Lørdag kveld og Christina sitter i stua med ungene. Barne-tv går for fulle mugger og kveldsmaten er på vei ned. Ute i gangen står jeg og skrur en skrue. Sulten, tørst og fysen til tusen!

Men barna spiser kveldsmat, det passer seg ikke å begynne å knitre i godtepapir nå. Jeg fortsetter med det jeg holdt på med, men hjernen min har allerede forelsket seg i tanken, og når hjernen først har bestemt seg for sjokolade, vil den gå over lik for å få viljen sin.

Jeg innser at det er nytteløst å kjempe imot, så jeg titter forsiktig inn i stua. Alle er travelt opptatt med mat, lek og tv. Perfekt!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg smetter inn på kjøkkenet og løper langs veggene som en rotte. River opp barnas godteskap og snuser rundt. Hele tiden prøver jeg å stritte i mot, men hjernen har bestemt seg.

Sånn egentlig er jeg midt inni en god periode med trening og sunn mat, men noen ganger må man bare gi etter. Så jeg finner en gammel smågodtpose. Åpner forsiktig og tar en sniff. Vingummi og sure bananer. Nix, neste pose. Colaflasker og skumhjerter. Nope, hva mer? Love hearts, mentos og litt ymse barnekjeks. Neeeeei! Vi har ikke noe! Og nå har jeg allerede stått her i snart et halv minutt og knitret, noen kommer til å legge merke til noe snart!

Men så ser jeg den.

Sommerfuglene i magen våkner til live og smilet strekker seg fra øre til øre.

En siste utvei. Svaret på alle mine problemer. Den reneste form for nytelse: Boksen med sjokolademelkpulver.

Jeg smyger meg bort til bestikkskuffen, lister den åpen og tar ut en skje. Jeg føler meg som en narkoman, men jeg må bare ha en dose. Tripper på museføtter tilbake og går til angrep. Mens jeg står der og skammer meg mens den første toppede skjeen balanseres mot munnen, minnes jeg at denne forbudte nytelsen har fulgt meg siden jeg var liten. Spise sjokolademelkpulver rett fra boksen, det er noe veldig ufint over det, men den smaken… å du gode gud.

Så ankommer skjeen sin endestasjon og smaker sprer sine vinger. Jeg kjenner jeg letter fra bakken, men akkurat da knirker det plutselig i en dør. Det er 4-åringen.

– “Hva gjør du?”, spør han nonchalant.

Ikke egentlig spørrende, bare som en høflighetsfrase. Han har ikke sett boksen. Jeg trenger bare kvittere med noe enkelt, så vil han gå sin vei. Men så kommer jeg på: Jeg har munnen full!

Åpner jeg munnen nå, vil det resultere i en kakaosky som vil fylle hele rommet. Å søren.. Hva gjør jeg nå?

Jeg slår ut med armene, drar på skuldrene og prøver å late som ingenting, som for å si: “Æss, du veit. Bare henger litt på kjøkkenet, ikke noe å prate om, lissom.”

Og det ville gått fint det, hadde det ikke vært for en ørliten detalj: Kakaodråpen som avslørte meg.

En liten ansamling kakaopulver har samlet seg i munnviken og formet en dråpe. Og den forræderske lille kakaodråpen har sakte men sikkert begynt å bevege seg nedover. En mørk flekk midt i et blekt ansikt, hvem ville ikke lagt merke til noe sånt? Jeg prøver å snu meg rundt, men det er for sent.

– “Hva er det?” sier han med nyfunnet nysgjerrighet.

Å nei! Et spesifikt spørsmål, hvordan skal jeg lure meg unna nå? Jeg prøver å svelge unna som en gal, men i det han tar et par skritt mot meg, innser jeg at jeg har glemt å lukke godteskapet. Jeg kaster meg rundt for å lukke døren, men glemmer at jeg holder boksen med sjokolademelkpulver bak ryggen.

Med et overrasket gisp ser han først den åpne døra, deretter den gule boksen og så på meg. Jeg skjønner at jeg blir nødt til å gjøre noe, så jeg prøver å lire av meg en passende forklaring. Bare en liten bløff, det klarer jeg fint. Jeg er 30 år eldre enn ham, jeg finter meg enkelt ut av dette.

Men i det jeg åpner munnen og ser reaksjonen i blikket hans, skjønner jeg at jeg har glemt noe ganske vesentlig…

/ Okei da, sjokolademelk til kvelds..

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *