Japan

Vodka, barn og livet før alt dette

Det har vært så rart den siste uken å se tilbake på hvordan livet var for 10 år siden. Før barn, før hus, før blogg, før alt dette. Så utrolig forskjellig alt er! Den eneste likheten jeg har funnet til nå, er den slående likheten mellom reaksjonen på litt for mye mongolsk vodka og litt for mye barnepass.

For enten man befinner seg på et studenthjem i Japan og skal tøffe seg for eplekjekke amerikanere, eller man prøver å holde styr på to små barn ruset på store mengder påskegodteri, er effekten den samme:

 


Lights out! (0 % vodka, 100 % barn) ;-)

 

Det er i det hele tatt rart hvordan livet tar så mange uventede vendinger langs veien. Jeg husker så godt fra tiden i Japan at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva jeg skulle gjøre senere i livet. Jeg tenkte at det halvåret ville være en fin mulighet til å få tenkt seg litt om, men om jeg så hadde tenkt i 1000 år, ville jeg aldri klart å tenke meg til dette!

Puddingmyk pappa, boende i Larvik med verdens fineste to småttiser, en av landets største blogger og en kjæreste som er søtere enn en kurv full av valper.

 

 

Men tenk så gøy det er at livet holder så mange overraskelser på lur! Man vet jo aldri hva som kan komme til å skje, hvor man er i morgen og hvem man møter der. Og det er vel egentlig både like skummel som det er fantastisk. Heldigvis er jeg langt fra så voksen som jeg alltid har trodd jeg skulle vært innen nå. Kanskje blir jeg aldri helt voksen. Den tanken liker jeg godt.

Og med den tanken i hodet skal jeg skru av macen, løpe ned i stua og kose plutten halvt i hjel mens vi titter ut på regnværet. Når lillesnuppa våkner, skal vi sæla på og besøke et vennepar borti gata. Og sånn går no dagan. Og vi har aldri hatt det bedre!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Mon tro hva som venter rundt neste sving :-)

Les også: "Dagens gullkorn - Smittsom"

For mer moro --> * Følg Pappahjerte på Facebook *

Pass deg for maten!

Hvis du noensinne har tenkt å reise til Japan: Pass deg for maten!

 

OSAKA, JAPAN - NOVEMBER 17: Japanese Curry Chef in Osaka, Japan on November 17, 2013. A Japanese curry chef prepares rice with curry at his restaurant in Dotonbori street

 

Da jeg suste til Japan for 10 år siden, hadde jeg hørt mye godt om maten. Misosuppe, sushi, grønnsaker, fisk, alt sånt som kroppen liker. Problemet var bare at de hadde veldig mye annet godt også. Ting som kanskje ikke nødvendigvis var like sunt, og det fikk jeg raskt kjenne på kroppen... ;-)

Før avreise lovte jeg daværende kjæreste at jeg skulle være litt flink med maten og komme tilbake freshere enn da jeg dro. Men vi kan vel pent si at det ikke gikk helt etter planen. Det startet kjempedårlig allerede i Tokyo. Livredd for å bestille noe feil eller vondt, gikk jeg for enkle snarveier. McDonalds og småkaker. Ingen fare, det var jo bare noen få dager.

 


The food of champions... niet ;)

 

Men som student boende på campus langt oppi fjellene, ble de fleste måltidene inntatt i skolens kantine. Og der fikk jeg meg fort en ny livrett: Katsu karre! En nydelig japansk karrirett, servert med masse ris og en panert, fritert snitsel (tonkatsu). Jeg stiftet også fort et litt for nært vennskap til friterte kyllingbiter med hoisin-saus og ris. Jeg ble også veldig fort kjent med to nye begreper: Nomihoudai og tabehoudai; drikk så mye du vil, spis så mye du vil.

Det ene førte til det andre, og det tok ikke lang tid før konsekvensene kom til overflaten, på høyst ydmykende vis...

 

japanese curry and tonkatsu with rice on wooden table
Katsu karre! #omnomnom

 

Den friterte kyllingen hadde aldri noen sjanse... (R.I.P)

 

For vi hadde kommet spesielt langt i studieåret før vi alle måtte stille til skolens obligatoriske legesjekk. To dager senere var det tilbake igjen for resultatene. Én etter én fikk man utlevert papirer, tommel opp og takk for i dag. Men da det endelig var min tur, skjedde det som ikke skulle skje.

Jeg fikk mine papirer og skulle akkurat til å gå videre, da jeg kjente at noen prikket meg i siden. Og der sto det en bitteliten sykepleier. Hun må ha vært rundt 1,30 høy, hvitkledd og helt innlysende underkuet. Som en varsom katt nærmet hun meg, mens hun så på meg med store, ydmyke øyne.

- "Ehm..."

Det var tydelig at hun hadde noe viktig på hjertet, men hennes blyge natur gjorde det vanskelig for henne. Men etter å ha snakket til seg selv på japansk en god stund, fikk hun stotret det frem på vinglete engelsk:

- "Yooou...? Ehm... Youuuuu... Weight. Over?"

Så ga hun meg et nervøst smil og en bunke papirer. På papirene var det bilde av en slags merkelig tegneseriefigur som smilte til sunn mat og så surt på usunn mat. Det var kostholdsråd på ape-nivå. Jeg fant det hele rasende festlig og fylte lokalet med rungende latter.

Men da tittet den mikroskopiske kvinnen bare på meg igjen, fisket frem en bitteliten finger og pekte på arket. Så pep hun fra seg igjen, så ydmykt og forsiktig som bare en japaner kan. Men effekten var total:

- "Yooou... ehm... fat?"

Latteren dro i nødbrekket og kjeven stanset midt i et gapskratt. Stillhet. Jeg hørte hvordan gjengen rundt meg gjorde alt de kunne for å ikke bryte sammen av latter. Jeg prøvde å skylde på dårlige knær, jeg prøvde å skylde på feil utregning av BMI, jeg prøvde mye rart, men den pittelille kvinnen bare smilte høflig og nikket intetsigende.

Da jeg prøvde meg igjen, pekte hun på den delen av testen som viste at jeg hadde et kolesterolnivå som gikk OVER maksverdien! Så viste hun igjen til figuren på arket som smilte til gulrøtter, men ga surmunn til kake.

Og da kjente jeg at det var på høy tid å gå. Slukøret, utspilt og avkledd. Jeg følte et veldig behov for å hevne meg og kunne sikkert spist hele den lille sykesøsteren i ett jafs om jeg ville, men det hadde vel bare blitt feil det også. Så hvis du skal til Japan, ta det fra meg: Pass deg for maten ;-)

 

Et lite monter av ting som kan få deg i trøbbel ;-)

 

Egg og mais kokt i vann fra varm(!) kilde.

 


Hei døh: Pass deg for maten ;-)

 

/ Opp som en brølende løve, ned som et fullstappet pølseskinn.

P.S. Dette blir min siste historie fra Japan for denne gang. Håper dere har likt japanske dager, men nå er det tilbake til 2016 igjen :-)

Les også: "Slik holder vi forholdet HOT!"

For mer moro og tullball --> Følg Pappahjerte på Facebook

Den mystiske fabrikken

Dette er historien om den fantastiske utsikten fra rommet mitt i Japan, og den sjokkerende sannheten om den mystiske fabrikken.

 

 

Jeg husker så godt den fantastiske utsikten fra rommet mitt på studenthjemmet i Japan. Fra første gang jeg gikk inn på rommet og dro fra gardinene, var jeg forelsket. Hjemme i Norge var jeg blitt vant til den relativt nitriste utsikten fra leiligheten, rett ned på tungt trafikkerte Sars gate på Tøyen. Der asfaltstøvet lå som et brudeslør i vinduskarmen og bilene brummet forbi i en evigvarende kakofoni av motordrønn og eksos.

Men fra det store vinduet på rommet mitt i Japan, var jeg fri. Bare den store skogen som ledet ned til havet, og den lille byen på den andre siden av bukta. Fjellene som ruvet i bakgrunnen og en stor himmel til å ramme det hele inn. Fortryllende.

 

 

Time etter time kunne jeg sitte der og drømme meg bort. Se på de rare trærne og aldri slutte å la meg fascinere over at verden endrer seg så mye bare man flytter på seg. Trærne blir annerledes, dyrene blir annerledes, luktene, smaken, folket, lufta, ja alt blir annerledes bare man reiser langt nok.

Og tanker som dette satt jeg og koste meg med mens jeg nøt utsikten fra rommet. Og selvfølgelig; fabrikken. For det idylliske bildet der hav møter natur, ble brutt av bare én ting: Den mystiske fabrikken. Midt i det hele lå den som plommen i egget og slurpet til seg oppmerksomhet. Hver gang jeg tittet ut var den der, og hver eneste gang var den i drift. Morgen og kveld, natt og dag - alltid i drift.

Det fikk meg til å lure: Hva lager egentlig der nede? Det må jo være umåtelig populært siden de aldri tar seg pauser. Jeg så for meg hvordan det dag ut og dag inn satt japanere på rad og rekke i fabrikken, hvordan de snekret i vei på et eller annet, mens sjefen pisket dem rundt. Hvordan så det ut der inne når salget gikk så det sang, og hvor i all verden kunne jeg få kjøpt det de lagde?

Jeg kunne jo spurt noen, men jeg likte også tanken på å ikke vite. Mysteriet og de mange spørsmålene. Men en vakker dag fikk jeg nok. Jeg MÅTTE ha svar! Hva i all verden er det de lager på den lille fabrikken?

 

 

En dag vi var på busstur ned til byen, la jeg merke til at det gikk en vei helt ned til fabrikken, så dagen etter fant jeg frem joggeskoene og la i vei. Ned de bratte bakkene fra den lille fjellknausen skolen lå på.

