Å se tilbake på bilder fra barna var små, kan sende hjernen på en lang lang reise.

For den “På denne dagen”-funksjonen på Facebook har det med å sette meg ut iblant. Sånn som i dag. Her skulle jeg bare inn for å surfe litt, se hvem som har bursdag, kanskje se en video av folk som faller på skateboard og sende en hylende morsom gif til svogern min.

Men neida, for plutselig dukker det opp et bilde. Dette skjedde for 5 år siden i dag. Og plutselig er hjernen på minnesafari mens øynene stirrer ut i evigheten. Fordi, for 5 år siden skjedde dette:

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Se på den lille pluttelutten da! 5 år! 5 år er jo ingenting i en voksens persons liv. Det er et par julebord, en dårlig 17. mai, en god 17. mai, noen hytteturer og god jul her har du en knallfin bok. Men i plutteluttens liv er det alt som har skjedd fra han var en liten fjompelompe med påtegnet bart til å være den eldste eliten i barnehagen.

En stolt storebror, en gutt som snart rager høyere enn moren sin, en gutt som kler på seg selv, klatrer i trær, leser bøker og er langt forbi Drømmehagen og Fantorangen. En gutt som truer med å bli skolegutt neste år, en jeg kan prate med som en likemann. Mer eller mindre. En jeg kan leke med, krangle med, lekeslåss og le med. En gutt med overraskende reflekterte tanker om verden, tanker så store at de kan sette meg helt ut.

Også dette bildet da. Tatt fra en rar, svunnen tid som føles så utrolig lenge siden. Da vi bodde i Oslo og hadde bare han. Tiden da jeg synes det var utrolig skummelt å være far og fortsatt ikke helt forsto opp og ned på det. Begynte å bli flinkere, men synes fortsatt det var skummelt. En annen tid, et annet sted, en annen jobb, et annet liv. Bloggen var i sin spede begynnelse, jeg hadde ingen anelse om hva som lå foran meg.

Om Larvik, om livet som fattern, om hvordan man kan sette et helt rike i flammer ved å bruke ord som “barnehagetante”. Om Vixen-priser, livet med hus og egen hage, og hvor utrolig lite greie jeg har på båt. Jeg mener, jeg klarte å senke en selvlensende båt, det skal nærmest være umulig.

Og ikke minst: Om lillesøster som fortsatt var et godt stykke unna. At jeg fortsatt ikke hadde møtt en av de viktigste personene i mitt liv. Lillesnupp. At det som var et litt skummelt pappaliv for én, skulle bli det altoppslukende pappalivet for to som jeg elsker. For jeg gjør virkelig det: Elsker livet som fattern.

Når man ser tilbake på livet man hadde før, kan det virke rart å tro at det skal være mulig å juble over å få sove helt til ni på en søndag og stort sett aldri ha en dag fri, men fy søren. Man har jo ikke ord. Og for en skravlekjeft som meg, er det ganske sjeldent. Men det er vanskelig å beskrive livet som småbarnsforeldre på et kortfattet, fornuftig vis.

Det letteste er vel nesten bare å se på bilder 5 år tilbake og la hjernen løpe løpsk. Da kommer alle tanker, følelser, minner og gleder stormende. Og det er en fantastisk følelse. Melankolsk og rar på et vis, men fantastisk.

Og jeg kunne sikkert beskrevet det bedre eller oppsummert det hele på et kløktig vis som ville gitt mening til alle som ikke har vært der selv eller ikke helt forstår hva jeg mener, men jeg tror egentlig bare bildet skal få tale for seg. Tale for meg. 5 år siden i dag. Det er nesten vanskelig å tro det er sant.

Og tenk, om 5 år sitter jeg her igjen og har de samme tankene, bare med helt nytt innhold. Mon tro om ikke den lille fjompelompen på armen da har vokst fra moren sin. Jeg holder en knapp på ja. Og jeg gleder meg. Og gruer meg. Kanskje like deler av begge to.

Vi sees om 5 år, kjære melankolske hjernereise.

Pluttelutten <3
 

/ Mimre mimre, hjertet mitt.