Når lykken treffer deg på en parkeringsplass

Denne helgen var Christina borte både lørdag og søndag, og jeg skal innrømme at jeg hadde gruet meg litt i forkant. Det høres kanskje rart ut, men jeg har ikke vært så fryktelig mye alene med barna. Et par timer her og der, men ikke noe mer enn det.

Derfor var jeg litt spent på hvordan det skulle gå med en hel helg, for jeg husker med skrekk og gru på hvor slitsomt det var før.

Bare det å gå en liten tur med Teo var et helsikes prosjekt. Det tok meg brorparten av en evighet bare å få på barna klær. Når vi endelig kom ut, lå lillesnuppa i vogna og brølet som en gorilla. Storebror nektet å gå selv og måtte bli båret hele runden, mens jeg samtidig dyttet vogn og håndterte hund. Og hva gjelder Teo, så oppførte han seg som om han var i frenetisk kokainrus og løp runder rundt oss slik at hele følget til enhver tid ble grisebundet til barnevogna.

Det var et strev fra ende til annen og ikke noe jeg ville gjentatt uten å få klekkelig betalt. Nå derimot!

Hele helgen har altså vært en eneste lang parademarsj av kos og glede, og det toppet seg virkelig da vi var på tur med Teo i stad.

Før gikk jeg med skuldrene rett over ørehøyde, nå gikk jeg lykkelig og slentret med Teo i front, mens ungene gikk bak og telte brunsnegler eller samlet løv i en bukett til mamma. Ingen vogn, ingen nødbleie på innerlomma, bare en gjeng på oppdagelsesferd i nabolaget.

Jeg gikk og tenkte på hvordan det var før og kontrasten var så stor at da vi krysset parkeringsplassen ved kirken, ble jeg plutselig truffet av et øyeblikk av intens lykkerus. Du vet, sånne øyeblikk der du plutselig føler deg så sinnssykt glad. Som om alt i verden er helt riktig, akkurat der og da. Det er en slags euforisk lykkefølelse som varer bare i noen få sekunder, men det er den beste følelsen i verden.

I de sekundene det varte, rakk jeg å dra til meg begge barna og gi dem en massiv pappakos. Mens vi sto sånn og klemte og pappa var lykkelig og barna var forvirret, begynte jeg å tenke på hvor fantastisk det er å ha barn. Slitsomt til tider, jo da, men mest av alt så til de grader givende at man skulle hatt to hjerter for å romme det.

Ikke bare det, men det slo meg også hvor utrolig mye lettere ting har blitt med tiden. At man kan finne på ting og ha det moro, uten ørten stellevesker og bager og vogner og hurra meg rundt. Det var en fin tid det også altså, men jeg tror jeg liker det bedre nå. Nå som pappa kan være alenepappa for en helg og kose seg glugg i hjel.

Ja vel, så har det ikke blitt vasket en eneste klesvask og stua ser ut som den har vært gjennom en voldsom politirazzia, men fy søren som vi har kost oss. Og du skal ikke kimse av å få være oppe en time ekstra og avslutte dagen med yoghurt i badekaret heller 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Takk for en fantastisk helg, småtroll <3

10 kommentarer
    1. Bare å begynne å glede seg, mister! Nå har jeg kanskje effektivt skremt deg litt hva gjelder de første årene, men de er herlige de også. Bare at disse er enda bedre 😉

    2. var nok omtrent slik jeg kjente det i sommer: På bilferie til Tyskland, alene med to fireåringer. Og det gikk altså helt fantastisk bra! Jeg var så glad og stolt at jeg var rørt til tårer. Det hadde ALDRI gått for ett år siden, da var slike ekspedisjoner helt klart et tomannsforetagende.

    3. Kos over rot, all day long.
      Man skal ikke skjemmes av å ha et hjem der alt ser ut til å være snudd opp-ned. At det er rot beviser bare at foreldre og barn har det bra, at det blir brukt mer tid på barna enn at det skal se ut som man skal selge hus hver dag.
      All in

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg