5 år med frykt og glede

Jeg husker enda godt da det slo meg. Må ha vært noen dager etter at vi kom hjem fra sykehuset. Innkapslet i ammetåke og lykkerus, fra to nyforelskede turtelduer til to foreldre med et barn. En liten tass uten bruksanvisning og fire hender helt uten erfaring. Hva i all verden gjør vi nå?

 

 

Jeg var så redd. Jeg har aldri vært noe flink med barn og plutselig sto jeg der med mitt eget. En forvirrende følelse av å føle seg viktigere enn noensinne, samtidig som man bare vil flykte til skogs. Det vanvittige ansvaret og alle følelsene som tettpakker hjernen med forvirring. Du er glad, du er redd, du er sårbar, du er sterk. Som en forelskelse egentlig; lykkelig, men livredd.

Og her står vi nå, 5 år senere. Startgropa er forsert og bleier er parkert. Du har blitt stor storebror nå og store gutter vil ikke bli dullet med, men tatt på alvor. Jeg skjønner det, men i blant er det lov å bare være barn også. Som når jeg spør hva kamelen din heter og du svarer: “Pappa, kameler har ikke navn, de er bare kameler”.

Plutselig fjollete, plutselig alvorlig, du er et sted mellom voksen og barn. Med tanker og spørsmål som ligger langt utenfor hva vi kan forklare, men heldigvis også med en forkjærlighet for barne-tv og godteri.

Du har din mors empati og lune smil. Kvaliteter så gode at du får meg til å se dårlig ut. Og det er helt fint det, for jeg trenger ikke stå fremst på scenen så lenge jeg dukker opp i rulleteksten din.

Lykke og bekymringer, frykt og glede, himmel, planeter og kjærlighet, alt kokt ned til to små bustehoder i sofakroken.

Gratulerer med 5-årsdagen, gutten min!

Hilsen pappa

 


Alt klart for bursdagsfrokost på senga.

 


Med litt hjelp fra lillesøs.

 


Bursdagslykke 🙂

10 kommentarer
    1. *haha* Gjett om jeg kjenner den følelsen der – da vi kom hjem med guttevalpen hadde jeg i noen sekunder en desperat tanke – “Dette klarer jeg ikke! Kan vi dra ned på sykehuset og levere ham tilbake?!” Vel – det gikk bra og til våren er han russ. :o) Gratulerer så masse med 5-årsdagen! :o)

    2. Husker enda følelsen fra sykehuset. Vi sto klar med et lite gull i en bilstol, bagen over skuldra og bare “Jah, altså da går vi. Med denne babyen! Vi tar den med oss altså! Babyen!” og jeg følte jeg var lettere sjokkskadd over at ingen prøvde å stoppe oss. De bare vinka og smilte som om det var helt naturlig…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg