1. Hvor gammel er du?
34 år…
Dette skulle egentlig være en massiv spørsmålsrunde med 50 spørsmål, men allerede på dette første spørsmålet ramlet jeg ut i rare tanker om livet og alt det der. For jeg mener… 34 år, hvor sprøtt er ikke det?
Jeg husker enda godt da jeg lå på stranden i Frankrike en dag i sommerferien for mange herrans år siden og myste opp mot solen gjennom hullene i capsen jeg hadde lagt over ansiktet, og sa jeg til meg selv at jeg aldri måtte glemme meg selv. At jeg skulle huske dette øyeblikket til neste gang jeg kom tilbake, året etter eller året etter det. Huske hvem jeg var og ikke glemme meg selv.
For jeg var helt seriøst livredd for det, å miste meg selv og bli “voksen”. Bare bli en identitetsløs voksen som ikke hadde tid til å ha det moro og helt hadde glemt seg selv. En destruktiv tanke, jeg vet, men hva vet man vel om livet mens man enda er ung og nysgjerrig. Og for mange er det kanskje sånn, hva vet jeg, men for meg, kan jeg med hånden på hjertet se tilbake til meg selv den gangen jeg lå der og fryktet fremtiden og si: Peter, det blir bare bedre.
For jeg synes egentlig livet bare har vært en eneste stor opptur etter at jeg bikket 30. Frem til da, trodde jeg egentlig at ungdomsskolen og videregående ville stå seg som høydepunktet i livet, med russetiden som en slags klimatisk fyrverkeri av en avslutning. Jeg mener, livet kunne vel ikke bli bedre enn det?
Og etter hvert som 20-årene begynte å brette ut sine overraskelser og skuffelser, begynte jeg for alvor å tro at det beste allerede hadde passert. Det ble visst aldri bedre enn de herlige ungdomsårene man bare ravet rundt og lagde haraball. Så fikk man leve med den tanken resten av livet og kose seg med resten.
Men så fort jeg bikket 30, slo livet til for fullt. Plutselig ble jeg livets kasteball og på kort tid, gikk jeg fra skuffelse til storhet. Plutselig fornøyd med nesten alt, og fra der har det bare gått oppover. Fra å finne nye interesser, venner og jobber, ramlet jeg plutselig over det beste som noensinne har hendt meg (ikke tacofredag, men Christina) og valset helt uvitende inn i det vanvittige eventyret det har vært å bli pappa. To ganger!
Og plutselig er man toppblogger med stakittgjerde og konebil og tacofredag og gode ting på rekke og rad. Så når jeg ser tilbake på hvordan livet er nå, i forhold til hva jeg forventet som ung, er det minst tusen ganger bedre enn det. Jeg har det bedre nå enn jeg noensinne har hatt det, og fra de som har levd enda noen år til, har jeg hørt at 50-60 for mange har vært det beste tiåret. For er en forfriskende tanke!
For da jeg var yngre, tenkte jeg alltid at når man ble så gammel og grå som 30+ var livet teknisk sett over og alt det morsomme slutt. Da er det jo helt fantastisk å vite at man enda bare er midt i livet, og bare så vidt i startgropa av den beste delen.
Jeg har aldri glemt hvem jeg er og kan fortsatt være barnslig som en 10-åring. Jeg nekter å ta livet altfor alvorlig. Det tror jeg han hadde likt å høre, han usikre tenåringen som lå på en strand i Frankrike og tenkte på livet og sjokoladecroissanter.
Og Peter: Jeg lover å aldri bli helt voksen 😉
/ Svar på resterende 49 spørsmål kommer i morgen 😉
* Følg 34-hjerte på Facebook *
Så flott! 🙂
Wow. Årets mest positive innlegg! Kanskje jeg skal bare slutte å grue meg til fremtiden da.. 😀
Hilse jente (dame?), 26
Ettehvert som man innser at man ikke “må noe som helst” for å være bra nok, og at det er de man har rundt seg og bryr seg om som er det viktigste, så går det som smurt. Du seiler fint avsted mot de ulike fasene i tilværelsen, og ser etterhvert når man er kommet dit og går videre, at det er livet. Veien og nået er livet. Du kommer tidsnok frem… så det gjelder å nyte de små gleder, for det er de det er flest av, og ofte de beste. Nytrukket kaffe, nybakte boller, når man endelig er ferdig med et prosjekt,- og er fornøyd, undringstur med de små med innlagt kosepause, osv. Barnslig er det lov å være, og leke også 🙂
Jeg har passert midten, og føler ikke at hodet er noe eldre enn rundt “noen og tredve”, men definnitivt mer enn 20.. og akkurat det plager meg ikke vesentlig ;-)….
Ja, ikke sant? Fremtiden er bare bra den og livet slutter visst ikke når man bikker 30 likevel 😉
/high5
Så sant, så veldig sant. Eller for å bruke en klisjé fra et av mine gamle favorittband, Aerosmith: Life´s a journey, not a destination 🙂
Jeg fyller 30 i begynnelsen av november, og jeg kan med hånden på (mamma)hjertet (;D) si at jeg føler meg ikke så “gammel”! Men jeg må innse at tiden går, og vi vokser til alle sammen, selv om det kan være vanskelig å henge med til tider.. Hvor har tiden blitt av liksom? Og jeg hører alle de eldre si at tiden går fortere desto eldre man blir, så her er det bare å bruke sikkerhetsbeltet og prøve å henge med så godt man kan! 🙂
Hehe, ja nei det er helt sykt å tenke at det er rundt 20 år siden det viktigste i livet var å posisjonere seg i vennegjengen, kjenne de rette folka, flørte med jentene, henge på klubben og alle de tingene der. Sukk, trodde aldri jeg skulle forlate den tiden. Rart. Litt trist noen dager, men også litt fint når livet tross alt er ganske ålreit nå 😉
/high5
Kloke, og gode, ord å få høre nå som jeg nettopp runda 25 og innså at jeg har levd et kvart århundre og er halvveis til 50! Men er det ikke sykt at man kan sitte i en alder av 25 og tenke at det å ha fullført en bachelorgrad ikke er nok, at jeg ikke har oppnådd nok til 25 å være!?
I alt jaget om å “bli noe” må man ikke glemme den man allerede er. Man må sette seg tid til å reflektere over hvor man er nå, og hvem man er i dag, og ikke bare fokusere blindt på hva man en dag ønsker å bli.
Av og til må man ta heisen ned fra øverste etasje i skyskraperen av forventninger, stille seg på fortauet tvers over gata og se på hva slags menneskeskapt fjell man har gitt seg selv som sitt livs prosjekt.
Takk for et tankevekkende innlegg, du er god du!
Det er godt at du har hatt det så bra hele tida. Det er veldig forskjellig fra person til person. Livet mitt har hele tida gått i sikksakk, opp og ned mellom store oppturer og tunge utfordringer. Så nå ønsker jeg meg bare et helt vanlig, rolig liv hvor man har det godt, ikke nødvendigvis en evig lykkerus 😊
Haha livet blir bare bedre! 🙂
Jeg har akkurat gått over til å være “i førtiåra”, og det føles helt greit! For som noen skrev over her, tankene mine er de samme som for 20 år siden. Den største forskjellen for meg er at jeg tenker i større grad over konsekvensene av det jeg gjør. Det kan vel være både negativt og positivt..:-)
Hvor ble det av resten?;)
Haha, nei det ble en så massiv spørsmålsrunden på Snapchat at jeg tror folket trengte litt pause 😀 Haha!