En av de beste tingene her nede i Spania er når kvelden faller på. Barna sover trygt i hver sin seng og gresshoppene konkurrerer mot fuglene som gidder.
Og da trekker vi ut. Finner frem et pledd, noe godt å spise, noe godt i glasset. Også prater vi. Og ler. Masse.
Og jeg kan ikke helt forklare, men det er noe magisk over disse sene kveldene under den bekmørke himmelen, bare opplyst av duftlys og stearin.
Mamma, pappa, Christina og jeg. Et lite firkløver i et stort land langt hjemmefra, men likevel så hjemme. Sitter og skravler og sladrer til klokketårnet nede i den lille landsbyen slår sine siste slag for kvelden.
Først fire kling, så tolv klang. Og da vet vi at det er på tide å gå. Legge seg med et smil om munnen og gjøre seg klar for apekatt-rock fra to små spirrevipper om noen få timers tid.
For det er jo ikke noe man kan ta for gitt, det der. At ens hjertes utkårede går så til de grader overens med opphavet, at de egentlig helt fint kunne klart seg uten meg.
Men nå må jeg gå. For jeg har laget guacamole, mamma har kjøpt inn chips, Christina har dratt på seg go´gensern og pappa har tent lysene. Det er duket for nok en koselig kveld på takterrassen.
Og for det er jeg evig takknemlig 🙂
Dette høres jo ut som ren idyll! Så heldige dere er som har en så tett knyttet familie. Nå begynner i alle fall jeg å begynne å glede meg til sommerferie og varme late kvelder på Rhodos med samboer og mine foreldre! Håper det blir like koselig som dere har det! Nyt kvelden og morgendagen 🙂