Jeg har lenge mistenkt at en lang periode med flytting og oppussing har begynt å tære løs vår mentale helse, og i går fikk jeg det endelige beviset.

Vi sto i gangen og skulle sende 6-åringen av gårde på skolen. Det var kaldt og vi fant frem nye vanter, men vi hadde glemt å skrive navn i dem, så Christina måtte løpe og hente en merkepenn.

Klokken hadde tikket løpsk og nå var det faretruende nære skolestart. I tillegg fløy rørleggeren ut og inn døra med rør og deler og verktøy vi ikke kan navnet på.

Så det ble litt stress. Klokka som tikket, rørleggeren som løp opp og ned trappa, og vanter som måtte få navn i seg. Det ringer inn snart, go go go!

Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

Christina er vanligvis rolig som skjæra på tunet i slike situasjoner, men denne gangen virket hun like oppjaget, stresset og distré som sin noe dårligere halvdel.

Hadde det vært en vanlig Christina på en vanlig dag, ville det nok løst seg knirkefritt, men det skjer som sagt noe med hjernen av å bo midt oppi et flyttekaos i nesten et halvt år.

Vi har pusset opp det ene huset mens vi har bodd i det andre, vi har malt det andre huset mens vi har bodd i det ene, vi har flyttet hele vårt liv i kasser samtidig som vi har sjonglert barn og fotballtreninger og jobb og venner og håndverkere og kaos.

Og kanskje var det alt dette som endte i at Christina til slutt sendte av gårde sin 6 år gamle sønn til skolen med kliss nye vanter. Og påskriften: “Kenneth”.

Som hadde vært helt fint om han faktisk het Kenneth. Men det gjør han ikke.

… det gjør derimot rørleggeren.

 😂 Licensed from: fouroaks / yayimages.com
 

/ Finnes det en egen kvinneklasse i NM i distré?