Da du snudde deg for å se på meg.
Bare sånn for å sjekke. Jeg så deg da.
Og det er jeg utrolig glad for.
Jeg vet ikke om det betydde stort for deg. Kanskje var det stort, kanskje var det lite. Men det var noe.
Det så jeg i blikket ditt, der du sto på rad og rekke med de andre gutta. Klar for din tur til å sparke ballen. Så tittet du opp på tribunen for å se om jeg så deg.
Og det gjorde jeg.
Evig takknemlig for at jeg ikke satt med snuta klint inn i mobilskjermen akkurat da. Jeg skal ikke være skinnhellig, det kunne skjedd. Det skjer vel oftere enn jeg liker å innrømme.
Men ikke i går, heldigvis ikke akkurat da.
Ikke sikkert at det betyyde himmel og stjerner, måne og sol for deg, men det var noe med blikket ditt. Noe som sa meg at det var en del likevel.
Bekreftelsen og gleden.
Jeg var der akkurat da. Ikke opptatt med andre ting, ikke et helt annet sted.
Bare der og da, idet du snudde deg for å se om jeg var der.
Var jeg det.
Så bra at du så ham! Jeg ser så mange grelle eksempler på det motsatte rundt omkring at jeg får vondt i magen, ofte. Fint at du minner oss på dette!
Nydelig! 🙂
<3<3
Denne handler om han som hadde nesa i mobilskjermen, og mistet er øyeblikk som aldri kommer tilbake.
https://www.fvn.no/god_helg/i/mWAjq/Hun-fortjente-applaus_-men-ma-ta-til-takke-med-trost
En solid tankevekker!
Det skulle ikke mer til. Så nydelig, så enkelt og så lite. Allikevel rørende <3
Herlig. Jeg bestemte for å endre disse mobilvanene drastisk like etter nyttår. Nå blir telefonen lagt vekk fra jeg kommer inn døren hjemme etter jobb til ungene er i sengs. Samme om morgenen; telefonen brukes ikke til noe annet enn eventuelt en telefon som må besvares eller tas før ungene er levert i barnehagen. Når vi er ute på tur legger jeg den i sekken som stort sett alltid er med og sjekker den bare kun om noen i familien ikke er med og kanskje lurer på noe. Denne endringen var ikke vanskelig i det hele tatt. Man blir veldig fort vant til det og nå går man ikke glipp av slike øyeblikk som det du beskriver. De er viktig. Det er jeg veldig sikker på.
Jeg husker ikke dette selv, men jeg møtte den første håndballtreneren min for noen måneder siden. Hun snakka litt om hvor forsiktig jeg var i starten, men at hun fortsatt huska mitt første mål. I stedet for å juble med en gang hadde jeg sett opp på tribunen, og jeg jubla ikke før jeg så mamma og pappa juble. Så selv om jeg ikke husker det selv(det var jo sikkert ikke bevisst), tror jeg det var viktig! 🙂
Kom for å hente tvillingene i barnehagen her om dagen. “Kan jeg hoppe tau en gang til så du kan se meg”, spurte jenta mi. Selvfølgelig kunne hun det! ikke nok med det, men de voksne som slengte tauet utfordret meg til å hoppe jeg også. til tross for lett overvekt og at jeg ikke hadde hoppet tau på 25 år, så tok jeg selvfølgelig utfordringen. Og tassemor var utrolig stolt over mamman sin og seg selv. Det skal så lite til!
Mulig jeg bare er pms, men jeg fikk tårer i øynene av den teksten 😢😍
Så nydelig skrevet. Ja, ble også rørt. Du er så flink til å sette ord på viktige tema! 👏
Takk!! Tekstene dine om far og barnforholdet treffer noe i meg hver eneste gang! 😭❤️
Tusen takk for det, Ida. Så utrolig hyggelig å høre 🙂
Tusen takk for det, anonym 🙂 Vet liksom aldri hvordan slike tekster vil treffe folk og det føles ganske sårbart når teksten kommer uredigert rett fra hjertet, så det er veldig hyggelig å høre at det treffer deg 🙂