Jeg skulle egentlig blogge. Jeg skulle skrive fantastiske ting.

Jeg skulle legge det ut med knallgode bilder og en fengende tittel og alt du måtte begjære.

Men når en 6-åring plutselig har ting på hjertet og trenger en kos og litt tid til å prate, er det alt jeg har tid til. Så lenge han vil.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så for noen timer i kveld har jeg vært pute. Lagt vekk tanker om bilder og jobb og mailer og likes, og bare vært et mykt stykke putestoff for han å legge hodet sitt på.

Først ble jeg litt stresset, yrkesskadet som jeg er. Foreldreskadet kanskje. Så for meg alt jeg hadde tenkt jeg skulle rekke for kvelden. For nå som vi har kost og lest og pratet og klemt, nå begynner kveldsprogrammet.

Nå skal kjøkkenet ryddes, bloggen oppdateres og klær gjøres klar for i morgen. Skjegget må tas, så må jeg få skrevet ut de dokumentene, lufte Teo, rydde stua og.. sover han ikke enda?!

I sånne øyeblikk er det lett å la seg rive med av stresset rundt alt man skulle ha gjort. Så mye at man glemmer det eneste som betyr noe. Å være der for de små når de trenger litt mer.

For små hjerter kan ha noe stort på seg de også, og små hoder tenker ofte større enn store. Noen kvelder blir det bare for mye å gå til sengs med og da trenger man kanskje litt ekstra. Tid til å prate, lytte, kose og forstå.

For verden er et stort og rart sted, og noen ganger blir det bare for mye å ta inn. Jeg forstår det, jeg er der selv i blant og jeg har hatt 30 år mer på meg.

Så i kveld har jeg vært et lyttende øre, en varm armkrok og en myk pute å ligge på. Først var jeg stresset, men så slo det meg: Dette er alt jeg har tid til. I hele verden. Så lenge han vil.

For pappa vil ikke være pute for alltid, og når den tid kommer er det ting som dette jeg vil savne aller mest.

Og da først kom det første snorket <3

/ Blogger, fjompeløk og apekatt, men først og fremst pappa ❤️