I dag våknet vi til rim på ruta og en helt ny årstid. Ny uke, ny måned og plutselig så var det høst.
Den sto og ventet på oss rett utenfor døra, og så fort vi knirket litt i håndtaket, kastet den seg frem med en iskald klem.
Høst. Definitivt høst.
Frostluft i nesa, pannebånd på nøtta, så absolutt ikke shortsvær lenger.
Nå er det høst.
Og det er noe melankolsk over høsten. Sommeren som vinker farvel fra en seilbåt som suser av sted til varmere strøk. Vinteren som sender skumle blikk fra horisonten.
Men det er noe magisk med høsten også. Noe helt eget, vakkert og fortryllende.
Det fantastiske fargespillet i bladene og den deilige lukten av en kjølig morgen.
Ikke lenger ha dårlig samvittighet om man ikke er på stranden annenhver dag, men vite at kakaokjelen venter.
For når det blir kaldere ute, blir det liksom litt varmere inne. Huset blir et lunere sted. Og tøfler da.
Ja, det er lett å tenke at høsten er litt mollstemt og melankolsk, men høsten er forførende fin.
Mørk og mystisk, men full av farger.
Plutselig varm, plutselig kald.
Gå ut i jakke og hutretenner, komme hjem i t-skjorte og svetteperler.
En merkelig tid. En fin tid. En god tid som venter.
Høst ❤️
Aah, høsten er fantastisk! Og det har jeg først lært meg å se de siste årene. Det er først nå jeg ser fargene på himmelen, i trærne og på bakken.
Ah ja, det er en sann glede å gå rundt og se på bladene for tiden. Kjenne det kjølige draget i luften og kjenne at man gleder seg litt til å fyre i peisen 🙂
Du er flink til å skrive 🙂 «Og det er noe melankolsk over høsten. Sommeren som vinker farvel fra en seilbåt som suser av sted til varmere strøk. Vinteren som sender skumle blikk fra horisonten.»
Ser det for meg når jeg leser, hehe. Enig, høsten er deilig på sin egen måte! 🍁🍂
Tusen takk for det, Nina! 🙂 🙂