Det er så lett å si nei.
Når man burde si ja.
Når man sitter dypt i stolen og tenker: “Tja, tjo, men nei, i morgen”.
Når man egentlig burde svare: “Selvfølgelig skal vi gå og sparke ball”.
Ikke: “I morgen”.
Ikke: “Kanskje, jeg skal bare drikke opp kaffen. Nei vent, se på klokka, vi tar det i morgen”.
Ikke: “Er i morgen i dag allerede? Usj. Ok, i morgen da. Jeg lover”.
For i morgen er en luftspeiling, et spøkelse, et skrømt. En hvilepute fylt med falske håp. I morgen er ingenting, alt er i dag.
Høsten er rett rundt hjørnet, plutselig kan i morgen være for sent.
“Ikke mens det regner”
“Nei, se på det regnet”
“Det er så kaldt”
“Det snør”
Og vips er i morgen forbi.
Så si ja i blant når du egentlig vil si nei. La et skuffende nei bli et overraskende ja, for et gledens ja er verdt sin vekt i gull 🙂
/ Livet er akkurat her og nå – Kom, så spiller vi.
Så fint skrevet. Viktig med noen flere spontane “ja”, og noen færre skuffende “nei”, senere eller i morgen.
SÅ enig! Takk for at du minnet meg på det. Imorgen blir en JA-dag 😄
Takk for påminnelsen! <3
Den trengte jeg virkelig. Og ikke minst er det viktig å huske på at det kommer en tid når våre barn ikke lenger oppsøker oss, og det er vi som står og forgjeves forsøker å få dem med på ting,og da er plutselig ikke mamma og pappa så kule lenger. Vi må benytte anledningen når barna er små, og ma mma og pappa har heltestatus. Takk for flott innlegg!
Åh, du skriver så bra altså. Rene diktet, det der. Også er jeg veldig enig, selvom jeg nok altfor ofte svarer at jeg må både det ene og det andre. Det er nok lurt å svare ja, før ungene gir opp å spørre! Det vil i hvertfall være trist!
Unger lærer fort hvem det nytter å spørre også. Jeg overhørte en liten pjokk som ringte på døra hjemme hos et barnebarn: « Vil du og pappaen din være med ut og sparke ball?»
Må bare få si at jeg har blitt så utrolig glad i bloggen din! Du skriver så BRA, og får meg til å både le og gråte. Innleggene dine er så gjenkjennelige, og får med ofte til å stoppe opp og tenke. Digger bloggen til din frue og. Dere er fine folk altså 🙂