Noen dager tenker jeg at tross min usikkerhet tidligere i livet rundt det å bli fattern, vil jobben som pappa gå helt strålende. Barna ser ut til å bli relativt normale og vi gir dem et godt hjem. Vi er, etter alt å dømme, ganske gode foreldre. Noen dager tenker jeg at barna kommer til å klare seg, kanskje til og med vokse opp til å bli noe stort. Vi er flinke folk, vi har gjort vårt beste – dette kommer til å gå bra.

Andre dager tenker jeg: Hvis de stakkars eplene ikke har falt så langt fra stammen og arvet sin fars flyktige intelligens, ligger de heller godt an til å ta over som arvtakere for apen Julius. For til vanlig kan jeg være rett så smart i mine beste stunder, men så har jeg noen øyeblikk der jeg faller så langt ned på tankestigen at jeg passerer alle primater på min vei ned. Slik som i går.

Jeg sto ute og stekte koteletter i solsteiken, og lot meg fascinere over at det faktisk er varmere i Norge enn i Spania for tiden. Og akkurat da jeg lente meg over grillen for å flippe på kotelettene, sto varmen intenst opp fra den glovarme grillen som freste på full guffe. Og mens jeg sto der med ansiktet rundt 40 centimeter unna åpen flamme, tenkte jeg:

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

– “Å herregud som den sola steiker i fleisen, da!”

Og det tok meg seriøst et sted mellom 10 og 15 sekunder før jeg innså… Å ja.

/ Pass på, Julius 😉

Les også: En hyllest til flotte (og forhåpentligvis smartere) besteforeldre 😉

* Heng ut med Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *