hits

barnehage

Dette fikser pappa lett

Den første uka med tilvenning i barnehagen gikk over all forventning, slik Mammahjerte gjesteblogget om i Barnehagestart og nervøse mammahjerter. Denne uka har derimot vært litt tyngre og de siste dagene har jeg ertet frua for at hun fortsatt synes det er så sårt å levere pjokken i barnehagen. I dag var det min tur.

 

Dette fikser vi lett, lille dude
 

Det gikk så fint de første dagene i barnehagen, men så ble det plutselig litt dårlig stemning igjen. For hver dag etter at pjokken er levert i barnehagen ringer telefonen og på tråden hører jeg stemmen til en bedrøvet mamma som er på gråten. Så gikk det ikke spesielt bra i dag heller. Den lille pjokken gråt ved avreise og var så absolutt ikke klar for å skilles (Johanne). Selv om den lille pjokken oftest blir i godt humør etter få minutter blir den stakkars moren gående med en furt i underleppa til langt på kveld.

At tilvenning i barnehagen kan være tøft har vi lenge vært forberedt på, men at det skulle være tøffest for mor tok oss nok litt på senga. Hver dag prøver jeg å si at det blir bedre i morgen, men så langt har det blitt lite bedring. I det siste har jeg prøvd å endre taktikk til å si at det sikkert ikke er så ille som hun skal ha det til. Alle andre foreldre i landet klarer jo dette helt fint og nå som vi snart er to uker ut i barnehagelivet er det vel på tide å slutte å være så pysete og vende seg til livets realiteter?

 

The point of no return...

Man kan si mye godt om omvendt psykologi, men noen ganger slår det også skikkelig feil. Etter en real skyllebøtte med tårer og snørr ble vi enige om at jeg kunne prøve meg en dag. Pøh, lett. Jeg er tross alt litt flinkere når det kommer til følelser og den slags. Jeg er jo en hardbarket mann må vite, ikke en hormonell og sprenggravid verpehøne. Dette fikser jeg lett!

 

Kom så, dette fikser fattern lett vettu... yeah right.

Så sto vi plutselig der da. Grusen hadde ikke rukket å stilne under dekkene på den nylig parkerte bilen før jeg hørte et pip fra baksetet:

- Skummert.

Jeg kjente det knyte seg i brystet med det samme. Men dette var jeg forberedt på, så ingen krise. Jeg gikk rundt bilen, plukket opp den lille klumpen opp på armen og gikk mot barngehagen. Da kom det igjen:

- Skummert.

Denne gangen kjente jeg at han presset seg nærmere meg og klemte til. Da var det ikke noe gøy lenger. 6 sekunder tok det å bryte ned fasaden til pappa. Men jeg holdt et tappert smil og tok meg inn i barnehagen som planlagt. Vi hilste på barna og de hyggelige folka som jobber der, men grepet ble ikke noe løsere. Snarere tvert i mot.

Det er rart hvordan hjernen kan snu på flisa i sånne situasjoner. Fra å være innstilt på å marsjere rett inn, levere barnet og marsjere rett ut igjen hadde jeg nå begynt å pønske ut både plan B og C. "Han vil jo virkelig ikke, kanskje jeg bare skal ta ham med hjem igjen, bare akkurat i dag? Eller kanskje han er småsyk, jeg kan jo ikke sette ham igjen da? Hva om han virkelig ikke er tilpasset et liv i barnehagen og rett og slett ville hatt det bedre hjemme? Hva om han aldri vil tilgi meg hvis jeg går fra ham nå?".

 

Hva om han aldri vil spille gitar med meg igjen?

Heldigvis er de ansatte i barnehagen mye proffere enn oss foreldre i blant. Jeg mistenker at de kan lese tankene våre. For etter noen minutter, akkurat mens jeg satt der med en skuddredd liten plutt på fanget som ikke klarte å akklimatisere seg for dagen, ble han plutselig tatt hånd om av et stort smil han kjenner godt. Hun foreslo at de kunne male litt mens pappa dro hjem. Det var ikke plutten klar for. Ikke jeg heller. Men det var nok det eneste riktige.

Å gud bruttle. Å gå mot utgangsdøra mens du hører lyden av din egen sønn som hylgråter og roper etter deg i bakgrunnen er rett og slett helt hjerteskjærende. Det strider så veldig mot kroppens signaler og all fornuft. I absolutt alle andre situasjoner ville det vært ansett som helt vanlig barnemishandling å bare gå fra et gråtende barn på den måten. Kynisk, iskaldt og uten følelser, men i barnehagen må man liksom det.

De må løsrive seg fra oss. Eller kanskje enda viktigere: Vi må løsrive oss fra dem. Men det svir. Selvfølgelig gjør det det. Alt annet ville vært helt unaturlig. Det skal gjøre vondt å gå fra et gråtende barn.

- Vil du at vi skal ringe deg og fortelle hvordan det går eller? ble jeg spurt på vei ut døra.

Jeg var faktisk forberedt på spørsmålet. De ansatte i barnehagen har en sjette sans for sånne ting og vet at jeg kunne trenge en oppdatering. Men jeg ville fortsatt prøve å holde den tøffe maska som jeg fortsatt til en viss grad klarte å opprettholde.

Så jeg svarte nei.

Så ja.

Så nei igjen.

Så ja.

Min manglende evne til å ta en beslutning ble møtt med et smil. Dette var de nok vant til.

 

Buhu, der borte sitter´n. Håper han har det bra :-/

Ute i bilen igjen falt jeg ned i setet og følte meg som en punktert ballong. Jeg ringte min kjære og hun ventet spent på rapport:

- Hvordan gikk det???

- Nei... det gikk ikke det. 

- Å jasså ja... Så du fulgte ikke rådet du ga meg altså? Du vet: "Sett på deg headsett med musikk og gå derfra..?", sa hun spydig i det hun siterte meg fra dagen før. Den fortjente jeg. Touché.

Ute av stand til å komme opp med et bra comeback la jeg på og dro videre for å ta fatt på dagens ærend. Men hodet var vel bare 50 % til stede. Hodet var travelt opptatt med å holde tankene og lyden av den gråtende plutten ute. Det som skulle gå så lekende lett hadde fort bitt meg i halen. Det var ikke lekende lett i det hele tatt.

Men så, bare en halvtime senere dukket det opp en mms. Et bilde av en smilende fornøyd plutt som storkoste seg på huska i barnehagen.

Og med ett sto solen opp, Sølvguttene stemte i, verden ble full av sang og alle fuglene kvitret med.

Først da kunne dagen starte.

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Barnehagestart og nervøse mammahjerter

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Plutten visste jo ikke hva han gikk til, så for ham forble nattesøvnen den samme. Men for meg, hans bekymrede mor, hadde de siste sju, ti - okeida; tretti nettene vært rimelig dårlige.

De fleste snakker om hvor hardt det er å sende ettåringen sin i barnehagen fordi det føles for tidlig, mens det er lite fokus på oss hønemødre som av ulike grunner har valgt å være hjemme med knøttet til det blir enda litt eldre. 2,5 år er lang tid.. og jeg skal love deg at man rekker å lage masser av rutiner og trygge rammer i hjemmet i løpet av den tiden.

Men nå var altså dagen kommet for å starte en ny epoke i den bekymrede morens liv. Ja, og i Plutten sitt da, så klart. Mandag morgen og barnehagestart, med tanke på nervene kunne jeg like gjerne stått foran en oppkjøring for å ta lappen. Men sola skinte og Plutten var intet mindre enn superklar. Da vi ankom barnehagen, var det fullt liv på uteområdene, «Barna!», ropte Plutten og pekte fornøyd. På trappa inn til avdelingen ventet verdens bredeste smil; «Hei Gustav! Jeg heter Line og jeg har ventet sånn på deg!».

 

En ny hverdag venter..


Jeg kjente skuldrene slippe taket i øreflippene, og hjerterytmen synke betraktelig. Gustav smilte sjenert, og jeg hadde bare lyst til å gi Line en klem. Hun tok oss med på en omvisningsrunde, og innendørs var det jo både ark og tegnestifter, byggeklosser og magneter, biler og bilbaner som vi aldri hadde sett før! For en lykke.

Etter at den verste sjenansen hadde lagt seg, gikk Line og Plutten for å finne biler, og så satt vi der, da.. Peter smilte oppmuntrende til meg, mens jeg kjente et hav av følelser romstere fra topp til tå. Skulle dette gå bra likevel? Var alle bekymringene mine til ingen nytte - som vanlig..? Glemt var i alle fall vi, lett utkonkurrert av biler og en engasjert pedagog.

 

Pappa Overflødig ble god på å bygge figurer..

På dag to var planen at vi foreldre skulle trekke oss litt tilbake, så da det nærmet seg lønsj sa Line at vi gjerne kunne sette oss på pauserommet en stund. Plutten vinket til oss da vi gikk, og jeg syns jeg merket at han var litt urolig for å være alene. «Dette går bra!», sa Line, «Jeg henter dere hvis det trengs.»

Så satt vi der igjen, da. Peter nøt nytraktet kaffe, mens jeg ventet på at Line skulle brase inn døra hvert øyeblikk. Hvor lang tid ville det ta før han gråt etter mamma eller pappa? Men tiden gikk. Nærmere bestemt to og en halv time. 2,5 timer! Da vi endelig stakk hodene våre ut, var det helt stille på avdelingen. Ingen barn, så vi listet oss rundt til vi innså at hele gjengen var ute i det pøsende regnværet. Vi tittet ut vinduene, og der fant vi til slutt vår lille guttemann, som var overlykkelig over å få plaske i regndammer og søle og grise - akkurat sånn som toåringer elsker å gjøre, men som mammaer hjemme i perm ikke er videre glad i... Jeg innrømmer glatt at samvittigheten til mor fikk seg en liten knekk akkurat da.

På den tredje dagen skulle Plutten og jeg ordne opp uten papsen, og denne morgenen var lillegutt litt småtrøtt og klengete. Det stakk i hjerterota, hadde de første dagene vært for gode til å være sanne? Etter en halvtimes tid kom Line bort til meg og sa at hvis jeg ville dra derfra nå, så hadde det vært fint. Nå skulle de først tegne litt og så var det tid for lønsj. Så da hadde det i grunnen passet fint hvis jeg ville trekke meg tilbake..