Og etter en god stund, etter å ha jobbet meg nedover en lang nedoverbakke som snirklet seg frem og tilbake gjennom spennende japansk natur og over falleferdige broer, kom jeg til slutt rundt en sving. Der så jeg et lyskryss og en liten avkjøring et stykke unna. Og et skilt. Jeg snudde meg og så opp mot skolen. Jo, dette måtte være stedet. Det lå ingenting annet i disse traktene, dette måtte være stedet!

Jeg kjente gleden og spenningen blafre i magen som sommerfugler. Svetten rant mens joggeskoene knitret mot grusen. Endelig skulle jeg få svar! Alle mine tanker og teorier, endelig lå svaret bare noen få meter unna.

 

 

Men da jeg så skiltet, stoppet hele verden opp. Ikke bare beina, også hjertet takket for seg og stupte ned i magen. Blodet frøs til is, nakkehårene reiste seg og kalde gufs red ryggen som en mare.

Den trivelige lille fabrikken som i mitt hode hadde vært full av liv, viste seg nemlig å være nøyaktig det motsatte. For det var så absolutt ikke et trivelig lite verksted der lystige alver lagde artige små leker på oppdrag fra julenissen.

Å nei da.

Ikke engang i nærheten.

Det var et krematorium.

 

 

/ Snipp snapp snute, så var utsikten ute.

Les også: "På villspor i Tokyo - del 1"

For mer moro --> Følg Japanhjerte på Facebook

Livet som student i Japan

For 10 år siden reiste jeg altså til Japan for å tilbringe et halvt år der som utvekslingsstudent. Etter noen dager alene i Tokyo, reiste jeg lengre sør i landet for å gå på skole ved en liten by som heter Beppu.

 

 

Beppu! <3 (sett fra skolen)

 

Jeg visste absolutt ikke hva jeg bega meg ut på, men det halvåret vil nok for alltid stå seg som noe av det beste, rareste og mest fantastiske jeg noensinne har gjort. Og nå som jeg sitter her og blar gjennom bilder og vekker til live gamle minner, blir jeg så glad, rar og uvel.

Og det må jeg bare si: Hvis du eller noen du kjenner noensinne får muligheten til å reise utenlands for å studere eller lignende: Go for it! Hvor enn reisen går, bare gjør det. Hvis tiden passer og du tenker at det kan løse seg, bare hiv deg på. Slike sjanser kommer ikke så altfor ofte i livet, og når de kommer, må man bare hive seg rundt.

Og det kjenner jeg vel mer på nå enn noensinne, her jeg sitter med to små kids, hund, hus, ring på finger, regninger og hele den sulamitten der. Det er selvfølgelig ikke umulig å reise senere i livet heller, det er bare så utrolig mye lettere når man er ung og bundet av færre tråder.

For å kunne sitte her 10 år senere og se tilbake på bilder fra den glade studenttilværelsen i Japan, gjør meg glad i sjela. Og ikke bare de fine minnene, men også de ikke fullt så fine. Slik som den gangen vi drakk sake og sang karaoke 8 timer i strekk, for deretter å valse rett ut i morgenrushet, nakenbade midt i byen og gå rett på forelesning.

 

 

Men aller mest det fine og alle de fantastiske menneskene jeg møtte langs veien.

Slik som den gangen jeg satt på et lyntog fra Tokyo til Beppu og "pratet" med en voksen mann fra Hiroshima i flere timer utelukkende ved å tegne på en blokk.

Og den søte japanske jenta som jeg tror ble litt forelsket i meg da det viste seg at jeg var flinkere til å spille håndball enn resten av gutta på skolen, og hun fortalte meg historien om bestefaren hennes som bare én gang i livet hadde tatt én dag fri fra jobben sin i Hiroshima. Dagen da en amerikansk atombombe jevnet hele byen med jorden, 06. August 1945.

Og den gangen vi samlet sammen en gjeng og dro på safari ut i fjellene bak skolen og endte opp med å bade i et gigantisk fossefall.

 

 

Eller da Mario fra Sveits tok meg med til en ukjent bakgårdsrestaurant i et helt ukjent strøk av en helt ukjent liten landsby, og jeg fikk servert den kanskje beste maten jeg noensinne har smakt.

Og den kvelden jeg for første og siste gang fikk et ublidt møte med mongolsk vodka. For i kjent norsk stil skulle jeg vise dem at mongolsk vodka ikke var noen match for en hardbarket student fra Norge. Viste seg at jeg tok feil. Kjempefeil.

 

 

Eller den gangen vi var på en karaoke, da døren plutselig ble revet opp og den gigantiske rektoren fra skolen (et fjell av en mann fra Samoa med gulltenner) kom inn og sang en Sinatra-låt vakrere enn Sinatra selv kunne drømt om.

Og selvfølgelig vår søte lille Sensei i japansk språk, som ganske innlysende hatet min mangel på japansk arbeidsmoral, men som nok likevel var litt glad i meg uansett. For jeg husker godt smilet hennes da jeg klarte tråkle meg gjennom hele denne teksten under eksamen i japansk muntlig:

 

 

 

Eller da jeg reiste rundt i landet og så byer og øyer jeg aldri før har hørt om, der muligens ingen annen nordmann har satt sin fot!

Og selvfølgelig alle de gangene jeg lot kroppen marinere i glovarmt vann fra varme kilder som lå i fjellene bak skolen, og sørget for at jeg aldri var mer enn noen meter fra et skåldende varmt bad.

 

 

Jeg savner alt det der. Skikkelig! Men jeg er så utrolig glad for at jeg fikk være en del av det. Til og med de rare kveldene vi koblet alle pc-ene våre sammen og spilte dataspill med en gjeng datanerder fra Sør-Korea, som viste seg å være helt uslåelige i alt.

Så er det også et par enkeltepisoder jeg husker spesielt godt. Slik som den gangen jeg fant ut hva de egentlig lagde på den mystiske fabrikken jeg så fra vinduet på rommet mitt, og ikke minst den hysteriske seansen fra da vi var på skolens obligatoriske helsesjekk.

Men det er en heeelt annen historie. Og de to historiene får du i morgen ;-)

Og du, hvis du kan: Reis.

 

 

/ Og ja, jeg leste faktisk ALT på den lappen over der. Og besto ;-)

For flere historier og japanske røvere --> Følg Japanhjerte på Facebook

Rare skilt i Japan - del 2

Grunnet overfylt arkiv av morsomme rariteter, følger vi i dag opp med runde 2 av rare skilt og morsom engelsk i Japan. Enjoy! :-)

OBS: Dette er del 2. Første runde finner du her --> "Rare skilt og merkelig engelsk - del 1"

 


Hunden litt sliten i påsan? Ta den med på hundehealing og øremassasje!

 


Nordisk gla´ost? Må vel i så fall være snakk om pult ost... #badumtss

 


Når det romler i magen, du sjekker klokka og den viser 24:30 (...), ta en tur på McDonalds i Tokyo ^_^

 

For dere som ikke vet hva Bukkake er: Det har ingenting med kake å gjøre. La oss bare si at det er en slags nakenlek med litt for mange deltakere...

 

Etter en tøff treningsøkt er det lite som smaker bedre enn et stort glass svette. Nam!

 

Ikke bare er de åpne til kl. 25, men de har også et "hjerte" i butikken. Hva betyr det? Like greit å ikke vite.

 


ELSKER bruken av ordet "slap". Vennligst ikke dask vanntanken.. x-)

 


Ikke bare høres det suspekt ut, men dette kvalifiserer vel også til ny japansk rekord i floskler og skrivefeil :-P

 


Ref. forrige innlegg og veldig grafiske advarsler :-)

 


Kondomdress? Ballespark? Seriøst, hva smaker det av dette potetgullet?

 

/ Please do not slap the water tank

Les også: "På villspor i Tokyo - del 1"

For mer moro og japanske røverhistorier --> Følg Pappahjerte på Facebook

Rare skilt og merkelig engelsk - del 1

En ting du garantert vil finne i Japan, er rare skilt med herlige skrivefeil og rare oversettelser.

Her er et lite knippe :-)

 


På smilet å bedømme, tviler jeg ikke på at dette stemmer på en pikk. Prikk, jeg mente prikk.

 

"Vennligst sørg for at all suppe har blitt rengjort for noen..."

 

Rask notis: Fenomenet med rare oversettelser til engelsk er ikke en ukjent sak, det har til og med fått sitt eget navn: "Engrish". Dette kommer av måten språket er bygd opp på, som gjør at L og R lett kan forveksles. Mer enn det klarer jeg ikke å forklare uten at det fort blir kjedelig å høre på, men resultatet av det hele er alt annet enn kjedelig :-)


Kaffe og klepp?

 

Stengt?! Fader asså, jeg som var på jakt etter både kofte og skaller!

 

Vennligst ikke prøv å gjøre to ting på én gang.

 

Kjøp brennevin, få en bamse på kjøpet! (Men sånn seriøst... why?)

 

De skal i hvert fall ha for at advarselsplakatene er grafiske nok... #CRASH!

 


Den følelsen når du plutselig dytter en gammel bestemor av bussen.

 

Uventet valg av nettadresse for et dataspill x-)

 

Redd for å føle deg litt for kvikk og rask en morgen? Ta en forfriskende slurk deeppresso og se om ikke det kan få lagt en skikkelig demper på humøret!

 

/ Sprit og kosebamse, takk!

