hits

Bortskjemte drittunger

Svenske Jonas Harrysson mener at barn i dag er mer bortskjemte og utakknemlige enn noensinne. Til det har jeg bare én ting å si: Jonas, jeg tror du er inne på noe.

 

teenager boy shouts shut his ears opened his mouth on a gray background cross process

 

Om du ikke allerede har sett innlegget på facebook, så postet Jonas Harrysson for snart et år siden en facebook-status som fortsatt går viralt over hele kloden. Det er kanskje ikke så rart, for innlegget tar pulsen på en utvikling som ikke bare gjør seg gjeldende i Sverige og sitt vakre naboland, men tilsynelatende over hele verden.

Han skriver at han har jobbet med barn i 16 år og ser en trend i at barn blir mer og mer rastløse, utakknemlige, og makter ikke å kjede seg. Han mener også at småbarnsforeldre er i overkant opptatt av å skryte av at barna kan lese og skrive tidlig, og han etterspør at man heller lærer barna å leke, dele og være en god venn.

 

(skjermdump: Jonas Harrysson)

 

Det er noe med kommentaren hans som traff meg rett i levra og umiddelbart fikk meg til å innse at her er det bare å rekke hånda i været og erklære seg skyldig. For dette kjenner jeg meg mer igjen i, enn jeg kanskje egentlig vil innrømme ;-)

Men jeg er veldig glad for at han tilskriver barnas utfordringer til foreldrene, for det er faktisk vi som eier problemet. Rettere sagt: Det er vi som er problemet.

Det er ikke barnas skyld at de sier "Kan jeg få en til?!" fremfor "Tusen takk" når de får en is. Det er ikke barnas skyld at de ikke aner hvordan man kjeder seg. For barn er som svamper: Hva enn vi gir dem, suger de til seg. Tanker, ideer og uvaner.

Barnas oppførsel er i stor grad et resultat av hvordan vi utfører vår jobb som foreldre, og basert på Jonas´ uttalelser, bommer jeg tilsynelatende ganske stygt ganske ofte. Og vet du: Jeg er faktisk helt enig.

Jeg kan for eksempel bli irritert på plutten for å være utakknemlig hvis han spør om en is til. Samtidig vet jeg at vi akkurat har vært på sommerferie og skjemt ham bort med is hver eneste dag. Dessuten er han 4. Hvis han spør om en ny is etter å ha spist en is, er det mitt problem. Jeg kan ikke forvente at han helt uten videre lærer seg til å takke for ting helt av seg selv, det er min jobb å lære ham det.

Men i vår iver etter å være barnas beste venner, tror jeg i blant vi glemmer at det også er vår jobb å disiplinere dem, oppdra dem og lære dem verdien av et nei. Det er vi som skaper barnas vaner og verdier, det er vi som styrer showet. Men slik vi holder på nå, kan vi fort komme til å ha en hel generasjon med barn som må få maten skåret opp i bittesmå firkanter inntil fylte trettifem.

 

child dressed businessman smiling in front of building

Viktig møte kl. 09, men først frokost. Mamma, har du gjort klar alt?

 

Jeg tror at mange av dagens foreldre, meg selv inkludert, er så besatt på å fremstille verden som en eneste stor fornøyelsespark, at vi i prosessen gjør dem en massiv bjørnetjeneste. For når alt skal være gøy og moro hele tiden, blir ingenting gøy til slutt.

Og når alt blir kjedelig blir man utakknemlig og rastløs, spesielt når man ikke vet hvordan man skal takle kjedelig. For gud forby at noen skulle kjede seg! Det er som om min generasjon av foreldre er så livredde for at barna skal kjede seg, at vi pøser på med leker, spill og aktiviteter for å slippe de fryktede ordene. Snart kan vi ikke gå ut av døra uten å ha med ipad, leker, litt mat og godteri, i tilfelle turen til postkassa blir for lang og kjedelig.

Bare atte.. det er sunt å kjede seg. Det holder hjernen i gang, avler kreativitet og tvinger den til å utvikle egne tanker og ideer. Det er ikke sunt å være på høygir hele tiden, hjernen trenger en kaffepause, den også. Den må også få tenke sjæl, fremfor å konstant bli gåsestappet med inntrykk, som en glupsk gjest ved en gratis buffé.

Med den tanken friskt i minne, er det flaut å tenke over at jeg kan bli irritert på plutten når han spør meg om noe, jeg svarer at han må vente litt og han kontrer med at han ikke gidder å vente.

Da blir jeg irritert og tenker at han er utakknemlig. Men han er jo ikke det, han er bare skikkelig dårlig trent i å vente. Det er ikke hans skyld, der er det jeg som har feilet, det er jeg som har gjort ham sånn. Det er jeg som ubevisst har lært ham til å forvente å få alt servert på sølvfat, her og nå og helst med gullkant.

Det ironiske er at vår generasjon med foreldre er så opptatt av at barna skal passe inn, prestere og aldri kjede seg, at vi sliter dem halvt i hjel med alt de skal være med på. For i vår frykt for at barna skal kjede seg og gi oss lav score på "rate-your-parent.com", mater vi heller på med inntrykk, is og aktiviteter, enn å gi dem tid til å kjede seg, når alt de kanskje hadde trengt var en pust i bakken, tid til å tenke og et ørlite nei til glasur på toppen av glasuren.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ I morgen blir det tørt brød til frokost ;-)

* Sees på Snapchat og Følg på Facebook *

24 kommentarer

Bra, nå vet vi hvordan vi skal gjøre det! Blir sikkert like enkelt som det er skrevet :) (blir foreldre for første gang om en måned)

Enig 😊 Jeg skjønner i hvertfall ikke hvordan foreldre orker å stresse med så veldig mange fritidsaktiviteter for barna, med tilhørende dugnader, avslutninger, kakebaking og loddsalg osv. Er ikke en aktivitet mer enn nok? Og hvis barna ikke vil i det hele tatt så la dem slappe av, da! Det gjorde jeg da jeg var liten. Det var deilig å komme hjem til fred og ro etter skolen, leke ute med ungene i gata eller pusle rundt på rommet mitt hjemme. Da blir man kreativ så det holder! Da jeg ble større, begynte jeg med korsang. Men det var nok. Nå er jeg mor til en gutt på seks med autisme, som også kommer til å ha nok med skolen. Han, som jeg, synes det er godt å chille hjemme og bare være sammen 😊💜

Mang en gang har vi tenkt at vi sikkert burde fått med plutten på flere ting etter bhg, men gutten er ofte helt kjørt etter en lang dag med lek og moro, og da tror jeg det er bedre å bare la ham få henge ut hjemme og slappe av før en ny dag med herjing og rabalder :-)

Skjer jo mye når man tar det litt piano også, man MÅ jo ikke være fysisk aktiv med hele nabolaget for at det skal telles ;-)

Chille hjemme og bare være sammen er jo det beste <3

Det er faktisk veldig enkelt :) Men en må jo starte når de er små såklart (4 er faktisk gammelt her, men ikke umulig)

Mine barn er eldre enn dette så jeg vet at jeg har lykkes :) De er gamle nok til at de faktisk har takket for at de fikk lov å være barn. At de fikk lov å være sinte, leie, trøtte, ha det kjedelig, klatre,slå seg osv osv osv osv.

For oss som foreldre er det vanskeligste å faktisk klare overse. Overse at det feks stamper en fot i gulvet samtidig som ordene jeg kjeder meg kommer ut. Ikke da løpe til for å aktivisere på en eller annen måte.

Men er viktig for foreldre å lære seg svare: ja men da finner du på noe :) tegn, slapp av, sandkasse, lese bok mmm. .. men forsøk unngå slå på tv/ipad/pc med no rask underholdning.

Lær dem tenke selv også :) ikke bare la boksene tenke for dem :D

Amen 🙏🏼🙌🏼👍🏼

Endelig....jeg er "gammel", jeg er mor til 3 og bestemor til 1....og jeg er 41 år😉. Men jeg er frustrert, sjokkert og matt over dagens barneoppdragelse! Barn skal ikke urettesettes, ikke kjeftes på, ikke gråte og gud forby - ikke bli tilsnakket av andre enn foreldene!!

Hva er skjedd med at det kreves en landsby??? Hvorfor pakkes unger inn i bobleplast og fratas spikkekniver og hardt underlag?? For noen pyser dere oppdrar😉. Næ - jeg tror rett og slett jeg må si: barneoppdragelsen var bedre før....hahahaha

Haha, skal gi deg delvis rett i det, men bare TENK så trygge barna våre er ;-)
Husker da plutten hadde vært på sin første tur i skogen med barnehagen og fortalte at de fikk lov til å spikke med kniv. Da ble jeg så glad og stolt. Ja til å oppdra barn til å bli folk, ikke sy puter i hue og ræva ;)

En klassevenninne av min sønn, den gang de gikk i tredje, var med på syv aktiviteter!

Sang, dans, speider, håndball, teater, korps og tok pianotimer.

Eneste dag uten en fast aktivitet var søndag.

Tror det var håndball og speider som var på samme dag.

Herregud. Er det rart barna blir slitne? Nei, gå for håndball og dropp alt annet ;-)

Enig. Glimrende innlegg. Albert Åbergs farmor har aldri vært mer aktuell!

