Søndag morgen og jeg sitter i sofaen. Klamrer meg til kaffekoppen som et tre i en tornado. Litt for tidlig. Gi kaffen tid til å jobbe, det blir nok en bra dag skal du se.
Men mens jeg sitter her og blunker en kort natt ut av øynene, slår det meg at jeg aldri blir helt klok på hva jeg brukte helgene til før jeg fikk barn.
Tanken om å stå opp kl. 07 på en søndag ville høres ut som ren tortur. Altså, virkelig. Alt før kl. 10 er forbeholdt arbeidsdager. Det er søndag, det er helg. Vi står da ikke opp før folk har kommet seg hjem fra kirken.
Helgene var ment for avslapping og egentid, men jeg rakk jo aldri noe. Så hva gjorde jeg? Det husker jeg faktisk ikke, men det var ikke stort. Bare laffet rundt og trodde jeg var travel.
Enda verre var det på ukedagene. Ingen tidkrevende hobbyer eller noe, men jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri i verden ville ha tid til barn. Jeg som hadde så lite tid til overs! Når skulle jeg få tid til å trene? Henge med venner? Slappe av? Leve?
Kanskje det er derfor man står opp så gudsjammerlig tidlig i helgene, for å rekke alt man skal og enda ha en glipe av tid til seg selv.
For i dag skal vi ut på sykkeltur med familien, vi skal ha familie på besøk, leke i gata, spille fotball og ørten andre mini-prosjekter som fyller opp en dag. Og vi har all tiden i verden.
For søndag hjemme er en dag full av tid til barna. Bare gi kaffen litt tid til å jobbe 😉
/ God søndag! 😊
Skal plage deg med enda en anekdote fra oss. I går kveld spurte jeg min lille mann: “Søsteren din sier at du har stoppet å tegne, stoppet å perle og stoppet å pusle. Så hva gjør du egentlig da?” “Stopper?” sa han med en skuldertrekning… Så han øver seg vel til han blir stor og skal gjøre ingenting, tenker jeg….