I kveld har jeg storkost meg med P3-dokumentaren Langt til bloggtoppen, men samtidig blir jeg nødt til å rive av meg håret i frustrasjon..
(skjermbilde: p3.no)
Dokumentaren følger de relativt ukjente bloggtvillingene Norwaytwins og ungdomsblogger Frederik JJ i deres blogghverdag. I det større bildet handler dokumentaren om at bloggtoppen bare består av et titalls personer, mens det jo faktisk finnes rundt 200 000 aktive bloggere i Norge. Så hva motiverer de resterende 199 990?
Mulig jeg er litt inhabil som aktiv blogger selv, men jeg synes dokumentaren var veldig interessant. Både fordi det er artig å få et innblikk i andres hverdag, men også fordi den gir et godt bilde på hva blogging faktisk handler om. For stikk i strid med stort sett hver eneste nyhetsartikkel de siste årene, så handler det ikke først og fremst om penger. Det handler om å uttrykke seg og skrive om det man brenner for.
Om det så er om barna sine, løshår, sko eller ting man har kjøpt på Charlottenberg kjøpesenter, så handler det om folk som deler historier fra sitt eget liv. Sistnevnte eksempel er for øvrig en video av Norwaytwins som jeg ble sittende og se på youtube, for det er noe kult og fascinerende over å se folk gjøre sin greie, uansett hva det måtte være. For det er ekte!
Jeg synes også det er veldig spennende å høre om folk som Frederik JJ som tør å skrive om klær, sminke og mote og være seg selv, til tross for at han får mye motbør og stygge kommentarer i prosessen. For sånn har det dessverre blitt og det er også det som er trist med dokumentaren: Virkeligheten som er Norge anno 2016.
Stikker man frem hodet sitt bare en ørliten tomme, står det ørten trollkarer klare for å hugge det av. Jeg vet ikke hva det er med oss nordmenn, men vi takler visst ikke at folk stikker seg frem og prøver å gjøre sin greie. Du skal ikke tro du er bedre enn resten, bare føy deg inn i rekken og hold kjeft, så skal dette gå bra. Hvis ikke: Gjør deg klar for et helvete.
Jeg har tidligere skrevet om at flere bloggere har valgt å gjøre moderasjoner som å stenge kommentarfeltene sine. Sist ut i rekken er mammablogger Casa Kaos som nå har besluttet at hun ikke lenger vil å poste bilder av barna ei heller skrive noe særlig mer om dem, fordi kommentarene hun får er så stygge at hun ikke orker å høre mer.
Og sånn har det faktisk blitt; trollene vinner små kamper hver eneste dag. Og skriver man om det, så er det også feil. “Å jasså, du spiller offerkortet? Mobbekortet? Så jævlig typisk bloggere, stikker du frem hodet ditt, må du tåle kritikk!”
Ja, men også nei. Kritikk, ja det må man tåle. Men en gjeng med surdåser som skriver ondartede ting om utseeendet til barna dine bak anonyme pseudonymer på nett, nei det skal man ikke tåle. Det er smålige folk som det, som gjør at andre ikke tør være seg selv og krymper seg i senga. De som kritiserer andre for å være seg selv. De som moraliserer og hysjer andre til stillhet, men plasserer seg og sitt på en kjempehøy hest. Det er jantelov i praksis og det er kvalmt å se.
For enn hvor perfekt du måtte tro at du er: Du kan aldri se andres virkelighet med egne øyne. Og da er det bare så fantastisk å se folk som Norwaytwins og Frederik JJ, som gjør sin greie, tross mobbing og kritikk. Det høres kanskje lett ut, men det kan faen kreve mot å tørre å være seg selv i 2016.
Så se på denne dokumentaren hvis du vil se blogglivets kanskje mest representative ansikter, for det er de folka her. Ikke Caroline Berg Eriksen, ikke Sophie Elise, ikke meg, men de 199 997 andre. De som gjør dette hver eneste dag, kanskje helt uten publikum. De som brenner for å fortelle sin historie og dele med andre. De som tør å være seg selv i en tid der det dessverre ikke lenger er en selvfølgelighet.
Sjekk ut dokumentaren her –> Langt til bloggtoppen
/ Mer kjærleik, mindre skitprat <3
* Følg Blogghjerte på Facebook *
Amen! Noen av oss ( som ikke er på lista og knapt får støvmidd til å komme innom bloggen ) begynte den som dagbok eller eventuelt noe som familie kunne holde seg oppdatert via ( meg for eksempel). Og man skriver ikke etter likes, klikk, visninger, delinger osv… Jeg Skriver mitt, de som har lyst leser det. Og så skriver jeg igjen når jeg har lyst 😉 what a wonderful world! 🙂
Fantastisk skrevet! Totalt enig.
Har også sett dokumentaren nylig og syntes de tre er fryktelig sjarmerende. Er vel selv en av de andre 199 990 enn så lenge. Syntes de er modige og kule.
Bloggingen i seg selv, uten penger, er terapeutisk. Man får en stemme. Nylig klarte jeg å få noen til revurdere sine rasistiske tanker. Har jeg klart å bare endre et eneste menneskes holdning, så har jeg allerede vunnet. Tilbud om sponsing, reklame og så videre har jeg takket nei til så langt. Så det handler ikke bare om penger men om det å ha en stemme, å uttrykke seg. Vet ikke helt hva jeg vil med denne kommentaren annet enn å si “Amen” som hun over meg. Ha en fantastisk helg og håper du vinner!
Så kjekt å lese:) Kjempe bra! Den dokumentaren var kjempe bra (:
det finnes en haug med flotte bloggere der ute …bare synd de ikke blir oppdaget. Det som bekymrer meg er alle de som legger ut bilder av ungene sine hver eneste dag. Husk på at ungene ikke har medbestemmelsesrett ….
Det er sant. Mange gode som ikke blir oppdaget, men sånn tror jeg det er i mange bransjer. Ikke et vondt ord om Taylor Swift altså, men det finnes sikkert de som er flinkere enn henne, som ikke tjener en krone på musikken 😉
Hva gjelder barn og bilder: Sikter du til meg? Prøver å være veldig forsiktig med bildebruk av barna, for det er akkurat som du sier hva gjelder medbestemmelsesrett. Der har vi foreldrebloggere et vanvittig stort ansvar, men jeg føler jeg balanserer det på en god måte 🙂
Takk for det, ja den var helt super! Artig å se blogglivets mange ukjente ansikter 🙂
Tusen takk for det, og HELT enig med deg: Blogging er terapeutisk. Var vel også derfor jeg startet å blogge, fordi det aller første innlegget bare ramlet ut av meg og jeg innså hvor utrolig godt det føltes å skrive om det. Og vipps, brått så var man blogger 🙂 🙂
Ha en makaløs dag!
Haha, digger undertittelen “Dagbok varianten som facebook blir spart for ;)” 😀
Ønsker deg alt hell og lykke på bedringens vei og håper bloggen gir mye glede i en tøff tid.
/ Keep on rockin´ 🙂
Hallelujah, Pappahjerte har gjort det igjen! Så bra skrevet. Kjenner meg litt igjen, selv om jeg har en lang vei å gå når det kommer til hyppige oppdateringer (når ingen leser er det heller ingen som kan sparke meg der bak for å få opp motivasjonen).
Men fordelen er jo nettopp den at man kan skrive HVA man vil – for det er jo ingen som leser det likevel 😛 Godt føles det uansett å få uttrykk for følelsene sine samme hvor mange (eller få) lesere man har.
High five og god lørdag på deg!
Haha, takk for det. Ja nei det er jo ulempen med å ha ganske mange lesere, at man ikke kan skrive nøyaktig hva man vil 😛 Så det får du bare se som en stor fordel, haha!
/High5
Godt skrevet! For meg har bloggingen vært en slags terapi under et vanskelig svangerskap. Men moro har det vært de gangene jeg har skrevet noe som har engasjert mange 🙂 Takk for tips, denne dokumentaren må jeg se 🙂 Ønsker deg og family´n en strålende søndag! 😀
Tror absolutt ikke du er alene i den båten, mange som bruker bloggen som terapi gjennom vanskelige tider, sykdom eller spennende tider som svangerskap. Selv ble bloggen min til som en slags utløp for alle følelsene som våknet til liv etter at jeg ble fattern 🙂
/high5
nettopp. Jeg har vært inne i noen sørgedager over at CasaCaos har vært nødt til å legge årene halvveis inn. For da vinner trolla. Ikke for det: Jeg forstår henne utmerket, og det er en av grunnene til at jeg ikke blogger selv. Tror nok jeg har en del interessante, og til dels utenfor boksen ting å komme med, men jeg vil rett og slett ikke utsette familien min for det. Har vært der før, i annen forbindelse, og det var ikke det minste kul. Dyrt ble det også.
Selv begynte jeg å blogge for å gjøre folk oppmerksomme på hvordan det er å ha en hverdag som psykisk syk. Ettersom jeg selv ble “firsk”, har det blitt fordi jeg rett og slett liker å skrive.