Mine to har kun en kort periode hver vært med på organiserte fritidsaktiviteter, de har skilte foreldre og synes det er nok med å farte mellom oss. Men vi har lært dem å si takk og vi har satt grenser, de har fått et nei mange ganger og vi har tort å ta upopulære avgjørelser. Resultatet er to trygge ungdommer som vet hvor de har oss foreldre, som kan snakke med oss om alt og hver eneste dag klemmer vi hverandre og sier at vi er glade i hverandre. :o) Vi er gode venner, men først og fremst er vi foreldre og barn.

Høres ut som en perfekt balanse :-) :-)
#goals

Barn skal ikke klatre i trær, ikke kjede seg og huff hvis de må hjelpe til litt hjemme. Og alle bør ha reist på ferie, muligens helt til Kreta. Synes det var enklere før...

Hør hør! :-)
http://pappahjerte.blogg.no/1433241349_la_barna_klatre.html

Da jeg var liten fikk jeg ofte høre at det er sunt å kjede seg ;) vet ikke om barn hører det like ofte i dag. Hadde ikke iPad med barne-tv i bilen, jeg måtte sitte å se ut av bilvinduet for å underholde meg selv. Kanskje lese en bok eller tegne litt. Om jeg fikk lov til å gå fra middagsbordet uten og spørre? Ikke tal om. Noen ganger fikk jeg til og med beskjed om å vente til de voksne var ferdige med maten. Ingen barn i gata som kunne leke? Da var det bare å finne fram krittet eller hoppestrikken, og leke alene. Hvis jeg får barn, så håper jeg at jeg vil lære dem, de samme verdiene mine foreldre lærte meg. :)

Dette hørtes veldig kjent ut fra min barndom også :-)
Nå er det vel litt mer som i denne herlige sangen av De Lillos :-) (Aldri epleslang)
https://www.youtube.com/watch?v=8_chRMGN_Qk

Er delvis enig her.

Er 20 år selv, så er ikke altfor lenge siden jeg var liten jente. Og jeg hadde masse energi. På et punkt gikk jeg på klatring, kor, teater, fotball og håndball. Og jeg ELSKET DET. Og er utrooooolig takknemlig for jeg fikk lov til å prøve alt, og se hva jeg syns var gøyest. Dessverre elsket jeg alt, det ville ingen ende ta (var rundt 9 år vel og merke). Sporten var det foreldrene satte høyest, så spilte på norges 4. Beste jentelag i fotball og norges beste jentelag i håndball. Trente ofte to ganger om dagen. Og jeg elsket det. Virkelig.

Greit nok at barn skal kjede seg(er jo sunt), men hadde foreldrene mine sagt jeg måtte velge mellom fotball og håndball som 8åring, hadde jeg blitt knust. Trente begge deler til alder av 15 år, før jeg valgte toppidrettsgymnas med håndball fordi jeg var best på det.

Satset skole etterhvert og er ingeniørstudent nå, men spiller håndball i 2. div ved siden av. Gjerne fotball i blant også. Synger i de sammenkomster jeg kan. Og grunnet teateret har framføringer på skolen vært en lek, ingen sceneskrekk.

Poenget med denne kommentaren er at selv det er sunt å kjede seg (noe jeg allltid husker jeg gjorde når det var pause fra alt på sommeren hehe), så er det bra for barna så lenge de trives med det. Foreldrene mine var redd jeg skulle bli overtrent. Men jeg elsker trening. Løper halvmaraton som en lek i dag.

Barn/mennesker er forskjellige. Selvsagt skal man kjede seg. Jeg hadde ikke ipad som barn. Ser ikke helt hvorfor barn må konstant være med den hele tiden. Jeg husker jeg hadde tv tider. Var jeg ferdig med tv tiden, kjeda jeg meg og måtte finne på noe annet. Men igjen, finner man på noe annet, kjeder man seg ikke. Jeg gikk ut og sparket ball. Gikk på rommet og sang. Fordi det jeg drev med etter skolen, var det jeg ville drive med hele tiden.

Til alle som sier at det ikke et sunt for et barn å gjøre for mye etter skolen: Det er ikke sunt om barnet ikke liker det. Men om barnet elsker det; la barnet prøve.

Igjen; er så utrolig takknemlig for alt jeg fikk prøve. Alt jeg vant med fotballen og håndballen. Alle turneringer. Sammenkomster. Minner.

Det som ikke er sunt, et barnet som sitter på ræva dag ut og dag inn med ipad/tv spill. Aktivitet er sunt i mine øyne.

Veldig fin kommentar! Helt enig i at barna må få prøve seg frem og mye bedre at det er skikkelig aktive enn å sitte på rumpa hjemme, men jeg tror noen ganger at foreldre av min generasjon overdriver det noe veldig og stresser barna rundt mer enn kanskje nødvendig.

Så ja, lek og moro først og fremst, men også gi barna pusterom til å kjede seg. Å bare bruke tv/ipad som barnevakt derimot, helt enig med deg, det er absolutt ikke sunt. Vi kan vel enes om at den gylne middelvei nok en gang gjør seg gjeldende :-)
/high5

Kjempebra skrevet. Ett av din aller beste innlegg! Jeg er kjempeenig. Og prøver å være bevisst det å ikke må skape underholdning og aktiviteter hele tiden for barnet, men også la henne leke alene/finne på ting selv. Og jeg synes det funker. Da leker hun og pludrer for seg selv - noe som er veldig koselig å høre på :) Nå skal det sies at hittil har dette fungert aller best når vi er hjemme og at hun "bare" er 3 år. (+ enebarn med lillesøster på vei).

Noe av grunnen til at jeg tror både jeg og faren er bevisst på dette, er at vi begge har vokst opp med å måtte finne på en del sjøl/leke en del alene - og husker at vi klarte det helt utmerket, selv om vi selvsagt kjedet oss noen ganger. Men det var og er ikke farlig og kjede seg :) Jeg tror derimot at det er kjempesunt! Da må en - som mange skriver over her - tvinge hjernen til å tenke kreativt.

Tusen takk for det!
Jeg vokste også opp slik, men du må jo huske at vi er miljøskadet fra vår tid. Fra den gang man kunne falle og slå seg uten at noen ringte barnevernet :-P

Noe av det jeg husker best fra min barndoms sommerferier, var de somrene vi kjørte bil helt ned til et lite sted helt sør i Frankrike. To døgn i bil uten en eneste ipad. Selvfølgelig var det kjedelig der og da, men også ganske fint. Ble mye prat, tull og telling av biler. Og drømmende lengting etter å bade når vi kom frem, og dette savnet, dette ønsket om å få noe og måtte vente på det / jobbe for det - gjør gleden bare enda sterkere når man endelig kommer frem :-)

En av fordelen med tvillinger er at de er pokka nødt til å lære seg å vente, og å dele på ting.

En av ulempene med tvillinger er at det er to som skal lære manerer og folkeskikk på en gang. Synkront, på en måte. Og det er absolutt ingen enkel øvelse, men vi har valgt å ta kampen, og har nå treåringer som takker for både maten og alt de får (til og med for bleieskift inn i mellom :-))og som spør om å få lov å gå fra bordet.

De kjeder seg sjelden, men det er fordi de er vant til å aktivere seg selv. Finner stadig på nye leker som de leker sammen eller hver for seg. I dag tidlig før vi dro til barnehagen satt sønnen min i en selvbygd "hytte" og liksomsnakket i telefon med en venninne. Telefonen var en duplokloss, for vi har IKKE mobiltelefoner eller ipader til ungene våre. De skal få etter hvert, men ikke på noen måte ennå.

Jeg tror overaktivisering av barn holder på å bli et problem. Selvfølgelig finnes det unger som trives med å ha det travelt hele tiden, men da må vi foreldre være flinke og lyttende, og ta hensyn til barnet i det også. For de fleste barn i småbarnsalder tror jeg det er mer enn slitsomt nok med en lang dag i barnehagen. Merker på mine at de er kjempeslitne om ettermiddagen. Klokken seks har de i grunnen bare lyst til å sitte stille og kose seg med kveldsmat og barnetv, og har absolutt ikke noe behov for hverken fotball eller korsang.

Jeg føler også at det er et veldig press på foreldre for at de skal aktivisere barna. Merker det på samtaler i barnehagen, hvor vi får inngående spørsmål om hva barna våre gjør utenom barnehagetid. Jeg svarer sannferdig at da koser de seg enten hjemme eller ute i naturen på tur med far og mor. Alt det andre får komme senere. Både mamma og pappa er ivrige judoentusiaster, og de skal nok få på seg drakt og belte etter hvert. Men det er gooood tid ennå.

Jeg kan si meg enig i mye av dette, en dårlig vending dette har blitt. Som barne-og ungdomsarbeider og fremtidig spesialpedagog under jeg meg ang. dette?! ...

Heldigvis er det slik jeg ser det, ikke et problem ved barna, men oss foreldre. Så kan man spørre seg om det gjør det lettere å fikse eller ikke, men det er i hvert fall ikke dagens barn som bare er født vanskelige, haha.

Jeg fikk ikke uttrykket at det er helt klart, men det er så klart ikke barna, men slikt blir noen ganger her i kommentarfelt. :P

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram