hits

Bare én fugl i redet

Nå skjønner jeg hvorfor folk får attpåklatt..

For når man først får barn, er det overveldende. Det er mye, det er alt, det er en total omveltning av hele livet.

Fra å være fri til å gjøre hva man vil, er man plutselig en bleieskiftende småbarnsforelder med ketchup på skjorta og yoghurt i ævva.

Babyskrik om natta og pulverkaffe på blå resept. I starten kan det være mye, men etter hvert får man tak på det. Man får rutiner. På alt. Morgenrutiner, kveldsrutiner, måltider og klesskift. Livet blir en lang rekke av innøvde rutiner og ritualer. Alt man trenger for en knirkefri hverdag.

Barna endrer seg, rutinene endrer seg med dem. Man endrer seg som person også. Man blir mindre seg selv og mer forelder.

Som kan virke skummelt, men som er helt fantastisk. For barn, enn så høylytte, skrikete og slitsomme de kan være.. så er de magiske. Selve meningen med livet komprimert ned til bare noen få kilo, med bollekinn.

Så lever man i den rare boblen noen år og man tenker at det aldri vil ta slutt. Vi er en koselig liten gjeng, det blir jo bare sånn her. Alltid.

Men det gjør ikke det vettu. Straks barna treffer skolealder, skjer det noe. De blir barn. Ikke lenger bare søte små innekatter man kan kose med dagen lang, men selvstendige barn med større omgangskrets og maur i rumpa. De vil ut og leke med venner. Ikke lenger henge hjemme med mamma og pappa. For stor for det nå.

Og da sitter man der plutselig. Kjenner at det stikker litt i hjertet, mens man klør seg i skjegget og lurer på hvor årene ble av.

Så sitter man igjen med den siste gjenværende fuglen i redet. Fortsatt myk og kosete, og ser på Dyrene i Hakkebakkeskogen og synger med til "So, ro, lillemann". Og man kjenner det varme i hjertet, men også stikke litt, for man vet at også denne lille fuglen snart vil ut og fly.

Og det er først da man virkelig forstår hvorfor folk får seg en attpåklatt..

mde
 

/ Jeg sier ikke at vi skal ha det, men jeg skjønner greia. Veldig.

7 kommentarer

I alle fall når de to eldste velger å flytte hjemmefra samme helg, da er det veldig fint at nummer tre bare er tolv år og fortsatt skal bo hjemme noen år.

Det skjedde her for fem år siden, og ennå er det knapt to år til yngste blir ferdig med videregående og flytter avgårde. 😊

Ikke helt der enda, med fire små og kun de to eldste på skolen, men kommer nok dit jeg og når minsten er fem 😅 det er noe magisk med det å være en hel verden for et lite menneske...💔

Ja, det er akkurat det! Sukk, du sa det <3

Her er d såpass spredning på barna at nå flere barn blir d ikke 😜. De er nå 4,8 og 15 år, så vi har noen år igjen før alle barna flyr ut av rede 😉

Haha, da høres det ut som dere er godt dekket ja :-)
Vi får vurdere å fylle på med hunder og katter etter hvert som barna vokser til :-P

Å - det var jo et koselig synspunkt... spesielt for meg som er attpåklatten i vår familie. Jeg ble født 10 år (!) etter min storebror. Så dere har god tid til å tenke på dette temaet. Tji hi...

Akkurat no, når eldstemann på 22 har flyttet 105 mil unna mamsen, og nestemann på 18 drar i forsvaret til neste år og søster på 16 mest sannsynlig også er over alle hauger om 3 år...det e da det e godt å ha en attpåklatt på 10 😁❤

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram