I dag tror jeg faktisk jeg satt ny norsk rekord i distré. For selv om det kan være både stressende og hektisk å hente i barnehagen, er det fortsatt et par ganske viktige ting man ikke må glemme…
Vi reiste begge to, for i dag skulle vi ha med både ditt og datt. Ekstra bilstol, redningsvest, klær, støvler og alt det der. Og da vi kom inn porten, sto lillesnuppa fullt oppreist oppå huska hun så vidt turte å sitte i for tre uker siden, så man kan vel trygt si at vi ble litt oppspilt.
Også møtte vi en bekjent vi ble stående og prate med, helt til Christina sendte meg av gårde for å spore opp 4-åringen, og jeg forsvant på andre siden av bygget. Jeg fant pluttisen og vinket iherdig, men han viste ingen tegn til at han var klar for avreise. Synd for ham, for i dag står det pasta carbonara på menyen og jeg har ikke tenkt til å bli forsinket.
Derfor lot jeg ham få et minutt ekstra og stakk innom avdelingen til lillesnupp først, for å se om det var noen klær å ta med, hvor lenge hun hadde sovet og alt det der. Jeg sjekket lister, rasket med meg noen støvler, litt klær og en pose å ha dem i, og spratt ut igjen.
På vei ut ble jeg stående og prate med en liten jente som hadde forvillet seg inn på avdelingen, selv om alle andre var ute. Jeg innså at min kompetanse som far ikke strekker lenger enn at den ikke gjelder for andre barn, og siden hun hadde lyst til å bli der inne og jeg ikke klarte å overtale henne til å gå ut, fikk hun bare bli der.
Så på vei ut igjen, med hendene fulle av klær, sa jeg fra til de ansatte, før jeg takket for i dag og løp videre. Sånn, da var alt i boks.
Jeg rundet det siste hjørnet, passerte Christina og på vei ned mot porten ropte jeg:
– Yes, da var alt klart – førstemann til bilen!
Men akkurat da slo det meg…
Jeg slang fra meg klærne og løp tilbake igjen. Der møtte jeg raskt en av de ansatte som jeg akkurat hadde sagt ha det til.
– Deg igjen?
– Ja, eh… Jeg glemte visst noe…
– Hva da?
– Guttungen..
/ Flaks at hodet er skrudd fast skikkelig 😉
Les også: “Min bittelille lesehest”
* Følg Hentehjerte på Facebook *
Hahaha, velkommen i gjengen, håper vi er en gjeng? 😉 Jeg glemte en gang minsten ved legobordet i banken. På vei tilbake til bilen hvor pappaen satt med eldstemann vinket de til meg gjennom frontruta og jeg husker jeg tenkte mens jeg vinket: “Men hvor er minstemann, da?”
Haha! Godt å høre at jeg ikke er alene. Og ja, jeg tror absolutt vi er en gjeng, bare ingen som tør å innrømme det 😉
Hahaha høres ut som noe jeg kommer til å gjøre den dagen jeg kommer så langt.
Fort gjort 😉 Eller egentlig ikke, men hvis man er akkurat distré nok så, haha!
Skal fortelle deg om den gangen pappaen min glemte meg…
Dette var en gang i 84/85. Pappa jobbet i en bedrift i Bergen sør. Ca 5min fra barnehagen min. Og cs 5min fra vårt forrige hjem. Vårt hjem ligger nå i Bergen nord. Ca 30 til 45 min unna barnehage/arbeidsplass.
Pappa kommer inn hjemme. Mamma står og lager middag.
Pappa spør: Hvor er Kristin?
Mamma: vet ikke jeg, gikk hun alene opp fra bilen?
Da slo det inn hos pappa at jeg skulle vært med i bilen…
Barnehagen ringte kort tid etter og sa at nå skulle de stenge…
Heldigvis for pappa hadde vi en tidligere dagmamma som bodde rett ved jobben til pappa…
Dette er ikke den eneste gangen pappa har glemt meg.
Pappa hadde pappaperm for min bror.
Det var sommer og “vi” var ute i hagen. Jeg var blitt over 3år og en reser på trehjulsykkel.
Ikke langt fra huset (ca 10min å gå ned en lang bakke) ligger nærbutikken.
Mamma kommer kjørende hjem fra jobb, oppover bakken.
Nedover suser en liten jente på trehjulsykkel.
Når hun finner pappa i hagen spør hun: Har ikke du en datter også?
Pappa: Joda, hun sitter ute i sandkassen.
Mamma: da må du se engang til, for jeg så henne på fullfart med sykkelen til butikken…