hits

På villspor i Tokyo - del 2

29.03.2016 - 21:50 22 kommentarer

Så der sto jeg. På et stappfullt lokaltog, midt i Tokyo, omringet av 15 millioner japanere og kofferten min var vekk.

OBS: Dette er den andre og avsluttende delen av historien. Del 1 finner du her: "På villspor i Tokyo - del 1"

 

Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Det var som en rambukk av en følelse som sparket meg rett i kronjuvelene. Umiddelbart fikk jeg totalt panikk. Hva? Hvem? Jammen? Hvor? Åherregudhvaiallverdengjørjegnå?! Mamma! Pappa?! JÆLP!!

Helt uten evne til å tenke, hoppet jeg av toget i ren panikk og befant meg plutselig på en liten lokalstasjon langt utenfor allfarvei. Nishi-Nippori, tror jeg kanskje den het. Og bare sånn for å sette tonen, her er et kart over toglinjer og stasjoner i Tokyo...

 

 

Og det er vel egentlig bare indre by. Hvis vi tar med hele Tokyo, så ja... Vær så god.

 

40 millioner passasjerer hver dag. Også meg da.

 

Og midt inni der et sted, på én av disse befant jeg meg. Uvisst hvilken. Alene. På den eneste stasjonen som på mirakuløst vis var helt folketom. Uten koffert. Uten peiling.

Hadde jeg i det minste vært såpass smart at jeg hadde pakket alt det viktigste i reiseveska jeg hadde på ryggen? Nix! Jeg er jo et notorisk kjøtthue, så foruten mp3-spiller, pass, et par bøker og en halvspist sjokolade, lå ALT av verdi og viktighet i kofferten. Alt. Jeg var det man på fagspråket kaller: Fucked.

Først fikk jeg panikk og løp bort til den eneste personen jeg fant på stasjonen, men han forsto ikke det spøtt og gikk videre. Men akkurat i det jeg kjente at det var på høy tid med et altoppslukende panikkanfall, skjedde det noe rart. Kroppen gikk inn i overlevelsesmodus. Jeg innså at jeg kunne legge meg ned og gi opp så mye jeg ville, men det ville jo ikke hjelpe en dritt. Jeg måtte tenke logisk, jeg måtte skjerpe sansene, jeg MÅTTE finne ut av det, ellers... Vel... Ellers ville jeg i løpet av få timer få inngående innsikt i hvordan det var å være uteligger i Tokyo.

 

 

Jeg begynte å tenke tilbake steg for steg, og veldig raskt skjønte jeg hva som hadde skjedd. Da jeg gikk av det første toget, var jeg så giret, stolt og oppspilt at jeg helt glemte å ta med kofferten! I.D.I.O.T. Men okei, da var det i hvert fall håp, da var den i hvert fall ikke stjålet. Enda. Kanskje. Kanskje ikke.

Akkurat der og da hadde jeg mitt kanskje smarteste logiske resonnement noensinne. For kofferten min sto parkert i kofferthylla på toget og der ville den etter all sannsynlighet ligge helt til toget nådde endestasjonen. Og der antar jeg at de går gjennom toget for å se etter gjenglemte gjenstander, søppel og sovende passasjerer. Ja, selvfølgelig gjør de det. DER må kofferten være. Hvis den ikke er stjålet. Et håp var tent! Mitt eneste håp...

Så jeg hoppet på et nytt lokaltog og tok det i motsatt retning tilbake der jeg kom fra. Der ventet jeg på et nytt ekspresstog og kjørte det hele veien til endeholdeplassen. Vel fremme labbet jeg ut og fra å ha forlatt en liten lokalstasjon befant jeg meg nå plutselig MIDT i det tykkeste Tokyo. Og det var folk overalt. På 10 sekunder så jeg flere folk enn det finnes nordmenn, og midt blant alle disse skulle det altså finnes en bortkommen koffert. Lykke til.

 

 

Først gikk jeg inn på togstasjonen og spurte rundt. Ingen forsto hva jeg mente. Jeg spurte og spurte, helt til en bevæpnet politimann forklarte at dette var stasjonen for lokaltog. Stasjonen for ekspresstog lå 200 meter unna. Jeg småløp hikstende, men fokusert. Selv om jeg var ute på gaten, nektet jeg å se opp og ta det hele inn. Nektet å la meg selv bade i nye inntrykk før jeg hadde løst dette.

Ny stasjon, nye muligheter, men mest av alt: Nye frustrasjoner. Tokyo skal visstnok være en by der mange snakker engelsk, men jeg fant ingen. Alle så derimot ut til å besvare mine paniske spørsmål på akkurat samme vis: Nikke febrilsk, le og smile som idioter, mens de viste meg en vilkårlig sum på en kalkulator. Jeg skjønte ingenting, frem til mannen i suvenirbutikken klarte å stotre frem at jeg burde kjøpe en billett og reise tilbake til flyplassen.

Til denne dag må jeg fortsatt takke daværende svigermor for rådet om at hvis man vil få viljen sin, må man stå på sitt, være kritisk og spille dum. Og det gjorde jeg til gagns, for enn hvor mange kalkulatorer og dumme smil jeg møtte, nektet jeg å betvile mitt eget resonnement: Kofferten måtte være på endestasjonen og endestasjonen var her. Jeg gjorde meg dum, spurte, forklarte og oppsøkte de samme folka gang på gang.

"Yes, no, but you see my luggage, my bag, my suitcase or you know, my coffert, it has to be here! I forgot it on the train and then the man probably found it and took it off before the train went back to the airport, you know? Help? Please?"

 

 

Jeg var desperat. Tiden tikket fra meg i ekspressfart og ingen, virkelig ingen, forsto et kvekk av hva jeg sa. Men da... Akkurat i det ting var på sitt mørkeste. Da jeg hadde spilt dum så altfor lenge og plaget livet av alle som jobbet på stasjonen, da plutselig.

Fra bak en lukket dør, kom en mann. Han vek ikke med blikket, men strenet rett mot meg. Jeg så ham på 50 meters hold og han holdt laserblikket i meg som en sulten hai. Han gikk rett mot meg, pekte på meg og ga tegn om at jeg skulle følge etter ham. Ikke et smil, ikke et ord. Jeg fulgte etter den dresskledde herren som en sau.

Han åpnet en dør og tok meg gjennom en lang korridor. Så kom vi til nok en dør. På døren et metallskilt med påskriften: Stationmaster´s office. Han banket på og en brysk stemme lød fra innsiden. Han åpnet døren og jeg gikk inn.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde vært så utrolig masete så utrolig lenge eller om vekten av den prekære situasjonen tynget ned på meg, men noe ved det hele fikk meg til å tenke:

- "Nå, kjære Peter, nå er du ferdig."

Langs veggene var det stablet bager, bokser og snurrepiperier i hulter til bulter fra gulv til tak, men midt på gulvet som en nypusset gullkalv i ensom majestet, sto den. Kofferten.

Jeg vet ikke om jeg brølte, jublet, bannet eller gråt. Jeg vet ikke om jeg snakket norsk eller engelsk eller bare i tunger. Men jeg tror jeg gjorde alt. På likt. Så kastet jeg meg på kne og omfavnet kofferten, og jeg takket høyere makter for at jeg hadde klart å spille dum lenge nok til å bli tatt seriøst.

Senere samme kveld, inne på mitt knøttlille rom med et gulv av tatamimatter og vegger av rispapir og sponplater, mens jeg satt på en millimeter-tykk madrass og leste Donald-pocket, spiste japanske bakervarer og drakk en merkelig lilla brus, slo det meg at jeg faktisk hadde bestått ildprøven. Jeg var fortsatt en million mil hjemmefra, men jeg hadde blitt testet, bestått og overlevd. Verden var offisielt min østers.

 

 

/ I will survive!

P.S. I morgen blir det flere bilder og mindre tekst ;-)

For flere historier fra verdens rareste land --> * Følg Japanhjerte på Facebook *

22 kommentarer

Stine

29.03.2016 kl.22:28

"Thats how you know you messed up" :-)

Kp

29.03.2016 kl.22:57

"Min østers" haha

Har du vert i Japan i senere tid?

Pappahjerte

30.03.2016 kl.10:20

Nei, faktisk ikke, men jeg savner tilbake hver eneste dag og en vakker dag SKAL jeg tilbake! Helt utvilsomt det rareste halvåret i mitt liv, hehe.

Smisketrynet

29.03.2016 kl.23:22

Haha! Heilt fantastisk skrivet! Ler så tårene spruter! /highfive

Beundrer ståpåviljen!

Pappahjerte

30.03.2016 kl.10:19

Haha, takk for det, Smisketrynet :-D
/high5

Tine Renate

29.03.2016 kl.23:29

Hahahahaha, åh herre... Så fantastisk lesing!

I fjor flyttet jeg ti London for å studere, og da jeg fikk muligheten til å ta mitt andre år på Malta måtte jeg takke ja. Nå er begge disse stedene innenfor rekkevidde til Norge, men jeg kjenner meg veldig igjen i det jeg leser!

Gleder meg til fortsettelsen.

- Tine

Pappahjerte

30.03.2016 kl.10:19

Hehe, ja jeg er vel ikke den første til å gå på en skikkelig smell i et nytt land. I London prater de i det minste engelsk da :-P
/high5

Siv Therese

30.03.2016 kl.00:24

Hahahaha! Priceless! Synes jeg ser deg! Takk for en god latter! 😂

Aa

30.03.2016 kl.01:23

Fantastisk!!

Solveig

30.03.2016 kl.02:32

Utrolig bra historie. og utrolig deilig å lese noe annet enn om ungene dine. Du er jo skikkelig flink til på skrive, og på en morsom utleverende måte! #iloveit

Fortsett med det.

Pappahjerte

30.03.2016 kl.10:18

Tusen takk for det, Solveig :-) Hyggelig å høre at man kan skrive om andre ting enn barna også. Da kjører vi på med flere minner og historier fra Japan :-)

30.03.2016 kl.08:28

Det må mye til for en mann å kalle seg selv for dum!!😂😂😂

Anna

30.03.2016 kl.10:36

Hahaha, fantastisk! Ler!

Anneilen

30.03.2016 kl.12:35

jeg vil høre mer om turen jeg :D hvordan var skole hva gjorde du ? hva tok du på skolen? Ble du kjent med folk etterhvert?

Pappahjerte

30.03.2016 kl.12:57

Ingen fare, mer kommer :-) Har så mange bilder og historier at jeg kunne skrevet om Japan hele det neste halvåret ;-)
/high5

Linn

30.03.2016 kl.13:23

Hjelpe meg,tørker svetteperler fra panna og blir stressa bare av å lese om det!

Camilla

30.03.2016 kl.17:57

Å. så bra at det ordnet seg.

Jeg synes det er veldig, veldig lurt at man en gang i ungdommen må stå et ukjent sted alene, og måtte løse store, viktige utfordringer helt selv.

Pappahjerte

30.03.2016 kl.19:26

Japp, det tror jeg faktisk er kjempelurt! Ble plutselig nødt til å tenke sjæl der gitt, og selv om det så ganske mørkt ut en stund, så fikset det seg fint og jeg fikk en god historie attåt ;-)
/high5

Hanna

31.03.2016 kl.11:19

Pjuh, fikk høy puls av å lese dette... 😅

Pappahjerte

31.03.2016 kl.11:57

Haha, da kan du jo tenke deg hvordan det var å stå midt oppi det ;-)

Pippi

31.03.2016 kl.11:24

Hahah!

Elsker måten du skriver på;) Nesten litt misunnelig på umulis som får leve med en så blid og artig mann! Er du så kronisk blid som du fremstår på snap?😄

Sonja

01.04.2016 kl.00:58

Hahaha, dette var helt hysterisk morsomt å lese! WOW, for en historie! Og tenk at du fikk tak i den kofferten din til slutt, helt utrolig. Du er så flink til å skrive, historien blir så levende og det er som å "høre" deg fortelle!

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere