Det var ikke meg, det var Mannsen :-/

Unnskyld.

Det er vel egentlig alt jeg har å si.

For nå er jeg meg selv igjen.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde de siste par dagene, men jeg tror kanskje det var Mannsen.

For det er en greie, vet du. Den mannlige versjonen av PMS: Mannsen.

Jeg vet ikke om det skyldes noe mentalt eller biologisk, men noe er det. Jeg har vel egentlig aldri vært klar over at dette er en greie, før nå. For denne gangen kjente jeg det på kroppen. Mannsen er ekte.

Plutselig blir alt bare feil. Alt du sier blir feil og det er nesten så jeg har lyst til å misforstå deg. Jeg starter gladelig en krangel over en ubetydelig småting, og det kjennes som om kroppen er ladet med negativ energi.

Dessuten slutter jeg å barbere meg. Gidder ikke det lenger.

Plutselig er jeg ikke lenger den blide, livsglade fyren du forelsket deg i, men en grinete ball av surmaget pessimisme. En gretten gammel gubbe.

En surpung.

Heldigvis inntreffer det langt sjeldnere enn PMS. Kanskje bare et par ganger i halvåret, og det varer bare noen dager. Så er man tilbake til normalen.

Dette gjelder helt sikkert andre menn også, så hvis gubben din plutselig blir en grinete surpung som slutter å barbere seg og misforstår alt du sier: Sett i ørepropper, stryk hunden medhårs og gi det noen dager. Han kommer snart tilbake 😉

I dag gikk det heldigvis over for meg for denne gang. Som en boble som sprakk. Plutselig var jeg ute av tåka og tilbake til å være meg selv igjen.

Så nå kan du puste ut, min kjære. Jeg har ikke blitt en gretten gammel gubbe for alltid altså, det var bare litt Mannsen.

 

/ Sees om et halvt år, hilsen surpungen 😉