I dag fikk jeg en artig påminner om at livet som forelder er en konstant balansegang mellom kamper som er verdt å ta og ikke ta.
Vi ruller inn på gårdsplassen med to slakt i baksetet. Barnehagen er over for i dag og batteriene blinker rødt. Her trengs påfyll og det ganske raskt.
Rett innenfor døra ligger posten på dørmatten og venter. Som er greit for én av dem. Den andre slår seg vrang, for det var visst helt krise å ikke få hente den selv.
Som om det eneste som betyr noe i hele verden og brorparten av universet var å få hente posten selv, akkurat i dag. Ikke så farlig i går, betyr ingenting i morgen, men akkurat i dag er det viktigere enn alt.
Og jeg vet, for jeg har hatt barn noen år nå, hva dette betyr. Enten kan jeg overkjøre helt og si at sånn er det, sorry borry, men posten er hentet og ferdig med det. Men all erfaring tilsier at det kommer til å ende med et gråtebonanza uten like. En verden i tusen knas og en særs dårlig start på ettermiddagen for alle.
Så jeg gjør noe jeg aldri i verden hadde trodd jeg kom til å gjøre, før jeg fikk barn. Etter et par år som fattern har jeg derimot et litt annet syn på saken 😉
Så jeg tar med meg posten ut igjen og legger den i postkassen. Så blir den hentet på ny, til stor glede og entusiasme, og alt i verden faller på plass igjen.
Kunne trumfet gjennom, kunne vært streng og rigid, men gikk for å gi etter for et tilsynelatende urasjonelt ønske. Sikkert ikke det som står i lærebøkene, men ofte synes jeg magefølelsen skal få sitt. Og det fungerte.
Så mener jeg selvfølgelig ikke at dette alltid er veien å gå, og bare noen timer senere kom et eksempel på det motsatte.
Barna skulle bades for kvelden, men alt ble bare tull. Plutselig skulle den ene dusje og den andre bade, men da skulle ikke den andre bade, men dusje og hurra meg rundt. Sånn holdt vi på, frem og tilbake, og ingen av valgene gikk overens.
Da så pappa seg lei og ned kom hammeren. Begge to i badekaret, nå, fordi sånn er det bare.
Ingen av barna fornøyd, men så går det ikke lang tid før pappas upopulære beslutning fremstår som en grei idé likevel.
For sånn må det også være noen ganger. Kan ikke la seg dytte rundt av to småttiser heller, iblant må man bare legge ned loven.
Og det er dagens visdomsord fra meg: Velg dine kamper.
Hvis, når, hvor og hvorfor er opp til alle og enhver, jeg synes bare det er verdt å nevne at det er ikke nødvendigvis er dårlig oppdragelse å la barna vinne noen kamper iblant.
Snarere tvert imot, for barn er jo ikke barn for alltid, de er bare små voksne under opplæring 🙂
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Måtte smile når jeg skjønte du måtte ut igjen med posten😄har vært der jeg og😉😄og såå enig med deg at man må velge sine kamper å det er opp til hver og en!👏man kjenner best sine egne barn å ingen andre bør mene noe om det😊
Syns du gjorde alt riktig jeg, man kan ikke ta alle kampene, det går bare ikke 🙂
Helt enig med deg. ( og ikke sikkert jeg hadde vært det om jeg ikke hadde barn 😉 )
Senest idag begynte jeg selv å sette hardt mot hardt da noe ‘ubetydelig’ bare skjærte seg for gutten vår som ikke fikk sitte akkurat på den stolen søstera satt. Så ut til å bli en lang og slitsom uenighet der ja, og det begynte å eskalere, han ville absolutt ikke gi seg. Jeg gikk bort og strøk han på ryggen, merket han var lei seg. Etter jeg snakket og forklarte problemet på en vennlig og rolig måte flere ganger så roet han seg. Han trengte bare nærhet og omsorg egentlig <3 og kommunikasjon på en likeverdig måte. Så satte han seg til rette på fanget mitt i stedet .. Den sitter litt inne noen ganger, hvis man synes de henger seg opp i noe 'dumt', men som du sier; de er jo små mennesker som lærer om livet, med en masse følelser inni seg de og. 💜
Så sant, så sant! Visdomsord fra en kollega som er 10 år eldre enn meg (mine tre er under 10, mens hans tre er passert 20); Si ja oftere! For når de blir større, blir kampene større/spørsmålene vanskeligere og det eneste han angret på nå som barna er såpass store er at han ikke sa ja litt oftere når barna var små og det de spurte om/ville faktisk ikke var så vanskelig å innfri… 🙂 Det var kloke ord som jeg virkelig har tatt med meg mens jeg smågruer meg til hele gjengen min har passert 10 år og alt er litt mer komplisert!
Så sant, så sant! Visdomsord fra en kollega som er 10 år eldre enn meg (mine tre er under 10, mens hans tre er passert 20); Si ja oftere! For når de blir større, blir kampene større/spørsmålene vanskeligere og det eneste han angret på nå som barna er såpass store er at han ikke sa ja litt oftere når barna var små og det de spurte om/ville faktisk ikke var så vanskelig å innfri… 🙂 Det var kloke ord som jeg virkelig har tatt med meg mens jeg smågruer meg til hele gjengen min har passert 10 år og alt er litt mer komplisert!