Vi spiser frokost og alt er ved det normale. Knekkebrød, sanasol, frukt og litt grønt. Barna sitter og gomler mens mamma og pappa drikker kaffe og prøver å våkne til live. Lillesnuppa lener seg frem og fisker til seg koppen sin. Titter nedi. Tar en slurk. Skuffelse. Bare vann å få.

Hun ser bort på mamma. Mamma vet hva som kommer. Hun kommer til å be om noe annet å drikke. Men mamma ser bare bestemt tilbake og viser ingen tegn til svakhet. Og lillesnupp er smart, hun vet når hun kommer til å tape.

Så hun snur seg mot pappa..

– “Pappaaaaa?”

– “Mjaa?”

– “Sjokkolademeeek?”

Så tilter hun hodet litt på skrå og setter opp sitt søteste smil. Det er utspekulert og det er sleipt. Jeg vet at hun bare prøver å manipulere meg, men jeg har gått i denne fella før.

Jeg vet at hun vet at jeg er det svakeste ledd, men denne gangen hjelper det ikke å være søt som sukkerspinn. Pappa har bestemt seg.

– “Sorry snuppis, men sjokolademelk har vi bare i helgene”.

– “Sjokkolademeeeek?” prøver hun seg igjen.

– “Nix, sorry, no can do. Bare i helgene, gitt”.

– “Væsåsniiiil?”

Jeg merker jeg begynner å bli svakere. Ordene hakker løs på fasaden som en øks. Men vi kan ikke begynne med sånne unntak midt i uka bare fordi pappa ikke klarer å si nei. Eller..? Nei, skjerpings Peter.

– “Sorry, jenta mi. Bare i helgene og bare når man spør veldig veldig pent”.

Jeg vet ikke hvorfor jeg la til det siste der, men det var vel bare munnen som prøvde å prate seg ut av situasjonen.

Men lillesnuppa har sett en åpning i rustningen, et svakt punkt, en akilleshæl. Og hun går for det. Først blir det stille et lite sekund og jeg tror jeg har vunnet, men så…

– “Pappaaaa?”

– “Mjaaaa?”

– “Veldig veldig peeeent?”
 

 

/ Smelt. Sjanseløs. Sjokolademelk. Vær så god.

* Følg Sjokkohjerte på Facebook *