som hører meg er vovsen. Han spretter opp og kommer løpende i fullt firsprang mot inngangsdøra mens klørne rasler som tusen sabler og halen smeller gjennom luften som en ridepisk. Han kaster seg over meg og logrer så det er like før rumpeslipset slites løs og fyker veggimellom.

 

 

Det neste jeg hører er et oppstemt hyl og lyden av tassende tøfler...

Kanskje fra inne på kjøkkenet, kanskje fra ute i stua. De små tottene runder hjørnet og plutselig står plutten der og ser på meg. Han måler meg opp og ned. Først spørrende, så smilende. Jeg klarer ikke å lese ham. Han står gjerne med en gulrot i hånda. Eller en mopp. Eller med hele neven dypt forankret i en liten boks med rosiner. Han gir meg bare blikket og spiller ballen over på min banehalvdel, så jeg tar sjansen. Jeg flerrer av meg jakka, setter meg ned på huk, åpner armene og spør ydmykt og prøvende: "Pappa få klem..?"

Så venter jeg på hans dom...

 

 

Det er ingen annen følelse, ingen sum penger, ingen mengde gull eller antall kameler i stallen som kan måle seg med følelsen av å se ansiktet hans eksplodere i et kjempestort smil i det han tar rennafart og river meg over ende i verdens største knuseklem.

 

 

Livet som småbarnsforeldre kan være hardt arbeid, mye rydding, mange bleier, mye innetid og lite annet. Men så er det heller ingenting som kan nå et lite barns helhjertede smil til knærne.

 

 

Ha en strålende fin dag, folkens!

Og en goood uke ønskes alle småbarnsforeldre, bestemødre, hundeiere, rosabloggere, tollere, fariseere, fyrbøter, sjarlataner og lakatarmer :)

/lik hvis du er en av disse

Først pysj, så rosin

Her skulle jeg bare kose meg med søndagsfrokosten og nyte den vakre smakssymfonien av egg, bacon og kaffe, men så blar jeg opp gårsdagens Dagbladet Magasinet og blir totalt oppslukt av saken "Redd Barna - Mange foreldre tør ikke lenger sette grenser. Svikter vi når vi lar barna bestemme?"

Siden jeg antar at mange fortsatt ikke har lest saken i Dagbladet, så gidder jeg ikke å kommentere den i særlig stor grad. Den var uansett et snusfornuftig makkverk med en tydelig agenda som langt på vei overskygget intervjuobjektene med hoverende boksitater i mengdeforholdet smør på flesk på bacon, spør du meg. Så derfor tar vi heller bare essensen av debatten med oss videre. Har norske småbarnsforeldre blitt maktesløse nikkedukker for sine barn?

Jeg leste en gang en leder skrevet av en dame som utvilsomt hadde tonnevis med rapporter og tall å basere sine uttalelser på. Hun sa så flott at vi må slutte å kalle det "oppdragelse". Vi voksne må slutte å si at vi skal oppdra barna våre, for det blir så altfor nedlatende. Så hva skulle vi heller kalle det? Veilede. Veilede! HER mener jeg at litt av problemet ligger. Når vi ikke lenger kan si at vi skal oppdra barna våre, men veilede dem, så gir vi fra oss altfor mye makt til noen som på ingen måte er skikket til å ivareta den makten. Det er noe veldig galt med retorikken her. Vi sveiper beina under på vår egen autoritet som foreldre og løfter barna til et kunstig høyt trinn på rangstigen. De er barn, de skal ikke veiledes, de skal oppdras.

Å veilede barn høres ut som et begrep man kan studere seg frem til med akkurat riktig mengde caffè latte og forstå-seg-påisme, men som ikke byr på noen reell forståelse utover det teoretiske. Å oppdra barn skal være mer enn å være deres rådgiver, jeg mener det betyr å kunne fortelle dem hvor skapet skal stå og at sånn er det bare. Middag før dessert, fordi sånn er det bare. Først pysj, så rosin.

 

 

Pappa, lekekamerat og sjef
Her er det mulig jeg tar feil, for som sagt, jeg er ingen ekspert og godt er det. Jeg trenger ikke ørten ulike bøker til å fortelle meg om ørten ulike måter å oppdra mine barn på. Jeg velger å basere oppdragelsen av mine barn på sunn fornuft, skjønn, kardemommeloven, min egen barndom og inspirasjon fra andre. Ser jeg et lurt triks hos et vennepar, så kopierer jeg det og prøver det her hjemme også. Gjennom slik prøving og feiling kommer jeg etter hvert frem til en formel som fungerer for meg, mitt hjem og mitt barn. Ingen lærebok nødvendig. Og når ble plutselig ikke sunn fornuft godt nok? Jeg trenger ingen forskningsutredning for å fortelle meg at småbarn ikke burde løpe rundt med saks, på samme måte som jeg ikke trenger de 10 bud til å forstå at det er dumt å slå i hjel andre. Den klarer jeg å regne meg frem til selv, takk.

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er riktig, slik artikkelen i Dagbladet antyder, å hele tiden underbygge sine valg på forskning og psykiateres bedrevitenhet. Jada joda, i undersøkelser av 40 000 barn så kan du helt sikkert finne hovedtrekk som gjelder for de fleste, men jeg mener at det blir helt feil å basere oppdragelsen på forskningsdata og ekspertanalyser. Barn er ikke konstante verdier som lar seg kvantifisere i et regnestykke, de er snøfnugg.
 

Mitt hus
Ved å lene seg på råd fra eksperter tror jeg også videre at man vil bli frarøvet selvtilliten til å ta egne valg og stå for disse. Og det vil paradoksalt nok bli vanskelig å oppdra egne barn hvis man lar andre voksne oppdra en selv til å oppdra ens egne barn. Jeg hører stadig om ulike tilnærminger til oppdragelse, enten det er "la barna ligge og gråte"-teknikken eller om det er fri utfoldelse uten rammer. Min tilnærming til dette er at jeg prøver meg frem, ser hva som fungerer for meg og mitt barn. Om det ikke funker for oss, så funker det ikke for oss. Jeg gir da blanke i om det har fungert for 100 000 amerikanske barn. En viktig tommelfingerregel her er: My house, my rules.

 

 

Som en mann som ligger og vaker i brytepunktet mellom tøff og myk, så prøver jeg hele tiden å balansere ut mengdeforholdet mellom lekeonkel og sjef. Jeg tror dog det er viktig med begge, for som det heter: "Ekte menn sitter ikke barnevakt for barna sine. De oppdrar dem". Problemet er at man så gjerne vil være bestevenn med barna sine, men det er helt nødvendig med en naturlig maktbalanse mellom barn og voksne. De voksne må stå over barna i næringskjeden, hvis ikke mister man all autoritet og blir behandlet som en venn, ikke en autoritet. Noen ganger må man kunne si at "Vi er voksne, du er et barn, that's that og sånn blir det bare". Litt som på en arbeidsplass. Noen må ha muligheten for å kunne sette ned foten og si "Sånn er det og sånn blir det."
 

Voff voff!
For å trekke en dristig parallell, så er barneoppdragelse ikke så veldig forskjellig fra å oppdra en bikkje. De samme grunnreglene gjelder for maktbalanse og respekt. Hvis du aldri setter noen begrensninger for hva hunden får lov til, vil du raskt miste kontrollen og vipps så står den på stuebordet og spiser maten din. Hunden må vite at du er sjefen, sånn er det også med barn. Hvis de ikke respekterer deg, så vil de gjøre hva de vil. Blir de aldri fortalt at det er en tid for å sitte skolerett og en tid for lek, så vil de alltid prioritere enkle utveier. Derfor mener jeg det må være mulig å sette ned foten, sette seg i respekt og vise at det er de voksne som går med buksene, ikke motsatt.

 

 

Jeg tror kanskje litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger. Jeg mener det må være lov å ta barna litt i øra hvis alt går rett åt skogen. Det samme gjelder med hunder. Om hunden din ikke adlyder deg, men stiller seg til motverge og glefser etter hånden din, ja da må du faktisk brette opp ermene, sette skapet på plass og fortelle hvem som er sjefen. Det nytter ikke å veilede en hund. Jeg mener det handler om respekt og det er ikke snakk om maktmisbruk, men oppdragelse. Man må kunne sette ned foten og si at "Her går grensa, ikke lenger nå. Jeg er voksen, du er barn, jeg bestemmer og sånn er det bare. Først pysj, så rosin."

 

 

Her går det selvfølgelig en hårfin grense, for all bruk av autoritet må være rettferdig og berettiget, ellers vil det raskt bite deg i ræva. Det nytter jo ikke å klage over at barna dine roper til deg, hvis du roper til dem. Husk at barn er et speilbilde av dine handlinger.

Jeg har bevisst ikke lest en tøddel om hva ekspertenes råd, pedagogikk eller forskning viser i forkant av å skrive denne teksten og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg tar helt sikkert feil i mange av mine påstander og det er akkurat sånn jeg vil ha det. My house, my rules. Jeg baserer oppdragelsen av mitt barn på sunn fornuft og kardemommeloven. Eksperter og andre forstå-seg-påere som kommer og banker på min dør, må regne med å bli behandlet på samme måte som Jehovas vitner. Nei takk, ellers takk, adjø.

 

 

/Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på facebook

Godt hvitt år!

Vage nyttårsforsetter er for pyser. Langvarig selvpining derimot, det er stor idrett for menn med hår på kassa. De siste par årene har det gått sport i å pønske ut nye måter å utfordre meg selv på i året som kommer. Og etter å ha kuttet røyk, snus, brus og sukker med stor suksess, har tiden kommet for å ta det hele til et helt nytt nivå.

Nix alkohol i hele 2014.

 


Jepp, jessør. Jeg setter alkoholen på hylla, hiver meg på vannvogna og kliner til med et helt hvitt år! Nei da, jeg har verken blitt kjip, gått bananas eller funnet Jesus. Dette er intet annet enn et bevisst livsstilsvalg i selvpiningens navn. Jeg elsker jo en god utfordring og når jeg først har stilt meg selv et slikt spørsmål, så klarer jeg ikke å takke nei. Monologen jeg hadde med meg selv, som ledet opp til denne beslutningen, gikk noe slikt som dette:

"Hmmm, hva skal jeg kutte ut i år da?? Potetgull eller kanskje neglbiting?"

"Æh, alt for lett. Ta noe vanskelig. Hva med... alkohol?"

"Nei nei nei, alkohol?! Er du gal mann, det høres ut som en forferdelig plan!"

"Hvorfor det?"

Og jeg bare: "Men hva med vinglasset til fredagstacoen? Og grillmaten til sommeren? Hva kommer alle vennene dine til å si, tenk på julebordene da mann?!"

"Vel sorry mate, men dette skjer. Jeg har vært alkoholens marionett mang en gang, men i år er det jeg som bestemmer."

"Pøh, du kommer til å bli tidenes festbrems!"

"Å jasså, så du tror ikke jeg klarer det?

"Nix"

"Bring it on!"

 

Så i 2014 blir det vann til hverdags, vann til fest! :-D

 

 

 

Før jeg begynte å skrive denne teksten, så var jeg fortsatt ikke helt 100 % overbevist, men nå merker jeg bare at godfølelsen sprer seg i korpus. Jeg tror egentlig mange ville hatt godt av et hvitt år, men jeg har ikke tenkt til å prakke på deg noen moralsk, snusfornuftig tale og raljere om at alle burde gjøre som meg. Gjør hva du vil du, men ikke forvent at jeg danser på bordet i 2014. Sånt passer seg bare når man har sølt gin i tonicen. Og pssst: Det er folk som danser edru på bordet du virkelig skal passe deg for ;-)

Skål!

/ lik hvis du tenker "Tja, det var kanskje ingen dum idé?"

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits