Jeg som pleide å være så tøff!

Hva er det som skjer med meg?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg husker tiden før barn, jeg. Da jeg hadde et hjerte av iskald stein. Jeg kunne se de tristeste filmer og høre på den tristeste musikk, uten så mye som et hint av skjelving i underleppa.

Det var før barn, det.

Nå skal det derimot ingenting til! Kan ikke så mye som å tenke på en rørende youtube-snutt før øynene blir våte, leppa begynner å danse og knærne blir til bringebærgelé.

Og på vei til barnehagen i dag skjedde det igjen..
 

Vi nærmer oss en kirke og på avstand kan jeg se at de flagger. Jeg roper til baksetet at nå må de følge med. Sier noe sånt som at:

– “Du vet det blir en bra helg, når kirken flagger bare fordi det er fredag.”

Men så kommer vi enda nærmere og jeg ser at flagget er på halv stang. Åh..

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com
 

Så må jeg til å forklare at når vi feirer noe fint, da heiser vi flagget helt opp. Men når vi minnes noen som har gått bort og ting er litt trist, da er flagget bare halvveis oppe.

Da flagger vi på halv stang, for å vise respekt og fordi vi er litt lei oss.

Og da kommer det fra baksetet, ettertenksom og rolig med en barnlig undring i stemmen:

– “Når noen dør… da blir man trist.”

Og det er alt tårekanalene trenger for å sveives så smått i gang..
 

Det skyldtes ikke bare ordene, men kombinasjonen med det triste flagget som sto og signaliserte noens bortgang i nasjonens stolte farger. Også denne tynne, melankolske stemmen fra baksetet.

Peter anno 2010 ville ikke brydd seg så mye som en kvart drue, men Peter 2018 feller en tåre og klamrer seg til rattet. For det er akkurat sånne rare ting som kan bringe det tidligere så tøffe mannehjertet ned i knestående.

Jeg prøver selvfølgelig å riste det av meg og late som ingenting, de kan tross alt ikke se ansiktet mitt fra der de sitter. Men et forrædersk lite snufs avslører hele greia.

– “Går det bra, pappa?” hører jeg fra en bekymret liten stemme i baksetet.

– “Ja da”, svarer jeg, “bare blitt litt sånn.. forkjøla.”

Så går det noen sekunder og jeg tenker jeg har klart å ro det i land.

Helt til en bekymret liten stemme svarer igjen:

– “Da må du love å ta på deg en varm genser i dag. Okei?”

…og brått var forkjølelsen tilbake x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Er det vanlig å bli myk som romtemperert pudding når man får barn? Spør for en venn 😆

13 kommentarer
    1. Haha, det der er fæle greier, ass. Jeg har aldri felt ei tåre for en film noen gang. Jeg ble oppriktig lei meg om det hendte noe med dyrene i filmen, men det var det. Etter at jeg ble mamma kan jeg ikke se på Master Chef, engang. En ting er når noen drar hjem eller vinner. Utfordringa er liksom bare see hvordan de elsker å skrelle gulrot, til å grine av! Kan bare glemme å se på Extreme Makeover liksom. :p også har det desidert blitt dobbelt så ille etter barn nr to. 🙊

    2. Kjenner meg SÅ igjen. Kunne være knalltøff før, men etter barna kom til verden –> sipping for hver minste ting. Spesielt hvis det har med dem å gjøre❤

    3. Prøv varianten hvor du ble bittelitt rørt før du fikk barn, da kan du tenke deg hvordan slusene åpner seg etter barn 😂😭. Eldstemann hadde siste skoledag i går, førsteklasse og greier. Og det skulle ikke mer til, enn at jenta på tre sa: “Storebror er ferdig på skolen”. Såe, slik går no dagan… Vi får starte en klubb eller noe 😆.

    4. Godt å høre at vi er flere 😄
      Døden er én ting, men her rant tårene på barnehageavslutningen i forrige uke da de sang «Døren låses, porten lukkes, alt er gjort for aller siste gang» for skolebarna…og jeg har ikke skolebarn en gang 😂

    5. På grinern hver gang jeg hører nasjonalsangen blir spilt for en norsk gullmedalje jeg. Under OL sist vinter grein jeg før Marit Bjørgen kom i mål!

    6. Si meg, består deres nye eiere bare av 20-åringer med perfekt syn???? Helt umulig å følge bloggene deres for tiden 🙈🙈🙈🙈🙈

    7. Haha, er som om du beskriver meg. Men jeg har ikke bare gått fra å være iskald til oversentimental, jeg har også gått fra å sette pris på de verste grøssere og thrillere til ekstrem reddhare som ikke orker å se dem.
      Litt hyggelig å høre at jeg ikke er alene om den forvandlingen.

    8. Takk for at du sier ifra! Skal ta opp dette med bloggsupport og få fikset en bedre font / størrelse. Kommer opp forskjellig på ulike mobiler og nettlesere. Har hørt at det er spesielt problematisk hvis du bruker Internet Explorer, bare sånn apropos 🙂

    9. Melder meg inn i sippeklubben. Blir rørt av ingenting, men enda verre er det når en elsket katt ligger dødssyk og de to små tar avskjed med den: “Ha det da, om du absolutt må dø”, sier den ene. “Du får ikke lov til å dø”, sier den andre. Mens de klapper omsorgsfullt.Og mor som vet at katten ikke kommer til å overleve natten, storgriner….

    10. Det er nok ikke bare deg. Blitt helt pudding sjæl etter jeg ble far. Triggerne mine er extreme makover – home edition når familien ser det nye huset etter at busdriver moves that bus, og når en dommer trykker på the golden buzzer i Britain’s got talent 😐

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg