For 10 år siden reiste jeg altså til Japan for å tilbringe et halvt år der som utvekslingsstudent. Etter noen dager alene i Tokyo, reiste jeg lengre sør i landet for å gå på skole ved en liten by som heter Beppu.

 

 

Beppu! <3 (sett fra skolen)

 

Jeg visste absolutt ikke hva jeg bega meg ut på, men det halvåret vil nok for alltid stå seg som noe av det beste, rareste og mest fantastiske jeg noensinne har gjort. Og nå som jeg sitter her og blar gjennom bilder og vekker til live gamle minner, blir jeg så glad, rar og uvel.

Og det må jeg bare si: Hvis du eller noen du kjenner noensinne får muligheten til å reise utenlands for å studere eller lignende: Go for it! Hvor enn reisen går, bare gjør det. Hvis tiden passer og du tenker at det kan løse seg, bare hiv deg på. Slike sjanser kommer ikke så altfor ofte i livet, og når de kommer, må man bare hive seg rundt.

Og det kjenner jeg vel mer på nå enn noensinne, her jeg sitter med to små kids, hund, hus, ring på finger, regninger og hele den sulamitten der. Det er selvfølgelig ikke umulig å reise senere i livet heller, det er bare så utrolig mye lettere når man er ung og bundet av færre tråder.

For å kunne sitte her 10 år senere og se tilbake på bilder fra den glade studenttilværelsen i Japan, gjør meg glad i sjela. Og ikke bare de fine minnene, men også de ikke fullt så fine. Slik som den gangen vi drakk sake og sang karaoke 8 timer i strekk, for deretter å valse rett ut i morgenrushet, nakenbade midt i byen og gå rett på forelesning.

 

 

Men aller mest det fine og alle de fantastiske menneskene jeg møtte langs veien.

Slik som den gangen jeg satt på et lyntog fra Tokyo til Beppu og “pratet” med en voksen mann fra Hiroshima i flere timer utelukkende ved å tegne på en blokk.

Og den søte japanske jenta som jeg tror ble litt forelsket i meg da det viste seg at jeg var flinkere til å spille håndball enn resten av gutta på skolen, og hun fortalte meg historien om bestefaren hennes som bare én gang i livet hadde tatt én dag fri fra jobben sin i Hiroshima. Dagen da en amerikansk atombombe jevnet hele byen med jorden, 06. August 1945.

Og den gangen vi samlet sammen en gjeng og dro på safari ut i fjellene bak skolen og endte opp med å bade i et gigantisk fossefall.

 

 

Eller da Mario fra Sveits tok meg med til en ukjent bakgårdsrestaurant i et helt ukjent strøk av en helt ukjent liten landsby, og jeg fikk servert den kanskje beste maten jeg noensinne har smakt.

Og den kvelden jeg for første og siste gang fikk et ublidt møte med mongolsk vodka. For i kjent norsk stil skulle jeg vise dem at mongolsk vodka ikke var noen match for en hardbarket student fra Norge. Viste seg at jeg tok feil. Kjempefeil.

 

 

Eller den gangen vi var på en karaoke, da døren plutselig ble revet opp og den gigantiske rektoren fra skolen (et fjell av en mann fra Samoa med gulltenner) kom inn og sang en Sinatra-låt vakrere enn Sinatra selv kunne drømt om.

Og selvfølgelig vår søte lille Sensei i japansk språk, som ganske innlysende hatet min mangel på japansk arbeidsmoral, men som nok likevel var litt glad i meg uansett. For jeg husker godt smilet hennes da jeg klarte tråkle meg gjennom hele denne teksten under eksamen i japansk muntlig:

 

 

 

Eller da jeg reiste rundt i landet og så byer og øyer jeg aldri før har hørt om, der muligens ingen annen nordmann har satt sin fot!

Og selvfølgelig alle de gangene jeg lot kroppen marinere i glovarmt vann fra varme kilder som lå i fjellene bak skolen, og sørget for at jeg aldri var mer enn noen meter fra et skåldende varmt bad.

 

 

Jeg savner alt det der. Skikkelig! Men jeg er så utrolig glad for at jeg fikk være en del av det. Til og med de rare kveldene vi koblet alle pc-ene våre sammen og spilte dataspill med en gjeng datanerder fra Sør-Korea, som viste seg å være helt uslåelige i alt.

Så er det også et par enkeltepisoder jeg husker spesielt godt. Slik som den gangen jeg fant ut hva de egentlig lagde på den mystiske fabrikken jeg så fra vinduet på rommet mitt, og ikke minst den hysteriske seansen fra da vi var på skolens obligatoriske helsesjekk.

Men det er en heeelt annen historie. Og de to historiene får du i morgen 😉

Og du, hvis du kan: Reis.

 

 

/ Og ja, jeg leste faktisk ALT på den lappen over der. Og besto 😉

For flere historier og japanske røvere –> Følg Japanhjerte på Facebook