Vi sitter rundt middagsbordet, spagetti og kjøttdeig er servert. Praten går om løst og fast. Mamma forteller om sitt gamle favorittband, Dave Matthews Band, mens pappa lurer på hvor de gamle pokersjetongene har tatt veien.

I bakgrunnen surrer musikken på lavt volum og brødrene fra Trofors mjauer i kor.

Pokersjetongene ja, de hadde vært fine å ha nå. Kanskje i et av kryploftene?

Jeg mistenker at vi har kastet dem, men Christina er fast bestemt på at vi la dem i et av kryploftene. Det mest rotete av alle tre.

– Ah søren, sier jeg, da må jeg flytte på den gigantiske boksen med LP-er.

Plutten titter opp fra tallerkenen med munnen full av kjøttdeig og spagetti.

– LP, hva er det?

Han ser på meg, men Christina tar ordet:

– Hehe, LP er liksom som en stor, svart CD.

Han stopper å tygge mens han tenker seg om.

– Javel. Men altså.. CD, hva er det?

Vi ser på hverandre, så fniser vi litt. Da vi var ungdom var CD-er det raffeste man kunne få tak i, men nå er de som dugg for solen.

– Altså.. Da vi var yngre så hadde vi ikke Spotify eller youtube. Vi kunne ikke bare spille av musikk rett på telefonen, men vi måtte kjøpe den på en CD. Da kunne man enten kjøpe en single, som inneholdt én eller to sanger og kostet ca. 30 kroner, eller så kunne man kjøpe et helt album på 12-15 sanger, og det kostet rundt 170 kroner.

Spagetti- og kjøttdeigkjeften går monotont mens han stirrer rart på henne. Dette var et underlig konsept.

Hun fortsetter:

– Dessuten kunne man jo ikke bare kjøpe en CD hvor som helst. Å nei, du! Så hvis Marcus og Martinus hadde gitt ut en ny CD, måtte du reise helt inn til byen for å kjøpe den i en musikkbutikk, før du reiste hjem igjen og satt den inn i en CD-spiller.

Mens jeg hører henne somle seg videre gjennom 20 år med teknologisk utvikling til et menneske som ikke ser ut til å verken forstå eller bry seg stort, slår det meg at dette er en samtale jeg ikke haddet sett for meg at man skulle ha før om 200 år.

Men så fort har altså utviklingen gått. LP, kassett, CD og minidisc, alt unnagjort på bare noen få år.

Ikke bare det, men jeg innser også at i hans øyne fremstår vi nok som eldgamle. Vi kunne like gjerne snakket om de fantastiske egenskapene ved en kvass steinøks eller et makeløst stykke flint.

Jeg ser på blikket hans at han har falt av for lengst. Og jeg klandrer ham ikke, for han kan umulig forstå noe av dette. Jeg skal akkurat til å redde ham fra et påbegynnende foredrag om minidiscens mange fortreffeligheter, da han plutselig bryter inn:

– Men mamma… Marcus og Martinus lagde vel ikke musikk når DU var liten?

Og mer enn det trenger han egentlig ikke si, for jeg skjønner hva han mener.

Nei da, kompis, Marcus og Martinus lagde ikke musikk i steinalderen x-)

Et gledelig gjensyn med relikvier fra en tid da brente CD-er var verdt sin vekt i gull x-)
 

/ Juba jubaaaaa!