Hverdagsøyeblikk

Gjesteinnlegg: Når et pappahjerte slutter å slå

Jeg har aldri latt andre enn frua skrive gjesteinnlegg på bloggen, men da jeg leste denne teksten rørte den meg langt inn i hjerterota og jeg innså med en gang at det var på høy tid med et unntak..

 

* Gjesteinnlegg av Mari *

Du ringte meg torsdag 11. juni, mens var jeg på jobb. Jeg svarte ikke, så du sendte meg en SMS;

"Hei jenta mi! Kan du ringe meg? Her er alt bra. Paps". Du visste at du måtte forsikre meg om at alt var bra, for du ringte meg ikke så ofte. Så fort jeg var ferdig på jobb ringte jeg opp igjen, og du skulle bare spørre om noe med hytta.

- "Snakker DU med Mari?" hørte jeg mamma si i bakgrunnen, halvveis spørrende, halvveis bebreidende. For det var alltid mamma jeg ringte på vei hjem fra jobb. Ikke deg. Ikke pappa.

Mamma og jeg skravler om alt og ingenting - det ble for kjedelig for deg. Men denne dagen ringte jeg deg, og vi skravla. Jeg fortalte om jobben, og planene for helga, du fortalte om hytta - der du og mamma var da, som så ofte. Hytta. Vårt fristed og paradis. Der vi alle tre fikk ro - selv om du bråkte fra tidlig morgen med sag, hammer, kvistkvern, eller øks. Alltid et prosjekt eller tre på gang.

Fredag 12. juni. 40 minutter igjen av skoledagen. Bare noen timer til sommerfest med gode kollegaer. Kjolen hang klar, og jeg skulle bare kose meg hele helga.
Det banket på klasserommet, og en av kollegaene kom inn.

- "Kan du gå til rommet ved siden av, det er noen som må snakke med deg", sa ho. Der satt svigerinna mi. Ansiktsuttrykket hennes glemmer jeg aldri.

- "Hva har skjedd?" sa jeg.

- "Pappan din er ikke mer, Mari".

Svart.

Pappan min. Den trygge, gode, snille pappan min!

 

 

Hjertet ditt stoppet, og ingen klarte å få det til å slå igjen. Ikke mamma, ikke ambulansepersonellet, ikke legen. Det hadde ikke flere slag igjen. Pappahjertet ditt.

Surrealistisk, urettferdig og utenkelig. Ikke pappan MIN. Jeg er snart 30, men like fullt veslejenta di.

Det er så mye som blir annerledes, feil og vondt. Mamman min blir alene. Alene i huset, alene om beslutninger, alene i hverdagen. Alle planene blir avlyst, omgjort og endret. Én billett for mye til sommershow. Hvem skal sitte på pappas plass ved spisebordet? Hvem skal grille? Hvem skal fyre i hytta en kald vintermorgen? Hvem skal sette fram søppeldunkene og hvem skal klippe gress?

Hvem skal jeg ringe når jeg trenger råd? Hvem skal gi meg et kyss på kinnet når jeg kommer hjem på helgebesøk? Hvem skal være med meg å overtale mamma til å finne på sprell?

Hvem skal være tryggheten vår nå?

 

 

Torsdag 25. juni. 13 dager siden pappahjertet sluttet å slå. Dagen etter begravelsen. Tom i hodet, kvalm og sliten.

Telefonen ringer.

- "Jeg vet du sikkert tenker at du ikke orker, og at det blir helt feil nå, men jeg kommer oppover i kveld, og så drar vi på konserten med Kurt, sånn som vi planla i mai ? OK?".

- "Bare dra!" sa mamma.

- "Dit skal du! Du må leve livet ditt, sånn du alltid har gjort", sa mormor.

En kjent og god, gammel sang ble som ny.

 

 

/ Takk for en sår og vakker tekst, og håper dette innlegget kan gi deg styrke i sorgen, Mari.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si enn kondolerer og lykke til videre i tiden fremover <3

Stor klem fra Peter.

Bruk. Hjelm!

Jeg har alltid vært han fyren som mener at hjelm er for pyser og kjipinger.

Hjelm får deg til å se utrolig døll ut og jeg mener, herregud, hvor ofte smeller man hodet i bakken uansett? Man klarer jo å ta seg for!

Tenkte jeg..

Før.

Og den idiotiske tankegangen er jeg sjeleglad for at jeg har lagt av meg, for i kveld smalt det!

 

Foslått liten plutt :-/

 

Jeg var ikke til stede da det skjedde, jeg har bare fått det gjenfortalt med grøss og gru.

Plutten i full fart på sparkesykkelen full av barnlig overmot og glede, som sekunder senere var blitt til redsel, skrik og hyl.

Christina stormet til, men heldigvis gikk det relativt bra denne gangen. Noen stygge kutt, sår og riper over stort sett hele kroppen, men ingenting som ikke lar seg trøste bort med rause mengder kos og en pære-is. Heldigvis.

Trodde jeg.

Det var inntil jeg sjekket hjelmen..

 

Å f...

 

Hvordan ville skaden sett ut om ikke hjelmen hadde tatt den verste støyten? Hadde vi sittet på sykehuset nå? Hull i hodet? Hjernerystelse? Kanskje enda verre?

Vanskelig å si, og heldigvis også unødvendig å spekulere i, for han hadde på seg hjelm og bare derfor fungerte pære-isen som doktor i kveld.

Og dette var bare fra et fall i en bitteliten bakke i relativt lav hastighet på en sparkesykkel. Hva da med større barn og større hastighet? Enkel logikk tilsier større skader.

 

Stoler du på flaksen?

 

Skader, knall og fall er selvfølgelig en helt naturlig del av oppveksten og ikke skal man kle barn i rustning heller, men å slå hodet er noe helt annet enn å skade armen. Hodet er så veldig utsatt og sårbart, og det er så utrolig unødvendig å risikere alvorlige hodeskader når løsningen er så rask, enkel og genial: Bruk hjelm!

Hodet er altfor viktig til å bli overlatt til flaks.

Venner barna seg til å ha på hjelm på hver eneste lille snurr, tenker de seg ikke om to ganger før de tar på hjelmen. La det bli like naturlig som å ta på seg sko. Det skal ikke være et spørsmål om man vil eller ikke vil. Bruk hjelm eller bli inne, ferdig arbeid.

Og den jobben gjøres veldig enkel ved å gå foran som et godt eksempel og bruke hjelm selv :-)

 

Eldre søsken er også rollemodeller :)

 

Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg ikke akkurat nå sitter på et sykehus og spekulerer i om vi kunne ha unngått en alvorlig hodeskade eller ikke, og det har jeg bare hjelmen å takke for.

Jeg liker egentlig ikke å være løpegutt for sikkerhetsbudskap du helt sikkert har hørt tusen ganger før, men nå som jeg har sett hjelmens effekt i praksis, sier jeg det gladelig ti ganger til om jeg må:

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

 

Hilsen tidligere hjelmskeptiker som nå har sett lyset.

 

Tommel opp for hjelm :) (pluttens aller første sykkeltur)

 

 

/ Lik og del for å hjelpe meg å spre det viktige budskapet!

VET DU HVEM av kvinner og menn som tar best vare på hodet? #sykkeltrygghet

Posted by Trygg Trafikk on Sunday, June 19, 2016

* Følg Hjelmhjerte på Facebook *

 

Papegøyen i baksetet

Vi sitter i bilen på vei til barnehagen. Forsinket. Igjen!

Pappa er stresset, glosene sitter løst. Så blir jeg stående og vente i det samme krysset igjen. Og. det. går. så. sakte.

Fingre trommer på rattet, bein tramper en rastløs rytme og noen "velvagte gloser" sendes ut i luften.

 

**** *** ***** !!

 

Så endelig løsner det! Jeg fiser ut på spinnende hjul og kommer meg ut på veien. Så prutter vi av gårde.

Vi rekker ikke å kjøre mange meterne før jeg hører noe fra baksetet. Lyden av plutten som former nye ord i munnen. Smaker på dem, kjenner litt hvordan de ruller over tunga, før han sender de ut i luften for aller første gang.

Å nei, hørte han fatterns stressede klage? Og hva sa jeg egentlig?

Så kommer det svakt fra den søte pipestemmen i baksetet:

- "Kjør da, ditt gamle ... øk?"

 

Hupps! Men okei, av alle tingene jeg sier i en bil i løpet av en dag, var det der absolutt noe av det bedre. Men uansett en fin påminnelse om at det kan være greit å tenke over hvordan man omtaler andre mennesker.

... spesielt med en papegøye i baksetet ;-)

 

 Skvaaaak, gamle øk, gamle øk!

 

/ Honk honk!

* Følg Bilhjerte på Facebook *

Når pappa gråter

Jeg står ved grytene, du sitter i vippestolen. Gynger forsiktig frem og tilbake mens du ser på meg. Ser på pappa.

En av mine favorittsanger kommer på radioen, jeg skrur opp og synger ut. Bruker visp og stekespade som trommestikker, vrenger stemmen i en 80-tallsvokal. Du ser ikke kjempeimponert ut.

Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på hvilken sang jeg ville sunget hvis jeg skulle sunget i bryllupet til moren din og meg. Hvis den dag kommer da. Jeg kunne ikke sunget denne. For det første går den altfor høyt, for det andre kan jeg ikke synge. Kanskje noe rolig.

Den neste sangen kommer på og DEN kunne jeg sunget. Lett! En rolig ballade uten høye topper eller dype bølgedaler. Var det et tegn? Er det sangen?

Jeg begynner å nynne, synge med, lytte på teksten. Jo, dette kunne jeg klart. For en nydelig sang. Men så ...

Sangen slutter og stemmen i radioen forteller hva sangen handler om.

Jeg legger fra meg alt jeg har i hendene, finner frem telefonen, søker opp sangen og setter den på igjen. Hører på teksten.

Blodet fryser til is.

Eric Clapton - Tears in heaven, en sang han skrev til Conor, hans 3 år gamle sønn som døde etter en tragisk ulykke der han under en runde gjemsel falt ut av vinduet på et hotellrom i 53. etasje.

Hjertet brister.

Jeg ser ned på deg der du ligger i vippestolen og ser på meg, min deilige lille bolle.

 

 

Jeg plukker deg opp og trykker deg tett inntil meg. Frysningene rykker i munnviken mens kjevene går i lås. En liten tåre kiler i øyekroken.

Maten blir glemt, bryllup blir glemt, alt blir glemt. Alt annet er ubetydelig.

Dans med meg.

Jeg svinger deg rundt på kjøkkenflisene, du klamrer deg fast til meg. Dans med pappa.

Jeg slår en jernring av armer rundt deg og beskytter deg. For alltid.

La aldri noe skje med deg. Lov meg det. La aldri noe skje med deg.

En umulig bestilling, jeg vet, men bare si at det er sant.

Jeg takler ikke tanken på at noe skal skje med deg noensinne, så bare bli hos meg. Alltid.

Sangen toner ut og maten svir seg. Dansen stanser og blikkene møtes.

Jeg elsker deg.

Mer en du aner.

Men enn du noensinne vil forstå.

 

 

P.S. Beklager hvis dette innlegget ble veldig emosjonelt, men det er ikke ofte en mann som meg feller en tåre, men mens jeg skrev denne teksten så jeg Tears in heaven.

Og da brast demningen.

Denne sangen vil for alltid minne meg på å ikke ta livet for gitt og huske å elske barna mine hver eneste dag.

Man vet aldri når livet blir snudd på hodet.

 

 

<3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Videosnutt fra guttetur

I helgen var det endelig duket for guttetur til Oslo igjen!

Og som den bloggnerden jeg jo er, hadde jeg med selfiekamera for å dokumentere det hele.

Fikk dessverre ikke filmet det grasiøst dalende armhulehåret jeg skrev om på fredag (les den motbydelige historien her), men jeg fikk i hvert fall filmet stort sett alt annet.

Så her får du en Guttetur til Oslo komprimert ned til bare 2 minutter. Lystig musikk får du også. Men ikke armhulehår dessverre ;-)

 

 


/ God ny uke!

* Følg Oslohjerte på Facebook *

Stolt dag i dag!

I dag er det lov å feire med kaffe og ei litta kringle, for i dag er det ganske nøyaktig ett år siden jeg sa takk og farvel til den tradisjonelle karrierestigen og gikk solo.

Og det er jeg skikkelig stolt av!

Søkte etter "proud" og dette var det beste internettet hadde å by på.. Sorry :-P

 

Men for å ta dere med litt bak kulissene, så var det absolutt ikke noe enkelt valg.

Jeg var fortsatt i prøvetiden på en ny og veldig spennende jobb og jeg hadde bestemt meg for å satse alt på den nye jobben. Bloggen skulle jeg bare ha som en koselig fritidssyssel på si. Samtidig begynte det plutselig å skje veldig store ting i kulissene..

Trafikken økte for hver dag som gikk, bloggingen tok mer og mer tid, innboksen fylte seg med henvendelser og jeg begynte å se konturene av noe stort. Så kom bloggen inn under Nettavisens vinger ... Og da tok det helt av!

En lang stund prøvde jeg å sjonglere både jobb, blogg, fritid, hverdag, barn, kjæreste, hus, snømåking og alt som hører hverdagen til, men det gikk rett og slett ikke. Døgnet hadde ikke mange nok timer og til slutt kjente jeg at det begynte å bli veldig vanskelig.

Jeg klarte ikke å sjonglere to jobber og samtidig skulle være en tilstedeværende far. Og kjæreste helst. Noe måtte ryke.

 

For å sitere plutten: "Hvilken skal du velge?"

 

Men å ta beslutningen om å hoppe av en jobb i reklamebransjen allerede i prøvetiden føltes som et karriereselvmord av dimensjoner. Slike jobber vokser ikke akkurat på trær, men hva skulle jeg gjøre? Slutte å blogge?

Så derfor ble det å gå all in, verken mer eller mindre. Jeg sa opp jobben og for ganske nøyaktig ett år siden tasset jeg ut fra kontoret med alle mine ting i en pappboks. Uvitende og livredd for hva som ventet. Tenk om det var feil beslutning??

Men nå sitter jeg her da, ett år senere, med en av landets største blogger og jeg er bare så fantastisk glad! Hver eneste dag har jeg gleden av å kommunisere med tusenvis av mennesker og jeg hopper fortsatt i stolen av hver eneste like, tommel opp og high five dere legger igjen.

Det gjør meg glad langt inn i sjela når noen forteller meg at bloggen har vært et lyspunkt i en tøff periode, at den er en inspirasjonskilde til å få barn eller bare får dem til å le og gråte.

Sånt får hjertet til å riste av glede og jeg føler meg utrolig beæret, stolt og takknemlig for at så mange ønsker å være med oss på reisen. Så tusen hjertelig takk for det!

 

Skulle gjerne tatt takkebilde med barna, men de sover. Så da ble det bare meg, men jeg skulle hilse på mye ;-)

 

Og som en liten takk til deg for at jeg kan gjøre dette hver eneste dag og leve ut bloggdrømmen, har jeg lyst til å avslutte med en aldri så liten gulrot..

Selv om jeg ikke kan si så veldig mye akkurat nå, så har jeg veldig store planer for bloggen fremover. Jeg kan ikke avsløre så veldig mye mer enn det, så for nå får jeg bare si:

Tusen takk for at du leser bloggen, liker innleggene, legger igjen kommentarer og generelt bare er en fantastisk person.

Jeg elsker deg!

... okei, det ble litt i overkant. Sorry, ble litt revet med av stemningen.

Men jeg setter pris på deg da i hvert fall, det skal du vite.

... også ser du veldig bra ut på håret i dag ;-)

 

 

/ HIGH FIVE!

* Følg Overentusiastisk og kjempegladhjerte på Facebook *

Kims lek

I dag hadde jeg en god idé: Vi leker Kims lek!

 

Hvilken mangler, mamma?

 

Det har vi faktisk ikke lekt med plutten før og ikke bare er det moro, men også en kjempegod øvelse for å trene opp hukommelsen.

For dere som ikke kjenner Kims lek, går den ut på å legge ut flere ting på gulvet, så fjerner man én mens den andre lukker øynene, så man han/hun prøve å huske hva som mangler.

Og i dag skulle plutten få sin debut. Spent var jeg på å se hvordan det sto til med hukommelsen hans.

Så vi startet enkelt. Fire ting. Bok, penn, slimhånd, telefon. Jeg tok bort slimhånda. Han klarte det. Lett.

Så la vi til en ting til. Fortsatt ingen utfordring.

Men så skjedde det noe uventet.

Plutselig var det hans tur til å legge opp ting og vi som skulle se hva som var tatt bort ...

Men gjorde han det lett for oss, mon tro? Valgte han to-tre enkle ting slik at vi også skulle klare det?

Neida! Viser seg at han har et ganske ugreit konkurranseinstinkt ...

 

Ja, mamma, nå er jeg spent?

 

Å søren. Uhm... slimhånda? Nei. Telefonen? Nei? Uhm...

Hvordan sto det til med den hukommelsen, sa du?

Slike uventede vendinger kommer man ofte over i 3-årsalderen. Spørsmål man plutselig ikke klarer å svare på, oppgaver man ikke klarer å løse. Heldigvis er fattern en slu jævel og kom opp med en god idé.

- "Nei, vi skal ikke ta litt eplejuica a, dere?"

Og med det var leken glemt og kampen vunnet.

.. eller tapt, alt ettersom ;-)

 

/ Kims lek - dagens anbefaling i ruskeværet :-) (inntil 5-6 ting..)

* Følg Kimshjerte på Facebook *

Norges største rævhøl

Hadde jeg ikke sett dette med egne øyne, hadde jeg aldri aldri ALDRI trodd på det.

Men det skjedde.

Jeg så Norges største rævhøl.

Og da mener jeg ikke i fysisk forstand i form av det litt ufine området syd for ryggraden altså ...

 

På godt norsk..

 

Vi befinner oss på Aker Brygge/Tjuvholmen. Vi sitter på en benk og spiser is. Plutten, hans tante, onkel og meg. I dag. 26. juni 2015.

Det er sol og sommer og livet leker. Praten går lett og ledig etter en bedre middag som nå har blitt toppet med is av beste sort og en utsøkt kopp cappuccino.

Men så skjer det.

(Og jeg minner om: Jeg legger ikke til en smule for å pynte på sannheten, jeg overdriver ikke eller finner på ting. Dette. Skjedde.)

Jeg titter opp og får se en person stående utenfor toppleiligheten sin. Og ta notis av at vi befinner oss på arnestedet for Norges dyreste og fjongeste leiligheter.

Jeg er midt i en setning i det jeg ser personen stå der oppe og jeg ble først så overrasket over det som så skjedde at hendelsen på merkverdig vis gled helt naturlig inn i setningen jeg allerede hadde påbegynt.

Og den gikk noe sånt som dette:

- "Så utrolig deilig at det endelig er skikkelig sommer! .. og det tenker jeg at han som står der oppe og barberer armhulene sine er enig i".

Det tok meg et sekund.

Løgn, det tok meg to sekunder, minst.

Så slo det meg:

Hva. F...?

For på den aller øverste takterrassen sto det altså en fyr med barbermaskin og barberte armhulene sine! Utendørs! OG, dette er særs viktig å få med seg: Når han var ferdig børstet/kastet han det ut i luften!

... men det er ikke det verste. Å nei.

For hva befant seg rett under terrassen hans, sier du? Godt spørsmål! Jo da, der var vi der. Og rundt... tja.. skal jeg si 200 andre som satt ute og spiste is, hamburgere, drakk kaffe, skålet i champagne og koste seg. Rett. Under. Leiligheten!

Så hvor var alt armhulehåret hans på vei hen da, mon tro? Jepp! Rett i suppa til Fru Gabrielsen.

 

Say whaat?

 

Det første jeg tenkte, og dette er nesten litt pinlig å innrømme, men det var:

- "Å yes! Har jeg endelig blitt såpass bloggkjendis at noen går til disse lengder for å lure meg med skjult kamera? Fett! Oookei, hvor er dere? Hvem står bak dette? Else Kåss, er det deg?"

Men ingen kom.

Etter et par sveip med maskinen og et par hårkast ut fra toppetasjen, trasket han inn igjen og ble borte.

Alt som var igjen var buntene med hår som dalte til marken som falne spurver og haken min som hang helt ned til bakken.

Det neste som slo meg var:

- "Det der KAN ikke akkurat ha skjedd!" for mens jeg sto og fysisk så håret dale ned som englevinger, dele seg opp og spre seg som klasebomber begynte det å gå opp for meg at han helt sikkert var et produkt av min fantasi.

Da så jeg bort på tanta til plutten...

Nakken var bøyd bakover, munnen sto vidåpen som en anakonda med kjevene ute av ledd og øynene var store som Finnmark fylke.

Så brøt vi ut i tidenes mest anspente latterkrampe, før vi ganske raskt kvittet oss med siste rest av iskrem, som nå hadde mistet noe av sjarmen...

For jeg mener: Sjokoladeis med strøssel er godt det altså, men da vil jeg helst at toppingen skal smake tutti frutti, ikke rester av gammel deodorant...

 

"Mmm, min smaker sjokolade, hva smaker din?"
- "Fotballtrening"

 

Et sjeldent hår i salaten er én ting, men en kvast med armhulebusk lurkende rundt i en skalldyrsrisotto... Yæææk!

Spørsmålet som nå har tjoret seg fast i hjernebarken er følgende:

Hva slags person gjør noe sånt? Med vilje og viten går UT av sin egen leilighet for å barbere vekk kroppshår og deretter kaste det på folk?

Jeg nevnte jo at dette fant sted på Aker Brygge/Tjuvholmen, så utvilsomt en person med penger. Og det var da det slo meg. Toppleilighet i Norges dyreste strøk, da har du ikke bare litt penger, men ræva full av penger. Må med andre ord være en ganske stor ræv.

Kombinerer man dette med fritidsaktiviteten "Kasting av kroppshår i fremmede folks mat" skulle det pluss minus tilsi en slags norgesrekord i rævhøl. Overført betydning.

Og det er greit det altså, hver sin smak, jeg hadde bare ønsket et slags forvarsel, for da kunne jeg allerede ved bestillingen sagt:

- "En dobbel cappuccino med et dryss av armhulebusk, takk".

 

Mmmm... Axe.

 

Det er ikke meningen å mobbe eller henge ut en enkeltperson her, derfor skriver jeg verken gatenavn eller publiserer bildene av ham og leiligheten, for alt jeg vil si er vel bare dette:

Hvis du skal ut på Aker Brygge/Tjuvholmen og kose deg en dag, ta med parasoll.

Hvis ikke kan maten fort få en bitter smak av Norges største rævhøl.

 

Kommentar unødvendig..

 

/ It´s raining men

* Følg Armhulehjerte på Facebook *

Kjedelig morgen gjort kul!

I går innså jeg noe. Jeg gjør jo for det aller meste ganske kjedelige ting. Henter i barnehagen, handler bleier, skreller gulrøtter, taster på turet, den type ting. Men av og til gjør jeg kule ting også. Lanseringsfester, bloggevents, kjendisparties etc.

Problemet er bare at hver gang jeg gjør noe som er litt over middels kult, så blir jeg så oppslukt av stemningen at jeg helt glemmer å spamme både instagram og snap med selfies.

Og jeg har innsett at jeg ikke klarer å bli noe særlig flinkere på det.

Så derfor har jeg kommet opp med en knallgod plan for å gjøre mitt relativt kjedelige liv så spennende og tilsynelate kult som overhodet mulig.

I form av en film.

Så her skal dere få: "Pappahjerte - The Breakfast" - et helhjertet forsøk på å gjøre en helt vanlig og relativt kjedelig morgen, om mulig litt kulere og mer interessant.

Snurr film!

 

 

Terningkast og omtale i kommentarfeltet ;-)

/ Highfive!

* Følg Hverdagshjerte på Facebook *

Nitrist sitat fra småbarnslivet

Det er jo ikke alle som leser denne bloggen som har barn. Kanskje sitter du akkurat nå og lurer på om småbarnslivet er for deg eller vurderer å fortsette i samme tralten et par år til.

Kanskje har du lyst på barn, kanskje er du usikker. For hvordan er det egentlig å få barn?

Vel, her skal du få et ordrett utdrag fra en samtale vi hadde en kveld midt i den verste babytiden, så kan du jo bestemme selv.

Scenario: Jeg står ved kjøkkenbenken og flikker på mobilen i det frua åpner utgangsdøra for å dra på butikken. Klokken er ca. 20.20.

C: - Herregud, jeg skal ut!

P: - Hæ? Har du ikke vært ute i dag?

C: - I dag?! Jeg har ikke vært ute på tre dager!

Og da snakker vi ikke om "ut" som i ut på byen, men "ut" som i utenfor husets fire vegger.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis bli sånn, men det blir gjerne litt sånn i blant. Gjerne flere dager i strekk. Glemmer å gå ut, glemmer å dusje

Det er ganske nitrist ;-)

 

Andre ganger er det helt ålreit ;-)

 

/ Inne eller ute - God lørran!

* Følg Nitristhjerte på Facebook *

Kampen om det første ordet

Inntil ganske nylig har det vært relativt tyst fra lillesnupp. Litt gråting her, noen rare lyder der, ikke stort å skrive hjem om.

Men her for ikke lenge siden begynte hun plutselig å etterape farmor og vipps var startskuddet gått. Jeg visste det, frua visste det. Vi så på hverandre og en ny eim av konkurranse fylte luften. Nå var det på!

Kampen om det første ordet. Blir det mamma? Blir det pappa?

 av konkurranse fylte luften. Nså på hverandre og en ny eim av konkurranse fylte luften. Nskuddet gått. JEg stort å melde hjem

 

 

Krigen er i gang.

 

Ba ba VS ba ba

 

Hver gang lillesnupp nå prøver å få bare en smule oppmerksomhet og ytrer et spakt lite "ba ba ba" kommer vi stormende mot henne, river hverandre over ende og sparer ingen midler i kampen om å komme først. Så begynner det:

- "Ma ma ma, si det da: Ma ma maaa mmmmaaa"

- "Nei nei, ikke hør på hu der. Pappa er mye bedre. Papp paaa. Pa pa paaa. Pa parra pa parra paaa!"

Så ligger hun og ser ganske dumt på oss mens hun helt sikkert tenker noe sånt som "Hva i huleste heiteste feiler det dem?!" før hun igjen kjører i samme spor.

- "Ba ba ba."

Hvem som vinner kampen om det første ordet er så langt ikke godt å si. Frua har helt klart overtaket til nå, med tanke på at hun har mulighet til å jukse til seg mye tid på grunn av ammingen, men bare lillesnuppa holder ut en drøy uke eller to til nå, så skal fattern ut i pappaperm og da blir det andre boller.

På bloggen kommer jeg helt sikkert til å skrive om alle tingene vi finner på og folkene vi møter på vår vei, men egentlig kommer vi nok bare til å sitte i hjørnet av en kafé og terpe på våre pa-pa-pas helt til fattern stikker av med seieren eller Larvik kommune blir utsolgt for fruktsmoothier og andre bestikkelser.

For i krig, kjærlighet og kampen om det første ordet er alt lov ;-)

 

Greit, du får med capsen på kjøpet, men da vil jeg høre "pappa" pronto!

 

/ Let the games begin!

* Følg Babahjerte på Facebook *

Selvrealisering på lavt nivå

Vi lukker dørene til bilen, starter motoren og ruller forsiktig av gårde over grusen.

Stillhet.

Vi ser på hverandre.

Stillhet?

Så buser vi ut i latter, skrur opp musikken, ruller ned vinduene og oppfører oss som rotløs ungdom på road trip i en dårlig amerikansk komedie.

Vi har akkurat levert begge barna til mormor og bestefar og er på vei til Oslo. Bare vi to. Alene. Det er ikke mange timene det er snakk om, bare en svipptur inn, et lite møte, så ut igjen. Men det føles som en to-ukers på Kreta.

For det er alenetid, det er noe annet enn bare trilleturer i nabolaget. Og noen ganger er det mer enn nok. Det er selvrealisering på lavt nivå.

Jeg synes ikke det går to dager mellom hver gang jeg ser på facebook at en av mine venner uten barn reiser på et eller annet råflott opplegg; ryggsekkeventyr til Machu Picchu, surfesafari til Portugal eller guttetur til Barcelona.

Sånt får vi ta igjen senere, når barna blir litt eldre kanskje, men akkurat nå er det mer enn nok med et par timer i bil til å prate uten avbrytelser og drikke farris i fred ;-)

 

Freeeedom!

 

Og bare for å virkelig toppe det hele vil jeg avslutte med et sitat. Et sitat hentet fra hvem? Barack Obama? Mor Theresa? Dalai Lama? Neida, Masha & Mishka!

For kvalitetstid og glede, selvrealisering og livsnytelse trenger ikke bare foregå på toppen av et fjell eller i et varmt land langt borte, det kan også være så kortreist som rett under nesa di. For glede handler ikke bare om store opplevelser, men også de små ting.

Det kan også være så enkelt som dette:

"Være sammen og ikke tenke på tid."

 

 

/ Gooood helg!

* Følg Selvrealiseringshjerte på Facebook *

 

Sistemann ut døra

Det begynner å bli flere år siden jeg var sistemann ut døra på en fest, men nå har det endelig skjedd igjen!

For etter flere år som inngrodde småbarnsforeldre føltes det helt fantastisk å endelig være på en skikkelig fest igjen. Det føltes nesten som å bli født på ny. Slippe løs håret, kaste hemningene og bare la seg rive med av stemningen. Drikke! Danse! Bli med på allsang!

 

Uuuuut mot havet!

 

Det skal jeg si, at det er ikke ofte sånne ting skjer i et vanlig småbarnshjem, så det var artig å endelig være der igjen. Se folk sitte side om side og synge som godt marinerte sjømenn med hjemlengsel.

Det var så rart å være tilbake. For det er noe befriende deilig med å bare kunne sitte der og drikke så mye man vil mens man prater tull og koser seg. Sitte igjen som de siste på festen, mens andre subber rundt og rydder i restene.

Folk hadde sølt drikkevarer overalt og matrester lå slengt både her og der. Men vi satt bare og slarvet, trengte ikke tenke på at vi måtte hjem til barna eller få tak i taxi eller noe som helst

Plutselig innså vi at vi faktisk var de siste som satt igjen og da måtte vi ta en high five, for det begynner å bli noen år siden vi var de aller siste ut døra på et nachspiel. Småbarnsforeldre, små gleder.

Det var ikke før en av de ansatte til slutt ga meg ?Nå må dere dra?-blikket at jeg innså at festen faktisk var slutt. Det var ikke mer kake igjen. Så da reiste jeg meg fra plassen, dro med meg Christina og sjanglet i vei.

Men før vi ramlet ut av porten snudde jeg meg en siste gang mot det tomme lokalet og ropte så høyt jeg klarte:

- Pluttis, nå må du komme! Festen er slutt!

Og med plutten på armen og lillesnupp i vogna labbet vi i vei alle mann som sistemann ut døra. Takk for en fantastisk fin sommeravslutning i barnehagen.

 

Festen är slut, dags att gå hem.

 

/ God sommer!

* Følg Festhjerte på Facebook *

Første forsøk på pappaperm

I dag hadde frua flere viktige ærender i byen og i den anledning tenkte jeg det var en utmerket anledning å prøve seg på en liten forsmak ac pappapermen.

Så mens frua løp ærender tok jeg lillesnupp helt alene, kun armert med barnevogn og stelleveske, klar for å innta Larvik sentrum.

 

Larvik by day

 

Ikke lenge etter kom frua tilbake. Okei, så ble det ikke så lange biten jeg hadde henne alene, men like fullt hadde jeg gjennomført jobben med glans.

Trodde jeg da, inntil frua påpekte at lillesnupp satt rett i solsteiken og at solhatten var helt på halv tolv. Nå hadde vi heldigvis ikke sittet sånn i mange minuttene og som frua påpekte så hadde hun jo også minnet meg på at jeg skulle smøre lillesnupp med solkrem før hun dro.

Det hadde jeg selvfølgelig glemt.

 

 

Men kaffen husket jeg da! For jeg hadde selvfølgelig rukket å hooke opp med bestefar for å dulle med lillesnuppa, drikke kaffe, spise makroner og slarve om stort og smått, så helt alene var jeg kanskje heller ikke.

Alt i alt kan man vel si at til generalprøve å være kunne det vel ikke gått noe særlig dårligere. Men været var fint og kaffen god, så jeg er egentlig ganske fornøyd.

Men eh.. godt det enda er halvannen uke igjen til jeg skal klare meg helt alene, si ;-)

 

 

/ Hvordan skal dette gå? ;-)

* Følg Pappapermhjerte på Facebook *

Gjenkjennelig matteproblem

Hahaha, denne må dere bare se!

Jeg antar at videoen treffer enda bedre på dere som har barn som er noen år eldre enn mine, men allerede nå merker jeg at gjenkjennelsesfaktoren er høy.

Plutten er nemlig såvidt i gang med sine første matteoppgaver og denne videoen belyser på en helt perfekt måte hvordan det er å prøve å lære bort noe komplisert til noen som ikke er helt mottakelig enda :-)

Til info: Videoen består av en helt vanlig samtale mellom to barn som man senere har lagt på en video til. Resultatet er hysterisk!

Enjoy!

 

 

Dakkar, det er ikke vanskelig å se frustrasjonen i øynene til eleven her.

Ikke læreren heller forsåvidt, hehe.

Nå vet jeg hvordan lærerne mine hadde det på barneskolen ;-)

.. og ungdomsskolen. Og egentlig alltid.

 

/ 6-1=1

* Følg Mattehjerte på Facebook *

Minner fra Malaga

Da jeg var ute og labbet med Teo til morgenen og snakket spansk med språkkursappen på telefonen innså jeg plutselig at jeg savner tilbake til Spania.

Frokost ute i det fri, turer på stranda, rare frukter i butikken, nye fjes rundt hver en krok og lune kvelder på takterrassen.

Derfor begynte jeg å rufse litt rundt i bildene og innser at jeg ikke har postet et eneste bildet fra turen vi hadde til Malaga. Og det er synd, for det var en knallfin by!

Så derfor ønsker jeg å gjøre det nå. Så uten videre løsprat og fjas, her er et lite knippe bilder fra da vi besøkte Malaga for drøyt tre uker siden :-)

 

Plutten tar seg en liten Gro-dag mens farfar guider i det fjerne.

 

Lillesnupp mener Malaga bør oppleves fra armene til farmor.


Hello beautiful!

 

Fikk jeg ha den alene mange sekunder? Neppe.

 

Du vet du er turist når du tar ørten bilder av en fontene..

 

Som sagt ;-)



Liten plutt i fullt firsprang!

 

Rett inn i mammas ventende armer <3


Og plutselig, helt ut av intet, dukker det opp en MASSIV kirke midt inne i byen.

 

Vårkåt hawaiirose / hibiskus i full vigør

 

Kjenner at det ikke kan bli så lenge til vi reiser tilbake, men innen da skal jeg ha lært meg litt spansk.

Og da mener jeg mer enn setninger av typen "Apen går under hesten" og "Hun spiser ris med en rød skje" som jeg lærer via spanskappen min nå for tiden.

Men jeg skal ikke love meg bort heller, har brent meg på det før..

Så ideelt sett håper jeg egentlig at den spanske apebestanden plutselig hår gjennom en periode med eksplosiv vekst, for i så fall kan jeg gjøre det rett så bra ;-)

 

/ La mono camina bajo la caballo. Eller noe sånt

* Følg Spanskehjerte på Facebook *

Snart pappaperm!

Folkens, om bare få uker går jeg ut i pappaperm!

Etter snart åtte måneder med pupp og mammakos er det på tide å rive seg løs fra puppen og komme seg over i fatterns ventende armer. På tide å fylle på med litt maskuline impulser også.

Tiden der lillesnupp lærer om strikking av mor går mot en ende og endelig skal jeg få muligheten til å farge barnet og forme henne som jeg vil.

 

 

Takket være en fin dialog med vår alles NAV har jeg fått et gradert uttak over 20 uker og vil derfor være 50 % i jobb, 50 % i perm frem til den første snøen legger seg.

Det betyr at jeg i det kommende lille halvåret fortsatt vil være aktiv på bloggen og føre bloggen som best jeg kan, men bruke mer tid ute på vift med lillesnupp enn foran tastaturet. Dette vil nok bety litt lengre behandlingstid på e-poster og litt flere skrivefeil, men jeg tenker først og fremst at pappapermen skal bli en berikelse for dere leserne.

Jeg ønsker å rapportere daglig fra hvordan pappapermen brukes, hva vi finner på og hvordan det egentlig går med en far som for første gang er ute i en skikkelig pappaperm.

Sist gang jeg hadde perm ble den nemlig avbrutt etter kort tid pga jobbytte etc, så denne gangen ser jeg frem mot en laaang pappaperm med mye moro.

Spørsmålet er bare: Hva gjør man? Hvor drar man? Kafé? På langtur?

I førsteomgang tenker jeg at det virker veldig naturlig å starte med et skikkelig Seinfeld-maraton for å sikre de kulturelle verdiene og deretter saumfare kommunen i jakt på byggeplasser med store anleggsmaskiner som vi begge kan se på med store øyne.

Men deretter er jeg blank.

Så er spørsmålet: Hva synes du jeg burde gjøre i pappapermen?

Har du tips - sleng igjen en kommentar. Alle tips mottas med takk! Både for aktiviteter i hverdagen og andre forslag.

Vi er klar for alt og vil selvfølgelig følge opp så mange tips vi klarer :-)

 

/ Hvordan skal dette gå??

* Følg Pappapermhjerte på Facebook *

Mattelæreren som feilet

Noen ganger blir jeg overrasket over egen egen reaksjon på spørsmål fra plutten. Overrasket og litt skuffet.

Vi sitter midt på gulvet og leker.

Eller, rettere sagt, han leker. Jeg styrer med telefonen. Prøver å få lagt ut et raskt bilde på Instagram.

Så kommer det:

- Pappa?

- Mjaaa?

- Hva er 4+1?

Overrasket og glad over læreviljen spretter jeg bort og setter meg helt inntil ham, fortsatt med mobilen i hånda. Fortsatt med mobilen i hodet.

- Ja det var et godt spørsmål, gutten min! Skal jeg vise deg det? Se her, sier jeg og holder frem mobilen.

Ivrig etter å lære bort flikker jeg gjennom sidene for å finne kalkulator-appen og gjør meg klar til å innta rollen som mattelærer.

Men på den tiden det tar meg å finne frem riktig app, har han brukt tiden på å tenke.

Og før jeg rekker å åpne kalkulatoren ser han på meg, strekker fem fingre i været og spør ydmykt:

- Fem?

Og det var først da det slo meg at det var på høy tid å legge bort mobilen for resten av dagen.

 Å velge kalkulator fremfor å telle på fingrene... #hjernestreik

 

/ God mandag!

* Følg Mattehjerte på Facebook *

Når baksetet tilter

Kjenn litt på denne følelsen:

Du sitter i bilen en varm sommerdag. Litt for varmt egentlig. Bilen er tettpakket fra gulv til tak og mens du sitter der og småsvetter, titter stresset på klokka og prøver å holde skjemaet, begynner trafikken rundt deg å tetne til. Først litt, så mye, så helt stopp.

Rundt deg står bilene og freser, tettpakket som sild i tønne så langt øyet kan se. Feriekøen er et faktum.

Og DA først har babyen i baksetet fått nok. Hun begynner å grine så mye at lakken på bilen flasser, trommehinnen smeller som en smellbongbong og hvert eneste brøl senker stemningen i bilen med 10 hakk. Og det er langt igjen.

Langt.

 

Deilig da!

 

I sånne stunder tror jeg faktisk det er helt normalt å tenke: "Nei, jeg bare setter på håndbrekket og går meg en tur jeg. Eller hiver meg i havet, alt ettersom".

Men det er jo ingen som sier det. Nei da, for hva sier man når man endelig kommer frem? "Jo da, kjempefin tur. Det blir jo litt livlig i baksetet til tider, men det går så fint så". Eller enda verre: "Barna våre elsker å kjøre bil de."

Hvorfor kan ikke noen bare for en gangs skyld si det som det er?

Hei, vent nå litt, jeg har jo en blogg, jeg kan jo si det som det er. Og det gjør jeg gladelig! Så, here goes:

Det er helt balle! Man blir sittende og angre på at man dro og forbanner at man ikke bare løy på seg en dobbeltsidig høysnue og ble hjemme.

Jeg tenker gjennom alle tingene jeg har hatt lyst til å gjøre det neste halvåret og setter et eneste stort rødt kryss over hele kalenderen.

For mens jeg satt der langs E6 i går og stampet, slo det meg: Det blir ikke så mange flere slike bilturer i sommer. Om mulig, ingen. For når ingenting funker og man blir sittende å høre på grining og skriking mil etter mil, begynner man å spørre seg selv: Er det egentlig verdt det?

6 timer med dette for å møte Kaptein Sabeltann? Kjøss meg!

 

Sorry mate, ikke i år. (bilde: Dagbladet)

 

Men folk er forskjellig. Mange barn elsker å kjøre bil, andre ikke. For oss var det aldri noe problem med førstemann, men andremann derimot ... not so much. Hjelper ikke å stoppe heller, fortsatt like langt til mål. Og da er det ikke så mye man kan gjøre. Eller jo, man kunne jo bare holdt seg hjemme fra start.

Jeg innser at å foreslå noe sånt får meg til å høres ut som verdens kjedeligste person, men den som ikke har sittet et par timer i saktegående kø med et utrøstelig barn i baksetet som skriker så man får tinnitus, hjerteflimmer og stressflass vil aldri forstå.

De andre vil forstå. Så altfor godt.

Og til dere vil jeg si: Nei, det er ikke bare dere som har det sånn. Nei, det er ikke sånn at alle andre får det til. Det er bare sånt man ikke snakker så høyt om.

Så får man velge om man skal trosse barnets hat til bilen og hardnakket stå på sommerens reiseprogram, eller vurdere å kutte det ned til kun det mest nødvendige. Etter helgens strabaser går vi for sistnevnte. Så sorry Herr Sabeltann, vi blir nok ikke fullverdige medlemmer av sekta di før neste sommer. Eller neste etter der igjen.

Det var litt av et tankekors forresten. At det sitter tusener av barnefamilier i Kjuttavika hver sommer som har hatt en helt forferdelig reise, angrer på at de dro og gruer seg til turen hjem igjen. Men det er det jo ingen som vil fortelle deg, kjære kaptein, for samme hvor ille kjøreturen er, så er jo svaret uansett alltid det samme:

- "Gikk kjøreturen fint da? Mye trafikk eller gikk det greit?"

- "Jo da, kjempefin tur. Det blir jo litt livlig i baksetet til tider, men det går så fint så."


For sånn er det jo for alle... yeah right.

 

/ God tur!

* Følg Trafikkhjerte på Facebook *

Bønder i byen

I går var det endelig tid for et storinnrykk til storbyen med hele gjengen.

Full av optimisme og iver gåsestappet vi bilen og feis i vei. Ja forresten, hva er greia med at bilen blir akkurat like stappfull uansett om man skal være borte i 3 uker eller bare 5 timer? Eneste forskjellen er jo mengden bleier og reservebodyer.

Før kunne man på fem minutter gå fra å sitte i sofaen uten planer til å være ute av døra, i bilen, på vei til en spontan opplevelse til hvor som helst i verden. Nå tar det jo halve dagen bare å komme seg på butikken.

Men okei, samme det, hvor var vi? Jo, Oslo!

 

Klar for nye eventyr!

 

Både jeg og frua har begge bodd i Oslo i mange år i de glade studiedager, men etter at vi flyttet ut har vi liksom mistet den vibben. Jeg kjenner at jeg ikke har den samme Oslo-coolheten lenger og blir stresset bare jeg nærmer meg Ring 3.

Og når vi endelig kommer oss inn i bykjernen føler jeg meg som en av de indianerne som aldri har sett andre folk før og kaster spyd etter fly.

That being said så er det herlig å komme seg ut av huset også, spesielt på en dag som i går når Oslo viser seg fra sitt aller flotteste. Grønt og frodig overalt, lukten av nytrukket kaffe på hvert et hjørne og en hærskare av hippe skjegg, Elton John-briller og rare hatter som hilste oss blidt velkommen. Og en tur i Mathallen er aldri feil!

 

Pulled Chicken-burger og rabarbralimonade - YUM!


..og selvfølgelig ei kaffitår.


Fersken hanket inn litt ost for å kose seg på fredagskvelden.



Mens plutten var mest interessert i is. Bombe.

 

Turen i går handlet egentlig mest om å reise inn for å feire en som virkelig fortjener det og derfor må jeg legge inn et par skrytebilder her i honnør til tante T som nå er vaskekte arkitekt og imponerte fletta av alle som kom for å heie på i går.



Bare laget et helt kvartal i papp.. Im. Po. Nert!


.. og disse minimøblene (typ 5 cm). Ser jo helt ekte ut!

 


Og etter seremonien var det opp til tante og onkel for fest og feiring. Og kubb!

 

Men etter en lang og hyggelig dag i Oslo var det endelig på tide å sette snuta hjemover og.. vel.. Selv om besøket i Oslo var trivelig, kan jeg ikke si det samme om verken kjøreturen til eller fra. Fyf...

For nei, det er ikke nødvendigvis bare hyggelig å være på biltur med barn. Noen ganger er det rett og slett helt jævlig.

Og DET kommer det eget innlegg på i kveld ;-)

 

/ God lørran!

* Følg Oslohjerte på Facebook *

Morsom oppdagelse!

Vi hadde strømbrudd her for noen dager siden under en skikkelig ruskete sommerstorm.

Det er ikke så ofte man opplever det og jeg blir like overrasket hver gang det skjer. Plutselig stopper liksom hele verden opp.

I et barnslig håp på et mirakel prøver man likevel å skru på alt som går på strøm. Og innser først da at veldig mye går på strøm.

Så går man også på et par smeller mens hjernen ikke helt har klart å omstille seg til den nye hverdagen. Man prøver å skru på lyset flere ganger og tenker ting som:

"Okei, shit, vi får bare klare oss uten internett en stund da. Ingen krise, får vel bare se på tv så lenge".

Det er ikke før man innser at også kaffemaskinen går på strøm at panikken kommer krypende.

 

 

Så tenner man et par stearinlys og heller seg et glass vann, ikke fordi man har så lyst på vann, men fordi man bare måtte teste om vannkranen fortsatt fungerer. Som tidligere nevnt, hjernen går litt i krøll.

Da strømmen gikk ble vi sittende i stua og prate, og vi innså at under et strømbrudd er det egentlig bare tre ting som fungerer som de skal:

Peisen

Vannkranen

Og puppen :-)

 

 

Og det er fint, for strømbrudd eller ei, lillesnupp skal ha sitt.

- "Hehe, godt at puppene fortsatt funker selv uten strøm da!", sa Christina da lillesnupp begynte å grynte etter en påtår.

- Hehe, ja er du sikker? Ellers kan jeg godt skru litt på dem for å sjekke altså ..." prøvde jeg meg.

Men da fikk jeg fort "Garasjeblikket". Og da innså jeg at det er en annen ting som ikke funker under et strømbrudd: Hjernen til pappa ;-)

 

/ Timing mann, timing!

* Følg Strømhjerte på Facebook *

Ikke lenger bare en baby

Må bare dele dette bildet fra da vi skulle ut på tur i dag tidlig.

For det er så rart når man plutselig ser et bilde og innser at ting skjer. Tiden går. Barna blir større!

Det er så lett å glemme det i hverdagen, men så ser man plutselig et bilde eller en situasjon eller noe som gjør at det plutselig går opp for deg at ungen har endret seg. Noe har skjedd! Den lille tasseladden har blitt større!

Spesielt ser jeg det på lillesnupp nå som hun har bikket halvåret godt og vel og tar nye hopp i utviklingen hver dag.

Hun begynner å få et større arsenal av lyder, kommunikasjonsformer, bevegelser og uttrykksformer. Hun er i forsvinnende liten grad bare en liten trolldeigklatt av en baby lenger. Hun begynner å bli en liten jente.

Og som far er jo selvfølgelig det like deler fantastisk og skremmende.

Heldigvis er det enda lenge til hun kommer pruttende hjem etter leggetid bakpå knallerten til en eller annen spinkel dunbart fra nabolaget.

Inntil videre er hun bare pappas lille jente.

Men ikke lenger bare en baby.

 

Og Fersken bare: Yo!

 

Tok for øvrig bildet under med mobilen mens vi var ute og gikk.

Må jo være tidenes symbolikk på gang her, ref. baby/larve, jente/sommerfugl ;-)

 

 

/ Ha en makaløs torsdag!

* Følg Sommerfuglhjerte på Facebook *

Skatter fra barnehagen

Jeg digger at jeg aldri vet hva som venter meg når jeg henter plutten etter en lang dag i barnehagen.

Hver dag en ny historie, nye opplevelser og nye oppdagelser. Hver dag noe nytt.

Men det aller beste er å bli overrasket med en av skattene fra barnehagen. Tingene de har laget med usikre fingre, masse nysgjerrighet og skaperglede. Og kjærlighet.

Det er så jeg kan se det for meg der han sitter og lager ting, hvor mye han gleder seg til å vise det frem når han er ferdig. Først til meg og så til mamma når vi kommer hjem. Og lillesøster selvfølgelig. Se hva storebror har laget!

Jeg ser det fort i ansiktet hans når jeg kommer for å hente ham de dagene han har noe å vise frem. Noe han har gledet seg til. Glede, engasjement og stolthet.

Han klarer ikke å skjule det. Han drar meg bort til hylla si og der står den.

Kanskje en tegning, kanskje et dekorert syltetøyglass eller kanskje noe som dette:

 

 

For et utrent øye ser det kanskje ut som en gammel strømpebukse med litt gress på toppen.

Men for en mamma eller pappa er det alt annet enn det.

For noen vil kanskje betale millioner av kroner for et kunstverk av Picasso eller en diger metallklump formet som et menneske, men jeg tar gladelig heller dette. Et kunstverk helt uten prislapp. Noe helt uvurderlig.

En gammel strømpe pyntet og fylt med bomull, frø

og kjærlighet.

 

Kanskje ingen hit på Tinder, men en vinner i vinduskarmen :-)

 

/ Ja til flere skatter! (ikke sånne som gjør bensinen dyr, men de som rører ved hjertet)

* Følg Gresshodehjerte på Facebook *

Mitt lille alibi

Det fine med barn er at de gir deg alibi til å gjøre akkurat de tingene du faktisk vil, og ikke bare de tingene du .

Så hvis man for eksempel heller vil være innendørs og danse som en sjøsyk pelikan til den nye låta til Sandra Lyng og rope "Play mai drøøøm, play my drø hø høm", så kan man faktisk det, i steden for å stå ute i full orkan og vaske bil.

Og jeg vet hva du tenker, men det er en forskjell... For nei da, det er ikke helt innafor at en godt voksen mann på 30 + står og danser til en sang av Sandra Lyng midt på dagen, i bare sokkelesten, helt edru...

.. en far derimot ;-)

 

 

Sjekk ut sangen på Spotify og bedøm selv: Sandra Lyng - Play my drum

Det er jo umulig å ikke bli forelsket i den herrrlige miksen av sommer og saksonfonjammingen! Selv for godt voksne mannfolk.

Hupps, jeg mente fedre ;-)

 

/ Æ vil heller dans!

* Følg Saksofonhjerte på Facebook *

Perfekt avslutning

I dag var en av de dagene der verden smiler, vinden dytter deg støttende i ryggen og gresset står under deg som et tettpakket publikum og heier deg videre.

En sånn dag der landet viser seg fra sitt beste og man får ganske dårlig samvittighet om man bruker tiden utendørs på å glo ned på en mobilskjerm. En dag man bare skal nyte.

På dager som dette husker jeg hvorfor vi flyttet til Vestfold, hva jeg først forelsket meg i.

Den lune roen, de lave skuldrene. En gård rett i nærheten med ferske grønnsaker, hytta som ligger 5 minutter unna, der kaffekoppen og bygdeskvalder venter. Grønt overalt, lunt overalt, kos overalt.

Så i dag blir det rett og slett en liten bildespesial fra en usedvanlig vakker sommerdag her i Larvik :-)

 

Selvbetjening, rare agurker og penger i konvolutten - Sommerglede!

 

Mormor og bestefar har fått trampoline på hytta? Litt over middels populært ;-)

 


Humle på pub-til-pub-runde.

 


Bare en skare skrikende måker unna perfekt sommeridyll (+ en bøtte med reker).

 


Frua ute og jakter favorittblomsten. Liljekonvall <3

 


Har bjeller, søker likesinnet. Bill. mrk: "Bjelleklang?".



Lillesnupp prøver å finne ut hvorfor isen smaker plast ...

 


Mens en sommerfugl prøver å få på litt sårt etterlengtet brunfarge.

Og dermed setter vi faktisk punktum både for uken og måneden. Takk mai, du var fantastisk! Som alltid.

Og du, i morgen er det en kliss ny uke på gang og vet du hva? Det er ganske fint det.

Skulle du derimot ikke få den pangstarten på dagen som du ønsker, men heller starter dagen med den kjipe mandagsfølelsen... Kaffe. Husk det. Kaffe ;-)

 

/ God søndags kveld, god ny uke!

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Bare en rask tur ...

Lørdag. Ingen planer. Regn. På sånne dager er det lett å bli både huggærn og romlei. På tide å komme seg på tur.

- Skulle vi tatt oss en tur til oldemor og oldefar, da?

- JA!

Alle stemmer i og enes om at en tur ut er en veldig god plan. Der venter det sikkert en is til plutten også. Det blir bra!

Timingen er helt perfekt, for reiser vi nå så er det fortsatt lenge til lillesnupp skal sove igjen, vi har akkurat spist lunsj og alt ligger til rette for en fin formiddagstur.

La oss komme oss av gårde!

Mamma skal bare dusje først ...

Å ja, pappa må bare en tur på do. Med mobilen ...

Å søren, kanskje vi bare raskt skulle luftet Teo først?

Hei vent, hva er den lukten? Great! #bæsjebleie.

Okei, NÅ må vi være klare ... eller?

Hæ? Du også?! #bæsjebleie #igjen

Yes, da er vi klare!

Skal bare pakke stelleveska.

Hvor er støvlene hans egentlig?

Må bare ta et raskt knekkebrød før vi drar. Ble litt fysen.

Har du gitt mat til Teo? Bah, okei, jeg tar det.

SÅNN! Nå er vi ...

... at det var?

Bare en liten påtår med pupp før avreise?

Okei, greit.

Sånn, da er vi -

Gulp ja ... flott.

 

Calmaaa...

 

Når vi så endelig kommer frem rekker vi akkurat å hilse, sette oss ned, fylle på kaffen og spise en halv vaffel før lillesnupp gnir seg i øynene og begynner å grynte som en irritert bøffel. Trøtt. Stuptrøtt.

Og hvor er vogna? Nei, den la vi igjen hjemme. Vi skulle jo bare en rask tur.

Og det ble det.

2 timers kaos og omorganisering for 5 minutters reisevei og et kort lite kaffeslaberas.

Og sånn er småbarnslivet.

Kos og kaos i en evig runddans :-)

 

Litt kaos, mest kos :-)

 

/ God lørdag!

* Følg TingTarTid-hjerte på Faceobok *

Kvelden er reddet!

I kveld hadde vi egentlig ingenting på tapetet. Tacoen ble skyflet unna mens barna var våkne og i det siste har vi falt ut av gullrekka, så plutselig sto vi overfor den uvanlige situasjonen å faktisk ha tid til overs!

Ingen planer! Ingen arbeidsoppgaver!

Det føles som så lenge siden sist at jeg ble litt uvel av tanken. Hva skal vi fylle tiden med?

Men heldigvis, etter at lillesnupp hadde sovnet for kvelden kom frua ned i stua med verdens største smil og tydeligere tendenser til lattertårer rundt øynene.

Ny app.

En app som sminker ansiktet ditt i flere ulike stiler ...

Og vipps var fredagskvelden reddet! #lol #rofl #dævver

 

 

 

 

Uansett hvor sexy eller fjasete jeg prøver å gjøre meg, ender jeg bare opp med å se ut som en helt vanlig seriemorder eller en utrolig sliten prostituert.

Men heldigvis er det ikke bare jeg som så mitt snitt til å freshe opp utseendet litt ...

 

 


 

Så vær så god, bare å kaste fjernkontrollen og få på sminken!

Appen heter for øvrig Makeup Genius, selv om jeg er veldig usikker på akkurat det navnet... ;-)

 

/ Fredagskvelden er reddet! ;-)

* Følg Sminkehjerte på Facebook *

Dagens viktigste møte

Jeg sitter utenfor i bilen, fortsatt litt nervøs. Svetter ikke, men absolutt klam i håndflatene.

Jeg ser mot inngangsdøren der jeg vet han venter, klar for å ta meg i hånda, klar for en prat.

Nå gjelder det.

Alle som noensinne har vært i et jobbintervju kjenner følelsen. Man prøver å se seg selv fra utsiden, dra frem alt det positive, skyfle det negative under teppet. Ute av syne, ute av sinn.

Rette litt på slipset, sjekke skjorta for svetteringer, tygge raskt og motorisk på tyggisen, angre på at man spiste hvitløk kvelden før.

I det døren går opp til lokalet føles det som om man akkurat har kastet meg ut fra et fly og svever i fri flyt mot jorden. Ingen vei tilbake.

 

 

Dette er heldigvis ikke et jobbintervju, men følelsen er ikke helt ulik, for dette er dagens aller viktigste møte.

I hele dag har jeg hatt det i bakhodet mens jeg har jobbet i herdig for å rekke å bli ferdig. Ønsker å stille i møtet godt forberedt og helt uten forstyrrende støy på hjernen.

Og jeg rakk det. Så vidt. En rask sjekk på mobilen, ingen nye mailer, ingen nye varsler eller meldinger. Jeg er klar.

Skrur av lyden og legger vekk mobilen. Hit, men ikke lenger, kjære venn. Nå må jeg klare meg uten deg en stund.

Døren knirker åpen og til min store overraskelse er det ingen der for å ønske meg velkommen. Bare en stor og tom ankomsthall. Bare meg.

 

 

Jeg trekker blå plastsokker over skoene og åpner neste dør. Og der skjer det.

Jeg går målbevisst gjennom en horde av mennesker som farter hit og dit, som aksjemeglere på en travel dag. Hit og dit, høyt og lavt.

Kjøp, kjøp, kjøp, selg, selg, selg!

Jeg hilser høflig, men går videre, har ikke tid til å bli forsinket nå, må rekke møtet i tide.

Plutselig durer det i lomma.

Søren heller, jeg trodde jeg hadde slått av lyden. Hva gjør jeg? Skal jeg bare raskt sjekke?

Det kan jo være jobb, kanskje tidenes mulighet, kanskje noen som ringer for å tilby meg noe som bare er her og nå. Om jeg ringer tilbake senere kan det være for sent.

Nysgjerrigheten tar livet av meg, men jeg stryker hånden over bukselommen, finner lydknappen gjennom fôret og trykker. Duringen opphører.

Så titter jeg opp igjen, og der sitter han.

Akkurat i det jeg ser på ham er det som om han kjenner blikket mitt prikke ham på skulderen. Han snur seg rundt og ser rett på meg.

Så sitter han stille et lite mikrosekund før han eksploderer av glede, hopper opp fra stolen, kommer løpende mot meg med åpne armer og roper oppspilt:

- "Pappa!"


<3

 

Mobilen durer fra nede i lomma igjen, men den har mistet all sin kraft. Plutten henger i armene mine og det store smilet veier mer enn resten av den glade kroppen.

Han begynner umiddelbart å fortelle om alt han har opplevd i løpet av en lang dag i barnehagen og jeg gjør mitt beste på å følge med og sy sammen lappeteppet av historier kastet sammen i en lang rekke bi-setninger.

Mobilen durer fortsatt, roper desperat på min oppmerksomhet. Jeg lar den bare holde på, som en bjeffende hund i det fjerne.

Resten av dagen kan jeg være litt overalt; litt på tastaturet, litt på mail, litt på telefonen og litt på farten.

Men akkurat nå er jeg bare pappa, travelt opptatt med dagens viktigste møte.

Ingenting er viktigere enn dette.

 

 

/ Skrevet for å minne meg selv og andre på å legge vekk mobilen før dagens viktigste møte i barnehagen.

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

Haha, for en overraskelse!

I dag mottok jeg en mystisk pakke, men fra hvem? Og med hva? Da jeg pakket den opp fikk jeg meg mildt sagt litt av en overraskelse! :-)

For sent i går kveld landet vi endelig på norsk jord og traff senga med et drønn.

Etter halvannen uke med fint vær, solkrem og utefrokost var det litt uvant å våkne til klassisk norsk sommer med bortoverregn og gufs i stua, men det er helt greit. Det er noe hjemmekoselig over det også.

Så i dag startet dagen med å gjøre ærender for å hente inn tiden vi har vært på ferie. Så etter at plutten var levert i barnehagen, startet jeg på runden med å ta en tur innom postkontoret. Mens vi hadde vært borte hadde jeg mottatt en pakke.

Tung var den også.

Jeg tok den med meg hjem og åpnet den spent på kjøkkenbenken med frua og lillesnupp som nysgjerrige bivånere.

Og innholdet var vel mildt sagt overraskende! :-D

 

Spenolorama!

 

Haha, dere som leser bloggen fast husker kanskje at jeg for to uker siden skrev innlegget Tosidig manneproblem der jeg fortalte om da jeg kjøpte en svinedyr hudkrem til 500 flis, selv om jeg like gjerne kunne gått for noe langt billigere, som f.eks en flaske Spenol.

Dette var det tilsynelatende noen som fikk med seg og derfor, som plaster på såret for å kjøpe den svinedyre kremen jeg helt sikkert aldri kommer til å få brukt, sendte de meg et helt årsforbruk av Spenol!! :-D

Hahaha! Problemet er jo selvfølgelig at jeg aldri i verden kommer til å få brukt opp en pall med Spenol, så nå vurderer jeg å kjøpe meg ku.

Jeg har nemlig hørt at man også kan bruke sånt som fett til å gnikke på såre spener, så da ville jo en ku vært midt i blinken!

Hei, vent nå litt ...

Når jeg tenker meg om ...

Såre spener?

Melkeku?

Jeg HAR jo en sånn allerede!

 

#ammeku

 

Hahaha, det løste seg fint!

Så gjelder det bare at frua ikke leser dette innlegget, for da blir det vel garasjen igjen i natt :-P

 

/ High five!

* Følg Ammekuhjerte på Facebook *

10 Eurovision-favoritter gjennom tidene

I morgen går finalen av årets Eurovision av stabelen og jeg er selvfølgelig klar som et hardkokt egg!!

Jeg gleder meg allerede som et lite barn i en voksen manns kropp til å sitte med hjemmelagde skjemaer og skrible ned kommentarer, terningkast og rangeringer etter hvert som alle de merksnodige bidragene rulles opp.

 

Klar for fæst!

 

Jeg vet ikke hva det er med Eurovision, men det fyller meg med nostalgiske minner, ungdommelig glede og musikalsk iver. Det er en rar blanding av forbrødring over landegrensene og et supergrelt kostymeparty helt uten hemninger. Og jeg digger det!

Men Eurovision er jo ikke noe nytt påfunn, men har faktisk blitt arrangert i hele 60 år! I den anledning har jeg satt opp en liste over mine topp 10 Eurovision-favoritter gjennom tidene!

Og der er det mange rariteter, såpass mange faktisk at jeg blir nødt til å ha 11 sanger på min topp 10 liste. Jeg klarer ikke å file det ned noe mer nå.

Så spenn deg fast og hiv deg på, for nå kaster vi oss inn i tidsmaskinen og gjør en musikalsk rundreise gjennom 60 år med europop, paljetter, kostymer og rariteter.

 

11. Norge, 1966: Åse kleveland - Intet er nytt under solen

Take it away, Åse! En mollstemt og tristvakker sang, og bare SE på den gitarføringen! Og hvis du nå sitter der og tenker: "Men hæ? Hu der ligner da veldig på politikeren med samme navn?" så stemmer det. Åse Kleveland er ikke bare en rev på gitar, men også et råskinn bak talerstolen.

Er det for mye å håpe på at Erna Solberg stiller i neste års finale med munnspill og banjo? Da hadde hun fått min steme i hvert fall!

 

(skjermbilde: youtube.com)


10. Storbritannia, 1981: Bucks Fizz - Making your mind up

Dette må jo være tidenes kvikkeste sang?! Såpass kvikk faktisk at den kun kan spilles av på dager med sol og medvind, ellers kan man få flass på hjernebarken. Men Making your mind up funker faktisk som treningsmusikk den dag i dag, selv om dansen, klærne og sveisene nok ikke har tålt tidens tann like godt.

 

9. Luxembourg, 1965: France Gall - Poupée de cire, poupée de son

For et støkke! Men France Gall er ikke bare en het potet, for hun har også en helt nydelig stemme. Selv om hun synger med en innlevelse og mimikk som en frossen gulrot er dette en søt sang som fortsatt svinger, selv 50 år senere!

 

8. Israel, 2008: Boaz Mauda - The fire in your eyes

Åh Boaz, du Boaz. Det gutteaktive smilet og den litt vaklende fremførelsen din vil alltid ha en spesiell plass i GP-hjertet mitt. Det er noe søtt ved denne sangen og den har så absolutt noe spesielt ved seg.

For kvinner og menn som liker menn er det heller helt sikkert ikke noe minus at Boaz har brukt rett så mange timer på treningssenteret i forkant av konkurransen. Sølvvesten er jeg litt usikkker på, men igjen: Jeg kan gå i tøfler ute blant folk, så hvem er jeg til å dømme.

 

(skjermbilde: youtube.com)

 

7. Storbritannia, 1976: Brotherhood of man - Save your kisses for me

Har man et hjerte av stein kan det være at denne sangen blir for sukkersøt, men spesielt for oss småbarnsforeldre går denne rett hjem når man vet at sangen handler om et lite barn. Og den knedansen rundt 01:00 er bare helt genial. Hvorfor gjør ingen dette lenger? Håper at Mo, Omer Bhatti eller Adil Khan tar oppfordringen.

At Brotherhood of man har sett litt for mye på ABBA-videoer og kopiert.. tja.. alt, ser vi glatt forbi.

 

6. Tyskland, 1979: Dschinghis Khan - Dschinghis Khan

Stol alltid på Tyskland for å levere saker helt utenfor boksen! Dette er en verdenskjent GP-slager som sent vil gå i glemmeboken. Dansingen og kostymene alene er nok til å løfte denne høyt opp på GP-listen. Sangen er dessuten langt over middels fengende.

Hver gang jeg ser denne videoen blir jeg sittende å tenke på hva Djengis Khan selv ville tenkt om han hadde blitt vekt til live og fikk se dette makkverket av en hyllest til en av tidenes aller mektigste og hensynsløse erobrere. Jeg tror ydmykelsen ville tatt livet av ham fortere enn du kan si: "Hva fa-".

 

(skjermbilde: youtube.com)


5. Irland, 1987: Johnny Logan - Hold me now

Ingen Johnny, Ingen Eurovision. Sånn er det bare. Litt som Jahn Teigen, bare med poeng. Hold me Now er en udødelig klassiker som fortsatt er klineverdig til tusen. Jeg liker sangen og frua mener han ligner på Patrick Swayze, så da er jo alle fornøyd.

 

4. Kypros, 2012: Ivi Adamou - La la love

Dette må være tidenes mest sexy, vampete og motiverende låt for oss som vurderer å rote frem sommerkroppen. For denne sangen gir klare assosiasjoner til en varm sommerdag på en strand i Syden, en strand der absolutt alle er ubehagelig veltrente, solbrune og sexy. Og den stranden, ja den vil man være på.

 

(skjermbilde: youtube.com)

 

3. Jugoslavia, 1983: Danijel - Dzuli

Dette er faktisk min egen fars favoritt og jeg må si meg enig: Dette svinger. Jeg skal visstnok være 75 % norsk og 25 % svensk, men når jeg hører denne våkner også en indre tysker til live, med ompa, jodling og svingende skjørt lukter dette veldig av skålende seidler, pølser og lederhosen. Og jeg liker det.

 

2. Sverige, 2014: Sanna Nielsen - Undo

Sanna har fortsatt evnen til å få meg til å krølle meg sammen til en liten ball, og sånt må det bli pallplass av. Første gang jeg hørte det veldig særegne refrenget tok det meg med storm og jeg ser ikke ut til å bli lei med det første. Når man får live-versjonen med folkehavet som synger med i tillegg, ja da kjennes det godt i rygghårene.

 

1. Norge, 2009: Alexander Rybak - Fairytale

Ingen over, ingen ved siden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ta med denne, men 3 minutter med youtube så var tårer og frysninger tilbake. Kvelden Rybak tok Europa med storm var rett og slett en folkefest av de helt sjeldne. Ikke siden Norge slo Brasil 2-1 i fotball-VM i 1998 har jeg opplevd maken.

Det var magi og Rybak var mannen med tryllestaven. Folk gikk mann av huse og jeg var en av dem. Man jublet i gatene, klemte helt ukjente mennesker og brøt ut i allsang. Det var rett og slett ekstase i det ganske land og DET lukter GP-greatness lang vei. En soleklar ener på min liste over tidenes beste Eurovision-sanger.

 (skjermbilde: youtube.com)

 

Så der har du dem, hele rekka i all sin prakt. Klikk deg gjerne innom kjente og kjære favoritter, eller gi ukjente skatter et forsøk. Mye GP-greatness er å finne i disse linker :-)

Så krysser vi fingrene og heier på lusekofter, pizza grandiosa, elgkarbonader og alt annet hva Norge måtte stå for i morgen. Heia den som vinner!

 

/ Buksa full av pinner

* Følg Eurovisionhjerte på Facebook *

Youtube og tannpuss

En ting jeg aldri har forstått er hvorfor folk er så livredde for å ta noen unntakvise snarveier i oppdragelsen.

Noen situasjoner krever bare en snarvei og jeg ser ikke helt problemet med det. Det betyr jo ikke dermed at dette automatisk blir den nye rutinen. Derfor blir jeg alltid litt paff når jeg skriver om ting som avviker litt fra normalen og umiddelbart får spørsmål om hvorfor jeg gjør ditt eller datt, når ditt eller datt sikkert ville vært mye bedre.

Så derfor er det vel på sin plass med et passende svar.

Jeg gjør det fordi jeg kjenner barna mine bedre enn de fleste andre og vet hvordan de funker. Når plutten står lys våken i senga si midt på natta og roper på pappa og sier han er sulten og babler i vei om alt han gjerne skulle spist, så tenker jeg at han helt sikkert har spist for lite i løpet av dagen.

Jeg tenker tilbake på hva han spiste dagen i forveien, kanskje var det ikke nok? Ble det for mye is og for lite mat? Kanskje er han faktisk bare sulten? Jeg har full forståelse for det, noen ganger våkner man sulten midt på natta. Det betyr jo ikke at hvis jeg etterkommer hans ønske denne ene gangen så vil han kreve nattmat hver eneste natt inntil han blir 87 år gammel.

 

 

Jeg vet godt at når han er i det lunet er det sjanseløst å prøve å legge ham uten en liten matbit. Ville klaget selv jeg. Og da ser jeg ikke problemet med å ta ham med ned på kjøkkenet, fikse en liten matbit, lese en bok eller se på youtube og traske tilbake til senga straks han er klar.

Selvfølgelig kunne jeg gjort det pedagogisk riktige, forklart ham at om natta skal man sove, stått på mitt og alt det der, men hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre det jeg vet fungerer?

Jeg kan være oppe en times tid midt på natta jeg, ikke noe problem det. For når han først er våken tar jeg gladelig heller den timen på kjøkkenbenken med småprat og god stemning, fremfor gråting og krangling på soverommet. Det funker for meg og det funker for ham, så da ser jeg vel egentlig ikke problemet.

Det betyr ikke at han manipulerer meg og for evig tid vil bli en nattevandrer, det betyr bare at han var sulten. Enkelt og greit. Natten etter sover han som normalt igjen.

 

Uvanlig løsning, her fra flytur. Strykekos og Helge Ingstads "Pelsjegerliv".

 

Hvis jeg derimot ser at han går inn i et systematisk mønster der han prøver å utnytte unntak og godvilje, ja da får selvfølgelig pipen en annen lyd. Jeg er ikke helt bytting heller.

Skal gi deg et annet eksempel også. I kveld ble macen stående og balansere på vasken mens youtube rullet i vei og holdt pluttens oppmerksomhet i et jerngrep mens pappa tok pluttetannpussen for kvelden. Og det funket som bare juling.

Jeg er helt sikker på at du ikke kan google deg frem til den løsningen og det står garantert ikke i noen lærebok, men det funket for oss i kveld. I morgen er det kanskje noe annet.

Poenget er at jeg gjør det jeg mener funker, og slik tror jeg vel de aller fleste har det. Man gjør det som funker for seg og sine barn. Skulle tro det forekommer ganske mange forskjellige løsninger der ute som alle er like rare som de er effektive. Visse ting funker her, andre ting funker der.

Som forelder lærer man seg fort at folk er forskjellig og at folk flest gjør som best de kan. Det som er rett for deg kan være galt for meg og vice versa. Bare husk det neste gang du kommer over noen gjør noe som i første omgang kan virke rart. De har helt sikkert en tanke bak det. I hvert fall har jeg det ;-)

 

 

/ Noen ganger blir det youtube og tannpuss. Og det er helt greit det.

* Følg Unntakhjerte på Facebook *

Eviiiiiiva España

Hurra for Norge, søttende mai og olje og alt det derre der - HEI!

 

 

Skulle gjerne skrevet side opp og side ned med nasjonaldagsfloskler, men i skrivende stund er det tre timer til avreise, fattern har enda ikke begynt å pakke kofferten, kaffen står til kok, alt står egentlig på hodet, så nå brenner det egentlig ganske greit på dassen her.

Jepp, det stemmer, vi skal på ferie! Å herre jemini ved Odins skjegg og Tor med drillen, som jeg gleder meg til å slenge passet i snippesken og komme seg til varmere strøk. Ferie. Bare ordet gir meg frysninger.

Og jeg vet hva du tenker, men frykt ikke kjære du, jeg har ikke tenkt til å forlate deg. Selvfølgelig skal du få være med til Spania! Turen går til muttern og fatterns feriehus og der skal vi kose oss de neste ukene, bare du, jeg og resten av familien.

Så er hus og bikkje overlatt til svigers og Norge lagt på hylla bare for en liten stund. Nå venter bading, solsleiking, is og alt det der. Skal bli fint det nå.

Lukter litt landsforræderi å forlate skuta på selve nasjonaldagen, men vi har allerede gått i barnetoget, spist pølser og ropt hurra 587 ganger, så da får det værra greit.

Men nå må jeg suse! Den kofferten ser dessverre ikke ut til å pakke seg selv og med mindre jeg begynner snart kommer frua til å kaste passet mitt på peisen. Og bare for at du ikke skal tro at jeg farer med løsprat, byr jeg på følgende bildebevis:

 

Gooood tid. Det ordner seg ;-)

 

Så husj med seg nå, så sees vi igjen om ikke så altfor lenge, neddynget i paella, solkrem og cerveza (sin alcohol) ;)

Gratulerer med dagen, heia Norge, hola España og hipp hurra for pølsefar!

 

/ Hipp hipp

* Følg Reisehjerte på Facebook *

10 minutter igjen

Haha, det er det samme kjøret hver eneste gang. Gjester på vei inn, huset står på hodet, litt kaos i alle kroker. På tide å skru på: Panikkmodus!

Rydde rydde rydde, kjefte litt, stresse litt, rydde rydde rydde.

Og når man endelig har fått ting opp fra gulvet og inn i skap, tar hybelkaninene det som et klarsignal på at det er trygt å komme frem.

Så like fordømt, hver eneste gang, 10 minutter før gjestene kommer...

 

 

Og når de endelig ringer på døra er det å kaste støvsugeren inn i skapet, klistre på et smil og late som ingenting.

Rolig som skjæra på tunet, vi har full kontroll vi...

Så er spørsmålet.. Er det bare oss eller er det andre som har det sånn? Det MÅ jo være andre! Vi ere en nasjon vi med, vi panikkryddere.

 

/ God freddan!

* Følg Hybelkaninhjerte på Facebook *

Helt nytt ord!

Jeg blir stadig overrasket over hvor mye glupt en liten 3-åring kan lire av seg.

I blant er det bare lattervekkende gullkorn som egentlig bare er søte, mens andre ganger er det også overraskende smart.

Slik som her for noen dager siden, da plutten helt plutselig kom opp med et helt nytt ord. Vi var på kjøkkenet og han satt på kjøkkenbenken mens fattern spant rundt og lette etter ingredienser til toast. Ja forresten, rask digresjon, hvis du ikke har laget toast på en stund: Go for it!

Toast er som kjent noe av det beste som kom ut av 90-tallet og nå har den endelig fått sin renessanse! Her i huset starter hver dag for tiden med å fyre opp toastjernet og mumse brente toastherligheter som smaker like utsøkt nå som da Ace of Base hadde verden i sin hule hånd og boxershortsen for første gang gjorde sitt inntog.

 

"Skjer a?"
(bilde: popcrush.com + noe photoshopping...)

 

Men okei, hvor var vi? Jo, pluttens gullkorn!

For der går jeg og leter etter sennep, ost, ketchup, pizzakrydder og alt som hører til, mens plutten sitter og stirrer ettertenksomt på tomatene.

Jeg fisker til meg en tomatkvist og knekker av et par tomat. Så slenger jeg den nå tomme kvisten tilbake i emballasjen. Plutten blir sittende og tenke litt før han spør:

- "Hva heter det?" og peker på stilken som inntil nylig bar på en rekke tomater.

- "Uhm ..." tidlig om morgenen trenger jeg alltids et par minutters betenkningstid. Litt som når noen plutselig spør deg om noe på engelsk, det tar liksom litt tid å slå over.

- "Nei altså, det heter jo.. ja.."

Så kommer det:

- "Tomathenger?"

 

Tomathenger! Smelt! Er det bare meg eller blir man helt satt ut når barna finner ut slike ting på egen hånd?

Og helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg ville sagt selv. Tomatkvist, tomatgrein? Samme det, tomathenger klinger bedre.

Også er det mye søtere.

 

Ett stykk tomathenger

 

Jeg elsker hvordan barn finner opp slike ting helt uten videre. Det er ikke så lenge siden jeg leste om en jente som kom opp med ordet "glidenøkkel" for den metalldingsen som låser opp glidelåsen. Genialt.

Så er spørsmålet om det er plass til "Tomathenger" i det norske språk eller ikke. Jeg synes det burde være det, så derfor har fattern sendt avgårde en mail til Språkrådet ;-)

Vi voksne har oftest verken kreativitet eller selvtillit nok til å bare diske opp med nye ord helt ut av det blå og lansere dem som det mest selvfølgelige i verden, men små barn gjør det hele tiden. Herlig.

 

/ God lørran!

* Følg Tomathjerte på Facebook *

At jeg aldri kan lære!

At det ikke skal være mulig å lære seg å klappe igjen?!

Her har vi nå gått i flere uker, måneder kanskje, med knallfine leggerutiner på lillesnupp. Hver kveld så lenge jeg kan huske har hun kommet seg i seng uten så mye som et klagende knurr og alt har vært bare velstand.

Men så vettu, må jo jeg selvfølgelig åpne den store kjeften min her på tirsdag og si følgende:

- "Jøss, har du tenkt over en ting? Det er ingen av barna som griner for tiden. Aldri liksom, ikke engang når vi legger dem! Det er utrolig deilig!"

Hver kveld siden da, hver. eneste. kveld, har det vært skrik og brøl på grensa til naboklager ved leggetid. Jeg tuller ikke, hver eneste kveld! Det slo over samme dag!

Jeg vet ikke om det kalles karma, skjebnen, livets ironi, guds inngripen, eller hva pokker du vil, men det er i hvert fall en viktig påminner om følgende:

Hvis noe funker, alt går som smurt og alt er bare velstand: Hold heeeelt tyst og lat som ingenting.

For du kan banne på at med en gang du klapper deg selv på skulderen setter det av et takras av konsekvenser.

At jeg aldri kan lære... #dustepappa

 

 

/ God natt

* Følg Dustehjerte på Facebook *

Når mamma er borte

Når mamma er borte tar pappa seg av viktige sider ved oppdragelsen.

For midt oppi hverdagens kjas og mas må vi ikke glemme de viktige tingene som definerer oss som nasjon. Alle de tingene som så lett tas for gitt, for så plutselig en dag å gå i glemmeboken.

Jeg tenker selvfølgelig om ikoniske norske skikker og figurer som skal følge slekters gang. Legenden om Oddvar Brå, rundetidene til Hjallis, Gutta på skauen, flaggheisingetikette og selvfølgelig det viktigste fra musikkens verden.

Noen må rett og slett bringe nasjonalarven videre til neste generasjon og i denne familien har jeg innsett at det er meg. Og jeg er mitt ansvar bevisst jeg, så her får dere en liten snutt fra dagens leksjon ved livets skole.

 

 

Den platespilleren har forresten virkelig gjort suksess etter at jeg fant den under juletreet i år (gave fra meg til meg).

Lillesnupp får inn Knutsen & Ludvigsen med morsmelka, mens plutten er over på litt tyngre saker. Vi er ikke helt på farfars gamle Deep Purple-album enda, men har så langt holdt oss til et potpurri av postmann Pat, visesang og Herb Alpert & The Tijuana Brass Band.

Viktige deler av arven det også.

 

Good ol´ gammal nok

 

Snakker vi årets pappa? Ikke helt umulig ;-)

 

 

/ Gooood freddan!

 * Følg Platehjerte på Facebook *

Vi har blitt sektmedlemmer!

Å nei, å nei, å nei - det var jo akkurat dette som IKKE skulle skje! Vi skulle være frie, uavhengige mennesker vi, ikke bundet av noen religion, fanget i en sekt og hjernevasket til beinet.

Men nå har det skjedd. Jeg burde jo skjønt at det bare var et spørsmål om tid. Se bare på folkene rundt meg, det finnes jo snart ikke en sjel igjen som har klart å stå i mot. I en tid der sekulariseringen står høyt i kurs, er det likevel én gudelig skikkelse som vinner terreng.

Jeg snakker selvfølgelig om mannen som har hele Norges yngre garde i sin hule hånd. Mannen som ved et knips av fingrene ville hatt en massiv ungdomsarmé for sine føtter. Mannen som hvis han hadde dannet et politisk parti i dag ville fått større oppslutning enn en russisk diktator.

Kaptein Sabeltann!

 

(bilde: Dagbladet.no)

 

Vi har i det lengste prøvd å unngå dette, hørt skrekkhistorier om lange dager som går med til bare hiving og hoing, turer til Kristiansand som koster det hvite ut av øyet og alt som hører Sabeltannsekten til. Men nå er det altså for sent.

Ett lite plagg i en pose med arveklær var alt som skulle til. Vipps gikk plutten i Sabelmodus og forlangte å se sin messias på tv. Så da ble det å fiske frem kapteinen på youtube og med ett var plutten fengslet til tv-en.

Interessen må han ha fått fra barnehagen, andre barn som allerede er hjernevasket og innlemmet. Og når han endelig fikk på seg sin egen t-skjorte mistenker jeg at den suspekte Sabeltann-fabrikken i Kristiansand har sydd inn et eller annet avhengighetsskapende stoff i fibrene som gjør at barna ikke kan få nok.

Plutselig må de ha piratbukser, lapp over øyet, sverd i hånda og kabelsanger i bilen dagen lang.

Det MÅ jo ligge en konspirasjon bak dette et eller annet sted. Jeg vet ikke hvem som holder i trådene her, om det er NRK som legger inn subliminal reklame til barna om at de må betale sin lisens med glede, om det er staten som står bak for å belyse viktigheten av å betale skatt og ikke jobbe svart eller om det rett og slett er et politisk parti som har en skjult agenda i kulissene her.

Men det skal jeg ikke spekulere mer i, for da står vi vel "plutselig" uten strøm her og så kommer macen min "tilfeldigvis" utfor et lite "uhell".

Sukk, jeg har alltid tenkt at vi vil klare å holde oss unna, men neida. Noe sier meg at vi har vært på vårt siste karneval med plutten utkledd som bie på en stund, foråsiresånn.

 



/ Hiv O´ Hoi!

* Følg Sabelhjerte på Facebook *

Bursdagsoverraskelse for frua!

Hipp hipp hurra, i dag har frua bursdag! 33 år gammel har hun blitt, med andre ord gammel som vinteren er lang. Men heldigvis eldes hun langt bedre enn meg, så da er jeg fornøyd ;-)

Men i den anledning tenkte jeg å finne på noe sprell. Og hva er vel mer moro enn en skikkelig overraskelse? Jeg mener, hvem elsker vel ikke overraskelser?? Vel.. frua gjør jo ikke det da, men det gjør det bare enda morsommere!

 

Supp-lais!

 

For jeg kunne selvfølgelig skrevet side opp og side ned om hvilken fantastisk mor hun er, hvor søt hun er osv, men i dag har jeg mer lyst til å finne på noe hyss.

Derfor har jeg stjålet mobilen hennes og akkurat lagt ut et bilde hun helt sikkert ikke vil like på hennes Instagram. Det hadde vært utrolig morsomt om så mange som mulig kan svinge innom hennes Instagram, like bildet og legge igjen en jovial bursdagshilsen.

Når du først er der inne kan jeg for øvrig varmt anbefale å begynne å følge henne også, for hun er seriøst en av de morsomste jeg vet om på insta. Jeg kan helt seriøst ligge på sengekanten om kvelden og scrolle gjennom fruas bilder og le meg skakk.

Og det er egentlig litt irriterende, for jeg liker å tro at jeg er den morsomme i forholdet, men ofte må jeg rett og slett se meg slått.

 

 

I det siste har hun også virkelig fått opp dampen på Snapchat og er blitt en av de jeg virkelig koser meg med å følge. Og det er litt rart siden jeg ser snuta hennes stort sett døgnet rundt, men det er noe med den humoren jeg bare digger.

Så hvis du har lyst til å gjøre meg en stor tjeneste, løp inn på Instagram og lik det fjasete bursdagsbildet jeg har lagt der og legg igjen en kommentar.

Og hvis du har lyst til å gi deg selv og henne en bursdagspresang, kan jeg varmt anbefale å føle henne fast. Hun blir kjempeglad for nye følgere, så sjekk ut umulius82 både på Snapchat og Instagram.

 

 

P.S. Frua vet selvfølgelig ikke at jeg har skrevet dette innlegget og kommer helt sikkert til å gi meg det glatte lag for å lage så mye oppstuss på bursdagen hennes, men hey, jeg tar gladelig en natt i garasjen for litt hyss ;-)

 

Nei, det er selvfølgelig ikke dette, for dette bildet er jo fint ;-)

 

/ Gratulerer med dagen, puseluseluselus

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Sjarmerende vanskelig spørsmål

Jeg har alltid fryktet den dagen barna kommer hjem fra skolen med et spørsmål jeg ikke kan svare på. I mitt hode har jeg sett for meg at det vil skje rundt 7. klasse. Plutselig kommer de hjem fra en historietime og lurer på hvem en eller annen kjent historisk person er og mitt svar er "Øøøøh... Er ikke det han fyren i kassa på Coop´en a?"

Men neida, blir ikke noe av det vettu, for den skuta har allerede seilt.

For her i går dag satt jeg nemlig i bilen med plutten på svipptur for å gjøre noen ærender.

Jeg vet ikke hva det er med det bilsetet, men hver gang han sitter bak der og kjeder seg så dukker det opp nye spørsmål og funderinger.

Og i går kom endelig spørsmålet som skulle vippe meg av pinnen. Han er nemlig veldig opptatt av konseptet med gutter og jenter for tiden, og er vel litt usikker på hvordan alt henger sammen. Og, som det skulle vise seg, det er visst jeg også ...

Plutselig hører jeg fra baksetet:

- Pappa er gutt.

- Ja, det stemmer.

- Er mamma jente?

- Yes, det er hun vettu.

- Er jeg gutt?

- Japp, en skikkelig tøff gutt.

- Ehm.. er tante jente?

- Ja, hun er jente.

- Er onkel gutt?

- Ja, onkel er gutt.

- Men.. ehm.. pappa?

- Ja?

- Er hvitveis jente?

- ...

 

#hjertesmerte

 

Først ble jeg egentlig bare rørt av det søte, rare spørsmålet, men så slo det meg.. Øøøh, er hvitveis jente? Det er jo et kjempegodt spørsmål!

Noe logisk svar slo meg ikke umiddelbart, men jeg nekter å svare at jeg ikke vet svaret, så jeg gikk for et sammensurium av "Ja, noen hvitveis er jenter og noen hvitveis er gutter. Og noen ganger så.. nei, samme det. Ja, hvitveis er jente. Åh SE, EN BUSS!" Heldigvis kjøpte han avledningsmanøveren.

Så der brast den drømmen om å være et allvitende leksikon av informasjon helt frem til 7. klasse.

Det holdt helt til første året i barnehagen.

Vet ikke om jeg er mest stolt av ham for å vippe meg av pinnen eller mest skuffet over meg selv.

Jeg heller mot sistnevnte ;-)

 

Pappas lille lurifax

 

/ Ha en blomstrete dag :)

* Følg Hvitveishjerte på Facebook *

Klein samtale

Vi sitter i sofaen og slapper av i det en tanke slår meg. Men begge barna er til stede, så jeg må ordlegge meg forsiktig. Jeg snur meg mot frua:

- "Ehm.. du?"

- "Ja?"

- "Du vet ... ja, jeg skal ikke mase altså, jeg bare tenkte å snakke om ... ja, du vet: det-vi-ikke-prater-om-når-barna-er-i-nærheten ..."

- "JA!" kvekker hun til.

Jeg sperrer opp øynene, svært overrasket over den uventede entusiasmen.

- "Jøss, det var da veldig så gira.."

- "Hehe, ja nei", avbryter hun, "det bare slo meg som en veldig god idé akkurat nå faktisk."

Jeg tror ikke mine egne ører.

- "Hæ? Tuller du eller? Så lett?"

- "Ja, jeg kjenner faktisk at jeg er litt fysen."


Hællelujah!

 

Jeg prøver å spille helt kald og rolig:

- "Øøøh, okei?"

- "Ja. Skulle vi seriøst tatt det allerede nå på dagen eller blir det feil..? Kanskje vi bør vente til i kveld?", smiler hun.

- "Wow, midt på dagen? Serr?! Det var lenge siden sist! Men.. Eh, vil ikke det bli litt.. upraktisk?"

- "Hvorfor det?", fniser hun, "Hihi, jeg kunne seriøst gått for to i dag jeg! Du vet, det bare er en sånn dag, liksom!"

- "TO?!"


Mazel tov!


Nå har jeg for lengst gitt opp å spille rolig som skjæra på tunet.

Og jeg bare:


Who let the dogs out? Woof woof woof woof!

 

- "Sweeet!! Tuller du eller? Dæven, også jeg som var litt redd for å ta det opp!", gliser jeg.

- "Hvorfor det?"

- "Nei, du vet.. jeg vil jo ikke mase."

- "Hehe, fjompenisse. Det eneste jeg tenker på, er om det kanskje er litt for voldsomt med to på samme dag."

- "Hæ?"

- "Ja, det er jo ikke akkurat sånn at det er bra for kroppen, liksom."

- "Øhm...Bra for kroppen..? Hæ?"

- "Hæ?"

- "Altså ... du?"

- "Ja?"

- "Jeg hater å måtte spørre, men hva er det vi prater om egentlig?"

- "Hva vi prater om? Is, selvfølgelig?"

 

 

/ Ja, god søndag da ...

* Følg Skuffahjerte på Facebook *

#nofilter

Noe sier meg at verken en liten gutt på 3 år eller en voksen mann på 33 år var det Linni Meister hadde i tankene da hun lagde danselåta #nofilter, men like fullt går den på høyt volum i stua for tiden.

Vi har lært plutten at "alle gutta tilter" betyr at alle guttene blir litt gærne og det ser det ut som han kan leve med.

Det er et eller fantastisk over å se dansegleden til en liten pjokk som danser helt uten blygsel. Han danser helt uten å bry seg om hvordan han ser ut, hva andre tenker, hva som er kult eller ikke. Han bare danser.

Tenk så deilig å være så totalt blottet for hemninger!

 

 

Selv står jeg litt sånn halvklein i hjørnet eller danser hvis jeg må. Det går i en pinlig miks av det lille jeg plukket opp på dansegulvet en gang på 2000-tallet, kombinert med noen særdeles utdaterte dansetrinn fra et hip hop kurs jeg var på en gang tidlig på 90-tallet, ispedd et lite knippe halvhjertede John Travolta-moves.

Du vet, de discogreiene alle fyrer av etter et par drinker for mye.

 

De greiene der liksom.

 

Jeg veksler stadig mellom å vagge frem og tilbake på "den norske hofta" på stedet hvil som en pingvin, eller kaste meg ut i det med alt jeg har og brått se ut som en overengasjert lærer på et skoleball eller en brisen onkel i et bryllup.

Plutten svinger seg bekymringsfritt i valsen så fort den lille apepysjen kan ta ham. Kaster kroppen rundt til de bevegelser som virker naturlig akkurat der og da.

 

 

Og vi storkoser oss!

Det er søndag, det er dansing, det er god stemning.

Det er kanskje ikke helt det Linni hadde sett for seg, men det er helt klart #nofilter

 

Øverst til høyre: Det der er jo en gammel MJ-move! #stoltpappa

 

/ Dans som om ingen ser deg

* Følg Dansehjerte på Facebook *

Fredag og fruktpastiller

Så sitter vi der i bilen, på vei hjem fra barnehagen. Det er fredag, det er god stemning.

Han fastspent i baksetet, jeg foran bak rattet. Jeg fyrer opp bilen, skrur på radioen og spenner setebeltet.

Mellom setene ligger en pastilleske og jeg flikker opp lokket og pirker ut to fristende forlystelser. Uten en lyd. Tror jeg.

- "Få."

Fra baksetet lyder det kontant. Jeg forstår ikke først hva han sier.

- "Få!"

- "Hva sier du, plutten?"

- "Få!"

"Få?" tenker jeg og snur meg. Alt jeg ser er dette:

 

 

Da må jeg le. Hvordan i all verden hørte han at jeg åpnet pastillesken over lyden av radioen og den brummende motoren?

Har han superhørsel eller er han bare virkelig virkelig glad i pastiller?

Han som til vanlig er så høflig og spør om ting med dådyrøyne og et langdrygt "vær så sniiiil". Med fruktpastiller er det visst ingen nåde. Få. Bare få.

Klart han skal få.

 

 

Mens jeg sitter og tenker over hvordan jeg skal takle den uhøflige måten å kreve pastiller på, kjenner jeg plutselig et sultent sug i magen. Tankene glir med ett over på hva vi skal ha til middag. Taco. Tacofredag, ukens indrefilet.

Det er nesten så jeg kan kjenne lukten av stekt kjøttdeig, smake guacamolen rett ut av lufta og puste inn de friske grønnsakene. Tennene begynner å løpe i vann og jeg dagdrømmer om å sitte i "uniformen" (joggebukse) i sofaen og maule taco til krampa tar meg.

Jeg kan tydelig se meg selv sitte der i sofaen og peke fra skål til skål, dirigere frua til alt hun må strekke seg etter som jeg ikke kan nå. Når sulten tar overhånd og folkeskikken får vike. Få kjøttdeig. Få jalapenos. Få ei ekstra lefse.

 

Kongen av tacotårn? C´est moi.

 

Og vipps så var den beslutningen tatt. Jeg kan ikke irettesette ham stakkar, han mener ikke egentlig å være uhøflig, han er bare veldig veldig glad i pastiller.

 

/ God freddan!

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Tosidig manneproblem

Var på shopping med frua på onsdag og innså mens vi labbet rundt at jeg trengte krem. Fjeskrem.

Ansiktet er for tiden tørt som en vits fra Rorbua og derfor så jeg meg nødt til å gå til innkjøp av en krem som kunne fikse biffen. Jeg er jo en mann av typen som verken liker å bruke kremer eller innrømme at jeg bruker dem, men i disse væromslagstider måtte jeg stikke fingeren i jorda.

I klassisk mannestil foreslo jeg først den billigste skiten jeg fant i en resthylle på HM, men fikk streng beskjed fra frua om at jeg måtte kjøpe meg noe skikkelige greier. Så da labbet jeg bare inn på første og beste parfymeri, huket tak i den første tuppa jeg fant som jobbet der og ga henne klar og enkel instruks:

- "Jeg trenger en krem. Hjelp."


- "Å jasså ja, du skal ha "en krem"..? T´øyeblikk #dollarglis #provisjon #julebonus

 

Etter en serie vanskelig spørsmål som jeg umulig kunne svare på, guidet hun meg i retning av kremland. Tørr hud? Fet hud? Oljete hud? Hæ? Fjeskrem kjerring, fjeskrem!

Jeg burde jo forstått greia da hun gikk rett bort til en krem uten prislapp på hylla og skrøt kremen opp i skyene, men hun var jo relativt søt og så ut til å ha greie på sakene og ja, jeg hadde jo ikke akkurat gitt noen rammer, så da sa jeg bare "Ja. Den." som en middels tilbakestående apekatt.

So far so good, men SÅ kom det. Manneproblemet. Tosidig sådan.

 

I´ve made a huge mistake..

 

For da jeg skulle betale for kremen fikk jeg bakoversveis, sjokkflass, kjeven ut av ledd og hjerteflimmer. 500 SPENN?! Fem. Hundre. Maddafakkings flis?!

Og der kommer manneproblem nummer 1: Si fra at dette var aaaltfor dyrt eller bare lukke øynene, betale, ta påsan og gå rolig ut og late som ingenting? Jeg gikk for mannevarianten. Latet som ingenting, betalte og gikk min vei. Jeg ble så sjokkert over prisen at jeg holdt på å si: "Bare 500 spikk? Ja ja, nei meg gi meg to da!".

Men utenfor butikken ville jeg aller helst legge meg på gulvet, krølle meg sammen i fosterstilling, få på noe Celine Dion og gråte en skvett. Jeg kunne gått for en flaske Spenol jeg, ikke en krem laget på englevinger, dragestøv og enhjørningtårer.

 

Alt jeg ønsket var en krem, ikke crème de la crème #badumtss

 

Men det var først da jeg kom hjem, hadde fått ungene i seng, spist middag og var klar for kveldsstellet at jeg innså at dette var et tosidig manneproblem.

Manneproblem nr. 2: Egentlig ønsket jeg å ta skjegget og bruke min kliss nye luksuskrem, men ikke fasan om jeg tar meg råd til å bruke en så dyr krem! Ikke på en hverdag i hvert fall. Kanskje i forbindelse med et bryllup eller noe, men ikke på en helt vanlig onsdag! Og når jeg tenker meg om, det trøtte trynet mitt, er det egentlig verdt pengene? Niet!

En sånn krem burde brukes til å massere smilehullene til Astrid Smeplass eller noe, ikke til å flørte med de sure skjeggstubbene mine..

Så nå står den der da. Ubrukt.

Og sånn kommer den til å stå til dagen den endelig går ut på dato. Da kan jeg endelig kjøpe en flaske Spenol og få dreis på ansiktet igjen.

Inntil da får kremen bare stå der den gjør seg best:

 

My precious.

 

Se så, da løste det seg fint likevel.

Jeg fikk meg ansiktskrem og frua fikk litt nytt interiør. VInn-vinn, der altså.

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Å du vesle pappakroppen min

Jeg leste i VG i går at "Pappakroppen" er den nye trenden. Vekk med sixpack og den slags tull, inn med kosemage og sexylubb.

VG: Glem sixpack- nå er "pappakroppen" trendy

Og det er ganske interessant, for frua og jeg tenkte faktisk over dette med pappakropp allerede første gang vi ble foreldre, for i en sånn fyll-inn-minnebok fra det første året var det en side der man skulle skrive mors vekt før og etter fødsel, men så hadde de også, antakeligvis mest på tull, inkludert samme felt for fars kropp.

Og da slo det oss at det jo faktisk skjer noe med kroppen til pappa også når man blir foreldre. For i løpet av svangerskapet blir man sympatifeit. Det er helt sant! Man henger seg på fruas matvaner og føler at man liksom ikke kan jobbe seg halvt i hjel for å bli i sitt livs beste form mens hun bare blir tykkere og tykkere.

Og derfor er det nok ikke helt uvanlig at pappaen legger på seg endel i løpet av svangerskapet han også. Og så kommer tiden som småbarnsfattern da. En tid fylt av brist på rutiner, mangel på døgnrytme, for lite søvn og for mye hodebry. Alt står på hodet og i sånne stunder er det lett å kutte tid der man kan. Trening og avansert matlaging er to relativt enkle valg.

Så kommer tiden med småbarn i hus. Man lager gjerne god mat og koooooser seg når barna endelig sover. Nå skal vi koooose oss, du. Taco på fredag, pizza på lørdag og gjerne ei litta godteskål attåt. Blir pappakropp av sånt!

 

Min pappakropp anno 2011/2012, én måned før plutten kom til verden.

 

Og når jeg skriver pappakropp, så mener jeg selvfølgelig i den nye betydningen: lodden kosebamse. Litt sexylubb foran, et akterspeil som ikke akkurat spretter og armer som kan løfte vekt tilsvarende et lite barn, men ikke stort mer.

Men jeg synes det er fantastisk at dette begrepet nå endelig kommer på banen, for "pappakropp" er noe! Det er så absolutt noe. Så vil selvfølgelig noen kvikkaser si ting som: "Ææææh herregud, det er dritlett å holde seg i form selv med små barn. Jeg har ørten unger og har aldri vært i bedre form. Det handler bare om prioriteringer!!"

Men det er ikke lett. Det er ikke umulig, men det er ikke lett. I hvert fall ikke i den første pappatiden. Enkle løsninger er himmelsendt og i denne perioden av livet har man andre ting å tenke på enn sommerkroppen og struttende muskler.

Det er så ofte man er i underskudd av søvn eller mat at man ofte kan ty til lette løsninger og snarveier.

Og dette vet jeg fordi jeg har kjempet mot pappakroppen i 10 måneder nå. 4 måneder før lillesnupp kom til verden startet jeg et kjempeambisiøst prosjekt om å bli kvitt sexylubbet, få sixpack og bli blodtrent på et år. Det kunne sikkert gått fint og smertefritt det, hadde det ikke vært for at jeg skulle være fattern oppi det hele også.

 

Me and ma posse :-)

For å være fattern, en god fattern, handler jo nettopp om det ofte litt surmaga p-ordet: Prioriteringer. Men å prioritere seg selv blir ofte feil. Slik som i dag. Jeg våknet tidlig med en ambisjon om å jogge. Men akkurat i det jeg kom meg opp av senga hørte jeg det knitret fra babycallen til plutten. Så da måtte jeg ta valget: Stikke ut på joggetur og krysse fingrene for at han sovnet igjen, eller bli hjemme og være helt sikker?

Våkner han rett etter jeg går ut døra må frua stå opp, ta hånd om begge barna og sveive i gang hele huset alene. Dropper jeg joggeturen kan jeg gi bikkja mat, preppe litt frokost, få i gang kaffemaskinen og generelt sett være en awesome pappa/husbond.

Så da ble det det. Og sånt blir det pappakropp av. Men det handler om prioriteringer. Derfor liker jeg egentlig dette nye begrepet, for det gir mannen litt rett i å være litt ute av form. Det sier at det er greit å ha en liten lubbelubb på magen, for det betyr at du har satt deg selv i andre rekke og barna foran. Og det er fattern sin det.

De første åra med barn er ikke årene du skal perse i Birken eller bestige Mount Everest baklengs. Det er tiden for å være hjemme og ta vare på familien. Om det betyr at man går glipp av en joggetur eller femten, så får det bare være.

Så kan man selvfølgelig klare å gjøre begge på likt, men det er ikke nødvendigvis lett. Og det vet jeg, for jeg har som sagt kjempet mot pappakroppen en stund.

 

 

Nå er vel jeg litt unntaket som bekrefter regelen her da, siden jeg har hjemmekontor og kan trene til ellers ugunstige tider og faktisk har en egen blogg dedikert til trening og kosthold, og i skrivende stund egentlig ikke har noen utpreget pappakropp, men det er bare fordi jeg jobber bevisst med det.

Således kan man vel si at jeg prioriterer det ganske høyt, men det koster. Det er ikke umulig, men det er fasan meg ikke lett.

Jeg synes ikke det er lett i det hele tatt jeg. Det er så fort gjort at det kommer en dårlig natt med urolige barn, en påfølgende dag med sykt barn i heimen og alle rutiner om trening og kosthold går i vasken. Alt man orker er å sette over noe skvip til kok, drikke kaffe og fyse på sjokolade. Å rekke, orke eller gidde å trene virker utelukket.

Jeg har jo bevisst prøvd å unngå pappakroppen en god stund nå, hvilket innebærer at jeg trener langt oftere enn jeg egentlig ønsker og spiser mindre og sunnere enn kroppen egentlig vil. Så at noen pappaer heller lar det skure og prioriterer andre ting og dermed får en myk kosekropp som resultat, ja dæsken heller, det har jeg 150 % forståelse for.

Selvfølgelig kan man prioritere inn trening og blodslit mot alle kroppens signaler, eller man kan bli hjemme og representere. Det blir ofte sistnevnte og endelig har vi et begrep som gir oss litt rett i det.

Pappakroppen :-)

 

P.S. Ja forresten.. Hver gang du ser bilder av folk som smiler til speilet og ser superfornøyde ut, slik jeg gjør i bildet over, så skal du vite at det ofte er litt bløff også. Det handler bare om enkle justeringer. Blås opp brystkassen, sug inn magen, spenn musklene og smil ditt beste smil og vipps blir pappakroppen borte.

 


Fra dvask til kvikk på 2 sekunder ;)

 

/ Lang, kort, tykk eller smal - heia pappakroppen!

* Følg Pappakroppen på Facebook *

Et øyeblikk for alltid

Vi ligger i senga, du nekter å sovne. Ruller bare fra side til side og gnukker utrøstelig. Jeg prøver alle små triks, stryker deg på ryggen, pjusker deg på nesa, koser deg på kinnet og later som jeg sover. Ikke noe.

Jeg blir liggende og se på deg og forundre meg over hva som foregår oppi det lille hodet ditt. Hva tenker du? Hva mener du om alt som foregår rundt deg, om dette øyeblikket, om meg, om mamma, om storebror, om livet? Tenker du i det hele tatt eller flyter bare verden forbi uten holdepunkter? Er du bare en baby eller er du litt person også?

Så plutselig snur du deg rundt, ruller over på siden og ender opp med nesetippen bare noen centimeter unna min. Du stirrer på meg. Ser meg rett inn i øynene, forbi netthinnen og inn i sjelen. Du strekker ut en arm og klasker den mot tinningen min. Så stryker du den forsiktig ned mot haken. Så gjør du det igjen. Og igjen, mens vi ser hverandre midt i øynene med låste blikk og tanker som prater.

Med ett føler jeg en kontakt som strekker seg langt forbi språk og tale. I øynene dine ser jeg meg selv og jeg tror du gjør det samme. For jeg er pappa og du er min nydelige lille datter. Jeg kjenner at du er i øyeblikket sammen med meg. Du tenker, føler og forstår. Vi er her sammen, vi ser hverandre.

Så snur du deg tilbake og alt blir som normalt igjen.

Du blir en liten baby og jeg bare meg.

Men for et lite øyeblikk der hadde vi noe.

Noe helt spesielt.

Et øyeblikk for alltid.

 

 

/ Pappas lille hjerteknuser

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sykt barn, glad far

I dag våknet plutten med øyne røde som en kveldssol og host som en forkjølet schæfer, så da ble det å slenge en sykedag i bordet.

Men bare fordi man er litt pjusk i formen betyr ikke det at man ikke kan bruke dagen til fulle. For vi hadde ikke kommet lenger enn å mumse oss gjennom frokosten da plutten tittet bort på meg i sofaen...

- "Pappa?"

- "Ja..?"

- "Bilbane?" 

Og med det var den dagen i boks!

Jeg har ventet lenge på den perfekte anledningen til å fiske frem julegaven fra frua igjen og nå hadde vi brått en hel formiddag til disposisjon og vipps var stua bli forvandlet fra dette:

 

 

Til dette:

 

 

Å bygge bilbane viste seg faktisk å være en genial måte å underholde begge barna på i lang tid.

Legg merke til lillesnupp som følger nøye med fra sidelinjen.

 

 

Mellom slagene ble det også tid for den ivrige racerbilsjåføren til å gå bort og godsnakke litt med linjedommeren:

 

I will exorcise your demons!

 

Litt usikker på hvem av plutten og fattern som koser seg mest med bilbane, men det lukter delt førsteplass.

Og hva smaker godt etter en lang formiddag med bilbanekjøring når man er litt pjusk i formen? Kakao selvfølgelig. Alltid kakao.

 

Medisin for pjuske småttiser (+foreldre)

 

Eneste problemet nå er at bilbanen ble såpass stor suksess at jeg er litt usikker på hvordan vi skal få sendt ham i barnehagen i morgen. Vi får bare si at bilbanen ble ødelagt og måtte til legen. Han vil forstå. Hvis ikke får han bare bli hjemme og satse på en karriere som racerbilsjåfør.

Bygge bilbane og drikke kakao hver dag? Greit for meg ;-)

 

/ Vroom vroom!

* Følg Bilbanehjerte på Facebook *

Topp 10 Eurovision-favoritter

Hold på hatten, her kommer en betroelse: Jeg elsker Eurovision!

Jeg tror faktisk jeg er Norges mest Eurovision-frelste heterofile mann. Derfor har jeg i år, som i fjor, vært tidlig ute med å snuse på finalelåtene i god tid før showet fyrer i gang med glitter og glam og konfetti.

I månedsvis gleder jeg meg til den store kvelden der man endelig kan finne frem egenkomponerte skjemaer, den stooore skålen med snop og noe passende drikke attåt. Enten det er full fest i finklærne eller joggebuksefeiring på høyt nivå: Eurovision er alltid tipp topp stemning!

 

La re schwinge, la re råkknroll


Gleden var derfor stor da jeg ble kontaktet av escNorge med en forespørsel om jeg kunne høre meg gjennom alle årets finalister og plukke meg ut 10 favoritter. Med glede!!

For 40 sanger skal barke sammen i et overdådig jålekaos av paljetter, flagg og festligheter, men bare én vil stikke av med gullkalven; Europas samlede doux points. Her er mine ti favoritter for årets Eurovision.

Og la meg bare få legge til: Jeg spekulerer ikke i forhåndsfavoritter, ekspertvurderinger, eller noe i den gata. Jeg går utelukkende for egen smak, hva som behager øret og får kroppen til å smile. Finalistene nummereres i stigende rekkefølge, fra "hmmm, tja tjo" til "Åherregudjegelskerdensangen!!"

Og med det: Kjør musikk!

 

10. Moldova: Eduard Romanyuta - I want your love

Denne sangen lukter en merkelig miks av Eric Saade, Tooji, Christina Aguilera og Fast & Furious. Det er et eller annet småharry over det hele, som selvfølgelig understrekes av en musikkvide full av råkjøring og kåte blikk fra vokalisten. Men det fenger på en sånn Lady Gaga-ish måte. Ingen vinnerkandidat, men irriterende fengende okke som.

 

9. Kypros: John Karayiannis - One thing I should have done

Se det for deg: 90-tallets superballade "More than words" av Extreme smeltet sammen i et deilig parforhold med John Legends fløyelsesrøst, servert i en litt billig souvenirskål med påskriften "I <3 Cyprus". Da har du denne sangen. En fin liten perle for regnværsdager.

 

8. Australia: Guy Sebastian - Tonight again

Så utrolig kult at Australia får være med i det store jubileumsåret! Og det gjør de med bravur. Her har noen helt innlysende betalt Bruno Mars for å låne bort både stemme, riff, tekst, ja hele komposisjonen, men det er helt greit. Dette funker og lukter radiohit lang vei.

 

7. Storbritannia: Electro velvet - Still in love with you

Det rare er. .. jeg liker egentlig ikke denne sangen noe særlig. Jeg bare klarer ikke å slutte å høre på den. Den er slitsomt fengende, den får skulderen i gang og har en kul retrovibb som er umulig å overse. Det er noe herlig vampete over dette merkelige potpurriet av musikkstiler fra ulike tiår, men det får deg opp av sofaen og rett inn i danseskoene.

 

6. Spania: Edurne - Amanecer

Det er hyggelig å endelig kunne ønske Shakira velkommen tilbake på den store scenen, om enn med nytt navn og utseende. Nå skal ikke jeg si at jeg er noen ekspert på indianere, men jeg tror også de kunne satt pris på denne sangen, som inneholder et fengende element av en slags subtropisk joik. Kan denne overdådige gaulingen holde hele veien til pallplass? Jeg tror ikke det, men gjerne for meg.

 

5. Danmark: Anti Social Media - The way you are

Uff, jeg er altfor gammel til å like denne sangen. Jeg tror det er slik One Direction høres ut. Det er happy go lucky, det er ungdommelig forelskelse, altfor god stemning og et hint av Bay City Rollers. Men søren heller, den får meg til å smile med hele ansiktet! Jeg får lyst på sommerferie, jeg vil rive av meg t-skjorta og løpe gatelangs og rope lystige danske gloser til alle jeg møter. Sånt fortjener en stjerne i boka.

 

4. Norge: Mørland & Debrah Scarlett - A monster like me

Jeg vet ikke om sangen faktisk er besnærende på et eller annet mystisk vis eller om det er mine norske øyne som holder meg for narr. Taktskiftet i refrenget er helt nydelig, samspillet og formidlingen funker prikkfritt og jeg tror på historien. Meget frysningsverdig dette, bare så synd at noen har glemt strikketøyet sitt i panna til fru Scarlett.

 

3. Sverige: Måns Zelmerlöw - Heroes

Avicii, er det deg? Jøss, så hyggelig at du tar turen i år! Men seriøst, hvis Avicii ikke har vært med på produksjonen her kan ikke et søksmål være langt unna. Dette er så absolutt tidsriktig pop og noe sier meg at denne vil bli spilt halvt i hjel på samtlige dansegulv i Sydens land i sommer, men likevel kommer jeg ikke utenom at det føles som at noen her har kokt suppe på en gammel Avicii-genser.

 

2. Slovenia: Maraaya - Here for you

For en fantastisk gladlåt! Med en smak av Ellie Goulding og et veldig fengende refreng med et nydelig innslag av strykere, satt denne lett på første forsøk. Dette er min absolutte favoritt som "dark horse" i kampen om edelt metall. Jeg kan allerede nå se for meg veivende flagg og hylende publikum. Gull eller ikke: dette lukter folkefest!

 

1. Italia: Il Vovlo - Grande Amore

Ja vel ... Så der var den ja. Årets vinnerlåt. Det er ingen tvil om at dette er årets beste låt i mine øyne. Altså, hallo, denne er umulig å ikke få frysninger av. Helt 100 % umulig. For en nydelig komposisjon, nesten litt over Eurovision-nivå, for dette er vakkert. Helt ut i fingertuppene. Når refrenget velter seg inn over deg som en følelsestsunami da kommer frysningene. Hver. Eneste. Gang.

Det er så mektig, så veldig svulstig, men også så fantastisk sterkt. Man trenger ikke like opera for å elske dette, man trenger bare et øre eller to og et hjerte som banker.

 

Glemte helt å pønte meg til festen i år. Måtte bare ta noen gamle filler jeg fant på jobben ...

 

Er du også en Eurovision-fan?

Sleng igjen en kommentar med dine favoritter for i år :-)

 

 

Teksten ble først publisert hos escNorge - stikk innom for siste nytt på MGP-fronten.

 

/ Grande amore

* Følg Eurovisionhjerte på Facebook *

Gartner på svartebørs

Med sommerens innmarsj begynner også hagen å springe til liv og derfor så vi oss i går nødt til å ringe inn litt hjelp.

Vi kunne vel tatt det selv, men herregud, vi er jo travle mennesker, hvorfor skal vi gidde å gjøre all drittjobben når noen bare kan ta det for oss? Det beste hadde sikkert vært å ringt etter en sertifisert gartner, men akkurat denne gangen landet vi på å ta det svart isteden.

 

Luke kan jeg gjøre selv, men til resten kan det være greit med litt hjelp.

 

Ja vel, så er det kanskje moralsk forkastelig, ikke etisk forsvarlig og faktisk i strid med loven, men du vet hvordan håndverkere er. De rekker jo ikke å komme seg ut av bilen før regningen begynner å tikke, og vi skulle uansett bare har hjelp til noe småplukk, så da tok vi det heller svart.

Rasende billig var det også. Jeg tror han holdt på uti hagen her en times tid eller to, før han så seg ferdig, slo seg ned i solveggen på terrassen og krevde betaling.

Og det fikk han.

Akkurat som avtalt.

En liten blå saftis og brorparten av fatterns krone-is.



Kom så, lille mosekladd, på tide å pakke snippesken.

 

Jekkpott!



Fornøyd med dagens fangst, på tide med belønning.

 

Sånn ja, det var bedre. Tøft å værra arbeidskar, si.

 

Jeg kunne sikkert kommet unna med bare saftisen, men pytt sann, han gjorde en god jobb. Han jobbet helhjertet og viste sann arbeidsglede, så om han fikk lurt til seg litt mer is enn det som egentlig var avtalt, så får det være greit.

Det var det helt klart verdt.

 

 

Når jeg tenker meg om så har jo svigerfar spurt om litt hjelp med septiktanken nede på hytta... Så plutten, hvis du skulle være i markedet for mer ærbe tror jeg det skulle være muligheter for en god håndfull ostepop for den jobben ;-)

Men obs ... det er en skikkelig drittjobb, så jeg ville økt satsene med en halv eske Gomp ;-)

 

/ God mandag!

* Følg Hagehjerte på Facebook *

Gullkorn og peiskos

Det knitrer litt i babycallen, så blir det stille igjen. Jeg titter sløvt på klokka. Great, såvidt passert seks. Selv hanen sover fortsatt. Kom så pluttis, la oss sove litt til nå.

Så knitrer det igjen. Dette lukter morgen lang vei. Fortsatt ingenting. Han tar seg god tid i dag, kanskje han faktisk sovner igjen?

Jeg trekker dyna forsiktig opp mot nesa, graver bakhodet ned i puta og lukker øynene i et optimistisk håp om at det er mer natt å hente.

 

trøtt.no

 

Så kommer det:

- "Pappa..?"

- "Mjaaa?" jeg svarer lavt i mellomleiet mellom snakk og hvisk, i et forsøk på å ikke vekke resten av husholdningen.

- "Ehm... pappa?"

- "... jaaa?"

- "Er mormor på jobben?"

Da klarer jeg ikke å holde meg lenger og bryter ut i latter. DET var spørsmålet som fikk ham til å bråvåkne? Mormors arbeidssituasjon?

Man bare må elske 3-årsalderen. En lang parade av hjertevarmende gullkorn.

Så jeg smetter inn døra, fisker opp plutten, henger ham under armen og piler ned trappa. Nede er det overraskende småkaldt i stua. Ikke veldig, bare litt. Nok til å kosefyre i peisen.

Vi setter oss ned foran peisen, jeg lar ham hjelpe til. Like greit å lære ham opp i god peisetikette først som sist.

Han legger en pinne i bunnen, jeg gir ham to tennbriketter som han danderer fint oppå. Så hopper han opp på fanget mitt og gjør seg klar for varmen. Jeg strekker meg etter fyrstikkene. Her kommer det bristende punktet. Blir det en kamp om å få leke med flammene eller henger han med på notene? Jeg frykter det verste og tenker at jeg sikkert burde ventet med å la ham ta del i peisritualet.

Så jeg ser på ham med et bestemt blikk for å understreke alvorsgraden i budskapet:

- "Så må pappa tenne på fyrstikkene."

Han ser på meg og svarer med den største selvfølgelighet i stemmen:

- Det er bare for voksne. Det er ikke for guttene, bare for voksne.

Så nikker han kontant for å vise at han forstår.

Så kommer varmen. Ikke først og fremst fra peisen, den bruker litt lengre tid, men fra den helhjertede knusekosen. Jeg blir så stolt og glad når han henger med på notene.

Så sitter vi sånn og titter på peisen, hører på knitringen fra kubbene og varmer oss på flammene.

Om bare alle morgener hadde vært som dette.

 

#gullimunn

 

/ God søndag!

* Følg Peishjerte på Facebook *

Når frua blir syk danser sokkene på bordet

Når frua blir syk, da flyter alt.

Ikke som i "Skal si trafikken flyter fint i dag", men som i "Herregud, alt flyter over overalt!".

Ting går i stå og hele korthuset raser.

 

Dag 1 ...


Jeg passer liksom alltid på at frua legger merke til ting jeg har gjort. Enten det er en liten slengbemerkning om at det er litt deilig å dusje når sluket er rent eller at jeg ganske innlysende hinter om at man puster så mye bedre når gulvene er fri for hundehår.

Men frua er ikke sånn. Hun bare gjør ting. Hele tiden. Klærne finner vei tilbake i klesskapet, nydusjet og med et hint av blomstereng, barnas leker rydder seg selv og tekoppen spretter ut av skapet og fyller seg selv hver kveld.

Ikke forventer hun så mye som et lite takk engang. Og det er dumt av henne, for takk skulle hun fått, men jeg er så dårlig på å legge merke til alt hun gjør når hun aldri gjør meg oppmerksom på det at jeg først legger merke til det når det ikke blir gjort. Og DA legger jeg merke til det!

Ting bare flyter så bra og jeg tenker ikke over det. Klesskapet er fullt, barnas leker står på plassen sin på slutten av dagen, søppelbøtta er tom og tekoppen er full.

Plutselig hoper det seg opp. Overalt. Hybelkaninene vokser seg truende store, kjøkkenet ser ut som en russebuss, lekene eksploderer utover stuegulvet og pappa går tom for rene sokker. Alt går i ball. Kaos! Anarki!

 

Jælp!

 

Det er nesten som når man blir syk selv, for man tar jo bare helsa for gitt og setter aldri pris på at man er frisk inntil dagen man blir syk. Eller rettere sagt, når frua blir syk.

For når frua blir syk danser sokkene på bordet.

God bedring, pus <3

 



/ Hilsen mann som snart er tom for sokker


* Følg Sokkehjerte på Facebook *

Hiv O´ hoi på bøljan blå!

For en uke det har vært! Den startet rimelig grusomt med telefonen om at "Åse" trodde hun hadde blitt en ubåt, så fortsatte den betydelig bedre da jeg plutselig spratt helt til topps av blogglisten og i dag var det jaggu en bonusfridag i knallgodt vær også.

Og den brukte vi godt, for plutten har herved vært med på sin aller første båttur med fattern!

 

Sett seil, jeg er klar!

 

Ja ja, jeg hører hva du sier: "Hva skjedde? Lå ikke båten din under vann?"

Joda, men Åse har nyss blitt skrevet ut av sykehuset og blitt fortalt at hun på ingen måte er verken delfin, hval eller ubåt. Da hun på tirsdag lå og plasket og koste seg ringte jeg nemlig sporenstreks til en båtkyndig kar som svingte seg rundt, fisket henne opp av vannet og fikk orden på sysakene, så nå er hun i tipp topp stand igjen!

Ja, jeg kunne vel skrevet at jeg fikk henne opp av vannet, renset motoren og alt det der, men like greit å være ærlig. Til svigerfars store fortvilelse ble jeg født med ti tommeltotter for sånt og burde hatt forbud mot å bevege meg under panseret på en bil eller oppi en båtmotor. Jeg kan skifte dekk og klippe plenen, men der setter jeg grensa.

Og det var sikkert lurt, for etter bare tre kvelder på hospital var Åse tilbake og derfor kunne jeg idag med et stort smil om munnen invitere plutten ut på sin aller første tur på bøljan blå. Og gjett om han koste seg!!

 

"I´m on a boat"


Tidlig krøkes og alt det der ;)



Fornøyd pappa og glad for å ha en båt som flyter

 

Det ble ikke lange turen, men akkurat nok til at han fikk lært nye ord som "bøye", "skipsleia" og "kjeks". Vel, kjeks kjente han til fra før da, og nettopp derfor hadde fattern vært lur og pakket med seg både et par kjeks og en gullmynt/sjokoladepenge som niste. Like greit å plotte gode assosiasjoner til båtturer i hodet med det samme, så blir det så mye lettere å få ham med på tur for å dorge etter makrell i fremtiden.

(Dere som kjenner til Pavlovs hunder og læring ved klassisk betinging vet hva jeg sikter meg inn på her ;-))


Turen ble jo ikke noe verre av at det plutselig dukket opp en sjørøverskatt ;-)


Etter en kort sveip i fjorden pruttet vi stille og rolig tilbake. Plutten hadde fått gullmynt, sett havet suse forbi, fôret måker med kjeks og fiskene med sjokolade, så da var han egentlig godt fornøyd med det. Og det var jeg også.

Alt i alt kunne det vel ikke gått bedre. Båten gikk som en klokke og ingen falt i vannet. Vel, med unntak av hengelåsen da som plutten prøvde å kaste på land akkurat slik pappa kastet tau. Det gikk. Nesten.

Og det er helt greit det. Ting går i vannet. Så lenge det ikke er båten er jeg fornøyd ;-)

Alt i alt kunne ikke fattern vært mer glad for at det som en gang var min lille "man cave", nå har blitt et ungkarsreir for oss to gutta.

Dette lukter mange gutteturer i sommer.

 

Kast loss!



P.S. Hvis du har tenkt deg på sjøen i sommer: Bruk redningsvest. Hele tiden.

/ Tommel opp!

* Følg Båthjerte på Facebook *

Lyden av deg

Det beste jeg vet er å våkne til lyden av deg.

Kjenne øynene dra for gardinene til en kliss ny dag ved lyden av en dør som knirker og se deg stå i døråpningen og synge "stå opp, din gris".

Eller når babycallen knitrer til live og jeg hører den svake lyden av deg som hvisker: "Mamma..? Pappa...? Hvor eeer du? Det er morgen".

Så forsiktig, men likevel så våken, nysgjerrig og klar for en ny og spennende dag.

Å våkne med et sjarmert smil om munnen og et gledens sukk i hjertet gir dagen de absolutt beste forutsetninger.

Og det beste jeg vet er å våkne til lyden av deg.

 

Mine to fine :)


/ God fredag <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Når pappa får alenetid

- "Å herregud, jeg tror bare jeg må gå og legge meg jeg altså, øya går i krøss!"

... sa frua og vipps så satt jeg der. Helt uten planer, helt uten kjæreste eller selskap for kvelden. Med mange timer til disposisjon. Og lakenskrekk.

Skulle jeg se en film? Kanskje rydde litt på kjøkkenet? Kanskje endelig få tatt unna bunken med uleste mailer og det brysomme ryddearbeidet som regnskapsføreren min sitter og venter på? Hadde jo vært utrolig deilig da! Endelig få tid til å få gjort unna alt det jeg ellers aldri har tid til...

Hah, ja særlig!

Jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg plutselig får friminutt fra livet og litt tid for meg selv skjønner jeg fort at jeg mentalt er på nivå med Julius, apekatten altså. Og disponerer tiden min der etter.

Så derfor, mine damer og herrer, la meg herved presentere alt jeg klarte å produsere i løpet av en hel kveld full av god tid og veldig mange muligheter.

For hva valgte jeg til slutt å bruke tiden min på?

Dette.

 

 

 / God torsdag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære Fru Bang

Karma er ei forbanna bikkje.

For livet har en rar måte å rette ut alle ujevnheter på. Får man for mye på oppsiden blir man raskt trukket ned igjen. Og sånn er det for alle, så også for meg.

Så da jeg her for noen dager var kvalmende frisk og rask og la ut bilder som dette:

 

 

... og dagen etter klasket til på Snapchat med bilder der jeg setter ut båten og ser frem til en lang og god sommersesong på vannet:

 

(fra fjorårets knallsesong)

 

... så forstår jeg at det drev deg til å skrive denne kommentaren på min facebookvegg:

 

 

Jeg forstår deg, jeg gjør så absolutt det. Jeg ser din frustrasjon, men du må stole på prosessen. Universet balanserer alltid ut slike ujevnheter.

Kall det karma, kall det Gud, Allah, Tor med hammeren, Den store pingvinen eller bare tingenes evinnelige iboende faenskap, men det retter seg alltid ut. Blir man for kvikk og rask blir man raskt dratt ned på jorda igjen.

Noen ganger fortere enn man skulle håpe ...

For i går, to dager etter at båten var satt ut, var det duket for årets første båttur. Jeg hadde fortsatt i samme flyten og var langt på plussiden i livet. Og forholdene for en makaløs dag på havet kunne ikke vært bedre. En god kamerat hadde overnattet slik at vi skulle komme oss tidlig opp og ut på sjøen fra morgengry. Kaffen var varm, plutten var levert i barnehagen, bilen var fullpakket med fiskeutstyr og alt var bare perfekt.

Men da synes universet at nok fikk være nok.

Plutselig ringte telefonen.

Det var lederen for båtforeningen.

- "Ja hallo? Ja, morn du. Skulle bare si at jeg fikk en bildemelding her nå om atte.. ja.. nei, altså.. båten din har sunket."

Hive seg i bilen.

Ikke forstå noe.

Kjøre fort.

Ned på havna.

Og hva møter meg der? På den perfekte dagen med det perfekte været for en perfekt tur på bøljan blå?

 

Ja vel ...

 Såpass ja ...

 

I et sånt øyeblikk er det mye rart man kan si, tenke og føle, men det er bare ett ord som virkelig dekker det.

Ett ord som oppsummerer alt på en lettfattelig måte.

Ett ord som virkelig definerer selve essensen av en slik situasjon.

Faen.

 

 

Så bare vit det, kjære Fru Bang: Karma er ei forbanna bikkje ;-)

Håper dette gjør dagen din et lite hakk bedre.

 

/ Kast loss!

*Følg Båthjerte på Facebook *

Muffinmage og magemuskler

Det er sjeldent jeg tar med meg stelleveska når jeg er alene på tur med kidsa. Det er rett og slett altfor mye rart oppi der.

Jeg pakker i stedet det mest nødvendige i en pose, og krysser fingrene for at jeg har husket alt. Noe jeg sjeldent har, men det går som oftest bra for det.

Men her om dagen lette jeg etter en helt spesiell biteleke og måtte derfor endevende hele stelleveska. Og i en av de altfor mange lommene fant jeg dette arket:

 

... warum?

 

Dette var nytt for meg. En beskrivelse av mageøvelser man burde begynne med daglig, 4-6 uker etter fødselen. Signert fysioterapeuten på helsestasjonen. Jeg måtte raskt kvele en kjempestor LOL, for det var helt tydelig at dette arket hadde ligget der en stund. En god stund.

Jeg bestemte meg for å forhøre meg litt med frua, som stadig klager over både manglende rumpe og muffinmage..

Jeg finner henne på kjøkkenet der hun lager kveldsmat.

- "Du Christina.. Hvordan er det egentlig å ta mageøvelser etter en fødsel? Det må jo gjøre vondt?"

Hun kikker mistenksomt på meg, før hun svarer kontant:

- "Ja, nei det går ikke."

- "Nei, det gjør ikke det, sant?"

- "Nei, de sa i hvert fall det på sykehuset etter keisersnittet, at jeg måtte være veldig forsiktig. Veldig."

- "Etter keisersnittet ja. Men det er jo.. skal vi seee.. tre år siden nå?"

- "Ja, men jeg fødte jo igjen i oktober da."

- "Jo ja, det er sant. Men sist var det jo ikke keisersnitt, men vanlig føds.."

- "Magemusklene mine er jo helt strukket vet du", avbryter hun, "de må lissom få tid til å hente seg inn igjen. Og det tar nok ganske lang tid."

Jeg vet at hun vet at hun er på tynn is nå. Og det begynner å gå opp for meg at papirene med treningstips faktisk har ligget der en god stund. Uten å ha blitt lest.. Jeg vet jeg har henne på limpinnen og presser henne ytterligere opp i et hjørne:

- "Må alle vente like lenge etter en fødsel, hva med for eksempel fitnessfolk? Bør de også la magen hvile noen måneder før de begynner å trene igjen?"

- "Ja, det burde de nok. Men jeg tror mange av dem setter i gang for tidlig. Altfor tidlig. Det kan umulig være sunt."

- "Nei, du sier noe der.."

- "Ja, og mine magemuskler har jo delt seg på midten. Da blir det enda verre. Da magen var på sitt største, så spriket de jo til hver sin kant, og de har aldri funnet sammen igjen etter det."

- "Hvordan vet du det?"

- "Snakket med moren din. Hun jobber jo som operasjonssykepleier, og hun sa at det er mange som opereres for det."

- "Okei, såpass ja. Operasjon altså?"

- "Ja. Så kanskje jeg må det. Siden jeg har sånne muskler som fortsatt spriker."

Jeg sliter med å holde meg. Mageøvelsene på arket var spesielt tilpasset "separated stomach muscles" - og ikke bare skulle man begynne å trene igjen 4-6 uker etter fødselen, men øvelsene skulle gjentas 8-10 ganger! Daglig!

 

Klage kan a, men trene? Å nei du :-P


- "Eh.. Så vanlige mageøvelser.. Det er ikke veien å gå altså?"

- "Nei, det er det nok definitivt ikke."

Jeg lar stillheten henge i lufta litt før jeg fortsetter..

- "Hmm, interessant. Ja forresten, følger du Komikerfrue på Instagram?"

- "Ja..?", svarer hun nølende.

- "Dere fødte jo ganske samtidig, hvis jeg husker rett. Og hun legger ut ganske mange bilder fra treningsstudioet..."

Jeg kikker ned på mobilen, men kjenner det mistenksomme blikket hennes svi mot panna. Et kjapt søk på Google bekrefter selvsagt mine mistenksomme mistanker, det er selvfølgelig anbefalt å starte med forsiktig trening bare noen uker etter fødselen! Jeg kikker opp på frua igjen...

- "Ja, hun er vel like ubetenksom som de fitnessfolka, da!", kommer det kontant fra kjøkkenbenken.

- "Men hun fysioterapeuten på Helsestasjonen, var ikke hun med da dere var på sånn tremåneders-gruppe? I januar, må vel det ha vært..."

- "Hva med henne?", smeller det kjapt tilbake.

- "Ja, det er jo litt merkelig at ikke hun har gitt dere noe skriftlig informasjon om hvor forsiktig dere må være med magen etter fødselen? Jeg mener... Kanskje jeg rett og slett burde skrive et eget blogginnlegg for å advare andre nybakte mødre? Hvis de går rundt og tror at det er bra å trene seg i form igjen, jeg mener.. herregud, det kan jo bli ganske katastrofalt!?"

Jeg har henne i saksa nå og jeg nyter det. Nyyyter øyeblikket og gosser meg skikkelig!

- "Nei..", kommer det nølende, "Det er vel ikke din jobb å skrive sånt, er det vel? Nei, det syns jeg ikke du skal gjøre. Jeg syns du skal fortsette å skrive sånne koselige plutte-innlegg, jeg. Det er jo det folk liker. Ikke sant?"

Hun er ferdig med kveldsmaten, og småløper inn i stua. Det var den samtalen, tenker jeg, mens jeg smiler sleskt og bredt fra øre til øre.

Men likevel.. Jeg har ikke hjerte til å legge arket med øvelser "tilfeldig" på kjøkkenbordet.. Hun vet at jeg vet, men jeg kan jo late som ingenting bare litt til. Så jeg putter det tilbake i stelleveska.

Som en ekte gentleman gir jeg henne sjansen til å tilstå når hun har fått tenkt seg om litt.

Slik som nå.

Når hun har lest dette blogginnlegget...

 

 

/ Kom så, lille muffinmage

* Følg Pappahjerte på Facebook *

De beste øyeblikkene

Vi sitter i bilen på vei til butikken. Pappa er litt stressa igjen. Tiden som flyr og maten som ikke handler seg selv.

Så har nok en arbeidsdag gått unna og jeg henger etter på skjemaet. Prøver å være rolig som skjæra på tunet på overflaten, vil ikke at mitt lille stressehjerte skal smitte over på plutten som sitter i baksetet og titter ut på verden fra sin faste plass i setet.

Jeg tenker på alt vi skal handle, at vi må huske å hente en pakke, at vi må rekke å få ferdig maten før det blir for tett opp til leggetid, så skulle vi rukket å bade litt og gå en tur og slappe av litt og bygge litt lego og, nei herregud, jeg må jo få svart på den mailen også og ...

Så kommer det spakt fra baksetet:

- "Blomster små ...

gule, blå,

titter opp av marken nå.

Hilser til,

pappa vil,

han er så snill".

Så blir han stille igjen. Ville bare synge litt for pappa, da..

Å høre ham synge en søt liten sang han har lært i barnehagen, en sang jeg ikke har hørt på snart 30 år.. At han stotrer frem ordene så godt han kan og synger dem til meg, for meg, når jeg trenger det som aller mest ...

Sånne øyeblikk er det beste med å være pappa, å aldri vite når man plutselig blir overrasket med noe så søtt og uventet at det rører deg rett inn i hjerterota.

 

 

/ blomster små, rørt nå

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Krevende kunde

I går skulle vi bare kose oss med en liten matbit nede i byen i forbindelse med svigerfatterns bursdag.

Men mens vi satt der, dukket det opp en skikkelig krevende kunde. Jeg har sjeldent sett makan til masekjerring!

Vi prøvde å nyte en liten matbit i ro og mak, men hun ødela stemningen helt. Slo i disken, ropte ut så hele lokalet hørte det og oppførte seg som et barn!

Jeg var først helt sjokkert og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, men så gikk det ikke så altfor lang tid før jeg innså hva som var galt.

Hun var sikkert bare skikkelig sulten og det kan jeg forstå. Hele bordet var jo fullt av deilige fristelser.

Og jeg mener: Før eller siden man jo bli lei av puppen.

 

 

/ God mandag! :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Meditere som Ravi

I går kveld så jeg på Lindmo mens jeg nøt en skål hjemmelaget banan-is. Fin lørdagskveld det. Men det som virkelig preget meg var å høre Ravi prate om å meditere.

Mens han ravet i vei om hvor åndelig han har blitt og at han helt plutselig har blitt buddhist, innså jeg at det er jo akkurat noe sånt jeg lengter etter. Indre fred.

Jeg stresser for mye, sover for lite, jobber til alle døgnets tider og har ikke egentlig dratt i nødbremsen på evigheter. Jeg trenger litt indre fred, litt tid til å bare være til, uten verken mac eller barn i fanget.

Jeg trenger å meditere.

Så jeg bestemmer meg for å prøve det.

 

Oooohm


I følge Herr Ravi skal det visstnok være vanskelig å lære seg til å mestre å sitte stille bare i 20 minutter.

20 minutter? Pøh! Easy peasy! Så jeg rigger meg til.

Jeg tenner en sirkel av lys. Setter på litt hvalsang. Puster dypt inn, blåser sakte ut. Jeg er i ett med verden.

Jeg er en statue. Jeg er buddha.

Sinnet er som vann og jeg er bare en fugl som danser på skyene.

 

Ah, dette var saker!

- Peter?

I distansen hører jeg en ulyd som forstyrrer balansen i universet. Men jeg er en fugl som basker seg i glansen fra sollyset som reflekterer fra havet. Jeg flyr høyere. Lyden blir fjern, helt til den veldig brått bryter lydmuren igjen.

- PETER?! 

Jeg prøver å holde meg i mitt lille buddhist-øyeblikk, men kjenner at jeg er i ferd med å miste øyeblikket. Fuglen er på vei ned.

Begynner å lure på hva det kan dreie seg om og hvorfor jeg sitter med beina i kors som en fjott. De er uansett i ferd med å sovne. Nei vent, sånn må jeg ikke tenke. Jeg er en fugl, jeg svever høyt over -

- "PETER, HVA DRIVER DU MED? ER DU PÅ RAMMA NÅ IGJEN?!"

Nei, jeg er ei, tenker jeg. Jeg er ikke på noen ramme, jeg er en fugl. Jeg-

Så aner jeg lyden av en liten jente som hikster og gråter. Så hører jeg raske lyder som tripper opp trappa, etterfulgt av bestemte drønn. Jeg vet hvem som kommer nå, vet hva som kommer.

Først stormer plutten inn. Han ser på meg med et overrasket blikk, før han roper ut det meget innlysende:

- Pappa! Pappa, lillesøster gråter!

Så kommer frua. Sparker inn døra som en illsint dørvakt. Forventer svar og har ikke et mikrosekund å avse til verken venting eller bortforklaringer.

- "Peter, hva i hulesete er det du holder på med, hører du ikke at -"

- "Jammen jammen..." prøver jeg meg. "Ser du ikke at jeg mediterer? Jeg ville jo bare.. Ja, Ivar sa det bare skulle ta 20 minutter."

- "20 minutter?! Skal du bare sitte her og løke i 20 minutter?! Ja, da kan du vær så god ta hu her", sier frua oppgitt og over-middels-irritert, før hun rekker meg en baby, tar plutten under armen og går.

I armene holder jeg en liten snuppelupp som ser på meg med røde øyne og et fortumlet ansiktsuttrykk. En mistenkelig eim jeg kjenner så altfor godt kommer snikende. Med de ekstra kiloene hennes på beina kjenner jeg nå hvor godt det virkelig verker. En skikkelig hestekrampe kan ikke være mange sekundene unna.

Jeg spretter opp, skrur av lullemusikken, blåser ut lysene og lukker døra. Jeg sjekker klokka.. Tja, kan det ha vært et snaut minutt da? Det er vel bare å innse det med det samme: Jeg er ingen buddhistmunk med sjelefred og Dalai Lama på hurtigtast. Jeg er ingen harmonisk hval eller rolig sky på himmelen. 20 minutter er altfor lenge.

Jeg er ingen fugl.

Jeg er tobarnsfattern.

 

 

/ Ha en middels rolig søndag

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Billig ballongmoro

Det er lørdag og det regner.

Ganske mye faktisk.

På sånne dager er det lett å holde seg innendørs og leke med stort sett alt man kan finne, men på grå dager blir liksom alle leker grå. Nye leker blir som gamle, gamle leker blir som søppel.

Og da er det fint å ha et ess i ermet.

Og det esset er både billig, tidløst og moro.

Ballonger!

 

 

Seriøst, ballonger er utrolig undervurdert. De kan lekes med som de er, kastes rundt og tegnes på. De kan blåses opp uten å knytes igjen og sendes i bane rundt stua mens de fiser i vei i turbofart. Og etter man har gjort det, først da kan man blåse dem opp, knyte dem igjen og sparke de rundt i rommet.

Man kan gnikke de i håret, feste de i taket og eventuelt stikke hull på dem om man er av den vågale typen (#yolo). Og alt dette for en skarve tjuekroning eller så.

Mye moro for en billig penge, så det er kort og godt ukens lille partytriks for regnværsdager. Ballonger :-)

 

 

 

/ Ha en fisefin lørra!

* Følg Pappahjete på Facebook *

Hva er det med taco?

Hvorfor blir jeg aldri lei? Jeg mener, alt annet blir man jo lei. Spagetti, laks og nye rariteter man prøver seg på. Men aldri taco, aldri!

Og nå har jeg vel spist taco på fredag hver fredag i .. tja.. mange år. Veldig mange år. Og ikke bare det, men jeg kaster gladelig i meg restetaco på lørdag og jubler hvis det plutselig skulle bli bonustaco midt i uka også. Uten at det skal gå utover fredagstacoen av den grunn selvfølgelig.

 

Åh Yosef, you keep me young.

 

Og her i huset har vi funnet ut at taco fortjener et slags ritual, for det blir bare ikke det samme å mumse taco kl. 15.30 med to misfornøyde barn som roper som om de står helt foran på en Rune Rudberg-konsert.

Ei heller skal man tufse for mye med tacoen. Laks for eksempel, laks har ingenting i taco å gjøre. Den kan menge seg med agurkskiver, potet og kokte gulrøtter eller bare holde seg i havet. Taco har den ikke peiling på.

 

Noen høyere? #tacotårn

 

Du vet du er glad i taco når buksa revner midt i måltidet! :-)
Stalltips: Følg frua på Snap og/eller Insta - @umulius82

 

Sikkert mange som er uenig med meg der, for som de sier på en eller annen reklame jeg har glemt hva var reklame for: Ingen lager taco likt, men alle lager taco.

Okei kanskje ikke alle, men veldig veldig mange. Tok en test tidligere i kveld og snappet et bilde mens jeg svingte meg på tacokjøkkenet og det tok ikke mange straksene før det haglet med bilder i retur av salsaglass og tacokjell og han vokalisten i Ole Ivars av en eller annen grunn. Hmm, kanskje det er han som har tatt over etter Knut Nærum?

Vel vel, rarere ting har skjedd. Slik som den gangen jeg trodde jeg fant en sjokoladebit på teppet og kastet den i munnen lenge før jeg innså at det var marsvinbæsj. Men det er en helt annen historie.

Nå har a mor funnet frem fotbadet og far har forspist seg på taco, så da blir det å innta fosterstilling og nyte mitt nye favorittprogram "Kan vi bli med" på opptak. Taco, tv og fotbad - da er det helga, si!

 

 

P.S. Nei, Ja det er ikke tull: Christina har funnet frem fotbadet. Helt seriøst. Fotbad. Men det fikk jeg ikke lov til å ta bilde av ;-)

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ny rekord - stolt i dag!

Å skryte er noe av det verste du kan finne på som nordmann. Janteloven er like selvfølgelig og elsket som brunost, lusekofte og Odd Nordstoga.

Men jeg har jo blitt en sånn fyr som ikke er så glad i janteloven jeg da. Jeg mener den avler middelmådighet og holder oss tilbake fra de virkelig store prestasjonene.

Derfor elsker jeg at Petter Northug kaller seg @jantelov1 på Instagram. Bare for å virkelig gni det inn.

 

 

Og hvis det er godt nok for Petter er det godt nok for meg. Så i dag har jeg faktisk tenkt til å skryte litt.

For jeg klarte 100 kilo i markløft for aller første gang i dag og jeg er dritstolt. Rett og slett. Dritstolt er jeg!

Og siden jeg for tiden har et pågående ettårsprosjekt  for å komme meg i bedre form fikk jeg også filmet det hele slik at den historiske hendelsen ble fanget på tape (som man sier om man har en mental alder av 79 år).

Og den videoen, ja den får du her:

 

 

Og det var dagens snikskryt.

Jeg lærte av en sjef jeg hadde en gang at det er bra å skryte av seg selv i blant. Det føles godt og styrker selvtilliten. Og det må da værra lov.

En gang i blant må det faktisk være lov å rope ut til verden: "Yes, jeg er helt rå på å brette klær!", "Jeg synes faktisk jeg ser knallbra ut i disse buksene", "Jeg er stolt over oppgaven jeg leverte på skolen i dag" eller "Jeg er dronningen av amming!!" hvis man har en skikkelig god dag.

Så hvis du har en god dag og føler for å skryte litt, ja så sleng igjen litt selvskryt i kommentarfeltet så skal du få en klokkeklar high five fra meg, helt uten den kjipe bismaken av jantelov ;-)

 

Ja, jeg innrømmer det. Dette bildet er photoshoppet. Beklager. Legger meg flat.

 

/ Stolt five!

* Følg Jantehjerte på Facebook *

Når pappa pakker bilen

Når pappa pakker bilen kan det ofte gå litt for fort i svingene ...

Heldigvis har jeg en "elskverdig" kjæreste som selvfølgelig ikke somler bort et eneste sekund med å få slengt det rett ut på sosiale medier.. ;-)

 

 

Heldigvis både hang jeg opp en vask, tok ut av oppvaskmaskinen og lagde egen middag til plutten i går. Ellers hadde det vært rimelig skrapa på kontoen for bonuspoeng nå ;-)

... men bare for å være på den sikre siden kan jeg vel like gjerne gå og legge en dyne i garasjen med det samme ;-)

 

/ Pappa da ...

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fantastisk kommentar

Her en dag spratt det plutselig opp en kommentar på bloggens facebookside som gjorde meg glad langt inn i hjerterota!

For det er ganske nøyaktig ett år siden jeg satt jeg og skrev så svetten rant på det som skulle bli min debut som forfatter. Dag og natt skrev jeg i hver minste lille krik og krok av ledig tid. Før plutten sto opp, etter at frua sovnet på sofaen, i helgene, på toget til og fra jobb, ja stort sett hele tiden.

Jeg hadde helt fra starten dannet meg et bilde av hvem jeg skrev til, og når man skriver noe, det være seg bok eller blogg, er det veldig fint å ha en slags forestilling om hvem man skriver til eller for.

 

 

Og det hadde jeg altså gjort. Jeg ga ham aldri noe navn, men jeg hadde en klar forestilling om hvem han var. En mann i min alder, kanskje noen år yngre. Hardt ytre, men en myk kjerne. Kanskje litt klar for å bli fattern, kanskje litt ikke. Redd for å ta det store steget som så mange menn er, men nysgjerrig på familielivet. En som meg egentlig. En kul fyr, glad i livet og en god kjæreste, men litt redd for å bli pappa. Nysgjerrig, men redd.

Så da var det så rart da jeg logget meg inn på facebook her en dag, åpnet en kommentar på veggen og vipps: Der var han!

Geir, het han og ordene han skrev spratt rett inn i hjerterota.

- "Heisann! Har aldri fulgt med på bloggen din, bortsett fra ett og annet innlegg nå og da. Til jul fikk jeg boka di i julegave hos min kjære søster da jeg venter ei lita frøken til sommeren. Fikk omsider mannet meg opp til å lese gjennom boka, og for ei bok! Har aldri hatt så mye latter, en og annen tåre og glede fra ei bok.

Må si at vi deler et veldig likt syn på dette med oppdragelse og tilnærmelser til pedagogiske råd. Tok meg selv i å både nikke, dra på smilebåndet og le til krampa tok meg takket være boken du har tryllet fram.

Ville bare takke for et mesterverk av ei bok som uten tvil har hjulpet meg med å bli kvitt noe av frykten jeg har for det å bli pappa. Ser fram til tiden som kommer, og du har definitivt fått deg en ny fast leser på bloggen din! God natt :-)"


 

Det er kanskje vanskelig å få helt klart frem hvor mye sånne tilbakemeldinger betyr, så Geir, jeg får bare si: Tusen takk. Tusen hjertelig takk.

Det var deg jeg tenkte på da jeg skrev boka, for livet som fattern er så ufattelig mye mer enn du kanskje klarer å se for deg nå. Joda, det er masse arbeid, det er krevende, du blir garantert langt kjipere enn du er i dag og du får mindre tid til venner og selvrealisering, men så er det også givende og hjertevarmende på en måte du garantert ikke har opplevd før. Jeg vet det er litt kvalmende, men du vet det de sier om at man ikke vet hva ekte kjærlighet er før man får barn? Vel, det stemmer faktisk.

Mens jeg skrev boken hadde jeg en visjon om at jeg kanskje kunne hjelpe bare én kis der ute ned fra gjerdet og si "Øy, kompis, dette kommer til å gå bra. Når jeg klarte det, kan du klare det også. Jeg vet det virker skummelt, men du har så mye å glede seg til. Det ordner seg, det blir bra detta!" og Geir, det var deg. Så tusen takk for fantastisk kommentar, den kommer til å sitte i en stund :-)

 

 

P.S. Hvis du vil kjøpe boka mi finner du den her: Pappahjerte - Fra ungkar til far

 

/ Ha en strålende onsdag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Pinlig promp på avveie

I går kveld lå jeg og scrollet meg gjennom fruas instagramkonto, da jeg plutselig kom over et bilde som fikk meg til å le høyt. Men for å klare å forklare hva som gjør bildet så hysterisk morsomt, må jeg forklare forhistorien.

For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg innlegget "Er det greit å utlevere barna på nett?" om hvor grensa går på å utlevere barna på nettet. Underveis i teksten tok jeg opp det litt underfundige men underholdende fenomenet "Dog shaming", altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg og en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde nylig sluppet en smyger så fryktinngytende at den fortsatt kan måles med geigerteller og i den anledning la jeg ut dette bildet:

 

Tekst: "Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua"

 

Greit, sånn, da vet du hvor det bildet kommer fra. Så spoler vi et par uker frem i tid.

Det var en helt vanlig søndag og vi skulle ut på trilletur med plutten i det fine været. Her i området har vi en kjempetrivelig gutt som tasser rundt hver eneste søndag, sol eller regn, for å selge VG på døra. Vi synes han gjør en såpass tapper innsats at vi kjøper avisa hver eneste gang han dukker opp, agurksesong eller ikke.

Det er ganske trivelig faktisk, for hver gang han ringer på spretter plutten opp av sofaen, roper "VG-GUTTEN!" og løper til sparebøssa for å hente skillemynt. Avis og penger veksler hender og plutten kommer stormende inn i stua, stolt som en hane med avisen høyt hevet.

Men akkurat denne søndagen ringte det ikke på døra som normalt. Vi hadde lovet plutten en tur ut i det fine været og hele familien begynte å bli utålmodige. Derfor sæla vi på og  tenkte vi at vi heller fikk legge igjen pengene på dørmatta til ham.

Så da gjorde vi det. Men i frykt for at han ikke skulle se dem og forstå tegninga eller at noen andre skulle rappe dem, la vi igjen en lapp der vi skrev at pengene lå under arket og at han bare skulle slenge igjen en avis, ha en fin dag og alt det der.

 

 

Joda, turen var fin den, men så kom vi hjem igjen. Joda, avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da så vi det ...

For jeg hadde jo ikke tenkt på å bruke et nytt ark, men tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

 

Ehm... HÆ?!

 

Ha ha, det er så mye ved denne pinlige situasjonen jeg lurer på og som kan få meg til å le. Ansiktsuttrykket hans selvfølgelig, det må ha vært helt ubetalelig.

Men også: Hva kan den stakkars gutten ha tenkt?

- "Hvorfor skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag og nå skal folk liksom begynne å betale meg lusne 20 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!"

Jeg vet ikke om man må ha vært der eller ikke, men bare tanken på ansiktsuttrykket hans kan få meg til å le gang på gang.

Priceless.

 

 

/ Ha en super tirsdag!

* Følg Smygerhjerte på Facebook *

Endelig på Snapchat!

Hurra, bare å gratulere meg selv for å endelig ha klart å komme meg på Snapchat!

Og nå, bare noen dager uti, er jeg selvfølgelig helt pinlig avhengig! Etter å ha ventet i en liten evighet med å komme meg på snap, ble jeg selvfølgelig rekordraskt hektet. Så fort jeg får syv sekunder med alenetid er det rett inn på mobba for å slenge inn et bilde eller sjekke hva dere andre snapper om.

 


Et lite knippe fra dagens Story



For selv om jeg ikke har mulighet til å adde alle som følger meg, så har jeg selvfølgelig satt opp at jeg kan motta snapper fra alle, for det er litt artig å få være flue på veggen i deres liv også, til en forandring ;-)

Jeg svarer også direkte i ny og ne, så bare å sende over bilder av trøtte mårratryner, glade bebiser, rare fritidssysler og alt det man snapper om. Jeg lar mobilen gå varm helt til frua en vakker dag setter en stopp for det hele, hehe.

Jeg har til og med rukket å få meg en creepy stalker! :-) Også jeg som trodde at sånt bare var forbeholdt råflotte rosabloggere med store IKEA-hyller og trutmunn som en sulten mort. Hah! #livingthedream #littstolt #neida #joda

Så hvis du snapper, snapp meg opp, så snappes vi der :-)

 

 

/ Vi snappes!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vakre ord som varmer

Jeg skulle egentlig skrive noe helt annet i dag, jeg hadde side opp og side ned med notater jeg hadde planer om å klaske ut i en eneste lang raljering, men noen ganger leser man noe som bare stopper alle tankene i deres flukt ned på papiret.

I morges var et sånt øyeblikk. For mens jeg satt og koste meg med mårrakaffen kom jeg over et blogginnlegg fra en av de faste bloggerne jeg følger, og det var noe med dette innlegget som bare ... hva skal jeg si.. traff meg.

Som selverklært tekstnerd elsker jeg når jeg kommer over en tekst som kan treffe meg like hardt i gørra som en vakker sang eller et rørende øyeblikk med barna. Og dette var en sånn type tekst.

 

 

Derfor vil jeg faktisk råde deg til å svinge deg videre til fantastisk flinke Mammadamen og lese det aktuelle innlegget. Og når du har gjort det vil du få en god følelse i hjerterota og glede deg litt ekstra over at den nye uka er godt i gang og at mandag morgen ikke er så ille likevel :-)

Les innlegget: Hei fra baren der alle kjenner navnet mitt


/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kanskje litt i overkant?

Når man kaster ut åte i nettskogen er trollene aldri langt unna. Jeg fnyste først av usaklighetene, men så skjedde det noe som satt meg fem hakk tilbake.

For i går skrev jeg en tekst om en ikke helt ukjent munnrapp ungjente fra Harstad. Og når man kaster ut slikt potent åte i nettjungelen, ja da er det bare å sette seg på en stubbe og vente noen minutter, så kommer trollene løpende.

Og det er greit, jeg har ingen problemer med det. For all del, hvis det gjør dagen din et lite hakk bedre av å skrive f. eks: "Du tenker sikkert med kuken siden du digge hun" eller "Du snoker rundt på rosablogger som en gammel gris, altså?" så vær så god. Jeg er en voksen mann, sånt spik biter ikke på meg.

Men, i dag skjedde det noe som.. ja, det som absolutt ikke skulle skje ...

 

Å nåv!

 

For jeg kom meg av gårde på trening relativt tidlig og var i gang med markløft lenge før de fleste butikker åpner. I det store treningsrommet var det også en gjeng yngre jenter som trente sammen.

Jeg tenkte ikke egentlig noe spesielt over det, bortsett fra at jeg et lite sekund lurte på om de kanskje kunne ha lest artikkelen min fra dagen i forveien, siden de så ut til å være midt i Sophie Elises målgruppe.

Det hadde vært litt artig tenkte jeg, før jeg gikk tilbake til å være fullt fokusert på å løfte tungt uten å pipe som et marsvin.

 

Alley oop!

 

Og det ville fungert helt fint det, hadde det ikke vært for én liten ting ...

For musikken som gjallet i rommet var nemlig min egen spilleliste med treningsmusikk. Den lista inneholder alle slags rariteter fra svensk nintendo-pop til norsk satanistmetall, amerikansk hardrock og ... som det skulle vise seg ... Sophie Elise.

Og midt i et sett av skråbenk med manualer hopper selvfølgelig lista rett fra en tøff raplåt til Sophie Elises "Lionheart". Og jeg hadde allerede vært borte og byttet sang flere ganger, så det var ingen tvil om at det var min musikkliste som spilte.

Plutselig slo det meg:

"Jeg håper virkelig at de jentene IKKE har lest den saken", for det er helt greit å forsvare Sophie Elise i et blogginnlegg, noe helt annet blir det å trene til musikken hennes, svette som en idiot mens jeg stirrer meg selv i speilet som besatt og mimer ordene "I got a lionheart!". Det lukter stalker, gris og bacon lang vei.

Plutselig følte jeg veldig for å gå bort og forklare meg, men det hadde jo bare blitt feil det også. "Hei, dere kjenner meg sikkert igjen, så jeg ville bare si: Jeg er ikke besatt av Sophie Elise altså".

Om de hadde lest innlegget ville det vært ille å si noe sånt, men om de IKKE hadde lest det ville det vært enda verre.

Så da ble det å bite tenna sammen, stirre ut i lufta og vente på neste sang. Mens jeg lå der på benken og latet som ingenting, tenkte jeg på alle nettrollene: "Tenk om de hadde sett meg nå.." #stalker #forklaringsproblem

Så beklager Sophie Elise, men jeg må nok slette musikken din fra lista for en stund. Ikke fordi jeg ikke liker låta altså, men fasan heller, Larvik er et lite sted. Folk kan begynne å prate, jeg kan ikke ha det sånn. Det blir rett og slett litt i overkant.

 

´cause I´ve got a Liiiion heart!

 

Og P.S. Til deg som skrev: "Hennes blogg er teit og morsom. Din er kjedelig og litt gay... Stakkars kona di".

Det er helt sikkert litt gay å like låta til Sophie Elise, men vet du hva som er enda gayere? Eurovision. Og vet du hva? Jeg ELSKER Eurovision! Så da vet du det. Neste gang kan du heller skrive "Bloggen din er kjedelig og veldig gay". Det er helt greit, det.

 

/ litt gay, men ingen stalker

* Følg Løvehjerte på Facebook *

Skru på TV-en i kveld

Er du på utkikk etter noe nytt, rart og annerledes å se på tv? Vel, da er det bare å skru på tv-en i kveld og få med deg andre episode av min nye favorittserie! :-)

Og jeg vet hva du tenker. Du tenker på Game of Thrones, House of cards, CSI eller noe i den gata. Men nei da. Vi skal veldig langt vekk fra det. Vi skal helt ned på bakkenivå, helt ned på grasrota faktisk.

Serien jeg snakker om er den joviale norske produksjonen "Kan vi bli med?".

 

(Bilde: Kampanje.com)

 

Det er ikke flashy, det er ingen biljakter, fancy effekter, proffe skuespillere eller noe i den gata, for dette er "flue på veggen"-tv av beste sort! Hele konseptet går rett og slett bare ut på å følge Alexander Nyhagen og Fridtjof Nilsen mens de reiser rundt og lar tilfeldighetene avgjøre hvor de ender opp.

De går helt enkelt opp til tilfeldige personer og spør hvor de skal og følger deretter opp med spørsmålet "Kan vi bli med?".

Plutselig sitter de på toget til Bergen eller besøker en plastfabrikk i Geilo eller blir med en gjeng pensjonerte damer på hyttefest. Alt styres av tilfeldigheter og sånt blir det fantastisk tv ut av.

Det er nesten litt som å se på Sofa, for plutselig befinner du deg midt oppi livet til helt vanlige mennesker og får være flue på veggen i deres liv.

Og det viser seg at jeg elsker sånn tv. Hvis du også liker å være en flue på veggen i andres liv, sleng på deg joggebuksa, kast deg i sofaen og sjekk ut "Kan vi bli med?" på TVNorge i kveld kl. 20.30. Anbefales på det varmeste :-)

 

(Bilde: Amazon cloudfront)

 

P.S. Var en tur i Oslo i dag og trodde jeg så Silvia fra NRK-serien "Sofa" på gata. Ble umiddelbart starstruck, men så var det ikke henne. Søren heller.


/ highfive!

* Følg TVhjerte på Facebook *

Borte bra ...

Til vanlig tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg er. Heldig som har to små fantastiske barn og en nydelig kjæreste attåt.

Det er vel bare sånt man egentlig innser når man er ute på reisefot og kjenner litt på hjemlengselen. Før hadde jeg det vel ikke sånn, men så får man barn og alt blir forandret.

Jeg rekker ikke å komme meg så langt av sted før jeg begynner å tenke på de to småttisene mine og kjenner at det stikker litt i magen.

 

 

Og det er først da man begynner å lure på hvordan man ellers kan ta noe så fint for gitt. Å få henge ut med dem, leke med dem og susse på dem. Man ser det for seg i hodet og det føles nesten uvirkelig.

Plutselig føles det helt ufattelig hvordan jeg noen ganger kan bli sur på dem, irritert og frustrert over gråting, roting, trass eller tull.

Hvorfor er jeg ikke mer tålmodig? Hvordan kan jeg la meg irritere over noe så fantastisk som mine egne barn? Alt smårusket føles plutselig så veldig ubetydelig.

Jeg ønsker å komme tilbake som en enda bedre versjon av meg selv og jeg tenker at jeg aldri skal ta dem for gitt igjen.

Jeg begynner å glede meg til å komme hjem til dem og når det endelig skjer føles det som å møte en kjendis. Jeg blir nesten litt starstruck og jeg innser hvor heldig jeg er.

Og sånn føles det å være borte fra barna, om enn bare for en dag.

 

 

/ ... men hjemme best <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den forbudte gleden

... når man etter en time på reisefot får melding hjemmefra om at alle griner og at det er kaos på alle fronter ...

 

 

For det ordner seg jo, det gjør det alltid. Og det er tross alt ingenting jeg kan gjøre med saken.

Om jeg skal bryte det ned i tall vil jeg si at følelsen består av:

  • 50 % dårlig samvittighet

  • 40 % medfølelse

  • 10 % forløsende nytelse

 

Det er bare snakk om en liten byge. Og når man tross alt ikke kan gjøre noe med saken er det litt deilig å slippe også.

Jeg vet at det egentlig ikke er lov til å si det, men det er sånn det er.

Vite at man bare kan legge ned telefonen, slå ned ryggen, synke godt ned i setet og bare nyte turen med et lite stikk av dårlig samvittighet.

Det er en merkverdig forløsende følelse, for det er ingenting man kan hjelpe til med og det kommer jo til å ordne seg, så da kan man like gjerne nyte øyeblikket, vite at man slapp billig unna og heller gjøre opp for det igjen senere.

Okei da.. 60 % dårlig samvittighet ;-)

 

 

/ YOLO

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I mine sko

Jeg elsker at du hører på meg, for det er ikke noe jeg tar for gitt lenger.

Du har din egen vilje nå og noen ganger er du så uenig at det steiler helt. Vi kommer ikke til enighet og det hele ender i streik.

Derfor blir jeg så glad når du faktisk hører på meg, men du trenger ikke ta alt jeg sier for god fisk da.

Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men da jeg sa "En dag, min sønn, skal du gå i mine sko" mente jeg det ikke bokstavelig ...

 

92 i beina, 45 i sko

 

Men du får så absolutt for forsøket :-)

* Følg Skohjerte på Facebook *

Tanker til en sovende datter

Du er så rar der du ligger i armene mine og sover.

Så liten, men likevel så ufattelig stor.

 


Tenk at et så lite menneske kan ta så mye plass. For bare noen måneder siden var du ingenting, nå er du en viktig del av alt. Bare noen måneder gammel har du allerede sikret deg en pallplass over viktige personer i livet mitt. Du og broren din. Og mamma. Pappa kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.

Før deg, før broren din, før mamma, var det alltid meg på første. Meg først, deretter resten av verden. Universet spant rundt ett punkt og min egen egoisme var i sentrum av alt.

Kanskje er det noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lært etter at jeg fikk dere. Før var jeg alt, men nå ...

Uten dere er jeg ingenting.

 

rAZRKpRJdR
Mamma, plutten og Teo sitter og venter på lillesøster i magen

 

Når man er yngre har man liksom verden for sine føtter og ingen skal fortelle deg noe som helst. Du vet jo alt, står i sentrum av alt. Verden spinner rundt din akse. Å bli pappa gjør noe med hodet. Gjør deg ydmyk, takknemlig og bevisst.

Jeg trodde før at verden var laget kun for meg og at jeg var den viktigste personen i livet, men nå har jeg deg, storebror og mamma. Jeg kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.

Og tenk alt det står skrevet på nesetippen din der du ligger og sover trygt i armene mine. Så liten, men likevel så ufattelig stor.

Vi sees i morgen, lillesnupp.

 

 

/ Uten dere er jeg ingenting

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Full plasterkrise!

Det er grytidlig om morgenen. Jeg ligger og sover. Langt borte i drømmeland svever jeg og aner fred og ingen fare, da noen plutselig river opp døren til soverommet og roper ut:

- Pappa! Plasteret har falt av!

Jeg slenger dyna til side og i døråpningen står plutten med et ansiktet som vitner om sjokk og vantro. Plasteret har falt av!

Jeg spretter opp av senga, tar plutten under armen og haster ut på badet. Nå haster det, vi har ingen tid å miste!

Vi river opp skuffen, lesser ut alle plastrene vi finner og får klasket det på. Sånn. Krise avverget.

 

 

"Såret" er en liten prikk på størrelse med en tiendedels føflekk, men det har visst ikke så mye å si. Om man våkner klokken 05 om morgenen uten plaster på er det bare å dra i nødbremsen.

Helt greit det altså, det var ikke som om jeg lå i dyp søvn uansett.

Så kommer plutten på at pappa også fikk plaster kvelden i forveien. Han tar en titt på beinet mitt, men nei, ikke plaster der heller.

- Plasteret har falt av? spør han.

- Ja, søren heller, det må ha skjedd i løpet av natta det! svarer jeg "overrasket".

Og så kommer det.. En setning som selvfølgelig smelter fattern som en smørkladd i sommersola:

- Jeg er doktor, jeg skal hjelpe deg.

 

 

Og plutselig er det ikke så farlig om klokka er 05 likevel.

De små gullkornene altså, de kan opphøre tid og sted, og 3-årsalderen er et overflødighetshorn av slike fantastiske øyeblikk.

Sånn sett er jeg veldig fornøyd med den nye fastlegen, bare han kunne gjort noe med kontortiden.. ;-)

 

/ God ny uke!

* Følg Plasterhjerte på Facebook *

Hvitveis til mamma

Det er ikke så mye som skal til når en mamma er litt pjusk i formen.

En dør som lukkes, en sykkel som raller i vei, litt tid til stillhet og en sykkel som knatrer tilbake over grusen.

En andpusten gutt med roser i kinnene som tar mammas lykke med største alvor.

I ansiktet et stort smil av stolthet og glede, i hendene en gave han gleder seg til å gi.

Hvitveis til mamma.

 

Lastet og klar for levering.

 

Hold ut mamma, jeg kommer!

 

Hvitveis til mamma´n min <3

 

Og vipps ble dagen et lite hakk bedre.

 

/ God bedring, pus :-)

* Følg Hvitveishjerte på Facebook *

Dårlig far eller bare helt awesome?

Noen ganger blir jeg usikker på om jeg er en dårlig far eller bare helt awesome. Slik som da jeg her i forrige uke gikk til innkjøp av en trehjulssykkel til plutten. Sykkelen var fin og blå og kul og alt det der den altså, problemet er bare bruken.

For tanken var jo selvfølgelig at han skulle ralle rundt med den ute på gårdsplassen, ute i gata, ute i skogen og så videre. Legg merke til nøkkelordet: Ute.

For da sykkelen endelig kom i hus og var kliss ny og glinsende fikk han lov til å ta en liten snurr på den her inne før den skulle til pers ute på asfalten.

Men så rakk han ikke å prøve den ute før han måtte legge seg for kvelden. Så da vi sto opp dagen etter sto sykkelen fortsatt inne, fortsatt kliss ny og glinsende. Og da kastet han seg selvfølgelig over sykkelen igjen og spant rundt på gulvet med et stort smil.

Så stor glede hadde han av sykkelen at jeg ikke fikk meg til å ta den med ut for å snuske den til med grus og hundekabler og alt, så nå.. vel, nå har den blitt en innesykkel.

 

Wiiii!

 

Og ja, jeg vet at det helt sikkert ikke er riktig, at sykkel innendørs er helt uhørt, at det ikke er noe som heter "innesykkel" og at det er typisk noe sånt som kan få deg svartelistet i de fjonge pedagogers bok, men hey, han digger det. Han raller rundt, henter ting fra rundt om i huset og har blitt den beste budbilen Larvik har å tilby.

Jeg kan spørre ham om å hente telefonen min og under halvminuttet senere kommer han tilbake med mobilen på lasteplanet.

Litt verre er det selvfølgelig når han legger brødskiver bak på sykkelen og fiser rundt i stua med bikkja på slep. Det er som å se en lettere overvektig hvithai jakte en topptrent sel. Men det er god trim for begge, så da blir det jo plusspoeng også der.

Så da gjenstår spørsmålet: Er dette typisk dårlig foreldreskap eller snarere tvert imot?

Næh, vettu, jeg tror jeg lander på at dette er innafor. Han får trent opp sykkelferdighetene, bikkja får løpt av seg sexylubbet, vi får gratis budservice og lillesøster får noe å le av. Alt i alt er det faktisk bare god stemning. Alt takket være innesykkelen.

Det er jo bare et spørsmål om tid før den må ut av huset likevel, så om det får en ekspert eller to til å rive av seg håret får så være. Det funker for oss og det er tross alt det som er viktigst.

 

Godt forberedt med både musikk og niste på ferden :-)

 

/ They see me rollin´, they hatin´

* Følg Innesykkelhjerte på Facebook *

Hvem røyter mest?

Kjære dagbok,
I dag var det vaskefredag nok en gang. Helt greit det altså, det er ikke det. Jeg bare.. jeg bare ble så forvirret. Og nå vet jeg ikke hvem jeg skal spørre eller hvor jeg skal gå.

For i dag oppdaget jeg noe skremmende, noe jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg innså det ikke med det første, men det startet da jeg støvsugde teppet nede. Tanken slo meg: "Fy farken som den bikkja røyter!".

Det er jo ikke mange dagene siden sist vi dro over gulvene, men allerede nå hadde det rukket å jobbe seg opp hår tilsvarende en halv hund spredd utover bare det ene teppet i stua.

 

 

Men så var det badet sin tur. Jeg tenkte jeg skulle være lur da vet du, og ga meg i kast med den verste jobben først. Sluket. Uten hansker eller annet tullball kastet jeg meg over sluket og dro opp den tingen i bunnen av dusjkabinettet som skjuler slukets gjemte skatter.

Og det jeg så der.. Kjære dagbok, det fikk meg til å tenke. For det var først da det slo meg:

Hvem røyter egentlig mest av en hårete hund og en ammende kvinne?

Selv om jeg så veldig gjerne skulle likt å svare hunden, så har jeg bare en halvfull støvsugerpose med hundehår mens jeg har nok slukhår her til å strikke en lodden Skappelgenser.

Et bilde jeg så på fruas Instagram for en tid tilbake kan bekrefte mistanken ...

 

 

Jeg har jo lest at ammende kvinner visstnok kan røyte ganske heftig, men at det skulle være noe så vakent, nei det hadde jeg ikke forventet. Ironisk og bittert nok kompenserer jeg heldigvis med et hårfeste i stadig patetisk retrett og det ... ja, det er jo fint for sluket i hvert fall.

Så kjære dagbok, hva skal jeg gjøre? Kjøpe puddel eller be frua om å gå med hårnett? Jeg vet ikke hva som er verst; å fortelle bikkja at han må begynne å se seg om etter ny bopæl eller fortelle dama at hun er på god vei til å bli forvekslet med Kåre Willoch.

Å, kjære dagbok, hva skal jeg gjøre?



/ hilsen skremt og forvirret

* Følg Røytehjerte på Facebook *

Familien moteløve

I lang tid har jeg vært bekymret for at det har blitt litt for høy joggebukseføring her i huset og litt for lite freshe filler og mote. Jeg mener, fra tid til annen kan det jo være greit å se noenlunde ålreit ut også.

Men så, først i dag innså jeg at vi er jo moteriktig som bare det! Ikke bare meg heller, men hele familien.

For jeg har blant annet hørt at grått skal være hot i år, så da kom det som en gledelig overraskelse når jeg knipset dette bildet ved stellebordet i dag. Legg også merke til at jeg og lillesnupp har på matchende klær!

 

 

På God Morgen Norge for noen uker siden så jeg også moteekspert Marianne Jemtegård snakke om at noe av det aller aller heiteste i år er jeans på jeans. Og den moten tar plutten seg av:

 

#olaplutt

 

Og som om ikke det var nok så hørte jeg på radioen her en dag at, av alle rare ting, er kommunegrått hår siste stikk. Må være noe med den naturlig look-trenden som går for tiden. Og der er vi I HVERT FALL godt representert!

For etter at lillesnupp kom til verden har frua fått så lite tid og fokus på egenpleie at håret hennes er like grått, slapt og livløst som en polsk regnbue.

 

(bilde: WUMO)

 

Så hvis motebransjen nå kan svinge seg rundt og få gulpeflekker til å bli moteriktig også, ja da snakker vi catwalk, egen kolleksjon og moteshow i Pari´.


 

P.S. Bilde av kråkereiret til frua er ikke inkludert, grunnet frykt for liv og lemmer.

/ God, moteriktig hælj!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mørkt ute, lyst ute

I hele vinter har det vært grei skuring å legge plutten. Hver kveld, aldri noe problem. Og alt takket være ett uslåelig argument: Det er mørkt ute.

Uansett hvor oppjaget han har vært har vi alltid bare lagt jokeren på bordet og så var den saken avgjort.

- Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.

- Masha & Mishka, en til?

- Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men se ut vinduet: Det er mørkt ute. Og da er det kvelden vettu, alle de andre barna i barnehagen sover nå. 

Og det har fungert som Dan Børge i beste sendetid. Hver eneste kveld, hele vinteren gjennom.

 

Mørkt ute, sove nå

 

Men så kommer våren og da skjer jo selvfølgelig det uunngåelige, som jeg av en eller annen merkelig grunn ikke hadde klart å forutse. Hvordan jeg har klart å overse at dette kom til å skje er veldig snodig, for det var alltid bare et spørsmål om tid:

- Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.

- Masha & Mishka, en til?

- Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men nå er det kvelden. Bare se ut vinduet, det er..

- Lyst!

- Nei altså ...

- Det er solen! Ikke sove nå.

Og siden jeg ikke har klart å forberede meg på dette, har jeg heller ikke klart å komme opp med noe godt svar på tiltale. Prøv å komme opp med et overbevisende og forståelig svar på stående fot til en 3-åring som ikke vil legge seg, det er ikke så lett serru.

- Men altså... jo jo, det er for så vidt ganske lyst, men det er fortsatt kvelden.

- Ikke kvelden, lyst ute!

- Jo, men du forstår. Det er fordi vi går mot vår og da snur døgnet litt serru. Om vinteren er det mørkt og kaldt, men nå som vi da endelig går mot sommer og varmere ...

... og innen jeg har kommet så langt så har han falt ut for lenge siden og spretter triumferende rundt i sofaen som en fjellgeit.

 

 

Så hva skal man si?

Til nå har jeg ikke klart å komme opp med annet enn langstrakte forklaringer om tid og rom, forklaringer som er en Knut Jørgen Røed Ødegaard verdig og som naturligvis preller av ham som vann på ei gås kledd i gore-tex.

Eller så har jeg bare gått for den gode gamle klassikeren som slår inn når hjernen kapitulerer:

- Fordi ... fordi, sånn er det bare.

Pokker ta deg vår, nå som vi var så gode venner og alt.

 

/ Vår, fordi sånn er det bare

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et spørsmål om liv og død

- Pappa, hva skjer når man dør?

Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg skal håndtere slike spørsmål når de kommer, for de kommer jo en dag. Små barn har store spørsmål de også.

Og det tror jeg er viktig at vi voksne tar på alvor og ikke bare skyver under senga.

Selv har jeg alltid hatt veldig store og skremmende tanker om døden og ikke egentlig bearbeidet disse tankene på noen fornuftig måte før i voksen alder. Og det kan være skummelt det, for som barn er det vanskelig å forstå seg på slike ting på egen hånd. Kanskje vil man heller ikke spørre om det, kanskje får man heller ikke spesielt gode svar.

 

 

Derfor er det fint med bøker som belyser slike viktige temaer på en måte som åpner for en fin dialog mellom foreldre og barn, og som kanskje gjør det lettere for begge parter å prate om noe som kan være litt vanskelig.

I går var jeg på boklansering av Taki & Bestemor, skrevet og illustrert av Tooji Keshtkar, og allerede ved første gjennomlesning rørte den noe ved meg. For den tør å ta opp nettopp et veldig vanskelig tema og den gjør det med glans. Boka behandler døden med respekt på en måte som kan være vanskelig for et slikt skummelt tema.

Jeg liker ideologien om "livets sirkel", altså hele det naturlige livsløpet fra en liten spire blir til et gammelt tre som dør og gir rom for nye spirer igjen. Akkurat slik det er med alt. Og det er helt naturlig det.

 

 

Men boka er mer enn bare en enkelt utgivelse for forfatteren har gjort det til sin kampsak å få emosjonell kompetanse på banen også i skolen, og ikke bare tenke kategorisk fag og faglig kunnskap. Og det liker jeg godt, for vi må også lære barna våre om å takle følelser og ikke være redde for å prate med dem om den verden de lever i.

Selvfølgelig ønsker man å presentere verden som en evigvarende fornøyelsespark, men den er jo ikke det. Den er også fylt med urettferdighet, hat, misunnelse, krig, død og elendighet. Det kan ikke være sånn at vi skal skjerme barna for dette bare fordi vi synes det er litt vanskelig å prate om. Det blir ikke borte av den grunn, vi frarøver dem kanskje bare muligheten for å takle slike vanskelige ting på en god måte.

Og som Tooji så mesterlig viser med denne boka, så finnes det gode måter å håndtere vanskelige spørsmål.

Så er det også noe veldig fint og spirituelt over Bestemor i historien som gir barn noe å tanke over og smatte på. For som det heter i min favorittsetning i boka: "Kroppen er borte, mamma, ikke bestemor".

 

 

Taki & Bestemor er ikke bare en liten bok om et stort spørsmål, men en døråpner til et vanskelig tema. Den er nydelig illustrert og morsom, tross et dystert tematisk bakteppe.

Jeg kommer absolutt til å lese denne boken for barna fremover og håper både forfatteren og andre kan følge opp med flere slike bøker om andre store spørsmål.

Foruten at det er forfriskende å lese om noe annet enn bare bæsj, tiss og promp, er det også veldig velkomment med en bok som tar barns tanker og følelser på alvor og behandler de med en fin respekt og harmoni, for små barn har store spørsmål de også.

 

 

P.S. På lørdag skal jeg være med på en paneldebatt (i Oslo) om nettopp tematikken rundt denne boka. Hvis du har lyst til å være med på det, sjekk ut eventen her: Bok & Bolle eller les mer om boka og bestill den her.

P.P.S. Ikke sponset, bare personlig anbefaling fra en pappa som selv hadde mange store spørsmål som ung :-)

 

/ Små barn, store spørsmål

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lanseringsfest og selfieparty

I dag fikk jeg ENDELIG møtt mannen som nesten fikk meg kastet ut av fødestua ...

For da plutten sent en lørdag kveld for litt over 3 år siden fant ut at det var på tide å sparke ut dørene på magan til mor og komme seg ut for å hilse på, så gjorde han jo det midt under den norske finalen av Eurovision. Og jeg er uheldigvis en stor fan av Eurovision. Jeg vet ikke helt hva det er med Melodi grååån pri, men jeg elsker det.

Så da vi plutselig befant oss på et venterom uten at det tilsynelatende skjedde så veldig mye med magen til frua, tok jeg meg friheten til å stikke hodet bortom naboværelset og ta en titt på utvikling i tv-sendingen. Det skulle jeg selvfølgelig aldri gjort og det tok ikke mange sekunder før jeg fikk meget (!) klar beskjed fra frua om nøyaktig hvor landet lå.

Og det lå såvisst ikke i nærheten av Oslo spektrum.

Så da var det bare å kaste fra seg hele sangkonkurransen og fokusere på det som var viktig hvis jeg ikke ønsket å risikere å ende opp på fortauskanten for kvelden. Mine fåfengte unnskyldninger om at jeg bare heia litt på Tooji var selvfølgelig fånyttes.

Jeg har egentlig aldri trodd at jeg skulle få muligheten til å fortelle denne historien til hovedpersonen / syndebukken selv, men i dag fikk jeg endelig muligheten! For i dag var jeg invitert på eksklusiv lanseringsfest for boken "Taki & Bestemor" skrevet og illustrert av ingen ringere enn Mr. Tooji himself!

 

#Toojfie

 

Og det må jeg bare få si: Med tanke på at jeg i en veldig kort periode risikerte livet for å heie på ham (eller i hvert fall familiejuvelene), så var det utrolig kult å finne ut at han var så utrolig likandes! Viser seg at Tooji er en sånn fyr som det tar deg 2 sekunder å bli kjent med og 3 sekunder å bli glad i. En sånn som verden trenger så mange fler av.

Det var også utrolig spennende å høre om boka hans, tankene som ligger bak og tankene som ligger rundt at jeg tenker å skrive mer om dette i morgen, for jeg fikk med meg boken hjem i dag og den rørte faktisk noe inni meg som jeg ønsker å prate mer om.

Men det tar vi i morgen. For nå vil jeg bare avslutte med et selfie-galleri av de sjeldne, for selvfølgelig er det ikke bare yours truly som dukker opp på en slik spennende lanseringsfest, men flere andre kjente bloggefjes var også å se i publikum. Og hva gjør bloggere når de møtes? Jepp, de tar selfies! :-D

 

Komikerfrue




Superpapsen

 


MammatilMichelle

 

Den observante leser vil se at stakkars lille plutt er trøtt som en rumpepinne på disse bildene. Til det har jeg dette å si: Vel vel Kjell, sånn går det når man blir med fattern på bytur, forspiser seg på sushi og eplemost og blir oppe til langt etter Fantorangens leggetid. Da har vi lært det ;-)

 

/ But first, let me take a selfie

* Følg Selfiehjerte på Facebook *

En helt perfekt morgen

Jeg våkner opp uthvilt og helt i zen, i ett med universet og alle fugler i firstemt harmoni. Jeg må ha sovet hele natta. Sengetøyet knirker fortsatt, puta er myk som en isbjørn og rommet er helt perfekt temperert. Hmm, mystisk. Hva er dette for en merkelig verden?

- Pappa? Nå vi dra hjem!

Ah, sånn var det ja. Hotellseng. Bare oss to gutta boys på tur.

En kortvarig guttetur for å se noe annet enn bare nærbutikken og barnehagen. Og i dag fikk vi intet annet enn en helt perfekt morgen attåt.

En rask dusj, en slurk eplemost som sto igjen fra i går og så var det ned for det ultimate innen selvpleie: Hotellfrokost.

Hotellfrokost skiller seg fra vanlig frokost hjemme ved at det bugner av spennende mat man aldri ellers får spise så tidlig om morgenen og med bare ett barn å ta seg av får man også tid til å faktisk nyte den. Og drikke kaffen mens den enda er varm. Og spise så mye frisk frukt man bare vil. Og det gjorde vi.

Bare oss to gutta og all tid i verden.

 

 

Spurte for øvrig plutten om han ikke kunne ta et bilde der jeg satt med kaffekoppen og morgenavisa og nøt roen. Og jo da, han knipset i vei han, bare ikke helt det jeg hadde forventet ...

 

 

Akkurat i dag skjedde det også noe ekstra fint som tok hotellfrokosten til et helt nytt nivå. For ikke langt ut i måltidet kom det et trivelig tospann som satt seg ned ikke langt fra oss. En hvit, mager kvinne og en litt mer fyldig mann med et indisk utseende. Begge pratet de engelsk, hun snakket ganske ordinær engelsk egentlig, men han ...

Han hadde den mest trollbindende stemmen jeg noensinne har hørt. Han snakket med slik en nydelig aksent og flyt at han må ha vokst opp i den engelske kongefamilien. Ordene trillet som hos en sangfugl og uttalen var myk som fløyel.

Det er vel det de kaller "Oxford english" om jeg ikke husker feil. Den typen der man ikke sier "Yes", men "mjøøøsh". Han hørtes ut som Hugh Grant dynket i fløte og pakket inn i silke. Jeg kunne sittet og hørt på ham prate i timevis.

I tillegg kom den behagelige lyden av heismusikken i bakgrunnen, tallerkener fulle av frisk frukt, en utømmelig kanne med kaffe og god tid til å bare kose seg med plutten. Sånt kan gjøre en sliten småbarnsfattern lykkelig og jeg vet at jeg kommer til å sette pris på en stund som dette i lang lang tid.

 

 

P.S. Unnskyld for at du måtte lese dette, Christina. Men vi har kjøpt med en overraskelse til deg ;-)

Og ja, dette innlegget er egentlig bare løgn og fanteri. Det er bare så det skal høres bra ut på bloggen altså, jeg lover. Vi hadde en utrolig kjip morgen og jeg lå og spydde hele natta og maten var vond og all var bare helt forferdelig, så du skal være glad for at du ble igjen hjemme.

Neida.


 

/ Hilsen uthvilt

* Følg Hotellhjerte på Facebook *

Bjørn blir jente

For noen dager siden var jeg ute på tur med plutten og Teo. Vi pratet og trasket og koste oss. Plutselig, og ganske ut av det blå, utbryter plutten mens jeg bærer ham på armen:

- Pappa er jo bjørn!

- Hæ? Jaha, er jeg det? spør jeg litt forbauset.

- Jeg er ekorn, du er jo bjørn, svarer han med største selvfølgelighet.

- Hvorfor det? spør jeg nysgjerrig.

- Du er så sterk.

Stolt og kry og med helt ny selvtillit bærer jeg ham gladelig på armen resten av turen. For jeg er stor, sterk og tøff som en bjørn!

Det skal sies at valget av dyr kan ha hatt noe å gjøre med at ekorn er de yngste barna på avdelingen i barnehagen, mens bjørn er de eldste. Men samme det, jeg er jo bjørn!

 

- Halla, skjer a?

 

Men så går det noen dager ...

Vi sitter i sofaen og pludrer. Han fisker frem telefonen min og begynner å herje rundt på den slik han pleier. Alltid noe artig å oppdage, laste ned, slette eller ødelegge på pappas telefon.

Plutselig kommer han seg inn på Instagram og ser gjennom både bilder og filmer. Med ett blir han plutselig helt rolig, som frosset i tiden. Så sier han med en stemme som er både skuffet og bestemt.

- Du er ikke sterk ... du er jente.

- Hæ? Men men, jeg er jo en bjørn! Du sa jo det selv!

- Nei. Pappa ... Jente og lue.

Så legger han fra seg telefonen og går skuffet ut av stua. Så da sitter jeg der alene og degradert i godstolen.

Opp som en bjørn, ned som en jente med lue.. :-/

 

 

P.S. Bare så vi har alt på det tørre her: Det er selvfølgelig ikke noe galt med å være en jente med lue, men som tøff fattern er det ikke nødvendigvis det man går for ;-) Da vil man heller være bjørn. Eller politimann. Eller Lars Monsen. Kanskje aller helst Herr Monsen, men jeg tar til takke med bjørn også.


 

/ Pappa med lue

* Følg Luehjerte på Facebook *

Påskemorgen

Jeg våkner opp og gløtter på øynene. Rommet er lyst, øynene klager ikke og kroppen føles ok. Jeg må ha få sovet en hel natt i fred.

Før jeg rekker å sjekke klokka hører jeg at det tusler og tasler utenfor døra. Jeg blir liggende helt rolig og høre på lydene. Så knirker det i døra.

Så blir det stille. Helt stille. Noen står i døråpningen og ser på meg. Jeg holder øynene lukket, later som jeg sover, venter spent på hva som kommer.

Så kommer det.

- "Stå opp din gris, stå opp din gris!"

Og der står´n. Midt i døråpninga i sin lille løvepysj, bustesveis og verdens største smil. Da er det lett å stå opp med et hjerte som gliser.

 

 

Vi lager litt frokost, slurper litt te og starter dagen i rolig tempo. Men vent, det er søndag! Vi skulle ikke bare rett og slett bakt noen deilige paleoscones og fyrt opp et par kaffekopper da? Jo. Jo, det skal vi.

Det er søndag, det er påske, det er god tid og gooood stemning.

 

Kaffedoktor´n jobber heldigvis i påska også.


Jasså, du prøver å ta et oppstilt bilde av påskekos..? Photobomb!

 

/ Glad påsk!

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Ikke kødd med muttern

I dag så jeg noe skikkelig skremmende. Skummelt og skremmende faktisk, uvisst hvilken som veier tyngst.

 

 

For i løpet av en dag med påskekos i heimen rekker man jo å herje fra seg en del.

Det har blitt blåst såpebobler og malt og lekt og snudd stort sett hele huset på hodet. Og det er greit det, skal være sånn med en lekeglad 3-åring med masse spring i beina.

Men i løpet av en sånn dag skjer det selvfølgelig uforutsette ting..

Plutselig er utebordet fullt av såpeboblevann, men ingen skade skjedd, det er jo bare såpe, det lar seg vaske vekk.

Vipps så fyker en middagsbit ned til hunden, noe som absolutt ikke skal skje, men la gå, en liten bit kan vi vel la skli.

Saft utover hele kjøkkengulvet? Det er sånt som skjer.

Men du kødder IKKE med strikketøyet til mor!

Det har plutten lært i dag ...

For da plutten i sin ivre lek gjorde kjempetabben med å begynne å tukle med strikketøyet til a mor, se DA ble det månelyst! Hun kvakk til og pratet til ham med en stemme som kunne smeltet gråstein. Jeg satt kanskje 5-6 meter unna og selv jeg kunne kjenne varmen fra det illsinte blikket.

 

- Jasåå... si meg, er det ikke mitt strikketøy du sitter der og tafser med?


- MITT STRIKKETØY?!?!?!

 

Sjelden har jeg hørt så mye energi bli komprimert ned til så få ord og aldri har jeg hørt en så ektefølt respons. Det var som å se på en skrekkfilm der jeg satt på sidelinjen og gjemte meg bak en sofapute.

Heldigvis innså plutten like fort som meg at strikketøyet til mamma er hellig. Han slapp det med begge hender og rygget unna som om han hadde valset rett inn i hiet til en grinete, sulten og overtrøtt bjørn.

... og det hadde han jo, på et vis.

 

Mor sorterer pinner, klar for en real strikkepåske. Overtredelse medfører livsfare.

 

/ Lesson learned

* Følg Strikkehjerte på Facebook *

En tid for god tid

Det jeg kanskje liker aller best ved påsken er at det er høytiden for god tid. Butikkene stenger, arbeidsplasser står tomme og verden blir tvunget til å ta en pause.

Og det trenger vi. Hverdagen går unna i et forrykende tempo og det er lett å glemme å leve, men i påsken så må man. En tid for ettertanke, en tid for kos.

Ingenting annet skjer i påsken. Akkurat nå mens jeg sitter og skriver hører jeg faktisk at det ringer i kirkeklokker. Det tror jeg er det første og potensielt eneste som kommer til å skje i dag.

Her feires påsken med hjemmekoselige aktiviteter i rolig tempo, slik den bør og skal. Som å finne frem litt tradisjonell påskepynt og sette det sammen til en koselig liten påskeutstilling, selvfølgelig akkompagnert av barnas siste kunstverk fra barnehagen.

 

Knekt egg ingen hindring :)

 

 Eller å sitte på kjøkkenet og leke med vannmaling helt til barna går lei og fattern begynner å briljere med gamle kunster.

 

Når fattern fisker frem gamle skills for å imponere pjokken

 

Eller å endelig ta seg tid til å henge opp en nyinnkjøpt stueting som har stått på vent noen dager. Og selvfølgelig innrede den med sin flotteste pynt ;-)

 

 

For påsken er ikke tiden for å legge seg ut med store prosjekter og lafting av hytta, men en tid for å dra ut på skitur med krem på nasa eller slurpe en rolig kaffe i solveggen. Gå lange turer med barnevogn og bare prate. Stoppe litt på en lekeplass, spise en is og nyte livet med solbrillene på.

 

Helt topp å vippe med tante


 

/ God påske!

* Følg Påskehjerte på Facebook *

O hellige marsipanpølse

På en rolig påskedag som denne må det være lov å rydde plass for noen snodige påskeobservasjoner. For er det ikke rart hvordan vi nordmenn tilter helt på godtefronten i påsken?

Så f. eks dette tilbudet her en dag:

 

04_RMFRjqo
MAX 5 kilo? Hello diabetes!

 

Det er som om vi tror at butikkene skal holde påskestengt frem til St. Hans og derfor må hamstre absolutt alt.

Det skal værra lov å kose seg altså, jeg sier ikke det, men det er bare så rart at vi går mann av huse for å fylle opp handlevognene med snop og kos bare fordi det er påske og fordi butikkene holder stengt i to usler dager på rad. Alle hemninger kastes og for noen herlige dager lever vi som kjøpmenn til bukskinnet står som en pauke.

Mon tro hva Jesus hadde sagt om han kom ned til jorden for å gjøre sitt lenge etterlengtede comeback akkurat nå i påsken og fikk se at vi minnes hans død og lidelse ved å gåsestappe oss på marsipan og smågodt og gjemme påskeegg rundt huset med enda mer smågodt.

... kanskje er det nettopp derfor han ikke har giddet å ta turen enda ;-)

 

- Serr? Smågodt i år igjen?! Nei, da venter jeg et år tell. (bilde: redstate.com)

 

/ Blasfemisk godtehilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Påskekos i heimen

Du vet det går mot påske når frua bruker lunsjen på å sortere strikkepinner...

 

 

Selv har jeg store planer på gang for påsken. Jeg tenker å lese opptil flere sider i en bok, jeg skal fordype/fortape meg i kryssord, se minst én episode av en påskekrim der butleren har skylda og spise forbuden frukt (is rett fra bøtta) når ingen ser på.

For i år blir det påskekos i heimen på oss, så jeg kan love at det ikke blir et eneste snikskrytebilde av meg i kondomdress på vidda med appelsin i hånda og underteksten "Koser oss på hytta".

Og etter at plutten per i dag faktisk har begynt å kalle meg for Pappahjerte(!), har jeg også innført radikale planer om å ta litt fri fra både jobb og blogg og hele sulamitten. Kjenner jeg gleder meg til å tilbringe litt tid utendørs med familien uten verken kamera eller EDB-maskin i nærheten.

... men la oss starte med kryssordet og ta det derfra ;-)

 

Hus eller hytte, solvegg er solvegg ;-)

 

/ Påskelig hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vær et forbilde i trafikken

Først i dag slår påskeferien ut i full blomst og enda flere skibokser vil fylles til randen. Butikker vil ribbes for smågodt og salget av kvikk lunsj vil få en eksplosiv oppsving. For vi nordmenn elsker å kose oss i påsken, spesielt på påskefjellet.

Men før vi kommer så langt må vi komme oss dit, og det er ikke nødvendigvis alltid like kos. For det kan være stressende å reise på tur med familien. Bilen er fullstappet, altfor mye tid har gått med til å pakke altfor mye og stresset har begynt å piple i pannen.

 

 

I sånne stunder er det både lett og fristende å klemme litt ekstra på gassen, men husk: Fart går også i arv. Barna får med seg hvis mamma eller pappa er litt sjenerøs på gassen. Kjenner at det svinger litt ekstra og vender seg kanskje til tanken at litt fortere er litt bedre.

Kanskje kommer man frem til hytta hele 15 sekunder raskere, men hva med den dagen barna skal ta rattet? Det kan være greit å huske at barna tar etter våre vaner og en usikker 18-åring som er vant til at det går litt fort i svingene kan være en stor fare både for seg selv og andre. For fart er den vanligste dødsårsaken for unge i alderen 18 - 24 år i trafikken.

Det er så lett å kjøre bare litt for fort, spesielt når man er stresset og ofte stoler man nok litt for mye på egne ferdigheter, spesielt vi gutta. Derfor kan det være lurt å huske på, spesielt nå i påsketrafikken: Fart går også i arv.

 

 

Statens Vegvesen har laget en knallbra filmsnutt om akkurat dette og den traff meg rett i hjerterota. Vær så snill å ta en titt på den, for filmen kan potensielt utgjøre en stor forskjell for deg og familien på sikt. Husk at du er et forbilde for dine barn, også i trafikken.

 

 

Har du lyst til å gjøre en forskjell og samtidig være med på en kul greie?

Bli med å dele dette viktige budskapet enten via facebook, twitter eller tumblr, men med en twist!

For alle beskjeder, likes og delinger som støtter kampanjen blir satt på vent helt til 10. april kl. 12.00. Først da spres alt på sosiale medier på likt, for å skape en skikkelig slagside som vil skape stor blest. På denne måten håper man å få mest mulig oppmerksomhet rundt denne viktige saken. Og dette kan du bli med på!

Gå inn på kampanjesiden og klikk på en av disse:

 

 

--> Bli med på kampanjen - Vær et forbilde

P.S. Dette innlegget er overhodet ikke sponset eller noe sånt, kun et ønske om at så mange som mulig blir med på å gjøre det litt tryggere å ferdes på norske veier, både nå og i fremtiden :-)


/ Fart går også i arv

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Trenger ikke barnevakt!

Jeg husker godt for ganske nøyaktig to år siden, da vi fant ut at tiden var moden for å flytte ut av Oslo.

Vi tok det gamle passertrikset og dro opp en stor sirkel utenfor bykjernen for å finne aktuelle steder å flytte til. Vi vurderte en drøss med steder og smakte litt på hver eneste karamell. Asker, Jessheim, Fredrikstad, Drammen, Lillestrøm etc.

Det måtte være et stykke unna Oslo, men ikke for langt unna. Det skulle være landlig, men ikke for landlig etc.

På et tidspunkt ramlet vi også innom argumentet med barnevakt, for et av stedene vi vurderte var selvfølgelig mine gamle barndomstrakter: Kolbotn.

Jeg husker at jeg i den prosessen brukte ordene:

 - "Æh, hva skal vi med nærhet til barnevakt egentlig? Vi er jo aldri på byen uansett".

Hadde jeg bare visst ... Nå ble det ikke Kolbotn, men grunnet et fjongt jobbtilbud og skjebnens mange flotte tilfeldigheter, endte vi opp med å flytte sørvestover til snittenes hovedstad, Larvik. Dermed fikk vi også umiddelbar nærhet til svigerforeldre og besteforeldre med på kjøpet.

 

rJk1fpxJbO
Oldefar aka Vaktmester'n

 

Jeg visste ikke den gangen hvor mye dette ville bety for oss, for inntil da hadde vi for det meste klart oss alene med innslag av sporadisk hjelp. Men fy fasan!

Det viser seg at det er ganske mye annet man trenger barnevakt til enn bare å dra på byen. Her en dag fikk vi for eksempel mulighet til å få ryddet skikkelig i boden uten å ha to små hengende i beina. Det hender også at oldeforeldrene stikker innom for en kopp kaffe og litt hyggelig småprat.

Men dette er ting man ikke nødvendigvis tenker på når man som nybakte foreldre kjenner redebygger-genet sparke inn og man føler for å flytte på seg.

Så ta det fra meg, hvis du akkurat nå sitter og tenker at dette enten gjelder deg eller kan gjelde deg en gang i fremtiden: Hvis du har mulighet til å flytte nær en potensiell barnevakt, gjør det! Det kommer du ikke til å angre på.

 

 

Så takk til alle barnevakter der ute, dere som tar dere tid ut av deres egen kalender for å hjelpe oss med poser under øynene og stressflass på skuldrene. Det er ikke sikkert vi er så flinke til å si takk alltid, kanskje er vi bare for trøtte til å huske å si det, men vi mener det. Takk.

P.S. Ja forresten, når jeg tenker meg om ... Håndballtreningen i morgen er flyttet fra 20.00 til 18.30. Søren heller, det er jo midt i leggetiden det... Usj, det var leit. Hmmm...

Who you gonna call? Barnevakta!


 

/ Takk for hjelpen, alle barnevakter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vuggedans

Med en liten småttis i hus går det med ganske mye tid til å vugge den lille tassen i søvn. Og det er unektelig ganske kjedelig. Så for å sprite opp opplevelsen har jeg i det siste begynt å høre på musikk når jeg går runde på runde inne på soverommet.

Og jeg har oppdaget at det funker som bare juling! Både for meg som får litt musikalsk avveksling og distraksjon fra den litt kjedelige arbeidsoppgaven, men også for lillesnupp som får en fin og jevn rytme i vuggingen.

Uten musikk er det lett å bli stresset og tenke på tiden som går, men med god musikk på øret blir man brått langt mer tålmodig.

Men, men men men ... det går en grense der. For litt rytme og vugging er ok, men det kan fort bli for mye også.

Det er jo ikke så mye som skal til, for det skal tross alt være søvndyssende og ikke russetreff.

Derfor har jeg snekret sammen en kort liten filmsnutt som viser hva som er ok, hva som er på grensa og hva som er et godt stykke utenfor.

Snurr film :)

 

 

/ Lik eller del hvis du liker :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Rundlurt igjen!

Lenge har vi slitt med å få i plutten noe særlig med mat og akkurat da vi trodde vi hadde vunnet kampen har han tatt det til et nytt nivå...

 

For selv om grøt lenge har vært en sikker vinner om kvelden, har det i det siste gått treigt også på grøtfronten. Derfor har vi blitt nødt til å gå nye veier.

For noen dager siden satt frua sammen en fristende kveldsmattallerken full av artige fristelser i et håp om at noe skulle fange hans oppmerksomhet. Noen biter oppskåret frukt, litt bananpannekake, en brødskive med leverpostei og sylteagurk, noen "nutter" med avocado, en klype mandler og et par rosiner.

I starten gikk det sakte. Han plukket varsomt ut noen kjente favoritter og smattet forsiktig i vei. På tv-en rullet Masha & Mishka i kjent stil.

Når man bare har ett barn har man både tid og anledning til å sitte stille og kose seg med kveldsmaten sammen med barnet, men med to barn prøver man som best man kan å multi-taske. Og vipps så er én forelder oppe for å re opp senger, mens den andre er på kjøkkenet for å hente tørkepapir når et glass velter, en gulp hilser på eller annet.

 

Eg tek saka!

 

Og da er plutten snar ...

Vi foreldrene merker jo ingenting og er bare sjeleglade for å komme tilbake til den gledelige overraskelsen av at plutten har spist opp all maten helt på egen hånd. Hurra! Kanskje vi endelig har knekt koden og funnet en vinnerkombinasjon!

Glad og fornøyd får vi plutten i seng, vel vitende om at han vil sove godt med mat i magen. Så var det bare vi som hadde servert feil mat eller så har det bare vært en fase. Vel vel, nå er det i hvert fall forhåpentligvis over.

... tenkte jeg.

Det var selvfølgelig inntil begge barna hadde sovnet og vi begynte å rydde i stua for kvelden. På bordet sto den tomme asjetten til plutten med koppen hans vendt opp-ned oppå. Frua skulle akkurat til å sette asjetten i oppvaskmaskinen, da hun løftet på den tomme koppen. Eller skal jeg si, den "tomme" koppen ...

 

 

For der, nennsomt organisert og kamuflert, lå stort sett all kveldsmaten i komprimerte stabler.

Ja vel ja, så vi er der. Utspilt og rundlurt, igjen!

Problemet nå er at jeg ikke vet om jeg skal være stolt eller bekymret. For på én måte er jeg jo stolt over at han tydeligvis er smartere enn begge foreldrene sine til sammen, samtidig er jeg også litt bekymret over at han allerede nå kan klekke ut planer så utspekulerte at de kunne passet inn i en episode av Prison Break.

Så er jeg vel også litt irritert over at jeg ikke kom på det trikset der gjennom alle mine år med mislykkede forsøk på å prøve å lure meg unna kokt torsk ...

 

 

/ Takk for maten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En merkelig mandag morgen

Som tobarnsfattern har jeg for lengst vendt meg til at jeg aldri helt vet hva jeg kan forvente å våkne til. Blir jeg plutselig kalt inn for bleieskift og spygulpassistanse, får jeg sove en hel natt eller blir det noe annet? I natt ble det noe annet ...

For rundt 05-tiden våknet jeg av en liten pjokk som sto i døråpningen og visket om yoghurt. Jeg skjønte straks at kveldsmaten ikke hadde holdt mål, at han hadde våknet urolig og trengte litt pappatid.

Så da var det ned på kjøkkenet for å lage litt nattmat, sitte på kjøkkenbenken, høre på radio og småprate. I natt ble det en fin kombinasjon av yoghurt, daddel og De Lillos.

 

 

Jeg var stygt redd for at han begynte å bli klar for å stå opp, men heldigvis nikket han anerkjennende da jeg spurte om vi skulle legge oss igjen. Mens jeg lå i sengen og ventet på sovelyder vurderte jeg å bare stå opp og starte påskemandagen noen timer tidligere enn planlagt for å jobbe litt og starte dagen før resten av familien står opp.

Men så sovnet jeg igjen. Selvfølgelig. Fullt påkledd og med mobilen på brystet.

Rundt kvart over syv våkner jeg av en alarm på brystet. Helt i halvsvime skrur jeg av klokka og sovner igjen. Et kvarter senere ringer det igjen. Jeg prøver å skru av den brysomme lyden, men den gir seg ikke. Jeg blir tvunget til å gløtte på halvannet øye og får dratt knappen til side.

Hei vent litt.. dra knappen til side? Men det er jo telefonen? Så hører jeg en lyd:

- "Ja hallo?"

Jeg spretter opp av senga og skjønner ikke det spøtt. Et ukjent nummer blinker mot meg og jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er våken eller ikke.

- "Øhhh, ja hei det er Peter ja" breker jeg forsiktig før jeg rekker å kremte og prøver å bløffe meg våken.

- "Ja, hei det er fra NRK, tenkte bare jeg skulle si at jeg står utenfor nå og vi skal på lufta om 10-15 minutter"

Å du hellige Tande P!! Jeg hadde selvfølgelig helt glemt at NRK skulle dukke opp på døra for en direktesendt radiosending om mitt hvite år!!

 

Så da jeg åpnet døren for den meget morgenkvikke reporteren hadde jeg selv vært våken i rundt regnet 16 sekunder.

Selvfølgelig prøvde jeg, som man alltid gjør, å late som at jeg var midt oppi noe og at jeg på ingen måte akkurat lå og sov. Jeg tror ikke hun kjøpte den. Stemmen knirket som en rusten stridsvogn og før hun rakk å komme inn døra hang jeg allerede over kaffemaskinen.

Men det gikk, på et vis. En snau halvtime senere var hun ute av døra igjen og far kunne synke ned i sofaen og prøve å roe harehjertet med rester av pluttens havregrøt fra i går, nok en kopp kaffe og litt skikkelig kvalitets-tv.

 

 

Så absolutt ikke min beste morgen, men jeg skal love deg at om man er litt trøtt på morgenkvisten er det få ting som vekker deg mer enn å få selve rikskringkastingen på døra.

Det er egentlig en knallidé for en ny lyd på vekkerklokka. Bare en alarm som sier: "Hei, det er fra NRK, vi står utenfor" eller hvorfor ikke "Ja, hei det er svigermor, jeg er fem minutter unna".

Det er kanskje ikke noen spesielt behagelig start på dagen, men du kommer i hvert fall ikke til å forsove deg med det første ;-)

 

#bestfriends

 

/ Plutselig våken. Veldig våken.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tikk takk, full forvirring, takk

Det startet allerede til morgenen i dag og jeg forsto at det kom til å bli en av de dagene. Du vet, de dagene der man aldri helt kommer i vater. Som når man våkner på en tirsdag og tror det er fredag. Men i dag var det tid for den kjipe dagen som kommer to ganger i året, dagen etter at klokka er stilt.

Det starter vel egentlig allerede dagen i forveien.

- "Når må vi legge oss for å stå opp til vanlig tid i morgen? Okei, så klokka er 21.30 nå, hvor mye er den egentlig og hvordan blir det her egentlig?"

Så legger man seg for seint eller for tidlig og våkner opp i full forvirring. Ting blir ikke det spøtt bedre utover dagen heller, i hvert fall ikke her i huset.

 

0zbPbdRJdP

 

Sånn som i dag. Plutten våknet selvfølgelig usedvanlig tidlig og i halvsvime var det helt umulig å vite hvor mye klokka egentlig var, om det var tid for å stå opp eller prøve å legge ham igjen.

- "Øøøh, klokka er 06.15. Ja, men.. er den kvart over fem eller seks? Eller syv? Hæ?"

Og før jeg hadde klart å regne meg frem til fasiten, rakk han selvfølgelig å våkne.

Ikke ble det noe særlig bedre utover dagen heller. Vi har en ganske tight leggerutine på lillesnupp og prøver å holde tidene som best det lar seg gjøre, men plutselig sitter man der: Skal vi legge henne nå eller er det først om en time? Eller var det for en time siden?

Og sånn har det gått hele dagen. Lunsj ble spist en time for sent, middag servert en snau time for tidlig.

 

Hæ, gikk jeg glipp av Fantorangen?

 

Det rare er at jeg i utgangspunktet ikke har noe stort problem med å vende meg til at klokken er stilt, det er Christina som roter til alt. Hun er så opphengt i hva klokka egentlig er at hun totalt rister meg ut av rytme. Det ender med at jeg blir gående å lure på hvor mye klokka egentlig er, om jeg egentlig har sovet lenge nok, om jeg egentlig burde spist snart og så videre.

Forvirringen blir selvfølgelig total når rundt halvparten av klokkene i huset stiller seg automatisk, mens de andre ikke gjør det. Tilfeldigvis stilte ingen av klokkene på kjøkkenet seg og en god stund der jobbet jeg etter helt feil skjema. Blir tidlig middag av sånt.

Men samme kan det være, nå er barna endelig i seng og denne snodige følelsen av jet-lag burde være over til i morgen.

Så gjenstår bare det store spørsmålet: Har vi egentlig lagt barna til tiden, en time for tidlig eller en time for sent? Med barn som pleier å legge seg til samme tidspunkt hver kveld kan konsekvensene av å bomme være store. Kjenner at jeg ikke er klar for å stå opp kvart over fire i natt med to uthvilte barn.

Så da gjelder det å få lagt seg tidlig i kveld! Bare litt rydding på kjøkkenet, en joggetur og en liten halvtime foran tv-en, så er det marsj rett i seng. I kveld skal vi jaggu klare å legge oss til halv elleve senest!

... som jo egentlig er halv ti. Eller halv tolv?

Æsj drittdag, jeg går og legger meg.

 

 

/ Ikke mer tikk nå, takk

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smartere enn en 3-åring?

Vi står på kjøkkenet, det er søndag morgen og på radioen spilles det beste fra 80-tallet. Ved grytene står far og kokkelerer, på kjøkkenbenken sitter plutten og assisterer, i vippestolen ligger fersken og ... ferskulererer. Hun sparker med beina, smiler og kakler i vei som en pratesyk nordlending.

- "Har du lyst på litt grøt?" spør jeg ham.

- "Nei" svarer han kontant.

- "Hva? Vil du ikke ha denne fantastiske grøten? Pappa står jo og lager sin beste frokostgrøt med masse godt oppi. Jeg lover deg, den er kjempegod! Vil du seriøst ikke ha grøt?"

- "Nei" gjentar han uten å nøle.

- "Nei? Hvorfor ikke? Hvorfor vil du ikke ha grøt?" spør jeg oppgitt.

- "Den er for varm ..."

 

Jammen... bah, tenker jeg oppgitt. Du skjønner hva jeg mener. Jeg tenkte jo liksom, jeg mente jo etterpå da, når den er ferdig liksom, skjønte du ikke det eller?

Han ser på meg med et lurt smil i munnviken.

Å ja.. så det er sånn det skal være?

Utspilt av en 3-åring altså, snakk om dårlig start på dagen ;-)

Er du smartere enn en 3-åring? Tydeligvis ikke.

 

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lørdagskos

Endelig er det lørdag og godværet er tilbake!

Det betyr at livet i solveggen kan gjenopptas og våren nytes til fulle. Men først må dagen sparkes i gang skikkelig og en god lørdag starter gjerne med en rolig kaffe og litt kryssord eller en god bok.

Selv har jeg kastet meg over kryssordet i lokalavisa og satser på å vinne hovedpotten denne uka, 10 flax-lodd, mens fersken har plukket opp en av sine favorittbøker som hun leser iherdig mens hun småler og nikker bifallende ...

 

 

Det eneste hun har å utsette på boka er, og la meg sitere:

- "Jo da, den er morsomt skrevet og alt det der, men det står jo ikke en dritt om meg i den!".

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dagen derpå

Jeg våkner av en lyd i det fjerne og øynene knirker seg motvillig opp. Hvor er jeg? Hva skjer?

Hva.. okei, okei, jeg er våken. Jeg er hjemme, klokka er ganske nøyaktig syv. Lyden er eldstemann som har våknet for dagen. Jeg tusler ut av soverommet og kjenner søvnen rive i øynene. Den som bare kunne fått sove litt til. Bare litt, bare en 12-13 timer til.

Jeg tenker tilbake på kvelden i går. Fest i Oslo, folk overalt, minglefest, drinker, fingermat, kjendiser, liveband, hele den smæla der. Musikken ringer fortsatt i ørene, drinkene sitter fortsatt i halsen. Når kom jeg meg egentlig i seng? Var det sånn i 2-draget?

 

Sofaparty med Speiltvillingene

Jeg subber ned på kjøkkenet, fortsatt i mitt flotteste nattøy. Skjelver som et ospeløv når jeg passerer badet, fortsatt litt kald og knusktørr i leddene.

Så kommer jeg ned. Fra stua hører jeg det knitrer i ved som brenner. Varmen pakker seg rundt meg som et ullpledd. Ute på kjøkkenet hører jeg vante lyder av kjente radiostemmer og bestikk og servise som klirrer.

Jeg kommer inn på kjøkkenet og det første som møter meg er min lille datter som ligger i vippestolen og ser på mamma som lager frokost. Fra sin lille stol i kroken får hun med seg alt og når hun ser meg lyser hun opp som en sol.

 



Lydene fra soverommet til eldstemann tiltar i styrke og mamma løper opp for å hente ham. Ikke lenge etter kommer de hun ned trappa med pjokken på armen, fortsatt i pysjen, blid og fornøyd som dagen er lang. Jeg spør om det er noen muligheter for en kaffe og han spretter ned fra armen, dytter krakken bort til kaffemaskinen, finner frem kofferten med kapslene og roper ut "Kaffedoktor!", før maskinen freser i gang.

 

 

På kjøkkenbenken står maten klar, mamma har laget frokosttallerkener til hele hurven og en stor kopp te til far. Jeg blir varm helt inn i hjerterota. På morgener som dette er det lett å bli lykkelig og takknemlig.

 

Mammahjerte, ten points. Coeur de maman, dix points.

 

Så kommer jeg på at ølen jeg drakk og champagnen som spratt var begge sterilisert. Ingen alkohol, ingen hodepine, ingen dårlig idé. Vipps er den korte natta glemt og humøret går til værs. Det blir ikke en dag i sofaen og ibuxens tegn.

Ja vel, så blir man kanskje ikke festens vinner uten et par drinker innabords, så danser man ikke med alt man har og river ned drinker og blir kastet ut og sovner på nachspiel, men hva har to tomler og er kulest kl. 07 om morgenen når klokka ringer og bamsepysjen takker for seg?

This guy ;-)

 

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Unnskyld

Jeg skjønner at det var dumt av meg. Jeg hadde jo ikke regnet med at du skulle bry deg, men jeg skjønner nå at jeg har dummet meg ut. Jeg tar selvkritikk og legger meg flat. Jeg mener skikkelig flat altså, helt der nede der hybelkaninene rår.

For her i går skrev jeg et innlegg om å nyte tiden i solveggen, jeg fabulerte og drømte om vårens mange gleder og jeg ga vel egentlig vinteren det glatte lag. Lite visste jeg at Kong Vinter brukte fritiden sin på å lese pappablogger ...

For han har svart, ved Odins skjegg som han har svart! Snøen angriper oss fra alle kanter, biler står langs veien, busser nekter å kjøre og verden går helt i stå. Det som for bare få timer siden var et lystig paradis for vårens mange gleder har blitt redusert til Kong Vinters kaotiske boltreplass.

Tirsdag:

 

 

Torsdag:


 

Tirsdag:


 

Torsdag:

 

 

Sånn atte, neida så ...

Men men, aldri så galt at dette ikke er godt for noe ;-)

 


/ Tiddelibom

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Selvangivelsens høye beskytter

Med bare kort tid igjen til selvangivelsen skal leveres inn har jeg landet på en viktig beslutning: Jeg trenger en regnskapsfører!

Så var det den tiden av året igjen. Kvitteringsbunker høye som fjell velter over meg, bilag og tall hagler rundt ørene og hodet fylles av kaos. Jepp, det er tid for selvangivelse.

 

 

For de aller fleste har dette blitt en smidig prosess helt fri for noen form for smerte, bare et raskt overblikk og et klikk, så er det unnagjort, men som selvberget enkeltpersonforetaker blir biffen straks litt mer blodig.

Og her får jeg virkelig svi for at jeg er av den idiotiske rasen med folk som bare slenger alle kvitteringer i en skuff i løpet av året og tenker at det tar jeg i morgen. Og i morgen ja. Og plutselig har det blitt et helt år med morgendager og vipps så sitter man her med stressflass og harehjerte.

I tillegg til kvitteringspotpurriet som venter i skuffen, så er dette også første året jeg for alvor må føre regnskap selv. Etter et langt år med utlegg og inntekter og hva som ser ut til å være 9734 parkeringslapper skal jeg for første gang føre næringsoppgave, MVA-regnskap og gudene vet hva.

Heldigvis er jeg godt forberedt, for jeg hadde jo tross alt bed. øk. på BI for snart 10 år siden ... Var det E jeg fikk i bed. øk. til slutt da? Crap, først nå innser jeg at jeg burde fulgt bedre med og ikke bare tenkt på kaker hver gang noen snakket om moms.

 

#schkæptisk

 

Så med et kaotisk hav av papirlapper foran meg og en stormfulll sjø av tanker i hodet har jeg landet på beslutningen om å skaffe meg regnskapsfører. Jeg burde vel strengt tatt klart å gjøre dette selv, men jeg ser meg nødt til å kalle inn eksperthjelp akkurat i år. Og da henter jeg ikke inn en hvilken som helst heller.

Han er en notorisk kremmer som ikke er redd for å skvise kundene for penger, han har vist seg meget dyktig med tall i året som har gått og han viser mer økonomisk teft enn Hallgeir Kvadsheim. Jeg snakker selvfølgelig om daglig leder i Plutten Frukt & Tobakk, Mr. Plutt himself.

 

Alt linet opp og klart for revisjon.

 

Du vet du har valgt riktig regnskapsfører når han ikke engang tar seg tid til å hoppe ut av pysjen før han begynner på regnskapet. Så nå burde det endelig bli orden i sysakene!

Fullt mulig at jeg får en aldri så liten telefon fra Skatt Sør utover året, men det er ikke så farlig. Det tar vi i morgen ;-)

 

Ser ut til at jeg kommer til å stå oppført med 10 av det meste i år gitt

 

/ No regnskap, no cry

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et øyeblikk i skogen

Så satt vi plutselig der på en benk i en skog og kjente litt på kjærligheten.

Som travle småbarnsforeldre er det lett å la øyeblikk som dette skli med i dragsuget av arbeidsoppgaver og klesvask og smokkekoking, men når man endelig tar seg tid til å sette verden på pause, blir man fort som nyforelsket igjen.

For det er noe med å ta seg tid til å se hverandre. Uten barn, utenfor huset. Bare nyte hverandres selskap uten forstyrrelser, om enn for bare fem minutter.

Det gjorde vi i dag. Jeg vet ikke om det var den friske vårluften, en relativt grei natts søvn eller kjærligheten som oppstår når to hender møtes i et romantisk øyeblikk, men noe var det.

Vi ble sittende å prate om hvorfor vi ikke gjør dette oftere mens vi nøt varmen fra vårsolen og utsikten over Larviksfjorden fra toppen av Bøkeskogen.

Plutselig kom jeg på at det var jo ting som dette vi flyttet til Larvik for. Uten at jeg helt kan sette fingeren på det, så er det noe spesielt med Larvik. En lun atmosfære og en klokke som tikker bare litt saktere enn i Oslo.

Men sånt er lett å glemme når hverdagen fylles med gulpekluter og yoghurtflekker. Man glemmer at det også finnes en verden utenfor husets fire vegger, spesielt i det slapsete vinterhalvåret.

Men nå har våren meldt sin ankomst og optimismen kribler i magen som sommerfugler. Det er lett å bli forelsket på en dag som dette, når solen varmer i kinnene og fuglene jubler i kor.  Alt man trenger er litt tid. Og en benk, i en skog, i armene på den du har kjær.

 

 

Og en time med svigers som barnevakt ;-)

P.S. En ting sliter vi derimot med her i Larvik, og det er å få nok barn. Toppsaken i lokalavisa var nylig at det er alt for mange barnehageplasser til overs. Samtidig ligger leiligheten til barnevakten vår ute til salgs, så hvis du kunne tenke deg å flytte hit og hjelpe til med befolkningsveksten, eller bare er snusen på en fin leilighet, sjekk annonsen her.


/ Ja til mer sussing på benker

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Ukas krangel - Skoskapet

Før helgen gikk vi løs på haugene med gamle arveklær og slitte filler. Det blir jo fort litt jobb ut av sånt, men fy søren så deilig når man er ferdig! Plutselig har man orden i sysakene og luften blir med ett litt deiligere å puste inn.

 

 

Med ny iver og ryddeglød fant vi derfor ut at vi skulle gyve løs på resten av huset også. Hvert eneste rom og skap skal endevendes for rydding, kasting og sortering.

Allerede i første hylle fant vi så utrolig mye rart som bare har ligget på vent helt siden vi flyttet og vi innså hvilket kaos som gjemmer seg bak mange skapdører.

Det vil jo selvfølgelig ta oss brorparten av 2015 å bli ferdig, men det kommer til å komme godt med, for rot i skap gir rot i hodet, og rot i hodet gir rot i alt. Man blir jo faktisk ubevisst irritert og grinete av å ha det rotete, spesielt andres rot og unødvendig rot som kunne vært unngått.

Lenge har jeg for eksempel irritert meg over skogarderoben til frua. Hvem trenger sååå mange par med sko? Hvor enn jeg snur meg ser jeg en av hennes minisko og selv om jeg har nevnt dette ved flere anledning ser jeg ingen bedring, men endelig var dagen kommet for å gjøre ord til handling.

Alle skoene ble lempet ut og linet opp for sortering, UFFing og kasting. Snart fylte de hele gulvplassen der ute.

 

 

- "Herregud, Christina. Hvor mange par med sko har du egentlig?" sa jeg oppgitt og begynte å telle over.

- "Jommen, man trenger jo-" skulle hun til å forsvare seg med.

- "...elleve og tolv. 12! 12 par sko har du, og det er bare her nede i gangen. Hva i all verden skal du med tolv par sko? Du har jo bare to bein eller?" sa jeg både litt oppgitt, triumferende og ertende siden jeg etter så lang tids frustrasjon endelig hadde fått bevist mine mistanker.

Hun sto helt stille og svarte ikke. Bare nikket hodet frem og tilbake mens hun så over haugen. Hun telte. Så var hun ferdig og så opp på meg med et blikk som alltid betyr trøbbel.

Det lure smilet, gnisten i øyet og den lille krøllen i munnviken - alle disse tegnene på at bordene plutselig har snudd.

- "Å ja... 5 par mindre enn deg altså?"

Jeg talte raskt over, det kunne ikke stemme. 17 par sko med mitt navn på. Det stemte. Sjokk. Vantro. Stillhet. Det er jo en uskreven regel at kvinner har flere par sko enn sin mann! To av parene var riktignok tøfler, men det gjør jo ikke saken det spøtt bedre.

Men min hevn kommer, for så snart vi er ferdige i første etasje står badet for tur, og der blir det andre boller. Min ene stusselige deodorant mot 98 håndkremer! Den kampen kan jeg ikke tape. Og da er det min tur til å være hovmodig og fæl, akkurat slik jeg hadde gledet meg til med skoene.

 

Muhahaha!

 

/ Mvh forfordelt tøflus

* Følg Skohjerte på Facebook *

Hei sveis

Altfor lenge har altfor langt hår gitt meg altfor mye hodebry, så i dag var det kroken på døra.

Før var alt så mye enklere. Da jeg var ung og lovende fikk jeg alltid høre at jeg hadde så tykt og mye hår at frisørene måtte bruke en egen saks for å tynne det ut.

I det siste har jeg derimot uroet meg litt for om de kanskje gikk på litt for hardt med den saksa, for nå synes jeg det begynner å glissent og tynt i hyssingen. Vikene er på tapende front selv om månen holder stand.

Jeg er kommet dit i livet der håret faktisk bare ser mer pistrete ut dess lengre det blir og ganske lenge har jeg lurt på hvordan det ville sett ut om jeg bare fjernet alt.

Jeg trenger ikke dra til frisøren en gang, for de siste årene har jeg vært min egen frisør etter at en søt frisørinne jeg en gang i tiden var litt småforelsket i knuste mitt hjerte da hun solgte meg et ekstrakt som skulle stimulere hårveksten ... #heartbreaksmiley #denfølelsen #georgecostanza

Så det ble aldri oss to.

Men nå har jeg akseptert min skjebne. Det vil bli en god stund til noen frisør klager over tykt hår på denne nøtta igjen.

Dessuten, og som et utmerket påskudd og/eller en fantastisk dårlig unnskyldning, så går det også lus i barnehagen til plutten for tiden, så da kan det jo være greit å gjøre en solidarisk innsats for fellesskapets beste.

Så derfor..

 

Før ...


Etter

 

Tja, det ble jo ikke så halvgæli, gjorde det vel? Hvor lenge jeg har tenkt til å ha håret slik vites ei, men det er i hvert fall ydderst usannsynlig at jeg kommer til å gå tilbake til denne med det første..

 

 

Det tror jeg 25 år med evolusjon har satt en stopper for ;-)

... så får jeg bare håpe at bolleklipp ikke blir på mote med det første, men at "serbisk dørvakt" blir siste skrik i vår.

 

/ P.S. Ingen lus oppdaget.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Date med frua

I går hadde vi intet mindre enn TO historiske hendelser her til lands som begge inntreffer nesten like sjelden: Total solformørkelse og en lunsjdate for frua og meg.

Det har vært travle uker siden vi ble tobarnsforeldre i oktober, dagene har stort sett bestått av å få på plass rutiner for hvordan man sjonglerer to barn som på forskjellig vis har behov for like mye oppmerksomhet. Og når man i tillegg får servert en god dose sykdom på sølvfat stort sett hver uke siden nyttår, ja da sier det seg jo selv at gårsdagen var svært etterlengtet.

Svigerforeldre åpnet dørene på vidt gap for vogn og vippestol og stellebager og leker og tåteflaske og reservemelk og to små barnebarn, før de dyttet oss ut døra med ordre om å kose oss. Og mens vi stod og ventet på heisen kikket vi på hverandre, og innså at vi begge tenkte akkurat samme tanken:

- "Å herregud, vi skulle ikke bare...?", begynte jeg.

- "..fått tak i et ledig hotellrom?!", fortsatte frua.

Og så skrattlo vi gjennom hele heisturen fordi vi vurderte å ringe Farris Bad og høre om de hadde hotellrom på dagtid for timesutleie ... #goodtimes

Tenk så deilig! Kun søvn. Helt uforstyrret. Ingenting annet. Men vi fant fort ut at de sikkert ikke hadde trodd på oss uansett.

Men så plutselig satt vi der, på Hungry Heart Café, vårt yndlingssted over alle kafeer i mils omkrets. Nykvernet kaffe med kokosmelk (et must for trøtte tryner), leskende energi-smoothie (ingen forklaring nødvendig) og økologisk mat i verdensklasse. Vi pratet uten å bli avbrutt, ingen spyttet ut maten etter å ha tygd litt, ingen maset etter verken druer, aprikoser eller barne-tv.

 

Hungry Heart <3


Quinoaboller med råkostsalat. Yum!

 

Bare oss to, deilig mat og en tilsynelatende evighet av ledig tid. Vi var i himmelen. Vi var ikke lenger klokkas lakeier, snarere tvert i mot. Og det var helt magisk. Fargen kom tilbake i ansiktet og kjærlighet var i luften. Det er ikke mer som skal til for to slitne småbarnsforeldre.

 

Og en liten godbit til dessert ;-)

 

Neste stopp var den fiffige klesbutikken Andersen for å plukke ut raffe filler til far. Det har seg nemlig slik at jeg skal på fest med bloggfiffen i Side2 neste uke og da tenkte jeg å gjøre et seriøst forsøk på å ikke se ut som en boms. Jeg har alltid følt meg som en sel på trehjulssykkel i klesbutikker, spesielt når man blir tvunget til å prøve bukser så trange at de helt ubevisst får deg til å begynne å snakke som en svensk servitør.

Heldigvis hadde butikken en behjelpelig herremann å avse, så da ble det orden i sakene. Her er et lite knippe bilder fra catwalken.

 



 

 

 

Og to store handleposer senere var vi tilbake i heisen på vei opp til svigers. Denne gangen med glød i kinnene. To slitne småbarnsforeldre hadde forlatt leiligheten bare få timer tidligere, et kjærestepar var nå på vei opp igjen.

Jeg tror det er viktig at man tar seg tid til slike ting, gjerne oftere enn én gang per solformørkelse. Vi ble i hvert fall enige om å prøve å få til en slik date minst én gang i måneden. Vi skulle selvfølgelig gjerne gjort det hver eneste dag, men da tror jeg kanskje barnevakta hadde flyttet til varmere strøk ;-)

Men nå må jeg løpe, for etter vellykket date i går prøver vi å gjenta suksessen i kveld. Uten barnevakt riktignok. Så da blir det lunken/iskald biff til middag (som noen har sølt yoghurt på) og en romantisk kveld med bretting av klær foran tv-en.

 

 

/ Det er ikke så mye som skal til

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Guilty pleasure - er jeg alene?

Jeg har gått på en skikkelig identitessmell, så nå roper jeg ut over fjellene i et desperat håp om at noen vil svare.

Så ... hvordan skal jeg forklare dette? For jeg prøver jo så godt jeg kan å være en tøff, voksen mann.

Noen ganger lar jeg skjegge gro noen dager ekstra eller hører på satanisk dødsmetal bare for å bekrefte min identitet. Andre ganger drikker jeg melk rett fra kartongen (#yolo), men akkurat nå sitter jeg i en skikkelig skvis.

For i det siste har jeg blitt glad i å romstere rundt på Netflix på evig søken etter nye perler. Så langt har jeg kommet over mange snodige dokumentarer som jeg har trykket til mitt bryst. Om matindustrien i USA, om den japanske sushikokken Jiro, om legalisering av marijuana og mer. Og det er jo greit, ingen identitetskrise der. Men her en dag ramlet jeg tilfeldigvis over en tv-serie som egentlig ikke har fanget min interesse, men det var ingen snodige dokumentarer å oppdrive og i et svakt sekund lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd.

Så jeg så noen minutter.

Og så så jeg noen minutter til.

Og nå ELSKER jeg den!

Jeg snakker selvfølgelig om den meget jentete, rare, dustete og usannsynlige serien Unbreakable Kimmy Schmidt.

 

(bilde: couchtimewithjill.com)


Serien handler om en jente som flytter alene til New York etter å ha vært innesperret i en bunker i 15 år.

Serien er så teit! Så utrolig merkelig, søt og jentene at jeg får hull i tennene hvert femte minutt, men likevel har jeg blitt helt hektet og jeg elsker den! Og det er rart, for jeg tror denne serien er ment for ungjenter av veskegenerasjonen og oppover, men definitivt ikke voksne mannfolk med gressklipper og boliglån.

Like fullt tar jeg meg selv i å glede meg til hver eneste episode og ligger på sengekanten med mobilen hver kveld og småprater for meg selv:

"Kimmy, du Kimmy, hva for noe merkelig vil du finne på i dag da? Og Titus da, du elskverdige godgutt, jeg heier på deg!" Og sånn går no dagan.

 

(bilde: Netflix)

 

Så er spørsmålet: Finnes det andre menn der ute som har gått i samme fella? Ikke vær flau, kompis, vær solidarisk. Frihet, likhet, brorskap og de greiene der. Damer, har du en husbond som sniktitter litt når han tror du ikke følger med?

Det må da være fler enn meg..? Kom igjen a karer, en eller annen, jeg står med en åpen og utstrakt hånd her, help a brother out.

 

/ Bill. mrk. Forvirret og alene #chickflickdeluxe #guiltypleasure

* Følg Kimmyhjerte på Facebook *

Ekstremsport for pappaer

Jeg husker da jeg var yngre jeg. Var ikke redd for en pøkk!

Jeg var med i VM i døds, kjørte hardt på snowboard, hoppet i strikk, prøvde wakeboard, hoppet i fallskjerm og raftet i Akerselva. Jeg har også prøvd å kite på fjellvidda én uke etter en kneoperasjon, ruset på ganske tunge medikamenter. Det var en merkelig opplevelse.

 

Alley oop!

 

Det var tider det, den gangen jeg kastet meg ut i ekstremsport av alskens slag uten å blunke. Nå ... ikke så mye. Jeg har ikke lenger det jeg vil definere som et liv verdig å filmes med GoPro. Veldig langt derifra faktisk.

Jeg har tidligere harselert med at man blir litt kjipere av å få barn og det står jeg for. Det mest ekstreme jeg bryner meg på i disse dager er hvor lenge jeg tør å la laksen ligge i panna før jeg snur den (tenk om den blir helt tørr!!) og selvfølgelig hvor lenge etter utløpsdatoen jeg tør å kaste i meg servelat uten å lukte på den først (#yolo).

Livet mitt er med andre ord ganske i manko på dristige utfordringer ... MEN, det var inntil i dag!

For tidligere i dag var jeg på treningssenteret og løftet tungt metall som en gorilla og på vei hjem skulle jeg bare raskt innom butikken, da jeg plutselig fikk denne tekstmeldingen fra frua:

 

 

Og det fikk meg til å tenke..

For mens jeg sto og ventet på at den gamle mannen bak kyllingmonteret skulle bli ferdig med å maltraktere min nygrillede kylling, slo det meg:

"Jeg lever et trygt og godt liv. Nesten litt kjedelig, så trygt og godt er det. Jeg savner litt adrenalin, jeg trenger adrenalin. Man får det jo ikke mer moro enn man gjør det til selv, så hva om jeg bare sparker opp døra når jeg kommer hjem og brøler av full hals: JAAAAAAALLOOOOO!!! FATTERN ER HJEMME, HVOR ERRU BEJBE?!!"


Mens jeg parkerte bilen utenfor huset tenkte jeg mer over saken. Sugde på det som en karamell og veide for og i mot. Da ble det fort klart.

FOR: Det kan bli moro. For meg.

MOT: Testiklene mine vil garantert bli sparket så hardt opp i lufta at de kun vil bli synlig med røddig stjernekikkert.

 

Ska gi ræ nygrilla kylling. jeg!

 

For en kvinnes vrede er ikke noe å ta lett på og når vi i tillegg tar med i beregningen at det her er snakk om en utslitt, ammende småbarnsmor som er på 3 timers søvn og sitt siste strå av tålmodighet landet jeg på at det plutselig virket langt mer fristende å gjørmebryte med en sulten grizzlybjørn.

Så ... da droppet jeg det.

Men det var nesten da ;-) #nestenyolo

 

/ Ekstremsport? I morgen, kanskje

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sannheten om arveklær

Jeg sitter i et hav av klær jeg nok aldri vil klare å ro meg ut av. Det er bukser og gensere og gudene vet hva i alle slags størrelser og varianter.

Det er klær samlet sammen gjennom flere runder i arvekarusellens fascinerende runddans og det synes. Noen av plaggene må være minst 20 år gamle? Det er navn i nakken på folk jeg aldri har hørt om, folk som sikkert er pensjonert innen nå.

 

Lillesnupp følger ivrig med fra sidelinjen

 

Og nå har dagen kommet for å rulle inn på endestasjonen for mange av disse fillene. Skap er tømt, stua er fylt og en stor kopp kaffe er spedd ut med en mengde stå-på-vilje, for nå skal endelig gamle plagg sorteres og prosesseres. Små plagg som skal arves videre skal dit, opplagte kasteplagg skal i den haugen og plagg som fortsatt passer skal i den bunken.

Ganske tidlig i prosessen innser jeg litt av problemet med å brette vekk og kaste gamle klær: Det er skikkelig sårt.

Affeksjonsverdien og minnene som sitter i klærne er så mye større enn jeg hadde trodd. Slik som den gamle pysjen med de fargerike stripene. Den er slitt nå, gudene vet hvor mange barn den har bodd hos før den havnet hos oss, men jeg har så mange fine minner med den. Bilder og historier som gjør meg glad, og nå skal den bare kastes vekk som et gammel bananskall?

 

Det føles som i går..

 

..men dagen er kommet for å ta farvel.

 

Det er rart hvor mange følelser som gjemmer seg mellom fibrene på barneklær som ikke lenger passer. Med en gang man tar på dem våkner minnene til live og man får et nostalgisk tilbakeblikk i plaggets historie. Og det er vel også derfor man noen ganger får arveplagg fra andre som virkelig ikke tåler dagens lys.

Først tenker man: "Hva i all verden tenkte de på? Hvorfor kastet de ikke bare dette gamle rakkelet?". Så innser man at de ikke hadde hjerte til det. For det er så mye hyggeligere å sende noe videre og tenke at plagget får et nytt hjem fremfor at det skal sendes til de evige jaktmarker.

 

Og du da, gamle smurfecaps, hva skjedde?

 

Heldigvis er det ikke så mye som skal kastes. Noe UFFes og noe går videre til lillesnupps venteskap, men det aller meste pakkes inn i separate poser som igjen pakkes inn i enda større poser og skyfles vekk på loftet. Og så er det bare å vente ...

Vente på den dagen noen ringer og spør. Det kan skje i morgen, det kan skje til sommeren, det kan skje om noen år. Men når den dagen kommer skal vi være klare, og stakkars de som ringer. De bør være klar for et helt flyttelass med hvite bodyer, en elefants vekt i lodne ullgensere og et hav av fargerike sokker.

Vi har prøvd å sortere som best vi kan, men like fullt vet jeg at de vil pakke opp klærne, se på et par av plaggene og si: "Hva i all verden tenkte de på?!" Men vit at vi prøvde. Det er bare ikke så lett når det kommer til stykket.

Men det er livsviktig om arvekarusellen skal gå sin gang. Og det må den, ellers kollapser hele systemet. Og da må alle gjøre sin del av jobben.

Heldigvis vet man jo aldri hva man plutselig en dag kan finne på å få i retur og det er også noe av det som gjør arvekarusellen så spennende og fantastisk.

Men det kan være tøft når det står på som verst, for det skjærer godt i pappahjertet å pakke vekk plagg som dette:

 

#knustpappahjertesmiley

 

Les også: Arvekarusellen - et pyramidespill


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Uventede utfordringer på et hjemmekontor

Jeg har alltid tenkt at hjemmekontor skal være så fint. Disponere tiden selv, jobbe når man vil, være sin egen sjef.

Og jo da, hjemmekontor er ofte vel og bra, selv om det stort sett alltid fører til jobbing ut i de sene nattetimer, men det fører også med seg andre utfordringer man kanskje ikke hadde tenkt på tidligere. Små faktorer som fort kan ødelegge arbeidsflyten.

For hvor ofte skjer det egentlig på et vanlig kontor at en kollega kommer bort til deg mens du jobber, legger seg i armene dine og sovner der? Ikke spesielt ofte.

 

Regnskap? Næh, la oss kose.

 

Dessuten blir man asosial og sær av for mye hjemmekontor over tid. Det er ikke bra for hjernen å ikke møte andre folk, ikke kunne diskutere gårsdagens episode av ?The Biggest Loser? i lunsjen og venne seg til at det er helt greit å gå i joggebukse på jobb. Fordelen er selvfølgelig at man kan sitte med usminket steinansikt hele dagen lang uten at noen tror du er grinete og trenger en klem.

 

Hjemmekontor = Konstant steinansikt

 

Jeg har heller aldri i min erfaring fra alle mine tidligere jobber erfart at en kollega plutselig sparker inn døra til kontoret kun iført pysj, hopper opp i fanget mitt og begynner å hamre løs på tastaturet som en ruset bavian.

 

Så setter vi bare opp en enkel T-konto her...

 

Det fine med de dagene jeg har hjemmekontor er derimot at jeg jo faktisk har egen barista! Han lager kaffe til meg hver eneste morgen for tiden og kaller seg bare for "Kaffedoktor´n". Han har blitt helt rå på kapselmaskinen, selv om jeg aldri helt vet om jeg får en kruttsterk espresso eller en koffeinfri lungo. Men men: YOLO! ;-)

 

 

Den aller største utfordringen med hjemmekontor er selvfølgelig å faktisk gjøre det man skal og ikke bare sitte på youtube og se på morsomme katter hele dagen. Slik som i dag, så fort dette innlegget er postet skal jeg gå rett i gang med å få orden på selvangivelsen og regnskapet for 2014 i god tid før fristen.

Men det rare er at hver gang jeg skal begynne på den (pardon my french) drittjobben, så skjer det plutselig noe annet. Men ikke i dag, for nå skal jeg- ... nei, vent nå litt... Jeg er jo kjempesulten! Kan ikke begynne med regnskap da? Nei nei, det lar seg ikke gjøre. Uten mat og drikke etc. Her må jeg nok bare utsette gitt.

Skitt altså, nå som jeg var så klar og alt. Vel vel, kanskje i morgen da.

Eller fredag.

 

/ Ha en knakende fin onsdag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den kjipe tiden

Altfor lite sies om tiden rett etter man får barn og hvor tøff denne perioden faktisk kan være. På tide å ta bladet fra munnen.

 

 

For i dag var jeg på et veldig trivelig trilletreff i Oslo for å prate om boka og ha kaffeslabberas med dere leserne. Det var ikke så fryktelig mange som dukket opp, veldig få egentlig, men da ble det bare enda mer intimt og trivelig. I tillegg fikk jeg da tid til å virkelig prate med flere av de oppmøtte.

Gjennom kaffeslabberaset med Johanna Grønneberg Mesa og vårt lille publikum gikk det egentlig mer og mer opp for meg at det snakkes altfor lite om tiden etter man kommer hjem fra sykehuset med et nyfødt barn i armene. For jeg tror veldig mange treffer en hard vegg av tøff virkelighet når de kommer hjem fra sykehuset og møter en hverdag som er langt fra så rosenrød som de hadde sett for seg.

Johanna har jo faktisk skrevet en hel bok om dette tidligere og det var kanskje hennes innsikt, mine egne erfaringer og kommentarer fra publikum som fikk meg til å innse at alt for lite sies om forventinger versus plausibel virkelighet i tiden rett etter man har blitt nybakte foreldre. På tide å ta bladet fra munnen og den jobben tar jeg gladelig.

 

Sjekk ut boka her

 

For det er nemlig én ting ingen forteller deg: Det er drittøft. Det er ikke nødvendigvis bare rosa skyer og babylykke, det kan også være et nervepirrende kaos som nærmest tar knekken på deg. Nesten ingen forteller deg dette, enten fordi de vil skåne deg eller fordi de har fortrengt det, men den første tiden kan rett og slett være et lite helvete.

Ikke bare fordi man ikke har rutiner på noe som helst, men også fordi alt står på hodet, hele livet er fullt av nye og ukjente ting, hjernen mottar nye signaler den ikke helt klarer å prosessere, ammetåka fyller hodet med ull, man har ansvar for et helt nytt liv, og ikke minst, og dette vil jeg sette to streker under: Livet blir ikke nødvendigvis umiddelbart så fantastisk som du kanskje hadde sett for deg!

For det kan være litt tøft når forventninger og virkelighet barker sammen i en ufin affære. For å få barn er ikke som å se en artig komedie på kino og reise hjem igjen. Det er hardt arbeid, det er amming midt på natta, det er grining, gulping, bleier, kaos, overflod av følelser, mangel på rutiner, en total omveltning og alt dette kastet rett i fanget på deg på et blunk. Og INGEN prater om det!! Bortsett fra Johanna da.

Jeg vet at dette kanskje vil være en kalddusj for noen, men det vil være en bjørnetjeneste å ikke i hvert fall ha nevnt det. Jeg hater å måtte være han fyren som sprekker den rosenrøde bobla, men noen måtte jo si det.

 

 

Og jeg tror faktisk at det at ingen prater om dette bare gjør saken verre, for forventningen om at alt skal bli så flott og fint forverrer bare situasjonen når man blir kastet ut i det. Jeg tror sånt fører til fødselsdepresjon. Man føler man skuffer seg selv og babyen ved at man ikke klarer å leve opp til en urealistisk forventning og dermed føler man seg som en dårlig forelder. Så tror man at ingen andre har det sånn og det gjør jo saken bare verre. Jeg tror mange har det sånn. Veldig mange.

For man får jo nesten dårlig samvittighet bare av å kjenne litt på de kjipe følelsene og tenke for seg selv at man kanskje ikke umiddelbart synes det er så veldig moro. Og det er jo ikke det. Jeg brukte kjempelang tid på å komme meg inn i farsrollen og det første halvåret tror jeg ikke nødvendigvis jeg var så flink på det, men etter hvert kommer det sakte men sikkert, og det gjør det nok for de fleste, men den første tiden altså, de første par ukene, de er kjipe de.

Eller, de jo ikke være det, men det er like greit å forvente at de blir tøffe og kjipe, så kan man heller bli positivt overrasket. Jeg tror uansett man gjør klokt i å belage seg på at man som nybakte foreldre i en periode nok vil funke mest som kolleger og at det blir tøffe tak fremover, men at man vil komme tilbake til kjærlighet og romantikk senere.

Ikke stress med det i begynnelsen, ikke tenk på det når mor er på 3-timers søvn om natta og 145 ammeøkter i løpet av en dag eller når far har brukt halve kvelden på å vugge en skrikende baby i søvn. Dette er ikke tiden for lidenskap.

Det er en tid for alt og den første tiden som foreldre er definitivt ikke tiden for å pleie parforholdet. Ikke i mine øyne i hvertfall. Det er heller tiden for å fokusere på arbeidsoppgaver og overleve midt oppi alt kaoset.

Misforstå meg rett, det er jo en fantastisk tid på sin måte, men det kan også være en vanskelig tid. Å se ned på en baby som sover i armene dine og sniffe på et dunete lite babyhode som lukter karamell og babylykke er bare helt magisk, men det kommer også med en pris. Noen dager er det blod, svette og tårer, andre dager er det grei skuring fra morgen til kveld. Det kan bare være greit å være klar over det.

Jeg sier ikke at det være slik for alle altså, men jeg tror man gjør klokt i å forvente det. Og først når man er gjennom det verste kan man begynne å ta livet sitt tilbake, bit for bit. Og da begynner det virkelig å bli gøy.

 

 

P.S. til det hyggelige paret jeg ble sittende å prate med på slutten: Etter at dere dro kom jeg på hva jeg glemte å skrive i boka deres! Og det var: Stikk innom Bamboo på Sagene og bestill nr. 19, den er himmelsk.


/ Noen måtte jo si det

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lei av livet i siste liten

Nei, nå får det være nok. Jeg er så utrolig lei av å være en sånn kis som tar alt i siste liten og alltid legger inn minst mulig margin for å rekke ting.

Slik som i dag. I dag er endelig dagen kommet for Trilletreff/Kaffeslaberas hos Cappelen Damm. Ja, du er for øvrig hjertelig velkommen kl. 14.00. Det blir høytlesning fra bok, spørsmålsrunde og mye god stemning. Akersgata 47/49 kl. 14.00, der altså.

MEN dette er også dagen for et veldig veldig spennende møte med en ikke helt ukjent tv-kanal om et prosjekt som inntil videre er en anelse hemmelig, så denne dagen har jeg gledet meg stort til. Jeg hadde lovet meg selv å være ute i god tid i dag, for jeg er så utrolig lei av å være han fyren her:

 

 

Men det gikk jo selvfølgelig ikke det ... Jeg klarte faktisk å luske inn en treningsøkt på morgenkvisten (creds til meg) for å være i tipp topp form og ankomme byen nydusjet og herlig, men det hjelper jo lite når den siste timen før avreise løker seg totalt. Igjen. Som alltid. Jeg innser plutselig at jeg har utsatt aaaltfor mye og må jobbe i trippel tempo bare for å komme i mål.

Å søren, jeg må lage lunsj. Å fillern, jeg må gå tur med bikkja. Så må jeg jo dusje! Og den t-skjorta her må jo strykes! Og hvor er lommeboka mi? Og fasan heller, jeg må ha med lader til mobilen? Og pc-veska da, hvor ligger den?!

Kombinert med at jeg er et notoriske rotehue utgjør dette en kaotisk kombo som sjeldent ender helt godt. Og sånn er det ALLTID!

 

 

Slik som i dag. Måtte råkjøre til togstasjonen, kaste meg ut av bilen for å betale for parkering, laste ned NSB-appen på ny mobil, kjøpe billett, sile potene før avreise (tisse) og kjøpe kaffe på Narvesen. Jeg parkerte bilen, betalte for parkering og løp i vei.

Narvesen ble prioritert. Jeg satt på kaffen til kok, men akkurat i det jeg sto der innså jeg at bankkortet sto igjen i betalingsautomaten ved bilen. På andre siden av toglinja. Og nå ringte bjellene for at toget var på vei. Tid. For. Panikk!

Jeg stormet ut fra Narvesen uten kaffen, løp hele veien bort til bommen, bare for å innse at jeg ikke ville rekke det. Jeg ville verken rekke å hente bankkortet, tisse eller kjøpe kaffe. For første gang i mitt voksne liv ville det rett og slett ikke ordne seg. Og det er jo helt katastrofe for meg som har levd med en gjennomgående "Det ordner seg"-holdning til livet så lenge jeg kan huske.

Så da ble det å sette seg på toget og ringe banken for å sperre kortet. Intet kort, ingen kaffe og tissatrengt som en stut.

 

NSB: "Er det DU som har tissa på setet?", og jeg bare ...

 

På dager som dette innser jeg at det må bli slutt på dette. Jeg kan ikke holde på sånn her lenger, kan ikke leve i siste liten alltid. Skippertaksmetoden har kanskje reddet meg på et par eksamener og deadlines tidligere, men den har også ført til mye unødvendig stress og mange våkenetter med kaffe, pc, harehjerte og stressflass. Og nå er jeg faktisk lei. Kjempelei.

I dag skal jeg seriøst prøve å begynne et nytt og bedre liv. Ja, ikke mer siste liten, nå skal det bli orden i sysakene! For selv nå, akkurat i skrivende stund er det 23 minutter til jeg skal være i et møte og her sitter jeg et godt stykke unna med et uferdig blogginnlegg, en glovarm kaffe og en klokke som tikker urovekkende fort.

 

Neida så.. ordner seg detta... #harehjerte #neglbiting

 

Ironisk nok, akkurat i det jeg kom til denne konklusjonen da jeg satt på toget tidligere, så skjedde det som ikke skulle skje: Det ordnet seg. For takk ved alt som er hellig (Dan Børges hår, stemmen til Sissel Kyrkjebø og smilet til Stian Blipp) for NSB som kunne varte opp både med ledig toalett og en rykende varm og utsøkt kopp kaffe fra kaffeautomaten (kjøpt med familiens matkort...).

Og ikke bare det, men minutter senere ringte en kjempetrivelig dame og sa hun hadde funnet bankkortet mitt og kunne klippe det i to hvis jeg ønsket!

Søren heller, det var jo ikke dette som skulle skje. Det skulle jo ikke ordne seg denne gangen, jeg skulle jo lære meg en lekse. Kortet mitt skulle jo vært halvveis til Øst-Europa allerede, toget skulle kjørt i vei uten meg og jeg skulle sittet gråtkvalt på perrongen med en voksende tisseflekk på buksa.

Men, og jeg vet at du leser dette Christina og jeg vet at du hadde håpet at det ikke skulle ende slik og at jeg dermed kanskje endelig ville innse at det ikke alltid ordner seg, men ... og jeg hater å måtte si dette, men som denne historien er et utmerket eksempel på ...

Det ordner seg ;-)

 

 

/ livets ironi

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjentfolk i avisa

Skulle bare nyte en rolig lesestund i godstolen i går sammen med lillesnupp, men der vettu, brettet ut over to sider i svart hvitt og fine farger ...

 



Saken "Velg et hvitt år" handler altså om at jeg for litt over et år siden valgte å ta meg et hvitt år, altså et år uten alkohol, og viser det seg at det nå har blitt trendy å la alkoholen ligge!

Heeey, jeg? Trendy? Det var to ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle i samme setning, men nå kjenner jeg at jeg er stolt. Ikke nødvendigvis stolt over å være trendy altså, men av å gå i bresjen for en trend som dette, en trend som vel egentlig bare har positive sider.

For det er vel egentlig ikke så mye positivt ved alkohol annet enn kosen. Og kosen, nei den skal jeg ikke ta fra noen, gud forby, jeg går ikke i den fella igjen ;-) (ref. kommentarfeltbonanza rett før jul)

Men dette året har lært meg overraskende mye. Endel om meg selv, men overraskende nok mest om andre.

For som jeg uttaler meg i saken også så føles det å ikke drikke på fest i blant som man er en politimann på jobb. Folk gir deg mistenksomme blikk og spør rundt 3-400 ganger om hvorfor du ikke drikker og at det må være utrolig kjipt.

Og det er det jo. Ikke på grunn av mangelen på alkohol altså, men på grunn av alle de som hele tiden skal mase og gnage om hvorfor man ikke drikker.

Jeg hører hva du sier: "Det må da værra lov å kose seg" og det skal man få lov til, men vet du, det må da værra lov å kose seg uten alkohol også. Noen ganger virker det nesten ikke sånn.

Meeeeen klok av skade skal jeg klappe igjen brødsaksa nå, før det blir en ny brannfakkel i hele "alkohol og småbarnsforeldre"-debatten, for jeg vet hva det kan gjøre for det stakkars kommentarfeltet mitt.

Og egentlig ville jeg jo bare snikskryte litt av det massive oppslaget i VG og mitt nye liv som trendsetter. Stolt og glad både av meg selv og lillesnupp, som gjør en glitrende debut første gang på trykk, bare 5 måneder gammel.

Så la oss bare avslutte med dagens visdomsord:

Det må da værra lov å kose seg, med eller uten alkohol.

 

 

/ Hilsen trendsetter

* Følg Trendhjerte på Facebook *

Babytiming

Det er aldri godt å vite når tiden er moden, men små babyer ser ut til å ha en medfødt gave til å time ting helt perfekt ...

Slik som i dag.

Når vi ligger på stellebordet og skifter fra gamle arveklær til litt finere stas fordi vi skal ut på besøk, passer det da? Neida.

Eller når pappa holder lillesnupp på armen og stresser rundt for å finne de siste tingene vi må ha med før vi kan reise? Nei, ikke helt da heller.

Hva med når pappa løper opp trappa, snur halvveis opp, løper ned, banner litt, snur igjen og sprinter opp igjen? Nei, ikke helt enda.

Hva med når vi kler på ulldressen og lua og pappa prøver å ikke bli stresset av tiden som tikker, mamma som jamrer og sokker som mangler? Nix.

Hva med når mamma stikker hodet inn døra og lurer på hvor vi blir av? Njææ, men det nærmer seg.

Hva med når alt er klappet og klart, alle finklærne er på, bagen er pakket, tiden er knapp, lua er snøret og hele familien er på vei ut døra og alt endelig ser ut til å gå etter planen? Jo, da er tiden moden.

Da passer det perfekt å gulpe litt.

 

It wasn´t me

 

/ Vi kommer når vi kommer

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 

Klagebrev til TV2

Kjære TV2,

Hva er det dere holder på med? I hvor mange år skal denne galskapen få fortsette før dere tar grep?

 

 

Jeg snakker selvfølgelig om sendetiden til Senkveld med Thomas & Harald. Skal ikke det være et slags hyggelig familieprogram som man kan kose seg med på tampen av en god arbeidsuke?

Er ikke tanken at man skal ligge på sofaen med magen full av taco og mumse ostepop mens man ler av Haralds mange påfunn og lar seg sjarmere av Thomas´ gutteaktige sjarm? Ønsker dere ikke at så mange som mulig skal bli kjent med nye gjester og glede seg over en spennende bukett kjendiser fra fjern og nær?

Jo?

Så hvorfor er det sånn at dere må sende programmet midt på natta? 22.20? Ti på halv elleve? Hva med oss småbarnsforeldre, tenker dere ikke på oss?

Hva med oss som begynner å se på klokka allerede halvveis ut i Beat for Beat? Vi som i en årrekke har måttet ha Senkveld på opptak fordi vi vet at frua sovner lenge før første reklamepause uansett. Hva med oss?

Er dere klar over hvor lei man blir av å bare se på barne-tv dagen lang? Har dere noensinne sett Drømmehagen? Ørten ganger på repeat? Makka pakka, makka pakka, MAKKA PAKKA! Man kan bli gal av sånt.

Hadde ikke vi voksne fortjent litt direktesendt underholdning når ungene endelig sover? Er det virkelig en mann i 30-årene verdig å måtte sette en vekkerklokke på stuebordet for å få sett ukas aktuelle gjester? Synes dere det? Neeei da, ikke tenk på oss.

Pøh, TV2, dere har herved mistet en seer. Da slår jeg heller over på trofaste NRK og koser meg med litt god gammeldags kvalitetsunderholdning: Detektimen.

Skal vi seee, når begynner det da? HÆ?

Men for f...

Jeg går og legger meg.

 

 

/ Senkveld til frokost. Igjen.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søskenkjærlighet

Mange har spurt meg om hva som er den største forskjellen på å ha ett og to barn.

Til nå har jeg vel egentlig ikke hatt noe godt svar annet enn at med to barn må man gå på do med døren åpen, men i det siste har det begynt å vokse frem en stor og gledelig forskjell:

Søskenkjærlighet.

 

 

Det er så fantastisk å se hvordan de allerede nå har så mye glede av hverandre. Ingen kan få lillesnupp til å smile som storebror og endelig har plutten fått et takknemlig publikum som elsker alle hans ablegøyer!

Han shower rundt til ferskens store begeistring og hun ler så hun hikster mens han kaster leker, ruller rundt på gulvet og oppfører seg som en brisen sirkusape.

Og det er kanskje den største og beste forskjellen på ett og to barn.

For én er en alene, men to er et team.

To er søskenkjærlighet.

 

 

/ søskenkjærlighet <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Treffes i Oslo til uka?

Hei du, ja du ja, vi skulle ikke funnet på noe til uka da?

Bare du og jeg, kanskje tatt en kaffe eller noe?

Og kanskje et par andre da.

For på tirsdag kommer jeg rekende hele veien til hovedstaden for å stille til "Trilletreff" med Johanna Grønneberg Mesa. Vi skal møtes til kaffeslaberas for å prate litt om foreldrerollen, mitt liv som fattern, reisen fra ungkar til far og boken jeg ga ut i høst.

 

 

Etter praten blir det spørsmålsrunde og selvfølgelig muligheter for en saftig high five og signering av bøker for de som skulle ønske det :-)

Ta med bok eller kjøp på stedet, arrangementet finner sted i Cappelen Damms lokaler (Akersgata 47/49) og går av stabelen kl. 14.00.

Har du ikke lest boka? Klikk her for å bestille "Pappahjerte - Fra ungkar til far"

 

Tommel opp!


Så, hva sier du, sees vi på tirsdag kl. 14.00? I så fall:

--> Meld deg på Trilletreffet på Facebook (gratis)

 

/Sjåast!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mens pappa er på jobb

Jeg ruller over den grusete parkeringsplassen og finner meg en ledig plass. Inne i barnehagen ser jeg barn, massevis av barn. De flakker omkring som ville fugler og latteren kan høres på en mils avstand.

Ute stråler solen og varmer godt i kinnene. Snøen har for lengst reist sin kos og de første optimistiske blomsterknoppene har begynt å titte frem.

 

 

Jeg går spent mot gjerdet og speider etter min lille plutt, spent på hvor han er i dag. Jeg vet aldri hvor jeg finner ham eller hva han driver med, men det er like spennende hver gang. Hvilke historier har han til meg i dag?

Mens jeg trasker innover spinner det barn på små trehjulssykler rundt beina på meg. Så ser jeg ham. Han sitter et stykke unna midt i oppoverbakken på en gul trehjulssykkel. Han sitter helt stille og speider utover.

Uff, stakkar, tenker jeg, en sånn må vi få kjøpt til ham. Vi kom jo såvidt i gang med sykkeltreningen før vinteren, men nå er vinterdvalen over og på tide å komme i gang igjen. Så dumt at vi ikke har vært litt flinkere til å øve på dette selv på litt kaldere dager, da kunne han også vært en av de barna som spinner rundt i full fart.

Men se på ham nå. Nå sitter han bare der oppe, stakkar. Sikkert blitt plassert på sykkelen av en behjelpelig voksen som lever i håpet. Og nå sitter han der og funderer på hvorfor han ikke får det til.

 


Klar til dyst


Så plukker han opp ferten av meg og snur seg for å høre hva all ståheien nede ved porten dreier seg om.

I det han ser meg hopper han fra setet av glede og klapper hendene sammen i et eneste stort overbegeistret smil.

Så kaster han seg på sykkelen og spinner i vei nedover bakken mens han gliser så helhjertet at jeg tror tennene skal ramle ut.

Han dundrer i vei i full galopp og stopper ikke før han deiser rett inn i meg.

Jeg hiver ham stolt opp i været og gir ham et stort smask på kinnet.

- Men i all verden, når har du lært deg det der?!

 

Så kommer jeg på hvor jeg er hen ...

Å ja, selvfølgelig.

Ting skjer mens pappa er på jobb.

Du har blitt en skikkelig barnehagegutt, du.

Og jeg er så utrolig stolt av deg.

 

 

/ Unna vei, her kommer jeg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gullkorn fra pluttemunn #3

- Wiiiii, hahaha!

Plutten hyler av glede når pappa former munnen som en blåsefisk og spruter ut en søyle med vann som deiser rett i veggen på dusjkabinettet.

Så tar han slangen opp til ansiktet atter en gang,  fyller munnen med vann og vi gjør samme greia igjen. Og han hyler av latter og glede igjen.

 

 

Så er tiden kommet for å vaske håret. Mitt selvfølgelig, ikke hans. Han hater å vaske håret, da er det bedre å sørge for at pappa er ren og pen. Jeg fyller litt badeskum i en kopp, han fyller på med vann og heller såpeblandingen i håret mitt. Forsiktig og med stødig hånd fordeler han det utover som om han jobber med flytende metall. Så tar han vannslangen fatt og spyler det hele vekk.

Så skjer det noe ufattelig søtt.

Jeg vet hvor mye han hater å få vann i øynene og jeg tror han tror at pappa føler det på akkurat samme måte. For i det han spyler vekk vannet, kommer en god byge såpevann ned foran øynene mine. Han trekker strålen raskt unna, begynner å dra luggen min til side og tørker øynene mine.

Når jeg åpner dem er han bare få centimeter unna ansiktet mitt og med store, vakre blå øyne fulle av empati spør han bekymret:

- Går det bra, lille venn?

I sånne stunder nytter det ikke å skulle være tøff mann.

Fasaden faller og jeg smelter som såpeskum.


 

/ tøff som såpe, myk som såpeskum

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vår is in the air

Endelig er våren her og våren det er årets beste tid.

Det er noe helt spesielt med våren. Våren er selve potensen. Det er spenningen, gleden, forventningen. Om våren blir man som et barn igjen. Det er drømmen om sommeren, håpet for godt vær, turer til stranda med barna, is i solen og reker til solen går ned. Det er tiden da alt blomstrer: humøret, blomstene og gleden.

 

 

Der vinteren er en mørk tid pyntet med fine stunder, er våren et overflødighetshorn av lys og smil. Jorden våkner opp av dvalen, strekker seg mot himmelen og hilser deg blidt velkommen til hver eneste dag. En tid for optimisme, en tid for glede.

Men det er også tiden da solen gløtter nådeløst inn vinduet som en nysgjerrig svigermor på jakt etter rot og hybelkaniner. Den lave vårsolen lusker seg inn akkurat over thujahekken til naboen og avslører hvert eneste hundehår som ligger pent dandert på parketten. Plutselig gjenoppstår alle merkene etter kladdete hender på vinduet og får det til å se ut som frostet glass. Det er ikke bare naturen som våkner til live etter dvalen, men også huset og det roper desperat etter en dusj og en skrubb.

Så da er det frem med alt man har av bøtter og spann. For en mann som meg må jeg begynne på nytt hver eneste vår, fatter bare akkurat nok interesse til at jeg får jobben gjort uten å egentlig lære noe av det. Vasker man gulvene med salmiakk eller blir det helt feil? Kan man gnikke avispapir på vinduene? Og hva er egentlig best for et snuskete dusjkabinett? Sluket husker jeg fra sist. Der er det bare å lukke øynene, strekke ut en arm og tenke på noe annet.

 

Ta vårrengjøringen uten en skamløs selfie? Saklig.

 

Hva gjør man egentlig med gamle yoghurtflekker i sofaen og hva med alle strektegningene som pjokken har prydet tapetet med? Skal vi prøve å vaske de bort, la de stå eller rett og slett bare male om? Hva med gamle stearinflekker på duken, skal de inn i fryseskapet sammen med linskjorten til bunaden eller er det der egentlig bare sprøyt?

Heldigvis bruker jeg såpass lang tid på å løse alle disse flokene at innen jeg er ferdig har frua gjort mesteparten av jobben. Og med huset rent og vinteren parkert kan våren endelig starte. Og våren, det er årets beste tid. Et etterlengtet hamskifte fra den tunge vinterkåpa til den lette vårkjolen. Våren er leken og yr. Våren er tiden for å gjenerobre lekeplassen med barna fra vinterens jerngrep.

Og enda har man sommerens mange gleder, håp og savn foran seg et sted langt der fremme i horisonten, for våren er spenningen, forventningen og potensen.

 

 

Teksten "Våren" ble først publisert i gratismagasinet PlussTid.


 

/ hurra for årets beste tid

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Finfin motivasjon for ufin uvane

Ufine uvaner kan være vanskelig å bli kvitt. Man er liksom ikke helt villig til å gjøre noe med det og så er det så lett å gjemme seg bak unnskyldninger.

Men noen ganger er alt man trenger litt motivasjon ...

 

 

Slik som her i dag tidlig. Jeg hadde med Nora inn på badet, skiftet bleie, laget tullelyder som får henne til å smile, koset litt og gikk ned i stua igjen. Der slo vi oss ned sammen resten av familien og nøt litt rolig frokost-tv og en matbit.

I det siste har jeg vært ganske stresset med alt som skal gjøres og tiden som bare flyr forbi, og i sånne stunder har en gammel uvane en stygg uvane med å vende tilbake. Neglebiting.

Helt ubevisst sitter jeg og gomler på mine egne fingre og oppdager det ikke før noen sier fra eller jeg plutselig ser refleksjonen av meg selv i tv-en og ser bildet av en voksen mann med fingre i munnen. Det ser ikke så fryktelig smart ut.

Men likevel klarer jeg liksom ikke å slutte. Men først i dag innså jeg at det handler ikke om å prøve eller ikke prøve, men motivasjonen. En utløsende årsak som får deg til å se saken fra en helt ny side.

For mens jeg satt der i sofaen og mumset på en forsvarsløs tommelfingernegl kom jeg plutselig til å tenke på:

- "Husket jeg egentlig å vaske hendene etter at vi skiftet bleie?" 

... og sånn slutter man å bite negler.

På dagen.

 

 

/ blæh

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingenting varer evig

Jeg husker før jeg. Det var tider det. Du og jeg og ikke en bekymring i verden.

Dagene da vi kunne leke sammen på gulvet, time etter time. Jeg husker hvordan vi lo av alt det morsomme du sa og jeg trodde liksom aldri at det skulle endre seg.

Du lød som en fortryllende vårdag, tonene triller og lokket til glede.

Jeg var stolt av deg, tok deg inn under mine vinger som en av mine egne. Du var en av familien.

Hva skjedde?

Hvor ble tiden av?

For nå... nå er du bare skummel. Du er ikke noe gøyal lenger, du er bare ubehagelig og uforutsigbar.

Kjære okse, hva er det med deg? Du skremmer jo vettet av barna!

Du pleide å lage lystige lyder som behaget øret, men nå minner du mest om en fødende kvinne med pressrier.

 

Noterer meg også at sauen høres ut som en latterkule fra hu trivelige røykesnuppa fra NRK-serien Sofa.

 

Men men, det er vel bare sånn det går når en leke dør ...

Ingenting varer evig.

 

/ R.I.P, du skumle okse

* Følg Pappahjerte på Facebook *

... og Instagram selvfølgelig

Bare én om dagen

Plutten sitter på kjøkkenbenken og ser på meg med bedende øyne store som tekopper. Blå øyne som gnistrer og skinner, uskyldige og blå. Klarer jeg å stå i mot? Nei, selvfølgelig klarer jeg ikke det.

- Okei da, du skal få en sviske, men bare én.

- To?

- Du din lille luring, hva er det vi har sagt? Det er bare én om dagen.

 

Plutten ser ut til å ha hengt seg helt opp i partall for tiden og alt skal helst være i par. To svisker, to aprikoser, fire grønne druer, fire røde druer, åtte rosiner, ti ganger hoppe i sofaen før tannpussen.

Selv om han ofte får viljen sin, har vi også begynt å innføre en regel om at visse ting kun er én om dagen. Aprikoser og vitaminløver, for eksempel. "Det er bare én om dagen ellers får du vondt i magen", sier vi.

Det begynner å bli ganske mye på kjøkkenet man visstnok får vondt i magen av, men inntil videre aksepterer han det. Vel, ikke druer og rosiner da.

Men i dag var dagen endelig kommet for at planen skulle bite oss i rumpa. Selvfølgelig på en mandag.

 

Aldri på en fredag, alltid på en mandag ;-)

 

Han satt i sofaen og spiste frokost, fortsatt i pysjen og travelt opptatt med en Lego-app på nettbrettet.

Han var så søt der han satt og mumset på sin lille frokosttallerken som mamma hadde satt sammen at jeg bare måtte bort å suse litt på ham. Sånn er det bare i blant, man må susse litt.

Jeg snek meg bort til ham og kysset ham på kinnet, men da jeg skulle lene meg ut innså jeg at jeg ikke hadde fått nok av det rufsete lille hodet og gikk inn for et suss til.

Det var tydeligvis feil, jeg må ha avbrutt ham der han satt i dyp konsentrasjon. For akkurat da jeg nærmet meg igjen tittet han brydd opp fra nettbrettet, dyttet meg bort med en ledig hånd og sa:

- Det er bare én om dagen.

<3


 

/ Hilsen rørt, stolt og litt skuffet

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Svar på spørsmål - del 3

Okei folkens, vi har kommet til siste etappe, så finn frem en kopp med Earl Grey, så kjører vi på :-)

 

 

Hilde:
"Hvilket forhold hadde du til skolen da du var elev? Har skolesynet ditt endret seg etter at du fikk barn?"

Helt ærlig: Et relativt dårlig forhold. Jeg har alltid vært en særs urolig sjel og var langt mer opptatt av å være klovn enn å faktisk lære noe. I etterkant har jeg funnet ut at jeg jo faktisk har en Mensahjerne, som går for å være relativt smart, men gjennom alle mine år på skolen har jeg egentlig trodd at jeg var stokk dum.

Mit skolehistorikk er preget av veldig mye ablegøyer, turer til rektors kontor, meldinger og anmerkninger. Men gud så mye moror jeg hadde det! Jeg har skrevet en egen sak om dette, en sak som er både ærlig, sår og kanskje kan gi litt innsikt. Les den om du vil få hele historien :-)

Les innlegget: Bare litt annerledes

 

Hønemamma:
"Lurte på hvordan dere gjør med soving med fersken? Sover mamma med baby, var det sånn? Og hvordan gjorde dere med plutten med soving rutiner og alle rådene dere sikkert fikk/får angående det? Har en 3 mnd gammel sønn selv og jeg får meg ikke til å kjøre skrikekur eller søvntrening når han helst bare vil ligge i senga med meg/oss. Hvor gammel var plutten når han sov på eget rom? Elsker bloggen din btw! :-) lunsjpupp kaffe og dagens pappahjerte :-D ;-)"

Svarte delvis på dette i går, men det jeg kan si, spesielt hva gjelder soving, skrikekur etc, er at vi stoler veldig på egen magefølelse og følger den fremfor trender og ekspertråd. Om noen mener at man skal la barn gråte seg i søvn så skal de få lov til å mene det, jeg synes det høres ut som idioti.

Alt i alt har det vel egentlig fungert fint å høre på gode råd fra andre, ta mye på intuisjon og lære seg å kjenne barnas adferd. Noen netter er det eneste riktige å ta opp plutten og la ham få spise brøskive med prim og se på tv midt på natta. Så gjør han kanskje det natta etter også, men så.. aldri igjen. Så lenge man finner noe som funker for både foreldre og barn - go to town ;-)

Husker ikke helt hvor gammel plutten var da han begynte å sove alene, men det var ikke så tidlig. Vi hadde ingen bråhast med å dytte ham inn på eget rom.

 

Tina:
"1: Hva tenker du rundt vaksinedebatten, har du vaksinert dine barn?"

Vi er for barnevaksinasjonsprogrammet, og det er jo takket være dette opplegget at vi nå er kvitt mange alvorlige barnesykdommer. Men jeg tror svineinfluensavaksinen har skapt et spillerom for vaksineskepsis samtidig som verden er mindre enn før og dette begynner vi nå å se konsekvensene av, i form av mangel på flokkimmunitet, meslinger på vei tilbake etc.

 

"2: Hvor lenge var du og Christina sammen før du fridde?"

Et års tid, gi eller ta noen dager. Hun var høygravid da jeg fridde og tiden føltes så absolutt moden :-)

 

"3: Hvilken betyding har tatoveringene dine?"

Ikke stort, Jeg er ikke en sånn type fyr som må ha en dypere mening med alt. Jeg synes bare de er artige og minner med om rockedagene. En tatovering har jeg delvis tegnet selv, den andre er helt random fordi jeg synes den sigarrøykende apen var kul og jeg føler at alle trenger litt monkey business i livet og samuraien på beinet er vel en slags homage til Japan, der jeg bodde i 2006. Tatoveringen på beinet skulle egentlig være en elefant med laaaange bein av Salvador Dali, men endret bestilling i siste liten ;-)

 

Pusekatt:
"Here goes: Har fått med meg at du ikke akkurat hadde barn på toppen av ønskelista tidligere i livet. Ser noen har spurt om plutten var planlagt, og hvis han var det så måtte dere sikkert gjennom en prosess som jeg er nyskjerrig på. Har selv en bedre halvdel som ikke er glad i barn, og foreløpig er jeg ikke klar for det uansett, men når dagen kommer så er jeg spent på hva som venter. Var det forhandlinger og fare for streik eller? :P"

Jeg kom hjem en lang dag med tullball og machovås på Frognerbadet med kompiser i forkant av VM i døds, da frua møtte jeg i gangen og sa: "Øøøøøh, vi må prate sammen". Sånn atte så planlagt var det ;-)

Jeg vet ikke om jeg noensinne hadde blitt klar om vi måtte bli enige om det, men det tok ikke mange dager med tenking så hardt at det knaste i topplokket før jeg fikk kabalen til å gå opp. Det virket som at timingen var helt uperfekt, men det kan man egentlig alltid si, for det vil alltid potensielt være ting i veien, men når man plutselig står der så få man kortene til å gå opp likevel og plutselig virker timingen helt perfekt ;-)

 

Marte:
"1: Vil du si 5 flotte ting om Christina?"

Klabert! Hun er utrolig morsom og det mener jeg faktisk. Hun er selvironisk, kul og søt. Dessuten er hun flink med penger, en utrolig god mor, flink til å sette pris på de små tingene i livet og en sånn person som gjerne sender en mail til sjefen i en butikk hvis hun opplever at en av de ansatte er skikkelig hyggelige og gir henne en god opplevelse. Sånt setter jeg pris på, verden trenger flere sånne folk.

Også holder hun ut alt mitt tullball da, plusspoeng for det også ;-)


"2: Er dere gift? Har forstått at dere kun er samboere, men ringen på fingeren sier noe annet, hehe ;-)"

Forlovet. Har ikke klart å somle oss til å gifte oss enda.

 

"3: Hvordan var ditt første "seriøse" forhold og hvor gammel var du?"

Det var kjempetrivelig det. Var vel 17-ish og det hele endte på klassisk vis med militæret vs folkehøyskole ;-)

 

AnnET
1. #thedress. Hvilken farge så du?

Hah! Først så jeg hvitt og gull, men neste gang svart og blå. Skjønte ikke greia før jeg så begge kombinasjonene. Det var helt sprøtt.


2. Hva vil du helst at folk skal huske om deg når du en gang ikke er her lenger? Altså, ikke i bloggverdenen, men når du er død.

Hmmm, det blir vel for cheezy å si "at jeg var en god far", så da svarer jeg kjent blogger. Vil vel egentlig bli husket for noe litt mer spektakulært, men har vel ikke utrettet det enda. Det står på min to-do list: Gjør noe som folk vil huske om 100 år. OBS: Ikke omkom, da blir frua sint.


3. Hvilke egenskaper ved Mammahjertet setter du mest pris på?

At hun er en perfekt kombinasjon av lite selvhøytidelig, morsom, smart og kul i en samme pakke. Og at hun har en magisk evne til å si de helt rette tingene noen ganger. Altså virkelig, vi snakker Gandhi-nivå her. Også er hun søt.

 

D.L:
Når du gikk fra å vere barnehater til å vere nyforelska i lille plutt, endret syn seg på barn generelt? Hvordan er ditt syn på/dine følelser for andre barn en dine egne? (Uten at det skal virke feil på noen måte). Har du fått større toleranse/annet syn, eller liker du egne barn og irriterer deg fortsatt over andres?

Meget godt spørsmål D.L. Mitt syn på unger generelt endret seg faktisk. Før kunne jeg ikke utstå noen av dem og i starten trodde jeg bare det var mine egne jeg tok inn under mine vinger, men jeg kjenner at jeg har langt større aksept for andres barn nå. Jeg kan tulle med dem og bli glad i dem også, jeg ser dem ikke bare som uromomenter. Men det er en forksjell selvfølgelig, ref. "egne barn andres unger".

Dessuten innser jeg nå at de aller fleste foreldre gjør så godt de kan. Før trodde jeg at en skrikende unge var et resultat av en foreldre som hadde tapt eller et uskikkelig barn. Nå har jeg fått et litt mer reflektert syn på saken ;-)

 

Helene:
"1: Hva og hvor studerte du? Hvordan syntes du det var?"

Markedsføring og kommunikasjons ved BI i Oslo. Det var helt knall, selv om jeg hoppet litt frem og tilbake. Hadde et merkelig år på Blindern og prøvde litt ulike retninger på BI før jeg falt til ro og gikk ut med en bachelor i markedskommunikasjon.

 

"2: Hva jobbet du som før du blogget?"

Tekstforfatter i et kommunikasjonsbyrå. Før det var jeg tekstforfatter i Ving Norge. Men før alt annet, før alle rare småjobber jeg har hatt, så syklet jeg rundt med ørten kilo reklamepost på sykkelen og hatet det, akkurat slik en første jobb skal være ;-) Har også jobbet på McDonaldrs og synes det var overraskende trivelig.

Om bloggkarrieren går dukken og jeg ikke finner meg noen "kontorjobb" igjen er det rett tilbake på Mækkærn for å flippe burgere :-D

 

"3: Regner med du og mammahjertet har snakket om dette, hva syntes dere barna dere har arvet fra far og hva har de arvet fra mor? Både når det kommer til personlighet og utseende :-)"

Plutten har uten tvil arvet mors empatiske trekk og endel utseendemessig fra hennes side, men en slags helhet fra meg (oppførsel og væremåte).. selv om han er langt roligere og snillere enn jeg noensinne har vært da. Fersken ligner min mamma på en prikk fra hennes babybilder, men også på Mammahjerte. Det er ganske snodig. Kommer bilder av det på bloggen ;-) Så langt er det litt vanskelig å si noe om hennes personlighet, men hun er blid og glad, men kanskje litt utålmodig. Akkurat som sin mor ;-)

 

Elsker bloggen din forresten! Er så herlig å lese om familielivets topper, bunner og vanlige dager, og spesielt når man får høre det fra flere sider; både din, mammahjertes og av til litt fra barnas synspunkt (slik du tolker deres synspunkt i alle fall). Håper mammahjerte fortsetter å skrive av og til også, hun virker helt fantastisk:D

Takk for det! Mammahjerte har karantene, da jeg legger merke til at folk begynner å like hennes tekster mer enn mine. Neida. Joda.

 

Eva Hansen:
1. Kan du vise bilde av deg selv fra da du veide 115kg?

 


2. Hvilke fokusområder har du bestemt deg for å ha som far, altså hvilke verdier setter du høyest og hvilke kamper kommer du til å velge?

Oj, det har jeg ikke tenkt nok over. Jeg ønsker å være treffe en god balanse mellom kompis og tyrann og kommer vel til å ta de kampene der jeg føler at barna er i ferd med å skli ut i feil retning. De skal få velge veien videre i livet selv, så lenge det ikke går helt over stokk og stein.


3. Hvilke navn hadde barna hatt dersom de hadde vært av motsatt kjønn, hvilke navn snakket dere om mens de lå i magen?

Skal vi se, har du fire timer å avse? Jeg aner ikke hvor lang tid jeg brukte og hvor mange lister jeg hadde med navn, men det var mange. I hvert fall med Fersken. Side opp og side ned med statistikk og alt. For plutten husker jeg ikke helt, men tror kanskje Ida lå på topp. Med Fersken var det flere kandidater, blant annet Jonas.

 

Marita:
Hei. Vil først si at jeg liker bloggen din veldig godt. Både jeg og mannen min ler så vi griner til tider. :-)  Her er et par spm.
1. Det virker som at du har ansvar for plutten og Christina for fersken. Gjør dere noe sammen alle 4?

Det stemmer, vi har liksom hver vår for det meste. Vi gjør masse sammen alle fire. Leker på gulvet, går turer, spiser måltider, drar på handleturer etc. Men sånn i hverdagen er det mye som løsere seg lettere ved at vi deler oss i to :-)


2. Hvordan reagerte du når dere skulle ha plutten? 

Med sjokk og vantro. Men så, når panikken la seg, ble jeg umiddelbart stolt og varm. Og nå sitter jeg her ;-)


3. Hva er den største forskjellen fra å ha et barn til to?

Vurderer å skrive en oppfølgerbok om akkurat dette, men om jeg skal koke det ned til én enkelt metaforisk beskrivende setning vil jeg si at forskjellen er å kunne gå på do med låst eller åpen dør. Med to er man alltid på jobb.

 

Cecily81:
"Vil dere komme på pannekakemiddag? 😝😂️"

Absolutt! Hvis vi er i området en dag kan vi svinge innom :-)

 

Mulius:
"Gitt mammahjerte sitt nick på instagram; hvor umulig er hun på en skala fra 7 til 23?"

Det kallenavnet er særs misvisende faktisk. Hun kan bli hissig som et lemen, men annet enn det er hun veldig mulius. Jeg vil gi henne en tynn sekser på umuliushet.

 

Skrue:
"1. Hvordan er det å ha fått både svigerforeldre og oldeforeldre så nært innpå seg ? Ser du mest positive ting eller begynner du å bli "dritlei" svigermor / svigerfar ?"

Det er fantastisk. Spesielt svigerfar, som går for å være en av fylkets kjekkeste menn.

 

"2. Larvik er jo en fantastisk kommune. Hva er det du liker best etter å ha bodd her i snart 2 år ? Og ikke liker."

Elsker den lune atmosfæren og den gode vestfoldstemningen. Savner vel litt utvalget i store "innvandrerbutikker" som vi ikke lenger har på hvert et hjørne, men så har vi også fått litt med kjøttkake-smaksløker etter at vi flyttet hit ;-)


"3. Hva er drømmebilde din ? Har jo observert deg både i Mercedeser, flere typer Peugeot og jeg har også sett deg i en gammel Porsche 911."

Hva enn jeg kan arve fra svigerfatters gamle bilpark er greit for meg. Men om jeg måtte velge én: Lancia Delta HF Integrale.

 

Lina:
"Jeg lurer litt på hvordan delingen "jeg tar Gustav og Christina tar Nora" hvordan fungerer dette i praksis? Bygger det ikke bare opp sjalusi fra Gustav? beskriv hvordan du er å være sammen med 😝 Hvordan er en typisk dag hjemme hos dere?"

Det er nok ikke så oppdelt, mer at vi har hovedansvar for én hver. Vi bytter på hele tiden, men Christina tar ofte Nora pga amming etc, så det er vel heller for at plutten ikke skal bli forfordelt.

Hvordan jeg er å være sammen med? Bare sørg for at jeg er mett, så er jeg en likandes og fin fyr. Blir jeg for sulten blir jeg skikkelig bitchy, Haha! Jeg tror jeg er en ok miks av kosete og bestemt, litt sta men mest upolitisk, uformell og uraffinert. Livsmotto: Det ordner seg ;-)

En typisk dag hjemme hos oss? Bah, det blir langt å legge i vei på, men som en generell hovedregel ser det ut til at den starter langt tidligere enn forventet og bygges opp med kaffe. Så fyrer vi i peisen, gjør det som gjøres må, lufter vovsen, lager mat, leker, gjør ærender og deiser ned i sofaen en liten halvtime etter legging og blogging er unnagjort og så begynner frua å gjespe ;-)

 

Linda Ibarra Ciriaco:
Hei! Er trofast leser av bloggen din hver dag! Den gir meg et fremtidsperspektiv, da jeg selv har en gutt på 11 mnd. Gøy å se hva jeg kan oppleve i årene fremover! Mine spørsmål er som følger:

1. Når fikk Plutten sine første tenner? (min sønn ble født med to stk som måtte trekkes og vi har enda ikke sett tegn til andre tenner)

Det var tidlig, han var 3 måneder, akkurat som hos Fersken nå :-)

 

2. Når tok Plutten sine første skritt?

Der var han litt treigere. Skjedde rundt 18 måneder.

 

3. Hva er den kjekkeste aktiviteten Plutten vet om?

Blåse såpebobler, hehe.