P.S. I morgen kommer del 2 ;-)

Les også: "Dagens gullkorn - Smittsom"

For mer moro og rare skilt --> * Følg Japanhjerte på Facebook *

Vårblomstring i Tokyo

Når Tokyo kler seg i sin vakreste vårkjole, er det lett å bli forelsket <3

 

 

Hanami er en viktig japansk vårfeiring som finner sted i det de japanske kirsebærtrærne blomstrer. Dette skjer til ulike tidspunkter over hele landet og varierer fra år til år, men i Tokyo treffer den rundt slutten av mars. Og når det skjer er det gatefest på høyt nivå. Se for deg Norge på en vanlig dag kontra Norge på 17. mai.

Den storstilte folkefesten foregår over en veldig kort periode og feires ved at man samler venner, mat og drikke, og setter seg ut under de blomstrende trærne for å feire den fantastisk vakre blomstringen og den kommende våren.

 

Tidlig på´n for å sikre plass, men ser jo litt Viggo ut å være først ^_^

 

Hanami alene er grunn nok til å reise til Japan, for det er så utrolig vakkert når hele landet blir malt i lyserosa toner fra de nydelige blomstene. Spesielt flott blir det midt inne i en massiv storby som plutselig eksploderer i pastellfargede blomster som gir byen en malerisk skjønnhet.

 

 

 

 

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig, men jeg hadde altså klart å valse rett inn i en av årets største begivenheter ved en ren tilfeldighet! Jeg visste vel ikke at det var Hanami, jeg bare dukket opp på nøyaktig rett sted til nøyaktig rett tid. Snakk om flaks!

I ettertid har jeg ikke ord for hvor glad jeg er over at jeg fikk oppleve dette, for å være i Tokyo under Hanami er noe helt ulikt alt annet. Og kanskje var det også derfor jeg umiddelbart ble forelsket i denne fantastiske byen.

 

 

Jeg hadde ingen planer for mine dager i Tokyo, og brukte for det meste tiden på å tasse rundt uten mål og mening, se på folk, besøke spennende severdigheter, spise mais, nyte livet

Siden den gang har jeg hatt en stor forkjærlighet for Tokyo og jeg gleder meg så utrolig mye til den dagen jeg endelig kan ta med barna på tur for å vise dem byen i mitt hjerte. Men til da får bilder duge, så her følger noen knips fra mine første timer i Tokyo, som jeg brukte på å tasse rundt og se på folk, blomster og severdigheter, og kjenne kjærligheten vokse for den fantastiske byen og de forunderlige folkene som bor der <3

 

 

Fisk på pinne, anyone?

 

Hund i pose, anyone? :-P

 

 

 

 

 

/ Sugoi!

Les også: "Da kofferten forsvant, del 1"

For flere bilder og røverhistorier fra Japan --> Følg Tokyohjerte på Facebook

På villspor i Tokyo - del 2

Så der sto jeg. På et stappfullt lokaltog, midt i Tokyo, omringet av 15 millioner japanere og kofferten min var vekk.

OBS: Dette er den andre og avsluttende delen av historien. Del 1 finner du her: "På villspor i Tokyo - del 1"

 

Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Det var som en rambukk av en følelse som sparket meg rett i kronjuvelene. Umiddelbart fikk jeg totalt panikk. Hva? Hvem? Jammen? Hvor? Åherregudhvaiallverdengjørjegnå?! Mamma! Pappa?! JÆLP!!

Helt uten evne til å tenke, hoppet jeg av toget i ren panikk og befant meg plutselig på en liten lokalstasjon langt utenfor allfarvei. Nishi-Nippori, tror jeg kanskje den het. Og bare sånn for å sette tonen, her er et kart over toglinjer og stasjoner i Tokyo...

 

 

Og det er vel egentlig bare indre by. Hvis vi tar med hele Tokyo, så ja... Vær så god.

 

40 millioner passasjerer hver dag. Også meg da.

 

Og midt inni der et sted, på én av disse befant jeg meg. Uvisst hvilken. Alene. På den eneste stasjonen som på mirakuløst vis var helt folketom. Uten koffert. Uten peiling.

Hadde jeg i det minste vært såpass smart at jeg hadde pakket alt det viktigste i reiseveska jeg hadde på ryggen? Nix! Jeg er jo et notorisk kjøtthue, så foruten mp3-spiller, pass, et par bøker og en halvspist sjokolade, lå ALT av verdi og viktighet i kofferten. Alt. Jeg var det man på fagspråket kaller: Fucked.

Først fikk jeg panikk og løp bort til den eneste personen jeg fant på stasjonen, men han forsto ikke det spøtt og gikk videre. Men akkurat i det jeg kjente at det var på høy tid med et altoppslukende panikkanfall, skjedde det noe rart. Kroppen gikk inn i overlevelsesmodus. Jeg innså at jeg kunne legge meg ned og gi opp så mye jeg ville, men det ville jo ikke hjelpe en dritt. Jeg måtte tenke logisk, jeg måtte skjerpe sansene, jeg MÅTTE finne ut av det, ellers... Vel... Ellers ville jeg i løpet av få timer få inngående innsikt i hvordan det var å være uteligger i Tokyo.

 

 

Jeg begynte å tenke tilbake steg for steg, og veldig raskt skjønte jeg hva som hadde skjedd. Da jeg gikk av det første toget, var jeg så giret, stolt og oppspilt at jeg helt glemte å ta med kofferten! I.D.I.O.T. Men okei, da var det i hvert fall håp, da var den i hvert fall ikke stjålet. Enda. Kanskje. Kanskje ikke.

Akkurat der og da hadde jeg mitt kanskje smarteste logiske resonnement noensinne. For kofferten min sto parkert i kofferthylla på toget og der ville den etter all sannsynlighet ligge helt til toget nådde endestasjonen. Og der antar jeg at de går gjennom toget for å se etter gjenglemte gjenstander, søppel og sovende passasjerer. Ja, selvfølgelig gjør de det. DER må kofferten være. Hvis den ikke er stjålet. Et håp var tent! Mitt eneste håp...

Så jeg hoppet på et nytt lokaltog og tok det i motsatt retning tilbake der jeg kom fra. Der ventet jeg på et nytt ekspresstog og kjørte det hele veien til endeholdeplassen. Vel fremme labbet jeg ut og fra å ha forlatt en liten lokalstasjon befant jeg meg nå plutselig MIDT i det tykkeste Tokyo. Og det var folk overalt. På 10 sekunder så jeg flere folk enn det finnes nordmenn, og midt blant alle disse skulle det altså finnes en bortkommen koffert. Lykke til.

 

 

Først gikk jeg inn på togstasjonen og spurte rundt. Ingen forsto hva jeg mente. Jeg spurte og spurte, helt til en bevæpnet politimann forklarte at dette var stasjonen for lokaltog. Stasjonen for ekspresstog lå 200 meter unna. Jeg småløp hikstende, men fokusert. Selv om jeg var ute på gaten, nektet jeg å se opp og ta det hele inn. Nektet å la meg selv bade i nye inntrykk før jeg hadde løst dette.

Ny stasjon, nye muligheter, men mest av alt: Nye frustrasjoner. Tokyo skal visstnok være en by der mange snakker engelsk, men jeg fant ingen. Alle så derimot ut til å besvare mine paniske spørsmål på akkurat samme vis: Nikke febrilsk, le og smile som idioter, mens de viste meg en vilkårlig sum på en kalkulator. Jeg skjønte ingenting, frem til mannen i suvenirbutikken klarte å stotre frem at jeg burde kjøpe en billett og reise tilbake til flyplassen.

Til denne dag må jeg fortsatt takke daværende svigermor for rådet om at hvis man vil få viljen sin, må man stå på sitt, være kritisk og spille dum. Og det gjorde jeg til gagns, for enn hvor mange kalkulatorer og dumme smil jeg møtte, nektet jeg å betvile mitt eget resonnement: Kofferten måtte være på endestasjonen og endestasjonen var her. Jeg gjorde meg dum, spurte, forklarte og oppsøkte de samme folka gang på gang.

"Yes, no, but you see my luggage, my bag, my suitcase or you know, my coffert, it has to be here! I forgot it on the train and then the man probably found it and took it off before the train went back to the airport, you know? Help? Please?"

 

 

Jeg var desperat. Tiden tikket fra meg i ekspressfart og ingen, virkelig ingen, forsto et kvekk av hva jeg sa. Men da... Akkurat i det ting var på sitt mørkeste. Da jeg hadde spilt dum så altfor lenge og plaget livet av alle som jobbet på stasjonen, da plutselig.

Fra bak en lukket dør, kom en mann. Han vek ikke med blikket, men strenet rett mot meg. Jeg så ham på 50 meters hold og han holdt laserblikket i meg som en sulten hai. Han gikk rett mot meg, pekte på meg og ga tegn om at jeg skulle følge etter ham. Ikke et smil, ikke et ord. Jeg fulgte etter den dresskledde herren som en sau.

Han åpnet en dør og tok meg gjennom en lang korridor. Så kom vi til nok en dør. På døren et metallskilt med påskriften: Stationmaster´s office. Han banket på og en brysk stemme lød fra innsiden. Han åpnet døren og jeg gikk inn.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde vært så utrolig masete så utrolig lenge eller om vekten av den prekære situasjonen tynget ned på meg, men noe ved det hele fikk meg til å tenke:

- "Nå, kjære Peter, nå er du ferdig."

Langs veggene var det stablet bager, bokser og snurrepiperier i hulter til bulter fra gulv til tak, men midt på gulvet som en nypusset gullkalv i ensom majestet, sto den. Kofferten.

Jeg vet ikke om jeg brølte, jublet, bannet eller gråt. Jeg vet ikke om jeg snakket norsk eller engelsk eller bare i tunger. Men jeg tror jeg gjorde alt. På likt. Så kastet jeg meg på kne og omfavnet kofferten, og jeg takket høyere makter for at jeg hadde klart å spille dum lenge nok til å bli tatt seriøst.

Senere samme kveld, inne på mitt knøttlille rom med et gulv av tatamimatter og vegger av rispapir og sponplater, mens jeg satt på en millimeter-tykk madrass og leste Donald-pocket, spiste japanske bakervarer og drakk en merkelig lilla brus, slo det meg at jeg faktisk hadde bestått ildprøven. Jeg var fortsatt en million mil hjemmefra, men jeg hadde blitt testet, bestått og overlevd. Verden var offisielt min østers.

 

 

/ I will survive!

P.S. I morgen blir det flere bilder og mindre tekst ;-)

For flere historier fra verdens rareste land --> * Følg Japanhjerte på Facebook *

På villspor i Tokyo - del 1

Der sto jeg, midt i en ukjent by og følte meg som kongen av verden. Men bare sekunder senere raste korthuset, og hele verden gikk i tusen knas.

 

 

Det er mange rare ting jeg helt sikkert kommer til å glemme i løpet av livet. Alt jeg tror betyr så mye for meg. Min første forelskelse, det første kysset, den gangen jeg vant 10 000 kroner på skrapelodd. Men det er én ting jeg aldri kommer til å glemme uansett. Og det skjedde søndag 27. mars 2005, på et lokaltog i Tokyo, Japan.

Men før vi kommer så langt...

Jeg hadde forlatt Norge dagen før og var ikke så rent lite livredd. Jeg hadde akkurat vinket farvel til daværende kjæreste og hund og gått gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Da jeg rundet hjørnet ved tax-free-butikken var jeg brått alene. Panikken angrep meg fra alle kanter. Det føltes som om jeg var alene i hele verden og et halvt år med uhåndgripelig mørke lå foran meg.

Hva i svarte svingende var det jeg hadde begitt meg ut på? Reise til Japan alene, hva i all verden er det jeg driver med?! Jeg kjente at jeg nesten ikke fikk puste og mest av alt ville jeg bare løpe tilbake. Men jeg klarte å bite det i meg, knipset dette bildet som et slags farvel og satt snuten mot nye horisonter:

 


#livredd

 

Som seg hør og bør var ikke planene helt spikret før avreise. Jeg skulle tilbringe det neste halve året på en skole helt sør i Japan, men først hadde jeg lagt inn en liten uke for å henge ut i Tokyo på egen hånd. Uten noen klar plan. Alt jeg hadde somlet meg til, var å bestille et rom på et lite ryokan, som er et slags motell i tradisjonell japansk stil. Stedet var som et bittelite hotell midt i byen, med plass til bare noen få rom. Jeg hadde også lastet ned et slags kart, som viste hvordan jeg skulle komme meg dit. Sånn cirka i hvert fall. Jeg måtte bare bytte noen tog og gå litt sikksakk hit og dit, så skulle jeg visstnok finne det. Null problem, det fikser jeg lett.

Her er det kanskje greit å skyte inn at Tokyo er en by med, hold deg fast, 15 millioner innbyggere. Altså 14,5 millioner flere enn Oslo. Og de aller fleste snakker japansk. Noen snakker engelsk. Ingen snakker norsk. Og skiltene? Jo, de er jo for det aller meste på japansk. Og å prøve å forstå seg på japansk uten noen forkunnskaper, blir som å balansere et egg på en teskje mens man sitter på ryggen til en løpsk veddeløpshest i vill galopp ned unnarennet i Holmenkollen. Pluss minus.

Men enda var jeg langt i fra å komme så langt, for før det, hadde verden flere prøver på lur. Den første kom allerede da vi stoppet i London for en rask mellomlanding. Mens jeg tasset ut av flyet følte jeg meg allerede bedre. Kom til å gå bra dette her. Men mens jeg gikk der og tenkte på Japan ("Er det i det hele tatt ekte? Hele bydeler fulle av neonlys, døgnåpne karaokebarer, jenter i skoleuniform, folk som tror de er tegneseriefigurer, og samuraier i flip flops?") hørte jeg plutselig over callinganlegget:

- "LAST CALL FOR PASSENGERS GOING TO NARITA AIRPORT, TOKYO, JAPAN!".

Og da var panikken plutselig VELDIG tilstede igjen. Viser seg at da jeg booket billetter, hadde jeg lagt inn komfortable halvannen time for overgang. Men hva hadde jeg ikke tenkt på? Man stiller jo klokka den dagen der... Så halvannen time var blitt til 30 minutter, som nå var blitt til last call. Og jeg løp. Uten noen form for oppvarming. Jeg løp mot første sikkerhetssjekk mens jeg brølte: LET ME THROUGH!!! Vaktene sendte meg videre og jeg løp. Og løp. Og det var så veldig mye lengre enn jeg hadde tenkt. Men til slutt så jeg gaten og som sistemann inn ble jeg kastet inn på flyet med mistroiske blikk og sure miner.

Jeg kastet meg ned på stolen mens hjertet hamret som på tidligere nevnte veddeløpshest. Svetten eksploderte og jeg kastet etter pusten. Viste seg at de skulle ta seg goooooood tid med å faktisk reise, og plutselig føltes både stressflass og svetteringer veldig urettferdig. Men jeg rakk det. Nå var jeg på vei. Jeg var på vei!

 

High as a kite!

 

12 timer senere traff vi japansk jord. Og det var ikke et sekund for tidlig, for jeg hadde sittet innerst på en rekke med sovende japanere, og han ved siden av meg hadde med stor sannsynlighet ALDRI hørt om tyggis.

Japan. Det var ekte. Jeg hadde sett det fra flyet og nå lå det foran meg. Japanske skilter, jenter i skoleuniform, menn i dress på sykkel, alt var her, allerede på flyplassen! Og da jeg satt på toget på vei inn mot Tokyo, kjente jeg stoltheten bruse i blodet.

 

Først var utsikten sånn

 

Og så ble den sånn

 

Og jeg bare: Oh yeeeeah!

 

Etter en times tid, byttet jeg fra det toppmoderne ekspresstoget til et mindre lokaltog. Plutselig var alt det trygge borte og jeg ble kastet rett inn i den japanske hverdagen. Bare meg, alene på et fullstappet lokaltog, midt i Tokyo, omringet av 15 millioner japansktalende japanere. På øret hamret lyden av 50 Cents "Outta Control". Success is my drug of choice, I´m high off life.

Jeg følte meg som kongen av verden. Jeg hadde klart det! Jeg hadde kommet meg til Tokyo på egen hånd!

Alt som gjensto nå var å ta med seg kofferten, gå av toget og... ehm... kofferten?

Og DA frøs blodet til is.

Kofferten var vekk!

 

 

Les fortsettelsen --> "På villspor i Tokyo - del 2"

 

For flere historier fra verdens rareste land --> Følg Japanhjerte på Facebook

10 år siden Japan!

I dag er det faktisk nøyaktig 10 år siden jeg kastet meg på et fly og flyttet alene til Japan! DET er rart å tenke på, det. 10 år!

Jeg husker så sinnssykt godt den dagen brevet først dukket opp i postkassen. Det var høsten 2005 og jeg gikk på Handelshøyskolen BI. Jeg hadde helt tilfeldigvis lest et sted at det fortsatt var mulig å søke seg til skoler i utlandet for neste semester. Det hadde egentlig aldri slått meg før, men like fullt var det noe ved tanken som pirret nysgjerrigheten. Tenk så spennende å reise av gårde og finne på noe helt nytt! Jeg kunne da i hvert fall søke, mest for moro skyld egentlig. Flytte til utlandet, sånt skjer jo ikke uansett...

Men så, noen uker senere, kom brevet. Jeg hadde fått plass! På en skole i... Japan? Drar man ikke bare til USA eller Australia da? Japan? Først slo det meg bare som en uvirkelig drøm, men like fullt, jeg hadde jo brevet. Kunne det virkelig være mulig? Lite visste jeg da at det skulle bli starten på et fantastisk eventyr som vil være en stor del av meg for resten av livet. Og den reisen ønsker jeg å ta deg med på!

Og derfor tenker jeg rett og slett å kjøre japanske dager her på bloggen den neste uka! Jeg vil gjenfortelle mine rareste historier og triveligste minner fra det eventyrlige halvåret jeg bodde i verdens rareste land; Japan. Og tro meg, der borte skjedde det litt av hvert. Alt fra fuktige karaokekvelder til rare utflukter, nakenbading på offentlig bad, små landsbyer utelukkende befolket av aper, og livet som forvirret nordmann i en by med rundt 15 millioner japanere.

Det blir selvfølgelig også nyttige reisetips, bildebonanza og ørten grunner til hvorfor du absolutt MÅ reise til Japan. For selv om det er 10 år siden jeg var der sist, så merker jeg fortsatt hver eneste dag at en bit av hjertet mitt ligger igjen i Tokyo. Og det startet allerede den aller første dagen, med en historie jeg ALDRI kommer til å glemme, uansett hvor dement jeg måtte bli senere i livet. Altså virkelig: Aldri! Øyeblikket da blodet frøs til is og hele verden stoppet opp. Historien om kofferten...

Men den historien fortjener sitt eget innlegg og kommer først i morgen tidlig, så inntil da vil jeg bare si "Irasshaimase!" og ønske deg velkommen japanske dager her på bloggen ^_^

 

28. mars 2006 - første møte med Tokyo!

 

...og dette var ikke rushtid engang.

 

Mann i dress tenker: "Hmm, mer karaoke eller hjem og få på seg joggisen?"

 

Herlig mismatch på mann og hund! Haha :-)

 

Store høvding har kommet for å erobre!

 

Ooooog karaoke x-)

 

/ To be continued...

Bli med på moro --> Følg Japanhjerte på Facebook

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits