I går kom endelig det kritiske vendepunktet for det som har vært en pågående, opphetet strid så altfor altfor lenge.

Jeg husker ikke helt når det begynte, men det må være minst en måned siden. Kanskje to. Plutselig en dag var det ene nøkkelknippet borte. Sporløst forsvunnet som ved et trylleslag.

Først slo vi oss til ro med at det ville dukke opp igjen, men etter hvert som dager ble til uker, begynte uroen å vokse. For når man har lett overalt, tre ganger minst, og alt man finner er bare enda flere hybelkaniner, begynner man å lure… Kan de virkelig være borte?

I så fall: Hvor? Kan en av ungene ha kastet dem i matsøpla mens ingen fulgte med? Kan de ha falt ut av vogna mens vi var ute på tur? Eller er de rett og slett stjålet? Det er i så fall helt krise, for alle våre nøkler var samlet der. Bilnøkkel, husnøkkel, you name it.

Etter hvert som tiden går, blir man også mer og mer paranoid. I starten er man skråsikker på at de vil dukke opp, men det tar ikke mange dagene før man ser for seg at nøkkelen har havnet i de verst tenkelige hender. Sånn har vi hatt det her den siste tiden og det har ikke vært lett.

Anklagene har haglet og hver gang Christina har nærmet seg døren, er det samme regla:

– “Ååååh, jeg er så lei!! Peter, hvor kan nøklene være? Helt seriøst: Er du sikker på at du ikke har lagt dem på et “lurt” sted? Peter… kom igjen a. Tenk deg om da. Hvor kan du ha lagt dem?”

Hver eneste gang. Hvor kan du ha lagt dem. Så prøver jeg å kontre med et slags forsvar/motangrep, men alle som noensinne har argumentert om slike ting med en kvinne, vet at det er som å skjære brød med en genser. Nytteløst.

Og nå som vi nærmer oss sommerferie og alt, hadde vi egentlig bare gitt opp. På tide å bestille et nytt sett og skifte låser på alt. Great!

Men akkurat da, når alt håp så ut til å være ute…. Hva skjer, mon tro?

Selv etter at alle bager er endevendt?

Selv etter at hver stein er snudd?

Selv etter at hver eneste lomme er vrengt og hvert minste lommerusk har blitt inspisert med lupe?

Jo, det skal jeg fortelle deg. For gjett hvem som på magisk vis har hoppet frem fra sitt magiske lille gjemmested og på helt ubegripelig vis har funnet seg vei til en viss persons jakkelomme..? Oooooh yes!

Og hvordan får jeg vite det? Er hun mann nok til å ta det øye til øye? Gir hun meg gleden av å være der for nederlagets time? Neida, hun tar det selvfølgelig via en lystig fellesmelding på facebook, som om ikke dette har vært grunn til mange timers hår-utrivende frustrasjon…

Så derfor, kjære Christina, kan jeg for én gangs skyld slå fast at du også er et skikkelig susehue.

Og ikke minst. Du tapte, jeg vant.

Vennligst nyt dette bildet av meg som gnir det inn:

/ Endelig en seier for Mister Susehue 2016!

P.S. Hvis du ikke skjønner “susehue-referansen” – les dette innlegget på bloggen til frua: “Spiker´n i kista”

* Sjekk ut Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *