I dag har vi hatt en sånn dag. Du vet, en sånn dag der man må telle til 10 oftere enn man rekker å komme til 10.
For i dag kom det til et slags metningspunkt for 4-åringens mattyranni. Han er, som 4-åringer flest, ikke spesielt interessert i middag, men i dag kom vi til et vendepunkt. For far hadde stått lenge på kjøkkenet og kokkelert. Stekt i ovn, kokt, frest og krydret. Ovnsbakte kyllinglår med risotto og bakte grønnsaker.
Jeg visste på vei inn i måltidet at han ikke er spesielt begeistret for kylling, derfor hadde jeg lave krav allerede fra start. For han trenger ikke like alt vi lager, han trenger heller ikke spise mye, men han skal smake. Spesielt om det er noe han aldri har smakt før, og denne retten var helt ny for alle.
Derfor skar jeg bare opp et par smakfulle kyllingbiter i små firkanter og la en liten dæsj risotto på siden. Ingen grønnsaker i dag, ovnsbakt løk hadde vært helt sjanseløst. Men jeg skjønte det allerede da jeg satt ned tallerkenen: Dette kommer til å bli en lang kveld. For han blånektet rett fra startblokka og satt opp sitt staeste eselfjes.
Men det han ikke hadde regnet med, er at fattern er ganske sta han også. Og før vi visste ordet av det, befant vi oss i en stahetskonkurranse av de sjeldne. Det jeg ikke hadde regnet med derimot, var hvor inn i granskauen sta en 4-åring som slår seg vrang kan være!
Here we go..
Jeg tror vi prøvde alle triks i boka, men ingenting fungerte. Jeg prøvde meg som både good cop og bad cop, ingen av betjentene fikk jobben gjort. Jeg prøvde meg som pedagogisk lærer og gikk for en forklaring a la nrk-serien “Den magiske kroppen”. Om hvordan arbeiderne i magen måtte ha næring og hvordan litt ris og kylling ville gi energi til kroppen, slik at han kan vokse seg stor og sterk, men nei. En annen dag kanskje, men ikke i dag. Ikke nubbsjanse.
Etter hvert som tålmodigheten ble mer og mer tynnslitt ble forsøkene på overtalelse mer og mer tynnslitt, og til slutt ble det vel bare mer eller mindre helt nytteløs krangling og patetisk bønn om hverandre. Til slutt handlet det utelukkende om prinsippet. For det som en gang hadde vært et måltid var blitt redusert til, vel.. dette:
Men man KAN jo ikke gi seg når man først har begynt. Det var ikke snakk om å spise mat han hater, men å svelge unna et halvt gram med mat før eventuell kveldsmat. Og det var BARE på prinsipielt grunnlag. I en sånn prosess begynner man etter hvert å betvile sin egen autoritet og valg som forelder. Er dette riktig fremgangsmåte? Skal jeg sette hardt mot hardt eller burde jeg gitt meg nå? Hvor går grensa og hva gjør jeg hvis han seriøst ikke gir seg? For tomme trusler har jeg ikke mye trua på, men vil jeg virkelig sende et sultent barn i seng? Er vi sånne folk? Men samtidig, om han får viljen sin nå, har jeg helt klart tapt.
Men så, etter hva som føltes som en halv evighet (i realiteten var rundt 2 timer) skjedde det. Endelig!! De tre riskornene gikk motvillig ned og på 3 sekunder var det hele over. Ikke klagde han på smaken engang. Det var det jeg ante, mistenkte og visste – det var bare snakk om prinsippet fra hans side også. Og da føltes det ekstra godt å vinne.
Det er helt sikkert en pedagogisk kjempebommert å kalle det for “å vinne”, men sånn føltes det i dag. Men ingen fare, det var flere vinnere her i kveld, for i min desperasjon etter å vinne, hadde jeg selvfølgelig lovet bort både det ene og det andre om han bare ville spise de fordømte riskornene. Og det hadde han ikke glemt når maten var satt til livs 😉
Men men: Kveldsmat OG godteri i bytte mot tre riskorn, et hint av en kyllingbit og en viktig seier om prinsipper for mor og far? La oss kalle det vinn-vinn 😉
/ Blir lenge til neste kylling, kjenner jeg.
