Etter et lengre avbrudd fra hard trening er jeg tilbake i storform og går inn i min tredje uke i gorillaburet. I dag trosset jeg småsnufsete sykdom og dårlige unnskyldninger, for å finne frem boksehanskene og vise de andre jyplingene hva vi pappabloggere er laget av.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For å denge løs på en forsvarsløs pute er ikke bare utrolig tilfredsstillende, men det er også vanvittig bra trening. Dessuten ser man ganske tøff ut der man står. Jeg sørget selvfølgelig for å watte opp musikken på headsettet og sette på mine hissigste, tøffeste låter for å drive ut mine mørkeste krefter og gyve løs.

Og det kunne sikkert gått helt fint det, hadde det ikke vært for et ørlite problem…

For først fungerte det som bare juling. Jeg slo og sparket, kastet til og med inn noen albuer og et par knær, og i et lite øyeblikk var det bare hudfargen og sveisen som skilte meg fra Bruce Lee. Jeg følte meg tøff, sint og farlig. Svetten rant som en elv og jeg frådet som en rabiat hund.

Jeg skulle akkurat til å fyre av en høyre hook som ville sendt boksebagen milevis av gårde, da musikken plutselig stoppet og hoppet til neste sang. Og med boksehanskene på, fikk jeg ikke skiftet sang igjen. Da først kom jeg på at jeg hadde mikset musikk for både knallhard kampsport og joviale joggeturer…

Brått forsvant den tøffe masken og ble byttet ut med et pinlig smil, litt som når man skrur på lysene på et utested. Borte var den tøffe slåsskjempen og atter igjen var jeg bare en helt vanlig, godt voksen pappablogger med nystrøket løpeskjorte og treningstights. Gjennomsvett, fæl og plutselig meg sjæl. Ikke Bruce Lee.

For si hva du vil om D.D.E, men det er liksom litt vanskelig å føle seg som en livsfarlig slåsskjempe med stemmen til Bjarne Brøndbo på øret 😉