Hæ? Men... Gå.. nå..? Plutten ville jo bare sitte på fanget mitt? Line leste meg som en åpen bok: «Det kommer til å gå så fint. Bare fortell ham at du skal dra, men at du snart kommer tilbake for å hente ham igjen. Husk at jeg ringer deg hvis det skulle være noe.»

Overrasket over hvor emosjonell jeg plutselig ble, gjorde jeg selvsagt som Line sa. Jeg forklarte at nå skulle mamma dra, men at jeg gledet meg til å hente ham igjen om ikke så lenge. Og Plutten nikket før han løftet hånda og vinket. Jeg trodde ikke mine egne øyne. I bilen hjemover visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg følte meg jo usannsynlig sutrete som ikke bare satte pris på hvor bra det gikk, men samtidig var det så uvant for meg å overlate ham til noen andre.

 

Ingen mamma i sikte, går dette bra..?

Såpass uvant var det at jeg tok meg i å fundere på om de hadde nummeret mitt i tilfelle han trengte ny bleie. Det falt meg liksom ikke inn at noen andre skulle skifte bleie på sønnen min.. Timene sneglet seg av sted, og da jeg endelig ankom barnehagen en god stund senere, var jeg intet mindre enn barnslig, hoppende glad. Plutten lyste opp da han så meg, der han sto i full regnværs-outfit og med en blå spade i den ene hånda. Gjensynsgleden var stor! For mor.. Plutten skulle nemlig ikke hjem. «Hæ? Skal mamma dra igjen..?», mumlet jeg. «JA.», svarte den lille mannen og snudde seg bort for å leke mer.

 

Ser du ikke at jeg er litteranne opptatt her, eller..?

 

Dagen etter skulle vi ha oppstartssamtale klokka ti. Jeg var ekstra spent, siden det betød at både Line, Peter og jeg skulle gå fra Plutten samtidig. Han virket litt forvirret da vi forsvant ut døra, og jeg var helt sikker på at nå kom det til å bli tårer. Da vi var ferdige med møtet etter en time, forventet den bekymrede mor å finne Plutten oppløst i tårer på en eller annen voksen sitt fang. Gjett hvem som svinset rundt, glad og fornøyd sammen med de andre barna..

Da han fikk øye på Peter og meg, ble han åpenbart irritert før han mumlet: «Mamma, pappa. Hadet.» Jeg, som hadde sett for meg en stor knuseklem og pur gjensynsglede, ble stående å måpe før Peter brøt ut i latter. «Hahaha! Skal mamma og pappa dra?»
«JA!», svarte han alvorlig, før han løp bort til de andre igjen. Line smilte bredt da vi vinket oss ut, og jeg kunne ikke annet enn å humre da vi tok på oss skoene. Dette var tydelig hans arena nå. Ikke plass til hverken mammaer eller pappaer!

 

Mamma- og pappafri sone, takk!


Barnehagestart.. Så er det kanskje tøffest for mor? Denne uka har jeg altså tilbragt mye tid i barnehagen, og det viktigste som slår meg er hvor ufattelig bra barna har det. De stimuleres på så mange flere måter enn man har sjans til å klare hjemmefra, de lærer å bli selvstendige, de får nye venner og de blir godt tatt vare på av mennesker som brenner for barna og jobben sin. Det er nye ting å finne på hele tiden, og hva er vel bedre enn en Elise som leser historier inni en hjemmesnekret hytte av pledd - eller en Tore som kan bygge magnetklosser dobbelt så lenge som mamma eller pappa hadde giddet, til sammen?

Imidlertid er jeg glad for at vi har satt av god tid til tilvenning, slik at Plutten får korte dager i starten. Det er uvant med ny hverdag også for han, han blir sliten, og det føles godt å kunne hente ham tidlig.

Problemet er bare at jeg hver dag må krysse fingrene for at jeg får ham med meg hjem :-)



Les også:
- Gravid, oppblåst og full av promp

* Følg Plutten, mams og paps på Facebook *

Pappablogger inntar barnehage

Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?

- Lukas, vil du sitte her oppe hos meg? sier Monica med største selvfølgelighet. Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.

Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.

 

Du skakke komme her og tro du er viktigere enn et spennende eventyr.


- Hei hei, roper jeg, men responsen er heller dårlig. Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.

I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.

Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.

 

Så tar vi lissen gjennom løkka og så... nei, hvordan var dette igjen?

 

Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt. Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.

 

Slike ting gjør tøffe menn myke.


Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?

Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger. Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!

 

Ja vel, så kostet kaken flesk, men smaken var himmelsk!

 

Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør. Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.

 

God pedagogikk å geipe til barna, det står i lærebøkene...

I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også. Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.

 

Bjørnen sover, bjør- Shit, han er våken! Løøøp!


På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin. "Sterkere enn Eirik også?" prøver jeg meg. Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.

 

/ lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake

Les også:
- Mer enn bare pappa
- Min historie

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere