Fordi jeg heier på meg selv

Jeg trodde egentlig jeg var litt ferdig med løping, men nå har jeg bestemt meg!

For de siste ukene har jeg funnet frem joggeskoene og begynt å løpe litt igjen, og det viser seg at jeg elsker å løpe!

Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er jo egentlig helt forferdelig. Reke gatelangs mens slimet renner og kroppen skriker etter å gi opp. Ikke er jeg bygget for det heller, firkantet og pluggete som jeg er. Dessuten har jeg dårlige knær etter et par kneoperasjoner (takk til deg, håndball).

Men hjernen elsker det! Det er en kreativitetsboost uten like, og for hver løpetur jeg tar, kommer jeg tilbake med 5 nye blogginnlegg og et hode som fosskoker av ideer. Og så er det en fantastisk måte å bli kvitt slagg. Du vet, det kjipe stresset man aldri helt blir kvitt. Det som blir spesielt fremtredende hvis man blir gående litt for lenge inne med overgira barn på en regnfylt langhelg. Da er det deilig å spenne på seg skoene og bare løpe i vei når småttisene snorker. La slagget fare og tankene komme. Nydelig.

Og bare så det er sagt: Jeg hadde virkelig ingen planer om å blogge om trening igjen etter at det overambisiøse treningsprosjektet mitt "Sofagrisprosjektet" (hvis noen husker det) gikk på en real kræsjlanding for rundt 2 år siden.

Jeg har ikke tenkt til å piske deg opp av sofaen eller gi deg dårlig samvittighet for å hate å jogge, for den er jeg helt med på. Kanskje er det også derfor jeg er så gira. Jeg gjør ikke dette for deg, for sommerkroppen, for familie eller venner, jeg gjør det rett og slett fordi jeg heier på meg selv.

Og jeg tror jeg kan takke min kjære svoger Håvard for å tenne joggeflammen. For han har løpt seg i superform denne våren og fortalte meg hemmeligheten forrige helg. Du må løpe i all slags vær. Det er bare å bestemme seg og gå for det.

Så det skal jeg. Gå for det. Så nå, klokken 22 på en søndag kveld, skal jeg ut og løpe. Jeg er trøtt, sliten, drittlei og har på ingen måte lyst til å løpe. Men jeg vet at kroppen min kommer til å takke meg. Kanskje ikke med én gang, men på sikt. Og hjernen gleder seg allerede.

Og til høsten blir det halvmaraton! Jeg er ikke i nærheten av å klare å gjennomføre noe sånt nå, jeg vet bare at til høsten skal det skje. Ikke fordi jeg hater å løpe, skal tvinge kroppen ned i vekt eller se deilig ut på panseret av en bil, men fordi jeg har bestemt meg. Og heier på meg selv.

Og knærne bare: Nooooo!
 

Ække seriøst før sko og sokker matcher ;-)
 

/ Ha en makaløs søndag!