* Følg Kyllinghjerte på Facebook *
Skal vedde på at han spiser kylling i barnehagen 😉
Haha😂 4-åringer altså😱
Haha… Jeg kjenner meg godt igjen her 🙂 ikke lett med de sta små bestandig :/
Så herlig å lese. Yes, tenkte jeg; det finnes flere. Takk takk. 🙂
Hei, pappahjerte! Eg trur ikkje eg har kommentert på bloggen din før, for eg er ganske ny (men plutselig fast!) leser. Så nå var det på tide! 😉
Vil berre sei at du skriver så fantastisk bra at eg faktisk har fått blikk på jobben når eg tek meg ein pause og leser bloggen din, og plutselig bryter ut i lattet. Så verdt det! Haha, eg gleder meg alltid til å klikke innom i håp om eit nytt innlegg, for sånn humor (og samtidig seriøse tekster) gjer eit hopp i kvardagen. Fortsett det gode arbeidet! 🙂 eg skal ikkje gje meg med å følge med 😉
Ps. Er òg blitt leser av bloggen til kona di! For ei flott dame! Hels og sei det 🙂 lykke til begge to, eg leser og heier om ein annen! Nå trur eg (sjølv om eg ikkje har barn – ennå – at eg må gå til innkjøp av boka di!)
Ha ein flott lillelørdag!
Klem frå ida.
Et lite tips er å si når måltidet begynner at han må smake en bit eller 5 biter for så å la han være i fred. Ikke prøv å overtal,bestikke,forklar eller noe for det fyrer som regel bare opp mer enn det roer ned matnekt situasjonen. Snakk om vanlige ting og bare si at han må sitte til han har smakt/spist opp. Det blir lettere for hver dag men jeg tror det er viktig å ikke gi det så mye oppmerksomhet.
Men…vi har vel alle vært der du var i dag 😂
Oh Lord! TAKK! Der er vi vel alle fra tid til annen.. 😉
Godt tips, absolutt et poeng å ikke gi det for mye oppmerksomhet, men selv ikke “the silent treatment” gjorde underverker i dag 😉 Pleier å løse seg disse situasjonene, men noen dager altså… maj gådd!
Hallois! Så utrolig trivelig å høre! 🙂 Vet at det egentlig er vanlig høflighet å besvare nynorsk med nynorsk, men sist jeg skrev nynorsk fikk jeg 1/0! Seriøst, nynorsktentamen i tredjeklasse på vgs 😀
Sånn atte, jeg takker heller for veldig trivelige ord og sender deg en høy highfive! Lykke til med boka hvis du finner den, den er dritbra 😉
/high5
Tenkte at det var greit å dele dette for å vise andre som har vært i samme situasjon, at vi er flere i samme båt. Den tanken hjalp i hvert fall meg i dag 😉
Haha, takk selv! Godt å vite at man ikke er alene om å rive av seg litt hår i frustrasjon x-)
/high5
Ting som funker på det meste her, er å la barnet velge. Det funker fortsatt til tross for at han er 10 år. (Han spiser det aller meste, men er småspist til tider) Han får velge mellom f.eks 10 eller 15 gafler med mat (må jo se an etter alder osv) Da er vi fornøyd med det miste tallet, og han velger så klart det minste. Vil ikke ha på lue.. du kan velge eller så velger jeg. Evnt holde fram 2 han kan velge mellom. Vil ikke rydde. Velge mellom å rydde 10 eller 20 leker. Alle disse eksemplene er ikke fra 10-åringen altså😉 Men det har alltid funka her. Barnet føler at det får bestemme. Og vi voksne gir jo bare valg som vi selv er tilfredse med. Vinn vinn 😊
Haha, heilt okey å svare på bokmål meiner no eg! 😀 jobb som journalist i nynorsk avis snur hodet mitt heilt om frå bokmål 😉 så lenge du forstår det synest no eg at du burde få ein betre karakter 😀
Håper eg finn boka di!
High5 right back at jah 🙂
Så deilig å lese! For jeg har en 10 åring som er sånn enda når det kommer til mat. Og hadde samme leksa her i dag. Kan bli gal av mindre!
Og ja, det blir en prinsippsak! 😅
Heldig du er som får han til å sitte til bords.. 👏🏻👏🏻💪
Så fantastisk morsomt beskrevet😂 – og ikke minst veldig gjenkjennelig situasjon.
Kjenner meg alt for godt igjen >.< Gutten min som blir 5 i desember NEKTER plent å spise det meste jeg lager,han skal IKKE smake.Han sier han ikke liker det før han i det hele tatt har smakt.Satt med han i 40 minutter før jeg ga opp,han hylte,gråt,prøvde å kaste ned maten fra bordet.Jeg innrømmer at jeg misunner deg som klarte å sitte såpass lenge med din gutt!Jeg er sta jeg også men klarte ikke å holde på lengre -.- Det jeg får i sønnen min er: Fiskepinner,pomfri og amerikanske pannekaker(som er varmt).Han er utrolig STA og kresen.Har så lyst at han skal ELSKE mat og være mindre kresen :/ Skal søren meg prøve det samme som deg når jeg kommer hjem fra Danmark!!
Kom til å tenke på min sønn som var ca 4 år .vi satt å spise middag ,å han ville heller ikke smake på maten,jeg sa at han kunne smake på Maten☺,å vist han ikke likte det,kunne han spytte det ut i en servietter jeg hadde ,da ser han på meg å sier mamma enn vis jeg liker det da
Har litt lyst til å synge “you are not alooooone” her, men lar være. Du skjønner tegninga. Legg til bordskikkoppdraging av en (matglad) toåring som liksom skal lære å sitte ved bordet til alle (barna) har spist opp…. Det funker jo ikke når femåringen bruker timesvis på tre skjeer. Hah! Trivelig middagsstund for alle penga 😉
Her har vi som fast regel at ungene skal smake på maten uansett (har gutt på 6 år og jente på 2 år). LIKER de det ikke, er det greit, men de SKAL smake. Et annet problem vi har med jevne mellomrom, er at 6-åringen sitter og fjaser ved middagsbordet. Da har jeg fått tips om at man gir en advarsel, og fortsetter, da blir maten tatt bort. MEN han må likevel sitte ved bordet til alle er ferdig å spise, og så sitte alene og spise.
Forøvrig digger jeg blogger til deg og fruen 😄
Min svigermor hadde en tilsvarende ettermiddag sammen med min mann og én ert for mer enn 40 år siden – her vant sønnen…
Men… For å si det sånn: han er langt fra den staeste i sin egen familie… 😇
Var det du som var den fluen på veggen til middag hos oss i går? Jeg kjenner meg godt igjen i historien du forteller!
Det er alltid godt å vite at man ikke er alene i verden.. ☺
Siden jeg husker slike kriger fra egen oppvekst, og med meg selv i førersetet. (Det vil si med den lille matbiten som skulle spises), så vokter jeg meg vel for å havne i samme situasjon med egne treåringer.
Hjemme er drillen slik: “Kommer du og setter deg ved bordet?” “Nei”. “Da får du ikke mat”. “Ok, da. Setter seg. Får et sammenbrudd enten fordi det har blitt lagt mat på tallerkenen, eller fordi det ikke har blitt lagt mat på tallerkenen. “Skal du spise maten?” “Nei”. OK, da tar vi den bort. Du kan bare gå fra bordet”. “NEI!!!!” fulgt av et kort sammenbrudd, og et krav om å få “gråte ferdig først”. Så spiser han.
Søstra er litt enklere akkurat nå for tiden, og spiser greit så lenge vi ikke blander maten på tallerken hennes. Men hun hadde en lang periode hvor hun bare spiste pasta eller ris.
Det er et slit, men jeg trøster meg med at det er en fase, og at det vil gå over.
Det har hendt, mer enn en gang at jeg har fjernet maten fra bordet og latt ungen gråte. Så han vet godt at det ikke er tomme trusler. Og han tror ikke at jeg ser at han har lurt seg til å spise av tallerkenen senere. Strategisk plassert ytterst på oppvaskbenken som den er… 🙂
Å, det er så slitsomt… En gang jeg var ganske lei av dette maset lot jeg være å dekke på til barna når vi skulle spise middag. De lurte på hvorfor det bare var dekket på til to, og jeg sa at dere liker jo ikke maten allikevel så derfor har jeg bare dekket på til pappa og meg. Håh, da ble de fornærmet og sa at “joooo, vi liker det”. Jaja, så gikk det greit et par dager:)) Unger altså.
Føler SÅ med deg, been there done that! Huff så grusomt det kan være når det står på som fy. Høres ut som dere er like sta som oss her i gården 😉 det er forventet at mat de ikke liker ikke blir møtt med jubelhyl, men her har det også skjedd at FAVORITTMATEN har blitt til ÆSJ!! Slå den, haha.
Her funker som regel “hvis du smaker og ikke liker det så lover jeg at du skal slippe å spise mer av det, men du får ikke noe annet” – men oh boy, de dagene hun slår seg vrang. Godt for sjelen å lese at andre også har det slik!;-)
Ha en fin dag, dere!
Å huff! Ser du har fått mange tips, har ikke lest gjennom alle men… Et tips jaffal her å: Gi forvarsel på at h*n må sette seg i trappa (eller et sted utenfor kjøkkenet) hvis h*n ikke klarer å oppføre seg/spise. Så har dere andre et koslig måltid. Håpet er da at h*n kjeder seg så å vil å ta del i måltidet at h*n kaaanskje (hvis man er litt ydmyk, d læres også her da) h*n kommer snikende tilbake å forhåpentligvis spiser. Da setter man å mer pris på selve måltidet og tiden sammen!
Prøv med fingermetoden, den har alltid funket når jeg har passet en liten herr stabeist uten matlyst. Vis han hånda di, med alle fingrene oppe, og fortell at for hver bit han tar, så går en finger ned. Og vips, så er fem biter spist, og alle fingrene nede 😄
Jøsh, den hørtes spennende ut! Prøver den neste gang. Takk for tips 🙂
Godt tips, prøvde noe sånt i går, men selv om det var ganske hjerteskjærende å se ham sitte og se på at lilletuppa spiste både kveldsmat og godis, så rikket han seg ikke en tomme. Tror han seriøst må HATE kylling x-)
Haha, det mest irriterende er når man de egentlig liker plutselig blir æsj. Så prøver man seg: “Men hva i … du elsket jo dette to tre dager siden??” Men nix, sånn er det bare.
Vi pleier å si at han MÅ smake og gi en karakter fra 1 til 10, men han må svelge maten selv om den får 1. Hadde det vært kokt kolje skulle jeg vurdert å være mindre streng, men lillesnuppa spiste nesten mer av kyllingretten enn meg, så da ble det å sette hardt mot hardt, selv om kyllingen fikk 1 og nektet å gå ned 😉
Hahaha! Det skal jeg prøve også 🙂 Alt er bedre enn mitt patetiske forsøk på å spille på samvittigheten i går: “Men nå har pappa stått på kjøkkenet og stekt kylling og kokt ris, også sier du at det er æsj?”. Men neste gang står jeg bedre rustet med tips fra dere 🙂
Oh yes, hjelper veldig å tenke at det bare er en fase.
Husker dessuten veldig godt hvordan jeg var da jeg var yngre, og jeg var helt umulig til tider. Spesielt rundt potet. Vet ikke hvorfor, men taklet ikke potet en stund. Men jeg slapp ikke unna å smake litt for det, og det tror jeg er viktig. Med unntak for kokt røkt kolje 😉
Haha! Å yes, skulle dette skje igjen er det godt å vite at det er flere av oss, for når man sitter der og krangler om 0,1 gram kylling + ris, er det lett å ønske å hoppe ut av vinduet x-)
/high5
én ert x-D
Enighet om at det SKAL smakes. Funker ikke å si at man ikke liker noe, bare fordi. Spesielt ikke når han egentlig liker ris. Men igjen, små barn og logikk…
Og takk skarru ha! 🙂
/high5
Hehehe. Her har vi helt bakvendtland, med en 1-åring som sitter pent og spiser store mengder, mens 4-åringen bare pirker i maten og spiser mindre enn et ekorn. Merkelig. Hvordan i all verden klarer de å holde energien oppe hele dagen?? Barn asså..
Etter å ha vært særdeles kresen opp igjennom oppveksten og igrunn vokst opp på nugatti og gulost, prøver jeg å ha et avslappet forhold til mat i forhold til egne barn. Jeg har vært igjennom episoder med trusler om at man må smake og må spise og husker å ha måttet sitte flere timer og stirre på en tallerken før jeg kunne gå fra bordet. Dette i desperasjon fra mine foreldre for å få meg ut av det. Men det ble bare verre. Nå i voksen alder kan jeg smake på ting men nå gjør jeg det av fri vilje. Alt av tvang og bønn og tilsynelatende fornuftige argumenter fra foreldre og andre voksne, gjorde det bare mindre aktuelt å smake på ting. Vi har også en toåring som ikke er så glad i middag. Derfor får hun spise det hun liker av sin tallerken og av våre om det er noe ho vil ha. Hvis ikke så sulter ho ikke ihjel de to tre timene det er frem til kveldsmat:) ho spiser bare mer kvelds. En dag så snur det. Og trøster meg med at i barnehagen spiser ho som en hest;)
Fin ettermiddag med andre ord;p Hahah!
Tips til neste gang: la han gå fra bordet hvis han ikke har tenkt å spise. Så serverer du dritdigg dessert til de som fremdeles sitter rundt bordet. Da tenker jeg han smaker neste gang;)
Det er der jeg er veldig glad for at jeg er den kule storesøsteren. 😉
Uff, jeg har også vært en av de som har stirret i timesvis på en tallerken med mat, uten å klare å få det ned. Forferdelig. Så det gjør jeg ikke med min fireåring. Men jeg blir fortsatt kvalm av kjøttkaker og kokt torsk, så det var ikke for å være sta 😉
Jeg bruker å si av og til ” du får ikke kylling i dag…!” når jeg lager kyllingen. Gjett hvem som skal smake den middagen da. Ha ha. Barn altså ;-))
Med all respekt til foreldre, kjenner jeg at jeg er ekstremt glad jeg ikke har barn, puh! Men må si at fingermetoden og den kommentaren enda litt lengre oppe om å kun dekke på til de voksne fordi ‘du/dere spiser jo ikke allikevel’ høres veldig smart og effektive ut:D Skal videreformidle de rådene til ene venninnen min som også sliter med kresent barn i matveien:)
Jeg har brukt sånn 4 på rad brett, hvor man putter på brikker i, som står på bordet, for å få barnet til å spise 😊 For hver bit, legges en brikke i brettet, og hun har fått bestemme fargen på hver brikke som legges nedi 😀
Oj, så smart! DET skal prøves 🙂 Takk for tips 🙂
HALLELUJA, denne menigheten kjenner jeg at jeg føler tilhørighet til!
Tassen min på 5 og jeg er ca akkurat like sta, og det kan bli en patetisk kamp rundt middagsbordet til tider. I går var det HAN som hadde bestemt hva vi skulle ha til middag, likevel endte det med at vi brukte 1 time på å få i han 4 kyllingkjøttboller. (Okei, tross alt bedre enn noen gram ris og en knert kylling;) ) Mitt pedagogiske høydepunkt må være da jeg sa at han kom til å DØ om han ikke spiste…:/ Herregud, er det mulig å synke så lavt?!
Men her noteres det ned tips fra dine lesere!
Takk for at du tross alt får meg til å le av gjenkjennelse selv om matsituasjon er det mest frustrerende med å ha barn 🙂
Går for den enkle “gidder ikke det tullet ditt” og det blir ikke dessert eller noe alternativ, server det samme oppvarmer til kveds, da smakes det som regel. Så spiser dem kanskje ekstra til frokost. Ikke gjør det til en greie med masse oppmerksomhet. Så får man passe på å servere dem favorittene litt oftere og gjøre stas på det i helgene. Barn dør ikke av sult i Norge, dem kan være pokker å sta og spise lite i perioder men dem tar det fort igjen.
Jeg vokste forresten opp med “spiser du ikke så får du ikke noe annet og hvert fall ikke dessert” så jeg er altetende og smaker på alt og det var mange ganger jeg ikke fikk dessert, for orker man ikke middag ja så orker man ikke dessert! Hehe.. Det eneste jeg ikke liker er scampi og sopp og det slapp jeg fordi jeg brakk meg 🙂
Her hjelper det å ta med barna på å lage maten. Da vil de gjerne smake på alt mulig mens vi lager maten (rå potet, buljongterning og ukokt pasta har blitt prøvd), og spiser også greit etterpå.
Haha! Da jeg ble sånn 5 6 og frem til 15-års alder takla jeg ikke konsistensen på kokt potet. Noe min mor serverer til 90% av måltidene. Jeg fikk ikke gå fra bordet før jeg hadde spist OPP. Så mens mamma tok oppvasken med ryggen til, gjemte jeg poteten i et tørkepapir bak radiatoren. Så måtte jeg bare huske og legge poteten laaangt ned i søpla litt senere på kvelden. Så etter at jeg flytta ut har a gitt opp. Nå koker hun en eller to av de minste potetene hun finner. De er mine. 😉
Selv nyter jeg ettårsalderen til smån som gomler på det meste dagen lang.