Gladtrist av barnebilder

Blir det bedre eller blir det bare verre? Å se på gamle bilder av barna, mener jeg. Å se de små valpene som stabber rundt på gulvet, lyse i håret og øyne som ser alt for første gang. Det er noe så utrolig nostalgisk over å se bilder fra den tiden som alltid får det til å snøre seg i magen.

Så blir jeg litt glad, så blir jeg litt trist, sånn det ofte er med fine minner. For selv om livet med barna egentlig bare blir bedre og bedre for hver dag som går, så er det liksom noe helt spesielt med den første tiden. Da de luktet som karamell og var hjemme hele tiden. Da alt var nytt og rart og spennende. Også er det jo sånn med nostalgi da, at man visker bort alt det negative og sitter bare igjen med det beste.

Man husker jo bare de gangene man var på stranden som liten. Alle dagene med regn er lengst visket ut av hukommelsen. Og sånn sett er det jo både litt fint og litt trist at man må tvinge seg selv til å huske alle bleiene, gulpeklutene og gråtenettene med barna for å ikke gå helt i kjelleren. For tiden med bittesmå barn er ikke bare en tur i parken heller.

Det er mange øyeblikk man definitivt ikke tar bilder av som faktisk kan være litt greit å huske på når man sitter nedsyltet i nostalgisk melankoli og lurer på hvor årene ble av ❤️


 

/ Ha en fantastisk fredag!

12 kommentarer
    1. Det finnes et råd mot sånt: Et barn til😊 2 virker kanskje nok nå som de er små, men bare vent til de blir mer aktive på fritiden, vil være mer sammen med venner osv. Det, og MANGE andre årsaker gjør at 2 barn er for lite, og iallfall for superforeldre som dere👍🏻😊 En til, en til, en til…🎉👶🏼

    2. Det blir heelt klart værre! Mine er voksne nå,og det grines i strie strømmer hver gang jeg våger meg bort til albumene.. og for ikke å snakke om filmene fra de var små! Det er på en måte en sorg over en tid som aldri kommer tilbake.. men samtidig så bringer det fram masse smil og latter også.. en snål kombinasjon det der.. blir helt følelsesmessig herpa hver gang🙈😜

    3. Nei, ikke si sånt a! Men kan absolutt forstå det. Men samtidig, når de først har blitt voksne kan man jo glede seg til barnebarn, så er det hele sulamitten om igjen 😀
      / God fredan!

    4. Hahaha! Nei altså, såå ille er det ikke å se på gamle bilder. Et barn til hadde helt sikkert vært helt magisk, men det er først når man begynner å tenke på en attpåklatt at man plutselig husker bleier og våkenetter som mest x-)

    5. Duh! Atpåklatt etter tre-fire år – nå må du gi deg! 😄 Men jeg kan bekrefte at tre er et supert antall!
      Og det blir mer og mer nostalgisk/vemodig å se barnebilder, men også veldig koselig og se dem sammen med ungene når de har blitt store. 😊

    6. Haha, godt poeng. Litt tidlig kanskje, men vi har liksom solgt unna og kvittet oss med det meste av babyting, så hadde det kommet en liten rakker nå, ville det blitt en attpåklatt light i hvert fall x-)

    7. 🙂 Jeg kan love deg at det vil følge deg også når du får barnebarn 😉
      Man får stilt litt av nostalgien, og savnet etter små barneføtter, men ingenting kan sammenlignes med småbarnstiden man har som foreldre.
      Så er det noe med det at når barna blir voksne og ikke lenger trenger deg som før, så vil de allikevel trenge deg/dere på mange måter og deres omsorg og kjærlighet.
      Selv så velger jeg å ikke se for mye på bilder fra den tiden…da blir det så tungt. Men tenker ofte på det likevel…bildene har jeg i hjertet uansett. Det hviskes aldri bort! <3
      Nyt all tiden dere har barn hjemme, tiden går altfor fort! 🙂

    8. I løpet av det siste føler jeg dere har publisert færre og færre (nye) bilder av barna. Er det bare en følelse eller stemmer det? =) Jeg er veldig opptatt av diskusjonen om eksponering av barn på nett, og er bare nygjerrig om dere har tatt et aktivt valg om å eksponere barna mindre eller om det bare er tilfeldig. 🙂

    9. Heisann Elise. Stemmer bra, det.

      Skrev litt om dette i en tekst om da jeg la ut nytt toppbilde uten barna, klipper inn det jeg skrev her:

      “(…) tidligere hadde jeg alltid med barna på toppbildet, men med tiden har jeg faset dem ut. Hvorfor? Rett og slett fordi jeg ikke ønsker å overeksponere dem.

      Det høres kanskje bakvendt ut for en pappablogger, men jeg mener det må være mulig å gjøre begge. For jeg ønsker jo egentlig ikke at denne bloggen skal handle om meg, mitt liv og mine barn, men like mye om deg, ditt liv og dine barn.

      Barna kan godt dukke opp på bloggen fra tid til annen, såpass er vel bare naturlig, men jeg ønsker ikke at deres ansikter skal være det første du ser hver gang du kommer inn på bloggen. Enkelt og greit :)”

      Så det er svaret sånn i korte trekk 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg