Det kunne blitt så perfekt, men du hadde andre planer..

Jeg er langt inne i drømmeland, tilsynelatende på en båt, idet jeg hører deg. Du roper på mamma. Ikke panisk, bare søkende.

Men mamma ligger og snorker som en forkjølet grevling med dårlig rygg. Så det må bli meg. Før pappa egentlig er våken, står kroppen hans motvillig ved sengen din.

Hva er det, spør jeg.

Er det morgen, spør du.

Jeg ser på klokken. Den er 06.43. På en søndag. Og jeg var sent oppe i går.

Så nei, lille snupp, det er ikke morgen enda. Vi sover litt til.

Jeg kryper ned i den rosa sengen og er halvveis tilbake i drømmeland allerede før hodet treffer puta. Men du fortsetter å viske.

Dytter og drar i meg. Letter på øyelokk og pirker meg i nesa. Og jeg vet at alt er tapt. Nytter ikke motsi en lys våken apekatt. Det er morgen.

Jeg tusler inn på badet. Venter på lyden av deg som kommer løpende. Stille. Jeg labber tilbake og spør om du kommer. Ja da, skal bare først. Greit. Skal bare er godt nok for meg.

Tasser tilbake på badet og gjesper meg vei inn i dusjen. Glovarme dråper gjør nytten og jeg kjenner at maskineriet sparkes i gang. Nå ja, nå er vi i gang! Så jeg tar skjegget og kjører på med min beste parfyme. Hvorfor ikke. Blir bra dette!

Starte dagen litt tidlig med godjenta mi. Bare oss to mens de andre syvsoverne snorker videre. Kanskje får vi en time eller to alene til å pusle rundt. Steke rundstykker, tegne litt og kose oss. Det er lenge siden vi har gjort det nå, bare vi to. Litt skikkelig far og datter-tid. Blir bra, det!

Men.. hvor er du?

Jeg stikker hodet inn på rommet igjen, men nå står senga tom. Hæ?

Titter inn i min egen seng. Og der. Ved siden av mammas lyse hode, et lite hode. Litt mørkere og med en kosebamse i armene.

Øy, hvisker jeg, har du lagt deg?!

Hun later som hun sover, men jeg ser en krusning på leppa.

Døh, hvisker jeg litt mer intenst, kom igjen a! Nå har pappa stått opp for din skyld. Bli med, så lager vi frokost og greier.

Ingen reaksjon denne gangen.

Jaha ja, så du skal plutselig sove hos mamma eller..? hvisker jeg lett oppgitt.

Fra den “sovende” lille apekatten kommer et nærmest umerkelig nikk, før hun snur seg rundt og gnikker seg tett inntil mamma-apen.

Jeg tripper ned på kjøkkenet, skrur på kaffetrakteren og lister meg opp igjen. Titter inn på rommet, klar for å ta en lur liten jente på fersken. Men neida.

Der ligger de begge to og snorker i takt.

…

Og der sto jeg.

Lys våken og påkledd.

Klar for en koselig morgen.

For to én.