Vi har så mye ting. Du aner ikke. Fra gulv til tak har vi ting overalt.

Og det plager meg, for som fattern sier: “Ikke ha for mange ting, for de tingene du eier, kan fort ende opp med å eie deg.”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er faktisk helt riktig, for det var nøyaktig det jeg følte da vi hadde båt. Det var jo egentlig min båt, men etter hvert føltes det mer som at båten eide meg. Lå og gnagde på samvittigheten hele tiden.

Sånn har jeg det også med ting som bare tar opp plass. Hjelper ikke at det ligger i en boks på loftet, for det ligger der oppe og gnager på hjernebarken. Derfor ble jeg ekstremt glad da Christina i dag sa at en venninne av henne skulle komme innom for å hente litt babyting. Det gnistret i øynene mine. Sa du.. babyting?

Fra å ligge som en katt på sofaen, bykset jeg til som en fjellgeit og løp opp. Dro ut bokser og begynte å sortere. Klær, leker, seter – let´s go! Brått var hele det ene kryploftet endevendt og poser fylt opp. Og mens Christina så en annen vei, fylte jeg opp min egen pose med ting til kast som gikk rett i garasjen 😉

Øy, kom igjen a. Jeg har fortsatt noen gode år igjen.
 

Men så skjedde det som ikke skulle skje. Midt mellom en gammel xylofon og en utslitt bamse, fant jeg noe som traff meg midt i gørra. En leke jeg husker så altfor godt. Minnene kom krypende på og plutselig var man tilbake i det fineste av babytiden.

Da et lite smil kunne varme en hel dag, og barna luktet som karamell. Og da ble det plutselig litt vanskelig å kaste ting likevel. Ting kom ut av kastesekken, tempoet gikk ned og veldig mye mer gikk tilbake der det kom fra.

Heldigvis fikk mange fine barneting et nytt hjem i dag likevel, men fy søren så tøft det kan være å kvitte seg med babyting når følelsene tar overhånd og man plutselig blir myk som lunken karamellpudding 😉

Play that funky music, white sock