 

Marthe:
"Mitt spørsmål; Hvordan klarer du å kombinere to blogger, trening, frue, to små barn og det ellers hektiske livet? Supermann! 💪"

Overhodet ingen Supermann, men en avgjørende faktor er at jeg sa opp min vanlige fulltidsstilling i fjor for å satse fullt på blogg og freelancelivet. Dermed kan jeg jobbe hjemmefra, blogge i arbeidstiden og ha tid og overskudd til å gjøre resten av tingene utenom. Jeg hadde absolutt ikke hatt tid til alt dette om jeg måtte hatt en annen fulltidsjobb utenom, for tro meg: To blogger er minst en vanlig fulltidsjobb verdig ;-)

 

Janne:
"1. Hvordan vil du reagere om de i barnehagen forteller deg at ungen din plager andre barn? Vil du tro på de elle benekte det som dessverre noen foreldre gjør forresten."

Selvfølgelig vil jeg tro på dem. Jeg har stor tiltro til de ansatte i barnehagen og har en god dialog med dem, så hvis jeg hadde fått høre noe at mine barn plagde andre ville det fått konsekvenser. Jeg ville kanskje forhørt med med de ansatte hva de tenker om saken. Usikker på hvilke sanksjoner som ville blitt innført, men det ville ikke blitt speseilt god stemning hjemme en periode i hvert fall.

 

"2. Tre, fireåringer kan bli ganske utfordrende, hvordan vil du handtere sparking og svært sinte utbrudd, dundre til lillesøster for eksempel."

Jeg ville i hvert fall gjort det klinkende klart nøyaktig hvor uaktuelt det er med sånn type oppførsel, så hadde det vel blitt en tur i skammekroken, time-out eller noe annet som virker passende. Men sinte utbrudd kan jo skyldes så mangt, så kanskje hadde det hjulpet å bære ham vekk fra situasjonen, ventet til han hadde roet seg ned og fått en forklaring. Det blir litt vanskelig å spekulere i.

 

"3. Er du og kjæresten høyrøstet og ufine mot hverandre når ungene hører på?"

Næh, ikke veldig. Vi prøver å ikke krangle foran barna, men litt småkjekling blir det jo. Vi er ikke spesielt ufine mot hverandre på generell basis egentlig, men vi er vel begge enige om at det funker dårlig å være høyrøstet foran barna. Men klart, hvis fattern mister en stekepanne i gulvet eller noe, ja da kommer glosene frem ;-)

 

Nosy Nosersen:
"1: Hva er forholdet ditt til bloggen? Jeg hadde en blogg en gang og greide å produsere noe sånt som fem innlegg før jeg løfta henda i været og var drittlei hele bloggen. Spesielt det med reklameinnlegg ser veeeeldig smertefullt ut å måtte skrive, selv om jeg syns du lykkes veldig bra noen ganger (andre ganger har det riktignok blitt litt kleint, så da sitter jeg alltid og funderer på om det er deadlines eller manglende inspirasjon eller bare kunden som vil ha det sånn)."

Helt ærlig: Jeg elsker bloggen min! Den har blitt en stor del av mitt liv, min hverdag og min identitet. Jeg jobber jo først og fremst med å blogge nå og tar arbeidet mitt seriøst. Det er godt å kunne elske jobben sin, skal jeg si. Jeg synes det er fantastisk å kommunisere med dere lesere og få tilbakemeldinger på alt jeg gjør.

Samtidig er det veldig mye arbeid. Jeg jobber med bloggen på dagtid og stort sett et par timer hver eneste kveld, lørdag og søndag inkludert. Mange undervurderer hvor mye jobb det er med en aktiv blogg. De som ikke har blogget selv vet sjelden hvor mye som ligger bak.

Sponsede innlegg er til dels det jeg lever av og en naturlig del av bloggen. Jeg synes det er kjempefint å kunne tipse leserne om gode produkter, komme med kinoanbefalinger etc og kan for det aller meste skrive stort sett hva jeg vil og gjøre som jeg vil. Det er en fin frihet å ha, ellers ville det fort blitt oppfattet som "kjøpt og betalt".

Noen dager er det veldig fint å ha et sponset oppdrag, for da vet jeg allerede hva jeg skal skrive den kvelden, fremfor å måtte klekke ut en annen idé. For når man skriver rundt 12-13 innlegg i uka går det med endel ideer ;-)

 

"2: Hva tror du det blir av bloggen når Gustav og Nora ikke lenger stiller opp som innhold? Hva er trinn 2 for en pappablogg liksom? Ok forventer ikke noe svar på det akkurat, men det slår meg liksom at småbarnslivet er en fase og jeg har enda til gode å se en tenåringsforeldreblogg ;-)"

Det tenker jeg på stort sett hver dag, men har enda ikke kommet opp med et godt svar. Kanskje jeg endrer fokus til at jeg inntar mer en slags forstå-seg-på-oppdragelsesrolle eller som en slags ekspert, eller så kanskje jeg begynner å skrive om andre ting? Er jo mye man kan skrive om annet enn barna. Forholdet oss foreldrene i mellom for eksempel ;) Eller så legger jeg ned bloggen og søker jobb på McDonalds.

Usikker på dette med tenåringsblogg ja. Det er en fase av livet da de er sårbare nok som det er om ikke jeg skal komme og blande meg inn i deres liv i tillegg ;-)

 

Ingrid:
"Hei, Har du noen lure tips for å få småunger til å legge seg om kvelden, til å spise mat/smake nye ting og tips til barnehagestart?"

Vær ute i god tid. Hvis du vet at barnet vanligvis blir trøtt og helst skal søve rundt kl. 19, ikke gå på badet 18.55. Sett av god tid. Finn gode rutiner og hold på disse, for barn er ofte glad i rutiner som trygge ankerpunkter i hverdagen. Og sørg for at de har spist nok før leggetid ;-)

Tips for å prøve nye ting kan være så enkelt som å servere det på en ny måte eller gi det nye navn. Vi begynte å kutte opp avocado i biter og kalle det "avocadonutter" (etter tips fra tanta til Christina) og det funket som bare juling :-) Barn er elskverdig enkle sånn sett. Hei vent, det er jo vi voksne også. Ny etikett på en brusflaske så må vi jo prøve den ;-)

Tips til barnehagestart... usj, det er en tøff tid, men hold ut. Vit at barnet ditt slutter å gråte så snart du har gått. Ta deg god tid om morgenen i bhg og gjør ting i barnets tempo, så du ikke stresser ut døra før barnet er klar for å gi slipp. Du skal selvfølgelig ikke være der halve dagen, men i starten kan det være greit med litt ekstra tid for å vende seg til en ny tilværelse.

 

Silje:
Hvis du hadde tre ønsker, hva ville du ønske deg?

1: At man ikke la på seg et gram av melkesjokolade. 2: FIFA-kveld minst en gang i uka. 3: Hver gang jeg åpnet én spesiell skapdør på kjøkkenet ville det stå rykende varm taco og vente på meg.


Hvem var dine barndomshelter?

Morfar, Michael Jackson og Earthworm Jim.

 

Elise:
"Har forholdet ditt og Christina forandret seg veldig etter dere fikk barn? På hvilken måte? Hvordan har både du og henne taklet det å gå fra å være "alt" for hverandre til å nå komme etter barna? Haha ja du hører nok på spørsmålene at jeg ikke har barn! :P er vel litt bekymret for hvordan forholdet blir etter barn.."

Vet du, det der er egentlig ganske interessant, for vi hadde jo ikke vært sammen så lenge før hun ble gravid. Et halvt års tid eller noe. Derfor hadde vi heller ikke rukket å gjøre så mye sammen enda, ikke så mange fester, ingen lange ferieturer etc. I etterkant ser vi at for oss har det fungert utmerket, for da savner vi liksom ikke den tiden, for det er jo ikke til å stikke under en stol at hverdagen blir langt "kjedeligere" når man får barn.

Man er mye hjemme og vaser i joggebuksa og lite på heite turer til Paris. I hvert fall for oss da. Men vi setter stor pris på hverdagskjærligheten og kjenner hverandre mer som småbarnsforeldre enn som de folka vi var før vi ble sammen. For oss har det fungert supert, for da har vi liksom ingen stor historikk å se tilbake på fra dagene da livet var fritt for konsekvenser og fullt av ledig tid.

Er nok ikke unormalt at et parforhold endrer seg veldig etter at man får barn. Men det er greit å være klar over det. Blir lite 50 shades of grey noen år, kan man vel si. Blir vel heller 50 shades of grey joggebukse :-D Haha!

 

Og med det fremtidspeket tror jeg vi takker for oss for i kveld. Nå står Mesternes Mester på pause og snart skal jeg skrelle meg en appelsin og se hvem som stikker av med trofeet. Frua er på vei til sengs og minst en av to babycaller knirker konstant. Blir det å sove helt til sola står opp i morgen da? Tvilsomt. Haha!

 

/ God helg a folkens :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Svar på spørsmål - del 2

God freddan! Finn frem tekoppen og en tørr kjeksbit fra bakerst i skapet så ruller vi på med et nytt knippe med spørsmål og svar:

 

 

Meretheee:
"Kan du beskrive hvordan hverdagen er med en nyfødt? Som ventende førstegangsmamma greier jeg ikke å se for meg hvordan dagene blir etter man er kommet gjem fra sykehuset med den lille. Døgnrytme, ammerutiner, soving, hva slags utstyr trenger man og er kjekt å ha, hva er no no, hva er det beste tipset for disse dagene, osv..."

Å hei sann, snakk om å bite over to big macer i én jafs. Ååh Merete.. det er så mye jeg kunne sagt. Jeg har skrevet ganske mye om dette i boka mi og vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte for å gi deg kortversjonen her på bloggen. Det er så mye jeg kunne sagt og jeg har veldig lyst til å hjelpe deg som best jeg kan, for den første tiden er en kaotisk periode preget av en total mangel på rutiner og veldig mange spørsmål og bekymringer.

Så vettu hva..? Siden det er freddan, snart taco og stemningen er på topp: Send meg en mail på peterkihlman@gmail.com så skal jeg sende deg en signert kopi av boka mi, så kan du lese side opp og side ned om alt du trenger å vite om den første tiden :-) :-)

High five!


Mallabekk:
"Jeg lurer på hvordan du møtte din søte Umulius og hvordan det ble dere to? :)"

Hah, hele historien rundt da vi to møttes har jeg beskrevet ganske fyldig i boka, men for å gi deg kortversjonen: Vi hadde faktisk begge blogget tidligere og møttes litt tilfeldig via en felles bekjent på facebook og skrev noen kommentarer i en tråd der. Så kom vi etter hvert i prat, så ble det noen lange netter med chatting, så ble det en date og så ble det kjærlighet ved første blikk :-)

Det var nesten litt kjedelig da vi møttes, for med en gang jeg så henne så visste jeg det. Trengte ikke to minutter på å vurdere det engang, skjønte det egentlig lenge før vi møttes. Så da vi endelig så hverandre for første gang var det nesten et slags antiklimaks for min del, for jeg skjønte det med en gang. Der er hu jeg skal dele resten av livet med og sånn er det. Og sånn ble det :-)


Bodil Lefstad:
"1: Hva er ditt beste tips til hjemmelagde gaver laget av en plutt på 3ish år?"

Altså, er det bare jeg som er overtrøtt her eller mener du hva en 3-åring kan lage til andre? For i så fall: Julepynt. Vi fikk masse fin julepynt som plutten hadde laget i barnehagen i år og delte ut til flere i slekta. Det så ut til å falle i smak og selv hadde vi et "nydelig" pyntet rømmebeger hengende høyt i treet.


"2: Har dere mye kvalitetstid sammen, hvor det er rom for den gode samtalen mellom barn/forelder?"

Veldig godt spørsmål! Dette har jeg faktisk pratet med en journalist om en gang, for det viser seg at veldig mange ikke prater spesielt mye med barna. Hun viste faktisk til tall som kunne fortelle at det var en korrelasjon mellom grad av utdannelse og mengden tid brukt på å prate med barna. Rar sak. Uansett, ja vi prater faktisk endel med plutten. Gjerne rundt middagsbordet eller når vi leker sammen.

Har aldri brukt noe særlig babystemme egentlig, mest av alt fordi det ikke faller meg naturlig og ser ikke helt hvorfor man skal falle ned på barnas nivå når de jo skal kjempe seg opp mot vårt ;-) Så kort fortalt: Ja, jeg tror i hvert fall det. Vanskelig å vite sammenlignet med andre, men vi prater. Om det er en spesielt god samtale eller ikke vites ei :-P


"3: Hvor tidlig vil det være naturlig for deg som pappa å ta Fersken med på turer som du gjør med Plutt (tenker da overnatting, tog, Oslo etc, ikke trilleturer)?"

Det virker vel naturlig at det ville falle til samme tidspunkt som det gjorde med plutten, altså når jeg føler at hun er klar for det, gjerne rundt 2 1/2 - 3 år.


GroKarin Gifstad:
"1: Hva synes du om utfordringer fra andre pappabloggere? Eller lesere for den saks skyld.."

Kommer litt an på bloggeren og utfordringen ;-) Generelt sett er jeg veldig glad i utfordringer og takker aller helst ja til alt, men etter at jeg har fått samboer og barn har jeg blitt litt flinkere til å takke nei, dersom det er utfordringer som tar veldig lang tid eller potensielt kan koste livet.


"2: Hvordan har vennekretsen endret seg etter du ble pappa?"

Etter at jeg ble pappa har mye av fritiden gått med til å være fattern og etter at vi var over den verste babytiden med plutten flyttet vi oss 15 mil avgårde og det har jo gjort litt for hengetiden med gamlekompiser, men i min vennekrets er det så mange som får barn for tiden at det skjer nok endringer med alle som en. For min del har venner gått et steg ned på prioriteringslisten for en stund nå, så får de heller hoppe opp igjen når tiden blir litt bedre med årene.

Det blir mindre hverdagskameraderi og heller sammenkomster av litt større art. Men gode venner prater man jo med titt og ofte på telefon uansett.

Samtidig har jeg jo også begynt å etablere nye vennskapsbånd på nytt sted og det er gjerne med folk i samme situasjon innen armlengdes avstand, så ser at det kan bli fint på sikt. For man trenger tross alt noen å fiske makrell og spille poker med :-)


"3: Hva er den største blemmen du har gjort i forhold til svigerfamilien?"

Det må du nesten spørre dem om ;-) Tror jeg har klart meg relativt greit faktisk og jeg har vært såpass heldig å komme til en helt fantastisk svigerfamilie, så kan ikke klage. Om de klager er derimot en helt annen sak :-P


Mari:
"Har du lyst på flere barn?

Vanskelig formulering egentlig. For ja, man har jo lyst på flere barn, men nei jeg tror ikke vi kommer til å få flere barn. Vi tenker vel som så at vi er utrolig heldige og priveligerte som har fått to fantastiske barn og ønsker å vie dem full oppmerksomhet uten at vi må starte på nytt en gang til. Jeg tror vi funker best som tobarnsforeldre, for med tre blir man alltid en i undertall og må i større grad spørre om hjelp fra andre for å få ting til å gå rundt, så jeg tror vi er fornøyd med to. Men på den annen side.. ingen av de vi allerede har var planlagt ;-)

Hva slags vogn har du til minsten?"

Litt ymse fra pluttens barnevognpark, men de vi bruker mest for tiden er en Emmaljunga med dypvogn og en Baby Jogger City Elite med ekstra dypvognsdel. Hun er ikke spesielt glad i å ligge i vogn, så det går egentlig ganske lite i vogn ;-)


Monebjo:
"Bygger litt videre på en "samtale" vi hadde i kommentarfeltet for lenge siden, og spør herved om du har noen gode Kairosoft-spill å anbefale, som jeg kanskje ikke har prøvd enda? Og selvsagt, hva er din favoritt blant alle disse geniale spillene? ;)"

Vet du hva, siden sist vi preiket har jeg faktisk sluttet med mobilspill for en periode. Det ble så altfor mye og gikk plutselig med ganske mye tid, så tok meg en pause fra nyttår og det har faktisk vart frem til nå.

Men Venture Towns er kanskje favoritten. Har kjørt gjennom den flere ganger. Og Game Dev selvfølgelig. Og Mall story! Hvis du vil prøve noe helt annet, gå for Slingshot racing. Det er helt rått og totalt avhengighetsskapende. Godspeed!

 

Maria:
"Hvor tjenestegjorde du? Er selv jente i forsvaret idag og lurte på hvordan det var med jenter i troppen da du var inne til førstegangstjenste?"

Jeg tok syltappetappen på Værnes (luftforsvaret) og gikk deretter videre som Vakt- og sikringssoldat på Ørlandet Hovedflyplass.

I troppen vår var det flere jenter typ 1 av 10 og det var vel ikke så mye forskjell på de og oss andre, annet enn at de tjente marginalt bedre da ;-) Jentene fra troppen min har fortsatt på den karrierestigen som jeg har forstått, blitt politifolk og det er ikke måte på. Så all honnør til dem. De måtte også komme seg gjennom en hverdag omringet av pågående 18-åringer, så de må ha hatt det langt tøffere enn oss gutta ;-)

 

Line:
"Mulig jeg har misforstått et innlegg for en stund tilbake men sover ikke du og fruen sammen? Eller var dette bare på starten etter at nr 2 ble født? Hva jobber du med nå?"

Hah, nei du har ikke misforstått. Vi sov ikke sammen en periode da plutten var ung, rett og slett fordi det var bedre at jeg sov alene og kunne dra uthvilt på jobb og heller ta over skiftet når jeg kom tilbake. Deretter sov vi hver for oss en periode fordi jeg sover ekstremt urolig, går i søvne, løper inn i klesskapet i søvne, løper etter innbilte innbruddstyver etc. Men sånn til vanlig sover vi sammen ja.

Bare ikke akkurat nå mens frua ammer, for da sover hu og lillesnupp sammen og kan amme og kose seg i fred, uten at jeg våkner hver gang lillesnupp våkner og tror det er noen som bryter seg inn i huset. Frua får så hjerteproblemer av sånt ;-)

 

Christin:
"Oppdaget for ikke så lenge siden at du har jo skrevet en bok! Måtte le høyt da du skrev om at du i villrede om natten trodde fruen var babyen og prøvde å løfte på henne :) Haha. Du skriver så bra! Kommer det flere bøker?"

Hehe, takk for det. Det verste med den episoden er at den faktisk er helt sann. Har gjort ganske mye rart i søvne oppigjennom, blant annet tatt på meg et håndkle som kappe og troppet opp på soverommet til en kamerat for å skru av en tikkende bombe. Har også vært på vei ut vinduet i 2 meter snø og 20 minusgrader en gang. Så frua har egentlig sluppet ganske billig unna ;-)

Har veldig lyst til å skrive flere bøker, men akkurat nå har jeg egentlig nok med å sjonglere blogger, babyer og det lille som blir igjen av fritid. Kunne gjerne tenkt meg å skrive flere bøker, enten av samme typen eller innen en helt annen sjanger. Krim med ironisk distanse for eksempel, det kunne blitt bra.


Mie:
"1: Har fått med meg at plutten heter gustav, men hva er navnet til fersken?"

Nora.


"2: Hva er pluttens favorittmiddag?"

Sushi, uten tvil :-)


"3: Hva er dine tanker rundt det å melde barna på arrangert aktivitet som fotball, turn osv., hvor gamle bør de være, skal de selv velge hva de begynner på o.l.?"

Hmm, det vet jeg vel ikke så mye om før jeg kommer dit selv. Vi gleder oss veldig til plutten skal begynne på allidrett om ikke så altfor lenge, men i utgangspunktet tenker jeg at jeg ønsker å melde de på så mye som bare mulig, så lenge de ønsker det selv. Eller håndball skal de spille enten de vil eller ikke ;-)

Selv gikk jeg på turn lenge før jeg fikk velge selv, men sluttet på dagen da jeg innså hva for slags galskap det er å fly rundt i en stram trikot med en kropp som min, haha! (var kanskje 5-6 år da).


Maja:
"Du skrev et innlegg om dåp vs. navnefest. Hva valgte dere for Gustav? :)"

Vi gikk for dåp. Under tvil. Derfor velger vi det samme for Nora, slik at det blir likt for begge. Synes det er et røddig valg, så får de selv bestemme hvilken vei de ønsker å gå senere.


Anonym:
"Siden du sier du var "barnehater" før du fikk barn selv, var Gustav planlagt og hvordan reagerte du hvis ikke?"

Niet. Ingen av barna var planlagt faktisk. Med førstemann reagerte jeg med sjokk og vantro, men med fersken ble jeg egentlig bare glad, for da var jeg klar for nummer 2 selv om frua ikke var helt klar enda ;-) Men du, dette har jeg skrevet mer utfyllende om tidligere, hvis du ønsker å lese mer om det :-)

Les "Uplanlagte barn er vår tids bastarder"

 

Åååålreit, det for holde for i kveld, godtfolk.

Nå sitter jeg meg macen i fanget mens frua ser gamle repriser av Sofa og ler seg halvt i hjel og det ønsker jeg å værra med på. Så da logger vi av for i kveld og så sees vi igjen i morgen for flere spørsmål om mer moro.


 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dagens morsomste bilde!

Hahaha! Jeg må bare dele denne med dere. Mulig det er jeg som er overtrøtt altså, men dette må jo være det morsomste bildet på hele Instagram?

Det er noe uhyre morsomt over både tekst og bilde her som får meg til å le meg fillete :)

 

(Oversatt: Guttungen kom til verden seende ut som en administrerende direktør)

 

Hahaha, elsker hvordan luggen ser ut som den er frisset opp i forkant av et viktig møte, den lille snurpemunnen og det litt arrogante sjefsblikket.

#foreldrehumor

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Du vet du har bikket når ...

Du vet at du har bikket over på feil side når du hører deg selv iherdig prøve å overbevise to mennesker uten barn om at en tv-serie fra barne-tv faktisk er bra uansett alder, uavhengig om man har barn eller ikke.

"Jeg vet at det høres tvilsomt ut, men det er seriøst bra liksom. Det handler om Ivi og familien da, også reiser de til en øy i Stillehavet og der vettu, der er det jo helt annerledes enn her hjemme. Også må de bæsje i havet og klatre i palmer og ... ja, det er skikkelig kult!".


(skjermbilde: nrk.no)


Eller:

"Ja, jeg vet at det sikkert høres litt døvt ut, men Masha vettu, hun er jo bare så rar da og han Mishka ikke sant, han må jo alltid rydde opp. Og seriøst, de sangene der er knallfine altså, de må dere høre. Spesielt den "Syltetøy", den svinger skikkelig."


(skjermbilde: nrk.no)


Da ser jeg det i blikket deres.

Det ene øyebrynet som hever seg kritisk og spørrende mens det andre ligger flatt og uinteressert.

Det står tydelig skrevet i ansiktene deres: "Barne-tv? Kult? Du har bikket du. Du har blitt en av dem".

Og det verste er ...

De har helt rett.

 


Dette er meg, 31 år gammel og akkurat fått min første tegning vist på Fantorangen ...

Da vet du at du har bikket.

 

/ god bedring

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smart hjernetrim

Det er vel ikke til å stikke under en stol at noen dager blir det litt i overkant mye apper og barne-tv. Kanskje spesielt i tiden etter barnehagen, også kjent som "Ulvetimen", når barna gjerne er litt slappe i fisken i påvente av middag etter en lang dag med inntrykk og aktiviteter.

Selv om det noen dager bare er Masha & Mishka som gjelder kan det også passe fint med en liten avveksling og her i huset har vi fått en ny favoritt som er helt genial både som avkobling, utfordring og hjernetrim.

 

Godt i gang med å knekke koden.

 

Jeg blir ikke helt klok på hva det står på boksen, men jeg er rimelig sikker på at den heter Magnetic Mightymind. Det er et magnetspill som går ut på å legge opp magneter etter et mønster man finner på flere ulike kort som utgjør forskjellige former.

Magnetene har flere forskjellige farger og kortene kommer i varierende vanskelighetsgrad. De enkleste er på apenivå, men de vanskeligste kan skape seriøst hodebry selv for fattern.

 

På brett nr. 17 begynner det å bli interessant, men fortsatt mange nivåer over dette.

 

Så hvis du tenker at det kunne vært fint å aktivisert barna med noe annet enn bare apper en dag, sjekk ut utfordrende leker som gir dem litt hjernetrim. Leker trenger ikke bare være søte bamser på teselskap, det kan også være utfordringer som skaper en god mestringsfølelse.

...både for voksne og barn ;-)

 

Plutten bygger seg hus.

 

Jeg tror forresten muttern kjøpte spillet på Riktige Leker i Oslo, men det er helt sikkert å finne på nettet også.

Sjekk det ut, anbefales varmt :-)

 

/ Hjerne for meg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Spør meg om hva som helst

Jeg innser at det er lenge siden jeg har hatt en spørsmålsrunde nå og siden det stadig tikker inn spørsmål både her og der, er det vel bare rett og rimelig å arrangere en real spørsmålsrunde.

Så hvis det er noe du lurer på, uansett hva dette måtte være, dette er tiden for å rekke hånda i været.

 

 

Og denne gangen kan du spørre meg om hva som helst! Rett fra levra og helt uten filter. Jeg svarer på alt, rett fra levra og helt uten filter. Men klart, usaklige spørsmål får usaklige svar ;-)

Slik gjør vi det:

  • Legg igjen dine spørsmål (maks tre) som kommentar på dette innlegget eller send meg en mail på peterkihlman@gmail.com.
  • Anonymt eller med navn, fornavn, kallenavn - det velger du selv.
  • Send gjerne spørsmål med det samme, men absolutt siste frist for innsending er onsdag kveld (4. mars).
  • Alle får svar med mindre jeg allerede har svart på et annet spørsmål som gir samme svar.
  • Svarene kommer ikke i dette kommentarfeltet, men i et eget blogginnlegg utover uka. Eller to. Eller tre, alt ettersom hvor mange spørsmål som tikker inn.

 

Sånn atte, sånn er det. Easy peasy japanezy. Burde være grei skuring :-) Kjenner jeg både gleder og gruer meg i like store mengder.

NB! Nå har du sjansen til å få svar på noe du kanskje alltid har lurt på, så ta anledningen nå, for det kan bli lenge til neste gang.

 

Sitter i superundertøyet, klar for spørsmål og joggetur ;-)

 

/ Vi prekæs!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smart frokost-triks!

Her i huset sliter vi for tiden litt med å få storebror til å spise den maten vi ønsker. Ikke vil han ha middag (med unntak av sushi) og sånn ellers håper han alltid på frukt, yoghurt eller brødskive med prim. Våre ønsker om avocado, middagsmat og sunnere alternativer har møtt uventet mye motstand i det siste.

Men så er han også i en alder der han tar veldig mye etter oss og kopierer det vi gjør.

Derfor kom frua på et genialt lite triks for å prøve å få ham over på vårt lag igjen: Lage helt lik frokost til både mamma og storebror. Og ikke bare det, men plutten fikk også selv være med å velge litt av det som skulle stå på menyen.

Og det fungerte som bare juling / hakka møkk / Dan Børge på en lørdagskveld:

 


Frokost som har vært en veldig traurig ting i det siste ble plutselig topp stemning!

Han kom løpende fra kjøkkenet og inn i stua til meg for å fortelle oppglødd om hva mamma kom bærende på. Like frokoster! Spesielt populært var det også at  plutten selv fikk velge hva de skulle spise i hvilken rekkefølge.

Han mumset i seg nesten alt med stor iver og glede, og mamsen fikk en bøtte med bonuspoeng av papsen.

Kan for øvrig melde om at froksten besto av avocado, bananpannekake, nøtter, gulrot, appelsin og paprika. Så da satser vi på å servere kveldens laksemiddag i barnslige apetallerkener og håper det blir stor suksess ;-)

Bare et lite stalltips til andre som sliter med samme problem, der altså.

 

/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Oslo, kino og NM i kundeservice

I helgen var vi på tur til Oslo igjen, plutten og fattern, bare oss gutta boys. Jentene ville heller holde fortet hjemme og kose seg i sofakroken, mens guttane utforsket verden.


Mamma kliner til med humorpoeng og husmorpoeng i én og samme (mat)pakke

 

Dagens ungdom... "Natur? Meh, sett det før"

 En liten hvilepause så er det på´an igjen

 

Siden vi har vært på flere Osloturer i det siste ønsker jeg egentlig bare å skrive om en søt liten ting som fant sted da vi ankom hotellet i går. Vi bodde på et fiffig lite boutique-hotell bak slottet for anledningen og siden vi aldri har bodd der før var jeg spent på hva vi hadde i vente.

 

Slott? Hvilket slott? Jeg trener yoga, hakke tid!



Godt nok for de svina ;-)

 

Joda, rommet var fint, frokosten full av bacon, sengene myke og alt det der, men det var en ørliten detalj som jeg bet meg merke i som gjorde besøket for min del. For det er jo ikke helt uvanlig å få en liten søtsak på senga når man ankommer og denne gangen ble det til pluttens store glede sjokolade på både far og sønn.

Men så sjekket vi sprinkelsenga...

 

 

Haha, sjokolade på puta i sprinkelsenga? Morsomste jeg har sett :-) Gjett om plutten ble gira! Personen som har gjort dette fortjener gull i NM i kundeservice.

Resten av visitten til storstaden gikk med til å spise pluttens livrett (sushi) sammen med onkel og tante, og besøke en av de tingene jeg savner mest ved Oslo: Colosseum kino. Det er noe spesielt med storsalen i Colosseum. Komme inn og føle takhøyden gjøre det sjøsyk, like herlig hver gang.

 

Sushi på høyt nivå. Itadakimasu!

 

Passende vær for en fotopause, fattern. Inne!

 

Filmen vi så var Bamse og Tyvenes by (for andre gang), denne gang i anledning et event i regi av Kiddly.no.

 

Nå er ikke jeg noen stor fan av klovner, men Mari Midtstigen og Bamse har jeg et langt bedre forhold til ;-)

 

Så var det rett hjem til verdens beste jenter for søndagsmys. Det er utrolig trivelig å være på tur, men å komme hjem til lukten av nystekte bananpakkekaker og en datter som er blid som en sol, ja, det er fasken ikke feil det heller :-D

 

Fersken <3

 

/ High five og gooood ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvor er lommeboka?!

- Christinaaaa?! Har du sett lommeboka mi?!

Sukk, så var det på´n igjen. På vei ut døra og lommeboka er vekk. Søkk vekk. Jeg fordømmer min egen ordenssans eller mangelen på en sånn en.

På ser på den faste plassen. Nei.

Jeg titter i jakka. Nei.

Den andre jakka. Nix.

Treningsbagen? Nope.

Jakka til Christina? Nada.

I bilen? Ie.

Buksene fra i går, treningsbagen igjen, pc-veska, skapet, jakka igjen, treningsbagen en gang til, litt her, litt der, litt overalt? Ikke så mye som en smule.

Jeg kjenner frustrasjonen raspe på brystet og irritasjonen stiger faretruende.

- Christina?! Hvor kan jeg ha lagt den sata... eh, den lommeboka da?

Christina var klok nok til å ikke svare stort, hun begynte bare å lete litt på måfå. Smart, for uansett hva hun hadde svart ville jeg kontret med "Det er vel ikke sånn at DU tilfeldigvis har ryddet den bort da?!"

Hissig som et lemen løp jeg opp og sjekket usannsynlige steder som senga. Hvorfor jeg skulle lagt lommeboka på senga vet jeg ikke, men desperate tider krever desperate tiltak. Ååååh, må jeg ringe og sperre kortene nå da eller?!

 

 

Da jeg kom ned igjen var jeg fly forbannet. På meg selv, på verden på alt. Men jeg måtte holde det inni meg, alt for mange barn i nærheten til å gå helt i fistel. Barna ja.. hei, vent nå litt! BARNA! Det var da jeg kom på at jeg hadde sett plutten fikle rundt med kortene mine i går mens jeg sto og laget middag.

Kunne han kanskje ha gjemt lommeboka noe sted? I så fall hvor? Hvor ville en treåring gjemt en lommebok hvis han skulle lagt den på et lurt sted?

Desperat som jeg var og nå egentlig ganske sikker på at jeg ikke kom til å rekke det jeg skulle uansett, gikk jeg til det aller siste, mest idiotiske tiltak. Men jeg hadde sjekket alle tenkelige steder to ganger minst, så nå var ingen ideer for dumme å prøve ut. Jeg gikk til kjøkkenet og åpnet kjøleskapsdøren.

Og der, klemt mellom en boks rødbeter og kjøleskapsdøra, lå lommeboka. Tilfeldigvis i samme høyde som hylla som er blitt fylt med halvtomme saftglass, legoklosser, halvspiste aprikoser og åpnede yoghurtbeger. Pluttens lille bankhvelv.

I det jeg hoppet i bilen og spant i vei kjente jeg en stolthetsfølelse i brystet. Ikke først og fremst av min lille tjuvradd av en sønn som allerede nå viser meget gledelige tendenser på sparefronten, men av meg selv.

Når du sjekker kjøleskapet i jakten på en lommebok, da er du rutinert. Da snakker vi livserfaring en ekte pappa verdig.

 

 

/ endelig sertifisert pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et merkelig savn

I alle mine år som barnløs ungkar er det én ting jeg har fryktet mer enn noe annet: Bleieskift. Tanken på bleier som stinker av grevlingrap og bajs fra gulv til tak. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg har vært livredd for det. Selv ved fylte 30 år var jeg overbevist om at bleieskift fikk bli mors oppgave og ikke noe jeg noensinne ville omgås.

Stå der med bajs i håret mens en utakknemlig unge bare bajser videre og tar null hensyn til fatterns vemmelse? Flere ganger om dagen inntylle meg i lukter så ille at de kan få malingen til å flasse av veggene? Nei takk.

 

 

Men så går det noen år ...

Og i dag innså jeg noe rart. For når barna en dag er tørre og helt ferdige med bleier kommer jeg til å savne det. Skikkelig. For der jeg før så frykt ser jeg nå kos.

Det er noe lunt og hyggelig med et bleieskift. Gleden av å utføre det ultimate innen personlig service, sette på en tørr og god bleie, slenge på nye klær over og se smilet til den lille tassen på stellebordet som smiler fornøyd som en stor takk for hjelpen.

Det er litt kosestund over det hele. Det hadde jeg aldri trodd. Og jeg kommer til å savne det.

 

 

Så er spørsmålet: Er det rart eller bare helt normalt?

 

/ hilsen bleieskiftarbeidet

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Norges nest beste pappablogger

Aj aj aj, det var nære på!

Kåringen til Mammanett.no av årets beste mamma- og pappablogger har akkurat blitt avduket og det holdt. Nesten!

Tusen takk til alle som har stemt på meg i denne konkuransen, men til slutt var det ingen ringere enn Superpapsen som trakk det lengste strået. Congratulini!

Men men, ingen grunn til å gråte over spilt melk.

Det er ikke som at jeg er skuffa liksom.

Neida. Joda.

Sist jeg tapte en slik konkurranse endte det opp med et nakenbilde i dusjen, men denne gangen akter jeg ikke å gråte over spilt melk.

Man kan jo ikke være best i alt heller. Jeg får bare jobbe hardere, skrive mer og by mer på meg sjæl.

Men én ting kan ingen ta fra meg: Jeg er muligens ikke Norges beste pappablogger, men INGEN kan slå meg når det kommer til velfylte tacotårn.

 

Onsdag..

Fredag ;-)

 

Men men, mye godt kan komme ut av å være en god nummer to også. Se bare på Margaret Berger.

Nå vet jeg hvordan du har det Margaret, men se på deg nå. Jeg skal følge i dine fotspor jeg, det er akkurat det jeg skal gjøre, så kanskje en vakker dag vil det bli min tur også.

Men for nå vil jeg bare si én ting:

Tusen tusen hjertelig takk til alle dere som har stemt og heiet på meg gjennom denne konkurransen! Det gjør meg stolt, glad og rørt. Og akkurat som hu Margaret vil jeg bare få si: Fra meg, til deg, kjære leser:

I feed you my love <3

 

(bilde: wiwibloggs.com)

 



/ hilsen Norges nest beste pappablogger

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 

Vekkerklokka

I dag har vi en viktig avtale. Hele familien skal være med og vi må være ute i god tid. Bommer vi på denne timen blir det lenge til neste gang og det kan vi ikke risikere.

Derfor sov vi begge med doble vekkerklokker i natt. Her skal det ikke slumres.

Vi må ha glemt at vi er småbarnsforeldre ...

 

 

I skrivende stund har vi rukket å dusje, spise frokost, drukket kaffe, lekt litt, sett på Masha & Mishka, fått god fyr på peisen, vært ute med hunden og nå sitter jeg her og blogger.

... og alarmen har fortsatt ikke ringt.

For med to små i huset, hvem trenger vel vekkerklokke?

 

 

/ God, men trøtt, fredag ;-)

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Gode rollemodeller

Iblant bekymrer jeg meg over hvordan de eldre barna i barnehagen behandler småttisene. Er de store og skumle eller er de egentlig ganske ålreite?

I går opplevde jeg noe i barnehagen som virkelig varmet hjertet <3

 

 

Jeg satt på gulvet i mellomgangen og ventet på deg mens du løp frem og tilbake og showet for pappa. Å kle på deg jakke, hals eller lue kom ikke på tale, du var altfor opptatt med å løpe på deg hull i sokkene.

En av de eldre guttene passerte oss og gikk ut i det ytterste påkledningsrommet, klar for å dra for dagen. Du løp ut etter ham, ropte på ham, spurte om dere skulle løpe om kapp til bilen. Så kom du tilbake til meg. Jeg hørte ikke svaret, men det var blitt stille der ute.

Ja ja, han måtte vel dra for dagen, ingen fare det. Pappa kan løpe om kapp med deg. Du må forstå at de store guttene ikke alltid har tid til å leke med deg, det er jo bare sånn det er. Ikke tenk mer på det.

Så fikk vi kledd på deg, kastet de blå plastsokkene til pappa i bøtte, snørt lua og dyttet opp døra. Og der sto han. Med et stort smil om munnen sto han og ventet. På deg.

Du lyste opp som en sol og sprintet mot ham, og sammen løp dere om kapp hele veien ned til gjerdet.

Og det beste av alt. Du vant. For han lot deg vinne.

Du pratet om det på veien hjem og fortalte mamma om det så fort du kom inn døra. Hele den dagen satt smilet mitt løst, holdt oppe av en indre glede. Å se de litt eldre barna ta vare på de yngre barna og vise seg som de beste rollemodeller, sånt varmer et bekymret pappahjerte.

 

 

/ rørt og litt stolt på andres vegne

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvem er du egentlig?

Jeg lurer ofte på hvordan du har det i barnehagen. Hvordan du oppfører deg når mamma og pappa ikke er der? Hva slags fyr er du egentlig? Er du den samme kosebamsen som hjemme eller er du et lite monster i forkledning?

I dag fikk jeg svar.

 

 

Jeg kom for å hente deg, men du var ikke helt klar. Helt greit det, pappa har tid. Vi satt sammen med de andre, lagde gullmedaljer og hang dem rundt halsen. Når tiden kom for å dra sa du ha det til alle og småløp mot utgangen. Der møtte vi et hinder.

Et av de eldre barna hadde stilt seg i veien og så ikke ut til å ville rikke seg. Med hendene slått ut, boltet fast i døråpningen var det ingen vei utenom. Han hadde en alvorlig mine, han mente det. Døren var så definitivt stengt.

Jeg lå et lite steg bak deg i løypa og lurte spent på hvordan du ville løse utfordringen. Ville du forstå? Mitt frynsete pappahjerte er jo hele tiden redd for at du skal møte slike utfordringer og gi tapt. For hva skal man vel gjøre mot en langt større gutt som har bestemt seg for at døren er stengt? Du kan jo ikke dytte ham unna. Uff, det er ting som dette du sikkert må møte dagen lang, men som jeg synes er så skummelt. Små drypp av urettferdighet og usikkerhet jeg ikke synes du fortjener.

Men like fullt, det er en naturlig del av livet, slike oppgaver må også løses, så hva gjør du? Hva slags fyr er du egentlig?

Du går rett bort til ham og ser på ham et sekund. Innser at du ikke kommer deg forbi armene som står rett ut og blokkerer døren som et gitter.

Jeg ser en hindring, men du ser noe annet. Du ser åpne armer. Så du lener deg inn og gir ham en stor, helhjertet hadet-kos. Han blir forfjamset og vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg, men blir nødt til å slippe ned armene og gi etter for kosens kraft. Låsen sklir opp, porten er åpen.

Du er en liten smarting du, kanskje smartere enn pappa. Jeg ville aldri prøvd å åpne en steng port med åpne armer, men du ser muligheter der andre ser utfordringer. Du hilser verden varmt velkommen med et smil.

Og jeg vet. Du er en sånn fyr. En bra fyr.




/ stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hårreisende priser!

Sulten knurrer i magen, så jeg stikker innom en butikk i nærheten. Trenger ikke stort, kanskje bare en pølse eller noe.

Ja, pølse hørtes godt ut. Kanskje ikke det sunneste alternativet, men skitt la gå. Yolo og alt det der.

 

Pølse? Sikker på at du ikke skal ha et dusin asparges?

 

Jeg finner frem det jeg skal ha og går til kassa.

Varene blir slått inn som normalt, men når jeg ser prisen på pølser får jeg så hakeslipp at kjeven klasker rett i flisene.

- Over 60 000 kroner for en pølse?! Jeg brøler i forferdelse og slår oppgitt ut med armene.

Mannen bak kassa er helt uanfektet og rolig som skjæra på tunet. Han ser på meg med en selvfølgelig mine uten å fortrekke en mine.

- Men.. men, hallo? Er du helt teit eller? Det må jo være noe alvorlig galt med kasseapparatet ditt!

Han snur det bare rundt og viser meg prisen.

60212 kroner.

For en pølse.

 

Jeg innser at jeg ikke kommer noen vei med å argumentere, så jeg aksepterer bare prisen. Det er vel det det koster da.

Jeg slenger en grønn paprika på båndet. Han slår den inn. 3521 kroner.

Nei, nå får det være nok! Dette er bare latterlig.

Neste gang stikker jeg heller på Coop.

 

Svindleren i aksjon.

 Julegaven ble raskt en stor suksess og et AS ble stiftet.


Og tross stive priser fortsetter kundene å strømme inn ;-)

 

/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hva er det med bjørnen?

Hva er det med bjørnen og den lille jenta med pipestemmen som vi elsker så høyt? Hvordan har denne rare russiske tegnefilmen krøpet seg rett inn i den norske hjerterota?

Jeg trodde først jeg var den eneste som hadde falt pladask for den meget enerverende Masha og den ekstremt tålmodige bjørnen Mishka, men det var inntil jeg la ut dette bildet på Instagram i går:

 



Jeg har aldri opplevd maken til kok! Til vanlig får jeg typ 5 kommentarer på et bilde på Instagram, men denne gangen var det full fres i hele går. 70 kommentarer fra hele landet, side opp og side ned om hvor mye folk elsker denne serien.

Plutten er ikke det spøtt bedre. Da han var syk her i forrige uke, var det eneste han ville å se på én spesifikk episode av "Mashka". Så da gjorde vi det. Jeg tuller ikke om jeg sier at vi forrige onsdag så episoden "Syltetøys" kanskje 30 ganger på repeat. Den kan jeg nå utenat.

Og det er ikke bare på tv heller, neida, barna tar youtube fatt for å se enda mer bjørn og jente, gjerne også på russisk.

Og nå har hans umettelige appetitt for serien tatt en ny og merkelig vending. For her en dag kom jeg ut i stua og fant min lille plutt i sofaen, øyne store som tekopper limt til tv-skjermen der han spilte av Masha og Mishka via youtube på russisk!

Han har altså klart å lære seg å bytte kildesignal på tv-en, finne frem Masha & Mishka på youtube på telefonen og slå den over på chromecast-sending utelukkende motivert av å se enda mer Masha & Mishka. I følge kommentarene er han langt fra alene om det. Vi kommer altså til å få en generasjon med barn som er ganske stødige på russisk allerede når de begynner i 1. klasse. Hvis ikke DET smelter et iskaldt Putin-hjerte, vil ingenting gjøre det.

En rask titt på youtube kan for øvrig bekrefte at det ikke bare er vi fjellaper som har trykt denne serien til vårt bryst. Denne episoden her for eksempel.. hold deg fast.. 461 millioner visninger!

 

 

Jeg kan forstå at serien er populær i moderlandet, det er helt sikkert mye skjult symbolikk med den russiske bjørnen og alt, men hvorfor her hjemme i Norge?

Hvorfor?

Når de har valgt tidenes aller mest skjærende stemme på den stakkars lille jenta?

Og hvorfor gjør hun alltid om stemmen til å høres ut som en gammel dame hver gang det kommer en sang?

Og hvorfor bor hun alene på en gammel togstasjon?

Og hvorfor gidder Mishka å være venner med henne?

Hvorfor sletter han henne ikke bare fra Facebook?

Og hvorfor tar hun alltid på seg den grusomt stygge trekanthatten hver gang hun skal pynte seg?

Og hva er den rosa gugga hun spiser hele tiden?

Og hvorfor vurderer jeg å se en episode selv etter at barna har lagt seg?

Og hvorfor klarer jeg ikke å slutte å se på Masha og Mishka hver. eneste. dag?!

 

(skjermbilde: youtube)

 

Flere som har det sånn? Sleng igjen en kommentar hvis du og/eller dine barn også er tullete avhengig av den lille jenta med skrikestemmen og verdens mest tålmodige bjørn.

 

/Miiiishka!

* Følg Mashahjerte på Facebook *

Bleie for landet

Vinterferien er i gang og det betyr afterski for hele nasjonen. Vel, nesten alle da..

 

 

Jeg sitter på gulvet som så mange ganger før. Foran meg ligger en baby på stellematten og smiler lurt med en bleie som buler. Dette kan bli stygt. Nå ryker det et årsforbruk med våtservietter her.

Før jeg skrider til verks går jeg bort i kroken og skrur opp radioen, trenger musikk om jeg noensinne skal komme i mål her.

Noen sekunder senere er jeg midt i bleieskiftet da jeg hører den, årets kanskje ultimate festlåt. "Pinne for landet - Freddy Kalas". Jeg vet ikke hva det er med den sangen, men jeg elsker den. Begynner å rocke med, synger til versene og digger refrenget.

Så slår det meg: Dette må være nøyaktig det siste kjære Freddy har sett for seg at sangen hans skal brukes til. Han må ha sett for seg übercool snowboardungdom på Gaiastova iført det hotteste innen afterskibekledning som skåler i store vennegjenger og nyter livets konsekvensfattige partydager.

 

 

Jeg tviler sterkt på at han hadde sett for seg at sangen også skulle fungere utmerket for slitne småbarnsforeldre med poser under øynene, dramatisk ustelt hår og frynsete joggebukse med hendene fulle av lekkasjebleier og sinksalve.

Men vi ere en nasjon vi med, vi småbarnsforeldre mange. Vi som ikke nødvendigvis blir å finne på noen afterski i år, men som feirer afterbleie hver eneste dag.

Så plukker jeg opp lille fersken, nyskiftet og fornøyd. Vi går ned på kjøkkenet og plugger i telefonen i anlegget. Nå skal det danses og feires at det er helg på gang. Vi skrur på favorittsangen vår og mens pappa slenger lillesnupp rundt i dansen synger vi med til refrenget:

- Vi tar en bleie for Hemsedal, bleie for Trysil, bleie for Hafjell, en bleie for landet.


Fersken og fattern klar for no jägerbombs

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gjemsel for nybegynnere

- Gi et lite pip!

Jeg lusker rundt i andreetasjen på jakt etter en bortgjemt 3-åring. Sist jeg så ham løp han vekk fra meg med et lurt smil om munnen. Nå har han gjemt seg igjen.

Vi leker gjemsel og denne gangen har hatt gjort sitt ytterste. Funnet husets beste plass hvor han vet at pappa garantert ikke vil finne ham.

Ikke så mye som et pip. Kom så, gi pappa et lite pip. Så kommer det:

- Pip!

Det kom fra soverommet til mamma og pappa. Jasså ja, så det er der han har gjemt seg. Sist jeg sjekket var det ikke mye å gjemme seg bak der inne, men ok, han har vist seg verdig denne leken før, la oss se hva han har fått til.

Jeg runder siste sving før jeg titter inn døråpningen og der inne ser jeg bare et tomt rom. Ingen plutt. Umulig å finne ham, helt bortgjemt og perfekt kamuflert av sine omgivelser.

Vel ...

Nesten da.

 

 

Det beste er smilet hans når han endelig spretter frem og avslører det fantastiske gjemmestedet som for å si "Se her, jeg var her hele tiden! Er det ikke utrolig?!"

Gjemsel med en 3-åring er kanskje ikke spesielt vanskelig, men så er det også doble doser sjarmerende.

 

/ Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Takk til dere som ser

Du henger slapt på armen min, ikke helt klar for å slippe taket enda. Jeg kan ikke si at jeg ikke forstår deg. Du er fortsatt litt trøtt, fortatt litt pjusk. Ikke helt klar for å herje rundt med alle de andre, gå fra 0 til 100 og plutselig være en racerbil. Jeg forstår det, men pappa må på jobb.

Du ser på de andre barna, følger med på hva de driver med, begynner å smile, begynner å glede deg. Du vil også leke, bare gi det et lite minutt så er du klar. Du ser rundt deg, leter etter favorittlekene og hvor du skal starte i dag. Og jeg vet du er klar.

Så da går vi for den faste rutinen. Du løper bort og hopper opp i det lave vinduet mens pappa går ut. Du åpner vinduet og roper at jeg skal løpe og jeg løper. Løper, snur meg og vinker hele veien ned til bilen. Så vinker jeg litt til og sender av gårde en liten tut sånn helt på tampen.

 

 

Men ikke i dag. Vi kommer ut i gangen og der står det allerede to barn i vinduet. Du fryser til, dette var ikke planen. Jeg kjenner deg så godt, dette funker ikke for deg. Du roper ikke ut din misnøye, bare avventer og lurer på hva du skal gjøre.

Jeg gjør det samme. Hva gjør jeg nå? Jeg kjenner ikke helt min plass her, for jeg kan vel ikke jage bort de andre barna heller, kan jeg vel? Hjemme er pappa sjefen, men i barnehagen har jeg ingen makt.

Jeg tar meg et grublesekund mens du spretter opp i armene mine igjen. Mens jeg legger en slagplan, dukker plutselig en av de ansatte opp. Hun tar med seg de andre barna slik at du kan få vinduet alene. Fordi hun vet at du liker det sånn.

Jeg blir så overrasket og glad, hadde ikke tenkt at noen ville forstå hvordan du vil ha det. Jeg som tenkte det ville bli for banalt å spørre en av de voksne om litt hjelp "Fordi du skjønner at plutten liker liksom å stå i vinduet alene og vinke til meg". Hun vet. Hun kjenner deg. Kanskje bedre enn meg noen ganger.

Med vinduet for deg selv kan pappa snøre på seg skoene og løpe til bilen. Selv om jeg slenger en takk inn i fellesrommet tror jeg ikke hun hører det, lyden av elleville barn overdøver det meste.

Så jeg ber deg takke henne. Flere ganger, bare for å være sikker.

Men bare i tilfelle plutten glemmer det.

Takk.

Takk for at dere ser og forstår barna våre.

Takk for at dere gjør en fantastisk jobb hver eneste dag og tar vare på det kjæreste vi har.

Takk for at dere jobber med hjertet.

 



/ Hilsen takknemlig pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Min lille hjerteknuser

Om noen år vil de komme rekende på dør, en etter en.

Slaskete, kvisete fjortiser som prøver å sjarmere deg til å bli med ut på tur på den rustne mopeden sin.

Og du skal vel få lov til det.

Men ikke før pappa har tatt dem veldig hardt i hånda, stirret dem dypt inn i sjelen og fortalt dem nøyaktig hvor skapet skal stå.

Hva som vil skje om du kommer tilbake med så mye som et hår ute av stilling.

Det blir sikkert flaut, men sånn får det bare bli.

Jeg skal prøve å ikke være så mye i veien, men du må også forstå at pappa må bare.

Helt til du blir gammel nok til å ta egne valg som jeg kan leve med, vil jeg ta noen for deg.

Og du kommer deg ikke bakpå noen rusten moped før fattern har hatt lømmelen inne til avhør.

Sånn er det bare.

Det virker sikkert rart, men så vil du kanskje heller aldri forstå hva du betyr for meg.

Du, min lille hjerteknuser.

 



/ Sees om 16 år, beiler (hvis du tør)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Min lille lesehest

I helgen mottok jeg en liten bokpakke fra forlaget som takk for et godt år. Jeg fant fort en bok som fattet min interesse og tok derfor et raskt bilde av forsiden og fant frem et artig sitat fra inni boka:

 

Viktig livsvisdom ;-)

 

Mens jeg gjorde dette var plutten borte ved stabelen og rotet litt i bøkene. Så gikk han tilbake til sofaen og satt seg godt til rette, før jeg hørte ham si:

- Og så bilde av meg med bok

Det var flere barnebøker i stabelen og mange artige titler som burde falle i smak for en leselysten 3-åring, men hva falt valget på?

 

 

Sånt smelter et mørt Pappahjerte.

Og det var verste var at han leste med største iver! Bladde seg gjennom hele boka og pekte på mange varianter i alle slags artige fargevarianter han kunne tenke seg. Så når han kommer hjem fra barnehagen i dag blir det supersunn juice til lunsj!

 

P.S. Santiago Bernabéu er hjemmebanen til Real Madrid. Du vet, der Martin Ødegaard spiller. Ja, han har du hørt om ja ;-)

/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Will you be my sexslave?

Valentines Day er her og i år vil mange feire kjærlighetens og romantikkens nasjonaldag ved å ta med sin hjertes utkårne på kino for å se 50 Shades of grey, en film som i stor grad handler om snuskete sex og sexleketøy.

Det MÅ jo være toppen av ironi? For ingenting sier "Jeg elsker deg" som å binde noen fast til senga og behandle dem som dritt. Da snakker vi ekte romantikk!


Ah, sukk, klassisk Valentines Day.

 

Jeg må vel egentlig ta hatten av for de som tør ta med seg noen på første date for å se denne filmen i dag, som for å si:

- "Dette, min kjære, dette er det som venter deg. Du er så vakker, dine øyne gnistrer som tusen sjøer, ditt hår blafrer som englevinger og dine øyne speiler evighetens mysterier. Derfor, min vakre blomst, ønsker jeg en vakker dag å kunne lene meg mot deg, kysse dine røde lepper og ... binde deg fast til senga og piske deg som en hund".

Misforstå meg rett, jeg er så absolutt ingen Ottar-fantast, det er bare så langt sprang fra nysgjerrig og vakker kjærlighet til ridepisk og håndjern. For i mine øyne har Valentines day alltid vært en dag for søte små kort og keitete kjærlighetserklæringer, men det var kanskje på tide med noe nytt, for vi begynte vel å bli litt lei av overprisede bamser og billig hjertesjokolade uansett.


Først gullrekka, deretter slavesex. Da snakker vi kjærlighet.

 

Som en artig liten bonus kan man anta at dette vil føre til en liten babyboom rundt midten av november. Kan jo bli en fin historie av det om rundt 20 år når barna spør foreldrene hvordan de kom til verden:

- "Jo, jenta mi, det skal jeg fortelle deg. Du skjønner det at når en mamma og en pappa er veldig glad i hverandre så kan det noen ganger skje at pappa kommer inn på soverommet i en Felleskjøpet-dress mens mamma ligger utkledd som en gris på senga og grynter. Så må pappa binde fast den slemme grisen og straffe den litt og ... ja ... 9 måneder etterpå kom du".

Hei vent... jeg har jo bursdag 18. november (#realitycheck). Vel vel, så feiret de tilsynelatende Valentines day i 1981 også.

 

 

Her i huset har frua og jeg faktisk aldri feiret Valentines Day. Jeg tenker at hvis man ikke klarer å vise kjærlighet de resterende 364 dagene i året, kan man like gjerne droppe den siste dagen også. Derfor går vi heller for hverdagsromantikk på helt vanlige dager og lar denne dagen skli.

Men i år har jeg tenkt til å gjøre et unntak. Jeg har jo også lyst til å gjøre stas på min kjære tross alt og nå som 50 Shades er i støtet er tiden moden for å gjøre en innsats.

Så derfor, kjære Christina, din gave for årets Valentines Day i år er at du skal få SLIPPE å komme hjem fra handletur etterpå å se meg stå og vente i døråpningen utkledd som en kåt cowboy med åpne skinnbukser, rumpa på vift, ridepisk i hånda og sjekkereplikker som:

- "Jasså, er det du som har vært en uskikkelig liten ridejente? Bli med inn i stallen, så skal du få hilse på gampen min".


Men du skal få en skikkelig god kos og en nuss på truten sånn rett før leggetid.

Hvis jeg husker det.

Fordi jeg elsker deg.

 



/ Happy valentine, lovers and sexslaver

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig kjendis

Snart er helgen her og for første gang i historien kan jeg endelig gå inn i en ny helg og kalle meg for kjendis. Det føles bra.

Jeg tenker ikke så mye på dette oppslaget:

 

 

... som en litt søt og rar hendelse som skjedde på toget forrige helg.

Plutten og jeg var på vei hjem fra Oslo og etter å ha båret ham halve byen rundt med en blytung sekk på ryggen, var jeg svettere enn Hans-Erik Dyvik Husby etter en halvtime på kjøkkenet. Så da vi endelig deiset ned i togsetet var det ikke et sekund for tidlig.

Jeg begynte å rote litt rundt i bagen for å finne frem en liten godbit til ham til togreisen samt noe å leke med, da det skjedde...

Plutselig hører jeg fra den andre siden av gangen en jentestemme som brøler ut så hele toget skvetter til og setter hjertet i halsen:

- "MEN DU ER JO PAPPAHJERTE!!!!!!!!"

Jeg følte meg brått som et rådyr i frontlysene til en semitrailer idet alle togkupeens øyne rettet seg inn mot meg. Jeg så på henne og svarte spakt:

- "Eeeh, ja, jeg.. jo, jeg er vel det".

Jeg mener: Hva sier man? Kan liksom ikke kline til med: "Yes, det er MEG!" når 9 av 10 passasjerer tenker "Pappahjerte, hva er det for noe?".


Der har du meg lissm


Men men, overrasket, svett og spak fikk vi nå i hvert fall pratet litt før hun spratt av noen stasjoner senere.

Da hun skulle gå avsluttet hun med:

- "Så utrolig artig å møte deg!"

Igjen ... hva svarer man til det? Jeg møter jo meg selv hver eneste dag og synes jo ikke det er spesielt stort, spesielt ikke de dagene jeg har sovet dårlig og møter et ansikt i speilet som ser ut som det har blitt dratt langs fra havets bunn. Også her viste jeg meg som en dårlig kjendis ved å svare:

- "Ja.. jo, takk, det er kanskje det?" før jeg fumlete fikk lagt til at det var veldig hyggelig å møte henne også.

Synes for øvrig det var rimelig egoistisk av henne å la meg i stikken resten av togturen, for nå satt jeg der med en drøss med mennesker som lurte spent på hva i all verden som skulle være så spesielt med meg.

Resten av togturen måtte jeg passe hvert minste steg: suge inn magen når jeg reiste meg, snakke uten schlæng eller banneord, ikke spise nei-mat, hele den pakka der. Du vet, typiske kjendisting.

Men men, nå får jeg logge av. Skal ta Rolls Roycen ned til byen for å kjøpe gullsmykker og Cristal før jeg skal på kjendisfest i kveld og svi av en mill.

 



...eller på godt norsk: Får ta den rustne konebilen bort til Coop for å kjøpe mandler og druer til gullrekka i kveld. Med litt flaks blir jeg kjent igjen der også. Da er helgen komplett ;)

 



/ Living the dream!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gratulerer med dagen, plutten!

Hurra, i dag har pluten bursdag! Tenk at vår lille hjerteknuser av en blidfis har blitt tre år!

Tre år siden jeg satt på fødestua på Ullevål sykehus og forsto nøyaktig ingenting av tilværelsen.

Tre år siden jeg var en iskald barnehater som absolutt ikke hadde tid eller lyst til å få barn.

Tre år siden min verden ble snudd på hodet.

 


 

Selv om du er en kløpper på tall og bokstaver er du ikke helt der at du kan lese selv enda, så jeg får lese høyt for deg fra skjermen:

Gratulerer med dagen, Gustav! Mamma, pappa og Nora er kjempestolt av deg! I dag har du bursdag og blir hele 3 år gammel (ikke 55 som du ofte insisterer på). I dag skal du få se så mye Masha og Mishka du vil og male på både ark og sofa. Du er en knallbra storebror, verdens triveligste fyr og en utrolig kul kis.

High five og tommel opp for plutten vår som blir 3 år i dag.

Hilsen

Mamma

Pappa

Lillesøster

Julenissen

og promp.


Wiiii!

 

Selv om du fortsatt er syk og ikke får feiret den store dagen i barnehagen, som jeg vet du hadde gledet deg veldig til, skal vi nok klare å få det litt trivelig her hjemme i dag også. I kveld blir det lørdagsgodteri! På en torsdag! :-)

Og på bursdagen må man selvfølgelig stå opp til bursdagsmuffins og pakker :-)

 

Pappas lille hjelper slår til igjen, selv på den store dagen.

 

Tre lys, tre år - hurra!

 

Muffins og pakker, det er bursdagsmorgen det :-)

 

P.S. Sleng gjerne igjen en bursdagshilsen :-) Plutten har nemlig blitt over middels interessert i å se hvem som har bursdag i avisen hver dag og ville nok blitt kjempeglad for bursdagshilsener. Kan ikke love at han svarer alle, men skal prøve å få ham til å knatre ned noen velvalgte gloser tilbake :-)


/ Hipp hipp hurra for pluttifar!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et gullkorn i natten #2

Selv når alt virker fortapt skal det bare et lite gullkorn til for å snu verden på hodet.

Jeg våkner opp av et brak. Deretter gråt. Ved siden av meg ligger en febersyk plutt som akkurat har slått hodet i veggen. Ingen håp for å sove mer nå.

Jeg tar plutten på armen og tasser ned på kjøkkenet mens gråten stilner for hvert skritt vi tar mot kjøleskapet. I halvsøvne babler han om mat, smilepostei og smileprim (vanlig leverpostei og prim som pappa har gitt artige navn for å lokke frem appetitten).

Jeg setter ham på kjøkkenbenken og begynner å snekre litt mat mens jeg skrur på radioen. Klokken er 01:47. Hele verden sover. Pappa sover på en måte fortsatt.

 

 

Jeg har et lite håp om at litt mat vil gjøre susen, men man vet jo aldri. Hvis dagen starter nå er jeg ferdig. Da er det bare å ringe Gud, Julenissen eller hvem pokker som har ansvar for sånt og si at jeg må gi opp.

Plutten begynner derimot å kvikne til mens han babler i vei. Om mat og om bursdagen sin. Den er bare få dager unna nå og han gleder seg. Se navnet sitt i avisa, få krone, spise lørdagsgodteri på en torsdag og bli hele 55 år gammel (hans egne ord).

Men akkurat nå er det litt for tidlig for fattern å glede seg. Kroppen verker og kjemper imot, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg tenker at denne dagen kommer til å være spolert uansett, men da kommer det fra plutten som plutselig lyser opp som en sol med sitt største smil og en stor tommel opp i været:

- Brødskive med fisk og leverpostei, det blir deilig!

 

Og med det er fattern frelst. Det var ikke mer som skulle til. Jeg kaster meg rundt ham og gir ham en kjempekos som han ikke nødvendigvis er enig i, men det får så være. Pappa vil kose. Med et stort smil innser jeg at den lille plutten sikkert bare er kjempesulten og tross alt syk, og det er dette som hører med når man mønstrer på som fattern.

Vi smører noen skiver, brygger litt te, kutter litt frukt og setter oss i stua. Skrur på tv-en og konstanterer nok en gang at det er aaaltfor tidlig å se på barne-tv.

Men det er ikke så farlig. Et lite smil, en tommel opp eller et blikk som viser at han forstår, det er ikke så mye mer som skal til.

Fattern forstår.

 

Og vi noterer oss tidspunktet ;-)

 

Heldigvis var plutten enig med meg og ble med tilbake til sengs etter halvannen times tid. Ikke at fattern fikk sove igjen da, men så lenge han får sove er alt bra.

Og når man da etter noen timers søvn våkner opp igjen, litt mer uthvilt og får slengt disse to i fanget, ja nei da er ikke livet så verst likevel :-)

 

Mine to nurk <3

 

/ Trøtt, syk og lykkelig hilsen fra sofakroken

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det verste ved å ha barn

Jeg blir ofte spurt om hva som er det verste ved å ha barn. Jeg tenker da f.eks på journalister som sier ting som:

- "Du skriver ofte om hvor fint og flott det er å ha barn, men hva er egentlig det verste ved å ha barn?"

Til nå har jeg egentlig aldri hatt noe godt svar på det, men det var inntil i dag. Nå har jeg endelig funnet ut hva det er.

Det verste ved å ha barn er å ha syke barn når man selv er syk.

 

 

Til min barnløse svoger prøvde jeg tidligere i dag å forklare det på følgende måte: Se for deg at du er så fyllesjuk som du aldri før har vært. Altså, den virkelig ille typen med full fylleangst, kvalme, kaldsvette, dundrende hodepine, oppkast, tom lommebok og cheeseburger i lomma.

Og så: Legg til en graverende mangel på søvn og to syke, misfornøyde og hylende barn oppå det. Ja nemlig. Ikke spesielt kult.

Og det mest frustrerende er at med et barn i barnehagen skjer dette om igjen og om igjen hele tiden! Jeg vet at det er helt naturlig altså og at barnehagen han går i er et fantastisk sted å være, men det går jo ikke TO uker på rappen uten at han kommer hjem med en ny cocktail basilusker som gjerne slår ut resten av familien også.

Før plutten begynte i barnehagen var han aldri syk, nå er han stort sett aldri frisk.

Og det er så frustrerende.

 

 

Og DET er i mine øyne det verste med å ha barn. Det er sikkert mange ting jeg kunne sagt som stikker dypere, slik som å oppdra barn i en verden full av krig og urettferdighet, men neida. Syke barn når man selv er syk, det er vinneren i min bok.

Eller taperen da, teknisk sett. Så veldig veldig taperen.

 

/ Hilsen drittlei

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Party på badet

Du vet du er småbarnsfattern når du oppdager at det har kommet et nytt design på Rema-bleia og merker at du blir kjempegira!

 

- Ååh, hva er dette? Nytt design? Yes ass!

 

Det er kanskje ikke så rart at mange tror man blir litt kjipere av å få barn ;-)

... og enda kjipere er man vel når man tar selfier med en bleie i hånda.

 

 

Så det er altså dette det har kommet til. For noen er kanskje den store gleden i livet at fotballaget de heier på vinner en kamp, for andre er det kanskje å spille på hest og mange får glede av å jakte ryper i fjellet. For meg er det altså bleiedesign... triste greier. Litt morsomt, men mest trist.

Men hey, samme det, jeg er bare fattern.

... og de nye Remableiene rocker! ;-)

 

Noen andre som har det sånn? (please si ja)

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Bønder i byen

I helgen var det endelig duket for guttetur med plutten, bare gutta boys. Denne gangen tror vi egentlig bare ens ærend for å kose oss og stikke innom en Moods of Norway-event. For å være helt ærlig var eventen bare et påskudd for å få lov til å reise (ja, for man må jo søke om lov).

Nok en tur til Oslo, nok en gang har vi hatt det helt prima! Det er så utrolig trivelig å bare være oss to og oppdage verden i det tempoet vi finner det mest hensiktsmessig. Tusle litt rundt, stikke innom en butikk, kanskje kjøpe en liten gave til Nora eller benke oss ned for en eplejuice. Vi er herre over vår egen tid og tiden den er god.

 

Å kjøre blå trikk var et av turens store høydepunkt.


Og selvfølgelig å gå bananas på Riktige Leker.

 

Jeg merker på plutten at han elsker å være ute i den store verden og oppdage nye ting, og det er en sann fryd å være sammen med ham på reisen. Hjemme er det kanskje jeg som er sjefen, men ute på tur lar jeg hans nysgjerrige snute lede an.

Som pappa er det veldig gøy å se ham sitte og gnafle i seg frokost mens han titter ut av vinduet med store øyne og lurer på hva for noe nytt og spennende vi vil oppdage i dag.

 

Blå trikk!


Joda pappa, den er fin, men hvordan sitter den over rumpa?

 

Skål!

 

Den store dillen denne gangen ble trafikklys. Grønn mann, rød mann, grønn mann, rød mann. Å se, grønn mann blinker!! Tenk så fantastisk å finne så mye glede i et trafikklys. Da snakker vi virkelig store gleder over de små ting. Etter hvert som man blir litt mer livsvant blir man ikke giret over sånt lenger, men det er fantastisk å se når et barn virkelig fatter interessen for noe nytt og rart for første gang.

Slik som da vi gikk forbi Spikersuppa og så den store rare maskinen som lagde is på banen. Der ble vi stående en stund, for å si det sånn.

 

Neida plutten, dette blir aldri kjedelig. Aldri ...

 

Vi fikk også lurt oss inn på en event avholdt av Moods of Norway i forbindelse med lanseringen av deres kleskolleksjon for barn. Det var en veldig trivelig affære med popcornmaskin, ballongmann, sverdkamper, traktorvafler og hyggelig minglesteming. Fikk jaggu anledning til å hilse på et par av mine medbloggere i samme slengen også.

 

Traktorvafler og egen ballongkis = good times!


En garde, din gamle skrotnisse

 
Tommel opp fra Casa Kaos og fuck you fra Inspirato (ballongring gone bad) ;-)

 

Enda er de nok litt unge for ham, men om noen år kommer han tilbake med mopeden og brylkrem i håret for å sjarmere de helt utrolig søte Speiltvillingene.

 

... men tross alt dette: Det beste var nok å møte tante og onkel å se på kino for aller første gang. Eller "stor tv" som jeg prøvde å forklare det som. Sjeldent har jeg sett en gutt så hypnotisert av glede som da filmen om Bamse og Tyvenes By rullet over det gigantiske lerretet og pappa bød på lørdagsgodt mange timer før tiden!

 

Min første kinobillett

 

Jeg har så langt aldri vært på kino med plutten, men kjenner at det skal vi gjøre igjen. Veldig snart. Det var så utrolig mye triveligere enn jeg hadde sett for meg! Jeg trodde bare det skulle være skrik og skrål, men en sal full av barn viser seg å ha langt mer respekt for kinolerretet enn voksne har. Sjeldent har jeg hørt så mye av dialogen uten å bli overdøvet av godteriknirking, småprat, mobilpiping, smatting og enda mer godteriknirk. Nei, dette var gøy!

 

Tommel opp fra fattern mens plutten chiller max.



Og forresten: Hatten av til den rutinerte herremannen et par rader foran oss som helt sikkert for lenge siden har innsett at barnekino er en genial arena for litt sårt etterlengtet alenetid, for han brukte like godt tiden til å spille litt quizspill og dune med egne hobbyer mens sønnen satt limt til lerretet. Rutinert mann.

 

Zero fucks given

 

På kvelder etter en tur som dette er det lett å få den "leirskolefølelsen". Du vet, den litt utilpasse følelsen av å ikke helt ha landet enda. Hodet er fortsatt på tur og man tenker på alt man har opplevd og sett, og om det rare båndet man knytter når man reiser sammen.

Da er det fint å ikke komme hjem til et tomt hus, men til to søte jenter og en logrende hund som står på trappa og venter :-)

 

Jentene mine <3

 

/ Takk for turen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Til Mammahjerte

Det er ikke så ofte jeg sier dette, men jeg er utrolig stolt av deg.

Du er den beste mammaen en liten familien kunne hatt og jeg er så utrolig glad for at du valgte akkurat oss. Barna våre er det aller viktigste i livet ditt, du setter barna foran alt og du ligger alltid et hestehode foran meg. Akkurat slik en mamma skal.

Og noen ganger må du være mamma for meg også. Med to små barn og et forvokst rotehue av en aldrende tenåring som løper rundt i huset og lager kaos, må det være tøft til tider. Men du klager aldri. Vel, stort sett aldri. Noen ganger går det over alle støvleskaft, men et par minutter på skulderen er alt som skal til for at du er fulladet igjen.

Jeg fatter det ikke, hvor får du det fra? Hvordan klarer du alltid å ha kontroll på alt?

 

to barn og en til


Det som kanskje er mest uforståelig for meg er hvordan du kan stå opp flere ganger om natten for å amme og likevel fungere dagen etter. Dag etter dag. Hadde det vært meg hadde jeg stemplet ut for lenge siden. Hvor får du det fra? Noe er det, for det er som om du har utviklet superkrefter.

Superhørsel som får med seg en hostende baby på 78 kilometers avstand.

Superfølelser som kan ense en bryggende forkjølelse tre dager før den inntreffer.

Superinstinkter som gjør at du ikke glemmer noe noensinne. Glemmer aldri å vaske smokkene om kvelden, pakke ned bleier når vi skal ut på tur eller vaske hendene før maten. Jeg glemmer sånt. Hele tiden. Jeg er bare fattern, jeg har ikke de samme superkreftene. Jeg glemmer å gå ut med søpla og bytte bleie før vi drar på butikken. Men ikke du. Ikke en eneste gang.

Egentlig burde jeg være litt grinete på deg, for du får meg til å se dårlig ut, men du kan jo ikke noe for det. Du er jo bare mamma.

Og jeg er så utrolig stolt av deg.

 

 

/ gratulerer med dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Morgener som dette

Førstemann opp er pappa. Jeg gnikker søvnen ut av øynene og tasser ned i stua. Det er iskaldt som vanlig, så jeg fyrer i gang peisen. Nestemann opp er Teo. Jeg hører ham tasse rundt i etasjen over meg mens jeg står på kjøkkenet og snekrer dagens første kaffekopp. Så kommer han tuslende ned og vi smetter ut døra med det samme.

Ute er det iskaldt og det biter godt i lungene, men himmelen er blå, snøen knirker under tottene og verden er stille. Stille og vakker.

Så kommer vi tilbake og fattern begynner på dagens gjøremål. Sjekker litt mail, slurper i kaffekoppen. Så hører jeg lyden av små totter som tasser der oppe. Så knirker det i trappa og plutselig står han midt på stuegulvet:

- HEI!

Det er umulig å ikke smile med hele kroppen når den lille skilpaddepysjen med det rufsete håret ser på meg med et helhjertet smil og et blikk som bare leter etter ting å utforske. En helt ny dag, en helt ny verden av muligheter.

Jeg plukker ham opp og knusekoser ham hele veien ut til kjøkkenet, der han inntar rollen som frokost-controller, mens pappa lager brødskiver. En med leverpostei, en med prim. Og sylteagurk attåt selvfølgelig. Kjempeglad i sylteagurk, akkurat som far sin. Det er gutten sin det.

Så stikker vil tilbake til stua og mumser på frokosten mens vi ser på det beste tv-en har å by på en tidlig morgen ...

 

Tommel opp for frokost og Ullared ;-)

 

Det tar ikke mange minuttene før samvittigheten innheter meg. Sitte her og se på tykke svenske pensjonister som handler? Jeg er ganske sikker på at dette er den type underholdning som gjør hjernen din til ostepop, likevel klarer jeg liksom ikke helt å rive meg løs.

Heldigvis er plutten en langt bedre person enn meg og før jeg vet ordet av det har han sett seg lei på å se på Ola-Conny som leter etter pølsebrød og heller bygd et putetårn i sofaen. Og hva gjør man med putetårn ..?

 


Det er gutten sin det :-)

 

/ morgener som dette

* Følg Pappahjerte på Facebook *

...eller Instagram (@pappahjerte)

Gullkorn fra pluttemunn #1

Noen morgener er ment for god tid. Ikke av typen kosetid altså, men tid til å våkne. Øynene er som limt sammen og kroppen knirker stygt i alle ledd. I går var en sånn morgen. Da hjelper det å ha en liten plutt ladet med gullkorn.

Vi sitter i sofaen, bare plutten og jeg. Han mumser på en brødskive og suser rundt med sitt. Selv sitter jeg tilbakelent i sofaen og prøver å våkne. Jeg fisker frem mobilen, suser innom youtube og sjekker ut en ny spillvideo der man skal bygge katapulter som senere brukes til å ødelegge festninger. Den svenske spillkommentatoren i videoen hopper og jubler og skriker. Jeg humrer med.

 

(skjermbilde: Youtube/PewDiePie)

 

Plutten følger med, men sier ikke stort.

Så tenker jeg også at det er fint at plutten får se at fattern fortsatt kan være litt ungdommelig. Er ikke bare Dagsrevyen og snømåking her i gården, fattern er fortsatt ungdommelig.

Etter rundt et halv minutt titter han opp fra skjermen. Han har gjort sine vurderinger og dommen er klar. Jeg venter spent mens han tenker seg om:

- Ikke den, pappa. Bråker så fælt. Mamma sover.

Sukk.

Få ting kan virke så ødeleggende for moralen en trøtt mandags morgen som å innse at man er barnsligere enn en 2-åring ;-)



Ser litt Elias jeg, så kan du gjøre din greie i fred ...


/ God tirsdag i hvert fall

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hele verden på et akebrett

Vi står på toppen av den lille bakken, ser nedover sporene, prøver å finne leia. Snøen gir et rolig påfyll til løypene mens andre barn farer av sted.

Vi pakker oss sammen på det lille akebrettet og det slår meg at det er så lett å glemme å gjøre ting som dette. Hverdagene har så lett for å innhente oss, selv helgedagene har den brysomme uvanen å drasse med seg ting på tapetet. Dette må vi gjøre oftere, bare slenge på vinterdressen og utforske verden. Oppdage nye ting, slik som å sitte tettpakket på et akebrett og vente spent på å sette utfor kanten.

Så sparker vi fra og vipper over kanten. Du hyler av glede og jeg smiler med hele meg.

Vi plukker raskt opp fart og suser av sted mens vinden fyker forbi og kaster snøfnugg på oss. Jeg kjenner en merkelig glede, jeg føler meg fri. En følelse av at hele verden er det bare dette øyeblikket. Ingenting annet, vi er bare oss selv. Vi er ikke plutten og Pappahjerte, vi er bare oss. Vi to, gutta boys.

Ingen telefoner, jobbmailer eller kameraer som skal ta bilde av alt alltid. Bare oss. Ingenting i veien, bortsett fra kanskje et tre, men det styrer vi rundt. Fattern tar seg av det. Bare sitt foran og le du, det fyller meg med glede.

I en kjempefart hopper vi over en asfaltkant og dæljer inn i en søppelkasse. Du ler så du rister. Så snur du deg rundt og ser på meg med store øyne:

- En gang til?

Klart det gutten min, klart vi kan kjøre en gang til. Oss to sammen, bare du og meg.

 



/ tiddelibom

* Følg Akehjerte på Facebook *

Terapi og egenpleie

Når enn jeg kjenner at kroppen kjemper mot meg eller jeg rett og slett bare føler meg litt ute av synk, er det én ting som alltid fikser biffen:

Et glovarmt bad.

 



Jeg vet ikke helt hva det er, men i det kroppen dyppes ned i lavabadet er det som om resten av verden flyr avsted i distansen. Plutselig er jeg bare meg og kan få en skikkelig god prat med meg selv. Kjenne litt på hva som plager meg, frydes over alt som går på skinner og peile inn kursen for tiden fremover.

Jeg tenker at det er dette rare mentale stedet vi mange går til enten i form av varme bad, turer i skogen, meditasjon eller yoga. Kanskje finner man det på langrennstur alene eller bak rattet på en racerbil. Men jeg tror det er viktig å finne denne lille lommen av tilværelsen der man bare er seg selv.

 



En ting jeg setter utrolig stor pris på er at frua forstår seg på ting som dette. De dagene da alt er bare bomgiring og formen ikke er på topp, trenger jeg bare si "I kveld må jeg ta meg et varmt bad" og da forstår hun. Trenger ikke si mer enn det, hun skjønner at selv en skjeggete mann kan trenge et fristed for seg og sine tanker.

Og det gjør vi. Kanskje i et badekar, kanskje på tur i skogen eller kanskje bak rattet på en lynrask bil.

 

P.S. Jeg vet noen mener at et varmt bad virker litt i overkant mykt og pysete for en mann av mitt kaliber. Til de vedlegges følgende bilde med en utfordring om å prøve dette selv ;-)

 

 

/hilsen mann med duft av lavendel

* Følg Lavendelhjerte på Facebook *

Guttas toastmekkeri

Vi våkner opp, det er kaldt i huset. Ute har snøen pakket seg rundt oss som en tung vinterdyne. Vi slenger noen kubber på peisen, jeg heiser deg opp på kjøkkenbenken, skrur på radioen og åpner kjøleskapet.

Det er lørdag, det er pysj og kosetid. Så hva skal vi lage? Kan jo ikke servere kald og kjedelig yoghurt nå, her trengs noe mer. Noe som virkelig sparker i gang dagen. Noe spesielt. Noe som varmer og metter, frister og gleder.

Så slår det meg. Toast! Jeg snur meg og spør:

- Toast?

- Ja, toast! roper du ut så høyt og helhjertet at du vekker halve nabolaget.

Tydeligvis litt over middels klar for toast. Da er vi to. Jeg fisker frem alt vi trenger og fordeler arbeidsoppgaver og vipps er Guttas Toastmekkeri i gang.

 

Plutten i rollen som Ketchupkoordinator

 
Fattern prøver å være litt flinkis

 


Med Ketchupkoordinatoren holder på sin stil

 

Smør her, smør der, ketchup her, ost der, skinke, pizzakrydder, smell det sammen, inn i grillen, klemme ned og slå på plass låsen. And now we wait.

Å vente på at toast skal bli ferdig er en grusom tidtrøyte. Kjøkkenet fylles med den karakteristiske lukten av stekt ost, boblende ketchup og pizzakrydder i skjønn forening. Jeg begynner å rydde litt, men holder hele tiden et øye på det grønne lyset. Venter på at lampen skal slå seg på.

Dampen stiger, men ikke noe toast. Magen skriker og tennene løpet i vann. Det er like før jeg gir opp alt håp idet jeg hører et lite klikk. Det lyser grønt. Halleluja.

 

Du vet det er bra når selv toastjernet smiler :-)

 

Så tar vi med oss hver vår toast ut i stua, slenger oss i sofaen og skrur på tv-en. Vi synker ned i putene og mumser på hver vår toast mens lørdagsmorgenen langsomt snegler seg avgårde. Peisen knitrer og varmer på huden mens toasten fyller magen med plystrende sommerfugler.

Jeg rufser deg i håret og du svarer med et smil mens du smatter videre på ditt selvkomponerte mesterverk.

Da er alt som det skal være en rolig lørdagsmorgen med fyr i peisen og toast i fleisen.

 

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Noe er galt med nettet

Seriøst. Internett... hvorfor? Hvorfor kan du aldri oppføre deg som folk? Hvorfor må du alltid være han litt creepy "Onkel Kjell"-typen som benytter enhver anledning til å gjøre stemningen klam og klein?

For er det bare meg eller er det fysisk umulig å søke opp noe som helst på nett uten å ende opp med noe halvpornografisk og/eller helpornografisk som man på ingen måte var på utkikk etter? La meg ta et eksempel.

Tidligere i uken skrev jeg om min manglende motesans. I den anledning tenkte jeg på en annen type med litt samme motesans som meg. Marve Fleksnes. Så da tenkte jeg det ville være artig å ta et raskt bildesøk for å se hvordan han luringen der så ut igjen.

Og da slår gode gamle "Onkel Kjell" til igjen.

Forventning:

 

(Bilde: Norskhumor.net)

 

Virkelighet:


(bilde: Pondus.no)

 

(bilde: Gaysir.no)

 

Seriøst, Fleksnes liksom? Er ingenting hellig?

Sukk. Internett, du har gjort det igjen. Jeg husker da du kom jeg, var det rundt ´97 vi begynte å henge ut daglig da? Rett inn på startsiden og søke opp værmeldinger i Dubai. Stort mer var det vel ikke. Kanskje gå inn på Altavista og søke opp kjendiser. Okei da, så var det kanskje litt stusselig, men da slapp man i hvert fall å se bilder av en transseksuell Nicolas Cage hver gang man leter etter en enkel matoppskrift.

Men men, det kan ha vært en tilfeldighet. Bare for å dobbeltsjekke gjør jeg et nytt søk på et navn til. Må se om det bare var et engangstilfelle.

Forvetning:

 

(bilde: regjeringen.no)


Virkelighet:

 

(bilde: dagbladet.no)

 

Det rareste med det svette treningsbildet er ikke de utrolig snodige proporsjonene, den luftige 80-tallssvissa, klokka eller ...vel, alt egentlig. Det rare er at bildet ikke er photoshoppet! Men det skal han ha, Jens, at når han kommer seg ut av power-suiten så er han jo rett så kjekk. Om enn med en viss "kåt tyrkisk barender" vibb.

Men kom igjen da, internett, jeg vet du kan klare bedre enn det!?

 

(bilde: Universitas.no)

 

Der ja. Gode gamle Onkel Kjell skuffer aldri ;-)

Men atte, god helg a du! Nå skal jeg brygge meg nok en kopp med peppermynte-te, se på Ullared i joggebuksa og synes synd på meg selv.

 

/God bedring, god helg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvorfor?

Hvorfor må du alltid gape når du gir meg grøt? Får du ikke mat? Håper du at skjeen skal bomme og treffe deg isteden? Nå har vi hatt samme opplegg gående i godt over to år, så hvorfor lager du ikke bare nok til begge?

Jeg skjønner det ikke helt, derfor later jeg bare som jeg ser på tv-skjermen og er så fascinert av Fantorangens ablegøyer at jeg ikke får med meg hva du driver med. Men det gjør jeg.

Hvis du er så sulten, hvorfor spiser du ikke? Eller er du rett og slett bare litt "kort"?

 



/ lik hvis du også gaper når du gir barna grøt

(...og irriterer deg grønn over at det ikke går an å slutte)

* Følg Gapehjerte på Facebook *

Verdens kjipeste fyr

I går kveld følte jeg meg som verdens kjipeste fyr. For etter en særs viktig hjemmeseier for håndballaget var det duket for fest på kvelden. Som det nyeste tilskuddet på laget var dette en gyllen anledning til å bli kjent med folk, skråle og fortelle røvere, bli oppe halve natta og feste som om det var 1999.

Og dette var virkelig kvelden å gjøre det på. Stemningen sto i taket og russemusikken pumpet. Alle koste seg glugg.

Vel, alle bortsett fra en da. For etter en uke med sykt barn i heimen var det også en gråspraglete far til stede som satt og drakk opp blandevannet mens han sjekket klokken og tenkte på hvordan natten ville bli. Jeg burde vel gjort en helhjertet innsats for å bli festens midtpunkt og komme meg helskinnet gjennom ilddåpen, men isteden satt jeg og følte meg som en lærer på et sokkeball.

Da kaffen tok slutt slang jeg på meg jakka, hoppet inn i konebilen og fartet hjemover. Akkurat der og da følte jeg meg som verdens kanskje kjedeligste fyr.

 

Der har du meg

 

Men så kom kvelden. Og natta. Og da var det på´n igjen. Opp klokken 02, opp klokken 05. Våkne til hyl, trøste litt, bære litt, vugge, stryke, lage mat og se på barne-tv. Midt på natta. Kose litt, leke litt, sove litt.

Og det var først mens jeg sto der i bare boksershortsen på kjøkkenflisene og hutret mens jeg vugget en febersyk plutt i armene og rufset ham i håret at det slo meg:

Jeg visste at dette kom til å skje. Ikke vet jeg hvordan, men jeg kjente det bare på kroppen. Derfor var jeg også klar da det skjedde. Og hadde det ikke vært for at jeg prioriterte inn plutten allerede lenge før jeg egentlig visste hvordan natten ville bli ville alt sett annerledes ut.

Hadde jeg vært ute halve natten ville jeg ikke hatt energien og tålmodigheten til å stå opp flere ganger midt på natta og gi ham akkurat det han trengte da han trengte meg som mest. Tid, nærhet, tålmodighet og kjærlighet til å bli bedre. I verste fall hadde jeg ikke vært hjemme i det hele tatt.

Og da smilte jeg for meg selv, fornøyd med egen beslutning. Ja vel, så får man bare være en kjip fyr til tider, det får så være, for akkurat der og da følte jeg meg som verdens beste pappa.

Og ingenting er bedre enn det.

 



/ kjip fyr, god pappa - helt greit det

* Følg Pappahjerte på Facebook *

God bedring, god natt

Jeg våkner brått til lyden av en tørrhoste som kommer og går, men aldri slipper taket. Klokken er, tja gudene vet. Må være rundt ... nei, jeg har ingen aning. Sist var den 02. Eller 04. Jeg husker ikke lenger.

Hele natten har vært slik. Sove litt, sprette bort til sprinkelsenga og stryke litt. Være der for den lille kroppen, søvn får vi ta en annen gang. Så sovner han og jeg drifter av sted.

- Pappa?

Jeg våkner igjen, denne gangen til stemmen fra en usikker liten kropp som roper på meg. Utslitt, syk og i halvsvime. Klokka er fortsatt midt på natta, men plutten har fått nok. Plutselig slenger han seg slapt over ripa på senga og står midt i rommet. Vaier i vinden som et halmstrå helt uten mål og mening, utilpass og usikker.

Så kvikner han plutselig til:

- Pappa? Det er morgen. Lage frokost. Ja! Grøt!

Jeg rekker en rask titt på klokka, den er ikke 05 enda. Og vi har ikke sovet en hel halvtime siden Kveldsnytt. Sorry plutten, men det er så absolutt ikke morgen.

Jeg er ikke helt sikker på om han faktisk er våken, men hvis han er det, ja da er det over og ut for fattern. Det finnes ingen mulighet for at dagen kan starte nå. Selv ikke kruttsterk pulverkaffe intravenøst rett i åra kan redde meg nå. Må prøve å få ham i seng. Vær så snill plutten, ikke morgen nå.

 

 

Jeg heiser ham opp i senga. Ingen massiv protest. Å herre, det er håp. Han ligger rolig på puta, jeg stryker ham forsiktig over pysjen. Fortsatt ingen protest. Et optimistisk gjesp forlater kroppen mens fingre og tær krysses alle som en. Så kommer det. Bristepunktet. Hans neste reaksjon vil avgjøre alt. Vil han kveile seg rundt og bysselalle eller vil han sprette opp som en hoppegnu og forlange grøt?

- Pappa? kommer det spakt.

- Ja..? svarer jeg tynt og spørrende.

- Smokk.

Jeg kaster meg ned i sprinkelsenga hans og finner den først og beste smokken jeg ser. Jeg gir den til ham, han kjenner på den og gir den et par gode smatt. Feil smokk. Jeg hiver meg ned i senga igjen og plukker opp to til. Han prøver begge, faller nesten til ro, men nei. Feil igjen.

- Den grønne, sier han i halvsøvne.

Opp i sprinkelsenga med meg atter igjen, men ingen smokker er å finne. Ikke svart, gul eller grønn. Jeg vet han har fem totalt, men de er rett og slett ikke der. Jeg hører at han begynner å vri seg urolig bak meg. Søren, tiden er i ferd med å fly ifra meg her. Våkner han til nå er det kjørt. Da blir hele dagen et evigvarende kaffemaraton med glugger på halv tolv og en gjespekjeve som vil gå av hver tredevte sekund.

Jeg rister i dyner, sjekker i kriker og kroker. Rister i dynene igjen og endelig faller det ut to plastsmokker. Jeg kaster de mot plutten som kjenner på dem. Han er ikke sikker. Så lyder dommen:

- Lys.

- Lys?

- Lys, pappa.

Det tar meg et sekund, men så skjønner jeg det. Han trenger lys i det mørke rommet for å se hvilken av smokkene som er den grønne. Jeg finner frem mobilen og holder lyset opp mot taket. Han stikker en og en smokk frem i lyset, analyser dem nøye og legger dem ned igjen. Så kommer endelig den grønne, "the chosen one".

- Ja, den var det! sier han fornøyd, stikker smokken i munnen og faller ned på puta. Et par smatt på smokken, et par lette pust for et veldig tungt og så er han i drømmeland. Jeg ser på klokka, men får ikke helt med meg hva den er. Rundt 05 kanskje. Øynene går i kryss og kroppen har dratt i nødbremsen.

Jeg treffer puta med et dunk og kjenner at rare tanker begynner å blande seg med virkelighet allerede før jeg treffer puta. Takk og lov. Nå skal det endelig soves.

 




/ god bedring, god natt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sykt barn, super far

For tredje dagen på rad våknet plutten i dag opp og så ut som en allergiker som har sovet på en seng av katter. Hovne øyne, kennelhoste og snørr fra nasa, joda denne dagen tror jeg blir fin.

Men det er på dager som dette man må legge inn ekstragiret på tilstedeværelsen. Det er ikke dagen for de store aktiviteter, men en dag for å holde peisen varm og kosen nær.

Ikke hadde han appetitt heller og gikk derfor hele dagen på tom tank og reservebatterier. Her og der synger han kanskje halvhjertet på et vers fra Mikkel Rev, men så blir han stille igjen og vandrer målløst videre som en zombie.

Derfor tenkte jeg at dagen var kommet for å trå til litt skikkelig på hjemmefronten. Lage noe jeg vet han er skikkelig glad i. Vafler! Og ikke hvilke vafler som helst heller, men fatterns hjemmelagde supervafler!

Opp på benken med seg og hjelpe fattern med å piske sammen ingrediensene. Det var bare et ørlite problem: I et forsøk på å behage hele husstanden tok jeg hensyn til mutterns ønske om glutenfri mat, mitt ønske om sukkerfritt og pluttens ønske om gode vafler. De tre tingene lot seg visst ikke kombinere.

Stakkars pluttis som satt sulten og spent på kjøkkenbenken og håpet på vafler, noe av det beste han vet.

- Har du lyst på vafler? Oh yes, da skal du få det! Gi meg to strakser, så er vi klar, sa jeg kjekt. Jeg pisket sammen en improvisert blanding ingredienser, men glemte at røra måtte svelle. Inn i kjøleskapet, kjøpe seg tid.

En liten halvtime senere var både røra og plutten klar.

- Nu jävlar blir det vafler her, ropte jeg entusiastisk. Plutten smilte trøtt, klar for mat.

 

Nå skal det bli vafler her!

 

Så var det bare et ørlite problem til. Når man bytter ut mel med finmalt kokos og mandel så skjer det noe med konsistensen. Vaffelrøra este ikke for to flate øre, men sørget heller for å brenne seg beint fast i jernet på første forsøk.

 

Neeein! / niet / non / nej / åforhelvedemand

 

Da gjaldt det å tenke raskt.

- Uhm ... hehe, vel ... oj, det vaffeljernet var visst ødelagt det. Du har ikke heller lyst på pannekaker da? spurte jeg til plutten som bare satt trøtt og nikket på benken. Mest klar for vafler, men pannekaker fikk gå det også.

I et desperat forsøk på å redde røra moste jeg en banan og mikset den inn i røra. Det hjalp overhodet ikke det spøtt. Snarere tvert i mot.

 

Oh yes, dette kan ikke feile!

 

5 minutter senere var de første pannekakene klare for prøvesmaking. Teksturen var porøs og ubrukelig, samtidig som den var både brent OG rå på samme tid. Ganske imponerende. God på smak? Veldig nei.

Noe må ha gått galt opptil flere steder. Men vi gir ikke opp, har jeg lovet plutten pannekaker så skal han for pokker få pannekaker.

- Ooookei pluttis, jeg vet du har ventet lenge, men NÅ kommer pannekakene her. Gjør deg klar, dette blir digg!

Opp på tallerken, kline på litt syltetøy, skjære i små firkanter og servere. Selv om runde nummer to ble hakket bedre rent utseendemessig, var de like begredelig på smak. Plutten tok en liten bit og skyldte på at den var for varm. Jeg prøvde å overbevise ham om at pannekaka ikke var varm i det hele tatt før jeg etter en stund innså problemet.

Den smakte dynge.

Så da var det bare én ting å gjøre.

 



Det gikk mot full kapitulasjon, men jeg hadde lovet ham en godbit. Til slutt måtte jeg ta en titt og se hva jeg fant i fryseren. Og der lå den. Redningen.

 

Å hosianna, takk du nesten-hjemmelagde bolle!

 

Ja vel, så ble det kanskje ingen vafler, men jeg prøvde i hvert fall. Det lille av vaffelskinn som brente seg fast i jernet faktisk ikke smakte så halvgærnt når jeg fikk skrapet det av med en gaffel og samlet alt flasset i en skål, men det telles ikke. Bare et lite plaster på såret.

Vel vel, man kan jo ikke lykkes hver gang. Jeg prøvde i hvert fall. Kanskje er jeg ikke så super likevel.


... men bollen var god da ;-)

 



/ bedre lykke neste gang

* Følg Vaffelhjerte på Facebook *

Aking før frokost

Barnehagen er et fantastisk sted og jeg er evig takknemlig for dens eksistens, men å ha et barn i barnehagen betyr også at ingen uker er trygge. Jeg synes sjeldent det går to uker på rappen uten at plutten pådrar seg et eller annet.

Denne uken hadde jeg et naivt håp om at han skulle holde seg kvikk og pigg, men vi er ikke kommet lenger enn til tirsdag og allerede nå kan jeg kaste kupongen. For når pjokken ligger og bjeffer som en schæfer hele natten gjennom, vet man hva slags dag man har i møte. Ikke en dag for historiebøkene.

Men men, som det heter: når livet gir deg sitroner, lag limonade. Så her gjelder det å gjøre det beste ut av det man har. Fyre i peisen, lage litt kakao, dra på seg kosebuksa og finne på ablegøyer. Og vipps så blir ikke dagen så halvgæli likevel!

Slik som når en sulten, trøtt og småsur pappa må ut og gå morgentur med vovsen samtidig som plutten ønsker å komme seg ut for å se på den spennende nysnøen. På med dressen og lua, alle mann ut! Her skal det akes før frokost :-)

 

Når det har kommet så mye snø i løpet av natten er det bare én ting å gjøre ...

 

Vovsen i én hånd, akebrettet i den andre. Og så snart hunden er ferdig luftet ...

 

Wiii!


Og når man kommer hjem igjen er det opp i senga, vekk med dyner og puter, på tide å lage hoppeslott!

 

He´s flying!

... og det gjelder selvfølgelig ikke bare for småpjuske småtasser, men også for småtrøtte gammeltasser.

 

Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er fattern!

 

Men men, får vel være såpass ærlig å si at det blir ikke sent på oss i dag. Vi får se ferdig Der Untergang en annen dag. Har jo brukt halvannen uke på den allerede, så en kveld fra eller til spiller ikke så stor rolle ;-)

 

/ Tiddelibom

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gjør barna til en del av treningen

Tiden er en av tingene som endrer seg mest når man går fra ett til to barn. Tid til å kunne gjøre ting på egen hånd, til å gå på do i fred, tid til å være noe annet enn bare fattern. Med to barn i hus er det alltid noe å gjøre.

Hardest av alt har det kanskje gått utover fritiden. Jeg klager ikke altså, jeg bare konstaterer det. Fritid er ikke hva det en gang var. Så sent som i forrige uke måtte jeg le av meg selv der jeg satt på potta med døra åpen mens jeg vugget barnevogna med lillesnupp oppi. Har ikke bildebevis fra denne episoden, men alle >1-barnsforeldre vet at det stemmer.

 

Kvalitetstid

 

En av tingene jeg liker å bruke fritiden på er å trene. Før lille fersken kom til verden var jeg inne i en skikkelig god steam og sto opp før hanen for å trene. Jeg sto klar utenfor treningssenteret det minuttet nattlåsen ble skrudd av og jeg var tilbake før frokost.

Men så fikk man plutselig to små barn å sjonglere og da raste hele kabalen sammen og en stund har jeg kavet rundt i blinde uten å finne tilbake til rytmen. Derfor gjelder det å tanke nytt. For min del trenger jeg absolutt ikke å sette av en halv dag på treningssenteret for å føle at jeg får trent, det holder lenge med en joggetur, noen push-ups og et par spensthopp.

Og det var først nå i helgen at jeg endelig kom opp med en genial løsning: Gjør barna til en del av treningen!

Jeg hadde helt glemt joggevogna jeg kjøpte for rundt to år siden som bare har stått og støvet ned på bakrommet. Den passer jo helt perfekt for en liten pjokk som er glad i fart og spenning! Sitte foran mens pappa løper bak og er motor, det er jo topp stemning! Han får frisk luft og action, jeg får ekstra motstand og tid til å trene. Genialt!

 

Tommel opp :-)

 

For å gjøre treningsøkten komplett kan man alltids slenge på et par push-ups og sit-ups også. Nå tar ikke dette så fryktelig lang tid, men også her kan man selvfølgelig ta med barna for økt motstand og glede. Take it away, Fersken!

 

Push-ups med nesekos på hver repetisjon

 Sit-ups med "vektskive" for økt motstand og kos

 

Squats og baby på strak arm i én og samme øvelse

 

Tar man med seg et av barna i dusjen etterpå har man dessuten gjort unna dagens badeøkt også. Dermed har man på en liten time rukket å slå en hel haug med fluer i en smekk. Trening, tur og triveligheter i én pakke, det får bli dagens stalltips til alle småbarnsforeldre som kjenner tidsklemma kile i nakken :-)

 

/ God tur!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvorfor jeg hater Snapchat

Det er samme greia hver eneste gang. Jeg ramler over noe artig å ta bilde av og tenker engasjert at jeg endelig har noe som er verdig en snap. Glad og entusiastisk fisker jeg opp mobilen, klar for å snappe i vei.

Mens jeg finner frem mobilen begynner jeg å tenke på om jeg skal legge til noe tekst, hvem jeg skal sende snappen til, om jeg skal tegne på noen artige detaljer eller bare sende den au naturel.

Så er jeg klar, nå skal hverdagen snappes. Dette blinkskuddet fra min hverdag, enten det er en artig person jeg ser på toget, et par nye sko, en fasan på et jorde eller fredagstacoen som står klar. Hva enn det er, nå er øyeblikket her. Nå skal det snappes!

Men så ...

Hver eneste gang ...

Hva skjer da..?

 

Samme sure trynet hver eneste gang!

 

Er det bare jeg som er gammel eller skjer dette med alle? Uansett ... det funker ikke lenger. Jeg orker ikke alltid måtte se det samme sure trynet hver gang jeg prøver å ta bilde av noe trivelig. Jeg orker rett og slett ikke å se mitt eget "fikle-med-mobilen-med-steinansikt"-uttrykk flere ganger. Sorry Snap, det er slutt.

For å gi dette innlegget en litt positiv avslutning og sparke i gang helgen på best mulig måte, legger jeg ved et rykende ferskt bilde av en smilende plutt som gir tommel opp :-)

 



/ Men for f...

* Følg Steinansikthjerte på Facebook *

... eller Instagram.

... bare ikke Snapchat :-P

Garantert fredagsstemning

Jeg sitter helt på enden av sofaen, forvist til det borteste hjørnet slik at plutten kan ha 99 % av sofaen for seg selv. Må ha tumleplass, må vite. Så klatrer han opp på sofaryggen. Mer tumleplass.

 

Ikke tenk på meg, jeg bare står her jeg. Skal ikke gjøre noe jeg..

 

Så står han der og ruver, rolig som skjæra på tunet. Jeg ser på ham og lar meg selvfølgelig ikke lure av det lure lille smilet. Jeg vet hva som kommer. Han står uskyldig i hjørnet og skuer utover sitt kongerike, en sofa uten hindringer, et gulv fullt av puter. Han står og vurderer forholdene litt, kjenner hvilken retning vinder blåser, måler avstander. Så hopper han.

 

Wiiii!


Han deiser ned i sofaen med et dunk og en trillende latter som smitter. Jeg elsker å se ham kaste seg ut i leken, bekymringsløst som bare et barn kan. Helhjertet og uten en eneste bekymring. Så ser han på meg, smiler stort og gjør det igjen. Og igjen.

 

Hoppla!


Skulle veldig gjerne likt å gjøre det samme, hoppe ut i livet, bekymringsløst som et barn og kjenne at jeg svever.

Men da hadde vel sofaen knekt.


 

 / God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En blidfis i bamsepysj

Jeg står på kjøkkenet med søvnen hengende tungt på øynene. Må ha kaffe, men orker liksom ikke helt starte i gang maskineriet. Kjenner fortsatt at det knekker i kroppen og gjespen sitter løst. Radioen i bakgrunn står på lavt volum, ikke helt klar for de store overraskelsene.

Foran meg ligger et par brødskiver og et assortert utvalg pålegg, men jeg kommer liksom ikke helt i gang. Smører prim på måfå, skjærer ost uten å helt vite hva jeg skal med den.

 

C´est moi (nesten)

 

Så hører jeg den knirker i babycallen. Jeg spisser ørene, så hører jeg det dunker i gulvet. Så et knirk i døra oppe og så en serie raske tasselyder over stuegulvet. Noe er på vei. Så dunker det nedover trappa. Ett og ett trappetrinn, taktfast og bestemt. Dunk, dunk, dunk.

Jeg kjenner smilet komme og solen stå opp, vet hva som kommer. Jeg holder blikket festet mot brødskivene og begynner å nynne høylydt for å gi lyd fra meg, later som jeg ikke får med meg hva som er i ferd med å skje.

Det knirker i grinda nederst i trappen og så hører jeg små sokker som tasser raskt mot kjøkkenet. Så hører jeg det:

- Hei hei!

Jeg snur meg og der står plutten og stråler som en sol med et smil som kan glede en hel verden. Jeg setter meg ned på huk og åpner armene. Han løper mot meg og kaster seg inn i klemmen. Så løfter jeg ham opp på armen, viser ham at frokosten allerede er på vei og gir ham et stort smask på kinnet.

Og vipps var solen oppe og behovet for kaffe forduftet. Ingenting starter dagen som en helhjertet blidfis i bamsepysj.

 

 

/ God morgen!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

... og Instagram :)

En hyllest til bollekinn

Jeg lener meg inn og kjenner nesa lande mykt. Deretter munnen. Så ligger de der en liten stund og varmer seg på en myk og deilig pute. Så veldig myk og god. Så kjenner jeg duften av karamell, en lukt som bare små bebiser har. En fortryllende lukt av nytt og nysgjerrig liv. Av kjærlighet og glede.

Jeg kysser deg på kinnet og du svarer med et smil. Jeg ser på deg og sier navnet ditt. Du ser meg inn i øynene og etter et sekunds betenkningstid svarer du med nok et smil og begynner å bable i vei. Jeg skjønner kanskje ikke hva du sier, men det er ikke så farlig, jeg skjønner hva du prøver å si. Du prøver å si at du er glad i meg. Jeg trenger ikke ord for å forstå sånt, jeg ser det i øynene dine.

Og du ser det i mine. Derfor lener jeg meg inn for nok et smask og lukten av karamell.

 

 

/ bollekinn <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ferskens moteshow

Nå som jeg har blitt nominert til priser i flere ulike kategorier under årets Vixen Blog Awards, synes jeg bare det er rett og rimelig at jeg også begynner å skrive litt mer om mote. Jeg driver jo tross alt en blogg og hva er vel en blogg uten litt smakelig fashion?

Så, here goes.

 



Dagens modell er altså lille Fersken og som vi kan se har, så har hun tatt på seg et stilig antrekk som bare roper ut "No e æ klar for å fæst!". Kombinasjonen brunt og gult er jo helt tidløst og går sammen som peanøttsmør og syltetøy. Buksen er sydd i et mykt og deilig buksestoff, mens genseren er av klassisk froté i en dus, pastellfarget og utvasket gulfarge vi gjerne kjenner som "arvegult".

Vi ser også her at hun ikke er redd for å bruke merkeklær, i dette tilfellet er det vel en tiger vi ser på brystet. Hår og sminke har hun faktisk gjort selv og går her for en klassisk naturell-look. Smoky eyes er ut i år og nå er det bustesveisen som virkelig kommer for fullt

Sokkene er hentet fra arvehylla og er laget i varmende ull. Kan også være bomull. Eller polyester.

En annen detalje her som man legger merke til er den pikante bruken av hette. Hette har jo lenge vært en utskjelt del av genseren, men en av årens heteste trender er absolutt å ta hetta tilbake.

 



/ Passion for fashion?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fysj som tiden flyr

Tomt for pysjer på badet igjen. Ingen krise, skapet er fullt.

- Vent her et sekund, okei?

Jeg lar plutten ligge på stellematten mens jeg smetter inn på rommet hans for å finne en pysj. Skal vi seeee, pysj pysj pysj. Der ja! Nei vent, den er jo altfor stor.

Så jeg leter videre, finner ingenting. Bare stillongs og gensere. Det var da veldig så ulogisk det skulle vært organsiert her da, det er jo ingen av de plaggene her som passer! Hvor er alle pysjene jeg kjenner igjen? Den hvite helpysjen med små Ole Brumm-figurer på? Den stripete blå, den todelte løvepysjen og selvfølgelig den hvite med "I <3 mum & dad" på? Bah.

Alt jeg ser er en stripete mørk med dinosaurer på. Den har jeg aldri sett før. Den er jo aaaltfor stor, herregud, den kan jo passe på Christina! Jeg sjekker nakken. 98/104 ja. Hehe, yeah right. Men søren heller, jeg har visst ikke noe annet. Vi prøver.

På stellematten ligger plutten og prater for seg selv og gnikker seg trøtt i øynene, klar for senga og enda ikke overtrøtt, helt perfekt timing.

- Okei plutten, nå kan du glede deg, for i kveld har pappa med seg en helt nyyy pysj!

Jeg må liksom selge den inn litt ekstra som noe fint når jeg vet at den kommer til å sitte på ham som en nedarvet konfirmasjonsdress.

Men neida. Jeg smetter på ham både topp og bunn og de sitter som støpt. Hva skjedde?

Lille pjokken vår, du som en gang var så liten, du er ikke i ferd med å vokse fra oss? Jeg tar en ekstra titt på pysjen og ser at den jo faktisk er litt skrukkete her og der. Puh, så er det en arvepysj. Jeg puster lettet ut, for det betyr at den nok er vasket, tørket og vasket igjen i en årrekke og derfor har krympet minst 17-18 størrelser.

Så er ikke tiden helt moden for å hoppe opp nok en størrelse enda. Puh, det var bra, for jeg er ikke klar for å gi slipp på Ole Brumm-pysjen og gå over til hodeskaller og Lynet McQueen helt enda ;-)

Jeg vet at du vokser i rekordfart og kommer til å være høyere enn moren din i løpet av våren, men for nå vil jeg bare at du skal være vår lille plutt. Bare en liten stund til.

 

Fra liten baby til altfor stor for stellematta på null komma svisj. Fysj, som tiden flyr.

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Pappa & Pluttens sviskekake

Etter en lang morgen med lek og moro i sofaen, fant plutten og jeg ut at vi skulle piske sammen en kake til mormors bursdag i dag. Såpass fortjener man på den store dagen! Så derfor, opp på kjøkkenbenken, frem med slikepotten, her skarre bakes!

 

Klar for å bake :)


Ingrediensan


Prepare to die, kremfløte

 

Litt høyt når vispen går på full turbo

 

Og på 1-2-3 ...

 


Presto!

 

Dett var dett, lett som en plett. Kaken er for øvrig sukkerfri, enkel å snekre sammen og smaker helt nyyyyydelig!

Pappa & Pluttens sviskekake slo godt an i bursdagslauget også, spesielt hos plutten selv som var så stolt over eget håndverk at han forsynte seg både to og tre ganger ;-)

 

Få en påtår kaffe erru grei, må ha noe å skylle ned kaken med.

Vet ikke om det er interessant med oppskrift og den slags, men sleng igjen en like og/eller kommentar hvis du kjenner sviskesuget, så skal jeg selvfølgelig fikse det :-)


/ Hai fai!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære trassalder

Nå som plutten nærmer seg sin tredje bursdag har livet gått fra å være forfriskende enkelt til å bli et forvirrende virvar av nye rutiner. Kjære trassalder, hvorfor må du gjøre ting så komplisert?

 

Noen dager.. ;-)

 

- Kan jeg gå ned trappa nå?

- Nei, pappa vente.

- Nei? Okei ... hva med nå da?

- NEI! Vente.

- Nei nei, sorry, ikke rop da. Sukk ... hva med nå da?

- JA! Nå pappa komme.

- Supert, da kommer jeg!

Jeg vet ikke om det er ham eller alderen jeg skal skylde på, men noe er det. Nye rutiner dukker opp hver eneste dag og de virker like tilfeldig som de er blodig alvor. Hvis jeg skal stå og vente på toppen av trappa til han har kommet seg ned så må jeg gjøre det. Ellers faller hele verden sammen.

 

- Prrrim!

 

Så kan man jo selvfølgelig prøve å kjempe imot og si at sånn gjør vi det ikke her i huset, her er det fattern som bestemmer, men det er ofte så veldig lite verdt det. Som den dagen jeg kjørte ned bakken til venstre for huset, isteden for opp bakken til høyre som plutten ville. Raskt oppsummert: Da var den dagen ødelagt.

Jeg trodde bare han ville være muggen i noen få sekunder, men neida. Man skulle trodd jeg hadde kastet favorittbamsen hans på bålet. Hele veien til kjøpesenteret ble en veldig merkelig duett av ABBAs "Super trouper" på radioen og frustrert guttebråk i baksetet. Jeg tenkte det ville gå over, farlig kan det ikke være at jeg kjørte "feil". Joda. Det var helt krise faktisk.

Og den kampen er det vel egentlig ikke noe poeng å ta. Jeg vet at man ikke skal skjemme bort barna altså, men jeg vet også at det ikke lar seg gjøre å forklare en to-åring på en rasjonell måte at veien ned til venstre er akkurat like bra som veien opp til høyre. For det er den ikke. Ikke på noen som helst måte.

Det er i det hele tatt en ganske underholdende og noe frustrerende prosess å knekke disse kodene for nye rutiner. En dag er det plutselig helt feil å servere yoghurtbegeret på kjøkkenbenken og han har nye krav og ønsker. Men det er jo ikke alltid han helt vet hva han vil selv eller har ordene på plass som kreves. Så er man i gang med en skikkelig gjettelek for å finne ut hva som ønskes. Det blir en slags 20-spørsmål-prosess med en bestemt Knut Borge som nekter å gi fra seg et eneste hint.

Slik som her for noen dager siden. Jeg visste at han ville ha mat, men ikke hva. Så da lukket jeg bare opp kjøleskapet, pekte på en og en ting helt til jeg traff blink:

- Skal vi seee.. hva er det vi har for noe godt her inne da.. Hva vil du ha da?

- Den! sa han og pekte inn i kjøleskapet fra avstand.

- Jaha ja, sylte?

- Nei, den.

- Røkelaks?

- Nei, den.

- Seterrømme?

- Nei, den.

- Åååh, du mener yoghurten?

- Nei, den.

- Hva da, den?

- Den der.

- Primen?

- Ja, prim!

- Oookei prim ja. Vil du ha en brødskive med prim?

- Nei, ikke brødskive.

- Nehei nei ... knekkebrød?

- Ja, knekkebrød!

- Supert! Det var ikke så vanskelig. Kom da, så kan du få den på kjøkkenbenken.

- Nei, ikke.

- Men du sa jo ...

- Nei, ikke.

- Åååh, ikke kjøkkenbenken. Spisebordet?

- Nei, ikke.

- Stua?

- Ja! Prim i stua!

Og så løper han smilende i vei inn til stuebordet, klar for å bli servert sin nye rutine. Med prim denne gangen. Neste gang kan det bli røkelaks. Eller sylteagurk. Eller hva som helst annet, gjerne noe vi ikke har i kjøleskapet for å gjøre det ekstra utfordrende.

 

 
I går: Røkelaks i stua. I dag: Peanøttsmør, prim, syltetøy og banan på kjøkkenbenken.

 

Men så er det også ekstra gøy at han faktisk begynner å ta sine egne valg, få sine preferanser og stå for det. Og stå for det, ja det gjør han med brask og bram.

Som sagt så vet jeg ikke om dette er begynnende tegn på trassalder eller bare hans personlighet, men jeg liker å tro det er en god miks av begge. Spennende er det uansett, for jeg vet aldri når jeg tråkker rett ut i et minefelt. Det gir meg også muligheten til å få litt hjernetrim ved å knekke nye koder hver eneste dag.

Og det kommer godt med, for etter snart tre år med barne-tv, Drømmehagen og Lille Jack har hjernen min blitt til gugge og senket intellektet med minst tre-fire hakk. Før leste jeg sofistikerte bøker og var et oppegående menneske, nå ser jeg på Ullared og ler hjertelig av prompehumor. Så i takt med at plutten blir smartere for hver dag, blir jeg bare dummere.

Så takk, kjære trassalder, takk for at du drar meg opp av søla og tvinger meg til å tenke. Selv om jeg frykter at vi nå har kommet til krysningspunktet der plutten nå er smartere enn meg, så hjelper du til med å holde meg på et nivå der jeg i hvert fall slipper å leve i frykt for at jeg en dag låser meg inn på badet og må ha hjelp for å åpne opp døra igjen.

 

/ pappa dum

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Store ord i liten skrift

Plutten har alltid vært glad i tall og bokstaver og her for noen dager siden kom det første virkelig store gjennombruddet.

Jeg satt litt tilbakelent i sofaen og dikterte mens jeg trodde han bare drodlet uforståelige kruseduller, men så kvakk han til når han innså hva han hadde gjort og så på meg med verdens stolteste smil.

Det er kanskje ikke så lett å se hva det står, s´en ser litt ut som et tre-tall og jeg ser han har arvet håndskriften til far sin, men den lille skriften er likevel så ufattelig stor. Det er en helt fantastisk følelse når man forventer å finne krusseduller, men innser at den lille pjokken har skrevet sitt eget navn for aller første gang.

 



Rettelse: Verdens nest stolteste smil ;-)

 

/ P.S. Ja, teksten er klippet ut og rammet inn.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fint sagt om nytt år

I jungelen av nyttårsforsetter og store ord er det forfriskende å se noen som setter det nye året på plass :-)

For nå som et nytt år har veltet seg over oss er det veldig mange som slenger om seg med lovnader og lovord. Endelig har året kommet da man skal bli en langt bedre person enn i fjor. 2014 var kanskje midt på treet, men nå skal alt bli så flott og fint. I år igjen, akkurat som i fjor. Og året før det.

 

 

Derfor er det så forfriskende å lese tankene til en som ser på det nye året med realistiske øyne.

I innlegget "Kjære 2015" tar Karianne Gamkinn, også kjent som Mammadamen, et oppgjør med det nye året allerede før det har startet. Hun setter det nye året på plass og gir det realistiske forventninger til hva det kan forvente av henne. I tillegg til å være gledelig velskrevet synes jeg hun gir en kjempefin og treffende beskrivelse av hvordan det føles å være småbarnsforelder.

Starten sier vel alt: - "Kjære 2015, jeg vet hva du prøver på akkurat nå! Jeg vet at du prøver å lure meg og få meg til å tro at du er annerledes".

Jeg digger at hun legger opp til et realistisk løp uten vidløftige visjoner som aldri kommer til å innfris, slik som at hun allerede nå vet at stresset noen dager vil bli for mye for henne til å ikke ende opp med "å ryke på en trepakning med kinderegg en hverdags kveld".

Anbefaler varmt å lese hele innlegget som sitter godt i magen for oss småbarnsforeldre :)

-> Les hele innlegget her - Kjære 2015

 

/ high five for et realistisk nytt år ;-)

Vil du noensinne huske?

Den kvalmende følelsen kommer snikende og kryper inn under huden før jeg rekker å reagere. Og når jeg først har tenkt tanken, så blir jeg ikke kvitt den.

Jeg ser på deg og jeg hører deg. Ser det store smilet ditt der du ligger og babler i vei og ler av ting vi tuller med. Ler så helhjertet at det fyller hjertet med sommerfugler. Du snakker til meg, jeg svarer og vi forstår hverandre. Kjenner hverandre som bestevenner. Jeg forelsker meg i øynene dine og ser et blikk fylt av ren glede. Du smiler med hele ditt vesen, slik bare et barn kan. Ingen mørke skyer som skygger for solen. Og jeg smiler tilbake. Et smil som sprer seg fra langt nede i hjerterota.

Men så slår det meg. Treffer meg i brystet som en rambukk:

Du vil ikke huske noe av dette du.

Alt dette som betyr så mye for meg, alt dette som definerer hvem du er. Alle opplevelsene som gjør meg til verdens lykkeligste mann og de små øyeblikkene som får det til å blomstre i hjertet av glede. Alt dette jeg aldri vil glemme. Du vil ikke huske noe av dette du.

 

 

På et eller annet tidspunkt vil det kanskje falme for meg også, for du vil jo endre deg i takt med tiden og vokse til å bli noe annet enn du er nå. Fortsatt deg selv, men likevel ikke. Ikke dette. Og da vil jeg se på deg som den du er da, men akkurat nå er du den du er nå og den du er nå er helt perfekt.

Og jeg vil så gjerne at du skal huske disse fantastiske øyeblikkene vi har sammen. Jeg vil så gjerne at du skal kunne se deg selv fra mine øyne. Oppleve den fantastiske gleden som er deg. Ønsker så gjerne at vi kan prate om dette når du blir eldre, se tilbake på disse dagene og gjenoppleve dem sammen. Men det kommer aldri til å skje, ikke på den måten.

Vi kan se på bilder, jeg kan gjenfortelle hvordan det var, men for deg vil dette for alltid være som dugg for solen. Alt dette jeg aldri vil glemme. Jeg vil så gjerne at det ikke er sant, men samtidig så vet jeg det. Du vil ikke huske noe av dette du.

Og det skjærer meg i hjertet.

 

 

Men jeg klinger meg til et halmstrå av håp.

For alle disse tingene vi opplever nå, de er ikke bare opplevelser og kortlevde minner, de er jo også byggeklosser. Viktige deler av den du er og kommer til å bli. Din identitet, din fremtid og person bygger vi sammen her og nå, du og jeg. Den formes litt for hver dag som går, en liten bit av gangen. Og alle disse øyeblikkene av glede, latter og kjærlighet er små møbler i ditt hjertes settekasse som du vil bære med deg resten av livet.

Og det gjør meg atter glad og fyller meg med håp. For ingen kjærlighet går noensinne tapt, den lagres i hjertet og former deg som person. Du vet det kanskje ikke selv, du vil ikke huske noe av dette du, men lytt til hjertet ditt. Det vet.

Det beste jeg kan gjøre nå er å være her når det skjer, virkelig være her. Fange de små øyeblikkene som betyr så altfor mye. Ta det inn og lagre det. Og en vakker dag, når du er klar, vil jeg fortelle deg om det og du vil forstå at det var øyeblikk verdt å leve for.

Smilet du gir meg nå vil kanskje ikke vare evig, men båndet, gleden og kjærligheten vil være med deg for alltid.


 

/ hilsen pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vanndamp og kjærlighet

Et av de rareste fenomenene som oppsto i løpet av 2014 var den veldig overraskende trenden "Slow TV". Da NRK en gang i tiden startet med å filme Bergensbanen minutt for minutt, trodde jeg det hadde klikket i vinkel for godtfolket i krinken. Men neida, de var bare forut for sin tid og trendsettende, for plutselig ble slow-tv en kjempehit.

Siden den gang har vi fått gleden av å se hurtigruten minutt for minutt, hele landet filmet på langs fra helikopter, sjakk, enda mer sjakk, nordlysjakt, 24-timetimers dekning av en stein (Mannen) som kanskje ville rase ned (men som ikke gjorde det), strikking og sist men så absolutt ikke minst: Salmemaraton. Jeg mistet munn og mæle da jeg innså at NRK uten å tulle hadde planlagt et 60-timers salmeparty der samtlige 899 hits fra salmeboken skulle spilles gjennom.

 

Bare 867 salmer igjen, dette blir moro!

 

Og det fikk meg til å tenke: Hva blir det neste? Først tenkte jeg at det ville bli en 24-timers dekning av en nymalt vegg som tørker eller en dokumentarserie fra en gryte med makaroni som koker. Opplev spenningen hele veien fra pakken blir åpnet til makaronien serveres på bordet, fordelt utover en 13-timers makaronispesial!

Men nå har jeg endelig funnet ut hva det neste store kommer til å bli: Skyer! For jeg vet ikke hva det er med skyer som får folk til å gå helt bananas på sosiale medier, men noe er det. Vi ELSKER skyer!

 

- Jeg elsker skyer! ... og deg også da. Glemte nesten det.

 

Da perlemorsskyene dukket opp på himmelen noen dager før jul tok det i hvert fall helt av på instagrammen min. Jeg så et to-sifret antall skybilder på rappen før jeg forsto at skyer kanskje er noe av det som kanskje opptar oss nordmenn mest.

Noen dager før jul altså, ganske nøyaktig samme dag som jeg var ute og kjøpte juletre. Men hva får folk til å gå mann av huse? Ikke bilder av koselige julegater, julegløgg eller julekos. Neida, skyer. Skyer overalt.

 

SKYER!!!

 

Så derfor vil jeg bare si, kjære NRK eller VGTV, hvis dere kan høre meg, her skal dere få en idé til et program som kommer til å ta Norge med storm: Skyjegerne! Vi følger et team med eksperter som klatrer langs land og strand, svømmer over fjorder og går over fjell for å finne landets beste skyer. Jeg tenker 19 episoder, en for hvert fylke.

Hver episode kan lett dras ut i rundt 4 timer, der tre av timene består av et stillkamera som står helt stille og filmer himmelen. Den siste timen går med til å prate med en eller annen lokal krokrygg med en uforståelig dialekt som tatt rett ut av en episode av "der ingen kunne tru at nokon kunne bu". Han kan selvfølgelig prate ustanselig om ulike fun facts fra skyenes fascinerende verden.

Ikke legg inn for mye action i det forresten, sånt liker vi ikke. Om det ikke dukker opp en sky på en time eller tre, så gjør ikke det noe, for vi elsker å vente i spenning. Kanskje legg inn et par innklippsbilder her og der av Lars Monsen som drar seg i skjeggstubbene, men ikke så mye mer enn det.

Og hvis Monsen er opptatt har dere mailen min. For jeg er jo som alle nordmenn jeg, ser jeg en god sky så må jeg bare knipse i vei og fortelle alle vennene mine om det ;-)

 

Sky i solnedgang (foto: meg sjæl)

 

/ Skyjegerne - Gullruten 2015?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tidenes feteste nyttårsaften

Det lå an til å bli en heller stusselig nyttårsaften. Gjestene meldte avbud på grunn av sykdom uka før, og vipps så sto vi der uten planer. Og uten mat. Men likevel skulle det vise seg å bli tidenes kanskje feteste nyttårsaften.

Jeg har alltid hatet nyttårsaften. Bare masse mas og pes for å komme seg til en eller annen klam fest med en drøss ukjente mennesker og venners venner, stivpyntet og striglet bare for å spise tørr kalkun og drikke overpriset champagne. Så må man ut en times tid for å fryse nøttene av seg mens man klemmer folk man aldri før har snakket med, for så å gå inn og snakke om hvor fort tiden går, at vi er blitt et år eldre og hva vi gjorde forrige nyttårsaften.

Det er en av de tingene som er så fint med å ha barn. Det gir deg en utmerket unnskyldning for å bli i sofaen om man ikke føler for å gå ut. I år hadde vi jo faktisk planer på nyttårsaften, men de gikk i knas i siste liten - og da er det så fint å kunne slå seg til ro med at det nok uansett er fint å slappe av hjemme med barna. Og bikkja, for han er jo dritredd for fyrverkeri.

 

Dritredd ... #badumtss

 

Så da ble det å ta seg en tidlig kveld, bare roe ned. Se litt på tv, ta det piano. Topp stemning.

Men ingen nyttårsaften uten et skikkelig nyttårsmåltid og når man plutselig må svinge seg i siste liten for nye matplaner, så finnes det ingen kalkuner tilgjengelig under 17 kilo. Og det blir litt mye for to voksne. Så, hva gjør man? Æsj, vi bare dropper det. Vi kjører egg og bacon eller noe.

Men så, som en reddende engel på en hvit hest, kom oldemor til unnsetning. En rask telefon og vipps så var det gjort. Noen timer senere sto oldefar på døra med kurven full av mat. Saftig kalkun, saus, stuffing, mandelpoteter (ferdig skrellet!) og waldorfsalat. Alt hjemmelaget, alt helt nydelig. Halleluja!

Resten av kvelden er det ikke egentlig stort å si om. Med middagen unnagjort, ett barn på babycall og ett barn dinglende sløvt fra puppen til mor slang vi oss ned i sofaen med et assortert utvalg nei-mat og 90-tallsslageren "Sleepless in Seattle".

 

Classic <3  (foto: Hellogiggles.com)

 

For å sette et skikkelig punktum for julens ufyselige matuvaner,gikk vi for et skikkelig kalas av snop, tykkskap og e-stoffer. Absolutt ikke noe å skrive hjem om og kanskje ikke den kuleste nyttårsfeiringen i byen, men så absolutt den feteste. Og jeg mener, det må da værra lov å kose seg litt.

Så tok fattern med seg kameraet ut for å ta bilder av fyrverkeriet, før vi traff puta rundt halv ett. Et suss rundt midnatt ble det jaggu også. Som nybakt tobarnsfar er det ikke hverdagskost med et skikkelig smask på truten, så da var jeg egentlig godt fornøyd med kvelden og kunne gå til sengs med et smil.

Det er klart, man føler seg jo litt som en pensjonist når man ligger og leser bok på sengekanten rett etter midnatt på nyttårsaften og lurer på om ikke fyrverkeriet skal gi seg snart, men hey.. Det føltes i alle fall veldig, veldig riktig ;-)

 



 

Ute og tester nye funksjoner, takk til Tore Hansen for tips :-)

 

/ Godt nytt og hipp hipp!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Når du sover

Jeg lukker døren bak meg. Sakte, forsiktig, varsomt. Jeg venter et minutt eller to, lar øynene venne seg til mørket. Hører på lyden av deg, lager ingen selv. Sniker meg bort til sengen din og titter over kanten. Der ligger du. Fredfull, rolig og perfekt.

Jeg tar tak i dynen, brer den over deg og sørger for at fingrene mine stryker over skulderen din på veien. Må bare kjenne varmen fra deg. Jeg vet ikke om du egentlig trenger dynen i kveld, det er ikke så kaldt, jeg vil bare så gjerne bre over deg. Være der for deg, ta vare på deg. Vise at jeg passer på deg, selv når du sover.

Du smatter urolig og vrir på deg, så jeg lister meg stille vekk. Hører at du finner roen igjen og sovner før varmen fra deg har forlatt fingertuppene. Lyden av rolig pust fyller rommet med en harmonisk trygghet som sniker seg inn i hjertet og gjør meg varm, stolt og lykkelig.

Jeg vet ikke om du egentlig trenger det, men jeg trenger det. Trenger å bre over deg for å se deg, føle deg og høre deg en siste gang før dagen er omme.

 

 

/ Sov søtt, lille plutt

P.S. Synes du Pappahjerte fortjener å bli Årets Nykommer eller Årets Livsstilsblogg på Vixen Blog Awards? Klikk her for å stemme :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mamma sover

Små barn er overraskende smarte. Irriterende smarte noen ganger faktisk.

Her i huset er det alltid plutten som våkner først om morgenen. Så hopper han ut av senga og vekker meg. Så tasser vi ned og lager frokost mens lillesnupp og frua sover videre så lenge som mulig. Derfor prøver jeg alltid å holde støynivået nede på morgenkvisten, slik at jentene kan få hentet inn all den tapte nattesøvnen de kan.

Men plutten vil så gjerne opp til mamma og vise henne plastelinakreasjoner og andre ting. Men da svarer jeg alltid det samme. Ikke gå opp trappa, mamma sover. Ikke slå med dørene, mamma sover. Ikke bråk så fælt a, mamma sover.

 

Ikke hopp så fælt a, mamma sover

 

Ofte tar vi oss gjerne en tur ut, enten for å gå tur med vovsen eller kjøre en sveip for å gjøre unna noen ærender. Det var akkurat det vi gjorde her en dag da plutten plutselig liret av seg noe som både var smart, frekt og sjarmerende.

For her en dag var vi ute på kjøretur, bare han og meg. Jeg foran, han bak. Som oftest pleier jeg å prøve å holde praten gående for at han ikke skal kjede seg bak der, men denne dagen var han travelt opptatt med leketelefonen sin og var ikke spesielt interessert i å prate med fattern. Så da begynte jeg å synge med til radioen. Først litt lavt, deretter litt høyere.

Etter hvert som selvtilliten steg sang jeg både høyt og stolt. Ganske fornøyd med egen stemme satt jeg og funderte på om jeg skulle vurdert å melde meg på Idol et år, med da smalt det plutselig fra baksetet.

- Pappa?

- Ja?

- Ehm ... pappa?

- Jaaa?

- Pappa ... ikke synge, mamma sover.

 

Snakk om å knuse drømmene til folk! Samtidig er jeg også litt stolt over pjokken som klarte å pønske ut en så enkel og genial plan for å få fattern til å klappe igjen brødsaksa. Skyld på at mamma sover. Litt smart, litt frekt, men mest sjarmerende.

Så da ble det å skru av radioen og innse livets kjipe realiteter: Jeg har en sangstemme som kan få en 2-åring til å bruke sin egen mor som unnskyldning for å slippe å høre mer. Det burde være et greit hint.

 

Aldri mer av dette :-/

 

/ stille som en østers

* Følg Pappahjerte på Facebook *

P.S. Hvis du synes Pappahjerte fortjener tittelen "Årets Nykommer" eller "Årets Livsstilsblogg" under årets Vixen Blog Awards, pliis bruk 6 sekunder på å gå inn her og stemme på meg :) Klikk her for å stemme

Nær-døden-opplevelse

Sto på badet i går kveld og pusset tennene. Ved siden av meg sto frua og gjorde det samme. Så sa jeg:

- "Jeg ser at Komikerfrue har begynt å jogge igjen".

Hun svarte ingenting. Bare stirret. Det blikket, du vet, som en truet slange før angrep. Duringen fra den elektriske tannbørsten ble som den raslende lyden av en klapperslange. Og jeg forsto: Ingen brå bevegelser nå. Bare beveg deg sakte og gå rolig ut fra badet. Rooolig.

 

At det var?!


Ja ja, da vet jeg det i hvert fall. 10 uker siden fødselen, men tydelig at noen ikke er helt der enda. Greit å vite. Tror kanskje jeg bør ligge lavt et par dager, vet aldri når en sånn kommentar kan komme tilbake og bite meg i ræva.

Fillern også, nå som romjulen gikk så fint og allting. Dumme mannnen.

Les også: Dumme ord fra en dum manns munn

/Hai fai!


P.S. Pliiiis stem på meg hvis du synes jeg fortjener tittelen "Årets Nykommer" eller "Årets Livsstilsblogg" under årets Vixen Blog Awards.

Klikk på bildet for å stemme :-)


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 16 - Radiosnutt

Bak luke 16 finner vi to små radiosnutter, for på fredag hadde jeg nemlig den store glede og ære av å få besøke det kjempetrivelige fintfolket i NRK for å prate litt om julen, Vixen Blog Awards og alt det der.

 


Jeg hadde blitt invitert dit mot at jeg tok med meg en liten pyntegjenstand som jeg kunne henge radiostudioets juletre og fortelle en personlig historie som hører med gjenstanden.

Valget falt til slutt på en pepperkake som plutten og jeg hadde bakt tidligere i uka, Med den fulgte en historie om en av mine aller beste juleminner.

 

 

Siden kaffen var god og stemningen på topp, ble jeg sittende i studio også over nyhetspausen og ble jaggu med på to ulike klipp :-). Og de kan du selvfølgelig høre her.

 

 

Hør klipp 1: Pepperkaker og juletradisjoner

Hør klipp 2: Vixen Blog Awards og stikk i siden til Caroline Berg Eriksen

Og du.. hvis du har lyst til å være en engel og stemme på meg for årets Vixen Blog Awards i kategoriene Årets Livsstilsblogg og Årets Nykommer, så gjør du det ved å klikke på bildet under:

 

Får du ikke opp bildet? Klikk her for å stemme


/ High five, 8 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Da Nora kom til verden

Bedre sent enn aldri, her kommer endelig fødselshistorien fra da Nora kom til verden.

 


 

- Tror du jeg rekker håndballtrening eller? 

Det var onsdag kveld, 15. oktober. Jeg sto i gangen med bagen over skulderen og trippet spent. I mange år hadde jeg gledet meg til å gjøre comeback på håndballbanen og endelig var kvelden kommet. Men noe annet var i gjerdet, for i sofaen lå frua og pustet og peste som en illsint okse. I ni måneder hadde hun vokst og nå var magen stor som en luftig dunpute.

Vi var allerede fire dager over termin og frua hadde det siste døgnet kjent de første begynnende tegnene på at noe var på gang. Modningsrier. Ikke helt som vanlige rier, ikke helt som kynnere. Uproduktive rier som dukker opp i forkant av fødselen for å si fra om at noe stort er på vei.

Vi skjønte fort at det var snakk om modningsrier og tankene gikk tilbake til sist gang. Da ble det tre døgn(!) med modningsrier med påfølgende 13-timers fødsel som endte i et hastekeisersnitt. Ville det bli den samme tralten igjen? I så fall hadde jeg god tid til å dra på håndballtrening.

Les Mammahjertes gjesteinnlegg om da plutten kom til verden

 

Da jeg kom tilbake, sliten og svett fant jeg frua liggende i samme posisjon som da jeg dro. Fint, lite har skjedd. Det vil helt sikkert bli noen døgn med disse riene før noe skjer. Så da gikk vi og la oss. Klokka var rundt midnatt.

Etter få minutters søvn våknet jeg opp av en merkelig lyd utenfor rommet. Som om en hund sto og freste på utsiden. Jeg skjønte lite, men tasset ut for å se. Der lå Mammahjerte på sofaen og vred seg. Riene hadde tiltatt i styrke, noe var på gang. Jeg satt sammen med henne en liten stund før jeg ringte sykehuset.

Her passer det å skyte inn en rask forklaring. Da plutten kom til verden endte det i hastekeisersnitt blant annet på grunn av at han har fatterns karakteristiske hodeform som kort fortalt ikke er spesielt bekkenvennlig. Via ultralyd hadde vi allerede avdekket at den kommende babyen med stor sannsynlighet hadde samme hodefasong som storebror, og derfor hadde vi en avtale med sykehuset om at de skulle ha veldig kort responstid på å sette oss på keisersnitt hvis man så at det gikk sakte unna.

 


Flashback til 2012

 

Med dette som bakteppe var vi rimelig sikre på at det ville ende i keisersnitt og hadde prentet dette inn i hjernen. Vi så derfor ikke helt vitsen med å vente hjemme til behovet for hjelp ble akutt, og ønsket derfor heller å reise til sykehuset litt tidlig denne gangen.

Så jeg ringte. "Fullt, sier du? Men atte ... ikke det nei. Men vi har jo en avtale om at ... Ikke det nei? Kun akutte tilfeller ja. Den er grei."

Så da ble det å vente. Alle som har sittet med rieteller og holdt en vordende mor i hånden mens riene rir henne som en mare, vet at sekundene i denne perioden av livet sniker seg avgårde som en snegle i motvind. Hvert sekund er fylt med smerte, men det er ikke så mye mer man kan gjøre enn å vente. Vente på at rien skal gi seg, vente på at det kommer en ny, vente på at det skjer noe.

Etter et par timer med rietelling var intervallene endelig kommet ned i et røddig tempo for å ringe sykehuset igjen. Litt nølende spurte jeg frua om ikke vi skulle vente litt til, men det blikket hun sendte meg viste ikke så mye som et hint av tvil. Vi drar. Nå!

 

Og DER var det nok.

 

Det er morsomt å høre hvordan de ansatte på sykehuset umiddelbart hører det på stemmen din om det er akutt eller ikke. For når jeg ringte denne gangen rakk jeg ikke mer enn et par ord før hun avbrøt meg og ba oss komme.

Oj oj oj, nå skjer det! Vi skal bli foreldre igjen!

Ny telefon, denne gangen til svigers. Ikke hver dag man får gleden av å ringe noen kl. 03 om natten og si at de må pelle seg opp av senga. Få minutter senere var de på pletten og vi var ute av døra på null komma svisj.

I bilen på vei til sykehuset kom vi på at også sist gang spiste vi sushi rett før fødselen satt i gang. Kan det være noe ved den japanske fristelsen som igangsetter fødsler? Tankerekken fikk ligge, vi hadde langt viktigere ting å ta for oss. Noen hadde det veldig travelt med å komme ut.

Jeg husker så godt kjøreturen til sykehuset. Sjeldent har forskjellen oss i mellom vært større. I førersetet satt jeg og drakk kaffe, blid som en lerke og i kjempehumør. Vi skulle bli foreldre igjen! Ved siden av meg satt ballen og slet med sterke smerter fra riene som bare tiltok i styrke. I tillegg var hun trøtt, utmattet og ikke kjempeentusiastisk for arbeidsoppgavene som sto foran henne.

Gåturen fra bilen inn til sykehuset føltes lang som et vondt år, for det var kaldt og frua måtte stoppe hver tiende meter for å puste når riene ramlet inn over henne, men til slutt kom vi oss endelig inn og fikk satt henne i en rullestol.

 

Vel inne på fødestua begynner minnene å gå litt i virrvarr. Spesielt for frua. Jeg husker for så vidt det meste mer eller mindre i kronologisk rekkefølge, men frua har store problemer med å sette sammen detaljene. Kanskje ikke så rart heller med tanke på den freidige cocktailen av smerter, smertelindrende og utmattelse hun var utsatt for den kvelden.

Vi kom inn rundt kl.05 om morgenen og fikk beskjed om at det var 6 centimeter åpning. Vi fikk grønt lys og tommel opp, vi fikk bli. Det gikk mot fødsel. Første gang jordmødrene gikk ut av rommet, så vi på hverandre. Det er noe fantastisk, rart og skummelt over et sånt øyeblikk. Begge vet at i dette rommet skal det skje. Dette rommet som er helt ukjent for oss nå. Her skal vi være til et nytt barn har sett dagens lys.

Ikke lenge etter var fattern tilbake bak spakene på kardiotokografen. Det var et gledelig gjensyn med en maskin jeg ikke hadde sett på nesten tre år. Denne lystige maskinen som måler barnets hjerterytme og gir forvarsler på når riene er på vei og hvor sterke de er. På få minutter var jeg blitt en slags ekspert.

 


Dette betyr smerte ...

 

Tallene jeg fulgte med på gikk fra 0-100. Normalt sett lå det og vaket rundt 10-15 når det ikke skjedde stort, men så snart det begynte å stige var en rie på vei. Rundt 30 begynte frua å puste tyngre, rundt 60 klemte hun fingrene så hardt sammen at det knaste, rundt 80 kom et par banneord og på 90+ var det helt tyst, kun press og overlevelsesinstinkt.

Klok av skade lot jeg frua klemme på sykehusinnretninger fremfor min hånd når riene var på sitt verste, for sist gang holdt hun på å knekke alle småbeina i hånden min. Rutinert.

De neste par timene er det ikke egentlig stort å si om. Frua fikk etter en god stund epidural, og hun lå med rier som kom og gikk, mens hun dro nedpå grådige mengder lystgass. Jeg er litt usikker på hvor lenge vi satt slik og egentlig ikke kom noe særlig videre, men det må ha vært minst 3-4 timer.

 

Ikke verdens mest spennende utsikt heller ...

 

Ganske nøyaktig kl. 10.00 skjedde det noe dramatisk. Jeg ble sulten. Kjempesulten. Derfor gikk jeg ned til kantina på sykehuset og kjøpte med meg en pastasalat. Så satt jeg meg på min faste plass for å gnafle i meg de tørre, kjipe og ekstremt overprisede pastaskruene. Jeg ante fred og ingen fare, på tide nyte litt lunsj.

... men 3 sekunder senere ropte den ene jordmoren ut at fødselen var i gang! Jeg kastet fra meg pastafadesen og stormet til for å holde frua i armen. Pressingen kunne begynne, nå skulle det endelig skje! Men sukk, falsk alarm. Etter få minutter kom det nemlig en lege inn som sa noe sånt som at barnet ikke lå helt på bekkenbunnen enda (hva enn i pokker det må bety), så da ble det å avbryte pressingen og roe seg ned igjen. Tusan! Også midt i pastaskruene a gitt.

På dette tidspunktet begynte også far å bli sliten. Christina hadde i lengre tid ligget og slurpet i seg store mengder lystgass og så ca. like ruset ut som man gjorde på festival på slutten av 60-tallet. Her er beviset:

 

wbOdz8xjnt

 

På et tidspunkt var vi plutselig alene igjen i rommet. Ingen sykepleiere til stede, ingen jordmor, ingen lege. Frua lå og halvsov mens jeg kjedet meg veldig. Jeg hadde lenge tenkt hvordan lystgassen fungerte og begynte å synes såpass synd på meg selv etter en lang natt med nattevåk og en følelsesberg- og dalbane at jeg synes det var på sin plass at jeg også fikk litt "lyst" i livet. Så da ingen fulgte med snappet jeg til meg lystgassen og ga den et par skikkelige magedrag. Så smatt jeg tilbake i stolen. Ingen reaksjon. Det var skuffende.

3 sekunder senere var jeg et sted oppunder taket og fløt på lilla tåke mens en sel utkledd som Jørn Hoel spilte trekkspill utenfor vinduet. Okei, så ille var det kanskje ikke, men jeg følte meg rett og slett høy. Jeg reiste meg og gikk som på flytende puter ut på badet og måtte konstatere at jeg rett og slett var ruset. Så fniste jeg godt for meg selv, tisset litt og kom meg ut til frua. Så var rusen over. Søren. Vel vel, det var noen herlige, forløsende sekunder, men nå var det tilbake til arbeidet. Kan ikke risikere at legen stormer inn og der ligger jeg på gulvet og spiller solo på en luftgitar.

 

Lite som fristet i minibaren gitt ...

 

Rett før kl. 13 på torsdag ettermiddag begynte gamle Pete å lure på om det var på tide å be om en dobbel espresso rett i åra. Et flott sykehus som dette, det må da være mulig å få tell. Men DA ... da kom det. Jeg hørte det vel ganske med en gang at NÅ er det andre boller på gang. Epiduralen var skrudd ned fordi riene hadde flatet ut, og frua lagde nå lyder jeg ikke har hørt før, vel ikke på to og et halvt år i hvert fall. Jordmødrene tafset og orget, så kom beskjeden. Fødselen er i gang.

Jeg krøp helt opp til hodet til frua, klemte godt tak i henne og holdt i mot så godt jeg kunne når hun presset meg så hardt i armene at fingrene visnet. Inn i lystgassmasken skrek hun med en stemme jeg faktisk aldri har hørt før. Et helt vanlig primalskrik. Det var en så rar lyd at jeg er helt sikker på at den ikke lar seg kopiere med mindre man er i umiddelbar livsfare eller ved fødsel. Hun jobbet så hardt at blodårene eksploderte under huden og hun så ut som en blek utgave av Hulken.

Heldigvis tok det ikke lang tid med intens jobbing før det begynte å skje noe. Frua presset og skrek mens jordmødrene jobbet som to landslagstrenere for å få heie henne videre. Vi hadde vært forberedt på dette øyeblikket lenge og frua jobbet som en helt. Jeg så at hun var helt tom for energi, men likevel klarte hun å finne krefter helt innerst nederst i kjelleren og hente frem det hun trengte for å gjøre jobben. Jeg var så stolt at tårene meldte seg lenge før lilletuppa meldte sin ankomst.

 

 

- "Nå kommer barnet!" ropte jordmor og det første jeg så var et lilla hode med navlestrengen surret to ganger rundt halsen. I et lite sekund falt hjertet mitt ned på gulvet og knuste. Jeg var helt sikker på at noe var alvorlig galt, men jordmor tok raskt affære og snurret ut den lille tuppa. Navlestrengen hadde bare hengt løst rundt halsen og det var overhodet ingen fare, da ville de reagert tidligere.

I den siste prosessen av fødselen, de siste minuttene der alt gikk fort og hele verden egentlig bare var kaos så jeg ting. Rare ting. Veldig intime kvinnelige ting. Ting jeg helt sikkert kunne klart meg uten. Ting ingen mann kan forberede seg på å se. Ting som vil være brent fast på netthinnen for alltid. Men det er en helt annen historie, en historie som sannsynligvis aldri vil bli gjenfortalt ;-)

Og plutselig satt vi der. Tobarnsforeldre. Den store magen til mamsen viste seg å være en liten jente og nå lå hun oppe hos oss. Blålilla, klissete, hoven og forslått, men så fantastisk vakker. Av alle navnene vi hadde på blokka visste vi med en gang hva hun skulle hete. Selv om fattern hadde alle slags kreative navn og rariteter på lager, var det bare ett navn som meldte seg. Navnet på den lille snuppa vi hadde gledet oss så utrolig lenge til å møte. Nora.

Og da begynte fattern å grine.

 

Første gang i pappas ventende armer

 

/ Snipp snapp snute, så var babyen ute :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Multitasking

Etter at lille Fersken kom til verden har tiden plutselig blitt så veldig knapp. Hvor enn jeg snur meg er det ting å gjøre og jeg føler ikke at jeg rekker noen ting lenger. Huset står på hodet, jeg glemmer å dusje hver dag, jeg ligger alltid et lite hakk bak meg selv i løypa.

Derfor har fattern sett seg nødt til å utvikle et helt nytt talent for å få det hele til å gå rundt. Multitasking.

Der jeg før var kun en enkel mann med kapasitet på kun én aktivitet av gangen, har jeg nå både armene og hjernekapasiteten til å gjøre flere ting på en gang. Holde fersken i armene, lage grøt til plutten og prate med muttern i telefon på likt, itt no problem.

 

 

Ikke tid til oppvask? Joda.

 

 

Ikke tid til en selfie? Joda, alltid tid til en selfie.

 



Ikke tid til trening? Joda.

 

 

Jeg ser jo nå at bæreselen skal ha mye av æren for at hendene har blitt frie til å gjøre andre ting. Det eneste jeg tilfeldigvis ikke ser ut til å klare å mestre er evnen til å brette klær. Nå kan det ha noe å gjøre med at bretting av klær er det eneste på kloden som er kjedeligere enn å se maling tørke, men jeg velger å tro at kroppen min ikke har ikke anlegg for det.

Dessuten blir Fersken urolig hver gang jeg prøver å brette klær. Det er som at hun sanser at jeg nærmer meg klesstativet og da setter hun i et hjerteskjærende primalskrik. Det er helt sant.

... eller nesten da, men det er i hvert fall det jeg forteller frua ;-)

 

/ High five!
* Følg Papphjerte på Facebook *

P.S. Til dere som føler et ettertrykkelig behov for å klage på bruken av Babybjörn: Joda, vi har Ergobaby og andre bæreløsninger også, men for nå sitter tuppa best i Babybjörnen. Det er uansett ikke snakk om lange perioder. Sånn, da har jeg sagt det.

Amming og rosenkål

Å spise rosenkål er en kjempedårlig idé når man ammer. Sånn, da vet vi det.

Selv hvor godt forberedt man er på livet som småbarnsforeldre er det vanskelig å huske alt. At kål kan ha en uheldig effekt på morsmelken har man jo hørt om, men det er så lett å glemme og dessuten er det sikkert veldig overdrevet uansett. Neida, var nok ikke det gitt.

En god tommelfingerregel her er at babyen får i seg alt mor får i seg. Og vi vet jo alle hvordan man selv kan reagere på høyt inntak av kål ...

 

- Ja, jeg skulle bestilt et helsikes mageknip. Kommer om fem minutter? Perfekt!

 

Først forsto vi ingenting og det var ikke før etter en lang kveld med sprutgulping og en enda lengre natt vi skjønte at noe sto på. Det var frua som snublet over svaret:

- Kanskje hun begynner å bli syk? Eller kan det ha vært noe vi spiste? Men vi spiste jo bare trygge ting i går; ris, fløte, rosenk- ..ål. Aaaah. RosenKÅL ja.

Hvorpå min umiddelbare reaksjon var:

- Hæ, rosenkål? Men de er jo så små?!

En kommentar som resulterte i at frua sendte meg "blikket". Det er tydeligvis ikke størrelsen det kommer an på. Det var jo hyggelig å få bekreftet det da i hvert fall.

Så da vet du det. Rosenkål og amming? Nei takk. Det skal sies at ingen pupp er lik og alle reagerer forskjellig, men her i gården blir det i hvert fall ikke noe mer kål før puppen er lagt på hylla.

Spørs om vi holder hele veien gjennom Thomas & Harald i kveld gitt. Tviler på det ;-)

 

 

/God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvor smart er en 2-åring?

Nå som plutten snart er tre år kjenner jeg at vi har kommet til et veikryss der det plutselig har blitt veldig vanskelig å forklare ting for ham, for hvordan forklarer man egentlig ting til en 2-3-åring?!

Problemet her er ikke han, men meg! Jeg klarer liksom ikke å treffe på den riktige miksen av hvor lett eller vanskelig jeg skal gjøre informasjonen. Før var det så lett, da var det bare: Sol. Måne. Pappa. Men nå som han begynner å bli eldre har det plutselig blitt litt mer utfordrende.

 

Babystemme biter ikke på denna karen lenger

 

Ta i dag tidlig for eksempel. Vi sto ute i gangen og kledde på oss for å gå ut. Da alt annet var kledd på, sto bare vottene igjen, men da satt plutten ned foten. Ingen votter, takk. Fremfor å tvinge på ham vottene tenkte jeg at det var bedre å forklare for ham hvorfor votter er bra. Det var da hjernen min begynte å slite litt.

- Du skjønner det plutten, at nå er det så kaldt ute at hvis det hadde regnet nå, så hadde det kommet ned som snø. 

Fra blikket hans å bedømme kunne jeg like gjerne akkurat ha gitt en detaljert beskrivelse av strengteorien. Hvordan vann blir til is i krysningspunktet 0 grader ble kanskje litt vel hard kost for en 2-åring.

Problemet er at jeg ikke helt klarer å sette ham på riktig kunnskapsmessige hylle for tiden. Han er så flink til å prate og det er vanskelig å finne riktig balanse et sted mellom å overvurdere hans evner og undergrave hans intellekt. Men jeg ga ikke opp og prøvde meg igjen:

- Men plutten, det er jo minusgrader ute ...

Også denne forklaringen ble møtt med samme ansiktsuttrykk. Jeg tenkte at min rasjonelle presisering skulle hjelpe, men det var ikke før på tredje forsøk jeg innså at jeg bare kunne si "Det er kaldt ute. Kjempekaldt!". Og da var det greit.

Det enkle er ofte det beste i slike situasjoner, litt på samme måte som når man skal bestille noe fra en kelner i syden. Dropp lange passasjer om "Yes my good sir, I would like to order your finest brew, frothy if you may, from tap preferably and with a coster if possible. I do thank you, sir". Gå heller for: "Beer. Now." Det funker så mye bedre.

 

U want beer? I give beer.

 

Heldigvis har jeg funnet ut hva problemet skyldes. I takt med at han de siste 3 årene har blitt gradvis smartere, har jeg blitt gradvis dummere. Forskjellen har ikke vært merkbar over natta, men over tid har alle timene med legoklosser, barne-tv og babystemme gjort at han har lært seg nye ting mens hjernen min har blitt til babygrøt.

Og dette er jo bekymringsverdig, for når jeg allerede nå må stoppe opp og tenke meg om to ganger før jeg kan svare ham på helt enkle spørsmål, hva da når han blir eldre? Hva da når han trenger leksehjelp?

Her må noe gjøres ellers kommer han til å komme hjem fra en norsktime en gang og spørre meg om hvem de fire store er, hvorpå jeg etter 30 sekunders betenkningstid vil svare: Dan Børge, Tande P, lille Martin og ostepop.

Så fra nå av er det slutt på fordummende tv og mobilspill på sengekanten. Fra nå av skal jeg bli sånn derre, hva er det de kaller det igjen? Ja, sånn eh ... intelektuel.

 

Vi forstår hinanden ikke.

 

 / it´s hard to be a pappamann

* Følg Pappahjerte på Facebook *

"Det lukter bæsj her"

Med fem individer under samme tak blir det mye tankevirksomhet i løpet av en dag. Tenk så mye lettere alt hadde vært hvis vi kunne lest hverandres tanker...

 

Mammas tanker på en søndag:

"Dritt! Er det første søndag i advent? I dag?! Jeg har helt glemt å kjøpe lys.. Hmm.. Lurer på om Peter husker hvilken dag det er.."

"Nå har jeg vasket doene de siste tjue gangene, kanskje jeg kan spørre om Peter kan ta de denne gangen.. Helst i dag."

"Det lukter bæsj her. Hvem har bæsja?"

"Hvis jeg setter på en vaskemaskin nå, så rekker jeg å henge opp klærne og sette på en til før det er for sent"

"Vi skal være i barnehagen kl 16.30 for julegrantenning, når må vi egentlig begynne å gjøre oss klare?"

"Det lukter fortsatt bæsj her."

"Åh det er søndag! Fortsatt helg! Eller vent nå litt. Det kunne like gjerne vært mandag. I'm a mother..."

"Tenk at hemoroidene etter fødselen er borte. Jeg kan nesten ikke tro det. Lurer på om Peter har hemoroider.."

 

Pappas tanker på en søndag:

"Oj, er det første søndag i advent i dag? Det kom brått på! Ja ja, frua har helt sikkert kontroll"

"Dritt! Vi har jo akkurat spist middag, men jeg er skikkelig fysen fortsatt. Er det innafor å stjele et lite yoghurtbeger fra plutten da?"

"Tenk så rart ... jordkloden henger liksom bare i løse lufta. Eller faller vi hele tiden uten å merke det og hvorfor faller ikke alt vannet ut når jorden står på hodet?"

"Fy flate, sjekk ut den dobbelthaka til fersken a! Hun ser jo ut som Knut Borge. Kanskje jeg skal begynne å kalle henne det, eller er det mobbing?"

"Nei, skulle´n fått seg en matbit da?"

"Søren heller, jeg må egentlig skikkelig på do, men telefonen har flatt batteri. Får sette den til lading og slå krøll på´n litt til"

 


 

Teos tanker på en søndag:

"Hmm ... har jeg spist frokost i dag? Når je- OJ, en pepperkakesmule!!"

"Åh, på tide å sove litt"

"Fy flate det stinker dritt her. Hvem prompa? Åja, sant det, det var meg det"

"Jeg klør i øret"

"På tide å jage den forbaskede halen"

"Nå hadde det vært digg med litt tørrfôr. Not!"

"Åh, på tide å sove litt"

"Øy, kan noen snart bestille en time hos hundefrisøren?!"

 


 

Pluttens tanker på en søndag:

"Hvis jeg tar salami med syltetøy og brunost ... det er godt."

"Lurer på hva som skjer hvis jeg kaster denne ballen på vinduet?"

"Hvem må jeg sjarmere for å få litt yoghurt her?"

"Åh, lillesøster gråter. Igjen."

"Lurer på hva som skjer hvis jeg tar vann oppi den?"

"Hæ, pappa hopper i sofaen? Kuuult!"

"Fantorangen, er det en mann eller en dame?"

"Rosiner er godt. Jeg elsker rosiner."

 

Ferskens tanker på en søndag:

"Hver gang jeg skriker får jeg en pupp rett i fleisen."

"Hvorfor sier du "dikke dikke dikk" hele tiden? Hva skjedde med "Hei"?

"Oops, jeg bæsjet visst litt igjen. Flaut ass."

"Nei, skulle´n tatt fem minutter på øyet da?"

"Jeg hater når han setter legoklosser på hodet mitt"

"Ja hallo, er det mulig å få seg litt pupp her?! Jeg er dritsulten!"

 

 

/ God søndag

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Plutten som storebror

Noen spurte meg en dag om hvordan plutten takler livet som storebror. Jeg har en stund vært litt usikker på hva jeg skal svare på det spørsmålet, helt frem til i dag. I dag kom svaret.

Vi satt i sofaen med notatblokka og skriblet ned dagens handleliste. Avocado, mandler i løsvekt, den type ting. Mens vi satt og prøvde å komme opp med andre middagsretter enn akkurat det samme vi spiste forrige uke, lekte plutten på gulvet for seg selv og lillesøster sov søtt i vogna.

Men så brøt lillesøster plutselig stillheten og begynte å gnukke og klage betuttet. Ikke noe voldsomme saker, bare litt småmuggen etter å ha våknet. Sikkert sulten. Alltid sulten. Vi tenkte hun skulle få et par sekunder på seg til å våkne opp og komme til hektene, men før vi rakk å reise oss skjedde det noe rart.

Plutten slapp det han hadde i hendene, løp bort til vogna og tok affære. Han begynte å vugge vogna frem og tilbake slik han har sett oss gjøre. I sitt stille sinn må han ha studert oss og lært seg hva han skal gjøre når lillesøster gråter. Nå var øyeblikket kommet og storebror var klar for å levere varene.

Jeg har vært litt redd for hele den sjalusiproblematikken, at han plutselig ikke får nok oppmerksomhet, at han blir usikker på sin rolle og alt det der. Men det ser ut til å gå brasende. I starten var det uvant, men i dag tok han grep. I dag viste han at han vet hvem han er. Han er storebror nå.

Sånne ting kan smelte et Pappahjerte som en smørklatt i sommersola.

 

 

/ Stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fredag kveld i et småbarnshjem

Klokken er 19.30 og plutten er i seng. Endelig kan kvelden starte. Det er fredag, det er helg, det er topp stemning!

Christina kommer ned litt før åtte. Plutten har endelig sovnet skikkelig, så nå kan hun ta over fersken, som er over middels klar for fredagspuppen.

Mens lillesnuppa henger i melkekrana ser vi de siste fem minuttene av Beat for Beat med ironisk distanse. Selv om jeg må innrømme at det synges fint, så kan jeg ikke for mitt gode liv få meg til å si at jeg liker programmet. Et sted får grensa gå.

Så kommer en rap.

Så kommer en promp.

Så kommer et bleieskift.

Så er vi klare igjen.

 

Du Ivar, du Ivar. Du er meg en luring.


Luksusfellen? Njææ. Idol? Litt lei. Hva med en film? Skal vi rett og slett prøve oss på en film? Ja! Vi har ikke sett en film siden Ålesund luktet grillpølse, men i kveld er kvelden. Let´s do it!

Valget faller på The Best Exotic Marigold Hotel. Den skal visstnok være bra. Snurr film :)

 



32 minutter senere ...


- Jeg holder på å sovne jeg ...

- Jeg også ...

Så vi skrur av. Okei, klokken er fortsatt bare kvart på ti. Fortsatt mye kveld igjen å gjøre det på.

Frua ser på meg:

- Ikke for å være frekk altså, men eh ... Du ser riiimelig sliten ut, kanskje vi rett og slett skulle gått og lagt oss?

Først reagerer jeg med vantro. Legge seg så tidlig på en fredagskveld?! Vi er jo fortsatt rotløs ungdom, vi kan jo ikke sånn helt uten videre akseptere å ha døgnrytme som penjsonister?! Vi er i starten av 30-åra, dette er jo bare starten på kvelden. La oss knekke i gang en flaske vin eller sette i gang et seriemaraton, eller ... vent nå litt ... legge seg, sier du?

Jeg ser for meg senga der den ligger og gjør seg deilig med myke, luftige dyner. Den kaller på meg. Hvisker meg sensuelt i øret med stemmen til Birgitte Seyffarth. En stemme som lukter tøymyker og blomstereng. Jeg begynner å regne på hvor mange timer jeg får sove hvis jeg legger meg nå. Det er mange. Fristende mange.

Så da blir spørsmålet: Sitte oppe et par timer bare på trass eller våkne opp uthvilt og klar som en strikk? Plutselig kjenner jeg at det stikker litt i øynene likevel og kroppen trekkes ubevisst mot trappa. Sengen har forført meg, jeg klarer ikke kjempe i mot.

Vi skrur av tv-en. Klokka er snart halv elleve. Vel vel, det er jo ikke så aller verst det da, det er jo tross alt fredag.

 

 

Neste uke satser vi på å være oppe lenge nok til å se ferdig Thomas & Harald.

Neida.

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tøffe forhandlinger

Det er mulig at det funker for Obama å nekte å forhandle med terrorister, men for meg er den kampen tapt for lengst.

Med et barn som er på vei inn i 3-årsalderen er hver dag blitt et lang rekke forhandlinger. Jeg må gi og ta fra solen står opp til smokken går inn.

Spesielt ille er det selvfølgelig med alt som har med barnehagen å gjøre. Det er et listig sjakkspill av taktiske trekk som skal til for å ende opp i bilen på vei til barnehagen. Frokost skal spises, klær skal kles på og bleier skal skiftes. Sistnevnte er alltid en nøtt.

 

Okei plutten er du klar for å ... yeah right.


Han løper rundt i stua som en virvelvind. Å skulle skifte bleie på ham virker sjanseløst, men klokka tikker og jeg må få ham til barnehagen. Først prøver jeg bare å spørre rett frem.

- Skal vi ikke skifte bleia da?

Sjanseløst. Han svisjer bare rundt og koser seg. For opptatt av liv og moro til å legge seg ned for et bleieskift. Fullt forståelig det egentlig, jeg ville gjort det samme. Så prøver jeg å spørre med en litt mer bestemt tone, men fortsatt liten respons. Jeg titter på klokka og ser at tiden renner fra oss. Jeg gidder ikke ta på meg strengestemmen for å få på et bleieskift heller, for da går det bare inflasjon i det og den strenge pappastemmen mister sin kraft. Men like fullt, tiden tikker i vei og den bleia skifter ikke seg selv.  Så hva gjør man? Man forhandler.

- Oookei, plutten. Hvis du får låne telefonen av meg, får jeg skifte bleie på deg. Deal?

Det funker. Hver gang. Og det er kanskje det som er så skummelt med slike forhandlinger. Det funker så bra, men det er helt sikkert dårlig pedagogikk at han får viljen sin selv om jeg også får det i samme slengen. En klassisk vinn-vinn-situasjon, spør du meg. Det er ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.

 

Blir her litt til, jeg

 

Det samme gjelder selvfølgelig også når jeg senere på dagen skal plukke ham opp i barnehagen igjen. Paradoksalt nok har han da gått fra å ikke ville dra i barnehagen på morgenen, til å ikke vil dra hjem igjen på slutten av dagen. Fullt forståelig egentlig, for barnehagen er et overflødighetshorn av leker og aktiviteter. I barnehagen har de hele bord fulle av blå plastelina, her hjemme har vi bare en liten kopp med plastelina igjen. Og den begynner å bli skikkelig tørr.

Selvfølgelig vil han ikke hjem igjen, det er her han har alle vennene sine, her får han leke og herje så mye man vil. Så hva gjør man da? Jo, man forhandler.

- Vet du hva pluttis? Hvis du blir med pappa hjem nå, såååå ... har jeg en overraskelse til deg i bilen!

Han brøler ut "Overraske!" Og vipps sitter man i bilen på vei hjem. Jeg med et smil om munnen, han med en pærebit i klypa. Igjen altså, helt sikkert en dårlig dag for pedagogikken, men en klassisk vinn-vinn-situasjon og en brakseier for demokratiet. Læreboka vil helt sikkert si at det er dårlig stil å lokke med insentiver for å få dagen til å gå rundt, men jeg forhandler gladelig med terrorister om jeg må, for alternativet er å sitte som en idiot og rulle blå plastelina i timevis mens jeg venter på at plutten skal gå lei. For det gjør han aldri.

Men sant å si så er det ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.

 

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En uke i ferskens liv

Hvordan ser egentlig hverdagen til en baby ut?

I det siste har jeg vært litt dårlig på å holde dere oppdatert på hvordan det går med den lille tuppa vår som kom til verden for seks uker siden. Derfor tenkte jeg å ta en rask oppsummering av alt som har skjedd med henne den siste uka.

 

Mandag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Tirsdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Onsdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Torsdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Fredag: Champagnefrokost hos Anne B. Ragde (... okei da, samme opplegg som i går).

Lørdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Søndag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

 



Sånn, da var det gjort.

Lurer på hva vi skal finne på for noe spennende i morgen ... ;-)

 

/ Hilsen bleieskiftarbeider

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tenk at jeg har blitt en sånn fyr

Tenk at jeg har blitt en sånn fyr

Før var jeg så kald, kynisk og kul, nå er bare geléklumpen igjen. Hva skjedde?

Jeg satt på toget i går på vei hjem fra en svipptur inn til Oslo og tittet raskt innom Instagram. Mens vi tøffet oss gjennom Vestfold satt jeg og scrollet meg nedover. Plutselig dukket det opp et bilde jeg selv hadde lagt ut noen timer tidligere og jeg kjente at det stakk i hjertet, ristet i underleppa og truet litt i øyekroken. Og det skjer hver eneste gang jeg ser bilder av barna mine. Er det normalt å være følsom da?

 

 

Skal det ikke være mulig å titte på bilder av barna uten å bli så myk at man må ned i knestående hver eneste gang? Som (tidligere) barsk mann føles det veldig fremmed når disse følelsene kommer så brått på. Det er godt jeg skiftet girolje på båten i helgen og tok sluket på badet for noen dager siden, ellers måtte jeg tatt en tur til fastlegen for å se om jeg helt ufrivillig er i ferd med å skifte kjønn.

Det er greit å være glad i barna sine altså, men at det ikke skal være mulig en eneste gang å se et bilde av barna sine uten at det kiler i øyekroken, ja nei det overrasker meg litt.

Jeg er vel bare stolt da. Så fryktelig stolt av mine to små <3

 


/ stolt, glad og lykkelig (og tøff)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gi meg mine bonuspoeng, takk

Her forleden dag skiftet jeg lyspære på badet. Ikke noe å hoppe i taket for, men jeg gjorde det. Uoppfordret. Måtte kjøpe ny pære i butikken og greier. Så dro jeg hjem og skiftet den, helt uten å utsette det, jeg bare gjorde det.

 



Men hvor ble det av bonuspoengene mine? Det lille nikket fra frua som bekrefter at jeg har gjort noe bra. Den overraskende stemmen og det påfølgende smilet, hvorfor fikk jeg ikke noe?

Tiden gikk og ingen takk kom. Jeg mener, ikke at jeg ønsket det heller, men det hadde jo vært hyggelig med en ørliten bekreftelse på at hun hadde registrert at jeg faktisk hadde skiftet lyspære sånn helt uten å bli bedt om det. Men neida. Ingenting.

Timene passerte og stillheten fylte rommet ut i tåspissene. Det som hadde startet som en liten tanke, hadde nå blitt alt jeg tenkte på; hvorfor ikke så mye som et liiite takk? Er det slik at det er slutt på takkingen for småting nå som hun har satt to barn til verden? Det er jo forsåvidt forståelig det, men jeg savner mitt lille takk. Den lille bekreftelsen på at pappa har vært flink. En liten hundekjeks å klamre seg til i hverdagen. Men neida.

Til slutt klarte jeg ikke å utstå ventingen, jeg måtte vite. Problemet med å etterlyse bonuspoeng er at da har man umiddelbart ødelagt den. Bonuspoeng er en veldig sart ferskvare. Men likevel måtte jeg få oppklart hva som var på ferde. Så jeg prøvde på listig vis å spille det inn på en måte som snek seg under radaren. Det klarte jeg selvfølgelig ikke.

- Neida så ... skal jeg holde Fersken litt hvis du må på do eller?

- Hmm? Jeg må ikke på do.

- Nei ... okei, nei jeg bare lurte. For da kan jeg ta henne altså, hvis du må tisse eller noe. Eller bare gå på do liksom, hvis du vil altså.

- Ehm ... ja vel, men a- Ååh, har du skiftet lyspæra der inne?!

- Hæ? Å ja, jo jeg har vel det.

 

Så hadde hun altså bare ikke vært på doen nede på en stund. Hun hadde ikke sett det og nå hadde jeg ødelagt overraskelsen. Vel vel, der gikk den muligheten for bonuspoeng. Men fasan heller, jeg trenger de bonuspoengene! Jeg skal bort opptil flere kvelder denne uka og neste uke er det julebord med gutta.

Sukk, jeg får vel vaske dusjen da.

 



/ High five

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvordan kan jeg forklare?

Hvordan kan jeg forklare for en som aldri har kjent det, som ikke vet hvordan det føles? Varmen fra et lite barn som kommer opp i sengen en tidlig morgen og kryper tett inntil deg. Som ligger og koser seg på puta mens han mumler litt om alle inntrykkene fra i går.

Gleden av å legge armen rundt den lille bylten, kysse ham på kinnet og kjenne lukten av et lite bustehode som nysgjerrig har våknet til en ny og spennende dag. Føle trøtte tær som krøller seg av glede.

Kjenne glede over å høre den lille stemmen som snakker engasjert og forteller ting som av og til henger på greip. Av og til ikke.

Se det lekne glimtet i et blikk som aldri har blitt skuffet av livets realiteter. Øyne fulle av store tanker og veldig få begrensninger. Øyne fulle avoptimisme, øyne fulle av glede.

Følelsen av å vite at jeg skal være der for ham gjennom alt, holde ham i hånda og vise ham veien. Stoltheten av å være noe mer enn bare meg, prikkingen fra en kjærlighet så sterk av den smerter i hjertet.

Hvordan kan jeg forklare for en som aldri har kjent det, som ikke vet hvordan det føles?

 

 

/ hilsen stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Uventet bonus

Tidligere denne uken fikk jeg bilbane av frua i huset. Rett før helgen fikk jeg endelig koblet den opp, skrudd av telefonen, låst døra og rigget meg til. Nu jävlar :-)

 

 


Lukten av svidd gummi og håndkontrollen som går varm. Lyden av bilene som suser rundt banen helt til jeg blir overivrig og klemmer så hardt på kontrollen at bilen får luft under vingene og tar av som et charterfly. Den nærmest hypnotiske effekten av å se bilen suse runde etter runde etter runde, rundt og rundt til det nesten går rundt for hodet. Det er nesten som meditasjon å sitte der og se bilene og tiden fly av sted, hånd i hånd.

Jeg tenkte først at jeg hovedsakelig kom til å holde på med bilbanen alene, men som en uventet og fantastisk bonus viser det seg at fattern ikke er den eneste mannen i huset med en fascinasjon for raske småbiler. Jeg så det i blikket hans med en gang jeg pakket opp bilbanen. Plutten var hektet!

 

Er i farta!

 

Det tok ikke mange sekunder med å observere fattern i aksjon før han ville prøve seg utpå selv. Det geniale med disse bilbanene er at de har en barneinnstilling som gjør at man kan kjøre akkurat såpass fort at bilen ikke kjører av banen.

Det fungerte i ... tja, kanskje 2 minutter, før plutten ville ha bilen til pappa som kjørte mye fortere. Så da skrudde vi av barnefunksjonen og siden da har det vært full fart, null stans og bilene har flydd veggimellom.

 

Her har det gått litt fort i svingene

 

Noe sier meg at Christina fortsatt ikke aner hva hun har satt i gang. Gutta boys har tatt over stua og slik kommer det til å bli en stund. Banen okkuperer allerede halve stuegulvet og slik kommer den til å holde stand helt til vi utvider med enda flere skinner.

 

Her blir det ikke plass til no tørkestativ nei!

 

Jeg kan ikke huske å ha sett ham kose seg SÅ fælt med noe noen gang, kanskje med unntak av når han leker i sofaen med mormor, men når man ikke har en slik tilstede så er bilbanen en soleklar kandidat til tronen. Jeg tror aldri jeg har hørt ham hyle og hoppe så oppglødd som når bilene suser forbi i full fart. Og det passer bra, for det gjør jeg også.

Å se ham trykke inn knappen og følge med på bilene med et smil som strekker seg fra øre til øre fyller meg med like mengder faderlig stolthet og ustanselig glede. Endelig har jeg fått meg en skikkelig lekekompis.

Eller som Christina sier: Det er i hvert fall ikke noen tvil om at det er din sønn.

 

/ Vrooom vroom, god helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En del av familien

Med to barn i huset blir det litt mer kaotisk enn med bare én. Det er litt ukontrollert hele tiden og det er alltid noe å henge fingrene i. Det er litt kaos og litt kontroll, men så er det også noe mer. Det er familie.

Det er fire personer og en hund under samme tak, det er en gjeng, det er et fellesskap. Og det føles godt det. Godt å være en del av gjengen, leve litt for noen andre, passe inn i sin rolle, være en del av familien.

For å være småbarnsforeldre er mer enn bare å være seg selv. Det er en identitet større enn det. Det er et livsvarig engasjement, et ansvar, en mening, et kall. Det er familie og det føles godt. Veldig godt.

 


 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Små kropper, store følelser

Det er så rart å ha barn i barnehagen. Hele dagen mens han er borte sitter jeg og lurer på hvordan han har det. Kanskje ikke hele tiden eller jo, det ligger og murrer bak i hjernen et sted.

Hva driver han med nå? Kanskje han spiser? Lurer på hva han spiser... Mon tro om han har det bra? Tenk om ingen egentlig liker ham? Tenk om han plager andre? Lurer på hva han driver med nå. Sikkert noe plastelina eller kanskje han er ute og plasker i søledammer? Ja, det er sikkert noe sånt. Lurer på hva han driver med nå.

 

 

Noen dager er det selvfølgelig ekstra ille, gjerne når man er litt sliten selv. Da gleder man seg bare til å hente hjem den lille superstjernen og kose ham halvt i hjel. Men hvordan har det egentlig gått i barnehagen? Har han noen venner egentlig eller er han bare en ensom ulv som ikke egentlig trives?

Da er det så fantastisk når man opplever sånt som jeg opplevde i går. I førsteomgang blånektet han på å dra hjem fra barnehagen og var altfor opptatt av å vise frem leker og leke med de andre barna til å bli med pappa hjem. Det er et godt tegn. Men så da, når han endelig gikk med på å bli med hjem så skjedde det noe som fikk hjertet til å smelte ned i sokkene.

 

 

På vei ut døra fikk han en ha-det-kos av en av jentene. Ok, det var ganske trivelig, men ikke noe helt utenom det vanlige. Like før han rakk å få på seg støvlene hørte jeg at en av de andre jentene på avdelingen også ønsket å si ha det til ham. Så jeg sendte ham inn igjen for en siste kos. Og det fikk han, pluss et suss på kinnet!

De er jo så små disse barna, de bærer følelsene på utsiden og er ikke redde for å vise det. Om de er lei seg så gråter de, om de er sure så skriker de og om de er litt glad i hverandre ja så susser de like gjerne på kinnet. Det var så utrolig koselig å se, også så veldig betryggende for en sliten pappa som hadde sittet med en liten knute i magen hele dagen og lurt på hvordan sønnen hadde det i barnehagen. Det var ikke noe Hollywood over det hele, bare et lite suss for å si ha-det og takk for nå. Sånt kan varme et pappahjerte :)

På vei ut døra ble vi stoppet en siste gang av en av de andre gutta på avdelingen som også ville ha ha-det-kos. Og det var minst like rørende, for det er noe med slike åpenhjertige følelser blant gutter. Det er jo ikke ofte man som voksen mann roper ut til en kompis at man vil ha ha-det-kos før han stikker, men for småttisene er det den mest naturlige ting i verden.

Jeg kommer fra en familie av klemmere og har alltid vært en klemmer selv, og slikt som dette varmer selvfølgelig et gammelt klemmehjerte.

En fin avslutning på dagen og en god begynnelse på helgen, alt som skal til er en klem. Og et lite suss på kinnet.

 

Noen som har arvet klemmegenet til far sin, si :)

/ God helg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dramatisk biljakt

I går var plutten og jeg involvert i en heftig biljakt! Hendelsen var faktisk ganske dramatisk og endte i en kollisjon med store personskader.

Heldigvis fikk jeg fanget alt på film.

 

 

Sjåføren av bilen kommer selvfølgelig til å bli anmeldt for forholdet. Plutten mener det er jeg som kjører, men jeg kommer til å skylde på ham.

Så da vet du det. Alt som skal til for å glede to glade pjokker er en radiostyrt bil, et GoPro-kamera og litt kreativitet :)

Ha en strålende dag videre!

 

/lenge leve barnsligheten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Best av alt er hverdagskjærligheten

Når man er ung og nyforelsket skal hver dag helst være en fest. Begjæret skal brenne som en flamme, gnister skal fyres av ved hvert eneste kyss og enhjørninger skal spille trompetfanfarer hver gang kjæresten entrer rommet.

Etter hver som forholdet går fra nytt og spennende til etablert og komfortablet blir det derimot langt færre enhjørninger og langt flere joggebukser. Kanskje er det ikke sånn for alle, men for mange. Veldig mange. Og det tror jeg er bra. Ikke bare bra egentlig, men også helt naturlig. For sånn er det jo med alt. Selv om du kjøper deg en ny bil til 1 million kroner eller går til anskaffelse av verdens søteste, mest lodne hundevalp så vil det før eller siden miste sin nypolerte glans og bli ting du kjenner godt og er vant til å ha i livet.

Slik er det også med kjærligheten og i dag vil jeg rett og slett slå et slag for hverdagskjærligheten. For om jeg skal være ærlig så har jeg alltid vært mer glad i hverdagsromantikk enn den stormende nyforelskelsen. Stormende forelskelse fører med seg så mange vidløftige visjoner og rosa skyer, men jeg liker det bedre når ting faller på plass og man ser livet for hva det egentlig er. Hverdager. Og det er hverdagene som er vanskelige, det er da man virkelig får sett hva forholdet er verdt.

 

Lite glam, men veldig mye kjærlighet <3

 

Hvem som helst kan være nyforelsket og sveve på en rosa sky, noe helt annet er det når man er på sitt femtende døgn i den samme slitte joggebuksa og alt i huset lukter babygulp. Ikke har man rukket å se venner på en stund, ikke har man sovet en hel natt på flere uker og sex..? Vel.. til helga kanskje.

Men det er jo det som er livet, det er jo de små kyssene på kjøkkenet mellom middag og leggetid eller en kos i sofakroken på kvelden, det er jo det som er kjærlighet. Hverdagskjærligheten altså, ikke Hollywood.

Jeg synes ingen har beskrevet dette bedre enn Siri fra NRK P3 i dette utklippet:

 

 

Jeg synes dette er så fantastisk godt sagt! Det er så ekte og så hverdagslig. Det virker kanskje kjedelig, men det er jo dette man som småbarnsforeldre ønsker. At ting går på skinner og at man forstår hverandre midt oppi alt det andre som foregår.

Man trenger ikke prate om det, man skjønner det bare. Vi gjør det vi må nå, så sees vi på kjøkkenet for et knekkebrød i ny og ne. Det er hverdagskjærlighet det og noen ganger er det alt som skal til.


Fyr i peisen og barn på fanget, det er lykke for meg.

Jeg tror faktisk de forholdene der man kan være godt fornøyd med slik uraffinert hverdagskjærlighet er de sterkeste og de med best forutsetning for å komme seg gjennom småbarnsperioden. For det er lite glitter og glam i den perioden. Veldig lite faktisk. Men bæsjebleier er det mye av da.

Enda mindre glitter og enda flere bleier blir det med to barn i hus. Aldri har enhjørningene vært lenger unna og der kan de egentlig holde seg også. For med bleier og gulpekluter opp etter ørene kan det være mer enn godt nok å møtes ved kjøkkenbenken for et knekkebrød sånn rundt klokken ni.

Det er ikke så mye mer som skal til for å bekrefte hverdagskjærligheten. Kanskje et lite kyss, men det kan forsåvidt også vente til freddan.

 

/ skål for hverdagskjærligheten!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Drømmedama

Hele livet har jeg egentlig lurt på hva som definerer selve drømmedama. Er det hun med de største puppene eller en som kan mer enn meg om rock? Nå har jeg endelig knekt koden!

Da jeg var yngre var jeg mest opptatt av utseendet. Barnslig opptatt av utseendet egentlig, slik man gjerne er når man er yngre. Hun må være pen, ha fin kropp og for øvrig kan hun gjøre hva hun vil. Så blir man litt eldre og innser at kjæresten er en person man skal dele bittelitt mye tid sammen med resten av livet og da blir plutselig personligheten litt viktig likevel.

Men det var nok ikke før i går jeg innså at jeg faktisk har klart å kapre drømmedama. For hva definerer egentlig en drømmedame? Er det egentlig en styrtrik Pamela Andersen på en god dag i medvind eller er det en søt hverdagsjente som virkelig forstår deg? Jeg går for det siste og det innså jeg altså først i går.

For fra å gå fra min ungdomsdefinisjon av en drømmedame som var "hun må være digg, resten er det ikke så farlig med", innser jeg nå at drømmedama er en person som ørten ganger kan spørre "Hva ønsker du deg til bursdagen?" og hver gang få svaret "Æssss, jeg veit ikke ass", og likevel klare å lese såpass mellom linjene og forstå sin mann såpass godt at hun deretter går ut og kjøper dette:

 

 Lykke <3

 

I 33 år har jeg ventet. I snøstorm og regn, men jeg har aldri gitt opp håpet. Og nå kan jeg endelig rope ut til verden at jeg er en lykkelig mann. Endelig har jeg fått det jeg alltid har drømt om. Jeg har fått min helt egen Scalextric bilbane!

... ja, også drømmedama da :-)

 

/ Vroom vroooom!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tror det har klikka for frua

For litt over en måned siden forlot vi fødestua med lille Nora i armene.

- Puh! Okei, det der var ganske sjukt, men så skal vi ikke tenke mer over det, bevege oss videre og antakeligvis aldri besøke en fødestue igjen i hvert fall, tenkte jeg og slo meg til ro med den tanken.

Men nå, selv mange uker etterpå, innser jeg at frua mi har blitt gal. Det har rett og slett rablet for henne, for det finnes ingen annen logisk forklaring for at hun FORTSATT ser på "Fødeavdelingen" på TV.

 

Fødeavdelingen eller Eksorsisten? Likheten er slående. (Skjermbilde: FEM)

 

Jeg hadde en viss forståelse for at hun ville se på føde-tv da hun gikk gravid for å lære seg litt om hva hun kunne forvente etc, men nå? Nå som vi er ferdige og hun truer med at jeg skal klippe strengen hver eneste dag? Hvorfor fortsetter hun å se på damer som skriker, mager som kuttes opp og kroppsvæsker som spruter veggimellom?

 

Ragnar synes ikke fødestua var veldig imponerende, men utsikten var fin da. (Skjermbilde: FEM)

 

Man tenker jo at et slikt program i hvert fall vil være såpass ålreit at de skåner seerne for de mest grafiske tingene, men neida. Jeg kommer ikke så mye som inn døra til stua før jeg hører høylytte primalskrik fra skjermen og ser oppblåste damer som freser mot seg, gir fingeren til mannen sin, kaller på demoner og dekker størstedelen av skjermen med blod.

 

Dette er jo klassisk gullrekka-materiale ... (Skjermbilde: FEM)

 

Hvorfor ser man på dette? Som mann er det langt utenfor min fatteevne. Jeg kunne selvfølgelig skrevet noe forståelsesfullt og fint om at jeg forstår at hun vil se tilbake og minnes kvelden på fødestua, at hun føler sympati for kvinnene på skjermen og at hun vil bevitne mirakelet når et lite barn kommer til verden ... men det kommer ikke til å skje.

Det er jo ingen som ligger hjemme med influensa som googler seg frem til videoer av folk som spyr, er det vel?

Det er ting som dette som får meg til å innse at menn og kvinner nok aldri kommer til å bli helt like.

Kanskje er vi fra to ulike planeter likevel.

 

Lystgass ja... dere har ikke noe til overs til seerne da?! (Skjermbilde: FEM)

I så fall er menn fra "normalia" og kvinner fra "galskapia", for å se på føde-tv når man akkurat har vært gjennom en fødsel selv virker for meg like logisk som å sette en gris til å se en dokumentar om hvordan pølser lages.

 

/ Helt normal galskap

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Bursdagsfrokost

Det er muuuulig jeg har glemt å si det tidligere, men jeg har bursdag.

I dag.

Jeg altså.

Bursdag.

Et av mine beste minner fra barndommens bursdager var å ligge i sengen og vente på å bli overrasket av resten av familien med boller, kakao og gaver. Man ble jo alltid liggende og late som man sov, for hele natten gjennom våknet jeg for å sjekke klokka, hjertet i halsen og sommerfugler i magen.

Men når man blir 33 år gammel er det jo selvfølgelig ingen som bryr seg nok til å stå opp tidlig for å lage frokost og kakao til deg lenger. Vel vel Kjell, da får man vel bare ta biffen i egne hender da.

Så med plutten på armen og bursdagssommerfugler i magen tasset jeg ned på kjøkkenet i dag og pisket sammen en liten bursdagfrokost til oss gutta som vi nøt med brask og bram før barnehagen. For er det én ting som er sikkert så er det at på bursdagen skal man ha kakao med krem. Masse krem. Og gaver selvfølgelig.

 

Ristet brød med brunost, kakao med krem og pakke. Livet blir ikke stort bedre enn dette.


Trøtt i trynet, tynn i hyssingen, ett år eldre og krem på schnasen, men ellers tipp topp!

 

Og med litt hjelp fra en god hjelper ...


Nixon-klokke! Akkurat det jeg ønsket meg :-)


Så takk til plutten for en veldig koselig bursdagsmorgen, mens mamsen og lillesøster sov ut etter en hard natt. Godt at vi gutta kom oss opp litt tidligere for å få prioritert viktige ting her i livet. Kakao altså. Kakao med krem.

 

/ Hipp hipp

* Følg Pappahjerte på Facebook*

Den traumatiske middagen

Bursdag pleier å være et av årets store høydepunkt. Men det ble det ikke det året jeg fylte 18 år. Snarere tvert imot.

Det skulle være den største dagen i mitt liv så langt. Bursdagenes hellige gral, den helligste av helligdager, juleaften på steroider. 18-årsdagen.

Jeg hadde gledet meg så lenge. På vei hjem fra skolen gikk jeg skrubbsulten og tenkte. Drømte og lurte på hva mamma og pappa hadde funnet på for noe rart. Skulle vi endelig fravike fra det eldgamle prinsippet om å ikke bestille pizza?

Endelig var jeg gammel nok til å kjøre bil og kjøpe øl. Endelig var jeg gammel nok til å leve! Men først: middag. Jeg har alltid vært en storspist fyr og gledet meg ekstra til middag denne dagen. Selve 18-årsdagen. Dagen da mamma kunne toppe 18 år med daglig servering. Endelig skulle husets fineste retter rulle ut på sølvfat. Men hva kunne jeg forvente?

Langtidsmørnet tapirlår på en seng av bengalsk sjøpasta? Nydampet trøffel i champagnesaus? Tennene løp i vann bare av tanken.

I det jeg åpnet døren slo stanken mot meg som en slegge. Jeg ble kastet bakover og gikk nesten i knestående. Malingen på veggen hadde begynt å falme, musene i kjelleren hadde evakuert og hunden i huset gjemte snuta under teppet. Det kunne bare bety én ting.

Kokt torsk.

 



Jeg kjempet meg gjennom stanken i trappa og kom opp på kjøkkenet. Der sto mamma og kokkelerte. Jeg slo oppgitt ut med armene i en tydelig kroppbevegelse som på absolutt alle språk i verden betyr "Hva i huleste heiteste er det som foregår her?!".

Hun hadde glemt det. Glemt bursdagen. Glemt at jeg hatet fisk mer enn hjemmelekser, husarbeid og gjensitting. Glemt at kokt torsk var det eneste jeg likte mindre enn dampet grevling og ovnsbakte rottehaler. Det var et antiklimaks uten like og jeg følte meg så urettferdig behandlet. Det var et problem som sydet av "Dagens i-lands-problem" for sett fra månen var det kanskje ingen krise, men for meg brøt hele bursdagen sammen.

 

 

Lukten av sur torsk vil nok aldri helt forlate huset, men heldigvis har sårene grodd. I dag er det 14 år og 364 dager siden den traumatiske opplevelsen. I morgen blir jeg 33.

Siden den gang har jeg aldri tatt sjansen på at noen glemmer mine stakkars smaksløker på den viktigste dagen i deres år og sørger for egen mat på den store dagen. Jeg er barnslig sånn. Noen år går det i pølser, andre ganger taco. Men ikke i morgen, i morgen skal vi faktisk ironisk nok tilbake til fiskens rike.

Fisk som tidligere var min erkefiende har nå blitt min venn. Tatt inn i varmen som piken med tennstikkene. Fisk som alltid har vært min erkefiende har nå blitt invitert til innerste sirkel på selveste bursdagen. Også i rå tilstand a gitt! Rart hvordan livet forandrer seg. Kanskje det er det man kaller "å bli voksen".

 



P.S. Glemte jeg å si at jeg har bursdag i morgen? Ikke? Okei da. Supert.

Jeg har ikke tenkt til å gjøre noen stor greie ut av det altså, bare tenkte det kunne være greit å nevne det.

At jeg har bursdag i morgen altså.






/ hipp hipp

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vis litt respekt!

Folk nå til dags eier ingen skam. Vis litt respekt! Er det så vanskelig da?

Det er ikke meningen å virke sur altså, jeg blir bare så utrolig frustrert noen ganger. Det er liksom noe med å respektere andre mennesker bare en ørliten smule!

Her har jeg liksom endelig fått oppleve min store guttedrøm å gi ut min helt egen bok. Jeg har blitt forfatter og selv om jeg ikke forventer at hele verden skal synes det er like stort som meg, så forventer jeg i hvert fall at jeg skal slippe å oppleve det jeg opplevde i går kveld.

For deg er det kanskje bare en bok, men for meg er den hellig. Det er min bibel, min stolthet, mitt verk. Så vær så snill, for alt som er hellig, vis litt respekt. For det føles ganske trist, ganske frekt og ganske respektløst når jeg finner boka mi liggende henslengt på ramma med restene av et gammelt bind inni.

 



Det er noe med denne totale mangelen på respekt for mitt dyrebare verk som føles både kastrerende og sårt. Ikke kan jeg klage på det heller, for frua har akkurat gått gjennom en fødsel og har dermed blankofullmakt til å gjøre akkurat hva pokker hun vil i minst et par uker til.

Vel vel, om noe så skal hun i hvert fall ha for at hun helt utilsiktet har kommet opp med en helt ny betydning for ordet "bokbind" ;-)

 

/ Vis litt respekt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Liten tur med gjengen

Noen ganger føler man seg som en midt-på-treet-forelder. Når verden fylles av artige sølepytter, men man heller vil være inne. Når man sitter limt til mobilen og plutselig oppdager et lite barn som titter på deg og lurer spent på hva du driver med.

Andre ganger derimot. Andre ganger er det bedre. Som når man snører på begge barna godt med klær og suser i vei med bikkja på slep. Ut for å se på sølepytter, ut for å lukte litt på verden. Da føler man seg som supermann.

 

To i dammen og en i drømmeland. Good times.

 

Storebror ute og sanker bonuspoeng :)

 

Det trenger ikke være langt, det trenger ikke være mye. Det trenger bare å være noe. Noe å glede seg over, noe å snakke om.

Det er ikke så mye som skal til.

 

/God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En mannsfigur i huset?

Her en kveld fikk jeg den kanskje rareste meldingen jeg har fått noensinne. Eller nei vent, jeg har fått mye rarere ting enn dette (hello nudity), men spørsmålet var så overraskende at jeg ble tatt litt på senga:

"Finnes det noen mannsfigur i hjemmet deres?" 

Spørsmålet begrunnes med at jeg skriver så mange feminine ting at det er grunn til å spørre seg om jeg faktisk er en tøff mann med mykt hjerte, om jeg skifter dekk og den type ting eller om jeg egentlig bare er en kvinne med skjegg.

Vel, min gode mann. Jeg kunne selvfølgelig bare svart på dette med en melding, men jeg antar at det er mange andre som lurer på dette, så hvorfor ikke bare svare hele verden.

Ja, det finnes en mannsfigur i hjemmet. Han heter Arne og er min svigerfar. Han er innom titt og ofte og hjelper til med typiske mannsting. Han har mørk stemme, er en skikkelig grepa kar og kan masse om å mekke biler.

Plutten og bestefar i godstolen :)

 

Jeg kan ingenting om biler. Jeg liker heller ikke å se på fotball. Jeg skriver om følelser. Jeg bretter ut hjertet mitt i en bloggverden dominert av kvinner. Jeg liker filmer med Meg Ryan, jeg digger Eurovision, jeg får tårer i øynene av "Hellstrøm rydder opp" og jeg elsker varme bad i badekaret. Jeg drikker gjerne te fra store kopper og liker å gå med tøfler inne.

 

Der harru meg

 

Men hva er egentlig en tøff mann? Er det en som kan bøye en jernstang i to eller er det en som tør å blottlegge sine innerste følelser for verden? Er det en som spiser barberblader til frokost eller en som tør å innrømme at man også har myke sider? Er det en som sover med ulver om natten eller en som ikke er redd for å skrelle av machofrakken for å eksponere sitt mest sårbare?

For du skjønner det, min gode mann, at før jeg ble far var jeg en klassisk tøff mann i den vanlige uttrykksformen, altså følelsesløs, kynisk, macho etc. Etter at jeg har blitt pappa har jeg blitt langt mykere, mer åpen og kanskje også feminin. Jeg vil ikke si at det har gjort meg mindre tøff for det. Snarere tvert i mot. Jeg bryr meg bare ikke så mye om hva andre tror og synes om meg lenger. Det er en av fordelene med å bli fattern, alt annet kommer i andre rekke. Jeg har blitt tryggere på meg selv, mindre opptatt av å fremstå tøff for andre og mer åpen for å være den jeg egentlig er. For meg er det langt tøffere enn å barbere seg med kniv.

Men for å roe nervene dine kjære leser: Ja da, jeg skifter dekk. Riktignok med hjelp fra svigerfar, men jeg skifter dekk. Jeg trener også kampsport, elsker UFC, løfter tunge vekter, kan ta deg i håndbak, bruker nesten aldri balsam (living on the edge) banner når jeg sparker borti ting, har kjørt racerbil på bane mot Trond Espen Seim, kan styrte en øl på få sekunder (men ikke nå da, hvitt år i år) og kløyver ved som en proff.

 

Det er meg.

... men det er dette også:

Hamam? Yes please!


Så får du nesten avgjøre selv om det finnes en mann i huset eller ikke. Det er jo de som sier at ekte menn ikke ruller barnevogner eller tar ut pappaperm. Jeg er ikke en av dem.

For meg handler det å være mann om å være trygg på seg selv, et godt forbilde for sine barn og i stand til å ta vare på familien. Og det kan jeg. Selv om jeg ikke kan det spøtt om bilmotorer.

Og elsker varme bad med mangoskum.

 

Koz oxo klemmz,

Din Peter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det var da vakent til vær!

Tenkte jeg skulle ta en rask titt på værvarselet i går kveld for å se hva helgen har å by på. Og.. vel.. ja..

"Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær", sies det. Helt greit det altså, men det var da vakent til vær da!

Mye å glede seg til i uken som kommer, si.

 



Sånn atte, neida så.. ser ut til at det kanskje er en ørliten mulighet får ei litta solgløtt om halvannen uke da i hvert fall. Sånn atte hurra for det da. #høstvær

 

/ På med sydvesten, god helg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sjokolade - et dødelig dilemma

Du står i butikken med en handleliste. Frukt og grønt er unnagjort, nå venter bare brødhylla, melk, yoghurt og bleier, så er det straka vägen hem. Men så tikker det inn en melding på mobilen. Det er frua. Hun vil ha sjokolade.

Velkommen til sjokolade-dilemmaet.

 


Når mørk sjokolade ikke lenger er godt nok vet du at det er trøbbel på gang.

 

For hva skal man gjøre? Jeg vet at hun ettertrykkelig har poengtert ørten ganger at hun absolutt ikke skal spise sjokolade, at det legger seg rett på hofta og hele den bøtteballetten der, men samtidig vet man jo konsekvensene av å komme hjem til en godtesjuk kjæreste uten så mye som en melkeplett.

Det er en klassisk "damned if you do, damned if you don´t"-situasjon. Kommer man hjem uten sjokolade blir man møtt av stor skuffelse og en kald skulder. Og da er det ingenting man kan gjøre for å gjøre det bedre, for hvis en kvinne ønsker sjokolade er det kun sjokolade som hjelper. Ingenting annet. Man kan jo prøve seg med å roe fysingen med å kutte opp litt frisk frukt eller lignende, men dette vil potensielt kunne gjøre situasjonen verre på sikt.

For selv om frukten vil dekke over behovet der og da, så ender det bare til slutt med at man må hive seg i bilen klokken halv tolv på kvelden for å kjøpe en dramatisk overpriset rull med Smil på den nærmeste bensinstasjonen og komme seg raskest mulig tilbake. For sjokoladens flamme vil aldri la seg temme før den blir slukket.

 

Sånn ja, nå var det godt å levva igjen

 

Alternativet er å bare kjøpe med sjokolade hjem fra butikken med det samme. Dette virker jo umiddelbart som et mye bedre alternativ. Men vent nå litt! Sa jeg ikke at frua ettertrykkelig har presisert en gasillion ganger at hun absolutt ikke skal ha sjokolade da? Jo, jeg gjorde jo det og det er det som gjør denne situasjonen så herlig frustrerende.

For ved å fôre henne med det brune rusmiddelet hun så desperat hungrer etter vil jeg kanskje stilne den paniske sjokoladeabstinensen, men like sikkert som at det går mot jul er at følgende vil inntreffe. Etter rundt 45 minutter vil jeg høre et misfornøyd sukk fra sofaen. Så ett til. Og så kommer det:

- "Æsj, nå føler jeg meg bare uggen. Se på denne magen da, den henger jo over beltet. Og jeg som ikke har trent på evigheter heller. Jeg har jo sagt at jeg ikke skal spise sjokolade!"

Og da sitter man der med skjegget fullt av postkasser. Så, hva skal en stakkar gjøre? Klemt mellom barken og veden i en dilemmakamp uten vinnere.

 

Slipp armen eller mist den!

 

Det beste er kanskje å ikke ha med seg mobiltelefonen i butikken, så slipper man å forholde seg til problemstillingen. Ute av syne, ute av sinn. Vel, egentlig ikke. Hvis huset ditt brenner hjelper det fint lite å snu seg vekk for å ikke se flammene. Men men, det er jo tross alt bedre med en varm rygg enn en kald skulder.

Så neste gang går jeg for å legge igjen telefonen og late som ingenting. Det er høyt spill, men det er den beste planen jeg kan komme opp med for nå. Så får det bare stå sin prøve, for å bli viklet inn i et sjokolade-dilemma med en sulten kvinnes vrede er som å spille russisk rulett med fullt magasin.

 

/ Hilsen forvirret mann (32)

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Når verden settes på pause

I kveld hadde jeg store planer om å skrive en lang kommentar til en sak som sprer seg via sosiale medier for tiden, en sak som både engasjerer og provoserer. Men så skjedde dette.

 



Jeg har blitt angrepet av et lite kosedyr og her tenker jeg å bli. Så får verden bare stå på pause og vente til i morgen, for ingenting er viktigere enn dette.

 



/ Nora kosedyr <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

10 grunner til at eplemost er bedre enn alkohol

  1. Du kan fint tylle nedpå en sixpack med eplemost og fortsatt kjøre hjem.

  2. Vin lages av ustelte franske føtter som tråkker i hjel forsvarsløse druer. Øl lages av fulle tyskere som egentlig prøver å lage suppe. Eplemost er fersk saft fra lykkelige epler som har vokst seg saftige og deilige på en blomstereng i refleksjonene fra solens flørt med Geirangerfjorden.

  3. Eplemost er fullt mulig å kjøpe til alle døgnets tider.

  4. Det bryter veldig sjelden ut slåsskamper på tilstelninger der det kun drikkes eplemost.

  5. Ingen ekteskap har så langt blitt ødelagt fordi en av partene lå med sjefen på et julebord med altfor mye eplemost innabords.

  6. Eplemost er overraskende godt.

  7. For mye alkohol er gift for kroppen. For mye eplemost er bare litt kvalmende.

  8. Eplemost fører veldig sjelden til at du må ligge en hel søndag med hodepine på doskåla og kaste opp gårsdagen, samtidig som du angrer på alt du sa og gjorde kvelden i forveien.

  9. Så langt har ingen måttet selge gård og grunn for å få råd til mer eplemost.

  10. Ingen juleaften har så langt blitt ødelagt fordi gamle Onkel Kjell har drukket litt for mye eplemost og begynner å slenge med leppa igjen.

 

 

P.S. Jada jada, jeg vet at det er fullt mulig å drikke alkohol i moderate mengder. Jeg har ikke tenkt til å vifte noen moraliserende pekefinger her, jeg sier bare at eplemost er sinnssykt undervurdert.

 

/ Hilsen mann 32 med hvitt år i år ;-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sirkuselefant på badet

På fredag måtte jeg ta en klein telefon. En av de telefonene man helst vil unngå, men som likevel vil gjøre så mye godt for hverdagen. Likevel kjente jeg at jeg gruet meg litt.

Det er noe med å ringe noen for å si at man blir nødt til å oppgradere størrelsen på søppeldunken fordi den vanlige rett og slett ikke blir stor nok. Jeg tenkte at damen i den andre helt sikkert var nysgjerrig på hvorfor, så jeg følte for å slenge på en forklaring.

- Nei du skjønner, med et ekstra barn i huset så blir det plutselig dobbelt opp med bleier også.

Som om den forklaringen skulle hjelpe! I realiteten sier jo ikke det noe annet enn: "Du skjønner, det er så mye bajs som går ut av dette huset at vi trenger spesialbehandling."

I etterkant ser jeg ikke helt hvilket formål det skulle tjene å legge til den informasjonen, men en slik telefonsamtale er litt som å dra på butikken og kjøpe bare dopapir; du føler at du må forklare deg.

 

Dagens fangst!

 

Den høflige damen på telefonen spurte om vi ville ha med en større dunk for papiravfall også, uten tillegg i prisen. Det takket jeg gladelig ja til, men passet på å legge til:

- ... men det er egentlig restavfallet som er viktig.

Viktig altså ... Igjen, hvorfor må jeg presisere dette som om det er en slags krise på gang? "Dere må komme nå, det er dritt overalt!" Hun må jo tro vi har sirkuselefanter på stellebordet.

Men vi har bare blitt sånna folk som vanlig søppelbøtte ikke er godt nok for lenger. Når jeg tenker meg om så burde jeg kanskje bare sagt det der om sirkuselefanten, det ville sikkert gjort dagen hennes mye hyggeligere.

- Ja, du skjønner, vi har kjøpt oss sirkuselefant serru.

- Nei, så spennende! Har dere det? Har dere virkelig kjøpt dere sirkuselefant?!

- Eh ... nei. Det er egentlig bare ungene og bikkja som skiter noe vakent!

Æsj, det er visst ingen fin måte å si det på.

Vi har bare blitt sånna folk.

 

Stappfull dunk en uke før henting. Teo er godt fornøyd med egen innsats.

 

/ Ha en fin dag, hilsen sirkusdirektøren

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Til deg jeg møtte på byen i går

Til deg som så meg i baren i går kveld og tenkte "Aha! Der har vi jo han derre pappabloggern, han skal jeg fasan meg spandere en øl på!"

Unnskyld. Jeg så det i blikket ditt, det vennskapet vi så fort skapte ble så veldig fort brutt. Eller ikke helt brutt, men det oppsto en kjølig distanse mellom oss som aldri helt kan leges. Et skår i gleden, et slør i blikket. Jeg så det i øynene dine. Gleden og engasjementet erstattet med vantro og skuffelse.

 

Dette skulle jo være oss

 

Og jeg beklager. Jeg vet at du helt sikkert hadde gledet deg til det øyeblikket og jeg takker deg for at du kom bort til meg. En bamseklem er aldri feil. Og nå skulle jeg få øl. Eller en drink. "Bestill hva du vil, jeg betaler", ropte du med et helhjertet smil.

Men jeg var kanskje ikke den du trodde. Den du har lest om på bloggen. Mannen bak bokstavene hadde et annet fjes bak masken.

Jeg følte meg så avkledd, så kynisk og kjip, men jeg måtte bare. Selv om jeg først følte meg beæret, så ble det bare ikke riktig.

Jeg vet at det aldri kan bli noe mer mellom oss etter dette. Det som kunne blitt begynnelsen på et vakkert vennskap ble også slutten. Men vit at det ikke var deg, det var bare meg.

Målt opp mot to skummende øl over en heidundranes skål, vil en trist klunk med fruktjuice aldri bli helt det samme. Jeg vet det nå. Så beklager igjen for at jeg bristet ditt hjerte da jeg hoppet over en ølen og gikk rett for en flaske eplemost.

#hvittår

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den første snøen

Det begynner som oftest når svigers låser hytta for i år. Da begynner jeg å grue meg litt til vinteren. Kulda, mørket, slapset, snøen. Jeg var i mye større grad et vintermenneske da jeg var yngre, men jo eldre jeg blir, dess mindre glad i snø og vinter blir jeg.

Trodde jeg.

For da jeg våknet og trakk for gardinene i dag så jeg at den første snøen hadde kommet. Med et ambivalent smil av glede og sorgmodighet tittet jeg ut på det hvite teppet som hadde lagt seg på plenen.

 



Litt usikker på hva jeg skulle føle plukket jeg opp plutten og viste ham hva som hadde skjedd med verden i løpet av natten. Jeg åpnet opp vinduet og prøvde å fange et snøfnugg til ham. Det er jo litt stas med årets første snø, tross alt. Men kaldt da. Det første som slo meg var at jeg måtte komme meg ned i stua og fyre. Dette kom til å bli en kald dag tilbrakt inne i stua.

Plutten hadde helt andre planer. Jeg har aldri (!) sett ham så engasjert. Etter et raskt bleieskift løp han ned trappa og tok på seg støvlene rett på pysjen.

- SNØ! ropte han ut.

- Men eh ... vi må jo spise froko- 

- SNØ! ropte han igjen og hoppet av glede.

Jeg trodde ikke han husket stort fra vinteren i fjor og at kulden som kom inn fra vinduet på morgenkvisten skulle virke avskrekkende, men langt derifra. Han som alltid pleier å løpe rett til matfatet hang nå på dørhåndtaket og ville ut og leke.

Litt usikker på om han egentlig visste hva han bega seg ut på, hentet jeg vovsen, snørte på oss seler og klær og spratt ut døra. Jeg vet ikke hvem av de to som koste seg mest, men det var hard konkurranse. Teo kastet seg ned på bakken og rullet rundt mens plutten lagde snøballer og sparket snøen rundt i hylende glede.

 

Snø! :-)



Se pappa, stooor snø!

 

Og akkurat da innså jeg at vinteren jo faktisk er ganske fantastisk likevel. Snøen gjør verden til en enorm lekepark med uante muligheter for en liten pjokk som liker snøen bedre enn plommer (og det sier litt). Takket være pluttens ektefølte glede har den snøelskende pjokken i meg endelig våknet til live igjen og dette er bare første dagen!

Endelig er vinteren her igjen :)

 

Og hva kommer etter snø? Kakao ;-)

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lillesøster heter Nora

Hurra, endelig har jeg klart å få tak i klippet fra da plutten og jeg var på God Morgen Norge i går :)

I forkant av sendingen var jeg veldig spent på hvordan det skulle gå å ha med seg en liten plutt på direktesendt tv, men det gikk jo helt strålende.

Klikk på bildet for å se den lille snutten med meg og plutten :)

 


(Video: TV2)

 

Kjenner at hjertet nesten klapper sammen av stolthet når jeg ser han svare glad og fornøyd på spørsmålet om navnet til lillesøster.

- Lillesøster heter Nora!

Vel blåst, lille plutt :)

 



/High five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Barseltårer i bøtter og spann

Kvinnekroppen slutter aldri å fascinere meg. Jo mer jeg blir kjent med den, dess flere rariteter synes jeg den byr meg på. Slik som barseltårer.

Vi kan sitte i sofaen og kose oss og ha det tilsynelatende bra, men plutselig og helt ut av det blå vræler frua ut i hylgråt. Og da sitter jeg der som et enormt spørsmålstegn og vet ikke opp eller ned på noe. Skal jeg si unnskyld eller trøste? Har jeg sagt noe galt? Har hun vondt? Hva skjer?!

 

Men ... men atte liksom ... hæ?

Som mann er det veldig sjeldent jeg gråter. Jeg felte en god slump tårer da begge mine barn ble født, men jeg gråt ikke. Jeg gråter ikke engang i begravelser. Derfor har det vært litt vanskelig for meg å forstå hva som har foregått i det siste, for etter at vi kom hjem fra sykehuset med Fersken i armene har frua grått oftere enn det regner i Bergen.

Plutselig kommer det en skur og i starten forsto jeg ingenting, men så en dag forklarte hun meg at det helt sikkert er barseltårer. Og det er visstnok helt normalt og ikke noe å ta på vei for. Det hadde selvfølgelig vært fint å vite om dette FØR jeg tilbrakte to uker av livet på å liste meg rundt på tottelotten og være livredd for å utløse en fjes-tsunami.

Og det kan være de rareste ting som utløser det. Lykke, stolthet, trøtthet, glede. Plutselig, fra ett sekund til ett annet, helt uten forvarsel: Vanlig, vanlig, vanlig, hylgråt!

 

Jeg kan spise salami igjen, jeg er så lykkeliiii uææææhhhh

 

Bare for å beskrive hvor banalt slike barseltårer kan oppføre seg, så var det en dag her vi satt og pratet i sofaen om hvordan dagen hadde vært. Frua fortalte om at hun hadde vondt her og der og var kjempesliten, men at det ellers gikk overraskende bra. Det hadde altså vært en god dag og stemningen var god. Så da la jeg til:

- Og heeey, du har jo ikke grått i dag!

Det fikk henne selvfølgelig til å begynne å hylgråte.

Så sånn er det med den saken.

 

Og jeg liksom bare... hææ?

 

/ forvirret hilsen tåregjerrig mann

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Min aller første togtur

Akkurat nå sitter vi på toget på vei inn til Oslo for pluttens aller første togtur! Selv om jeg har vært veldig spent var jeg usikker på om han egentlig ville synes det var noe stas.

Heldigvis synes han det er superstas å se verden suse forbi i superfart mens vi tøffer og toger oss innover mot hovedstaden for vår aller første guttetur. Bare papsen og plutten, gutta på tur. Dette blir gøy!

 

Liten gutt, stor fart, stor stemning :)

I bilen på vei til toget snakket plutten om at han heller ville kjøre buss, men da jeg fikk overbevist ham om at en buss bare er litt større enn en bil, mens toget er myyyye større enn huset vårt, ja da var det greit.

 

Tommel opp :)

 

Men nå får jeg logge av, jeg er guide her på togturen og må gå tilbake til jobben med å peke ut jorder, stoooore hus (bondegårder), vann, trær og biler.

 

Oslo, here we come!

 

 / Tøffe tøffe tut tuuuut!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Plutselig kakaosøndag

I dag skulle jeg være skikkelig superpappa. Mens mams og fersken fortsatt lå oppe og purket fikk jeg i plutten frokost og la ut på tur. Bare oss gutta. Plutten, pappa og Teo. Gutta boys.

Vi skulle ta oss en tur i skogen, gå en lang tur rundt boligfeltet, ta oss god tid og komme tilbake når det måtte passe oss. Men så begynte det å regne. Selvfølgelig gjorde det det. Og hadde pappa tatt sine forhåndsregler og pakket inn sønn og/eller seg selv i egnet regntøy? Selvfølgelig ikke.

Umiddelbart begynte jeg på returen, men jeg hadde jo helt glemt at plutten går i barnehagen nå, de bryr seg visst ikke så mye om regn der. Han bare herjet videre og virket helt uanfektet av at skyene hadde begynt å late vannet.

- Men kom igjen a pluttis, vi blir våte jo!

- Nei, løpe i vannet, en gang til.


 

Det er egentlig en ganske rar situasjon å stå der som voksen mann og måtte be sin sønn på knærne om å få lov til å dra hjem. Men han tok absolutt ingen hensyn og fortsatte bare å leke i den store vanndammen sammen med vovsen mens pappa sto på sidelinjen og følte seg forfordelt.

Det var nesten så jeg vurderte å dra den gamle klassikeren "Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma" og til slutt måtte jeg krype til korset og kjøpslå med den lille bruktbilselgeren.

- Kom igjen a pluttis, hvis vi drar hjem nå... Oj, vet du hva eller? Vet du hva vi kan lage da? Kakao! Mmmm, kakaaaao! Men da må vi gå nå altså.

- Kaste stein, en gang til.

- Okei da, én stein til, men så må vi gå.

- Nei, ikke én. Twenty. 

Ja, jeg glemte kanskje å si at han er litt lost in translation for tiden. Så da ble det et par steiner til. Og et par til. Jeg innså at jeg måtte prøve noe nytt og gikk for den desperate taktikken med å prøve snakke ham til fornuft. Jeg tror kanskje jeg overvurderer ham litt etter at han har blitt storebror. Han er 2,5 år og han elsker vanndammer.

- Men Gustav, du skjønner det at vi må gå litt nærmere skogen slik at Teo får gått på do, for Teo kan ikke bæsje midt i vanndammen, kan han vel? Dessuten tror jeg det er lurt å gå hjem nå slik at vi ikke alle blir våte og syke. Ja, for du vil vel ikke bli syk?

- Twenty one, twenty two!

 

Lift off!

På det tidspunktet fikk både Teo og pappa nok. Teo innså at det aldri ville bli noen tur i skogen og "sendte en fax" rett på asfalten. Det holdt lenge for pappa som tok både plutten og bajspåsan under armen og vendte snuten hjemover.

Denne innsatsen mottok selvfølgelig ingen stående applaus. Men så snart han var ute av vannpytt-hypnosen innså plutten at han kanskje var en anelse klissvåt likevel og da var det plutselig greit. Så var det også ekstra godt å komme hjem til en tørr og god joggebukse, en kopp varm kakao og en nyristet brødskive med smør og brunost.

 

 

Og vipps så ble jeg litt superpappa likevel.

 

/ Ha en god kakaosøndag :)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Når du sover - Tanker til en liten kanin

Jeg ligger ved siden av deg og ser på den søte lille nesa di mens du sover. Den er som en gummibjørn. Du er til å spise opp.

Det er så rart hvor mye du betyr for meg. Alt egentlig. Du og broren din, og Christina da. Alt jeg eier og har.

Det er rart å tenke på tiden før dere, før familien ble til. Så mange ting som betydde så mye som nå betyr ingenting. Det er rart hvordan en som er så liten kan bety så mye.

Men kanskje er det bare meg? Legger jeg for mye i det? Burde jeg være flere steder enn bare her? Er jeg i ferd med å fortape meg helt i foreldrelivet? Burde jeg tenke mer på meg selv og vie meg mindre til deg? Burde jeg kanskje bli flinkere til å gjøre andre ting, komme meg ut mer og se andre fjes?

...men så nyser du så den lille kaninnesa di hopper, og alt faller på plass igjen. Det er her jeg hører hjemme.

 

Min lille kanin <3


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig sexytime

De sier at det kan gå lenge til neste gang man har sex etter en fødsel, men så skulle det altså gå under to uker før jeg fikk frua til å rope ut "Å herregud, så deilig!"

Det skjedde nemlig i går kveld. Kanskje ikke noe man egentlig burde blogge om, men det må da være lov å være litt privat også. Det skjedde på badet av alle ting. Frua hadde akkurat tatt seg en dusj og var midt i kveldsrutinen, da jeg kom valsende inn og så henne stå der kliss naken.

 

(Illustrasjonsfoto, hvis det skulle være noen tvil...)

 

Et lite sekund var jeg litt usikker på om det var for tidlig å kline til, men så skjedde det noe. Fra radioen i hjørnet strømmet deilige toner fra P7 Klem og luftet var fylt med den forførende lukten av en kvinnes sjampo. Om det var en eim av kokos, honning eller jojoba som gjorde det, så var det et eller annet som fikk meg til å føle for å gi frua en liten godbit.

Og den hadde jeg klar også. Den hadde faktisk vært klar en god stund allerede, men det var jo ikke hun klar over. Jeg gledet meg til å overraske henne og ventet bare på det rette øyeblikket. Så kom det og jeg satt inn støtet.

- "Å herregud så deilig! Det er så sinnssykt lenge siden" ropte hun ut bare sekunder senere.

Og det er kanskje det som er så deilig med ting man gjør så altfor sjeldent, når det først skjer så setter man ekstra stor pris på det.

Så selv om ventetiden var litt i overkant lang, så var det så sinnssykt verdt det, for sjelden har litt ferdigsmurt kveldsmat og en enkel brødskive med salami gitt SÅ god uttelling. Dette må vi gjøre oftere.

 

Påsmurt kveldsmat til en sulten ammemor = Verdt sin vekt i gull

 

Så et stalltips til alle nybakte fedre: Ni måneder med forbud gjør visst noe med lysten på salami, så hvis du vil imponere din nybakte kjæreste en kveld; dropp diamantringer, dyr middag på en fancy restaurant eller Titanic i sofakroken, for selv ikke Leonardo DiCaprio rekker en blings med jubelsalami til knærne!

Og ja forresten, et stalltips til: Dette gjelder altså kun salami i betydningen faktisk salami. "Salamien" i overført betydning kan det være greit å la stå i kjøleskapet minst et par uker til ;-)

 

/ High five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Plutselig arbeidsledig

I dag fikk jeg sjokkbeskjeden. Helt uten forvarsel også. Plutselig tikket det bare inn en melding fra ledelsen: "Du må begynne å se deg om etter noe annet".

Først trodde jeg ikke mine egne ører. Jammen... Hvorfor meg?! Jeg som har jobbet og slitt for dette firmaet 24 timer i døgnet i det siste? Jeg som har jobbet så svetten siler dag og natt for å levere mitt aller beste? Og nå sier dere at det ikke er godt nok?

 

 

Jeg trodde jo at et vikariat "med mulighet for fast ansettelse" ville vare litt lenger enn en ussel uke, men det er greit det. Jeg skjønner når jeg er uønsket! Og når sant skal sies så visste jeg jo at det bare var et spørsmål om tid uansett. Jeg mener, hvordan i all verden skal en enkelt okse som meg kunne hamle opp med et helt meieri?

Dette betyr med andre ord at Fatterns Flaskekokeri begjæres konkurs og herved er historie.  Og alt som skulle til var en ussel pupp.

 


Når meieriet fyrer i gang for full maskin er det på tide for oksen å vende hjem.

Pupp 1, Peter 0.

 

/ Takk for meg

*Følg Pappahjerte på Facebook *

Dumme ord fra en dum manns munn

I helgen gjorde jeg en klassisk kjempetabbe. Hvorfor kan jeg aldri lære meg å tenke før jeg prater?!

Det var lørdag morgen. Jeg våknet opp etter en lang natts søvn. I løpet av natten hadde plutten våknet og vært litt misfornøyd, så da heiste jeg ham bare opp fra sengen sin og bar ham over til min. Etter at lillesøster kom til verden har mamma og hun sovet på gjesterommet sammen, så den store dobbeltsenga har plutselig blitt veldig stor og ensom. Derfor var det egentlig bare velkomment med besøk fra en glad liten blidfis som gladelig la seg på puta til pappa og smattet søtt på smokken.

Noen timer senere våknet vi og lå på sengen og tullet en stund før vi sto opp for å gå på badet og starte dagen. På vei mot badet tittet vi inn til mams og lillesøster som også så ut til å ha stått opp for dagen. Jeg satt meg ned på sengen hennes og plutten begynte å fortelle mamma om alt som hadde skjedd i løpet av natten. Om hvordan han hadde fått ligge på puta til pappa og lekt med telefonen hans.

 

 

Men så hadde det seg slik at jeg hadde sovet på Christinas side av sengen etter at plutten okkuperte mitt domene halve natten. Hennes halvpart av sengen har en mye mykere madrass enn min og det førte til at ryggen min klagde misfornøyd. Jeg får ofte vondt nederst i korsryggen hvis jeg sover for lenge, spesielt på en annens madrass. Så ja, da var jeg dum nok til å si det rett ut før jeg tenkte meg om:

- Usj, jeg har så fryktelig vondt i korsryggen i dag jeg. Får ofte det hvis jeg sover rundt 8 timer av en eller annen grunn. Skikkelig irriterende og plagsomt.

Først da innså jeg hva jeg hadde gjort. Jeg hadde klaget over en hel natts søvn til en nybakt mamma som ikke har sett en hel natts uavbrutt og god søvn siden første trimester av svangerskapet. Jeg hadde sutret over noen småplager i ryggen til en kvinne som akkurat hadde gått gjennom en tøff fødsel som hadde etterlatt henne i så sterke smerter at hun ikke hadde forlatt huset på over en uke. Og de smertene hadde på ingen måte gått over.

 

Din idiot, dette betyr trøbbel ...

 

Jeg tittet bort på henne. Hun sendte meg blikket ... Du vet, det blikket... Blikket som får testiklene til å krympe sammen og kaste seg inn i kroppen for dekning, ørene til å legge seg ned langs siden og får alle hårene på ryggen til å sprette opp i forsvarsposisjon. Jeg begynte umiddelbart å kaldsvette mens hun så på meg med et intenst blikk fullt av hat, bak øyne så trøtte at man skulle tro hun ikke hadde sovet noe særlig siden Einar Gerhardsens glansdager.

 

Why you little!

Da tok jeg plutten under armen og løp. Ned trappen for å lage frokost, ut døra for å gå tur med hunden, hva som helst, bare bort. Det var et klassisk "fight eller flight"-øyeblikk og jeg valgte sistnevnte. Jeg er kanskje en sterk mann, men ikke pokker om jeg utfordrer en utkjørt kvinnes vrede. Ikke på 100 år.

Så, en vennlig advarsel til alle nybakte pappaer der ute: Husk å tenke. Tenke tenke tenke. Ikke si dumme ting, for det blir så veldig kostbart i lengden. Et sitat som dette kunne fort kostet meg et ballespark, men jeg slapp unna med frokost på sengen, en kvast roser, hjemmelaget eplekake og ekstra husarbeid før skaden var gjort opp for.

Og selv da... hva som først er sagt vil aldri bli glemt. Jeg sover fortsatt med ett øye åpent ;)

 

/ Tenk før du prater ;-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fatterns Flaskekokeri

Her på Fatterns Flaskekokeri jobber vi døgnet rundt for å bringe deg det DU ønsker nøyaktig når du ønsker det. Vi står alltid parat for å ta i mot din bestilling og leverer på senga før du rekker å stave "brystpumpe". Døgnet rundt, på minuttet - du ringer, vi bringer.

Her på Fatterns Flaskekokeri kan vi sterilisere alt! Tåteflasker, smokker, ammeskjold, bestikk etc. Ja, send sågar katten over, så skal vi se om ikke vi kan få til noe der også. You name it - we sterilize it!

 

Her går grytene på full pupp hele dagen

Nykokt og klar for servering!

Selv om VI er lidenskapelig opptatt av kundeservice, så trenger ikke DU være det, så føl deg fri til å rope på oss, kjefte på oss og bruke stygge ord når vi er for sene. Vi lever for å levere! Og husk, du kan selvfølgelig ringe oss når som helst på døgnet. Vi sender alltid vår beste mann klar til dyst.

Årets nyhet! Fra og med 2014 kan vi her på Fatterns Flaskekokeri også tilby catering! Maten er kanskje ikke kortreist, men menyen bugner av populære favoritter som smaker godt til alle døgnets tider. Hva sier du for eksempel til en klassisk brødskive med leverpostei og majones, anrettet med et dryss av nykvernet pepper? Eller hva med en banan servert "au naturell"? Eller hvorfor ikke husets beste gulost dandert med agurk og brødskive! Serveringen er døgnåpen, så bare ring i klokken når du føler et sug i magen.

 

Gourmetmat på lavt nivå

 

Betaling? Åh blåss, her på Fatterns Flaskekokeri tar vi ikke i mot betaling. Den beste betalingen vi kan få er at du ikke gråter. Alt vi ønsker er en tommel opp eller en "takk skarru ha, kompis", så er vi godt fornøyd med arbeidsdagen. Ingen penger, ingen tårer, ingen problem!

Fatterns Flaskekokeri - vi strekker oss lenger enn puppen.

 

De ringer, vi bringer

/ High five!

* Følg Fatterns Flaskekokeri på Facebook *

Foreldrelivet tatt på kornet

Endelig er det freddan og da er det på sin plass å dele en hysterisk morsom vitsestripe.

Har du noen gang lest WUMO (tidligere Wulffmorgenthaler)? Det må rett og slett være tidenes artigste tegneserie og her skal du få et helt fantastisk eksempel tatt rett ut av et helt vanlig småbarnshjem. Her er det så mange fine detaljer at det skal godt gjøres å ikke humre litt i skjegget :)

 

(Bilde: WUMO)


Hahaha, bare se på det blikket til fattern! :-) De trøtte posene under øynene, skrekken i blikket, ønsket om å få være alene i bare ett eneste minutt. Hehehe, dette er så absolutt min humor.

Og siden du allerede er her inne, så skal du få en til. Denne tar vel stooort sett alle norske kvinner på kornet ;-)

 

(Bilde: WUMO)

 

Noen som føler seg truffet? ;-)

 

/ Goood freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Noen ganger kommer tårene

Det skulle egentlig bare være en helt vanlig morgen. Jeg skulle bare se to minutter på God Morgen Norge før jeg skulle ta tak i dagens ærend. Men med en nyfødt bebis i hus vet man jo aldri når man plutselig blir overrumplet av følelser.

Det skjedde i dag. God Morgen Norge var ferdig for dagen og skulle bare runde av med en låt av Ingebjørg Bratland. "På avstand", het den. Aldri hørt før, så det måtte jeg få med meg. Norges vakreste, mest fortryllende stemme, klart jeg kan sitte et par minutter til. Så begynner hun å synge og da skjer det.

 



Jeg ser på deg. Du ligger på fanget mitt. En varm liten bylt i en gråstripete pysj. Pysjen du har arvet av storebror. Du ligger på ryggen og titter rundt deg. Øynene ser på verden, men forstår ingenting.

Jeg ser ned på deg, du ser på taket, ser på veggen, ser på alt. Øynene vandrer målløst rundt, men så ser du på meg. Holder blikket fast. Vi holder blikket låst på hverandre og jeg kjenner det stikker langt inn i hjertet. Tårene kommer pressende på uten at jeg helt forstår hvorfor. Du analyserer meg, prøver å forstå. Blikket ditt som spør meg hvem jeg er, hvor vi er og hva dette rare stedet er for noe rart.

Dette er livet, lille venn.

Velkommen skal du være.

 

 

Tusen takk til fantastiske Ingebjørg Bratland for et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Du fikk en voksen mann til å gråte i dag og den sangen vil for alltid være min og ferskens helt spesielle sang <3

 

 

På avstand er verda stille så

Ein kan høyra at det nynnast på

Ein song om håp

Ein song om fred

Ein song for deg og meg

(tekst: Ingebjørg Bratland - På avstand)


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Høyt opp og langt ned

Å bli far for andre gang skulle bli en ren seiersdans. Jeg skulle bare trave inn som en helt på fødestua, holde min kjære i hånda, hilse det lille mirakelet velkommen og reise hjem på en hvit hest. Sånn gikk det selvfølelig ikke. Hvorfor må det alltid være sånn at jeg takler fødselen dårligere enn Christina?

For det gikk jo selvfølgelig ikke som planlagt da lille Fersken kom til verden. Det vil si, del 1 gikk brasende, selve fødselen. Mor og datter leverte varene akkurat som planlagt og den lille jenta kom til verden helt etter boka (mer om det senere). Min jobb var egentlig lett nok. Hold mor i hånda, vær en bauta og deretter kjør til og fra sykehuset med forsyninger som en strikkball.

 

Nyfødt og rett i lua

 

Men akkurat som da plutten kom til verden, førte fødselen med seg en veldig merkelig reaksjon i kroppen til far. Det er som om jeg lader opp så mye energi og spenning knyttet til fødselen at når den endelig er over, slipper jeg ned guarden og blir totalt utladet på et nanosekund. Og DA slår basiluskene til.

Sist gang var det alle forkjølelsers mor, som blant annet resulterte i at jeg stjal Mammahjertes smertestillende medisiner på sykehuset (som hun skulle ha for å komme seg etter et keisersnitt.. #Åretsmann2012) og deretter ble satt på en hestekur med antibiotika. Denne gangen takket kroppen rett og slett for seg, og klappet sammen.

På vei hjem fra sykehusvisitt på fredag kjente jeg at det begynte å surkle i kroppen og for hvert minutt ble smerten verre og kvalmen doblet. Når jeg kom inn døra hjemme måtte jeg bare slenge av meg skoene og løpe rett opp på badet. Det fikk ikke hjelpe at jeg måtte løpe rett forbi svigermor og svigerfar som satt klar med overraskelsesmiddag.

De hadde passet plutten hele dagen og nå satt de klar med nyvasket hus og nystekt biff fra slakteren med ovnsbakte rotgrønnsaker. Og det var takka; en svigersønn som løp rett opp på badet. Og der ble han. Resten av fredagen. Og lørdagen. Og det meste av søndagen. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som foregikk på det badet, men det skulle ikke overraskede meg stort om jeg har gått ned rundt 38 kilo i helgen... nuff said.

 

Hele helgen oppsummert

 

Derfor har jeg verken fått gleden av å bli skikkelig kjent med min datter eller nyte hennes første dager her i verden. Det er egentlig veldig trist, men heldigvis har jeg mye tid å gjøre opp for det.

Det jeg lurer på nå er om dette bare gjelder meg eller finnes det andre menn der ute som har slitt med dette? Og er det på grunn av at kroppen blir brutt ned av for lite søvn og for mange visuelle inntrykk på fødestua eller kommer det av en sykelig mangel på oppmerksomhet på fødestua?

Så da vender jeg tilbake til sofaen for å drikke flere glass med brusetablettvann og småspise bananer mens jeg venter på at formen kommer tilbake. Så kan jo dere kose dere med et par knips fra Ferskens første øyeblikk så lenge.

 

Se de små sossisene da :´-)

 


Første møte mellom bror og søster (Tore på sporet-øyeblikk)

 

Endelig hjemme <3

Mer kommer senere, pappa må bare sove litt først. Hashtag: ammetåke, pappasyke.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Velkommen til verden, lille fersken!

Jippi! :)

I går kom endelig lille Fersken til verden!

Flere detaljer kommer senere, for akkurat nå står verden på hodet, pappa flyr frem og tilbake til sykehuset som en strikkball og alt er egentlig bare rosa skyer og kaos.

Så for nå vil jeg bare få rope ut til hele verden at vi endelig har blitt verdens stolteste foreldre til en fantastisk søt liten jente :) :)

Og plutten er megastolt storebror! :)

 


/ High five fra verdens stolteste pappa med rødsprengte gråteøyne <3

* Følg Fersken & Co på Facebook *

Min sønn er sånn som meg

Du klatrer opp på armlenet av sofaen. Jeg ber deg la være. Du står og balanserer mens du titter over skulderen for å se hvor langt ned det er på den andre siden. Det er langt.

 

"Hmm, grøt med pappa eller en dose adrenalin? Lett valg."

 

- "Nå må du være forsiktig da", sier jeg, men du bare smiler.

- "Faller du ned der kommer du til å få kjempevondt", prøver jeg meg. Men du kvitterer bare kort og avfeier pappas velmente advarsler med et smil.

Du ber meg se på og det gjør jeg. Litt motvillig, men også litt stolt. Så smiler du stort, bøyer knærne og tar sats. Du deiser ned i sofaen av full kraft. Bein og armer spretter veggimellom og hodet deiser inn i puta.

 

Er i farta!

 

Jeg tenker at det der må ha gjort vondt, men du bare jubler oppspilt og stråler som en sol.

- "Sånn, nå kan du vel sitte rolig i sofaen og spise grøt og se på Bien Maja sammen med pappa?" spør jeg ydmykt. Helt sjanseløst.

- "En gang til", roper du og hopper opp på armlenet igjen.

- "Men men, du kommer til å skade deg, plutten. Vær nå litt forsiktig da", prøver jeg meg. Atter igjen for døve ører.

Selv om jeg på én måte vil pakke deg inn i bobleplast og holde deg på bakkenivå, så vil jeg jo ikke det heller. Jeg vil bare at du skal forstå, men jeg tror at du forstår helt utmerket. Du vet prisen for å ta sjanser, men du gjør det likevel og jeg kan ikke stoppe deg, for du har pappas blod i årene. Og jeg vet hvordan du har det, jeg vet hva du driver med, for jeg kjenner følelsen selv. For du, min sønn, du er akkurat som meg.

 

Pappa: "Bombeee!"

 

Plutten: "Bombeee!"

 

/ Stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hva skjedde med intimgrensen?

Hva er egentlig greia med småbarnsforeldre og deres totale mangel på intimgrenser?

Det skjer noe rart når man blir småbarnsforeldre, for et eller annet sted langs veien viskes plutselig intimgrensen helt bort. Det gjorde den i hvert fall for oss. Etter at vi gikk fra nyforelsket kjærestepar til travle småbarnsforeldre er det som at alle tabuer har opphørt.

ALT blir plutselig helt greit å prate om. Mellomkjøtt? Kjør på. Hemoroider? Tja, hvorfor ikke. Menstruasjonssyklus? Hurra!


- Frua har akkurat sluppet en brakfis som ødela sveisen min. Jeg trenger en klem.

 

Jeg husker blant annet jeg en gang leste at fräulein Fotballfrue pakket med seg en hårføner i fødebagen når hun skulle bli mor. Hun hadde nemlig blitt tipset om at det kunne virke lindrende med varm luft dersom hun måtte sy flere sting i underlivet etter fødselen. Og det er liksom sånt man bare skriver om helt uten videre. Og jeg som trodde hun var en sånn prikkfri pyntedukke uten en ripe i lakken. Det må i så fall ha vært før hun ble gravid.

Og det er dette jeg ønsker å prate om i dag. Ikke underlivet til fotballfrue altså, men småbarnsforeldre og intimgrenser. For hva skjer egentlig med småbarnsforeldre og deres totale mangel på intimgrenser? Når man er ung og lovende er alt bare hysj hysj, men så snart man skal bli foreldre er det plutselig ut med puppen på kafé og høylytt prat om hårfønere som skal blåse både her og der. Fascinerende.


- Så feis nordmannen og da stakk grisen ut!

Selv har jeg aldri likt å snakke om intime, private ting med andre, spesielt ikke kvinner, men selv for meg har dette blitt snudd totalt opp ned etter at plutten kom til verden. I forrige uke ble jeg blant annet sittende å prate med en kvinnelig journalist om fødselsforberedende olje og mellomkjøttmassasje. Helt normalt det.

Jeg tror det er noe med at man i prosessen med å bli foreldre blir eksponert for så mye nakenhet og kroppens mange mindre delikate sider at man etter hvert blir helt blasert. Det er kanskje ikke så rart at man blir litt nummen når man tenker over hva man ser og opplever i løpet av et svangerskap eller en kveld på fødestua. For ikke å snakke om de påfølgende årene med x antall tusen bæsjebleier. Det blir så veldig mye anatomi og så veldig lite rom for mystikk.

 

- Æ sa: Æ e så gæli fisat i magen!

 

Denne hypotesen er det forresten fullt mulig å teste ut i praksis. Neste gang du møter et yngre par som er hodestups nyforelsket, henvend deg til mannen i forholdet og spør:

- "La oss si at dere får barn om ca. 5-7 år da. Hva tenker du om å ta med morkaken hjem fra fødestua? Og ikke minst: Hvis kjæresten din insisterer på å spise den, kunne du vurdert å ta en bit?"

Aldri vil du se ansiktsfarge forsvinne i et høyere tempo ;-)


Bare 45 cm lang og knappe 2500 gram, men likevel mente alle at Geir så veldig voksen ut da han ble født

 

Så er spørsmålet: Er det bare meg eller er det andre som også har opplevd at intimgrensa en dag bare flyr ut vinduet som en fjert på fødestua?

Hilsen en mann som til lunsj i dag pratet med frua om dato for siste menstruasjon, slimpropper og andre helt vanlige ting.


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Pappa i beredskap

Med få uker igjen til termin begynner det å skje ting. Frua har en mage på størrelse med Rogaland og truer med å sprekke når som helst. Derfor har fattern i huset nå gått inn i beredskapsmodus. Det betyr blant annet å hele tiden holde én hånd på telefonen.

Så snart jeg kjenner at det durer i lomma er jeg raskere på avtrekkeren enn en skyteglad cowboy fra det ville vesten.

 

Legg merke til den sexy flekken rett over telefonen... #småbarnsforeldre

 

Problemet er selvfølgelig at jeg går med nervene i høyspenn hele tiden og at det som sagt fortsatt er flere uker til termin. Det betyr at jeg i tiden fremover fremstår som en utsøkt kandidat for stressnakke, hodepine og blå poser under øynene som følge av dårlig søvnkvalitet.

Men det er ikke bare ille. I dag var jeg i et veldig spennende møte inne i Oslo og det føles ganske kult å kunne si "Beklager, men jeg kan ikke skru av telefonen. Venter barn når som helst serru og fattern er PÅ".

Ikke pokker om jeg skal ha det på meg at frua måtte sitte hjemme og vente på meg etter at vannet gikk. Kino med venner, kaffe med paven eller audiens hos kongen - spiller ingen trille. Mobilen forblir .

Innen fødselen kommer jeg helt sikkert til å pådra meg senebetennelse i armen siden jeg besvarer hver eneste tekstmelding og innkommende anrop i lysets hastighet, men det får så være. For plutselig smeller det og da skal jeg være på pletten.

Så bare ta den tiden du trenger og si fra når du er klar, lille Fersken. Pappa er klar.

 

Speed dialen til fødestua er klar :) :)


/ High five og god helg! :)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Livet det er her og nå

Her en dag var jeg ute og trasket en tur med Teo og plutten. Mamsen i huset tok seg en liten høneblund, så det var bare oss tre gutta. Gutta boys, sa jeg da jeg gikk og småpratet litt med plutten.

- Gutta boys, svarte han.

Det var en typisk "bæredag". Plutten hang på armen stort sett hele turen, med unntak av de 7 meterne han måtte løpe av seg litt spring da. Ellers hang han på pappas arm og tok livet med ro. Og han nøt det. Selv om det begynte å bli ganske tungt etter en stund, så var det så veldig verdt det for å se det lune smilet hans mens han lå inntil kroppen min, småpratet og koste seg.

 

 

Det var en perfekt høstdag med litt vind i seilene, men fortsatt et drag av sommer i luften. Solen gjorde sitt aller beste for å etterligne en sommerdag, men vinden var deilig frisk som høsten. Akkurat da vi passerte kirkegården skjedde det noe rart. Jeg opplevde det man bare kan kalle et slags magisk øyeblikk av lykke. Jeg vet ikke hva man kaller slike øyeblikk og jeg vet ikke om det er noe som skjer med andre, men for meg kan det inntreffe helt plutselig på dager som dette.

Plutselig føles det som at jeg er i ett med naturen rundt meg og alt bare smiler. Trærne vinker til oss, bladene jubler når de seiler forbi og hjertet fylles av sommerfugler. Man blir så glad for å leve at man bare vil hoppe i været og rope ut av hjertens lyst. Det er i øyeblikk som det at man virkelig kjenner at man lever.

Det beste av alt var at Plutten kjente det han også. Jeg så det på smilet hans, han forsto hva som foregikk. Han så det fallende løvet og snudde seg etter vinden som rusket i den lyse lille luggen. Og han smilte så helhjertet at jeg kjente det langt inn i hjerterota. I sånne øyeblikk sitter lykken løst.

 




Det er da man innser at livet det er her og nå. Alt man har er dette øyeblikket, for ingen vet hva som venter i det neste. Det eneste som er sikkert er at ingenting er sikkert. Som småbarnspappa tenker jeg ofte på fremtiden med uro og henger meg opp i "hvisomatte ditt" og "dersomatte datt".

Men noen ganger, når vinden rusker i håret og solen står høyt på himmelen, er det eneste riktige å forkaste alle utanker og bekymringer, og bare leve i øyeblikket.

For livet det er her og nå.

 

* Følg Plutten og Pappahjerte på Facebook *

20 tegn på et perfekt forhold

Siden Mammahjerte og jeg fra tid til annen legger ut saker som tar for seg typiske krangler og utfordringer man møter i et parforhold er det flere som har stilt spørsmålstegn ved hvor godt forholdet vårt egentlig kan være. Jeg tenker derfor å ta testen "20 tegn på et perfekt forhold" for å vise at alt er tipp topp tommel opp.

Les for eksempel: Ukas krangel - Lørdagsfrokosten

Jeg tar hele lista punkt for punkt og setter 1 poeng for JA og 0 poeng for tja/nei. Så legger vi sammen vi mot slutten og konkluderer. Toppscore, here we go!

 


Sist gang vi var på fest sammen. Mai 2013...

 

20 ting som utgjør et perfekt forhold - rangert i rekkefølge:



1. Innrøm at du tar feil etter en krangel

God start! Her kliner vi direkte til med ett poeng. Jeg har ingen problemer med å innrømme feil etter en krangel. Bare gi meg litt tid. Det gjelder for henne også. Sweet, vi er i gang.

 

2. Si «jeg elsker deg» før dere legger dere

To på rappen! Vi har som prinsipp å aldri gå mugne til sengs, så her går det i "Aj love juu" hver kveld. Sukkersøtt, men det funker. Så lenge ikke frua bestemmer seg for å skulle prate om noe hun er bekymret for akkurat i det sekundet jeg sovner da. Da blir det ikke fullt så god stemning. Men 99 av 100 kvelder får være godt nok for et poeng.

 

3. Del husarbeidet

Jepp! Hun tar det meste av klesbasert husarbeid, mens jeg er herren på kjøkkenet. Hun støvsuger og vasker, jeg klipper plenen og vasker hamler opp med sluket i dusjen. 1 poeng.

 


Pappa mater hybelkaninene. Ett poeng.

 

4. Ha regelmessige dater sammen

Nå har ikke jeg sjekket fasit, men jeg antar at regelmessig betyr langt oftere enn "Hmm, var ikke vi på kino rett før plutten ble født?". Lett 0 poeng på denne.

 

5. Bytt på å lage middag

Får man poeng for sånt? Ja ja, den tar vi gladelig. I dag lager frua fårikål, i går lagde jeg biff. Jevn fordeling der altså. 1 poeng.

 

6. Ha sex minst to ganger i uka

Igjen så har ikke jeg sjekket fasit, men jeg er ganske sikker på at det skal stå "Ha sex minst to ganger i året", ikke uka. I så fall kan vi nok prikke inn et poeng, men jeg setter 0 bare for å være sikker. Og la meg bare få legge til: Høygravid kjæreste. Nuff said.

 

Please wait... Godt sagt, t-skjorte :D

7. Del oppvasken

Jo da, den deler vi på. Her gjør faktisk plutten endel av arbeidet også, for han legger alltid oppvasktabletten i kammeret. I det siste har han lært seg hvordan han setter på maskina også og gjør det ca. 20 ganger om dagen, hvilket er irriterende selvfølgelig, men like fullt kvalifiserer til et poeng :D

 

8. Lik smak når det gjelder film

Hmmm, her må det bli 0 poeng. Selvfølgelig liker vi mye av det samme, men vi har noen vesens forskjeller. Hun liker ikke Harry Potter, så den siste filmen så jeg på kino med søsteren hennes :D Dessuten liker hun sånne gamle kostymedramafilmer av typen "Oh Mr. Darcy, I must say, thou hast wonderful lips, I must-eth kiss-eth them".

 

9. Dere har felles venner

Vårt nærmeste vennepar for tiden er hennes foreldere, så 1 poeng på den :)

 

10. Aldersforskjellen er på cirka 3,5 år

Aldersforskjellen er på ca. 0,5 år. Er det bra eller dårlig? Får vel sette 0 da. Hva betyr det egentlig? Tullespørsmål.

 

11. Dere deler minst to hobbyer

Mine favoritthobbyer: Fiske, trene og ta varme bad. Hennes hobbyer: Lese bøker, kjefte på Peter, strikke. Så null der altså.

 


Men vi har jo fått oss en felles gæmlishobby da :D (burde vært et halvt poeng..)

 

12. Dere deler tre felles venner

Kjedelig spørsmål, men ja. Hvilke kjærestepar gjør ikke det? 1 poeng.

 

13. Minst tre kvelder (dater) sammen i måneden

Hah! Hvem er det som setter disse latterlige kravene? Det her er ting man kan finne på før man får barn. Tre dater i måneden? Altså 36 dater i året? Tror du er gal jeg. La oss sette en målsetning på 1 date i året og ta det derfra. 0 poeng.

 

14. Dere er bestevenner

Joa, det er vi jo faktisk. Og det er en av tingene jeg liker best ved henne også. Hun er hysterisk morsom, akkurat slik en bestevenn skal være. Så 1 poeng der. Yeah!

 

15. Kysser fem ganger om dagen

Oj, det hørtes mye ut. Hva med fem kyss i en økt? Men si meg.. hvilken mann med vettet i behold prøver å luske seg innpå en gravid kjæreste fem ganger om dagen for litt smooching? Ikke denne mannen i hvert fall! Etter at hun ble gravid har frua utviklet luktesans som en sporhund og kan oppdage et hint av hvitløksånde på 78 meters hold og det har nok gått utover antall kyss. Det blir glætt en klokkeren 0 på denne.

Når frua må trekke frem stolen for å lage frokost til småtten, da er ikke tiden inne for å gå for 5 kyss om dagen ;-)

 

16. Koser fem ganger om dagen

Definer "koser"... Uansett er vi nok et godt stykke unna fem økter med kosing om dagen. Se forrige punkt. Med en høygravid og konstant kvinne i hus er jeg smart nok til å holde kosen på armlengdes avstand minst 5 ganger om dagen. Burde vært poeng for sånt, men vi går for 0.

 

17. Har minst ett romantisk måltid i måneden sammen

Hva kan vel være mer romantisk enn å ligge på sofaen og gofle taco og se på Idol mens begge er hemmelig forelsket i Stian Blipp? 1 poeng.

 

18. To langhelger hvor dere reiser sammen i året

Teller en tur på Plantasjen? Antakeligvis ikke. To langhelger i året du liksom... jommen sa jeg smør. 0 poeng.

 

19. Begge jobber fulltid

Hun er for tiden hjemmeværende i mammapermisjon og jeg jobber freelance. Selv om jeg sikkert jobber tilsvarende 150 %, så kan det vel ikke defineres som fulltid. Vi går for 0.

 

20. Dere har lik smak når det gjelder mat

Ouch... i går kveld sa frua at livretten hennes er fårikål. Selv ville jeg heller slikket på rustne mynter enn å spise fårikål mer enn maks én gang i året. Men hun liker jo taco like mye som meg da. Men ikke fullt så glad i svartsvidd bacon. Æh, jeg setter 1 likevel. Vi elsker hjemmelaget bananis og grønne smoothier begge to, det må da telle for noe.

 

Ser ut som kull. Smaker som kull. Perfekt stekt bacon.

KONKLUSJON:

10 av 20. Det er halvparten det. Hva betyr det egentlig? Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har forslag. Men jeg tror det betyr at vi har det greit jeg. Vi er utrolig dårlig på å prioritere dater og klisjéromantikk, men vi tar det igjen på hverdagsromantikk, gjensidig respekt og de små tingene som skal til for å få et helt vanlig hverdagsforhold til å fungere med en småttis i hus.

Kan tenke meg at det må være utrolig skremmende å se dette resultatet for et nyforelsket par som vurderer å få barn, men som tror de vil fortsette i samme tralten med romantiske middager, sex ørten ganger i uka og enhjørninger på rosa skyer hver dag. Etter at vi fikk barn har i hvert fall hverdagskjærligheten blitt vår form for romantikk og jeg synes det funker utrolig bra, selv om testen ikke ser ut til å være helt enig. Jeg gir i hvert fall forholdet vårt 10 av 10 <3 (tnååååh, snakker vi bonuspoeng?) :D

 

Mams og paps får tommel opp fra plutten i hvert fall :)


Siden jeg fikk denne utfordringen fra Casa Kaos er det vel bare rett og rimelig at jeg sender utfordringen videre til et par andre medbloggere.

Så.. skal vi seeee... Mer enn bare ord og Hanna i Drømmeland, vær så god ;-)

 

/ High five for hverdagsromantikken!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hva skal barnet hete?

Å komme opp med et passende navn på et barn er lettere sagt enn gjort. I hvert fall synes jeg det. Vi vet ikke enda hvilket kjønn det er på minsten i magen, selv om vi i forrige uke gikk gjennom de fleste kjerringråd og hjemmetester for å se om de holdt vann.

Gutt eller jente? - se resultatet av hjemmetestene her

Siden vi ikke ønsker å vite kjønn før barnet hopper ut og setter telemarknedslag i armene til jordmor, har vi hele tiden to navnelister gående. En med jentenavn, en med guttenavn. De siste månedene har vi gått rundt og smattet på hvert eneste navn, prøvd å uttale dem på ulike måter og kjent litt på hvordan de føles på andre språk. Fra en liste på ørten millioner navn er vi nå nede på bare ni på hver side.

Det er så rart at ett av disse navnene er vinneren og skal bli navnet på vårt lille nurk! Men vi klarer altså ikke å finne bare én toppkandidat på hver side. Heldigvis vil halvparten av navnene bli borte på fødestua, men likevel blir det vanskelig å kåre en vinner.

Derfor kom jeg på en genial plan her en dag. Vi spør en utenforstående dommer! En som ikke har gått og vurdert navnene frem og tilbake i månedsvis. En som vil ha nær tilknytning til navnet, men som er en helt nøytral part i saken. Beslutningen ble tatt og valget falt på den vordende storebroren. Plutten.

 


- Vi spør jo bare pluttis og navnet han velger, det må det bli. Det er jo nesten som skjebnen det! sa jeg oppglød til frua da jeg kom på planen.

Jeg tror ikke det er helt uvanlig at man spør eldre søsken om litt hjelp med navnevalget. Tanken var jo at han skulle klinke til med et av navnene vi har presentert for ham i det siste og så skulle hans valg bli den avgjørende brikken. Men jeg innser jo at det kanskje var litt tidlig å spørre ham om kvalifisert hjelp når han tross alt bare er to og et halvt år gammel, for her en dag satt jeg meg ned med ham og stilte ham det store spørsmålet.

- Plutten? Du vet at mamma har en baby i magen..

- Mamma!

- Ja, mamma ja. Mamma har en baby i magen vet du. Men, hva synes du babyen skal hete?

- Mmm?

- Den lille babyen i magen, vet du... Hva skal babyen hete?

Da tenkte han seg lenge om. Han rullet litt med øynene og tenkte så det knakte. Nå kommer det, tenkte jeg. Dette er faktisk skjebnen. Det navnet han sier nå, det blir det. Da kan vi senere i livet si at det til syvende og sist faktisk var plutten som bestemte navnet og så blir det en søt greie. Ja, dette var en god plan. Det navnet han sier nå, det blir det. Bestemt av skjebnen. Bestemt av plutten.

Så skjøt øyebrynene fart høyt opp i panna på ham, før han smalt hendene sammen i et stort klapp og hylte ut med 120 % entusiasme:

- FERSKEN! 

Nå vel... jeg tror vi får lete litt til. Så mye for skjebnen i denne omgang.

* Følg Ferskenhjerte på Facebook *

Harde tak for et pappahjerte

Uken startet egentlig knallbra. Allerede kl. 07.05 var jeg på plass på treningssenteret for å løfte vekter som en gorilla. Og det gjorde jeg. Med træler i hendene og svetteperler i pannen kjørte jeg inn i oppkjørselen hjemme en drøy time senere. Da jeg parkerte utenfor kunne jeg så vidt se konturene av et lite bustehode som virret rundt på innsiden av vinduet.

Jeg fant frem nøklene og låste opp døren, men kom meg ikke inn. For der sto en liten plutt og holdt igjen døra. Han var ikke klar for besøk riktig enda. Så sto jeg der da, svett, kald og undrende. Jeg prøvde å ringe på, men fortsatt var ikke tiden helt moden. Jeg vred om nøkkelen, låste døren igjen og låste den opp. Da skled den opp og på innsiden sto verdens største smil og strålte til meg.

- Pappa vært på trening! jubler han før han hopper fornøyd rundt i pysjen som et føll.

Så ga jeg ham avisen og ba ham gi den til mamma. Han tok jobben med det største alvor og grep avisen med begge hendene. Så løp han stolt inn til mamma. Dagen hadde med det fått en perfekt start og pappahjertet glødet.

Vanskelig å ikke smelte når plutten bruker mamma som bord :)

 

Men så var tiden kommet for å dra i barnehagen da. På en mandag vet man aldri hva man kan forvente, for mandager er ofte litt skumle. Først var han litt skeptisk til å reise, men han sa også at han gledet seg. Han lot seg enkelt overtale hvis jeg lovte å tute minst to ganger på mamma som sto i vinduet og vinket. To tut og et par slengkyss senere og vi rullet av gårde til tonene av fatterns "Bæ bæ lille lam".

Det tar ikke mange minuttene å kjøre til barnehagen, men på den tiden rekker vi å synge om ull, søndagsklær og strømper rundt 4-5 ganger. Pappa er forsanger og plutten stemmer i på høydepunktene. Han sitter helt stille og smiler lurt i bilsetet sitt før han brøler ut enkeltord til akkurat riktig tid.

- ULL! FULL! FAR! MOR!

Og selvfølgelig selve rosinen i pølsa:

- ...ittelille BROOOOR!

Når jeg hører den lille stemmen som synger med for full hals og ser det enorme smilet til den lille smurfen i sladrespeilet, er det nesten så jeg må kjøre inn til siden i frykt for at hjertet skal flate ut av gledesrus.

Endelig fremme i barnehagen og på vei ut av bilsetet sier han noe jeg ikke umiddelbart forstår:

- Agekos.

- Hmm? Hva sier du, pluttis?

- Ehm... Gustav få agekos.

Med to og et halvt år på nakken er jeg fortsatt ingen proff på barnespråk, men jeg har lært litt og dechiffrer koden raskt.

- Hadetkos?

- Ja! Gustav få hadetkos!

Da svikter det litt i knærne igjen. Aller mest har jeg bare lyst til å sette ham i bilen igjen og kjøre hjem og bare henge ut hele dagen, men det går jo ikke. Pappa må jobbe. Pappa må få hadetkos.

 



Så går jeg opp med plutten på armen for å levere ham i barnehagen. Det har gått noen uker nå, så dette burde gå smertefritt. De andre barna er godt i gang med leken og pjokken titter rundt seg og ser på de andre barna. Men det er ikke helt hans dag. Han er liksom ikke helt klar. Alle barna, alle inntrykkene, tråbilene som farter rundt, stemmer som roper og jubler, det blir litt for mye for ham. Han trykker seg nærmere pappa og feller noen tårer.

Så går vi inn, henter ut et par med støvler, kler på en jakke og tasser litt rundt. Det skal jo ikke være skummelt dette, men plutten er ikke helt enig. Han har tatt seg et lite avbrekk fra tårene for å se seg om, men nå er han i gang igjen. Ikke hylgråt, bare nervøse tårer. Bare "jeg er ikke helt klar"-tårer. Jeg prøver å trøste ham med å si at det kommer til å bli så gøy, han skal jo på tur i skogen og alt. Og han kan jo ikke bli med pappa på jobb, det er kjedelig det.

- Bli med pappa jobbe. Joda!

Da knyter det seg godt i magen da. Når han henger på armen med rødsprengte øyne, litt gråtesnørr i nesa og ser opp på meg med et håpefullt blikk. Men jeg må jo levere ham fra meg, må komme meg av gårde. Til slutt kommer vi til en slags enighet og snufsende ser han på meg og vinker når jeg tasser slukøret mot bilen. Jeg vet at han kommer til å storkose seg i barnehagen, men å gå fra en liten tass som fortsatt har hovne gråteøyne men likevel vinker tappert mens jeg tasser vekk, er ikke akkurat julekvelden.

 

Der oppe sitter´n og er litt trist.. #hjertesmerte

Så sitter jeg igjen alene i bilen etter å ha gått gjennom en berg- og dalbane av følelser. På bare en liten time har jeg gått fra høyt opp til langt ned og opplevd flere følelser enn jeg tidligere ville gjort i løpet av et helt år. Og alt dette på en mandag morgen før kaffe. Da er det bare å komme seg rett på jobb og lade opp til alle inntrykkene når han skal hentes om noen timer, for da venter en ny runde med hele følelseskarusellen.

Med så mange følelser som hopper og bobler og kjemper om oppmerksomehten kan det være harde tak for et følelsesforvirret pappahjerte, men så er det også da man kjenner at man lever.

Og i morgen er det på´n igjen <3

 

* Følg Plutten og Pappahjerte på Facebook *

Foreldre på byen

I kveld skal frua og jeg ut på vift. DET er lenge siden det! Du vet det er lenge siden man har gjort noe sammen når man ikke husker sist gang. Jeg tror det kan ha vært den gangen vi var på Plantasjen for å handle blomster en gang før sommeren. Men før det... ingen aning. Vi var i et bryllup i mai i fjor. Det kan ha vært sist gang.

Og ikke bare det, men når blir neste gang?! Med bare få uker igjen til termin begynner det nå virkelig å nærme seg og noe sier meg at det blir en god stund til neste gang vi finner frem pub-til-pub skoene.

 


Så i kveld skal vi male byen rød. Nåvel, med en høygravid kone og en mann som har hvitt år, så blir det vel ikke akkurat noen fare for at dette ender på glattcella, men trivelig blir det okke som.

Er det ikke rart hvordan ting forandrer seg? For bare noen år siden var det ut på byen hver helg og gjerne en liten tur ut for noen rolige styrepils i løpet av uken også. Men så får man barn og plutselig frister det så mye mer å bare holde sofaen og kose seg i sofakroken med litt god mat og gullrekka på reprise.

Men da setter man også jo ekstra pris på de gangene man faktisk får somlet seg til å ordne barnevakt. Problemet er selvfølgelig bare at etter at man har vært borte i ca. to timer begynner man å snakke om hvordan man tror det går hjemme, om den lille pjokken sover, om de vet hva de skal gjøre hvis han våkner, om hvor søt han er og hvor mye man gleder seg til å hilse på ham i morgen igjen. En yrkesskade som kommer med jobben som forelder.

 

 

Så, Kristian Valen, et enormt ansvar hviler på dine skuldre i kveld. Dette kan være den eneste utekvelden vi får i 2014 OG 2015 sammenlagt og mye avhenger av din innsats på scenen. Ikke noe press altså, bare to år med innesperret overskuddsenergi som skal ut.

Så hvis du hører to stykker som ler litt for høyt og litt for mye, så er det ikke pasienter som har rømt fra galehjemmet altså. Det er bare oss, ikke kast oss ut, vi trengte bare virkelig å komme oss ut en tur.

God lørran!

 



OBS OBS! Det er fortsatt mulig å melde seg på konkurransen om å vinne signerte bøker av yours truly, men da må du være rask. Fristen er i morgen tidlig. >> Bli med på konkurransen her <<

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Blir det gutt eller jente?

Med bare uker igjen til fødselen begynner det nå virkelig å bli spennende i det pappahjertenske hjem. Blir det en gutt eller blir det en jente? Siden vi har bestemt oss for å ikke få vite det på forhånd tenkte vi at det kunne være artig å prøve alle mulige tester, myter, kjerringråd og fabler for å finne ut hvilket kjønn det ser ut til å bli.

Det kanskje mest spennende blir selvfølgelig å se om alle tegn peker i samme retning eller om det egentlig bare er vill gjetning hele greia. Selv har jeg veldig liten tro på slike tester, men ved å gå gjennom disse testene burde vi i hvert fall få en rimelig god indikator på om det blir gutt, jente eller om testene egentlig bare skyter i blinde. Mange av disse testene fant jeg for øvrig på mammanett.no.

For hver test setter vi ett poeng til kjønnet som "vinner", så oppsummerer vi til slutt og ser hva det blir. Kjenner jeg er litt spent nå, så la oss gå i gang med første test!

 

Mageform

Formen på magen er en av de mest populære metodene for å anslå barnets kjønn. Spiss mage skal indikere gutt, rund mage indikerer jente.

 

Nåværende kulestatus



Forrige svangerskap (gutt)

Hvis vi sammenligner med bildet fra sist, ser vi at magen da var langt spissere. Så ble det også gutt den gangen, så det kan se ut til at denne testmåten er inne på noe. Magen denne gangen er litt vanskeligere å definere, men vi synes absolutt det heller mot rund mage. Så derfor, 1 - 0 til jentelaget.

 

Kvalme

Hvor kvalm den esende hønemoren er de første 3 månedene av svangerskapet sies å være en god indikator på det kommende barnets kjønn. Er hun ikke eller lite kvalm er det tegn på at det ventes en gutt, mens mye kvalme tyder på jente.

Frua var grønn og spysyk fra morgen til kveld og hele natten gjennom i hvert fall de første fire månedene om ikke også lenger, så denne er tung på jentesiden. Men det var imidlertid like dårlig stemning i forrige svangerskap, og da ble det jo som kjent en gutt... Like fullt: Her stikker jentelaget av med nok et soleklart poeng.

 

Ringtest

Usj, dette tullballet har jeg utsatt lenge nok. Jeg er jo verken troende eller overtroisk så å skulle legge min lit til en ring i et snøre faller seg ikke spesielt naturlig. Men skal man prøve alt, så skal man prøve alt.

 

Ringen skal altså holdes i et snøre over magen. Etter en liten stund skal man notere seg hvordan ringen beveger seg. Går den i sirkler betyr det gutt, mens sidelengs bevegelse betyr jente.

For at jeg ikke ubevisst skulle bevege ringen på den ene eller andre måten visste jeg ikke hva som var hva før vi begynte. Jeg prøvde å holde snøret med både venstre og høyre hånd og jeg holdt pusten for å ikke bevege meg, men resultatet ble det samme hva enn jeg gjorde. Ringen beveget seg sidelengs frem og tilbake, ikke en eneste sirkel å se. Ringen har talt.

 

Hjertefrekvens

Fosterets hjertefrekvens er en velkjent indikator og også en av de som jo faktisk kan ha rotfeste i biologiske forskjeller og ikke bare kaffegrut og overtro. Under 140 slag i minuttet er et tegn på gutt, over 140 slag/min tyder på jente.

Vi har målt babyens hjertefrekvens ved flere ulike anledninger. De to første gangene klokket babyen inn på 160, den neste 150 og på den siste ca 130-140. Tre over og én under grensa der altså. Nok et hakk i beltet for jente.


Spark

Hvor livlig den lille krabaten er på sparkefronten er også en pekepinn. En livlig sparker indikerer gutt, mens jenter er litt mer bedagelige. Her kommer vi endelig til det første punktet der guttene gjør comeback! For babyen har sparket godt og gjerne helst om natten helt siden beina kom i funksjon. Så her prikker vi inn et poeng for gutta.

 

Oddetall og partall

Så langt har vi dekket de mest vanlige målemetodene, så da er det på høy tid å bevege seg inn på alternativ grunn. Her kommer et par rariteter. Slik som denne: Legg sammen mors alder ved unnfangelsen og måneden unnfangelsen fant sted. Summen av disse tallene betyr visstnok noe i den store sammenhengen. Partall betyr gutt, oddetall betyr jente.

Etter litt rask matte ser jeg at det blir to strake for gutta her. Men mattestykket får dere ikke, for det er visstnok ikke pent å snakke om en kvinnes alder og/eller vekt. Spesielt ikke når hun er såpass gammel som Mammahjerte :P

 

Kinesisk kart

Dette høres særdeles okkult ut, men kineserne er jo flinke til så mangt så de har helt sikkert dreisen på dette også. Det sies at kartet ble laget for 700 år siden av en kinesisk vitenskapsmann og funnet i en kongelig grav. Det sies også at kartet skal stemme i 99 prosent av tilfellene. Kjenner jeg er skeptisk, men vi prøver.

 

Lånt av Babyverden.no

 

Det kinesiske fødselskartet brukes ved å kryssklippe mors alder med måneden for unnfangelse og dermed skal svaret være gitt. I vårt tilfelle lander vi på en blå firkant. Det betyr tre strake for gutta. Takk til Kina for bidraget.

 

Den vordende mormorens hårfarge

Hvis den vordende mormoren har grått hår er det en gutt i vente. Har hun mer opprinnelig farge på håret enn grått, ja da er det en jente på vei.

Jaha... Denne blir verre. Ikke pokker om jeg tør å spørre svigermor om hun farger håret eller ikke! For en idiotisk indikator. De kunne like gjerne brukt "Den vordende mormorens vekt". Nei, her får jeg bare gå for magefølelsen og si at min flotte svigermor fortsatt har sin naturlige farge i behold og dermed blir det et poeng for jente.

Spørre svigermoren sin om hun har mye grått hår? Psh, kamikaze kaller man det! Neste oppgave, takk.


Familiehistorie

Tell opp søsken og deres barn. Gjør det samme for barnefaren. Kjønnet det er flest av ligger best an. Skal vi seeee?. Jente, gutt, gutt, jente, gutt, gutt, jente, jente, gutt, jente, gutt, gutt. Så gutt altså.

 

Unnfangelsestidspunkt

Hvis unnfangelsen skjedde tidlig eller sent i eggløsningen blir det gutt, mens midt i perioden indikerer jente. Her blir svaret: Hakke pipling. Selv ikke mor har oversikten og siden jeg vet at min egen svigerfar ofte titter innom denne bloggen, synes jeg bare vi sier "pass" på denne og går videre uten å gå dypere inn i findetaljene rundt selve unnfangelsen ;-)
 

Natrontesten / Plumbotesten

Dette var en form for test jeg ikke hadde hørt om tidligere. Testen ser ut til å være den samme for både natron og plumbo. Det går altså ut på at man skal helle natron/plumbo i en kopp og deretter tisse på det. For plumbo er det fargen på blandingen som avgjør kjønn, mens for natron er det hvorvidt det skummer eller ikke.

Men siden testen ikke gjelder for den vordende faren hopper vi lett over denne. Jeg kommer ikke til å be en høygravid kjæreste om å tisse på kjemikalier. Hun er allerede hysterisk opptatt av bakterier på kjøkkenbenken og at det ikke skal være et eneste hundehår liggende på gulvet, så jeg tror ikke vi skal dra den strikken der lenger enn nødvendig. Pass der altså.


KONKLUSJON:

En lang kveld med tester og vurderinger er over, Totalt ble barnet målt og vurdert i hele ni ulike kategorier. Og nå er stemmene endelig talt opp. Og vinneren eeeer....


....trommevirvel...

 

Jente! På stillingen 5-4 stikker jentene av med en knepen seier over gutta, så da blir det spennende å se hva som dukker opp.
 

Se så, da har vi fått det vitenskapelig bevist. Så da er det bare å kaste listen med potensielle guttenavn og brenne alle babyblå sokker ;-). Hadde vi prøvd flere tester ville sikkert resultatet kunne bikket over på gutt, så jeg tror ikke vi foretar noe overilt helt enda. En rask sjekk i kaffegruten eller på hvilken side av veien hunden tisser ville fort kunne snudd resultatet på hodet.

Så, da gjenstår det vel egentlig bare med å konkludere med det eneste som er sikkert, og det kommer i form av et sitat hentet fra en av tidenes beste filmer, Flåklypa Grand Prix:

Time will show.


Gutt eller jente, plutten gir tommel opp for å bli storebror uansett :)


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Alene på Ikea

I dag befant jeg meg helt plutselig på Ikea. Alene. Det er ikke et sted å være for en mann uten anstand.

Først gikk det greit. Jeg hadde fått med en liste fra frua over ting jeg skulle lete etter og ganske tidlig fant jeg den første tingen på lista. Tossig toalettsete, check. God flyt, dette klarer du Peter.

Etter å ha sust gjennom andreetasjen på rekordtid svinset jeg ned trappen og kastet meg ut i felten. Den beryktede førsteetasjen lå foran meg. I posen hadde jeg heldigvis bare kjøpt én ting fra lista og ingen unødvendige.. Hey?! Hva er dette? Hvor kom usb-lampa, slikkepotten, slipsboksen, lyspæra og duftlysene fra?

Aha, så er det Ikea-spøkelset som har slått til igjen. I det ene øyeblikket går du målbevisst rundt og leter kun etter ting på lista, men så fort du ser bort dumper han rare impulsprodukter ned i kurven din. Jeg mener: vi bruker jo aldri servietter, hva farken skal vi med hundrevis av servietter i alle regnbuens farger?!

 

Vil jeg noensinne få bruk for denne? Hvem vet, men opp i kurven med deg. #IKEA-effekten

Så kom jeg plutselig inn i en dårlig sone der de verken hadde lampene jeg var ute etter eller bilderammene frua ønsket seg. Jeg ringte henne, hun tok den ikke. Jeg kjente at jeg begynte å føle på Ikea-aggresjonen. Det er jo en velkjent sak at intet menneske kan oppholde seg på Ikea i mer enn 23 minutter før humøret ryker og man begynner å hisse seg opp over småting. Hvilken vei er ut? Tror de virkelig noen ville kjøpt de stygge lampene der? Hvorfor må folk sette vogna midt i gangen?! Jeg vil bare ha to glass, hvorfor må dere selge dem i bokser av søtten tusen?! Men seriøst, hvilken vei er ut?!

Plutselig ble jeg grepet av klaustrofobisk angst. Jeg så på bakken etter piler, men ingen var å se. Jeg prøvde å se hvilken vei de andre gikk, men alle vaset rundt i alle himmelretninger. Et øyeblikk fikk jeg faktisk litt panikk, for jeg hater virkelig å være desorientert. Hvis det begynner å brenne nå, hvilken vei løper jeg da? Og for å gjøre det enda verre kom det plutselig en dame bort til meg med et forstyrret blikk og spurte meg hvilken vei utgangen var. Jeg pekte henne i den retningen jeg trodde det var, før jeg smilte nervøst og rullet videre. Så kjøpte jeg en ørten-pack med duftlys med vaniljelukt og sniffet på de til jeg fikk roet meg ned.

Da først fant jeg selv veien mot utgangen og befant meg kort tid senere i kassekøen. Jeg var fornøyd. Et raskt overslag av det som lå i kurven viste at jeg hadde holdt meg på rundt 50 % planlagte kjøp og 50 % impuls. Det er bra til Ikea å være. Ja vel så trengte jeg kanskje ikke tennisracketsett til meg og plutten, to ulike lamper til kontorrommet eller en papirholder, men frua får skylde seg selv. Sånn går det når man sender en heterofil mann alene på shopping.

 

Lukten av bakverk, pølser og pizza fortalte meg at jeg nærmet meg. Dette roet nervene. Så kom jeg på at jeg er på en streng diett som ikke på noen som helst måte tillater verken bakverk pølser eller pizza. I tillegg var jeg skrubbsulten og en halvannen times kjøretur hjemmefra. Topp stemning. Ja ja, en får bare komme seg ut så fort som overhodet mulig og klampe gassen i bånn, tenkte jeg.

Da først tok jeg en titt på handlelappen. I min iver etter å komme meg ut av djevelens forgård og tilbake på motorveien hadde jeg selvfølgelig oversett den ene tingen jeg faktisk kom hit for å kjøpe. Og hvis jeg ikke husker feil, synes jeg å huske at jeg så de greiene der helt i starten av andreetasje. Ja.. da er det bare å begynne å bevege seg mot strømmen av irriterte shoppere da og være han fyren som alle irriterer seg over. Ja, denne dagen tror jeg blir fin...

For å si det sånn: Plutten, fattern kommer hjem med to stykk Bolmen trappestige og de har du å bli glad for.

 


* Følg Pappahjerte på Facebook *


P.S. Dette er på ingen måte et sponset innlegg. Hvis noen skulle være i tvil.

Hente i barnehagen

Man vet aldri hva man kan forvente når man henter i barnehagen.

Har det vært en god dag, har han kost seg? Har det vært tøffere tider med blod og snørr? Jeg er alltid like spent når jeg drar opp den tunge spaken som holder porten inn til barnehagens område forsvarlig låst. Blir det tårer, blir det smil?

 

 

Jeg tenker alltid at jeg skal prøve å snike meg innpå ham, men det lar seg aldri gjøre. Barnehagen er et bærekraftig økosystem der alle barna spiller sin rolle for å holde hjulene i gang. Rett på innsiden av gjerdet står jegerne og hilser deg velkommen. Du tror de bare leker, men de analyserer deg. Prøver å finne ut hva du er for en kar. Så kjenner en av dem deg igjen og piler i vei. Hun må advare flokken.

Jeg tusler oppover veien til de små, røde husene mens hylende fornøyde barn suser forbi meg på trehjulssykler og suser nedover sklia med hodet først. På huskene sitter to blide fjes innpakket i regntøy som får fart av voksen i gul vest. Nedi skogholtet løper et ukjent jegere rundt i fullt firsprang mens stemmene løper høyt og engasjert. Det er lek på høyt nivå hvor enn jeg snur meg, men hvor er min sønn?

Sist sett under et moteshow på morgenkvisten

Jeg følger den rosakledde speideren som pilte i vei da jeg kom inn. Ser at hun virrer rundt og leter etter ham hun skal rapportere til. Så får hun los. Hun løper bort til sandkassa og der, midt blant en klynge med småtasser, ser jeg en helt spesiell liten tass. Han stabber rundt i sin mørkeblå regndress og lyse bustelugg.

 


Han er travelt opptatt med å rake i sanden da han får budskapet hvisket i øret. Han snur seg rundt og ser etter meg. Det tar litt tid, for rundt ham er det barn og voksne på alle hold. Men så ser han meg der jeg sitter på huk med armene ut til siden i optimistisk forventning om en klem.

Man vet jo aldri om det blir en klem eller ikke, men det er alltid verdt å håpe på. Det tar ham ikke et brøkdelssekund for å ta en beslutning. Han slipper alt han har i hendene og stormer mot meg i fullt firsprang. Han smiler fra øre til øre og kommer mot meg så fort han bare makter.

Så deiser han inn i meg og river meg nesten over ende. Jeg løfter ham mot himmelen, kysser ham på kinnet og omfavner ham i en knusekos. Det tar ikke mange sekundene før han begynner å fortelle. Babler lystig i vei om alt som har skjedd i løpet av dagen mens pappa har vært på jobb. En hel dag med begivenheter pakket ned til et par setninger. Det er ikke så lett å tyde de overengasjerte ordene som dukker opp, men det er lett å forstå at han har kost seg glugg i hjel.

 

 

På sånne dager er det veldig hyggelig å hente i barnehagen. Med største fortellerglede gjengir han alt han har opplevd i løpet av dagen, mens han peker og vifter med armene. Mellom ord som huske, tegne og leverpostei, hører jeg også navnene til de ansatte.

I det vi kjører ut fra parkeringsplassen sier han "Ha det, barnehagen" og jeg vet at ingen steder kunne vært bedre. Ikke hjemme med mamma, ikke på jobb med pappa. Akkurat her. Jeg ser det i smilet, hører det på stemmen. En god dag i barnehagen har alt.

/ God helg :)


Les også:
- Et pappahjerte i postkassa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sjanseløs uten deg

Noen ganger tenker jeg over hvordan jeg ville klart meg som alenepappa. Jeg tror faktisk jeg ville vært helt ubrukelig.

Det er så mange ting som faller naturlig for deg som jeg må ha skrevet i store bokstaver for å huske. Og det er ikke som at jeg prøver å gjøre en middels jobb, det ligger bare ikke i genene mine på samme måte som hos deg. De stakkars plantene rundt om i huset ville vært døde og begravet innen få dager, hybelkaninene ville tatt over første etasje i løpet av en uke og stakkars plutten ville dukket opp i barnehagen med snuskete klær på vrangen.

Jeg har bare ikke den flyten i ting. Når jeg er alene så flyter det, når du er her så blir ting bare gjort.

 



Jeg legger ikke merke til alt du gjør, men jeg ser jo at skitne klær plutselig dukker opp i skapet og lukter blomstereng. Yoghurtsølet på stuebordet er borte helt av seg selv og erstattet med en vase friske markblomster. Alt den lille plutten trenger å ha med seg står pakket, klappet og klart til avreise hver gang. Alltid.


Når plutten er sulten har du maten klar, når pappa er sliten har du smilet på lur. Ikke ønsker du en klapp på skulderen heller. Du bare gjør jobben og går videre til neste. Som en maskin. Når jeg må gjøre noe så vil jeg helst ha riksdekkende tv på besøk. Heltestatus, tale fra kongen og en båt døpt i mitt navn. Og sånn er det hver gang jeg skal støvsuge gulvet. Jeg utsetter det gjerne noen dager og når jeg endelig gjør jobben passer jeg på at du gir meg et velfortjent klapp på skulderen etterpå.

- Det kjennes faktisk som at luften er litt lettere her nå. Kjenner du det?

Du gjør aldri sånt. Du forventer ingen gullstatue på Nationaltheatret bare fordi du har hengt opp en klesvask. Det gjør jeg.

Tur med bikkja OG ut med bleiesøpla?
Ring Dan Børge, denne mannen fortjener sendetid!



Jeg lurer ofte på hvordan aleneforeldre klarer det og jeg kommer aldri frem til et svar jeg kan leve med. Jeg synes det er tøft nok å være to foreldre på ett barn, så hvordan klarer noen å være én forelder mot to barn? Det regnestykket går rett og slett ikke opp. Kanskje om den ene forelderen hadde vært deg, men ikke hvis det hadde vært meg. For alt annet i forholdet er det jeg som er gassen og du er bremsen, men på hjemmefronten er du hele maskineriet.

Selv om jeg er en ganske god far og selv synes gjør en rett så bra jobb på foreldrefronten, så har jeg for lengst innsett at uten deg er jeg sjanseløs.


Plutten synes mamma fortjener roser. Pappa er enig.


/ Gled et Mammahjerte i dag: Legg igjen en high five i kommentarfeltet :)

Les også:
- Barnehagestart og nervøse mammahjerter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Pluttens første sykkeltur

De sier at har man først lært å sykle så glemmer man det aldri og denne uken var dagen endelig kommet for at vår lille plutt skulle ta det store steget.

 

Arvet haiketommelen til far sin og greier

Det er noe helt spesielt med de store milepælene. Hverdagsøyeblikkene er én ting, men de litt større hendelsene varmer ekstra godt rundt hjerterota. De første skrittene, det første ordet og den første sykkelturen. Senere i livet har man flere slike høydepunkt å se frem til: Første dag på skolen, første melding med hjem, første gang han blir tatt på fersken i å smugrøyke bak sykkelskuret, den første kjæresten, den første kjærlighetssorgen og selvfølgelig første gang han kommer småbrisen hjem og later som ingenting. Men det er heldigvis lenge til. 35 år minst.

Mye skal på plass før da. Sykling for eksempel. Og det var på tide, for nå er det en god stund siden sist vi opplevde en slik milepæl. Det siste halvåret har fremskrittene vært mer glidende og han blir bare eldre i kulissene, men ikke med det blotte øyet. Jeg har egentlig fryktet at han plutselig skal komme hjem med snusleppe og mopedhjelm under armen, men heldigvis går ikke tiden riktig så fort.

Derfor var det helt fantastisk da jeg plutselig fikk et innfall om vi ikke skulle prøve sykkelen vi fikk av gode naboer som lenge har stått i garasjen og støvet ned. Sykkelen altså, ikke naboene.

- Nei plutten, hva tror du, skal vi sykle en tur?

- Ja!

- Hæ? Mener du det? Du har jo aldri syklet før, skal vi virkelig sykle en tur?

- JA! Sykkel.

Og før vi visste ordet av det var plutten ute i gata og cruiset. Vinden flørtet med håret, frihetsfølelsen alle motorsyklister snakker om var tilstedeværende og adrenalinet pumpet når han suste nedover bakken i et vakent tempo. Vel, nesten da.

 

Vet du hvorfor jeg stoppet deg? Få se vognkort og førerkort, takk.

 

Museskritt er nok veien å gå. Det er greit at man ikke glemmer å sykle hvis man først har lært det, men da må man først komme dit da. Og jeg innså raskt at jeg ikke er en spesielt god lærer, for jeg klarte bare vekselsvis å fortelle ham viktigheten av å holde seg fast i styret og tråkke på pedalene. Å koordinere begge på likt klarte jeg ikke å formidle. Til det er mine pedagogiske evner helt utilstrekkelige. Til slutt forkastet vi pedalene og gikk for å holde i styret mens fattern fungerte som påhengsmotor / trekkhest. Det fungerte derimot utmerket.

5 minutter senere var pappa utslitt av å løpe krokrygget bak den lille pjokken som styrte vilkårlig i alle himmelretninger og oppførte seg mest som en ustyrlig sirkuselefant. Også jeg som hadde så store planer om at vi skulle ta hele sykkelopplæringen i et eneste stort jafs. Vel, glem det, pappa må hvile. Kanskje i morgen, hvis jeg ikke er for støl i... vel, alt.

Museskritt gjelder visst for fattern også.

 

They see me rollin´, they hatin´

 

Les også:
- En liten månelanding

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Filmkveld FØR og NÅ

En av de tingene som kanskje best viser hvordan ting forandrer seg når man får barn er hvordan en filmkveld utarter seg.

FØR

Fredag kveld:

- Heey, skal vi poppe litt popcorn, se en film og kose litt i armkroken?

- Jaaa! Det blir topp.

 Just the two of us <3


2 timer senere:

- For en knallbra film! Men du.. Vi skal ikke bare legge oss litt.. eh.. tidlig i kveld, da..?

- Jo!


- Æ ælska dæ og de kvite tennærn dine.
- Æ ælska dæ åsså. Og tennærn. Gud kor perfekt vi e i lag.


Fredag kveld:

- "Wolf of Wall Street" har jeg hørt at skal være bra. Tenk, endelig skal vi få sett en film! Det var lenge siden sist det, vi har vel ikke sett en film siden.. tja.. må ha vært i fjor en gang?

- Ja, men samme det, sett den på da, jeg er egentlig ganske trøtt allerede.

 

15 minutter senere:

- Wow, denne filmen er jo skikkelig kul!

- Ja, helt enig, filmkveld var en god idé!

 

4 minutter senere:

- Aah, så det var han som k- Øøy, sover du?

- Hm?! Hva nei jeg.. du, jeg er bare så sliten. Det har liksom vært ett kjør i hele dag og dessuten sto plutten opp en time tidligere enn vanlig og du så jo selv hvor lett det var å få i ham mat. Kan vi ikke se videre i morgen da?

- Hrmf.. Okei da.



Dette bildet er hentet fra forrige svangerskap.
Det var sist jeg fikk knipset et bilde av en våken pus i sofakroken.
Det sier vel sitt.

 

Lørdag kveld:

- Okeeei, da sover plutten og vi kjører i gang filmen der vi stoppet i går.

- Bra. Men du.. Det her har ikke jeg sett før?

- Jo, det der er jo han fyren han akkurat møtte på kafeen.

- Hmm, han har ikke jeg sett før i hvert fall.

- Kødder du? Bah, da har du jo slumret gjennom de siste fem minuttene fra i går da. Okei, vi spoler tilbake litt da.

- Sånn ja. Bra. Nå blir det filmkveld, dette blir kos.

 

30 minutter senere:

- Duuu..?

- Ja, hva er det? Er ikke denne filmen helt latterlig fet?!

- Jo jeg bare sliter litt med å få med meg handlingen. Altså, hvem er hun der egentlig?

- Nei, hun er jo bare.. Hei vent, du sover du?

- Nei, absolutt ikke, jeg bare.. Dagen har vært så utrolig lang og jeg er bare så sykt sliten. Tenk så deilig å få en skikkelig lang natts søvn da. Så begynte jeg å tenke på alt vi skulle ha ryddet i boden og da føles det så feil å ligge her og se på film liksom. Så ble jeg liggende og tenke på det, så da falt jeg ut litt. Men jeg tror kanskje det er fordi jeg er veldig sliten bare. Unnskyld.

- Nei nei, for all del. For å være helt ærlig.. Det begynte å glippe litt for meg også. Vi ser resten i morgen.


Vanskelig å følge med når man føler seg sånn..

 

Søndag kveld:

- Film?

- Ikke i kveld Peter, jeg må få stekt knekkebrød før vi legger oss og du burde spurt for en time siden.

- Jammen, da måtte jeg jo blogge.

- Ja jeg vet, men nå er det for sent altså. Vi kan sikkert se fem minutter, men jeg kan ikke love at jeg klarer å holde meg våken.

- Men d.. Okei da. Men da MÅ vi se den ferdig i morgen eller så glemmer vi jo hele handlingen. Og nå som vi er midt i den spennende delen også!

- Åh? Jeg husker ikke helt hva som skjer i filmen akkurat nå. Var de i Italia nå?

- Nei de har jo akkurat.. Eller.. Nei, jeg husker ikke helt selv.

 

Mandag kveld:

- Film?

- Sorry, jeg må jogge en tur og så må jeg legge meg tidlig.


Ikke i kveld kjære. Må komme på en bra bildetekst på Insta.

 

Tirsdag kveld:

- Film?

- Nå? Herregud, da skulle vi begynt for to timer siden. Nå må jeg bare legge meg før jeg sovner rett på kjøkkenflisene.

 

Onsdag kveld:

- Film?

- Nei, jeg orker ikke i kveld.

- Ikke jeg heller.

 

Torsdag kveld:

- Film?

- Kan vi ikke heller prøve å legge oss tidlig i kveld?